Se også behandlingen av sak nr. 7 på formiddagsmøtet.

Ola Borten Moe (Sp) [18:01:35]: (komiteens leder): Vi har fått et Dokument nr. 8-forslag fra Høyre som omhandler behovet for det de kaller en mer framtidsrettet landbrukspolitikk, der de reiser viktige spørsmål knyttet til både prosess og sak.

For å starte med prosess er det grunnleggende spørsmålet som stilles: Har det skjedd store nok endringer i rammevilkårene for norsk landbruk og norsk landbrukspolitikk til at man skal lage en ny stortingsmelding og ta en ny gjennomgripende diskusjon på dette i Stortinget?

Man viser først og fremst til at matvareprisene internasjonalt har gått opp. Man viser til at det er nye muligheter innenfor bioenergi, og man viser til den uavklarte situasjonen når det gjelder WTO-forhandlingene. Man bruker det som grunnlag og brekkstang for å forlange en ny stortingsmelding. Jeg opplever at ingen av disse forholdene er så gjennomgripende at det er behov for å si takk og farvel til den landbrukspolitikken et bredt storting samlet seg rundt for vel en og en halv stortingsperiode siden. Matvareprisene har riktignok steget. Det har de gjort det siste halve året, men de er ennå ikke like høye som i Norge, og vi skal fremdeles være glad for at vi har en nasjonal landbrukspolitikk og et effektivt tollvern. Bioenergi er først og fremst en mulighet for norsk landbruk. Jeg har vanskelig for å se hvordan det skulle endre hovedmålsettingene for norsk landbrukspolitikk, nemlig en nasjonal matproduksjon og spredt boligbygging.

Når det gjelder WTO-forhandlingene, er det uavklart hvor de kommer til å ende opp. Det ville vært merkelig om vi som nasjonalforsamling skulle sette oss ned og gjette hvilke rammevilkår dette skulle føre til, og så utmeisle en ny politikk på vegne av en hel næring. Det ville vært på kanten til det uansvarlige. Så Senterpartiets klare svar på det prosessuelle, om det er behov for en ny landbruksmelding, er at det er det ikke! Den meldingen som allerede ligger, er et godt nok grunnlag.

Så er det sak, og der er det betydelig mer å ta tak i. Høyre snakker om modernisering, altså behov for modernisering og behov for andre krav i framtiden. Det er behov for nytenking, og det er behov for framtidsretting. Med andre ord tegner man et bilde av dagens landbruk og dagens landbrukspolitikk som det stikk motsatte. Dette er en virkelighetsbeskrivelse som jeg har lyst til å ta avstand fra, og som jeg synes at Høyre burde ha holdt seg litt for god til å trekke opp. Det er få næringer som har drevet en slik grad av innovasjon, nytenking, omstilling og nyorientering som norsk landbruk og norsk næringsmiddelindustri har gjort de siste ti, femten og tjue årene. Det tenkes mye nytt innenfor norsk landbruk. Man leverer de varene som man skal levere i form av gode produkter, og man leverer stort sett i forhold til det markedet som eksisterer.

En del av de forutsetningene som òg ligger til grunn for at man trenger en ny landbrukspolitikk som man kaller framtidsrettet, er det Høyre kaller behovet for økt forutsigbarhet og «forutsigbare rammevilkår» framover.

Jeg har lyst til å problematisere dette ørlite grann, i hvert fall når man ser på de forslagene som Høyre for øvrig fremmer i Stortinget. Nå har vi nettopp vært gjennom en runde der opposisjonen har presentert statsbudsjettene sine. Der salderer altså Høyre sitt budsjettforslag med landbruksavtalen – 1,8 milliarder kr, eller 30 000 kr pr. årsverk. Da er det fristende å spørre om Høyres definisjon av «forutsigbare rammevilkår» – om det er den pengesummen man til enhver tid måtte ha behov for for å saldere et budsjett med når man skal gjøre opp statsbudsjettet, som er det man kaller «forutsigbare rammevilkår»?

Så tar man et oppgjør med markedsordningene og landbruksavtalen. Markedsordningene har etter vårt skjønn vært en stor suksess. Det er balanse i det norske matvaremarkedet, og det fører til stabile priser og stabile inntekter. Det har jeg vanskelig for å se at man skal ta et oppgjør med, og jeg setter store spørsmålstegn ved det.

Det andre er landbruksavtalen – altså selve avtalesystemet – som Høyre her går mot. Hvis man skal skape stabilitet for en næring, har jeg vanskelig for å se hvordan man gjør det ved å ta bort det avtalesystemet som regulerer inntektsdannelser og markedsdannelser for en av våre viktige næringer og for norsk matvareproduksjon.

Konklusjonen for vår del er at vi ikke ønsker en ny melding. Videre mener vi at mange av de forslagene Høyre her kommer med, vil bidra i stikk motsatt retning av det man sier, og at det ligger ideologi og politikk bak dette Dokument nr. 8-forslaget mer enn et reelt behov.

Leif Helge Kongshaug (V) [18:07:17]:Forslagsstillerne har rett i at det er behov for en framtidsrettet jordbrukspolitikk. Den modernisering og framtidsretting av politikken som skjedde under den forrige regjeringen, har stoppet opp.

Jeg stiller meg imidlertid tvilende til om virkemiddelet for å få til en framtidsrettet jordbrukspolitikk er en stortingsmelding som skal produseres på rekordtid. Men det haster etter Venstres mening med å få en bred debatt i Stortinget om jordbrukspolitikken, sett i lys av de store endringene som har skjedd det siste halve året.

Venstre har en egen merknad i saken og ikke merknader under enkelte områder, da jeg mener at et representantforslag ikke egner seg som et dokument for en bred gjennomgang av landbrukspolitikken. La meg imidlertid peke på noen av de endringene som må skje for at vi skal få en framtidsrettet politikk.

Vi må få et enklere Landbruks-Norge. De som har lyst til å satse på næringen, må få mulighet til å gjøre det. Venstre ønsker derfor en full gjennomgang av lov- og regelverk med sikte på en kraftig modernisering.

Det må bli mer mangfold i landbruket. Lokale myndigheter må få større anledning til lokal tilpasning og til å se landbrukspolitikken i sammenheng med øvrig næringspolitikk. Landbruket må få mindre øremerking, færre skjemaer, færre og enklere retningslinjer.

Vi må ha en mer aktiv bosettingspolitikk. Det bør bli enklere å få kjøpt småbruk for å sikre bosetting og øke mangfoldet. Det må bli lettere å dele opp en landbrukseiendom, slik at flere kan få bo der.

Jordbruksforhandlingene bør videreføres, men da som en rendyrket inntektsavtale mellom bøndene og staten.

Det må skje en oppmyking av regelverket innenfor melkeproduksjonen. Venstre vil oppheve mange av begrensningene for samdrifter, f.eks. antall for deltakelse. Leie av melkekvoter må også muliggjøres.

For å ta vare på kulturlandskapet og hindre gjengroing må det stimuleres til økt beitebruk. I den forbindelse vil jeg gi honnør til statsråden og Regjeringen for de tiltakene som er satt i verk der, og jeg håper de fortsetter.

De virkelig store utfordringene for norsk jordbrukspolitikk er knyttet til den utviklingen vi nå ser internasjonalt når det gjelder WTO-forhandlingene, men ikke minst det forhold at vi står overfor en mulig global matkrise med underskudd på mat og betydelig økte priser på verdensmarkedet. OECD anslår i en rapport at verdens matvarepriser kommer til å stige mellom 20–50 pst. det kommende tiåret, og at stigende priser på basisvarer som korn og melk kan føre til sosial uro og politiske problemer.

Vi får stadig rapporter og nye medieoppslag om dette. I Dagens Næringsliv tirsdag denne uken, kunne vi lese om en britisk bonde som i fjor tjente 85 pund pr. 1000 tonn korn. I år har prisen vært 180 pund. Hveteprisene har steget med 50 pst. på kort tid, og melkeprisen i Europa har steget med nær 90 pst. hittil i år. Flere eksempler kan nevnes, men det tillater ikke tiden. I tillegg kommer den kraftige økningen i etterspørselen etter kjøtt i Kina og India. Det sier seg selv at når etterspørselen øker sterkt i to land som utgjør 40 pst. av jordens befolkning, blir konsekvensene dramatiske. Dette er en utvikling som vil få betydelige konsekvenser også for Norge og norsk landbrukspolitikk.

I svar til meg i Stortingets spørretime 24. oktober i år, svarer landbruksministeren at det «er behov for å tenke igjennom hva vi nå ser».

Det er i aller høyeste grad tid for å tenke, men det er minst et like stort behov for handling og strategi for å møte denne utviklingen. Dette mener Venstre at Stortinget bør få anledning til å debattere.

Jeg er glad for at Høyre og Fremskrittspartiet slutter seg til Venstres forslag om dette. Hvis det var flertall i salen for det, ville det bli gitt en mulighet til å debattere akkurat den problematikken. Desto mer skuffende er det at flertallet avviser dette. Jeg håper statsråden likevel tar disse signalene og ser alvoret i situasjonen.

Venstre mener det er avgjørende at Regjeringen snarest legger fram en sak for Stortinget knyttet til konsekvensene for norsk landbrukspolitikk sett i lys av de nye utfordringene. Dette må skje i god tid før forhandlingene om neste jordbruksavtale starter.

Så er jeg helt uenig med representanten Ola Borten Moe, som mener at det ikke er endringer. Det har skjedd store endringer det siste halve året, og det er viktig å være føre var.

Statsråd Terje Riis-Johansen [18:12:48]:Jeg vil innledningsvis få takke forslagsstillerne fra Høyre for tilliten. Høyre satt sjøl i regjering de fire foregående årene uten å legge fram noen ny stortingsmelding om landbrukspolitikken. Jeg må si det er med en viss tilfredshet jeg konstaterer at Høyre nå ber meg, på vegne av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, om å legge premissene for en ny landbrukspolitikk gjennom å legge fram ei stortingsmelding om saken for Stortinget, hvor disse partiene har flertall.

Forslagsstillerne framhever nedgang i antall driftsenheter, forbrukerhensyn og internasjonale matvaremarkeder som betydelige nye utfordringer i landbrukspolitikken. Jeg er enig i at mye har endret seg når det gjelder matvareproduksjon og bruken av naturressurser nasjonalt og internasjonalt den siste tida.

Jeg kommer sjøl rett fra generalkonferansen i FNs matvareorganisasjon, FAO, i Roma – jeg kom hjem derfra i går. I tillegg til å holde et meget tydelig innlegg der, som bad om forsterket innsats for å møte nettopp de utfordringene som blir diskutert i Stortinget nå, hadde jeg en rekke møter med mange av mine kollegaer fra ulike land og sentrale personer i FAOs ledelse om disse spørsmålene. Det er ingen tvil om, også ut fra hva som ble diskutert bl.a. i FN-systemene, at klimaendringenes betydning for landbruket og matvaresikkerheten nå legger nye premisser for den landbrukspolitiske debatten, globalt og i de enkelte landene. Vi må svare på disse utfordringene i forhold til utviklingen i landbruket også her i Norge. Det er et arbeid som jeg er i gang med, og som skal videreutvikles.

Landbrukspolitikken skal legge til rette for et klimavennlig landbruk, et lavkarbonlandbruk og en matproduksjon som bygger på en langsiktig forvaltning av naturressursene. Jeg mener at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har tatt ansvar for å møte disse utfordringene gjennom det vi har gjort i jord- og skogpolitikken. Det vi nå ser, ikke minst internasjonalt, styrker meg i trua på at den veien vi har begynt på, er den rette å fortsette på.

I det forslaget som foreligger, er det når vi kommer til hvordan vi skal nå de landbrukspolitiske målene, at forskjellene mellom regjeringspartiene og forslagsstillerne fra Høyre blir aller tydeligst. I innstillinga får forslagsstillerne støtte fra Høyres og Fremskrittspartiets representanter til at jordbrukssystemet bør avvikles, at distrikts- og strukturprofilen i tilskuddene bør bygges ned, og at rammevilkårene for store enheter må bli bedre.

Jeg kunne sagt mye om hvilke konsekvenser dette ville kunne få for distriktsjordbruket i Norge. Høyre og Fremskrittspartiet har rett når de sier at jordbruksavtalene ikke har bidratt til å gi bøndene den samme inntektsutviklinga som andre grupper de ti siste årene før jeg overtok som statsråd, men det har ingenting med jordbruksavtalesystemet å gjøre. Det skyldes rett og slett den manglende politiske viljen som var til å satse nettopp på landbruket og sette inn virkemidler som kunne gitt en skikkelig inntektsutvikling i den perioden da Høyre satt i regjering. Den manglende politiske viljen til å satse på landbruket underbygges jo i de forslagene som har blitt presentert i forbindelse med budsjettbehandlinga her i Stortinget, og som representanten Ola Borten Moe på en god måte redegjorde for akkurat nå. Konsekvensene av disse forslagene, med milliardkutt i budsjettene fra Høyre og Fremskrittspartiet, ville jo rett og slett ha vært dramatiske for den enkelte bonde ute på bygda, hvis de skulle ha fått flertall i Stortinget når sakene kommer opp til votering her om ikke så lenge.

Heldigvis så befinner Høyre og Fremskrittspartiet seg langt unna regjeringskontorene for tiden. Det tror jeg folk ute på bygda skal være særdeles glad for. Hvis den politiske situasjonen hadde vært annerledes, trur jeg faktisk at de forslagene som Høyre og Fremskrittspartiet legger fram om ny landbrukspolitikk, ville kunne fått betydelige konsekvenser i forhold til innvirkninga på satsingsviljen og investeringslysten i landbruket på grunn av den frykten det kunne gitt for hva som ble gjeldende politikk etter valget i 2009. Det ville vært en svært uheldig situasjon for norske bygder. Det ville ha vært negativt for matvareforsyninga og for muligheten til å etablere et klimavennlig landbruk.

Så er det mye fokus på muligheten for å diskutere landbrukspolitikken helhetlig. Realiteten er jo at det for seks måneder siden ble lagt fram en egen proposisjon for Stortinget om landbrukspolitikken, jordbruksoppgjøret, og Stortinget behandla det. Der ble jordbrukspolitikken, landbrukspolitikken, grundig redegjort for. Det er en mulighet som Stortinget får én gang i året til en gjennomgående drøfting av landbrukspolitikken. Av de temaene som er blitt trukket opp i debatten så langt her i dag, er det ikke lett å få med seg hvilke Stortinget ikke har blitt invitert til å diskutere i forbindelse med nettopp jordbruksavtalen, som altså Stortinget sjøl hadde til debatt for noen måneder siden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [18:18:02]: Vi er nå godt og vel to år ute i denne stortingsperioden, og det nærmer seg fort slutten av denne stortingsperioden. Så langt har ikke denne statsråden lagt frem noe særlig med saker for næringskomiteen. Det får være statsrådens sak, men næringskomiteen etterlyser saker som komiteen kan debattere fra Landbruks- og matdepartementet.

Så sier statsråden i sitt svarbrev til komiteen at han mener at det ikke er noe behov for noen stortingsmelding om landbrukspolitikken. Det er greit nok at vi får jordbruksoppgjøret én gang i året, men i jordbruksoppgjøret tenker man ikke noe spesielt framover. Vi har nå behov for en sak hvor vi kan trekke noen vyer, kanskje 20 år fram i tid.

Så jeg lurer på: Hva skal til for at denne statsråden i det hele tatt legger frem noen saker for Stortinget som tenker fremover?

Statsråd Terje Riis-Johansen [18:19:13]: Hvordan representanten Asmyhr og Fremskrittspartiet responderer og forholder seg til de oppfatningene, meningene og konklusjonene som Regjeringa legger fram for Stortinget knyttet til landbrukspolitikken i forbindelse med jordbruksavtaleproposisjonen, kan ikke jeg gjøre noe med. Jeg mener, som jeg sa i innlegget mitt akkurat nå, at alle de temaene som er tatt opp i debatten i dag, er berørt og lagt fram for Stortinget i forbindelse med jordbruksavtalediskusjonen, som altså var for seks måneder siden.

Jeg må si at jeg er svært forundret over at ikke Fremskrittspartiet og andre ser det som mer interessant å gå inn i en debatt om spørsmålene knyttet til de vurderingene som Regjeringa foretar i forbindelse med jordbruksavtalen, enn det som det virker som representanten Asmyhr her framfører, altså at det ikke er noen arena for en grunnleggende debatt om landbrukspolitikken. I forhold til hvilke saker som blir debattert osv., er det jo slik at jordbruksavtalen er den store saken hvor endringene og prioriteringene i landbrukspolitikken blir foretatt. En melding er ikke noen slik konkret sak. Det er jordbruksavtaleproposisjonen som er det.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [18:20:32]: Jeg har ved flere anledninger merket meg at landbruksministeren henviser til familiebruket. Sist var det i svar på spørsmål fra representanten Torbjørn Hansen om hvorfor samdrift blir diskriminert til fordel for mindre bruk, når produksjonen nylig ble vedtatt hevet for en kortere periode.

Meg bekjent finnes det ikke en klar definisjon på familiebruk, men siden statsråden henviser til at han vil særskilt prioritere slike bruk, mener jeg det er ønskelig å få klarhet i hva statsråden mener når han omtaler familiejordbruket. Handler det om at det er en familie som driver gården? Er det basert på årsverkmål, eller handler det om en størrelse på brukene?

Samdrift faller tydeligvis utenfor statsrådens definisjon, til tross for at det er familier og familiemedlemmer som også driver der. Hva mener statsråden med familiejordbruket? Finnes det noen klar definisjon, slik at vi kan forholde oss til det, siden det synes å være en prioritert gruppe fra statsrådens side?

Statsråd Terje Riis-Johansen [18:21:41]: Familiejordbruket er, som jeg har sagt tidligere her i Stortinget, et bruk hvor familiens arbeidsinnsats representerer grunnlaget for driften. Når det gjelder påstanden fra representanten Nørve om at det er en forskjellsbehandling som går på bekostning av samdrifter i forbindelse med de midlertidige endringene av kvoteregelverket, så er det feil. Det som er gjort, er at de takene som gjelder i forhold til enkeltbruk og samdrifter, er blitt stående uberørt i forbindelse med den siste endringa i kvoteregelverket. Det er ikke noen forskjellsbehandling av enkeltbruk og samdrifter.

Leif Helge Kongshaug (V) [18:22:30]: Venstre er enig med de representantene fra næringen som sier at det er behov for fornyelse generelt og av driftsmiddelapparatet spesielt. Det er mange satsingsvillige bønder som gir opp, og importavhengigheten øker. Innenfor en del produksjoner må vi tilbake til 1970-tallet for å finne en tilsvarende underdekning som den vi har i dag. Båsfjøset og familiebruksdrømmen, slik vi hadde den på 1970- og 1980-tallet, er forbi. Melkeprodusentene står foran store investeringer for å imøtekomme løsdriftskravet innen 2024. Det ropes etter investeringsmidler og støtte. I mitt fylke, Møre og Romsdal, var investeringsmidlene gjennom jordbruksavtalen oppbrukt allerede i mai i år, og behovet for nybygg er stort. Unge folk som vil satse, er frustrert. Er statsråden enig i situasjonsbeskrivelsen, og hva vil statsråden foreta seg for at nettopp de som vil satse, ikke forlater næringen og går over i annen virksomhet?

Statsråd Terje Riis-Johansen [18:23:37]:Ut fra situasjonsbeskrivelsen av virkemidler til investering kunne man få inntrykk av at denne regjeringa der har fjernet virkemidler i forhold til hva den regjeringa hvor representanten Kongshaug var sentral i landbrukspolitikken, gjorde. Det er selvsagt ikke riktig.

For øvrig er jeg enig i virkelighetsbeskrivelsen når det gjelder at det er mange mennesker som ønsker tilgang på investeringsvirkemidler, og som ønsker å satse i landbruket. Det er veldig positivt og hyggelig, ikke minst i en situasjon hvor vi har behov for at det satses, fordi vi har et marked som ligger åpent for unge mennesker som har lyst til å drive med landbruk og matproduksjon. Så viktigheten av å legge til rette for at unge mennesker kan satse og utvikle bruket sitt, deler jeg fullt og helt med representanten Kongshaug.

Tord Lien (FrP) [18:24:30]:Komiteens flertall peker på følgende:

«Regjeringens landbrukspolitikk er nedfelt i Soria Moria-erklæringen, der det bl.a. fremgår at målet er å opprettholde et levende landbruk over hele landet, og at det skal sikres et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet.»

I forrige uke sendte Landbruks- og matdepartementet ut på høring et lovforslag om at det ut fra hensynet til dyrevelferd ikke bør foregå utmarksbeiting i områder hvor store rovdyr som ulv og bjørn er vernet. Samtidig vet man at Regjeringen ønsker å tredoble ulvebestanden og firedoble bjørnebestanden i Norge. Dette vil gjøre at utmarksbeite i store områder i Norge, særlig langs svenskegrensen, med denne lovteksten i realiteten i framtiden vil bli forbudt. Hvordan henger disse to budskapene fra Regjeringen sammen?

Statsråd Terje Riis-Johansen [18:25:29]: Det var jo et interessant spørsmål i forhold til det som innstillinga til forslaget handler om, men jeg kan gjerne svare.

Saken er at det også i dag er en situasjon hvor det i enkelte tilfeller innføres beiterestriksjoner i områder hvor forholdet mellom rovdyr og beitedyr, primært sau, er slik at tapene blir uforholdsmessig store. Det har vært viktig for meg å få til et regelverk som sikrer dyreeieren, bonden, mot økonomiske tap som følge av det. Det banebrytende nye som ligger i dyrevelferdsmeldingas forslag som nå er sendt ut på høring, er at den koblinga gjøres permanent. I de tilfellene hvor det innføres beiterestriksjoner som følge av rovdyrbestandene, vet bonden, husdyreieren, at storsamfunnet stiller opp og yter kompensasjon så han ikke blir skadelidende sjøl.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [18:26:36]: Både statsråden og statsrådens partifelle Ola Borten Moe prøver i denne debatten å gi inntrykk av at det ikke har skjedd noen store endringer i landbruket siden Stortingets behandling av stortingsmeldingen om landbruk i 2000. Det er en ganske utrolig påstand å komme med. I den perioden har altså antallet bønder blitt redusert fra 70 000 til ca. 50 000 bønder. Det har skjedd store endringer innenfor melkeproduksjon, hvor ganske mange har gitt seg. Vi har også kommet i en situasjon hvor det er blitt underskudd på de fleste produksjoner i landbruket.

Jeg kunne godt tenke meg å høre hva slags type endringer statsråden ser for seg før han vil ta grep i landbrukspolitikken og eventuelt invitere Stortinget til en bred debatt om fremtidig landbrukspolitikk.

Statsråd Terje Riis-Johansen [18:27:41]: Vi tar grep i landbrukspolitikken hver eneste dag. Problemet er at representanten Asmyhr er uenig i de grepene som blir tatt. Når vi legger fram et jordbruksoppgjør for Stortinget i år, som har en historisk høy ramme i forhold til hva som har blitt gjort de siste årene, er det et grep for å møte utfordringene innenfor landbruket. Når vi jobber med regelverket knyttet til boplikt og sørger for at vi får et riktig forhold knyttet til eiendomsinnehavere og hvem som bor på eiendommene, så er det et grep for å møte situasjonen ute på bygda. Når vi nå setter i gang et arbeid med klima- og miljøspørsmål i landbrukspolitikken, som ikke har vært gjort før, er det et grep for å møte de utfordringene vi ser knyttet til miljø og klima – for å nevne noen saker. Problemet er at representanten Asmyhr og jeg er grunnleggende uenige om grepene som blir tatt. Så vidt jeg vet, var representanten Asmyhr akkurat like mye opptatt av hva som skjedde rundt oss, og behovet for en ny landbrukspolitikk, da situasjonen var tvert motsatt for halvannet år siden. Da var det den store forskjellen i priser på mat i andre land og i Norge som var utfordringen. Nå har matvareprisene i land rundt oss nådd et nivå som nesten er som det norske.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arne L. Haugen (A) [18:29:11]: Jeg har en viss forståelse for at partier som nå i to år har stemt for dramatiske endringer i landbrukspolitikken, bl.a. ved behandlingen av jordbruksavtalen, ønsker seg en stortingsmelding. Gjennom behandlingen av den vil Fremskrittspartiet og Høyre kanskje bedre kunne se konsekvensene av sin egen politikk.

Ellers vil jeg bemerke at det er gledelig at et så stort flertall i komiteen står sammen på de sentrale punktene i denne innstillingen, og at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti har funnet sammen på flere viktige punkter. Det vitner om bred oppslutning om politikken. For øvrig synes jeg Sigrun Eng – før pausen – framførte våre synspunkter i saken på en særdeles dekkende måte.

Det skjer i dag mye spennende i – og i tilknytning til – norsk landbruk, bl.a. ser vi nå en økning i priser på en del landbruksprodukter på verdensmarkedet. Jeg er derfor tilfreds med vår merknad om å få landbruksministeren til å komme med en vurdering av den globale situasjonen i forbindelse med behandlingen av neste jordbruksavtale. Denne prisutviklingen, som for øvrig ikke har nådd vårt målprisnivå, må virke positivt og åpne nye mulighetsrom for deler av næringen. Dette blir spennende.

I debatten blir bøndene ofte betraktet som en ensartet flokk, og ikke som yrkesutøvere på linje med andre. Vi må ikke glemme at bonden er en selvstendig bedriftsleder, en selvstendig næringsdrivende, med et spesielt forvalteransvar. I landbrukspolitikken må vi i tillegg ha sterkere fokusering på å utvikle gründermentalitet og nyskaping. Dette må få en sterkere fokusering innenfor landbruket. Det kan bidra til at ressursgrunnlaget i bygdene utnyttes enda bedre til næringsutvikling og til bosetting også for folk uten direkte tilknytning til landbruket. Her har kommunene med sitt utviklings- og forvaltningsapparat en viktig rolle å spille i samhandling med bøndene. Jeg vil påstå at det er et mye større handlingsrom for lokal landbrukspolitikk enn det ofte blir gitt inntrykk av – det har jeg selv erfart.

Sauenæringen har særdeles tunge vilkår i deler av landet der rovdyrskadene er dramatiske. Det er forståelig at mange gir opp, både av dyrevelferdsgrunner og på grunn av økonomi. Det er derfor behov for økt fokusering på forvaltningens kompetanse, kapasitet og effektivitet på dette vanskelige området. Men litt oppmuntrende er det å erfare at det nå også skjer nyetablering av sauebruk i de mer fredelige strøk av landet vårt.

Olemic Thommessen (H) [18:32:12]: Få næringer har gjort så mye når det gjelder omstilling, som landbruket, sa representanten Borten Moe, og det har han helt rett i. Det er en spesiell prestasjon, for det er faktisk få næringer som er omgitt av så mange reguleringer og så mange styringsverktøyer som nettopp den. Det er en hovedholdning i landbrukspolitikken fra regjeringspartiene side som viser at man tror man kan beskytte seg til fremgang. Med det har ikke noen hatt spesiell stor suksess.

Sist ærede taler var inne på at i en stortingsmelding ville Høyre og Fremskrittspartiet kunne speile egen politikk. Ja, det ville vært all right å se et bilde av en ny politikk, for ser vi på dagens politikk, ser vi jo at antall bruk går jevnt nedover, og det er rikelig rom for forbedring.

Det viktigste aktivum for en som driver med jordbruk, er eiendommen man har. Eiendom og jordbruksvirksomhet henger nøye sammen. Høyre er opptatt av at eiendomsretten respekteres. Da er det ganske spesielt at de som er mest avhengige av eiendommen sin i næringen sin, også er de som har den minste og dårligste eiendomsretten i Norge. Det er ingen andre som har en mer uthult eiendomsrett enn dem som faktisk har landbrukseiendom. Ikke kan de omsette den til den prisen som den ofte er verdt, det er restriksjoner på hvordan bygningsmassen skal kunne brukes, det er restriksjoner på hvordan samdrifter og omdisponeringer av eiendom skal kunne brukes. Det er disse gruppene som eier utmark, som er underlagt de største restriksjonene med hensyn til utnyttelse, det være seg i forhold til barskogvern og transportmuligheter – for ikke å snakke om at det gjelder oss som kommer fra Oppland og Hedmark, og fra Telemark og Buskerud, der man har store fjellområder. I Dovre kommune f.eks. tror jeg 70 pst. er underlagt nasjonalparkplaner. Der er for det første nasjonalparkene underlagt regulering, men også randsonene langt utover er underlagt regulering som gjør at omstilling og bruk av eiendommen er mindre enn for andre.

Jeg skulle ønske at vi kunne ta et generaloppgjør med hva eiendomsretten egentlig betyr, for i Norge er det de som er mest avhengige av å bruke eiendommen sin, som faktisk har de største restriksjonene. For dem er eiendomsretten et hult skall, og det burde den ikke være.

Kåre Fostervold (FrP) [18:35:30]: Først vil jeg berømme forslagsstillerne for å fremme et offensivt forslag innen et område der jeg opplever at den vedtatte politikken dreier seg om defensive interesser.

Man skal ikke bla i mange aviser for å se at dagens landbrukspolitikk er feilslått, og bare i perioden 1995–2005 forsvant det 30 000 årsverk. Det er et paradoks at når så mange velger å finne seg noe annet å gjøre, fortsetter Regjeringen med prinsippet om jordbruksavtaler som om det har vært en stor suksess.

Ingen er i tvil om at et gjennombrudd i WTO-forhandlingene vil få store konsekvenser for norsk landbruk, men allikevel ser vi ingen tiltak som skal ruste opp det norske landbruket slik at de kan møte denne utfordringen. Det er kanskje på tide å stoppe det toget som hele tiden har ført landbrukssektoren inn i stadig større støtteordninger og reguleringer, og i stedet prøve å lose landbruket inn i et spor der man kan ha en selvstendig og bærekraftig norsk matvareproduksjon på lang sikt. Dessverre ser det ut til at statsråden er fornøyd med utviklingen landbruket er inne i. I statsråden svarbrev til komiteen i sakens anledning åpnes det ikke for muligheten til at Stortinget skal få en ny melding på bordet som kan skape en bred debatt.

Dessverre er det et faktum at jordbruksavtalen slik den utformes og praktiseres i dag, legger store begrensninger på hvordan den enkelte kan drifte sitt eget bruk, og hvilke inntekter som det er mulig å få ut av gårdsdriften. Samtidig ser vi en utvikling der ungdommen velger seg vekk fra gården. Her har man en stor utfordring man ikke har tatt høyde for.

Et av virkemidlene som ser ut til å begrense denne flukten, er økt bruk av samdrift. Jeg tror derfor det er viktig å få fjernet de begrensninger som ligger på samdriftsproduksjon, samt å avvikle den forskjellsbehandlingen på tilskudd disse samdriftsprodusentene blir utsatt for. Det kan da ikke være Stortingets oppgave å redusere muligheten for samdrift der bonden kan oppnå økt fritid, mer ordnede arbeidsforhold og mindre risiko ved investeringer. Den eneste muligheten er å fristille næringen, la bøndene finne de samarbeidsformer de selv foretrekker, og fjerne produksjonstakene.

Fremskrittspartiet har mange forslag til hvordan en fremtidsrettet landbrukspolitikk kan bli utformet, men jeg registrerer at statsråden ikke ønsker en bred debatt om dette. Stortinget får forholde seg til den mulighet det har til å si ja eller nei til en ferdigforhandlet jordbruksavtale. Det er ikke et godt grunnlag for en bred og god debatt, men det er kanskje det Regjeringen frykter.

La meg til slutt sitere noe som Willy Finnbakk har skrevet, som jeg synes beskriver den situasjonen vi har i denne saken:

«Det blir sagt at når forandringens vinder blåser, graver noen seg ned, mens andre bygger vindmøller.»

Gorm Kjernli (A) [18:38:49]: Landbruket er viktig for både sysselsetting og bosetting i store deler av landet. Det virker som om det er enighet blant komiteens medlemmer om dette. Går man partiene nærmere etter i sømmene, vil man se at ikke alle ønsker en politikk som bidrar til dette.

For regjeringspartiene er det et viktig mål å opprettholde et levende landbruk i hele landet, nettopp fordi det bidrar til sysselsetting og bosetting, men også fordi det er viktig for produksjonen av trygg og sikker mat, og for å sikre matforsyningen. Regjeringen har gjennom praktisk politikk vist at den ønsker å være en aktiv støttespiller for landbruket. Vi må fortsatt jobbe for gode vilkår for norske bønder.

Landbruket har utviklet seg mye de senere årene – det har forslagsstillerne helt rett i. Mange har foretatt store omstillinger med godt resultat, og vi vet at landbruket vil fortsette å utvikle seg i årene som kommer. Alle næringer har behov for å være framtidsrettet. Tiden går tross alt framover, ikke bakover. Det er regjeringspartienes oppfatning at landbrukspolitikken i stor grad er framtidsrettet, og at den har bred oppslutning.

Så er det interessant å se hva Høyre og Fremskrittspartiet mener bør være en framtidsrettet jordbrukspolitikk. Fremskrittspartiets politikk for jordbruket betyr kroken på døra for mye av jordbruksvirksomheten rundt om i Norges land. Statsbudsjettet for 2008 skal vi diskutere ved en senere anledning, men jeg har registrert at Fremskrittspartiets alternative forslag til statsbudsjett er lagt fram. Milliarder i kutt på Landbruksdepartementets budsjett er Fremskrittspartiets svar på utfordringene i jordbruket. Med all respekt – det er trist lesning for landbruket.

Forslagsstillerne fra Høyre sier de ønsker en mer framtidsrettet jordbrukspolitikk. Løsningene er å kutte i overføringene, redusere virkemidlene og la markedet styre mer og mer. Regjeringspartiene vet at dersom man ønsker et livskraftig, framtidsrettet landbruk i hele landet, må det følges opp med overføringer, støtteordninger og andre virkemidler.

Samdrifter er blitt en mer og mer vanlig organisasjonsform, som jeg ser på som positivt. Det er forståelig at man ønsker å samarbeide, få bedre arbeidstidsregulering, mer fritid og flere som kan dele på investeringene. Samdrift er et eksempel på at flere bønder har omstilt seg for framtiden.

Så er det en diskusjon om kvotetak og antall deltakere. Regjeringens politikk står enn så lenge fast, og det er fornuftig, men det betyr ikke til evig tid. Det er godt mulig at man i framtiden vil gjøre endringer her. Samtidig er det viktig at vi tar vare på det tradisjonelle familiebruket og sikrer en variert bruksstruktur.

Til slutt: Landbruket står overfor utfordringer i tiden som kommer – utfordringer som regjeringspartiene tar alvorlig, og som vi ønsker å løse i fellesskap med bøndene. I forlengelsen av det registrerer jeg at det er til dels store politiske forskjeller mellom opposisjonspartienes svar på hva som er framtidens jordbruk. Det man likevel kan konstatere, er at det er enighet blant flere enn regjeringspartiene om hovedmålene i norsk landbrukspolitikk.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [18:42:09]: Visst er det riktig at Høyre og Fremskrittspartiet har mange felles tanker rundt det å modernisere, rundt moderniseringstiltak i jordbruket. Det framgår også av innstillingen.

Men – det er allikevel en fundamental forskjell når det kommer til noen hovedspørsmål. Det gjelder overføringsnivå, synet på kanaliseringspolitikk og synet på markedsordningene. Det er ikke som en konsekvens av at Høyre er så veldig lik Senterpartiet i jordbrukspolitikken, men mer en følge av at Fremskrittspartiet i budsjettforslaget og andre saker har lagt seg svært langt unna det som er dagens politikk. Fremskrittspartiet har nettopp foreslått, som tidligere sagt her, mange milliarder kroner i budsjettkutt, med umiddelbar virkning i neste års budsjett.

Det må understrekes at det er en vesentlig forskjell på det å ville modernisere jordbruket og det å ville avvikle det.

Ola Borten Moe (Sp) [18:43:40]: Det er flere av opposisjonens medlemmer som har sagt at siden man støtter opp om dagens politikk, aksepterer man ikke, eller ser ikke, at det har skjedd store endringer i landbruket og store endringer i rammevilkårene rundt landbruket. Det er en helt gal premiss. Selvsagt har det skjedd store endringer, og det skjer store endringer, men det avgjørende spørsmålet er om de endringene er av en slik art at det er nødvendig med en ny landbruksmelding og en ny gjennomgang.

Jeg har lyst til å ta tak i noe av det representanten Kongshaug tok opp. Han mente at vi skulle ha en landbrukspolitikk som fokuserte på muligheter og lyst, på mangfold og variasjon, på aktiv bosetting og fornuftig eiendomspolitikk, og så skulle man ta inn over seg endringene i de internasjonale matvaremarkedene. Det er betraktninger jeg deler fullt ut, og jeg mener den landbruks-politikken som føres i dag, ivaretar dette på en god måte. Det er akkurat de samme målsettingene og de samme tankene som vi legger til grunn for den politikken som føres. Når det gjelder de internasjonale forholdene, som flere her har vært inne på, er det jo ikke slik at de endringene man ser i verden med lavere matvaredekning og høyere matvarepriser, reiser en stor diskusjon der vi skal deregulere og ødelegge rammevilkårene for produksjon i Norge. Det er jo snarere tvert imot. Medisinen vil jo nettopp være å fortsette med en aktiv politikk, der man verner om egen produksjon og sørger for at dette landet er så selvforsynt med mat som overhodet mulig.

Flere av representantene for opposisjonen sier at man har mislyktes, fordi det er så mange som har sluttet i næringen de siste årene. Men det er jo akkurat det disse partiene har lagt til rette for på en langt mer aktiv måte enn det den avgangen som har vært innenfor næringen, skulle tilsi. Det at det er avgang i landbruket, har vært en utvikling som dette landet har vært gjennom de siste 200 årene. Vi er f.eks. nødt til å ta inn over oss at det f.eks. er en teknologisk utvikling som gjør at dette vil endre seg.

Men spørsmålet mitt til Fremskrittspartiet er: Blir det en mindre avgang ved at man gjør framtiden mindre sikker, og ved at man kutter stort i landbruksoppgjøret hvert eneste år når man behandler dette – Fremskrittspartiet for sin del 5–6 milliarder kr, og Høyre for sin del et par milliarder kroner?

Så belærte Olemic Thommessen oss om eiendomsrett. Det synes jeg er noe spesielt, sett ut fra den «track record» Høyre hadde i forrige stortingsperiode i forhold til eiendomsspørsmål når det gjaldt utmark, men også generelt. Børge Brende vernet mer enn noen annen miljøvernminister har gjort på så kort tid, eller i hvert fall var han veldig effektiv. Det ble gjennomført en rovdyrpolitikk som gjorde at man mistet mye ressurser i utmarka, man gjennomførte tomtefesteloven – det var i det hele tatt ingen stor stemning for Høyres eiendomsrettspolitikk i grunneierkretser i forrige periode.

Tord Lien (FrP) [18:47:03]: Det kan vel være opportunt å informere næringskomiteens leder om at representanten Børge Brende i dag har søkt om permisjon fra Stortinget. Men at kursendringen til Høyre kom så raskt, var jo noe overraskende.

Det som posisjonens medlemmer i komiteen sier om landbruksavtalen, er det samme som de samme partiene, særlig Arbeiderpartiet og Senterpartiet, sa om fiskeriavtalen på 1990-tallet. Akkurat der tror jeg vi har litt av kjernen i dette. Næringskomiteens leder sier at vi må være selvforsynt med mat i Norge. Det fylket som både representanten Borten Moe og jeg selv representerer, eksporterer hver eneste dag tre millioner middagsporsjoner. Det er 150 000 innbyggere i Trøndelag, og hvis vi skulle spise den maten selv, måtte vi ha spist 20 middagsporsjoner hver. Jeg har lagt på meg etter at jeg kom på Stortinget, men jeg er ikke i stand til å spise 20 middager!

Når det gjelder dette med bosetting i distriktene, og det å opprettholde driften på gårdene rundt omkring i Norge, handler det om lønnsomhet, selvfølgelig. Men det handler om mye mer enn om produksjon av landbruksprodukter. Det handler om den totale verdiskapingen for grunneieren og den delen av verdiskapingen som grunneieren kan ta ut. Og der må jeg få lov til å rose særlig statsråden som er til stede her i dag, for at han har snakket mye om én ting man kan gjøre for å opprettholde bosettingen rundt omkring, nemlig å øke antall sysselsatte i det han kaller nye næringer tilknyttet norsk landbruk. Jeg tror for så vidt kanskje at statsråden mener det han sier, men jeg er ikke helt sikker på om han har full støtte fra de andre regjeringspartiene. Dette handler selvfølgelig om skogbruk, som ikke er en ny næring, men som har et enormt potensial. Det handler om turisme på landsbygda, det handler om laksefiske, det handler om jakt, det handler om bioenergi og småkraft – næringer som hadde trengt grønne sertifikater, og ikke økte skatter og avgifter fra Regjeringen.

Det handler om hyttebygging. Hedmark er et av de fylkene i Norge med lavest gjennomsnittsinntekt, med gasellebedrifter som virkelig gjør det bra med hyttebygging. Så kunngjør Miljøverndepartementet at det bygges for mange hytter på Østlandet – det er snart ikke snaufjell igjen. Det er den politikken Regjeringen legger til grunn, mens statsråden i Landbruks- og matdepartementet reiser rundt og snakker om nye næringer.

Selvfølgelig er verneproblematikk, rovdyrproblematikk osv. også viktige problemstillinger, men det at stadig flere bønder som driver særlig med melkeproduksjon, blir leilendinger, har ikke statsråden kommentert. Statsråden har ikke adressert at stadig flere må leie tilleggsjord fordi bønder som har sluttet, ikke får lov til å fradele jorda si. Jeg håper at statsråden kommenterer det i sitt neste innlegg.

Statsråd Terje Riis-Johansen [18:50:20]: Jeg må innrømme at jeg ble satt ut i noen sekunder, for nå ble det skryt fra Fremskrittspartiet fra Stortingets talerstol, og det tror jeg nesten må være første gang i løpet av to år. Men det gikk vel over etter hvert.

Jeg må, som representanten Borten Moe, kommentere kort det som jeg i og for seg synes var en form for et høydepunkt i debatten så langt fra representanten Olemic Thommessen. For det å stå på Stortingets talerstol og snakke om grunneierrett, som representanten fra partiet Høyre gjorde, etter det som skjedde i forrige periode, og etter hva Høyre selv skryter av å ha gjort, var en relativt spesiell øvelse. Så det måtte jeg bare, i likhet med representanten Borten Moe, kommentere.

Jeg synes også det er verdt å merke seg det som representanten Røbekk Nørve sa i forhold til å få fram forskjellen på Høyres og Fremskrittspartiets landbrukspolitikk. Det er riktig. Det er jo et faktum. Så er det nok mange som vil synes at forskjellen på 7,1 milliarder kr i kutt og 1,8 milliarder kr i kutt på den ene siden er stor, men at begge kuttene er relativt dramatiske i forhold til å kutte i jordbruksavtalen, som de partiene foreslår her i Stortinget nå.

Så har representanten Fostervold tradisjonen tro et innlegg om hvor galt alt er, og svaret til representanten Fostervold er jo også da, når ting er galt, å kutte 7,1 milliarder kr, altså 120 000 kr pr. årsverk. Jeg tror kanskje det er grunn til å minne representanten Fostervold, og kanskje også andre, på et par ting når det gjelder situasjonen nå. Vi har faktisk aldri produsert så mye mat i Norge som vi gjør i 2007. Etterspørselen etter norsk mat har aldri vært så stor som den er i år. Vi produserer 2 pst. mer kjøtt i 2007 enn vi gjorde i fjor. Produksjonen av kyllingkjøtt er 14 pst. høyere i 2007 enn hva den var i 2006. Vi tar ut målpriser på alle produkter i 2007. Vi har nå rekordlave omsetningsavgifter – bare omsetningsavgiftsendringen i 2007 representerer 300 mill. kr i reduserte kostnader for norske bønder. Vi får markedet for melk i balanse, som representantene for Fremskrittspartiet har vært svært bekymret for tidligere her. Gjennom markedsordningene – jeg gjentar, markedsordningene – klarer vi å få melkemarkedet i balanse i løpet av rekordtid. Investeringene i landbruket øker. Vi ser at vi nå har muligheter i landbrukspolitikken når det gjelder kjøtt, som tilsvarer 25 000 ammekuer. Det betyr mulighet for næringsutvikling ute på bygda. Det betyr mulighet for unge mennesker som har lyst til å satse i landbruket, fordi markedet ligger der, og fordi det er et potensial for å produsere mat.

Det foreligger altså nå betydelige muligheter for matproduksjon, for økt skjøtsel av kulturlandskapet, og for å få til mer aktivitet ute på bygda. Det er faktisk en situasjon som det også går an å se – i motsetning til det representanten Fostervold gjorde – noen positive sider ved.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [18:53:31]: Jeg tror engasjementet i denne saken viser hvor viktig det er å ha noen debatter om jordbrukspolitikken her i Stortinget. Så langt er det opposisjonen som har bidratt til at det har kommet saker om landbrukspolitikk i denne stortingsperioden. Det er beklagelig at Regjeringen ikke legger frem saker. Jordbruksavtalen kommer hvert eneste år, uavhengig av regjeringene.

Statsråden har lagt vekt på at det er jordbruksavtalen som er den virkelig store saken å debattere. En stortingsmelding er liksom ingenting i forhold. Men hva er egentlig jordbruksavtalen? Jordbruksavtalen er altså et fremforhandlet dokument, en avtale mellom de to bondeorganisasjonene og staten. Når avtalen kommer hit til Stortinget, har ikke Stortinget veldig mye fleksibilitet i forhold til å gjøre endringer i den, selv om det i prinsippet nok er muligheter for det.

Statsråden beskylder Fremskrittspartiet for ikke å ha noen jordbrukspolitikk. Hvis statsråden setter seg ned og leser merknadene til jordbruksavtalen, tror jeg han fort vil finne ut at det er Fremskrittspartiet som har de mest omfattende, de grundigste, merknadene, og flest forslag når det gjelder den avtalen, også forslag som peker fremover.

Representanten Ola Borten Moe sa at man skal føre en aktiv jordbrukspolitikk. Det er jeg enig i. Han påpekte at det alltid har vært endringer i jordbruket. Det er riktig. Men problemet hans er jo at utviklingen har gått i helt feil retning i forhold til hva både Senterpartiet og Bondelaget ønsker. Det bør være et paradoks for både Ola Borten Moe og statsråd Riis-Johansen. Når de er ute, prediker de et helt annet budskap enn det statistikk og utvikling viser. I denne saken er det jo et spørsmål om å få Stortinget på banen for å utforme fremtidens jordbrukspolitikk.

Representanten Elisabeth Røbekk Nørve kom nå med dagens store frekkis. Hun påstod at det er store forskjeller mellom Høyre og Fremskrittspartiet i landbrukspolitikken. Det er feil. På få andre politikkområder står Fremskrittspartiet og Høyre mer samlet enn i landbrukspolitikken. Hvis man går inn og leser samtlige innstillinger så langt i denne perioden, har Fremskrittspartiet og Høyre stort sett stått sammen i nesten alle innstillinger. Det går det ikke an å argumentere seg bort fra.

Olemic Thommessen (H) [18:56:50]: Det gleder meg å konstatere at jeg har tråkket Senterpartiet vel nær i forhold til spørsmålet om eiendomsrett. Jeg skjønner nok at det der er mange sure tær, eller såre tær, unnskyld – de er sikkert litt sure også etter hvert, for hadde jeg sittet i den regjeringen, tror jeg at jeg hadde vært sur på mer enn bare tærne.

Vel kan man klage over Børge Brendes fredningsarbeid, men bevare meg vel: Hva er det deres egen regjering står for? Børge Brende åpnet jo faktisk en ny kurs for hvordan man kunne koble vern og bruk. Men hva er det vi ser? Den regjeringen som Senterpartiet nå er en del av, gjennomfører jo et skrekkregime i verneområdene. Aldri har det vært trangere kår for de grunneierne vi snakker om. Jeg har merket meg hvordan Senterpartiets representanter, ikke minst nå i siste valgkamp, var ganske bredmunnet både her og der i forhold til nettopp vern og bruk. Da må jeg bare få lov til å minne om hvilken regjering man sitter i, og hvordan denne regjeringen håndterer akkurat disse sakene.

Vi har f.eks. store verneplaner for Rondane nasjonalpark, som kommer opp til våren. Jeg gleder meg til vi skal ha den debatten. Jeg håper virkelig at Senterpartiet kan bidra i regjering til at temperaturen i den debatten ikke behøver å bli så høy som den nå ligger an til å bli, når man ser høringsutkastene. – Hjertelig takk!

Presidenten: Presidenten vil bare opplyse om at presidenten så på ordlisten om ordet «skrekkregime» stod der, men presidenten fant det ikke – men han lette.

Leif Helge Kongshaug (V) [18:58:54]: Jeg tar ordet for bl.a. å uttrykke tilfredshet med at representanten Ola Borten Moe er enig i de synspunkter som er fremmet på bakgrunn av Venstres ståsted i landbrukspolitikken. Det synes jeg er veldig fint. Jeg håper at representanten også får god innflytelse på Senterpartiets landbrukspolitikk i tiden framover, og også på statsråden.

Det som var tonen da den nye regjeringen tok over, var at det nå skulle satses på familiebruk. Man skulle tilbake til 1970-tallet, hadde vi inntrykk av. Det som tidligere landbruksminister Sponheim stod for, satsing på økt verdiskaping gjennom spesialiteter og det å få fram mangfoldet på landsbygda, osv., hadde man inntrykk av skulle tones ned. Men i det siste har jeg øynet at statsråden også har begynt å snakke om nettopp verdiskaping, spesialiteter og det å få mer ut av de produktene som gårdbrukerne produserer. Det er veldig fint. Jeg ønsker Senterpartiet velkommen etter også når det gjelder de tankene.

Men det er en kjensgjerning at det er et stort frafall blant aktørene i landbrukspolitikken. Det er også en kjensgjerning at antall mordyr i storfeproduksjonen går ned. Til tross for at det er økning i antall ammekyr, går antall melkekyr likevel fortere ned. Over tid vil det måtte bli et problem med tanke på rekruttering til kjøttproduksjon. Så det er viktig å ta grep i øyeblikket.

Siden 1970-tallet har landbruket stått med ryggen mot veggen. Problemet har vært stadig overproduksjon. Så har situasjonen snudd i løpet av et halvt års tid. Hele næringen er preget av rådvillhet, for det er ikke noen som tar grep. Jeg er enig i at i den situasjonen vi er i nå, burde vi fått en sak til Stortinget som la grunnlaget for en debatt ut fra de nye og endrede forholdene på landbrukssektoren, for så lenge det ikke gis signal om at nå skal det tas grep i denne situasjonen, tror aktørene – og kanskje med god grunn – at dette fortsetter akkurat likeens som før, vi får ikke mulighet til å investere. Det skal satses på familiebruket, har det vært sagt. Alternativene i dagens samfunn er der, både når det gjelder god lønn og når det gjelder fritid. Og hvis denne rådvillheten får fortsette, er det et stort minus for norsk landbruksnæring. Derfor anmoder jeg igjen statsråden: Kom med en sak til Stortinget. Det er behov for å diskutere en framtidsrettet landbrukspolitikk i dette huset.

Statsråd Terje Riis-Johansen [19:01:59]:Bare helt kort. Jeg har ikke sagt at Fremskrittspartiet ikke har en jordbruks- og landbrukspolitikk. Det jeg har sagt, og det jeg mener, er at Fremskrittspartiet har en dårlig jordbruks- og landbrukspolitikk, og det står jeg ved.

Så synes jeg representanten Olemic Thommessen bør, siden representanten Børge Brende nå skal gjøre andre ting enn det han har gjort, ta utgangspunkt i hva Høyre selv sier i denne salen, og hva Høyre selv er opptatt av å framføre og være stolt av i denne salen – sett i forhold til et relativt overfladisk innlegg om eiendomsrett, som ble holdt her i stad.

Så kan jeg forsikre representanten Kongshaug om at representanten Borten Moe har og kommer til å ha betydelig innflytelse over Senterpartiets landbrukspolitikk og Regjeringens landbrukspolitikk framover. I den grad det er beroligende for representanten Kongshaug, så kan jeg berolige fra denne posisjonen. Jeg kan nok også berolige i forhold til at undertegnedes eventuelt nye engasjement, slik representanten Kongshaug velger å se det, nok ikke er nytt. Hvis representanten Kongshaug går tilbake og ser på hva som er sagt fra denne talerstolen langt tilbake i forrige århundre, har nok de problemstillingene også blitt nevnt fra meg og andre for relativt mange år siden. Det er helt åpenbart at skal vi lykkes i landbrukspolitikken, må vi hele tiden klare å fylle på i bunnen med ny aktivitet, nye næringer, ny verdiskaping – enten det er bioenergi, grønn omsorg, turisme eller rett og slett å få litt mer ut av maten enn det en ellers kunne ha fått. Det er en framtidsrettet landbrukspolitikk og den eneste måten å lykkes på for å ha aktivitet nok ute på bygda, som gjør at vi har arbeid nok til dem som vi ønsker skal bosette seg ute på bygda og drive gårder.

Som representanten Borten Moe sa tidligere i dag: Den teknologiske utviklinga har drevet utviklinga i landbruket i nær sagt all tid, og det kommer den til å gjøre framover også. Melkeroboten er det beste eksempelet på det i vår tid. Det er på en måte nåtidens hogstmaskin, som da kom og revolusjonerte skogbruket for noen titalls år siden. Verken undertegnede eller andre har noen ambisjon eller noe ønske om å sette noe lokk på den teknologiske utviklinga. Det betyr at den eneste muligheten til å øke verdiskapinga ute slik at det blir nok arbeid, er å være gode nok, at man parallelt med at man utvikler det tradisjonelle landbruket og har en god økonomi i det, klarer å utvikle nye arbeidsplasser hver eneste dag.

Trond Lode (Sp) [19:04:50]: Det var perspektivet som Olemic Thommessen drog opp, som gjorde at eg fekk behov for å ta ordet.

Han omtalte den uthula eigedomsretten som jordbruket er eit offer for, og trekte opp ein diskusjon rundt Børge Brende sitt virke i førre regjering. Den diskusjonen er for så vidt interessant nok. Men der eg kjem frå – som ein høyrer er det midt på flate Jæren, i matfylket Rogaland – der blir faktisk reguleringane rundt bruken av matjorda mottekne med takk frå bøndene. Dette blir oppfatta som ei sikkerheit for at dei skal kunne drive yrket sitt. Hadde vi ikkje hatt dei reguleringane som vi har på arealbruken, så hadde freistinga blitt for stor, for her er det millionar, ja, milliardar av kroner i potensial ved alternativ bruk av matjorda, spesielt i Rogaland, for der er busetjinga så tett. Eg ville berre dra det perspektivet inn i debatten, at heime er faktisk bøndene takksame for at vi regulerer bruken av matjorda.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.