Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [13:57:47]: Sommaren kan verta skikkeleg heit i år. I Europa er det venta streikar og sosial
uro etter som stadig fleire misser jobben. I Spania nærmar arbeidsløysa seg 20
pst. Island er ramma av verdshistorias største bankkrise, sett i forhold til
størrelsen på økonomien, og mange islendingar vurderer no å flytta frå landet for
å få seg arbeid.
Heldigvis er situasjonen ikkje så dramatisk i Noreg. Men òg her vil finanskrisa i
aukande grad ramma vanlege folk. Investeringane i næringslivet fell, eksporten
fell, og oljeinvesteringane flatar ut. Dette gjer at òg bustadmarknaden er nervøs,
noko som igjen slår direkte ut for bygg- og anleggsverksemda.
Men arbeidsløysa stig. Ved utgangen av april var det registrert 72 700 heilt
ledige hos Nav. Samanlikna med april i fjor er det 34 000 fleire ledige, dvs. ein
auke på 88 pst. Arbeidsløysa aukar mest i bygg og anlegg og i industrien. Dette er
reflektert i den kraftige auken i arbeidsløysa blant menn. Nesten tre av ti ledige
er menn med bakgrunn frå bygg og anlegg og industri – alt ifølgje Nav.
Sesongjusterte tal viser at det har vorte 4 900 fleire ledige den siste månaden.
Arbeidsløysa er no 2,8 pst. av arbeidsstyrken.
Det vil verta fleire permitterte. Ved utgangen av april er 18 300 personar
permitterte. Det er nesten åtte gonger så mange permitterte som på same tid i
fjor. 11 000 av desse er permitterte på heiltid.
Arbeidsløysa rammar i alle fylke. Samanlikna med april i fjor har arbeidsløysa i
Oppland auka med 138 pst. I Sogn og Fjordane og Vestfold aukar arbeidsløysa med
122 pst. Arbeidsløysa var høgast i Finnmark med 4 pst., deretter kjem Oslo og
Telemark med 3,4 pst.
Krisa spreier seg til stadig nye næringar. Fredag i førre veke hadde Bergens
Tidende eit stort og urovekkjande oppslag om sviktande oljeinvesteringar. Med
dagens oljepris vil oljeinvesteringane falla med dramatiske 30–40 pst. neste år,
meiner ekspertane. Oljeingeniørane på Vestlandet merkar allereie endringane. Viss
oljeprisane held seg over tid, vil konsekvensane for mange arbeidsplassar på
Vestlandet verta veldig dramatiske.
Kristeleg Folkeparti har åtvara mot denne utviklinga. Me var faktisk det einaste
partiet på Stortinget som innanfor handlingsregelen føreslo auka oljepengebruk til
ei tiltakspakke mot arbeidsløysa, i samband med statsbudsjettet i fjor haust.
Pakka vår inneheldt 4,8 milliardar kr som skulle gå til bygging og vedlikehald av
vegar, jernbane, skular, sjukeheimar osv. Me føreslo òg betre avskrivingsreglar
for næringslivet. Me var sjølvsagt skuffa over at regjeringspartia ikkje stemde
for forslaget vårt, men valde å utsetja tiltakspakka til slutten av januar.
Når det er sagt, vil eg seia at norske styresmakter har gjort ganske mykje bra i
si handtering av finanskrisa. Regjeringas tiltakspakke i slutten av januar kom
seint, men ho kom godt. I stor grad var pakka samanfallande med Kristeleg
Folkeparti sine forslag frå statsbudsjettet. Dei andre pakkene som har vore retta
mot finanssektoren, har etter vår vurdering vore rimeleg gode.
Me synest òg at sentralbanksjef Svein Gjedrem fortener honnør for å setja i verk
kraftfulle verkemiddel i pengepolitikken. Noregs Bank si styringsrente er no nede
i 1,5 pst., og ho er kutta med 4,25 prosentpoeng sidan toppen i fjor. Det betyr
ein kraftig stimulans til økonomien. Det er eit teikn på kor dramatisk nedturen no
er.
I denne interpellasjonen ønskjer eg å retta spesiell merksemd mot industrien,
særleg industrien på stader der det er få andre moglegheiter til arbeid, og/eller
der sterke hjørnesteinsbedrifter er uerstattelege føresetnader for anna
næringsverksemd, for permitteringar og nedleggingar er særleg krevjande for
industristader som er prega av store hjørnesteinsbedrifter. Stadig fleire av desse
bedriftene melder no om store likviditetsproblem. Plastal på Raufoss er konkurs,
og fleire andre hjørnesteinsbedrifter har store utfordringar, m.a. Hydro Karmøy,
Hydro Høyanger, Aker Verdal og Sør-Norge Aluminium AS på Husnes.
Den sist nemnde bedrifta har på mindre enn eit halvt år redusert
elektrolyseproduksjonen med 50 pst. Ein av dei to elektrolysehallane på Husnes er
stengd. «Me er innforstått med at denne situasjonen vil få alvorlege følgjer for
dei tilsette og på lokalmiljøet.» (…) Me vil søkja å finna fram til ordningar slik
at belastninga vert rimeleg fordelt. Dette er viktig for at kompetanse som det har
teke tiår å byggje opp, ikkje skal gå tapt,» sa administrerande direktør ved SØRAL
i februar i år.
Den 25. februar i år skreiv Dagens Næringsliv: «Kan bli stille på Stord.» Dette
var ein kommentar til at ordresituasjonen ved Aker Stord var svært anstrengd. I
slutten av mars kom gladmeldinga om nytt oppdrag, men faren er slett ikkje over.
Særleg det faktum at oljeselskapa utset/frys mange ny oppdrag, ligg som ein tung
skugge over heile leverandørindustrien.
Kristeleg Folkeparti er oppteken av at me må vera føre var og motverka
permitteringar og nedleggingar av hjørnesteinsbedrifter som er sentrale for
busetjing og verdiskaping i lokalsamfunn over heile landet.
Industrikraftregimet er eit sentralt spørsmål for mange av desse
industribedriftene. I valkampen før stortingsvalet i 2005 var industrikraft eit
ynda debattema, og raud-grøne løfte om eit nytt industrikraftregime var mange og
sterke. Dette skapte forventningar hos industrien.
Ikkje overraskande viste det seg på nytt at EØS-avtala ikkje gjev rom for
myndigheitsbestemte kraftkontraktar. Dette var eigentleg gammalt nytt for dei som
kjenner saka. For både regjeringane Bondevik I og Bondevik II og regjeringa
Stoltenberg I hadde kome til den same konklusjonen tidlegare.
Difor må ein søkja andre løysingar. Heimfallssaka for ca. eit år sidan var ei slik
moglegheit. Ho kunne vore takla annleis, og ho kunne gjeve positive moglegheiter.
Men dette er historie no.
Kristeleg Folkeparti meiner at Regjeringa no må setja eit sterkt trykk på å få til
ein norsk kopi av den franske konsortiummodellen, eller gjennomføra andre tiltak
som kan sikra at kraftintensiv industri får levelege rammevilkår. Å seia at det
trengst, er ei svært høfleg formulering.
Me kan ta som eksempel Hydro Aluminium på Karmøy. Lokalsamfunnet og Hydro trudde
på løfta om rimeleg kraft for å kunna satsa på ein topp moderne og rein
aluminiumsfabrikk. Så vart ikkje dette innfridd. I tillegg kom finanskrisa, og
resultatet ser ut til å verta: inga investering i ein ny, moderne og rein fabrikk.
Tiltakspakkene er vel og bra, men dei medverkar eigentleg berre til å handtera
generelle problemstillingar som er knytte til finansiering og investering. Nokre
vert ramma hardare enn andre. Nokre tener på krisa, mens samfunn som Karmøy vert
ramma ekstra kraftig, ikkje minst etter Karmsund-konkursen.
Kristeleg Folkeparti er uroleg for at Regjeringa sine verkemiddel i
næringspolitikken ikkje er treffsikre nok. Me utfordrar difor Regjeringa til å
hjelpa til med omstillingsmidlar til nye prosjekt av industriell karakter og i
tillegg eit nærings- og omstillingsfond som dei kommunane det gjeld, kan
disponera. Kristeleg Folkeparti trur at Regjeringa bør gå inn med denne typen
skreddarsydde verkemiddel for at dei lokalsamfunna som er hardast ramma av
finanskrisa, skal få hjelp.
Spørsmålet er om også Regjeringa vil vera føre var og motverka permitteringar og
nedleggingar av hjørnesteinsbedrifter rundt om i landet. Me stiller spørsmålet om
Regjeringa har dei nødvendige verkemidla for å medverka til omstilling og til nye,
varige arbeidsplassar i lokalsamfunn som vert hardt ramma av finanskrisa.
Statsråd Sylvia Brustad [14:06:42]: Dette er en viktig debatt om et tema som fortjener mer oppmerksomhet enn det det
har for tida.
Jeg kan forsikre representanten om at Regjeringa tar situasjonen på ytterste
alvor. Vi har sagt, og vi holder fast ved, at vi er innstilt på å gjennomføre alle
de tiltak som vi mener er nødvendige for å møte denne finanskrisa. Vi vil gjøre
det vi kan for å unngå at arbeidsledigheten biter seg fast på et høyt nivå. Arbeid
til alle er jobb nr. 1.
Det er ingen tvil om – og der deler jeg resonnementet til interpellanten – at
situasjonen er alvorlig. Nesten daglig kommer det inn meldinger om permitteringer,
oppsigelser og konkurser fra bedrifter rundt omkring i landet. Krisa omfatter nå
alle verdensdeler og nær sagt alle sektorer. De nyeste prognosene fra OECD
bekrefter at verdensøkonomien krymper raskere enn tidligere antatt. Det ligger nå
an til et tilbakeslag for industrilandenes bruttonasjonalprodukt på hele 3,8 pst.
Dette er ikke gode nyheter for norske bedrifter. Vi må ta inn over oss at så godt
som samtlige bransjer og alle landsdeler vil merke de vanskelige tidene i månedene
framover. Flere bedrifter har som kjent allerede merket finanskrisa. La meg nevne
noen eksempler: Prisen på aluminium er historisk lav. Det gjorde at 450 personer
på Hydros anlegg på Karmøy ble overtallige. På Husnes har SØRAL måttet halvere
produksjonen, og også i Sunndal reduseres produksjonen.
Når husholdninger verden over kjøper færre biler, rammer det sjølsagt også våre
bilindustribedrifter. For eksempel har Kongsberg Automative i løpet av kort tid
måttet gjennomføre omfattende omstillingstiltak i mange land, deriblant i Norge.
Også bildelindustrien på Raufoss er rammet.
Eksemplene illustrerer at krisa er global. Den løses ikke her i Norge. Det må en
global dugnad til. Over hele verden har myndighetene satt inn kraftfulle tiltak
for å forsøke å stabilisere økonomien. Regjeringa har lagt fram omfattende tiltak
for å avhjelpe situasjonen for næringslivet og fått bred støtte her i Stortinget
til å gjennomføre dem.
Det har vært helt avgjørende å få kapitalmarkedene til å fungere igjen.
Næringslivet har til de grader fått merke hva det vil si når bankene ikke lenger
gir finansiering. Situasjonen har vært ytterst alvorlig, og fortsatt opplever
bedrifter i Norge utfordringer knyttet til kapitaltilgangen. Det vi risikerer, er
at bedrifter som i utgangspunktet ikke har problemer, likevel opplever at
prosjekter strander fordi bankene ikke lenger verken kan eller vil låne dem
penger.
Allerede i oktober i fjor kom vi som kjent med den første bankpakka. Senere er det
vedtatt å etablere to nye fond: Statens finansfond og Statens obligasjonsfond.
Fondene har en samlet kapital på 100 milliarder kr.
Det er gitt milliarder i økte lån og garantier til norsk eksportnæring gjennom
Eksportfinans og GIEK. I tillegg har vi økt rammene til Innovasjon Norge, og
Innovasjon Norges muligheter til å gå inn i større bedrifter og store prosjekter
har blitt forbedret.
Det er igangsatt omfattende tiltak overfor bygg- og anleggssektoren. Skolene skal
pusses opp, sjukeheimene vedlikeholdes, og vegene skal bli tryggere samtidig som
vi skaper og trygger arbeidsplassene.
Norges Bank har som kjent satt styringsrenta kraftig ned. Såpass kraftig rentekutt
er kraftig lut for norsk økonomi. Blant annet gir det bedriftene lavere
rentekostnader. Svakere krone målt mot dollar og euro er gunstig for våre
eksportbedrifter.
Regjeringas tiltak, som Stortinget har sluttet seg til, virker. Det ser vi nå helt
tydelig. La meg gi noen eksempler på det: Innovasjon Norge har tru på at Kongsberg
Automative vil lykkes og har innvilget en lånesøknad på 145 mill. kr. Det er mye
penger i Innovasjon Norge-sammenheng. Dette er viktig støtte for selskapets
virksomhet på både Raufoss, Rollag og Kongsberg. Jeg kan også nevne at Innovasjon
Norge i forrige uke gav tilsagn om 195 mill. kr i lån til oppdrettsselskapet
SalMar på Frøya, nærmere bestemt 95 mill. kr til delfinansiering av en topp
moderne utstyrspark og 100 mill. kr til eiendomsselskapet som skal drive dette.
Dette lånet skal være med på å bidra til bygging av det som skal bli verdens mest
innovative og kostnadseffektive anlegg for ilandføring, slakting og bearbeiding av
laks.
Dette er gode eksempler på at tiltakene virker, og at de også kommer store
bedrifter og store prosjekter til gode. Moelven Bruk er et annet eksempel der
tiltakene også ser ut til å virke. Før jul gikk de ansatte på Moelven ByggModul
ned til tre dagers arbeidsuke, og flere ble fulltidspermitterte. Nå er alle
ansatte tilbake i jobb.
Ikke alle arbeidsplasser kan reddes. Jeg trur vi må være forberedt på at det kan
bli behov for statlige omstillingspenger, slik interpellanten var inne på, i noen
lokalsamfunn. Et eksempel er Høyanger kommune i Sogn og Fjordane, der, som alle
kjenner til, Fundo Wheels ble hardt rammet av svikten i bilindustrien, noe som
førte til at driften måtte avvikles. For et lite lokalsamfunn som Høyanger, hvor
arbeidsledigheten steg eksplosivt i løpet av svært kort tid, er dette sjølsagt et
hardt slag – for enkeltmenneskene og for kommunen. Derfor har Regjeringa besluttet
å fremme forslag om at Høyanger kommune får penger til ekstraordinære statlige
omstillingsmidler for å skape nye arbeidsplasser i tillegg til ekstra
skjønnsmidler. Vi er fra Regjeringas side også beredt til å vurdere ekstraordinære
statlige omstillingsmidler til andre lokalsamfunn som vil bli hardt rammet av
finanskrisa. Det må sjølsagt gjøres grundige vurderinger i hvert enkelt tilfelle,
men vi er beredt på at det må til. Samtidig må vi sørge for at vi omstiller oss
til at markedet innenfor noen områder kommer tilbake, kanskje i en annen form. Vi
må altså drive med innovasjon.
Tiltakene virker. Likevel kan ingen i dag si hvordan de neste månedene og åra vil
bli. Nettopp derfor er det så viktig at vi nå tar de riktige grepene. Helt
avgjørende er det sjølsagt at vi greier å ta vare på de enkeltmenneskene som har
mistet jobben, eller som står i fare for å miste jobben – de som er bekymret for
om de greier å betale huslånet sitt eller å ha barna sine på skolefritidsordninga.
Vi må aldri glemme at det befinner seg enkeltmennesker bak hvert eneste tall i
arbeidsledighetsstatistikken. Når arbeidsplasser går tapt, er det tungt for den
enkelte, for familiene som rammes, og for lokalsamfunnet. Det er også grunnen til
at vi har tatt og tar viktige grep knyttet til Nav. Etaten er tilført nye midler i
flere omganger, noe Stortinget sjølsagt kjenner godt til. Mer fleksible
permitteringsregler vil også gjøre det enklere å fordele permitteringer på flere
arbeidstakere over lengre tidsrom. Det har vært en ønske fra svært mange
bedrifter. Fra 1. februar i år ble det mulig å motta dagpenger i 52 uker, mot
tidligere 30 uker. Jeg er glad for at Stortinget også har støttet Regjeringas
forslag om å redusere arbeidsgiverperioden fra ti til fem dager fra 1. april i år.
Dette er eksempler på tiltak som virker, og som har betydning. For bedriften
Eramet i Sauda innebærer mer fleksible permitteringsregler at bedriften kan
beholde verdifull arbeidskraft til etterspørselen og prisene på ferromangan
forhåpentligvis tar seg opp igjen. Dette gjelder også for andre bedrifter,
sjølsagt.
Jeg mener at de siste månedene har vist at vi holder ord, at vi har en aktiv
næringspolitikk. Ikke alle arbeidsplasser kan reddes, men vi skal gjøre det vi kan
for at virkningene av finanskrisa blir minst mulig for Norge, og å gjøre det vi
kan for at flest mulig kan beholde jobbene sine, og – ikke minst – bidra til å
omstille næringslivet vårt slik at når vi kommer ut av denne krisa, er
næringslivet enda mer konkurransedyktig enn det var da vi gikk inn i denne krisa.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:16:14]: Eg vil takka statsråden for ei positiv tilnærming i svaret. Eg synest det er flott
at ho tok utgangspunkt i det å ta vare på enkeltmennesket, for det er jo faktisk
det dette dreiar seg om. Me må ikkje gjera denne debatten berre til noko mekanisk,
om bedrifter og store system, for det det eigentleg dreiar seg om, er omsynet til
enkeltmennesket – enkeltansiktet bak – situasjonen for enkeltmennesket, for
familien, osv. Har me det fokuset, er det kanskje litt enklare å finna gode og
konstruktive løysingar.
Og til det som er mitt neste poeng: Eg håpar verkeleg at statsråden i dette
arbeidet lyttar til industrien, til næringslivet sjølv, for dei har mange
konstruktive tiltak, og at ho òg søkjer breie løysingar i lag med
opposisjonspartia. For det er viktig at dei tiltaka som kjem på banen, er
slitesterke. Og, med all respekt for dagens regjering og regjeringspartia, det er
trass i alt ikkje eit så stort fleirtal dei representerer, så dess breiare basis
vedtak og ordningar har i Stortinget, dess meir slitesterke og trygge er dei.
Så er det nokre føringar som eg synest er viktige. Noko av utfordringa er det me
høyrde seinast i dag om at norsk industri seier at dei må få betre rammevilkår
slik at dei kan konkurrera ute. Eg er veldig einig i definisjonen, at dette er ei
global krise, og at ein må søkja globale løysingar, men samtidig er det ein rå
konkurranse landa imellom om nye investeringar, og då må me passa på at Noreg
ikkje rykkjer bak i køen. Me må sørgja for, bl.a. med betre avskrivingsreglar, at
me vert konkurransedyktige i konkurransen om nye investeringar. Me må sørgja for
eksportmoglegheiter for norsk industri, noko me er heilt avhengige av. At GIEK og
Eksportfinans har tilstrekkelege rammer, ikkje eit tungvint regelverk som skapar
unødvendige avgrensingar, er eit godt verkemiddel i så måte.
Så er me også i den situasjonen at industrien, ikkje minst aluminiumsindustrien,
tener lite pengar, at dei rett og slett er i ei likviditetskrise, eller dei
manglar kontantar, for å seia det slik, og dei har bedt om eit grep – å få utsett
innbetaling av selskapsskatten. Det er neppe eit grep som Finansdepartementet
hoppar i taket av – i alle fall ikkje av glede – med det vil vera effektivt for å
styrkja likviditeten. Det finst ei rekkje slike ting.
Så må me passa på at me brukar denne krisetida til å ta vare på og å vidareutvikla
kompetansen. Eg er glad for signala om meir fleksible pensjonsreglar, auka
løyvingar til forsking og utvikling, satsing på SkatteFUNN, osv., slik at me
skapar optimisme og framtidstru i næringslivet, og då kan me faktisk koma styrkt
ut av dette. Det kan visa seg at det som var krisetid, òg vart ei tid for vekst.
Det er det me håpar.
Statsråd Sylvia Brustad [14:19:31]: Slik jeg hører representanten Sørfonn, opplever jeg at vi er enige om det aller
meste. Fra Regjeringas side er vi også opptatt av å få til breie løsninger når det
går an – og det har jo vist seg i sakene om finanskrisa at det har vært mulig i
svært mange omganger, og det er jeg glad for. Det andre som sjølsagt er helt
avgjørende, er å ha tett dialog, men også å lytte til næringa sjøl – til
industrien og næringslivet for øvrig. Derfor har vi sjølsagt både tett og nær og
ofte kontakt, for det er sjølsagt de som vet best, hva som må til.
Så er det et punkt som representanten Sørfonn tok opp i hovedinnlegget som jeg
ikke rakk å kommentere i mitt svarinnlegg, og det gjelder kraftregimet og
langsiktige kraftavtaler. Det er jo sjølsagt kjempeviktig for store deler av vår
industri, og hovedelementet er å få til flere langsiktige avtaler. Boliden er jo
ett eksempel på det, men vi er nødt til å få flere.
Jeg viser også til omgjøringstilgangen som er der, og til utleieordninga. Enova
har nå historisk mye penger å bruke, de har aldri noensinne, så vidt jeg vet, hatt
så mye penger som de har nå. Det inngår også i et nytt kraftregime. Og
statsministeren lanserte jo også i går – og det kommer forslag om det i revidert
nasjonalbudsjett – penger til et nytt innkjøpskonsortium, slik industrien sjøl har
bedt om. På mange måter er det et slags samvirkelag, der man går sammen, etter den
franske modellen, for å få til løsninger og gode avtaler. Her kommer Regjeringa
til å foreslå 40 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett, lagt til Innovasjon Norge,
som skal kunne brukes til det som heter «bagatellmessig støtte», etter modell av
den franske modellen, og jeg håper Stortinget vil slutte seg til det.
Vi vil sjølsagt ha nær dialog med industrien om dette framover. Det betyr også at
vi vurderer ulike låne- og garantiordninger, også i forlengelsen av dette, i nær
dialog med industrien sjøl.
Jeg er derfor enig med representanten Sørfonn i at dette er et område som vi
sjølsagt både skal ha og hele tida har høyt på dagsordenen i forhold til å være
beredt til å trå inn med nye tiltak dersom det skulle være behov for det.
Så på tampen: Representanten var også inne på noe som er kjempeviktig, nemlig å
greie å beholde kompetansen. For vi må ikke gjøre den feilen, som av og til har
skjedd i krise før, at en mister nødvendig og god kompetanse ved mange bedrifter.
Vi må ruste opp vårt virkemiddelapparat slik at de har penger og ressurser å
stille opp med slik at kompetansen kan beholdes. Det mener jeg det er mange
muligheter til nå gjennom de ulike pakker som er vedtatt.
Gunvor Eldegard (A) [14:22:58]: Først vil eg seia til interpellanten at eg synest det er ein viktig debatt han tek
opp i dag, spesielt at han tek opp industrisamfunna sin situasjon og deira
forhåpentleg positive utgang av finanskrisa.
Sjølv er eg vaksen opp i ei lita bygd med ei veldig stor hjørnesteinsbedrift. Det
er heilt klart at når det skjer noko med hjørnesteinsbedrifta i ei bygd, rammar
det heile samfunnet. Det har me no sett i Høyanger. Det er over 300 ledige i
Høyanger. I eit så lite samfunn merkar ein det veldig godt. Me ser det på Karmøy,
der delar av aluminiumsfabrikken er lagde ned. Karmsund Verft er konkurs. Det er
faktisk 600 arbeidsledige på Karmøy no. Det er store og alvorlege tal i små
bygdesamfunn. Da er det viktig at me har ei regjering som er villig til å setja
inn tiltak til omstilling og tiltak for dei som mister jobben sin.
For oss i Arbeidarpartiet har arbeid til alle alltid vore jobb nummer ein. For me
veit at noko av det verste som kan skje eit menneske, er å mista jobben. Det
handlar om enkeltpersonar og familiane rundt, og om samfunnet som dei bur i.
Regjeringa har lagt fram fleire tiltakspakker, som er både store og omfattande,
men det er faktisk ikkje slik at Regjeringa kan kjøpa bildelar dersom ein
bilfabrikk går dårleg. Difor må me bruka denne krisa til å laga framtidas
arbeidsplassar. Difor må me bidra til omstilling.
Eg har lyst til å snakka litt om Årdal og det som skjedde der. Da me begynte denne
stortingsperioden, var det ganske kritisk i Årdal. Ein stor del av fabrikken
skulle stengjast ned, og over 200 kom til å mista jobben. Da gjekk staten inn med
store omstillingsmidlar, og me fekk ein ny dørfabrikk, som det har vore stor
diskusjon om. Det er Europas mest moderne dørfabrikk, og den går veldig bra. Og me
har fått ei ny, flott, moderne og framtidsretta solcellefabrikk i bygda. Hydro har
teknologisenteret sitt der og ønskjer å utvida det. I ei bygd som faktisk var
prega av utryggleik og fråflytting, har det snudd til optimisme og tilflytting. Eg
meiner me må sørgja for omstilling i andre små samfunn òg og kanskje gjera
omstillingsarbeid der, slik at dei får fleire bein å stå på i usikre tider.
Eg har lyst til å nemna noko, og det er at det er gjort mykje som gjeld desse
bygdene: Avskrivingsreglane er det f.eks. gjort noko med. Me har lagt inn
konjunkturavhengig skattelette, og det er eit tiltak som går direkte til bedrifter
som treng det, og som slit. Me har no lagt fram industrikraftregimet med
konsortieinnkjøp, som Jens snakka om i går. Me har oppretta Statens finansfond og
Statens obligasjonsfond på 50 milliardar kr. Alt dette til saman skal vera med og
bidra til at me kan bruka krisa til å laga nye arbeidsplassar og laga framtidas
arbeidsplassar.
Øyvind Korsberg (FrP) [14:27:12]: Interpellanten tar opp en viktig problemstilling. Det synes jeg er bra. Som
situasjonen nå er, har jo verdensøkonomien endret seg radikalt det siste halvåret,
og kanskje litt mer enn det. Situasjonen er alvorlig. Det er en betydelig redusert
vekst, og man ser en økende arbeidsledighet. Interpellanten nevnte at Spania har
20 pst. arbeidsledighet. Det er også tilfellet for enkelte lokalsamfunn i Norge at
arbeidsledigheten er oppe på det nivået.
Slik jeg oppfatter situasjonen så langt, har Regjeringen vært passiv, har
observert mye og kommet med lite handling for denne situasjonen. Riktignok har
Regjeringen kommet med såkalte krisepakker. De har kommet sent, men de har fått
støtte i Stortinget. Det har nok vært et krav fra opposisjonen og fra store deler
av næringslivet at dette burde ha kommet tidligere.
De prognosene Regjeringen la fram i forbindelse med statsbudsjettet for
inneværende år, mente Regjeringen den gangen var gode. Det viser seg at man har
bommet radikalt. Det advarte også opposisjonen mot da man behandlet
statsbudsjettet. Så er det også slik at før man kom til årsskiftet 2008/2009
varslet Regjeringen allerede den gang at man skulle komme med nye tiltak.
Kraftregimet har vært nevnt. Jeg tror alle husker valgkampen i 2005. Da var det
fakkeltog i forbindelse med Union i Skien. Det har ikke vært så mange fakkeltog
etter det. Jeg har iallfall ikke registrert at noen i Regjeringen har gått i
fakkeltog for bedrifter som har blitt nedlagt. Det er en kjensgjerning at løfter
om industrikraftregimet som denne rød-grønne regjeringen gikk til valg på, ikke er
innfridd. Hva som eventuelt vil komme i revidert, får man se på da, men jeg har
registrert at industrien er misfornøyd med at Regjeringen ikke har kommet med noen
tiltak for kraftkrevende industri. Det er mange måter å løse det problemet på. Et
av de tiltakene man kan innføre, er å få bygd ut mer kraft. Regjeringen har altså
vernet – for å ta et eksempel – Vefsna, som kunne ha gitt mye kraft i et område
som mangler det, man kunne ha satt i gang tiltak for å få bygd ut og fornyet
eksisterende kraftproduksjon, og man kunne også ha gjennomgått tidligere
verneplaner – alt dette for å få bygd ut ny, miljøvennlig og god kraft. Man kunne
også ha gjort tiltak for å få i gang en storstilt satsing på småkraft. At
industrien er misfornøyd, skjønner jeg godt. Så får vi se hva som kommer i
revidert. Det har vært sagt mye fra Regjeringens side, og jeg vil ikke gå inn på
noen konkrete tiltak i så måte.
Så er det blitt nevnt i innlegg fra flere her at enkelte bransjer er i krise.
Mange har pekt på aluminiumsbransjen og på at det blir produsert færre biler,
fordi etterspørselen er radikalt lavere. Men man kan gjøre noen grep også
nasjonalt. Ser man på Tyskland, ser man at de der har økt vrakpanten til ca. 23
000 kr – dersom man kjøper en ny bil. Det har det også vært fremmet forslag om i
Stortinget. Så vidt jeg vet, blir det ikke flertall for det forslaget. Det er ikke
sikkert at man ville fått opp bildelproduksjonen på Raufoss og andre steder ved å
vedta det forslaget, men man ville fått en storstilt utskifting av den norske
bilparken dersom man økte vrakpanten og satte ned avgiften. Og man ville oppnådd
flere ting: Det ville blitt etterspørsel etter biler, og man ville fått sikrere –
og også mer miljøvennlige – kjøretøy. Så det går an å foreta noen grep.
På en rekke områder tar Norge på seg rollen å være verdensledende. Når det gjelder
miljøvern, skal vi være verdensledende, og når det gjelder bistand, skal vi være
verdensledende. Hvorfor ikke foreta en del slike grep, for så å sende disse
signalene ut i verden? Da Tyskland økte sin vrakpant, ble det godt mottatt, og man
fikk det med seg i mange deler av verden.
Til slutt: Jeg registrerte at Jens Stoltenberg i sin 1. maitale snakket om at
manglende utbetaling av lønn kunne spre seg videre til andre bedrifter. Det
forventer jeg at statsråden kommer inn på i sitt innlegg, for dette er ikke å gi
forutsigbare, gode og langsiktige rammevilkår for næringslivet.
Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.
Elisabeth Røbekk Nørve (H) [14:32:40]: Arbeidsledigheten griper om seg. Bedriftsforbundets medlemsundersøkelse i mars
viser at over halvparten av småbedriftene venter tøffere tider. Den internasjonale
nedturen har rammet seks av ti medlemsbedrifter, ifølge undersøkelsen, og så godt
som alle disse oppgir nedgang i etterspørselen. Det er blitt vanskeligere å få lån
og å refinansiere lån. 35 bedrifter legges ned daglig – og tempoet øker.
Hvert eneste år har Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg med stort engasjement og
med stor skadefryd skjerpet skatten for norske bedrifter. Hvert eneste år har de
gjort arbeidsplassene mer sårbare, mindre konkurransedyktige og mindre trygge.
Regjeringen gav bedriftene og arbeidsplassene en giftpille ved å øke skattene med
11 milliarder kr, samtidig som finanskrisen satte inn. 50 000 små og mellomstore
bedrifter står nå på kanten av konkurs, og Regjeringens bidrag nå er å dytte dem
enda litt lenger ut på kanten.
Krisen er dypere enn fryktet, fordi Regjeringen valgte å la halvparten av
verktøykassen bli liggende ubrukt. Regjeringens krisepakker – alene – har vist seg
å ha liten effekt, og ledigheten er spådd å kunne stige til 150 000 neste år.
Statsråden viste til sviktende etterspørsel etter aluminium og at Regjeringen vil
bidra med omstillingsmidler til f.eks. Høyanger. Hva da med Sunndal – der også
over 400 nå har mistet jobben sin – vil man der få hjelp til omstilling på samme
måte? Og hva med vrakpanten – som er nevnt her tidligere – vil statsråden og
Regjeringen gjøre noe med det?
Høyre vil belønne dem som skaper framtidens jobber og verdier. Ekstraordinære
tider krever ekstraordnære tiltak og løsninger. Det aller viktigste ønsket fra
bedriftene nå er en reduksjon i arbeidsgiveravgiften, noe også Handels- og
Servicenæringens Hovedorganisasjon og Bedriftsforbundet prioriterer høyest.
Arbeidsgiveravgiften er en kostnad som gir press på lønnsomheten og gjør det
vanskeligere å beholde gode medarbeidere. Lavere arbeidsgiveravgift i en periode
vil gå rett på bunnlinjen til bedriftene og være et godt virkemiddel for å få opp
sysselsettingen. Høyre vil derfor redusere arbeidsgiveravgiften med 2,5
prosentpoeng, noe finansminister Kristin Halvorsen dessverre har avvist kontant,
ifølge Stavanger Aftenblad tirsdag 5. mai.
Tre dager senere, fredag 8. mai, trakk Trygve Hegnar i sin leder i Finansavisen
inn et interessant perspektiv i spørsmålet som gjelder lavere arbeidsgiveravgift,
nemlig at denne sal – inkludert regjeringspartiene – erkjenner at lavere
arbeidsgiveravgift har en positiv effekt på sysselsetting, fordi vi har ulik
avgift i ulike deler av landet. Mitt spørsmål til statsråden blir: Hvordan kan det
ha seg at Regjeringen kontant avviser forslaget fra Høyre om å sette ned
arbeidsgiveravgiften i ett år og på den måten bidra til å trygge jobbene?
Høyre er klar til å bruke mer penger på det som legger grunnlaget for velferden
vår, nemlig verdiene som vi skaper. Den beste politikken for folk flest er en
politikk som er god for norske bedrifter og arbeidsplasser, og som belønner dem
som driver fram de gode ideene. Høyre vil derfor reversere Regjeringens økning i
arveavgiften og i formuesskatten for familiebedrifter, samtidig som vi foreslår å
øke minstefradraget med 3 500 kr for alle ansatte.
Det kommer en tid etter krisen. Faren er stor for at arbeidsledigheten vil bite
seg fast i land som ikke har en strategi for å komme styrket ut av krisen. Arbeidsledigheten vil falle raskt i land som klarer å
omstille seg, klarer å være konkurransedyktige og å tenke framover.
Arbeidsledigheten vil falle raskest i land hvor nye bedrifter skapes, og hvor
private investorer satser. Det er derfor viktig å oppmuntre til gründerskap og
privat investeringslyst, framfor å straffe det.
Norge kan komme styrket ut av krisen hvis Regjeringen lytter til Høyre og tar i
bruk hele verktøykassen. Høyres tre stikkord er «skatt», «skole» og «samferdsel» –
skatt for å redde arbeidsplasser og skape nye, skole fordi den moderne økonomien
krever medarbeidere som har mye kunnskap, slik at de kan lage gode produkter og gi
gode tjenester, samferdsel fordi produktet skal ut til dem som har kjøpt det, og
slik at man ikke skal bli stående i endeløse trafikkøer.
Som sagt: Norge kan komme styrket ut av krisen hvis Regjeringen lytter til Høyre
og tar i bruk hele verktøykassen.
Ola Borten Moe (Sp) [14:37:46]: La meg, i likhet med nesten alle andre, si at det er et svært viktig tema
interpellanten tar opp. Det er selvsagt slik at dette temaet har vi det siste året
brukt mye tid på ikke bare å debattere, men også faktisk å gjøre noe med. Det er
vel ikke å overdrive å si at det er den saken som har preget det norske
nyhetsbildet og det globale nyhetsbildet siden bobla sprakk i fjor sommer en gang.
Så kan man ha ulike innfallsvinkler til det. Det ene er selvsagt at situasjonen er
alvorlig, ikke minst for dem som blir rammet fordi arbeidsplassene forsvinner,
spesielt i konkurranseutsatt sektor. Så kan man velge å sammenligne Norge med en
del andre land. Da vil man kunne konstatere at den politikken som er ført, den
næringsstrukturen som vi har, og den posisjonen som vi har, relativt sett er langt
bedre enn i veldig mange andre land. Det tror jeg det kan være grunn til å dvele
ørlite grann ved, rett og slett fordi vår verdiskapning, vår arbeidsledighet og
vår relative posisjon er etter mitt skjønn langt bedre – heldigvis – enn i veldig
mange land det ellers ville vært naturlig å sammenligne seg med. Ingen vet om
dette er en situasjon som vil vare, og om vi vil klare å bevare dette forspranget
eller denne fordelen. Det er å håpe, men den typen garanti har vi selvsagt ikke.
Jeg velger å tro – noe jeg er ganske sikker på – at den politikken Regjeringen og
Stortinget har ført de siste månedene og det siste trekvart året, har vært en
betydelig medvirkende årsak til det, både budsjettpolitikken, som har vært
ekspansiv, krisepakkene som har vært fremmet på løpende bånd, ikke minst for å få
fart på finansinstitusjonene og kredittflyten, og alle andre tiltak som har vært
lagt fram.
Når jeg reiser rundt om i landet og prater med folk, virker det som om det er en
rimelig grad av åtgaum, en rimelig grad av tilfredshet, en rimelig grad av
erkjennelse av at man blir tatt på alvor, og at Regjeringen handler og løser de
utfordringene vi står overfor.
Så tror jeg at vi alle sammen skal være ydmyke med hensyn til at situasjonen er
dynamisk. Den kan komme til å forandre seg. Vi er hele tiden nødt til å følge med,
være aktuelle og på hugget i forhold til eventuelle nye tiltak. Det har både
statsråden, Regjeringen som sådan og for så vidt også statsministeren varslet at
man skal være. Dersom det er nødvendig med nye tiltak, vil nye tiltak komme. Det
er i grunnen ikke så veldig mange andre måter å angripe den situasjonen som vi er
en del av, på.
Det tenkte jeg for så vidt skulle være mitt bidrag her i dag. Jeg er utålmodig og
søkende med tanke på framtiden, men relativt godt fornøyd med det som er prestert
så langt.
Leif Helge Kongshaug (V) [14:41:47]: Det siste halve året har det vært mye fokusering på den såkalte finanskrisen. Min
analyse er at finanskrise vil vi også ha i framtiden. Det er en viktig sak
interpellanten har satt på dagsordenen. Det er godt også å få drøftet en slik sak
mer spesifikt opp mot ensidige industristeder som blir rammet av den såkalte
finanskrisen. Vi får flere anledninger til å diskutere dette. Allerede på fredag
blir revidert budsjett lagt fram, og det er preget av at vi har en slik krise.
Når vi snakker om en finanskrise i dette landet, er det egentlig en eksportkrise
vi snakker om, for vi er så heldig stilt økonomisk at vi har muskler til å kunne
sette inn nasjonale tiltak som er ganske målrettede, og som virker inn på
innenlands aktivitet. Det er tiltak som på mange områder er velkomne. Det gjelder
både vedlikehold av offentlige bygninger og forsering av ulike prosjekter, f.eks.
innenfor samferdsel.
Det som det ikke er så enkelt å gjøre noe med, er at vi er et eksportrettet land.
Og siden markedet har sviktet ute i den store verden, har vi oppdaget at vi ikke
har innflytelse over det, verken politikerne eller andre. Så det vi snakker om, er
egentlig en eksportkrise. I en slik situasjon er det viktig at vi ser på de
rammebetingelsene som bedriftene våre har, som permitteringsreglene, som har blitt
forbedret. De må være fleksible, slik at de er tilpasset den akutte situasjonen vi
har nå. Det vi egentlig snakker om, er at vi må ha et smidig regelverk som gjør at
vi tar vare på kompetansen, som også andre talere har vært inne på her, for vi må
ha tro på at dette går over. Derfor er det viktig at kompetansen fortsatt er til
stede i bedriftene. Det er viktig at det blir bevilget midler til bedriftsintern
opplæring slik at bedriftene faktisk kan øke kompetansen i en vanskelig tid og
også fokusere på omstilling, slik at når krisen er over, er bedriftene enda
sterkere stilt.
Vi kommer heller ikke utenom at næringslivet må omstille seg til enhver tid. Vi
har en finanskrise, men vi har også en klimakrise. Det er uante muligheter
innenfor klimateknologi til å skape arbeidsplasser. Vi har kompetanse i Norge i
dag, ikke minst innenfor verkstedindustrien, og for så vidt innenfor annen
industri, som ved omstilling er egnet til produksjon av fornybar energi. Derfor
forventer jeg at det blir stimulert til at bedrifter kan gå inn på det som er den
store utfordringen, og der de store arbeidsplassene vil komme i framtiden, nemlig
innen klimateknologi. Venstre har derfor fremmet forslag om å opprette et fond for
å kunne få fart i omstillingen mot klimateknologi.
I Danmark er det 40 000–50 000 arbeidsplasser innen f.eks. vindmølleproduksjon, i
Tyskland er det flere hundre tusen. I Norge har vi mye vind, men vi har få
arbeidsplasser. Vi har kompetanse og industri som burde innstilt seg på dette, og
virkelig sett muligheten for å skape nye arbeidsplasser her.
Til slutt har jeg et hjertesukk. Vi snakket om 2–3 pst. arbeidsledige, og at det
kanskje blir opp mot 5 pst. arbeidsledige. Men vi har en gruppe som allerede har
mellom 8 og 9 pst. arbeidsledighet, og det er ungdom under 25 år. På Tekst-TV
kunne vi i dag lese at innen kort tid vil denne gruppen kanskje fordoble seg,
altså til opp mot 15 pst. Dette er ungdommer som skal ut i arbeidslivet, og vi vet
hvor viktig det er at nettopp disse kommer i arbeid for å være med og gjøre en
innsats for å bære velferdssamfunnet videre. Så jeg forventer at når revidert blir
lagt fram, kommer det også midler til nettopp den gruppen – og ikke minst til
universiteter og høyskoler for å ta vare på den kompetansen som ønskes, og for å
få de økte studieplassene som ønskes.
Inge Ryan (SV) [14:47:11]: Det er sagt mye klokt i denne debatten, ikke minst fra statsrådens side, men også
andres innlegg syns jeg viser at man har en tilnærming til dette som jeg slutter
meg veldig mye til.
Jeg har lyst til å gjøre meg to–tre refleksjoner. Det ene går på dette med
betydningen av en sterk offentlig sektor og en sterk politisk styring. Sjøl om
Norge er rikt på penger, tror jeg også vi har et system som ivaretar folk når vi
kommer ut i krevende situasjoner, et system som er bygd opp gjennom mange år, og
som er en viktig grunn til at krisen blir mindre tøff for folk flest i Norge enn i
en del andre land. Vi har et skolesystem, et helsevesen, ordninger for folk som
blir ledige, osv., som gjør at dramatikken blir langt mindre enn f.eks. i et land
der man ikke har ordninger ved arbeidsledighet, der man betaler skolene sjøl, der
man betaler helsevesenet sjøl, osv. Det at vi har den velferdsmodellen som Norge
har bygd opp gjennom mange, mange år, tror jeg folk nå setter enda mer pris på enn
tidligere, fordi man ser at i krevende situasjoner er det et nettverk på alle
områder, slik at dramaet blir mindre enn i en del andre samfunn.
Den andre refleksjonen går på dette med de mulighetene som en krise gir, og
kanskje nødvendigheten av at vi fikk en krise. På bakgrunn av de rapportene og den
informasjonen som iallfall jeg har fått når det gjelder klimautfordringer og
miljøutfordringer, var det nok også behov for at verden roet seg litt ned. Nå ser
vi at bilindustrien i USA, som har en av de største utfordringene med hensyn til
dette klima, kaster seg rundt og skal begynne å produsere en ny type biler, biler
som bl.a. går på elektrisitet og på andre drivstoff, og som bruker langt mindre
drivstoff. Det er bare et eksempel på at en krise fører til at vi nå må tenke på
en annen måte, at vi må omstille oss. Jeg tror dette er en utfordring som også er
viktig for enkelte bedrifter her til lands, men vi er dyktige, vi må se framover,
og vi må omstille oss.
Det var slik i Stavanger. Jeg vet ikke hvor mange hermetikkfabrikker det var i
Stavanger da kjøleskapet i sin tid kom. Men det var ganske dramatisk for
hermetikkindustrien da kjøleskapet kom. Men også der måtte man kaste seg rundt og
si: Hva gjør vi nå, når vi har fått en konkurrent som kjøleskapet? Jo, vi må tenke
på nye måter, og vi må skape nye arbeidsplasser. Og i Rogaland må man kunne si at
man har lyktes med omstilling. Likeens var det på Kongsberg, som først var et
sterkt gruvesamfunn. Senere gikk de over til våpenproduksjon, og nå er de verdens
ledende på undervannsteknologi, osv. Jeg tror at i krise kan man jo også se det
slik at det er positivt at folk får prøve seg litt, og at det kan være positivt at
man tenker seg om og kanskje får omstilt bedriftene i en mer miljøvennlig retning
og blir mer framtidsrettet.
Den tredje refleksjonen går på dem som blir arbeidsledige. Her tror jeg vi har en
utfordring som vi må jobbe enda hardere med. Flere – bl.a. Kongshaug i det siste
innlegget – har vært inne på at en måtte sørge for at flere fikk studieplass. Det
er veldig fornuftig. Men uansett tror jeg det er viktig at man tenker slik at når
folk blir arbeidsledige, skal vi gjøre alt vi kan for at de bruker den tida de er
ledige, til å fylle på med kompetanse, slik at de er dyktigere når de kommer
tilbake på jobb. Enten det dreier seg om tre måneder, seks måneder eller i verste
fall et år, bruker man tida fornuftig, for arbeidsledige skal uansett ha ytelser
gjennom Nav, og det er bra. Men det at man i tillegg har noe å gå til hver dag ved
at de får opplæring, tror jeg er kjempeviktig, for da kommer man inn i en god
sirkel. Det gjelder ikke bare den personen som får kompetanse og påfyll, men det
gjelder hele nasjonen. Hvis det er 100 000 arbeidsledige, f.eks., og alle får
kompetanseheving, blir det et voldsomt kompetanseløft til sammen for Norge som
nasjon. Derfor håper jeg framover – hvis ledigheten stiger og den biter seg fast –
at vi finner løsninger og ordninger som gjør at de som er ledige og får dagpenger
eller ytelser, samtidig får sjansen til å bli dyktigere, noe som er bra for dem
sjøl, men også for landet.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:51:58]: Utgangspunktet mitt for interpellasjonen var at me har ein alvorleg situasjon, og
eg hadde eit mål om at me må få utnytta ein utfordrande situasjon til å skapa nye
moglegheiter, vekst og ei positiv utvikling. Og eg er rimeleg fornøgd, for når ein
tenkjer over at det berre er fire månader til stortingsvalet, synest eg debatten
har vore prega av at ein har prøvd å finna samlande løysingar, og at det er vilje
til å finna samlande løysingar.
Det er nokre tiltak som står fram, og som eg må få gjenta: For det første at
Regjeringa er tydeleg på tiltak for å betra rammevilkåra for norsk industri.
Avskrivingsreglane har vore nemnde. Me må ikkje tapa i konkurransen med utlandet
når det gjeld nye investeringar. Så er det dette med forsking og utvikling – at
ein satsar maksimalt, tek vare på den kompetansen ein har, utviklar ny kompetanse,
at me er på hogget, er i elitedivisjonen på verdsbasis. Der har me vore, og der
skal me vera.
Statsråden var for så vidt innom omstillingsmidlar, men eg oppfatta ikkje heilt om
ho slutta seg til tanken om eit nærings- og omstillingsfond som spesielt gjeld
kommunar der det er snakk om store hjørnesteinsbedrifter, og som dei kan bruka til
å skapa aktivitet, vekst og utvikling.
Eg var òg innom dette med å få styrkt likviditeten. Me har bankpakker, og alt
dette er greitt, men næringslivet har sjølv bede om at ein kanskje kunne gå nokre
praktiske, litt utradisjonelle vegar, med utsetjing av f.eks. ein del skatte- og
avgiftstypar, nettopp for å få styrkt likviditeten i ein omstillingssituasjon.
Eg vil nemna eit praktisk tilfelle berre for å illustrera måten eg trur me kan
driva dette fram på. Me har lang erfaring med offshoreinstallasjonar, krevjande
installasjonar i farvatn som er ganske så heftige. Det er òg snakk om
hav-vindmøller, altså å produsera vindkraft offshore. Me har kompetansen når det
gjeld installasjonar som kan stå og bevega seg der ute, men me manglar litt
kompetanse på dette med vindmøller. Dersom ein hadde fått pusha dette gjennom og
fått bygd nokre vindkraftverk på land – det er fleire av desse som står klare –
hadde me òg auka kompetansen vår på dette området. Så kunne ein kopla saman
kompetansen me har når det gjeld å byggja vindmøller på land, med den
offshoreerfaringa me har. Det vert ein synergi som ville gjera oss ganske
uslåelege både når det gjeld å byggja offshorevindmøller her til lands og òg det å
gå utanlands med dette.
Til slutt: Poenget mitt er at me må å ta vare på optimismen og framtidstrua i
næringslivet. Ingenting er umogleg, det er berre det at noko tek litt lengre tid
enn andre ting.
Statsråd Sylvia Brustad [14:55:09]: Jeg syns denne diskusjonen har vært nyttig. Vi skal ta på alvor de utfordringer
som disse økonomiske nedgangstidene gir, også i forhold til oss. Det er ingen som
kan si noe om hvor lenge de vil vare eller noe om dybden i dette. Men vi må være
forberedt på at dette kan ta tid. På den ene sida er det ingen tvil om at det er
en alvorlig situasjon, som vi tar på største alvor. Men på den andre sida er jeg
også enig med de talere, f.eks. representanten Ryan, som her var inne på at det
også ligger noen muligheter i dette. Det var også interpellanten inne på. Det er
en utfordring vi skal greie, og vi vet at det kommer til å snu.
Vi vet alle sammen at de mulighetene handler om mange nye arbeidsplasser innenfor
f.eks. miljøteknologi. Det er to store kriser som det snakkes om i alle land nå,
det er ikke minst miljøkrisa og matvarekrisa – jeg ser landbruksministeren er til
stede – og det er også finanskrisa. Her er det muligheter til å kople disse
krisene for å skape nye, mer framtidsrettede arbeidsplasser.
Jeg hører på debatten, og jeg er ikke overrasket over at det er noe ulike
synspunkter på hvilke tiltak en ønsker. Jeg har respekt for det – og for at det er
noe ulike synspunkter på hvor mye staten bør bidra med i norsk næringsliv. Vi er
opptatt av at de midler vi setter inn, må brukes riktig.
Men la meg kommentere spesielt synspunktene fra Høyre, som er veldig opptatt av
arbeidsgiveravgiften og av å redusere den. Når vi ikke er tilhengere av det, er
det fordi vi mener at det er en svært lite målrettet ordning. Jeg merker meg også
at sjeføkonomen i First Securities, Harald Magnus Andreassen, som jeg skjønner er
medlem av Høyre, har uttalt til E24 at dette er et dårlig tiltak.
Når det så gjelder det Fremskrittspartiet sier om at løftet om et nytt
industrikraftregime fortsatt ikke er innfridd, er det feil. Det er altså slik at
det nye kraftregimet vil, som det gamle, ha flere ulike byggeklosser. Det er
langsiktige kontrakter, det er Enova, det er omgjøringstilgang, utleieordning og
et nytt innkjøpskonsortium som det også kommer forslag om penger til i revidert,
som kommer på fredag.
I tillegg har fagbevegelsen og industrien foreslått at Innovasjon Norge eller
andre aktører skal kunne gi lån eller garantier for kraftkjøp til
innkjøpskonsortier på markedsmessige vilkår med pant i krafta. Det er også noe som
vi ønsker å få til. Vi skal altså sørge for at vi får til mange langsiktige
kraftkontrakter også for framtida, noe som er avgjørende for store deler av norsk
industri.
Presidenten: Då er debatten i sak nr. 8 avslutta.