Presidenten: Etter ønske frå kommunal- og forvaltingskomiteen vil presidenten foreslå at
taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.
Vidare foreslår presidenten at det blir gjeve høve til tre replikkar med svar
etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innafor den fordelte taletida.
Vidare foreslår presidenten at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den
fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Arild Stokkan-Grande (A) [12:06:11] (ordfører for saken): Det er vanlig at antall asylsøkere svinger fra år til år.
Det er selvfølgelig utfordrende fordi det handler om at man til enhver tid må ha
gode mottaksordninger og effektiv saksbehandling. Med store variasjoner over kort
tid får vi ekstra utfordringer.
Bakgrunnen for dette Dokument nr. 8-forslaget er at vi har hatt en økning i antall
asylankomster til Norge det siste året. Problemet er ikke mange søkere, men at for
mange av dem ikke har beskyttelsesbehov. Det var også bakgrunnen for at
Regjeringen lanserte innstramningstiltak i fjor høst. Så langt tyder tallene på at
Regjeringen lykkes i arbeidet med å få ned antall asylsøkere som ikke har behov
for beskyttelse.
Etter mitt og flertallets syn bør tiltak for å redusere antall asylsøkere først og
fremst rettes mot det å få raskere avklaring av søknader og effektuering av
vedtak. Lykkes man på disse to områdene, vil det sende tydelige signaler til
omverdenen, noe som også vil få ned antall ankomster. Det vises i innstillingen
til en rekke tiltak som er iverksatt for å få raskere avklaring på søknadene. En
nyvinning, det såkalte Torshov-prosjektet, har gitt positive erfaringer, og
erfaringene vil bli brukt i arbeidet med å effektivisere behandlingen av søknader
fra andre grupper.
Det er også svært bekymringsfullt at så mange av søkerne ikke bidrar til å avklare
sin identitet. Her er det for tiden en utredning på gang, og det er hele tiden
viktig å finne tiltak som motiverer folk til å bidra til å avklare sin ID. Det vil
redusere saksbehandlingstiden betydelig.
Når det kommer til effektuering av vedtak, er det helt avgjørende at vi hele tiden
leter etter tiltak, og at vi ser de ulike tiltakene i sammenheng. Altfor mange
personer med avslag blir værende i Norge, og mange forsvinner for norske
myndigheter. Dette er et problem for de aller fleste europeiske land, og jeg vil
presisere at Regjeringen allerede har gjort svært mye i arbeidet med bl.a. å få
til flere returavtaler.
Komiteen var for ikke lenge siden på besøk i Frankrike og fikk presentert den
samme problematikken der. Det hjelper ikke med verdens raskeste avklaring, ei
heller med en eventuell interneringsordning, hvis vi aldri – uansett – får dem som
har fått avslag, ut. Komiteen er derfor tydelig på at opprinnelseslandene må
kjenne sitt ansvar for å ta imot sine egne borgere. Den enkelte har selvsagt et
ansvar for å respektere avslaget og selv reise hjem, men det er også viktig at
myndighetene har mulighet for å gjennomføre tvangsmessige returer, da vi ser at
altfor få reiser frivillig. Da er tilbaketakelsesavtaler helt essensielt.
I dette arbeidet er det viktig å ta i bruk et helhetlig sett med virkemidler som
kan stimulere opprinnelseslandene til å ta imot sine borgere. Først og fremst kan
dette handle om bygging av infrastruktur og bistand til reintegrering for den
enkelte. Utdanning, arbeid og bolig er også elementer som benyttes og vurderes.
Jeg mener også at europeiske land kan gjøre mer i fellesskap på dette området.
Tiltakene virker mye bedre om de er samordnet enn om hvert enkelt land skal
forsøke å få til returavtaler. Komiteen ber også Regjeringen ta et europeisk
initiativ for å få til et samordnet tiltaksspekter, både overfor de landene som
samarbeider om å ta imot sine innbyggere, og for de landene som velger ikke å
samarbeide.
Et flertall i komiteen mener at det også i Norge er behov for en samlet og
enhetlig returpolitikk. Selv om et økt antall asylsøkere fører til et stort press
på forvaltningen, er det viktig å være edruelig. Vi må ikke få panikk av den
grunn. Det er viktig å være tydelig på at vi fortsatt skal overholde våre
internasjonale forpliktelser, og at tiltakene vi gjennomfører, ikke må føre til at
vi risikerer å sende ut folk som faktisk har et beskyttelsesbehov.
Per-Willy Amundsen (FrP) [12:10:59]: Norsk asylpolitikk er fullstendig ute av kontroll. Det er ikke noe som sies av
Fremskrittspartiet alene, men det er et faktum – dersom man skal tro på de
internasjonale statistikkene som foreligger på verdensbasis.
Vi har en situasjon hvor Norge i 2008 var det landet i verden som mottok flest
asylsøkere i forhold til innbyggertallet. 2008 var på mange måter et rekordår, men
på tross av de 13 såkalte innstrammingstiltakene som Regjeringen lanserte i
september i fjor, ser asyltilstrømningen fremdeles ut til å øke – i hvert fall
hvis vi skal legge statistikken for de første månedene i året til grunn. Dette
viser at denne regjeringen overhodet ikke har løsningen på en håndterbar
asylpolitikk.
Svært mange av dem som kommer og søker asyl, har grunnløse søknader, og de trenger
overhodet ikke noen beskyttelse, i hvert fall ikke etter flyktningkonvensjonen, og
det på tross av at Norge har en svært liberal holdning når det gjelder hvordan man
velger å fortolke flyktningbegrepet. Det synes åpenbart at denne regjeringen er
klar for å bli skiftet ut, dersom man ønsker å få ryddet opp i norsk asylpolitikk.
På tross av dette er det litt gledelig å lese det Dokument nr. 8-forslaget som
ligger til behandling i dag. Det er svært mange gode forslag der, og
Fremskrittspartiet stiller seg bak de aller fleste. Vi deler mange av de
synspunktene som fremkommer i forslaget fra Høyre.
Likevel er dette litt spesielt. Jeg vil særlig henlede oppmerksomheten på det som
går på å se sammenhengen mellom bistand på den ene siden og retur av grunnløse
asylsøkere på den andre siden. Det er flott at man nå går i retning av å gjøre
dette i større grad. Men det er ikke mer enn knapt to år siden Fremskrittspartiet
ble hudflettet da vi lanserte nettopp det samme forslaget i forbindelse med
behandlingen av den nye utlendingsloven i Ot.prp. nr. 75 for 2006–2007. Nå er det
blitt gangbar politikk for flere. Det er bra. Det er et skritt i riktig retning.
Jeg registrerer også at det er en del av den generelle debatten på innvandrings-
og integreringsfeltet. I løpet av de siste månedene – for ikke å si de siste ukene
– har vi opplevd at mange partier, særlig de store, etter hvert begynner å
adoptere Fremskrittspartiets forslag til innvandrings- og integreringspolitikk,
noe som i og for seg ikke er noe nytt. Men det begynner å skje i et langt større
tempo enn tidligere. Det gleder vi oss over i Fremskrittspartiet, selvfølgelig,
men vi håper jo at man når man nå i større grad gir tilslutning til gode
fremskrittspartiforslag, også i neste runde følger opp gjennom reell politikk, og
at dette ikke bare er retoriske poenger eller retoriske øvelser man driver på med
i forkant av valgkampen. Det vil i så fall være svært trist.
Jeg vil i hvert fall i utgangspunktet håpe og tro at det er en reell vilje til å
gjøre helt grunnleggende og nødvendige forflytninger av norsk innvandrings- og
integreringspolitikk, spesielt når vi snakker om asylpolitikken.
På den bakgrunn vil jeg ta opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.
Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har teke opp dei forslaga han refererte til.
Bent Høie (H) [12:15:52]: I løpet av det siste året har Høyre fremmet tre omfattende representantforslag om
en alternativ asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk. Først fremmet vi et
omfattende innstrammingsforslag som skulle bidra til å håndtere den situasjonen en
var i sommeren 2008, med en altfor stor tilstrømming av grunnløse asylsøkere. Så
fremmet vi et forslag om 23 konkrete nye forslag når det gjaldt en bedre
integreringspolitikk. Og så har vi i dette forslaget fremmet forslag om en
omfattende, samlet, ny utsendelsespolitikk. Dette siste forslaget baserer seg på
den situasjonen at vi har mellom 18 000 og opp mot 30 000 personer som oppholder
seg ulovlig i Norge, og som skulle ha vært sendt ut. Med den høye tilstrømmingen
vi har hatt de siste årene, vil naturligvis antallet øke etter hvert som søkerne
får avslag og ikke blir transportert ut.
Da er det behov for å samle ansvaret for utsendelsespolitikken og få en felles
politikk på dette området. På mange måter har dette vært fraværende i den
politiske diskusjonen, fordi alle har sagt at dette er politiets oppgave, og så
har en ikke diskutert dette videre. Vi er derfor opptatt av bl.a. å se på de
erfaringene som man har gjort i Frankrike, ved å samle dette myndighetsområdet –
økonomien og virkemidlene på dette området – ett sted. I dag er dette spredt
mellom Justisdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og
Utenriksdepartementet.
Vi er derfor glad for at et flertall i komiteen, bestående av to av
regjeringspartiene, sier at det er behov for en mer samlet utsendelsespolitikk, og
vi håper at også statsråden senere kan bekrefte at Regjeringen vil jobbe videre
med dette.
Vi er også glad for at vi har fått tilslutning av et flertall, med unntak av ett
av regjeringspartiene, til å få vurdert å bruke bistandsmidler i større grad for å
få på plass returavtaler.
Vi er overrasket over at regjeringspartiene og statsråden fortsatt skryter uhemmet
av Torshovprosjektet, som i realiteten har smuldret opp, gjennom at Politiets
utlendingsenhet har trukket seg fra prosjektet og ikke lenger konsentrerer seg om
å behandle saker der personer med stor sannsynlighet vil få avslag. Vi er redd for
at det at Torshovprosjektet smuldrer opp, vil gjøre arbeidet med å jobbe i den
retning – som jeg mener er helt riktig – vanskeligere. Det er også for oss et
bevis på at det ikke er noe trykk på dette fra Justisdepartementets side, for
dette er ikke Justisdepartementets hovedfokus, de tror at dette er Arbeids- og
inkluderingsdepartements ansvar, noe det ikke er. Det bekrefter behovet for de
tiltakene som ligger i saken.
Mens komiteen behandlet denne saken, oppstod også de såkalte Taliban-sakene
gjennom flere oppslag i Aftenposten. Tre av forslagene i innstillingen har
tilknytning til det. Det ene forslaget er å gi en instruksmyndighet overfor UNE,
tilsvarende det man har overfor UDI i prinsippspørsmål, slik at man igjen kan få
en politisk styring med prinsippspørsmål og UNEs avgjørelser. Dette forslaget har
fått Fremskrittspartiets, Kristelig Folkepartis, Venstres og Høyres tilslutning,
men jeg er skuffet over at ikke regjeringspartiene kan være med på dette.
Det neste forslaget er knyttet opp til at disse sakene har avslørt at det i hvert
fall i beste fall er en usikkerhet knyttet til i hvor stor grad en har gode nok
rutiner til å følge opp utsagn som innebærer at personer åpenbart har gjort noe
som er straffbart, der Norge har internasjonale forpliktelser til å
straffeforfølge, og hvordan rutinene for det er i UDI og i UNE. Dette forslaget
blir dessverre også nedstemt.
Det tredje forslaget dreier seg om å endre praksisen til UDI når det gjelder
beskrivelsen av tilknytningen til Taliban som et forhold som skal legges i den
positive vektskålen når en vurderer grunnlaget og behovet for beskyttelse. Dette
forslaget får dessverre bare Høyres, Fremskrittspartiets og Venstres tilslutning.
Alle disse tre forslagene mener vi vil være en helt nødvendig oppfølging av disse
sakene og flere saker vi har sett denne våren. Jeg er redd for at hvis det ikke
blir gjort noe med dette nå, vil vi komme i en veldig vanskelig situasjon, ikke
minst vil det undergrave befolkningens tiltro til at asylinstituttet er det det
skal være, nemlig et grunnlag for å gi beskyttelse til mennesker som har behov for
vår beskyttelse.
Rolf Reikvam (SV) [12:21:18]: La meg presisere innledningsvis at alle mener jo at har man fått avslag på en
søknad, så skal man ut. Det er ikke det som er problemstillingen, det er vi alle
enige om. Spørsmålet er hvilke metoder vi er villig til å ta i bruk for å gjøre
dette.
Jeg forstår Per-Willy Amundsen, som roser Høyre og også ønsker dem mer eller
mindre velkommen etter, for det aller meste av dette er jo forslag som
Fremskrittspartiet har hatt tidligere. Så det at de nå føler at de har fått støtte
fra Høyre, må jo være hyggelig.
Jeg ser også med gru fram til en valgkamp der konkurransen om å være mest
restriktiv, være den som markerer seg sterkest ved å gå løs på minoriteter og
asylsøkere, er det som på mange måter skal framstå. Det synes jeg ville være lite
verdig for vårt demokrati.
Jeg reagerer på flere av forslagene, og jeg reagerer på at Høyre fremmer dem. Vi
som har et visst slektskap med det gamle verdikonservative Høyre, synes dette er
merkelig, i hvert fall opplever mange av oss det som merkelig. Her ser vi et Høyre
som går i retning av Fremskrittspartiet.
Det foreslås at bistandsmidler skal vurderes brukt overfor land for å få etablert
returavtaler. Hvis man ikke får til avtaler eller får til et eller annet, kan
bistandsmidler sannsynligvis trekkes inn eller reduseres – det er vel det som
ligger i det, går jeg ut fra, det er det som er tenkningen og refleksjonen bak
dette. Dette kan ikke være verdig. Vi har jo en utenriksminister som tidligere har
avvist dette og sagt at det er uaktuelt å bruke bistandsmidler i enn sånn
tenkning. Dette er å rette baker for smed. Har vi et land som sliter med å kunne
ta imot folk som har flyktet av ulike grunner, og ikke er i stand til å etablere
en avtale med oss, skulle vi si: Ok, da går vi løs på bistandsmidlene, da får dere
redusert bistandsmidlene. Dette er jo et press og en måte å opptre på
internasjonalt som etter min oppfatning vil være uverdig for oss.
Jeg reagerer også på en del andre forslag, f.eks. dette med bruk av forvaring.
Hvis en asylsøker begår en kriminell handling, skal det vurderes å bruke
forvaring. Det som er det grunnleggende prinsipp i norsk strafferett, er at du
skal dømmes for handlingene du gjør. Det har noe med rettsstaten, det har noe med
hele personvernet, det har noe med likebehandling å gjøre. Det er klart at
kriminelle, helt uavhengig av om de er asylsøkere eller hva det er, skal straffes.
Men at dette i tillegg skal føre til en straff i forhold til asylsøknaden, er på
mange måte å si: Du skal få en straff, men i tillegg skal du også straffes på et
annet område. Dette går på personvernet, dette går på rettighetene til folk.
Gjentatte kriminelle handlinger begått av en asylsøker skal altså få konsekvenser
for utfallet av søknaden.
Vi ønsker selvsagt ikke kriminelle asylsøkere, det er ikke det som er poenget
vårt. Men vi får holde fast ved et grunnleggende prinsipp: Folk skal behandles
likt innenfor norsk straffelovgivning og få den straffen de skal ha i henhold til
den handlingen som de har begått, uavhengig av om de er asylsøkere, eller om de er
noe annet. Det prinsippet må vi holde fast på. Vi må ikke i tillegg legge inn
andre ting, sånn som at dette kan få konsekvenser for det og det. Det blir helt
galt. Dette går jo på de helt grunnleggende rettighetene til oss alle, også til
dem som kommer til Norge og søker om asyl.
La meg helt til slutt kommentere det forslaget som går på MUF-erne. Jeg er veldig
glad for at vi har kommet et hakk videre i forhold til den store gruppen, at det
nå er ute på høring, eller kommer ut på høring, et forslag til ny forskrift, og at
de nå får en behandling på samme måten som andre, en behandling i forhold til de
generelle reglene. Mange av dem har nå bodd i Norge i nesten ti år, og ut fra de
generelle reglene som gjelder, som ligger i loven, og som ligger i forskriftene,
skal tilknytning til riket vektlegges. Det vil jo nå gjelde for den nye
behandlingen av denne gruppen. Jeg regner med at de da får en fair behandling, en
rettferdig behandling, på samme måten som alle andre, og at de blir behandlet i
forhold til de generelle reglene som gjelder.
Bjørg Tørresdal (KrF) [12:26:38]: Samtidig som vi har debatt i Stortinget om tiltak for å redusere tilstrømning og
økt utsendelse av grunnløse asylsøkere, markeres World Refugee Week verden over.
FNs høykommissær for flyktninger – UNHCR – og deres støttespillere setter denne
uken søkelyset på motet og utholdenheten til millioner av mennesker som er tvunget
til å flykte fra sine hjem på grunn av krig, konflikter og forfølgelse.
Anledningen blir også brukt til å spre kunnskap og forståelse om flyktninger og
andre fordrevne mennesker.
I tider da vi for det meste diskuterer innstramminger i asylpolitikken vår og
hvordan vi mest mulig effektivt skal få sendt folk ut, kan det være fint å bli
minnet om hvilken verden vi lever i.
I går la Flyktninghjelpen fram flyktningsregnskapet for 2008. Regnskapet viser at
litt over 41 millioner mennesker er på flukt i verden ved inngangen til 2009.
Somalia er et av landene som har hatt den største veksten i antall
internflyktninger i forhold til befolkningstall i løpet av 2008. I dag er 13 pst.
av befolkningen på flukt i eget land. I tillegg har over en halv million somaliere
flyktet ut av landet, mange av dem til overfylte flyktningleirer i Kenya. Noen av
dem har kommet til Norge. I Somalia er den humanitære situasjonen blitt stadig
verre i løpet av det siste året.
Over syv millioner mennesker ble drevet på flukt bare i 2008. Som
forslagsstillerne påpeker i sitt Dokument nr. 8-forslag: For tiden finner 15 000
av dem, pluss/minus, veien til Norge. For tiden er det ifølge UDI 50 pst. av disse
som har behov for beskyttelse. Ja, jeg er klar over at det er de andre 50 pst.,
altså de som ikke har behov for beskyttelse, som er temaet for denne
innstillingen. Men i vår iver etter å få disse ut av landet, er jeg redd for at vi
innfører tiltak som rammer folk som trenger beskyttelse.
Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet,
går i innstillingen inn for at generell bistand skal kunne brukes som et
pressmiddel i forhandlinger om returavtaler. Det er for meg et grelt eksempel på
hvor langt man er villig til å gå, og det er et klart eksempel på at man er villig
til å innføre tiltak som vil ramme de aller fattigste i denne verden. Jeg
registrerer at SV ikke deler resten av regjeringskoalisjonens syn i denne saken.
Kristelig Folkeparti mener at bortfall av generell bistand er feil virkemiddel for
å nå målet, nemlig å få avsenderland til å ta imot egne borgere. Kristelig
Folkeparti deler utenriksminister Jonas Gahr Støres syn på denne saken, som han
gjorde rede for i spørretimen den 18. mars i år. Utenriksministeren fikk spørsmål
fra undertegnede om han var enig i Arbeiderpartiets Arild Stokkan-Grandes
uttalelser i Dagbladet 17. mars 2009 om at «vi må vurdere om land som ikke er
villige til å ta imot egne statsborgere, bør miste u-hjelp eller annen bistand fra
Norge.» Til det svarte utenriksministeren:
«Men jeg er ikke enig i det utspillet, og jeg har gjort det veldig klart, …
fordi jeg tror det er et uhåndterlig signal og et dårlig virkemiddel for å nå
målet. Hele returproblematikken er jo et veldig komplisert saksfelt som vi må
arbeide med for å trekke land inn i å respektere sine internasjonale
forpliktelser. Ofte går jo den hjelpen vi gir til denne type land – mange av
dem går under kategorien «failed state», at det ikke er myndigheter der –
nettopp ut på å hjelpe de gruppene som ikke får noen type hjelp, og det vil
ikke være formålstjenlig å bryte det av som et virkemiddel.»
Det er med stor skuffelse jeg konstaterer at utenriksministeren ikke har nådd
gjennom med sitt syn inn i Arbeids- og inkluderingsdepartementets kontorer. Det er
trist.
Når det gjelder Kristelig Folkepartis standpunkt til de enkelte forslag, viser jeg
til innstillingen, som viser klart hvilke forslag vi støtter.
Til slutt: Det er med forundring og noe skuffelse jeg registrerer at Venstre har
snudd i synet på forvaring. Kristelig Folkeparti vil stå på det prinsippet som vi
alltid har stått på: Ikke fengsel uten dom. Det er synd at en her i sin iver etter
å kaste folk ut av landet kaster på båten grunnleggende prinsipper som partier som
Venstre alltid har stått opp for.
Anna Ceselie Brustad Moe (Sp) [12:31:43]: Senterpartiet mener det er viktig å opprettholde et sterkt fokus på tiltak som kan
føre til raskere avklaring av asylsøknader og effektuering av avslag.
Mer effektive returer for dem som får avslag, er viktig for å ivareta tilliten til
asylinstituttet og forebygge at unødvendig mange grunnløse asylsøkere kommer til
landet.
Dersom mange personer med endelig avslag over lengre tid får bli i Norge til tross
for at de ikke har behov for beskyttelse, bidrar dette til å svekke tilliten til
asylinstituttet. Det bidrar også til lengre saksbehandlingstid for de asylsøkerne
som har et faktisk beskyttelsesbehov. Å bli gående i en uviss situasjon i lengre
tid etter et avslag i stedet for å vende tilbake til hjemlandet, er heller ikke
noen god situasjon for dem det gjelder. Senterpartiet er derfor tilfreds med at
Regjeringen har fulgt opp sine intensjoner om å få til returavtaler med flere
land. Dette arbeidet må fortsette uavhengig av svingninger i asylstrømmene. Det er
selvsagt ekstra viktig nå som antallet asylsøkere er høyt.
Senterpartiet åpner for å vurdere et bredt sett av virkemidler i forhandlinger om
å inngå tilbaketakelsesavtaler med flere land. Senterpartiet mener likevel at
frivillig retur er å foretrekke, også for asylsøkerne selv, og mener arbeidet med
å få til slike returer må videreføres og forsterkes ytterligere framover.
Vi er også tilfreds med at Regjeringen har fokusert på andre tiltak for å begrense
tilstrømmingen av asylsøkere uten beskyttelsesbehov. Slike tiltak må kombineres
med tiltak for å sikre raskere behandling av asylsøknadene. Det siste er et viktig
element for rask effektuering av avslag, men ikke minst er det viktig av hensyn
til de asylsøkerne som faktisk er forfulgt. De må få behandlet sine søknader mer
effektivt, slik at de så snart som mulig kan starte en ny tilværelse i Norge, lære
språket og bli integrert i det norske samfunnet.
Jeg mener likevel det er viktig å understreke at mye av den økte
asyltilstrømmingen det siste året har vært fra land der mange har et faktisk
beskyttelsesbehov. I en opphetet innvandringsdebatt er det lett å skjære alle over
én kam, og glemme den folkerettslige og moralske plikten vi har til å beskytte og
hjelpe flyktninger som kommer til Norge. Reelle flyktninger utgjør en stor andel
av dem som søker asyl her i landet.
Odd Einar Dørum (V) [12:34:23]: For Venstres del må forslagene som vi er med på i dag, også det forslaget som jeg
selv skal fremme til slutt – det skal jeg komme tilbake til – ses i sammenheng med
at vi vil at asylinstituttet skal stå der og ikke være misbrukt av noen. Vi skal
ikke være i en situasjon hvor vi er slappe i forvaltningen, slik at vanlige,
normale strafferettslige og andre virkemidler ikke blir tatt i bruk. Slik
oppfatter jeg forslagsstillernes hensikt.
Jeg vet at Fremskrittspartiet et øyeblikk hadde en visjon om å putte alle bak et
eller annet gjerde. Jeg oppfatter både Høyres beskrivelse og tenkning i dokumentet
og det Venstre stemmer for, for å være ganske langt unna den type tenkning.
Bakteppet for Venstre er følgende: Vi mener at vi skal ha en raus asylpolitikk. Vi
mener f.eks. at vi skal ha et kjærlighetsvisum som gjør at de som vil finne seg en
partner her, skal få en sjanse. Vi skal ha ryddige spilleregler rundt det. Vi
mener at vi skal øke antallet kvoteflyktninger. Men: Vi mener også at retten skal
gjelde for alle, slik at hvis du er asylsøker og begår kriminelle handlinger, må
det få konsekvenser.
La meg dra et historisk snitt. Jeg var en av dem som satt i styret i NOAS da NOAS
ble startet for 25 år siden. På det tidspunktet hadde vi praktisk talt ingen – jeg
kan ikke komme på at vi hadde noen – asylsøkere som ble oppfattet som kriminelle.
Alle var enige om det. Så har det skjedd en endring i samfunnsutviklingen –
dessverre. Men jeg husker ennå NOAS’ stifter Annette Thommessens ord på det
tidspunkt, for 20–25 år siden: Hvis de misbruker tilliten, så skal de ut! Det var
hennes norsk-franske, men tydelige tale når det gjaldt de moralske prinsipper. Hun
mente ikke at de skulle kastes ut uten lov og dom, men det skulle ha konsekvenser.
Det jeg nå oppfatter ligger i det forslaget som vi stemmer for, er at vi vil at de
strafferettslige virkemidlene vi har overfor folk som begår kriminelle handlinger,
skal brukes. Hvis du skulle være en asylsøker som begår en serie kriminelle
handlinger mens søknaden din behandles, skal du ikke ses bort fra fordi det
eventuelt vil måtte være varetektskø eller soningskø eller hva det måtte være. Da
skal du behandles strafferettslig ut fra det.
Etter drapet på Anooshe utenfor tinghustrappen i Kristiansund i 2002, fikk vi en
behandling – som senere fikk bred tilslutning – som senket utvisningskravet for
den som begikk vold. Senere har vi hatt skildringer i media om at dette
instituttet og de virkemidlene som da ble innført, i liten grad er tatt i bruk.
Dette er å undergrave respekten for asylinstituttet. Det fører til at de
individene som misbruker tilliten mens de får sin sak behandlet, undergraver den
tilliten som alle de andre som ikke misbruker tilliten, skal ha. Det er på den
måten vi må rydde opp, slik at forvaltningen er skikkelig.
Når det gjelder retur, er det viktig at den er best mulig. Det er argumentert
veldig godt for dette her. Så får vi håpe at konflikten i politiet bilegges, for
det er ikke noen tvil om at den konflikten som nå er mellom myndighetene og
politiet, fører til gå sakte-aksjoner som gjør at det er reelt vanskelig å få
sendt ut mennesker som alle er enige om skal sendes ut.
Venstre slutter seg ikke til forslag som innebærer å koble bistandspolitikk og
asylpolitikk. Vi er dypt uenig i en slik tenkning. Det gjelder forslagene nr.
11–15 som er framlagt her. Vi kan ikke si det på en klarere og tydeligere måte enn
utenriksminister Gahr Støre: Vi ønsker ikke å rette baker for smed på noen som
helst måte. Derfor stemmer Venstre for forslagene nr. 1–10 på den måten jeg nå har
gitt uttrykk for, og med den rettsliberale fortolkning som er vanlig for partier
som Venstre og forslagsstilleren Høyre når det gjelder begrepet «forvaring». Vi
vil at strafferettens og straffeprosesslovgivningens bestemmelser for kriminelle
skal brukes.
Så er det et faktum at det er mange som kommer hit og ikke har riktig identitet.
Det er lov å ta seg fram til Norge slik, men når man kommer hit, skal man
samarbeide med myndighetene. Det er min oppfatning at for å få en best mulig
behandling av disse, ville det vært en fordel å ha en sentral enhet. Det er også
min oppfatning, basert på tidligere erfaringer i mitt liv, at det ville ha vært en
fordel om man hadde lagt en slik enhet til politiet. Derfor har Venstre i revidert
nasjonalbudsjett foreslått penger, og vi har også i denne saken fremmet et
forslag, som lyder slik:
«Stortinget ber Regjeringen opprette en egen nasjonal identitets- og
dokumentasjonsenhet som skal avgjøre identiteten til asylsøkerne som kommer
uten identitetspapirer.»
Jeg tar opp dette forslaget, men vil gjerne understreke at det er en måte å sørge
for at man ikke taper tid i forvaltningen på. Noe av det som ofte har frustrert
meg som politiker, er at vi alle er enige om prinsippene, men så er det slik at vi
med den måten vi har organisert oss på, taper tid, noe de fleste er enige om at vi
ikke skal. Så til syvende og sist oppfatter jeg at det fortsatt skal være slik at
et individ er et individ som blir vurdert etter normale strafferettslige og alle
andre forhold. Og vi kan gjerne si det på den folkelige måten, at er du en
drittsekk, så er du en drittsekk, helt uavhengig av hudfarge og bakgrunn. Det er
slik vi må se på det. Vi skal ikke tenke kommunistisk eller kollektivistisk. Det
er slik ut fra Venstres tenkning at er du asylsøker og begår en serie kriminelle
handlinger, må du behandles som enhver annen som er kriminell i Norge. Du kan ikke
gå fri fordi du er asylsøker.
Presidenten: Representanten Odd Einar Dørum har teke opp det forslaget han refererte.
Statsråd Dag Terje Andersen [12:39:39]: Antallet asylsøkere til Norge har økt betydelig de siste årene. I år har økningen
vært særlig stor fra land som Afghanistan, Eritrea og Somalia. Sammen med
statsløse utgjør søkere fra disse landene om lag halvparten av alle asylsøkere så
langt i år. Den siste tiden har det dessuten vært en kraftig økning i antall
asylsøkere som oppgir å være enslige mindreårige asylsøkere. Samtidig har det vært
en klar nedgang i antallet asylsøkere fra land som Irak og Russland.
For å møte de utfordringene vi nå står overfor, har Regjeringen satt i verk flere
tiltak. De første ble lansert i mai og september i fjor. Noen tiltak ble iverksatt
i fjor høst, mens de siste er iverksatt i vår og så sent som denne uken.
Stortinget er orientert om status på 13 av tiltakene gjennom revidert
nasjonalbudsjett.
Tiltakene har hatt effekt, men det er ikke mulig å måle effekten i et bestemt
antall personer. Vi så at trenden til økning måned for måned i perioden mai til
august i fjor ble brutt i september. Hadde tiltakene ikke blitt lansert, er jeg
redd månedstallene hadde fortsatt å øke, og det ville ha kommet enda flere
asylsøkere. For enkelte grupper har antallet gått betydelig ned, særlig gjelder
det for asylsøkere uten beskyttelsesbehov. Jeg vil spesielt trekke fram det
såkalte Torshovprosjektet, som antas å ha bidratt til en vesentlig reduksjon i
antallet irakiske asylsøkere til Norge. For tiltakene som er iverksatt relativt
nylig, vil vi først se effekt i tiden framover.
Når det gjelder enslige mindreårige asylsøkere, har Regjeringen nylig vedtatt en
rekke nye tiltak for å redusere antallet søkere uten beskyttelsesbehov. Enslige
mindreårige asylsøkere i alderen 16–18 år uten forsvarlig omsorg i hjemlandet kan
etter en individuell vurdering gis midlertidig og begrenset tillatelse hvis de
ikke fyller vilkårene for beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag.
Departementet vil instruere UDI om i hver enkelt sak å vurdere hvorvidt den
samlede omsorgssituasjonen for barn i hjemlandet er forsvarlig, herunder hos
foreldre, i familien for øvrig eller i annet egnet omsorgstilbud. Regjeringen vil
også gå i dialog med myndighetene i de viktigste opprinnelseslandene med sikte på
å bidra til tilfredsstillende omsorgstilbud i asylsøkernes hjemland. Fordi
ankomstmønsteret endrer seg over tid, er det hele tiden behov for å vurdere tiltak
i forhold til den faktiske utviklingen. I den sammenheng er det også naturlig å
vurdere ytterligere tiltak for å effektivisere retur av dem som har fått avslag på
søknad om opphold.
Jeg er glad for at også opposisjonspartiene vil være med på å diskutere slike
løsninger, og jeg er innstilt på å legge til rette for at også Stortinget kan få
diskutere slike tiltak.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Per-Willy Amundsen (FrP) [12:43:05]: Det mest oppsiktsvekkende med denne saken er jo signalene fra Regjeringen om at
man i større grad ønsker å se sammenhengen mellom bistandspolitikk på den ene
siden og retur av asylsøkere på den andre siden – i merknads form står to av
regjeringspartiene sammen om dette.
Det har jo tidligere kommet sterke utfall mot dette fra statsrådens kollega i
Regjeringen, utenriksminister Jonas Gahr Støre, da han her i Stortinget tok
kraftig avstand fra dette forslaget. Nå har Regjeringen åpenbart snudd. I hvert
fall har Senterpartiet og Arbeiderpartiet et annet syn. Kan statsråden gjøre rede
for bakgrunnen for det? Er det sånn at utenriksminister Jonas Gahr Støre har tapt
internt i Regjeringen?
Statsråd Dag Terje Andersen [12:44:17]: Jeg har lagt merke til at det som sies i innstillingen om bistand, ikke er knyttet
til kutt i bistandsbudsjettet, men bistand i forbindelse med retur. Allerede i dag
har vi det. Vi har f.eks. hvis en returnerer til Afghanistan, en direkte støtte på
10 000 kr. Man kan få hjelp med 25 000 kr for å komme i gang med skolering eller
opprette næringsvirksomhet i hjemlandet – den typen bistand har vi. Veldig mange
land som vi har god kontakt med, f.eks. Afghanistan – jeg hadde møte med
statssekretær Assimi der i fjor høst – er opptatt av om Norge kunne bidra til å
legge til rette for en tilbakekomst av afghanere som de ser for seg ikke kommer
bare fra Norge, men fra mange land etter hvert. Det å koble den type bilaterale
avtaler opp mot mulighetene til å returnere dem som bør returneres, er ikke noe
nytt. Jeg oppfatter at det er det regjeringspartiene, i hvert fall to av dem,
(presidenten klubber) har sagt ja til i innstillingen, i tråd med brevet
(presidenten klubber) som jeg sendte til Stortinget.
Presidenten: Presidenten vil be om at alle talarane held seg til taletida.
Bent Høie (H) [12:45:41]: Alle opposisjonspartiene ber om at Regjeringen snarlig kommer tilbake med forslag
til endringer slik at det blir mulig å instruere UNE. Statsråden har satt ned et
utvalg som har fått tidsfrist til november 2010. Hvis en følger et utvalgs normale
saksbehandlingsarbeid, når ser statsråden for seg, etter den tidsplanen som
statsråden har, at det blir mulig å få gjort endringer i styringen av UNE? Det er
det ene spørsmålet.
Det andre spørsmålet er: Kan statsråden utelukke at Regjeringen vil komme med
endringer på dette området før utvalget konkluderer i sitt arbeid, eller kan han
allerede nå si at en vil vurdere å gjøre dette raskere?
Statsråd Dag Terje Andersen [12:46:42]: Til det siste spørsmålet kan jeg ikke si noe absolutt. Det jeg sa i mitt innlegg,
og det mener jeg faktisk, var at vi har behov for å følge utviklingen på
asylområdet fortløpende. Som representanten er kjent med, forandrer det seg fra år
til år, fra måned til måned, fra hvilke land vi får en økning, fra hvilke land vi
får en reduksjon osv. Jeg forbeholder meg retten til å tilpasse virkemidlene til
den faktiske utvikling.
UNE er jo opprettet for å være et rettslignende organ. Hvis vi eventuelt skal
gjøre endringer i UNE, skal det være etter en grundig vurdering, slik at man også
ivaretar de rettsmessige og de personvernmessige sidene av den saken og
selvfølgelig også internasjonale avtaler. Derfor går vi grundig inn i den jobben.
Jeg er opptatt av at UNEs selvstendighet er en viktig rettssikkerhetsfaktor, og
slik vi kjenner rettssystemene i Norge, ønsker vi heller ikke at det her skal
utvikles ny politikk. Jeg deler representantens bekymring her, og vi bør i hvert
fall da gå grundig inn i dette og se på det skjæringspunktet.
Bjørg Tørresdal (KrF) [12:47:57]: Kristelig Folkeparti er, i likhet med SV og Venstre, sterkt kritisk til at en skal
benytte bistand som pressmiddel for å få returavtaler.
Dessverre er det ikke slik statsråden sa, for det står altså følgende i merknaden
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre – jeg leser fra
merknaden:
«(…) vil påpeke at i forhandlinger om slike avtaler bør det vurderes virkemidler
som blant annet generell bistand, bygging av infrastruktur for mottak av
hjemvendte borgere og bistand til reintegrering.»
– Altså en generell bistand. Det bryter totalt med motivasjonen og det som er
målsettingen med å gi bistand, nemlig å hjelpe verdens fattigste. Det er grunn til
å gjenta spørsmålet i den første replikken: Deler statsråden utenriksminister
Jonas Gahr Støres syn, som tar avstand fra å bruke bistand, eller deler han
Stokkan-Grandes syn på denne alvorlige saken?
Statsråd Dag Terje Andersen [12:48:56]: Jeg deler innstillingens syn, som gir uttrykk for det eksemplet jeg nevnte i stad,
at afghanske myndigheter gjerne ser at vi bidrar til å bygge opp deres
infrastruktur i forbindelse med at folk skal komme tilbake fra andre land, ikke
bare fra Norge. Da er det naturlig for oss å si at vi kanskje kan bidra med det.
Vi bidrar med mye i Afghanistan. Da synes jeg det er naturlig å se på om det kan
ses i sammenheng med at vi har en situasjon der enslige mindreårige fra
Afghanistan blir sendt til Norge i et dramatisk økende antall av menneskesmuglere.
Da holder det ikke bare å si stakkars barn. Vi må faktisk si at vi ikke kan la
flyktninginstituttet bli misbrukt på den måten. Vi er nødt til å prøve å finne
forsvarlige ordninger for en omsorgsfull retur, slik at vi får stoppet trafikken
med barn som blir sendt til Norge uten beskyttelse. Det må noen ta ansvar for. Da
kan vi se det i sammenheng med samarbeidsavtalen mellom afghanske myndigheter,
UNHCR og norske myndigheter.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Arild Stokkan-Grande (A) [12:50:29]: Jeg skal bare ta ordet på slutten av debatten til en kort presisering av hva saken
her faktisk handler om.
Det er ikke et enkelt tema vi diskuterer. Det handler om at veldig mange
enkeltmennesker utsetter seg selv for stor fare ved å reise fra sitt hjemland til
et europeisk land, søke om beskyttelse og eventuelt bli værende i en
limbosituasjon mellom det landet som nekter å gi dem opphold, og hjemlandet som
ikke ønsker å ta dem tilbake. Det er et ansvar vi som sitter i parlamentet i
Norge, også må ta inn over oss. Hvordan kan vi klare både å håndtere
tilstrømningen av asylsøkere og også effektuere de vedtakene som fattes når det
gjelder bosetting av dem som skal få opphold, og ikke minst retur av dem som får
avslag?
Bjørg Tørresdal viste til at vi nå markerer World Refugee Week, en særdeles viktig
markering. Hun viste til det åpenbare, som jeg tror vi alle sammen er enige om,
nemlig at vi har et ansvar, og at vi ønsker å ta et ansvar, for verdens
flyktninger. Men det er en åpenbar misforståelse her, iallfall virker det som om
Bjørg Tørresdal og Kristelig Folkeparti ønsker å misforstå det som er sakens
kjerne. Det er nemlig ikke riktig, som det hevdes fra talerstolen her, at de
innstrammingstiltakene som har blitt gjennomført, er innstramminger i
asylinstituttet. Det er innstrammingstiltak som skal forhindre at folk uten
beskyttelsesbehov, altså folk som ikke er flyktninger, skal legge ut på en
strabasiøs reise og havne i den situasjonen som dessverre tusenvis av mennesker
gjør i Europa. Det gjør vi nettopp for å kunne være i stand til å ta vare på våre
flyktninger i dag. Det var også en av grunnene til at noe av det første
Regjeringen gjorde, var å øke antallet kvoteflyktninger fra det begredelige lave
antallet det var på da Kristelig Folkeparti satt i regjering.
Det andre er at det har vært mye snakk om den merknaden som dreier seg om bistand
til arbeidet med returavtaler. Jeg finner grunn til å referere den merknaden
igjen, for her er det åpenbart noen som ønsker å misforstå saken. Det flertallet
her skriver, er at man
«vil påpeke at i forhandlinger om slike avtaler bør det vurderes virkemidler
som blant annet generell bistand, bygging av infrastruktur for mottak av
hjemvendte borgere og bistand til reintegrering for den enkelte».
Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan mennesker som står på denne talerstolen, som
Bjørg Tørresdal og flere, og som er tydelige på at de som har fått avslag,
selvfølgelig må respektere det og returnere, ikke er villige i det hele tatt til å
gå inn på ordninger som faktisk kan hjelpe dem til reintegrering i hjemlandet, som
kan bygge infrastruktur i opprinnelseslandet, som både kan motivere hjemlandet til
å ta imot og den enkelte til å returnere. Jeg fatter det ikke, og det ber jeg
vennligst om en redegjørelse for, for det er det denne merknaden handler om.
Så får vi alltids leve med at sitater blir dratt ut i alle mulige retninger, og at
det er noen som ønsker å sette enkeltrepresentanter opp mot hverandre.
Avslutningsvis vil jeg si at jeg er glad for at statsråden signaliserer at
Stortinget vil bli involvert i dette arbeidet med å skape flere, bedre og mer
helhetlige ordninger enn det europeiske land i dag samlet sett har.
Bent Høie (H) [12:54:05]: Jeg vil bare starte med å si at jeg slutter meg til alt det som den forrige
taleren sa.
Som svar på representanten Rolf Reikvams innlegg mener jeg at det ikke er å ha en
human asylpolitikk å ha en asylpolitikk som skaper en situasjon der mennesker – og
ofte de som i sitt lokalmiljø er de mest ressurssterke menneskene – selger alt det
de eier og har, og setter seg i gjeld til internasjonale kriminelle organisasjoner
som driver med menneskesmugling, under en falsk forutsetning om at de kanskje kan
få et opphold i Norge, eventuelt at de kan oppholde seg ulovlig i Norge så lenge
at de har mulighet til over lengre tid å sende penger tilbake. En slik
asylpolitikk hindrer muligheten til å gi et godt tilbud til de menneskene som har
et beskyttelsesbehov. Høyre fremmer disse forslagene, men vi har også, i våre
alternative budsjetter, fremmet forslag om å øke andelen kvoteflyktninger. Det er
helt åpenbart at Norge burde tatt imot en større andel av verdens flyktninger som
er i en situasjon som er helt håpløs, nemlig i verdens flyktningleirer.
Så til spørsmålet om MUF-erne, som også representanten Reikvam var inne på. Han sa
at det nye nå var at de skulle få vurdert sin tilknytning til riket. Nei, det er
feil. MUF-ernes sak ble vurdert på ny – jeg holdt på å si: på ny og på ny – og
hver gang den saken ble vurdert, var tilknytning til riket med i vurderingen på
like vilkår som i alle andre saker der folk hadde oppholdt seg i Norge, med det
unntak at MUF-erne fikk spesialbehandling, der også den perioden de oppholdt seg i
Norge uten i realiteten å ha opphold, ble tillagt at de hadde tilknytning til
riket, noe som ikke er normalt i andre saker. Så denne gruppen hadde
spesialbehandling fra før. På tross av det fikk de avslag etter dagens regelverk
fram til at en politisk i realiteten har gitt dem et løp som skal gi opphold. Det
står også i høringsbrevet fra departementet at det ikke finnes juridisk grunnlag
for å gi denne gruppen opphold; det er en politisk beslutning. Det er en
vinglepolitikk som kommer til å føre til en økt tilstrømning av grunnløse
asylsøkere.
Så vil jeg si at de er veldig positive, de signalene som kommer fra statsråden når
det gjelder muligheter for mindreårige i deres hjemland. De signalene som kommer
der, støtter Høyre fullt ut. Det er et flott initiativ, som jeg også tror vil være
til stor hjelp for de barna som blir sendt fra sine nærmeste på en veldig lang
reise.
Så, på bakgrunn av det statsråden sa om muligheten til å komme tilbake med en
samlet returpolitikk, vil Høyre anmode om at forslag nr. 4, fra Høyre, Venstre og
Fremskrittspartiet, gjøres om til et oversendelsesforslag.
Presidenten: Det er notert.
Bjørg Tørresdal (KrF) [12:57:33]: Først til regjeringen Bondevik IIs forhold til kvoteflyktninger. I den perioden
var det problemer med å bosette flyktninger, og tallet på kvoteflyktninger gikk
ned. Men det ble i slutten av perioden hevet igjen, fordi en hadde en litt bedre
bosettingssituasjon. Det skjedde på initiativ fra Kristelig Folkeparti, som ønsker
at Norge skal fortsette å ta imot et økt antall av dem som er definert som
kvoteflyktninger.
Så til det som har voldt store bølger i denne diskusjonen, nemlig spørsmålet om å
blande sammen bistand og returavtaler, eller å bruke bistand som pressmiddel for å
få til returavtaler. Bare for å presisere: Det som er viktig for Kristelig
Folkeparti, er å ta avstand fra at man bruker generell bistand. Det som står om
bygging av infrastruktur for mottak av hjemvendte borgere, har vi ingen problemer
med. Vi er veldig for at en skal legge forholdene til rette for dem som skal
returneres og blir returnert, at det skal gis bistand til det. Det vi er imot, er
at man skal true med å kutte i den generelle bistanden til land som ikke vil inngå
returavtaler. For generell bistand gis til verdens fattigste.
Skal man altså ramme verdens fattigste fordi myndighetene i det landet der de bor,
ikke vil samarbeide med norske myndigheter om retur av egne borgere? Det er å
stramme inn på flyktningpolitikken og ramme folk som absolutt ikke har noe med
norsk flyktningpolitikk å gjøre, og det er et svik mot verdens fattigste.
Statsråd Dag Terje Andersen [12:59:16]: La meg ta tak i det siste først. Jeg oppfatter ikke at flertallet truer med å
kutte bistand – sådan sier ikke skriften, og jeg forholder meg til skriften. Men
det er snakk om at det går an å utvikle samarbeid med land på flere områder, bl.a.
for også å kunne returnere enslige mindreårige på en anstendig måte. Det synes jeg
ikke er opprørende i det hele tatt. Det er åpenbart et ønske om å misforstå og
trekke innstillingen lenger enn det er grunnlag for i forhold til de kommentarer
som de som er for innstillingen, faktisk legger til grunn.
Så må jeg si at jeg har stor forståelse for forslaget fra Venstre, presisert og
forklart av representanten Dørum, i forhold til identitets- og
dokumentasjonssenter. Det er et forslag som Regjeringen har mottatt, og som vi nå
utreder muligheten for å realisere. Jeg kan ikke nå forskuttere konklusjonen på
det, men det er så mye fornuftig i et slikt forslag at jeg synes det ville være
synd hvis det skulle bli nedstemt i Stortinget før Regjeringen får anledning til å
trekke en konklusjon på i hvert fall det faktum at vi trenger klarere, tydeligere
og raskere identifikasjon som en vesentlig del av framtidens asyl- og
innvandringspolitikk.
Så vil jeg bare kort si til MUF-saken at det er altså 316 mennesker i Norge, ikke
alle, men noen av MUF-erne, som har kommet i en situasjon der staten på et
tidspunkt har gitt grunnlag for å tro at de kunne komme til å få opphold. Det er i
den sammenheng vi sier at nåde skal gå for rett, forutsatt at du ikke har begått
kriminelle handlinger med en viss straffelengde, og at identifikasjon er avklart.
Jeg er helt sikker på at det ikke kommer til å friste flere til å komme til Norge.
Så til verdens flyktninger, den uka vi er inne i, og de som flykter fra kuler og
krutt: Ja, det er nettopp mitt utgangspunkt for å ha ansvaret for denne sektoren.
Jeg mener vi skal ha en innvandringspolitikk som er streng, men rettferdig. Vi
skal ha en integreringspolitikk som er raus, men som stiller krav, og bakgrunnen
for det er nettopp å ivareta Genèvekonvensjonen. Det er nettopp derfor vi er nødt
til å sette inn tiltak, for at ikke for mange søker asyl uten at de har grunnlag
for asyl eller beskyttelse på humanitært grunnlag. Det er hele utgangspunktet også
for de tilstrammingene som vi vedtok i fjor, og som blir gjennomført nå, nettopp å
ta vare på dem som representanten Tørresdal pekte på, de som flykter fra kuler, de
som flykter fra terror. Skal vi klare å ta vare på dem på en skikkelig måte, er vi
nødt til å sørge for at ikke det samme instituttet blir brukt av folk som har
andre behov enn beskyttelse.
Odd Einar Dørum (V) [13:02:57]: Jeg har hørt statsråder tale «bob-bob» i dannede parlamentariske former, og jeg
har hørt statsråder tale som statsråden gjør i dag. Etter den talen vil jeg be om
at mitt forslag, nr. 16, blir gjort om til et oversendelsesforslag.
Presidenten: Det er notert.
Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, sjå side 3887)
Etter ønske frå kyrkje-, utdanings- og forskingskomiteen vil presidenten foreslå
at sakene nr. 4 og 5 blir behandla under eitt – og ser det som vedteke.
Under debatten er forslag nr. 4, fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, og
forslag nr. 16, fra Venstre, omgjort til oversendelsesforslag, og vil bli endret i
tråd med dette.
Forslag nr. 4, fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, lyder da i endret form:
Forslag nr. 16, fra Venstre, lyder da i endret form:
Presidenten foreslår at disse forslagene oversendes Regjeringen uten
realitetsvurdering. – Det anses vedtatt.
Det voteres så over forslagene nr. 11–15, fra Fremskrittspartiet og Høyre.
Forslag nr. 11 lyder:
Forslag nr. 12 lyder:
Forslag nr. 13 lyder:
Forslag nr. 14 lyder:
Forslag nr. 15 lyder:
Forslag nr. 5 lyder:
Forslag nr. 6 lyder:
Forslag nr. 7 lyder:
Forslag nr. 8 lyder:
Forslag nr. 9 lyder:
Forslag nr. 10 lyder:
Dokument nr. 8:84 (2008–2009) – representantforslag fra stortingsrepresentantene
Bent Høie, Erna Solberg og Kari Lise Holmberg om tiltak for redusert tilstrømning
og økt utsendelse av grunnløse asylsøkere – vedlegges protokollen.