Presidenten: Etter ønske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 5 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene: Arbeidarpartiet 20 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt og Venstre 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er å sjå på som vedteke.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:58:42] (ordfører for saken): Bak kulissene, eller scenekunstmeldingen, gir et godt inntrykk av dagens situasjon for scenekunstfeltet, både hva gjelder utfordringer, satsingsområder og visjoner.

Men det er også noen temaer som ikke er belyst og ikke tatt stilling til, og det er bl.a. Løken-utvalgets rapport om tildeling av ulike tilskudd, det er Telmarksforskings rapport om kunstneres arbeids- og inntektsforhold, og det er Kulturmomsutvalgets konklusjoner.

Komiteen regner med at statsråden kommer tilbake til Stortinget på egnet måte med disse tre sakene. Komiteen er i stor grad samstemt om meldingen. At regjeringspartiene og opposisjonen i noen grad viser en viss uenighet, er vel ikke helt unaturlig. Noe av dette vil sikkert de ulike partiene si noe om selv.

En scenekunstmelding skulle man tro ville engasjere svært mange innenfor feltet i Norge, men gjennom høringene viste det seg at det var svært få som ønsket å si noe. Kun seks aktører innenfor feltet vurderte det som viktig å komme og formidle sine utfordringer til komiteen. Årsaken til dette kan være en av to: Enten er de såre fornøyd med situasjonen, eller så har de direkte dialog med regjeringsapparatet.

Uansett hvilken av de to faktorene som ligger til grunn for at det kun var seks høringsinstanser, er det grunnlag for en viss bekymring for at dette også bidrar til at informasjonsflyten ikke når alle partier. Men vi lyttet godt til de få som var representert på høringene, noe som gjenspeiler seg i komitémerknadene.

Det er bra at en samlet komité slutter seg til viktigheten av at departementet og underliggende etater holder armlengdes avstand til institusjonene som mottar statlige tilskudd. Komiteen mener det er viktig for den enkelte institusjon, slik at den får størst mulig handlingsrom til å utvikle seg fritt.

Komiteen er fornøyd med den viktige rollen som Den kulturelle skolesekken har fått innenfor scenekunstfeltet. Dette betyr at svært mange barn og unge får gleden av å oppleve et profesjonelt scenekunsttilbud i løpet av året. Men det er en samlet komité som med en viss bekymring ser på at i 8 av landets 19 fylker finansieres 50 pst. eller mer av oppsetningene av Den kulturelle skolesekken. Bekymringen er selvsagt med bakgrunn i at Den kulturelle skolesekken er basert på overskudd fra Norsk Tipping, noe som kan gi uforutsigbare rammebetingelser i framtiden.

Så litt om visjonene i denne meldingen.

Det er en samlet komité som ønsker å styrke produksjon og formidling av teater og støtter at man skal ha et teatertilbud over hele landet, og at lokale, kreative krefter også skal brukes. Ikke minst er amatørteatrene et viktig sted for rekruttering.

En samlet komité vil påpeke at teaterfestivaler har stor betydning for visning og relasjonsbygging innenfor det frie feltet.

Når det gjelder kvalitet, utvikling og fornyelse, er det flere tiltak der som er svært spennende, deriblant opprettelsen av en dramabase, som Norsk teaterråd arbeider med, og hvor mindretallet i komiteen har et konkret forslag som jeg skal komme tilbake til.

Flertallet slutter seg dessuten også til Regjeringens forslag om et Dramatikkens Hus.

Komiteen er av den oppfatning at barn og unge skal ha det samme kulturtilbudet som voksne, men på sine egne premisser. Det er viktig for komiteen at barn og unge ikke bare blir passive mottakere av kulturtilbud, men også kan delta aktivt i kunst- og kulturopplevelser.

Det er mye man kan komme innom i forbindelse med meldingen, men det som er viktigst, er at vi alle støtter Regjeringens intensjoner om et levende og aktivt scenekunstmiljø over hele landet, hvor både utøver og tilskuer skal ha de best mulige forutsetninger for både å formidle og oppleve scenekunst, enten det er teater, dans, spel eller opera. Så blir det spennende å se framover om dette bare er vakre ord, eller om Regjeringen virkelig vil satse på dette feltet.

Nå må jeg også få lov til å si noe om Fremskrittspartiets ulike forslag og ståsted. Derfor går jeg over til det.

Det foreligger sju ulike forslag fra opposisjonen i denne innstillingen, og jeg har tenkt å berøre noen av dem.

Det første er forslaget om å be Regjeringen vurdere å bruke noen av midlene i krisepakken sin til å sette i stand de gamle bygningene som Nationaltheatret og Den Nationale Scene holder til i. Siden vi er kjent med at det er store etterslep ved de to gamle teaterhusene, og siden vi også vet at det er svært kostbart å sette bygningene i stand, mener mindretallet at dette kan være en av veiene å gå for å få fortgang i vedlikeholdsarbeidet.

Det andre er at Operaen i Kristiansund bør bli knutepunktinstitusjon. Den nye operaen i Oslo er blitt en suksess, men det betyr at man fort kan miste fokus på all den aktivitet og kompetanse som er bygget opp ute i distriktene. Derfor ønsker mindretallet – og foreslår også – å demme opp for dette ved å sikre at man får en knutepunktinstitusjon som ivaretar alle de andre flotte operatiltakene i Norge.

Mindretallet ønsker også at man innarbeider Nasjonal plan for produksjon og formidling av opera og ballett i sine framtidige satsinger på feltet.

Et annet tema som jeg synes er veldig viktig, og som har mye å si for tilgjengeligheten av både samtidsdrama og tidligere oppsetninger, er at man oppretter en dramabase – for øvrig synes jeg også ordet er veldig bra, siden jeg kom på det helt av meg selv – hvor alt av dramatikk blir samlet. Dette vil bidra til at mange flere enn i dag får tilgang til og kjennskap til hva som finnes av nytt og gammelt innenfor feltet. Det vil også bidra til at dramatikere, både kjente og ukjente, får en mulighet til å vise fram og ikke minst gjøre tilgjengelig sine verker. Derfor går mindretallet lenger enn bare å nevne dette i en merknad, de fremmer også forslag om at Regjeringen bør vurdere opprettelse av en slik dramabase.

Det siste forslaget jeg vil si noe om, er forslag nr. 7. Det kan synes som om barn og unge skal få kunst- og kulturopplevelser gjennom å være passive mottakere av ulike scenekunstformer. Fremskrittspartiet står alene om dette forslaget, og noen vil sikkert hevde at barn og unge får aktiv deltakelse gjennom å oppleve profesjonell scenekunst. Dette er ikke vi udelt enig i. Men vi legger jo ulike forutsetninger i det vi sier og skriver.

Det Fremskrittspartiet mente da vi opprettet Den kulturelle skolesekken, og som vi fremdeles mener, er at barn og unge selv skal bidra, selv skal delta. Derfor ønsker vi å sikre at det er nettopp det som skjer. Man må gjerne øremerke midler til aktive og deltakende aktiviteter for barn og unge. Det viktigste er at Den kulturelle skolesekken ikke bare blir en annen måte å finansiere scenekunst på. Var det det som var tenkt, burde man heller ha puttet hele spilleoverskuddet inn i statsbudsjettet og deretter fordelt midlene. Da hadde man fått en åpen og oversiktlig forvaltning også av disse pengene.

Fremskrittspartiet står også alene om å mene at amatørteatrene skal være en viktig del av regionens scenekunsttilbud. Noen legger åpenbart noe annet i det enn jeg mener, og som jeg ikke er klar over. For meg er det viktig at amatørteatrene og den fantastiske jobben som ildsjelene gjør der ute i distriktene, bl.a., gjør dem verdt å nevne i denne meldingen, og at det vises fram hvilken viktig rolle amatørteatrene har både når det gjelder rekruttering og formidling av scenekunst.

Avslutningsvis vil jeg kort si noe om det som kalles sponsorinntekter og gaver.

Mindretallet har merket seg at sponsorinntektene innenfor scenekunstfeltet var på 34,3 mill. kr i 2006. Det er kanskje ikke den helt store summen, men det er kanskje akkurat det ekstra som skal til for å få til en ytterligere oppsetning. Regjeringen skriver i meldingen at man ønsker en kulturpolitisk dreining mot en mer blandet økonomi, noe som innebærer at institusjonene i mindre grad blir avhengig av offentlig støtte, og i større grad av private finansieringskilder. Dette er mindretallet godt fornøyd med, og vi er ikke redd for at dette bidrar til mindre kreativitet eller rokker ved kulturtiltakenes integritet.

Til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for et godt samarbeid, og håper at scenekunstfeltet også kan glede seg over både meldingen og innstillingen fra komiteen.

Med dette tar jeg opp de forslagene som mindretallet fremmer.

Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Gunn Karin Gjul (A) [13:08:48]: Siden den rød-grønne regjeringen tok over, har scenekunsten fått et kraftig løft. I perioden 2006–2009 er bevilgningene til scenekunst økt med 450 mill. kr. Satsingen inkluderer Riksteatret, nasjonale teatre og region-/landsdelsteatrene, Den Norske Opera & Ballett, region- og distriktsoperaene og dansetiltak. I tillegg er bevilgningene til scenekunst under Norsk kulturråd styrket betraktelig. Jeg kan nevne at tilskuddsordningen for fri scenekunst, den nye ordningen for dans, ordningen for ny norsk dramatikk og ordningen for gjestespill har fått en økning. Dessuten er det opprettet en ny ordning for basisfinansiering av frie scenekunstgrupper for å gi større grad av økonomisk forutsigbarhet. I 2008 ble Dansens Hus åpnet, og mange tiltak innenfor dansefeltet har fått et kraftig løft.

Det har i de senere åra vært en rivende utvikling på scenekunstfeltet, ikke bare på grunn av økte bevilgninger, men også fordi kompetansen på feltet har økt betydelig. Det er i dag langt flere utdannede dansere, skuespillere og musikere enn noen gang.

Samtidig vet vi at flertallet av scenekunstnerne og musikerne er frilansere. Mellom oppdrag vil en del av disse være nødt til å søke arbeidsledighetstrygd. Den store undersøkelsen om kunstneres levekår utført av Telemarksforskning viser at inntektene til disse gruppene ligger under det generelle inntektsnivået i landet. Dette er forhold som ikke blir behandlet konkret i denne meldingen, men en fortsatt økt satsing på scenekunst vil ha direkte innvirkning på kunstnernes levekår. Derimot vil Regjeringen på et senere tidspunkt komme tilbake med forslag til oppfølging av rapporten om kunstneres levekår.

Arbeiderpartiet er veldig glad for at vi nå har fått en full gjennomgang av scenekunstfeltet gjennom meldingen. Det er viktig for å trekke opp ny politikk og framtidig satsing på området. Vi har registrert at meldingen har blitt godt mottatt innenfor de enkelte scenekunstmiljøene.

Enkelte ganger kan man få inntrykk av at scenekunst er forbeholdt spesielt interesserte. Det er en fullstendig feil beskrivelse. I 2006 utgjorde publikumstallet for offentlig støttede og private scenekunstoppsetninger mer enn 3 millioner. Til sammenligning var tilskuertallet i Tippeligaen det samme året på 1,6 millioner. Det forteller oss at folk bruker våre kulturinstitusjoner, og at interessen for teater, opera og dans er stor.

Samtidig vet vi at folks tilgang til scenekunst er veldig forskjellig, avhengig av hvor du bor i Norge. Derfor er en samlet komité enig i meldingens målsetting om å nå ut med et profesjonelt tilbud av teater-, opera- og danseforestillinger til hele landet. Blant annet innenfor teaterfeltet vet vi at det er fire fylker som ikke har teater med tilskudd innenfor funksjonsdelingsprinsippet. I Oppland vil etableringen av Teater Innlandet i samarbeid med Hedmark kunne gi begge fylkene et bedre scenekunsttilbud, og i Buskerud pågår det også et arbeid med å utvikle en helhetlig plan for scenekunst i fylket.

Meldingen nevner spesielt Riksteatrets betydning som teater for hele landet, og det foreslås at Riksteatret får en utvidet budsjettmessig fleksibilitet. På denne måten kan Riksteatret på en bedre måte ivareta oppdraget sitt. Samtidig er komiteen opptatt av at Riksteatret skal samarbeide med andre teater slik at gode oppsetninger kan bli vist for enda flere.

Arbeiderpartiet er veldig glad for den suksessen Den Norske Opera & Ballett har hatt etter at operahuset i Bjørvika ble åpnet for snart et år tilbake. Nærmere 1 million har vært til stede på oppsetninger i Operaen, og Operaens forestillinger er utsolgt for neste halvår. En forutsetning for byggingen av det nye operahuset i Bjørvika var at opera ikke bare skulle bli et Oslo-fenomen, men også et tilbud til folk ellers i landet. Som en konsekvens av dette har den rød-grønne regjeringen satset på region- og distriktsoperaene, og i inneværende år får disse en økning på 10 mill. kr. I tillegg har vi ambisjoner om at dette løftet skal fortsette.

Den Norske Opera & Ballett har siden 2006 fått en økning på 147 mill. kr for å kunne presentere førsteklasses opera og ballett. De rød-grønne partiene mener at Operaen også framover skal ha gode økonomiske vilkår. Men samtidig mener vi at den sterke interessen og det store besøket til operahuset gjør at institusjonen har et uutnyttet inntektspotensial. Vi forventer derfor at Operaen i større grad øker budsjettene sine gjennom bedre å utnytte det kommersielle potensialet institusjonen har.

Meldingen har viet et helt kapittel til likestilling, og foreslår tiltak for å styrke likestillingssituasjonen innenfor norske scenekunstinstitusjoner. Blant annet foreslår departementet at det stilles som en forutsetning for statstilskudd at institusjonene utarbeider strategier for å sikre at menn og kvinner får like muligheter til kunstfaglige, tekniske og administrative posisjoner. Videre vil departementet sørge for lik fordeling av verv, herunder lederverv for kvinner og menn. Komiteen har ikke kommet med utfyllende merknader til forslagene, men jeg mener at det må tolkes som en tilslutning til Regjeringens forslag.

Med unntak av at Fremskrittspartiet på enkelte områder har særmerknader, må det kunne fastslås at Regjeringen har fått bred tilslutning for satsingen og organiseringen av scenekunstfeltet i åra framover. Det er vi i Arbeiderpartiet veldig glad for. Samtidig er vi veldig glad for at vi har en regjering som har bidratt til at landets teatre, opera og dansescener har fått over ½ milliard kr mer til aktivitet enn den fikk under Bondevik II-regjeringen. Men våre ambisjoner stopper ikke her. Kulturløftet skal føres videre, og scenekunsten vil oppleve et videre løft med en fortsatt rød-grønn regjering.

Olemic Thommessen (H) [13:14:37]: Bak kulissene, som vi diskuterer i dag, er en grei og informativ gjennomgang av scenekunstfeltet. En rekke styrkingstiltak er foreslått, og det er forslag som Høyre jevnt over kan slutte seg til. Noen egentlig ny kurs kan man vel imidlertid ikke si at meldingen trekker opp. Det generelle inntrykket er at Regjeringens scenekunstpolitikk bekreftes. Dette nedfeller seg også i Kulturløftet, der de budsjettmessige økningene som har vært de siste årene, stort sett viderefører den forholdsmessige fordelingen mellom institusjonsfeltet og det frie feltet. Slik sett bygger denne meldingen ganske godt videre på Valgerd Svarstad Haugland og Bondevik-regjeringens kulturmelding, der dette også var et tema.

Høyre har støttet budsjettøkningene som har kommet i denne perioden. I tillegg til Regjeringens forslag har vi også hvert år lagt inn ekstra midler til det frie feltet. I dette ligger et klart signal om en korrigering av kursen i teaterpolitikken fra vår side i retning av å styrke dette området.

Høyre ønsker et vitalt teater med evne til å møte morgendagens publikum. I det ligger behovet for å entre nye scener, møte andre kunstarter og skape uttrykk med kapasitet til å kommunisere på mange plan. Vår tids kunstneriske prosesser handler i stor grad om å lete frem og prøve ut nye møtepunkter aktørene imellom og utvikle nye flater mot publikum. Teaterkunsten har mange kompetanser bygget inn i seg. Dette gir et stort potensial for utvikling ikke bare kunstnerisk, men også i form og formidling. La oss ikke glemme at teaterkunsten er operaens og filmens mor, og jeg er ganske sikker på at vi også i teaterkunsten vil finne viktige incitamenter i utviklingen av morgendagens sceniske uttrykk, hva enten de er direkte eller formidlet i den digitale verden. Utviklingen av TV-spillet f.eks. handler i stor grad om bearbeidelse av teaterets kompetanser innenfor dramaturgi, scenografi, bevegelse osv.

Høyre ønsker å stake ut en kurs hvor vi i større grad bygger på de erfaringene vi så langt har høstet i det frie feltet av produserende og programmerende scener. Ikke så å forstå at vi mener at institusjonenes tid er forbi – langt ifra. Vi trenger selvsagt dem også med tanke på å jobbe etter de lange linjene. Men morgendagens utfordringer krever kanskje først og fremst den type dynamikk som vi i dag finner i det frie feltet av produserende og programmerende grupper. Dette handler om kunstnerisk entreprenørskap som er kjapt nok til å gripe mulighetene når de er der, som er fleksibelt produksjonsmessig, med en holdningsmessig åpenhet i forhold til nye samarbeidskonstellasjoner i det praktiske og i møte med andre genre.

Skal vi komme videre og åpne teateret mot morgendagen, er det nødvendig å ta et oppgjør med den litt sektorpregede teatertenkningen som har rådet grunnen her til lands. Vi har ved noen korsveier snakket om dette, men noen egentlige grep av betydning for å gjøre noe med det har vi ikke tatt så langt. Kanskje er det på tide.

Institusjonene og det frie feltet er fortsatt i hovedsak henvist til nokså fast definerte estetiske arenaer. Til tross for at institusjonene oppfordres til å samarbeide med frie grupper – noe de også er blitt flinkere til – utfordres de ikke på egen hjemmebane. Høyre ønsker å gjøre dette. Vi foreslår derfor i merknadene å etablere en tidsavgrenset ordning der en gruppe kan motta et relativt stort beløp – la oss si 10–12 mill. kr i året – for eksempelvis en treårsperiode for å gjennomføre et kunstnerisk prosjekt. Dette kunne eksempelvis ha vært en treårig oppkjøring til Ibsen-året eller på et annet felt som normalt kunne tenkes i en institusjonssammenheng.

De frie gruppene på sin side representerer ofte en mer avantgarde-tradisjon båret frem på beskjedne midler. Basisfinansieringen som ordning er et stort fremskritt i denne sammenheng, men skal denne ordningen få virkning, må den økes betydelig i årene som kommer. Høyre ønsker å videreutvikle denne ordningen, slik at man kan se for seg et reelt utviklingsløp for frittstående grupper, der de over tid kan bygge seg opp, for kanskje å ende opp med en fast ordning med statsstøtte, slik vi har det for noen grupper på statsbudsjettet i dag.

I tillegg er det nødvendig å være tydelig på at vi ikke ønsker å snevre inn det som skal være de frie gruppenes estetiske plattform, men snarere at grupper ønskes velkommen innenfor alle deler av teateret, også det klassiske stoffet. Bakgrunnen for at vi har fått denne inndelingen, er ikke minst at de frie gruppene for det alt vesentlige er finansiert gjennom tilskuddsordninger, bl.a. gjennom Norsk kulturråd, der man har operert med et uttrykt krav om at prosjektene skal være det man kaller nyskapende. Det hevdes i merknadene fra regjeringspartiene at dette kravet ikke er noe problem, og at det ikke virker ekskluderende på dem som arbeider i en mer klassisk orientert sammenheng. Slik oppleves det nok ikke fra aktørenes side. Under høringene var Skuespillerforbundet klar på at nyskapingsbegrepet er et problem, og andre aktører, som også har vært en del av den offentlige debatt, har gitt uttrykk for det samme, bl.a. har noen som jobber med Den kulturelle skolesekken, synliggjort denne problemstillingen. Man kan jo også bare se på hva slags type prosjekter som faktisk får støtte. Hvis man ønsker en endring, er det derfor et klart behov for å ta et uttalt oppgjør med dette begrepet og fjerne det som kriterium. Høyre har derfor fremmet forslag om dette.

Høyre ønsker altså et vesentlig bredere anlagt felt av frie grupper. Men utviklingen av dette feltet handler ikke bare om definering av estetiske arenaer. Det handler også om å styrke formidlingen innenfor hele området. Norsk Scenekunstbruk og Danse- og teatersentrum har her viktige erfaringer å bidra med. I tillegg mener Høyre de programmerende scenene, der visning og deltagelse gjennom koproduksjoner er et viktig tilskudd. BIT Teatergarasjen, som en del av Nettverk For Scenekunst, er her kanskje det beste eksempelet i Norge. Gjennom mange år har denne institusjonen arbeidet i et aktivt nettverk av lignende institusjoner rundt om i Nord-Europa. Denne arbeidsformen handler om at vekslende aktører i et nettverk finner sammen om produksjoner der de enkelte med vekslende typer innsats går inn i koproduksjonssamarbeid, eller også som deltagere i et felles opplegg for turneer. Utspringet for de kunstneriske ideene kan ligge i det enkelte teateret, eller det kan komme inn gjennom samarbeidende frie grupper. BIT Teatergarasjen har på den måten vært en vesentlig bidragsyter til det å få frem noen av de mest markante aktørene innenfor samtidsfeltet, f.eks. Ingun Bjørnsgaard Prosjekt eller Baktruppen. Teatersjefrollen i denne arbeidsformen utfordres fra det å være en rendyrket kunstnerisk leder med stort personlig eierskap til det kunstneriske uttrykket til i sterkere grad også å ha en kuraterende rolle og være en aktiv samarbeidspartner i forhold til ideer sprunget ut fra andre.

Høyre mener denne arbeidsformen kan gi viktige bidrag til utviklingen av teateret i vårt land. Teatergarasjen vil nok forbindes med et tydelig samtidsuttrykk i en mer avantgarde retning. Men arbeidsformen burde jo også være aktuell i andre sammenhenger. Jeg viser i denne sammenheng til de diskusjonene som foregår i Oppland, der flere miljøer i fylkets forskjellige regioner ønsker å utvikle en modell som tar dette opp i seg. Høyre mener dette ville vært en interessant sak å prøve ut videre.

En sterkere satsing på frittstående aktører vil også bety et større behov for utviklingsarbeid på alle nivåer. Høyre støtter i denne sammenheng tanken om Dramatikkens hus, men mener det er viktig at dette ikke får en sentraliserende virkning. Det er i disse sammenhengene mange potensielle aktører med viktige bidrag, bl.a. Teatergarasjen, som allerede er nevnt.

Et bredere anlagt fritt felt krever også et bredere grunnlag for formidling enn det vi i dag har. Den kulturelle skolesekken er selvsagt en viktig instans i denne sammenheng. Det er også Scenekunstbruket og de formidlingsnettverkene rundt om i fylkene som i denne sammenheng er sentrale samarbeidspartnere. Men det er også grunn til å understreke festivalenes betydning og den effekt vi ville fått dersom vi hadde flere programmerende teatre som jobbet etter den modellen som f.eks. Teatergarasjen gjør.

En ny kurs for norsk teater må også handle om økonomi. Regjeringen har trappet opp bevilgningene til teaterfeltet gjennom de senere årene, prisverdig nok, og satt i gang den sterkt etterlengtede ordningen med basisfinansiering. Det er veldig bra. Skal en bredere satsing gjøres, slik Høyre foreslår, må det selvsagt også bety en økning av midlene til det feltet som jeg nå har vært inne på. Dette bør også bety at feltet forholdsmessig sett bør sitte igjen med en større del av pengene som tilføres. Høyre vil også i denne sammenheng understreke betydningen av at vi har flere kilder å hente penger fra. Mangfold er avgjørende for å få den bredden vi ønsker.

Vi mener den type entreprenørskap de frie gruppene representerer, også vil være et spennende utgangspunkt for de nettverk vi tror vil bygges ut i en bredt anlagt kultur- og næringslivsorganisasjon, noe vi har tatt til orde for en rekke ganger. Dessuten vil de være aktive i å jobbe opp mot private stiftelser og private midler, som også kunne tenkes inn i dette bildet, pluss at de, som vi ser mange eksempler på, vil være svært aktive når det gjelder å skaffe seg samarbeidspartnere både i det private og i kulturlivet for øvrig.

Med dette tar jeg opp de forslag Høyre er med på.

Presidenten: Presidenten vil minne om at forslaga allereie er tekne opp.

May Hansen (SV) [13:26:11]: SV er glad for at Regjeringa har lagt fram en stortingsmelding om scenekunst som omfatter hele bredden og mangfoldet innen scenekunstfeltet. Det er også gledelig at den er blitt så godt mottatt i de ulike scenekunstmiljøene.

Målet med meldingen er at scenekunstfeltet skal kunne tilby høy kunstnerisk kvalitet, mangfold, nyskaping og utfordrende kunst over hele landet. Derfor er jeg spesielt glad for at meldingen legger opp til å styrke scenekunsten i de fylkene som i dag ikke er godt nok dekket. Det er kun fire fylker som ikke har teater med fast tilskudd innenfor funksjonsdelingssystemet. Det er Østfold, Oppland, Akershus og Buskerud. Jeg mener at styrkingen av teatrene i disse fylkene bør føre til at de får status som region- og landsdelsinstitusjoner, hvis de ønsker det.

Undersøkelsen som er gjort av kunstnernes aktivitet, arbeids- og inntektsforhold i 2006, viste at det var store lønnsforskjeller, og at scenekunstnere, særlig på det frie feltet, har svært lave inntekter sett i forhold til en norsk gjennomsnittsinntekt. Det er også store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, særlig på dansekunstfeltet. Utvalgets rapport har nå vært på høring, og SV er glad for at Regjeringa har varslet at den vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en sak om dette.

Likestillingsdebatten i kulturlivet er nå høyaktuell. Jeg er glad for at en samlet komité slutter seg til det viktige likestillingsarbeidet som Regjeringa skisserer i meldingen. Det at begge kjønn skal ha like muligheter til å oppnå posisjoner og arbeidsoppgaver, er et viktig mål innenfor scenekunsten.

Programmet skal bidra til å rekruttere kvinner til ledende stillinger innenfor scenekunst, film, musikk og tv.

Scenekunstinstitusjonene må ta likestillingsutfordringene på alvor og sørge for at kvinner får de samme muligheter som menn til å utvikle seg og til å få roller. Ikke minst må vi fokusere på likelønnsutvikling. Vi har hatt en dårlig likelønnsutvikling i Norge, men i kulturlivet i Norge er det altså enda verre. Dette er viktig for kunstnernes utvikling og ikke minst for mangfoldet og tilbudet til publikum. Departementet vil følge dette opp som en del av styringsdialogen med institusjonene, bl.a. gjennom den årlige rapporteringen. Jeg mener man også må vurdere nye tiltak, som f.eks. kvotering.

Norske dansekunstnere har et ønske om at det opprettes en danseallianse etter modell fra Sverige. Dette vil medføre at forskjellene mellom fast ansatte og frilansdansere blir mindre, og at det kan bli jobb til flere. SV støtter at dette utredes videre.

Danse- og Teatersentrum har gjennom flere år arbeidet ut fra et internasjonalt så vel som et nasjonalt perspektiv. Det frie scenekunstfeltet får bl.a. støtte over Utenriksdepartementets reisestøtteordning, som forvaltes av Danse- og Teatersentrum. Dette er viktig for en internasjonal utveksling og kan videreutvikles i samarbeid med scenekunstfeltet.

SV er spesielt glad for at fra 2009 ble basisfinansieringen for frie grupper utvidet fra 6 mill. kr til 12 mill. kr. Norsk kulturråd kan dermed gi støtte til flere kompanier. En godt fungerende basisfinansiering/virksomhetsstøtte kan gi den nødvendige forutsigbarhet for at det frie feltet skal utvikle seg videre.

Regjeringas initiativ til et kulturelt mangfoldsår i 2008 ble godt mottatt. Mangfoldsåret var svært vellykket og bidrog til nye samarbeidsprosjekter og nytenkning i forhold til flerkulturell satsing innenfor kulturlivet.

Så en viktig gruppe: Barn og unge skal ha det samme tilbudet som voksne til kunst- og kulturliv. Barn og unge skal ikke være passive tilskuere til profesjonell scenekunst, men aktive deltakere i sin kunst- og kulturopplevelse. Norsk Scenekunstbruk formidler scenekunstproduksjoner fra de frie scenegruppene og er en sentral bidragsyter til Den kulturelle skolesekken, som er en viktig bidragsyter for kunst- og kulturopplevelser til alle barn og unge over hele landet.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:31:27]: Framstillinga i denne meldinga er i hovudsak konsentrert om teater, opera og dans. Dette gjeld for både den institusjonsbaserte og den frie scenekunsten. Målet er eit profesjonelt tilbod av teater-, opera- og danseframsyningar og andre scenekunstuttrykk over heile landet. Kristeleg Folkeparti sluttar seg til dette målet, og vi sluttar oss til hovudlinjene som er trekte opp i meldinga. Men på enkelte område skil vi lag, og eg vil kommentere dette særskilt.

Det gjeld særleg for operafeltet. Vi er alle stolte over og glade for det nye operahuset i Bjørvika. Men eg registrerer at Regjeringa først og fremst måler suksess ut frå talet på framsyningar og besøkjande, og at dette blir gjort til eit avgjerande suksesskriterium. I meldinga heiter det at operahuset fungerer etter hensikta.

Kristeleg Folkeparti er ikkje einig i dette. Det er klart at frå eit arkitekturpolitisk synspunkt er Den Norske Opera & Ballett ein suksess. Men manglar ved infrastrukturen har bl.a. ført til at produksjonar blir avlyste. Det er svært uheldig. Det avgjerande for ein kulturnasjon er ikkje om vi maktar å reise eit bygg, men om vi maktar å fylle det med innhald av høg internasjonal kvalitet. Denne institusjonen skal vere eit kraftsenter og eit referansepunkt for heile landet. Regjeringa bør derfor ta ein gjennomgang av dei økonomiske behova ved Den Norske Opera & Ballett med dette for auge. Suksess bør målast på innhald og kvalitet, ikkje på kvantitet aleine. Vidare bør nasjonaloperaens ansvar for distriktsoperaene gjerast tydlegare.

I generell form slår departementet fast at ein framleis satsar på og vil vidareutvikle region- og distriktsopera som eit viktig element innafor scenekunstfeltet. Intensjonen er god, men meldinga er ikkje forpliktande nok på dette punktet. Dei tiltaka som departementet anbefalte for Stortinget i 2002, i Nasjonal plan for produksjon og formidling av opera og ballett, er anten utvatna eller forsvunne i meldinga. Det er ikkje bra dersom anbefalte tiltak frå denne planen blir sette til side.

Den blandingsmodellen som distriktsoperaene byggjer på, har eit stort potensial som bør prøvast ut i større grad enn i dag. I tillegg til å støtte nye lokale og regionale initiativ bør det også skje ein meir systematisk bruk av distriktsoperaen som basis for forsøks- og pilotprosjekt, ikkje minst i skjeringsfeltet mellom amatør og profesjonell. Eg vil særleg peike på det nye nettverket OperaNorge i den samanhengen. Alle opposisjonspartia ber om at ein vurderer om operaen i Kristiansund kan få knutepunktstatus. Sjølv om regjeringspartia ikkje er med på merknad og forslaget, håper eg at statsråden vil vurdere dette og sjå positivt på det.

Så nokre ord om finansieringa av scenekunst. Regjeringa legg opp til ein meir blanda økonomi med høgare grad av privat finansiering, noko Kristeleg Folkeparti støttar. Men vi er skeptiske til dei endringane i støtteordningane som ein legg opp til, og som vi har sett utvikle seg over tid. Regjeringa går i retning av færre statlege kjelder. Verksemder med fast årleg statstilskott skal heller ikkje, som hovudregel, kunne søkje Norsk kulturråd. Departementet går ut frå at forsøk og utvikling blir finansierte over ordinære driftsbudsjett.

Kristeleg Folkeparti er positive til ei utvikling som gir verksemder betre økonomisk rom, men vi er kritiske til ei dreiing mot færre statlege kjelder. Det er viktig å ta vare på – og stimulere – det uttrykksmangfaldet som finst. Og med eit stadig meir komplekst kvalitetsomgrep er det bra med fleire finansieringskjelder – også statlege. Eg trur det er fornuftig å behalde ein viss fleksibilitet i systemet. Det kan bidra til å spreie avgjerdsmakt og skjønsutøving, og ein står betre rusta til å fange opp nye initiativ. Dessutan vil organisasjonar og institusjonar ha behov for å setje i gang prosjekt undervegs i året – prosjekt som ikkje ligg inne i ordinært årsbudsjett. For å vareta denne fleksibiliteten trur eg vi treng eit fleksibelt system som ikkje er for rigid.

Til slutt vil eg understreke kor viktig det er å satse på gode kulturbygg over heile landet. Det er eit stort behov for både nybygg og vedlikehald av eksisterande bygg. Eg er glad for ekstraløyvinga som kom i tiltakspakka tidlegare i år, men eit lyft her må vere langsiktig. Derfor foreslår vi at Regjeringa legg fram ein opptrappingsplan for investering og vedlikehald av kulturbygg.

Trine Skei Grande (V) [13:36:45]: Teateret er en viktig kulturarena, men det er kanskje først og fremst en viktig uttrykksform. Det å ivareta teatertradisjonen er ikke bare å ivareta en tradisjonell uttrykksform, men det er også å ivareta dannelsen i et samfunn.

Det er også viktige utfordringer her med å klare å utvikle denne uttrykksformen. Jeg syns det er trist at vi ikke har klart å skape mer enighet om merknadene knyttet til frie grupper. Vi ser i dag at utviklinga av uttrykksformen er nok institusjonene gode til å ivareta. Men det å utvikle det dagsaktuelle i uttrykksformen skjer oftest i de frie gruppene.

Nytenking kan være så mangt. Frie gruppers mulighet til å fødes, leve og å kunne dø mener jeg er en viktig forutsetning for å kunne klare å holde de gode institusjonsteatrene oppe – også for å klare å ha en bredde i den kunstneriske uttrykksformen som teateret faktisk er.

Jeg har lyst til å bemerke at det har skjedd mye spennende også innen institusjonsteatrene med brudd i forhold til de vanlige rekrutteringsarenaene som har vært til teatrene, der vi nå ser at veien inn til teaterscenen er mye mer sammensatt når det gjelder utdanningsbakgrunn, enn den tradisjonelt var.

Jeg er enig i at det ser litt underlig ut når det i komitéinnstillinga står når det gjelder likestilling, at komiteen ikke har noen bemerkninger. Det har vi nok, men de er plassert andre steder. En av de viktige tingene, som jeg er veldig glad for, og som jeg håper at statsråden og Regjeringa faktisk ender med en positiv utredning om, er at man nå har sagt ja til en skuespiller- og danseallianse, som Venstre har fremmet forslag om i flere statsbudsjett. Grunnen til det er ikke bare for å gjøre det lettere å få jobb, men også fordi det er et likestillingsgrep. Det er et spesielt likestillingsgrep overfor kvinnelige, eldre skuespillere som er de som i dag oftest dyttes ut av ensemblene, og de som vanskeligst har mulighet til å komme på scenen i de store institusjonsteatrene.

I Sverige har man sett at det å etablere en skuespillerallianse har gjort det mye lettere for spesielt eldre, kvinnelige skuespillere å få muligheten til å stå på scenen og utøve yrket sitt på flere steder enn det man har når man bare er knyttet til en institusjon.

Et annet viktig aspekt med teatret er utfordringa som det er mellom profesjonell og amatør. Et land overlever ikke uten å ha de aller beste profesjonelle aktørene på dette feltet hvis man ønsker å kalle seg en kulturnasjon. Men det er også viktig å ha et bredt tilfang av amatører, sjøl om jeg er usikker på om det lages flest skuespillere eller politikere av amatørteater.

Det man ser, er at man utdanner folk til både å være publikum og å være aktør. Det er mange som møter teatret første gang som publikummer i en amatøroppsetning, og det er mange som møter teatret som aktør første gang gjennom en amatøroppsetning. Derfor er det viktig å ha rause og gode finansieringsordninger for amatørteater, og det er viktig å ha kulturhus og arenaer som åpner for å sette opp de gode, morsomme lokale teateroppsetningene som bringer folk inn til teatret.

Ellers er jeg veldig glad for at vi har fått så bred tilslutning til Den Mangfoldige Scenen, som er et veldig spennende teaterprosjekt for ungdom med innvandrerbakgrunn.

Jeg er lei meg for at vi ikke fikk mer støtte til stipender til klassisk dans – ballettalenter, som vi har sett at vi har fått så mye glede av på musikkområdet.

Det siste jeg har lyst til å bemerke, er knyttet til opera. Vi har nå fått et flott hus. Men skal det huset ikke bare være noe arkitekter kommer og kikker på, må vi sørge for å fylle det huset med god kunst og gi Operaen muligheter til å utvikle det kunstuttrykket så godt som overhodet mulig.

Den andre delen av det er at det også må føre til at vi får en vekst av operakunsten og musikkteatret rundt omkring i landet, slik at vi får rekruttert publikum. Slik vi tenker når det gjelder amatørteater, må vi også rekruttere de gode aktørene som senere kan stå på scenen i vår viktige og flotte nasjonale arena.

Statsråd Trond Giske [13:42:03]: Scenekunsten er blant de mest populære kulturuttrykkene vi har i Norge. I Oslo har teatrene bedre besøk enn fotballstadionene i løpet av et år. Årlig settes det opp mer enn 1 300 oppsetninger fordelt på 15 000 forestillinger, og over 3,5 millioner billetter selges til scenekunstforestillinger hvert år.

I Kulturløftet varslet regjeringspartiene et løft for scenekunsten. Vi har allerede økt bevilgningene til scenekunsten med 430 mill. kr eller 46 pst. siden vi overtok regjeringskontorene i 2005. I 2009 bevilger Stortinget 1,36 milliarder kr til scenekunstformål over Kultur- og kirkedepartementets budsjett. Det utgjør 25 pst. av de samlede bevilgningene til kulturformål. Scenekunstmeldingen Bak kulissene varsler en videre satsing på scenekunsten i hele Norge, og det er også en samling med viktige fakta som ikke har vært samlet tidligere.

Meldingen gir et godt bilde av den betydelige stillingen teater, dans og opera har. Den viser også tydelig hvor store forskjeller det er mellom sjangrene, og hvor viktig Den kulturelle skolesekken er for at barn og unge skal få tilgang til scenekunst.

Nettopp i en tid med store økninger i budsjettet, med en enorm satsing i ressurser, er det desto viktigere at vi har en full gjennomgang av ressursbruken, strukturene, hvordan sektoren fungerer. Nettopp i gode tider bør vi være kritisk til hvordan vi bruker pengene, og hele tiden jobbe for en best mulig fungerende sektor, for kunstnerne, kulturarbeiderne og for publikum.

Meldingen vier den profesjonelle scenekunsten stor plass. Men amatørteater, amatørdans og amatøropera blir stadig viktigere og er grundig omtalt i meldingen. Hovedmålene i meldingen er

• et profesjonelt scenekunsttilbud over hele landet

• et scenekunsttilbud av høy kvalitet

• at tilbudet skal nå hele befolkningen over hele landet

• at vi skal sikre et større mangfold, nyskaping, kvalitet

• at vi skal ha en effektiv ressursutnyttelse

Det som ble helt åpenbart da vi skrev meldingen, og som vi for så vidt kjente til fra før, er at en del regioner i landet har et svakere scenekunsttilbud enn andre. Derfor legger vi spesielt vekt på å øke satsingen på scenekunst i fylker som Akershus, Buskerud, Østfold og Oppland/Hedmark i et samarbeid med aktuelle kommuner og fylkeskommuner. Vi varsler også en satsing på den frie scenekunsten over hele landet.

Det er også viktig at vi utvikler scenekunsten i de fylkene som allerede har egne teatre. Jeg vil også ta initiativ til samtaler om oppdraget for det enkelte teater. Det er f.eks. viktig at de profesjonelle institusjonene drar på turné, at de utvikler samarbeid med andre institusjoner og også den frie scenekunsten, slik at de utnytter ressursene sine på en best mulig effektiv måte. Målet er at vi har et godt og likeverdig scenekunsttilbud så langt det er mulig i vårt geografisk sammensatte land for hele befolkningen. Det er særlig omegnsfylkene til hovedstaden og innlandet som er svakest dekket av et godt scenekunsttilbud. Dette er en mulighet, en sjanse, for disse regionene til også å løfte seg til glede for de kunstnerne og kulturarbeiderne som jobber i de fylkene, slik at man får laget scenekunst på egne premisser, men kanskje aller viktigst, vil jeg si, for at publikum skal få oppleve god scenekunst. Vi må hele tiden ha publikum med oss i dimensjonen når vi diskuterer dette. Det har av og til tendens til å bli satt litt lenger ned på listen.

Det vil også bli lagt stor vekt på å bedre forholdene ikke bare for teater, men også for dans og opera, som budsjettmessig er relativt små sammenlignet med teater. Derfor har vi brukt mye plass på å gi dansen og operaen en likeverdig oppmerksomhet i scenekunstmeldingen.

Vi vet at disse kunstformene i lang tid til dels har vært stemoderlig behandlet. Operaen har selvsagt fått et formidabelt løft gjennom satsingen i Bjørvika, balletten likeså. Det er veldig godt tilrettelagt for vår nasjonalballett, og det kunstneriske nivået er av høy kvalitet. Vi har også økt bevilgningene til drift i Bjørvika enormt. Vi har fulgt den planen som vi la sammen med Operaen, til punkt og prikke. Men også til Operaen i Bjørvika må vi stille krav til effektiv ressursbruk og til å følge budsjettene – ingen trær vokser inn i himmelen. Jeg ser at enkelte av opposisjonspartiene har en merknad om at det er nærmest en krise om det blir avlyst forestillinger. Slik er det i institusjoner over hele verden. Dette må vi også leve med i Norge. Det er en dynamisk prosess å drive en scenekunstinstitusjon.

Dansen har vel kanskje vært spesielt stemoderlig behandlet. Den har vi gitt spesiell oppmerksomhet gjennom hele regjeringsperioden. Vi har laget en egen støtteordning under Kulturrådet til fri dansekunst. Vi har fått en egen dansescene i Oslo som har gått fra null til 30 mill. kr i statsstøtte pr. år, og vi har også satset på andre måter for å bygge opp dansen som kunst, som kulturarena, i Norge.

Når vi satser så kraftig som vi gjør på de sentrale institusjonene, er det også viktig at vi får hele landet med. Derfor har hvert eneste års budsjett hatt en spesiell oppmerksomhet, kanskje særlig distriktsoperaen, som, så vidt jeg husker, har fått mer enn dobbelt i statsstøtte siden vi overtok i 2005.

Jeg er litt usikker på hva som menes når opposisjonen snakker om at Kristiansund-operaen skal ha en knutepunktstatus. Det er ingen tvil om at Kristiansund-operaen er den ledende distriktsoperaen. Den har suverent størst bevilgning fra staten, og den har også et ansvar for å bidra til kompetanseutvikling/nettverksbygging med de andre. Men knutepunktinstituttet har jo Stortinget behandlet i en egen stortingsmelding og laget klare kriterier på hva det skal inneholde, og vi har avviklet knutepunktbegrepet for museene for billedkunst. Det synes litt lite prinsipielt i forhold til den knutepunkttilnærmingen vi hadde i knutepunktmeldingen, å begynne å introdusere begrepet «innenfor opera». Jeg tror ikke det er til hinder for at vi kan gi Kristiansund-operaen den posisjon som jeg tror både regjeringspartiene og opposisjonen er enige om.

Mange scenekunstinstitusjoner er så tett knyttet til sine spillesteder at bygningens navn er det samme som institusjonen. Teaterhusene til f.eks. Nathionaltheateret og Den Nationale Scene representerer viktige historiske kulturbygg. De moderne teaterhusene til Det Norske Teatret og Hålogaland Teater og det nye operahuset i Oslo er nye viktige monumentalbygg.

Eiendomsforvaltning med drift, vedlikehold og utvikling av bygninger, lokaler og sceneteknisk utstyr er en langsiktig virksomhet med stadig flere og høyere krav til faglig kompetanse. Når eiendomsforvaltningen svikter, kan det naturligvis få svært negative følger for scenekunsten. Flere av teatrene har betydelige etterslep med hensyn til vedlikehold. Meldingen gir en omfattende redegjørelse både av investeringer i teaterbygg, dagens tilstand og ulike opplegg for framtidig forvaltning, og det legges opp til at alle scenekunstinstitusjoner som har et overordnet forvaltningsansvar for bygninger, skal vurdere avtaler med ekstern forvalter, f.eks. Statsbygg. Jeg legger stor vekt på dette for å sikre de store investeringene som samfunnet har gjort i disse bygningene, og for å sikre scenekunsten gode spillesteder.

Det er ingen hemmelighet at for enhver teatersjef er det ikke de langsiktige vedlikeholdsutfordringene som er prioritet nr. 1. Det er å skape et godt teater der og da i sin teatersjefperiode. Det er vel og bra, men da må vi sikre at det er noen andre som setter rammene for at det løpende vedlikeholdet blir foretatt, at bygningene blir holdt i god stand, slik at vi slipper å komme med disse store rehabiliteringsprosjektene som både er dyrere, og som skaper dårligere arbeidsforhold i den perioden hvor forfallet setter inn. Det er den type løsning vi ønsker å finne.

Mange har tatt opp at regionene bør ha mer å si for sine egne institusjoner. Vi legger opp til at staten skal gå gjennom og vurdere sin oppnevning av styreledere og styrerepresentasjon i region-/landsdelsinstitusjonene for å redusere omfanget – og dette er vi jo, som Stortinget er kjent med, allerede i gang med.

Scenekunst er øyeblikkets kunst. Tilskuerne blir medskapere av dramaet når kontakt mellom scene og sal er god. Scenekunsten tror jeg har en stor framtid. Kvaliteten i Norge er høy. Den samlede og store gjennomgangen som vi gjør i denne meldingen, vil løfte scenekunsten videre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [13:52:20]: Statsråden var for så vidt inne på det i sitt innlegg, og han har også omtalt det bredt i meldingen, dette med vedlikehold av teaterbygg.

Nå er det slik at vi har tre nasjonale scener, men to av dem har tilhold i svært gamle bygg. Mindretallet, opposisjonen, har kommet med et forslag – om statsråden kan se på muligheten til å bruke noe av tiltakspakken som er framlagt i forbindelse med finanskrisen, til å skaffe håndverkere til å sette i stand noe av det dårlige utstyret og til det dårlige vedlikeholdet som finnes på de to nasjonale scenene. Jeg lurer på om statsråden kan tenke seg å vurdere dette.

Statsråd Trond Giske [13:53:17]: Investering i og vedlikehold av kulturbygg er, og har vært, en veldig viktig satsing for denne regjeringen. Da vi overtok høsten 2005, arvet vi et budsjett hvor Bondevik-regjeringen og daværende kulturminister foreslo 4,3 mill. kr i samlet bevilgning for hele 2006 til kulturbygg. Det har vi økt til 140 mill. kr i 2009. Den gangen ble det gitt tilsagn til kulturbyggene i Kristiansand og i Stavanger, med den følge at med et bevilgningsnivå på 4,3 mill. kr ville det tatt ca. 100 år å oppfylle statens forpliktelser. Så dette er økt formidabelt. Jeg vet ikke hva prosenten blir, fra 4,3 til 140 mill., men det blir noen tusen prosent. I tillegg har vi i tiltakspakken lagt inn nye 70 mill. kr til regionale kulturbygg. Så dette er allerede en del av tiltakspakken.

Men jeg er helt enig med spørsmålsstilleren i at det å sette håndverkere i gang med å vedlikeholde og pusse opp, en investering i kulturbygg, absolutt er et tiltak som vi også må vurdere videre, hvis krisen skulle forsterke seg.

Olemic Thommessen (H) [13:54:29]: Jeg merket meg at statsråden nok en gang ville ta opp med de store teaterinstitusjonene dette med å bre seg ut med hensyn til samarbeidspartnere og det frie feltet. Det synes jeg er prisverdig. Det har vi snakket om mange ganger før.

Det som er en utfordring her, er at disse institusjonene og det frie feltet står i forskjellige tradisjoner, ut fra hvilken estetisk plattform de har. Dette er i veldig stor grad knyttet til at de frie gruppene har vært underlagt dette nyskapingskravet, som Norsk kulturråd har i bunnen for sine ordninger. Noen hevder at det ikke er noe stort problem, men disse gruppene selv og Skuespillerforbundet mener at det legger en ramme for hva de frie gruppene kan jobbe med.

Jeg skjønner at regjeringspartiene ikke vil stemme for dette i forslags form her, men jeg har lyst til å spørre kulturministeren om han ikke kunne tenke seg å ta opp denne problemstillingen med Kulturrådet, og grave litt i den for å sjekke om det kanskje er et problem man kunne gjøre noe med allikevel.

Statsråd Trond Giske [13:55:39]: Dette er egentlig en ganske interessant problemstilling, som kunne diskuteres mye.

Kulturrådets opprinnelige formål var den gangen i veldig sterk grad å sørge for å løfte norsk litteratur, gjennom innkjøpsordningen til bibliotekene.

Litteratur er alltid ferskvare. Det skrives ny litteratur – man skriver ikke gamle bøker om igjen på en ny måte, man lager sin egen her-og-nå-opplevelse. Jeg har en viss forståelse for spørsmålsstillerens og opposisjonens tilnærming, at dette med nyskaping kan virke som en begrensende faktor i forhold til hva som har fått støtte. Men jeg mener at Kulturrådet i praksis finner gode løsninger. Det er aktiviteter som får støtte fra Kulturrådet som ikke nødvendigvis trenger å være helt i spissen og avantgardistisk. Vi har også laget noen ordninger som er tilpasset dette mellomsjiktet, f.eks. den fireårige støtteordningen for frie scenekunstgrupper, som gir en slags kombinasjon av langsiktig forutsigbarhet, frihet for institusjonen eller for ensemblet og en fleksibilitet når det gjelder å slippe nye til.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:56:57]: Statsråden var inne på region- og distriktsoperaene i innlegget sitt. Eg lurer på om den planen som blei laga i departementet i 2002, Nasjonal plan for produksjon og formidling av opera og ballett, er ein plan som statsråden har skrinlagt i sitt departementet. Er det tiltak i den planen som ein ikkje ønskjer å gjennomføre? Fleire har etterlyst tiltak som har lege i den planen, for då vi vedtok å byggje opera, blei det også sagt at vi skulle ha ei parallell satsing på distrikta. No har vi fått ein flott opera på plass. Det er framleis utfordringar, sjølvsagt, med drifta der. Sjølv om region- og distriktsoperaene har fått ein auke i forhold til tidlegare, er det likevel store moglegheiter. Det kan gjerast mykje meir for å forankre dette i heile landet. Derfor blir det spørsmålet til statsråden. Då håper eg at han kan svare med noko anna enn talet på aukane dei har fått, for vi må komme vidare. Kva vil statsråden gjere?

Statsråd Trond Giske [13:58:06]: Jeg har ikke gått igjennom den nasjonale planen i detalj, men jeg tror nesten det er vanskelig å finne ting der som ikke er mer utdypende dekket i scenekunstmeldingen. Kjernepunktet i enhver handlingsplan er vel budsjettøkningen, det er tross alt det man driver for rundt omkring i landet.

Som jeg sa i mitt innlegg, er den økningen vi har gitt regionoperaene, formidabel. Sammenlignet med Bjørvika-satsingen vil det i kroner og øre likevel bli et mye mindre beløp, men prosentmessig mye kraftigere. Nå er vi snart oppe på det nivået i Bjørvika som vi har funnet skal være et stabilt driftsnivå framover.

Vi har tatt opptrappingsplanen – vi er ferdig med den i 2010, forhåpentligvis. Da mener jeg at det neste store løftet innenfor opera først og fremst må være i regionene, innenfor regionsoperaene. Jeg tror at den nasjonale handlingsplanen er mer enn oppfylt i forhold til de målene som ble satt den gangen, og at denne scenekunstmeldingen nå danner et enda sterkere grunnlag for satsingen framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Olemic Thommessen (H) [13:59:30]: Jeg vil bare knytte kommentarer til noen forskjellige spørsmål som har vært oppe.

For det første: Når det gjelder amatørteateret, synes jeg at Fremskrittspartiets Karin Woldseth hadde en del gode innfallsvinkler. Vi har i vårt land tradisjon for, dessverre, at innenfor teater har man hatt et veldig skarpt skille mellom amatør og profesjonell. Det er egentlig ikke en ålreit tradisjon. Det er interessant å se forskjellen fra teateret til musikklivet, hvor forskjellen er mye mindre, og hvor den legges mye mindre vekt på i det arbeidet som gjøres.

I et teater som skal vokse nedenifra, og som skal gripe publikum, er det ikke noen tvil om at amatørteateret og amatørteaterets muligheter er kjempeviktig. Og når jeg snakker om frie grupper og et utvidet fritt felt, er det nettopp for å åpne for profesjonelt baserte grupper i en arbeidsform som også kan nærme seg amatørteaterets form, som gjør at forskjellen kan bli lite grann mindre. Når vi likevel ikke er med på merknaden til Fremskrittspartiet, har det noe å gjøre med hva vi opplever skal være statens ansvar og ikke statens ansvar. Amatørteateret ligger altså utenfor dette.

Statsråden pekte også på at det er viktig at lokale aktører jobber profesjonelt, og det er riktig. Men så fremhevet han nærmest som en motsetning at man først og fremst skulle legge vekt på publikum. Da tror jeg det er grunn til å legge vekt på sammenhengen. Vi ser at der hvor det er en god lokal forankring, der hvor teateret springer ut fra en lokal sammenheng, får man også et stort publikum. Det gjelder ikke bare amatørsituasjonen, det gjelder også i sin alminnelighet.

Så til spørsmålet om bevilgninger. Ja, det er riktig at man har bevilget mange flere penger i denne perioden. Høyre har vært med på hver eneste krone. Men det interessante i denne sammenheng burde kanskje være hva som er den forholdmessige fordelingen mellom det frie feltet og de store institusjonene, for det er der vi har et signal om det er endringer i politikken eller ikke. Der er det ikke så godt å se om det faktisk har vært noen endring.

Når man har hatt så mye penger å rutte med, kunne man også si at da har man vel hatt mye godt rom for å lage mye politikk. Og en viktig politikk her hadde vært at man kanskje hadde latt det frie feltet forholdmessig sett vokse mer enn hva institusjonsfeltet hadde gjort, i særdeleshet når ingen hadde behøvd å lide i den sammenhengen.

Vi tenker oss nær sagt et karriereløp for det frie feltet. Det betyr at basisfinansieringen ikke bare må være en begrenset ordning for frie grupper over tid, men en ordning som bør bygges ut til å kunne ivareta et karriereløp for de frie gruppene fra små produksjoner til fast plass på statsbudsjettet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5.

(Votering, sjå side 2202)