Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten føres over én dag med en samlet taletid på 4 timer, eksklusive replikker og treminuttersinnlegg. Taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 85 minutter, Fremskrittspartiet 55 minutter, Høyre 35 minutter, Sosialistisk Venstreparti 20 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Senterpartiet 15 minutter og Venstre 15 minutter.

Replikkordskiftene foreslås ordnet slik: Det blir adgang til fem replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere, parlamentariske ledere, statsministeren og finansministeren og tre replikker med svar etter talere med 10 minutters taletid eller mer samt etter øvrige statsråders innlegg innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:06:10]: (komiteens leder): Politikk er å velge. Ved høstens valg stod velgerne overfor to klare alternativ: et høyredominert alternativ, som ville ha nye skattelettelser og økt bruk av private løsninger, og som ville overlate mer av styringen til markedet, og et rød-grønt alternativ, som ville ha bedre velferd framfor nye skattelettelser, som ville styrke fellesskapet, og som ville ha sterkere statlig engasjement for utvikling av arbeids- og samfunnsliv.

Valget gav en ny regjering. Budsjettet viser en ny kurs: velferd framfor skattelette, og kraftig styrking av kommunene. Det gir rom for bedre skole og bedre eldretjenester. Det blir flere og billigere barnehager, og flere kan behandles ved sykehusene. Det blir nye tiltak for dem som har minst, flere tiltak for å få ned arbeidsledigheten, bedre vilkår for dem som er blitt arbeidsledige, og ikke minst et løft for kulturen, for kreativiteten.

Vi ser en politikk som ikke var mulig under den forrige regjeringen. Vi ser fellesskap der høyreregjeringen sa privatisering, vi ser velferd der høyreregjeringen sa skattelette, og vi ser samfunnsstyring der høyreregjeringen sa markedsmakt.

Det nye flertallet har vært helt tydelig. Vi lover ikke skattelette. Derfor er Bondeviks skattelette nullet ut. Vi skal ikke øke det samlede skatte- og avgiftsnivået utover det vi hadde i 2004. Derfor ser vi en begrenset økning i skatte- og avgiftsnivået på 3 milliarder kr i forhold til årets nivå. Folk flest kommer ut med om lag samme nivå som i dag.

Det er full enighet om at skattesystemet må endres. I dag kan alt fra høyskolelektorer til programledere i fjernsyn organisere seg som aksjeselskap, selge tjenesten til sin gamle arbeidsgiver, og vips så er den samlede skatten redusert fra om lag 61 pst. til 28 pst. Har en lønn og arbeidsgiveravgift på 2,4 mill. kr, kan en i dag spare 700 000 kr i skatt på slike skattetriks – fullt lovlig.

Dette må endres. Men da må skatten på arbeidsinntekt og kapitalinntekt bli mer lik. Bondevik-regjeringen ville gjøre dette på en måte som ville gitt store skattelettelser for dem med høye inntekter og store formuer. Det mener vi er galt.

De som har mest, må bidra mer til fellesskapet. De som har høye inntekter, har som regel også store aksjeutbytter og store formuer. Vi setter ned skatten på lønn. Samtidig øker vi skatten på aksjeutbytte og øker skatten på formue.

Summen av dette betyr klart høyere skatt for de fleste med høye inntekter. De med brutto inntekt over 1 mill. kr får i gjennomsnitt en skatteøkning på nær 44 000 kr. De hundre rikeste i Norge får i snitt en skatteøkning på godt over 1 mill. kr hver, selv når en ser bort fra den økte skatten på aksjeutbytte.

Dette er en klar kursendring i forhold til den store skatteletten som de samme gruppene ville fått med Bondevik-regjeringens budsjett for neste år, og som de fikk med Bondevik-regjeringens budsjett for i år, og det er en klar kursendring fra prioriteringen av skattelette framfor velferd, som preget den forrige regjeringen.

Jeg har med interesse merket meg at Kristelig Folkepartis leder, Dagfinn Høybråten, i sin tale til landsstyret etter valget nettopp pekte på at Sem-erklæringen – som Bondevik-regjeringen styrte etter – gav «skattelette svært høy prioritet i forhold til andre viktige oppgaver».

Jeg tror Høybråten har rett i at velgerne ikke ønsker at skattelettelsene skal gå på bekostning av viktige velferdsoppgaver. Han varsler da også at Kristelig Folkeparti framover ikke vil prioritere skattelette. Samtidig tok Høybråten selvkritikk for at Kristelig Folkeparti ikke har klart å skape troverdighet og resultater når det gjelder kommuneøkonomien. Det var «behov for en langt kraftigere satsing enn det vi klarte å kjempe fram», sa Høybråten.

Den nye regjeringen har fjernet Høyres skattelettelser. Da ble det også plass til en kraftig styrking av kommunene, og det ble plass til langt flere tiltak for de svakeste blant oss. Høybråten sier at kampen mot fattigdom er det viktigste for Kristelig Folkeparti. Veksten i tiltak for denne gruppen tredobles av den nye regjeringen. Vi vil gjerne invitere Høybråten og Kristelig Folkeparti til et konstruktivt samspill til beste for fellesskapet og til beste for menneskene i fellesskapet.

Vi har en ny situasjon med flertall bak den nye regjeringen. Både lobbyister og journalister ser ut for å ha vansker med å venne seg til den nye situasjonen. Samtidig som regjeringspartiene vil ha en åpen dialog med opposisjonen, er selvsagt poenget med å ha flertall at Regjeringen er sikret tilslutning til sine forslag.

Politikken må utformes i et nært samspill mellom Regjeringen og stortingsgruppene. Men samspillet, innspillene og den politiske forankringen skjer selvfølgelig før Regjeringen og partilederne trekker sin konklusjon, ikke etterpå.

Vi har hørt journalister som framstiller det som utrolig at det ikke gjøres endringer i budsjettet. Men det er jo det som er forskjellen på flertallsregjering og mindretallsregjering. Vi er blitt vant til budsjettforslag fra mindretallsregjeringer som utsettes for store endringer i Stortinget etter forhandlinger og kriser. Det har vært en betydelig svakhet for norsk demokrati og en utfordring for den økonomiske styringen. Derfor var det viktig å få et flertallsstyre, så velgerne vet hvem som har ansvaret, og slik at vi sikrer stabil styring av økonomien. Det har vi sett bekreftet i høst. Regjeringens budsjettforslag vedtas i dag uten endringer, og vi ser at Regjeringens økonomiske politikk har stor tillit i markedene.

Hva er så alternativet?

Fremskrittspartiet er blitt Stortingets nest største parti og tar mål av seg til å bygge et bredt borgerlig alternativ. Fremskrittspartiet framhever stadig at de er blitt et såkalt mer seriøst parti. Deres alternative budsjett er imidlertid nærmere leken «tenk på et tall». Her vil de kutte over 800 mill. kr til kultur. Halvparten av alle ansatte i Helsedepartementet må sies opp. Tilsynet med flytrafikken kuttes kraftig. Inntektene i landbruket blir nesten halvert – for å nevne et knippe tiltak.

Fremskrittspartiet mener selv at deres lure knep er å opprette et såkalt utenlandsbudsjett. Der bruker de 7,7 milliarder kr. Det påstås at det skal være uten virkning på priser og rentenivå i Norge, fordi det brukes utenlands.

Man kan ha mange meninger om det. Men hvis det å bruke penger utenlands ikke har virkning på norsk økonomi, har vel heller ikke bevilgninger til u-hjelp virkning på norsk økonomi? Følgelig kan vel heller ikke kutt i bevilgninger til u-hjelp brukes som inndekning for å øke andre bevilgninger innenlands? Men her passer det plutselig Fremskrittspartiet å framstille det som om tiltak utenlands har virkning i Norge, og så kutter man på u-hjelp for å betale tiltak innenlands. Dette viser igjen at Fremskrittspartiets budsjett ikke henger sammen.

Det kan være fristende å sammenligne med det som synes å være et ideal for Fremskrittspartiet, nemlig et privat aksjeselskap. Men hvis et privat aksjeselskap hadde presentert sin økonomi på denne måten, ville det ikke bare vært i en alvorlig økonomisk situasjon, det ville også operert på kanten av loven og på kanten av reglene for god regnskapsskikk. Hvis Fremskrittspartiet tar mål av seg til å framstå som et alternativ til Regjeringen, må man kunne vente noe mer seriøsitet enn dette.

Hvor blir det så av Fremskrittspartiet som et parti for «folk flest», som de kaller seg? Fremskrittspartiet gir Norges 100 rikeste en gjennomsnittlig skattelette på om lag 5 mill. kr hver bare på formuesskatten. Det er vel neppe for «folk flest». Samtidig ville Fremskrittspartiets økonomiske opplegg sannsynligvis ført til en klar renteøkning. Det rammer «folk flest». Renteøkningen ville drive opp valutakursen. Det betyr arbeidsledighet i industri, reiseliv og annet konkurranseutsatt næringsliv. Det rammer også «folk flest». Samtidig henter Fremskrittspartiet pengene fra pensjonsfondet. Det betyr dårligere pensjoner i framtida for «folk flest».

Det ville vært bedre om Fremskrittspartiet snakket mindre om sin seriøsitet og heller gjorde noe mer for å bli seriøs.

Presidenten: Presidenten merket seg betegnelsen «høyreregjeringen». Så lenge et av partiene i den foregående regjeringen het Høyre, ville det være en faktafeil å påstå at det var en høyreregjering. En liten h holder ikke så lenge det er et parti med det navnet. Presidenten aksepterer «høyredominert» som en meningsytring.

Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [10:16:02]: Det er interessant å lytte til saksordføreren, som jeg ville tippet skulle presentere regjeringspartienes innstilling, men som brukte såpass mange minutter på å karakterisere Fremskrittspartiets politikk. Det er for så vidt hyggelig at vi får oppmerksomhet om vår politikk. Det kan jo tyde på at Arbeiderpartiet har noe å skjule, siden han brukte så liten tid på å snakke om hva de faktisk selv serverer velgerne her i dag gjennom budsjettinnstillingen.

Aller først merket jeg meg at Schjøtt-Pedersen mente at å bruke noe mer av petroleumsinntektene var å ta fra framtidige pensjoner. Betyr det at representanten Schjøtt-Pedersen ønsker å øremerke dette petroleumsfondet til framtidige pensjoner?

Jeg har også registrert at i fjor var Arbeiderpartiet opptatt av en rekke ting de i år plutselig ikke lenger er opptatt av. I fjor var de bl.a. sterk kritisk til økning av momsen. Nå legger de fram et budsjett som øker matmomsen og enkelte andre momssatser. Hva har forandret seg fra i fjor til i år, med unntak av at de i år er i posisjon?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:17:29]: Fremskrittspartiet synes å lide av den tro at dersom man bruker penger, har det ingen konsekvenser. Men det økonomiske opplegget som Fremskrittspartiet har, fører reelt sett til at man øker bruken av penger i økonomien med 27 milliarder kr. Det fører ikke bare til at vi får et sterkere press i økonomien, at vi får et sterkere prispress, og at vi får høyere renter, som fører til at mange rundt omkring i samfunnet av «folk flest» vil få økonomiske problemer. Det fører også til at valutakursen presses opp, med de virkningene det får for konkurranseutsatt næringsliv, med tap av arbeidsplasser som resultat. Det burde i seg selv være advarsel nok, som Fremskrittspartiet burde ta inn over seg. Dertil er det slik at bruker man av oljefondet, det framtidige pensjonsfondet, betyr det at det blir mindre penger til framtidige pensjoner, og det betyr mindre sikkerhet for framtidige pensjoner. Også det rammer «folk flest».

Jan Tore Sanner (H) [10:18:48]: Representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen bruker veldig mye tid på å skryte av alle de skatteøkningene som Regjeringen foreslår. Ja, det er en del som får økt skatt: De som investerer sine egne penger i arbeidsplasser og bedrifter, får økt skatt. Mange pensjonister får økt skatt, og boligeiere får økt skatt.

I valgkampen utfordret Høyre Arbeiderpartiet på mulighetene for at Arbeiderpartiet ville gjeninnføre eller øke noen former for boligskatt. I Aftenposten for 23. august sier Hill-Marta Solberg:

«Jeg kan garantere at vi ikke vil gjeninnføre boligskatten. Jeg kan garantere at vi ikke vil gå inn for en statlig eiendomsskatt.»

Fremstår ikke dette som i beste fall en halvsannhet når Arbeiderpartiet og dets regjeringspartnere har foreslått en økning av likningstakstene på boliger med 25 pst.? Ifølge Peter Batta i Huseiernes Landsforbund vil det føre til en økt boligbeskatning for dem som har formuesskatt, på 1 650 kr. Mener representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen at dette ikke er å øke noen former for boligskatt?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:20:19]: Regjeringen har ikke foreslått å gjeninnføre fordelsbeskatning av bolig. Jeg kan ikke se at det finnes i noe element av dette budsjettet. Regjeringen har gjennom sin plattform slått fast at eiendomsskatt skal være en frivillig kommunal skatt. Men også Høyres økonomiske opplegg inneholder formuesskatt, selv om Høyre mener at man skal fjerne den over tid. Også Høyres økonomiske opplegg innebærer at man har en formuesbeskatning av de ulike objekter som inngår i formuen, bl.a. bolig. Og da er det slik at den endringen som foreslås i verdifastsettelsen, har virkning for formuesskatten.

Vi mener at formuesskatt er en viktig del av det samlede skattesystemet. Det er også den viktigste forklaringen på at mens den forrige regjeringen la fram et økonomisk opplegg som ville gitt vesentlige lettelser for grupper med høye inntekter, har den rød-grønne regjeringen lagt fram et økonomisk opplegg som betyr at grupper med høye inntekter samlet sett får bidra mer til fellesskapet når man ser skatt på lønn, formue og aksjeutbytte i sammenheng.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:21:45]: Jeg skjønner at Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er en ivrig leser av Dagfinn Høybråtens taler, og jeg skjønner også at det var oppbyggelig lesning for finanskomiteens leder, selv om den var ganske selektiv. Hvis han hadde lest talen, hadde han også sett at Kristelig Folkeparti står fast ved skattereformen, at vi står fast ved at det var helt nødvendig med skattelettelser for næringslivet, ikke minst da Bondevik-regjeringen overtok, for å få økonomien på fote og sikre norske arbeidsplasser.

Vi takker for invitasjonen. Jeg vil spørre Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Når man foretar betydelige kutt i kontantstøtten, man kutter i overføringen til private høyskoler som utdanner sykepleiere, lærere og førskolelærere, man kutter i overføringen til det kirkelige fellesråd, man kutter i overføringen til rådgivningstjenesten for gravide, man kutter i kapitaltilskuddet til både friskolene og frimenighetene, og man øker ikke skattefradraget til de frivillige organisasjonene, hva er det da som innebærer en invitasjon til Kristelig Folkeparti i de kuttene jeg her har nevnt?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:23:19]: Jeg har hatt stor nytte av å lese Høybråtens tale. Jeg registrerer at den største overgangen fra Kristelig Folkeparti ved valget faktisk var til Arbeiderpartiet, og jeg registrerer at det er tilsvarende syn på viktige veivalg i politikken hos Kristelig Folkeparti og den sittende regjering.

Hvis vi ser på forskjellene i budsjettopplegget til Kristelig Folkeparti og Høyre – ikke i inneværende år mens de har sittet i regjering sammen, men de tradisjonelle forskjellene – ja, så er det vesentlige avvik mellom disse partiene. For eksempel vil Høyre tradisjonelt kutte i bistand til utviklingsland, mens Kristelig Folkeparti ønsker det motsatte.

Denne type avvik ser vi også mellom den sittende regjering og f.eks. Kristelig Folkeparti. Men samtidig ser vi at på viktige områder som Høybråten vektlegger i sin tale, bl.a. betydningen av å styrke kommuneøkonomien og å velge velferd framfor skattelette, er det sammenfallende syn. Det gir etter mitt syn grunnlag for et konstruktivt samarbeid, som jeg gjerne inviterer til.

Lars Sponheim (V) [10:24:43]: La meg først få takke for presidentens irettesettelse av komitelederen når det gjelder navnet på den forrige regjeringen. Jeg må innrømme at det var dager i den forrige regjeringen som var veldig gode for meg også – slik Schjøtt-Pedersen tydeligvis har en god dag i dag – hvor jeg hadde en følelse av at det definitivt var en Venstre-dominert regjering jeg var medlem av.

Når det gjelder denne skattedebatten, som dette kommer til å handle om, er det et faktum at det skatteopplegget Regjeringen har foreslått, ligger mye nærmere den avgåtte regjeringens opplegg enn det både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har skissert i sine egne stortingsvalgprogram og alternative budsjetter – og ikke minst i den retorikken de hadde i valgkampen. Det er heller ikke spesielt sosialt. OK, det er litt mindre toppskattelette enn det den forrige regjeringen foreslo, og litt mer formuesskatt, men de har underslått det faktum at de halverer lettelsene i minstefradraget. Da spør jeg: Hva er det som er så sosialt med å gi skatteskjerpelse på vanlige lønnsinntekter, mens de med arbeidsinntekt over gjennomsnittet får store skattelettelser?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:26:04]: Det er ikke skatteskjerpelse for folk med vanlige lønnsinntekter. De kommer ut om lag som i inneværende år.

Arbeiderpartiet reiste kritikk mot den forrige regjeringens skattereform på to punkter. Det ene var at man ville kombinere skattereformen med en skattelette på 12 milliarder kr. Det mente vi var galt. Vi mente at man heller burde bruke disse pengene på skole, omsorg og pensjoner. Dertil kritiserte vi fordelingsvirkningen, fordi den forrige regjeringen la opp til lettelser i toppskatten parallelt med lettelser i formuesskatten, ja sågar ønsket man å fjerne formuesskatten. Det mente vi var galt. Derfor har vi lagt opp til en helt annen profil på skattereformen, som fører til at de med inntekt på over 1 mill. kr i gjennomsnitt kommer ut med en skatteskjerpelse på 44 000 kr. Det er en langt bedre sosial profil enn det som var i den forrige regjeringens opplegg, og det er også en bedre sosial profil enn det som følger av det eksisterende skattesystemet.

Og la meg avslutte med å si at ikke minst er det en helt annen profil enn på det skatteopplegg som den avgåtte regjeringen presenterte for inneværende år, hvor den la opp til skattelettelser på nesten 30 000 kr for gruppen med 1,5 mill. kr i inntekt, mens vi med neste års opplegg gir en skatteskjerpelse på vel 18 000 kr.

Ulf Leirstein (FrP) [10:27:38]:Jeg registrerer at representanten Schjøtt-Pedersen visstnok har betydelig innsikt i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett. Jeg setter stor pris på at finanskomiteens leder har satt seg så grundig inn i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, men han skulle kanskje heller brukt den tiden på å sette seg inn i sin egen innstilling og hva de selv faktisk velger å fremme.

Jeg registrerer at formuesskatten er en skatt som skal ta de rike. Veldig mange pensjonister i dette land må betale formuesskatt. Hvor blir det da av den sosiale profilen når disse gruppene skal rammes av dette skatteopplegget som Regjeringen og regjeringspartiene legger opp til?

Så savner jeg en del saker som representanten fra Arbeiderpartiet var opptatt av for ett år siden, og jeg følte ikke at jeg fikk noe som helst svar på de spørsmålene jeg tok opp i sted. Hvorfor er man ikke nå veldig opptatt av å gjøre noe med pasientbehandlingen ved norske sykehus? I fjor var representanter fra Arbeiderpartiet veldig opptatt av å snakke om at sykehusøkonomien skulle styrkes. Når Fremskrittspartiet nå fremmer forslag om det, blir det på mange måter latterliggjort i forhold til vår økonomiske politikk. Det skal jeg komme mer tilbake til senere, men jeg skulle gjerne fått en utdyping fra representanten Schjøtt-Pedersen om disse forholdene.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:29:13]:Det er riktig som representanten Leirstein viser til, at Bondevik-regjeringens budsjett ville ført til et redusert behandlingsnivå ved sykehusene. Det ville vært galt. Derfor har Stoltenberg-regjeringen foreslått å bevilge 0,5 milliarder kr mer, slik at man skal kunne styrke pasientbehandlingen og opprettholde den.

Det jeg har stilt spørsmålstegn ved når det gjelder Fremskrittspartiets budsjett, er først og fremst mangelen på en samlet økonomisk styring, men også fordelingsvirkningen mellom ulike grupper. Regjeringen – Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – har gått inn for endringer i formuesskatten, som betyr at de som har lavere formuer, kommer bedre ut ved endringen av formuesskatten og får høyere bunnfradrag. Fremskrittspartiet foreslår jo at de hundre rikeste i dette landet i gjennomsnitt skal få 5 mill. kr i skattelette på formuesskatten hver. Hva er rimelig i forhold til det? Er det et uttrykk for omtanke for folk flest, at man gir massive skattelettelser til dem som har aller mest?

Ellers må jeg forsikre representanten om at vi kommer til å følge nøye med i hva som står i Fremskrittspartiets alternative budsjetter, slik at vi får klarhet i konsekvensene av dem – konsekvenser som jeg dessverre registrerer at Fremskrittspartiet ikke alltid tar like mye innover seg.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Ulf Leirstein (FrP) [10:30:50]: Jeg har i mitt innlegg tenkt å snakke om Fremskrittspartiets politikk. Det tror jeg er en grei måte å få oppklart en del av de misforståelsene på som saksordfører tidligere tydeligvis har kommet med.

Fremskrittspartiet har troen på enkeltmennesket, og at hver enkelt av oss i større grad enn i dag skal få mulighet til å fatte beslutninger som vedrører vårt eget liv.

Fremskrittspartiets forslag til statsbudsjett for 2006 viser kun den retning vi ønsker at staten skal tilordne seg i forhold til å nå våre langsiktige mål for samfunnet. Gjennom å gjøre omprioriteringer på statsbudsjettet for ett år kan man ikke vise alle de endringer som er nødvendige for å få et friere og bedre samfunn for enkeltmennesket på alle samfunnsområder. Derfor må vårt forslag til statsbudsjett leses som de første skritt på veien for å nå de mål Fremskrittspartiet ønsker for samfunnet.

Vi har i vårt alternative statsbudsjett lagt vekt på

• skattereduksjoner

• avgiftsreduksjoner og investeringer som bidrar til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse

• lovendringer og reformer som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende på norsk økonomi

Fremskrittspartiet legger stor vekt på å få bedre tjenester fra offentlig sektor gjennom effektivisering, investering og rasjonalisering. Investeringer i offentlig eid realkapital vil øke veksten i både offentlig og privat verdiskaping.

Fremskrittspartiet mener at Regjeringen lar den offentlige realkapital og dermed mange av det offentliges primæroppgaver forvitre. Det må investeres mer i offentlig sektor, spesielt innen helse- og omsorgssektoren, slik at folk flest kan få et bedre tilbud av offentlige tjenester. Konkurranseutsetting vil øke effektiviteten i tjenesteproduksjonen og kan gjennomføres selv om det offentlige har ansvar for finansiering og kvalitetssikring av tjenestene.

Ønsket om å foreta nødvendige investeringer i offentlig sektor må ikke misforstås i den retning at Fremskrittspartiet ønsker en større offentlig sektor. Tvert i mot, Fremskrittspartiet er bekymret over den sterke veksten i statens utgifter.

I vårt alternative statsbudsjett foretar vi vesentlige endringer i budsjettets hovedprioriteringer. Fremskrittspartiet kutter betydelig i de løpende statlige utgiftene, men omfordeler samtidig til bl.a. helsevesenet, justissektoren og samferdselssektoren. Disse høyst nødvendige omprioriteringer fører bl.a. til

• bedring av den sosiale profilen

• bedring av helsevesenets samlede økonomi

• styrking av justissektoren

• styrking av Forsvaret

• økt satsning på veibygging

Samtidig reduserer Fremskrittspartiet det samlede skatte- og avgiftstrykket med over 28 milliarder kr. Dette får gunstige effekter på økonomien fordi

• det blir mer lønnsomt å investere, arbeide og spare, noe som bedrer grunnlaget for økonomisk vekst

• varer og tjenester blir rimeligere som følge av avgiftslettelser

• grensehandelen reduseres som følge av avgiftslettelser og bidrar til økt sysselsetting samt mindre smuglig og annen illegal virksomhet

Angrepene mot Fremskrittspartiets budsjettopplegg har ofte vært disponeringen av inntekter fra petroleumsvirksomheten. For inneværende år er det vedtatt å disponere 22 milliarder kr mer enn handlingsregelen tilsier. Fremskrittspartiets forslag for neste år er at vi disponerer 29 milliarder kr mer enn handlingsregelen tilsier.

Handlingsregelen har siden den ble innført i 2001, aldri blitt fulgt. Og da virker det noe underlig at det eneste saliggjørende i finanspolitikken skal være å følge denne såkalte handlingsreglen når ingen regjering så langt har lagt opp til å følge den. Hvordan kan man da beskylde Fremskrittspartiet for å være såkalt uansvarlig, når stortingsflertallet har valgt den samme såkalte uansvarligheten i alle budsjetter som er vedtatt siden 2001, da regelen ble innført? Innen utgangen av 2009 kan man forvente at Petroleumsfondet kommer til å lyde på 2 500 milliarder kr. Hvis man legger handlingsregelen til grunn, betyr det at man på det tidspunkt kan disponere 100 milliarder kr. Det er altså nesten ti ganger mer enn Regjeringen og stortingsflertallet legger opp til for 2006.

Etter Fremskrittspartiets mening er det viktig å skille mellom forbruk og investering når man bruker inntekter fra petroleumsvirksomheten. Fremskrittspartiet mener at en ansvarlig og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk vekst, og at oljeinntektene i større grad dermed kan brukes til nødvendige investeringer fremfor investeringer i utenlandske verdipapirer. Det hjelper svært lite for kommende generasjoner at de arver vår oljeformue i form av et oljefond, hvis de samtidig står overfor enorme investeringer som tidligere har vært mangelfulle.

Fremskrittspartiet er opptatt av å spare midler for å møte framtidige forpliktelser. Men: Vi har råd til noe bedre.

Fremskrittspartiet fremmer forslag om reduksjon av skatter og avgifter med over 28 milliarder kr. Det å gi reduksjon av skatter og avgifter er ikke noe man gjør for å være snill. Ved å redusere skatter og avgifter velger man å la folk få beholde mer av sin inntekt og sine midler enn det som det legges opp til i innstillingen fra stortingsflertallet.

De fleste vil helst jobbe for egen inntekt og kunne leve av denne. Det gir mennesker verdighet og gjør arbeidet mer meningsfylt. Fremskrittspartiet vil derfor at skattelettelser skal merkes for folk flest, og at lettelsene i særlig grad skal komme de med lav inntekt til gode.

Fremskrittspartiet foreslår en betydelig satsing på utbygging av norske veier, viktige investeringer i våre sykehus, styrking av og nødvendige innkjøp til vårt forsvar, en bedre eldreomsorg, økte ressurser til norsk skole, betydelig avsetning til forskning på viktige samfunnsområder og investeringer som næringslivet ber om. Dette er noen eksempler på investeringer som det for Fremskrittspartiet er viktig å påpeke at vi har råd til. Det vil være fornuftig å investere i fremtiden og legge til rette for framtidige generasjoner. Vi har råd til noe bedre.

En rekke av Fremskrittspartiets forslag vil gi en betydelig mer sosial profil overfor alle de grupper i vårt samfunn som har lite. Gjennom statsbudsjettet har vi mulighet til å gi et løft til alle landets minstepensjonister. Fremskrittspartiet foreslår å øke minstepensjonen med kr 5 000 fra neste år. Norge har råd til å beholde matmomsen på 11 pst., framfor å øke den til 13 pst., som Regjeringen har foreslått. Økning i utgiftene for husholdningene vil spesielt ramme de som har lite fra før.

Vi ønsker en opptrapping for å nå full grunnpensjon for samboende pensjonister. Vi fremmer forslag om at særfradraget for alder og uførhet økes. Samtidig vil våre skatte- og avgiftskutt merkes mest for dem som har lite.

Fremskrittspartiet konstaterer at vi som nasjon stadig opplever en utvikling vi ikke ønsker. Spesielt ser vi dette på området kriminalitet. Derfor er det behov for å få på plass et investeringsbudsjett for politiet. Fremskrittspartiet vil at politiet skal få et investeringsbudsjett på 500 mill. kr for neste år, slik at våre tjenestemenn- og kvinner kan få kjøpt inn nødvendig utstyr for å trygge sin egen sikkerhet og styrke kampen mot en stadig råere og tøffere kriminalitet.

Fremskrittspartiet ønsker et system med en direkte betaling via den enkelte bruker til det pleietilbud den enkelte selv ønsker. Men det politiske flertall ønsker et system der bostedskommunens økonomi og prioriteringer skal bestemme hvilke tilbud man får når man trenger omsorg. Inntil vi kan få på plass et nytt finansieringssystem, ønsker Fremskrittspartiet at kommunene, som i dag har ansvaret for eldreomsorgen, skal få betydelige økte ressurser. Men i motsetning til Regjeringen ønsker vi å øremerke store deler av den styrkingen som kommunene skal få i 2006. Innenfor dagens system er det kun øremerking til eldreomsorg og skole som gir innbyggerne en garanti for at økte ressurser faktisk går til en bedre eldreomsorg og skole. Vi ønsker at kommunene skal tilby flere og bedre sykehjemsplasser. Vi ønsker at kommunene skal gi et bedre tilbud om hjemmebaserte tjenester. Vi ønsker en styrking av skolen, med fokus på innholdet. Derfor vil Fremskrittspartiet øremerke milliardbeløp til kommunal sektor.

Fremskrittspartiets budsjettopplegg tar utgangspunkt i at Norge faktisk har råd til noe bedre.

Forskjellen i norsk politikk går på mange områder mellom Fremskrittspartiet på den ene siden og de øvrige politiske partiene på den andre. Fremskrittspartiet mener at vi kan unne oss litt mer velferd. De øvrige partier tviholder på argumentasjonen om at hvis vi bruker én krone mer så går det galt. Forskjellen mellom Fremskrittspartiet og alle de andre partiene er en forskjell som vi som parti kan leve med. Men det som er trist, er at en rekke mennesker som har stått på med sin arbeidsinnsats gjennom et langt liv, nå ikke skal få nyte godt av den velstanden de har lagt grunnlaget for. De andre partiene har langt på vei skapt et inntrykk av at Norge ikke har råd til mer velferd. Men en feilaktig påstand blir ikke til fakta bare fordi man gjentar påstanden mange nok ganger.

Fremskrittspartiet konstaterer at i innstillingen om statsbudsjettet velger flertallspartiene å kjøre igjennom alle sakene slik som Regjeringen har fremmet dem for Stortinget. Statsministeren var i sin tiltredelsestale i denne sal opptatt av at man skal ha et samarbeid med opposisjonen. I budsjettsammenheng er det tydeligvis ikke ønskelig.

Jeg tar opp alle våre forslag som er framsatt av Fremskrittspartiet i budsjettinnstillingen, samt Fremskrittspartiets forslag i sak nr. 4.

Presidenten: Ulf Leirstein har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:41:12]: Jeg merket meg at representanten Leirstein sa at Norge har råd til noe bedre, og at vi må unne oss litt mer velferd. Fremskrittspartiet sitter jo i styringen av flere av våre kommuner, bl.a. i noen av våre største kommuner, bl.a. i Oslo. I dag kan vi lese oppslag i Dagsavisen om stoppeklokke for all hjemmehjelp i Oslo. Tror representanten Leirstein og Fremskrittspartiet at eldre mennesker som bor i Oslo, føler at det er Fremskrittspartiets velferd som strømmer imot dem når de blir satt under stoppeklokkestyring for hvor mye som skal vaskes, når rullestolbruker Elsa Evjen i Dagsavisen sier at det ikke blir veldig rent av at det vaskes én time en gang i måneden?

Denne regjeringen har prioritert en styrking av kommuneøkonomien som gjør det mulig for kommunene å bruke mer penger på denne typen velferd. Men det er kommunene som bestemmer hva de skal bruke disse pengene til. Føler ikke representanten Leirstein en viss avstand mellom Fremskrittspartiets språkbruk og det vi ser av Fremskrittspartiets politikk, bl.a. i Oslo?

Ulf Leirstein (FrP) [10:42:41]: Hvis vi skal snakke om stoppeklokker, kan jeg vise til en rekke arbeiderpartistyrte kommuner hvor man angivelig bruker den samme formen for såkalt stoppeklokke og den type skjemaer. Men det er ikke det debatten dreier seg om. Det dreier seg om å gi økt velferd.

Det er slik at Fremskrittspartiet i sitt budsjett nå foreslår å bevilge like mye friske midler til kommunal sektor som regjeringspartiene. Den store forskjellen er at mens representanten Schjøtt-Pedersen er bekymret for at noen kommuner kanskje kan finne på å bruke de pengene på noe annet enn eldreomsorg og skole, så foreslår nettopp Fremskrittspartiet å øremerke betydelige deler av dette, slik at alle eldre og skolebarna våre er garantert at disse økte inntektene kommer til eldreomsorg og til skole, og ikke til andre ting.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:43:43]: Jeg har den største forståelse for at representanten Leirstein ikke tar opp sammenhengen i norsk økonomi, at det å bruke økte oljepenger faktisk fører til økt press på renten. Men jeg har også en stor forståelse for at det å ta midler fra Pensjonsfondet – jeg ønsker å gjøre representanten Leirstein oppmerksom på at oljefondet nå har blitt et pensjonsfond – at det å ta midler fra våre fremtidige pensjonister ikke er spesielt sosialt.

Det er allment aksepterte sannheter at økt pengebruk faktisk medfører økt press på renten, som igjen fører til styrket kronekurs. Dette er en politikk for massiv utflytting av konkurranseutsatt næringsliv. Det har en hårreisende sosial profil ved at barnefamilier spesielt vil lide under en økt rente. Men jeg har forståelse for at våre pensjonister i Spania vil ha glede av Fremskrittspartiets budsjettframlegg, og de er jo en økende velgerbase for partiet.

Ulf Leirstein (FrP) [10:45:10]:Jeg skjønner godt at Høyres representant er opptatt av velgerbaser. Det hadde kanskje vært godt å ha. (Munterhet i salen)

Jeg synes det er ganske utrolig at flere representanter, inkludert sist replikant, snakker om at vi nå har fått et pensjonsfond, og at det er til pensjoner. Man kan ikke snakke med noen troverdighet om det før dette såkalte pensjonsfondet blir øremerket for pensjoner. Vi ser fram til behandlingen av saken om pensjonsfondet og til å se om vi da kan få flertall for å få regler som gjør at midler blir øremerket for framtidige pensjoner.

Jeg synes på mange måter at Høyre ikke skal snakke om handlingsregelen og om sammenhengen i norsk økonomi. Den forrige regjeringen klarte samlet på fire år å overskride handlingsregelen med 100 milliarder kr, til tross for at man skryter av at det gikk rimelig bra på mange samfunnsområder. Den sosiale profilen var det Fremskrittspartiet som bidrog til, når vi inngikk forlik. Det har flere representanter for de tidligere regjeringspartiene innrømmet. Så der føler jeg at vi er på trygg grunn.

Heikki Holmås (SV) [10:46:32]: I forrige periode var Fremskrittspartiets nåværende parlamentariske leder, Siv Jensen, en av SVs beste allierte i arbeidet og kampen for billig barnehageplass til alle.

I sitt alternative budsjett kutter Fremskrittspartiet 1,3 milliarder kr i satsingen på barnehager. Er det slik at Fremskrittspartiet nå har gått vekk fra sine løfter om billige barnehageplasser, som de sammen med SV var initiativtakere til i forrige periode? Er det slik at Fremskrittspartiet snart har tenkt å fortelle alle sine velgere, som faktisk stolte på at også Fremskrittspartiet ville stå ved det løftet de gav i forrige periode, at de nå har gått vekk fra dette løftet?

Ulf Leirstein (FrP) [10:47:37]: For Fremskrittspartiet er det viktig med valgfrihet i familiepolitikken. Når vi snakker om en storsatsing på utbygging av barnehager, er det selvfølgelig viktig, noe som et enstemmig storting tidligere har uttrykt. Men det er også viktig å ivareta valgfriheten, bl.a. gjennom kontantstøtten. Den nye regjeringen velger, smålig nok, å kutte en liten del i den kontantstøtteordningen som man har i dag.

Hele forutsetningen for at man inngikk den type forlik var at valgfriheten skulle ligge i bunnen, og at det skulle være likebehandling av private barnehager og kommunale barnehager. Fremskrittspartiet har derfor i sitt budsjett stort sett lagt seg på den rammen som den avgåtte regjeringen la seg på for å få på plass flere barnehageplasser.

Dette har vi fokusering på, men vi er også opptatt av at det skal være en betydelig valgfrihet for småbarnsfamiliene, noe som den nye regjeringen tydeligvis ikke er opptatt av.

Bjørg Tørresdal (KrF) [10:48:41]: For Kristelig Folkeparti er kampen mot fattigdom og for økt bistand den aller viktigste. Veien til internasjonal fred handler om en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser.

I vår besøkte Fremskrittspartiets daværende nestleder, Siv Jensen, Uganda. Hun var vitne til fattigdom og nød og fikk se hvor viktig norsk bistand er. Hun uttalte i den forbindelse at Fremskrittspartiet ville godta Kristelig Folkepartis politikk for økt bistand, og gikk inn i valgkampen med løfter om en ny bistandspolitikk.

Dagens innstilling viser at Fremskrittspartiet ikke har snudd i bistandspolitikken. Hvorfor? Var det bare for å sjarmere Kristelig Folkeparti? Handlet ikke Siv Jensens ord om de fattigste i verden?

Ulf Leirstein (FrP) [10:49:46]: Det er ikke lett for denne representanten å være mellommann mellom representanten Siv Jensen og replikanten med hensyn til hva Siv Jensen opplevde i Uganda.

Hvis man hadde lest det som Siv Jensen sa bl.a. i vår partiavis da hun kom hjem, og hørt det hun har fortalt, hadde man funnet at det er helt riktig at hun så mye elendighet. Men hun så også at mye av u-hjelpspengene går til korrupte statsledere, som putter dem i egen lomme. De kommer i liten grad fram til dem som faktisk trenger det. Derfor er vi enig med den nye regjeringen i at vi skal kutte en del i det som går på den direkte, bilaterale støtten. Vi kutter dog mye mer.

Vi er opptatt av å se dette i sammenheng med bl.a. landbrukspolitikken, at de land som har en utfordring, får mulighet til å selge sine produkter også til Norge og til andre rike land i Europa.

Vi ønsker økt støtte til nødhjelp ved katastrofer, noe som vi har lagt inn i vårt budsjett. Ikke minst ønsker vi å gi betydelig mer støtte til og bedre rammebetingelser for frivillige organisasjoner, som gjør en kjempeinnsats for å bekjempe fattigdom.

Lars Peder Brekk (Sp) [10:51:14]:Ulf Leirstein og Fremskrittspartiet lover oss et friere og et bedre samfunn. De sier også at de skal være ansvarlige – og være ansvarlige i samarbeid med andre partier.

Jeg har lyst til å påpeke et par ting i budsjettalternativet deres. De foreslår enorme skatte- og avgiftslettelser, 28 milliarder kr. Hvilke konsekvenser får det for fellesskapsløsninger? De foreslår betydelige kutt i u-hjelpen, 8–9 milliarder kr. Det radbrekker internasjonal solidaritet. De foreslår enorme kutt i overføringene til landbruket, noe som umuliggjør landbruk i hele landet. Jeg har lyst til å spørre Leirstein: Er dette en ansvarlig politikk, eller er det en demonstrasjonspolitikk?

Fremskrittspartiet står nå for en alenegang. Hvorledes skal de komme videre når det gjelder samarbeid, når de kommer med en slik demonstrasjonspolitikk? Hvorledes ønsker de å få til et samarbeid med andre partier i Stortinget med det grunnlaget de her har lagt fram?

Ulf Leirstein (FrP) [10:52:33]:Jeg vet ikke om det siste som replikanten tok opp, må kunne tolkes som at man kanskje ønsket å invitere Fremskrittspartiet inn i varmen i den nye regjeringen, slik at man fikk et bredere parlamentarisk grunnlag, for mye kan tyde på at i enkeltsaker vil den nye regjeringen kanskje ha et stort behov for det.

Når det gjelder de forholdene som representanten tar opp, er det slik at når vi kutter i en del landbrukssubsidier, innfører vi også i vårt budsjett en del overgangsordninger, slik at det skal kunne gå lettere enn om en bare innfører et flatt kutt. Jeg tror faktisk at de WTO-forhandlingene vi opplever i disse dager, som bl.a. en senterpartistatsråd er ansvarlig for, mest sannsynlig vil føre til større omstillinger for landbruket i Norge. Da blir Fremskrittspartiets kutt i så måte bare blåbær.

U-hjelp var jeg inne på i stad.

Når det gjelder skattelettelser, er det faktisk slik at vi i vårt statsbudsjett også kutter betydelig i en del av utgiftene til staten, nettopp for å vise at vi ikke bare gir skattelettelser, men også kan omprioritere på det budsjettet vi har til behandling.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Jan Tore Sanner (H) [10:54:05]:Den økonomiske politikken Høyre fikk gjennomført i regjering, gav oss både lav rente og en sterkere økonomisk vekst enn de fleste sentrale EU-land. Derfor vokser nå skatteinntektene mer enn forventet og gir flere milliarder kroner til å styrke velferden.

Med vårt forslag til statsbudsjett og de justeringene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har samlet seg om i finansinnstillingen, ville denne positive utviklingen blitt forsterket:

• Veksten i økonomien gir mer å fordele til psykiatrien, til barnehagene og til omsorg.

• Innretningen av politikken legger grunnlag for morgendagens velferd gjennom en økonomisk politikk som sikrer lav rente og større rom for privat sektor, en kunnskapspolitikk hvor barna får flere undervisningstimer og lærerne mer etterutdanning, og en fremtidsrettet næringspolitikk hvor bedriftene får lavere skatt, og hvor det satses mer på forskning, utvikling og innovasjon.

En slik politikk skaper trygghet og muligheter – trygghet fordi vi holder orden i økonomien, satser på utdanning, en politikk som trygger jobbene og en velferdspolitikk som hjelper flere til å kunne klare seg selv, og muligheter fordi enkeltpersoner, lokalsamfunn og bedrifter som får mer handlingsrom, tar mer ansvar og bidrar til å skape en positiv utvikling.

Mange europeiske land ser til Norden og Norge for å lære av vår suksess – en suksess om knytter seg til kombinasjonen av gode velferdsordninger og et dynamisk arbeids- og næringsliv. De ser til Norden og Norge, ikke for å kopiere våre velferdsordninger, men for å lære av vår arbeids- og næringspolitikk.

Stoltenberg-regjeringen går motsatt vei og varsler en kopi av andre lands fiasko. Mens våre konkurrenter i Europa nå senker skattene og fjerner reguleringer, går Stoltenberg-regjeringen motsatt vei og varsler høyere skatter og flere reguleringer. Det er ikke uten grunn at flere spør seg om det er arbeidsløshetens Frankrike som er den nye regjeringens fyrtårn.

Noen uker etter valget slo Dagsavisen opp over hele førstesiden at Stoltenberg-regjeringen kom til dekket bord. Forklaringen er åpenbar. Norsk økonomi er meget sterk. Aldri før har flere vært i jobb, og aldri før har det blitt etablert så mange bedrifter.

I den rød-grønne regjeringens statsbudsjett bekreftes denne positive utviklingen. Kristin Halvorsen beskriver et bilde hvor det meste går bra. Problemet er bare at finansministeren åpenbart ikke har forstått hvorfor det går så bra. Stoltenberg-regjeringen fjerner nemlig de virkemidlene som har vært med på å skape den positive utviklingen:

• Skattelettelser er blitt til skatteskjerpelser.

• Satsing på forskning, utvikling og innovasjon er blitt til kutt i forskning.

• Et fleksibelt arbeidsmarked skal reguleres.

• En politikk for en lav rente er blitt en politikk som vil øke presset på renten og kronekursen.

• En politikk som skapte økt rom for privat sektor, er blitt en politikk som vil flytte arbeidskraft fra industrien til offentlig sektor.

Det å komme til dekket bord gir et fantastisk utgangspunkt. Men mulighetene kan også skusles bort. Det som skulle være en aktiv næringspolitikk, er blitt en aktiv politikk for å kvitte seg med virkemidler i næringspolitikken, noe næringsminister Odd Eriksen også bekreftet da han ble konfrontert med kuttene i den næringsrettede forskningen.

Det økte handlingsrommet som har fremkommet i det rød-grønne budsjettet på grunn av nye anslag, bruker Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre bl.a. til ytterligere å styrke den næringsrettede forskningen. I dag fremmer vi et forslag som gir Regjeringen en ny sjanse til å fylle opp Forskningsfondet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, i tråd med det forslaget som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmet i budsjettet.

Budsjettet vil gi en kraftig skatteøkning for selvstendig næringsdrivende og familieeide bedrifter. Nesten en halv million pensjonister får økt formuesskatt med Stoltenberg-regjeringens budsjett sammenlignet med etter vårt. Økt skatt på kapital og kapitalinntekter vil gjøre det dyrere for nordmenn å eie bedrifter i Norge.

Finansministeren er veldig opptatt av å «bevise» at hun tar de rike. Når en finansminister fra SV skal ta de rike, tenker hun åpenbart på mennesker som investerer sine egne penger i norske bedrifter. For ifølge Finansdepartementets egne beregninger vil den effektive beskatningen av 1 mill. kr investert i en bedrift, bli nesten 55 pst. Hvilken virkning tror finansministeren dette vil ha på investeringer i nye arbeidsplasser? Og hvilket signal tror finansministeren det er til dem som er opptatt av norsk eierskap i våre bedrifter?

Finansministeren har måttet tåle sterk kritikk av sitt skatteforslag, og det er ikke uten grunn. Hvis jeg i valgkampen hadde påstått at Kristin Halvorsen som finansminister ville ha bevilget seg selv 15 000 kr i skattelettelse, mens en person som tjener halvparten, skulle få skatteskjerpelse, er jeg overbevist om at Kristin Halvorsen ville ha sagt at nå rabler det for Sanner, og nå må Høyre slutte med denne svartmalingen.

Kristin Halvorsen fortjener selvsagt honnør for å ha fulgt opp deler av skattereformen og langt på vei har fjernet den store urettferdigheten som er i skattesystemet mellom skatt på inntekt og skatt på kapital. Men det er ikke noe vakkert nedslag som Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg har fått etter sitt politiske hallingkast. Alle som fulgte debatten i valgkampen, og alle som vet hva Arbeiderpartiet og SV stod for i forrige periode, ser den skrikende kontrasten som det er mellom ord og handling. Mens noen får noen hundre tusen i skattelettelse, blir de skattelettelsene vi hadde foreslått på lave og vanlige inntekter, fjernet og erstattet med noen hundrelapper.

For Høyre har det alltid vært et hovedpoeng i skattepolitikken at alle inntektsgrupper skal få lavere skatt. Skal skattepolitikken ha legitimitet, må den også være rettferdig. Det skal lønne seg å jobbe, derfor er det viktig for Høyre å redusere skatten både på lave og vanlige inntekter.

Man skal selvsagt ikke overdrive effekten av ett statsbudsjett. Ett statsbudsjett har begrenset virkning. Men den rød-grønne regjeringen har foretatt et grunnleggende skifte i den økonomiske politikken. Mens Høyre har vært opptatt av å skape større rom for privat sektor gjennom å begrense veksten i offentlige utgifter, øker de rød-grønne skattene for å øke de offentlige utgiftene.

Finansdepartementet bekrefter i svar til Høyre på spørsmål i forbindelse med budsjettet at dette politikkskiftet kan føre til økt press på renten, og at arbeidskraft flyttes fra privat sektor til offentlig sektor. Departementet skriver:

«Skattelettelser vil generelt sett virke mindre ekspansivt på økonomien enn økt forbruk i offentlig sektor.»

Finansministeren forsøker å berolige alle som har mye lån, med at den rød-grønne politikken ikke vil føre til renteøkninger. Det er ikke troverdig. Når budsjettet ved fremleggelsen ikke gav utslag i markedet, skyldes det selvfølgelig at markedet allerede hadde priset inn den rød-grønne politikken. Nå forventes det derfor raskere og høyere renteøkninger enn før valget.

Halvorsen og Stoltenbergs statsbudsjett har en dobbelt så høy utgiftsvekst som sentrum-Høyre-regjeringens budsjett. Ved behandlingen av budsjettet legger Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre også opp til en noe lavere oljepengebruk.

Finansdepartementet peker også på at den langsiktige virkningen av sterkere vekst i offentlige utgifter er at arbeidskraft flyttes fra privat sektor til offentlig sektor. Departementet skriver:

«I den grad endringer i skattenivå og offentlig etterspørsel ikke fører til endringer i produktivitet eller i tilgangen på produksjonsfaktorer, vil økt offentlig forbruk på noe lengre sikt måtte motsvares av en overflytting av ressurser fra annen virksomhet.»

Dette er departementalt språk, men det betyr at arbeidskraft flyttes fra industri og over i offentlig sektor.

Dette utdyper også departementet ved at en peker på den negative virkningen av skatteøkninger. Departementet skriver:

«Det finnes erfaringer for at en økning i skatte- og avgiftsnivået isolert sett kan bidra til å dempe den underliggende veksten i arbeidstilbudet, og dermed øke presset mot privat næringsvirksomhet.»

Disse faglige vurderingene har Kristin Halvorsen og hennes regjering valgt å se bort fra, og de har åpenbare negative virkninger når de ikke følges.

Budsjettet tar flere skritt i gal retning og kan gi oss en trippelsmell – først økte skatter, så høyere renter, og etter hvert vil lavere vekst gi oss mindre til velferd.

Jeg tar opp de forslag som Høyre har fremmet sammen med andre partier i finanskomiteens innstilling.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [11:04:18]: Det er vel stort sett bare Høyre som har klart å se spøkelser i det budsjettet som vi diskuterer i dag. Tvert imot har departementet gjennom grundige utredninger slått fast at budsjettet virker om lag nøytralt på økonomien, og markedet har konstatert – og jeg siterer konsernøkonomen i DnB NOR – at «dette er i høyeste grad et ansvarlig budsjett».

Jeg registrerer at Sanner sier at den nye regjeringen har gått til dekket bord. I så fall er det et bord hvor skitne kopper står igjen – med høyere ledighet, med mindre vekst i sysselsettingen, med en økende rente og med dårligere velferdstjenester rundt om i mange av kommunene.

Så merker jeg meg at Sanner skryter av den nordiske velferdsmodellen og sier at mange land ønsker å komme til Norge for å se på hvordan offentlig og privat sektor spiller sammen, f.eks. i arbeids- og næringspolitikken. Men er det på grunn av at disse tingene fungerer så bra at Høyre så gjerne vil endre det, bl.a. gjennom endring av arbeidsmiljølovgivningen? Er det fordi samspillet mellom den offentlige og den private sektoren er påvist å ha positiv virkning på produktiviteten at Sanner mener at det er så viktig å redusere de offentlige tiltakene, slik at de skal kunne gi mindre bidrag til velferd og mindre bidrag til utvikling også i privat sektor?

Jan Tore Sanner (H) [11:05:55]: Høyre har vært med på å utvikle den nordiske velferdsmodellen, og vi er stolt av den nordiske velferdsmodellen. Faktisk har vi sittet i regjering i de fire siste årene og styrket mange sentrale velferdsområder, på samme måte som den borgerlige regjering i Danmark. Og det har vært borgerlige regjeringer både i Sverige og i Finland.

Det er ikke slik at den nordiske velferdsmodellen er et resultat av sosialdemokratiet. Høyre har også vært med på å utvikle den, og vi er stolt av den. Men den må også utvikles. Og noe av det som har vært styrken i den nordiske velferdsmodellen, er jo at vi har hatt et fleksibelt arbeidsmarked, en dynamisk næringspolitikk, nemlig selve grunnlaget for velferden vår. Det er det vi har vært opptatt av i disse fire årene, at vi må sørge for den fremtidige velferden ved å stimulere bedriftene og næringslivet. Derfor ser vi nå at skatteinntektene øker. Vi har senket skattene for bedriftene, men når det skapes mer, blir det også mer å fordele. Derfor er det nå mer å fordele til psykiatri, til barnehager og til omsorg. Det er en del av den nordiske velferdsmodellen, og jeg registrerer at Arbeiderpartiet nå fjerner mange av de virkemidlene som har skapt den positive utviklingen.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:07:25]: Eg konstaterer at representanten Sanner er nøgd med den politikken som den borgarlege regjeringa førte, også skattelettane som han fekk gjennomført. Eg vil minne om at Framstegspartiet har vore ein nødvendig føresetnad for mykje av den politikken, og at også alle dei skatte- og avgiftslettane som er gjennomførte, er blitt gjennomførte med Framstegspartiet sin støtte.

Når det derimot gjeld den utbytteskatten som den borgarlege regjeringa gjekk i bresjen for, var det eit forlik med Arbeidarpartiet. Vi vil ikkje støtte det, vi ønskte vesentlege forbetringar. Vi var også redde for at den føresetnaden som gjekk på at formuesskatten skulle fjernast, ikkje blei innfridd. Den frykta viser seg no å vere reell.

Mitt spørsmål til representanten Jan Tore Sanner er: Ser representanten Sanner at ein burde ha gjort enkelte andre grep, slik at ein hadde sikra at også formuesskatten blei fjerna før utbytteskatten blei innført?

Jan Tore Sanner (H) [11:08:42]: Dette var en litt overraskende replikk. Jeg mener å ha sett i Aftenposten at Fremskrittspartiet nå støtter utbytteskatten og faktisk legger den til grunn i sitt alternative budsjett. Det er riktig at jeg har vært med på å fremforhandle tre budsjetter med Fremskrittspartiet. Det er ingen tvil om at hvis Fremskrittspartiet da hadde ønsket å prioritere lavere formuesskatt, ville vi ha vært villige til å imøtekomme det, for det hadde vært i tråd med regjeringens politikk. Men man valgte å prioritere helt annerledes.

Jeg vedstår meg det gode samarbeidet vi har hatt med Fremskrittspartiet gjennom hele forrige fireårsperiode. Vi oppnådde mange gode resultater sammen. Men jeg registrerer at Fremskrittspartiet nå etter valget har falt tilbake til den gamle populistiske linjen: De har valgt å ikke justere den økonomiske politikken noe i retning av de andre borgerlige partiene, men har istedenfor valgt markeringslinjen. Jeg håper at Fremskrittspartiet etter hvert vil velge å nærme seg de andre borgerlige partiene noe mer, slik at vi kan samarbeide enda bedre.

Heikki Holmås (SV) [11:09:57]: Jan Tore Sanner tegnet et bilde der han framstilte det som om den nye regjeringen ønsket arbeidsløshetens Frankrike. Nå kan jeg berolige Jan Tore Sanner med at vi faktisk øker antallet tiltaksplasser, for nettopp å bekjempe arbeidsløshet.

Jan Tore Sanner kom også inn på punktet med at skatteøkninger isolert sett har en negativ virkning. Men det er ingenting som fungerer «isolert sett» i en økonomi. Min gamle rektor Victor Normann, som Jan Tore Sanner burde kjenne til, sa alltid at en var nødt til å gjøre totalkostnadsvurderinger. Isolert sett har det negativ virkning hvis du bruker pengene på tant og fjas, men vi har tenkt å bruke pengene på fornuftig måte.

Det må være fortvilende for Jan Tore Sanner at en regjering med SV både skaper større vekst i norsk økonomi og skaper flere arbeidsplasser, samtidig som man sikrer en stabil økonomisk utvikling.

Jan Tore Sanner (H) [11:11:12]: Sannheten er at representanten Heikki Holmås ikke kan nevne ett eneste forslag som bidrar til å skape flere arbeidsplasser i det rød-grønne budsjettet sammenlignet med vårt. Å etablere flere tiltaksplasser skaper ikke arbeidsplasser, det er et tiltak for å hjelpe folk tilbake til arbeidsmarkedet. Å skape nye arbeidsplasser må gjøres gjennom å legge til rette for bedriftene og for næringslivet.

I vårt budsjett har vi senket skattene for å legge til rette for næringslivet, vi sørget for en mer fleksibel arbeidsmiljølov, vi sørget for å satse mer på forskning, utvikling og innovasjon. Det bidrar til å styrke bedriftene og at flere etablerer nye arbeidsplasser.

Når jeg har pekt på arbeidsløshetens Frankrike, er det fordi det ser ut til at den nye regjeringen nå kopierer mye av den politikken som har skapt problemene i Frankrike, nemlig at man har et overregulert arbeidsmarked og en overregulert næringspolitikk. Det bidrar ikke til å skape de arbeidsplassene i privat sektor som vi trenger for å få arbeidsløsheten ned.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:12:36]: Vårt samfunns evne til å kombinere langsiktig eierskap, kunnskap og rike naturressurser har gitt gode resultater. Det er sterkt medvirkende til vår velstandsutvikling og samfunnsbygging. Som Høyre sier, er den økonomiske politikken viktig, men etter Senterpartiets syn må den kompletteres med en aktiv og praktisk næringslivspolitikk.

«Næringsnøytralitet» var et honnørord fra Høyres tidligere finansminister. Mitt spørsmål til representanten er: Ønsker Høyre nå framover å nyansere dette for å få fram en mer praktisk næringslivspolitikk, hvor bransjeforhold og ulike selskapsformers samfunnsansvar også vektlegges?

Det er mange næringslivsledere rundt omkring i det ganske land som undrer seg på hvorfor Høyre ikke er mer praktisk i sin næringslivspolitikk.

(Jan Tore Sanner snublet i en veske på vei til talerstolen.)

Jan Tore Sanner (H) [11:13:45]: Det er åpenbart at det er mange som legger ut snubletråder om dagen. (Latter i salen)

Det er bare én regjering som har brukt begrepet «næringsnøytralitet.» Det var den forrige Stoltenberg-regjeringen. Høyre ønsker en fremtidsrettet næringspolitikk, hvor vi legger til rette for bedriftene, for bransjene og for næringslivet. Om vi er så opptatt av næringspolitikken i Høyre, er det fordi vi er opptatt av velferd. Vi er opptatt av at vi må skape verdiene før vi bruker dem. Derfor er vi opptatt av at bedriftene skal ha lavere skatt, men også av at vi skal satse mer på næringsrettet forskning, utvikling og innovasjon. Vi må satse mer på infrastruktur.

Næringspolitikken har mange forskjellige grep. Men der tror jeg Lundteigen har flere høner å plukke med sin egen næringsminister, som nå er i ferd med å fjerne de virkemidlene som vi brukte for å stimulere bedriftene og næringslivet. Lundteigen kan heller ikke nevne ett eneste forslag i regjeringen Stoltenbergs budsjett som bidrar til flere arbeidsplasser i privat sektor enn det som lå i vårt forslag.

Reidar Sandal (A) [11:15:09]: Det er eit faktum at den nye og den gamle regjeringa held seg til den same økonomiske ramma, dvs. at ein brukar like mykje pengar. Men det er klart ulike oppfatningar om korleis pengane skal bli brukte. Det er det også mange av våre folkevalde på lokalt og regionalt nivå som har merka seg. Svært mange av dei er opptekne av ei verdig omsorg og ei skikkeleg opplæring for barna våre. Kommunane vil få ein vekst på 5,7 milliardar kr i frie inntekter neste år – langt meir enn regjeringa Bondevik II foreslo. Ordføraren i Bærum er tydelegvis glad for pengane som vil komme. Han uttala til Budstikka:

«Penger lukter ikke. De tar vi med glede imot».

Deler representanten Sanner den gleda som ordføraren i heimkommunen hans tydelegvis har gitt uttrykk for?

Jan Tore Sanner (H) [11:16:25]: Jeg forstår veldig godt alle ordførere som gleder seg over å få mer penger. Noe annet ville vært rart. Men jeg er også veldig glad for at mange av Høyres ordførere nå velger å bruke pengene til å prioritere skolen, sørge for at barna får flere undervisningstimer, og sørge for at man bruker pengene på en fornuftig måte.

Men det står med liten skrift i det brevet som kommunalministeren sender til kommunene – og det er et varsel om hva som kanskje kan komme i neste runde – at man nå vil vurdere selskapsskatten og om den skal gå til kommunene, og også vurdere momskompensasjonsordningen som har bidratt til at kommunene har fått mer igjen for de pengene de har hatt til disposisjon. Det kan bli en kortsiktig glede, og jeg forstår at mange frykter at dette kan bidra til at vi får ny fart i lønns- og prisstigninger, og kanskje høyere rente.

Men som sagt: Selvsagt gleder ordføreren seg til å få mer penger, det er deres jobb å jobbe for det. Men vi skal heller ikke overdrive effekten, det er vel omtrent 1 pst. mer, slik at en forskjell som natt og dag er det neppe for noen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heikki Holmås (SV) [11:18:00]: Dette budsjettet betyr et klart brudd med høyredreiningen i politikken som har vart i tiår. Vårt budsjettforslag som blir vedtatt i dag – det er jo all right i seg selv – varsler en kursendring i retning av at fellesskap, bærekraft og solidaritet skal prioriteres istedenfor mest skattelette til de rikeste.

Den forrige regjeringens grunnleggende prinsipp for økonomien, godt støttet av Fremskrittspartiet, var at veksten i statsbudsjettets utgifter skulle være mindre enn veksten i Fastlands-Norge. Kort sagt: Folk skulle bli rikere, og fellesskapet skulle råde over en stadig mindre andel av pengene. Konsekvensene har vært tydelige. Forskjellene mellom hva folk har råd til privat og kvaliteten på hva det offentlige fellesskapet har kunnet tilby, har økt. Folk er ikke dumme. Dette merkes, og det ser folk. Det merkes først på nedlagte eldresentre, musikkskoler og fritidsklubber. Så merkes det på at det blir færre lærere og mindre penger til oppfølging av den enkelte elev. Så merkes det i eldreomsorgen, ved at ferdigbygde sykehjemsplasser blir stående tomme uten å bli tatt i bruk. Dette er fortiden. Politikken som jeg beskriver, ble ført av den forrige regjeringen med støtte fra Fremskrittspartiet.

Framtiden ligger i dagens statsbudsjett, et første skritt i ny retning, der veksten i hva, og hvor mye penger, fellesskapet skal forvalte, skal være styrt ut fra hva slags prioriteringer vi som fellesskap foretar, og ikke bare ut fra hva hver enkelt av oss ville brukt pengene til. For du får ikke bygget veier og kollektivtrafikk ved å gi skattelette til folk. Du får ikke drevet bibliotek og eldresentre ved å gi skattelette til folk. Du får ikke bygget nye skoler og drevet arbeidsmarkedstiltak for folk ved å gi skattelette. Dette må gjøres i fellesskap. Alt sammen er avgjørende for utviklingen av det norske samfunnet. Det er de samme prioriteringene som har gjort Norge til et av de beste land i verden å bo i, og det samme samfunnssynet som har gjort oss til et land med en av verdens mest konkurransedyktige økonomier – ved at vi prioriterer og løfter i fellesskap, fordi vi på venstresiden har forstått at fellesskapets sterke hånd løfter mye bedre enn høyresidens usynlige hånd. Derfor dobler vi veksten i pengene vi styrer over statsbudsjettet i forhold til høyresidens forslag, fordi vi har ambisjoner nedfelt i Soria Moria-erklæringen – ambisjoner som deles av flertallet av folk her i landet, ambisjoner om igjen å føre en politikk for å minske forskjellene her i landet og for å avskaffe fattigdommen. Vi kommer til å fortsette den økningen i årene som kommer.

Vår styringsregel er mer fellesskap og mer utjevning som erstatning for høyresidens styringsregel, som var mindre fellesskap og mer ujevn fordeling. Vi fortsetter den samfunnsmessige utbyggingen og avsetter mer til rassikring og veier i hele landet, og til utbygging av jernbanen. Der høyresidens ambisjoner var å sulte i hjel og konkurranseutsette jernbanen, har vi begynt opptrappingen i retning av en moderne jernbane, som er viktig for å binde landet sammen, nødvendig for økt miljøvennlig godstransport, og ikke minst helt avgjørende for de tusener som tar toget til jobb og skole hver eneste dag. Det er forstemmende, det må jeg få si, at en regjering der Venstre hadde samferdselsministeren, la fram et budsjett som var så dårlig på jernbane som det Bondevik II-regjeringens var. Her er etterslepet størst og ambisjonene store. Her må vi sette inn trykket om vi skal komme inn på stasjonen i rute.

Vi skal prioritere miljøet. Vi skal starte en satsing på en utvikling av CO₂-håndtering som gjør at vi raskest mulig kan få til gasskraftverk som ikke slipper ut CO₂. Dette var en av de store ambisjonene som Venstre og Kristelig Folkeparti hadde i den forrige regjeringen, og en av de store sakene som aldri ble gjennomført, slik at vi nå kunne vært i rute. Det er vi ikke, men vi gjør det vi kan for å ta igjen det tapte og komme på plass.

Vi starter en omlegging av skattesystemet i en mer rettferdig retning, der de som har aller lavest arbeidsinntekt, altså alle som tjener under 180 000 kr, får økt minstefradrag – det til Venstres Lars Sponheim. De får altså en større skattelette, og de med de største aksjeutbyttene må bidra mer til fellesskapet. Fjerning av skatten på aksjeutbytte var den største enkeltstående årsaken til at forskjellene økte i løpet av 1990-tallet, og vi er dundrende glade for å få være medlem av den regjeringen som nå innfører dette, og innfører det med en skjerpet profil i forhold til det Bondevik-regjeringen la opp til.

Vi har også latt være å gjennomføre én av de tingene som var en premiss for den forrige regjeringen med hensyn til skattereformen, nemlig å fjerne formuesskatten. Med vårt opplegg blir det neste år færre pensjonister som kommer til å betale formuesskatt, enn det høyresiden la opp til i sitt budsjettforslag.

Jeg sa at vår styringsregel var mer fellesskap og mer rettferdig fordeling, og da er skatt, som jeg har snakket om, ett av de viktigste redskapene for å omfordele. Men i tillegg skal vi bygge ut velferden, og da skal vi sørge for mest velferd til dem som har lite fra før. Vi skal altså ha billigere barnehager, og vi skal gjennomføre det fra 1. januar, i motsetning til hva resten av Stortinget ønsker å være med på. Vi står ved det barnehageløftet vi gav. Vi skal også bedre barnevernet og sørge for at det statlige barnevernet får de pengene de har bruk for til å kunne gjøre en god jobb for de ungene som har behov for det. Vi skal sørge for at sykehusene kan drive videre på det aktivitetsnivået de har hatt i år. Det er behov for en halv milliard kroner ekstra for å få til det, og den halve milliarden stiller vi opp med. Vi vil bruke mer penger på arbeidsmarkedstiltak, for i motsetning til hva Jan Tore Sanner mener, mener vi at det at vi har hatt en offensiv bruk av arbeidsmarkedstiltak, har vært helt avgjørende for å kunne ha en lav arbeidsløshet. Det å sørge for tiltak som gir folk muligheten til å omskolere seg og komme ut igjen på arbeidsmarkedet, er noe av det som har vært helt fundamentalt, og som gjør at Norge er ett av de landene i verden som har hatt lavest arbeidsløshet over tid. I dag er arbeidsløsheten for høy, og det er vi nødt til å gjøre noe med.

Og så er det vi som skal løfte de fattigste aller mest. Vi skal sørge for å løfte dem på en måte som kjennes. Vi skal sørge for å satse på bolig og på bostøtte. Vi skal gjøre noe mer for dem som i dag har rusmiddelproblemer. Der kjører vi i gang med et løft som jeg tror vil bety mye på sikt for at vi skal kunne klare å nå vår målsetting om å avskaffe fattigdommen.

Og så starter vi den opptrappingen av kommuneøkonomien som vi har lovet alle sammen. Under den forrige regjeringen ble det konsekvent bevilget mindre penger enn det som var nødvendig for å møte de utfordringene som ligger i det at vi blir flere mennesker her i landet, og at flere av oss blir eldre. Da var høyresidens svar: Kutt i lærerne til ungene våre, kutt i eldreomsorgen til foreldrene og besteforeldrene våre og en storstilt ideologisk konkurranseutsetting og privatisering, som har vært mislykket i mange kommuner. Vårt svar er å velge en annen vei, å velge en bedre økonomi for fellesskapet framfor en skjevfordelt rikdom som øker forskjellene blant folk.

Dette kommer til å bety mye rundt i kommunene. Da jeg drog til bystyret i Oslo og møtte ordføreren og byrådslederen, må jeg innrømme at det var kjekt å kunne få en slik tilbakemelding fra Oslo kommune, som altså ikke hadde en eneste negativ tilbakemelding på det budsjettet som vi la fram overfor dem. Det samme tror jeg at mange representanter har erfart når de har reist hjem til sine kommunestyrer, til sine fylkesting og fortalt om hvordan det blir med politikken til den nye regjeringen. Og jeg har ikke akkurat hørt noe ramaskrik fra Høyre-ordførere, fra ordførere fra Fremskrittspartiet, eller for den saks skyld fra ordførere fra Kristelig Folkeparti og Venstre, om at det er en forferdelig dreining av politikken.

Vi har altså gjennomført det største løftet på barnehagefronten som har vært gjort. Det har aldri vært en så stor satsing på barnehager som det som gjøres over dette budsjettet. Vi får gjennomført det som har vært den ene forutsetningen i barnehageforliket, nemlig at prisene skal ned, for det er kun gjennom å sørge for å få satt ned prisene at vi kan se hvor mange mennesker det er som faktisk ønsker en barnehageplass. Dette burde alle som har et lite snev av markedsøkonomisk innsikt, forstå. Derfor er det å sette ned prisen viktig.

Dette budsjettet er preget av satsing på fellesskap, rettferdighet, kamp mot fattigdom og miljø. Det er første skritt i retning av et samfunn med mer solidaritet og tanke for framtidige generasjoner. Dette er første skritt, men det kommer flere.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:28:25]: Representanten Holmås har rett i éin ting, at budsjettet frå den nye regjeringa har ei anna og annleis innretting i pengebruken sin. Det demonstrerte og forklarte han jo godt, at det vil seie meir pengar til offentleg sektor, og at det skal finansierast med høgre skattar og avgifter. Men det betyr også at vi ikkje får til den prisreduksjonen som skatte- og avgiftslette ville gitt. Eg kan jo også nemne at i svaret frå Finansdepartementet seier dei at ein auke i matmomsen, frå 11 til 13 pst., vil gi ei prisstiging som er 0,2 pst. høgre enn dersom dei ikkje hadde foreteke denne skjerpinga.

Då er mitt spørsmål til representanten Holmås: Har SV rekna ut kor mykje den endra innrettinga vil ha å seie for prisstiginga? Og korleis vil dette slå ut i forhold til rentenivået?

Heikki Holmås (SV) [11:29:41]: Jeg sitter heldigvis ikke på rommet og regner for meg selv, selv om det av og til kan se ut som om Fremskrittspartiet gjør det. Vi har et helt finansdepartement til å regne på dette nå, og Finansdepartementets utregninger finnes jo i tilleggsproposisjonen. De er klinkende klare. De sier at med den utviklingen vi kommer til å få, vil vi ha om lag den samme utviklingen som vi har hatt. Vi vil ha en økning i prisstigningen som vil være på samme nivå som den lå på med den forrige regjeringen. Vi vil få flere folk i arbeid, og vi vil få en høyere vekst. Så med denne regjeringen vil vi få en videre stabil utvikling – en utvikling som kommer til å føre til mer rettferdighet i samfunnet. Og det er jeg faktisk stolt av!

Svein Flåtten (H) [11:30:41]: Jeg forstår at representanten Holmås er «dundrende glad» for at han kan være med på å gi store skattelettelser til folk med høye lønnsinntekter. Når skattereformen nå innføres, får personer med høy lønnsinntekt og – jeg presiserer – med stor formue som ikke er i aksjer, betydelige skattelettelser.

Nå har vi sett hittil i denne sesjonen at SVs gruppe av og til kan ha litt andre oppfatninger enn det Regjeringen har. Jeg vil da gjerne spørre representanten Holmås om følgende: Er det slik at SVs finansfraksjon – kanskje til og med hele stortingsgruppen – kommer til å fortsette å stå fast ved å ville et slikt resultat av skattesystemet over tid? Er de tilfreds med de store lettelsene i beskatningen på høye lønnsinntekter?

Heikki Holmås (SV) [11:31:54]: Nei, vi er ikke tilfreds med det. Men det vi er tilfreds med, er at vi har klart å gjennomføre en omlegging av skattesystemet. De som har de høyeste inntektene på aksjer, og de som har de høyeste inntektene på formue, er de som bidrar mest. Det er sånn at et menneske med 600 000 kr i lønn, ville fått dobbelt så stor skattelette med det opplegget som den Høyre-dominerte regjeringen la fram. Derfor er vi fornøyd med at vi har klart å gi større skatteskjerpelser til dem som virkelig tjener mye penger, og som har de største formuene, og vi er fornøyd med at vi har klart å gi større skattelette enn det den forrige regjeringen fremmet forslag om, til de menneskene som tjener under 180 000 kr – folk som har lave inntekter. Dette er et første skritt.

Vi vil bruke resten av tiden vår på å fortsette å skape et mer rettferdig skattesystem, men dette var det første skrittet på veien.

Laila Dåvøy (KrF) [11:33:06]: SVs kanskje viktigste næringspolitiske grep i valgkampen var avskrivningssatsene på maskiner. Hvordan kan da SV i regjering gå med på å reversere Bondevik II-regjeringens forslag om å øke avskrivningssatsene på maskiner til 25 pst.?

Når det gjelder skattereformen, vil jeg vise til SVs tidligere, svært offensive, uttalelser både før valgkampen og i valgkampen. Hvilken endring har skjedd i SVs syn på skattereformen etter at partiet kom i regjering – og som bl.a. medfører at den nye regjeringen reduserer bunnfradraget i forhold til Bondevik II-regjeringens forslag?

Heikki Holmås (SV) [11:33:58]: Her var det mye å gripe fatt i, og la meg begynne med det første: avskrivningssatsen.

Vi synes det er et godt forslag å øke avskrivningssatsen, men det er ikke noe av det vi prioriterte i årets budsjett. En av grunnene til at vi ikke prioriterte det, er at norsk økonomi går veldig bra nå. Det går i riktig retning, og vi tror at norsk økonomi kommer til å fortsette å gå bra, spesielt nå når vi har fått vår nye regjering. Og da synes ikke vi at det er et riktig tiltak å prioritere.

Så vil jeg ta en av de store misforståelsene rundt dette med skattereformen. En av de store forutsetningene for høyresiden var avskaffelse av formuesskatten. Det ville virkelig være en skattelette for dem som har mest penger fra før, som har de største formuene. Det har vi sagt nei til. Vi har sagt et dundrende nei til en skattelettelse til dem som har de største formuene, og vi har skjerpet skatten for dem som har mest, og som får størst aksjeutbytte.

Odd Einar Dørum (V) [11:35:14]: Politikk handler om å levere, og jeg unner representanten Holmås den glede å kunne kjøre med fem minutters trikkeruter i Oslo – resultatet av leveranser fra Venstre i samarbeid, både i regjering og i Bystyret i Oslo. Så gledene kan vi vel ta med oss på mange punkter.

Mitt spørsmål til representanten Holmås er: Han representerer en regjering og et parti som har ment at selve forskningen er avgjørende for hvordan vi bygger landet, hvordan vi bygger samfunnet, og hvordan vi skaper nye næringer, skaper ufødte arbeidsplasser. Noe av det første som skjer på indre bane etter at Bondevik II-regjeringen har lagt opp til et forskningsfond på 75 milliarder kr, en sikkerhet for forskere kommende år – jeg vil ikke kommentere det, for jeg har sittet i regjering – er at man fjerner 25 milliarder kr av det fondet. Det man gjør, er å fjerne langsiktigheten for norske forskere.

Mener representanten Holmås at han er i pakt med SVs linje hvor man foreslo 70 milliarder til forskningsfond neste år, når Regjeringen kutter 25 milliarder kr i fondet og reduserer langsiktigheten for forskere? Er dette et håndslag til de ufødte arbeidsplasser og de kommende generasjoner?

Heikki Holmås (SV) [11:36:25]: Vi står fast på den linjen som foreligger, og som ble vedtatt av Stortinget, om opptrapping av både forskningsfond og forskning. Vi øker forskningsfondet med 14 milliarder kr, og vi har sagt klart fra at vi skal fortsette å satse på forskning i årene som kommer, i tråd med det som står i Soria Moria-erklæringen.

Det er veldig mye som skaper verdier her i landet. Det er sånn at vi satser mye på grunnskoleutdanningen ved å øke bevilgningene til kommunene. Vi ser utdanningen i et helhetlig utdanningsløp og mener at det kan være viktig. Det er viktig! I tillegg satser vi på å legge til rette for næringslivet, bl.a. gjennom en utvidelse av nettolønnsordningen.

Dette er flere forskjellige ting som vi mener kan være viktige for å styrke næringslivet i årene som kommer. Og så står vi fast på den opptrappingen av forskningsplanen som vi har lagt opp til, og som regjeringspartiene er enige om.

Jørund Rytman (FrP) [11:37:41]: Partiene Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet pratet i valgkampen mye om å redde arbeidsplasser og å ta i bruk verktøy for å redde bedrifter i Norge. Etter at den nye regjeringen nå har lagt fram statsbudsjettet, ser det etter min mening ut som om verktøyene disse partiene har dratt fram, vil skru næringslivet fra hverandre.

Det ble i erklæringsdebatten fortalt meg at i denne budsjettinnstillingen ville man vise hva man ville gjøre for å bidra til flere arbeidsplasser. Det kan jeg vanskelig se at man gjør. 99 pst. av norske bedrifter er små og mellomstore, og størstedelen av verdiskapningen skjer i disse bedriftene. Økningen på mer enn 4 milliarder kr i næringsbeskatningen, som Regjeringen nå vil innføre, er det i hovedsak små og mellomstore bedrifter som må bære. Regjeringen har dratt fram verktøy som f.eks. utbytteskatt, formuesskatt, arveavgift, reduksjon i bevilgninger til næringsrettet forskning, og den vil ikke gjøre noe med avskrivingssatsene på maskiner.

Mener representanten Holmås at dette er verktøy som bidrar til verdiskapning?

Heikki Holmås (SV) [11:38:55]: Når det gjelder verdiskapningsdebatten, er det altså slik at med vårt opplegg vil vi få flere arbeidsplasser og en høyere vekst i Norge neste år enn det vi hadde fått med den tidligere regjeringen. Det burde på en måte i seg selv være et godt nok bevis for at vår linje fører til en bedre utvikling av næringslivet.

Så til én ting jeg bare må få sagt, noe som er blitt gjentatt så mange ganger, men som altså ikke fører til at det blir riktigere av den grunn, og det gjelder spørsmålet om utbytteskatt. Det at vi nå innfører utbytteskatt, er altså ikke en beskatning av næringslivet. Det er en beskatning av penger som tas ut på eiers hånd, i det øyeblikket pengene tas ut. Det fører altså ikke til mindre investeringer. Det fører til at investeringer som foretas, som blir igjen til nyinvesteringer, ikke blir beskattet før den dagen de tas ut og går til forbruk, det være seg til dyre cabincruisere eller til designerklær. Det er altså en ting som jeg synes det er viktig å få understreket, men som Fremskrittspartiet tydeligvis ennå ikke har forstått.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:40:18]: «Det går likar no», heter det i et kjent sangrefreng, og nå bekreftet jo også representanten Holmås det for et øyeblikk siden. Vi er i en situasjon, økonomisk, der de piler som bør gå opp, gjør det, og der de piler som bør gå ned, gjør nettopp det. Stadig flere er i arbeid, arbeidsledigheten går ned, norske bedrifter går godt, renten er lav, og vi kåres jevnlig som verdens beste land å bo i. Ja, fremtidsutsiktene for norsk økonomi er lyse. Men en slik situasjon kan også bli krevende, krevende fordi det nettopp nå kan være lett å falle for fristelsen til å skulle forsøke å tilfredsstille alt og alle.

Bondevik-regjeringen måtte i sine første år sette tæring etter næring – det var selvsagt ikke like populært i alle kretser. Særlig var det nødvendig å sørge for at landet fortsatt skulle ha et næringsliv som tålte konkurransen utenfra – ikke minst måtte man sørge for at norske arbeidsplasser ikke ble skattet ut av landet. Arbeidet gav resultater: Rentene gikk ned, presset mot den norske krona ble dempet, og lønns- og prisveksten beveget seg ned mot nivået til våre handelspartnere. Det er også derfor den nye regjeringen ved framleggelsen av sitt tillegg til budsjettet kunne konstatere følgende:

«Norsk økonomi er solid. Vi forventer solid økonomisk vekst neste år, god vekst i sysselsettingen og nedgang i arbeidsløsheten.»

Ja, den nye regjeringen har fått et solid utgangspunkt. Det er på mange måter et dekket bord man har inntatt, selv om vi fra vår side selvsagt skulle ønske at vertskapet ikke hadde blitt skiftet ut ved siste valg.

Jeg tror at så vel finansministeren som flertallet i denne sal er enige om at det økonomiske grunnlaget dermed er godt for fortsatt velstand – særlig når vi nå har lagt valgkampen bak oss. For vi kommer ikke fra at retorikken før valget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet var en helt annen enn det som nå er den aktuelle melodi fra de samme partier. «Vi skal bort fra en politikk som gir skattelette til de som har mest fra før» var en sikker slager på ethvert debattmøte i valgkampen. I dag har skattereformen vunnet i hvert fall fått én ny tilhenger i finansministeren. Ja, jeg vil si at hun, ikke minst i denne sal, har argumentert godt – ja, faktisk overbevisende godt – for nødvendigheten av en reform som bidrar til at lønns- og kapitalinntekter skattlegges mer rettferdig. Så får det heller være at SV-leder Halvorsen i andre sammenhenger synes utslagene av skattereformen er noe «herk». Det kan kanskje avskrives på kontoen for nødvendig indremedisin i eget parti.

Særlig i valgkampen ble det mye fokus på skattesatsene. For Kristelig Folkeparti er det vel så viktig å se på hva vi faktisk får av skatteinngang enn på ofte ganske teoretiske diskusjoner om hvem som betaler hva på papiret. Og Bondevik-regjeringens økonomiske politikk har ført til at skatteinntektene øker som følge av at flere er i arbeid enn noen gang tidligere. På lang sikt er det jo nettopp det som bidrar til å sikre velferden i dette landet, det gjelder for landet som helhet, og det gjelder ikke minst for alle landets kommuner.

Bondevik-regjeringen har i sitt budsjett prioritert en styrket kommuneøkonomi, oppfølging av Kunnskapsløftet i skolen, en sterk satsing på forskning og innovasjon, en moderne familiepolitikk med utvidet pappapermisjon og kontantstøtte og barnehageplass til dem som ønsker det. Det er økt satsing på bistand til verdens fattige, en styrket satsing mot fattigdom her hjemme og en oppfølging av psykiatriplanen – med andre ord en satsing på å bygge ut velferden og legge til rette for at velferden også sikres for nye generasjoner. Det er etter Kristelig Folkepartis syn god forvaltning.

Stoltenberg-regjeringen gikk til et dekket bord, men menyen er dessverre forandret på viktige punkter, ikke minst gjelder det for barnemenyen: Regjeringen kutter kontantstøtten og bryter løftet fra Soria Moria om at den skulle videreføres inntil full barnehagedekning er oppnådd. Forutsigbarheten for småbarnsfamilienes økonomi blir borte, familieøkonomien rammes for mange, og ordningen blir omgitt av en usikkerhet som vil føre til at flere ser seg nødt til å melde seg på i barnehagekøen. Regjeringen oppnår dermed to ting: for det første å svekke en etablert velferdsordning, og for det andre å sørge for at målet om full barnehagedekning blir stadig fjernere. Det er i sannhet en familiepolitikk i revers som er presentert av Stoltenberg-regjeringen! Og da har jeg også unnlatt å ta opp debatten om foreldrenes betydning for barna, som kunnskapsministeren jo har initiert.

I Kristelig Folkeparti har vi også merket oss at Stoltenberg-regjeringen foreslår en rekke kutt på utdanningsinstitusjoner som bl.a. skal sørge for flere ansatte i våre barnehager, flere ansatte i våre sykehus og flere ansatte i våre skoler. Det er jo merkelig når man samtidig sier at man satser på de samme grupper. Vi har merket oss kuttene i friskoler, kirke og menighetsliv og viktige frivillige organisasjoner. Dessverre – og det er kanskje mitt største ankepunkt, fordi det går ikke så mye på kroner og ører, men mer på ideologi – synes det som om regjeringen Stoltenberg gjennomgående signaliserer en dreining bort fra et samarbeid med det sivile samfunn gjennom sine nedprioriteringer. Jeg kan bare håpe at noe av dette kan rettes opp i fagkomiteene, og med den invitasjonen som finanskomiteens leder gav Kristelig Folkeparti før i dag, regner jeg med at vi ser resultater når innstillingene skal behandles i denne salen.

Vi trenger å investere i framtiden! Men forskning og innovasjon er nok ikke «dagens rett» for Stoltenberg-regjeringen. Det er overraskende – ikke minst i en situasjon der Regjeringen har flere penger til rådighet enn noen gang. Næringsministeren har konstatert at Stoltenberg-regjeringen har fjernet viktige verktøy fra verktøykassen, selv om han trøster folket med at noe av forskningssatsingen fra Bondevik-regjeringen tross alt står ved lag.

Også mange pensjonister vil få seg en ubehagelig overraskelse som følge av regjeringsskiftet. Gjennom en kombinasjon av skjerpet formuesskatt og økning av ligningsverdien på boliger med hele 25 pst. vil mange pensjonister som endelig har nedbetalt gjelden på egen bolig, oppleve en betydelig skatteskjerping i forhold til Bondevik-regjeringens forslag.

Dersom vi legger Stoltenberg-regjeringens forslag til budsjett ved siden av Bondevik-regjeringens forslag, kan forskjellene synes relativt små. Vi er glade for at skattereformen, tross enkelte justeringer, står ved lag. Vi er også glade for at bruken av oljepenger holder seg innenfor et forsvarlig nivå. Vi kan imidlertid ane at bruken av de offentlige kroner kan bidra til et økt press i norsk økonomi, med de følger det vil få. Men her tror jeg vel at styrkeprøven for Regjeringen først og fremst kommer neste år i forbindelse med det statsbudsjettet som da skal legges fram. Vi ser dessverre en dreining i familiepolitikken, og forholdene for frivilligheten og det sivile samfunn svekkes. Her blinker det varsellamper gjennom de prioriteringer Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet nå foretar. Det står også i kontrast til den samarbeidsinvitten Regjeringen la vekt på i sin erklæring. Budsjettet gir derfor ikke grunnlag for å si at de gode ord i erklæringsdebatten er fulgt opp av handling. Så får framtiden vise om det også er status ved neste korsvei, sett fra vår side.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [11:49:30]: Partileiaren i Kristeleg Folkeparti har tenkt høgt om kva som kan vere årsakene til at partiet hans opplevde sterk tilbakegang ved valet i haust. Både han og mange andre i Kristeleg Folkeparti har peikt på at misnøye i kommunane kan vere mykje av forklaringa. Det har vore løyvt altfor lite midlar til velferdsoppgåver, til eldre og til barn og unge. Tradisjonelt har dette vore ei viktig sak for Kristeleg Folkeparti. Eg hugsar godt både synspunkt og sterke krav frå Kristeleg Folkeparti-representantar her i huset på 1990-talet, både frå tidlegare opphald i finanskomiteen og frå tida i regjeringskvartalet.

Spørsmålet mitt til representanten Syversen må derfor bli: Kan vi rekne med at Kristeleg Folkeparti i åra framover vil vise større interesse for å løyve pengar nok til dei sentrale velferdsoppgåvene, meir midlar enn Kristeleg Folkeparti har vore med på i den tida Erna Solberg har styrt Kommunaldepartementet?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:50:58]:Ja, det er jo helt riktig som representanten Sandal beskriver, at Kristelig Folkeparti i denne sal mange ganger har sørget for at arbeiderpartiregjeringer bevilget mer til kommunene enn det de opprinnelig hadde foreslått, så her gir jeg Sandal helt rett. Kristelig Folkeparti har stått på for at kommunene skal få midler, slik at de kan utføre de viktige oppgaver som også representanten Sandal var inne på.

Når det så gjelder videre satsing på kommunene, viser jeg til at i den perioden som har gått, har kommunenes inntekter faktisk økt med over 15 milliarder kr. Det viser også at den regjeringen som gikk av for vel en måned siden, har satset på kommunene. Men vi ønsker å gjøre mer; det viser også hvordan vi bruker de 1,2 milliardene vi har fått i merinntekter siden Bondevik-regjeringen måtte gå av. Vi satser på kommunene, og det skal vi fortsatt gjøre.

Jørund Rytman (FrP) [11:52:27]: Som kjent har Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mange saker man er enige om, bl.a. når det gjelder familiepolitikken. Kristelig Folkeparti vil gjerne framstå som småbarnsfamiliens parti, spesielt når det gjelder valgfrihet.

Kan representanten svare på hvorfor Kristelig Folkeparti vil straffe de småbarnsfamilier som trenger bil, hvorfor Kristelig Folkeparti vil at Norge skal ha en av verdens høyeste bilavgifter, hvorfor Kristelig Folkeparti ikke vil støtte Fremskrittspartiet og redusere årsavgiften og engangsavgiften? Det samme gjelder avgiften på bensin og bompenger – for det er da utvilsomt noe som spesielt går ut over barnefamilier som trenger bil i hverdagen. Det samme gjelder Fremskrittspartiets forslag om ytterligere rentekompensasjon for bygging og vedlikehold av skoler og kirker.

Nå som Kristelig Folkeparti ikke har noen regjeringspartier å ta hensyn til, vil representanten vurdere å støtte Fremskrittspartiets forslag om dette ved neste korsvei?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:53:42]: Det er jo nesten litt vittig at vi er i en by hvor Fremskrittspartiet sitter med samferdselsbyråden og vi vitterlig har en bompengeordning. Så jeg er ikke helt sikker på om den bekymringen for bilavgifter er like tilstedeværende i alle deler av Fremskrittspartiet.

Det Fremskrittspartiet skal være forvisset om, er at vi i våre alternative budsjetter framover skal sørge for at barnefamiliene skal få en solid økonomi, slik at vi bygger opp under den betydningen familien har i det norske samfunnet.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:54:31]: «Jeg kunne aldri underskrevet et budsjett med den skatteprofilen», uttaler Kristelig Folkepartis leder, Dagfinn Høybråten, i Aftenposten 14. november. Regjeringen som Kristelig Folkeparti var en del av, la som kjent fram et budsjett med en vesentlig dårligere fordelingsprofil, f.eks. ville personer med en inntekt på over 1 mill. kr i snitt fått en skattelette på 25 000 kr mer med det budsjettet som også bar Kristelig Folkepartis signatur.

Hvilket av budsjettalternativene foretrekker representanten Syversen ut fra fordelingsprofil?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:55:27]: Ja, i den grad representanten Lund Bergo skulle være i tvil om hvilket budsjettalternativ denne representanten foretrekker – så kan jeg godt si det. Det er altså Bondevik II-regjeringens forslag til budsjett jeg foretrekker. Det går på både den profilen man har for å sikre norske arbeidsplasser, en skattereform som skal fungere, og så er det også andre elementer i hele det systemet vi presenterer, som har en sterk sosial profil. Det gjelder overfor barnefamilier, hvor SV dessverre har satt seg i førersetet for å kutte en velferdsordning. Og det gjelder ikke minst mange pensjonister som SV nå bidrar til får en betydelig skatteskjerpelse – selv om deres inntekter er relativt lave – med den kraftige økningen SV nå foreskriver for dem som har egen bolig.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:56:27]: Representanten Syversen sier at forskjellene synes relativt små mellom det nå framlagte budsjett og det forrige budsjett. I min hjemkommune gir det 10 mill. kr ekstra. I Hedmark fylkeskommune gir det 28 mill. kr ekstra. Det vil i praksis si at vi får penger til spesialundervisning, vi får penger til flere lærere i skolen, og vi får mer penger til eldreomsorg.

Mine tidligere, gode kollegaer i Kristelig Folkeparti hjemme – vi diskuterte dette i fylkespolitikken – er svært lettet over at de får mulighet til å gi mer penger til spesialundervisning. De er fornøyd med vridningen fra skattelette og over til lokal velferd. Deler Syversen dette synet?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:57:22]: Jeg skulle like å se det kommunestyremedlem som ikke er glad for å få kroner inn. Samtidig er det en balanse i økonomien som heller ikke kommunestyrerepresentanter verken kan eller vil – tror jeg – overse. For eksempel er det slik at for hver rentenedsettelse vi har hatt på 1 pst., vil kommunene over tid spare over 800 mill. kr pr. prosentenhet. Det betyr også mye for kommuneøkonomien. Vi er avhengige av en balanse i økonomien, både når det gjelder kommuner og landet samlet sett, som sørger for at også kommunene på lang sikt har en solid økonomi å kunne forvalte.

Men vi er glad for enhver krone som kommer til kommunene, forutsatt at den ikke ødelegger for landets samlede økonomi.

Lise Christoffersen (A) [11:58:29]: Jeg registrerer av finanskomiteens innstilling at det tidligere samarbeidet mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fortsatt gjelder. Det er vel naturlig, som representanten Hans Olav Syversen selv sier, å vise lojalitet til budsjettopplegget for Bondevik II. Jeg ante jo likevel et snev av tristhet i hovedinnlegget til Hans Olav Syversen over at Kristelig Folkeparti ikke er med på det nye laget som skal gjøre verdens beste land til et enda bedre land å bo i, men foreløpig er han altså ikke helt fornøyd med innholdet i samarbeidsinvitten fra Stoltenberg II.

Jeg har to spørsmål likevel: Ville det ikke strengt tatt vært OK for Kristelig Folkeparti å kunne være med på det solide løftet for kommuneøkonomien som Stoltenberg II legger opp til? Og med referanse til merknadene Kristelig Folkeparti er med på på rammeområdet Arbeid og sosial, ville det ikke også vært bra for Kristelig Folkeparti å kunne være med på en ytterligere opptrapping til de fattige på nesten en halv milliard kroner utover Bondevik II?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:59:51]: Det må være en tristhet som jeg ikke helt klarte å gi uttrykk for på korrekt måte. Tristheten gikk nok på at Bondevik II-regjeringen faktisk måtte gå fra borde, så det er mulig tristheten ble forskjøvet på et visst tidspunkt i mitt innlegg.

Når det så gjelder kommuneøkonomi og hva vi burde være med på og ikke være med på, er poenget at vi ikke kan se isolert på kommuneøkonomien. Når Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet kutter f.eks. en viktig velferdsordning for barnefamiliene, må Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet også svare for det overfor de samme barnefamiliene. Det er altså en bakside av den medaljen som de tre partier har vist fram i innstillingen, som dessverre kanskje ikke har kommet godt nok fram for det brede lag av befolkningen.

Når det gjelder tiltak overfor fattige, vil jeg altså vise til hvordan vi bruker de 1,2 milliarder kronene mer. Der vil representanten Christoffersen se at vi også satser på den gruppen. Vi øker bl.a. antall tiltaksplasser for yrkeshemmede, som betyr mye også for den gruppen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:01:22]: Det norske storting har handlefrihet. Vi behandler i dag et statsbudsjett som skiller seg vesentlig fra det den forrige regjeringen la fram. Det rød-grønne alternativet har fått folkets tillit og har lagt fram et budsjett som er starten på en politisk kursendring. Dette er et politisk prosjekt som skal måles på følgende kriterier:

• en mer rettferdig fordeling nasjonalt og internasjonalt

• økt optimisme og vekstkraft i hele landet

• en bedre velferd og et mer moderne Norge, særlig innenfor samferdsel og kommunikasjon

Vi er i en heldig stilling i motsetning til andre europeiske land. Gjennom våre enorme naturrikdommer, høgt kunnskapsnivå, et framtidsrettet lovverk og et aktivt, åpent og folkelig forankret politisk ordskifte har det å slå ring om fellesskapsverdiene og bygging av landet stått sentralt.

Senterpartiet har en framtidsvisjon: annerledeslandet som ikke er seg selv nok. Dette er et samfunn kjennetegnet av sterk internasjonal solidaritet, hvor målsettingen om at 1 pst. av bruttonasjonalproduktet skal gå til bistand, er et godt varemerke. Det er også kjennetegnet av et aktivt folkestyre, bygd på folkelig deltakelse, hvor Stortinget foretar prioriteringene ut fra omsynet til norske forhold.

Vår rikdom skal brukes til noe mer enn å øke det private forbruket. Det blir for smått! Viktige arenaer å sikre, er hensynet til ren jord, ren luft og rent vann, fellesskap og trygghet for dem som trenger samfunnets bevågenhet.

Trygghet for inntekt er det viktigste. Den rød-grønne alliansen vil opprettholde den viktige tradisjonen som har preget etterkrigstidens Norge, om at enhver skal kunne leve av sin arbeidsinnsats. En skal ikke i Norge ha behov for å jobbe dobbelt for å få endene til å møtes. Lønns- og arbeidsvilkår skal være slik at en har en trygg inntekt sett i forhold til norsk kostnadsnivå, og det skal gjelde alle yrker.

Vårt skattesystem skal bygge på skatt etter evne. Skattesystemet skal i tillegg til å skaffe staten inntekter til finansiering av fellesskapet, bidra til rettferdighet og dyrke fram et framtidsrettet næringsliv. Dette fordrer et progressivt skattesystem for personlige skatteytere og videreføring av en bedriftsbeskatning som tar hensyn til bransjenes faktiske økonomiske og konkurransemessige situasjon. Videre skal det føres en økonomisk politikk som stimulerer den private eiendomsretten og forvalteransvaret. Eiendomsrett skal være et gode for de mange, ikke en eksklusiv rett for de få.

Senterpartiet er opptatt av fagarbeideren på Sokna-bruket som tjener 250 000 kr i året, læreren på Numedal videregående skole og «mangesysleren» som henter sin inntekt fra jord, entreprenørvirksomhet og skolebusskjøring. For Senterpartiet står disse med vanlig skattbar inntekt i fokus. Dette er det vanlige i Hverdags-Norge. Mange av disse har store forventninger til et mer rettferdig skattesystem, altså et skattesystem som hele tiden fokuserer på den enkeltes inntekt som kan brukes til privat forbruk og investering. Her må vi hele tiden ha en aktiv debatt. Det er en viktig tradisjon.

Alt som lever, er i forandring. Det skjer store endringer i det norske samfunnet. Det er viktig og riktig, men tempoet og hva det er viktigst å gjøre noe med, må vi ha økt oppmerksomhet på. Hovedutfordringen framover for å gi trygghet for arbeidsplasser, er lønnsomheten i de vareproduserende bransjer og i de bransjene som er satt under press av underbetalt arbeidskraft fra østeuropeiske selskaper. Lønnsomheten i langsiktige investeringer i vareproduserende bransjer med komparative fortrinn i Norge, f.eks. fisk og treforedling, må styrkes kraftig. Videre må vi framover holde en høg profil på sikring av norske lønns- og arbeidsvilkår for alt arbeid som utføres i Norge.

Dette har en klar parallell i det vi ser internasjonalt når det gjelder importvernet, eksempelvis på jordbruksprodukter. I denne sammenheng har arbeidsfolk, matprodusenter og næringsmiddelindustri felles interesser, og den rød-grønne alliansen har offensive posisjoner overfor begge deler. Dette er å videreutvikle det beste i vår «by og land, hand i hand»-tradisjon.

Som land har vi altså stor handlefrihet til å prioritere for framtiden. Regjeringen har store ambisjoner. Vi har lagt grunnlaget for en annen kurs. Den sterke vektleggingen av å øke privatforbruket, som den forrige regjeringen arbeidet etter, er forlatt. Vår handlefrihet må nå brukes til å styrke de sterke tradisjonene i det norske samfunnet, nemlig jambyrdige forhold blant folk, samt å dempe sentraliseringskreftene og skape ny vekst og optimisme også utenfor byene. Vi har gode muligheter, men det skal god rygg til å bære gode dager.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:06:40]: Angivelig som et ledd i Regjeringens bebudede kamp mot fattigdom foreslås det en økning i momsen på matvarer fra 11 til 13 pst. Strategien bak forslaget har sannsynligvis vært at folk med høy inntekt og stor bankkonto spiser mer enn andre og dermed vil rammes hardest av Regjeringens forslag. Fattigfolk, på den annen side, har sannsynligvis likevel ikke råd til mat, og vil således ikke merke momsøkningen.

Kan Lundteigen bekrefte at det er ovennevnte logikk som ligger til grunn for forslaget om økt matmoms, eller om det tvert imot er ambisjonen om å kjøpe ytterligere aksjer og obligasjoner gjennom Petroleumsfondet som er årsak til momsøkningen?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:07:34]: I ethvert budsjett er det viktig å ta det viktigste først.

Det er ingen tvil om Senterpartiets prioritering av en lav matmoms. Vi var så heldige å få til en differensiering av momssystemet som det nå etter hvert er blitt bred politisk oppslutning om. Senterpartiet er svært glad for at Fremskrittspartiet nå er en støttespiller for å ha lav moms på mat. Senterpartiet ønsket å videreføre en lav moms på mat. Men i den prioriteringen vi stod overfor, hvor det var spørsmål om å få nødvendige midler for å sikre kommuneøkonomien og de velferdsoppgaver som lå der, valgte vi å prioritere den, og dermed måtte matmomsen i denne omgang stå slik den forrige regjeringen foreslo.

Petter Løvik (H) [12:08:40]: Det skal god rygg til å bere gode dagar – slik avslutta representanten Lundteigen innlegget sitt. Og litt av den ryggrada vi treng, er at vi ikkje berre tenkjer på dagen i dag, men også på framtida. Dess større er skuffelsen over det som no skjer, når vi ser det raud-grøne regjeringsforslaget, der det blir lagt svært lite vekt på det som skal skape framtidig vekst i norsk næringsliv og dermed sikre økonomi både for familiar, bedrifter og kommunar.

Vi ser ei skatteskjerping overfor næringslivet som vil skape problem. Vi ser kutt i fleire milliardar kroner-klassa, bl.a. på avskrivingssatsane, som er heilt avgjerande, og vi ser store kutt i verktøykassa elles, det som via forsking og utvikling og framtidsretta produkt- og marknadsutvikling skal sikre dei framtidige inntektene.

Er representanten Lundteigen komfortabel med dei store kutta i det framtidig skapande?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:09:56]: Det er nok et godt kulturelt samsvar mellom deler av Vestlands-Høyre og Senterpartiet når det gjelder å tenke framover og tenke langsiktig, og jeg er glad for representantens spørsmål.

Som jeg sa i min forrige replikk, valgte Regjeringen å prioritere det viktigste først. Det som var det fremste kravet fra det norske folk, var å forbedre våre velferdstjenester, som er helt fundamentale for at næringslivet og arbeidslivet skal fungere godt.

Representanten har et poeng i at det ikke ble gjort noe med avskrivningssatsene i denne omgang. Det er noe jeg regner med at Regjeringen kommer tilbake til og sikrer at vi får avskrivningssatser hvor det er større samsvar mellom slitasje og elde, altså driftsmessige avskrivninger, og det som er skattemessige avskrivninger. Her er det en jobb å gjøre.

Til slutt vil jeg si: Verktøykassa kommer nok til å bli fullere med denne regjeringen enn med den forrige. Det har vi en klar politikk på.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:11:11]: Stoltenberg-regjeringen har foretatt en skatteskjerpelse for skog- og landbruksnæringen med innstramming i formuesskatt, lønnsfradrag og skjermingsrenten.

Skatt etter evne, framtidsrettet skattesystem for næringslivet, sa representanten Lundteigen. Landbruket får en skattesmell på mellom 50 mill. og 100 mill. kr neste år ifølge Norges Bondelags egne utredninger. Dette må være en ny politikk fra Senterpartiet, for i debatten om skattereformen uttalte daværende finanspolitiske talsmann i Senterpartiet, Morten Lund, bl.a. at Senterpartiet ønsker å fjerne formuesskatten på næringskapital fordi næringslivet ber om det. Dette rimer dårlig med årets skatteskjerpelse. Det er i tillegg noe underlig at en slik innstramming skjer i en tid da framtiden til landbruket er usikker. Utfallet av WTO-forhandlingene vil etter all sannsynlighet bli krevende for det norske landbruket. Selv med en (presidenten klubber) landbruksminister fra Senterpartiet har det ikke vært noe taktskifte i arbeidet med å forsvare det norske landbruket. (Presidenten klubber.)

Mener representanten Lundteigen at en innstramming i skatten på skog og landbruksnæringen er et godt signal?

Presidenten: Eg må be om at taletida blir respektert.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:12:33]: Det er et viktig poeng som replikanten tar opp.

Det som særpreger norsk jordbruk, er at det er lave inntekter. Når en har lave inntekter, kan en ha liten gjeld, og dermed har de aller fleste en viss formue. Det er derfor viktig for Senterpartiet at vi fikk økt de generelle minstefradragene på formuesskatten. Men når det gjelder formuesskatt generelt, må vi være klar over at den forrige regjeringen la opp til at all formuesskatt over tid skulle fjernes helt. Det den tidligere regjeringen unnlot å snakke om, var at som erstatning for formuesskatt ville det over tid komme et alternativ, nemlig eiendomsskatt. Og eiendomsskatt i forhold til næringsvirksomhet i landbruket er en mye mer usosial skatteordning enn en formuesskatt, hvor en tross alt får fradrag for gjeldsrenter. Så den prioriteringen som er gjort her, er et bedre alternativ enn det den forrige regjeringens politikk ville medført over tid.

Lars Sponheim (V) [12:13:47]: Jeg registrerer at representanten Lundteigen har spådommer om hva den forrige regjeringen ville gjort framover, som han ikke har grunnlag for. Han varsler også at verktøykassa skal bli fullere, og han starter med å tømme verktøykassa, slik hans egen næringsminister har bekreftet på TV.

Vi har hørt om Lundteigens samfunnsvisjoner, og vi kommer nok mange ganger tilbake til dem. Vi vil nok også ha veldig mange dager hvor skrittene går vekk fra hans samfunnsvisjoner. Men en av dem, skatt etter evne, vil jeg ta opp i denne replikken, og først skatt på arbeid. Der er det altså slik at i det skatteopplegget som hans regjering legger fram, har helt alminnelige gjennomsnittsinntekter på knapt 400 000 kr – det står på side 54 i tilleggsproposisjonen – fått en skatteskjerpelse, mens den blårussen som har kjempehøy lønnsinntekt og kjempehøy gjeld, og dermed ikke formuesskatt, får en formidabel lettelse. Er det skatt etter evne? Det andre er kombinasjonen av skatt på utbytte og formuesskatt. Er formuesskatten skatt etter evne, f.eks. i landbruket?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:15:04]: Senterpartiet har sine visjoner i denne regjeringen. Vi gir uttrykk for dem. Vi håper også snart å få høre hva som er Venstres visjoner, slik at vi kan drøfte alternativene mot hverandre.

Skatt etter evne står fast. Den inntektsbeskatning som representanten Sponheim her refererte til, hvor høye lønnsinntekter som ikke har formue, får stor skattelette og alminnelige lønnsinntekter får mindre skattelette, er en svakhet ved dette opplegget. Det er Senterpartiet den første til å innrømme. Men det som er et faktum, er at denne regjeringens forslag til inntektsbeskatning er mer skatt etter evne enn det representanten fra Venstre gikk inn for med sin regjerings opplegg.

Så til formuesskatten. Formueskatten har sin forankring i skatteloven av 1884 eller den nåværende av 1911, og er en ekstraskatt på en arbeidsfri inntekt over en viss størrelse. Det er et prinsipp som Senterpartiet ønsker stå videre på.

Ulf Leirstein (FrP) [12:16:26]: Det er helt tydelig at Senterpartiet i forbindelse med dette budsjettet har slukt noen kameler. Jeg vet ikke om det er noe Senterpartiet ser for seg skal bli ny vekstnæring når landbruksministeren fra samme parti har ført WTO-forhandlingene i havn.

I fjor var det nemlig slik at da argumenterte daværende finanspolitisk talsmann fra Senterpartiet for noe økt bruk av inntektene fra petroleumsvirksomheten. Nå slutter Senterpartiet seg i budsjettinnstillingen til formuleringer om at man legger til grunn handlingsregelen for budsjettpolitikken.

Mitt spørsmål til representanten Lundteigen blir derfor: Hva har forandret seg fra i fjor til i år i forhold til Senterpartiets syn på denne handlingsregelen og hva som er en forsvarlig økonomisk politikk, når man i denne sal i fjor mente at en forsvarlig økonomisk politikk var å bruke litt mer enn det handlingsregelen skulle tilsi, utover det regjeringen la opp til?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:17:33]: Jeg tror Senterpartiet og representanten Leirstein er enig om én ting, nemlig at handlingsregelen og diskusjonene om den ikke er noen eksakt vitenskap. Det er til enhver tid et skjønnsspørsmål hva som er klokt i forhold til norsk økonomi og den totaliteten vi står oppi.

I forbindelse med Soria Moria-erklæringen la den nåværende regjering til grunn at den skulle følge det økonomiske opplegget på dette punkt som den tidligere regjering la opp til. Det var en utfordring for den rød-grønne regjeringen. Den utfordringen har vi tatt. Vi har foretatt prioriteringene. Hva som kommer framover, er en løpende diskusjon. Det er en løpende diskusjon ikke minst i hvilken grad en skal ta oljeinntekter inn og investere i det norske samfunnet. Det er en viktig diskusjon framover som jeg håper at opposisjons- og posisjonspartier kan medvirke til å få en gunstig utvikling på.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Lars Sponheim (V) [12:18:57]: De budsjettrammene som blir vedtatt i kveld, er i all hovedsak en videreføring av Samarbeidsregjeringens forslag til statsbudsjett for 2006. Regjeringen vil skryte av omfattende endringer, en ny kurs osv., men i realiteten er ikke endringene større enn de ville ha vært i et litt omfattende budsjettforlik mellom den avgåtte regjering og et av de tidligere opposisjonspartiene.

Det er imidlertid grunn til å stille seg spørsmålet om SV ville ha akseptert et tilbud fra den avgåtte regjering som innebar nøyaktig de samme endringer som de den sittende regjering har gjort. Svaret på det spørsmålet er etter alle solemerker nei. Det er så store forskjeller på hva SV mente om f.eks. skattepolitikken for bare to–tre måneder siden, og det de øyensynlig mener i dag, at det må være en av tidenes mest bemerkelsesverdige snuoperasjoner i norsk politikk. SV har tidligere raljert over skattereformen, «den høyredominerte skattepolitikken», som i all hovedsak har vist seg å være Venstres skattepolitikk: arbeid og kapital likt behandlet. Nå forsvarer SVs leder og finansminister Kristin Halvorsen skattereformen på en heroisk måte. Den satsingen på skole og utdanning, den kursendringen i miljøpolitikken og i utenrikspolitikken som SV varslet, er sporløst borte.

Det er ingen tvil om at regjeringsdeltakelsen har vært et stort voksenopplæringsprosjekt for SV og kanskje ikke minst for finansminister Kristin Halvorsen. Ja, det er i grunnen rart at Regjeringen tør kutte i tilskudd til studieforbund og voksenopplæring, så bratt som lærekurven nå er.

Det er også grunn til å spørre seg: Hva har SV egentlig fått gjennomslag for i det budsjettet som etter alle solemerker blir vedtatt her i dag? Det mest nærliggende er å peke på redusert maksimalpris i barnehagene. Her finner vi solidariteten i praktisk politikk: Gi til dem som allerede har, mens de som ikke har, skal få mindre gjennom kutt i kontantstøtte og generelle skatteskjerpelser – med mindre man eventuelt er medlem av LO og får fradrag – og andre målrettede endringer som gjør at studentbarnehager blir dyrere, og differensiert oppholdsbetaling i barnehager for foreldre med lav betalingsevne mange steder faller bort.

Her er det grunn til å sitere Jens Stoltenberg fra før regjeringsskiftet: «Regjeringens politikk er ikke bare urettferdig, den er dobbelt urettferdig.»

Det er særlig skatteopplegget til Regjeringen som har vært grunnlag for debatt etter at budsjettforslaget ble lagt fram 10. november. Ikke minst har debatten rast internt i regjeringspartiene, og det har kommet en skarp merknad fra «Mor LO» på Youngstorget. Det er ikke rart. Det Regjeringen legger opp til, er for det første en politikk som er svært dårlig for selvstendig næringsdrivende, småbedrifter og norsk næringsliv generelt. Det var vel å vente – det gikk man i og for seg til valg på. Selv om det er påtakelig at Bondelaget, som jo er en varm forsvarer av denne regjering, i brev til finanskomiteen ber om at så godt som alle skatteskjerpelsene Regjeringen foreslår, reverseres.

Det som verre er, er skattepolitikken overfor vanlige lønnsmottakere. Der hvor Samarbeidsregjeringen foreslo betydelige skattelettelser for vanlige lønnsinntekter, reduserer Regjeringen lettelsene i minstefradraget – det fradraget som virkelig virker sosialt utjevnende i skattessystemet, kuttes med 1,25 milliarder kr. Det er feil det som i dag er sagt av representantene Schjøtt-Pedersen og Holmås, at det ikke er skatteskjerpelse for helt vanlige inntekter. Det er å finne i Finansdepartementets egen tabell på side 54 i tilleggsproposisjonen. Gjennomsnittsinntekter på knapt 400 000 kr får skatteskjerpelser i forhold til dagens skattenivå, viser Regjeringen selv. Derfor er ikke skatteprofilen for folk med vanlige lønnsinntekter mer sosial, slik Regjeringen hevder.

Både i valgkampen og i tiden etter Regjeringens tiltredelse har vi mange ganger fått høre hvor fortreffelig det vil bli med en flertallsregjering, men samtidig at Regjeringen skal være ydmyk og lyttende til Stortinget – både egne stortingsrepresentanter og opposisjonen. Denne budsjettprosessen har i klartekst vist at det i beste fall er sannheter med visse modifikasjoner. Den største opposisjonen til hovedtrekkene i det framlagte budsjettforslaget har jo kommet fra regjeringspartienes egne stortingsrepresentanter, og de eneste Regjeringen har vært lyttende til i prosessen, er LO, hvor det har endt i et ullent kompromiss om at regjeringspartiene ber sin egen regjering om å vurdere forslagene om å fjerne fritaket på fri kost for arbeidstakere på sokkelen og hyretillegg for sjøfolk i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Hadde det vært noen vilje til å prioritere kost- og hyretillegg, så hadde Regjeringen og regjeringspartiene prioritert dette i stedet for f.eks. å bruke 115 mill. kr i skattelette til LOs medlemmer og andre fagorganiserte, og ikke skyldt på den avgåtte regjering, slik statssekretær Geir Akselsen gjorde på TV 2-nyhetene den 11. november.

Venstre er enig i Arbeiderpartiets gamle leveregel om at vi må skape for å kunne dele. Det er imidlertid tydelig at Arbeiderpartiet har glemt det selv. Regjeringens budsjettopplegg er skreddersydd for å dele uten å skape. Nå skal det sies at aldri har vel en nyutnevnt regjering fått overta et statsbudsjett med en økonomi som går så godt og har så mange muligheter, i alle fall på kort sikt, som nettopp i år. Men det er nettopp når økonomien går godt, det må tas langsiktige grep og gjøres langsiktige innvesteringer. Dette er dessverre totalt fraværende i det opplegget som blir vedtatt. Jeg tror det er farlig, det er kortsiktig, og jeg håper Regjeringen bidrar til å rette det opp ved senere anledninger. Svakheten ved dette budsjettframlegget er at det ikke svarer på noen veldig viktige spørsmål: Hvordan skal vi øke landets inntektsside, og hvordan skal vi fornye inntektssiden ved å lage inntekter på nye og andre måter?

Den nye næringsministeren har fått gleden av å starte en regjeringsperiode med 50 000 flere bedrifter å være næringsminister for enn det var for fire år siden. Hyggelig for ham, men også utfordrende, for det er viktig at når næringsministeren leverer fra seg stafettpinnen til en ny regjering om fire år, må ytterligere minst 50 000 bedrifter ha sett dagens lys, skal det være mulig å opprettholde dagens velferdsnivå.

Tegner dette budsjettet en politikk for at næringsministeren skal lykkes med det? Jeg har ikke klart å se det så langt. En årsak til det er de mange målrettede kuttene mot små og mellomstore bedrifter Regjeringen legger opp til. Det åpenbare spørsmålet er hvordan vi skal sørge for å ha mange nok mennesker i dette landet som har penger, og som tør og vil lage nye arbeidsplasser med grader av risiko. Dette budsjettet er definitivt ikke et klapp på skulderen til de menneskene som skal plassere pengene sine i nye arbeidsplasser og bedrifter. Det er det motsatte. Dette er en trist dag for de mange som skal skape verdier. Det er f.eks. helt uforståelig for meg hvorfor Regjeringen fjerner tilskuddet til ulønnet forskningsinnsats i SkatteFUNN-ordningen. Dette er jo nettopp et tilskudd målrettet til nystartede bedrifter hvor aktive eiere jobber gratis for å utvikle sitt eget produkt, eller til selvstendig næringsdrivende som driver forskningsinnsats til glede for nye og eksisterende bedrifter. Spesielt merkelig blir dette med tanke på at det bare er et halvt år siden Stortinget bestemte at regelverket i SkatteFUNN-ordningen måtte rettes opp, slik at det ikke ble forskjellsbehandling etter selskapsform.

Mange sentrale virkemidler som har skapt den positive økonomiske utviklingen vi er inne i, blir i dag fjernet. Målrettede skatte- og avgiftslettelser er blitt skatteskjerpelser. En offensiv satsing på forskning, utvikling og innovasjon er blitt til kutt på de samme områdene. En politikk for et fleksibelt arbeidsmarked reverseres, og den gamle forskjellsbehandlingen mellom ansatte i offentlig og i privat virksomhet videreføres. Det som skulle være en aktiv næringspolitikk, er en politikk for å kvitte seg med virkemidler.

Representanter for regjeringspartiene har tidligere kritisert den avgåtte regjering for ikke å ha tilstrekkelig med verktøy i den næringspolitiske verktøykassen. Med dette budsjettforslaget har det vært en skikkelig storrengjøring i verktøykassen. Er det noe verktøy igjen i det hele tatt, er det i beste fall gammeldags.

Det er vel kanskje ikke så rart at næringsminister Odd Eriksen etter spørsmål fra TV 2 om ikke Regjeringen fjerner verktøyet fra verktøykassen, svarer: «Ja, på mange måter kan du si det. Men samtidig har vi beholdt noe av den økning forrige regjering foreslo.»

Det er ingen tvil om at Samarbeidsregjeringens budsjettopplegg var langt bedre tilpasset utfordringene i norsk økonomi både på kort og lang sikt enn det budsjettopplegget som får flertall i dag. Regjeringen bruker f.eks. hele det økte handlingsrommet, som nye anslag knyttet til folketrygden på 1,2 milliarder kr, på økte offentlige utgifter i stedet for en tilnærming til handlingsregelen gjennom mindre bruk av oljepenger, slik Samarbeidsregjeringen gjorde i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i 2005, og slik Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti nå gjør gjennom å bruke 250 mill. kr mindre av dette økte handlingsrommet.

I dagens behandling av statsbudsjettet står Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti samlet bak det forslaget til statsbudsjett som ble fremmet av Samarbeidsregjeringen. I tillegg fremmer disse partiene felles forslag til hvordan det økte handlingsrommet som følge av anslagsendringer i budsjettforslaget fra regjeringen Stoltenberg II, skal brukes. Vi bruker dette handlingsrommet til å styrke profilen på flere sentrale områder: utdanning, forskning, kommuneøkonomi, frivillighet og miljø. Våre forslag innebærer både lavere utgiftspress og redusert bruk av oljepenger sammenliknet med forslaget fra Regjeringen.

I det hele tatt er det påfallende at Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti samarbeider bedre om budsjettet i opposisjon enn det Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet klarer å gjøre i posisjon.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) [12:29:13]: Det var interessant å høre representanten Sponheims kommentarer til den sittende regjerings statsbudsjett, men jeg hadde nok også forventet å høre noe om Venstres politikk, som det alternativet de skal presentere.

Venstre er jo et tradisjonelt parti med en rik og stolt historie som på mange måter har skilt seg fra Høyre ved at de bl.a. har vært opptatt av fellesløsninger. For eksempel kjenner vi Venstre som et skoleparti, mange ganger omtalt som skuleparti, og som et omsorgsparti som tar hensyn til alle og ikke bare de rikeste i samfunnet. Det krever kommunal velferdsproduksjon å nå slike mål. Samtidig har Venstre mange ganger markert seg som et parti som er forkjemper for lokaldemokrati og lokalt selvstyre. I den sammenheng må jeg få spørre om representanten Sponheim kan forklare meg (presidenten klubber) hvorfor det kommuneopplegget han stemmer for, er bedre (presidenten klubber) i tråd med Venstres tradisjoner enn det regjeringen Stoltenberg har lagt fram.

Presidenten: Presidenten vil be om at ein respekterer taletida.

Lars Sponheim (V) [12:30:38]: Jeg deler representanten Andersens syn på Venstres lange og stolte historie. Framtiden kommer også til å bli lang og stolt, det kan jeg love. Det kommer til å være et langsiktig perspektiv på politikken, der det å skape verdier og det å dele verdier – for øvrig et godt slagord, som etter hvert synes å bli fortid for Arbeiderpartiet – kommer til å ligge fast for Venstre. For det som er helt avgjørende for oss, er at det vi styrker velferdssamfunnet, og dermed kommunene med, må være bærekraftig. Det betyr at hele politikken rundt må bidra til å styrke bedriftene som skal bære kommunene. Det er ikke bra for en Hedmark-kommune eller en Buskerud-kommune å få mer penger hvis det har som konsekvens at familiebedriftene, de bærende bedriftene rundt omkring i kommunene ikke overlever denne politikken. Da blir det en meget kortsiktig politikk for velferden, og det er det dette handler om for Venstre – satsing på verdiskaping med privat, langsiktig eierkapital og på det grunnlaget styrke kommuneøkonomien gjennom beskatning.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:31:45]: I regjeringen Bondevik IIs forslag til statsbudsjett heter det bl.a. «at rammefinansiering skal være hovedmodellen for finansiering av kommunesektoren».

Prinsippet om lokalt selvstyre og ansvar blir imidlertid avveket på en rekke sentrale områder. Dette gjelder bl.a. finansiering av Kunnskapsløftet, tilskudd til barnehager og Opptrappingsplan for psykisk helse, der øremerking av midlene er normen. Dette viser at den regjeringen Venstre var en del av, forstod betydningen av øremerkede midler til formål den selv mente var spesielt viktige. Dette er positivt. Det er bred politisk enighet om at eldreomsorgen trenger et særlig løft i de kommende årene. Det velger imidlertid både den avgåtte og den nye regjeringen å forsøke å løse ved overføring av frie inntekter til kommunene.

Hva er bakgrunnen for at regjeringen Bondevik II mente at utfordringene innenfor skole, barnehage og psykisk helse best lar seg løse ved bruk av øremerking, mens utfordringene innenfor eldreomsorgen best lar seg løse ved hjelp av frie inntekter? Vil Venstre revurdere sitt syn med hensyn til øremerking av midler til eldreomsorgen dersom utfordringen innenfor denne sektoren ikke blir løst ved hjelp av den varslede økningen i kommunenes frie inntekter?

Lars Sponheim (V) [12:32:59]: På dette området er det også en betydelig forskjell mellom Venstre og Fremskrittspartiet. Forskjellen er følgende: Venstre har tillit til folk flest. Vi har tillit til at folk flest er i stand til å velge seg sine lokale politikere som vet hvor skoen trykker, og som gjør prioriteringer. Vi tror ikke at det er en liten politisk elite her i huset, i regjeringskontorene og i regjeringsapparatet som må sitte og styre hva som skal skje rundt omkring i lokalsamfunnene. Derfor tør vi satse på lokaldemokratiet. Derfor har vi tillit til at frie inntekter setter folk lokalt i stand til å sette pengene inn der de trengs mest. Så må vi av og til bruke litt øremerking, slik som det ble pekt på. Ikke minst når man setter i gang nye prosjekter, er det viktig å gi et lite push. Jeg vil minne om at Bondevik II-regjeringen faktisk for et par år siden kom til Stortinget med et omfattende program for å avvikle øremerkingsordningen, nettopp i tillit til lokaldemokratiet.

Et godt råd til Fremskrittspartiet – hvis det tillates: Hvis man vil bygge vennskap med andre på ikke-sosialistisk side, bør man nok revurdere sitt syn på lokaldemokratiet.

Hallgeir H. Langeland (SV) [12:34:16]: SV hadde ei relativt konstruktiv haldning til Bondevik II-regjeringa. Me bidrog til fleirtal i fleire viktige miljøsaker, spesielt i starten på perioden, då Venstre tydelegvis hadde innverknad i Bondevik II-regjeringa. På slutten av perioden var det veldig lite igjen av miljøprofilen til Bondevik II-regjeringa, nettopp på grunn av at ein bl.a. samarbeidde mest med Framstegspartiet.

Det er litt rart, synest eg, at representanten frå Venstre skjeller ut SV for ein elendig miljøprofil på dette budsjettet, når ein faktisk forbetrar Bondevik II-budsjettet i forhold til miljøprofilen, ikkje berre på område der Venstre hadde statsråden, som jernbanesatsing, men òg på satsing på forureiningsfrie gasskraftverk. Eg hadde forventa at Venstre hadde hatt ei meir konstruktiv haldning enn dette, men eg forstår at det at SV får til nokre realitetar, ikkje betyr noko.

Lars Sponheim (V) [12:35:41]: Jeg kan starte med å forsikre representanten Langeland om at ethvert godt miljøskritt som Regjeringen måtte ta, vil få støtte fra Venstre i denne sal. Jeg tror også at han vil oppleve at han har fått en miljøopposisjon som vil prøve å strekke seg lenger, kanskje til det som er SVs egentlige genuine standpunkt i mange miljøsaker. Slik kan man kanskje si at rollene vil være byttet fra forrige periode til nå. Det gir nok undertegnede og representanten Langeland mange muligheter til å møtes.

Jeg har likevel lyst til å trekke fram ett viktig forhold, og det er det formidable løftet for kollektivtrafikk som ble tatt i forrige periode, på netto 2 milliarder kr. Vi har aldri hatt noen periode hvor så er blitt gjort. Det å skape et inntrykk av at det ikke er gjort, er tross alt ikke å snakke sant.

Så kommer nok SV til å slite i en ny regjering. Vi ser at vi har fått en konkurranseminister som er imot konkurranse, en kunnskapsminister som er imot kunnskap, og en miljøvernminister som nå leser grunnkurs i miljøvern. Vi kan komme til å få mye festlig med SV i regjering!

Lars Peder Brekk (Sp) [12:37:07]: Det er ganske forunderlig at Venstres representant Sponheim i sitt innlegg stiller spørsmål ved det forslaget som stortingsflertallet har gått inn for, om å justere kursen med hensyn til skatt på hyretillegg for sjøfolk og riggarbeidere, et forslag som er fornuftig på grunn av at det er en svært urimelig ekstraskatt på mat. Og mat må også sjøfolk og riggarbeidere ha der de jobber – om bord i båtene eller på riggene.

Sponheim var medlem av en regjering som foreslo å fjerne denne skattefordelen, og jeg er da litt usikker på hva Sponheim egentlig mener. Er han enig eller er han uenig i at hyretillegget for sjøfolk og riggarbeidere skal skattlegges?

Lars Sponheim (V) [12:38:15]: Nei, Venstre står fast ved det budsjettframlegget vi la fram. Men jeg pekte på i forhold til den sittende regjering at den eneste antydning vi så til at Stortinget hadde en påvirkning på denne budsjettbehandlingen, det var vel noen heftige timer hvor finanskomiteens møte ikke ble satt, hvor noen tydeligvis hadde kremtet så mye på Youngstorget at det måtte inn en merknad. Det ble ikke gjort noen endringer, men en merknad, en bestilling til revidert nasjonalbudsjett om å gjøre som LO sier. Og mitt poeng var ganske enkelt at det kunne en jo ha prioritert med penger fra Regjeringens side, hvis det var en politikk en ønsket. Jeg er av den oppfatning at faktiske fordeler en har, skal beskattes uansett hvor en måtte oppnå det, og uansett om en får det som naturalier.

Ellers vil jeg gjerne gi uttrykk for at jeg setter veldig pris på representanten Lars Peder Brekk. Jeg tror han er den representanten i hele dagens flertallsgruppering i Stortinget som står Venstre nærmest på mange områder, ikke minst når det gjelder familieeide bedrifter. Og jeg likte at han torde kritisere sin egen regjering for beskatning av familieeide bedrifter i avisene, slik vi så.

Signe Øye (A) [12:39:32]: Venstre hevder at de er opptatt av lokaldemokratiet og av kommunene, men representanten Sponheim nevnte knapt kommunene i sitt innlegg. Med den nye regjeringen vil kommunene få et stort løft – nesten 4 milliarder kr mer enn det Venstre og Sponheim vil stemme for i dag. Det er ikke små endringer, og det er ny kurs. Gladmeldingene kommer fra hele landet, fra alle partier. Endelig er det moro å være kommunepolitiker igjen etter flere år med kutt og nedskjæringer. Det betyr at lokaldemokratiet får en oppblomstring, og det er bra. Det må også representanten Sponheim være enig i.

Så vil jeg følge opp det representanten Andersen spurte om, og som han egentlig ikke fikk et skikkelig svar på. Hvorfor mener representanten Sponheim at kommunene er tjent med å få nesten 4 milliarder kr mindre til neste år?

Lars Sponheim (V) [12:40:53]: For det første vil jeg si at for Venstre dreier lokaldemokrati seg selvsagt om å fordele penger, men det er også veldig mye mer enn penger. Det er selve tilliten til at folk kan styre lokalt, styre over sine egne liv, at beslutningene tas nær der folk er, og at alle har mulighet til å delta i å styre sitt lokale samfunn. Og det er vesentlig mer enn bare penger. Så er penger viktig, og det er mye morsommere å være lokalpolitiker med penger. Jeg har selv vært ordfører i en kraftkommune med mye penger, og det er veldig kjekt. Men det kan til tider også være litt farlig. Mitt poeng er at Venstre er for mer penger til kommunene når det er basert på en bærekraftig samlet økonomi som også styrker næringslivet i kommunene. Men bare å flytte folk ut av småbedriftene, ut av familiebedriftene og inn i kommunehuset, eller i verste fall økte lønninger til de kommuneansatte og økt rente, det er ingen god løsning for norske lokalsamfunn.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:42:14]:Jeg klør jo i fingrene etter å svare Sponheim litt, men jeg tror jeg skal komme tilbake til det.

Lars Sponheim (V) (fra salen): Bare prøv!

Statsråd Kristin Halvorsen [12:42:22]: Et mer intenst forsvar for at kommunene ikke skal få bedre råd, enn det Lars Sponheim leverte her nå på 1 minutt, det har jeg til gode å se. Jeg tror det stemmer veldig dårlig overens med hvordan Venstres folk rundt omkring i Kommune-Norge oppfatter virkeligheten.

Flertallsregjeringens forslag til budsjett for 2006 er blitt mottatt med alt fra begeistring til lettelse, stor ro og forundring – og med litt sinne hos noen. Men i veldig liten grad med likegyldighet. Og det er ikke så rart. For de endringene som flertallsregjeringen la fram i forhold til Regjeringen Bondeviks budsjett, gav en klar retning om en ny politisk kurs.

Vi har prioritert fellesskapet høyt når vi trekker tilbake den forrige regjeringens skattelettelser og satser 3,8 milliarder kr mer på kommunene enn den forrige regjeringen la opp til. Vi har prioritert å ta siste etappe i barnehagereformen i denne stortingsperioden når vi skal satse 1,3 milliarder kr ekstra på barnehager på veien mot målet om at en barnehageplass skal bli et selvfølgelig tilbud til alle de småbarnsforeldre som ønsker det.

Vi har lagt om arbeidsmarkedspolitikken både gjennom budsjettet og gjennom endringer i arbeidsmiljøloven. Å skape et mer menneskelig arbeidsliv som gjør at de fleste arbeidstakere kan være yrkesaktive til de når pensjonsalderen, er det viktigste vi kan gjøre for verdiskaping, velferd og framtidas finansiering av velferdsstaten. Vi har innført en langt mer rettferdig fordelingspolitikk både gjennom aktiv satsing mot fattigdom og ved å gjennomføre en skattereform som er langt mer rettferdig enn det den forrige regjeringen la opp til.

Det er noen i denne salen i dag også som har sagt at denne regjeringen kom til dekket bord. Det er ingen grunn til å svartmale situasjonen i norsk økonomi. Men hvis det er ett område der man ikke kom til dekket bord, dreier det seg om kommuneøkonomien. Og det er jo der lettelsen og begeistringen først og fremst har kommet, blant alle dem som er opptatt av fellesskapet, og som vet at den viktigste velferdsjobben og den viktigste skolejobben gjøres i kommunene. 40 pst. av kommunenes utgifter går til helse, omsorg og sosiale formål, 30 pst. går til barnehager, skoler og utdanning. Når kommunene får bedre økonomi, er det de områdene som prioriteres.

Noen steder utløser kommuneopplegget ren begeistring. Det er i kommuner som ser at det nå er rom for ny satsing, som ser at det nå er mulig å snu dagsordenen fra endeløse nedskjæringer til å diskutere nye oppgaver som skal løses.

Men det er ikke alltid sånn i kommunene at det er nye satsinger det er rom for. Etter mange år med Høyre-dominert politikk er kommuneøkonomien nedkjørt mange steder. Og det var jo en villet politikk fra den forrige regjeringen, som ønsket at det private forbruket til dem som hadde mye fra før, skulle øke mer enn det offentlige forbruket. Der er det en forsiktig lettelse som nå råder. Mange kommuner ser at de slipper å gjennomføre nye og store kutt på skole og omsorg som de ellers måtte ha gjort, og det blir man selvfølgelig lettet over. Men selvsagt ser de også at det er en ny kurs i dette budsjettet, det er en satsing på fellesskap som ikke er en engangsforeteelse. Dette er en rød tråd i alt vi skal foreta oss gjennom fire år.

Lettelsen over at kommunene får mer støtte til å gjøre skole- og velferdsjobben, er rimelig likt fordelt mellom partiene. Det er ikke én representant fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti eller Venstre fra Kommune-Norge som har ringt til Finansdepartementet og sagt: Nei takk, behold de pengene, gi dem til skattelette isteden. Tvert imot er lettelsen like stor blant Kristelig Folkeparti-folk og Venstre-folk som den er blant Regjeringens egne.

Det er denne regjeringens klare mål å komme i havn med en reform som vi har slåss for i 30 år, og det er full barnehagedekning. Det er at det ikke lenger skal være slik at champagnekorkene sprettes i småbarnsfamiliene når man endelig får en barnehageplass. Vi ønsker at alle skal ha en garanti innen vi er ferdige med denne stortingsperioden, om at barnehageplassen er der når den lille poden har behov for det. Og da må jo også mange velgere fra Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet merke seg den satsingen som vi har på barnehager, og som betyr at mange småbarnsforeldre med ett barn får 6 000 kr mindre i utgifter neste år – og har du flere, så blir det mer. De pengene ville de jo aldri fått hvis regjeringen Bondevik hadde fortsatt.

Den rød-grønne regjeringen er blitt møtt med stor ro blant finansanalytikere og i markedet. Den første dagen prøvde enkelte i opposisjonen å snakke renten opp og påstå at dette budsjettet i seg selv ville føre til økt rente og problemer for enkeltpersoner og næringsliv. Det er det ikke grunnlag for å si. Dette budsjettet følger regjeringen Bondeviks bruk av oljepenger for 2006. Det strukturelle underskuddet utgjør 65,9 milliarder kr, og budsjettet virker omtrent nøytralt på økonomien. Samtidig sier vi at vi skal følge handlingsregelen for hvor mye oljepenger vi skal bruke i norsk økonomi framover.

Dette budsjettet satser aktivt på kampen mot arbeidsløsheten. I seg selv skaper de endringene vi foreslår i budsjettet, fra skattelettelser og til fellesskap, ca. 4 000 nye arbeidsplasser. Det, sammen med en offentlig satsing på arbeidsmarkedstiltak, nettolønnsordning, forbedring av permitteringsreglene og forbedring av dagpengeordningene, gir en klar, ny kurs for en offensiv arbeidsmarkedspolitikk. Samtidig er det sånn at vi ikke glemmer dem som er utenfor arbeidsmarkedet. Vi foreslår en satsing mot fattigdom på en halv milliard kroner, vi beholder den som lå der fra Bondevik-regjeringen på 263 mill.kr. Det betyr at mange av dem som har minst, får en betydelig økning i sin kjøpekraft.

Budsjettet har skapt sinne i enkelte grupper som hadde forventninger. Sintest har vel oljearbeidere og sjøfolk vært. De hadde klare forventninger om et annet skatteopplegg for seg. Det har Stortinget nå sagt skal vurderes til våren. Men de reaksjonene og de diskusjonene rundt skatt som kanskje har skapt størst forundring, er hvordan det er mulig for denne regjeringen å skjerpe skatten med nesten 3 milliarder kr i forhold til 2005 samtidig som høytlønte får skattelettelser og vi driver en mer rettferdig fordelingspolitikk enn både inneværende års fordeling og det som Bondevik hadde lovt for 2006. Regjeringen Bondevik hadde lagt fram et forslag til skatteopplegg for 2006 der de som har mest i Norge, skulle få i pose og i sekk. De skulle få i pose fordi skatt på lønn skulle ned som en del av skattereformen, og de skulle få i sekk fordi formuesskatten skulle reduseres betydelig. Det vi nå har gjort, er å ta igjen halve posen og hele sekken og vel så det. Derfor er vårt skatteopplegg både mer rettferdig enn dagens system og langt mer rettferdig enn det den forrige regjeringen foreslo for neste år.

Den største urettferdigheten avskaffes gjennom skattereformen, fordi den sjongleringen som folk med høye inntekter og frie yrker kunne bedrive gjennom selv å bestemme hvor mye av inntekten som skulle være lønnsinntekt, og hvor mye som skulle være kapitalinntekt, ikke lenger er mulig. Grunnen til å velge det siste var jo at skatten på kapitalinntekter var bare 28 pst., mens den på lønnsinntekt kunne være opptil 60 pst. Den endringen har betydd at mange som tidligere slapp unna med å betale mindre enn dem som betalte vanlig skatt på lønn, nå ikke kan sjonglere videre. Det betyr at en med inntekt på 2,4 millioner kr som tidligere kunne tilpasse seg, vil få 700 000 kr i skatteskjerpelse og en med inntekt på 600 000 kr ca. 80 000 kr i skatteskjerpelse. Jeg tror at den forskjellen er noe av det som mest har provosert vanlige lønnstakere som ikke har noen mulighet til å sjonglere, fordi de har sett at folk som har gode inntekter, har sluppet unna med mye mindre i skatt.

Det viktigste denne regjeringen gjør i forhold til fordeling, er at vi ikke reduserer formuesskatten, og at vi øker skatten på aksjeutbytte. De 100 rikeste her i landet har 2 pst. av sin inntekt fra lønn. De ville fått en gedigen gavepakke fra den forrige regjeringen på 800 000 kr i skattelette. Med oss får de isteden 1 mill. kr i skjerpelse. Samtidig gjør vi formuesskatten mer rettferdig ved å øke bunnfradraget, slik at det f.eks. blir færre pensjonister som betaler formuesskatt neste år, enn i år. Det har vært påstått andre ting i denne debatten, og jeg vil gjerne berolige alle pensjonister umiddelbart med at slik er det ikke. Det blir færre pensjonister som skal betale formuesskatt neste år, enn i år.

Av enkelte i denne debatten, som ville gi dem som har mye i Norge, i både pose og sekk, er det brukt så store ord at det er som om hele Glasmagasinet skulle ha falt ned i hodet på dem. (Presidenten klubber.) Heldigvis har vi laget en ny kurs for fordeling i Norge. (Presidenten klubber.) Den skal vi forbedre i årene framover (presidenten klubber), for det fins det muligheter for.

Presidenten: Presidenten vil be også statsråden om å respektere taletida her i huset.

Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [12:52:52]: Finansministeren sa at en del finansanalytikere tok dette framlegget til Regjeringen «med stor ro». Det kan sikkert være mange grunner til det. En grunn kan kanskje være at en del av disse analytikerne faktisk har relativt høye lønnsinntekter og så at man fikk en relativt stor skattereduksjon.

Men det jeg hadde lyst til å spørre finansministeren om, gjelder kommunene, som statsråden snakket energisk om. Jeg har registrert at man sier fra Regjeringen at dette er et ledd i en opptrappingsplan. Kommunene må altså drive med langtidsbudsjettering i disse dager, mens denne sal og Stortinget slipper det. Da blir spørsmålet: Hvilke forventninger skal kommunesektoren, når man driver med sin langtidsbudsjettering, ha til den nye regjering i de kommende år, og hva ser man for seg er et fornuftig nivå i denne opptrappingsplanen som den nye regjeringen har sagt vil komme?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:54:04]: Ja, det er riktig som representanten Ulf Leirstein antyder, at vi har selvfølgelig, og jeg har selvfølgelig, begynt å tenke på budsjettet for 2007, for 2008 og for 2009 og hvilke planer vi har, og hva vi skal gjennomføre. Men jeg tror ikke jeg skal starte høyttenkningen her. Jeg tror at Regjeringen skal få komme tilbake med hvilke prioriteringer som gjøres for 2007. Men jeg har lyst til å gi Fremskrittspartiet en liten invitt med hensyn til det, fordi Kommune-Norge er veldig forskjellig. Det som passer på indre Oslo øst, og det som passer på Snåsa eller i andre mindre kommuner, krever at det drives en skreddersøm lokalt. Derfor er det viktig at de frie inntektene øker, og det er den muligheten til tilpasning som Fremskrittspartiets måte å tenke rundt kommunene på, ikke gir rom for.

Hvis det skulle være noen høytlønte som bare har inntekter av lønn, og derfor ikke rammes av formuesskatten eller skatt på aksjer, vil jeg si at det verste alternativet de har, er dessverre denne regjeringen, for de ville fått langt større skattelette med den forrige regjeringen og med Fremskrittspartiets opplegg – dessverre.

Jan Tore Sanner (H) [12:55:23]: Kristin Halvorsen har aldri vært redd for å bruke store ord, og jeg tror nok det er mange som hører at det singler i glass etter hennes tale og etter det budsjettet som er blitt lagt frem. Særlig er finansministeren kjent for å bruke begrepene «sosialt», «rettferdig» og «velferd». Hva er det som er sosialt ved at en butikkmedarbeider skal få 200 kr i skattelette, en konsulent skatteskjerpelse, mens finansministeren får 15 000 kr i skattelettelse? Høyre er opptatt av at alle skal få lavere skatt, også de med lav og vanlig inntekt. Hva er det som er rettferdig med å sende hele skatteregningen til selvstendig næringsdrivende og familieeide bedrifter? Statsministeren har tidligere snakket om å skape for å dele. Jeg har inntrykk av at finansministeren bare er opptatt av å dele, for hun fjerner jo nå effektivt alle virkemidler som skulle være med på å skape den fremtidige veksten og velferden i samfunnet vårt.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:56:39]: Det er dessverre, eller la oss si heldigvis, slik at Høyre ikke har noe å lære SV eller andre partier i denne regjeringen om fordelingspolitikk. For hvis Høyre påstår at de kan lære oss noe som ville gitt dobbelt så mye til høyinntektsgruppene i skattelette, pluss å redusere formuesskatten og gi lavere skatt på aksjeutbytte gjennom en annen skjermingsregel, ja, da er summen av det at Høyres forslag i forhold til dem som virkelig har mye i Norge, ville gitt dem trippelt, mens vi har laget en annen kurs for rettferdig fordeling. Det er først og fremst fordi, noe som SV bestandig har vært opptatt av å få fram når det gjelder fordelingspolitikk, man ikke kan se på lønn alene, man må se hvor skjevt fordelt formue er. Det er slik at de 10 pst. rikeste i Norge har nesten all formue, og det er slik at de 10 pst. rikeste i Norge, de som tjener mest, har 1/3 av sin inntekt fra lønn, mens 2/3 er fra kapitalinntekter. Det er derfor Høyre driver en så elendig fordelingspolitikk, mens summen av vår er god.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:58:02]: Først vil jeg si at jeg er ganske imponert over finansministerens kjennskap til følelseslivet til Kristelig Folkepartis kommunestyrerepresentanter rundt omkring i det ganske land. Det er åpenbart stor arbeidskapasitet på finansministerens kontor.

Så over til forholdet til noen hun sa var sinte på budsjettet, og da inkluderer hun kanskje Landsorganisasjonen i det. I sin forrige opptreden her i huset brukte hun ordet «forundret» over Landsorganisasjonens reaksjon. Skal jeg tro Heikki Holmås fra SV, har ikke SV hørt et ord fra LO om budsjettet, og fra LO sies det at man nå har snakket med «sine» representanter i Arbeiderpartiets sentralstyre. Så vidt jeg skjønner, går man heller ikke i SV på tur sammen med LOs leder. Mitt spørsmål er: Ser finansministeren disse båndene mellom Arbeiderpartiet og LO som et problem i utøvelsen av denne regjeringens politikk?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:59:27]: Først vil jeg gjerne gi en unnskyldning til de av Kristelig Folkepartis lokalpolitikere som ikke følte en lettelse ved dette kommunebudsjettet, og vil gjerne invitere dem til å ringe meg i morgen den dag og si fra hvis det var slik at de ikke var lettet, men tvert imot det motsatte. Jeg kan selvfølgelig ikke gjøre meg til ekspert på Kristelig Folkepartis følelsesliv, verken sentralt eller lokalt.

Når det gjelder LO og LOs innflytelse på budsjettet, er min oppfatning at LO har hatt en betydelig innflytelse på dette budsjettet. Men det er ikke min oppgave å trappe opp noe konfliktnivå i forhold til noen organisasjoner. Tvert imot, jeg vil gjerne invitere både dem og de tre arbeidstakerorganisasjonene som har skjønt og forstått og støttet det vi har gjort på skatt, til et tettere samarbeid, for jeg tror det er veldig viktig framover at man har mer dialog og diskusjon, og at det skal være mulig for alle arbeidstakerorganisasjonene å komme med forslag og synspunkter i forkant av at vi legger dem fram for Stortinget.

Lars Sponheim (V) [13:00:43]: Det mest åpenbare resultatet av SVs inntreden i regjeringskontorene er redusert maksimalpris i barnehagene – som lovt. De som er så heldige å ha barnehageplass, skal få billigere plasser, mens de som ikke har, får ta til takke med kutt i kontantstøtten, skatteskjerpelser og en generell mistro gjennom kunnskapsministerens syn på barnehagenes fortreffelighet. I tillegg kutter Regjeringen i støtte til studentbarnehagene og fører en politikk som gjør at differensiert oppholdsbetaling i barnehagene for foreldre med lav betalingsevne mange steder faller bort. Mens Venstre prioriterer plass til alle, prioriterer Regjeringen dem som allerede har plass.

Så er det også dette med konsekvenser av egen politikk. Dette bekreftes langt på vei i svar på spørsmål fra Venstre om hvilke konsekvenser redusert maksimalpris får for økt etterspørsel. Svaret er at det vet ikke Regjeringen, og både finansministeren og statsministeren, har vi sett, fosser nå bort fra løftene om barnehageplass til alle innen 2007. Spørsmålet mitt er enkelt: Vil finansministeren bekrefte det hun på direkten på TV 2 i valgkampen lovte, nemlig å gå av i løpet av 2007 hvis ikke løftet om barnehageplass til alle blir innfridd?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:02:03]: Det siste har jeg heldigvis ikke sagt. Jeg har sagt at i 2009, når vi har sittet i regjering i tre år og jeg skal se meg tilbake, og vi ennå ikke har klart å få til full dekning, får jeg finne på noe annet å gjøre, for da har vi ikke gjort jobben vår. Det mener jeg fremdeles. Jeg har intenst slåss for full barnehagedekning i Norge siden jeg var en liten 15-åring på Tveten ungdomsskole og tok til orde for at det var et tilbud som alle barn skulle ha – ikke fordi ikke foreldre skal ha noe med barna å gjøre, tvert imot, men fordi jeg selv, etter hvert som jeg vokste til og fikk egne barn, opplevde barnehagen som den beste støtte for foreldre, for det fantes nemlig noen andre voksne der som også kjente mine unger, og som kunne være med og gi noen tips om hvordan de skulle oppdras og tas vare på.

Vi har som ambisjon at vi skal få til full barnehagedekning i Norge. Det er på tide. Mange andre land har klart det, og de har ikke hatt det handlingsrommet som vi har i norsk økonomi. Det er spørsmål om politisk vilje. Men det er selvsagt en krevende oppgave. Det skal bygges mange barnehager før vi får det til, og derfor må vi legge oss i selen og jobbe med det hver eneste dag.

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:03:23]: Sjølv om finansministeren prøver å argumentere imot, er dette eit usosialt budsjett for mange grupper. Det kjem bl.a. av at matmomsen og transportmomsen har auka, og det er altså slik at låginntektsfamiliar bruker ein forholdsmessig langt større del av lønna si til mat og transport enn det høginntektsfamiliar gjer. Derfor er dette usosialt.

I tillegg er det ein del uforståelege skatteskjerpingar for nordsjøarbeidarar og sjøfolk. No blir det også sagt av finansministeren at det er lagt føringar frå regjeringspartia, frå Regjeringa og finansministeren, om at dette skal vurderast på nytt. Det som eg ønskjer svar på, er: Kan finansministeren no garantere sjøfolk og nordsjøarbeidarar at denne urimelege skatteskjerpinga blir fjerna?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:04:36]: Det er rart å høre Fremskrittspartiet snakke om hva som er sosialt og usosialt. Når man ser på Fremskrittspartiets forslag til budsjett, er det ikke det at det er mangel på vilje til å bruke penger, men det er utrolig hvordan utslagene blir når man f.eks. fjerner hele formuesskatten. De som virkelig har de store inntektene, de hundre rikeste i Norge, vil få 5 mill. kr i gave hvert år av Fremskrittspartiet på bakgrunn av dette.

De forslagene som går på økning av matmomsen, og som vi arvet fra den forrige regjeringen, Bondevik II, og som det ville koste 1 milliard kr å nulle ut, vil ha en bitte liten betydning, kanskje, på pris. Men vi tror ikke det er avgjørende. Vi tror det viktigste for dem som har lave inntekter, er at vi klarer å få til en skikkelig velferdsopprustning i kommunene, for det er der det viktigste tilbudet er.

Når det så gjelder sjøfolk og beskatning av nordsjøarbeidere, viser jeg bare til den merknaden fra flertallet som står i innstillingen, og det er at det skal vurderes.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed slutt.

Hill-Marta Solberg (A) [13:06:05]: Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet gikk til valg på budskapet om å styrke fellesskap og velferd framfor nye skattelettelser. Det budsjettet vi behandler i dag, tar de første viktige stegene nettopp for å innfri dette. Regjeringspartiene vil forandre Norge i retning av mer fellesskap der vi bruker de store pengene på å løse de viktigste oppgavene, som å sikre at folk har en jobb å gå til, skape en god skole for alle og en verdig og god eldreomsorg. Den jobben er regjeringen Stoltenberg godt i gang med.

Regjeringen hadde tre uker på seg til å endre budsjettet som Bondevik-regjeringen la fram. De ukene er brukt til å ta de første og viktige grepene for å nå målene i Soria Moria-erklæringen. Noen hadde ventet mer. Ja, noen synes å tro at alt i Regjeringens politiske plattform skulle innfris disse ukene, og har sett bort fra at Soria Moria-erklæringen gjelder for fire år, ikke fire uker.

De endringene Regjeringen har gjort på statsbudsjettet, vil være viktige for mange. Aller størst betydning har det kraftige inntektsløftet som kommunene nå gis. Kommunene får økt handlefrihet til nettopp å løse viktige oppgaver innenfor eldreomsorgen og utfordringer innenfor skolen på en bedre måte. Regjeringens budsjettforslag innebærer en reell vekst i kommunesektorens inntekter i 2006 på anslagsvis 7,5 milliarder kr, og sammenlignet med Bondevik II-regjeringens forslag økes de frie inntektene med 3,8 milliarder kr. Selv ordførere i Høyre-styrte kommuner erkjenner at dette kommer godt med. Det vil føre til bedre tjenester for befolkningen. Det vil føre til en bedre eldreomsorg og til en bedre skole.

Satsingen på barnehager vil også merkes for svært mange småbarnsforeldre. Maksimalprisen for en heltids barnehageplass reduseres til 2 250 kr pr. måned fra 1. januar. Videre legger Regjeringen til rette for vel 11 000 flere heltidsplasser i 2006. Dette er et betydelig skritt for å nå Regjeringens mål om full barnehagedekning, med høy kvalitet og til lav foreldrebetaling.

Regjeringen fører en politikk både for å skape og for å dele. Regjeringen vil styrke de nærings- og distriktspolitiske virkemidlene. En samlet økning på 120 mill. kr fordeles på ulike tiltak, herunder kommunale næringsfond. Refusjonsordningen for sjøfolk videreføres, og fra 1. juli foreslår Regjeringen å utvide ordningen. Dette vil sikre mange arbeidsplasser langs kysten.

Regjeringen styrker kampen mot arbeidsledighet og intensiverer innsatsen for inkludering i arbeidslivet. Det vil bli ført en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, og derfor foreslås også 217 mill. kr mer enn regjeringen Bondevik foreslo til arbeidsmarkedstiltak – tiltak som er en viktig bro for arbeidsledige over fra ledighet og til arbeid igjen.

Regjeringen vil bedre de økonomiske ytelsene for arbeidsledige ved å reversere flere av de innsparingstiltakene som er gjennomført under Bondevik II-regjeringen. Ferietillegget for dagpengemottakere foreslås gjeninnført med virkning for opptjening fra 1. juli 2006. En grov urimelighet som Bondevik-regjeringen stod for, ved å ta ferietillegget fra de arbeidsledige, rettes med dette opp.

Regjeringen foreslår også nye tiltak for å styrke innsatsen mot fattigdom i Norge. Disse tiltakene omfatter flere områder og utgjør samlet om lag 500 mill. kr. Alt dette er viktige steg i riktig retning.

Det er forutsigbart når opposisjonen kritiserer Regjeringens politikk. Det er dens rolle. Men så er det også bare når det gjelder kritikk av Regjeringen, at opposisjonen er enig. I finansinnstillingen får vi til fulle demonstrert hvordan det spriker på borgerlig side. Det største opposisjonspartiet, Fremskrittspartiet, står for en økonomisk politikk som alle bør være glade for ikke skal vedtas, en politikk med en pengebruk som ville satt svært mange arbeidsplasser i fare. For dem som er arbeidsledige, for dem som pendler med tog, for dem som liker kultur, for dem som lever av jordbruk, for dem som er opptatt av likestilling, og ikke minst for de fattige i u-land er Fremskrittspartiets budsjett til å gråte over. Fremskrittspartiets parlamentariske leder har sett seg selv i rollen som brobygger på borgerlig side. I den finansinnstillingen som legges fram i dag, er det ikke mulig å se at en eneste pilar i det byggverket så langt er satt ned.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP) [13:11:28]: I den nye regjeringens budsjettopplegg kan man lese følgende:

«Handlingsregelen gir rom for noe fleksibilitet. I dårlige tider kan det være velbegrunnet å bruke mer enn 4 pst. (…). Tilsvarende vil det være fornuftig å bruke mindre i tider med høy kapasitetsutnyttelse og presstendenser i økonomien.»

Jeg vil gjerne be representanten Hill-Marta Solberg som parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet tolke dette. Når vil det i så fall, sett med Arbeiderpartiets øyne, være riktig og fornuftig i norsk økonomi å bruke mindre oljepenger enn det handlingsregelen skulle tilsi? For så langt, siden handlingsregelen ble innført av den forrige Stoltenberg-regjeringen, har jo samtlige regjeringer brukt mer. Det er selvfølgelig Fremskrittspartiet helt enig i, men denne regjeringen varsler altså muligheten for å bruke mindre, og det vil jeg gjerne høre en tolkning på.

Så har jeg lyst til å spørre Hill-Marta Solberg om én ting til. Etter budsjettforliket i fjor uttalte Hill-Marta Solberg at det måtte være pinlig for Fremskrittspartiet å måtte godta en momsøkning. Da blir mitt spørsmål: Hvordan føles det da for Hill-Marta Solberg å godta en momsøkning i år?

Hill-Marta Solberg (A) [13:12:53]: For å ta det siste spørsmålet først, så har jeg lagt merke til at det i denne debatten er mange representanter fra Fremskrittspartiet som har bekymret seg dypt over at det kommer en økning på matmomsen på 1 pst. Det som har undret meg ved den bekymringen, er jo at Fremskrittspartiet for inneværende år faktisk selv bidrog til at den alminnelige momssatsen ble økt med 1 pst. Og det må ikke forundre noen at det bidrar til en spesiell undring når Fremskrittspartiet, som i alle år har hamret ikke minst på Arbeiderpartiet for å være et skatte- og avgiftsparti, i Stortinget selv kan være med på å stemme for en momsøkning, slik som det skjedde i fjor. Det var vel ikke noen som hadde trodd at Fremskrittspartiet skulle bruke makten sin til å øke avgiften når de hadde innflytelse over budsjettet, ikke minst, og først og fremst, på bakgrunn av deres egen tidligere retorikk.

Det er også bakgrunnen for at jeg undrer meg på hvordan Fremskrittspartiet hadde det i fjor på det tidspunktet.

Trond Helleland (H) [13:14:17]: Arbeiderpartiets valgkamp inneholdt to hovedelement: 1) forslag fra en rekke arbeiderpartirepresentanter om å øke de offentlige utgiftene på en lang rekke områder, 2) benektelse og avkreftelse fra Hill-Marta Solberg av enhver påstand om at Arbeiderpartiet ville øke skatten utover 2004-nivå.

I Aftenposten 23. august bidrog representanten til det sistnevnte gjennom kategorisk å avvise at Arbeiderpartiet ville gjeninnføre boligskatt. Ja, hun garanterte at så ikke skulle skje.

I det foreliggende budsjett fra Stoltenberg-regjeringen økes ligningsverdien for boliger med rekordhøye 25 pst. Dette rammer vanlige folk med vanlige boliger. Dette er en snikinnføring av boligskatt. Vil Arbeiderpartiet fortsette denne opptrappingen av skatt på bolig, slik de har hatt for vane når de har sittet i regjering? Når Hill-Marta Solberg garanterte at det ikke skulle bli noen ny boligskatt, er ikke da dette forslaget om en kraftig økning av ligningsverdien et brudd på denne garantien? For det er vel ikke bare de hundre rikeste her i landet som har bolig?

Hill-Marta Solberg (A) [13:15:36]: Det er interessant at Høyres representanter følger nøye med på hva som blir sagt fra Arbeiderpartiet. Det er bare hyggelig, det, og vi skal mer enn gjerne svare for oss. Men jeg synes de antydningene fra Høyre som er kommet fram nå to ganger i debatten i dag, om at den nye regjeringen, der også Arbeiderpartiet er med, gjør noe annet enn det Arbeiderpartiet lovte før valget, på boligskatt, ikke holder. Representanten Sanner har tidligere i dag antydet det som halvsannheter slik budsjettet framstår i dag.

Det Arbeiderpartiet har garantert, ved undertegnede, er at vi ikke hadde til hensikt å foreslå gjeninnført den boligskatten som var avviklet. Det står vi ved. Det samsvarer også helt og fullt med det budsjettet som er lagt fram.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [13:16:39]: Kristeleg Folkeparti har alltid løfta fram det faktumet at frivillige lag og organisasjonar utfører ein uvurderleg stor og uerstatteleg samfunnsinnsats. I vår regjeringstid har me difor vore med på å innføra det såkalla gåvefrådraget. I vårt budsjettforslag er grensa for gåvefrådraget foreslått til 15 000 kr pr. år. Gåvefrådraget har utvikla seg til å verta ei av dei aller viktigaste finansieringskjeldene for frivillige organisasjonar, og alle signal i retning av å svekkja gåvefrådraget si stilling utløyser difor betydeleg uro.

I Soria Moria-erklæringa er det sagt ein god del om ny frivilligheitspolitikk. Tidlegare har Arbeidarpartiet uttala seg helst negativt om gåvefrådraget. I Regjeringa sitt budsjettforslag vert påplussinga som Samarbeidsregjeringa foreslo, droppa. Spørsmålet mitt er då: Er det Arbeidarpartiet sitt mål å fjerna gåvefrådragsordninga?

Hill-Marta Solberg (A) [13:17:55]: Da representanten Sørfonn i sin replikk kom inn på gavefradraget, så jeg fram til at det skulle bli en hyggelig replikk der Kristelig Folkeparti skulle være veldig fornøyd med at den nye regjeringen faktisk viderefører systemet med dette fradraget.

Tidligere i dagens ordskifte har jeg registrert at representanter fra Kristelig Folkeparti oppfatter det framlagte budsjettet som skal vedtas i dag, som angrep på viktige saker for Kristelig Folkeparti. I spørsmålet om fradragsrett for gaver har vi i så fall strukket ut en hånd, for her har en sak som er viktig for Kristelig Folkeparti, blitt tatt vare på. Det framgår av Soria Moria-erklæringen at ordningen skal videreføres, og det er også det som inngår i statsbudsjettet for 2006.

Trine Skei Grande (V) [13:19:12]: Hill-Marta Solberg begynte innlegget sitt med å si at hun ønsket å styrke fellesskap og velferd, og dette var første skrittet. Venstre derimot gikk til valg på mer til dem som trenger det mest.

Arbeiderpartiet har en lang tradisjon med stort sett å prioritere dem som er innenfor de prioriterte fellesskap de er for. Barnehagepolitikken er ganske lik: Barnehage er et gode, og Arbeiderpartiet ønsker å prioritere dem som er innenfor.

Oslo har en inntektsdifferensiert betaling. Det betyr, med deres reform her nå, at en småbarnsfamilie med 150 000 kr i inntekt får doblet barnehageutgiftene sine, mens familier med 655 000 kr i inntekt får 30 000 kr i lettelse.

Det er greit at man ønsker å prioritere de rike. Men hvorfor prioriterer man ikke det å få flere innenfor dette systemet ved å bygge flere plasser, framfor å prioritere denne rikmannsreformen så fort?

Hill-Marta Solberg (A) [13:20:26]: Jeg vil starte med å si at jeg befinner meg i en fase av livet der jeg kjenner veldig godt mange småbarnsfamilier. Jeg tror de ville ha følt seg litt ille ved ved å høre representanten fra Venstre kalle reduksjonen i foreldrebetalingen til barnehage for en «rikmannsreform». Det synes jeg er et drøyt stykke, og hvis det er betegnende for hvordan partiet Venstre forholder seg til foreldrebetaling i barnehagen, er det veldig nedslående å konstatere.

Jeg må også få lov å påpeke at Venstre åpenbart ikke har satt seg grundig nok inn i det tillegget til statsbudsjett som er lagt fram, for her prioriteres både redusert foreldrebetaling og økt utbygging av plasser. Det går an å gjøre begge disse ting samtidig, og det er nettopp det som den nye regjeringen går inn for.

Siv Jensen (FrP) [13:21:45]: Jeg stilte Arbeiderpartiets parlamentariske leder to spørsmål i min forrige replikk, og hun besvarte ingen av dem. Derfor vil jeg gjenta begge spørsmålene nå: Er det slik at Arbeiderpartiet nå varsler en omlegging av oljepengebruken mot en enda mindre bruk av oljepenger, slik man kan lese både av budsjettet og av budsjettinnstillingen? Og spørsmål to: Hvordan kan Hill-Marta Solberg i år mene at det er helt greit at man øker momsen på både mat og transport, når det var karakterisert som pinlig da dette skjedde i fjor?

Det var de to spørsmålene jeg stilte, og da er jeg interessert i å høre hva Arbeiderpartiet mener om dette, ikke få en lang lekse om hva Hill-Marta Solberg tror at Fremskrittspartiet mener om de samme spørsmålene.

Hill-Marta Solberg (A) [13:22:53]: Når det gjelder spørsmålet om moms, mener jeg det ble besvart i sted. Jeg kan bare tilføye at jeg har merket meg at mens Fremskrittspartiet i fjor ikke fant plass for å redusere økningen på den alminnelige momsen med 1 pst., har de i år funnet plass for å redusere den på matmoms. Det kan jeg konstatere.

Så vil jeg si at det er spesielt når Fremskrittspartiets parlamentariske leder ber om fortolkninger av handlingsregelen. Fremskrittspartiet er det partiet her på Stortinget som nærmest har karakterisert denne regelen som tull og tøys, som aldri har forholdt seg til den, og som mener at den ikke fungerer i det hele tatt.

Jeg vil vise til at den måten handlingsregelen er praktisert på siden den ble innført, har fungert. Det har fungert på den måten at vi har hatt en jevn utvikling i norsk økonomi. Vi har ikke opplevd dramatiske svingninger, som ville vært tilfellet hvis man ikke hadde hatt en styringsregel for hvordan oljeinntektene skal fases inn i norsk økonomi. At denne regelen, slik den er utformet, også inneholder nødvendig fleksibilitet for å tilpasses konjunkturene, er en stor fordel.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:24:28]: Framstegspartiet ønskjer eit lågare, enklare og meir føreseieleg skattesystem enn det vi har i dag. Det er det vi har tatt utgangspunkt i når vi har utarbeidd vårt alternative budsjett. For oss er ikkje lågare skattar og avgifter eit mål i seg sjølv, men det er eit viktig verkemiddel for å få til auka verdiskaping og også for å få til auka velferd.

I vårt alternative budsjett har vi ein total skatte- og avgiftslette på ca 29 milliardar kr. Vi har også redusert utbyttet med ca. 0,5 milliardar kr. Dette har vi finansiert ved at nettoutgiftene i statsbudsjettet er 12 milliardar kr lågare, og vi har eit redusert overskott på statsbudsjettet på 17,5 milliardar kr. Vi har altså litt større såkalla oljepengebruk enn resten av Stortinget. Det meiner vi er både forsvarleg og fornuftig. Vi har ei anna innretning av vår pengebruk enn resten av Stortinget. Når ein bruker pengar på skatte- og avgiftslettar, vil det gi ein heilt annan verknad på økonomien, ein heilt annan verknad på prisstiginga, enn viss ein bruker dei same pengane og sprøytar dei inn i offentleg sektor. Vi har også ein del investeringar. Til saman vil dette stimulere til auka verdiskaping, og det er veldig viktig for oss.

Vi har både bedriftsskattelette, som vil gjere det meir attraktivt å starte nye verksemder og utvide verksemdene i Noreg, og personskattelette, som vil gjere det meir lønsamt å jobbe, og som dermed vil medverke til at fleire ønskjer å jobbe meir. Vi har også satsingar på infrastruktur som gjer at ein kan få bort ein del av flaskehalsane i økonomien. Til saman vil dette medverke til auka verdiskaping.

Vi er lite fornøgde med Regjeringa sin skatteprofil. Vi meiner han er usosial. Ein har gitt skattelette til ein del med høge lønsinntekter, men ein har skatteskjerpingar for dei store gruppene. Både dei som skapar verdiane i landet, og vanlege folk har fått betydelege skatteskjerpingar. Dei toppskattelettane som Bondevik II-regjeringa har foreslått, sluttar vi oss til, men vi er ikkje fornøgde med dei skattelettane som er gitt i botnen, korkje frå den regjeringa som har gått av, eller frå den nye. Derfor foreslår Framstegspartiet at personfrådraget blir auka frå 34 200 kr til 38 000 kr i klasse I og frå 68 400 kr til 76 000 kr i klasse II. Framstegspartiet foreslår også at maks minstefrådrag blir auka til 68 000 kr. Dette vil gi ein skattelette på over 2 000 kr i botnen, og det vil sjølvsagt merkast best av dei med dei lågaste inntektene. I tillegg aukar vi frikortgrensa til 40 000 kr. Det gir ein spesiell skattelette til dei med veldig låge inntekter, bl.a. studentar. Dermed har vi sikra skattelette til dei som treng det mest.

Dei avgiftsaukingane på naudsynlege gode som ligg i budsjettet, er vi sjølvsagt imot. Dette vil slå veldig usosialt ut. For eksempel vil auke i matmomsen og transportmomsen ramme dei med lågast inntekt hardast. Reduksjon av bensinavgifter har vi inne. Vi meiner at både bensinavgifta og dieselavgifta er altfor høg i Noreg, som er eit oljeeksporterande land. Vi ønskjer ein bensinpumpepris på 8 kr, for diesel noko lågare. Dette er sjølvsagt ein avgiftslette som ikkje betyr så veldig mykje for Trygve Hegnar eller Kjell Inge Røkke, men for heilt vanlege barnefamiliar og for pensjonistar vil dette sjølvsagt ha ei stor betydning.

Vi reduserer elavgifta, noko som også kjem dei med låge inntekter mest til gode. Vi har også reversering av ein del uforståelege skatte- og avgiftsaukar. Avgiftsauke på varebilar går vi imot. Skjerpinga i hjemme-PC-ordninga, der ein har sett eit tak på 10 000 kr, er vi også imot. Vi ville vurdert eit tak på 30 000 kr. Vi synest at forslaget om eit tak på 10 000 kr er veldig urimeleg. Vi går inn for at skattefritaket for frikost for sokkelarbeidarar og hyretillegg for sjøfolk skal bestå. Og vi meiner at viss regjeringspartia verkeleg ønskjer at dette skal reverserast i revidert, bør dei støtte Framstegspartiets forslag om at dette ikkje blir innført i det heile frå 1. januar. Då vil ein fjerne den usikkerheita som vil herske fram til revidert, og ein vil få vekk denne urimelege skatteskjerpinga.

Vi ønskjer heller ikkje å stramme inn når det gjeld arbeidsgjevars dekning av arbeidstøy og skatt på arbeidsgjevars dekning av behandlingsforsikringar og sjukdomsutgifter. Det er ei ordning som har fungert bra, og vi kan ikkje skjøne at ei ordning som har fungert bra, og som òg har medverka til at arbeidstakarar har kome seg raskare tilbake i jobb, skal fjernast.

Skatteskjerpinga på Svalbard er vi òg imot. Den er uforståeleg og heilt i strid med det vi har arbeidd for, at vi skal ha aktivitet på Svalbard.

Vi har òg betydelege avgiftskutt når det gjeld grensehandelsutsette varer, spesielt alkoholhaldige drikker. Grensehandel er eit stort problem i dag og utgjer 10 milliardar kr i handelslekkasje kvart år. Det har veldig mykje å seie for norske arbeidsplassar.

Når det gjeld bilrelaterte avgifter, i tillegg til bensin og diesel, har vi òg gjort ein del kutt. Årsavgifta er redusert med 300 kr, eingongsavgifta er redusert med 10 pst., og vi foreslår òg å auke vrakpanten til 6 000 kr. Det vil føre med seg at miljøverstingane i trafikken og dei mest trafikkfarlege bilane blir fjerna.

Vi ønskjer å utvide BSU til 20 000 kr pr. år og ber finansministeren om også å vurdere å heve taket til 150 000 kr.

Når det gjeld dokumentavgifta, den såkalla flytteskatten, er det noko mange har vore opptekne av, men som få gjer noko med. Vi foreslår å redusere ho med 10 pst.

Særfrådrag for store sjukdomsutgifter blei innskjerpa førre år. Det medførte at sjablongregelen blei fjerna. Det har skapt problem bl.a. for diabetikarane, som vanskeleg kan dokumentere utgiftene sine. Vi foreslår derfor at sjablongregelen blir gjeninnført.

Vi foreslår òg at maksgrensene for gåver til frivillige organisasjonar blir auka frå 12 000 kr til 18 000 kr.

Når det gjeld utbytteskatten, meiner vi framleis det same som vi meinte då skattemeldinga blei behandla. Skjermingsreglane er for dårlege, og vår frykt for at utbytteskatten kan bli innført utan at formuesskatten blir fjerna, viser seg å vere velgrunna. Vi aksepterer utbytteskatten med ein del forbetringar i vårt alternative budsjett, men vi foreslår å fjerne heile formuesskatten frå 1. januar 2006.

Når det gjeld arveavgifta, støttar vi dei forbetringane som Bondevik II foreslo.

I samband med revidert nasjonalbudsjett la Stortinget ein del føringar for overgangsreglane for riggreiarlaga. Det kan vi ikkje sjå er følgt opp, og vi meiner det må gjerast ytterlegare forbetringar før vi kan gå inn på dei overgangsordningane. Det er viktig med internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår dersom vi skal ha arbeidsplassar òg innanfor denne sektoren i framtida.

Når det gjeld avskrivingssatsar for maskiner, støttar vi ein auke frå 20 til 25 pst. Det trur vi er viktig. Vi ønskjer vidare å behalde lønsfrådraget for enkeltpersonføretak på 20 pst. Det er viktig for at det skal bli skapt nye arbeidsplassar i Noreg.

Restaurantmomsen ønskjer vi å ta tak i. Vi ønskjer ikkje lenger å ha skiljet mellom ta-med-mat og det ein et på staden. Vi vil altså ha ein 11 pst.-sats uavhengig av om ein et hamburgaren inne på McDonald’s, eller går ut og et. Det er positivt for turismen, og det vil bidra til at ein slepp så mykje kontroll som vi har med dette i dag.

Særfrådraget for alder og uførleik aukar vi med 1 000 kr til. Vi synest det er riktig å gi den letten til pensjonistane.

Vel, det var nokre av dei forbetringane som Framstegspartiet har foreslått i sitt alternative budsjett. Dette viser at vårt alternative budsjett har ein langt meir sosial skatteprofil enn Regjeringas forslag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [13:34:49]: Framstegspartiet hevdar med stor tyngd at dei har lagt fram eit budsjettforslag for folk flest. I vanleg språkbruk vil det seie at forslaget har ein god sosial profil. Men slik er det definitivt ikkje. Eg viser til kva Framstegspartiet gjer i skattepolitikken. Faktum er at Framstegspartiet vil gi kvar av dei hundre rikaste personane her i landet ein skattelette på ca. 5 mill. kr i gjennomsnitt. Det er altså dei aller rikaste som er dei store vinnarane i Framstegspartiet sitt opplegg. Er representanten Hagesæter tilfreds med at Framstegspartiet seier noko og gjer noko anna? Partiet snakkar om folk flest, men fyller opp kontoane til dei aller rikaste i dette landet.

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:36:06]: Framstegspartiet har ein sosial profil i budsjettet. Vi har den mest sosiale profilen. Det er ikkje slik som representanten Sandal framstiller det, at det er dei rikaste som får desse skattelettane. Ein kan jo stille spørsmålet: Kor mykje skatt betaler Noregs rikaste mann til den norske statskassen? Han betaler altså ingenting, fordi han ikkje er busett i Noreg. Kapitalen flyt over grensene, og om ein ikkje gir internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår til dei som skapar verdiane i dette landet, vil det medføre at det blir mindre verdiskaping i Noreg, og at arbeidsplassar blir flytta ut av landet. Det er Framstegspartiet bekymra for, og derfor legg vi fram eit budsjett som tek sikte på å få til auka verdiskaping og fleire arbeidsplassar i Noreg.

Peter Skovholt Gitmark (H) [13:37:23]: Ingen fra Fremskrittspartiet har så langt snakket om presset på renten. Ingen fra Fremskrittspartiet har så langt nevnt handlingsregelen, annet enn noe som bør bort, og noe som man ser på med skepsis. Det hadde vært stor forståelse for at den skepsisen hadde vært til stede, dersom man hadde brukt anslagsvis 1–2 milliarder kr ekstra. Men når presset på renten er stort i dag, hva vil da presset på renten være med Fremskrittspartiets politikk, med både et utenlandsbudsjett og ytterligere pengebruk, noe som gir godt over 20 milliarder kr i ekstra statlige utgifter?

Fremskrittspartiet ønsker på den ene siden en bensinpris flatt på 8 kr, for diesel noe lavere, slik vi hører representanten Hagesæter. Mitt spørsmål er: Hva ønsker da representanten Hagesæter at renten skal være? Har man da et like bombastisk syn på den? Hvorfor ønsker ikke Fremskrittspartiet gjennom sitt alternative statsbudsjett å legge til rette for at den norske renten skal være lavest mulig?

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:38:43]: Eg kan roe representanten Gitmark med at Framstegspartiet ønskjer å halde ei låg rente. Det vil også bli resultatet av vårt alternative statsbudsjett.

Vi har ein open økonomi. Vi har også ei anna innretning på pengebruken enn det dei andre partia i Stortinget har. Når ein altså bruker 1 milliard kr til skatte- og avgiftslettar, gir det ein heilt annan verknad på økonomien, også i forhold til prisstigning, enn dersom ein bruker dei i offentleg sektor. Derfor har vi også kutt i offentleg sektor.

Eg må også seie at no har vi i fleire år hatt ein veldig høg låneetterspørsel – 12–13 pst. – og det har altså medført at norske hushaldningar har auka gjelda si med over 100 milliardar kr i året. Det har altså ikkje skapt noko press. Det er på grunn av at vi har ein open økonomi. Det vil ikkje skape noko press i norsk økonomi. Derfor er vi trygge på at det vil heller ikkje vårt budsjett gjere.

Åsa Elvik (SV) [13:40:03]: Eg har lagt merke til at det er nokre setningar og frasar som går igjen når Framstegspartiet har ordet her i dag. Det er bl.a. frasen: Vi har råd til å unne oss. Det kjem ofte i samanhenger der det går tydeleg fram at Framstegspartiet ikkje evnar å prioritere kva dei synest er viktigast.

Ein annan frase kjem i samanhengar der ein prøver å framstille sitt eige alternative budsjett som eit budsjett med klar sosial profil – og klart den beste sosiale profilen. Det er altså ein del av denne såkalla sosiale profilen at ein foreslår å kutte i internasjonal bistand med 9 milliardar kr. I innstillinga seier medlemmer fra Framstegspartiet

«at ordningen med tvungne bidrag til statlig u-hjelp gjennom beskatningen bidrar til å svekke den enkeltes personlige ansvarsfølelse og giverglede».

Då lurer eg på: Meiner representanten Hagesæter at det beløpet som blei samla inn f.eks. etter tsunamikatastrofen, eller dei beløpa som blir samla inn ved kvar årlege TV-aksjon, er eit teikn på at nordmenn har låg givarglede, fordi den norske staten faktisk bidreg til utvikling andre plassar i verda?

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:41:22]: Framstegspartiet har sjølvsagt ikkje noko imot at folk gir av si eiga lommebok til dei tiltaka – katastrofe eller kva det er – i utlandet som dei finn føremålstenleg. Vi har heller ikkje noko imot å bidra til katastrofehjelp. Men når det gjeld den tvungne u-hjelpa, meiner vi at hjelpa ikkje kjem dei til gode som treng ho. Vi ønskjer heller å leggje til rette for betre handelsmoglegheiter for desse landa. Vi meiner at det vil vere den beste måten å gjere det på for at dei skal komme ovanpå, og at dei også skal kunne utvikle si velferd i desse landa. Vi synest at vi har sett altfor mange eksempel på at den tvungne u-hjelpa har gått til korrupte statsleiarar, og den har gått til folk som ikkje i det heile har behov for denne hjelpa.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Svein Flåtten (H) [13:42:49]: Finansministeren sa ved fremleggelsen av budsjettet at norsk økonomi er solid. Det forventes solid økonomisk vekst, vekst i sysselsettingen og nedgang i arbeidsløsheten.

Det var en god beskrivelse av resultatene av den forrige regjeringens politikk. Det som da er forunderlig, er at man ikke vil bli i en slik god situasjon ved å bruke de virkemidlene som brakte oss dit, nemlig det å fortsette en politikk som stimulerer til økt verdiskaping. I stedet skriver man ut resepter på ukjent medisin og mot sykdommer nasjonen ikke lider av. Man øker skattene der hvor skattereduksjoner har vist at de virker. Man reduserer veksten, selv om økt vekst er en av grunnpilarene i fremgangen. Man øker bruken av penger over offentlige budsjetter i stedet for å øke og stimulere den private, verdiskapende sektoren. Man reduserer innsatsen i forskning, nyskaping og innovasjon – et avgjørende verktøy for alle våre ufødte bedrifter.

Gode virkemidler brukes ikke, de erstattes med nye – ja, de er ikke nye, de er de omvendte av dem som har virket. Det er vanskelig å forestille seg hvordan økt skatt på norsk eierskap i stedet for lettelser i eierbeskatningen skal fremme verdiskaping. Det er vanskelig å forstå hvorfor stopp i all modernisering og endring i offentlig virksomhet er et godt redskap for en forbedret effektivitet i offentlig sektor.

Når vi hører finansministeren tale i dag, i ti minutter, uten å nevne verdiskaping, og uten å nevne norsk næringsliv, kan man snakke om at verktøykassen virkelig er tom. Det er mulig at det skrangler svakt i lokket. Det var nå vi hadde muligheten til å starte på det gode utgangspunktet vi hadde. Det blir ikke benyttet.

Høstens skattedebatt har vært meget avslørende for regjeringspartiene. Etter at de rød-grønne i skattereformen slo fast at det ikke var ønskelig med reduksjoner i toppskattesatsene, og etter å ha brukt dette demagogisk i en lang valgkamp, sier statsministeren for en ukes tid siden at han hele tiden har ment det motsatte. Han har altså hele tiden ment at toppskatten på høye lønnsinntekter måtte reduseres. Han har bare ikke fortalt det til noen, ikke til sin finansfraksjon, glemt å si det til LO – og heller ikke til velgerne. Men nå er valget over, det er tid for å forholde seg til virkeligheten. Det betyr at den rød-grønne regjeringen nå innfører, med SV i spissen, skattereformen på dette området og gir betydelige skattelettelser til de høye lønnsinntektene som ikke har aksjeskatt. Dette er en beundringsverdig snuoperasjon fra tidligere meninger og tidligere retorikk. Spørsmålet man kan stille seg, er hvor lenge dette vil vare. Både representanten Holmås og representanten Lundteigen har i dag svart at kanskje ikke så lenge. Representanten Holmås sier at vi må øke rettferdigheten, altså at vi må ha mer skatter. Representanten Lundteigen sier at det er svakheter ved opplegget.

Det som er aller mest alvorlig, er at man ikke gjennomfører skattereformen ved å gi lettelser i formuesskatten, men heller går den andre veien. Man tror at man tar innersvingen på de rike ved å øke formuesskatten. Men det man tar innersvingen på, er landets småbedrifter, gründere, igangsettere, de som står for det private eierskapet i dette landet. Og når man skal stå frem som de fremste eksponenter for å ønske å fordele stadig mer, slik vi har hørt mange av posisjonens talere si i dag, så er det et paradoks at man ikke er mer opptatt av å legge forholdene mer til rette for dem som skal skape verdiene, og som finansministeren ikke nevner i det hele tatt. Men dette er venstresidens evige dilemma – uviljen på den ene siden mot at noe av den arbeidende kapital til slutt kan ende hos dem som har risikert sine sparepenger, sine hus, hjem og mesteparten av sine arbeidsressurser for å få til en lønnsom virksomhet, og på den andre siden den underliggende vissheten man også på venstresiden alltid har, om at virkeligheten er slik at vi mer enn noen gang trenger et privat næringsliv som kan skape de verdiene som man i dag har lovprist fordelingen av, selv om man ikke vil snakke om det.

Litt virkelighet kan ha seget inn allerede. Debatten om toppskatten og de endringene man har gjort der, viser det. Men det er grunn til å tvile på om virkeligheten kommer til å sige inn raskt nok til at vi kan opprettholde den verdiskapingen som er nødvendig for den mer enn usedvanlig ekspansive fordelings- og løftepolitikken som flertallspartiene bedrev på Soria Moria, og som nå skal settes ut i praksis fra regjeringskontorene.

Siv Jensen (FrP) [13:48:00]: Dette er egentlig en ganske kjedelig finansdebatt, og det er jo selvsagt fordi avstanden mellom Bondevik-regjeringens og Stoltenberg-regjeringens budsjett egentlig er veldig liten. Mesteparten av det vi ender opp med å vedta her i kveld, er jo faktisk Bondevik-regjeringens budsjett. Derfor blir også Høyres konstante og totale svartmaling stående i et veldig underlig lys. Men det har pågått en stund. Høyres slakt av den nye regjeringen begynte faktisk før den nye regjeringen kom ut på Slottsplassen.

Jeg, og Fremskrittspartiet, har hele tiden ment at det er greit med en viss raushet ved et regjeringsskifte. Det er mange forventninger, det har vært gitt mange løfter, og det er tiden som vil vise om denne regjeringen får det til. Det har vært litt snublinger i startfasen, vel å merke, men sånn er det kanskje for alle nye regjeringer.

At lederen av finanskomiteen, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, hadde kraftfulle angrep på Fremskrittspartiet, var forventet. Vi representerer tross alt det eneste tydelige alternativet til Regjeringen. Det er ingen hemmelighet at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett følger opp sitt partiprogram. Vi har gått til valg på det. I hele valgkampen, i valgtale etter valgtale snakket Fremskrittspartiet om nødvendigheten av å bruke noe mer oljepenger. Vi snakket om velferd, vi snakket om skattelettelser, vi snakket om kutt i offentlige utgifter, vi snakket om valgfrihet og vi snakket om konkurranse, og det er det vi foreslår i vårt alternative budsjett. Å holde løfter er muligens ukjent for Arbeiderpartiet. Men Fremskrittspartiet holder det vi lover. Vi sier det samme etter valget som vi sa før valget.

Mer overraskende og skuffende er det at også Høyre bruker denne finansdebatten til å angripe Fremskrittspartiet. Jan Tore Sanner sa at han var skuffet over at Fremskrittspartiet hadde valgt en populistisk linje og ikke nærmet seg de borgerlige partiene. I hele forrige periode, i hele valgkampen og i hele tiden etter valget har Høyre holdt fast ved sitt absolutte kjennemerke, nemlig den totale arroganse, Høyre-alene-vite-holdningen, og mange av dem ser ut til også for så vidt å ha blitt renteeksperter i løpet av denne debatten.

Jeg er opptatt av å bygge et grunnlag for et ikke-sosialistisk samarbeid som kan bety et grunnlag for en ny regjering i 2009. Men det bygges på gjensidig respekt mellom de partier som skal inngå i en slik allianse. Et slikt samarbeid finner ikke sted, kommer ikke til, ved at Fremskrittspartiets program skal avlyses eller kastes i søppelkassa for å tekkes Høyre. Vi har respekt for velgerne, og 22 pst. av dem valgte Fremskrittspartiet. De valgte Fremskrittspartiet, ikke fordi de ikke vet bedre, som man kan få inntrykk av når man hører på en del av talerne i denne debatten, men fordi de var enige med oss, fordi de visste hva vi gikk til valg på, fordi de visste at vi ønsket å bruke mer oljepenger, fordi de visste at vi ville holde det vi lovet.

Et samarbeid blir ikke til ved at alle partier på ikke-sosialistisk side ender opp som Høyre-folk. Et samarbeid blir til ved at man har gjensidig respekt for hverandre, gjensidig respekt for at det er ulike syn, ulike partiprogrammer, ulike velgere. Det blir til basert på valgresultatet, for vi lever i et demokrati. Det blir til basert på forhandlinger som skjer mellom partier som skal forsøke å samarbeide, og ikke minst blir det til basert på mellommenneskelige relasjoner. Det er dimensjoner som så langt har vært helt fraværende i Høyre-retorikken når de har snakket om et mulig samarbeid på ikke-sosialistisk side, og det er synd. Jeg har sett meg umåtelig lei på den arrogansen som Høyre nå utøver. Det er synd fordi det er nødvendig å ta dette generaloppgjøret fra denne talerstolen for at man altså skal kunne få et samarbeid på ikke-sosialistisk side i 2009, men da må det være basert på gjensidig respekt, og ikke på en avlysning av det største opposisjonspartiets partiprogram.

Arbeiderpartiets forsøk på å karakterisere Fremskrittspartiets alternative budsjett med ord som kaos, renteøkning, press på krona – det ene etter det andre – er svartmaling. Det er akkurat det samme som Arbeiderpartiet og de andre regjeringspartiene har kritisert Høyre for å gjøre mot dem selv, nemlig svartmale et budsjett som Regjeringen står bak.

Det er ikke slik at 22 pst. av velgerne i dette landet er dumme. Det er ikke slik at de har stemt på Fremskrittspartiet fordi de ikke vet bedre. De har stemt på Fremskrittspartiet fordi de vil at vi skal presse på for å få størst mulig grad av gjennomslag for vår politikk. Jeg kan garantere at det kommer Fremskrittspartiet til å gjøre – enten Høyre liker det eller ikke, enten Arbeiderpartiet liker det eller ikke. Slik er det.

Presidenten: Presidenten ber representantene holde seg til taletiden.

Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [13:53:32]: Jeg skal starte med å gi ros til representanten Siv Jensen, parlamentarisk leder for det største opposisjonspartiet, for den raushet som hun har vist den nye regjeringen. Det synes jeg det er på sin plass å gi uttrykk for.

Ellers må jeg jo si at innlegget fra representanten Siv Jensen nesten var i ferd med å gjøre min replikk overflødig, men jeg velger likevel å ta den.

Representanten Siv Jensen har i mange sammenhenger pekt på seg selv som en mulig brobygger på borgerlig side. Nå skal ikke jeg gi uttrykk for at jeg har sett alle typer brobyggere, men det innlegget vi nettopp hørte, var ikke spesielt preget av brobygging. Og mitt spørsmål er da: Er representanten Siv Jensen enig i at opposisjonen i dag framstår som fullstendig splittet?

Siv Jensen (FrP) [13:54:45]:Opposisjonen i Stortinget består av fire partier – ikke av ett parti – i opposisjon til den sittende trepartiregjering.

Slik var det også i hele forrige stortingsperiode. Det var først helt på slutten av forrige stortingsperiode at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet søkte sammen, begynte å vise evne til å samarbeide og forene politikkområder som de tidligere i stortingsperioden stod langt fra hverandre på. Det er ikke vanskelig å finne mange eksempler på det: i utenrikspolitikken, i sikkerhetspolitikken, i forsvarspolitikken, i barnehagepolitikken, i pengepolitikken – listen er lang, den. Jeg synes ikke det er nødvendig at den parlamentariske leder i Arbeiderpartiet forsøker å bortforklare det – det samarbeidet utviklet seg over tid.

Det er selvsagt slik det er nødt til å bli også for andre alternativer som eventuelt skal vokse frem. Men det betyr ikke at noen av partiene som inngår i samarbeidskonstellasjoner, avlyser sine partiprogrammer av den grunn.

Torbjørn Hansen (H) [13:56:02]: Det virker nesten som om representanten Siv Jensen har fått for lite oppmerksomhet den siste tiden, når hun velger å bruke innlegget sitt til å angripe Høyre på denne måten.

Vi merker oss at hun mener at vi svartmaler regjeringen Stoltenbergs opplegg for norsk økonomi i forhold til næringslivets rammevilkår og kronekurs og rentenivå. Det forstår jeg, for Fremskrittspartiets eget opplegg vil jo ha betydelig mer ekspansiv virkning for norsk økonomi enn det som Stoltenberg-regjeringens forslag betyr.

Men poenget her er at Høyre ikke er alene om denne bekymringen. Dette er en bekymring som næringslivet krystallklart uttrykker i sine kommentarer til Stoltenberg II-regjeringens opplegg. Og her er poenget at populisme og overbudspolitikk får store konsekvenser for konkurranseutsatt næringsliv. Jeg forstår at Fremskrittspartiet ikke ønsker at renten skal opp, og at de har sine egne alternative økonomiske teorier. Men mitt spørsmål til Fremskrittspartiet er om de overhodet ikke er interessert i de signaler som næringslivet gir til den type overbudspolitikk.

Siv Jensen (FrP) [13:57:22]: Det jeg gjorde, var å svare på Høyres angrep. Når man roper i skogen, pleier man å få svar – og det fikk Høyre.

Jeg har lyst til å minne om at når man karakteriserer Fremskrittspartiets politikk som overbudspolitikk, så later samtlige partier i denne salen som om de forholder seg til handlingsregelen. De har altså brutt den hvert eneste år siden den ble innført. Den forrige regjeringen brøt handlingsregelen med 100 milliarder kr på fire år. Det var helt ansvarlig, fordi det var en Høyre-regjering som foreslo det. Da var det helt greit, ingen reaksjoner, ingen renteøkning, ingen problemer – helt ansvarlig. Hvor ligger forskjellen på 100 milliarder kr og 120 milliarder kr? Er dét forskjellen på om vi kommer til å nå nirvana, eller ragnarok?

Jeg klarer ikke å forstå det, særlig ikke i en tid hvor både næringslivet og folk flest etterlyser en noe mer fornuftig bruk av vår felles rikdom, som for øyeblikket er investert i utenlandske bedrifter.

Inge Ryan (SV) [13:58:46]: Jeg hører at den parlamentariske leder i Fremskrittspartiet snakker om raushet, og det setter vi i SV stor pris på. Vi skal også prøve å være rause mot Fremskrittspartiet og andre partier her i salen, det kan jeg love.

Men så til min replikk. Vi vet at i valgkampen var Fremskrittspartiet veldig markert i forhold til bl.a. å ha aksjoner rundt bomstasjonene, der man bl.a. betalte bompengene – eller deler av bompengene – for bilistene. Og det gjorde at man fikk betydelig oppmerksomhet.

I budsjettinnstillinga står det at Fremskrittspartiet mener at det at man fjerner bomstasjonene og innkrevingen, ikke vil ha noen betydning for norsk økonomi. Vi vet at det er 13 milliarder kr som det på en måte vil gi i mer kjøpekraft for norske bilister. Dersom ikke det vil ha noen betydning for norsk økonomi, overrasker det SV. Hvor blir det av pengene?

Mitt spørsmål til Siv Jensen: Mener hun virkelig at 13 milliarder kr i skattelette til bilistene ikke betyr noe for norsk økonomi?

Siv Jensen (FrP) [14:00:07]:Jeg tror jeg skal besvare det spørsmålet ved et spørsmål til representanten Ryan.

For noen år siden vedtok flertallet i denne sal å slette gjelden til Gardermobanen. Det gjorde man fordi man ikke ville at billettprisene på Gardermobanen skulle gå opp. Da brukte man omtrent det tilsvarende antall milliarder kroner, og det gav ingen pressvirkning på økonomien. Det gjorde det selvfølgelig ikke, for den daværende regjering mente at det var veldig ansvarlig og veldig fornuftig å bruke tilsvarende antall oljemilliarder på å slette den gjelden.

Når vi nå forsøker å gjøre det samme med oppkonstruerte bomstasjoner, som har kommet på toppen av allerede betydelige bilavgifter som det norske folk betaler hvert eneste år – som i tillegg må betale ytterligere avgifter for å finansiere veibyggingen i landet – da er det plutselig alvorlig. Det henger ikke på greip, og det tror jeg også representanten Ryan skjønner.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:01:20]: Som ny stortingsrepresentant har det vore veldig spennande og artig å følgje med på Framstegspartiet si utvikling etter at partiet har fått ny parlamentarisk leiar. Spørsmåla eg har stilt meg, er: Vil eit skifte leie til politisk nyorientering? Vil det leie til auka samarbeid på borgarleg side, slik det kom signal om før valet?

Som representanten Bjørg Tørresdal peikte på tidlegare i debatten i dag, var det mange som håpte på ei nyorientering, f.eks. i bistandspolitikken, etter at vi såg eit oppslag i VG tidlegare i år – ein gripande reportasje om Siv Jensen sitt besøk i Uganda, der ho varsla ei omlegging av bistanden. Slik kunne vi ha teke med område som kollektivtransport, landbruk, kultur, miljø osv. Vi kunne også ha vore innom øyremerking, kommunane osv.

Mitt spørsmål til Siv Jensen er følgjande: Kva er det i Framstegspartiet sitt alternative budsjett som signaliserer ein endra kurs, og som er ein invitasjon til Venstre om auka samarbeid i tida som kjem?

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Siv Jensen (FrP) [14:02:43]:Svaret på det er ingen ting. Det er ingen ting i Fremskrittspartiets alternative budsjett som representerer en ny kurs – rett og slett fordi Fremskrittspartiets stortingsgruppe er valgt inn på Fremskrittspartiets program, og vi holder det vi lover. Det er ikke slik i Fremskrittspartiet at den til enhver tid sittende leder endrer partiprogrammet ettersom det måtte passe seg. Programmet vårt gjelder, og det er det vi har blitt landets nest største parti på. Det er selvsagt også derfor vi har til hensikt å gjennomføre det, synliggjøre det, i vårt alternative statsbudsjett.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:03:33]: Fremskrittspartiets parlamentariske leder legger størst vekt på Fremskrittspartiets gode sosiale ansikt. Fremskrittspartiet er partiet for folk flest, som det heter. For svært mange av oss er folks inntektsutvikling viktigst for å se i hvilken grad en prioriterer sosiale forhold. Det er to setninger i innstillingen som jeg har lyst til å ta fram i den sammenhengen. På side 22 står det:

«Fremskrittspartiets langsiktige mål er et skattesystem med langt lavere, flatere og likere beskatning av arbeids- og kapitalinntekt.»

På side 35 står det:

«(…) lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger i større grad blir bestemt individuelt eller på den enkelte arbeidsplass.»

Internasjonale og historiske erfaringer tilsier at dette gir større forskjeller i disponibel inntekt mellom folk som har full dags arbeid. Hvorfor er det viktig for Fremskrittspartiet å legge til rette for en inntektsutvikling som fører til større inntektsforskjeller blant folk flest, jf. de to sitatene?

Siv Jensen (FrP) [14:04:54]:Jeg tror faktisk ikke jeg forstod spørsmålet. Det kommer vel an på hvilke øyne man leser Fremskrittspartiets merknader med. Når vi går inn for en lavere og flatere beskatning, er det selvsagt fordi det både dreier seg om å la folk få beholde mest mulig av den inntekten de selv tjener, og fordi vi som politikere har et ansvar for hvordan vi forvalter folks skattepenger. Vårt kompliserte system innebærer en så tidkrevende og arbeidskrevende skatteinnkreving at det på veien fra folks lommebok og inn i statskassen forsvinner betydelige beløp, som ved et flatere skattesystem kunne blitt frigjort til å bedre velferden, til å øke minstepensjonen, til å styrke grunnbeløpet for alle landets pensjonister, til å nedbetale sykehusgjeld – for å nevne noen av de andre forslagene som står i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Reidar Sandal (A) [14:06:16]: Veljarane gav ei klår melding 12. september: Det skal stakast ut ein ny politisk kurs her i landet. Fellesskapet skal styrkjast. Midlar skal først og fremst brukast på dei største oppgåvene. Det skal vere ei verdig omsorg for dei som treng det. Barn skal få utvikle seg, anten dei er i barnehagen eller på skulen.

Under regjeringa Bondevik II gjekk utviklinga på fleire område i feil retning. Forskjellane i samfunnet blei større. Velferdstilbod blei bygde ned eller fjerna i mange kommunar. Det ramma særleg dei eldre og barn under opplæring.

Ordførarar ropte varsku, men kommunalminister Solberg svarte med meir nedbygging, konkurranseutsetjing og privatisering. Medisinen som blei utskriven av regjeringa Bondevik, ville fleirtalet av veljarane ikkje bruke. I valkampen appellerte somme til lommeboka til folk, andre appellerte til hjartet. Fleirtalet i folket ønskte meir og betre velferd, ikkje meir skattelette.

Folket ville ha ein ny politisk kurs. Det får vi no. Regjeringa har vist mot og handlekraft. På kort tid har ein evna å snu mange steinar. Fellesskapet blir styrkt, slik vi lova i valkampen. Kommunane får svært mykje meir pengar enn Bondevik-regjeringa foreslo. Dei frie midlane blir auka med 5,7 milliardar kr. Eldreomsorga blir betre. Tilbodet blir utvida og kvalitativt betre i dei fleste kommunane. Elevane i grunnskulen skal få betre opplæring. Det blir meir ressursar å gi opplæring for. Det kjem særleg dei til nytte som slit tyngst på skulen.

Regjeringa har invitert alle kommunane i landet til fest, ikkje med fri bar, men med frie inntekter, til saman vel 3,9 milliardar kr meir enn Bondevik-regjeringa ville gi. «Det er slikt som bidrar til sinnets munterhet blant ellers ofte tungstemte lokalpolitikere», heitte det på kommentarplass i Dagens Næringsliv for to dagar sidan.

Skattesystemet som vi no har, må forbetrast. Vi må få til ei meir rettferdig fordeling. Personar som har høge kapitalinntekter og høge formuar, bør bidra meir til fellesskapet. Derfor fremmar Regjeringa forslag om ein ny skatteprofil.

Det er eit faktum at det finst ein nær samanheng mellom størrelsen på skattepliktig formue og inntekta til ein person. Samanhengen blir nok endå tydelegare dersom vi ser på reell formue og inntekt. Det er nemleg slik at dei som har høge formuar, har sterke grunnar til å plassere formue i objekt som blir lågt verdsette. Skatt på formue er derfor eit veleigna verkemiddel i fordelingspolitikken.

Regjeringa Bondevik foreslo å redusere formuesskatten. Vi går imot dette. Denne skatten skal aukast for grupper som har store formuar, men som betaler relativt lite formuesskatt. Profilen blir betre ved at botnfrådraga blir auka utover forslaget frå regjeringa Bondevik. Det kjem dei til gode som har låge formuar.

Skatten på utbytte frå aksjar etc. blir høgare. Det er urimeleg at somme skal kunne tilpasse seg og betale berre 28 pst. skatt av utbytte frå eige firma. Andre, derimot, må betale inntil 61,5 pst. skatt av vanleg løn. Dei rikaste personane her i landet har størstedelen av inntekta si frå utbytte og ikkje frå løn. Ein auke i utbytteskatten frå 28 til 48 pst. vil derfor føre til vesentleg skatteauke nettopp for dei rikaste i samfunnet.

Å redusere maksimalskatten på lønsinntekt er nødvendig for at det skal bli likare skatt for dei som har inntekt frå utbytte, og dei som har inntekt frå løn.

Å heve skatten på utbytte til den noverande maksimalskatten på løn, nemleg 61,5 pst., ville vere risikabelt. Det er stor fare for at det kunne føre til utflytting av bedrifter og kapital. Norske arbeidsplassar kunne derfor komme i fare.

Regjeringa foreslår ein ny skatteprofil. Vi får ei innstramming i toppskatten og minstefrådraget i forhold til regjeringa Bondevik. Dessutan blir letten i skatt på formue og arv reversert. Totalt utgjer dette ei endring på 6,4 milliardar kr i forhold til Bondevik-regjeringa sitt opplegg.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:11:40]: I dag har det vært veldig mye prat om skatt. Jeg har lyst til å snakke litt om pleie- og omsorgstjenester.

Høyres mål når det gjelder pleie- og omsorgstjenestene, er først og fremst å skape trygghet for den enkelte og sikre et tilbud av høy kvalitet som ivaretar deres verdighet, og som sikrer livskvalitet og selvstendighet i alderdommen. Det handler om å ta den enkelte eldre på alvor og møte dem med den respekt de fortjener.

Vi vil legge til rette for et mangfold av tilbud og sikre at brukerne får innflytelse og valgfrihet, for det er et paradoks at vi har valgfrihet på områder som kanskje ikke er så viktige for oss; vi kan velge bank, og vi kan velge teleoperatør og strømleverandør, men vi skal altså ikke ha mulighet til å velge på de områdene som griper inn i vår innerste og mest private og sårbare sfære.

For hvilken rett har vi til å frata eldre og pleietrengende mennesker kontrollen over egen livssituasjon og styringen av eget hjem?

Altfor mange eldre og pleietrengende mennesker må forholde seg til titalls forskjellige hjelpere. Det oppleves både utrygt og uverdig.

Trygghet handler bl.a. om at vi selv har myndighet til å avgjøre hvem som skal slippe inn i vårt eget hjem, inn i vår private sfære. Det burde vært selvsagt. Jeg vil be alle her i salen tenke gjennom hvordan det ville oppleves hvis de i en periode ble hjelpetrengende, at opptil 15 forskjellige personer kommer hjem til dem for å foreta intimvask, og at de var fratatt muligheten til å bestemme hvem som skulle gjøre det. Jeg tror det ville knyte seg inne i de fleste, og de ville stritte imot.

Eldre og pleietrengende er ikke annerledes enn oss, og de har krav på å bli møtt med respekt.

Nylig ble det offentliggjort en undersøkelse blant brukere av hjemmehjelpstjenester på oppdrag fra det danske sunnhetsministeriet. Om lag 38 000 eldre i Danmark får levert tjenester fra private, og undersøkelsen viser at de er svært fornøyde. Erfaringer fra Danmark viser at kvaliteten på hjelpetilbudet blir bedre hvis flere kommuner åpner for fritt valg av hvem som skal levere hjemmetjenestene. I Danmark ble det fra 1. januar 2003 innført en lov om fritt valg av leverandører av personlig og praktisk hjelp i hjemmetjenestene ved offentlig finansiering. I dag kan 79 pst. av landets kommuner tilby valg mellom to eller flere innenfor personlig pleie, praktisk hjelp og matservice. 90 pst. av landets brukere av hjemmetjenestene har en valgmulighet, og brukernes holdninger og opplevelser er svært positive. Denne undersøkelsen bekrefter det Høyre har sagt lenge: Muligheten til å få innflytelse over egen situasjon og den hjelpen en mottar, gir økt tilfredshet og økt trygghet, og den sikrer høy kvalitet på tjenestene. Lignende erfaringer har vi også fra et par kommuner i Norge.

På bakgrunn av disse erfaringene er det underlig, ja uforståelig, at den nye regjeringen har en så negativ holdning til å gi oss valgfrihet mellom ulike offentlige og private tilbud.

For Høyre har poenget med brukervalg aldri vært at det offentlige skal spare penger. Vi ønsker brukervalg fordi det har en verdi i seg selv at eldre får tilbake kontrollen og råderetten over sin egen livssituasjon, og fordi vi er overbevist om at kvaliteten på tilbudet blir bedre hvis flere kommuner gir eldre og pleietrengende økt valgfrihet. Hvis det er flere som kan levere tjenestene, vil de måtte konkurrere på kvalitet og mangfold for å tiltrekke seg flest mulige brukere. Vi velger den tannlegen og frisøren som vi opplever gir oss den beste behandling og omtanke. Det vil Høyre at alle som har behov for pleie- og omsorgstjenester, også skal ha mulighet til.

Regjeringen har som mål å øke antall ansatte i eldreomsorgen med 10 000 de neste fire årene, og mener tydeligvis at det vil løse de utfordringene vi i dag har i eldreomsorgen. Men det hjelper ikke med flere varme hender hvis hendene ikke er kompetente. Ensidig fokus på kvantitet framfor kvalitet løser ikke utfordringene i pleie- og omsorgssektoren. Nå må regjeringen lytte til fagfolk. Forskningsleder Arild Bjørndal ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten advarer regjeringen i et intervju i Mandag Morgen 21. november 2005 mot å satse feil i eldreomsorgen. Han mener hovedproblemet ikke er manglende bemanning, men at det må satses på kvalitet og kompetanse. Mye kunne gjøres hvis sykehjemmene fikk bedre behandlingskompetanse innen medisin, pleie og fysioterapi, og hvis sykehus og sykehjem kunne samarbeide bedre.

Dette håper jeg Regjeringen tar innover seg. Kvalitet og innhold i pleie- og omsorgstjenestene er det som nå må få den høyeste prioritet. Herved går utfordringen til helse- og omsorgsministeren.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:17:02]: Det må vera lov å vera blid i dag!

5,7 milliardar kr meir til kommunane neste år. Det er tilfellet, det blir slik! Med den kunnskapen om Kommune-Noreg som tilflyt ein medlem av kommunalkomiteen i løpet av fire år: Det er så viktig! Det er så bra!

Det er ikkje slik at alle utfordringar er løyste over natta. Vi hindrar likevel for det fyrste nye usosiale kutt. Det blir dessutan rom for nokre fleire nattevakter og lærarar. Det blir færre tomme symjebasseng. Folk merkar endring frå 1. januar 2006.

Det er mange uløyste oppgåver i samfunnet vårt. Senterpartiet gjekk til val på ei ny regjering fordi vi meinte dei ressursane og moglegheitene dette landet har, skal forvaltast på ein meir klok og framtidsretta måte. Regjeringa har lagt grunnlag for ei ny retning for den økonomiske politikken. Ei betre fordeling mellom grupper og distrikt, ein ny og betre politikk for næringsutvikling, auka satsing på samferdsel og styrkt lokal velferd er viktige pilarar.

Vi har store ambisjonar. Det vil krevja hardt arbeid. Det vil også krevja ytterlegare omfordeling. Det vil krevja langsiktig tenking og vilje til å investera i framtida. Regjeringserklæringa inneheld mange viktige og gode saker som Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet skal arbeida med dei neste fire åra, både i regjering og storting og ute i landet.

Lat meg ta fram to punkt: Regjeringa varslar at rapporten frå Statsbudsjettutvalet om auka langsiktigheit i statleg budsjettering skal bli lagd til grunn for ein gjennomgang av eit mogleg skilje mellom drift og langsiktige investeringar i budsjettpolitikken. Regjeringa vil arbeida for å utvikla nye styringsreiskap og modellar i den økonomiske politikken nasjonalt og globalt. Det er ei viktig oppgåve å sikra at statleg budsjettering og økonomistyring sørgjer for at viktige samfunnsoppgåver faktisk blir løyste.

Det er nødvendig å lyfta blikket og styrkja engasjementet for reiskapar og modellar som ser utover det om budsjettet verkar nøytralt på etterspurnaden, og som sikrar betre resultat, sett over tid.

Lat meg ta tre døme: Senterpartiet ynskjer auka fokus på førebygging og utvikling framfor reparasjon. Ein stor del av staten sine utgifter både over statlege og kommunale budsjett går i dag til reparasjon. Trenden har vore at utgiftene til sjukehusdrift, sjukepengar, uførepensjonering, dagpengar, arbeidsmarknadstiltak og attføring tek ein stadig større del av utgiftsveksten. Den førre regjeringa oppførte seg som reine bokhaldarar. Å halda ein gitt budsjettbalanse til kvar tid var overordna å gjennomføra ei ynskt og naudsynt satsing for å vri offentlege utgifter frå midlar til reparasjon over til investeringar i førebygging og utvikling.

Det er eit stort behov for investeringar i samferdselssektoren. Det er nødvendig med meir langsiktig tenking også på dette området. På gitte tidspunkt har det vore ledig kapasitet i anleggssektoren som ikkje har blitt utnytta. Moderniseringa av kommunikasjonane vil redusera avstandskostnader og betra rammevilkåra for konkurranseutsett næringsliv. Sentraliseringa har sin pris. Ein aktiv politikk for å vareta og etablera nye arbeidsplassar i område med ledig kapasitet når det gjeld arbeidskraft, bustader, skule- og barnehageplassar, vil skapa mindre press i byar og bynære område. Dette vil igjen medføra lågare kostnader for private, for næringslivet og for samfunnet, enn om sentraliseringa held fram som no.

Det finst i dag truleg fleire hundre tusen årsverk som ikkje deltek i arbeidslivet. Nokre er ufriviljug ledige. Andre er ufriviljug utstøytte. Mange er yrkeshemma. Mange er eldre som ynskjer nedtrapping framfor pensjonering. Mange er pensjonerte som ynskjer å arbeida noko. Auka løyvingar til kvalifiseringstiltak og tiltak for å stimulera arbeidsgjevarar til å nytta seg av «reservestyrkane» vil redusera presset på arbeidsmarknaden og bidra til lågare lønsvekst.

Auka langsiktigheit og nye modellar og verkemiddel i den økonomiske politikken må brukast slik at prioriterte tiltak i sum bidreg til å redusera presset i økonomien ved reduserte kostnader i næringslivet, auka lønsemd eller, på noko sikt på nokre område, reduserte offentlege utgifter. Ein slik praksis av statleg økonomistyring vil ikkje føra til auka privat forbruk, men derimot til at norsk økonomi blir berekraftig på lang sikt, og dessutan til at fleire i dette landet vil få ein endå betre kvardag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [14:22:28]:Parlamentarisk leder i Senterpartiet var opptatt av alt det man kunne glede seg over i dette budsjettet. Det er vel noen punkter som man kanskje ikke gleder seg like mye over i det budsjettet som man kommer til å vedta her i dag.

For Fremskrittspartiet har det vært viktig å beholde kontantstøtten for at barnefamiliene skal ha muligheten til å ha valgfrihet. I dette budsjettet, som Regjeringen kommer til å få vedtatt senere i dag, vil man altså kutte stønadsperioden for kontantstøtte med én måned og redusere kontantstøttesatsene. Totalt betyr det at man kutter til barnefamiliene med ca. 360 mill. kr. Mitt spørsmål til Senterpartiet, som i valgkampen lovte å verne om kontantstøtten, er: Er dette noe å glede seg over?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:23:35]: Med det skiljet som har gått gjennom denne salen når det gjeld synet på kontantstøtte, er Senterpartiet veldig glad for at Regjeringa går inn for å vidareføra ordninga med kontantstøtte etter same modell som i dag. Det betyr altså at det er dei same familiane som skal ha høve til å nytta seg av kontantstøtte. Det skal setjast i verk ei omlegging når vi har oppnådd full barnehagedekning. I tillegg gler Senterpartiet seg over at mange foreldre allereie i 2006 kjem til å få auka valfridom. I motsetning til Framstegspartiet er det slik for Senterpartiet at det er ein føresetnad å sikra at foreldra har eit reelt val mellom barnehageplass og kontantstøtte. Slik er det ikkje i dag. Eg har sjølv møtt mange unge familiar som er veldig overraska fordi dei ser at dei ikkje har noko val, for det er ikkje barnehageplass.

Kari Lise Holmberg (H) [14:24:54]: Som sosialminister la Magnhild Meltveit Kleppa fram utjamningsmeldingen. I fire år har hun gjentatte ganger kritisert Bondevik II-regjeringen for at vi satte i gang målrettede tiltak mot fattigdom istedenfor generelle ordninger for å skape likhet og utjamning mellom gruppene. Favorittuttrykket var: Mer til de rikeste. Jeg vil sitere fra representantens kritikk under behandlingen av Bondevik II-regjeringens stortingsmelding om bekjempelse av fattigdom:

«Regjeringa sine tal viser at for 2003 fekk dei av oss som tener 350 000 kr, 6 000 kr eller meir i skattelette. Samtidig fekk grupper som verkeleg trong å styrkja eigen økonomi, innstramming. Regjeringa hadde altså meir pengar – ho valde å gi dei til dei rikaste.»

I Stoltenberg-regjeringens budsjett får riktignok de som tjener 350 000 kr, bare noen hundrelapper i skattelette, mens de som tjener over 800 000 kr, får 15 000 kr i skattelette. For å si det med Meltveit Kleppas egne ord:

«Regjeringa hadde altså meir pengar – ho valde å gi dei til dei rikaste.»

Var det i denne retningen Senterpartiet mente utjamningen skulle gå?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:26:17]: Det er med den største glede eg skal klåra opp noko som for Høgre må vera ei openberr misforståing. Det er faktisk slik at den omfordelinga som Regjeringa har føretatt i dette budsjettet, er å trekkja inn 3 milliardar kr der dei som har mest, bidreg mest. Så er det ytterlegare omfordelingar, men i sum medfører det 5,7 milliardar kr meir til kommunane. Ingen er vel i tvil om at det kjem pleie- og omsorgstrengande til gode, og at elevar som har behov for ekstra oppfølging i skulen, får det med ei slik omfordeling. I tillegg er det ei satsing på å få fleire i arbeid, det er varsla ein betre bustadpolitikk, eit betre tryggleiksnett, og, for å få dette til, eit endå meir rettferdig skattesystem. Det er faktisk ei vidareføring av utjamningsmeldinga og ikkje ein brems, slik regjeringa Bondevik II stod for.

Bjørg Tørresdal (KrF) [14:27:36]: Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har mye felles. Vi er enige i mange og viktige saker. En av dem er kontantstøtten, som gir foreldrene valgfrihet og mulighet til mer tid sammen med ungene sine. I valgkampen sa Magnhild Meltveit Kleppa til Stavanger Aftenblad:

«Er det noen som tror at den nye regjering er så enfoldig at den vil prioritere å fjerne en allerede innført velferdsordning som kontantstøtten? Sp er for å beholde denne, og Ap har fredet den til 2008. Så den tvilen KrF sår om dette, kan dere avvise.»

Nå har den nye Regjeringen kuttet i kontantstøtten. Det er gitt signaler om at en kan se fortsatte kutt. Er det ikke da grunn til bekymring for ordningen? Kan Meltveit Kleppa nå garantere at en ny kurs ikke betyr flere kutt i ordningen og for småbarnsfamiliene?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:28:49]: Det er riktig som representanten Tørresdal her understrekar, at Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet har hatt og har felles synspunkt i mange spørsmål. Eit av dei spørsmåla der det faktisk er ein nyanse, gjeld kontantstøtta. For Senterpartiet var poenget å medverka til å gi kontantstøtte til dei foreldra som ville bruka meir tid saman med ungane sine, og for å bidra til valfridom. Kontantstøtta i dag går ikkje berre til dei foreldra som vel å bruka meir tid saman med ungane sine. Kontantstøtta i dag går faktisk til foreldre som vel vekk å bruka meir tid saman med ungane sine. Det er ikkje min jobb å forskottera budsjettet for 2007, men lat meg seia at det er ikkje ei prioritert sak for Senterpartiet å redusera satsane ytterlegare.

Anne Margrethe Larsen (V) [14:30:11]: Som landbruksminister var Lars Sponheim opptatt av å skape rom for bønder som ville satse på tradisjonelt landbruk, en nisjeproduksjon eller alternative næringsveier med utgangspunkt i eget gårdsbruk. Jeg opplevde at denne politikken, Landbruk Pluss, fikk god støtte også hos Senterpartiet.

En av de alternative næringsveiene for mange bønder er satsing på bygging av mikro- og minikraftverk. Dette var noe den avgåtte regjering oppmuntret til, og den la bl.a. opp til at alle slike småkraftverk med en elproduksjon på opptil 10 MW skulle få grønne sertifikater. Dette vil Regjeringen nå endre og slår i Soria Moria-erklæringen fast at det bare er mikrokraftverk med en produksjon på opptil 1 MW som skal få grønne sertifikater.

Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa mener imidlertid at Soria Moria-erklæringen er selvmotsigende på dette punkt og skaper dermed uklarhet om hva Regjeringen egentlig mener.

Mitt spørsmål til Senterpartiets parlamentariske leder er følgende: Er det Soria Moria-erklæringen som er dekkende for Regjeringens politikk på de ulike områdene? Eller er det Senterpartiets gjentatte avstandtagen fra egen regjering som gjelder?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:31:43]: Det er overraskande å høyra frå Venstre at Lars Sponheim var ein statsråd som hadde som mål å skapa ro for bøndene. Det var vel samanhengjande uro han skapte i fire år, og det toppa seg med det lunkne engasjementet som den førre regjeringa viste i forhold til ein god WTO-avtale.

Så til spørsmålet om mini- og mikrokraftverk: Bondevik II laga jo ikkje ei føreseieleg ordning. Dei snakka stadig om det, men dei kom aldri i mål. I Soria Moria-erklæringa seier ein at ein skal satsa meir på fornybar energi, og nemner opp både mini- og mikro- og småkraftverk, og så er det mini- og mikrokraftverka som skal koma inn under den grøne sertifikatordninga. Der kan det liggja ei sjølvmotseiing, og det er noko som Regjeringa no arbeider med for å avklåra.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [14:33:14]: Jeg reagerer på at representanten Meltveit Kleppa ikke besvarer det spørsmålet som representanten Leirstein stiller. Hun hevder riktignok at man viderefører kontantstøtten, sett fra Regjeringens og Senterpartiets side, hvilket er en faktisk feil. Det ligger en faktisk reduksjon inne, og det er altså snakk om et relativt grovt løftebrudd. Og så bruker hun resten av replikkvekslingen med Leirstein til å snakke om et reelt valg mellom barnehager og kontantstøtte. Dette reelle valget er under press når Regjeringen skjærer ned.

Fra Fremskrittspartiets side står vi fast på å følge opp det vi tidligere har lovet om makspris og barnehageutbygging. Men jeg synes vi nå bør få en avklaring fra Senterpartiet, hvor man er tydelig på at man overfor velgerne beklager det løftebruddet man har gjort seg skyldig i, og også at man understreker hva man har planer om i fremtiden. Det er slik at de løftene som ble gitt i august, allerede er gått ut på dato, åpenbart.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:34:37]: Det er mitt bestemte inntrykk at svært mange foreldre er takknemlege overfor Senterpartiet fordi vi har sikra ei vidareføring av kontantstøtta.

I Soria Moria-erklæringa er det ikkje sagt noko om nivået. Men det er altså sagt at vi skal behalda dagens kontantstøtteordning. Det gjer Regjeringa. Så er det sagt: «Når full barnehagedekning er oppnådd, og tidligst 2008», skal det vera ei avgrensa kontantstøtteordning for eitt- og toåringar. Det står ved lag. Når det gjeld nivået, ligg ein altså 200 kr under det som var nivået sommaren 2003. Eg synest fastisk ikkje dette er eit lovnadsbrot. Men eg forstår at det er foreldre som har rekna med desse inntektene, og som er litt oppgitte. Men så trur eg dei vil bli veldig glade for mange gode ordningar i kommunane som følgje av betre kommuneøkonomi og ikkje minst barnehagesatsinga.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:36:09]: Veksten i offentlig forbruk øker, og skatter og avgifter går opp, skrøt finansministeren i Stortinget da hun la fram Regjeringens tilleggsproposisjon den 10. november. Statsråden bekreftet dermed Norges posisjon som annerledeslandet, for i hvilket annet land i verden kunne et slikt budskap bli presentert som noe positivt?

Fremskrittspartiet har som overordnet målsetting et samfunn med lavere skatter og avgifter og færre offentlige inngrep. Vi tror ikke at vi i denne sal er bedre skikket til å forvalte innbyggernes penger enn hva innbyggerne selv er i stand til. Vi ønsker ikke at alle skal tvinges over i identiske, offentlige løsninger. Vi tror tvert imot på mangfoldet, på valgfriheten, på markedet og har ikke, i motsetning til regjeringspartiene, gitt opp ambisjonene om at stadig færre skal ha offentlige overføringer som hovedinntekt.

Fremskrittspartiet ønsker et samfunn hvor stadig flere er i stand til å klare seg på sin egen inntekt, og hvor de som faller utenfor, møter et raust, varmt og inkluderende velferdssamfunn, med evne til og ønske om å hjelpe. Dette blir ikke mulig dersom stadig flere offentlige velferdsordninger skal omfatte stadig flere mennesker, og hvor samtidig incentiver til egeninnsats fjernes i form av økte skatter og avgifter. Det er ikke slik at økte skatter fører til økt velferd, slik Regjeringens representanter forsøker å framstille det – tvert imot. Lavere skatter fører til økt verdiskaping og derigjennom økt velferd. Dersom det forholder seg slik Regjeringen forsøker å innbille det norske folk, vil jo velferden øke i takt med skattenivået, og teoretisk sett ville 100 pst. skatt gi den aller beste velferden.

I Regjeringens budsjettforslag forstås verdiskaping som noe som nærmest kommer av seg selv, som om økonomisk vekst er like selvfølgelig som soloppgangen. Men slik er det altså ikke.

Det er eksempelvis kun i Soria Morias eventyrverden at det er mulig å pålegge bedrifter særnorske miljøkrav, for så i samme åndedrag å hevde at slike krav skaper nye arbeidsplasser innenfor avansert teknologi. Slike utsagn gjør seg godt i slagordkonkurranser, men blir teoretiske og meningsløse for dem som opplever at fortjenestemarginene skvises, og at arbeidsplassene tvinges ut av landet. Hva er forresten den globale miljøgevinsten ved at en bedrift legges ned i Norge, grunnet våre miljøkrav, dersom den samme bedriften starter opp identisk produksjon i et av våre naboland? Muligens skårer vi noe høyere på en av FNs miljørankinglister, men prisen vi betaler, er flere arbeidsløse og flere førtidspensjonister. Den prisen er ikke Fremskrittspartiet villig til å legge på de gjenværende bedriftene og det norske folk.

På samme måte kan vi gå gjennom statsbudsjettet punkt for punkt. Hvorfor skal norske bedrifter ha en dårligere avskrivningssats på sine maskiner og sitt utstyr enn det våre konkurrentland har? Tror virkelig statsminister Stoltenberg og finansminister Halvorsen at de angivelig økte offentlige inntektene dette skaper, vil bli bedre forvaltet som frie inntekter ute i våre kommuner? Sannheten er nok heller at de påregnede inntektene med årene blir mindre, fordi verdiskapingen som en konsekvens reduseres. Men slike regnestykker presenteres jo ikke i de årlige statsbudsjettene, men de kommer garantert fram når de mange bedriftsstyrene skal vurdere hvorvidt nye investeringer skal foretas i Norge eller i utlandet.

Og så til formuesskatten – en skatt som langt på vei alle våre konkurrentland har fjernet eller planlegger å fjerne: «Formue er skjevt fordelt i befolkningen», uttalte finansministeren i denne sal for to uker siden. Ja, selvfølgelig er den det. Slik må det nødvendigvis være. Formuer er finansielle verdier og realkapital forvaltet og spart i privat regi. Formuer er ikke noe man fordeler. Formuer er beskattede midler som enkeltpersoner har valgt å ikke forbruke. Formuer er selve grunnlaget for videre næringsutvikling, for innovasjon og for risikokapital, det er ikke noe politikerne skal fordele, fordi noen har og andre ikke har. At enkeltpersoner har formue, og at noen har større formue enn andre, er et sunt tegn for økonomien. Det viser at det er mulig å lykkes. Det viser at det er mulig å forfølge en idé eller en investeringsstrategi, skape verdier, utvikle teknologi, skape arbeidsplasser og betale skatter og avgifter, og fremdeles sitte igjen med en finansiell gevinst. Utfordringen er selvfølgelig ikke at enkelte er blitt rike, men hvordan vi som politikere kan legge til rette for at enda flere får anledning til å skape sin egen rikdom. Ideen om at man skaper mer velferd og rettferdighet ved å konfiskere deler av allerede skattlagt kapital, finner sikkert gehør i kollokviegruppene på Blindern, men er lite egnet som styringsverktøy for nasjonaløkonomien.

I stedet for å finne kreative måter å fordele formuen til Stein Erik Hagen, Trygve Hegnar og Kjell Inge Røkke på bør fokuset være på hvordan vi kan skape incentiver for at disse, og mange med dem, kan skape nye verdier og arbeidsplasser, og således sikre den langsiktige velferden i Norge. Men når rettferdighet forveksles med likhet, forvitrer kreativiteten. Ideelt sett burde det være slik at folks vilje til å investere egne penger, var avhengig av velferdstilbudene i offentlig sektor. I en ideell verden burde investor være fornøyd med en avkastning på kapitalen som inkluderte oppvarmet vann i den lokale svømmehallen eller et flunkende nytt rådhus. Men slik er det altså ikke! Man kan like det eller ikke, men en investor satser først og fremst kapital i egen vinnings hensikt og ikke for å finansiere politikernes mange valgløfter.

Vår oppgave som politikere er derfor ikke å flå de rike, men å lage kjøreregler som maksimerer enkeltmenneskets vilje til å ta risiko, noe som i konsekvens skaper økonomisk vekst og økte inntekter til staten, og derigjennom bedre offentlig velferd.

Statsråd Karita Bekkemellem [14:41:21]: Innsatsen for barn og unge er noe av det viktigste arbeidet denne regjeringen gjør. Derfor er innsatsen knyttet til å bekjempe fattigdom blant barn og unge viktig. Barnevernet skal gi familier og barn i krise hjelp, og ansvaret for barnevernet ble overført til staten fra 1. januar 2004.

Barnevernet opplever i dag en sterk økning i antall brukere av sine tjenester, og som Stortinget kjenner til, har Regjeringen bevilget 150 mill. kr ekstra til barnevernet på årets budsjett. Dette mener Regjeringen er en helt nødvendig styrking. Utfordringene for barnevernet vil også være svært store i tiden som kommer.

Likestilling handler om å omfordele makt og omsorg i samfunnet. For at vi skal kunne klare dette, er det viktig at vi har med det i alt vi gjør, også i budsjettarbeidet.

Regjeringen vil øke takten i barnehageutbyggingen. Barnehageplasser er bra for barn, men også et av de viktigste likestillingspolitiske virkemidlene vi har når det gjelder å bedre begge kjønns muligheter til yrkesdeltakelse. I Handlingsplanen for likestilling i barnehagen legger vi inn en økning på 3 mill. kr. Denne planen har to hovedmål: Det skal være 20 pst. menn i barnehagene innen utgangen av 2007, og likestilling og likeverd skal ligge til grunn for all virksomhet og pedagogikk i barnehagen. Som en del av satsingen på barnehagens kvalitet er det i budsjettet lagt inn en økning på 50 mill. kr til en kompetanseplan. Denne vil også omfatte likestillingsarbeid blant de ansatte.

I statsbudsjettet for 2006 ble det lagt ved en rapport: «Fordelingen av økonomiske ressurser mellom kvinner og menn. Inntekt, sysselsetting og tidsbruk.» Rapporten viser at det fortsatt er uakseptable inntektsgap mellom kvinner og menn. Regjeringen tar disse funnene med seg i en bred tilnærming til likestilling på arbeidsmarkedet og i familien.

Fortsatt er det slik at kvinner tjener betydelig mindre enn menn, og det er ingen tegn til bedring. I vår politiske plattform legger Regjeringen til grunn at vi skal føre en arbeidslivspolitikk hvor likestilling og likelønn er sentrale elementer. Som ett av en rekke tiltak for å sikre arbeidstakerrettigheter vil Regjeringen opprette en likelønnskommisjon.

En viktig årsak til de systematiske forskjellene mellom kvinners og menns arbeidstid, posisjoner og lønn som vi finner i arbeidslivet, er nettopp kjønnsforskjeller i valg av utdanning og yrke. Vi har bruk for begge kjønns kompetanse og kapasitet på tvers av fagområder. Yrkes- og studieveiledning er et av satsingsområdene innenfor Kunnskapsløftet, og en strategiplan for bedre kjønnsbalanse i utdanningen er nå under utvikling.

Fedres omsorgsdeltakelse i barnets første leveår er viktig for tidlig å kunne etablere god kontakt mellom far og barn og for foreldrenes fordeling av omsorgsansvaret. Erfaringene viser at øremerkede kvoter til far er det mest effektive virkemiddel for å øke fedres samvær med sine små barn. Derfor har jeg lyst til å gi ros til Bondevik-regjeringen for det forslaget som omsider kom når det gjelder å øke fedrekvoten med én uke. Det var kjærkomment og nødvendig, og det ønsker denne regjeringen å følge opp.

Regjeringen mener at det er en menneskerett å kunne velge hvem en vil gifte seg med. Slik det er i dag, er det dessverre ikke slik at alle har denne valgmuligheten. Som det går fram av Soria Moria-erklæringen, vil dette arbeidet stå høyt på Regjeringens dagsorden. For å kunne utforme en god og forebyggende politikk på dette området mener vi at det er viktig å kartlegge omfanget av tvangsekteskap i Norge. Jeg er derfor glad for at vi i budsjettet har foreslått å sette av midler til et kartleggingsarbeid som vil kunne gi oss muligheten til å komme med gode, målrettede tiltak i framtiden.

Kjønnslemlestelse er et av de mest graverende overgrep mot unge jenter i dag. For å kunne dokumentere effekten av det arbeidet som hittil er gjort for å forhindre kjønnslemlestelse, har Regjeringen lagt inn 500 000 kr til et prosjekt under Primærmedisinsk Verksted. Prosjektet vil gi oss informasjon om hvordan de gjennomførte tiltakene har virket, og vil kunne danne grunnlag for å føre dette viktige arbeidet videre.

Likestilling mellom menn og kvinner vil være en av velferdsstatens hjørnesteiner i årene som kommer. Vi må lykkes i å fordele både makt og deltakelse på en slik måte at vi tar hele befolkningens kompetanse i bruk.

For denne regjeringen er likestilling særdeles viktig, og vi har startet arbeidet for et likestilt samfunn bl.a. gjennom dette budsjettet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [14:46:51]:Statsråden har vært svært engasjert i å få kjønnsbalanse i bedriftsstyrer, og har sagt klart at bedrifter som ikke følger opp, bør tvangsavvikles. I pressen har vi lest rapporter om at det i statsrådens eget departement er svært liten kjønnsbalanse. Der er det 10–30 pst. menn, avhengig av avdeling. Det er kvinner i betydelig flertall også i de viktige saksbehandlerstillingene og i lederposisjoner. Det er grunn til å tro at dette har påvirkning på saksbehandlingen, både når det gjelder bidragssaker, barnefordelingssaker og kanskje også i saken om bedriftsstyrene. Noen vil anse dette som et demokratisk problem, og mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden rydde i egen leir før hun fortsetter å plage bedriftene med urealistiske, unødvendige og ufornuftige lover?

Statsråd Karita Bekkemellem [14:47:56]: Først har jeg lyst til å si til representanten at det er ingen tvil om at balansen i mitt departement selvfølgelig kunne ha vært bedre når man ser på den totale fordelingen. Men så har jeg også lyst til å si at det er viktig at det vi gjør på det politiske området, er fundert ut fra politiske beslutninger og det som ligger nedfelt i en politisk kurs. Jeg kan love representanten at denne statsråden vil ha en hard politisk hånd over det arbeidet som skal skje, både når det gjelder evaluering av bidragsreglene og andre ting.

Når det gjelder dette siste som omhandler kvotering i styrerommene, må vi nok bare erkjenne at her er vi uenige. Men jeg er helt trygg på og tror også at Fremskrittspartiet kommer til å komme sakte, men sikkert etter på dette viktige punktet. Det tar bare litt lenger tid.

Olemic Thommessen (H) [14:49:05]:Statsråden var opptatt av barns trygghet og barns sikre rammer. Det bringer meg over til foreldrenes økonomi og kontantstøttespørsmålet. Vi har nå hørt i tidligere replikkvekslingsrunder fra representanten Meltveit Kleppa at Senterpartiet oppfatter seg å være garantisten for kontantstøtten. Av det kan vi vel da lese at Arbeiderpartiet og SV i så fall er den aggressive part for å bite mer av den. Ut fra Senterpartiets holdning er det også slik at kontantstøtte ikke skal tilfalle hvem det skal være, bare dem som eksplisitt ikke benytter seg av barnehagetilbudet.

Mitt spørsmål er: Vil man ytterligere rømme fra de lovnadene man kom med i valgkampen? Kan foreldrene føle seg trygge på at det ikke gjøres ytterligere kutt, eller ligger det an til ytterligere kutt, og er det i så fall Senterpartiets innstramminger som da er neste runde?

Statsråd Karita Bekkemellem [14:50:19]: Jeg må nok innrømme at jeg aldri hadde trodd at jeg kom til å stå på denne talerstolen og forsvare kontantstøtteordningen, men det vil jeg gjøre i dag. Denne regjeringen har meget stor respekt for det syn Senterpartiet har i denne saken. Den som leser vår erklæring, vil se at her har vi kommet fram til enighet i forhold til innretningen på ordningen. Men det er helt riktig, som representanten Meltveit Kleppa sa før i dag, at det ikke er sagt noen ting om nivået. Det må vi komme tilbake til. Men jeg har lyst til å si at småbarnsforeldrene kan være trygge på at denne ordningen ikke vil bli fjernet i neste statsbudsjett. Det er slik, som Meltveit Kleppa sa tidligere i dag, at ordningen står ved lag. Så får vi ta alt opp til ny vurdering den dagen barnehagesektoren er fullt utbygd. Men det er jo tankevekkende at det som var intensjonen med kontantstøtteordningen, ikke har vist seg å stå ved lag. Denne ordningen, som innebærer mange milliarder kr til småbarnsfamiliene, fører ikke til at foreldre og barn får mer tid sammen. Og det bør være en tankevekker også for dem som innførte denne ordningen.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [14:51:44]: Det er ikkje riktig, som statsråd Karita Bekkemellem seier, at kontantstøtta ikkje har gitt meir tid til småbarnsforeldra. Det er nesten 80 000 som nyttar ordninga, og dei fleste av dei brukar ho til å ta seg av barna sjølve. Og kva hjelper det med eit prinsipp om kontantstøtte når den nye regjeringa sår tvil om beløpet? Statsråd Karita Bekkemellem snakkar om innsatsen for barn og unge, og ho har tidlegare uttala at kontantstøtta er for lita til å gi reell valfridom, anten vere heime eller utearbeidande. Men det den nye regjeringa gjer, er at ho svekkjer valfridomen ved å redusere beløpet og skape stor usikkerheit om kva som kjem som kontantstøtte året etter, for det er det ingen som veit. Det signalet den nye regjeringa har kome med, er ei innsnevring av familiepolitikken. Der vi har lagt til rette for eit mangfald, der foreldra sjølve kan avgjere kva dei ønskjer for sine barn, sender den nye regjeringa stadig ut nye signal om at det beste nok er å velje det som Arbeidarpartiet synest er riktig, og det ser ut til å vere at alle skal i barnehage, for tidlegare er det sagt at det er farleg for barn å vere heime hos foreldra, i går at det var farleg for brutto nasjonalproduktet. Kva som kjem neste veke, veit vi ikkje, men det kjem tydelege signal. Vi vil ha mangfald, vi vil ha full barnehagedekning, og vi vil ha ei god kontantstøtte, slik at foreldra sjølve kan avgjere dette, og ikkje at det er Arbeidarpartiet eller den nye regjeringa som skal styre foreldra sine val.

Statsråd Karita Bekkemellem [14:53:21]: Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet i sin utforming av familiepolitikken de siste 15 årene har tatt utgangspunkt i foreldrenes ønsker, og det har vært å kombinere yrkesdeltakelse for kvinner med å kunne ta omsorg for barn og kunne føde barn. Det er jo derfor vi har fått permisjonsordninger. Det er Arbeiderpartiet som har stått i spissen for den type ordninger. I tillegg ser vi gjennom undersøkelser at det foreldrene ønsker, er trygge og billige barnehageplasser til sine barn.

Og så har jeg lyst til å si: I den grad vi skal ta kritikk, skal vi i hvert fall ikke gjøre det på dette punktet der vi har kuttet noen småbeløp på kontantstøttesatsen, for Kristelig Folkeparti i regjering kuttet småbarnstillegget med 680 kr for å gi det i en økning til de få foreldrene som benyttet seg av kontantstøtte. Kristelig Folkeparti har sittet med styringen i familiepolitikken lengst av samtlige partier de siste ti årene, og vi vet resultatene. Jeg forventer av Kristelig Folkeparti her at en kan gå inn i en dialog om hvordan vi kan få til framtidige reformer overfor småbarnsfamiliene som faktisk er etterspurt og etterlengtet.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Peter Skovholt Gitmark (H) [14:54:54]: Finansminister Kristin Halvorsen sa under framleggelsen av tilleggsproposisjonen:

«Norsk økonomi er solid. Vi forventer solid økonomisk vekst neste år, god vekst i sysselsettingen og nedgang i arbeidsløsheten.»

Trolig aldri i norsk historie har noen regjering overtatt med bedre økonomiske utsikter. Det er også gledelig at Regjeringen erkjenner dette. Problemet ligger i Regjeringens manglende forståelse av hva som har skapt de positive utsiktene for norsk økonomi og den vesentlige forbedringen som lå i perioden 2001 til 2005.

Selv finansministeren i dag forsøker å avskrive at innordningen i budsjettet har en effekt. Ikke bare hvor mye som brukes, har en effekt på renten, men også hva det brukes til, har en effekt. Statsrådens eget departement bekrefter i brev overfor finanskomiteen at å øke statens utgifter finansiert av skatteskjerpelser virker ekspansivt i økonomien, og vil således være både inflasjonsdrivende og øke presset på renten. Det samme slår også sentralbanksjefen fast under siste bombepunkt i sin pressemelding etter siste renteøkning.

Når både Finansdepartementet og Norges Bank slår fast at Stoltenberg II-regjeringens første budsjett er mer ekspansivt enn Samarbeidsregjeringens siste, bør finansministeren lytte. Renteøkninger vil alltid gå hardest ut over barnefamilier, unge i etableringsfasen og bedrifter og arbeidsplasser. Når bedriftene i tillegg møtes med økte skatter og dårligere avskrivningsregler, vil det gå ut over arbeidsplasser. Jeg er forundret over at Regjeringen er positiv til at norsk økonomi gikk fra pessimisme til optimisme i løpet av de fire siste årene, samtidig som samme regjering fjerner de virkemidler som gjorde det mulig. Det setter jo statsråd Odd Eriksens uttalelser rett etter at tilleggsproposisjonen ble lagt fram, i et litt underlig lys, i hvert fall sett i forhold til finansministerens, når statsråden sier at han i det minste er glad for at noen av virkemidlene som virket så godt for Samarbeidsregjeringen, får lov til å bli stående urørt. En kan spørre om det er Tyskland, Frankrike eller Sverige man skuler til når man legger fram sin tilleggsproposisjon med virkemiddelbruk. Ingen er spesielt vellykkede. Man kommer i dag til Norge for å se på vellykket næringspolitikk, man drar ikke lenger til Sverige. Derfor bør også nåværende regjering lære av det som skjedde i forrige periode.

Hva er det i dette budsjettet som skal gjøre at også 2006 og 2007 blir rekordår for gründeretableringer? Når 50 000 nye bedrifter kom til i forrige stortingsperiode, er det ikke tilfeldig. Det er ingen tiltak i dette budsjettet som bedrer rammevilkårene verken for gründere eller for nyetablerte selskaper. Dessverre er det slik at en som investerer 1 million kr og er i øverste formuesskattgrense og får 5 pst. avkastning, får økt sin skatt med om lag 10 prosentpoeng i forhold til Bondevik II-regjeringens siste framlegg. Og legger en til grunn Bondevik II-regjeringens ønske om å fjerne formuesskatten, er forskjellen ca. 20 prosentpoeng.

Skal noe skapes, må det satses. Derfor er det svært beklagelig at investeringer og skapervilje nå skattes enda hardere. Det lover dårlig for både framtidig verdiskapning og ikke minst for vår framtidige velferd. Når Regjeringen videre kutter stygt i næringsrettet forskning og har en kunnskapsminister som nedprioriterer kunnskap, har jeg forståelse for at spørsmålet om hva de vil med framtiden, blir stående ubesvart.

Presidenten: Tiden for formiddagens møte er snart over. Presidenten foreslår at møtet heves, og at det settes kveldsmøte kl. 18. – Det anses vedtatt.

Statsminister Jens Stoltenberg vil være første taler i kveldsmøtet.

 

Behandlingen av sak 1-4 fortsatte på kveldsmøtet.