Se også behandlingen av sak nr. 1 på formiddagsmøtet.

 

Anne Berit Andersen (H): Sem-erklæringen er grunnlaget for Samarbeidsregjeringens politikk og arbeid. På samferdselsområdet slo Sem-erklæringen fast:

«Det er nødvendig å få mer igjen for de ressursene som stilles til disposisjon for samferdselsformål. Det krever gjennomgående bruk av anbud når det offentlige kjøper varer og tjenester innen samferdselssektoren, enten det gjelder infrastruktur eller transporttjenester.»

Vi er halvveis i perioden. Det er derfor på tide å gjøre opp status for hva som er gjort innen denne sektoren.

Regjeringen har oppnådd fantastisk mye! «Revolusjon» er ikke et ord som klinger så godt i mine ører, men den revolusjonen som har funnet sted på samferdselssektoren de siste årene, er svært gledelig.

Hva er det så Regjeringen har fått gjennomslag for? Jo, Posten er omgjort til AS og har fått de samme rammebetingelsene som sine konkurrenter.

Det er blitt enklere å starte nye ekspressbussruter. Mange nye ruter er kommet i gang, og passasjertallene øker kraftig. Fra 2001 til 2002 økte passasjertallene med 18 pst. Hittil i år er det en økning på 16 pst.

På jernbaneområdet er det lagt til rette for en effektivisering, ved å omdanne NSB til AS. Statens kjøp av persontransporttjenester med tog skal ut på anbud. De første kontraktene blir lyst ut neste år. For å berede grunnen for konkurranse og etablere et alternativt jernbanemiljø i Norge er Flytoget skilt ut fra NSB og er nå et frittstående selskap.

Konkurranseutsettingen av riksveifergene er i gang. Det vil gi grunnlag for et bedre fergetilbud, med bedre kapasitet og bedre frekvens.

Også innen luftfartspolitikken er det skjedd en kraftig omlegging. Passasjeravgiften er fjernet. Det gir en avgiftslette på over 1 milliard kr for luftfarten. Sammen med oppsplitting av anbudet for statlige tjenestereiser og forbud mot bonuspoeng på innenlandsruter har dette medvirket til å styrke konkurransen i luftfarten. Og resultatet lar ikke vente på seg. Siden Regjeringen tiltrådte, har flyprisene falt med 13 pst., mens da Stoltenberg var statsminister, økte flyprisene med 22 pst.

Luftfartsverket er blitt omdannet til aksjeselskapet Avinor for å bli mer kostnadseffektivt.

På veisektoren har det også skjedd svært mye. Det er gjennomført en reduksjon av antall statlige veikontorer, fra 19 til fem. Antallet byråkrater skal reduseres, fra 5 000 til 4 000. Vi flytter ressursene fra skrivemaskin til gravemaskin. Produksjonsvirksomheten i Statens vegvesen er skilt ut og omgjort til Mesta AS. Fra 1. januar er all nybygging og alle asfaltkontrakter lagt ut på anbud. På drifts- og vedlikeholdssiden er landet delt opp i fire soner som legges ut på anbud over en fireårsperiode. Den første anbudsrunden er nå gjennomført, og resultatene er oppsiktsvekkende. Kontraktssummene har gått ned med hele 25 pst.! Det gir innsparinger på 480 mill. kr i løpet av en fireårsperiode. Dette viser at omstillinger og bruk av anbud gir store resultater. Midlene som spares inn, skal brukes til å øke investeringsbudsjettet for vei.

Det Regjeringen har gjennomført av strukturtiltak i løpet av sine to første år, er ikke mindre enn imponerende. Vi bør erstatte navnet «Samarbeidsregjeringen» med «Handlingsregjeringen». Og jeg vil gi ros til Fremskrittspartiet fordi de har sikret flertall for disse strukturendringene. Deres støtte har vært avgjørende, all den tid venstresiden er mest opptatt av å logre for LO.

Regjeringen har med sin handlekraft vist at det er mulig å gjennomføre store strukturreformer og gjennom det frigjøre ressurser og få mer igjen for pengene. Samferdselsrevolusjonen må fortsette! Det er derfor viktig at Regjeringen får sitte perioden ut for å få fullført omstillingene på samferdselsområdet og andre viktige områder.

Inge Ryan (SV): Jeg har hørt at i forbindelse med trontaledebatten bør en snakke litt om rikets tilstand. Og jeg har tenkt å prate om tre ting som bekymrer meg ved rikets tilstand.

Det første er det at vi er i ferd med å gjøre viktige samfunnsredskaper mer og mer underlagt det vi kaller bedriftsøkonomisk tenkning. Stadig flere av de oppgavene som jeg mener er samfunnsredskaper, fjerner vi fra en samfunnsmessig tilnærming.

Jeg var for en tid tilbake og skulle hjelpe noen med å få posten – aviser, brev og slikt – tre ganger i uka. De var fornøyd med å få den tre ganger i uka. Men Posten hadde bestemt seg for at det kunne man ikke fortsette med, for det var ikke lønnsomt. Da spurte jeg postmannen – eller postmesteren eller hva han kaltes: Hvem har sagt at Posten skal være lønnsom? Er det således at vi skal slutte å levere post til folk oppe i den dalen fordi det ikke er lønnsomt? Det er den type tilnærming som vi får på stadig flere områder i det norske samfunnet, og det er en tilnærming som bekymrer meg veldig, veldig. Jeg tror faktisk at folk vil ha trygghet, de vil ha forutsigbarhet, på en del fundamentale tjenester. La meg nevne: vann, strøm, skole, helse. Folk vil ikke at man skal gamble og være utsatt for marked og konjunkturer på disse områdene.

Jeg var med i et debattprogram som heter «Rett på» for ca. et halvt år siden, etter at vi hadde den store strømkrisen, og samtlige innringere – det var rundt ti stykker – var enige med SV i at når det gjelder strøm, ønsket de langt mer politisk styring, langt mer samfunnsmessig tilnærming av det samfunnsredskapet, og at det måtte bli slutt på at markedet fikk lov til å herje fritt med strømregningene deres. Det samme tror jeg gjelder på områder som vann, skole, sykehus osv. Derfor tror jeg dette er et område hvor vi er på vei inn i feil spor, og vi er nødt til å tenke oss om: Vil vi virkelig fortsette i det sporet?

Et annet område der jeg mener vi er på feilspor: Stadig mer av samfunnsoppgavene frikobles fra politisk styring – post, tele, jernbane, ja til og med sykehus er gjort om til aksjeselskap eller såkalte foretak. Det betyr at man frikobler politikerne fra å beslutte. Faren ved det – og den har jeg sett helt klart i dette huset på få år – er at Stortinget blir meningsytrere og ikke et besluttende organ. Vi har meninger om mange ting. Det kan en ha i Polyteknisk Forening og lignende. I Stortinget skal vi beslutte ting. Men vi er i ferd med å gi fra oss såpass mye makt at vi er et meningsytrende organ og ikke et besluttende organ.

Skadevirkningene av denne avpolitiseringen og denne bedriftsøkonomiske tilnærmingen merker vi først i distriktene, for der er det så marginalt og så sårbart. Denne bit for bit-tenkningen blir veldig synlig når Posten får lov til å gå inn og definere at det ikke er lønnsomt å levere post tre ganger i uka, nå får vi greie oss med én gang i uka, når Telenor finner ut at det ikke er lønnsomt å ha bredbånd i denne bygda, eller når NRK sier at de ikke bygger ut NRK2 der, for det er ikke lønnsomt, osv. Altså: Når man får en bit for bit-tenkning som er bedriftsøkonomisk fundert, er man nødt til å tape på en rekke steder i Norge. Denne utviklingen kan vi ikke sitte og se på. SV vil iallfall ikke sitte og se på at Norge sklir sakte mot Oslofjorden, og at vi avfolker store deler av landet vårt.

La meg prøve å konkludere: Det snakkes ofte om ny kurs, både fra det ene og fra det andre partiet. Jeg ønsker meg faktisk en ny kurs der lønnsomhet for viktige samfunnsoppgaver ikke er det samme som penger. Lønnsomhet må ikke hele tida måles i penger, for når det gjelder lønnsomhet for samfunnsoppgaver som helse, vann, strøm og utdanning, er det så mange, mange andre kriterier som må legges til grunn enn økonomi. Og så ønsker jeg at denne salen i størst mulig grad skal være et organ som beslutter hva som skal skje i Norge, og ikke et organ som mener så mye om hva som skal skje i Norge.

Statsråd Victor D. Norman: Uten arbeid stopper Norge. Uten arbeid stopper også hverdagen for dem som er uten jobb. Økonomien svikter, mulighetene til utfoldelse blir mindre, og sosiale kontakter forsvinner. Kampen mot arbeidsledighet må og vil derfor være Regjeringens prioritet nummer én.

Utfordringen er mye større enn mange forestiller seg. Vi har i dag i underkant av 100 000 registrert ledige i Norge. Men hvis vi tar med alle dem som er på rehabilitering eller på yrkesrettet attføring, alle dem som er uføretrygdede eller førtidspensjonerte til tross for at de både kan og vil jobbe, alle de funksjonshemmede som ikke slipper til, alle innvandrerne som på grunn av språk og kultur er isolert fra arbeidsmarkedet, og alle de deltidsansatte som jobber mindre enn de selv ønsker, er det reelle tallet på ufrivillig arbeidsledige i Norge på mange hundre tusen. Det er alle disse kampen mot arbeidsledighet handler om.

Det er i hvert fall tre hovedgrunner til at så mange ikke slipper til i det norske arbeidsmarkedet.

Mangel på jobber – som de fleste snakker mest om – er den ene grunnen. Det er et alvorlig problem, men det er heldigvis et forbigående fenomen. I det lange løp er problemet i Norge mangel på folk, ikke mangel på arbeidsoppgaver. Det er også nå heldigvis tegn til at situasjonen på arbeidsmarkedet kan være i ferd med å snu, ikke minst takket være den faste økonomiske politikken som Regjeringen har ført siden den tiltrådte. Uavhengige eksperter regner med økt etterspørsel etter arbeidskraft og lavere generell ledighet utover i 2004, og allerede nå melder Aetat om økt tilgang på ledige stillinger. Jeg er redd for at vi må være forberedt på ytterligere økning i den registrerte ledigheten utover høsten, men det er håp om at markedet vil snu til neste år, i hvert fall hvis vi viderefører en ansvarlig økonomisk politikk.

Flere jobber er ikke nok. Mange slipper ikke til, selv i gode tider, fordi arbeidsgivere er tilbakeholdne med å ansette unge, uerfarne eller andre med svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Funksjonshemmede og innvandrere har problemer på grunn av holdninger og av og til tilretteleggingskostnader. Mange unge får ikke sjansen fordi lov- og regelverket gjør det risikabelt for arbeidsgivere å ansette uerfarne. Mange seniorarbeidstakere faller utenfor av en lignende grunn – bortsett fra i Regjeringen oppleves det mange steder paradoksalt nok som risikofylt å satse på folk som er litt opp i årene.

Alle disse eksemplene er tegn på at vi har et alvorlig insider-outsiderproblem i norsk arbeidsliv. Kultur, lover og regler er utformet for å skape trygghet for insiderne – for dem som er så heldige å være i fast jobb. Men det som skaper trygghet for dem som er i jobb, gjør det dessverre ofte vanskeligere for dem som er uten jobb og uten erfaring, å slippe til.

Kampen for å gi outsiderne en mulighet er en sentral del av Regjeringens kamp mot ledighet. Vi har nylig foreslått sterkere vern mot diskriminering i arbeidslivet. Vi skal i løpet av høsten fremlegge en tiltaksplan for rekruttering av flere funksjonshemmede til det offentlige. Vi vil om kort tid oppnevne et utvalg for å se på problemet med ufrivillig deltid, og vi vil foreslå overfor Stortinget en oppmykning av de bestemmelsene i arbeidsmiljølovgivningen som virker som stengsler for ansettelse av folk med svak arbeidslivsbakgrunn.

Jens Stoltenberg sa tidligere i dag at han er opptatt av at arbeidsledigheten ikke må få bite seg fast. Det er jeg helt enig i. Det viktigste vi kan gjøre for å unngå det, er å sørge for at jobbsøkere er så nær arbeidsmarkedet at de kan få jobbene etter hvert som de kommer. Dessverre har det altfor ofte vært slik at myndighetene, i beste mening, i stedet parkerer folk på arbeidsmarkedstiltak. Nyere forskning, både fra Norge og fra andre land, viser at man da gjør de ledige en bjørnetjeneste. Selv i tider med et svakt arbeidsmarked er det i løpet av året over en halv million ledige jobber her i dette landet. Det er grunnen til at Regjeringen legger så stor vekt på å holde jobbsøkerne nær arbeidsmarkedet og prioriterer jobbklubber og veiledning fremfor langvarige arbeidsmarkedstiltak. Det er en linje vi vil holde fast ved.

Også andre enn ordinære jobbsøkere må hjelpes raskere frem. Situasjonen er spesielt alvorlig for personer som rammes av sykdom eller skade som gjør at de ikke kan fortsette i sin gamle jobb. I dag tar det så lang tid – det tar to år eller mer – før man blir vurdert for yrkesrettet attføring, at mange blir varig uføre rett og slett av å vente. Regjeringen vil derfor i budsjettet foreslå konkrete tiltak for å få ned denne ventetiden og derved også hjelpe denne gruppen arbeidsledige raskere tilbake til arbeidsmarkedet.

Regjeringens kamp mot arbeidsledighet er en kamp på tre fronter – for flere jobber, for bedre muligheter for dem som i dag er outsidere, og for alle dem som av samfunnet er blitt parkert på sidelinjen. Vi håper, for de lediges skyld, å få Stortinget med oss på alle de tre frontene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Eg er glad for at Regjeringa og statsråden har som hovudmål å kjempe mot arbeidsløysa. Dette burde ha vore Regjeringas hovudmål for to år sidan, frå første dagen av. Arbeid skaper velferd, og arbeid forhindrar fattigdom. I dag er altså 110 000 menneske registrerte arbeidslause og parkerte utanfor det ordinære arbeidslivet, og ungdomsarbeidsløysa aukar mest.

Regjeringa har altfor stort fokus på rente og kronekurs. Det viser dagens debatt. Fleire andre tiltak er òg viktige for at arbeidsløysa ikkje skal bite seg fast på eit høgt nivå. Eg kan nemne fleire tiltak som Arbeidarpartiet meiner er veldig viktige: ungdomsgarantien for unge under 25 år og ikkje minst offensiv satsing på forsking og næringsretta tiltak.

Har Regjeringa framleis trua på at det berre er marknadskreftene som skal ordne opp, eller vil statsråden no kunne signalisere konkrete tiltak som blir lagde fram i statsbudsjettet for neste år, som vil avhjelpe denne situasjonen?

Statsråd Victor D. Norman: Regjeringen har hatt arbeidet for å sikre varig høy sysselsetting som mål fra første dag den tiltrådte, og den har ført en konsekvent økonomisk politikk for å legge grunnlaget for dette.

Jeg minnes veldig godt at nåværende leder av Arbeiderpartiet, daværende finansminister Jens Stoltenberg, som jo er en usedvanlig dyktig økonom, da han var finansminister, sa at han var keynesianer. Det er også jeg. Det grunnleggende i den keynesianske lærdommen er at arbeidsplasser skapes gjennom en god generell økonomisk politikk, den skapes ikke gjennom selektive tiltak. Det er den linjen Regjeringen har holdt fast ved siden den tiltrådte, det er den linjen vi kommer til å følge i det budsjettforslaget som skal fremlegges denne uken, og det er den eneste måten vi skaper varige og gode jobber i Norge på.

Per Sandberg (FrP): Det er ikke vanskelig å være enig med statsråd Norman når han ramser opp alle de mulighetene som finnes hos norske arbeidstakere, og det potensialet som også ligger hos de menneskene som faller utenfor det norske arbeidslivet. Her ligger det utrolig mange årsverk som kan hentes ut.

Det som jeg undrer meg litt over, er hvilken rekkefølge Regjeringen og statsråden konsentrerer seg om for å hente ut disse årsverkene, for samtidig ønsker jo denne regjeringen å åpne for arbeidsinnvandring også utenfor EØS-området – ufaglært sådan. Men jeg skal ikke forfølge det videre.

Jeg vil gjerne utfordre statsråden på et annet område, som statsråden ikke var inne på. Det er tydelig at denne regjeringen også kjøper folk ut av arbeidsmarkedet gjennom bl.a. AFP-ordning, etterlønn til statlig ansatte og innskrenkning av mobiliteten og fleksibiliteten blant norske arbeidstakere. Ønsker Regjeringen å konsentrere seg om disse områdene, for også å søke å få ut mer arbeidskraft?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg er veldig glad for at representanten Sandberg gir meg muligheten til å si litt om akkurat det spørsmålet.

Det er klart at den arbeidskraftreserven som ligger i at spreke mennesker i dag for tidlig skyves ut av arbeidslivet, delvis mot sitt ønske, er en arbeidskraftreserve som vi trenger i Norge. Mye av det har sammenheng med hele pensjonssystemet, som vi jo vet kommer opp som egen sak i kjølvannet av Pensjonskommisjonens innstilling. Jeg skal ikke kommentere den her nå, men det er også andre ting vi kan gjøre noe med på kort sikt.

Sandberg nevnte etterlønn eller ventelønn for statsansatte. Der har vi allerede gjort noe, ved å plassere de fulle kostnadene ved bruk av ventelønn hos de enhetene som faktisk støter folk ut på førtidspensjon eller på ventelønn. Det har, som vi vet spesielt fra Posten, allerede hatt en veldig positiv effekt i forhold til å få bedriftene eller virksomhetene til å nøle med å skyve folk ut. Og jeg tror vi trenger flere tiltak av den typen. Men jeg er samtidig redd for at skikkelig mobilisering av den arbeidskraftreserven som ligger i eldre arbeidstakere, får vi ikke til før vi får en reform av pensjonssystemet i Norge.

Karin Andersen (SV): Den økende arbeidsledigheten er det største problemet vi har i dag. Det synet deler vi med Regjeringen. Men hittil har jo Regjeringens politikk i realiteten resultert i – slik som statsråden sjøl sa – flere hundre tusen arbeidsledige. Statsråden varsler også at dette kommer til å øke. Han sier også at det kommer til å ta lang tid før det bedrer seg. Vi ser at det nå utvikler seg en mangel på jobber, og at ledigheten biter seg fast.

Så sier statsråden at det er feil – i så fall – å ha folk på tiltak. Han kaller det å parkere folk. Er det da feil, det som statsråden i to år har lagt fram i sitt eget budsjett, der han viser til at folk som går på tiltak, lettere kommer i jobb – det er en økning på nesten 15 pst. – eller lettere kommer i utdanning hvis de kommer på tiltak? Er de opplysningene som Stortinget i så fall har fått av statsråden om at tiltak faktisk virker, feil? Og når statsråden sjøl sier at det vil ta over ett år før det vil bedre seg, er det ikke da bedre at folk får kompetanseheving og beholder sin kompetanse enn at de går ledig?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg må først få lov til å arrestere det representanten Karin Andersen sier i sin innledning. Jeg har ikke sagt og har overhodet ikke ment at Regjeringen har skapt flere hundre tusen arbeidsledige. Derimot har den politikken som bl.a. ble ført når det gjelder arbeidsledigheten på 1990-tallet, bidratt til at vi har mange hundre tusen arbeidsledige i dag. Vi fikk da en massiv utstøting av folk fra arbeidsstyrken, fordi det var en enkel måte å gi inntrykk av at den faktiske ledigheten var lav på. Så vi betaler for synder fra 1990-tallet når vi i dag har mye mer enn hundre tusen reelt arbeidsledige i Norge.

Så til spørsmålet om tiltak. Det er klart vi trenger arbeidsmarkedstiltak, og det er ikke spørsmål om å gå i den ene grøften eller den andre grøften, men spørsmålet er hva slags tiltak vi skal ha, og hva som skal være hovedtilnærmingen. All erfaring fra Norge på 1990-tallet og fra andre land er at tiltak som er utformet slik at de ikke får arbeidssøkeren til å være nær arbeidsmarkedet, bidrar til utstøting i stedet for til å skaffe folk jobb. Derfor er sammensettingen av tiltakene viktig, og derfor er det viktig at hovedinnsatsen settes inn mot veiledning, jobbklubber og jobbsøkeaktiviteter som vil bidra til at noen av de hundre tusen som i dag er ledige, faktisk har mulighet til å få en av de fem hundre tusen stillingene som kommer til å bli ledig i Norge i løpet av det neste året.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): « Arbeidet for å redusere samfunnets sårbarhet og styrke samfunnets sivile kriseberedskap vil fortsette», står det i trontalen.

Vi utvikler et åpnere verdenssamfunn med mer komplekse teknologiske systemer, avhengighet av elektroniske informasjons- og kommunikasjonssystemer, tett sammenkoblede produksjons- og leveransesystemer for mat, samferdselssystemer med økt trafikktetthet og høyere hastigheter og et næringsliv i stadig raskere omstilling. Alt dette skaper stadig nye og raskere skiftende sårbarhetsforhold.

Den åpnere verdensøkonomien og endringer i det politiske landskapet har dessuten ført til at også trusselbildet når det gjelder kriminelle handlinger, er vesentlig endret.

Samfunnssikkerhetsarbeidet skal sikre en systematisk identifisering av truslene mot og sårbarheten i samfunnet. Forebyggende tiltak er viktig for å hindre uønskede hendelser og avhjelpe den sårbarhet som er uakseptabel.

For snart ett år siden behandlet Stortinget meldingen «Samfunnssikkerhet. Veien til et mindre sårbart samfunn».

Den viste hvor omfattende dette arbeidet er, og hvor mange som må involveres. Arbeidet med samfunnssikkerhet er gjennomgripende og skal styrkes på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Samfunnets ledelsesapparat må til enhver tid være forberedt på å kunne håndtere kriser.

1. september i år ble det nye Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB, etablert.

Direktoratet arbeider for at samfunnssikkerhet og beredskap integreres i ordinære plan- og styringssystemer i departementer og kommuner. I tråd med dette utvikler direktoratet arbeidsmetoder og veiledningsmateriell for å sikre en helhetlig beredskapsprosess, slik at kvalitet og utvikling innen samfunnssikkerhet sikres på sentralt, regionalt og lokalt nivå.

Justisdepartementet har samordningsansvar for beredskap på sivil side.

Ut fra ansvarsprinsippet – at den som har et ansvar i en normalsituasjon, også har et ansvar i tilfelle ekstraordinære hendelser – er det viktig at samfunnssikkerhetsarbeidet har en klar prioritering innenfor en spesifikk og strukturert ramme.

Kristelig Folkeparti mener det trengs en bevisstgjøring, og skal prosessen fungere som en helhet, er det i tillegg viktig med klare kommandolinjer og klar ansvarsfordeling. I tillegg er felles bruk av begreper og felles innhold i begrepene en forutsetning for god samhandling.

Det er like viktig at politikere synliggjør samfunnssikkerhetsarbeidet i departementene, i komiteene her på Stortinget og rundt om i fylkesting og kommuner. Det handler om å gjenkjenne og synliggjøre.

Å avdekke sårbarhet, sette i gang de forebyggende tiltakene og ha planer klare og tenke gjennom alt det utenkelige som kan skje, samt gjennomføre øvelser gir trygghet og bedre resultat når noe skjer.

Vi blir stadig minnet om samfunnets sårbarhet. Terroranslagene mot USA den 11. september 2001 viste hvor sårbart det åpne moderne samfunn er, og at samfunnet må være i stand til å kunne møte et bredt spekter av trusler i tillegg til de rent militære. Mangfoldet og uforutsigbarheten knyttet til dagens trusselbilde stiller en rekke samfunnssektorer overfor betydelige sikkerhetsmessige utfordringer. Dette gjelder særlig kritisk infrastruktur som telekommunikasjon og kraftforsyning, men det gjelder også transportsektoren og petroleumssektoren samt helsesektoren og matforsyning.

Det har f.eks. vært fire store strømbrudd i løpet av august og september i år:

• svikt i leveringssystemet i USA og Canada

• timelangt strømbrudd i rushtiden i London og Kent

• uvær og systemsvikt i Sverige og Danmark og senere i Sveits og Frankrike, som førte til strømbrudd i Italia

Disse strømbruddene understreker at et høyteknologisk samfunn hele tiden må forberede seg på at viktige samfunnstjenester av og til kan og vil svikte.

For å møte denne sårbarheten er det viktig at alle virksomheter og husholdninger tenker gjennom egen beredskap og hva som kan gjøres i forkant for å redusere skadeomfanget.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig å hente ut og innarbeide lærdom fra inntrufne hendelser, selv om det er vesentlige forskjeller i struktur i disse landene. I strømbruddsituasjoner viser erfaringen at varsling, prognoser, samordning, informasjon til publikum er de viktigste ledelsesfunksjonene å ivareta for det offentlige.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig å se nye muligheter for samarbeid mellom det militære og sivile innenfor rammen av et totalskonsept for samfunnssikkerhet og sårbarhet – både for å løse felles oppgaver, avdekke muligheter for samhandling ved felles eller like utfordringer og synliggjøre viktige berøringspunkter. Fokus må være på kompetanse, kvalitet og god ressursutnyttelse.

Olav Akselsen (A): Sidan Bondevik overtok regjeringsmakta, har arbeidsløysa i Noreg auka med over 50 pst. Den siste månaden har 1 400 nye stilt seg opp i køen blant dei ledige, der står det no ca. 110 000, og etter det arbeidsministeren seier, står det endå fleire i nærleiken. Arbeidsløysa aukar i alle fylke, i alle bransjar og i alle aldersgrupper. I aldersgruppa under 25 år har arbeidsløysa auka med 27 pst. det siste året, og stadig fleire går rett ut frå høgare utdanning og til arbeidsløyse. Verst er det likevel i industrien. I løpet av det siste året har 10 pst. av industriarbeidsplassane våre forsvunne. Ei sterkare nedbygging av industrien vår trur eg me skal leita svært lenge for å finna i løpet av eitt år. Dramatisk trur eg er eit altfor mildt ord for å beskriva den situasjonen me i dag opplever i norsk industri. I fjor sette me ny norsk rekord i talet på konkursar. Likevel ligg talet på konkursar hittil i år 18 pst. høgare enn det gjorde i fjor på denne tida. Det einaste som ser ut til å gå ned, er talet på nye etableringar.

Midt oppe i denne situasjonen har me altså ei regjering som er såre nøgd med situasjonen, og som i dag uhemma har skrytt av at politikken deira verkar. Då må eg seia at det er mogleg at Regjeringas politikk på dette området verkar, men i så fall har denne regjeringa eit heilt anna mål enn det som me i Arbeidarpartiet har. For oss i Arbeidarpartiet har det alltid vore eit mål å skapa arbeid til alle. Derfor åtvara me òg, då me såg korleis situasjonen på arbeidsmarknaden utvikla seg. Me fremja også konkrete forslag som ville ha bidrege til at færre i dag hadde vore ledige, dersom dei hadde blitt vedtekne her i salen. Regjeringspartia sin innsats var å latterleggjera oss og kalla oss for mørkemenn. I fjor på denne tida avviste både næringsministeren og finansministeren, og ikkje minst arbeidsministeren, at veksande arbeidsløyse ville bli eit problem. Ein var meir bekymra for mangelen på tilgang på arbeidskraft den gongen. Men dessverre fekk me rett.

Fleire har i dag lovprist dei små bedriftene og behovet for å skapa fleire av desse. Det er eg sjølvsagt einig i, men Regjeringa har gjort det vanskelegare å skapa dei nye arbeidsplassane. Gjennom drastiske kutt i nærings- og distriktspolitikken er mange av dei verkemidla som skulle skapa dei nye arbeidplassane, fjerna. Kutta i SND er i realiteten kutt i talet på nye etableringar, noko som òg viser seg igjen i statistikken, og tilbakemeldingane frå næringslivet viser heilt klart at eit av dei største hindra for å få fram nye arbeidsplassar, for å få sett dei gode ideane ut i livet, er mangelen på kapital.

Eg deler sjølvsagt ønsket om fleire små bedrifter, men me må ikkje gløyma at nesten alle dei små bedriftene lever av dei store. Derfor vil eg åtvara mot det kunstige skiljet som enkelte lagar mellom små og store bedrifter. For viss me ikkje legg til rette for dei store konserna våre, for industrilokomotiva, så vil det også fjerna svært mange av dei små selskapa, og ikkje minst vil det bli eit stort problem for mange av lokalsamfunna våre.

Eit av dei viktigaste konserna me har i Noreg, er Norsk Hydro. Dette er ei svært viktig bedrift for Noreg, og ikkje minst er ho viktig for mange lokalsamfunn. Fleire av desse samfunna ventar no på viktige avgjerder, avgjerder som kan bestemma framtida til desse lokalsamfunna. Signala frå Norsk Hydro så langt er at nødvendige investeringar ikkje vil koma. Viss dette blir sluttresultatet, vil det t.d. forsvinna 1 000 industriarbeidsplassar i Sogn aleine i løpet av få år. Sjølv om eg er bekymra for signala frå Norsk Hydro, er eg endå meir bekymra for den tausheita som desse signala har blitt møtt med frå media, og ikkje minst frå Regjeringa. Det ser ikkje ut som om Regjeringa er nemneverdig bekymra, total passivitet er vel det beste ordet for å beskriva den innsatsen som har vore gjord frå Regjeringa si side på dette området. Visstnok har det gått eit brev med nokre spørsmål frå næringsministeren til Norsk Hydro, men det er ikkje teke noko initiativ for å få eit positivt vedtak frå Norsk Hydro si side. Manglande rammevilkår skal vera grunnen til at Norsk Hydro ikkje vil investera. Dette burde i så fall vera eit paradoks for ei regjering som skryter av det dei har fått til. Men eg er òg overraska over at Norsk Hydro ikkje i større grad sjølv har konkretisert desse manglande rammevilkåra, og ikkje i større grad har kjempa for å betra desse rammevilkåra.

Me i Arbeidarpartiet er i alle fall klare for å ta den kampen. Den kampen dreiar seg om å skaffa meir kraft, og den dreiar seg om at me skal ha same miljømessige rammevilkår som det dei landa me konkurrerer med, har.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H): Det er egentlig svært vanskelig også denne gangen å finne ut hva Arbeiderpartiet egentlig ønsker å forandre ved den næringspolitikken som føres i dag, annet enn at man repeterer sin form for misnøye, og misnøyen har sannelig gode vilkår i Norge i disse tider. Man bruker også anledningen til å gyve løs på de gjennomførte skatte- og avgiftslettelser. Hvis vi sveiper innom Akselsens eget hjemfylke, Hordaland, ser vi at skattytere og næringsliv nå sitter igjen med 1 milliard i skatte- og avgiftslettelser i forhold til det som ville ha vært Akselsens alternative politikk.

Tror Akselsen at det ville ha vært skapt flere arbeidsplasser i hans hjemfylke, at det ville ha vært investert mer i arbeidsplasser, i nyskaping, i forskning, i utvikling i hans eget hjemfylke, hvis ikke næringslivet og skattyterne hadde sittet igjen med denne milliarden som er så utskjelt fra Arbeiderpartiets side?

Olav Akselsen (A): No er det kanskje ikkje så nøye kva opposisjonen meiner om næringspolitikken til Regjeringa. Det som er meir nøye, er korleis næringslivet reagerer på denne næringspolitikken. Det ser me resultatet av kvar dag, gjennom oppseiingar, permitteringar, utflaggingar og nedleggingar. Når Norsk Hydro i desse dagar seier at dei ikkje vil investera i Noreg, så seier dei det fordi det er manglande rammevilkår. Då meiner eg at det burde vera grunnlag for å visa større audmjuke frå Regjeringa si side og større bekymring i forhold til den situasjonen som faktisk i dag rammar minst 110 000 enkeltpersonar og svært mange lokalsamfunn. Regjeringspartia sin teori er at dersom ein gjev skattelette, vil desse pengane koma tilbake til næringslivet ved at deira velvillige eigarar stiller opp og investerer. Sanninga er at etter at denne skatteletten er gjeven, har investeringane gått ned, og aldri før har det vore vanskelegare å få tak i tilgjengeleg villig kapital enn det som er tilfellet i dag.

Øystein Hedstrøm (FrP): Næringskomiteens leder var opptatt av arbeidsledigheten og utfasing av industriell virksomhet i Norge – og det med rette. Vi ligger snart på jumboplass i hele Vest-Europa.

Vår statsminister var tidligere i dag også opptatt av arbeidsledigheten og at jobb nr. 1 skulle være å redusere den. Men han så noen lysninger i horisonten og nevnte dette med lavere rente og kronekurs. Men hva er de faktiske forhold? Helt fersk statistikk fra Aetat viser at vi stadig taper arbeidsplasser, særlig innenfor industriområdet. Det er delvis en irreversibel prosess når bedrifter fases ut, legges ned og flyttes til utlandet. Det er kjent for alle som har satt seg inn i problemstillingen. Det er knapt skapt noen industriell virksomhet i Norge av internasjonalt format de siste 20 år. Det er det som er sannheten.

Jeg vil henlede oppmerksomheten på forslagene nr. 2 og 3 fra Fremskrittspartiet, forslag som går på aktiv næringspolitikk. Jeg vil spørre komiteens leder hvordan Arbeiderpartiet vil stille seg til dem.

Olav Akselsen (A): Eg synest det er veldig positivt at Framstegspartiet, i alle fall tilsynelatande, har begynt å bli bekymra for situasjonen på arbeidsmarknaden og for norsk næringsliv. Likevel vil eg påstå at dersom det var Framstegspartiet sin politikk som blei ført i denne salen, ville arbeidsløysa sannsynlegvis ha vore minst dobbelt så stor som i dag. Det er nemleg slik at ein må ha kontroll over det grunnleggjande i økonomien, det som går på rente, kronekurs og ein del andre ting. Alle veit at her har i alle fall ikkje Framstegspartiet hatt noko å bidra med så langt.

Framstegspartiet er veldig dyktig når det gjeld å vera best på alle område. Men for meg er politikk omtrent som eit puslespel. Det hjelper ikkje å ha dei finaste puslebetane dersom desse betane ikkje passar saman. Eg er veldig glad for at ingen til no har prøvd å pusla saman det spelet som Framstegspartiet har lagt.

Inge Ryan (SV): SV er enig med Arbeiderpartiet om at vi ønsker en langt mer aktiv statlig næringspolitikk. Det vil jeg bare kvittere ut.

Men så sier representanten Akselsen at han ønsker seg mer kraft. Ja, kanskje det er behov for litt mer kraft. Men den kraft som Arbeiderpartiet og Akselsen ønsker seg, er en kraft som samtidig gjør betydelig skade på miljøet, enten i form av nye vannkraftutbygginger eller i form av gasskraftverk som gir betydelige utslipp. Da Akselsen var olje- og energiminister, var man også meget beskjeden når det gjaldt å satse på alternative energikilder. Bevilgninger til bioenergi, vindkraft og enøk over statsbudsjettet var bevilgninger som nesten ikke syntes.

Jeg vil stille Akselsen følgende spørsmål: Dersom Arbeiderpartiet kommer i regjering igjen, ser man ikke da muligheten for at man kan bevege seg fra musesteg til elefantsteg når det gjelder alternativ energi, slik Sverige har gjort når det gjelder bioenergi, slik Danmark har gjort når det gjelder vindkraft, og der andre land også har vært veldig flinke?

Olav Akselsen (A): Eg har litt vanskar med å kjenna meg igjen i denne verkelegheitsbeskrivinga, fordi det faktisk er gjort svært mykje for å ta i bruk nye fornybare energikjelder. Arbeidarpartiet støtta opp om den førre Bondevik-regjeringa sine ambisjonar på dette området. Eg har ikkje noko særleg problem med å seia at eg trur dei strekte seg så langt som mogleg. Men sjølv om alle dei tiltaka hadde blitt gjennomførte på eitt år, ville me likevel ha vore avhengige av å importera kraft frå utlandet.

Det som er mitt problem, er at me ikkje kan sjå dette i ein internasjonal samanheng. Til no i år har danske kolkraftverk, fordi det har regna mindre i Noreg, produsert 30 pst. meir enn det dei elles gjer. Eg meiner at dersom me ved å ta i bruk våre eigne naturresurssar, f.eks. gassen, kan bidra til at norsk industri får levelege vilkår i Noreg, dersom me brukar vår eigen naturressurs og samtidig bidreg til å leggja ned danske kolkraftverk og på den måten er med på å halvera utsleppa i Norden, synest eg at me skal gjera det, ikkje minst av omsyn til miljøet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Petter Løvik (H): Vilkåra for bedriftene og for næringslivet står svært sentralt i Regjeringa sin politikk. Stadig fleire ser nok at den politikken som Regjeringa har ført og har fått støtte for i Stortinget, har vore sterkt medverkande til forbetringar når det gjeld både rentenivå og kronekurs, og at vi har fått gjennomført skattelette og avgiftslette – alt dette av stor betyding.

Når eg er ute i bedriftene, og det er eg nokså ofte, er det ein ting i tillegg til desse momenta som stadig blir framheva som det viktigaste elementet for å få til ei positiv utvikling, og det er samferdsel. Det gjeld i sentrale strøk, det gjeld i distrikta, det gjeld småbedrifter og store bedrifter. Det er snakk om å spare tid, det er snakk om å spare kostnader, og det kjem også familiar og enkeltpersonar til gode at ein klarer å krympe avstandar og få til eit betre Samferdsels-Noreg. Derfor har Samarbeidsregjeringa teke eit krafttak også på samferdselssektoren. I tillegg til auka løyvingar og lågare avgifter er vi midt oppe i det som eg trur det er rett å kalle ein revolusjon på samferdselsområdet. Vi vil ikkje berre bruke meir pengar, vi vil ha meir igjen for dei pengane vi brukar, og vi ser allereie svært positive resultat av ein del av dei tiltaka vi har gjennomført.

Eg trur at svært få er i tvil om at den nye luftfartspolitikken som Samarbeidsregjeringa har fått fleirtal for, har gitt sterkare konkurranse. Han har gitt eit betre tilbod til glede for næringslivet og privatpersonar og, som det har vore sagt tidlegare, gitt eit lågare prisnivå.

Like eins på vegsektoren: Vi har fått konkurranseutsett Statens vegvesen, og berre på drifts- og vedlikehaldssida peiker signala så langt fram mot innsparingar på 500 mill. kr i året, pengar som skal brukast til investeringar og til endå betre drift og vedlikehald. Også på dette området verkar Regjeringa sin politikk.

Men resultata har ikkje kome utan kamp, og eg vil nytte høvet til å gi ros til Framstegspartiet, som har vore med på å skaffe fleirtal for dei viktige strukturtiltaka som vi har fått gjennomført på samferdselssektoren.

Derimot har vi frå den andre sida – frå Arbeidarpartiet og SV – stort sett møtt motstand og mørke spådomar om korleis dette ville gå. Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti har systematisk kjempa imot. Dei har kjempa imot den nye luftfartspolitikken, dei har kjempa imot konkurransen på vegsektoren som vi no begynner å sjå resultata av, og dei har kjempa imot at vi skal sleppe til det som kanskje er den største suksessen på kollektivtrafikksektoren dei siste åra, nemleg ekspressbussane, som har gitt mange eit svært godt tilbod, omtrent utan statlege subsidiar, utan statleg støtte.

I staden for å diskutere om det er rett – for det trur eg dei fleste innser – det vi har gjort, er det grunn til å spørje: Kor mykje har vi tapt ved at vi ikkje gjorde dette for mange, mange år sidan? Dei som følgjer med i avisene, ser i dag oppslag som seier litt om kor mykje dette betyr i kroner. I regjeringspartia er vi svært utålmodige etter å vidareføre den revolusjonen vi no har sett i gang og fått fleirtal for.

I framtida vil vi vere opptekne av fleire ting, bl.a. av ferjesektoren, som vi er i gang med å få konkurranse og dermed eit betre tilbod på. Jernbanesektoren er overmoden når det gjeld å få sett i gang noko av det same som vi har gjort på vegsektoren, nemleg for å få gitt eit betre tilbod til kundane for dei enormt mange kronene vi brukar på denne sektoren. Eg håpar at vi i framtida får ei brei støtte for å vidareføre den reformpolitikken, til beste for dei mange av oss som er avhengige av eit godt tilbod på samferdselssektoren i dei sentrale strøka og i distrikta i Noreg.

Morten Høglund (FrP): «Regjeringen vil fortsette opptrappingen av bistanden til verdens fattigste», og «Regjeringen vil delta aktivt i Verdens Handelsorganisasjon for å fremme et mer rettferdig handelssystem». Disse setninger er hentet fra trontalen, og de berører sentrale temaer i norsk bistands- og handelspolitikk.

Denne regjeringen er svært offensiv når det gjelder bistand, og Regjeringens målsettinger når det gjelder verdens fattige, er skyhøye. Det skal Regjeringen berømmes for. Men – og det er et stort men – Regjeringen har ikke tatt innover seg at bistand fra én stat til en annen ikke fremmer utvikling, men snarere stagnasjon. Bistand som skaper klientstater, må avvikles, og mottakerlandenes rolle må oppgraderes. De må bli våre partnere på den internasjonale arena, og ikke den rike verdens klienter. Min bistandskritikk retter seg ikke mot hjelp direkte til den fattige befolkningen, og heller ikke mot den hjelp som ytes gjennom frivillige organisasjoner.

Den andre setningen handlet om arbeidet for å fremme et mer rettferdig handelssystem gjennom WTO, et viktig arbeid som kan føre til langt bedre velstandsutvikling enn hva vi kan når det gjelder bistand. Klarer vi å få utviklingslandene med som partnere i verdensøkonomien, har vi gitt dem et selvstendig grunnlag for vekst og utvikling.

Jeg er glad for Regjeringens målsetting. Men skal den etterleves, må Regjeringens praktiske politikk på området endres. Det nytter ikke å snakke høyt om hvor viktig det er at u-landene får gode vilkår, uten at man viser vilje til å gjøre noe med det. Vi har nettopp forsøkt å komme videre i WTOs Doha-runde, en runde som attpåtil kalles utviklingsrunden. Forhandlingene brøt sammen, og det var fordi den rike verden ikke hadde oppfattet at verden er endret. Det nytter ikke lenger for EU, USA og Japan, og i mindre grad Norge, å tro at man kan tre løsninger nedover hodet på fattigere land. Utviklingslandene vil bli hørt og inkludert. La oss fra norsk side opptre som om vi har hørt u-landene, og la oss respektere deres krav. Jeg tror ingen oppfattet at vi gjorde det i siste forhandlingsrunde. I stedet opptrådte vi sammen med f.eks. Japan, Sveits og Island i noen desperate forsøk på å overbevise verden om at det virkelig var synd på våre bønder, og at de måtte beskyttes.

I trontalen snakkes det om å fremme et mer rettferdig handelssystem, men hvis den skal gjenspeile vår politikk, burde teksten vært noe slikt: Regjeringen vil jobbe for at norsk landbruk kan fortsette uten forandringer. Det hadde vært ærlig.

Når det gjelder miljøet, har Regjeringen ingen problemer med å være verdensmestere og foregangsland, selv på områder der det etter Fremskrittspartiets mening ikke har noen betydning, men derimot er direkte skadelig for vår industri. Hvorfor ikke være foregangsland innen handel, der vi virkelig kan gjøre en innsats? Men der er vi godt fornøyd med å la de tidligere nevnte verstingene, som EU, Japan og USA, legge premissene, og så stille oss på samme linje som dem ved å vise motvilje til reelle forandringer til fordel for utvikling. Hvorfor kan ikke Norge gå foran og si at vi skal ta u-landene på alvor, at vi skal innrømme at den proteksjonisme og de holdninger den vestlige verden har stått for, ikke er en vei å fortsette på?

Noen liker å fremstille det som skjer i WTO og i enkelte andre internasjonale organisasjoner, som en kamp mellom rike og fattige land. Norge forsterker dessverre dette inntrykket. I Norge, som i resten av verden, er det behov for økonomisk oppgang. Verden trenger mer handel og åpenhet, ikke mindre.

Utviklingslandenes behov er nevnt, men også norske arbeidsplasser i f.eks. fiskerisektoren, skipsfarten, verkstedindustrien og annen industri trenger en politikk som gir muligheter og tilgang til markeder. Derfor er det viktig at forhandlingene i WTO lykkes. Skal det skje, må noen gå foran og vise vilje til løsninger. Da må man ut av gamle tankespor og innse at landbruket må moderniseres til glede for øvrige norske arbeidsplasser og ikke minst for norske forbrukere. Sterk kamp for utviklingslandenes sak i WTO er ikke i strid med norske interesser, tvert imot, u-landenes interesser er våre interesser, deres krav bør bli våre krav.

Jeg startet innlegget med å kritisere Regjeringens bistandspolitikk, og jeg har avsluttet med å kritisere handelspolitikken, men jeg erkjenner at Regjeringen har gode mål. Da handler det kun om å omsette disse mål i en fornuftig politikk som virker. Det trenger verdens fattige, og det trenger alle norske arbeidstakere og alle arbeidsledige som går og håper på bedre tider for norsk næringsliv.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Trontalen gir oss et bilde av et godt land og en god regjering. Tilværelsen synes utholdelig lett, utfordringene er overkommelige. Ifølge statsministeren har Regjeringen gjort sitt, nå er det opp til Stortinget å følge opp. Men hvorfor er vi likevel skeptiske?

Vi har store forventninger knyttet til den politikken som en regjering til enhver tid skal utforme, og jeg har store forventninger knyttet til hvordan det skal være å vokse opp i dette landet. For meg synes derfor Regjeringens selvtilfredshet å være langt større enn selvinnsikten over det arbeidet som er gjort, og de planene de har for å løse sentrale utfordringer landet står overfor.

Statsministeren har rett i at i et samfunn med store endringer kreves det at forandringene bærer preg av verdiforankring og av fornyelse. Statsministeren må tåle å bli stilt spørsmål om hvilke verdier som ligger bak skattelette på 30 milliarder kr til dem som allerede har mest.

Regjeringen har villet gi inntrykk av å være på parti med de svakeste i vårt samfunn. I dag blir vi kjent med at Regjeringen halverer tilsynet med barnevernsinstitusjonene våre. Dette handler om å gi trygghet til de svakeste av barna våre. Da hjelper det ikke om vi har aldri så fine handlingsplaner på papiret. Har vi virkelig 30 milliarder kr til skattlette, men ikke midler nok til å føre tilsyn med barnevernsinstitusjonene våre?

Regjeringen ønsker nok det beste for landet, men dessverre tror jeg at virkemidlene er feil. Jeg sitter med det inntrykket etter å ha snakket med foreldre som ikke har råd til å sende barna sine på skolefritidsordningen fordi prisen har gått opp, etter å ha snakket med barn som ikke lenger får tilbud om svømmeundervisning fordi svømmehallen er blitt stengt, og etter å ha snakket med noen av dem som utgjør en prosentandel av de arbeidsledige.

Vi må ikke få en politikk som på viktige områder fører til at den enkeltes frihet til å forme egne valg blir avhengig av hva slags økonomisk bakgrunn en har. Det er vel kanskje også nettopp dette som skiller en borgelig og en sosialdemokratisk politikk.

En felles offentlig skole og lik rett til utdanning for alle er egentlig en ganske fantastisk visjon og et godt mål. En felles skole lærer oss respekt for hverandre og det å arbeide sammen. Utdanning gir oss også muligheten til å utvikle oss som mennesker og til å ta oss selv i bruk. God utdanningspolitikk handler om å velge. Det har Regjeringen tydeligvis gjort. Mange opplever sultefôring av den offentlige skolen gjennom stramme skolebudsjett. Dette er ikke skremselspropaganda fra en opposisjon på Stortinget, men det er virkeligheten ute i Kommune-Norge. Her er det stor avstand mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet.

Nå går vi i retning av et kaldere skolesamfunn, preget av og styrt etter bedriftsøkonomiske prinsipper. En god skolepolitikk får vi ikke gjennom ensidig fokusering på effektivitet og profitt. Kvalitet koster, og skolen trenger derfor økte ressurser.

For Arbeiderpartiet handler god skolepolitikk bl.a. om å utjevne forskjeller. I stedet for å minske kløftene i samfunnet, ser vi tendenser til det motsatte: privatisering av skolen, mindre til leirskole, dyrere og dårligere SFO, ingen satsing på musikk- og kulturskoler, skolestipend kun til de få, og store kutt i etter- og videreutdanningen.

Ja, Regjeringen er klar: det blir skattelette til dem som har mest. Konsekvensene er at et av de viktigste utdanningspolitiske prinsippene i etterkrigstiden, utfordres: å gi alle mennesker mulighet til å vokse med kunnskap. Det er denne utviklingen Arbeiderpartiet ikke ønsker å være med på. Og i den grad det er en diskusjon om støtte til en politikk for den sittende regjeringen, handler det om å ta valg. Vi har sett en regjering som tar en alternativ politisk kurs til Arbeiderpartiet, og da blir det vel kanskje et litt for stort krav å stille til Arbeiderpartiet at vi skal støtte en politikk som vi er fundamentalt imot.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Rolf Reikvam (SV): I august kom sluttrapporten fra Maktutredningsutvalget. I løpet av de fem årene forskergruppen har arbeidet, har det kommet mange viktige rapporter som tar for seg ulike temaer. Konklusjonene på mange av de spørsmål Stortinget stilte i mandatet, er forholdsvis klare og entydige. Jeg vil starte med å sitere en av konklusjonene fra maktutredningen:

«Den mest sentrale endringen av maktforholdene i Norge er at demokratiet i grunnbetydningen folkestyre – et formelt beslutningssystem gjennom flertallsvalg og folkevalgte organer – er i tilbakegang.»

Jeg antar at vi får en egen sak om dette som grunnlag for en diskusjon i Stortinget på et senere tidspunkt, men siden vi nylig har bak oss et kommunevalg som bekrefter funn fra maktutredningen, burde trontaledebatten være tid og sted for en mer prinsipiell debatt om hvor det norske demokratiet skal bevege seg, eller snarere om: På hvilke skinner har vi satt folkestyret?

En viktig konklusjon, som er et direkte svar på første del av mandatet vedtatt av Stortinget, er at folkestyret forvitrer. Nå trenger ikke det i seg selv å være galt hvis folkestyrets forvitring fører til at makten overføres til andre demokratiske organer. Demokratiet bygger ikke bare på makt gjennom folkevalgte organer på ulike nivåer, men på ulike former for deltakelse utenom valg, partier og politiske folkebevegelser. Disse ulike formene for tilleggsdemokrati, som aksjonsdemokrati, deltakerdemokrati, forbrukerdemokrati og lobbydemokrati, har supplert folkestyret som formelt beslutningssystem, men det kan ikke erstatte det. Demokratiet er utfordret når folkestyrets vilkår og spillerom blir redusert. Når betydningen av demokrati overføres fra folkestyre som formell beslutningsform til forskjellige former for tilleggsdemokrati, blir forvitringen av folkestyret tildekket og skillet mellom demokrati og ikke-demokrati utydelig.

Folkestyrets forvitring er ikke et resultat av en lang og seig, synlig kamp mellom folkevalgte organer og sterke interesser utenfor, forvitringen er en bevisst politisk strategi, der målet er å kommersialisere og lage store deler av offentlig sektor om til en markedsplass. Det skjer på forskjellige måter ifølge maktutredningen. Det kommunale selvstyret har mistet mye av sitt innhold gjennom rettighetslovgivning, statlige pålegg og budsjettknapphet. Kommunene sitter igjen med råderett over rent lokale saker og med administrativt ansvar for statlig politikk. Det burde ikke overraske oss at valgdeltakelsen denne gangen var nede på 50-tallet, nærmere bestemt 58 pst. Gjennom markedsretting, fristilling og privatisering blir områder som tidligere var offentlig styrt, overlatt til markedsaktørene.

Grunnmuren i velferdssamfunnet er at sentrale velferdsgoder, som helse, utdanning, omsorg i viktige faser av livet, skal alle ha lik rett til, og de skal være gratis. Det er så nære bånd mellom velferdsstaten og folkestyret at det er stor usikkerhet om hva som vil skje med velferdsstaten dersom folkestyret forvitrer, og det burde være et tankekors for mange av oss.

Å bruke markedet er en dårlig måte å fordele velferdsgoder på, fordi aktørenes styrke i markedet er så forskjellig. Markedet fungerer utmerket der det er mange tilbydere og etterspørrere, og der det som skal fordeles, ikke er sentrale tjenester som gir grunnlag for et aktivt og meningsfylt liv. Disse tjenestene kan bare fordeles rettferdig gjennom folkevalgte organer.

Markedstilpassing og privatisering flytter makt fra folkevalgte organer til produsentforetak og til store markedsaktører. Parallelt med markedstilpassingen, og trolig som et forsøk på å forsvare enkeltindividet mot markedets tendens til å etablere monopoler, skjer det en rettsliggjøring. Vi vedtar stadig lover som rettighetsfester krav til ulike tjenester. Mange av de generelle velferdsrettighetene skal ytes på kommunalt nivå, og dette begrenser spillerommet for kommunene.

Økt politikerforakt og manglende folkelig engasjement er resultatet på kort sikt. På lengre sikt kan det ha større og dramatiske konsekvenser. Derfor er det så viktig at vi synliggjør de politiske alternativ til svekkelse av folkestyret, at vi i den politiske debatten viser at det er i disse grunnleggende spørsmål de politiske skillelinjene går i norsk politikk. Avmakten som både folk og kommunepolitikere føler, er ikke et resultat av en historisk nødvendig utvikling, men et resultat av bevisste politiske valg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg deler representanten Reikvams bekymring for flere markedsløsninger og mindre folkevalgt styring. Jeg mener at Regjeringens skolepolitikk særpreges nettopp av privatiseringsframstøt og mindre folkevalgt styring, og at en tar vekk nasjonale målsettinger og retningslinjer før alternativer er klarlagt.

Nå er Arbeiderpartiet og SV stort sett enig i skolepolitikken. Jeg skal ikke overdrive forskjeller, men jeg synes at SV i noen sammenhenger har gitt alibi til Regjeringens skolepolitikk, som innebærer mindre folkevalgt styring og færre nasjonale retningslinjer før en har klarlagt alternativer. SV støttet Regjeringens forslag om fjerning av klassedeling og klassestyrer uten å klargjøre alternativene, de kvitterte ut en finansiering av privatskoler som gir bedre vilkår med sikkerhet og garanti for inntekt. Mitt ønske til SV er at våre partier kan stå fortsatt sammen om et forsvar for den offentlige fellesskolen framfor å bli beruset av øyeblikkets mulighet til en begrenset innflytelse, eller var det for mye Møllers tran også før sommeren?

Rolf Reikvam (SV): Jeg føler nok at vi har vært en konsekvent forsvarer av den offentlige skolen. Vi var eksempelvis med på å fjerne delingstallet, men det var ikke det samme som å overlate noe til markedet, som var hovedanliggendet i mitt innlegg. Det vi har overlatt det til, er til andre offentlige organer, dvs. vi har flyttet beslutningene over til den enkelte skole, over til kommunene. Det har vært idéen, og det er godt i tråd med noe av det som var mitt hovedpoeng, nemlig at beslutningene skal flyttes ut til kommunene, ut til de offentlige skolene, som er dem vi snakker om her. Jeg føler derfor at det vi gjorde, er godt i tråd med det som var mitt hovedanliggende, nemlig å styrke de folkevalgte, styrke de offentlige institusjonenes plass innenfor vårt folkevalgte system.

Søren Fredrik Voie (H): Et av Regjeringens viktigste prosjekter er nettopp vitalisering av folkestyret gjennom desentralisering og lokal handlefrihet, valgfrihet, levende demokrati og kvalitet i tjenesteproduksjonen. Det leder oss også over til kvalitet i skolen, som ikke minst krever lokal handlefrihet.

I valgkampen kunne man bli forledet til å sveve i den villfarelse at også SV er for lokal handlefrihet i skolesammenheng og ellers i samfunnet. Men det står i grell kontrast til det SV gjør i Stortinget, hvor det ikke er grenser for hvilken liten sak som kan bli gjenstand for Stortingets behandling og vedtak og trædd nedover Kommune-Norge.

Hva mener egentlig SV? Er man for lokal handlefrihet og lokaldemokrati? Og enda viktigere: støtter SV desen-tralisering av makt og avgjørelsesmyndighet i skolesammenheng for å bedre kvaliteten i skolen? Kan vi få et bedre demokrati enn en valgfrihet hvor den enkelte får mulighet til å ha innflytelse på sin egen situasjon?

Rolf Reikvam (SV): Jeg er litt usikker på hva som var intensjonen med det spørsmålet.

Jeg forstår at det var spørsmål om vi ønsker å desentralisere beslutninger. Det var vel det som var hovedessensen, det som gikk igjen. Det var for så vidt det jeg gjorde til et hovedanliggende i min innledning, nemlig at vi må vitalisere folkestyret, både sentralt, regionalt og lokalt, og jeg tok utgangspunkt i maktutredningens konklusjoner, som påpeker at dette er i ferd med å forvitre for oss.

Vi ønsker oss en desentralisering av beslutninger innenfor utdanningssektoren. Jeg fikk en del spørsmål fra Arbeiderpartiet om dette med delingstallet. Der viser vi jo at vi ønsker å legge beslutningene ut til den enkelte skole og ut til den enkelte kommune. Så jeg føler nok at det vi har gjort i den senere tid, viser klart og tydelig at vi står for en politikk der vi ønsker å vitalisere folkestyret, lokalt og regionalt.

Arne Sortevik (FrP): Det vi også gjør fra 1. mai 2004 er å flytte forhandlingsansvaret for lønninger til lærerne ut i kommunene. Jeg går ut fra at SV da i sin ivrige higen etter å støtte og styrke det lokale demokratiet – å flytte beslutninger ut i kommunene – er svært begeistret for den endringen. Vi i Fremskrittspartiet er veldig begeistret. Det er gammel fremskrittspartipolitikk, som Regjeringen nå har trykket til sitt bryst. Men jeg vil gjerne ha en kommentar fra representanten Reikvam på om dette er en del av å praktisere lokaldemokrati og et godt eksempel på hvordan lokale politikere kan få makt og myndighet, for de er nemlig skoleeiere.

Så har jeg et spørsmål om hvorfor bekymringen til SV over lokalt demokrati stopper ved kommunestyresalen. Hvorfor er ikke SV mer engasjert når det gjelder å gi innbyggerne i kommunen myndighet gjennom rådgivende og bindende folkeavstemninger? Og hvis vi skal avslutte med å legge visitten til skolen: Hvorfor vil ikke SV la foreldrene styre i selvstyrte skoler, la foreldrene få makt?

Rolf Reikvam (SV): Jeg får vel gjenta det som var mitt hovedanliggende: Det var folkestyrets forvitring, med utgangspunkt i maktutredningen. Det var det jeg gjorde til et hovedtema i det som jeg sa. Det innebærer at vi er opptatt av det lokale folkestyret på den måten vi har hatt det gjennom de demokratiske beslutningsprosessene i kommunestyrene, i fylkestingene og ikke minst etter hvert også sentralt her i Stortinget. Det var det jeg gjorde til et hovedanliggende. Derfor var jeg ikke i den omgangen så opptatt av andre biter av det som jeg nevnte som et slags tilleggsdemokrati, som representanten Sortevik kom inn på, dette med selvstyrte skoler osv. Mitt anliggende var altså folkestyret, lokalt og regionalt.

Så når det gjelder forhandlingsretten, vil jeg prøve å svare litt kjapt på det også. Forhandlingene har blitt ført mellom statlige organer og organisasjonene sentralt. Om dette blir flyttet over til en annen sentral arbeidsgiver, kan jeg ikke se at det er det dramatisk viktige, og at det endrer så veldig mye på demokratiet og beslutningsprosessene. Vi har vært kritiske til dette, som Sortevik også en kjent med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Vi har lagt eit lokalval bak oss, eit val som er krevjande å takla for Kristeleg Folkeparti. Vi må sjølvsagt evaluera og vurdera vegen vidare.

Valresultatet har også vekt til live friarane frå venstresida. Både SV og Arbeidarpartiet utfordrar Kristeleg Folkeparti til å byta side og samarbeida med dei, helst i regjering, helst med ein gong. Men valresultatet endrar ikkje samansetninga av Stortinget, og Kristeleg Folkeparti er ikkje eit vingleparti som skiftar side etter politiske – eller kanskje eg skal kalla det populistiske – vindar.

Kristeleg Folkeparti gjekk til val på familie og omsorg. Dette vil også prega arbeidet og prioriteringane våre i Regjeringa. Samarbeidsregjeringa byggjer politikken på viktige grunnverdiar som nestekjærleik, menneskeverd og forvaltaransvar.

Kristeleg Folkeparti og Regjeringa arbeider for eit varmare samfunn, eit samfunn der alle kjenner seg inkluderte og heime, der nærleik og tryggleik pregar oppvekstmiljøa, og der menneskeverdet blir respektert.

For å skapa eit slikt samfunn må alle ha sin arena for å veksa og utvikla seg. Familien er den cella i samfunnet der både born og vaksne kan finna seg sjølv og fellesskapet. Difor styrkjer vi denne arenaen, og Regjeringa fører ein offensiv familie- og omsorgspolitikk.

Vi styrkjer valfridomen og tryggleiken for born og familiar. I tråd med barnehageforliket vil vi sikra lågare foreldrebetaling og barnehageplass til alle som ynskjer det.

Familien som institusjon er sårbar, han treng gode rammevilkår. Difor ynskjer vi å styrkja varige og stabile samliv. Talet på separasjonar og skilsmisser i Noreg aukar. Når foreldra går kvar til sitt, er det viktig at born blir minst mogleg skadelidande. Foreldra må få hjelp til å leggja den nye kvardagen til rette på ein best mogleg måte. Regjeringa vil òg førebyggja oppløysing av familiane og skapa gode og varige samlivsforhold. Dette vil vera viktig også i framtida for å kunna sikra born ein trygg og stabil oppvekst. Vi vil difor styrkja samlivstiltak og satsa meir på eit førebyggjande familiearbeid.

Regjeringa vil prioritera tiltak mot vald og overgrep som særleg rammar kvinner og born. Dette har vore eit politisk forsømt område lenge. Vi vil styrkja arbeidet for born og unge som anten vert utsette for vald eller er vitne til vald. Opplevingane er traumatiske i seg sjølve og set ofte varige spor.

Ein god helsepolitikk er viktig for å gi folk i alle aldrar ei god omsorg. Regjeringa si satsing har gitt gode resultat: Ventetidene vert reduserte drastisk, legedekninga er betre enn nokon gong, og satsing på psykisk helse gjer at fleire får hjelp raskare.

I tida som kjem, vil Kristeleg Folkeparti og Regjeringa satsa målretta på dei områda der helsetenestene framleis har store manglar. Tilbodet til menneske med psykiske plager skal trappast vidare opp. Rusmiddelmisbrukarar må få eit betre helsetilbod. Menneske som er i livets siste fase, skal få betre livshjelp, smertelindring og omsorg. Dette er dei viktigaste mottrekka vi kan setja inn mot dei kreftene som ynskjer å opna for aktiv dødshjelp.

Regjeringa har intensivert kampen mot fattigdom både nasjonalt og internasjonalt. Å ta nestekjærleiken på alvor er nettopp å ta dei fattigaste på alvor. Verdas fattigdom vedkjem oss. Som eit av verdas rikaste land må vi gå føre som eit godt døme. Regjeringa har lagt fram rekordstore bistandsbudsjett, vi arbeider for gjeldslette, og vi opnar landet vårt for handel frå dei minst utvikla landa.

Her heime har òg avstanden mellom dei rikaste og fattigaste auka i dei siste åra. Samarbeidsregjeringa vil intensivera innsatsen for å førebyggja og hjelpa personar ut av fattigdom i Noreg.

Vi treng meir enn materielle gode for å ha det godt som menneske. Kulturen og kyrkja er viktige faktorar i eit varmare samfunn, i eit verdiorientert samfunn. Regjeringa ynskjer å føra ein offensiv kulturpolitikk, med sikte på å sikra eit utfordrande og stimulerande kulturtilbod til alle. Ved å ta del i kulturelle aktivitetar og oppleva kultur blir vi deltakarar i den store forteljinga, det djupe verdimessige fellesskapet som gjer oss til siviliserte menneske. Kulturen har ein eigenverdi. Satsing på kultur er ei målretta investering i eit varmare samfunn. Kulturell utfalding motverkar framandfrykt og medverkar til å skapa tryggleik i omgang med andre.

Kulturmeldinga, som nyleg er lagd fram, trekkjer opp hovudlinene for dei kulturpolitiske prioriteringane det komande tiåret. Eit breitt spekter av skapande, utøvande, dokumenterande og formidlande innsatsar frå heile kulturlivet utgjer ei verdifull motvekt mot den einsretta krafta ulike kommersielle krefter i samfunnet kan representera.

I eit samfunn prega av stadig raskare endringar har vi behov for forankring i eit stabilt verdigrunnlag. Kyrkja er ein reell verdiformidlar og viktig kulturberar. Stortinget slutta seg i vår til ei trusopplæringsreform som vil kunna gi eit spennande tilbod om opplæring for born og unge i deira eiga tru. Dette handlar om å gi born og unge tryggleik i si eiga tru og å styrkja deira identitet. Det handlar om å rusta dei for livet. Tryggleik i eiga tru gjer det mogleg å møta andre si tru og andre sin kultur utan frykt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): Statsråd Svarstad Haugland berørte i sitt innlegg Kristelig Folkepartis valg, det valget Kristelig Folkeparti gjorde i 2001, da man gikk inn i en regjering sammen med Høyre og Venstre på et grunnlag basert på støtte fra Fremskrittspartiet gjennom 54 spørsmål fra Carl I. Hagen. Det var et borgelig flertall i Stortinget etter 2001 takket være Kristelig Folkepartis valg av et borgerlig samarbeid. Og i Sem-erklæringen har man på en rekke punkter forpliktet seg til å gjennomføre en politikk på områder hvor Høyre og Fremskrittspartiet tidligere stod alene: privatisering av statsbedrifter, økt konkurranseutsetting av offentlig sektor og sist, men ikke minst, en massiv skattelette, 31 milliarder kr.

Spørsmålet i høst er om også dette borgerlige flertallet vil bryte sammen, slik det skjedde i 1971, i 1986, i 1990 og i 2000. Og hvis det skjer, er mitt spørsmål til Svarstad Haugland om hun synes det er rimelig at det da er Arbeiderpartiet som skal komme denne regjeringen til unnsetning for å sikre at man får gjennomført hele Sem-erklæringen i løpet av fireårsperioden, eller alternativt, om Kristelig Folkeparti kunne tenke seg å bidra til andre og mer stabile flertall, selv om det skulle føre til litt mindre skattelette og litt mer til kommunene og fellesskapet.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: No byggjer denne regjeringa på meir enn desse 54 spørsmåla frå Framstegspartiet. Vi har òg Sem-erklæringa som vi går ut frå – ho er faktisk veldig god, ho er til og med endå betre enn dei 54 spørsmåla, inklusive svar.

Eg likar å kalla det eit ikkje-sosialistisk fleirtal meir enn eit borgarleg, og det er det vi består av. Vi er med i eit ikkje-sosialistisk fleirtal i Stortinget. Og så er det opp til Arbeidarpartiet, dersom Framstegspartiet ikkje ynskjer å vera med på å forhandla om budsjettet, om Arbeidarpartiet ynskjer å vera med og påverka den politikken som skal førast. Eg trur ikkje at Arbeidarpartiet ynskjer å gjennomføra Sem-erklæringa, så einfaldig er eg ikkje. Men eg hadde faktisk trudd at Arbeidarpartiet òg kunne tenkja seg å vera med på politiske utformingar.

Vi har moglegheit til å få fleirtal både med Framstegspartiet, med Arbeidarpartiet og med SV i denne salen. Og vi har vekselvis henta støtte frå desse tre partia. Når det gjeld budsjettet, har Arbeidarpartiet ikkje støtta oss, det har Framstegspartiet, bortsett frå i revidert. Og eg utfordrar faktisk dei partia som kan ynskja å vera med og påverka, til å vera med og påverka det budsjettet som skal vedtakast for neste år.

Arne Sortevik (FrP): Jeg skal motstå fristelsen til å kommentere elementer av ettervalgsreaksjonen i Kristelig Folkeparti. Jeg skal heller utfordre statsråden som kirkestatsråd.

I trontalen er det én – én – setning om kirken:

«Regjeringen vil legge til rette for en åpen og inkluderende folkekirke, blant annet ved å styrke trosopplæring av barn og unge.»

Den trosopplæringen, som også statsråden refererte til, er vedtatt med SVs velsignelse. Mitt spørsmål er hvordan de som nå skal inn i dette nye opplegget og bruke denne nye, styrkede trosopplæringen, vil oppleve SVs velsignelse, og, skal vi tro det som statsråden avsluttet med, påvirkning – for her er det jo spørsmål om å skaffe seg påvirkning. Hvordan vil brukerne og deltakerne i denne styrkede trosopplæringen, som er en satsingssak for Regjeringen, oppfatte og oppleve denne velsignelsen og påvirkningen?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det som forundra meg mest når det galdt handsaminga av trusopplæringa her i Stortinget, var at Framstegspartiet gjekk imot, og eg har enno ikkje forstått kvifor dei ikkje kunne vera med og vedta ei trusopplæring som både SV og Arbeidarpartiet har velsigna. Eg er glad for den støtta eg har fått frå SV og Arbeidarpartiet i denne salen når det gjeld trusopplæringa.

Det viktigaste vi kan gjera som ein kristen nasjon, er å gi vidare til neste generasjon det som landet vårt har bygt på i over tusen år. Det kan trusopplæringa vera med på å gjennomføra. Eg er glad for at det har vore eit fleirtal i dette stortinget som har sett verdien av å kunna gi vidare vår eigen kulturarv. At Framstegspartiet ikkje ser den verdien, får dei stå for, det bekymrar meg faktisk ikkje. Det som eg er glad for og vil understreka, er at vi har to andre parti saman med regjeringspartia som er konstruktive, og som har sett verdien av å kunna vidareføra til den neste generasjonen det som vi har bygt samfunnet vårt på i over tusen år.

Når vi får eit meir og meir fleirkulturelt samfunn, er det kjempeviktig at vi veit at borna våre kan vera trygge i møte med nye kulturar, dei skal veta kva vi byggjer på. Dei kan òg veta kva dei sjølve kan tru på, viss dei kjem fram til det. Då er dei òg langt tryggare i møte med alle dei nye kulturane vi får til landet vårt.

Magnar Lund Bergo (SV): Riktig kjennetegn for et levende demokrati er et mangfold av meninger. I Norge er vi stolte av at vi er et avislesende folk, og av at vi har et mangfold av aviser, ikke minst lokalaviser og meningsbærende aviser. Dette er kvaliteter som jeg regner med at vi i SV deler med statsråden.

Jeg vil allikevel stille spørsmålet: Skal det fortsatt være slik? Grunnen til at jeg spør er det som er varslet fra Postverket, at det i den nye konsesjonen som Posten Norge nå skal drive etter, ikke er noe krav om samfunnsansvar. Kravet nå er mer lønnsomhet – butikk, butikk, butikk. Konsekvensen er varslet. Det er kraftige portoøkninger. En annen konsekvens er foreløpig ikke kjent, men det er grunn til å anta at dette kan bli en alvorlig situasjon for lokalaviser, og ikke minst for de meningsbærende avisene.

Har statsråden nå en idé eller plan for å unngå uheldige konsekvenser av liberalisering av postverket?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Representanten Lund Bergo tek opp ei problemstilling som er ganske alvorleg, det er eg einig med representanten i.

Posten blir organisert på den måten som eit stortingsfleirtal har vedteke, og det er òg Regjeringa avhengig av å følgja opp. Det nyttar ikkje å påleggja Posten andre krav enn det som ligg i konsesjonskrava i dag. Det som eg har oppfordra avisene til, er at når dei skal forhandla med Posten, bør dei slå seg saman, for dei blir sterkare ved å forhandla saman enn ved å forhandla ei og ei eller gruppering for gruppering.

No føregår det forhandlingar mellom alle avisene saman og Posten, og eg vonar at dei skal klara å koma fram til ei løysing som avisene kan bera. Dette ansvaret ligg under Samferdselsdepartementet og ikkje under Kulturdepartementet, som òg representanten sikkert er klar over. Og det eintydige rådet vi har gitt, både samferdselsministeren og eg, er: Ver saman i forhandlingar, forhandla fram ein god avtale med Posten og prøv å få eit resultat som gjer at portoen blir så låg som mogleg. Det har dei gjort, og så får vi berre avventa og sjå. Men dei konsesjonskrava som representanten etterlyste, har vi ikkje moglegheit til å påleggja Posten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bent Høie (H): Vi er vitne til en stille revolusjon i helsevesenet vårt. Om noen år vil ingen forstå at en gang var det slik i Norge at sykehusene eide ventelistene, og at pasientgarantien i realiteten var en anbefalt maksimal ventetid. Vi aksepterte å gå sykmeldte og vente på en operasjon, selv om operasjonen bare kostet en brøkdel av det sykepengene utgjorde. Vi aksepterte at noen brukte private sykehus, men at dette var forbeholdt de få med god økonomi, og de som bodde i det sentrale østlandsområdet. Vi aksepterte å legge oss under skalpellen uten å vite at det sykehuset som vi tilhørte, hadde betydelig høyere dødelighet for den type operasjoner enn nabosykehuset. Men noen visste. De som hadde kontakter, venner og kjente i helsevesenet kunne få informasjon, men folk flest måtte stole blindt på systemet.

Hvorfor aksepterte vi dette? Jo, fordi sosialdemokratene hadde fortalt oss at det offentlige helsevesenet visste best: Stol på de dårlige rettighetene dere har, de er iallfall tilsynelatende like dårlige for alle. Fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ble det hevdet at våre løsninger var å slippe markedskreftene løs på helsevesenet, at våre løsninger ville gi et todelt helsevesen.

Alt dette er nå i ferd med å bli historie, og resultatene viser at vi hadde rett.

En ny pasientrettighetslov er til behandling. Regjeringens forslag innebærer at pasienter som ikke får hjelp innen fristen, har krav på helsehjelp fra private i Norge eller utlandet på det offentliges regning. Pasienten og henvisende lege skal informere oss om at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp, og om den fastsatte fristen. Dersom det ikke er tilfredsstillende behandling i Norge for pasienter som omfattes av denne loven, foreslår Regjeringen at det skal være rett til helsehjelp fra tjenesteytere i utlandet. Pasienten kan også velge å ta imot behandling ved private sykehus som har avtale med de regionale helseforetakene. Det er opprettet nasjonale ventelister, og kvalitet og informasjon om det enkelte sykehus er nå tilgjengelig for alle på Internett. På samme måten som skolens resultater er blitt offentlige, er også nå sykehusenes kvalitet ikke bare informasjon som er tilgjengelig for de få innvidde, men for alle som ønsker det. De private sykehusene som har avtale, er nå en del av det offentlige helsevesenet og et tilbud til alle, uavhengig av bosted eller lommebok. Mens Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har akseptert private sykehus så lenge det var forbeholdt de få, gjelder nå denne valgfriheten for alle. Aldri før har så mange private sykehus blitt godkjent, og nå kommer de over hele landet. Dermed blir det konkurranse. Det er ikke lenger sykehusene som eier ventelistene og forvalter dem som om det var deres egen lommebok.

Det er ikke bare pasientenes rettigheter som styrkes og helsevesenet som fornyes; Regjeringens politikk gir også resultater. Ved dette tertialet rapporteres det om forbedringer for ventende pasienter. Ved utgangen av august er gjennomsnittlig ventetid redusert med om lag 8 pst. i forhold til samme tidspunkt i fjor. Antall pasienter på venteliste for utredning og behandling i de somatiske sykehusene viste i august en nedgang på 17 pst. i forhold til samme tidspunkt i fjor. Ventetiden for barn og unge innenfor psykiatrisk helsevern har vist en kraftig nedgang. Ved utgangen av august i år var det 44 000 færre på venteliste enn på samme tidspunkt i fjor, og 63 000 færre enn for to år siden. Antall langtidsventende er redusert med 74 pst. siden 2001. Jeg vil minne Fremskrittspartiet om at bare for noen få år siden var det kun Høyre og Fremskrittspartiet som stod for denne helsepolitikken, nå er den i ferd med å bli gjennomført av Regjeringen.

Jeg er sikker på at pasientene aldri vil akseptere at disse rettighetene tas fra dem igjen. Jeg hører at representantene fra SV og Senterpartiet fortsatt forsvarer det systemet som førte til flere hundre tusen på venteliste – når hunden din trengte hjelp, var det bare å ringe til veterinæren, men når bestemor hadde behov for en hofteoperasjon, var det bare å stille seg i kø. Det systemet er alternativet. Ingen annen regjering enn denne hadde klart å gjennomføre den store og enorme fornyelsen av helsevesenet og pasientrettighetene som vi nå er vitne til.

Knut Storberget (A): Statsministeren trakk i sin trettiårsanalyse tidligere i dag fram to utviklingstrekk som han sjøl mente gikk i gal retning: rus og kriminalitet. Bare de to siste årene har disse to størrelsene gått i drastisk dårligere retning.

Trontalen varslet derfor, og dessverre ventelig, ingen endret politisk kurs for Norge på dette området. Fortsatt er det slik at mer marked, mindre demokratisk politisk innflytelse, skattelette og en svakere offentlig økonomi skal gå foran styrking av fellesskapsløsninger hvor kommersielle interesser ikke er i førersetet.

Dette bidrar etter Arbeiderpartiets mening til å svekke mange sosiale sikkerhetsnett. Kampen mot kriminalitet har i etterkrigstidens Norge tjent på slike sikkerhetsnett. Derfor har vi hatt og har relativt mindre kriminalitet enn andre land. Det er når fellesskolen forvitres som felles arena for oss alle, når ungdom i stor grad sperres ute fra arbeidsmarkedet uten en aktiv tiltakspolitikk og når skatte- og avgiftspolitikken gjøres til rent handelspolitiske spørsmål, at vi ser økningen i kriminaliteten.

Det er ikke for ingenting at de land som i lang tid har ført tradisjonell høyrevridd politikk, i dag ligger på kriminalitetstoppen, til tross for at disse gjerne har de strengeste reaksjoner og straffer når handlingene først er begått. Det er derfor en sørgelig utvikling, og mye av det politiske fokus dreies nå fra tradisjonell forebygging av kriminalitet til kun forsøk på reparasjon. Fortsatt må det være slik at det beste må være å få færre pasienter og kriminelle i stedet for flere sykehussenger og fengselsplasser.

For Arbeiderpartiet er det derfor viktig å stå for en politikk som sikrer arbeid, en felles sterk skole, bolig og trygg økonomi, gode tiltak for barn og unge og en politikk som holder rusmiddelforbruket lavt. For oss er det viktig å forebygge kriminalitet. Og i samfunn der klassedelingen er tydelig og forskjellen mellom mennesker større, er det betydelig større forekomst av kriminalitet.

Ledigheten forverrer kampen mot kriminaliteten. Det er derfor svært alvorlig at ledigheten nå, særlig blant unge under 30 år og også for dem med lang utdannelse, har steget med 44 pst. siden i fjor – altså i Samarbeidsregjeringens siste regjeringsår. Og denne ledigheten er den første som biter seg fast.

Paradoksalt svikter det ikke bare i forebyggingen, men også i reaksjonssystemet, strafferetten. Politiet sliter med synkende oppklaringsprosent. Det er alvorlig når bare én av fem vinningsforbrytelser oppklares. I domstolene er det et stort problem at køer av saker blir store og er stadig økende. 4 600 straffesaker står nå i kø for behandling av tingsrettene, og 157 ankesaker venter på å bli ferdigbehandlet i lagmannsretten etter første halvår i 2003. Stortingets frister for behandlingstid når det gjelder disse sakene, brytes i domstolene. Dette øker sjansene for en uriktig dom, og belastningen for ofrene blir også større.

Alvorligst er likevel at soningskøene fortsetter å øke dramatisk. I dag står over 2 500 mennesker ute i samfunnet i kø for å sone. I sommer var denne køen på over 2 800 dommer. Dette innebærer en økning på 76 pst. siden Samarbeidsregjeringen tiltrådte i oktober 2001. Det er en alvorlig utfordring for rettsstaten når tiden fra kriminell handling til straff må bli så lang. Dette reduserer muligheten for rehabilitering av den straffedømte og bidrar til økt kriminalitet. Det svekker individualprevensjonen, og det svekker allmennprevensjonen. Når vil Regjeringen støtte Arbeiderpartiets forslag om større satsing på dette området?

Undersøkelser viser dessuten at en større andel av de innsatte i norske fengsler sliter både med alkohol- og narkotikaproblemer og med psykiske problemer. Innsatsen i forhold til norske fengsler må derfor ikke bare gå på å skape nye plasser, men i stor grad sette fengslene i stand til å rehabilitere de som er der. Arbeiderpartiet er svært bekymret for at rehabiliteringsinnholdet i soningen nå skal bli nedprioritert.

Vi lever i en omskiftelig tid. Materielle goder, mer igjen for pengene og billigst mulig sprit og vin ser ut til ikke bare å være et mål for Fremskrittspartiets høstjakt her i Stortinget, men også en målestokk for om folk er lykkelige. Dette kan bli en dyrekjøpt erfaring. River vi ned møysommelig opparbeidede sosiale sikkerhetsnett, har vi neppe et reaksjonsapparat som er parat til å ta seg av nye problemer. Vi har problemer nok som det er. Spørsmålet er nå: Når vil Regjeringen ta grep?

Lodve Solholm (FrP): Statsministeren var gjennom ein 30-årsrevy om opplevingane sine. Det kunne vere freistande å gjere det same, ta mine 25–30 års erfaringar i politisk arbeid med partiet til statsministeren og måten dei har opptredd på gjennom desse 25–30 åra. Men eg skal late det vere.

Eg skal ta føre meg ei kanskje meir viktig sak. Eg vil vise til forslag nr. 15, der vi ber Regjeringa syte for at dei ressursane som er i havet, blir verande nasjonale ressursar, og at dei blir forvalta som slike. Dersom ein ser på tidsperspektivet, er det klart at ein i uminnelege tider, gjennom heile historia, har rekna dei ressursane som er skapte av naturen, skapte av Vårherre, og som ligg utanfor kysten vår eller for så vidt i fjellheimen vår, i grunnen, som ein nasjonal eigedom – ein nasjonal eigedom som alle skulle kunne ta del i, uansett kvar ein bur i landet. Det har aldri vore noko krav om at ein skal ha ein busetnad for å kunne ta del i haustinga av naturressursane våre. Difor er det skremmande å oppleve at fleire parti no har teke til orde for at vi skal regionalisere fiskeressursane våre. Senterpartiet har tydelegvis bestemt seg, sjølv om det er ville protestar frå enkelte kystrepresentantar. SV har også til dels bestemt seg for å gå inn for ei regionalisering av fiskeressursane. Lat no det vere.

Det som er det bekymringsfulle, er jo at Arbeidarpartiet no er inne i ein prosess der det er sterke krefter som arbeider for at vi skal få ei regionalisering av fiskeressursane. Det er attpåtil blitt slik at enkelte fylkeslag i Arbeidarpartiet truar med å nekte å vere med i valkampen dersom partiet ikkje går inn for at fiskeressursane blir regionaliserte. Eg føler avmakt overfor ein slik politikk. Det merkelege er jo at det er fylkeskommunen i Finnmark som har brukt tida på å gjennomføre ein såkalla analyse. I så måte må eg seie at det er nok eit godt argument for å leggje ned fylkeskommunen når dei brukar tid og krefter på slike ting.

Eg trur at dersom vi går til det skrittet å regionalisere fiskeressursane, gjer vi oss sjølve ei bjørneteneste. Då trur eg vi øydelegg norsk fiskerinæring for det ho er god for i dag.

Det har alltid vore slik at vi skal ha ein differensiert fiskeriflåte, ei differensiert næring som skal baserast på dei ressursane som er i havet. Det må jo vere på tide også å stille spørsmålet: Kva med andre ressursar? Skal det vere slik at vi i Møre og Romsdal skal ha alle inntektene frå Ormen Lange? Er det riktig? Skal vi gå ut frå at resten av kysten skal kunne krevje at oljeinntektene skal høyre til dei fylka som har desse ressursane liggjande utanfor sine kystnære område? Då trur eg det skal bli mykje rart. Vi kan også stille spørsmålet: Kva med vasskrafta vår? Skal ho også høyre til det fylket, den regionen, som elvane renn gjennom, der vi har danna våre kraftverk? Kva med minerala som ligg i jorda, som ligg i fjella? Skal dei også høyre til ein region? Fisken har ikkje noka særstilling i så måte i forhold til det andre.

Eg trur det er viktig at Regjeringa no passar på at vi får til det samspelet som må til for å utnytte ressursane på best mogleg måte, som er best tenleg for folk flest i heile landet, og at ein lèt dei som ønskjer å vere med på næringsutvikling og delta i næringslivet, få lov til det. Uansett kvar ein bur i landet, må det kunne vere moglegheit for det. Eg håper og trur at regjeringspartia vil støtte forslag nr. 15 frå Framstegspartiet i avstemminga seinare i kveld.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg hadde moglegheit til å besøkja mange bedrifter i valkampen. Eit forslag som gjekk igjen i næringslivets eigne ynske, var styrkte kommunikasjonar. Det er pinleg at stortingsfleirtalet, leidd av regjeringspartia, har sørgt for at vi ligg milliardbeløp bak det vedtaket som er gjort i samband med Nasjonal transportplan. Senterpartiet kjem tilbake til det temaet i samband med budsjettet for 2004.

Eg vil utfordra Regjeringa på to punkt: kamp mot fattigdom og styrkt lokaldemokrati. Det er veldig bra at Regjeringa no varslar intensivering av kampen mot fattigdom. Regjeringa legg ned ein betydeleg innsats på dette feltet internasjonalt. Senterpartiet er glad for det, men vi stiller oss desto meir undrande til Regjeringas puslete handtering av den aukande fattigdomen i Noreg. Vi vil be om at den vidare innsatsen dreiar seg om noko meir enn det vi såg i årets budsjett. Då var det auka eigendelar, altså sjuke og arbeidslause, som skulle betala for ein småleg og beskjeden handlingsplan mot fattigdom. Undersøkingar fortel at funksjonshemma og innvandrarar er overrepresenterte når det gjeld arbeidsløyse, og at einpersonshushald og barnefamiliar slit med å få det til å gå rundt. Fattigdom er eit avgrensa problem i Noreg, desto enklare skulle det vera å setja inn tiltak som verkar.

Så til eit styrkt lokaldemokrati. Senterpartiet deler statsministeren sin uro over historisk låg valdeltaking. Makt- og demokratiutgreiinga viser at folk har mindre interesse for det politiske systemet. Organisasjonsdeltakinga går ned, og partia mister oppslutning. Lokalpolitikarane har mindre makt. Det representative folkestyret er svekt i alle ledd. Globaliseringa tek makta frå det lokale avgjerdssystemet, og rettsvesenet si makt er aukande. Kvardagen viser at lokalmiljøet mobiliserer når det verkeleg gjeld, for skulen, for lokalsjukehusa og for fødeavdelingar som står i fare for å bli lagde ned. Fremst i kampen står òg ofte lokalt næringsliv. Mange næringslivsleiarar i distrikta ser samanhengen mellom gode lokale velferdstilbod og rekruttering av kvalifisert arbeidskraft. Statsministeren synest å gjera lokal handlefridom til eit spørsmål om nokre øyremerkte tilskot frå eller til. Fekk fleire funksjonshemma sin assistent om det tilskotet etter Regjeringa sitt ynske blei fjerna? Fekk distriktskommunane fleire landslinetilbod i den vidaregåande skulen om det tilskotet datt vekk? Den lokale handlefridomen som Regjeringa går for, ser ut til å vera tvang til å kutta. Senterpartiet vil sleppa lokale folkevalde meir fri, men grunnlaget må vera samsvar mellom oppgåvene og dei midlane som skal til.

Lokaldemokratiet synest å trivast best i mindre einingar. Det er viktig med nærleik mellom innbyggjarar og avgjerdstakarar, med lokale folkevalde som møter veljarane sine på gata og i butikken. Innbyggjarane må sikrast reell innverknad over dei avgjerdene som gjeld deira kvardag. Dei må bli møtte med folkevalde som tar ansvar. Ei rekkje eksempel viser at Regjeringa fråskriv seg ansvar og skuldar på kommunane i saker der Regjeringa sjølv har svikta. Nye pasientar blir overførde frå sjukehus til kommunane utan nye midlar. Det blir oppretta nye asylmottak utan nødvendig dialog med lokalbefolkninga. Det blir lokka med bruer og breiband for å få til kommunesamanslåing.

Senterpartiet har i dag fremma fem forslag, alle baserte på løfte gitt av eit fleirtal i denne salen i valkampen. Støtte til desse forslaga er eit bidrag til å attreisa den tilliten som skal vera mellom veljarar og folkevalde! Eg anbefaler alle desse fem forslaga.

Så brukte statsministeren utviklinga i offentleg sektor frå 1973 til i dag for å visa at den offentlege sektoren sin del av BNP har auka. Han lot vera å fortelja at delen no går ned, og at det er Regjeringa sitt mål at så skal skje. Ja, skal vi då vera så optimistiske at vi skal tru at statsministeren ser at han er på feil veg, at han er i feil selskap, at han må tilføra meir midlar for at oppgåvene lokalt skal kunna løysast i kommunesektoren?

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Styrkt lokaldemokrati er vel eit mål som det etter kvart er nokså brei oppslutning om, og eg er òg einig med Meltveit Kleppa i at dei økonomiske rammene er ein avgjerande føresetnad for eit styrkt lokaldemokrati. Men det er jo stadig eit spørsmål om kor mykje ein greier å få til i forhold til alle andre oppgåver som ein no skal løyse innafor forsvarlege budsjettrammer, og eg registrerer at Senterpartiet same kva har ein milliard eller to meir til kommuneøkonomi, i alle fall når dei er i opposisjon. Då dei var i posisjon og hadde kommunalministeren i Bondevik I-regjeringa sin periode, såg vi lite til dei milliardane.

Men skal vi ha eit lokaldemokrati rundt omkring i Noreg, er ein avhengig av at ein har folk som bur og arbeider der. Senterpartiet har jo utvist eit stort engasjement i distriktspolitikken, og eg er einig i at vi ei tid har hatt ein trend med stor grad av sentralisering og urbanisering. Men spørsmålet er jo om det er på tide å gå inn og revurdere litt dei distriktspolitiske verkemidla. For det som vi opplever ute i bygdesamfunna no, er at det er veldig lukka samfunn. Vi ser det innafor landbruket med konsesjonsvilkår, odelslov og andre reglar som nektar frådeling osv. Er Senterpartiet villig til å revurdere det?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er noko som stadig undrar meg, og det er at trass i at Senterpartiet skjerma kommunesektoren i veldig vanskelege budsjettopplegg mens vi var i regjering, er det somme i denne salen som stadig skal sjå tilbake i staden for framover. Det er faktisk slik for oss i Senterpartiet at vi er opptekne av å sjå framover, vi er opptekne av å sikra ein god skule og ei verdig omsorg. Vi er opptekne av å sikra eit godt lokalt helsetilbod, og vi er opptekne av at folk skal ha moglegheit til arbeid der dei bur. Vi var faktisk med i ei regjering som sette ned eit utval til å gå igjennom lovverket når det gjeld landbrukspolitikken. Men samtidig la vi òg eit veldig godt grunnlag for ein offensiv landbrukspolitikk i St.meld. nr. 19 for 1999-2000, og vi har ikkje sett oss føre, som Kristeleg Folkeparti, å gå vekk frå grunnpilarane i den.

Hans Kristian Hogsnes (H): Det som forundrer meg litt i denne trontaledebatten, er noe av den pessimismen som egentlig råder i enkelte innlegg, sist eksponert i innlegget til representanten Meltveit Kleppa. På den ene siden er det en dyp bekymring for mulighetene våre lokale myndigheter har til å klare å løse oppgavene, samtidig som partiet selv med stor frimodighet fremmer nye forslag som i sin konsekvens vil legge nye begrensninger på muligheten til å utøve lokal myndighet. Denne gang er det kulturlandskapet som får unngjelde. Senterpartiet foreslår her at Regjeringen nå skal iverksette det de kaller en handlingsplan for ivaretakelse av norsk kulturlandskap, og mitt spørsmål til representanten Meltveit Kleppa er: Hva ser man for seg her? Skal hundremetersbeltet nå erstattes av et hundremilsbelte, der man ikke får lov til å gjøre noen ting før statlige myndigheter har sagt sitt, der man med nye rikspolitiske retningslinjer skal kneble den lokale arealforvaltningen ytterligere? Eller er det Åslaug Hagas bekymring i valgkampen nylig om at man mange steder derimot freder i hjel kulturlandskapet, som Senterpartiet vil at Regjeringen nå skal ta tak i?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg må retta opp ei openberr misforståing. Det er slett ikkje slik at eg og Senterpartiet representerer eit pessimistisk syn korkje på livet generelt eller på livet i distrikta spesielt – snarare tvert imot. Vi har veldig god tru på at folk skal ha moglegheit til å bu og arbeida over det ganske land. Det er difor vi i dag fremjar forslag om distriktsombod, og det er difor vi fremjar eit forslag om ein handlingsplan for å sikra kulturlandskapet. Eg forstår at representanten Hogsnes bevegar seg endå meir i Tønsberg og omland enn eg har vore klar over, dersom han ikkje har sett den gjengroinga som held på å skje, dersom han ikkje har sett kor viktig det å ta vare på kulturlandskapet er for eit aktivt reiseliv. No forstår eg at han har fått med seg noko av argumentasjonen frå min partileiar, og eg ber han då, sidan eg ikkje har meir tid igjen, studera han nærmare. Eg står bak den linja.

Torbjørn Andersen (FrP): Senterpartiets synspunkter vedrørende norsk distriktspolitikk bærer preg av et stort engasjement. Og Senterpartiet har faktisk fram til i dag, langt på vei iallfall, lyktes med å få flertall for at det føres en svært så romslig distriktspolitikk i Norge. Allikevel har flyttestrømmen fra distriktene og inn til byene i lang tid vært påtagelig stor. Daglig nedlegges det mellom fem og ti gårdsbruk – alt dette stikk i strid med de oppstilte politiske mål.

Det er altså mye senterpartipolitikk i den distriktspolitikken som føres i Norge i dag. Allikevel fungerer dette altså ikke særlig overbevisende i forhold til de politiske mål om å motvirke fraflytting og opprettholde landbruket. Og hva er så Senterpartiets forklaring på at denne svært kostbare distriktspolitikken som er ført de siste tiårene, og som altså Senterpartiet selv stort sett har stått bak, slett ikke synes å ha virket særlig godt i forhold til den virkelighet som vi er vitne til i dag?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er nok ikkje slik at Senterpartiet kan ta medansvar for den distriktspolitikken som blir ført pr. dato. Vi har vore sterkt ueinige i at distriktspolitiske verkemiddel blir bygde ned. Vi har til og med stått saman med Framstegspartiet på eitt viktig punkt, nemleg at det no er om å gjera å styrkja infrastrukturen i dette landet i vidaste forstand, anten vi snakkar om vegar eller breiband. Hadde vi fått gjennomslag for vår politikk, skulle det ikkje vore slik at så mange måtta flytta fordi det ikkje var arbeid å få. Då skulle vi både styrkt SND og andre distriktspolitiske verkemiddel, og vi skulle ha sett i verk distriktsombodet straks for å få fram nødvendige berekningar. Men det aller viktigaste var altså at vi hadde hatt moglegheit til å utnytta ressursane i distrikta mykje betre enn tilfellet er akkurat no.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kari Lise Holmberg (H): Representanten Meltveit Kleppa og Senterpartiet kan stå som eksempel på det jeg har tenkt å starte med, nemlig at dagens debatt har vist at en av hovedutfordringene nå er viljen til å tenke nytt. Og her er det store forskjeller i det politiske landskapet. Senterpartiet er én ting, men dessverre har Arbeiderpartiet vanskelig for å se at samfunnet endrer seg. Partiet synes å tviholde på gårsdagens løsninger. Nye og fremtidsrettede løsninger glimrer med sitt fravær.

Dette fikk Oddvard Nilsen fram i sin replikk til Jens Stoltenberg med et personlig eksempel på valgfrihet i omsorgen for sin mor.

Jeg kommer til å fokusere på et annet felt: arbeidsplasser. Her har Arbeiderpartiet i lang tid vært krasse i sin kritikk av Regjeringen, men selv holder partiet på gamle løsninger. Arbeiderpartiet må slutte å sause sammen arbeidsmarkedstiltak og det å bevare og skape nye arbeidsplasser. Vi står overfor to helt atskilte utfordringer. Tiltak settes inn overfor arbeidsledige, men for å skaffe nye og varige arbeidsplasser må helt andre virkemidler tas i bruk. Da er det snakk om rammebetingelser, og her er det viktig å ha to tanker i hodet samtidig.

Jeg registrerer med beklagelse at heller ikke i dagens debatt har Jens Stoltenberg vektlagt viktigheten av å skape arbeidsplasser. Jeg synes det er mer enn påfallende at han i sitt innlegg og sine svarreplikker konsekvent unnlot å nevne næringslivets behov for stabile rammebetingelser og nødvendigheten av en forutsigbar skatte- og avgiftspolitikk. I stedet snakket han kun om tiltak for dem som alt er ledige.

Arbeidsledigheten er svært bekymringsfull, for den handler om enkeltmennesker. Men nettopp derfor er det en hovedmålsetting for Regjeringen å få flere hender i arbeid. Å skape og bevare arbeidsplasser er, som statsråd Victor Norman sa, jobb nr. 1. Så mange som 150 000 personer vil ha vært innom et tiltak i løpet av året, fordi Regjeringen satser på effektive, jobbrettede tiltak. Regjeringen satser på jobbsøking og egenaktivitet istedenfor passive ordninger. Dersom vi skulle ha brukt Arbeiderpartiets medisin, med enda sterkere økning i tiltaksinnsatsen, ville flere av dem som nå kommer relativt raskt over i ny jobb, i stedet blitt gående på tiltak. Det er verdt å merke seg at mer enn 40 pst. av de ledige har vært uten arbeid i mindre enn åtte uker. Kun om lag 12 pst. har vært ledige i mer enn ett år.

Regjeringens politikk virker, for Regjeringen har gjort det viktigste for å bekjempe ledigheten: lagt til rette for nedgang i rentenivået og lavere kronekurs og gjennomført historisk store skatte- og avgiftslettelser for norske bedrifter. Det virker. Vi har fått igjennom et budsjett som allerede har bidratt til syv rentenedsettelser på til sammen 4,5 prosentpoeng.

Selv om utfordringene fortsatt er store, er det nå økt optimisme i næringslivet, og gladmeldinger kommer. I min hjemregion, Grenland, står prosessindustrien sterkt. Det er derfor gledelig at direktør Svein Thompson i Prosessindustriens Landsforening i august uttalte at den voldsomme nedgangen i sysselsettingen i prosessindustriens bedrifter har stoppet opp. En annen gladmelding fra Grenland: Det franskeide selskapet Eramet varslet 12. september at de satser videre på de to smelteverkene i Porsgrunn og Sauda. Og det er verdt å merke seg direktør Dolmens utsagn om viktigheten av å gi den konkurranseutsatte industrien forutsigbare og langsiktige rammevilkår.

Aetat ser lys i tunnelen og tror vi kan vente bedre tider på arbeidsmarkedet. Svekket kronekurs, lav rente og et økende privat konsum kan være grunnlag for et positivt omslag neste år, sier analysedirektør i Aetat, Stein Langeland.

Regjeringens politikk virker i kampen mot arbeidsledigheten. Tiden er så visst ikke inne til å føre Fremskrittspartiets eksperimentelle politikk. Ei heller nytter det å skru klokken tilbake, slik Arbeiderpartiet har en tendens til å gjøre. Og SV vil være en katastrofe for næringslivet. Med sine skatteskjerpelser vil SVs forslag rasere verdiskapingsevnen og arbeidsplassene.

Alternativene er dårlige, og Regjeringen må derfor fortsette å føre en politikk som virker, og som er til det beste for landet vårt.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): «Regjeringens politikk virker», sier representanten Holmberg. Ja, arbeidsledighetstallene som kom sist torsdag, viste ytterligere økning i ledigheten. Ledigheten har økt med i gjennomsnitt 60 hver eneste dag siden regjeringsskiftet. Det er behov for et krafttak for å få ledigheten ned.

Den dramatiske økningen i arbeidsgiveravgiften som Fremskrittspartiet og regjeringspartiene nå har gitt tilslutning til, kan øke problemene i arbeids- og næringslivet ytterligere. Arbeiderpartiet har etterlyst en bredere debatt og dialog i denne saken mellom Regjeringen, Stortinget og de lokale myndighetene i de områdene som rammes. Det har ikke skjedd.

Arbeiderpartiet bad i brev til statsministeren om at Regjeringen måtte vurdere bruk av den unntaksbestemmelsen som nå er benyttet, for å sikre fortsatt nullsats i Nord-Troms og Finnmark. Dette er en ordning som EU selv benytter med jevne mellomrom. Regjeringen har aldri gitt Stortinget noen begrunnelse for hvorfor unntaksregelen bare ble benyttet for Nord-Troms og Finnmark. Regjeringen har ikke på noe tidspunkt godtgjort at våre samarbeidspartnere i EFTA forlangte at grensen for hvem som får beholde dagens ordning, måtte trekkes slik at Nordreisa falt innenfor og Sørreisa falt utenfor. Regjeringen har tvert imot i brev til Arbeiderpartiets stortingsgruppe bekreftet at de aldri har lagt fram noe forslag om å beholde lav arbeidsgiveravgift i andre områder enn Finnmark og Nord-Troms. I et svarbrev til Arbeiderpartiet skriver Regjeringen at en på norsk side vurderte det urealistisk.

Statsministeren har også vist til at Regjeringen søkte råd hos ESA. Men kjære Bondevik og Foss! Bruk av sikkerhetsordninger kan ikke avklares av faglige rådgivere, heller ikke av ESA. Hele poenget er jo å sette ESAs beslutninger til side. Bruk av sikkerhetsordninger er en rent politisk løsning. Derfor er resultatet alene avhengig av politisk håndverk. Og derfor mener Arbeiderpartiet at det er kritikkverdig at Regjeringen ikke engang har prøvd denne kanalen for å søke å videreføre ordningen med lavere arbeidsgiveravgift for større områder.

Da saken ble behandlet i Stortingets EØS-utvalg, sa også Jens Stoltenberg at Arbeiderpartiet ikke har «noe grunnlag for å støtte Regjeringen i at grensen går der». Når Regjeringen likevel fikk flertall for sitt opplegg, skyldes det at Fremskrittspartiet gav entydig støtte til denne avgiftsøkningen. Fremskrittspartiets hovedtaler, Siv Jensen, uttalte da saken ble avgjort i Stortingets EØS-utvalg, at Fremskrittspartiet «synes Regjeringen har gjort et skikkelig stykke arbeid, og den får støtte i den videre håndtering av dette». Derfor økes lønnskostnadene for distriktsbedriftene nå med opptil ni prosentenheter.

Regjeringen hevder videre at det ikke var noen annen mulighet enn å fastsette høyeste avgiftssats for hele resten av landet. Det er feil. Det er fullt mulig å videreføre lavere avgift for bransjer som ikke driver i internasjonal konkurranse. Også her har Arbeiderpartiet bedt om en vurdering av å bruke lav avgift så langt det er mulig. Regjeringspartiene sier nei. Derfor – og bare derfor – må en rekke bedrifter som kunne beholdt lav avgift, nå betale full avgift. Og la oss være enige om fakta: Det skyldes Regjeringens valg og Fremskrittspartiets støtte og ikke noe pålegg fra ESA, fra EU eller noen annen myndighet.

Arbeiderpartiet har lagt til grunn at det skal gis full kompensasjon til de regionene som rammes, både i forhold til offentlig og privat sektor. Tre måneder før avgiften skal økes, vet imidlertid næringslivet ennå ikke hvordan økningen skal kompenseres. Ja, de vet ikke engang hvordan endringen blir, da ESA ennå ikke har godkjent overgangsordningen. Etter Arbeiderpartiets syn er dette et sterkt argument for at iverksettelse av avgiftsendringen bør utsettes. Dette vil vi imidlertid komme tilbake til etter at vi har sett Regjeringens redegjørelse i statsbudsjettet.

Kort sagt: Oddvard Nilsen har svært lite å blåse seg opp for i denne saken, slik han gjorde i replikkordskifte tidligere i dag. Tvert imot bør han, Regjeringen og Fremskrittspartiet ta innover seg at Regjeringen og Fremskrittspartiet her har bestemt en historisk avgiftsøkning på 9 pst., som for mange områder burde kunne vært unngått.

Olav Gunnar Ballo (SV): I et oppslag i Aftenposten den 30. september i år ble det gjengitt en undersøkelse som er foretatt av Riksrevisjonen når det gjelder sykehusene. Konklusjonen i undersøkelsen var at sykehusene prioriterer lønnsomme pasienter på bekostning av andre pasientgrupper. Til grunn for konklusjonen forelå en undersøkelse av hofteoperasjoner ved 28 sykehus, der man fant at førstegangsoperasjoner ble prioritert på bekostning av reoperasjoner når man har plager etter den første operasjonen. Det disse tallene avdekker, er svært alvorlig. Rent konkret vil den situasjon som da oppstår, være at pasienter som f.eks. har en proteseløsning og har mye plager – det kan være eldre mennesker som ligger på et sykehjem – ikke blir prioritert i helsekøen, rett og slett fordi sykehusene ikke oppfatter det som lønnsomt.

Jeg registrerer at helseministerens reaksjon da han ble spurt om dette, var:

«Man er helt på ville veier om sykehusene går etter de mest lønnsomme pasientene.»

Helseministeren uttalte også:

«For å unngå uønskede vridningseffekter er det grunn til å se på om finansieringssystemet bør justeres ved at vi skal ha større innslag av grunnfinansiering.»

Jeg må si at jeg er svært glad for den måten som statsråden reagerer på, for det synliggjør at helseministeren har et pragmatisk forhold til finansieringssystemet og i stedet er opptatt av hvordan man kan ivareta pasientene. Når man får denne typen utslag, må det korrigeres.

Jeg hadde et spørsmål til Fremskrittspartiet tidligere i dag omkring akkurat det samme. Vi ser hvordan Fremskrittspartiet holder fast ved en finansieringsmodell, og ikke bare holder fast ved den, men vil ha den utvidet, på tross av at man nå begynner å få avdekket denne typen problemer. Men det jeg synes er interessant, er hvor forskjellig statsråden reagerer på denne typen signaler i forhold til sine samarbeidspartnere i Høyre. Vi har nå hørt ulike representanter fra Høyre på hver sine områder varmt gi uttrykk for takknemlighet for den støtte Fremskrittspartiet har gitt til Regjeringen. Bent Høie gjorde det samme. Bent Høie malte jo et bilde av helsevesenet som jeg tror pasientene ville ha problemer med å kjenne seg igjen i, som om utfordringene nå er i ferd med å bli løst, i stedet for at man faktisk må korrigere for denne type utslag. Det vil åpenbart være en styrke om man nå ser på finansieringsordningen, som statsråden har sagt fra om at man vil gjøre i form av en stortingsmelding. SV kan allerede nå signalisere at de tankene statsråden gir uttrykk for her, er ting som SV har gitt uttrykk for lenge, og som vi vil kunne gi støtte til.

Vi ser at vi på ulike områder innenfor helsevesenet står overfor utfordringer, ikke minst på grunn av den retning man har valgt på helsepolitikken, og de problemene man er i ferd med å komme opp i som en konsekvens av det. Opptrappingsplanen for psykisk helsevern er et eksempel på det. Nettopp fordi finansieringssystemene er forskjellige, ser vi hvordan de områdene som skulle ha prioritet, halter etter. Spesielt har forholdene vært ille innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Det betyr at man er nødt til å finne modeller som prioriterer de svakeste, i stedet for at man prioriterer de områdene som er økonomisk mest lønnsomme, og det er viktig å ta fatt i det raskt. Vi ser altså hvordan den eneste avdelingen på landsbasis som hadde tilbud til psykotiske barn, er i ferd med å bli lagt ned, ved Sogn senter for barne- og ungdomspsykiatri. Vi ser hvordan områder av psykiatrien i Helse Øst, slik som Gran på Hadeland, er i ferd med å bli lagt ned – tilbud som skulle være prioritert ut fra Stortingets målsettinger, og så får man da fagfolk som i stedet ønsker å legge dem ned. Vi ser hvordan fagfolk til dels uttrykker uenighet i forhold til Stortingets målsettinger i en opptrappingsplan for psykiatri, og synliggjør at de overhodet ikke har skjønt hvordan Stortinget fungerer, hvordan Regjeringen fungerer, i forhold til det som skulle være politiske målsettinger. Det er jo helt åpenbart at her er det behov både for at statsråden griper inn med hensyn til retningen når det gjelder helsepolitikken, og for å gi Stortinget et redskap til å styre helsepolitikken. Man trenger altså, som SV har etterlyst en rekke ganger, nasjonale helseplaner, slik at man svart på hvitt ute i de ulike helseforetakene kan se hva som er politisk bestemt, og hva som er politiske målsettinger.

På mange av disse områdene har SV på en konstruktiv måte samarbeidet med Regjeringen. Jeg ser at man har tatt med bioteknologiloven i forhold til trontalen, og det vil være viktig for SV å oppfylle mange av de samme målsettingene som jeg ser at Regjeringen gir uttrykk for. Men da må man også være opptatt av en konstruktiv vei videre som er preget av pragmatisme med hensyn til å hjelpe dem som har behovene, i stedet for en ideologi som går i retning av at markedet skal styre mer og mer og politikerne mindre og mindre.

Per Steinar Osmundnes (KrF): Fleire år på rad har Noreg blitt kåra til verdas beste land å bu i. Det er ingen tvil om at dei fleste av oss har det veldig bra. Men like fullt er det medmenneske som fell mellom to stolar. Eg trur ikkje vi skal gå mange skritt utanfor stortingsbygget før vi ser medmenneske som det sosialdemokratiske Noreg ikkje har evna å følgje opp, menneske som føler seg oversette og gløymde av både samfunnet og medborgarane sine.

Kristeleg Folkeparti er familie- og omsorgspartiet. Vi kan derfor ikkje sitje stille og sjå på at nokre fell utanfor velferdssamfunnet. Derfor går Kristeleg Folkeparti til kamp mot sosial nød. Kristeleg Folkeparti sitt mål er at alle skal få hjelp når dei treng det. Det kan vere eldre som har behov for ein sjukeheimsplass, eller bustadlause som har behov for tak over hovudet, rusmiddelmisbrukarar som har behov for hjelp og behandling, eller fattige som treng økonomisk støtte for at dei skal klare å få endane til å møtast. Samarbeidsregjeringa er den første regjeringa som har kome med ein konkret handlingsplan mot fattigdom, og Kristeleg Folkeparti er stolt over å sitje i ei regjering som tek fattigdomen på alvor både nasjonalt og internasjonalt.

Ivar Aasen har ei strofe som gir uttrykk for Kristeleg Folkeparti sine prioriteringar på ein treffande måte:

«Til Lags aat alle kann ingen gjera;

det er no gamalt og vil so vera.

Eg tykkjer stødt, at det høver best

aa hjelpa den, som det trenger mest.»

For Kristeleg Folkeparti er det derfor gledeleg at Regjeringa signaliserer at innsatsen for å førebyggje og hjelpe menneske ut av fattigdom, og herunder kjempe mot bustadløyse, skal forsterkast. Samtidig blir det signalisert at behandlingstilbodet og helsetilbodet til rusmiddelmisbrukarar skal styrkjast. Den sosiale profilen i trontalen speglar verkeleg av at omsorgspartiet Kristeleg Folkeparti deltek i Regjeringa.

Vår kultur har ein lei tendens til å betrakte funksjonshemmingar som eit problem hos menneske i staden for i samfunnet. I trontalen vart det understreka at Regjeringa vil arbeide for likestilling og tilgjenge for personar med nedsett funksjonsevne. Dette er gode og viktige signal. Funksjonshemma har over svært lang tid blitt sett på som ei økonomisk byrde i staden for som ein verdifull ressurs. Ein slik tanke forsterkar nettopp det problemet at ein trur at det er kroppen til det enkelte menneske som er problematisk, og ikkje samfunnet sine haldningar eller utformingane av omgivnadene.

Ein som verkeleg vågde å gi klar beskjed om krenkinga av menneskeverdet, har sagt følgjande: Vi ønskjer ei anstendig lønn som vi kan leve av, og eit arbeid som vi er i stand til å gjere, og ikkje berre det andre meiner at vi evnar å utføre. Vi ønskjer å busetje oss kvar vi vil i vårt eige land. Vi ønskjer ikkje å bli busette i bustader som vi aldri kan kalle våre eigne. Vi ønskjer å vere ein naturleg del av befolkninga og ikkje bli tvinga til å leve i eigne gettoar. Vi ønskjer å få lov til å gå ut etter kl. 11 om kvelden og ikkje bli sende til våre rom som om vi var småungar. Vi ønskjer fridom til å reise i vårt eige land. Vi vil ha lov til å gå inn i alle butikkar, teater, skular eller offentlege bygg og anlegg.

Dette kunne kanskje vore eit sitat som var brukt for eit likestilt samfunn for dei funksjonshemma i Noreg, men det er det ikkje. Det er heller ikkje retta inn mot og mynta på Norden. Dette er eit sitat frå Nelson Mandela, som snakkar om det kvite mindretalet si diskriminering av dei mørke i Sør-Afrika. Men det er like fullt slåande korleis verknaden på ein del område kan oppfattast likt, sjølv om motiva bak sjølvsagt ikkje er dei same.

Kristeleg Folkeparti sin visjon er at personar om dei så har nedsett funksjonsevne, er rusmiddelmisbrukarar og bustadlause, ja same om dei på ein eller annan måte har falle gjennom i dagens velferdssamfunn, skal få moglegheit til personleg utvikling, deltaking og livsutfalding på lik linje med andre samfunnsborgarar. For Kristeleg Folkeparti er det avgjerande at vi klarer å formidle håp, for misser vi håpet om at noko kan bli betre, klarer vi heller ikkje å formidle dette håpet til dei det gjeld. Håpet skaper vi ved å vise omsorg, omsorg slik at menneske kan forstå at livet kan bli annleis. Eit slikt håp og ei slik omsorg er ein god start for å nå Kristeleg Folkeparti sin visjon om å byggje eit varmare samfunn.

Jan Tore Sanner (H): Arbeidsledigheten har stått i sentrum i denne debatten, og det er bra. Men det er påfallende hvordan opposisjonen har vært mer opptatt av å kritisere enn av å fremme sine alternativer, mer opptatt av å svartmale enn å glede seg over at optimismen er på vei tilbake.

Vi ser at Regjeringens politikk har begynt å virke. En kombinasjon av stramme budsjetter som har fått ned rente og kronekurs, betydelige lettelser for næringslivet og moderate lønnsoppgjør gjør at flere nå tør satse. Aker Kværner har fått nye kontrakter som sikrer arbeidsplasser. SAS på Gardermoen har fått en kontrakt som sikrer arbeidsplasser. Små bedrifter melder at de tror på økt lønnsomhet og flere sysselsatte. Offentlig sektor fornyes. Det blir mindre byråkrati og bedre service. Velferden trygges og bygges videre ut. Utdanningssektoren fornyes med mer mangfold og større valgfrihet, kunnskap settes i sentrum, slik at elevene skal lære mer. Regjeringens politikk virker.

Debatten så langt har bekreftet at alternativet er Fremskrittspartiets politiske og økonomiske eksperiment som vil sette mange tusen arbeidsplasser i privat sektor i fare, eller Arbeiderpartiets ønske om å skru klokken tilbake. Jeg skal innrømme at det var spennende å følge Jens Stoltenbergs første måneder i statsministerstolen våren 2000. Da erkjente Arbeiderpartiet at de altfor ofte hadde vært en bremsekloss når Høyre gikk foran og åpnet og moderniserte Norge. Man snakket om fornyelse og modernisering – inntil LO sa nei. Da stoppet Jens Stoltenberg opp, satte partiet i revers og skrudde klokken tilbake, ja faktisk så langt tilbake at til og med Gerd Liv Valla utkvitterer og sier at nå har Jens Stoltenberg dreid veldig til venstre. Jeg tror det var ment som en kompliment.

SV skrur ikke bare klokken tilbake, men de har en bevisst politikk for å kvele verdiskapingen, for å skru igjen oljekranene. Skulle SV få det som de ville, med sine økte skatter, med sin 6-timers arbeidsdag og med mindre aktivitet i Nordsjøen, ville det blitt mindre penger til skole, mindre penger til sykehus og mindre penger til eldreomsorg.

I debatten har Carl I. Hagen vært opptatt av å markere at Fremskrittspartiet er et borgerlig eller ikke-sosialistisk parti. Spørsmålet er om det vil vare ved. Det er ikke mer enn et halvt år siden at den samme Carl I. Hagen lanserte Fremskrittspartiet som det gamle – eller var det det nye – arbeiderpartiet. Carl I. Hagen har selv vært i dypdykk i Arbeiderpartiets 1970-tallsgarderobe og funnet ideer om statlig eierskap og en selektiv næringspolitikk. Jeg håper at Fremskrittspartiets eller Carl I. Hagens markeringer i denne debatten også får politiske konsekvenser. Man må ta konsekvensen av at man skal opptre som et ikke-sosialistisk eller borgerlig parti. Da er det verdt å merke seg at en av de fremste borgerlige dyder er ansvarlighet og forutsigbarhet. Jeg må innrømme at med budsjettet nært forestående blir det spennende å se om det er disse dyder som kommer til å prege Fremskrittspartiet i ukene og månedene fremover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Regjeringa sin politikk verkar, seier Jan Tore Sanner. Ja, arbeidsløysa har auka til over 100 000, dessverre. Det er menneske vi snakkar om, som er utan arbeid. Men Høgre er svært tilfreds med den politikken dei har ført, og det skulle berre mangla, for det er god Høgre-politikk. Det har vore vanskelegare for Kristeleg Folkeparti å forsvara både skatteletten og meir til.

Men når så mykje kapital er tilbakeført til næringslivet som vi har vore vitne til dei siste åra, med skattelette i milliardklassen, kva meiner då Jan Tore Sanner er grunnen til at talet på nyetableringar søkk? Det stuper rett ned, og arbeidsløysa aukar. Vitnar ikkje dette om at det er ingen klår samanheng mellom skattelette til næringslivet og auke i talet på arbeidsplassar? Det går i dei som er rike, sine lommer, og det blir auka arbeidsløyse.

Jan Tore Sanner (H): Også i denne valgkampen har jeg, i likhet med sikkert mange, vært på reise, også i Bedrifts-Norge. Jeg må innrømme at jeg ikke har møtt én bedrift som har savnet Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som finansminister. Jeg har ikke møtt én som har sagt: Kan man ikke være så snill å øke skattene, så skal vi begynne å ansette flere? Det vi derimot vet, også fra forrige gang ledigheten var på topp, under Arbeiderpartiet på begynnelsen av 1990-tallet, er at det tar noe tid fra veksten i økonomien tar seg opp til arbeidsledigheten begynner å gå ned. Nå ser vi at signalene er begynt å komme, at bedriftene begynner å se lysere på fremtiden. Da sier vi at vi ser at Regjeringens politikk virker. Alternativet er de politiske og økonomiske eksperimentene til Hagen eller Arbeiderpartiets og SVs ønske om å skatte bedriftene ut av Norge. Det blir definitivt ingen flere arbeidsplasser av å øke skattene for næringslivet.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Representanten Sanner er en av de få representanter for regjeringspartiene som har tatt seg tid til å snakke om ledigheten innimellom lovprisningen av Regjeringens politikk, og det er for så vidt bra. Men når hovedpåstanden er at Regjeringens politikk virker, må man spørre seg om hva slags ambisjonsnivå representanten Sanner egentlig har. For det som er de virkelige signalene ute fra den virkelige virkeligheten, er jo at arbeidsledigheten ikke går tilbake, men at den øker. Senest på fredag, før helgen, kom det tall som viste at ledigheten for ungdom under 30 år med mer enn fire års utdanning har økt med 44 pst. i forhold til i fjor. Meldingen fra Aetat er at denne utviklingen er tiltakende og vil styrke seg utover høsten. Hvis dette er sant – og dette er ikke svartmaling, dette er Aetats tall – må det jo bety at det er noe i Regjeringens politikk som ikke virker. Jeg spurte Oddvard Nilsen om dette tidligere i dag – jeg fikk ikke noe svar da: Har Høyre noen tiltak mot ungdomsledigheten, eller sitter man bare og håper på pent vær?

Jan Tore Sanner (H): Selvsagt hadde det vært hyggelig også med litt pent vær! Jeg er enig i at det er behov for en aktiv og ambisiøs politikk for å få arbeidsledigheten ned. Det er faktisk det vi har bedrevet de to siste årene. Når vi snakker om behovet for et stramt budsjett og for å få rente- og kronekurs ned, er ikke det å lene seg tilbake og bare håpe på godt vær. Det er ikke enkelt for regjeringspartienes representanter heller å si nei til alle pressgruppene som stiller seg i kø utenfor Stortinget, men det har vi gjort fordi årsaken til den stigende arbeidsledigheten har vært høy rente, sterk krone, høye lønnsoppgjør og altfor høye skatter i Norge. Så vi har konsentrert oss om å gjøre noe med årsakene til arbeidsledigheten. Når vi nå ser at det begynner å lysne, er ikke tiden inne verken for eksperimenter eller for å skru klokken tilbake. Jeg tror kanskje at SV kunne hatt god nytte av av og til å vise frem sin egen politikk og høre hva de som skal ansette folk i Norge, ville mene om det, om å skru skattene opp, innføre 6-timers arbeidsdag eller skru oljekranene igjen.

Morten Lund (Sp): Det er synd at Regjeringen måtte kjøre helt ned i grøfta for å erkjenne at de var på feil kurs. Jeg tenker nå på ledighetspolitikken. De har nå fått prøvd ut hvorvidt det er rett at 1 milliard ekstra oljekroner på budsjettet fører til høgere rente og høgere inflasjon. Det vi har sett, er at det ble brukt 10 milliarder kr ekstra i 2002, og det blir det også i år. Likevel går ikke prisene og renten opp. Det er det motsatte som skjer. Man har fått prøvd ut hvorvidt store lettelser i skatter og avgifter gir billigere lønnsoppgjør. Det motsatte skjedde i 2002, da det virkelig var store lettelser. Man har fått prøvd ut hvorvidt det er rett ikke å kommentere det som Norges Bank gjør når de styrer kun etter inflasjonen i rentepolitikken. Man har fått prøvd ut hvorvidt det er fornuftig å spare på den posten som heter SND. Ekornes, sentralstyremedlem i Høyre, har sagt at den trenger vi større. Senterpartiet har bevilget 3–5 milliarder ekstra oljekroner hvert år for å øke aktiviteten, og det er det SSB og andre nå sier er det som har vært den rette oppskriften hele tiden.

Jan Tore Sanner (H): Morten Lund har gjort en god jobb hvis han har funnet en økonom som har gått god for Senterpartiets politikk, ikke minst for Senterpartiets økonomiske politikk. For det er ikke slik at SSB har anbefalt Senterpartiets alternative økonomiske politikk. Snarere tvert imot har det vært ganske bred enighet i de økonomiske miljøene om at det viktigste for å vinne kampen mot den stigende arbeidsledigheten er å gjøre noe med de grunnleggende problemene. Selvsagt kunne man ansatt alle folk i offentlig sektor, men det tror jeg ikke en gang Senterpartiet ville gå inn for. Men vi ønsket å gjøre noe med de grunnleggende problemene, og de har som sagt vært knyttet til rente og kronekurs, til altfor høye skatter, og også til at vi har hatt for dyre lønnsoppgjør. Det er den politikken vi nå ser begynner å virke, og da er tiden inne til å holde fast ved den kursen, slik at vi kan vinne kampen mot arbeidsledighet. Veksten i økonomien tar seg opp, og da vil også ledigheten begynne å gå ned.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Øyvind Vaksdal (FrP): De fleste av oss har fortsatt friskt i minne vinterens kraftkrise med skyhøye strømpriser, som tvang mange av landets innbyggere til å gå den tunge veien til sosialkontoret. Dette gjelder imidlertid ikke Regjeringen, som dessverre ser ut til å ha glemt eller kanskje fortrengt det som skjedde. I årets trontale finner man kun to og en halv linje som omhandlet disse viktige utfordringene. Og det som står der, inneholder dessverre intet nytt.

På bakgrunn av det som skjedde i vinter, hadde jeg nå forventet at Regjeringen ville kastet av seg handlingslammelsen og lagt til rette for en betydelig økning i kraftproduksjonen, slik at vi fikk en bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel og en mer stabil strømpris på et langt lavere nivå.

Få dager før lokalvalget gikk olje- og energiministeren ut i Aftenposten og tok selvkritikk på bakgrunn av manglende økning i kraftproduksjonen og gav derigjennom signaler om en endret politikk på dette området. Formuleringene i trontalen bærer derimot ikke preg av endring i Regjeringens politikk – eller rettere sagt mangel på politikk – på dette området. Så statsrådens utspill var nok ikke noe annet enn et valgkamputspill uten politisk verdi.

Norge er i dag velsignet fra naturens side med enorme energiressurser som de fleste andre land bare kan misunne oss. Tidligere var det politisk legitimt å utnytte disse viktige ressursene til industrireising, verdiskaping og velstandsutvikling over det ganske land. Det var jo disse ressursene som nettopp var grunnlaget for industrialiseringen av Norge gjennom store deler av det forrige århundret. Nå ser det dessverre ut til at industri- og energipolitikken skal baseres på en totalt misforstått miljøtankegang som i stor grad er basert på symboler og ikke realiteter.

Vi skal være et miljøpolitisk foregangsland, sa statsministeren i formiddag. Man glemmer helt at norsk industri er i verdenstoppen både når det gjelder miljø og energiutnyttelse. Og man glemmer helt at uten harmoniserte rammebetingelser og nok kraft flytter produksjonen til andre land med helt andre utslippskrav og en helt annen og mer forurensende energiproduksjon. Miljøeffekten av dette blir jo negativ, det stikk motsatte av det man ønsker.

Som jeg sa tidligere, har vi store mengder energi i Norge. Det er altså ingen energimangel, som mange går rundt og tror. Det er imidlertid et faktum at det dessverre er mangel på politisk handlekraft til å ta i bruk disse ressursene. Fremskrittspartiet har gjennom mange år advart mot denne handlingslammelsen etter hvert som vi har sett at gapet mellom tilbud på og etterspørsel etter kraft har økt betraktelig. De samme advarsler har også kommet fra den fremste ekspertise vi i dag har på området, bl.a. NVE og Statnett. Både denne regjeringen og for så vidt også de tre foregående regjeringene har vendt det døve øret til og ikke foretatt seg noe som helst. Og resultatet av dette fikk vi dessverre se sist vinter, med skyhøye priser og fare for utkobling og rasjonering. Det burde etter hvert være åpenbart for de fleste at det er balansen mellom tilbud og etterspørsel som styrer strømprisen i et marked. Det er derfor både Regjeringen og det politiske flertall i denne sal som har ansvaret når prisen på strøm går opp på det nivået vi så sist vinter. Dette skyldes at de griper direkte inn i markedet og aktivt hindrer økning i kraftproduksjonen. Dette håper jeg de snart vil ta innover seg.

Fremskrittspartiet har ikke bare advart mot denne situasjonen. Vi har i tillegg aktivt arbeidet for en økning i kraftproduksjonen. Vi var det eneste parti som støttet full utbygging av Øvre Otta-vassdraget. Vi var helt alene om å støtte en kraftutbygging i Saltfjellet og Svartisen. Vi var også helt alene om å støtte en utbygging i Sauda i tråd med NVEs innstilling og helt alene om å støtte utvidelsen i Hattebergvassdraget. Vi har også gjennom mange år arbeidet aktivt for å ta i bruk våre gassressurser til kraftproduksjonen. Vi fremmet i vårsesjonen en rekke omfattende forslag om økt kraftproduksjon, basert på både vann og gass, i tillegg til forslag om å bedre forsyningssikkerheten for strøm. Ingenting av dette fikk flertall, til tross for den prekære situasjonen vi hadde i vinter, og til tross for mange fine festtaler om at nå måtte noe gjøres.

Det er i dag bare Fremskrittspartiet som viser handlekraft og arbeider for en betydelig og nødvendig økning i kraftproduksjonen for å holde strømprisen i sjakk. Og vi mener fortsatt at vi skal bruke våre naturgitte ressurser til verdiskaping, sysselsetting og velstandsutvikling til beste for det norske folk.

Eirin Faldet (A): Regjeringspartiet Kristelig Folkeparti har selv omtalt seg som familie- og omsorgspartiet. Dette høres flott ut, men Regjeringens politikk, eller mangel på politikk når det gjelder arbeidsledighet, rammer både enkeltpersoner og familier – ikke minst barna. Vi har nå om lag 110 000 arbeidsledige i landet, og antallet stiger. Vi ser bl.a. at ungdomsledigheten har skutt i været. For de arbeidsledige er situasjonen vanskelig. Ikke bare har Regjeringen kuttet i dagpengeordningen, men også når det gjelder arbeidsmarkedstiltak, gjør Regjeringen for lite. Arbeidsmarkedstiltak er viktig for at den enkelte skal kunne holde seg i gang og gjøre seg kvalifisert til ny jobb. Det er derfor ekstra uheldig at Regjeringen ikke har tatt dette på alvor. Arbeidsledighet skaper også utrygghet ikke bare for den enkelte, men for hele familien og nærmiljøet. Usikkerhet rundt framtiden er vanskelig å takle for mange, ikke minst barna.

I barne- og familiekomiteen skal vi denne høsten behandle familiemeldingen. Den tar for seg samliv og foreldreskap. Dessverre berører den i liten grad hva som skjer når familien får økonomiske og sosiale problemer, problemer som rammer barna spesielt hardt. Når statsministeren brukte så mye av sitt innlegg i formiddag til å snakke om tiltak mot mobbing i skolen, burde han ha knyttet dette til barnas situasjon i familier med svak økonomi. Det hjelper ikke å lage planer hvis ikke Regjeringen ser sammenhengen mellom arbeid og familiens økonomiske mulighet til å gi barna like muligheter. «… familien er i dag under press», sa Bondevik. Ja, nettopp!

Arbeidsledighet og et stadig sterkere press i arbeidslivet gjør noe med familien og omsorg for barn. Enten foreldre kommer hjem på ettermiddagen etter en lang dag og er utslitte, eller de ikke har noe meningsfylt å fylle dagen med, påvirker dette omsorgen de gir sine barn. Resultatet kan bli mange personlige tragedier, hvor det offentlige må inn og ta ansvar. Dersom dette først skjer, må vi alle være sikre på at det tilbudet det offentlige gir, er godt nok. Det er derfor uholdbart når noen barn i fosterhjem eller barnevernsinstitusjoner ikke får det tilsynet de har krav på.

Selv var jeg med på å fremme et forslag om statlig godkjenningsordning for barnevernsinstitusjonene. Vi ville at fylkesmannen skulle kunne overprøve barnevernet og ha instruksjonsrett overfor barnevernet. Forslaget fikk dessverre ikke flertall i denne sal.

Rapport fra Riksrevisjonen viser også til at veiledning fra departementets side har vært for dårlig når det gjelder gjennomføringen av institusjonstilsynet. Barne- og familieminister Laila Dåvøy sa til NRK at når departementet hører om avsløringer av omsorgssvikt hos barn i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon, tar de kontakt med fylkesmannen og barnevernet i angjeldende kommune. Dette er etter vårt syn for sent. Statsråden er ansvarlig for at tilsynsordningen i kommunene fungerer så bra at omsorgssvikt blir fanget opp på et tidlig stadium. Det holder ikke å komme i ettertid. Ansvaret oppstår ikke etter at skaden er skjedd. Det er der hele tiden.

Jeg er derfor urolig over det som kom fram i Aftenpostens aftennummer i dag om at barnehjemmene skal sjekkes sjeldnere, og at besøk fra fylkesmannen skal reduseres fra åtte til fire ganger i året. Mange barn kan ha traumatiske opplevelser før de plasseres i fosterhjem. Dette skjerper kravene til oppfølging og veiledning, ikke det motsatte.

Vi foreslo derfor at veiledningskompetansen i kommunene måtte styrkes og koordineres med det statlige ansvaret. Arbeiderpartiet la også vekt på at barn som over lang tid har vært plassert i fosterhjem, har et dårlig vern. Når det offentlige griper inn overfor barn og deres foreldre med omsorgsovertakelse, skal man være sikker på at dette er til beste for barnet, og at tilbudet kvalitetsmessig holder mål. «… hensynet til barna går først», sa Bondevik i dag. Ja, nettopp! Derfor er det viktig at tilsynsføreren følger opp barnets situasjon, og det er derfor avgjørende at fosterbarna føler tillit til vedkommende, slik at de kan komme fram med eventuelle problemer.

For å få barnevernet til å fungere ordentlig trengs mer ressurser til tiltak og personell for å hjelpe denne gruppen barn og ungdom. Som samfunn har vi ikke råd til å la være. Dette er i grunnen en investering for framtiden både for barna og for samfunnet. Derfor må Riksrevisjonens rapport tas på alvor og bevilgningene til barnevernet økes. Samtidig må arbeidsledigheten ned, slik at ikke enda flere familier blir utsatt for usikkerhet og får økonomiske og sosiale problemer. Det er dette som skaper fattige barn.

Raymond Robertsen (H): Naturligvis har årets store tema i den politiske debatten og den tilbakelagte valgkampen vært situasjonen på arbeidsmarkedet. Høyre tar denne situasjonen alvorlig, og Regjeringens fremste prioritering er kampen mot arbeidsledigheten. Et av de fylkene som har høyest arbeidsledighet i Norge, er faktisk Finnmark. Dette skyldes i stor grad problemer innen fiskeindustrien, og mange opplever at hjulene har stoppet opp i lokalsamfunnene.

I debatten rundt arbeidsledighet er det viktig å analysere årsakene til den. Internasjonale konjunkturer er viktige premissleverandører også for norsk næringsliv. I tillegg er norsk kostnadsnivå helt avgjørende for hvordan det går med norske bedrifter. Når norske virksomheter har høyere finanskostnader enn sine konkurrenter, og internasjonale konjunkturer er nedadgående, danner dette et grunnlag for mindre aktivitet i konkurranseutsatt sektor og selvfølgelig økt arbeidsledighet.

Parlamentarisk leder for Høyre, Oddvard Nilsen, påpekte tidligere i debatten at Samarbeidsregjeringens oppskrift virker. Han nevnte en rekke eksempler på at norske bedrifter igjen vinner kontrakter i sterk konkurranse med utenlandske aktører. Dette kan bidra til økt sysselsetting. Norske bedrifter har lavere kostnader nå som renten har gått ned, kronekursen er redusert og skatter og avgifter er satt ned – alt som et resultat av en bevisst politikk fra Regjeringen. Man ser eksempler på at det investeres igjen, også i fiskerinæringen.

Fiskeribladet har en artikkel med overskriften «Himmelen klarner for industrien i Finnmark». Her ser både næringsaktører og SND mer optimistisk på den fremtidige situasjonen i fiskeindustrien. I kriserammede Hasvik f.eks. er det aktører som i konkurranse med hverandre ønsker å sette i gang ny aktivitet. Aurora Salmon har reist seg fra konkursen i Dåfjord Laks, og 40 ansatte kan se en lysere fremtid i møte. Dette er bare noen eksempler som beviser at Regjeringens politikk virker.

Det som ikke virker, er Arbeiderpartiets alternativ. Økte skatter for næringslivet bidrar ikke til å bedre konkurranseevnen og skaper ikke flere sysselsatte. Jeg la merke til at ved replikk fra representanten Sanner til representanten Brustad tidligere i dag ville ikke Brustad svare på hvordan økte skatter og avgifter for næringslivet skulle bidra til å få arbeidsledigheten ned. En annen ting med Arbeiderpartiets retorikk som jeg rett og slett ikke forstår, er at man snakker om skattelette for dem som har mest. Og da tolker jeg det slik at de kritiserer skattelette for næringslivet. Problemet er jo nettopp at næringslivet har for liten inntjening, noe som igjen fører til konkurser og økt arbeidsledighet. Hvordan kan man da påstå at det gis skattelette for dem som har aller mest?

Regjeringens skatteopplegg har uten tvil bidratt til at veksten i arbeidsledigheten har begrenset seg i Norge sammenliknet med i andre land. Bare næringslivet i Finnmark reduserer sine kostnader med om lag 120 mill. kr i år som følge av reduserte skatter og avgifter. Skattelette på verdiskaping er også viktig for å lokke ny kapital inn i norske bedrifter. Spesielt er dette viktig og riktig når de internasjonale konjunkturene er negative. Vi ser en økende vilje til å investere i norsk industri, noe som jeg nevnte eksempler på tidligere i mitt innlegg.

Differensiert arbeidsgiveravgift har også vært et stort og viktig tema det siste halvåret. Situasjonen som har oppstått med hensyn til ESA, er beklagelig, da ordningen er svært treffsikker som et distriktspolitisk virkemiddel. Jeg vil belønne Regjeringen for dens innsats for å få gjennomslag for at tiltakssonen fremdeles skal ha null arbeidsgiveravgift og for garantier om at ingen regioner skal tape på den påtvungne omleggingen. Det jeg reagerer sterkt på, er Arbeiderpartiets kjør i denne saken. Dersom man skal gamble, slik som Jens Stoltenberg signaliserer, risikerer man også nullsonen som tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark beholder. Det som er det mest tragikomiske oppe i dette, er at en av Arbeiderpartiets viktigste sverddragere i denne saken, er finnmarksrepresentanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Gjennom sin gjerning er han med på å risikere 14,1 pst. økt arbeidsgiveravgift i sitt eget fylke gjennom Arbeiderpartiets gambling.

Arbeidsledigheten i landet og spesielt på kysten er en utfordring Høyre tar alvorlig. Høyre vil i regjering fortsette en politikk som holder renten nede og skatter og avgifter for bedrifter på et akseptabelt nivå. Bare gjennom å redusere kostnadene for norske bedrifter kan man sikre økt sysselsetting. Det finnes ikke noen bedre langsiktig løsning, noe som jeg er skuffet over at Arbeiderpartiet ikke tar innover seg.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): For to år siden, den 15. november 2001, var det en gledesstrålende melding som ble lagt ut på Internettsidene til Unge Høyres Landsforbund. Det het:

«Stortinget har lenge slitt med menn over 50 år. Ikke nå lenger. Nå er ungdommen i ferd med å ta over skuta. Denne høsten fikk Høyre 9 nye fjes under 30 år inn på Stortinget. Løvebakken Unge Høyre er et nytt begrep i det politiske Norge.»

Halvveis gjennom stortingsperioden er det på tide å gjøre opp regnskap for Regjeringens ungdomspolitikk. I tillegg til alle disse Unge Høyre-representantene har nå også lederen i KrFU tatt sete på Stortinget. Men for ungdom i Norge har resultatet av Høyre-politikken gjennom disse to årene vært en rekke alvorlige kutt, som viser at det er blitt like slitsomt med Høyre-folk under 30 år, som med dem over 50.

Jeg kan nevne noen få kutt. De gratis skolebøkene som var innført i videregående skole under Arbeiderpartiets regjering, er fjernet. Det har vært nesten full stopp i byggingen av utleieboliger for ungdom. Frikortgrensen har ikke økt. Den står bom fast på 23 400 kr. Studentenes lån og stipend ble ikke regulert etter prisstigningen i fjor.

Slike direkte kutt er imidlertid ikke det som slår aller hardest ut. For eksempel har kutt i SFO rammet mange unge forsørgere hardt, og de manglende bevilgningene til kommunene gjør at unges skolehverdag preges av altfor knappe ressurser. Dessuten treffer ikke Regjeringens skattelettepolitikk ungdom, fordi ungdom flest har liten inntekt og ingen formue eller noe aksjeutbytte.

Det store flertall blant unge mennesker er blant de som vinner minst på en politikk for skattelette. Til alt overmål må ungdommen betale sin del av regningen for de samme skattelettene når skattelettepolitikken resulterer i økte egenandeler på tjenester som unge mennesker ofte er de hyppigste brukerne av.

Den mest alvorlige utfordringen nå er økningen i arbeidsledigheten blant unge mennesker. Ledigheten blant personer under 30 år med over fire års utdannelse har steget med 44 pst. på ett år. Det er nå over 14 000 ledige mellom 20 og 24 år, en økning på 27 pst. siden september 2002. Regjeringens svar på dette er å sitte stille og håpe på at markedet av seg selv skal gjøre jobben.

Det som imidlertid trengs nå, er målrettede tiltak mot ungdomsledighet. Vi vet at om ungdomsledigheten biter seg fast, risikerer de som rammes, også over tid å forbli tapere på arbeidsmarkedet fordi ledighet i en tidligfase av yrkeslivet fratar folk nødvendig erfaring og ansiennitet. Regjeringens eneste svar på dette har vært å si nei til å innføre en ungdomsgaranti som ville sikret nettopp gruppen mellom 20 og 24 år en bedret tilgang til arbeidslivet. Det kunne vært tatt enkle, men effektive politiske grep for å snu den skjevfordeling mellom generasjonene som Samarbeidsregjeringen har bidratt til de siste årene.

Jeg har lyst til å begynne her med å nevne noen områder som SV vil slåss for resten av denne stortingsperioden. For å bedre ungdoms økonomiske situasjon vil vi øke frikortgrensen så det monner – et håndslag ikke minst til alle de ungdommene som jobber deltid, har sommerjobber, osv. For å sikre ungdoms rett til gratis utdanning ønsker vi å innføre et skolebokstipend som vil gjøre skolebøkene i videregående skole gratis. For å gjøre inngangsbilletten til boligmarkedet mer overkommelig ønsker vi å føre en politikk for sosial boligbygging spesielt rettet mot ungdom. Og for å stoppe oppsigelsene av unge lærere og få fart på ansettelser av nyutdannede lærere vil vi satse på skolen og finansieringen av den i budsjettene.

For å bekjempe arbeidsledigheten blant ungdom vil SV legge fram et forslag som skal gjøre det enklere for ungdom å etablere sine egne arbeidsplasser. I dag er det sånn at veldig mange unge mennesker har mange gode ideer. Vi ser elevbedrifter som blomstrer rundt omkring i landet, men de mangler to ting. De mangler kapital som kan være med på å virkeliggjøre disse ideene og gjøre dem til arbeidsplasser, og de mangler rådgivning. Vi vil at det offentlige skal gå inn her og spille en rolle, gjerne gjennom fond som kan gå inn med lånekapital og rådgivning. Et eksempel på dette kan være de tre kommunene Tinn, Vinje og Tokke, som i et spleiselag mellom kommunene, fylkeskommunene og SND har opprettet et ungdommens SND. Resultatet har vært at det er skapt 90 nye arbeidsplasser i disse kommunene for unge i alderen 20–35 år. Og det er et eksempel på at det trengs politiske tiltak som kan redusere ledigheten. Lav rente og lav kronekurs gir rammebetingelser, men uten en bevisst politikk for å stimulere, for å skape og for å få fram ideer og gi dem liv vil også resultatene utebli. Og det er alvorlig for veldig mange unge mennesker i landet vårt.

Tore Nordtun (A): Nærmere 110 000 mennesker er i dag arbeidsledige. Ved siden av at det er en påkjenning for den enkelte, er dette svært dårlig samfunnsøkonomi. En sterk og aktiv arbeidsmarkedspolitikk er derfor helt nødvendig.

Statistisk sentralbyrå har analysert virkningen av ordinære tiltaksplasser i 2001. 43 pst. av deltakerne på arbeidsmarkedstiltak var i arbeid seks måneder etter avsluttet tiltak, mens bare 27 pst. av dem som ikke hadde vært på tiltak, hadde fått arbeid. Dette viser at arbeidsmarkedstiltak er et viktig virkemiddel.

Det er òg viktig at antall tilgjengelige arbeidsmarkedstiltak står i rimelig forhold til antallet arbeidsledige. Regjeringens mangelfulle og tafatte nærings- og industripolitikk har ført til at titusenvis av industriarbeidsplasser nå er radert bort. Selskap som er tildelt industrikontrakter under forutsetning av å drive industrivirksomhet – jeg tenker da på kraftverkkontraktene – kan ikke selge unna kraft i strid med prinsippet om å drive industri på stedet. Jeg viser her til replikkvekslingen mellom undertegnede og næringsministeren tidligere i dag, og det viser seg at Regjeringen overhodet ikke har noen politikk på dette området. Jeg viste spesielt til Høyanger og Årdal, men også til andre store industristeder. Dette er en alvorlig trussel mot bosettingen i våre kommuner. Industriarbeidsplasser handler om levedyktige distrikter, om grunnlag for tjenesteyting, et allsidig næringsliv og kommunal økonomi.

I statsbudsjettet for 2003 foreslo Arbeiderpartiet en lang rekke tiltak som enkeltvis og sammen ville bidratt til lavere ledighet. De fleste av disse ble nedstemt av Regjeringen og Fremskrittspartiet. Men vi vil aldri gi oss. Vi vil fortsette å foreslå løsninger og tiltak for å få ned ledigheten.

I revidert nasjonalbudsjett i vår foreslo Arbeiderpartiet å bruke 1,2 milliarder kr på en tiltakspakke for å sikre innovasjon og verdiskaping i næringslivet og for å kvalifisere arbeidsledige til ledige jobber.

Regjeringen, med Fremskrittspartiet, er med og kutter nettopp i budsjettene til SND. Det mener jeg er feil. SND bidrar til forskning og utvikling. SND bidrar til nyskaping og knoppskyting. Derfor har Arbeiderpartiet styrket SND i sine alternative budsjetter.

Vi kan ikke ha særnorske miljøkrav som setter hele eksportindustrien i en meget vanskelig situasjon. Arbeiderpartiet har på mange områder foreslått avtaler med industrien. Blant annet fjernet vi svovelavgiften i 2001 etter avtale med industrien.

Avtaler med industrien har allerede gitt resultater. Avtalen mellom aluminiumsindustrien og Miljøverndepartementet har gitt en reduksjon på 2 millioner tonn CO2-ekvivalenter fra 1990 til 2000. Arbeiderpartiet har gjennom klimameldingen vist at vi ikke ønsker å lage rammevilkår som forverrer konkurranseevnen til prosessindustrien.

I energipolitikken viker Regjeringen unna for å ta våre naturressurser i bruk for nyskaping og nye arbeidsplasser. Dette hindrer en klar og offensiv politikk for å ta naturgassen i bruk i Norge til ny industrialisering, til transportformål og oppvarming.

Vi må sikre en stabil tilgang på elektrisk kraft bl.a. til norsk prosessindustri. I lys av den energisituasjonen som vi nå ser utvikler seg i Norge, er det viktig at vi kommer i gang med bygging av gasskraftverk basert på naturgass. I denne sammenheng er det også viktig at vi kommer i gang med utvikling av forurensningsfrie gasskraftverk straks, og vi ønsker å trappe opp forskningen på dette feltet så snart som mulig.

Før gasskraftverk i full skala kan bygges ut er det nødvendig å teste ut teknologien i pilotanlegg, og det koster penger. For å komme videre er det nødvendig å ta et steg ut fra forskningslaboratoriet og bygge noe som vi kan teste ut i praksis. Regjering og storting – og spesielt Regjeringen som eier i Naturkraft – må her gå sammen med kraftindustrien i et spleiselag for å finansiere pilotprosjekt for CO2-frie gasskraftverk.

Øyvind Halleraker (H): Statsminister Bondevik vektla Samarbeidsregjeringens verdigrunnlag i sitt innlegg tidligere i dag, et verdigrunnlag som bygger på den kristne og humanistiske kulturarv, med respekt og frihet for enkeltmennesket og verdsettelse av personlig ansvar.

Det er dette som gjør denne koalisjonsregjeringen så spesiell; verdigrunnlaget og de store og viktige linjene er ens for alle partiene. Og nettopp derfor må det være vanskelig for opposisjonen å framstå med en helhetlig alternativ politikk, som ikke bare skal samle et flertall, men også gi resultater.

En «bærekraftig politikk» kalte Oddvard Nilsen Regjeringens politikk. Ja, det er nettopp det det dreier seg om. Kun Samarbeidsregjeringens politikk, som baserer seg på et felles verdigrunnlag, er bærekraftig i dette storting. Og kanskje er det slik at det nettopp er vissheten om dette som fullstendig har tatt spensten av opposisjonens debatt i dag. For hva er det vi opplever? Jo, en partileder fra Arbeiderpartiet som bruker tre fjerdedeler av sitt innlegg til å snakke om selvfølgeligheter i forhold til regjeringskonstellasjoner og støtteteorier, og resten av tiden snakker han stort sett om EU. Så spinner dagens nei-dronninger videre på dette uten å tilføre noe nytt, annet enn å bekrefte nok en gang at et regjeringsgrunnlag disse tre imellom er å betrakte som et tettlagt minefelt. Og her er det ikke små personellminer det er snakk om.

Og så er det Sylvia Brustad, Arbeiderpartiets førstedame, i alle fall i dag, som nok en gang forlanger vekslende statsråders svar på likt og ulikt – denne gang om Statoils forretningsdrift, sist gjaldt det Snøhvit-utbyggingen – og i nærmest playbackstil spør om hvorfor ikke Regjeringen bygger gasskraftverk. Hun satt da vitterlig i den regjeringen som delprivatiserte Statoil, med de styringsmuligheter dette nå gir storting og regjering.

Samme regjering vedtok også å gi konsesjon for gasskraftverk, tre gasskraftverk som for øvrig også Samarbeidsregjeringen støtter. Men det interessante er: Hvorfor gjorde hun ikke noe med framdriften og realiseringen den gang? Selvfølgelig fordi nøyaktig de samme markedsbetingelser gjelder nå som da: Det er ikke lønnsomt med dagens kraftpriser. I det hele tatt: Opposisjonen framstår som tafatt og uten klar politisk linje og alternativ politikk.

For folk flest må det være rimelig tydelig at Samarbeidsregjeringen vil noe, og får noe til. Jeg konstaterer at langsiktig og målrettet politikk sakte, men sikkert er i ferd med å få orden på vår økonomi og optimismen tilbake i næringslivet.

Et tema som har gått igjen som en «punchline» fra opposisjonen, er arbeidsledigheten. Og vi skal lytte til Arbeiderpartiet når det gjelder arbeidsledighet, for dette vet de litt om. Etter at Gro Harlem Brundtland overtok regjeringsansvaret på slutten av 1980-tallet, steg arbeidsledigheten til nær det dobbelte av det vi ser i dag. Likevel står Arbeiderpartiet i dag og foreskriver samme ubrukelige medisin som den gang: Mer tiltak! Mer støtte!

Det er en menneskerett å ha arbeid, ikke minst av hensyn til egenverdet og følelsen av å bidra til fellesskapet. Men det er ikke det samme å gå på tiltak, som altså er Arbeiderpartiets svar. Nei, politikken må legge grunnlag for optimisme og tro på framtiden i bedriftene og i samfunnet for øvrig. Kun da kan varige arbeidsplasser skapes.

La oss ikke gå i samme fella som Arbeiderpartiet gjorde, og tro at statlige tiltak og styring løser dette. Dette er kun smertestillende medisin, og den kurerer som kjent ingenting. Nei, det er helbredende medisiner vi trenger, og de heter rammevilkår og konkurransekraft.

Til slutt: Det er ikke noe nytt at ungdomsledigheten er størst på høsten, etter endt utdanning og sommerferie. All erfaring viser imidlertid at 70 pst. av disse har arbeid i løpet av tolv uker.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Arne Lyngstad (KrF): Statsministeren presenterte i dag Regjeringens politikk under overskriften: Verdiforankring og fornyelse. Dette er en overskrift vi i Kristelig Folkeparti kjenner oss igjen i.

Verdiforankring er nødvendig når vi skal verne om og videreutvikle de grunnleggende institusjoner i samfunnet. Familien er en slik grunnleggende institusjon. I familien skjer oppdragelsen av barn, i familien skapes identitet og tilhørighet, og i familien gis sosial økonomisk trygghet for store og små. Familien er kort og godt den grunnleggende sosiale enhet i vårt samfunn. Stabile og trygge familierelasjoner, og det motsatte, får ringvirkninger både i og utenfor familien. De utfordringer familien i dag står overfor, må møtes på en offensiv måte. Den framlagte familiemeldingen fra Regjeringen gjør det. For Kristelig Folkeparti er det viktig å sette hensynet til barna først, og å støtte opp om et forpliktende samliv.

Utfordringene er mange i familiepolitikken. Mange barn opplever samlivsbruddet mellom foreldrene som svært dramatisk og utrygt. Mange foreldre strever med tidsklemma mellom arbeid og omsorg. Arbeidsledighet og manglende inntekt skaper materiell usikkerhet for flere familier. Unge mennesker ønsker å få seg en hensiktsmessig bolig uten å bli gjeldsslaver. I mange samliv er det konflikter rundt arbeidsdeling og fellesskap, og vi har mange skjulte offer for rusmiddelmisbruk, vold og overgrep fra de nærmeste. Vår utfordring i familiepolitikken ligger i å hjelpe familien til å arbeide med å finne gode løsninger på bl.a. disse utfordringene.

For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å øke valgfriheten i omsorgen for egne barn. Vi har derfor vært en forkjemper for kontantstøtte til småbarnsfamiliene. Vi har også ivret for full barnehagedekning etter behov, og til en overkommelig pris. Vi er glad for det brede forlik om barnehagepolitikken vi fikk i år, og barnehageutbygging er oppgave nummer én i mange kommuner de nærmeste årene.

Kristelig Folkeparti vil også gi nye rettigheter til fedrene. Det er viktig å øke fedrenes innsats i omsorgs- og oppdragelsesarbeidet med egne barn. Økt bruk av dagens fedrekvote og utvidet pappapermisjon er et viktig virkemiddel for å få til dette. Vi vet at fedre som får nær kontakt med sine barn i tidlig alder, vil engasjere seg sterkere i barnets oppvekst også senere. Dette vil også ha ringvirkninger i forhold til arbeidsdelingen mellom mødre og fedre, og dermed bidra til økt likestilling. Det viktigste vi kan gjøre i likestillingsarbeidet, er å legge bedre til rette for menns innsats i omsorgen for egne barn. For Kristelig Folkeparti er det derfor svært viktig å få utvidet pappapermisjonen, og gi fedre eget grunnlag for opptjening av en slik permisjon.

Kristelig Folkeparti ønsker å forebygge samlivsbrudd og konflikter rundt foreldrerett til barna. For oss er delt foreldreansvar for foreldre som bor sammen, en selvfølge. Et ansvarlig foreldreskap er ikke tidsbegrenset. Derfor er Regjeringens satsing på samlivskurs svært prisverdig, og familiemeldingens forslag om slike tilbud til alle førstegangsforeldre tror vi kan hjelpe til i mange samliv.

Jeg har registrert at representanter fra SV og Arbeiderpartiet tar til orde for at foreldre i forbindelse med fødsel må inngå juridiske avtaler om foreldreansvar og omsorgsansvar for barna ved eventuelt samlivsbrudd. Jeg ser den gode hensikt ved å avklare slike spørsmål i en tid med lavt konfliktnivå, men for meg blir det likevel et paradoks at man skal fokusere på samlivsbruddet i en situasjon der vi heller burde være mer fokusert på hvordan bygge og utvikle et forpliktende og varig samliv til beste for barnet. Det er bra med realitetsorientering, men vi må ikke la seriesamlivet styre politikken.

Vold i familien er ikke et privat anliggende. De fysiske og psykiske konsekvensene for dem som utsettes for vold og mishandling, er store, og familievold er et alvorlig kriminalitetsproblem.

Kristelig Folkeparti vil bidra til å forhindre vold gjennom god og forutsigbar økonomisk støtte til krisesentrene, familievernkontorene og til sinnemestringsprogrammer. Menn må oppfordres til å ta avstand fra vold og voldskulturer. Kristelig Folkeparti vil øke satsingen på opplæringstiltak innen politi, domstoler, skolesektoren og helsevesenet, og vi vil formidle informasjon om den nylig forbedrede ordningen med besøksforbud og om mulighet til å få voldsalarm.

Mange i dagens debatt har vært opptatt av å presse Kristelig Folkeparti til å samarbeide med seg. En invitasjon virker langt mer fristende enn et press. For meg er det viktigste hva vi samarbeider om. De partier som vil samarbeide med Kristelig Folkeparti i familiepolitikken, vil score høyt!

Kenneth Svendsen (FrP): Årlig koster et dårlig samferdselstilbud næringslivet og befolkningen store summer – i form av høye transportkostnader og derved dårlig inntjening for næringslivet og i form av høye kostnader for dem som må frakte barna til de forskjellige treninger eller øvinger.

Et stort antall mennesker blir hvert år drept i trafikken. I tillegg blir svært mange hardt skadd og bundet til en rullestol resten av livet. Svært mange av disse ulykkene er unødvendige og skyldes at flertallet på Stortinget har nektet å innse den kraftige økningen i trafikken som har kommet over år. Istedenfor å bygge ut et akseptabelt veisystem har flertallet på Stortinget presset flere og flere biler inn i et allerede sprengt veisystem, med påfølgende økning i antall trafikkulykker – som rammer både dem som blir skadd, og de mange pårørende som må leve med sorgen.

For flertallet på Stortinget har bilen alltid vært sett på som et problem og som et nødvendig onde i samfunnet. Dette har gjenspeilet seg ikke bare i manglende investeringer i veier og i vedlikeholdet av dem, men også i avgiftspolitikken, der større og sikre biler – som egner seg til familiebruk – i praksis ikke er mulig å kjøpe for en normalfamilie.

Også næringslivet lider under denne innstillingen. Det så vi i det siste budsjettet, der en del lastebiler – som næringslivet trenger, men som tydeligvis var for komfortable for Regjeringen – fikk en prisøkning på 100 pst.

For Fremskrittspartiet er dette en unaturlig måte å tilnærme seg bilen og bruken av den på. For Fremskrittspartiet er personbilen et gode som gir befolkningen muligheten til å oppleve landet, besøke slekt og venner, delta i et sosialt liv og utvikle næringsliv slik at vekst kan opp-stå. Næringslivet er helt avhengig av bilen/lastebilen for at produkter skal kunne omsettes, og for at konkurransen skal kunne fungere på en fornuftig måte.

Transport er livsnerven for næringslivet i dette landet. Jo billigere transport, jo bedre vil markedet fungere – med lavere priser for forbrukeren og større inntjening for næringslivet. Det er derfor viktig å satse på et godt samferdselstilbud for befolkningen. For å nå dette målet må det til en storstilt satsing på et godt samferdselstilbud, og denne satsingen må først og fremst komme på veibygging.

I et langstrakt land som Norge – med spredt bebyggelse – er bilen/lastebilen uten tvil det mest egnede for transport av personer og varer. Dessverre ser flertallet på Stortinget det annerledes. Dette har ført til en stagnasjon i næringslivets økonomiske utvikling, spesielt for den delen av næringslivet som ligger langt fra markedet. Det har ført til mange unødvendige og tragiske dødsfall og mange hardt skadde i trafikken.

Fremskrittspartiet ber derfor Regjeringen utrede hvilke besparelser som kan oppnås i form av bedre konkurranseforhold for næringslivet og sparte liv og skader i trafikken ved å bygge ut stamveinettet til firefelts motorvei med midtskille på strekninger med større trafikk enn 10 000 ÅDT og tofelts motorveistandard på det øvrige stamveinettet.

For Fremskrittspartiet er det viktig å være i forkant med hensyn til å gi et godt samferdselstilbud, og ikke som nå, at alt kommer i etterkant – gjerne flere tiår i etterkant. Veidirektøren sier at det kan ta 60 år før vi får en akseptabel standard på stamveinettet. Det er uakseptabelt og utgjør en kostnad både for næringslivet og for befolkningen som er totalt uakseptabel for Fremskrittspartiet. Det burde den være for de øvrige partiene også.

I forbindelse med at Stortinget skal behandle Nasjonal transportplan til våren, har samferdselskomiteen besøkt de fleste fylkene og hørt synspunktene til både offentlige og private instanser. En fellesnevner for hvert eneste fylke er behovet for veibygging. Spesielt er næringslivet opptatt av dette. Gang på gang ble det slått fast at fraktkostnadene måtte ned hvis man fortsatt skulle overleve konkurransen. Da nytter det ikke å komme med nye bompengeprosjekter, for da reduseres ikke fraktkostnadene – snarere tvert imot.

I dag er ståstedet at veivedlikeholdet har et etterslep på flere milliarder kroner. Målet er at etterslepet ikke skal økes ytterligere. For å nå dette målet har Regjeringen skåret ned på veiinvesteringene, noe som gjør situasjonen enda verre, med 60 års ventetid for bare å få stamrutenettet i akseptabel stand. Hadde Stortinget gjort jobben sin de siste 20–30 årene, hadde vi istedenfor å diskutere armoden innen veibygging kunnet diskutere billettprisen på fergene, slik at prisene både for innbyggerne og for næringslivet kunne ha blitt redusert. Men problemet i dag er dessverre et helt annet.

Denne regjeringen svikter på alle måter innenfor samferdsel. Løftet i Sem-erklæringen var en økning på 600 mill. kr pr. år i forhold til Nasjonal transportplan. Resultatet hittil har vært en reduksjon på om lag det samme beløpet hvert år. Det er ikke framtidsrettet samferdselspolitikk. Det er å gå med baken først inn i framtiden.

Synnøve Konglevoll (A): Noen ganger når jeg hører folk i Kristelig Folkeparti snakke om familiepolitikk, får jeg en følelse av at de skulle ønske at vi fremdeles levde på 1950-tallet, og at de drømmer om et samfunn der mor er hjemme og baker boller, mens far går på jobb.

Nå har ikke jeg noe imot at mor kan bake boller, og det var mye som var fint på 1950-tallet, men heldigvis har vi på mange måter kommet lenger i samfunnet enn den gang, bl.a. når det gjelder likestilling. Heldigvis sa statsminister Bondevik i sitt innlegg i dag at Regjeringa vil føre en familiepolitikk basert på likestilling mellom kjønnene, og at flere vil være i arbeid.

Den familiepolitiske debatten har i stor grad handlet om småbarnsfasen: om utvidelse av fødselspermisjonen, om kontantstøtte og om barnehager. At vi har utvidet fødselspermisjonen og forbeholdt far en del, er kjempeviktig, og vi bør fortsette den jobben. At Stortinget har greid å samle seg om et barnehageforlik der vi både skal sikre full dekning og en maksimalpris, er også veldig bra. Billigere barnehager til alle som ønsker det, er viktig for at barnefamilier skal få en tryggere og bedre hverdag.

Men barndommen er ikke over når barna blir seks år og slutter i barnehagen. En god familiepolitikk handler derfor også om at foreldre som har barn i skolepliktig alder, og som ønsker en skolefritidsordning, skal føle trygghet for at barna har et godt tilbud før og etter skoletid gjennom den. Dessverre er ikke det situasjonen for alle i dag.

Både under Bondevik I-regjeringa og Bondevik II-regjeringa har det vært foretatt dramatiske kutt i bevilgningene til SFO – i samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet greide å rette opp de verste kuttene til Bondevik I-regjeringa, men Bondevik II-regjeringa har i samarbeid med Fremskrittspartiet foretatt nye kutt, og nå er bevilgningen halvert i forhold til 2001. Resultatet ser vi ute i kommunene nå. Mange steder greier man ikke å tilby en skolefritidsordning med den kvaliteten man ønsker, og mange kommuner øker foreldrebetalinga.

Dette er et resultat av en villet politikk. Dette er et resultat av at Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti – eller i hvert fall mange i disse partiene – har ideologiske sperrer mot skolefritidsordninga.

Regjeringa sier at den vil jobbe for mer kvalitet i grunnskolen. Kvalitetsutvalget, som ble satt ned av Stoltenberg-regjeringa, har ganske nylig lagt fram si innstilling. Arbeiderpartiet ønsker å styrke undervisninga på småskoletrinnet. Samtidig vil vi se styrkinga av skolen i sammenheng med ei styrking av skolefritidsordninga. Det skal være rom for lek i skoledagen. Arbeiderpartiet ønsker en skole som verdsetter estetisk kompetanse, som ser verdien av musikk, av kultur, av at barn lærer gjennom kreativitet.

Jeg håper derfor at ikke Høyre, Fremskrittpartiet og Kristelig Folkeparti ender opp med at vi kun skal styrke de teoretiske fagene i skolen. Jeg håper at Regjeringa kan legge vekk det som er av ideologisk motstand mot SFO, og heller åpne for at ja, kanskje kan det være ok med en time eller to med gratis SFO midt på dagen. Kanskje vil det på mange skoler være viktig med noen timer til lek, til fysisk aktivitet, til lekselesing. Og kanskje vil Høyre, Fremskrittpartiet og Kristelig Folkeparti se at en god familiepolitikk ikke begrenser seg til en politikk rettet mot familier med unger opp til seks år, og at satsinga på barnehager er kjempeviktig, men ikke nok.

Arbeiderpartiet ønsker å styrke småskolen, og vi ønsker å styrke skolefritidsordninga, ikke fordi vi vil tvinge barn til å være på skolen hele dagen, men fordi vi ønsker større valgfrihet til f.eks. aleneforeldre som jobber, og til familier der begge de voksne er i arbeid. Vi ønsker at de skal føle trygghet for ungene sine.

Ine Marie Eriksen (H): Trontaledebatten er egentlig opposisjonens debatt. Det som skulle være opposisjonens gylne time til å vise hvordan den ville løst ulike utfordringer den åpenbart mener samfunnet står overfor, har i stedet blitt timer på timer med klagesang uten verken politisk orientering eller løsningsorientering av noe slag. Det er etter min oppfatning to mulige årsaker til dette. For det første: Det er optimisme og lysere tider i Norge. Industrien får igjen kontrakter. Anti-mobbekampanjer på skolen gir resultater, færre plages, og færre mobbes. Og skolen gjennomgår en frihetsreform med vekt på reell valgfrihet for alle, kunnskap i fokus og prioritering av basisfag, for å nevne noe. Dette viser at Regjeringas politikk har begynt å virke. Når Aker Verdal eller SAS får store kontrakter og utviser optimisme, blir de møtt av en opposisjon som svartmaler situasjonen og lukker øynene for de lyspunktene som faktisk fins.

Den andre årsaken er denne: Opposisjonen har ingenting å melde, verken enkeltvis eller samlet. Arbeiderpartiet holder stø kurs i alle retninger. Sosialistisk Venstreparti vil gi frihet for det de som politikere liker, men vil stort sett forby alt annet. Fremskrittspartiet får ikke bestemt seg for om det vil være det nye arbeiderpartiet eller et borgerlig parti. Og Senterpartiet har egentlig ikke tenkt så veldig mange nye tanker de siste ti årene, de har gjort navlebeskuelse til sin ideologi. Samlet sett er det egentlig enda verre. De spriker i skolepolitikken, de spriker i sikkerhetspolitikken, i Europa-politikken og i næringspolitikken, for å nevne noe.

Hvis Regjeringas politikk er så ille som opposisjonens svartmaling skulle tilsi, burde opposisjonen presentert en alternativ politikk. Der Regjeringa har satset ressursene på å skape og sikre arbeidsplasser gjennom stramme budsjetter som har presset renten ned, vil Arbeiderpartiet satse ressursene på å holde folk på tiltak. Ikke én bedriftsleder jeg har hørt uttale seg, har sagt at det er tøffe tider fordi det er mangel på arbeidsmarkedstiltak. Der Regjeringa har satt i gang en frihetsreform for skolen, med vekt på kunnskap og valgfrihet for alle, vil Sosialistisk Venstreparti ha et sentralstyrt frihetsanarki i skolen, med valgfrihet bare for de få og for de rike.

Politikk handler om å finne enighet langs verdier og å sette noen mål for å oppnå dem. Frihet, ansvar og mangfold er slike verdier, og evnen til å sette grenser for politikk er en slik målsetting. En politikk som er stor, men svak, evner ikke å gi mennesker frihet. Politikken må være liten, men sterk på de viktige områdene for at det skal være mulig å legge til grunn frihet, ansvar og mangfold i politikken. Denne enigheten har Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre funnet i Samarbeidsregjeringa. En slik enighet er ikke partiene på sosialistisk side i nærheten av, for hvilke verdier eller hva slags politikk er det de enes om? Støtter Arbeiderpartiet den gammelsosialistiske fløyen i Sosialistisk Venstreparti, som anført av Sosialistisk Ungdom vil oppheve den private eiendomsretten til produksjonsmidlene, melde Norge ut av NATO og forby lønnet arbeid? Jeg har hørt at representanten Lysbakken er bekymret for ungdomsledigheten, ja, det er altså den samme Lysbakken som bekjenner seg til et prinsipprogram som forbyr lønnsarbeid, og det blir ikke, med respekt å melde, veldig mange arbeidsplasser av det, verken for unge eller for eldre. Mener både Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti at det ville vært bedre for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser å slippe Regjeringas skattelettelser på 20 milliarder kr?

Min konklusjon er at opposisjonen på sosialistisk side verken enkeltvis eller samlet har en alternativ politikk de vil markedsføre. Sosialistisk Venstreparti og Kristin Halvorsen blir til og med sinte for at meningsmotstandere siterer programmet deres, og avfeier sitatene som løgn.

Fordi det er mangel på en politikk opposisjonen vil vedkjenne seg, ble heller aldri denne debatten opposisjonens gylne time. Resultatene av Regjeringas politikk begynner å komme. Dette er ikke tida for å eksperimentere med økonomien, det er heller ikke tida for å skru klokka tilbake til 1970-tallet og fjerne friheten, ansvaret og mangfoldet. Dette er ikke tida for å vri politikken i sosialistisk retning. Dette er tida for å fortsette den påbegynte forbedringen av Norge.

Karin Andersen (SV): Det siste innlegget fra Høyre viser vel med all tydelighet at vi har en sjølgod regjering som ikke bryr seg om dem som sliter i verdens rikeste land. Det er et kjerneverdispørsmål som SV er opptatt av, og som jeg registrerer at verken Høyre eller Regjeringen har satt øverst på sin dagsorden.

Rettferdig fordeling er en kjerneverdi, men hva er det som preger Norge i dag? Vi er verdens rikeste land, men vi har et mindretall – et lite mindretall – i Norge som blir fattigere og fattigere, og vi har en sterkt økende arbeidsledighet. Hva er så svaret på dette? Jo, svaret på dette fra Regjeringen og fra Høyre er å ta enda mer fra barn, syke og arbeidsledige og gi enda mer til dem som har nok fra før. Grunnen til at de gjør dette, sier de, er at det skal skape arbeidsplasser. Men det er altså ingen sammenheng. De har ikke greid å påvise en eneste sammenheng mellom f. eks. skattefritt aksjeutbytte og etablering av flere arbeidsplasser. Tvert imot viser all sammenlikning at dette er penger som går direkte til privat forbruk hos de aller rikeste, som ikke trenger det.

Når man kutter i trygden til de ledige, kutter man også i privat forbruk for dem som har aller minst. Så verdiskapingen ut fra et privat forbruk for dem som er fattige, ville jo være like viktig for norsk økonomi som det private forbruket til dem som har aller mest, og som slett ikke trenger det.

Når statsminister Bondevik har snakket om verdier, har han ofte snakket om de fattige og sagt at ingen skal leve i fattigdom. Så har han latt Høyre-statsrådene gå løs på trygde- og velferdsordninger og økt egenandelene med til sammen 2 milliarder kr, målrettet mot å ta penger fra dem som har dårligst råd. Vi savner til og med fra denne regjeringen en politikk som gjør at vi i rike Norge ikke lenger har folk som ikke har et hjem.

Vi har en statsminister som kommer fra det partiet som sier at de er familie- og omsorgspartiet, som fremdeles kan sitte og se på at det er folk i rike Norge som ikke har et sted å bo, som ikke vet hvor de skal gjøre av seg med familien sin, f. eks. folk som stabler seg på bena etter at de har vært gjennom en rusavvenning, eller som kommer ut etter å ha sonet fengselstraff. Tror statsministeren at det blir mer av familieverdier og mindre kriminalitet av en slik politikk? Og tror statsministeren at næringslivet etterspør mer fattigdom? Det tror ikke SV. SV har en satsing på næringspolitikk som går på en mye sterkere satsing på skole, utdanning, forskning og også tilskudd til næringslivet, som gjør at vi kan skape nye arbeidsplasser som ennå ikke er skapt. Regjeringens skattelettepolitikk går ut på å gi mest til dem som allerede greier seg bra. Det er SV dypt uenig i.

På ett område har Regjeringen sviktet totalt, også for næringslivet. Det dreier seg om den differensierte arbeidsgiveravgiften, som ble dømt ulovlig så tidlig som i 1999. Da mente SV at vi skulle få opp alternativene med en gang, få konsekvensene på bordet. Et samlet storting stemte nei, dessverre. Nå har altså denne regjeringen, som sier at de er så næringsvillige, ikke en gang tatt seg bryet med å ta politisk kontakt på høyt nivå, verken i EU eller i EFTA, for å finne løsninger til beste for næringslivet i distriktene. Ikke en gang et politisk initiativ for å forsikre seg om at vi kan beholde ordningen inntil en ny avtale er på plass, er avklart. Det er ganske opprørende at en regjering som er EU- og EØS-tilhenger, ikke skjønner regelverket som de sier de er tilhengere av, og heller ikke ønsker å finne løsninger som ville sikre arbeidsplassene. Det er kanskje stygt å spekulere, men det virker som om Regjeringen synes at det er greit at vi ikke får på plass så gode ordninger, at man kan føre videre en generell skatte- og avgiftslette. Det er god Høyre-politikk, men det er veldig dårlig næringspolitikk. Det er dårlig bekjempelse av fattigdom, og det er en elendig miljøpolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): For Arbeiderpartiet er kampen mot arbeidsledigheten jobb nr. 1. Merkelig nok nevnte ikke SV-lederen arbeidsledigheten med et ord i sitt hovedinnlegg i dag. Denne kampen må føres på to fronter. Det må skapes nye arbeidsplasser, og vi må sikre dem vi har. Vi må ha en sterk Aetat som kan veilede og kvalifisere de arbeidsledige til de ledige jobbene. Særlig ser vi at det er behov for å gi ungdom, yrkeshemmede og innvandrere et tilbud. Å ha et tilstrekkelig antall arbeidsmarkedstiltak er derfor helt avgjørende for at vi skal lykkes, og det er også et vesentlig bidrag for en vellykket integreringspolitikk.

Arbeiderpartiet mener at det i dag er altfor få tiltaksplasser i forhold til det store antallet ledige, men i vår gikk SV sammen med regjeringspartiene, og dermed mot vårt forslag, som ville ha gitt 3 000–4 000 flere arbeidsledige et tilbud om kvalifisering. Ser ikke SV den betydning tiltaksplasser har for de arbeidsledige generelt og for utsatte grupper på arbeidsmarkedet spesielt, eller er SV i ferd med å endre sin politikk på dette området?

Karin Andersen (SV): Jeg tror representanten Signe Øye har glemt å få med seg en viktig behandling i Stortinget, nemlig behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Der la SV fram forslag som ville ha økt tiltaksnivået over det nivået som representanten Øye nå påstår at SV ikke har vært med på. Så der er det nok en forglemmelse, tror jeg, men Arbeiderpartiet og SV er enige om at arbeidsmarkedstiltak er nødvendig, fordi vi vet at de virker, og fordi de tar vare på kompetanse hos dem som er ledige. Lediggang gjør det motsatte.

Så til hvor stor vekt vi legger på dette. Partileder Kristin Halvorsen sa i sitt innlegg ganske mye om næringspolitikk, om skaping av arbeidsplasser, og det er også viktig. Derfor la også SV i vår fram en hel rekke forslag som ville ha sørget for at folk faktisk kom i jobb, i tillegg til økningen i arbeidsmarkedstiltakene.

Peter Skovholt Gitmark (H): Sosialistisk Venstreparti brukte mye tid i valgkampen på å snakke om lokaldemokrati. Det er mildt sagt forbausende. For Sosialistisk Venstreparti snakker om lokaldemokrati, men stemmer for statlige minstekrav og øremerking. Partiet har til og med hatt et eget Dokument nr. 8-forslag om statlige minstekrav i skolen. Det var et forslag som svært få eller ingen av dem som var til høring i utdanningskomiteen, støttet. I tillegg vil partiet ha statlige minstekrav i eldreomsorg og øremerkinger til alle gode formål, som f.eks. musikkskoler og leirskoler.

Denne nye retorikken om lokaldemokrati kan ikke være en overdose tran, men en bevisst villedning. Sosialistisk Venstreparti vet utmerket godt at når Stortinget bevilger direkte til kommunale ordninger, så går det på bekostning av kommunale beslutninger. Når Sosialistisk Venstreparti kjemper for statlige minstekrav, så vet partiet at det går på bekostning av det samme lokale selvstyret. Hvorfor villeder Sosialistisk Venstreparti? Er det fordi partiet er redd for å bli tatt for det det er, nemlig et gammelsosialistisk parti som er for en stor, sterk stat, som i tillegg til mye annet går på bekostning av det lokale selvstyret?

Karin Andersen (SV): Frihet for kommunene og frihet for enkeltmennesket er avhengig av at det er sammenheng mellom utgifter og inntekter. SVs viktigste bidrag til frihet for kommunene er å gi kommunene ansvar for en større del av den totale samfunnskaka, ubundet. Vi mener at den jobben som kommunesektoren skal gjøre for skoler, for barnehager, i eldreomsorg og i forhold til barnevern, er så viktig at det er riktig at samfunnet prioriterer dette høyere enn det Regjeringen gjør.

Så gjør Regjeringen et nummer av at det er viktig å få fjernet de øremerkede tilskuddene som skulle sikre at krisesentrene ikke blir lagt ned, eller at sterkt funksjonshemmede skal få bistand som de sjøl kan bestemme over. Jeg hørte på statsministeren i dag, som nettopp la vekt på funksjonshemmedes frihet og rett til sjølbestemmelse, og som sa at kampen mot vold var viktig. Men tydeligvis er det viktigere for Høyre å få fjernet disse øremerkede tilskuddene, slik at vi risikerer at de funksjonshemmede sitter der uten hjelp, og at krisesentrene legges ned. Det er det interessant å merke seg.

Per Sandberg (FrP): Jeg synes de to siste innleggene har vært veldig interessante. Først ungdommen i Høyre, med Ine Marie Eriksen, som dunker løs på venstresida i norsk politikk, og da i særdeleshet SV. Så kommer representanten Andersen opp etterpå og dunker løs på Regjeringen, og særlig da Høyre.

Vi vet at Bondevik nærmest har invitert SV i tilfelle det skulle være et budsjettforlik til høsten, og vi vet at lederen i SV ikke har avvist det. Derfor synes jeg det er interessant, og jeg skulle gjerne utfordre representanten Andersen: Hvis det skulle oppstå en situasjon der SV skulle forhandle om budsjettet med Regjeringen, hvor ville kravene fra SV ligge for i det hele tatt å kunne støtte et budsjettforlik med regjeringspartiene? Selv om vi vet at SV i denne perioden har stått veldig nærme regjeringspartiene både i skole- og næringspolitikk, så aner jeg en liten eim av at det skal bli vanskelig. Jeg skulle gjerne utfordre representanten Andersen på om det skulle ligge i 10 milliarder- eller 20 milliarderklassen for at SV eventuelt kunne inngå et forlik med Bondevik-regjeringen i høst.

Karin Andersen (SV): For SV er det aller viktigst å få gjennomslag for det vi mener er viktigst. Vi ønsker en sterkere satsing på skoler enn det Regjeringen har lagt fram, og det vi har sett fra noen av de siste regjeringene. Vi ønsker en fordelingspolitikk som tar hensyn til dem som har minst, en langt sterkere fordelingspolitikk enn det vi har i dag. Vi ønsker en miljøpolitikk som setter hensynet til miljøet først. Vi kommer til å ha sterke krav på disse områdene. Det kan jeg forsikre representanten Sandberg om.

For SV er det ikke riktig å si at vi ikke vil være med i den debatten. Hvis f.eks. Fremskrittspartiet skulle finne på å løpe fra ansvaret for den regjeringen de sjøl har innsatt, og vi skulle kunne få til et forhandlingsresultat med Regjeringen som ville sikre en bedre skole, som synes i hver eneste kommune rundt omkring i landet og i hver eneste skole, eller at vi skulle få til en løsning som gjorde at det ble færre fattige her i landet, så skal vi selvfølgelig være med på å diskutere det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Representanten Hagen har bedt om ordet for å framsette forslag.

Carl I. Hagen (FrP): I formiddagens møte fremla jeg på vegne av Fremskrittspartiet 16 konkrete forslag. Etter anmodning fra regjeringspartiene har vi foretatt mindre justeringer, eller små endringer, i noen av disse forslagene. De vil bli omdelt på representantenes plasser, har jeg fått opplyst. Det gjelder forslag nr. 2, forslag nr. 4, forslag nr. 5, forslag nr. 9, forslag nr. 12 og forslag nr. 14. Jeg vil gjerne gjøre Stortinget oppmerksom på at her er det små endringer som er laget, og de vil altså bli omdelt før voteringen.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Generelt sett har dei fleste det veldig godt her i landet. Det er slett ikkje berre FN som meiner det. Eitt område der me internasjonalt skårar høgt, er området arbeidsløyse. Me har nemleg den lågaste arbeidsløysa i Europa, og slik sett kunne me slått oss på brystet og sagt at det er bra.

Men er det slik? Er kampen mot arbeidsløysa vellukka når om lag 110 000 menneske rundt om i landet vårt er utan arbeid? Nei, sjølvsagt er han ikkje det.

No har me nettopp gjennomført ein valkamp der arbeidsløysa dessverre ikkje blei det store temaet. Det mangla likevel ikkje på fagre ord frå regjeringspartia om at trenden no skulle bli snudd. Trontala ber òg bod om det, men dette oppdagar altså Regjeringa først no, etter to år i regjering og ein auke i arbeidsløysa på 56 pst. i den same perioden!

I valkampen parerte statsministeren denne utfordringa ved å vise til tidlegare arbeidarpartiregjeringar og at det var høg arbeidsløyse også den gong. Ja, det er rett, det. Men ei regjering utgått frå Arbeidarpartiet gjorde faktisk noko med den alvorlege situasjonen.

For å gå heilt tilbake til 1970-talet tok arbeidarpartiregjeringa fleire gode grep for å få ned arbeidsløysa. Dei fleste hugsar sikkert dei såkalla Kleppe-pakkene. Dette var tiltak for å stimulere arbeidslivet, både offentleg og privat, og dermed tiltak for å stoppe galopperande arbeidsløyse før høg arbeidsløyse beit seg fast. Ein skunda fram investeringar, forskotterte utbyggingar, sette i gang større prosjekt og var offensiv i distriktspolitikken. Det var sikkert manglar og feil ved dette òg, men ein klarte i alle fall å halde arbeidsløysa på eit mykje lågare nivå enn i resten av Europa.

I eit land der mykje framleis er ugjort, er det ei ekstrem form for sløsing å la friske, oppegåande og arbeidsvillige folk gå ledige. Noko av det verste som kan råke eit arbeidsvillig menneske, er å miste jobben eller ikkje å få jobb. Folk flest ønskjer å kome seg i arbeid så fort som råd er. Mytar og fordommar som hevdar at dei ledige kan få jobb dersom dei gidd, er ikkje riktige.

Eg har møtt mange som har hamna i arbeidsløysekøen. Dei har det ikkje lett. Dei blir både resignerte, oppgjevne og ser inga lysning. Dei har lita tru på at rentenedgang, svekt kronekurs, politikarar eller Aetat kan skaffe dei arbeid. Eg blir veldig lei meg når eg ser at folk som både vil jobbe, kan jobbe og bør jobbe, ikkje får seg jobb.

Regjeringspartia sine talsmenn har så langt hatt trua på at marknadskreftene skal ordne opp. Og maken til optimisme som ein har opplevd i denne debatten! Berre rentene blir lågare og kronekursen svekt, vil det andre kome av seg sjølv. Mykje tyder på at det slett ikkje er så enkelt. Dette handlar ikkje berre om økonomi. Dette handlar ikkje berre om marknad, næringsliv, statsbudsjett og konjunkturar. Dette handlar også om at Regjeringa og stortingsfleirtalet har eit ansvar. Det handlar om at ein må overstyre marknadskreftene når desse diffuse styringsverktøya køyrer i feil retning. Dette handlar om menneske og solidaritet.

Eg hugsar at mange lo og smilte av Per Kleppe sine pakker, men historia fortel oss at det er nettopp motkonjunkturpolitikk me treng. Arbeidarpartiet har alltid satsa på slike tiltak når arbeidsløysa stig. Det har òg våre alternative budsjett bore preg av. Vår hovudsak ved neste års budsjett blir kampen mot arbeidsløysa.

«Arbeidsledigheten skal bekjempes på bred front», står det å lese i trontala. Mange av oss er spente på kva som ligg i denne formuleringa. Framlegginga av statsbudsjettet om to dagar vil kanskje gje oss svaret på det. I alle fall har eg store forventingar etter dagens debatt til at Regjeringa i sitt framlegg til statsbudsjett viser stor handlekraft i kampen mot den aukande arbeidsløysa.

Odd Roger Enoksen (Sp): Som vanlig bestod næringsministerens innsats i debatten i dag i å rose Regjeringens politikk, som har bidratt til lavere rente og svakere krone. At renten er redusert og kronen svekket, er selvfølgelig svært viktig for norsk næringsliv. Men strengt tatt: Den jobben som er gjort på dette området, trenger vi ikke en næringsminister til å gjøre. Per-Kristian Foss har en urokkelig tro på næringsnøytralitetens velsignelse og behovet for en stram finanspolitikk i enhver tenkelig situasjon, og han har da også sørget for å gjennomføre denne politikken med næringsministeren som tilskuer. Hva næringsministeren har bidratt med i denne regjering når det gjelder næringspolitiske tiltak, er mer usikkert så lenge Regjeringens politikk er ikke å ha noen næringspolitikk. Han burde derfor ha lyttet nøye til noe som hans sjef sa i debatten i dag. Statsministeren sa følgende:

« I 1973 stod Norge ved inngangen til oljealderen. Produksjonsverdien av olje og gass var 250 millioner kr; nå er den rundt 250 milliarder kr.»

Kunnskapsrike mennesker, framsynte politikere, målbevisst satsing og et sterkt statlig engasjement har brakt oss dit vi er i dag på denne sektoren. Dette har ikke kommet av seg selv og ville ikke ha skjedd med denne regjeringens næringsnøytrale politikk.

Historien er faktisk full av eksempler på at denne type målbevisst satsing, der ikke minst politikerne har spilt en sentral rolle, har gitt resultater. Senterpartiet mener da også at det er en slik målrettet innsats fra myndighetenes side som må ligge til grunn for utvikling av framtidens næringsliv: en næringspolitikk som tar utgangspunkt i de naturgitte fortrinn vi har innenfor f.eks. marin sektor, maritim sektor, energi og reiseliv. Tung satsing på forskning, kompetanse, utbygging av en moderne infrastruktur og ulike former for kapitaltilgang må være drivkrefter i utviklingen av våre framtidige arbeidsplasser. Det vi setter inn av forskningsinnsats i dag, vil gi resultater i form av inntektsbringende arbeidsplasser først om 10–20 år. Derfor må det satses nå. Innenfor f.eks. fiskerisektoren må det satses på utvikling av høyteknologi innenfor produksjon, bioteknologibasert ressursutnyttelse, miljøvennlige og kvalitetsfremmende fangstmetoder, eller for den del utvikling av gode løsninger for å kunne levere fersk fisk når kunden etterspør det. Det burde være helt sentrale oppgaver for myndighetene å engasjere seg tungt i. Denne sektoren vil overveiende sannsynlig bli vår aller viktigste i framtida. Men også her opplever vi dessverre en passivitet fra Regjeringens side, ikke bare i forhold til en nødvendig satsing på de langsiktige tiltak, men også i forhold til de problemer næringen står midt oppe i i dag.

Kysten er inne i en krise. Vi ser at fiskerisamfunn står i fare for å legges øde. Oppdrettsnæringen sliter. Kongekrabben blir et stadig større problem i Finnmark. Regjeringens svar på disse utfordringene som kysten står overfor, er å tildele 60 nye oppdrettskonsesjoner og redusere antall fiskere i stedet for å tillate fritt fiske av kongekrabbe og øke kvotene på sjøpattedyr vesentlig.

Det er nødvendig å jobbe både kortsiktig og langsiktig for å nå næringspolitiske mål. Et eksempel på slike kortsiktige tiltak som Regjeringen burde ha satt i verk – og som Senterpartiet ønsker å komme tilbake til i forbindelse med behandlingen av budsjettet i høst – er å innrette permitteringsreglene på en måte som gjør at bedriftene kan holde på den kompetanse de ansatte representerer, f.eks. innenfor verftsindustrien, ikke slik som Regjeringen gjør, å tvinge bedriftene til å si opp ansatte med verdifull kompetanse på grunn av kortsiktig mangel på oppdrag.

SND må tilføres tilstrekkelige midler for å kunne bistå med finansiering av nødvendige investeringer, og det må satses videre på næringshagekonseptet.

Det må utvikles skatteincentiver på andre områder enn forskning for å sikre at en størst mulig del av avkastningene går til investeringer i ny næringsvirksomhet.

Bevilgninger til infrastruktur må økes – til veier, havner, jernbane og ikke minst til bredbånd.

Senterpartiet er overbevist om at den næringsnøytralitet denne regjeringen står for, er en feilslått politikk for Norge. Det er slett ikke gitt at ensidige skattelettelser som finansieres ved kutt i næringsrettede virkemidler, er det som gagner næringslivet på lang sikt.

Inge Lønning (H): «Norske politikere skaper avmakt» står det som overskrift i Aftenpostens kronikkspalte i dag – på en artikkel av Thorbjørn Jagland. Det er en leseverdig artikkel, men overskriften er etter mitt skjønn ikke helt treffsikker.

Det Jagland peker på, er det fenomen at makt og ansvar i dagens norske system viser tydelige tegn til å skille lag. Han peker med rette på at parlamentarismen forutsetter at makt og ansvar følges ad, at det er opposisjonens forpliktelse i parlamentarismen som system å se til at det til enhver tid finnes et troverdig regjeringsalternativ. I stedet har vi de seneste år sett en klar tendens til, slik Jagland riktig beskriver det, at man velger den korteste vei, nemlig å skape tilfeldige flertallskonstellasjoner mellom opposisjonspartier som egentlig er uenige om det meste – med ett formål: å påføre Regjeringen nederlag.

Thorbjørn Jagland skriver:

«Fremskrittspartiet har ved hjelp av oljepenger kunnet bruke resten av opposisjonen til å undergrave den regjeringen partiet støtter.»

Blant de partier Jagland ikke nevner ved navn, som har latt seg bruke, er hans eget parti. I sentrumsregjeringens tid gikk Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet hånd i hånd for å påtvinge regjeringen det eventyret som het IT Fornebu. Det er blitt relativt stille om det eventyret i ettertid – av gode grunner. I denne perioden falt man for fristelsen til å være med på et barnehageforlik som man egentlig var imot, og som ingen av partene ville vedkjenne seg fullt ut.

Dette er et problem dersom parlamentarismen som statsskikk skal kunne overleve i fremtiden, men problemet ligger først og fremst hos det største opposisjonspartiet i denne sal, som er det partiet som har lengst regjeringserfaring. Hvis ikke Arbeiderpartiet hadde latt seg friste til å gi seg ut på det slingrebrettet som Jagland beskriver, så hadde ikke situasjonen vært slik den er.

I første del av dagens trontaledebatt hadde vi tilløp til en debatt om norsk utenrikspolitikk. Den forstummet ganske raskt. Men det man kan konstatere, er at det flertallsalternativ som Arbeiderpartiet har annonsert at man imøteser og vil gå inn for i neste stortingsperiode, pr. i dag består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Det vil være en splitter ny form for regjeringssamarbeid i norgeshistorien, nemlig et regjeringssamarbeid mellom tre partier som er vilt uenige om norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Vi har hatt regjeringskoalisjoner som har hatt betydelig uenighet om deler av den politikk regjeringen fører, men vi har aldri opplevd en regjeringskoalisjon som spriker på det mest avgjørende punkt, nemlig når det gjelder å ivareta Norges vitale sikkerhetspolitiske og utenrikspolitiske interesser.

I en situasjon hvor EU – som enkelte i denne sal fremdeles omtaler som et prosjekt – er i ferd med å omfatte alle europeiske land i et forpliktende, gjensidig samarbeid, vil to av de tre fremtidige regjeringspartier svare på dette ved å frikoble Norge ytterligere og ved å markere at Norge bør gå en annen vei. Senterpartiet ønsker at Norge skal si opp EØS-avtalen umiddelbart, så vidt jeg har forstått. SV ønsker at man skal si den opp, kanskje med ørlite grann betenkningstid. SV ønsker at Norge skal melde seg ut av NATO. Senterpartiet bruker enhver anledning til å kappspringe med SV for å innta plassen som det mest vimsete parti i denne sal når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette er med respekt å melde ikke et troverdig regjeringsalternativ, og det er forbløffende at Arbeiderpartiet i det hele tatt vil smake på det.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Det er en interessant debatt som er i ferd med å rundes av i løpet av kvelden. Det er interessant å høre de forskjellige fra Regjeringen forsvare trontalen og Regjeringens politiske plattform i forhold til den virkeligheten vi alle ser i et noe ulikt politisk lys.

Når det gjelder justissektoren, oppfatter i hvert fall jeg at denne regjeringen har en ambisjon om å bidra til redusert kriminalitet. Problemet mitt er å se hva slags måte man faktisk har tenkt å gjøre det på. Man snakker om økt satsing på politiet, mens faktum er at den sittende regjeringen ved de to siste budsjettforlikene har sett seg tvunget av Fremskrittspartiet til å foreta en økt tildeling av ressurser til politiet.

Hva er konsekvensene av den holdningen Regjeringen forfekter? Jo, det er dessverre en stadig økende utrygghet ute blant folk flest. Det er et paradoks for meg at en regjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti, med sitt grunnsyn som stadig vekk påpekes, og Venstre, som har statsråden, ikke tar mer innover seg alvoret som ligger i dette.

Det er også slik at jeg ser på trontalen som en «skryteliste» over ting som Regjeringen påberoper seg å ha gjort. Men hva i all verden hjelper det å ha fine planer og visjoner hvis man ikke følger det opp økonomisk? Det må være en sammenheng her, hvis ikke blir dette et spill for galleriet. Folk utenfor dette huset har problemer med å kjenne seg igjen når vi debatterer forhold som har med kriminalpolitikk å gjøre.

Så står statsministeren her i dag og sier at man har gjort noe med gjengangerkriminaliteten. Ja, det har man gjort, men det er altså ikke mer enn et minstemål etter mitt skjønn. Man har nå økt den berømte konkurrensen fra en og en halv gang til to ganger. Det er altså ambisjonsnivået til denne regjeringen. Jeg skulle ønske at justisministeren kunne komme til Stortinget og si: Vi ønsker nå en dreining, hvor hver enkelt kriminell handling blir straffet individuelt. Hvis man begår én kriminell handling, blir man straffet for den. Begår man ti kriminelle handlinger, blir man straffet for én, kanskje to. Dette er med på å skape avmakt, og det er med på å skape et misforhold mellom det de av oss som oppholder seg på innsiden av dette huset, oppfatter som rettferdig, i forhold til det som man oppfatter som rettferdig på utsiden.

Utfordringene står i kø. Vi har en skillelinje mellom justissektoren og helsevesenet i forhold til psykisk syke mennesker. Hvor er regjeringspartienes ambisjon der? Disse menneskene er i et vakuum mellom disse to sektorene. De passer ikke inn i fengslene, og det er slett ikke plass i psykiatrien, noe som igjen betyr at disse menneskene blir kasteballer i systemet. Regjeringen har etter mitt skjønn ingen ambisjoner om å gjøre noe med dette – ikke foreløpig iallfall.

En annen ting er politiets rolle og forventningene fra oss på Stortinget, og også ute hos folk. Politiet i Norge er kjempegodt. Det er masse flinke folk som gjør så godt de kan, men rammebetingelsene er, etter mitt skjønn, langt på vei umulige i forhold til forventningene. Så sier Regjeringen i trontalen:

«Over 1 200 stillingar er omdisponerte i samband med samanslåing av fleire politidistrikt og det utviklingsarbeidet som er gjennomført i heile politiet. Over 400 årsverk er frigjorde for omfordeling til publikumsretta og operativ teneste.»

Disse stillingene tror jeg folk utenfor dette huset har problemer med å se. Jeg tror de har problemer med å kjenne seg igjen i dette. Når de ringer og ber om hjelp og får beskjed om at de må ringe i kontortiden, vi har ikke anledning, vi er alene på vakt og har ikke mulighet til å rykke ut, oppstår det et avvik mellom det som er ambisjonsnivået til Stortinget, og den virkeligheten som folk flest berøres av. Der hadde iallfall mitt ønske til Regjeringen vært at man var mer ambisiøs. Vi har en soningskø, som folk har vært inne på før i dag, som dessverre ikke reduseres. Vi er nødt til å ha en endring i forhold til hva vi oppfatter som viktigst. Til nå har det etter mitt skjønn vært slik at vi har vært veldig fokusert på gjerningsmannen og gjerningsmannens rolle. Jeg håper at det vil komme en dreining, hvor vi tar mer hensyn til offerets situasjon.

Så har enkeltpersoner fra Regjeringen i dag vært oppe og sagt noe om at Regjeringen står trygt, Regjeringen står godt, og man fører en god politikk. Kanskje skulle flere i regjeringspartiene ta innover seg det valgresultatet som var. Kanskje man da ville oppdage at det var et visst misforhold mellom det man tror, og det som er virkelighet.

Sist, men ikke minst, vil det være mulig for denne regjeringen å gjøre noe mer vesentlig på justissektoren. Den mangler kun politisk potens.

Lars Rise (KrF): Det er blitt minnet om i debatten tidligere i dag at Norge er mulighetenes land når det gjelder naturressurser og næringsutvikling. I tillegg har Norge en unik posisjon både når det gjelder å bidra internasjonalt til miljø og utvikling og til konfliktløsing og fred. Som et av verdens rikeste og beste land å bo i har vi en enestående mulighet til å gjøre en innsats – ikke minst også fordi vi i mindre grad enn andre land mistenkes for å ha egne økonomiske eller maktpolitiske motiver for innsatsen.

Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen vil følge opp sitt sterke internasjonale engasjement og gi aktiv støtte til FNs sentrale rolle. Det er grunn til å gratulere Regjeringen med en betydelig fremgang i fredsforhandlingene i Sudan etter en utrettelig innsats i en av de blodigste og lengste krigene i Afrika. Vi støtter også Regjeringens offensive menneskerettspolitikk, en fortsatt opptrapping av bistanden og videre arbeid for gjeldslette og en mer rettferdig verdenshandel.

Det har vært bred oppslutning om den politikk Regjeringen har ført i kampen mot internasjonal terrorisme og i arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Terror kan aldri forsvares. Det er et middel som ikke kan rettferdiggjøres, uansett sak. Det å gå målrettet inn for å drepe sivile og uskyldige for å fremme et politisk mål, er fullstendig uakseptabelt.

Hvordan skal vi så bekjempe terrorismen? Mer enn militær makt må vi ta i bruk politiske, juridiske og økonomiske virkemidler. Og vi må gjøre mer enn det. Vi må se på selve årsaken til terror. Vi må endre grunnen til at mennesker lar seg verve og bruke i terrorens navn. Høynivåkonferansen Norge tok initiativ til i New York, vektla nettopp de underliggende årsakene til terror.

Det innebærer å bygge sterke og velstyrte stater. I land der regimet bryter menneskerettene, undertrykker egen befolkning og ikke gir noe håp om et bedre liv, der vokser hatet og ekstremismen, og terrorisme gis gode vekstvilkår. Norge må derfor kjempe for ivaretakelse av menneskerettighetene – frihet og rettferd for alle mennesker. Regimer må etterstrebe verdier som fred og rettferd, det vil gjøre oss alle sikrere og tryggere for hat og angrep.

Vi vet at ideologier og religioner misbrukes i terrorens navn. Men i alle de største religionene og for de fleste troende er jo kjærlighet, respekt og medmenneskelighet helt sentralt. Selvmordsterror har egentlig ingen hjemmel i islam. Terroren kjenner ikke verdier som fred og medmenneskelighet. Vi kan derfor ikke utrydde et folk eller bombe et land for å bli kvitt terror. Vi kan ikke erklære krig mot islam bare fordi noen fanatikere misbruker religionen. For å forhindre misbruk av religion og hat blant mennesker av ulik religiøs tilhørighet trenger vi heller en religiøs dialog og forståelse. Vi trenger respekt for fundamentale verdier som deles av de aller fleste mennesker og slik bidrar til å gjøre verden trygg for mangfoldet. Her har religiøse ledere et stort ansvar.

Som statsministeren sa på Terrorismekonferansen i New York, må vi også ha fokus på barna for å bekjempe terrorisme. Barna er vår framtid og vårt håp om en bedre verden. Vi må sikre at alle barn får sine rettigheter ivaretatt, og at de skal slippe å vokse opp i urolige og hatefulle omgivelser. Utdanning for barn må fokusere på toleranse og respekt. Om en ikke klarer å elske sin neste, må en lære seg å leve sammen og løse konflikter med fredelige midler.

Vi må arbeide for fred. Og vi må vite hva slags fred vi vil ha. Det handler ikke om å vinne kriger, det handler om å unngå kriger. Kristelig Folkeparti ønsker ikke å arbeide for fred slik USA har gjort i Irak, og slik de legger opp til i sin nye doktrine om forkjøpsangrep. Vi tror ikke på ett lands totale dominans i verdenspolitikken. Kristelig Folkeparti har tro på internasjonalt samarbeid og internasjonale avtaler og lover. Kristelig Folkeparti mener det bare er FN som er i stand til å spille en global hovedrolle i arbeidet for fred og sikkerhet. FN skal og må derfor fortsatt være hjørnesteinen i norsk utenrikspolitikk, slik Regjeringen legger opp til. Kristelig Folkeparti gav sin tilslutning til FN-sporet i Irak-konflikten, og mente det var galt av USA å gå til angrep på Irak, og uten støtte fra FN. Som okkupasjonsmakt har USA nå et særlig ansvar for freden og sikkerheten i Irak, men FN må få en sentral rolle i den internasjonale bistanden og den politiske prosessen fram mot et demokratisk valgt styre i landet.

Videre må Norge arbeide for at FN styrkes og reformeres som institusjon. Det vil kunne øke FNs legitimitet og autoritet.

Den tøffeste kampen vi nå må vinne, er kampen mot ekstrem fattigdom. Den dype kløften mellom fattige og rike gjør verden utrygg og er fortsatt den største globale utfordringen vi har. Over 1,2 milliarder mennesker vokser i dag opp uten fundamentale rettigheter.

Bare med konkret handling kan vi hjelpe hvert enkelt menneske ut av fattigdom.

Britt Hildeng (A): Regjeringen Stoltenberg inngikk rett før den gikk av, en avtale med arbeidslivets parter om et mer inkluderende arbeidsliv. Avtalen hadde tre viktige målsettinger:

• en nedgang i sykefraværet på 20 pst.

• få flere eldre arbeidstakere til å stå lenger i arbeid

• få flere funksjonshemmede i arbeidslivet

Stoltenberg-regjeringen la i sitt budsjettforslag et godt grunnlag for at staten skulle kunne følge opp sin del av avtalen. Men allerede før Stortinget hadde behandlet avtalen og Stoltenberg-regjeringens forslag til gjennomføring, var flere av Bondeviks statsråder ute og sådde tvil om Regjeringens intensjon. Umiddelbart ble det understreket at dersom sykefraværet ikke ble redusert med 20 pst., ville en vurdere å si opp avtalen etter halvgått løp.

Ved enhver mulig anledning har det fra regjeringshold, spesielt fra arbeidsministeren, vært snakket om en evaluering av avtalen, men Regjeringen synes i liten utstrekning å være opptatt av statens ansvar for gjennomføring av avtalen. Dette ble klart illustrert av arbeidsministeren i sommer. Ifølge Dagens Næringsliv mente han det var uheldig at NHO hadde fredet sykelønnsordningen og intensjonsavtalen ut 2005. Som et tilsvar til NHO erklærte arbeidsministeren at avtalen om et inkluderende arbeidsliv fra statens side allerede i høst kunne bli sagt opp. At arbeidsministeren på den måten gikk på tvers av NHOs synspunkter, var ganske oppsiktsvekkende, skjønt overrasket burde man ikke være dersom man hadde fulgt Regjeringens håndtering og manglende oppfølging av avtalen.

Det offentliges del av avtalen innebar etablering av en organisasjon som skulle bistå bedrifter og offentlige institusjoner med tilrettelegging for at syke, eldre og uføre skulle kunne fungere på sin arbeidsplass.

I sitt første budsjett startet Bondevik-regjeringen sin praktiske oppfølging ved å kutte 60 mill. kr av det Stoltenberg-regjeringen hadde avsatt til dette formålet.

Intensjonsavtalen innebar en rekke offentlige økonomiske stimuleringstiltak, deriblant tilskudd til bedrifter for tilrettelegging for at funksjonshemmede og sykmeldte skulle kunne tilbakeføres til arbeid. Men etter et års virke var bare halvparten av de nye stillingene knyttet til intensjonsavtalen, besatt. Etter et og et halvt år stod fortsatt 95 pst. av tilretteleggingstilskuddet ubrukt. Og før sommeren, da tiltakene var i ferd med å ta seg opp, og en begynte å se nedgang i IA-bedriftenes sykefravær, stoppet Regjeringen bruken av en rekke stimuleringstiltak som skulle bidra til intensjonsavtalens målsettinger.

• Det ble midlertidig stopp i ordningen med kjøp av operasjoner for trygdens penger.

• Pengene til tilretteleggingstilskudd ble stoppet over sosialministerens budsjett og måtte tas over arbeidsmarkedstiltak med en langt mer byråkratisk søknadsprosedyre.

• Stopp ble det også i pengene til bedriftshelsetjenestens forebyggende tilretteleggingstiltak.

Mange spør seg om det er en bevisst trenering av intensjonsavtalen som skjer. Den mistanken blir ikke svekket av trontalens omtale av avtalen.

Igjen legges det vekt på evalueringen av intensjonsavtalen, men fortsatt er det ingen vurdering av statens ansvar for avtalen eller forpliktelse eller viljeserklæring til å følge opp det trepartssamarbeidet som staten er en del av.

Bemerkelsesverdig er det også at verken statsministeren eller arbeidsministeren nevner intensjonsavtalen med et eneste ord i sine innlegg her i Stortinget i dag. Det er urovekkende signaler for alle dem som har hatt store forhåpninger til intensjonsavtalen, både arbeidstakernes organisasjoner og fra næringslivets organisasjoner.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Erna Solberg: Like etter at kommunevalget var avsluttet, ble det annonsert fra SVs leder Kristin Halvorsen at det kom til å bli en het høst på Stortinget. Jeg er ikke helt sikker på om trontaledebatten så langt i dag har gitt oss den samme følelsen av oppheting. Det kan vel være at ettertankens lys har kommet over denne forsamlingen og konstatert at det er den samme sammensetningen som man hadde etter valget i 2001, det er de samme politiske forholdene, det er det samme Stortinget som et skattetrett norsk folk valgte og satte sammen slik at det var mandat til en ny regjering med en annen politikk – en annen politikk som denne regjeringen følger og også kommer til å følge. Det er en politikk som dreier seg om å skape robusthet for norsk fremtid – en politikk som ikke dreier seg om å fordype seg i alle mulige problemer som skal løses nå, med mer oljepenger, men faktisk om at noe av det viktigste vi gjør, er å fornye vårt samfunn, slik at vi har grunnlag for velferden også i fremtiden.

Det betyr at det fortsatt skal være satsing på en generell økonomisk politikk som gjør at vi får ned arbeidsledigheten, får et mer fremtidsrettet norsk næringsliv med mulighet og optimisme, som det vi nå ser antydningene til, men som det er fullt mulig å ødelegge gjennom enten å ha en for ekspansiv økonomisk politikk eller ved å sette i gang skatte- og avgiftsøkningsspiralen, som var svaret på alle utfordringer på 1990-tallet.

Det er altså slik at det mandatet velgerne gav dette stortinget i 2001, faktisk står ved lag, og gjør det frem til 2005. Men det er vel da også en felles forpliktelse for alle som sitter i denne salen, å finne løsninger for folk – fra år 2001 til 2005 – og ikke bare bruke tiden til spill for å posisjonere seg frem til valget i 2005. Jeg tror at hvis vi ønsker å rette opp noe av inntrykket av norsk politikk overfor velgerne, er det kanskje viktig at vi også tar innover oss at vi alle har et mandat til å finne felles løsninger innenfor periodene mellom stortingsvalgene, og ikke bare posisjonere oss frem til det neste stortingsvalget.

For Høyres vedkommende betyr det at vi pragmatisk kommer til å jobbe videre med en politikk for lavere skatter, en politikk for å få en bedre skole og ikke minst for å fornye grunnlaget for vårt velferdssamfunn. Det dreier som om å få en bedre fungerende offentlig sektor, både innenfor overføringsordninger og innenfor selve det offentlige byråkratiet. Det dreier seg om å gi større frihet for bedrifter til å etablere seg, og det dreier seg om å forstå at det ikke er særlig gunstig i et land som allerede har rekordhøye lønninger – og lønnskostnadsproblematikk – samtidig å legge opp til en skattepolitikk som gjør at kapital blir dyrere i forhold til andre land.

Derfor har vi gjort noen valg i forhold til skattepolitikken ved å prioritere næringslivet. Jeg har fremdeles ikke hørt at det er mange som ønsker å reversere fjerningen av investeringsavgiften, eller at det er mange som ønsker å senke innslagspunktet for toppskatten, selv om de var imot å innføre den og å øke den.

Jeg har lyst til å kommentere noen påstander som er fremsatt i denne debatten, knyttet til differensiert arbeidsgiveravgift. For det første synes jeg at en del av den kritikken som rettes – ikke minst fra Arbeiderpartiets side – står i et grelt lys i forhold til hva de selv må vite er riktig. For det første er det et parti som har gått inn for en EØS-avtale. Går man inn for en avtale som EØS-avtalen, betyr det at vi går inn for å underlegge oss de rettsmekanismer som EØS-avtalen består av. Og disse rettsmekanismene gjorde at vi i 1999 tapte en rettssak. Det er slik at differensiert arbeidsgiveravgift er definert som statsstøtte. Etter den tiden har Sverige fått avslått sitt ønske om en tilsvarende ordning. Etter det har kommisjonen tatt opp overfor ESA et ønske med en klar presisering om at den fortolkningen som ESA gjorde, som gav Norge en mulighet til å fortsette i fire år med differensiert arbeidsgiveravgift, ikke var riktig, og at de måtte stramme det til. Og da er det ikke mulig å oppheve alt dette gjennom politiske vedtak.

La meg si én ting om det politiske spørsmålet ved å bruke protokoll III. Det er ikke slik at det bare er en opphevelsesklausul for politikere som ønsker et annet resultat. Det skal altså usedvanlige omstendigheter til for å gjøre det. Vi har fått gjennomslag for en usedvanlig omstendighet som dreier seg om tiltakssonen, som altså ikke er tilfeldig. Men det dreier seg ikke om noe man bare kan trekke opp av hatten og si at dette skal andre kunne innrømme Norge, når det faktisk er EU-kommisjonen som har initiert innstramningen fra ESA.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): I flere kommuner pågår det nå en interessant debatt om endringer i kommunestrukturen. Det synes Arbeiderpartiet er svært positivt. Stortinget vedtok imidlertid for noen år siden, etter – skal vi si – et sterkt påtrykk fra Høyre, at slike endringer kun skulle skje der de hadde lokal tilslutning.

I Nationen 17. september åpner kommunalministeren for sammenslåing ved tvang. Samtidig kritiserer hun faktisk Arbeiderpartiet for en politikk som hennes eget parti presset igjennom i Stortinget. Det reiser tre spørsmål:

• 1. Har Høyre nå endret syn i forhold til det som de presset igjennom som standpunkt i Stortinget for få år siden?

• 2. Er i så fall Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringen Bondevik enige i at det er Regjeringens politikk å kunne gjennomføre kommuneendringer ved tvang?

• 3. Er det i så fall klart hvilket tidspunkt Regjeringen vil legge fram forslag for Stortinget om slike endringer?

La meg så til slutt understreke når det gjelder EØS-avtalen, at det interessante i den saken er at Regjeringen aldri forela for Island og Liechtenstein om de kunne være enige i at usedvanlige omstendigheter gjaldt et større område enn Nord-Troms og Finnmark.

Statsråd Erna Solberg: La meg fortsette med det siste Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sa. Det er slik at vi har snakket med Liechtenstein og Island. Og vi har vært igjennom en meget vanskelig prosess for å få ja til det som representanten Schjøtt-Pedersen tidligere omtalte som en tilfeldig grense, men som altså er tiltakssonegrensen i Norge, og som det langt fra er tilfeldig hvor man har trukket. Man har altså hatt en prosess som har vært vanskelig, og vi har så vidt klart å berge tiltakssonen.

Det hadde ikke vært nok om bare EØS hadde sagt at vi ikke ville ha dette med, altså at vi innenfor EFTA-pilaren kunne sagt at vi ikke ville ha det med. EU måtte også ha godkjent og akseptert at man ikke brukte ESA. Og hvis den godkjenningen ikke kom, ville vi ha kunnet komme i konflikt med EU om at dette skulle holdes utenfor, og da ville det vært en rekke ulike tiltak som ville gjort det vanskeligere for norsk næringsliv, hvis vi altså ikke hadde hatt denne ordningen godkjent og akseptert også fra EU-kommisjonen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) (fra salen): President, jeg ber om ordet til å rette en åpenbar misforståelse.

Presidenten: Ja, den må være meget åpenbar.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Statsråden kom i skade for å gi inntrykk av at et vedtak etter ODA-protokoll 3 må forelegges EU til godkjennelse, med andre ord at også tilsvarende bruk av EUs regelverk må forelegges EFTA til godkjennelse. Det må det ikke. Det er en selvstendig beslutning i Ministerrådet som er en overprøving eller tilsidesetting av ESAs respektive kommisjonsvedtak.

For øvrig registrerer jeg at statsråden ikke svarte på mine spørsmål.

Presidenten: Misforståelsen er sikkert oppklart.

Statsråd Erna Solberg: Det er helt riktig at vi ikke må ha det godkjent i EU. Men samtidig ville vi da vært i en situasjon hvor vi hadde en ulovlig statsstøtte for norske bedrifter som vi hadde sagt at ESA ikke hadde kompetanse for, og da hadde vi hatt spørsmål om hvordan EUs regelverk ville vært å forstå i forhold til de bedriftene hvis det kom en dumpinganklage mot de samme bedriftene.

Presidenten: Presidenten er sikker på at dette er meget klart for salen nå. (Munterhet i salen)

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg vil få henvise til det faktum at Norge i dag har langt flere kommuner enn hva man til sammenligning har i både Sverige og Danmark. Her i Norge har vi ikke hatt noen omfattende reform av kommunestrukturen siden tilbake på 1960-tallet, da altså antallet kommuner ble redusert med 290 etter forslag fra Skei-kommisjonen. Og siden 1967 er 20 kommuner forsvunnet, 19 av dem i 1994 og én i 2002.

Fremskrittspartiet fremmer i dag 16 ulike forslag for å få klarhet i hva Regjeringen egentlig står for i enkelte viktige politiske saker. Og etter min informasjon er det slik å forstå at Regjeringen og regjeringspartiene ikke vil støtte forslaget til Fremskrittspartiet på dette området. Jeg synes det er merkelig at det ikke er mulig å støtte dette forslaget, og jeg ber om en forklaring fra statsråd Erna Solberg, siden jeg ser det slik at det må da være i Erna Solbergs ånd å støtte forslaget fra Fremskrittspartiet.

Statsråd Erna Solberg: Jeg har gjentatte ganger varslet at vi i kommuneproposisjonen for 2005, altså den som kommer våren 2004, kommer til å ha en gjennomgang av de prosessene som har vært, og en diskusjon om hvilke prinsipper som i så fall skal gjelde videre. Vi har derfor ikke følt behov for å lage en egen stortingsmelding om en ny kommunestruktur.

Regjeringen står fast på frivillighet, og det er altså ikke slik at jeg har varslet en endret linje. Derimot har jeg sagt at vi har et dilemma hvis fem kommuner diskuterer kommunesammenslutning, og fire av dem skulle finne på å si ja, og den femte som ligger i midten, ikke sier ja. Da synes jeg det ville være naturlig, av hensyn til helheten, for alle at ikke den femte kommunen skal kunne blokkere for en kommunesammenslutning. Samtidig har jeg presisert veldig sterkt at Regjeringen står for frivillighetslinjen, vi står for det.

Det er også slik at det er foretatt én votering over det spørsmålet etter det Karl Eirik Schjøtt-Pedersen tidligere nevnte, den voteringen ble tatt våren 2000. Da stemte ikke Høyre for gjentakelse av det samme standpunktet.

Heikki Holmås (SV): En av de aller viktigste sosiale menneskerettighetene er retten til et sted å bo. Derfor skulle vi tro at en regjering som til stadighet slår seg selv så hardt den kan på brystet over sin egen satsing mot fattigdom, ville være med på å skaffe bolig til alle de folkene som – for å sitere fattigdomsmeldingen – «trenger det mest». Regjeringen har allerede sagt at man ikke trenger å satse på ungdom, de trenger det ikke mest. Folk som har dårlig råd, og som mangler et all right sted å bo, trenger det ikke mest. Potten på boligtilskudd går bare til flyktninger, til bostedsløse og til psykisk utviklingshemmede.

Kommunalministeren har tidligere sagt at det ikke bare er å bygge seg ut av boligproblemene. Men nå viser det seg at når kommunene har satt seg ned og brettet opp ermene for å gjøre en innsats i kampen mot bostedsløshet og for å ta imot flyktninger, mangler Husbanken 100 mill. kr i boligtilskudd for å løse disse problemene. Hvordan kan statsråden hevde at hun driver en troverdig kamp for å skaffe bostedsløse og flyktninger et sted å bo, når hun forkaster en fjerdedel av kommunenes prosjekter?

Statsråd Erna Solberg: Det er altså slik at det boligtilskuddet som vi gir i dag, deles i to ulike deler. Den ene delen går til kommunene, til boligsosiale handlingsprogram. Det innebærer å gi støtte til at enkeltpersoner kan komme seg inn i en permanent eierbolig. Der er det betydelig flere grupper enn dem som ble nevnt av representanten Holmås, som faktisk får hjelp. Det er personer som trenger det som et ekstra tilskudd, ikke minst kan det være funksjonshemmede. Det kan være enslige forsørgere som trenger akkurat den hjelpen for å komme over kneiken. Men det går altså til en strategi som kommunene selv velger. Halvparten går til det.

Den andre halvparten går til at kommuner kan investere og kjøpe utleieboliger til enkelte grupper, bl.a. til bostedsløse og flyktninger. Det er riktig at en nå i forhold til de ønskene som kommunene har når det gjelder flyktningboliger, mangler en sum i forhold til søknadsstrømmen på bortimot 100 mill. kr. Samtidig har vi aldri gitt så mye penger som vi gir i år nettopp til formålet flyktningboliger. Det er faktisk et problem at det synes som at man driver mer og mer over til at man skal ha tilskudd til kommuner som tidligere klarte seg med integreringstilskuddet for å løse boligspørsmålene. Det blir litt slik at man ønsker dobbelt opp for samme type integrering.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Jan Simonsen (uav): Fremskrittspartiet var fra starten av et liberalistisk, iallfall et liberalt, parti, et parti som snakket om enkeltmenneskers frihet, som var imot formynderi, som hadde kamp mot offentlige inngrep i sitt partinavn, som var tilhenger av personlig frihet og reduksjon av unødvendige forbud og reguleringer. Det var et parti som ville gi enkeltmennesker armslag. Innvandringspolitikken var underordnet. I dag er innvandringspolitikken blitt så overordnet for Fremskrittspartiet at man er villig til å foreta vesentlige innskrenkninger i nordmenns personlige frihet, bare det kan føre til noe reduksjon i innvandringen. Jeg skal ta noen eksempler.

I dag er det en målsetting at alle norske studenter skal ta minst ett semester i utlandet. Mange norske ungdommer studerer på heltid i land som USA, Australia, Tsjekkia og Storbritannia, og de blir forelsket. De blir selvfølgelig forelsket i personer av det annet kjønn i det landet hvor de studerer. Når de så er ferdige med studiene etter tre–fire år og de er 21 og 22 år gamle, ønsker de å ta ektefellen sin til Norge. Da kommer formynder Carl I. Hagen inn og sier: Nei, ektefellen din må være minst 24 år gammel før vedkommende får lov til å flytte sammen med deg til Norge – seks år eldre enn myndighetsalderen. Og som om ikke det er nok, skal man altså også ifølge Carl I. Hagen og Fremskrittspartiets forslag måtte besitte en egen egnet bolig før man kan ta ektefellen til Norge. Og det er ikke sikkert at alle har så flott bolig som den Carl I. Hagen fikk vist fram i Se og Hør nylig, eller den som vi har sett avbildet i dagsavisene i det siste.

Jeg er selv i den situasjonen at når jeg er ferdig på Stortinget om to år, vil jeg sannsynligvis ikke disponere en egen egnet bolig, og jeg vil ikke ha den boligstandarden som gjør at jeg har lov til, hvis Carl I. Hagen skulle bestemme, å ta en ektefelle til Norge, selv om vedkommende måtte være langt over 24 år gammel.

Da EØS-avtalen første gang ble vedtatt, var noe av det mest positive det frie arbeidsmarkedet. Det ble hyllet av Fremskrittspartiet fordi det gav en vesentlig økning av vår personlige frihet som nordmenn. Vi kunne ta oss jobber i Spania, Hellas, Tyskland og Frankrike. Vi kunne etablere oss med en liten fortausrestaurant i Torrevieja i Spania, hvis vi ønsket det. Nå utvides EU, slik at mulighetene til ytterligere å øke vår personlige frihet er til stede. EU utvides med land i Øst-Europa, med flotte land som Tsjekkia, Polen og Ungarn, og det gir oss mulighet til å ta jobber der på grunn av det frie arbeidsmarkedet. Vi kan ta med våre norske sparepenger og flytte til disse lavkostlandene, kjøpe oss en restaurant eller et lite hotell i Praha eller i noen av de fine landsbygdene i Polen eller Tsjekkia. Norske ungdommer vil kunne ta seg jobb som skitrenere i Zakopane. Det ordner seg muligheter for norsk ungdom i et nytt og interessant arbeidsmarked i Øst-Europa, hvis ikke Carl I. Hagen igjen kommer og klarer å få Regjeringen med seg på å ødelegge denne utvidelsen av vår personlige frihet, for nå ønsker han å regulere det frie arbeidsmarkedet i EØS-avtalen. Han vil ha overgangsordninger. Han ønsker ikke at polakker og tsjekkere skal kunne komme til Norge for å arbeide. Og da stiller jeg spørsmålet: Vil polakkene og tsjekkerne da akseptere at nordmenn kommer til Polen og Tsjekkia for å arbeide eller for å investere sine sparepenger? Er det ikke slik at et fritt arbeidsmarked må gå begge veier, det kan ikke være ensidig?

Det Carl I. Hagen sa på TV i dag, at det er noen tidligere medlemmer som ikke har klart å følge med i partiets utvikling, kan jeg så menn være enig i. Utviklingen har gått fra liberalisme til noe helt annet, og jeg vet ikke helt hva jeg skal sette som navn på dette «noe helt annet». Å kalle det for fascisme ville være en overdrivelse. Å kalle det for sosialisme ville være galt, for det er jo mange sosialister i denne salen som er langt mer liberale enn Carl I. Hagen, og som i det minste ville tillate Jan Simonsen å ta med en ektefelle fra utlandet selv om han ikke har en stor nok bolig! Kanskje det rette ordet er «formynderi». Fremskrittpartiets utvikling har gått fra liberalisme til formynderi.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, får en taletid på inntil 3 minutter.

Torny Pedersen (A): I årets trontale ble det bl.a. sagt at det viktigste grunnlaget for verdiskaping er en høy deltakelse i arbeidslivet. Vi har i dag 110 000 arbeidsledige. Hvilken verdiskaping er det i det, og hva har Regjeringen gjort? Det ble også sagt at Regjeringens mål er å sikre bosetting, verdiskaping og levedyktige lokalsamfunn, og at områder med bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift skal få gode alternativer. Disse to utsagnene skurrer i mine ører, og statsministeren nevnte ikke den differensierte arbeidsgiveravgiften i trontaledebatten.

Når bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift trer i kraft 1. januar 2004, er jeg redd for at enda flere må stille seg i arbeidsledighetskøen, spesielt i Nordland og Nord-Trøndelag. Med en økning på 9 pst. vil omtrent hver sjette bedrift måtte gi opp.

At ordningen forsvinner, handler ikke bare om hva EU eller ESA gjør eller ikke gjør, men om hva Regjeringen har gjort i saken. At store deler av Distrikts-Norge nå får tidenes avgiftsøkning, må Regjeringen og Fremskrittspartiet ta ansvaret for. I valgkampen prøvde Fremskrittspartiet å ta et skritt tilbake, men de må ta ansvaret for at de har sluttet opp om Regjeringens linje i denne saken.

Arbeiderpartiet mener at Regjeringen ikke har ivaretatt norske interesser på en god nok måte. Den burde ha stått på mer, reagert mye tidligere og vurdert å bruke unntaksbestemmelsene i EØS-avtalen for hele landet, slik som i Nord-Troms og Finnmark. Dette er jo en unntaksbestemmelse som EU-landene selv bruker. Hvorfor har ikke Regjeringen gjort det? Dessverre har Regjeringen selv konkludert med at det finnes ingen annen utvei enn å fastsette lik arbeidsgiveravgift for hele landet, selv om Erna Solberg mener noe annet.

Hva med de bransjene som ikke driver internasjonalt – hva har Regjeringen gjort for disse? Her kan det fastsettes lavere avgift.

Regjeringen har riktignok lovt full kompensasjon, men hvordan skal dette skje? Så langt er det milliarder i forskjell på de tiltak Regjeringen har foreslått, og dagens ordning. Og som bl.a. Unge Høyre i Nordland sier, er de foreslåtte kompensasjonsordningene på langt nær det som privat næringsvirksomhet får i merkostnader. For Nordland snakker vi faktisk om 785 mill. kr.

Pr. i dag mangler man både informasjon og forutsigbarhet når det gjelder varige tiltak for den enkelte bedrift. Jeg forutsetter at Regjeringen setter mer kraft bak kravene overfor ESA i den korte tiden som er igjen til 1. januar 2004. Differensiert arbeidsgiveravgift er det beste virkemiddel i distriktspolitikken.

Arne Sortevik (FrP): Noen ord til slutt i debatten om forhold som ikke er direkte omtalt i trontalen. Riktignok nevnte statsministeren i en bisetning Kvalitetsreformen, men ellers er den vond å få øye på.

Kvalitetsreformen for høyere utdanning for universiteter og høgskoler er nå under full innføring. Det er en omfattende reform, med store endringer for institusjonene i undervisning og i rettledning, og med stort innhold av obligatoriske oppgaver med tilhørende retting og tilbakemelding. Dette krever timer fra vitenskapelig personell, og timer krever stillinger, og stillinger krever lønn. Stor og dokumentert egenomstilling til tross, institusjonene trenger også penger for at dette skal bli en kvalitetsreform og ikke bare en karakterreform, der vi skifter fra tallkarakterer til bokstavkarakterer. Skuffende og passivt er det derfor at Regjeringen ikke omtaler dette i trontalen med tydelige varsler om å sikre god innføring og gjennomføring. Det er greit å ha det travelt, men det er dumt å snuble etter starten.

Nye overslag tyder på at vi trenger 50 milliarder kr for å ruste opp skolebygg i grunnskolen til tilfredsstillende standard. Regjeringens program på 15 milliarder kr blir for lite. Etter to år er det brukt 5 milliarder kr av 15 milliarder kr; inklusiv en budsjettlekkasje på 2 milliarder kr for 2004 er det fortsatt lang vei frem. Derfor anbefaler jeg igjen Fremskrittspartiets forslag nr. 8.

Regjeringens eneste fremviste tiltak finner vi i en stortingsmelding vi har til behandling, om ressurssituasjonen i grunnopplæringen. Den inneholder to ting. Årsakene må kartlegges, sier Regjeringen, og man vil opprette et offentlig utvalg for å vurdere dagens kommunale eiendomsforvaltning.

Dette dreier seg om verdier. Dette dreier seg om holdninger. Regjeringens holdning er åpenbart den at dette kommer til å ta lang tid. Jeg velger innhold fremfor bygningene, sa Høyres parlamentariske leder Oddvard Nilsen tidligere i dag. Fremskrittspartiets utfordring til Høyre og til Regjeringen blir da: Skal innholdet bli bedre, må en slippe foreldrene til i norsk skole. Men da må både Høyre og Kristelig Folkeparti ta skrittet fra foreldremedvirkning, som de nøyer seg med å omtale, til foreldreinnflytelse og foreldremakt, slik Fremskrittspartiet vil ha. Det er skuffende passivt at ikke Regjeringen er opptatt av å gi foreldre større og tydeligere innflytelse og makt i skolen. Igjen ser vi at det snakkes om skolen i valgkampen, men at det blir mindre snakk og mindre handling når valgkampen er over.

Torbjørn Andersen (FrP): Rent innholdsmessig er selve trontalen trolig noe av det mest forutsigbare som blir framført her på Stortinget. Trontalen er de gode ønsker og de store målsettingers tale, og årets trontale var også stort sett innholdsmessig nesten helt identisk med fjorårets, der den ene selvfølgeligheten avløste den andre, selvfølgeligheter som en i de fleste tilfeller kan være fullstendig enig i.

Den påfølgende trontaledebatten som finner sted i Stortinget, er derimot som oftest en interessant debatt. Trontaledebatten har stor medieinteresse. Det er en debatt som ofte tar for seg de store linjene og de overordnede utfordringene i norsk politikk.

Deler av debatten i dag har i så måte vært interessant nok. Og når det gjelder Fremskrittspartiet, har partiet i år benyttet trontaledebatten til bl.a. å fremme 16 ulike forslag, som alle handler om viktige saker der Fremskrittspartiet mener det er behov for en avklaring. Disse 16 forslagene er som sagt fremmet for å avdekke regjeringspartienes syn på en del områder der Fremskrittspartiet mener det er viktig å få en nærmere avklaring på hva regjeringspartiene egentlig står for.

I ett av disse forslagene, forslag nr. 13, ber altså Fremskrittspartiet Regjeringen legge fram en melding om framtidens kommunestruktur i Norge. I svar på min replikk til statsråd Solberg tidligere i kveld redegjorde statsråden for sitt syn på dette forslaget. Svaret var negativt. Det var skuffende og nedslående, dessverre. Det er trolig Kristelig Folkeparti som må være bremsen her. Jeg er derfor skuffet over at Regjeringen ikke vil se nærmere på dette, gjerne i form av en egen stortingsmelding, der man fokuserer på en mer effektiv og rasjonell kommunestruktur, og at man aller helst gjør dette allerede i løpet av neste år, altså i 2004.

I dag har vi 434 kommuner i Norge. Sverige med dobbelt så mange innbyggere som Norge har bare 289 kommuner. I Danmark har man 275 kommuner. Dersom vi i dag hadde fulgt Christiansen-utvalgets innstilling fra 1992 om at ingen kommuner skulle ha under 5 000 innbyggere, ville det ha medført at antall kommuner ville ha blitt nøyaktig halvert fra dagens 434 til 217. Jeg mener derfor at det er viktig og på høy tid å reise en debatt om den framtidige kommunestrukturen i Norge. Jeg ser det som negativt at statsråd Solberg nå ikke vil vise mer handlekraft i denne saken, slik Fremskrittspartiet foreslår. Jeg må bare beklage det som har skjedd.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Bård André Hoksrud (FrP): I valgkampen var det mange partier, spesielt de sosialistiske partiene, med SV og Arbeiderpartiet i spissen, som tok et kraftig oppgjør med privatisering og konkurranseutsetting av eldreomsorgen i landet, og hevdet at dette bidrog til en dårligere eldreomsorg på de sykehjemmene som var konkurranseutsatt. Det ble bl.a. krevd at man måtte stoppe videre konkurranseutsetting av sykehjems- og omsorgstjenester i kommunene på grunnlag av avsløringer bl.a. på Risenga bo- og omsorgssenter.

I dagens VG kan man dessverre lese om det som kan virke som overgrep ved en rekke offentlige sykehjem. Man har bl.a. avslørt at eldre er innlagt på skjermet avdeling uten demensdiagnose, at det brukes tvang det ikke er hjemmel for, at medisiner ikke låses forsvarlig inn, at personer ikke får pleie i tråd med behovet, og at pleiere ikke har tid til å aktivisere beboerne. I tillegg er det flere kommuner som ikke har rutiner for å fange opp og/eller rapportere svikt eller feil på tjenestene. Denne typen avsløringer er helt uholdbare og uakseptable.

Mange av disse lovbruddene har skjedd på offentlig drevne sykehjem. Dette viser at det viktigste ikke er om driften er privat eller offentlig, men at man har klare krav til kvalitet, samt at man sikrer brukerne trygge og forsvarlige tjenester. Det viser også at mange kommuner har en minimumsbemanning. Dette er en sterkt medvirkende årsak til en rekke av bruddene i omsorgen. Det må derfor gis rammer som sikrer en forsvarlig bemanning innenfor omsorgsyrket.

Rapporten fra Statens helsetilsyn viser med all tydelighet at det er viktig å sikre en god kontrollordning som bidrar til å sikre alle brukere en verdig eldreomsorg.

Vi vet også at mange eldre er redde for å klage på de tjenestene de mottar fra kommunen, av frykt for å miste det tilbudet de allerede mottar. Det er jo slik for den enkelte bruker at det faktisk er bedre med et dårlig tilbud enn ikke noe tilbud. I dag er det slik at det er bukken som passer havresekken-prinsippet som gjelder, fordi kommunen kontrollerer seg selv. Jeg håper derfor at Regjeringen tar disse utfordringene på alvor, og at man innfører ordninger som sikrer en forsvarlig og verdig eldreomsorg.

Tor-Arne Strøm (A): Regjeringens jobb nr. 1 i tiden framover blir uten tvil å få ned den store arbeidsledigheten. Det har i dag vært stor fokusering på dette, og det er bra.

Spesielt skremmende er den store økningen i antall ledige innenfor industrien. Ifølge Aetat har hver tiende industriarbeider mistet jobben. Det er også grunn til å frykte at den reduserte lete- og borevirksomheten på norsk sokkel kan bety nye tusener av ledige innenfor petroleumsvirksomheten, kanskje opptil 20 000 hvis det ikke settes fortgang i prosessen. Ved å starte oljeutvinning i Barentshavet vil man i hvert fall ikke risikere at så mange blir arbeidsledige. I verste fall kan sommel og trenering føre til tap av flere titusener arbeidsplasser. Industrien vil miste kompetanse i verdensklasse. Teknologiutviklingen, konkurransekraften og ikke minst industrien som sådan vil forvitre. Et anslag for oljevirksomheten i Barentshavet og Lofoten viser at det ved et høyt aktivitetsnivå vil generere 15 000 nye arbeidsplasser på landsbasis. I motsatt fall vil like mange falle bort de nærmeste årene. Dermed ligger ca. 30 000 arbeidsplasser i potten ifølge LOs, TBLs og Oljeindustriens Landsforenings tall. Vi har redskapen hvis vi vil bruke den.

Til slutt vil jeg også nevne den differensierte arbeidsgiveravgiften som bortfaller etter nyttår. Tap av tusenvis av arbeidsplasser kan bli konsekvensen av Regjeringens forslag til støtteordninger. Nesten halvparten av landets kommuner vil bli rammet. Lokale bedrifter som i dag betaler lavere avgift, må ut med flere millioner kroner når avgiften økes til 14 pst. Kommunalminister Erna Solberg har sagt at pengene skal tilbakeføres til de samme regionene som rammes. Men det vil ikke løse problemet hvis ikke hver enkelt bedrift får igjen like mye som den taper. Det hersker stor usikkerhet, og jeg frykter at støtten bare kommer til å bli smurt tynt utover. Lokale bedrifter er sterkt presset fra før. Dette vil komme på toppen av de problemene som man strir med.

Cirka 15 000 arbeidsplasser kan komme til å gå tapt i Sør-Troms, Nordland og Nord-Trøndelag. Det er konklusjonen i en rapport fra Bedriftskompetanse i Bodø i Nordland. Rapporten slår videre fast at 30 pst. av de nordnorske bedriftene som i dag har overskudd, vil gå med underskudd om ikke Regjeringen legger bedre ordninger på bordet. Vi kan i verste fall få enda større arbeidsledighet enn vi har i dag, og fraflytting fra Distrikts-Norge. Dette må tas skikkelig på alvor, ellers kan det gå riktig galt når det gjelder å bekjempe arbeidsledigheten.

Olemic Thommessen (H): «I vår tid preges samfunnet av stadig raskere endringer. Skal de mestres, kreves verdiforankring og fornyelse,» heter det i trontalens innledning.

Endring, mestring og fornyelse – ja, det er nettopp nøkkelord som også er viktige i kulturpolitikken. I Høyres bilde av det moderne samfunn er et fritt, dynamisk og utfordrende kulturliv en viktig brikke. Vår generelle evne til fornyelse og omstilling står i klar sammenheng med vår egen trening i kreativ virksomhet. For skaperevnen må trenes, som alle andre ferdigheter, det være seg idrett, matematikk eller snekring.

Den som lever i et monotont samfunn med få krusninger i hverdagens forutsigbare rutiner, vil i liten grad opparbeide skaperkraft, og over tid slå seg til ro med det og ha liten evne til omstilling. Mens den som lever i et samfunn med stort flerfold, den som daglig må tilpasse seg endrede omgivelser, som provoseres av kreative utrykk som reklame, kunst eller andre språk, vil ønske å leve i skapende omgivelser og vil ha høy toleranse for endringer. Stoltenberg viste tidligere i dag til filmen «Good bye, Lenin!»Ja, det er nettopp en film som viser disse kontrastene, og jeg slutter meg til hans anbefaling: Gå og se den!

Et samfunn for endring og utvikling er et samfunn med et rikt kulturliv som utfordrer bestående strukturer og inviterer til deltakelse. I praktisk kulturpolitikk betyr dette prioritering av de deler av kulturlivet som viser evne til fornyelse, som prøver grensen mellom sjangere, som viser evne til å bygge internasjonale nettverk i sitt praktiske arbeid, som prioriterer produksjon fremfor administrasjon, og – ikke minst – som arbeider aktivt med sitt eget uttrykks kvalitetsstandarder.

Stortinget skal i denne sesjonen behandle Regjeringens nylig fremlagte melding om kulturpolitikken. Her ligger mange interessante føringer og forslag som lover godt for årene som kommer. Det må være et mål for behandlingen av kulturmeldingen at vi får en debatt, i og utenfor Stortinget, som tydeliggjør sammenhengene mellom et rikt kulturliv og et kvalitativt godt samfunn.

I debatten i dag har det vært mye fokus på det å skape nye arbeidsplasser, og ofte snakker vi om forskning og utdanning i den sammenhengen. La oss også huske på at kulturell kompetanse faktisk kompletterer bildet og vil være veldig, veldig viktig i årene som kommer.

Geir-Ketil Hansen (SV): En del talere fra regjeringspartiene har berørt samferdselsområdet i sine innlegg. De har framhevet at på samferdselsområdet har Regjeringen gjennomført en revolusjon. Og det er ifølge et innlegg fra komiteens leder, Petter Løvik, påstått at det er gjennomført et krafttak på samferdsel de siste to årene.

Jeg vet ikke hva som her defineres med revolusjon og krafttak, men budsjettrammen til samferdsel kan det ikke ha med å gjøre. En samferdselsstatistikk viser nemlig at samferdselsbudsjettets andel av statsbudsjettet de siste 20 årene er mer enn halvert, fra 6,7 pst. i 1980 til 2,6 pst. i 2003. Dersom vi tar kostnadene – altså egenkapitalbevilgningen – til Posten, NSB og Mesta ut her, er også samferdselsbudsjettet i rene kroner redusert, fra 25,5 milliarder kr i 2000 til 21 milliarder kr i 2003. Dersom vi i tillegg sammenligner Norge med Sverige og Danmark, bruker vi forholdsvis betydelig mindre enn Sverige på samferdsel. Vi bruker på samme nivå som Danmark, ca. 2,5 pst. av statsbudsjettet. Akkurat det faktumet blir en stor utfordring for alle partiene i salen når Nasjonal transportplan skal behandles til våren, nemlig å avklare om man mener det er riktig at vi i Norge, med vår geografi, skal bruke så lite – altså 2,5 pst., som er på samme nivå som Danmark – til samferdsel.

Det er mye en kunne ha sagt om Regjeringens samferdselspolitikk, men det blir det ikke tid til i kveld. Men å påstå at en rammereduksjon i milliardklassen er et revolusjonerende krafttak, det er så feil som det kan bli.

Morten Lund (Sp): Representanten Sanner sa i sitt svar på min replikk at det var ingen økonomer som hadde gått god for Senterpartiets økonomiske politikk. Det er rett og slett feil.

For det første når det gjelder rentepolitikken: Vi har fremmet forslag om at Norges Bank skal legge mindre vekt på anslag på inflasjon og ta mer hensyn til situasjonen i næringslivet. Vi forlangte i fjor lavere rente, som ville ha gitt lavere kronekurs. For et par uker siden fikk vi en rapport fra et uavhengig ekspertpanel, og overskrift etter presentasjonen er bl.a.: Dogmatisk bom. Renten ble satt ned for sent. Og det ble gitt karakteren Ng+ til Norges Bank i en av avisene. Dette er kritikk mot Norges Bank, men det er Regjeringens ansvar. Den høge kronekursen kostet fiske- og havbruksnæringen 2,5 milliarder kr i 2002, og det er egenkapitalen i de næringene som forsvant. 2 500 tapte arbeidsplasser i fiskeindustrien ble resultatet etter 1. januar 2002.

Så til finanspolitikken. Senterpartiet har fremmet forslag om mer fleksibel bruk av handlingsregelen, slik at det i visse situasjoner kan brukes mer oljepenger enn etter handlingsregelen for å forebygge ledighet, for å fjerne flaskehalser, f.eks. i samferdselssektoren, og for å øke verdiskapingen når det er ledig kapasitet til det. Så la da SSB fram denne rapporten om økonomiske analyser i januar. De hadde da laget beregninger som sier at om en brukte 2,5 milliarder kr ekstra pr. kvartal over offentlige budsjetter til det offentliges innkjøp, ville ikke det gi pris- eller renteøkning. Senterpartiet har bare brukt 3–5 milliarder kr ekstra, til veger, til skoler, til boliger og til SND. Ifølge brev vi har fått fra NHO – foreningen deres for bygg og anlegg –, fra SND og fra KS, ville de ekstra bevilgningene våre gitt 30 000 flere arbeid i dag.

Så viste det seg at i 2002 ble det brukt 10 milliarder kr ekstra av oljepengene. De gikk ikke til å stimulere næringslivet, de gikk til å betale ledighetskostnadene og for å kompensere for skattesvikt – skatte- og avgiftspolitikken som en del lønnspolitikken. SSB hadde den samme beretningen, de har sagt at om en gav det samme beløpet i skatte- og avgiftslettelser til personer som det de sa kunne ha vært gitt gjennom offentlige budsjetter, ville ikke det ha noen effekt på sysselsettingen. Regjeringen gav i 2002 rekordstore nedslag på toppskatt og utbytteskatt. Likevel ble det et rådyrt lønnsoppgjør i 2002. Den medisinen som Høyre og Fremskrittspartiet har forfektet, virker altså ikke.

Inge Lønning (H): Den mest bemerkelsesverdige opplysning som er fremkommet under årets trontaledebatt, er opplysningen at Norge har en statsminister som er den organiserte kriminalitets beste venn. Hvis opplysningen hadde medført riktighet, ville det innebære at statsministeren burde ha sittet inne, og da i en helt annen bygning enn stortingsbygningen. Nå er det neppe noen risiko for at noen tror at opplysningen medfører riktighet, jeg hadde nær sagt verken her eller hisset, men desto mer beklagelig er det at repertoaret over hvilke karakteristikker som er gangbare i denne sal, utvides på en så vidt oppsiktsvekkende og dramatisk måte. Det ville være en fordel om Fremskrittspartiets parlamentariske leder bad om unnskyldning for at karakteristikken falt fra Stortingets talerstol, og den unnskyldningen bør adresseres både til statsministeren og til Stortinget.

Marit Arnstad (Sp): Jeg tar ordet på slutten av debatten for å kommentere litt av de spørsmål som er kommet omkring Senterpartiets forslag under debatten. Men jeg sitter ofte med en litt forstemmende følelse under denne type debatt. Jeg tror det var representanten Ryan som tidligere i kveld satte ord på den forstemmende følelsen, og i hans ordlyd var det vel noe slikt som at Stortinget gjør seg sjøl til meningsytrere framfor besluttende organ. Og av og til sitter jeg og det partiet jeg representerer, med den følelsen at Stortinget her sjøl definerer seg inn i en rolle der vi diskuterer et spill, der vi diskuterer konstitusjonelle spørsmål, men der vi altså gir fra oss muligheten til å diskutere en del av de konkrete sakene og den praktiske politikken som vi burde ha diskutert.

Senterpartiet har fremmet en del forslag i dag, og dem har vi fremmet fordi vi vet at det er et flertall i Stortinget som har stått ute i en valgkamp og lovt det samme som vi i disse spørsmålene. Og når representanten Akselsen tidligere i kveld anklaget og var bekymret over Regjeringens taushet i forhold til Hydro ASA, må en jo spørre seg: Skal også Arbeiderpartiet stå for den samme taushet i stortingssalen? Det gjorde de ikke under valgkampen. Skal de gjøre det her i kveld?

Når det gjelder spørsmålet om den differensierte arbeidsgiveravgiften, er kommunalministerens historiebeskrivelse helt rett, fram til at ESA gav Norge beskjed om å forandre avgiften. Men så er det jo et faktum at Regjeringen har valgt en løsning som ennå ikke er behandlet av ESA, og de har ikke fått noen beskjed fra ESA-systemet om hvordan dette vil falle ut for Norges del. Man har altså vært så defensiv at man ikke har prøvd de mulighetene man faktisk har. Og man kunne hatt to veier å gå. Det ene er at man kunne ha brukt ODA-protokollen til å utvide unntakene i forhold til det Regjeringen har valgt å gjøre. Den andre måten man kunne ha gått fram på, er at man kunne ha unntatt en del virksomhet i Norge som ikke er i konkurranse med EU-virksomhet. Framfor alt gjelder det norske kommuner og fylkeskommuner, som alene må ta en avgiftsøkning på 2,1 milliarder kr dersom Regjeringens system blir gjennomført. Det har partiene også vært enige om. Og Senterpartiets spørsmål blir hvorfor det skal være så vanskelig å stemme for det i praktisk politikk.

Senterpartiets forslag om kulturlandskapet handler slett ikke om rikspolitiske retningslinjer eller om å lage noe hundremetersbelte, det handler om at jorda skal dyrkes og kultiveres. Hvis det kan skje lokalt, er det ingenting som er bedre enn det. Og hvis sakene i forbindelse med det kan avgjøres lokalt, er det ingenting som er bedre enn det. Men vi savner virkemidler for å ivareta kulturlandskapet, og det er det Senterpartiet i dag etterlyser.

Statsråd Erna Solberg: Jeg har lyst til bare å komme tilbake til noe i mitt tidligere replikkordskifte, nemlig spørsmålet om forslaget fra Fremskrittspartiet om en stortingsmelding om fremtidens kommunestruktur. Jeg forstår at det har skuffet sterkt at regjeringspartiene ikke vil stemme for det. Jeg mener at vi faktisk bidrar til å reise en debatt om fremtidens kommunestruktur hver dag. Jeg har bare lyst til å understreke at de argumentene jeg har for å ville ha en endring i fremtidens kommunestruktur, først og fremst er å demme opp for Fremskrittspartiets statliggjøringspolitikk og sørge for at lokaldemokratiet blir mer levedyktig fremover. Jeg er ikke sikker på, om vi hadde lagt frem en stortingsmelding, at Fremskrittspartiet ville ha vært så fornøyd med det, hvis man hadde sett på hva som var beveggrunnene for å ønske seg en annen type kommunestruktur, som var mer robust enn den kommunestrukturen som nå fratas oppgaver til stadighet gjennom mer statlig detaljkontroll.

Så til spørsmålet om vi kunne ha valgt å gjøre andre ting i forhold til differensiert arbeidsgiveravgift. Det er veldig kjekt å stå og si at selvfølgelig skulle man gjort andre ting. Vi kunne f.eks. latt være å ha noen prosess med ESA eller høre på hva de kom med av anbefalinger. Vi kunne kjørt alt til rettssak. Det kunne stått «1.1.2004», uten at vi hadde visst om vi hadde overgangsordninger, om vi hadde noen stabilitet, om vi hadde noen alternativer. Vi kunne valgt å si at vi tar vare på vår ryggdekning i norsk opinion, slik at vi ikke forsøker å finne ut hvor grensene ligger.

Jeg mener at vi har gjort den prosessen som Karin Andersen har etterlyst at vi skulle gjøre, i form av å forsøke å finne frem til ordninger i den grad det er mulig, og bl.a. derfor har bedt om tre års overgangsordninger for sone 3 og 4. Men vi kunne selvfølgelig valgt det enklere i disse debattene, hvor vi altså må henvise til de klare signalene om hvordan lovfortolkningene faktisk er innenfor det regelverket vi har.

Men er det én ting jeg mener vi har helt klare signaler på at ville være helt feil å gjøre – og jeg synes egentlig Arbeiderpartiet burde avklart hva de mener om det spørsmålet – er det det som representanten Marit Arnstad nettopp tok opp, nemlig å unnta enkeltbransjer. Vi har fått helt klar beskjed tilbake fra ESA om at de ville stilt som krav at hvert enkelt foretaks konkurransesituasjon – ikke bare i dag, men potensielle konkurransesituasjon – måtte utredes, og så måtte vi få notifisert ordningene for hvert enkelt foretak. Jeg ønsker meg det næringsministeren sa, «Et enklere Norge». En notifisering for hver enkelt bedrift i disse områdene som skulle være utenfor konkurranse, med de hindringer og den segmentering av næringsstrukturen vi da ville fått, tror jeg de fleste her bør tenke igjennom; det ville vi uansett ikke ha ønsket.

Trine Skei Grande (V): Det har vært en rolig og saklig tone i denne debatten. Opposisjonspartiene har både i salen og i media tonet ned krisesignalene, og det er positivt. Så får tida vise hva som er viktigst: statsbudsjettet for 2004 eller posisjoneringa foran valget i 2005.

Venstre ville gjerne hatt et flertall i Stortinget bak Regjeringas politikk. Men det er altså ikke situasjonen, like lite som det har vært det for alle mindretallsregjeringer landet har hatt siden 1971. Det nye er at vi har en samlet opposisjon som skaper størst mulig avstand og derfor gir grobunn for spekulasjoner om krise og spill. Venstre snakker med alle om konkret politikk, men det er ikke bare opp til Regjeringa å velge samarbeidspartier. Opposisjonspartiene må også velge hva de vil ha: innflytelse gjennom kompromisser eller en uforsonlig motstand.

Jeg vil ta opp et av de innleggene som har vært. SVs Rolf Reikvam var veldig opptatt av lokaldemokratiet. Vi i Venstre er veldig glad for at noen er villig til å ta det på alvor. Reikvam snakket om Maktutredningen. Jeg satt i rådet i Maktutredningen, som var en utrolig spennende oppgave, og det var en utrolig masse å gå igjennom av informasjon.

SV bør lese mer. Tegnene til sjølkritikk over det faktum at SV er det mest sentralistiske partiet av alle og hvorfor det er så enormt skille mellom ord og handling, er påfallende. Årsaken er helt klart ideologisk. Sosialistisk Venstreparti snakker ikke lenger høyt om sosialismen, men tar stadig i bruk liberale begreper. I virkeligheten er det sosialismen som fortsatt sitter i ryggmargen. Kravet om likhet og frihet er viktigere enn at kommuner og enkeltmennesker gjør valg som SV ikke liker, eller som gjør at det blir forskjell på naboer.

En av forskerne i Maktutredningen, Per Selle, sa i et foredrag følgende:

«Den kommunale prioriteringseffektektiviteten, som tidligere kanskje var lokaldemokratiets viktigste bærebjelke, ble m.a.o. et problem, fordi den kunne føre til forskjeller i velferdstilbudet mellom kommuner. Og forskjelligheten i tilbudet blir automatisk tolket som tegn på uakseptabel ulikhet.»

En annen av forskerne i Maktutredningen, Yngve Flo, sier om Fremskrittspartiet og SV:

«Partia utmerker seg med liten aksept for variasjonar kommunane imellom, og frykt for at kommunane vil prioritere annleis enn staten ynskjer.»

Så lenge SV mangler denne forståelsen, blir det bare med ordene, men vi i Venstre vil gjerne snakke videre med SV om dette. Troen på lokaldemokratiet som en bærebjelke i vårt demokrati er noe som er enormt truet nå, og det er viktig at vi hele tida fører debatten for å klare å kjempe det fram.

Venstre tar dagens debatt som et tegn på at kaos og uorden i norsk politikk ikke er så framtredende som det av og til høres ut. Vi ønsker at Samarbeidsregjeringa skal fortsette med kombinasjonen av en god miljøpolitikk, offensiv næringspolitikk og et sosialt ansvar for de svakeste. Statsbudsjettet kommer på onsdag og bør gi grunnlag for det.

Karin Andersen (SV): Grunnen til at jeg tar ordet, er at statsråd Erna Solberg tegnet opp en situasjon der vi, hvis vi hadde gjort slik som opposisjonen sa, kunne risikert å stå uten en avtale når det gjelder alternative støtteordninger til den differensierte arbeidsgiveravgiften 1. januar 2004. Men det er akkurat der vi er! Vi vet jo ikke om vi har noen framforhandlet avtale 1. januar 2004.

Regjeringen har ikke gjort den jobben den skulle gjøre. Hovedsaken her er jo ikke en diskusjon om innholdet i EØS-avtalen – dessverre er den sånn at denne ordningen er kjent ulovlig. Men i EU dreier det seg også om politikk. Regjeringen har ikke tatt kontakt med EU på høyt nivå for eventuelt å kunne forlenge ordningen, slik at vi kunne fått en avtale på plass før ordningen forsvant. Hva som skjer 1. januar 2004, er det altså ingen som vet.

Hvis ESA nå ikke godkjenner det som Regjeringen har kommet med, hva skal bedriftene gjøre da? Skal vi fortsette som vi gjør nå, med trusler om rettssaker, sånn som Regjeringen hevder? Eller er hele arbeidsgiveravgiften borte? Det er det ingen som har svart på, og i hvert fall ikke Regjeringen.

Det er ganske forstemmende også å høre at Regjeringen ikke vil bruke de muligheter som er innenfor regelverket. Jeg har hørt argumentasjonen nå for hvorfor man ikke vil frita bedrifter som ikke konkurrerer over landegrensene. Regjeringen har ikke forsøkt å få til en transportstøtteordning som kunne fungert for større deler av landet hvis man hadde tegnet et nytt distriktsstøttekart og lagt de områdene av Fjell- og Distrikts-Norge som har veldig lang veg til sentrum, inn i det. Det hadde vært mulig.

I tillegg til det er det mulig å opprette fondsordninger à la lokale næringsfond, kommunale næringsfond eller regionale næringsfond, som kunne gått inn og gitt støtte til f.eks. bredbånd og annen infrastruktur som kunne vært viktig for næringslivet. Det har heller ikke Regjeringen lagt fram noe forslag om. En slik ordning måtte jo være ganske stor for å kunne kompensere for bortfallet av differensiert arbeidsgiveravgift, som går til den enkelte bedrift, til den enkelte arbeidsplass. Det ville jo vært en indirekte virkning som ville ha vært mye større i volum, og som burde ha vært oppe og stått hvis vi skulle følt noen trygghet for det som kommer 1. januar. Så anklagen mot Regjeringen her fra SVs side er punkt 1, at heller ikke de skjønte alvoret før det var for sent, og punkt 2, at de ikke har tatt nødvendige politiske kontakter med et system som de sjøl mener er veldig utmerket, og som de vil inn i, og som de vel også da har noen kontakter i, der de tror at de kan nå fram politisk med sine synspunkter. Regjeringen har ikke på noen måte utnyttet de mulighetene som finnes innenfor det regelverket som den sjøl er tilhenger av, til beste for de norske bedriftene i distriktene. Det er en ganske alvorlig situasjon, og det betyr at veldig mange arbeidsplasser i Distrikts-Norge nå er i fare, fordi Regjeringen ikke har gjort den jobben som vi alle sammen har visst har stått foran oss, i over fire år.

Marit Arnstad (Sp): Senterpartiet finner det også nødvendig å gå en runde til på det spørsmålet som statsråd Solberg nå kommenterte omkring differensiert arbeidsgiveravgift. Statsministeren har tidligere i denne saken hevdet at vi kunne få millionbøter på grunn av statsstøtte. Det er åpenbart uriktig, det kan vi slett ikke få. Det gis ikke bøter i statsstøttesaker i EU og EØS.

Så hevder statsråd Solberg i dag at ESA har sagt at de har undersøkt enkeltbedrifter. Nå er det slik at ESA nettopp har avkreftet i et brev til Nordnorsk Verftssamarbeid at de er nødt til å undersøke enkeltbedrifter. De har ikke tatt stilling til det spørsmålet. Dermed er det altså godt mulig å kunne unnta hele bransjer fra avgiften, men det er altså en mulighet Regjeringen ikke har forsøkt. Dersom statsråd Solberg fortsatt mener at ESA har uttalt dette, og gitt en forhåndsuttalelse på det, har ESA åpenbart gjort en saksbehandlingsfeil, for ESA har ikke adgang til å gi bindende forhåndsuttalelser om saker som ikke er notifisert og ikke er levert inn til ESA, og der det ikke er gjort vedtak nasjonalt. Det betyr at jeg mener at denne saken fortsatt er helt åpen, og at Regjeringen fortsatt har en mulighet til å kunne rådføre seg med Stortinget om mer omfattende unntaksordninger enn det Regjeringen har lagt opp til, dersom Regjeringen er interessert i det. Etter denne valgkampen har også enkelte av Regjeringens talsmenn, iallfall fra de distrikter som blir berørt, gått langt i å ønske at den muligheten skulle være til stede.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg vil gjerne på tampen av denne debatten få lov til å gi uttrykk for at jeg synes den endringen som Stortinget har gjort når det gjelder at trontaledebatten kommer før statsbudsjettet er lagt frem, har vært en suksess. Det har vært en god debatt om mange forskjellige politiske saker, uten at en forhåndsdebatt om statsbudsjettet har forkludret en meningsutveksling om andre saker. Så den endringen synes jeg var fornuftig.

Så har jeg forstått at regjeringspartiene vil stemme for de forslagene som er merket «endret», samt forslag nr. 8, altså til sammen sju av våre 16 forslag. Jeg synes det er positivt. Jeg hadde vært meget, meget fornøyd hvis de hadde stemt for tolv av dem, som jeg mener man burde kunne ha gjort, og jeg hadde vært temmelig sur, gretten og lei hvis de bare hadde stemt for tre. Så dette er sånn midt på treet, slik at situasjonen mellom Fremskrittspartiet og Regjeringen er uendret – den er verken forverret eller forbedret gjennom denne debatten og denne behandlingen. Særlig skuffet er jeg over at man ikke vil stemme for forslagene nr. 6 og 7, særlig forslag nr. 6, om å gjennomføre Stortingets vedtak av 15. juni 2001 om «negativ effekt». Statsministeren husker sikkert at han i en debatt 14. mai i fjor uttalte at det var Regjeringens «fordømte plikt» å følge opp Stortingets vedtak – for å ta det i sitats form. Når nå regjeringspartiene faktisk vil stemme mot å gjennomføre Stortingets vedtak, synes jeg det er en skuffende snuoperasjon.

Det å få sørget for at alle faglig godkjente sykehus og klinikker kunne få avtaler og utnytte kapasiteten sin til å operere syke mennesker, er jeg også skuffet over at man sier nei til. Her har man allerede ISF-systemer som bare kunne vært utvidet, og det var det grunn til å håpe på etter at vi fikk Sem-erklæringen. Så jeg er skuffet over at man sier nei til å behandle syke mennesker etter innsatsbasert finansiering, som man her i realiteten da vil gjøre, og jeg er selvsagt skuffet over at ikke Regjeringen i de kommende samtalene med partene i arbeidslivet vil skaffe seg ryggdekning på forhånd for å tilby skatte- og avgiftslettelser, slik at vi kunne få et så moderat oppgjør som overhodet mulig, nettopp for å trygge sysselsettingen, sikre igangsettelse av nye bedrifter, som Regjeringen i trontalen hevder er et hovedmål for Regjeringen. Det beste virkemidlet er å sørge for meget moderate lønnsoppgjør, og da er det bedre at staten, som går med kjempemessige overskudd, dekker noe av det som skal til for at man har en eventuell generell økning i levestandarden, eller at den i hvert fall ikke går ned som følge av inflasjonen, som heldigvis er blitt lav, takket være budsjettet for i fjor. Men dette er en måte som Norge kan sikre sysselsettingen på. Jeg er også lei meg for at man ikke på det området kunne kommet oss i møte. Men vi har i hvert fall fått en slags form for avklaring, og det er i hvert fall av det gode.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg registrerer det statsråd Solberg sier. Jeg konstaterer imidlertid at Regjeringen ikke på noe tidspunkt – ikke på noe tidspunkt – har gitt Stortinget noen redegjørelse for hvor langt det er mulig å videreføre lav arbeidsgiveravgift for ulike bransjer eller ulike bedrifter. Derimot registrerer jeg, i likhet med andre talere i denne debatten, at ESA i brev til Nordnorsk Verftssamarbeid har trukket grenser som er annerledes enn det Regjeringen offentlig har uttalt, og som gir grunn til å tro at man vil kunne foreta avgrensninger på bransjenivå. Så langt jeg er kjent med, har det også vært foretatt rettsavgjørelser i løpet av sommeren som kan underbygge det. For øvrig må jeg si at med en avgiftsreduksjon på 9 pst. i forhold til Regjeringens opplegg tror jeg nok at næringslivet ville være villig til et visst merarbeid, sammenliknet med det opplegget Regjeringen har skissert.

Det Arbeiderpartiet imidlertid først og fremst har kritisert, er at Regjeringen ikke har gjort noe forsøk på, ikke lagt fram noe forslag om å legge til grunn et unntak i forhold til ODA-protokollen utover området i Nord-Troms og Finnmark. Dette framgår av brev fra Regjeringen til Arbeiderpartiets stortingsgruppe, og jeg skal sitere to setninger. Den første:

«På bakgrunn av vår egen vurdering av det handlingsrom som bestemmelsen gir, og som også bygger…» osv.

Her viser man til at det er Regjeringens egen vurdering, og at det ikke er på bakgrunn av en vurdering som er foretatt blant våre samarbeidspartnere, man er kommet fram til en konklusjon.

Den andre:

«Forhandlingene kom derfor ikke til det stadium at Norge la frem konkrete forslag til en utvidelse av det geografiske området for videreføring av differensierte satser ved hjelp av ODA Protokoll 3.»

Med andre ord: Regjeringen har ikke lagt fram et slikt forslag. Det mener Arbeiderpartiet for sin del er kritikkverdig. Vi mener at det hadde vært grunnlag for å få unntak for et større område som med det hadde gjort at man hadde sluppet den betydelige arbeidsgiveravgiftsøkningen som nå vil bli gjennomført.

Denne mangelen på handling synes vi er uheldig, men jeg må konstatere at Regjeringen har fått tilslutning fra et flertall i Stortinget under EØS-komiteens behandling av saken, hvor Fremskrittspartiet ikke bare gav tilslutning, men hvor Fremskrittspartiets hovedtaler uttalte:

Vi synes at Regjeringen har gjort et skikkelig stykke arbeid, og den får støtte til den videre håndtering av dette.

Fra Arbeiderpartiets side synes vi ikke at Regjeringen har gjort et skikkelig stykke arbeid, og vi gav da heller ikke tilslutning til Regjeringens håndtering. Verken Arbeiderpartiet, SV eller Senterpartiet gjorde det.

Presidenten: Statsråd Erna Solberg har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad. Ettersom statsråd Solberg er midt i skuddet her, får hun prøve å begrense taletiden til to minutter.

Statsråd Erna Solberg: Takk, president.

Jeg har lyst til å understreke, siden Karin Andersen sier at vi ikke har fremforhandlet noen avtale, at det er dessverre slik at med ESA fremforhandler man ikke avtaler. Man tar deres avgjørelser til etterretning. Vi er en del av et internasjonalt rettssystem, og ESA fatter avgjørelser knyttet til dette.

Når Karin Andersen samtidig sier at vi skulle ha tegnet et nytt distriktskart, har jeg lyst til å si at det valgte vi å ikke gjøre. Det ville betydd at hvis vi skulle fått inn noen områder, måtte vi tatt ut andre områder. Det gjelder ikke bare i spørsmålet om transportstøtte, men faktisk hele ordningen som går på støtte innenfor distrikts- og regionalpolitikken. Den evalueringen kommer vi til å få i forbindelse med revisjonen i 2006, men vi har valgt ikke å foreta en fullstendig omkalfatring av norsk distriktspolitikk for å tegne et nytt kart for å få transportstøtteordningen. Men vi holder på med etterregning for noen områder i fjellregionen for å se om de kan komme innenfor en ordning med transportstøtte som vi tidligere ikke har trodd at vi ville få. Vi har ennå ikke fått beregningene på det, men vi har ikke trodd at det ville være mulig. Men vi har i ettertid, etter diskusjoner med ESA, fått muligheten til på nytt å kunne dokumentere også innenfor andre administrasjonsgrenser. Hvis vi nå klarer å dokumentere transportstøttekostnader som er høyere enn det som er kravet, vil vi gjøre det.

Så til Senterpartiets Marit Arnstad som sier at det ikke er bøter. Nei, men vi kan få krav om tilbakebetaling, og det er snakk om å måtte tilbakebetale fra 1. januar 2004 hvis vi skulle valgt å gjøre noe annet som ikke var i overensstemmelse med det som ESA sier. Så er det slik at man kan godt si at man ikke kan gi forhåndsvarsel. Det er helt riktig at ESA som domsavgjørelsesmyndighet ikke kan gi et forhåndsvarsel om det. Men vi har hatt samtaler om premissene for hva vi kan regne med å få til, og der har Bull selv sagt at generelle bransjefritak klarer vi ikke å få til. Det presset har de klart fått fra EU for ikke å gjøre det.

Jens Stoltenberg (A): Denne debatten har også handlet om en lang rekke konkrete forslag, og på tampen av debatten mener jeg det er riktig at jeg på vegne av Arbeiderpartiet sier litt om forslagene.

For det første mener jeg det rent generelt og prinsipielt bør være en veldig høy terskel for at Stortinget, landets nasjonalforsamling, stemmer for forslag som er innlevert samme dag eller kanskje bare en dag eller to tidligere uten behandling i komiteer. Derfor har Arbeiderpartiet en lang tradisjon for at vi normalt stemmer mot denne type forslag, og det vil vi også gjøre denne gangen. Vi stemmer mot samtlige forslag. Nettopp derfor tror jeg jeg skal gi enkelte kommentarer, for det betyr ikke nødvendigvis at vi er imot intensjonen eller bakgrunnen for alle forslagene, men det betyr simpelthen at når vi skal forholde oss til viktige spørsmål, krever det en langt mer ansvarlig og grundig saksbehandling enn det vi får til gjennom én dags håndtering av forslag som har ligget på vårt bord i noen timer.

Normalt ville også et regjeringsparti eller regjeringspartier ha den samme holdningen. Det unormale nå er at Regjeringen stemmer for en lang rekke av disse forslagene. Det er anmodningsforslag om en drøss av utredninger av spørsmål som enten Regjeringen burde være rimelig trygg på at den ville utrede på eget initiativ uten å bli pålagt det av Stortinget, eller utredninger av spørsmål som Regjeringen i hvert fall tidligere har vært imot. For eksempel oppfatter jeg det nå slik at regjeringspartiene skal stemme for at Stortinget ber Regjeringen utrede fordeler og ulemper ved at utgiftene til eldreomsorgstjenester finansieres av folketrygden, på linje med uførepensjon og sykepenger.

Den ideen har regjeringspartiene argumentert iherdig imot i hele valgkampen, og nå skal de altså utrede noe slikt. Det undergraver respekten for Stortingets vedtak. Det er en form for stortingsregjereri der regjeringspartiene stortingsregjerer over Regjeringen i noe den egentlig er imot, for å utrede det likevel for åpenbart å blidgjøre Hagens lynne og psyke. Det er det vi da forholder oss til, ikke realitetene i saken. Det er ikke et bidrag til å styrke Stortingets respekt. Det er ikke et bidrag til å motarbeide stortingsregjereri, og det er stikk i strid med det f.eks. statsminister Kjell Magne Bondevik gav uttrykk for så sent som i april, da vi diskuterte denne type anmodningsvedtak og statsministeren advarte, sammen med Høyres representanter, mot at Stortinget drev med for mange anmodningsvedtak som ikke ble fulgt opp. Vi vil altså, som et parti med tradisjon, stemme mot samtlige forslag. Vi er ikke imot f.eks. å pusse opp skolebygg, men jeg er veldig trygg på at det kommer Stortinget tilbake til i forbindelse med statsbudsjettet som legges fram om to dager.

Jeg får komme tilbake til andre poenger senere.

Oddvard Nilsen (H): Dette kunne vært opposisjonens gylne mulighet til å vise frem sine alternativer til den sittende regjering – en gyllen mulighet til å fremføre sine visjoner om hvor de vil bringe Norge. Jeg har sett svært lite til det. Jeg har hørt på klager, mest fra en del som ønsker å bruke mer penger, og jeg har hørt lite fra opposisjonen om hvilke utfordringer landet står overfor. Det er ingen samlet opposisjon. Enkeltpartier spriker i alle retninger, men det er likevel noe som er felles: Samtlige partier har en ikke-bærekraftig politikk i opposisjon.

Arbeiderpartiets gammelmodige sosialisme vil ikke kunne la seg gjennomføre. Folk vil ikke akseptere at klokken skrus tilbake. Når pensjonister har fått mulighet til å velge mellom omsorgstilbudene, vil de selvsagt ikke akseptere at tilbudene blir tatt fra dem. Elever og foreldre som får mulighet til å velge en friskole, et alternativ til den offentlige skole, vil ikke akseptere at den stenges. Når butikkene får lov til å holde åpent om kveldene, vil selvsagt ingen akseptere at de igjen skal stenges.

Luften vil gå raskt ut av ballongen til Fremskrittspartiet når man går løs på oljefondet og blir møtt med en rentesmell og galopperende prisstigning.

At Sosialistisk Venstrepartis program ikke lar seg gjennomføre, har de jo på en måte selv innsett, som man har vært inne på tidligere i dag. Jeg håper iallfall at vi slipper å se noen skru skatteskruen så ettertrykkelig fast at arbeidsplassene rømmer dette landet. Jeg håper jeg slipper å se innføring av 6-timersdagen og den krisen vi øyeblikkelig ville fått på arbeidsmarkedet. Jeg er glad for at SV aldri fikk flertall for alle sine forslag mot oljeutvinningen, som gir landet de inntekter vi har i dag.

Til representanten Stoltenberg vil jeg, når det gjelder dette samrøret med SV, nevne det gamle ordtaket om at det er intet i sosialismen som ikke kunnskap og erfaring raskt kurerer. (Munterhet i salen)

Så litt til dette med bærekraften. Det gjelder det som har vært et av temaene knyttet til denne debatten, og det er sannheten knyttet til dette med arbeidsgiveravgiften. Jeg gjentar hva jeg sa i formiddag: Jeg er skuffet over at Arbeiderpartiet har brukt en retorikk i valgkampen som de selv vet ikke holder mål. Den er ikke bærekraftig. Representanten Stoltenberg vet at hvis han selv hadde sittet i regjering, ville han aldri kunnet gjennomføre noe annet enn det denne regjeringen har gjort. Så ærlig synes jeg han burde være, og si at det er riktig.

Kristin Halvorsen (SV): Her kommer den røde fare, som gjerne vil kommentere noen av de forslagene som er fremmet i debatten.

Først til de forslagene som Senterpartiet har lagt inn. Vi vil gjerne anmode Senterpartiet om å gjøre forslagene nr. 17–19 om til oversendelsesforslag eller rett og slett trekke dem. Det er forslag som ikke har fått den nødvendige oppmerksomhet i denne debatten, og der SV føler store forpliktelser til å gjøre en skikkelig jobb. Det tror vi må gjøres både når det gjelder arbeidsgiveravgiften, Høyanger og Årdal, og når det gjelder lønnsplikt ved permittering. Når det gjelder forslag nr. 20, ønsker SV seg en endring som dreier seg om at Stortinget ber Regjeringen om å «foreslå for Stortinget» en handlingsplan i stedet for å «iverksette» handlingsplan. Vi kunne godt tenke oss å se hva denne regjeringen har tenkt å iverksette før vi gir vår godkjenning. Forslag nr. 21 er et forslag som SV kan støtte.

Når det så gjelder Hagens og Fremskrittspartiets 16 forslag, må vi kanskje starte med å si: Himmel og hav, han klarte det igjen. Hvordan er det mulig for denne regjeringen å la seg vaske i krokene i forhold til å skulle tvinge gjennom litt surpompoppførsel og så endre seks forslag og stemme for et sjuende? Det er jo ingen verdighet over disse greiene her.

I tillegg må jeg si at jeg undrer meg veldig over hva som egentlig er innholdet i forslag nr. 9, som dreier seg om miljøpolitikken og Kyoto-målene. Dette kan jo løses på flere måter. Det kan jo faktisk være slik at Regjeringen legger fram en oversikt som viser at hvis man plukker det beste fra disse landenes miljøpolitikk, får man det beste. Da blir Norge virkelig et foregangsland. Plukker man det verste, er det fullstendig katastrofe. Men uansett er det av interesse for SV hva Regjeringen har tenkt å gjøre i forhold til Kyoto-målene, for der har Regjeringen faktisk en avtale med SV om hvordan klimamålsettingene skal gjennomføres. Så jeg vil gjerne ha Regjeringens forsikring om at de står fast ved de avtalene de har gjort med SV når det gjelder klimapolitikken, og at dette kan være et lite byråkratisk arbeid for å hjelpe Fremskrittspartiet til å få oversikt over miljøpolitikken. Det ville jo i opplysningsøyemed være nyttig som sådan, men intet signal om at man skal devaluere den miljøpolitikken man er blitt enig om med SV.

Carl I. Hagen (FrP): Først til forslagene fra Senterpartiet, som jeg vil anbefale Fremskrittspartiets gruppe å stemme imot. Når det gjelder forslagene nr. 17–19, er det også temaer som vi akter å komme tilbake til, sannsynligvis først og fremst nr. 18 og 19, i budsjettbehandlingen. I likhet med andre har vi også planer om å sette oss mer inn i situasjonen for Høyanger, Årdal og Karmøy og ha møter i den anledning, men vi er ikke rede til å stemme for et forslag av denne art.

Når det gjelder forslag nr. 20, er vi uenig i det, og forslag nr. 21 ser vi på som en omkamp om hele helsereformen som vi ikke er innstilt på, i den formen det her forligger.

Så må jeg si til representanten Jens Stoltenberg at det nok er mulig at Arbeiderpartiet har praksis for ikke å fremlegge noe særlig med forslag til votering i Stortinget, slik at Arbeiderpartiets politikk og standpunkter blir klarlagt. Men det har faktisk skjedd tidligere at Arbeiderpartiet har måttet følge opp vedtak. Jeg husker da vi fremmet forslag i en trontaledebatt nettopp om å tvinge frem en plan for en dramatisk styrking av eldreomsorgen, det som var forløperen til 30 milliarder kr-satsingen. Det ble til slutt enstemmig vedtatt i trontaledebatten etter at det var klart at vårt forslag ville få flertall. Så sluttet også Arbeiderpartiet seg til et slikt anmodningsforslag til sin egen regjering, og det var meget fornuftig av Stortinget å fatte det vedtaket, når vi vet hva som skjedde videre.

Så viste Jens Stoltenberg til at regjeringspartiene, også statsministeren, skulle ha uttalt tidligere at man advarte mot for mange anmodningsforslag som ikke blir fulgt opp. Det synes jeg er en for sterk insinuasjon mot Regjeringen og regjeringspartiene når de, så vidt jeg forstår, vil stemme for noen av våre forslag. Jeg regner med at Regjeringen og regjeringspartiene faktisk har den holdning at forslagene som blir vedtatt, skal følges opp av Regjeringen. Det må være helt grunnleggende at når Stortinget har fattet vedtak som ber Regjeringen om å gjøre ting, gjør Regjeringen det og kommer tilbake innen de tidsfrister som er satt i Stortinget.

Jeg synes også det bør nevnes at det heller ikke er ukjent at regjeringspartier gjennom drøftelser med opposisjonspartier i komiteer eller i forbindelse med en trontaledebatt blir enige om å stemme for forslag. Det er ikke uvanlig at når andre partier tar opp forslag i en komitebehandling av en sak eller i en komiteinnstilling, slutter regjeringspartiene seg til og støtter anmodningsforslag i en komite som et kompromiss hvor flere ting ses i sammenheng. Så her synes jeg det er en helt uberettiget kritikk fra Jens Stoltenberg når det gjelder regjeringspartienes opptreden.

Marit Arnstad (Sp): Jeg synes alt i alt at denne trontaledebatten har vært en rimelig god debatt. Det har vært mange viktige innlegg om mange gode tema. Det jeg tror vi må diskutere i årene framover, dersom denne formen for trontaledebatt skal beholdes, er i hvilken grad vi skal kunne følge opp det som sies, i hvilken grad vi skal kunne bruke beslutningsmyndighet knyttet til trontaledebatten. Etter de andre partienes reaksjoner på Senterpartiets forslag i dag føler jeg et behov for at en tar en grundig vurdering av det.

Dessuten synes jeg det er en svakhet ved denne trontaledebatten, som ved mange tidligere debatter, at det blir en debatt omkring det politiske spillet mer enn om de politiske sakene. Der tror jeg flere av oss har grunn til å gå igjennom nok en gang hvordan man velger å forholde seg til ting. Det er sikkert riktig at Fremskrittspartiet har fremmet sine 16 forslag i et spill. Samtidig mener jeg at vi har et ansvar, hvert enkelt parti, for å ta stilling til de ulike forslagene fra Fremskrittspartiet og stemme for det vi mener er riktig. Derfor kommer ikke Senterpartiet til å velge samme linje som SV og Arbeiderpartiet har varslet når det gjelder Fremskrittspartiets forslag. Vi kommer til å stemme for de av Fremskrittspartiets forslag som Senterpartiet er enig i, og som vi dermed er for. Og vi mener at vi i større grad i denne sal burde ha valgt en slik saksrettet og praktisk orientert linje.

Når det så gjelder forslagene fra Senterpartiet, er det ikke viktig for Senterpartiet at det er Senterpartiets forslag. De forslagene er viktige for dem de angår. Jeg er litt uforstående til at noen partier nå, på prinsipielt grunnlag, ønsker en mer grundig behandling av saker der de sjøl høyt og tydelig har lovt en god del under valgkampen. De har altså lovt en god del i valgkampen, og så kommer de tilbake hit i salen og trenger plutselig en grundigere behandling av sakene, eller de har prinsipielle motforestillinger med hensyn til skillet mellom budsjettdebatt og trontaledebatt. Det synes jeg er merkverdig. Men dersom det tyder på at partiene senere i høst har tenkt å stemme for en del av det de har lovt under valgkampen, skal Senterpartiet sjølsagt ikke frata dem en mulighet til å kunne gjøre det. Det som er viktig for Senterpartiet, er at disse forslagene gjennomføres fordi det er et flertall i Stortinget som har sagt at de står bak dem. Derfor vil jeg på Senterpartiets vegne si at vi trekker forslagene nr. 17, 18 og 19. Disse forslagene vil bli tatt opp igjen ved den første og beste anledning der partiene finner ut at de får en grundig nok saksbehandling i forhold til å kunne følge opp det de sjøl har lovt under valgkampen.

Ellers må jeg si til Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet at det ligger ikke mer omkamp i forslag nr. 21 enn det Fremskrittspartiets helsepolitiske talsmann sjøl var ute og lovet i Lærdal under valgkampen når det gjaldt opprettholdelse av både akuttilbud og fødetilbud.

For øvrig vil jeg anbefale Senterpartiets gruppe å stemme for forslagene nr. 2, 3, 6, 8 og 12, og dessuten de forslag Senterpartiet fortsatt har opprettholdt.

Jon Lilletun (KrF): Fyrst vil eg gjerne gratulere representanten Stoltenberg, han har hatt fullt gjennomslag på eitt punkt her i dag. Det er stor tilslutning til forslaget hans om at flest mogleg av stortingsrepresentantane bør gå og sjå filmen «Good bye Lenin!». Det er vel i grunnen det som er av totalt gjennomslag i dag, men når vi tenkjer på innhaldet i tittelen, er det likevel ganske bra at det er eit så samstemt storting akkurat på det punktet.

Elles er eg heilt samd med representanten Hagen i at debatten, slik han var lagd opp i dag, har fungert, og eg vil gratulere Presidentskapet med ei fornying av trontaledebatten på den måten han har vore gjennomført i dag. Eg vil òg håpe at det nye opplegget som kjem i tilknyting til framlegginga av finanstalen, skal fungere godt og på ein måte gjenreise stortingssalen som ein arena i større grad enn han har vore dei seinare åra.

Når det gjeld forslaga, vil Oddvard Nilsen på vegner av regjeringspartia presentere standpunktet vårt til kvart enkelt. Men Kristeleg Folkeparti for sin del har ikkje hatt den praksisen at vi prinsipielt har stemt imot. Vi har som hovudregel sagt at vi stemmer for det vi er for, og imot det vi er imot. Det vil òg skje her i dag, og så vil representanten Nilsen kome tilbake til dei enkelte forslaga.

Det eg tek opp no, gjer eg ikkje med noka særleg glede. Men eg hadde håpt at representanten Hagen, som hadde ordet to gonger, òg hadde respondert på representanten Lønning si tilråding. Tidlegare i sommar var det ein oppheta debatt der Carl I. Hagen skulda statsministeren indirekte for å ha ansvar for mord, for at dei norske jentene vart valdtekne. Det var i media. I dag er det teke inn i stortingssalen:

«Sverige reduserer sine alkoholavgifter».

Det er elles feil. Dei har ikkje gjort noko vedtak om det. Dei la fram budsjettet nyleg, utan det. Og vidare:

«Danmark gjør det, Finland gjør det, og vi har verdens høyeste avgifter. Vi er et eldorado, og statsministeren er åpenbart organisert kriminalitets beste venn.»

Det er her bringa inn ein dimensjon i stortingssalen når det gjeld måten å uttrykkje seg på i forhold til landets statsminister, som eg har lyst til å ta opp ein gong til. Eg kjenner representanten Hagen som ein rettskaffen mann, og eg trur ikkje han vil la den skuldinga mot statsministeren stå igjen. Eg håper verkeleg at eg har rett – at håpet mitt vert oppfylt.

Jens Stoltenberg (A): Jeg vil også gjerne bare kort kommentere forslagene fra Senterpartiet.

Når det gjelder forslagene nr. 17, 18 og 19, er de nå trukket, og det er i og for seg helt greit. Men vi vil altså arbeide for at intensjonene følges opp, spesielt når det gjelder Årdal, og i hvert fall for hovedideen når det gjelder differensiert arbeidsgiveravgift. Men begge de sakene er veldig store saker som fortjener en ordentlig behandling, og som helt sikkert kommer i forbindelse med budsjettet. Så det handler ikke om at vi ikke skal følge opp i Stortinget, det vi sa i valgkampen, men nettopp fordi vi mener veldig alvorlig det vi sa i valgkampen, vil vi være sikre på at vi tar de best mulige grepene i forhold til både differensiert arbeidsgiveravgift og for å sikre industriarbeidsplasser f.eks. i Årdal, på Karmøy og i Høyanger.

Når det gjelder forslag nr. 21, om sykehusstruktur, vil jeg si at hovedintensjonen i det forslaget tok Arbeiderpartiets Hill-Marta Solberg opp på Stortingets siste møtedag før sommeren i juni, og da fikk hun bekreftet av finansministeren, på vegne av helseministeren, at når det gjelder sykehusstruktur – og det var nevnt fødeavdelinger og fødestuer spesielt – skulle Regjeringen komme tilbake til Stortinget med det, slik at Stortinget kunne ytre seg og påvirke de foreslåtte og planlagte restruktureringer. Så kan det være ulike meninger når den saken kommer, men det er strengt tatt en sak som allerede er behandlet, og hvor Regjeringen har gitt uttrykk for at dette kommer den tilbake til Stortinget med. Der er det igjen slik at vi føler at det ikke er nødvendig å stemme for et forslag når det allerede er varslet at dette kommer Stortinget tilbake til. Med litt ulike begrunnelser vil vi heller ikke støtte de forslagene, og spesielt ikke de forslagene som nå er trukket, men det er viktig å merke seg begrunnelsen for det.

Så tilbake til forslagene fra representanten Hagen, som regjeringspartiene støtter. Jeg fastholder at det er uvanlig, selv om det selvsagt har skjedd før, at regjeringspartier i så omfattende grad stemmer for en lang rekke anmodningsvedtak til egen regjering, at regjeringspartiene nærmest anmoder seg selv om å gjøre en hel masse ting. Spesielt er det uvanlig etter den debatten vi hadde i april, hvor regjeringspartiene var veldig prinsipielle på at Stortinget måtte fatte færre anmodningsvedtak av denne karakter, nettopp for å gjenreise respekten for Stortinget og disse vedtakene. Og i denne debatten er man i full gang med å gjøre nettopp slike vedtak, med stemmene fra regjeringspartiene. Spesielt spesielt er det når regjeringspartiene stemmer for å utrede noe de har argumentert kraftig mot – altså trygdefinansiering av eldreomsorgen – mens vi har en pensjonskommisjon arbeidende. Så jeg tolker dette som i og for seg et viktig uttrykk for hva som har skjedd i løpet av dagen. Og det er at Fremskrittspartiet og regjeringspartiene har funnet sammen igjen, riktignok på et litt spesielt grunnlag, men de har erkjent at de er avhengig av hverandre, at de er et parlamentarisk grunnlag, og nå har de altså funnet sammen ved å støtte en lang rekke forslag som egentlig ikke har noen særlig betydning utover at de markerer at de har et spesielt forhold. Det er dette et uttrykk for, og det har vi merket oss, vi som tilhører opposisjonen.

Oddvard Nilsen (H): Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner den voldsomme opphisselsen fra opposisjonen angående de forslagene som foreligger. Det er helt ærlig og oppriktig å si at det som skjedde, er at undertegnede har omformet en del av disse forslagene slik at de er i samsvar med det Regjeringen kan stå for. Ut fra tanken om at vi stemmer for det vi er for, og imot det vi er imot, har man lagd dem slik. Jeg kan ikke se at det er noe poeng; hvis det skulle være en skinnuenighet knyttet til dette, oppklarer vi den. Og det er gjort i denne sammenheng.

Samtidig vil jeg uttrykke klart – jeg har sagt det flere ganger fra Stortingets talerstol – at denne regjeringen holder alle avtaler vi inngår. Det går også på et av de spørsmålene som var reist fra SV. Selvsagt holder vi de avtaler vi har inngått.

Så til selve forslagene – ganske kort til hvilke av disse forslagene jeg vil anbefale regjeringsgruppen å stemme for. Jeg skal ta det rolig. Det er forslag nr. 2, som er omredigert. Det er forslag nr. 4. Det er forslag nr. 5 – jeg understreker at der skal ulempene også utredes. Det er forslag nr. 8, forslag nr. 9 – og der ligger min presisering overfor SV, at selvsagt holder vi avtaler. Det er forslag nr. 12, og det er forslag nr. 14. Alle øvrige forslag vil jeg oppfordre til at vi stemmer imot.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg må bare si til Oddvard Nilsen at jeg synes hele denne seansen er ganske pinlig. Etter min oppfatning er det Carl I. Hagen bedriver i denne debatten, et slags falsk varsel om husbråk. Det er noen folk som er slik at de åpner vinduene når de krangler, for å underholde hele nabolaget. Det er slik alle disse forslagene er. Så skal alle vi andre sitte og være vitne til at de blir enige om det ene og enige om det andre, og tusker, ordner og greier, og får det tilbake på plass. Så kommer man med noen beskyldninger, og så ber man den andre si unnskyld. Nå venter vi alle i åndeløs spenning på om Carl I. Hagen om to minutter kommer til å si unnskyld til Jon Lilletun og statsministeren.

Dette går jo ikke an! I lengden kommer folk bare til å bli lei av politikk, hvis dette skal være innholdet framover. Det er den situasjonen denne regjeringen har satt seg i, og de drar seg inn i det spillet hele veien.

Nå har norsk politikk fått en vaktmester. Den nærmeste vaktmesteren jeg vet om, er Narvestad. Det denne regjeringen bedriver, er jo å innlede et forhold til Narvestad. Det har gått ut på at Narvestad har ligget på sofaen en lang stund. Så har de begynt å krangle, og Narvestad har sagt: Nei, jeg tar kofferten min og går! Så står han på trappa og roper, hyler og beljer, og så kommer regjeringspartiene tryglende etter og sier: Kom tilbake! Kom tilbake! Vi går med på halvparten av det du krever. Ja vel, sier Narvestad og flytter inn igjen på sofaen. Og nå ligger han der. Vi andre får bare håpe at de snart lukker vinduene og holder kranglingen for seg selv, slik at vi andre kan drive med politikk. Dette går bare ikke!

Carl I. Hagen (FrP): Jeg lurer på om Kristin Halvorsen har en spion i Fremskrittspartiets stortingsgruppe, for jeg har vært omtalt som Narvestad i hele dag. Eli har ikke helt likt å bli omtalt som fru Narvestad.

Det er nok en kjerne av politikk også i den debatten som nå foregår. Jeg tror ikke Kristin Halvorsens humoristiske måte å gjøre det på er noe som i tilfelle hever kvaliteten på det hun selv kritiserer andre for.

Det vi har satt søkelyset på i Fremskrittspartiet ved noen anledninger, er at politikere må ta ansvar for konsekvensene av den politikken de fører. Det er et prinsipp som Henrik Syse skrev en del om når det gjaldt utenrikspolitikk, i en kronikk i Aftenposten i sommer, at der hvor det er en klar konsekvens av en politikk som er ført, kan man ikke frasi seg et indirekte ansvar for den konsekvensen.

Det har vært hendelser i Europa, bl.a. i Frankrike, i sommer, hvor statsråder har sagt: Det er mitt ansvar. Jeg tar ansvaret. Vi føler at det i Norge er en tendens til at man fraskriver seg ansvaret for konsekvensene av den politikken man står for. Det kan være konsekvenser som ikke er tilsiktet, planlagt og ment, men det kan være konsekvenser som er relativt åpenbare, og som andre kan ha påpekt. Vi har påpekt konsekvensene av politikken til Regjeringen på en del områder.

I så måte har jeg brukt noen klare uttrykk som jeg forstår blir oppfattet annerledes enn det som egentlig har vært min intensjon. Jeg har brukt en metafor om at den sittende regjering på en måte fremstår med sin politikk som en god venn av organisert kriminalitet som driver med smugling av sprit og tobakk. Og det er et faktisk forhold at de skyhøye, legale prisene i Norge, sammenliknet med lavere og synkende priser i andre land, tilsier økt smugling til Norge. Dette påpeker også våre politimestre. Når man står for en politikk hvor man opprettholder den skyhøye fortjenestemarginen, ja, da er det en konsekvens av den politikken at man blir tiljublet av dem som lever av forskjellen mellom legale priser i Norge og prisene man kan få kjøpt varene for i andre land, altså fortjenestemarginen. Det er et faktisk forhold. Jeg opplever at man ikke vil ta ansvaret for konsekvensen av sin politikk, men jeg har ingen problemer når det gjelder mine uttalelser tidligere i dag, med å si at dersom disse menneskene er blitt oppfattet dit hen at de på noen måte er ment som privatpersoner, så beklager jeg at det kan oppfattes på den måten, og at jeg har ordlagt meg på en slik måte at det kan oppfattes slik. Min mening har ganske enkelt vært å fremstille konsekvensen av Regjeringens politikk, og den synes jeg faktisk Regjeringen bør ta ansvaret for.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg synes det er riktig å konstatere ved avslutningen av trontaledebatten, som jo tradisjonelt skal være opposisjonens debatt, at noe stormløp mot den sittende samarbeidsregjering har vi ikke registrert, og langt mindre har noe alternativ avtegnet seg.

Det var før denne debatten tendenser til at de største opposisjonspartiene spilte med hverandre om hvem som skulle bidra til et ansvarlig budsjett – man må for all del få et ansvarlig budsjett, men vi har ikke tenkt å bidra, det må andre gjøre – istedenfor kanskje å se etter muligheten til selv å medvirke og få innflytelse på politikken. Det var også tendenser til at man fra opposisjonen sa at vi har ikke noen tro på, og kanskje heller ikke noe ønske om, en parlamentarisk situasjon der det blir regjeringsskifte, men andre må for all del sørge for at det ikke skal skje. Det er ikke vårt ansvar. Det går ikke an. Alle opposisjonspartier må, særlig i en situasjon med en mindretallsregjering, se sitt ansvar både for et ansvarlig budsjett og for at en ikke kommer inn i en parlamentarisk situasjon en ikke måtte ønske. I så måte synes jeg det er løfterikt at denne debatten har vært rolig og intet stormløp. Men det betyr ikke at vi i Regjeringen og jeg som statsminister bærer på noen illusjon om at det nå er fritt fram, og at det f.eks. blir en enkel budsjettbehandling. Den blir sikkert komplisert, men jeg er glad for at denne debatten har tatt den vending den har gjort.

Så må jeg nok si at representanten Kristin Halvorsen opptrer nå mer og mer som en politisk kommentator. Hun gjør det av og til i morsomme vendinger, så jeg skjønner godt at hun bl.a. skal bli spaltist og kommentator i Se og Hør, av alle steder. Men hvor blir det av SVs politikk? Det blir det jo mindre og mindre å høre om. Hva er det SV vil med sin venstresosialisme? For det er jo et venstresosialistisk parti. Det skal være et moderne, grønt parti, men det røde da? Og internasjonal solidaritet, som var noe av utgangspunktet for dannelsen av Sosialistisk Folkeparti, som jo var forløperen til SV, hører vi nesten aldri SV snakke mer om! Er det fordi dette ikke lønner seg? Nei, la oss få fram partienes politikk, og la folk selv og mediene få kommentere den. Jeg synes at en trontaledebatt som ender opp i politisk kommentatorvirksomhet, har tatt litt gale vendinger.

La meg for øvrig si at nyordningen med trontaledebatten, og særlig det at den kommer før finanstalen, er jeg helt enig i har vært en vinning.

Jens Stoltenberg (A): Jeg mener det er nødvendig å kommentere den vikelighetsframstillingen som statsministeren nå gjentar, som han har kommet med flere ganger i TV-debatter og radiodebatter i dag, og også i stortingssalen, nemlig at det var opposisjonspartiene som laget en tilspisset situasjon før denne debatten, og at de nå har roet seg.

For det første skaper han den forestilling, som også Oddvard Nilsen var inne på, at det er tre opposisjonspartier. Oddvard Nilsen nevnte Fremskrittspartiet, SV og Arbeiderpartiet. Vel, jeg har aldri hatt som ambisjon å framstå som medlem av en samlet opposisjon sammen med Fremskrittspartiet, for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet står for helt ulike verdier og for helt ulik politikk, og vi kommer aldri til å framstå med en helhetlig samlet opposisjonspolitikk til denne regjeringen. Derimot burde det bekymre Regjeringen at den stadig omtaler Fremskrittspartiet som et opposisjonsparti på linje med andre opposisjonspartier, når denne debatten og også stemmegivningen nå bekrefter at denne regjeringen har gjort seg avhengig av Fremskrittspartiet, at Fremskrittspartiet ikke er et vanlig opposisjonsparti, men er Regjeringens parlamentariske basis, som Regjeringen nå har bøyd seg for, og at regjeringspartiene stemmer for ting som de egentlig vet det er galt å stemme for, for å blidgjøre Fremskrittspartiet. Man har ikke stemt for det man er for, man har stemt for en utredning av noe man er imot, nemlig folketrygdfinansiering av eldreomsorgen.

Det andre er at det er Regjeringen selv som har bidratt til krisestemning. Det startet i vår, før påske, da man truet med kabinettsspørsmål på barnehageforlik, sjøfolk og pensjoner, og man hausset opp stemningen. Så ble det ikke noen krise, og så var man nærmest overrasket over det. Så startet man igjen nå ved at partileder Svarstad Haugland var ute i Dagsrevyen og avskrev sitt parlamentariske grunnlag. Hun sa at hun trodde ikke noe på et samarbeid med Fremskrittspartiet lenger. Så kom finansministeren og sa at det var like sannsynlig at man laget et budsjettforlik med Arbeiderpartiet som med Fremskrittspartiet, selv om Fremskrittspartiet er Høyres politiske tvilling og i hvert fall denne regjeringens parlamentariske basis. Så var statsministeren ute i Dagsavisen, før budsjettet var framlagt, og begynte å peke på hvem som skulle være hans etterfølger dersom det ble regjeringskrise på budsjettet. Så det er ingen tvil om hvem som har bidratt til krisestemning, hausset opp stemningen og skapt en krisedebatt på et altfor tidlig tidspunkt. Det er regjeringspartiene. Slik sett er det bra at de roer seg litt ned, men da burde statsministeren ha en helt annen framstilling av virkeligheten enn den han har gitt ved et par anledninger i dag.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg synes egentlig det er ganske oppsiktsvekkende at statsministeren prøver å avslutte en trontaledebatt i Stortinget og gjør det såpass lite elegant som ved å gå til angrep på et av opposisjonspartiene for at det skal være i strid med sitt eget program. En slik oppførsel kan bare skyldes at de karakteristikkene jeg tillot meg å komme med i sted, treffer ganske ramsalt. For den forestillingen vi har sett her i dag, som egentlig bare kommer i forlengelsen av det Jens Stoltenberg oppsummerte om de siste års forhold – eller ikke forhold – mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, er ikke noen særlig verdig forestilling. Det som blir avslutningen her nå, før budsjettbehandlingene kommer i gang igjen, er at regjeringspartiene halvveis vedkjenner seg sitt parlamentariske grunnlag, og Fremskrittspartiet er godt plassert før budsjettdebatten går i gang igjen. Det er slik det er, og det er ikke noe annet å gjøre enn å si det høyt akkurat slik som det er.

SV kommer til å fortsette med å utfordre denne regjeringen og Kristelig Folkeparti på forskjellspolitikken, på internasjonal solidaritet, på miljøpolitikken – på alle de områdene der vi vet at veldig mange av Kristelig Folkepartis velgere føler et nærmere slektskap med venstresiden i norsk politikk enn med høyresiden og Fremskrittspartiet. Jeg tror faktisk at en viktig grunn til at SV har høy oppslutning, er at vi stort sett konsentrerer oss om å presentere vår egen politikk. Det kommer vi til å fortsette med, og vi kommer til å fortsette med å fremme forslag på disse områdene, fordi vi tror det er viktig framover. Så får Kristelig Folkeparti gjøre opp med seg selv om de er i det rette selskapet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se nedenfor)