Jon Lilletun (KrF) [13:33:23]: Eg tillèt meg å stille følgjande
spørsmål til arbeids- og inkluderingsministeren:
«Konvertitter i Iran kan risikere
livet. Dette bekreftes senest i en Amnesty-rapport av 16. februar
2006. I Utlendingsnemndas praksisnotat av 27. mai 2005 heter det
at «så lenge man lar sin nye tro være
en privatsak, vil man ikke risikere noe ved å ha
konvertert». Det vil være feil, både
ut fra FNs menneskerettighetskonvensjon og FNs flyktningkonvensjon, å begrense retten
til å konvertere til en privatsak.
Vil statsråden bidra til at Utlendingsnemndas
praksis korrigeres slik at asyl gis når troende bli forfulgt?»
Carl I. Hagen hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Statsråd Bjarne Håkon
Hanssen [13:34:27]: Jeg vil innledningsvis nevne at representanten
Lilletun i spørsmål nr. 144 til skriftlig besvarelse
tok opp noen av de samme problemstillingene. I svar av
23. november 2005 redegjorde jeg for mine vurderinger.
Det er i denne saken viktig å understreke
at Norge gir asyl til personer som blir forfulgt på grunn
av sin tro. Norge er bundet av Flyktningkonvensjonen,
og det følger av denne at forfølgelse på grunnlag
av religion danner grunnlag for flyktningstatus. Norge
gir asyl til dem som fyller vilkårene i konvensjonen, herunder også til
konvertitter.
Dette innebærer imidlertid ikke
at alle som sier de vil bli utsatt for slik
forfølgelse, eller at alle som tilhører
en gitt trosretning i et land, kvalifiserer for asyl. Utlendingsmyndighetene
vurderer hvorvidt den enkelte asylsøker har behov for beskyttelse.
Det er dessverre slik at
enkelte påberoper seg et asylgrunnlag som ikke
er reelt. Det er utlendingsmyndighetenes oppgave å vurdere
troverdigheten av slike opplysninger. I flere saker er det nettopp
søkerens manglende troverdighet som fører til
avslag. Som eksempel kan jeg nevne at det ikke
er uvanlig at personer konverterer etter at de har kommet
til Norge som asylsøkere, og i flere tilfeller etter
at de har fått avslag på sin søknad.
Det betyr ikke nødvendigvis at konverteringen ikke
er reell, men man ser tilfeller der den kun har vært gjennomført
for å få en tillatelse i Norge.
Utlendingsmyndighetene har meget god kunnskap
om forholdene i Iran. I fjor ble det opprettet en uavhengig landinformasjonsenhet
som skal innhente all relevant informasjon om landene Norge
mottar asylsøkere fra. De baserer seg på en rekke
uavhengige kilder. Norge har også en
ambulerende utlendingsattaché med ansvar for å innhente
informasjon om de generelle forholdene i Iran samt undersøke
konkrete anførsler. I tillegg til dette foretar utlendingsmyndighetene egne
reiser.
Jeg er kjent med at menneskerettighetssituasjonen
i Iran er vanskelig. Departementet følger med på hvilken praksis
som føres, men jeg har tillit til at utlendingsmyndighetenes
vurderinger er i overensstemmelse med våre internasjonale
forpliktelser. Norge deltok i et ekspertmøte under
EU-kommisjonen i november, hvor asylpraksis for Iran var hovedtemaet.
Møtet viste at norske utlendingsmyndigheter har
god kunnskap om forholdene i Iran. Opplysningene som framkom under
møtet, viste også at i den grad norsk
praksis for Iran skiller seg fra øvrige europeiske land,
er dette i form av at flere gis tillatelse i Norge. Norsk praksis
når det gjelder konvertitter, skiller seg ikke ut
i restriktiv retning.
Ut fra utlendingsmyndighetenes kjennskap til
Iran har ikke dødsstraff for konvertering fra
islam blitt praktisert de siste årene. Det finnes flere
tusen konvertitter i Iran. Mange av disse er medlemmer av aktive
kirkesamfunn, uten at dette medfører at de får
spesielle problemer med myndighetene. Man har
altså ikke holdepunkter for at de som konverterer,
utelukkende av den grunn vil bli utsatt for forfølgelse
i Iran.
Med bakgrunn i den kjennskap utlendingsmyndighetene
har om forholdene i Iran, er det i utgangspunktet de som har latt
seg ordinere til prester og drevet aktiv, utadrettet virksomhet
for å omvende muslimer, som har vært spesielt
utsatt. Utlendingsmyndighetene foretar på denne bakgrunn
en individuell vurdering av hvorvidt personer som tar sikte på å utøve
aktiv misjonering, kan risikere forfølgelse.
Jon Lilletun (KrF) [13:38:56]: Eg takkar statsråden for svaret, utan
at eg kan seie at eg er spesielt nøgd med det,
sjølv om eg gjev statsråden rett i at dette med
konvertering heilt opplagt kan kome til å verte
misbrukt, og at det her heilt opplagt er vanskelege avvegingar.
Men frå det tidspunktet då eg
fekk det førre svaret, har to ting skjedd. Det eine
går på det sitatet eg har vorte kjent med frå praksisnotatet
frå Utlendingsnemnda, og mitt oppfølgingsspørsmål
vil då vere: Er statsråden einig i at ein
kan seie det på den måten at «så lenge
man lar sin nye tro være en privatsak, vil man ikke
risikere noe ved å ha konvertert.»? Er ikkje
det heilt klart brudd på FN sin menneskerettskonvensjon
og flyktningkonvensjon?
Vidare har vi fått denne Amnesty-rapporten
som seier konkret at konvertittar kan risikere
livet. Den er så ny som frå 16. februar
2006. Det er den andre nye opplysninga som eg sit med.
Vil ikkje det òg måtte påverke
den norske behandlinga av desse sakene?
Statsråd Bjarne Håkon
Hanssen [13:40:09]: Jeg vil si det slik at jeg er helt enig med
representanten Lilletun i at her skal vi følge veldig nøye
med.
Men utgangspunktet må være – og
slik leser jeg denne setningen fra UDI – at det i seg selv å ha
konvertert fra islam til kristendom ikke er et grunnlag
for at man automatisk blir forfulgt i Iran. Det er ikke
et grunnlag for å si at alle som har konvertert,
er forfulgt og dermed skal ha opphold i Norge. Derfor må det
etableres en praksis som er knyttet til individuell vurdering i
hver enkelt sak. Det er i tråd med de beste tradisjoner
i norsk utlendingsforvaltning – alle har rett
og krav på en individuell behandling.
Da skal UDI være særlig
oppmerksom på situasjonen i Iran. De iranske
borgere som faktisk blir forfulgt som følge av at de har
konvertert, skal få beskyttelse. Men det kan ikke være noen
automatikk her.
Jon Lilletun (KrF) [13:41:19]: Eg vil då spørje statsråden
om denne setninga i alle fall kan tolkast slik – ut
frå statsråden sitt syn – at sjølvsagt
skal den som har konvertert, ha rett til å delta i ei kyrkje,
delta i kyrkjelydslivet, delta på vanleg måte
i det ordinære samfunnet. Ein treng ikkje vere
filolog for å sjå at denne setninga kan lesast
på ein annan måte. Der er statsråden
heilt klar i forhold til kva som er retten, ut frå menneskerettar
og flyktningkonvensjon.
Det andre er: Den FN-rapporten som
no ligg føre, har den vore underlagd ein gjennomgang?
Og vil ein frå departementet og utlendingsmyndigheitene
si side skjerpe merksemda?
Statsråd Bjarne Håkon
Hanssen [13:42:21]: Med forbehold om at jeg fikk med meg alle
nyansene i det representanten Lilletun nå sa, synes jeg
den formuleringen er i tråd med den oppfatningen jeg har
av hvordan situasjonen skal forstås. Med forbehold
om at jeg hørte rett, er jeg enig i det.
Som jeg sa i mitt svar, legger vi veldig, veldig
stor vekt på å være maksimalt
oppdatert på situasjonen i Iran fordi vi vet
at det er en krevende situasjon. Vi vet at det er vanskelig
i forhold til menneskerettighetene.
Jeg skal forsikre meg om at den felles landinformasjonsenheten
til UDI og UNE har fått med seg denne rapporten. Det vil
jeg tro, men for å være helt sikker
skal jeg sjekke det, og selvfølgelig gi en tilbakemelding
til Lilletun.
Presidenten: Spørsmål 20 vil bli besvart
før spørsmål 29.