Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bent Høie (H) [18:28:49] (ordfører for saken): Denne saken har mange perspektiver bak seg. For det første dreier dette seg etter vår oppfatning til slutt om muligheten for å sikre en god kvalitet på de viktigste velferdsoppgavene våre, skole og helse.

Hvis en ser i et langsiktig perspektiv, vil det være vår evne til å rekruttere flinke mennesker, til å ta utdannelse som sykepleiere, som lærere, som vil være helt avgjørende for kvaliteten på de offentlige tjenestene. Vi har i dag altfor mange ufaglærte som jobber i pleie- og omsorgssektoren i kommunene. Det gir utslag på kvaliteten. Vi vet at bedre kompetanse og lengre utdannelse har stor betydning for å hindre f.eks. underernæring på sykehjemmene våre, som er utbredt, og for å hindre feilmedisinering på sykehjemmene våre, som er utbredt. Vi vet også at en av fem elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Det betyr at utdannelse må lønne seg også for dem som ønsker å ta en utdannelse som fører til at en i all hovedsak jobber i offentlig sektor.

Den regjeringsoppnevnte Likelønnskommisjonen har gått igjennom spørsmålet knyttet til likelønn i Norge. Deres hovedkonklusjon er at vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked i Norge, som fører til ulikhet når det gjelder lønn, fordi personer med høyere utdanning som jobber i offentlig sektor, tjener 80 øre der personer med høyere utdanning som jobber i privat sektor, tjener 1 kr. Når det også er sånn at det i all hovedsak er kvinner som søker stillinger som krever høyere utdannelse i offentlig sektor, får også denne saken et klart likestillingsperspektiv. Likestillingsperspektivet kommer fram i Likelønnskommisjonens arbeid, som trekker to hovedkonklusjoner: at vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked, der de største lønnsforskjellene er mellom utdanningsgruppene i offentlig sektor kontra privat sektor, og, som mindretallet i Likelønnskommisjonen slår fast, at det er frontfagsmodellen, med prioritering av lavlønnsgruppene i privat sektor og de LO-organiserte på 1980- og 1990-tallet, som i realiteten har gjort at spørsmålet om likelønn i dag ikke er et spørsmål om å prioritere lavlønnsgruppene, som det var tidligere, men et spørsmål om å prioritere utdanningsgruppene.

Høyre har derfor gått inn for en modell som vi kaller en kompetansepott. I realiteten er dette de samme virkemidlene som Likelønnskommisjonen foreslår. Det er derfor gledelig at i innstillingen til denne saken står alle de borgerlige partiene, Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre, sammen i en merknad som tar opp i seg de sentrale elementene fra Likelønnskommisjonens arbeid og de sentrale virkemidlene for å få til likelønn i Norge, nemlig enighet om at det må etableres en kompetansepott i oppgjørene i offentlig sektor, som er utenom rammene for de ordinære lønnsoppgjørene, og at staten må inngå et samarbeid med kommunesektoren og slik også ta ansvar for å få til en lønnsøkning for utdanningsgruppene i kommunal sektor. Dette er det sentrale virkemiddelet, skal en få gjort noe med disse lønnsforskjellene og få sikret et lønnsnivå for personer med høyere utdanning i offentlig sektor, som gjør at offentlig sektor blir konkurransedyktig i årene framover.

Det er også riktig å konstatere at regjeringspartiene ikke noe sted gir noe signal om at de er villige til å ta i bruk disse virkemidlene. Da kan man skrive opp og ned så mye man vil om hvor opptatt man er av likelønn, men man er altså ikke villig til å ta i bruk de virkemidlene som skal til for å gjøre noe med det.

Inger Løite (A) [18:34:11]: Lønnsfastsettelse er partene i arbeidslivet sitt ansvar. Nå foreslår Fremskrittspartiet at vi skal løfte spørsmålet om lønn for enkelte grupper ut av forhandlinger og nærmest fastsette lønnen for store grupper arbeidstakere her i Stortinget. Dette vil rokke ved et av de viktigste prinsippene for den norske modellen for lønnsdannelse, en modell som har sørget for utjevning av lønnsforskjeller, ansvarlige oppgjør og parter som tar ansvar for samfunnsutviklingen. Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet er opptatt av et løft for lavlønnsgruppene og av kampen for likelønn.

Det fins et sett av virkemidler for å oppnå likelønn. Dette slås også fast av Likelønnskommisjonen, bl.a. drøfter den mer deling av fødselspermisjon, rekruttering av flere kvinner til lederstillinger og styrking av likestillingsloven. Alt sammen forslag som Fremskrittspartiet er imot.

Den rød-grønne regjeringen har gjort det klart at den i kommende oppgjør har som målsetting å bidra til å heve kvinnelønn og lav lønn, men dette må selvfølgelig være en del av forhandlingene. Det er en utfordring at mange jobber ufrivillig deltid. Kommunene må fokusere på å tilby heltidsstillinger til dem som ønsker det. Mange kommuner har allerede lagt ned en stor innsats for å gjøre noe med dette, og vi ser at mange steder viser de nå til gode resultater.

Et annet viktig verktøy er arbeidsmiljølovens bestemmelser om fortrinnsrett til utvidet stilling, som vår regjering innførte i 2006. Det samme er vedtaket om likestilling av skift og turnus, som ble gjort tidligere i år.

Fremskrittspartiet har i alle år markert seg som et likestillingsfiendtlig parti og stemt imot de fleste tiltak og reformer som kan bedre situasjonen for kvinner. De vil avvikle likestillingsloven. De vil legge ned Likestillingsombudet. De kutter radikalt i forskning på kjønn og likestilling. Og de er imot enhver form for kvotering av kvinner. Når Fremskrittspartiet og Siv Jensen nå sier at de vil gjøre noe for likelønn og for lavlønnsgruppene, har det ingen troverdighet.

Det tok nøyaktig 22 dager fra Siv Jensen fremmet representantforslaget om likelønn og løft for lavlønnsgrupper til Fremskrittspartiet valgte å ikke vedta noe som helst om dette i sitt nye program. Tvert imot framholder Fremskrittspartiet at det ikke er en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som oppstår i arbeidsmarkedet.

Det kan vel ikke sies klarere enn Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Kenneth Svendsen sa det i en debatt om solidaransvar tidligere denne uken:

«For det første er det konkurranse om lønnen i dag i Norge, og det er en sunn konkurranse. Det er derfor vi har forskjellige lønnsnivåer i de forskjellige yrkene.»

Fremskrittspartiet er som kjent heller ikke en stor tilhenger av kollektive avtaler, et av de virkelig viktige virkemidlene for nettopp å kunne gi enkeltgrupper et lønnsløft. Programmet deres legger vekt på økt bruk av lokale forhandlinger. I Fremskrittspartiets verden må altså hver enkelt av de samme kvinnene de er så bekymret for, stå alene og forhandle om sin lønn. Hvordan har Fremskrittspartiet egentlig tenkt å sørge for et lønnsløft for kvinner i lavlønnsyrkene?

Jeg er mildt sagt overrasket over forslaget fra Fremskrittspartiet og Siv Jensen. Ja, jeg har faktisk problemer med å ta forslaget på alvor.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [18:38:50]: I sammendraget i NOU 2008:6 trekkes bl.a. følgende konklusjon:

«Hovedkonklusjonen er at arbeidsmarkedet er kjønnsdelt og at lønnsgapet følger denne delingen. Det gjør blant annet at problemet likelønn blir et spørsmål om lønnsnivået i kvinneyrker, for både kvinner og menn.»

Dette er ikke noe nytt fenomen. Det har vært slik i årevis, med skiftende regjeringer.

I 1985 tjente gjennomsnittskvinnen om lag 85 pst. av en manns lønn pr. time, i 2007 84,7 pst.

Beregninger fra Utdanningsforbundet viser at vi mangler 5 700 lærere, og Helsedirektoratet mener det er behov for å utdanne 4 500 helsefagarbeidere hvert år de neste årene. Dette er yrker som domineres av kvinner, og som vi har et skrikende behov for å øke utdanningstakten for. Lønnsnivå vil i en slik sammenheng være svært viktig.

Det var derfor underlig å lese Sykepleierforbundets leder Lisbeth Normanns advarsel til sine medlemmer knyttet til det å stemme på Fremskrittspartiet ved høstens valg. Hennes begrunnelse var at hun ikke hadde funnet noe om likelønn i Fremskrittspartiets partiprogram.

Er det noe jeg har lært i alle disse årene som politiker, er det at folk ønsker seg handling og ikke prat. Deres hverdag endres ikke av fine partiprogram og svulstige lovnader fra talerstolen. Endringene i samfunnet kommer av konkrete forslag til endring, og ved at disse forslagene blir vedtatt.

Etter å ha lest Normanns advarsler til sine medlemmer er det nærliggende å tenke at ikke alle forbund har gjort en god nok jobb for sine medlemmer, eller prioritert lønn særlig høyt. Sykepleierforbundet har i realiteten sagt nei til et lønnsløft, og jeg stiller meg undrende til om alle forbundets medlemmer er enig i et slikt standpunkt.

Sykepleierforbundets leder har mer tiltro til de partiene som ikke har gjort noen ting med problemstillingen de fire årene de har sittet med makten, enn til det partiet som faktisk konkret gjør noe. Regjeringspartiene er mer opptatt av å fortsette å prate og å fortsette å late som om dette er en viktig sak.

I Romerikes Blad den 4. juni hadde Dagfinn Sundsbø fra Senterpartiet et leserinnlegg om likelønn. Jeg siterer fra dette leserinnlegget.

«Senterpartiet vil følge opp likelønnskommisjonens forslag om å øremerke lønnsmidler i stat- og kommuneoppgjøret for å utjevne lønnsgapet (…) Om vi ikke får støtte i Stortinget og Regjeringen til å gjøre noe med dette nå, vil vi arbeide for å få det til i neste runde.»

Til Sundsbø og hans partifeller har jeg følgende melding: For å ønske seg støtte i Stortinget for en sak må man nødvendigvis støtte den selv.

Etter voteringen i denne saken senere i dag har Senterpartiet rett og slett ikke lenger noen troverdighet i likelønnsspørsmålet.

Statsråden skriver i sitt svar til komiteen: «Regjeringen støtter målet om likelønn mellom kvinner og menn.» Men det er tydeligvis bare i media. Videre skriver statsråden at «det er regjeringens syn at det er partene i hvert tariffområde som må finne løsninger innen sitt tariffområde». Dette synet støttes ikke engang av representanter for regjeringspartiene.

I en interpellasjonsdebatt den 4. juni ble det diskutert hva Regjeringen ville gjøre for å motvirke fortsatt økte lønnsforskjeller. Rolf Reikvam fra SV sa da:

«Kvinner tjener bare ca. 85 pst. av det menn tjener. Dette klarer man tydeligvis ikke å gjøre noe med i tariffoppgjørene. Dette klarer tydeligvis ikke forhandlingssystemet å fange opp og gjøre noe med.(…) Da er spørsmålet: Mener vi det er riktig at det gripes inn i tariffoppgjørene med en likelønnspott? Jeg tror det er nødvendig. Jeg er helt overbevist om at det er nødvendig.»

Fremskrittspartiet mener at det er behov for å ta i bruk virkemidlene fra Likelønnskommisjonen, bl.a. tas en kompetansepott for oppgjørene i offentlig sektor i bruk i årene framover. Denne potten må være utenfor de ordinære rammene for lønnsoppgjøret og bli kompensert av staten. Fremskrittspartiet har innsett at slike tiltak er nødvendige for å løfte de kvinnedominerte yrkene i offentlig sektor. Historien viser at dette ikke kan overlates til partene alene.

Regjeringspartiene viser til en protokolltilførsel under tarifforhandlingene i staten i år og mener med det at de har gjort nok i saken. For Fremskrittspartiet handler det om konkret handling.

Jeg tar hermed opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Rolf Reikvam (SV) [18:44:03]: Politikernes veier er ofte uransakelige. Dette er en sak hvor det ikke er enkelt å se sammenhengen mellom det en har stått for og det en har gjort, og det en har fremmet forslag om.

Det er sikkert riktig at det ikke står noe i Fremskrittspartiets program om likelønn. Men det står en del om hva som er politikernes rolle i tariffoppgjørene. Det står at det ikke er en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.

Det er altså ikke politikernes eller det offentliges oppgave. Det samsvarer jo fryktelig dårlig med det forslaget som er fremmet her i dag. Denne formuleringen ble tatt inn i Fremskrittspartiets program ved landsmøtet tidligere i år.

Fremskrittspartiet har tidligere sagt en god del om likelønn. I forbindelse med statsbudsjettet – i 2008 – sa man:

«Disse medlemmer er av den oppfatning at det er en for sterk vektlegging på tiltak for å fremme likestilling.»

Så sier man videre:

«Disse medlemmer finner det derfor ikke nødvendig å bruke store summer på likestillingsprosjekter i regi av det offentlige.»

Dette er historie, og jeg aksepterer jo at et parti skal få lov til å skifte standpunkt. Jeg velger i utgangspunktet, som det gode mennesket jeg er, å si at det må være tillatt for Fremskrittspartiet å mene noe annet i dag enn det man mente for to måneder siden – og ikke bare noe annet, men noe diametralt annerledes enn det man mente for to måneder siden.

Det er lønnsforskjeller mellom menn og kvinner. Likelønnskommisjonen har avdekket dette, og man er også helt klar på at skal vi få gjort en del med disse forskjellene, må det knyttes til tariffoppgjørene. Det er gjennom tariffoppgjørene vi kan klare å utligne forskjeller som får varige konsekvenser. Hvis vi prøver med enkelttiltak, kan forskjeller lett oppstå. Så det er helt nødvendig om vi skal klare å utjevne forskjeller – og det håper jeg vi klarer – at dette er en del av et tariffoppgjør.

Så har vi muligheten gjennom statsoppgjøret. Etter min oppfatning har staten tatt et initiativ med den protokolltilførselen som ligger der fra årets oppgjør. Den er jo klar. Den gir sterke føringer på at dette er noe partene i statssektoren ønsker å gjøre noe med, og det skal gjøres noe med det. Altså er prosessen startet innenfor det området der staten har en direkte mulighet, nemlig der staten er arbeidsgiver.

Også i kommunesektoren er partene enige om at det skal tas initiativ – det skal tas grep for å jevne ut disse forskjellene. Jeg er enig med dem som sier at hvis vi skal få til oppgjør som utligner forskjellene i kommunesektoren, er kommunesektoren nødt til å få dette kompensert. Kommunesektoren er avhengig av staten når det gjelder overføringer. Det er jeg enig i. Det må til hvis vi skal klare å få til dette løftet.

Vi i SV er klare og tydelige på at tariffoppgjøret er stedet, tariffoppgjøret gir mulighetene, og partene skal gjøre jobben. Men vi ser også at hvis vi skal klare å ta dette grepet, som kan være omfattende og som er økonomisk krevende, må vi inn med en likelønnspott. Altså må staten vise i forhandlingene, som en tariffpart, at den er villig til å legge inn penger for å utjevne lønnsforskjeller. Det grepet må tas, og jeg føler meg trygg på at det skal vi klare å vinne fram med. Dette er et syn som vi i SV, i motsetning til andre partier, har hatt lenge – også i vårt program. Nå oppfatter vi det slik at prosessen er i gang.

Så til slutt en liten kommentar til Bent Høie. Det skrives side opp og side ned – der er vi vel for så vidt i samme bås når det gjelder denne saken. Også Høyre skriver side opp og side ned uten noen konkrete forslag. Men i motsetning til Høyre har årets tariffoppgjør og den protokolltilførselen som ligger der, som er et resultat av bl.a. arbeidsgiversiden, der staten – vår regjering – er arbeidsgiver, vist at her tar man et grep, her starter man en prosess. Jeg kan love at SV framover skal være en pådriver for en pott og for at vi skal få til å jevne ut disse lønnsforskjellene.

Bjørg Tørresdal (KrF) [18:49:20]: Likestilling bygger på at kvinner og menn har verdi og skal ha samme muligheter og rettigheter. Kjønn skal ikke være et hinder for noen med hensyn til å delta i og påvirke samfunnets utvikling. Likestilling handler om at kjønn ikke skal være et hinder når en skal velge utdannelse, yrke, deltakelse i barneomsorg og deltakelse i samfunnet for øvrig. I et likestilt samfunn må det være respekt for den enkeltes valg av livsstil, utdannelse eller arbeid.

Kristelig Folkeparti mener at det er viktig å gjøre noe med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og med likelønnsutfordringene. Likelønn er først og fremst et spørsmål om rettferdighet. Likelønn er viktig for at kvinner skal få uttelling for den utdannelsen de har tatt, for å kunne forsørge seg selv og sikre økonomisk trygghet for alderdommen. Med mer lik lønn mellom kjønnene vil permisjonsdelingen bli jevnere, og familien kan ta friere valg når det gjelder arbeidsdeling, kontantstøtte, osv.

Det er til hinder for likestillingen at tradisjonelle kvinneyrker ikke har fått rettmessig lønnsøkning på lik linje med andre yrkesgrupper. Lik lønn for likt arbeid er et spørsmål om rettferdighet. Når kvinners lønnsnivå ligger 15 pst. lavere enn menns, er det fortsatt lang vei å gå. Kristelig Folkeparti mener at det er relevant å se på ledelseskulturer o.l. som årsaker til at kvinner ikke får ta del i lønnsutviklingen på lik linje med menn, snarere enn å legge skylden på at det er tiden kvinner er hjemme i foreldrepermisjon, som skaper lønnsgapet. Det rettferdige ville være at alle fikk ta del i lønnsutviklingen som skjer på en arbeidsplass mens de er i permisjon.

Kristelig Folkeparti mener at det bør være en tidsplan fra partene i arbeidslivet for å rette opp diskrimineringen mellom kvinner og menn med hensyn til lønns- og arbeidsvilkår og innføring av en likelønnspott som virkemiddel. Regjeringen burde fremme en forpliktende plan for likelønn og bidra med tiltak for kvinnedominerte utdanningsgrupper i offentlig sektor, i tråd med Likelønnskommisjonens anbefalinger.

Mange arbeidstakere i kvinnedominerte yrker arbeider i deltidsstillinger, men har et ønske om å øke sin stillingsprosent. Kristelig Folkeparti vil jobbe videre mot ufrivillig deltid. Kristelig Folkeparti mener at unntaksregelen om at økt stillingsprosent kan nektes dersom dette vil medføre «vesentlige ulemper for virksomheten» må tolkes strengt. Samtidig må vi erkjenne at deltidsstillinger i noen sammenhenger er delvis ufrivillig i den forstand at arbeidsbelastningen er så hard at det er umulig å jobbe fulltid. Det er også en del av denne sannheten.

Jeg skal ikke legge til noe mer eller gjenta alle argumenter som er brukt i denne saken. Jeg vil bare si at Kristelig Folkeparti støtter komiteens innstilling om at forslaget vedlegges protokollen.

Vera Lysklætt (V) [18:52:31]: Det er et åpenbart problem at det er så stor forskjell på lønnsnivået blant menn og kvinner. Vi trenger flere kvinner i tradisjonelle mannsyrker, og vi trenger flere menn i tradisjonelle kvinneyrker.

Svært få menn velger i dag å bli sykepleiere, f.eks. Vi har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa. Spørsmålet er hvordan dette kan løses. Fra politisk hold er det selvfølgelig bare incitamenter som kan brukes for å snu denne utfordringen. Det er et viktig prinsipp at utdanning skal lønne seg. Derfor støtter vi intensjonen i forslaget.

Det er i offentlig sektor vi kommer til å mangle arbeidskraft i årene framover. Beregninger fra Utdanningsforbundet viser at vi mangler 5 700 lærere i skolen i dag. Kunnskapsdepartementet har selv beregnet at vi trenger i overkant av 7 000 nye lærere fram mot 2020, hvis alle faktorer holdes konstant og timetallet ikke utvides. Helsedirektoratet mener det er behov for å utdanne 4 500 helsefagarbeidere hvert år de neste årene. Om ikke nedgangen i søkermassen snus, kan situasjonen bli enda mer dramatisk enn tidligere fryktet. Det mest pessimistiske scenarioet gir 40 000 i manko i 2030, viser nye beregninger fra SSB. For sykepleiere isolert vil tallet være 7 700 innen 2020, men da er det ikke tatt hensyn til den kvalitetsforbedringen vi legger til grunn i kommunehelsetjenesten. Vi støtter som sagt derfor intensjonen i representantforslaget og resultatene av Likelønnskommisjonens innstilling. Så får vi komme tilbake til innretningen på en kompetansepott.

Venstre er svært opptatt av de utfordringene som velferdsstaten står overfor i årene som kommer, med økning i antall pleietrengende eldre og mangelen på personer som kan utføre omsorgsoppgaver. Her tror vi at det ikke bare er lønn som er en utslagsgivende faktor for å få folk til å velge disse yrkene. Gode fagmiljøer, opplevelse av å gjøre en meningsfull og spennende jobb og karrieremuligheter er alle faktorer som spiller en rolle.

I dag opplever altfor mange tidspress, ikke nok anledning til å utføre de viktigste oppgavene, et kvelende skjemavelde og ikke minst mediebeskrivelsene av hvor dårlige forholdene er innenfor sektoren. Derfor handler en bedre kjønnsbalanse innenfor yrkene også om alle disse faktorene.

I Danmark opplevde man en økning i antall menn som valgte omsorgsyrker, etter at håndholdte pc-er ble innført i hjemmesykepleien. Så mer teknisk utstyr trekker flere menn.

Når det gjelder rene lønnsincitamenter, har Venstre noen helt konkrete forslag. Vi vil innføre en ordning med ettergivelse av studiegjeld for alle helsearbeidere som vil jobbe i primærhelsetjenesten. Skal vi dekke behovet for arbeidskraft i framtiden, må hver tredje som går ut av videregående skole, velge helsefag. Vi trenger flere incentiver og gode fagmiljøer for å kunne gi god omsorg. Vi ser for oss et spleiselag mellom stat og kommune for å finansiere ordningen.

Vi har i dag en stor mengde ufaglærte innen pleie- og omsorgssektoren. En del av dem velger deltidsutdannelse for å øke kompetansen sin. Da er det viktig med ordninger som gjør det attraktivt. Skal vi få bedre kvalitet, trenger vi folk med mer kompetanse.

Statsråd Heidi Grande Røys [18:56:44]: Noko av det mest urettferdige ved det norske samfunnet er at vi har løn etter kjønn. Løna for kvinner er i snitt om lag 15 pst. lågare enn det menn har, og slik har det vore altfor lenge. Difor er det viktig å sikre likeløn, men Framstegspartiets forslag i dag er ikkje eit likelønsforslag.

Framstegspartiet nemner ikkje likeløn ein einaste gong i partiprogrammet sitt. Folk ønskjer handling, ikkje fine formuleringar, sa representanten Kjønaas Kjos. Men poenget er jo ikkje at Framstegspartiet sitt partiprogram manglar formuleringar – tvert imot: Dei skriv mykje om likeløn, men dei argumenterer mot likeløn. Dei seier f.eks.:

«Det er ikke en statlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.»

Tydlegare kan ein ikkje skrive kva politiske handlingar framstegspartiveljarane skal vente av partiet sitt. Men dersom dette har gått ut på dato, kan ein kanskje få oppramsa alle andre vedtak som Framstegspartiet nettopp har gjort, som òg har gått ut på dato, i valkampen som vi har framfor oss.

Eg les dessutan av Framstegspartiet sine merknader at eit av hovudproblema til sjukepleiarar og hjelpepleiarar er at dei jobbar i offentleg sektor. Framstegspartiet sitt primærstandpunkt er å løyse likelønsutfordringa med konkurranseutsetjing og privatisering. Eg trur ikkje kvinnene som jobbar i offentleg sektor i dag, ønskjer å verte sette ut på anbod, og eg trur heller ikkje at det er det som gir likeløn.

Komiteen si innstilling viser til Likelønskommisjonen. Det var i samband med handsaminga av makt- og demokratimeldinga i Stortinget i 2005 at vi støtta oppnemninga av ein likelønskommisjon. Men det vart avvist av Bondevik II-regjeringa og Framstegspartiet. Framstegspartiet meinte den gongen at «samfunnet ikke kan vedta seg frem til en bedre likestilling mellom kvinner og menn».

Likelønskommisjonen vart altså sett ned fordi dei raud-grøne vann valet. Vi har difor i dag ikkje berre ein levande debatt om likeløn, vi har ikkje minst bak oss snart fire år med handlingar knytte til likeløn.

Som eg sa: Kommisjonar og ord hjelper ikkje åleine. På mitt initiativ sette eg allereie hausten 2006 ned ei partsamansett gruppe i statleg sektor for å sikre likeløn i samband med tariffoppgjeret i staten. Vi har prioritert likeløn i alle lønsoppgjer deretter.

Likelønskommisjonen peiker på at det lange fråværet mange kvinner har i samband med fødslar, er ein viktig årsak til lønsgapet. Ja vel. Regjeringa har difor dobla fedrekvota for fødselspermisjon, slik at fedre tek eit større ansvar i heimen ved familieauke. Det siste vi gjorde i vår, var å likestille skiftarbeid og turnusarbeid, som ikkje minst er eit viktig steg i retning av likeløn.

I tariffoppgjeret i staten i år var vi, som Rolf Reikvam nemnde, einige om å vidareføre likelønsarbeidet og i 2010 setje ned ei partssamansett arbeidsgruppe som skal jobbe med forslag for å sikre likeløn i staten. Ein skal byggje på rapporten frå Likelønskommisjonen.

Opposisjonen har gløymt føresetnadene frå Likelønskommisjonen. Skal ein gjennomføre eit likelønslyft, er det viktig at ein får eit varig lyft. Likelønskommisjonens fleirtal skriv:

«Det forutsettes at det etableres en avtale mellom partene om at lønnsveksten i offentlig sektor kan være høyere enn i privat sektor, og at nye relative lønnsforhold mellom grupper ikke utløser kompensasjonskrav.»

Og vidare:

«Lønnsløftet kan ikke gjennomføres administrativt fra myndighetenes side alene.»

Eg er hjartans einig med Likelønskommisjonen. Det er heilt nødvendig at eit ekstraordinært lønslyft er ein del av dei ordinære forhandlingane mellom partane i arbeidslivet. Viss ein ikkje får på plass forpliktande avtalar, vil andre arbeidstakarorganisasjonar fremje krav om kompensasjon, slik at lønsforskjellane held fram. Likelønskommisjonen går så langt som at ein åtvarar mot å innføre ein likelønspott utan at desse føresetnadene er på plass. Likeløn er eit fordelingsspørsmål, ikkje berre eit løyvingsspørsmål.

Likelønskommisjonen kom med omfattande og viktige forslag. Desse forslaga må få si grundige behandling i regjering og i storting, ikkje i samband med eit Dokument nr: 8-forslag fremja midt under ei mekling og i trygg forvissing om at vedtak var gjort – altså lenge etter at lønsoppgjeret var avslutta.

Regjeringa har ei bindande forventing og ei målsetjing om at ein i komande oppgjer skal medverke til å heve løna til kvinner og andre lågtløna. Det har vi truverde til faktisk å få gjort.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil no opplyse om at Tone Merete Sønsterud er til stades og har teke sete.

Det blir replikkordskifte.

Bent Høie (H) [19:02:20]: Både Senterpartiet og SV har i sine nye stortingsvalgprogrammer programfestet en likelønnspott. Det har ikke Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet unngår konsekvent å bruke begrepet en «likelønnspott», både i sine programmer, i sine taler og, ikke minst, i denne innstillingen, samtidig som de konsekvent alltid snakker om likelønn og lavtlønn i samme setning.

Mitt spørsmål til statsråden er: Tror hun det vil være mulig å rette opp disse store lønnsforskjellene uten å ta i bruk et virkemiddel som en likelønnspott, eller en kompetansepott, utenom rammene for de ordinære oppgjørene? Vil det være mulig å rette opp disse lønnsforskjellene uten å ta i bruk dette virkemiddelet?

Statsråd Heidi Grande Røys [19:03:17]: Det er heilt rett som representanten Høie seier, at dei ulike regjeringspartia har ulike formuleringar knytte til det ein skal gjere i neste periode.

Dette forslaget er fremja i inneverande periode. Regjeringa har ikkje behandla Likelønskommisjonens innstilling. Difor har ikkje denne regjeringa teke stilling til dei forslaga som ligg der.

Eg har ikkje tenkt å spå om kva som vil skje i neste periode. Vi i SV har med oss vår programformulering inn. Vi skal fyrst vinne eit val, og så skal vi gjennomføre nye regjeringsforhandlingar. Det betyr at den styrken som dei tre ulike partia har med seg frå veljarane, vert viktig for kva saker ein vinn, og for kva saker ein tapar. Men, uansett, alle tre partia har – i motsetnad til dei borgarlege – forplikta seg til å jobbe for likeløn i neste periode. Det er trass i alt det vesentlegaste og det viktigaste utgangspunktet.

Bent Høie (H) [19:04:18]: Min utfordring til statsråden var verken å spå om valgutfall, om forhandlingsutfall eller om hva Regjeringen kommer til å gjøre i neste periode. Mitt spørsmål til statsråden var: Tror hun det er mulig å oppnå likelønn i Norge, uten å ta i bruk virkemiddelet en likelønnspott, eller en kompetansepott, utenom de ordinære rammene i lønnsoppgjøret? Kort og konsist: Vil det være mulig?

Statsråd Heidi Grande Røys [19:04:53]: Eg har no sete i fire år som statleg arbeidsgivar og prioritert likeløn, i motsetnad til det den førre regjeringa gjorde i sine oppgjer. Eg har sett at det er mogleg, òg gjennom å bruke tariffoppgjeret sine instrument, å gjere noko for likeløn. Mellom anna ga vi i samband med dei lokale forhandlingane i fjor påbod om at òg kvinner som er i fødselspermisjon, skal vere ein del av dei lokale forhandlingane. Det går an å bruke slike instrument.

Det ligg føre ei veldig klår innstilling frå Likelønskommisjonen. Det har SV som parti teke stilling til, og vi går inn for ho. Som eg seier, forhandlingane til hausten får vise kva ei ny raud-grøn regjering kjem til å måtte meine om ein likelønspott. Men det lèt seg òg gjere å jobbe med likeløn utan nokon likelønspott. SVs standpunkt er å gå inn for ein likelønspott.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Siv Jensen (FrP) [19:06:18]: Jeg har med stor interesse fulgt denne debatten, som har endt i knallharde angrep på Fremskrittspartiet, feilaktige sitater fra Fremskrittspartiets gjøren og laden og veldig lite om hva de rød-grønne partiene egentlig mener om å øke lønnen i kvinnedominerte lavlønnsyrker. Det forteller meg at de rød-grønne partiene oser av dårlig samvittighet i dette spørsmålet. Dette er saker hvor man er uhyre flink til å delta i det offentlige ordskiftet og snakke varmt om betydningen av økt lønn i disse yrkene, men hvor man altså ikke gjør noen verdens ting med det.

Statsråden sa nettopp at hun har sittet som statlig arbeidsgiver i snart fire år. Hun hevdet også at hun hadde prioritert likelønn. Jeg er ikke helt sikker på om det oppfattes slik av de ansatte som statsråden har ansvaret for, for under denne regjeringen har det ikke vært mulig å få øye på lønnsutjevningen.

Så prøver man å skyve dette bort fra seg ved å si at dette er partenes ansvar. Det er jo ingen som er uenig i at lønnsforhandlingene skal skje mellom partene. Men når det gjelder de kvinnedominerte lavlønnsyrkene, er det i det alt vesentlige det offentlige som er arbeidsgiver. Med andre ord er det slik at det er vi politikere som har ansvaret for hva slags lønn vi tilbyr de ansatte i stat og kommune. Det er mulig at det er veldig vanskelig å forstå, men det er altså sannheten.

Når man siterer fra Fremskrittspartiets program, hvor det helt riktig står at det ikke er en politisk oppgave «å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet», innebærer det selvfølgelig at vi ikke har noen ambisjoner om å gå inn og regulere lønnsoppgjørene for verftsarbeidere eller for andre i privat sektor. Det dreier seg om å ta ansvar på de områdene hvor man faktisk er arbeidsgiver selv. Og staten har altså forsømt seg gjennom alle år når man ser at de som er de virkelige lavlønte i vårt samfunn i dag, har sin arbeidsplass i offentlig sektor. Da er det et politisk ansvar å gjøre noe med det, men den dårlige samvittigheten som oser fra de rød-grønne representantene i denne salen, forteller meg at man har ikke tenkt å gjøre noe med det.

Da jeg hørte innlegget til statsråden, fikk jeg inntrykk av at denne regjeringen har gjort så mye når det gjelder dette spørsmålet. Da hun ble stilt til veggs i replikkordskiftet, erkjente hun jo at det var på grunn av uenigheten mellom de rød-grønne partiene at man ikke hadde gjort noe.

Robert Eriksson (FrP) [19:09:26]: Ved å følge denne debatten har jeg registrert at det er langt mellom hva som blir sagt i festtalene, og hva som blir gjort i konkret handling. Stortinget er faktisk invitert til å ta et konkret grep for å gi et armslag til kvinner i lavlønte kvinnedominerte yrker. Dessverre sier flertallet nok en gang nei til det. Jeg regner med at de også i den kommende valgkamp vil komme med de samme fagre løftene og de samme festtalene til alle disse kvinnene som jobber i lavløntdominerte yrker i dag. Det vil de få høre fra flertallspartiene.

Jeg tror også de bør legge seg på minne at de gjør lite gjennom konkret politikk og gjennom konkret handling. Jeg utfordret LO i forkant av LO-kongressen til å sette dette på dagsordenen, og det ble faktisk satt på dagsordenen på LO-kongressen. Det var også interessant å høre på representanten Reikvam og på statsråden, der man kunne få inntrykk av at det er gjort veldig mye de siste fire årene. Hvis man også fulgte med på LO-kongressen, kom det tydelig fram at dette er en sak man har kjempet for gjennom flere tiår, uten at det har beveget seg en millimeter. Det er det som kom tydelig fram. Det er det alle disse kvinnene som jobber i de kvinnedominerte yrkene, også hevder, at det ikke har skjedd noen dreining i det hele tatt. Hvis jeg hadde vært statsråden, hadde jeg med respekt å melde vært litt flau hvis jeg hadde gått ut og sagt at jeg har gjort så veldig mye med det, for det har en ikke merket.

Det har også vært interessant å registrere at bl.a. representanten Christoffersen fra Arbeiderpartiet gikk ut mot meg tidligere i år i media og sa i forbindelse med dette forslaget at dette er typisk Fremskrittspartiet, at det er lettkjøpt argumentasjon, og man tror at man skal løse alle ting ved bare å gi mer penger. Men i denne saken handler det faktisk om mer penger. Man bør også legge seg på minne hva LO-lederen sa på kongressen, nemlig at skal vi få løst dette, må vi ha penger. Så får man kalle det hva man vil, penger er penger, sa han.

Da er mitt spørsmål til Arbeiderpartiet: Er det slik å forstå at Arbeiderpartiet nå er uenig i LO-formannens uttalelser rundt lavlønnsproblematikken, som tydeligvis er enig med Fremskrittspartiet i denne saken?

Avslutningsvis: Jeg skjønner godt at det gjør vondt for regjeringspartiene at dette forslaget har kommet, spesielt med tanke på alle festtalene som har vært holdt i valgkamp etter valgkamp, år etter år. Jeg skjønner at det smerter når man kommer til målstreken og ikke evner å levere.

Bent Høie (H) [19:12:35]: Det er åpenbart at det er en stor forskjell i denne innstillingen mellom de borgerlige partiene på den ene siden, og regjeringspartiene på den andre siden. Regjeringspartiene klarer ikke å bli enige om noe annet enn at de er enig om at likelønn er fint, og det har de brukt lang tid på. Representanten Reikvam uttalte seg i Dagbladet nylig. Der står det følgende:

«Han legger ikke skjul på at det er Ap som har bremset, og at statsminister Jens Stoltenberg har finlest merknadene fra de rødgrønne. – Denne saken har vi holdt på med i flere dager. Hvert ord, hver setning har vært filt på.»

Det sa Reikvam. Det lover ikke godt for de eventuelle forhandlinger som skal være mellom disse partiene etter valget.

De borgerlige partiene har i denne innstillingen blitt enige om det mest sentrale virkemiddelet for å få til likelønn, nemlig en likelønn eller kompetansepott utenom rammene for lønnsoppgjøret. Det har vi blitt enige om, uten at vi har måttet file, sittet sammen i flere dager og diskutert opp og ned. Virkemiddelet ble vi enige om. Det tok oss ikke noen tid i det hele tatt. Vi slutter oss rett og slett sammen om dette standpunktet.

De som er opptatt av likelønn, kan enten velge å stemme rød-grønt og håpe at Arbeiderpartiet og LO skal gi seg overfor Senterpartiet og SV, eller de kan stemme borgerlig og være sikker på at et borgerlig flertall kommer til å gjøre noe med dette, for en er allerede enig om det mest sentrale virkemiddelet.

Hva er det som gjør at Arbeiderpartiet har så stor motstand mot dette virkemiddelet? Jo, svaret på det er enkelt. Det er LO – de rike onklene i LO – som setter foten ned for en likelønnspott. De vil ikke akseptere at Unio og Akademikerne får denne seieren på vegne av sine medlemmer, for dette dreier seg om kampen om hegemoniet i arbeidstakerorganisasjonene. Derfor er det viktigere for Arbeiderpartiet å ha et godt forhold til LO enn å gjøre noe for de viktigste yrkesgruppene i samfunnet, de yrkesgruppene som bærer velferdssamfunnet vårt – sykepleierne og lærerne. Det er bremseklossen. Det har også de andre regjeringspartiene vært helt ærlige om.

Rolf Reikvam (SV) [19:15:49]: Det er ganske ubehagelig å høre Siv Jensen stå her og si at det vi siterer, er galt. Det er ganske ubehagelig når vi leser ordrett fra programmet, og vi leser ordrett fra merknader i budsjettinnstillingen. Det er klart at dette er korrekte sitater. De er skrevet av og satt inn i den sammenhengen som de er. Det overrasker meg. Jeg blir nesten uvel når de holder på med at dette ikke er korrekt, dette er feil, dette er ikke engang sitert. Jo, dette er riktig sitert. Det er dette Fremskrittspartiet har ment. Så sier jeg: Flott, Fremskrittspartiet har endret standpunkt. Det sa jeg i stad, og som det gode mennesket jeg er, velger jeg å tro at de har endret standpunkt, at dette ikke er noen form for opportunisme. Det gjør jo at trykket framover kan bli enda større på disse spørsmålene. Det er mitt utgangspunkt. Men slutt med å si at vi siterer feil når vi leser opp fra teksten som de selv har skrevet.

Så registrerer jeg Bent Høies analyse av årsaken til disse problemene, at det på arbeidstakersiden er konflikter mellom ulike arbeidstakerorganisasjoner. Jeg vet ikke om det er riktig, og jeg er litt usikker på om analysen er så enkel som Bent Høie sa. Men det som har skjedd – og det overrasker meg at det ikke er registrert – er at Likelønnskommisjonens påvisning av de problemene de reiser, var en del av tariffoppgjøret. Det er kommet inn i tariffoppgjøret, og partene i statsoppgjøret er enige om en protokolltilførsel, og enige om at dette arbeidet skal starte. Det er jo det faktiske forhold, og det er første gang det skjer.

Så kan jeg si om dem som regjerte i forrige fireårsperiode, at de klarte ikke å starte en slik prosess. Det som skjer nå, er at vi er i gang med prosessen, og jeg føler meg rimelig trygg på at vi her får en utvikling. Det kan ikke være noen tvil om at skal det skje et eller annet, skal vi få til en løsning, må det skje i tariffoppgjørene. Hvis vi får inn en pott, slik som vi har programfestet – vi har sagt at det trengs en likelønnspott – føler jeg meg rimelig trygg på at tariffoppgjørene framover vil finne en løsning, og at vi vil starte på den veien og den prosessen som vil lede fram til at disse forskjellene som er etablert over en lang periode, vil bli borte og utjevnet.

Karin Andersen (SV) [19:18:46]: Likelønn er viktig. Jeg har nå sittet på Stortinget i tolv år, og i mange år har vi fremmet forslag om en likelønnspott. Vi har også fremmet forslag om å sette ned en likelønnskommisjon, og det fikk vi til da vi sjøl kom i regjering. I forrige periode var det stor motstand i Stortinget mot å få gjort det som gjør at man får fram det grunnlaget som kan si hvordan man kan løse dette.

Sjøl har jeg ledet lønnsforhandlinger i en fylkeskommune i åtte år. Vi hadde en strategi for å få til likelønn, og vi kunne gjøre noe med det gjennom den lokale potten. Det hadde kanskje vært mulig å nå i mål hvis man hadde hatt et tidsperspektiv på 25–30 år. Det synes vi er lenge. Det er mulig å gjøre noe på den måten, men da må man gjøre det hvert eneste år, og så må man sørge for ikke igjen å nulle ut forskjellene, som oppstår neste gang igjen. Derfor er det viktig når vi skal snakke seriøst om likelønn, at vi følger det opplegget som Likelønnskommisjonen har sagt vi skal følge, nemlig at man må ha både en likelønnspott – og det er ikke en engangsforeteelse, det er nødt til å være noe en forplikter seg til over flere år, hvis man skal få jevnet det ut – og man må ha en avtale mellom partene i arbeidslivet som sier at dette ikke skal nulles ut ved neste runde. Vi som har drevet med lønnsforhandlinger og vært arbeidsgivere – vel å merke, det var det jeg var, jeg var arbeidsgiver for 4 700 personer – opplever at da kommer spørsmålet opp om hvem som på en måte skal ha kompensert for det som skjedde i fjor, fordi noen andre fikk noe. Den avtalen må være på plass og være langsiktig. Det må ligge i bunnen når man skal gjøre dette. De forutsetningene er det uhyre viktig er på plass.

Det som Fremskrittspartiet gjør nå, oppfatter jeg som en «one night stand». Det å få til likelønn er en langsiktig forpliktelse, nesten som et ekteskap. Jeg skal ikke legge meg opp i hva folk gjør ellers, men hvis en skal få til noe som er så langsiktig som likelønnsarbeid, er en nødt til å forplikte seg til å være med på det løpet over flere år, og en er nødt til å forplikte seg til at de lønnsurettferdighetene som blir opprettet, ikke skal nulles ut igjen ved neste oppgjør. Da anbefaler jeg dem som er opptatt av likelønn, å velge seg noen partnere i det løpet som har vært opptatt av det lenge, og som ikke gjøre det av én eneste grunn, nemlig at det skal være plagsomt for noen. For troverdig er ikke forslaget når det ikke er kombinert med et partiprogram eller en holdning som går ut på at likelønn er viktig, og at man skal ha sentrale lønnsforhandlinger, som er forutsetningen for at en skal få til dette, og at det skal være varig over noe mer enn ett eneste år.

Presidenten: Presidenten vil seie at «one night stand» er uparlamentarisk språkbruk.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [19:22:18]: Det er interessant å se hvordan SV mer eller mindre kryper over gulvet med sine problemer når det går på å kunne takle et slikt forslag. Det er helt sikkert enkelt for Rolf Reikvam å hevde: Dette har jeg stor tro på at man klarer å løse i neste fireårsperiode! Har jeg forstått det riktig, er dette siste perioden som Reikvam sitter på Stortinget, og det er ikke blitt gjort noe som helst for å løse denne problematikken.

Jeg hører så at man er veldig opptatt av Fremskrittspartiet, og hva Fremskrittspartiet har i sitt program. Vel, snur man problematikken om likestilling på hodet, har faktisk LO og Arbeiderpartiet mer eller mindre sittet på begge sider av bordet i 80 år, og vi har ennå ikke fått på plass en noenlunde lik fordeling av lønn mellom menn og kvinner når vi snakker om det offentlige. I 80 år har man altså sittet på begge sider av bordet, og man har ikke klart å løse de mest essensielle problemene vi har. Det er klart at skal vi kunne takle den eldrebølgen som kommer, må vi faktisk ha varme hender i vårt helsevesen. Det klarer ikke dagens regjering å levere.

Når Inge Lønning står på talerstolen her og sier at vi sjelden eller aldri har hatt et parti som så til de grader har blitt politisk korrekt og oppført seg som en tøffel politisk, så stemmer det med virkeligheten.

Bent Høie (H) [19:24:19]: Det forundrer meg at de som tar ordet fra SV, inkludert statsråden, er så opptatt av å prøve å ta avstand fra partier som er enige med dem, istedenfor å være glade for at en sak som SV selv sier at de har jobbet for i mange år, har fått bredere tilslutning enn det som har vært tidligere. Hadde det viktigste for SV vært å få til likelønn, burde de benyttet dagen i dag til å være fornøyde med at deres ønske om en likelønnspott har fått bredere tilslutning, og ikke febrilsk forsøke å framstille det som om at de som nå i denne innstillingen gir uttrykk for at de ønsker en kompetansepott eller likelønnspott, egentlig mener det motsatte. Jeg tror at de som er opptatt av dette i arbeidslivet, arbeidstakerorganisasjonene som ønsker en slik løsning, registrerer hvilke partier som mener hva i denne innstillingen, og hvem de eventuelt kan stole på etter valget.

Jeg tok ordet fordi jeg har behov for å forklare hvorfor Høyre stemmer imot forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet. Det er to grunner til det. Den første grunnen er at vi mener at dette er en sak som i sin natur best kan og må styres fra regjeringskontorene, der en sitter med alle virkemidlene. Derfor skisserer vi vår modell veldig tydelig i innstillingen, men i merknads form, fordi det forteller hva Høyre vil gjøre hvis vi kommer i regjering. Den andre grunnen er at en i Fremskrittspartiets forslag bruker begrepet «de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene i offentlig sektor». Når en bruker begrepet «lavtlønnsyrker», kan det forveksles med de lavtlønnsyrkene uten høyere utdanning som i dag faller inn under lavtlønnsdefinisjonen. Dette er personer som har 90 pst. av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, som pr. i dag er 319 000 kr. Å løfte dem vil ikke rette opp de store lønnsforskjellene. Høyre prioriterer utdanningsgruppene fordi det er der lønnsforskjellene er størst. Det er de to grunnene som er for at vi ikke kan stemme for disse forslagene.

Jeg er helt enig i representanten Andersens beskrivelse av hvilke virkemidler som må tas i bruk når en sitter ved forhandlingsbordet. Det jeg ikke forstår, er at en ikke òg erkjenner at det politiske virkemiddelet i denne saken er likelønnspotten eller kompetansepotten. Det er det politiske virkemiddelet vi bør ta stilling til i denne salen. Måten en forhandler på, er det ingen politisk uenighet om.

Statsråd Heidi Grande Røys [19:27:34]: Berre for å kommentere nokre påstandar som er framsette under debatten: Når Bent Høie prøver seg på å beskrive forskjellane mellom dei borgarlege og regjeringspartia, høyrest det ut som om det er skjønn einigheit på borgarleg side. Han gløymer å seie at dei ikkje er einige med Framstegspartiet om profilen på lønspotten og dermed heller ikkje stemmer for forslaget. Det er riktig at dei tre andre borgarlege partia står i lag om merknaden, men kva gjer regjeringspartia? Jau, regjeringspartia handlar og har handla i fire år. Det er den vesentlegaste forskjellen mellom dei borgarlege og dei raud-grøne, nemleg at dei raud-grøne handlar.

Som eg sa, eg kan gjenta berre noko av det vi har gjort utover å ha prioritert likeløn som ein del av likestillingsperspektivet. Det er ikkje mogleg å vere for likeløn utan å sjå det i ein større likestillingssamanheng. Då kan dei raud-grøne partia bla side opp og side ned ikkje berre med fine formuleringar, men med handlingar, konkret stemmegiving i denne salen og ikkje minst konkret handling frå statsrådssalen. Som eg sa, det siste vi har gjort i denne perioden no i vår er å likestille skift/turnus som har vore eit årelangt problem som ein har slite med å finne ut av korleis ein skulle løyse. Vi sette ned Holden-utvalet, og vi gjennomførte det Holden-utvalet faktisk foreslo, til stor jubel ikkje minst frå kvinnene i offentleg sektor som i mange år har følt på urettvisa i ikkje å ha likestilt turnusane sine med det industrien har av skift.

Fedrekvote – kvifor er det viktig? Jau, det eg ser som statleg arbeidsgivar, er: Når er det ein byrjar få forskjellar mellom kvinner og menn? Det er i trettiåra. Når kvinnene byrjar føde etter å ha teke ei lang utdanning, går dei av karrierestigen for nokre år. Dei kjem inn att i førtiårsalderen. Då tek karane av, både i løn og i karriereutvikling. Ja vel – kva kan vi gjere med det? Jau, sjølvsagt, vi må få fedrane til å take eit større ansvar når dei får familieauke. Då er kvinnene på ein heilt annan måte med i arbeidslivet og er med på dei toga som går. Ein får òg ei delt omsorg for ungane, noko som ikkje minst ungane har stor glede av. Det å setje det inn i ein større samanheng er det som gjer at likestillingsarbeidet er truverdig, og som gjer at arbeidet for likeløn er truverdig. Det er då Framstegspartiet så totalt krasjar. No skal eg ikkje gjenta den uparlamentariske ordbruken til Karin Andersen, men hennar poeng var at her er det ingenting før og heller ingenting etter. Nei vel – difor har ikkje dei tre regjeringspartia funne grunn til å støtte desse forslaga, men tvert imot fortset sitt årelange gode arbeid som faktisk har ført til resultat i godt samarbeid med partane i arbeidslivet.

Karin Andersen (SV) [19:30:47]: Jeg er veldig glad for alle som er opptatt av likelønn, men jeg har nok vært med såpass lenge at jeg skiller litt på det jeg oppfatter er nesten ren opportunisme, og det som er seriøsitet. Hadde det vært viktig å få flertall for et forslag om likelønn, hadde man jobbet seriøst med forslaget, og man hadde forholdt seg til Likelønnskommisjonens forslag – i hvert fall i nærheten av det. Man hadde sjølsagt også tatt kontakt med andre partier for å få til en diskusjon om det i utgangspunktet, hvis man var opptatt av å sikre seg et flertall.

Det gjør at jeg blir litt forbauset over at Høyre hopper på forslaget – de har vært imot å utrede muligheten for å få likelønn, de var mot Likelønnskommisjonen. Når dette forslaget plutselig kommer, hopper de plutselig på det, enda det faktisk ikke er et forslag om likelønn, eller en oppfølging av Likelønnskommisjonen. Det kommer til å være – for å si det slik – en langvarig, forpliktende innsats både fra politiske myndigheter til å legge på plass en likelønnspott, og fra partene i arbeidslivet for at dette skal holde over tid.

Det forslaget som behandles nå, er en pott, det er ingen plan. Det gjelder ikke alle, det gjelder bare noen. Da ser ikke vi noen grunn til å støtte det forslaget. Vi er nødt til å jobbe seriøst med dette, for vi vet at det kommer til å være krevende, det kommer til å kreve samordnet handling fra sentrale myndigheter og samarbeid med partene i arbeidslivet. Men vi skal få det til. Dette er en av de aller viktigste sakene for SV, og jeg håper inderlig at de partene som står oss nær, også er med på det. Slik sett kan dette initiativet fra borgerlig side være med på å sette trykk på saken, som gjør at det blir umulig ikke å gå videre.

Men jeg tror nok at de partiene må merke seg at de organisasjonene som har sett dette forslaget, har bedømt dette stuntet – som dette forslaget har vært – som såpass useriøst at de har valgt ikke å stole på det. Det må henge sammen med den politikken man står for ellers, hvis det skal være troverdig, og man kan – for å si det slik – ha en gjennomtenkt holdning til det, som gjør at disse initiativene ikke bare blir noe man velger å flagge når det er stemning for det, men noe man holder fast ved, også gjennom tider der det kanskje ikke er det mest populære og det som står øverst på dagsordenen.

Presidenten: Presidenten skal for all del ikkje prøve å dempe debattlysten, men vil berre minne om at det er veldig mange saker igjen, og det er eit mål for Stortinget å føreta votering før vi set Stortinget i morgon kl. 9.

Bent Høie (H) [19:34:03]: Vi tåler litt nattarbeid nå på slutten av sesjonen.

Det er liten troverdighet bak SVs forsøk på å framstille det som om de har kontroll i denne saken, og at alt er i sin skjønneste orden. For det første hadde ikke Sykepleierforbundet hatt det fokuset på likelønn og den kampanjen de har hatt denne våren, hvis de mente at den rød-grønne regjeringen gjorde det som var forventet. Og for det andre hadde i så fall ikke SVs talsperson på området, Rolf Reikvam, sagt dette om denne innstillingen til Dagbladet 15. juni i år:

«Det er ikke det minste behagelig på et område der SV har markert seg så tydelig. Vi burde ha fått til mer, men dette er jo et kompromiss, og dette var det vi fikk til. Det er noen som ikke vil forplikte seg, og noen som vil at politikerne skal holde fingrene fra fatet når det gjelder lønnsforhandlinger.»

Det er for meg bevis nok på at SV på ingen som helst måte er fornøyd med tingenes tilstand. Det burde de vært ærlige nok til å si.

Så reagerer jeg på at representanten Andersen framstiller det som om Høyre hoppet på et forslag fra Fremskrittspartiet i denne saken. Høyres forslag om en kompetansepott ble fremmet av Høyre lenge før dette Dokument nr. 8-forslaget ble fremmet. Det er et resultat av at Høyre har et partiinternt utvalg som har jobbet med arbeidsgiverpolitikk i offentlig sektor, og som jeg selv har ledet. Det er et gjennomtenkt, gjennomarbeidet forslag som har fått skryt fra Sykepleierforbundet og fra Unio, som er lagt inn i denne innstillingen, og som også er det forslaget som har klart å samle alle de borgerlige partiene. Så dette er ikke noe lettvint forslag – dette er et gjennomarbeidet forslag som bl.a. tar inn over seg Likelønnskommisjonens arbeid.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 10.

(Votering, sjå side 4015)