Se også behandlingen av sak nr. 6 på formiddagsmøtet.

Geir-Ketil Hansen (SV) [18:00:42]: Det er en viktig sak som her tas opp – plan for livshjelp. Gir vi pasienter som har kommet i livets siste fase – pasienter og pårørende, vil jeg si – et godt nok behandlingstilbud? Er kapasiteten god nok, og har vi god nok kunnskap? Til slutt også økonomi – fungerer finansieringsordningene godt nok på dette området?

Komitébehandlingen viser at det er bred enighet om intensjonene i de forslagene som er tatt opp. Men flertallet mener at denne saken, som berører så viktige deler av helsetjenesten, bør behandles i en bredere sammenheng. En av de sammenhengene er sammenhengen med Samhandlingsreformen. Den har komiteen til behandling nå. Det gjelder bl.a. utbyggingen av plasser innenfor palliativ behandling i kommunene og kommunenes ansvar på dette området framover, som skal oppgraderes. Det er i forslaget pekt på behov for 600 nye plasser i kommunene. Vi er helt enige i intensjonene, men det er viktig å se dette i en bredere sammenheng, spesielt i sammenheng med Samhandlingsreformen.

Saken hører også hjemme i behandlingen av Nasjonal helseplan, som kommer i kjølvannet av Samhandlingsreformen. Da ser jeg for meg at vi ikke minst bør se nærmere på finansieringsordningen for spesialisthelsetjenesten, slik det er tatt opp i forslagets punkt 3.

Ordningen med innsatsstyrt finansiering, som forslagsstilleren peker på, fanger ikke opp denne typen behandling. Nå må jeg bare understreke at det i 2003 er tatt inn en ordning med at man skal ha palliativ behandling innenfor DRG-behandlingen. Men dette eksemplet mener jeg viser at ISF ikke fungerer godt nok, sammen med mange andre områder innenfor behandlings- og diagnosegrupper. Derfor mener jeg at finansieringsordningen må ses spesielt på. Men også der er det viktig at man ikke bare tar en og en behandlingsform eller en og en diagnosegruppe, men at når vi går inn i ISF-ordningen, må vi se den i en bredere sammenheng. Derfor vil jeg kort bare avslutte med å si at jeg er helt enig i intensjonene i de forslagene som er tatt opp – det er positivt og fint at det blir tatt opp – men forslagene fortjener en bredere og grundigere behandling i en helhetlig sammenheng.

Kjersti Toppe (Sp) [18:03:55]: Representantane Dåvøy, Høybråten og Syversen har fremma forslag om at Regjeringa utarbeider ein plan for satsing på livshjelp.

I tidlegare tider var døden, som det meste anna, ei sak for heimen og familien. I dag døyr 80 pst. av nordmenn på institusjon. Det er no brei politisk einigheit om at fleire må få anledning til å døy heime, eventuelt på ein sjukeheim, i staden for på eit dyrt sjukehus lenger vekke.

I dag blir nær halvparten av helsebudsjetta brukt i løpet av dei tre siste månadene vi lever, så også samfunnsøkonomisk er det gunstig å behandla pasientar i livets siste fase i kommunehelsetenesta i staden for på sjukehus.

Omsorg ved livets slutt handlar ikkje så mykje om spesialisert og avansert behandling, det handlar om profesjonalitet, respekt, menneskeverd, å sjå og bli sett, å skapa tillit og gi tryggleik. For å få det til må kommunehelsetenesta styrkjast både kapasitetsmessig og kvalitetsmessig. Pårørande som ønskjer det, må få høve til å yta omsorg til sine nærmaste i livets siste fase. Fastlegane må inkluderast meir i oppfølginga av alvorleg sjuke pasientar. Samarbeidet med helse- og omsorgstenesta og spesialisthelsetenesta må styrkjast. Palliative team kan vera eit godt supplerande tiltak, òg for å styrkja kompetansen.

Senterpartiet er einig med Kristeleg Folkeparti i at vi har behov for ei auka satsing på palliativ behandling og omsorg ved livets slutt. Dei siste 10–15 åra har det vore ei kontinuerleg satsing på å forbetra helsetilbodet til alvorleg sjuke og døyande i Noreg. Nasjonal kreftplan, Livshjelpsutredningen og fleire andre offentlege utgreiingar har lagt grunnlaget for ei trinnvis utvikling av det palliative tilbodet på alle nivå i helsetenesta. Men trass i satsinga er behovet for helsehjelp i sluttfasen av alvorleg og dødeleg sjukdom aukande. Spesialavdelingar vil trass i auka satsing ikkje kunna nå alle. Derfor er det viktig at palliative einingar og palliative team må vareta kompetansearbeidet og stå for kompetanseoverføring til andre avdelingar og miljø. Spesielt trengst det kompetanseoverføring til dei som arbeider med alvorleg sjuke og døyande pasientar i kommunehelsetenesta.

I høyringsfråsegna frå Den norske legeforening står det at stykkprisfinansiering, slik ho blir praktisert ved sjukehus i dag, passar dårleg for alvorleg sjuke pasientar. Når innsatsstyrt finansiering blir brukt som eit inntektssystem heilt ned på avdelingsnivå, opplever den enkelte avdelinga at dei får same økonomiske kompensasjon same kor lenge opphaldet varar.

Ei finansieringsordning som premierer kort dødsleie, er etisk svært tvilsam. Pasientar med langtkomen sjukdom kan ha sjukdomsperiodar med svært komplekse utfordringar, der langvarige sjukehusopphald er nødvendige. Senterpartiet ser derfor fram til ein gjennomgang av finansieringssystemet frå Regjeringa si side og er positivt til forslaget om å gå vekk frå ISF og over til fullfinansiering av det palliative tilbodet gjennom rammeløyvinga.

Finansieringa av palliative sjukeheimssenger, palliative team og palliative tilbod frå fastlegane har òg behov for ein gjennomgang. Eg forventar at dette blir vurdert i lys av Samhandlingsreforma og den komande satsinga på kommunehelsetenesta.

Omsorgsplan 2015 inneheld fleire tiltak for å styrkja tenestetilbodet til brukarar av omsorgstenester, inkludert menneske i livets siste fase. I Regjeringa sin kompetanse- og rekrutteringsplan, Kompetanseløftet 2015, er palliasjon eit viktig fagområde.

Regjeringas nye lovendringar vil gjera det lettare å yta omsorg for nære pårørande. Eg vil visa til at det blir innført ein ny rett til ti dagars permisjon for arbeidstakarar for å gi nødvendig omsorg til foreldre og ektefelle/sambuar. Det blir òg innført utvida rett til permisjon og pleiepengar ved pleie av nære pårørande i livets sluttfase, frå 20 til 60 dagar. Undervisningssjukeheimar og undervisningsheimetenester er andre tiltak som skal bidra til auka kvalitet i omsorgstenesta, ved å fokusera på forsking, fagutvikling og kompetanseheving i tenesta. Dette blir viktige tiltak i arbeidet for å sikra den palliative kompetansen i kommunehelsetenesta generelt, og ved sjukeheimar spesielt.

Laila Dåvøy (KrF) [18:08:35]: Først vil jeg takke saksordføreren, som har nedlagt et stort arbeid i denne saken.

Jeg tror at hvordan vi tar oss av døende mennesker i vårt samfunn, gir et mål på hvordan vi har det. Våger vi å være nær mennesker som opplever krise og sorg?

Døden har på mange måter blitt institusjonalisert. Dermed har det som en gang var en naturlig del av livet, blitt flyttet bort, og mange opplever døden som skremmende og fremmed. Samtidig har vi fått en kultur for at alt skal kureres. Vi ønsker å behandle oss ut av sykdom, smerte og lidelse. Vi har i de senere år sett at disse to tendensene til sammen har ført til et ønske fra noen om aktiv dødshjelp.

Den beste måten å demme opp for dette kravet på er å satse på livshjelp. Sentralt i dette begrepet ligger muligheten for å oppleve livet som meningsfylt og verdifullt, til tross for begrenset levetid. Mange opplever å være til byrde når kroppen ikke klarer det den klarte før, og den mentale tilstanden er svekket. Håpløshet kan ta overhånd, og mange kan ønske hjelp til å avslutte livet. Livshjelp er å lytte til det ønsket, men samtidig være nær den døende og i stedet for å etterkomme ønsket satse på så god behandling, pleie og omsorg som mulig. Det er alltid noe vi kan gjøre, som representanten Sjøli sa tidligere i dag.

Mange mennesker får ikke det tilbudet om livshjelp som de burde ha fått. I dag er det primært kreftpasienter som får dette tilbudet. Vi vet at mange eldre dør uten dette tilbudet. I årene fremover vil vi i tillegg få en stor økning i antall eldre. Det samme er tilfellet når det gjelder barn. Jeg vil i denne sammenheng særlig vise til organisasjonen JA til lindrende enhet og omsorg for barn, som har fokusert på behovet for palliativ behandling for barn. Jeg håper at også statsråden har merket seg det arbeidet som denne nye organisasjonen gjør.

Vi må sikre flere mennesker tilbud om lindrende behandling og omsorg. Kristelig Folkeparti mener derfor at det er behov for en plan for satsing på livshjelp i årene fremover. En slik plan bør ha fire hovedpilarer:

• bedre kapasitet for lindrende behandling på sykehusene

• bedre kapasitet for lindrende behandling i kommunene

• omlegging av dagens tilbud om lindrende behandling til ambulant virksomhet, da særlig med tanke på at dette kan skje hjemme hos den døende

• kompetanseheving av helsepersonell

For det første er det i dag for få senger på sykehus for lindrende behandling. Med enkle grep kan dette antallet trappes opp i årene som kommer, gjennom bruk av øremerkede midler og konkrete måltall. Ved i større grad å satse på øremerking kan dagens ordning med innsatsstyrt finansiering for lindrende behandling opphøre. Stykkprisfinansiering får uønskede vridningseffekter, og det er særlig uheldig og uverdig i behandling av døende.

For det andre er det en ønsket utvikling at det er mulig å dø hjemme eller i nærheten av hjemmet. Det er behov for 600 plasser for lindrende behandling i kommunene. Igjen kan et slikt mål nås med konkrete måltall for årene fremover.

For det tredje vil døden igjen kunne bli en større del av livet dersom flere dør hjemme. Gjennom satsing på ambulante team, enten i kommunal regi eller i samarbeid med sykehusene, kan det bli mulig. Mange ville ønske det.

For det fjerde er det behov for å øke kunnskapen om lindrende behandling hos dem som jobber på lindrende enheter og avdelinger, men også i hele helsetjenesten. Døende mennesker møter helsepersonell mange steder i helsetjenestene, og disse bør ha mer kunnskap om behandling, omsorg og pleie av døende enn det de har i dag.

Jeg har lyttet sterkt til de innleggene som har vært holdt, ikke minst av representanter for regjeringspartiene. Det er veldig godt å høre at vi langt på vei er enige om de aller fleste av de tiltakene som foreligger. Men det forundrer meg at man ikke kan gå inn for disse forslagene, når man altså sier at man er så enig i det som foreligger. Det skjønner jeg ikke.

Jeg vil til sist fremme Kristelig Folkepartis forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [18:13:27]: Å få møte døden i trygge omgivelser er særdeles viktig både for pasienter og for deres pårørende. Regjeringen har derfor hele tiden vært klar på at det må finnes helsetilbud som gir dem denne muligheten. Forslagsstillerne peker på flere gode muligheter for å videreutvikle og bedre tilbudet til mennesker i livets sluttfase. Jeg vil følge opp tilbudet til denne pasientgruppen, bl.a. gjennom mitt arbeid med Omsorgsplan 2015 og gjennom oppfølgingen av Samhandlingsreformen.

Tilbudet og ressurssituasjonen i pleie- og omsorgstjenestene står helt sentralt i arbeidet med å få til god lindrende behandling i livets sluttfase. Regjeringen har gjennom Omsorgsplan 2015 valgt å satse på utbygging av omsorgssektoren som helhet.

Med Kompetanseløftet sørger vi for at sektoren har tilgang på tilstrekkelig kompetent arbeidskraft – også når det er behov for lindrende behandling og omsorg ved livets slutt. Investeringstilskuddet til sykehjem og omsorgsboliger gjør det samtidig mulig å bygge heldøgns omsorgsplasser, herunder palliative enheter.

Den kommunale helse- og omsorgssektoren er styrket med om lag 12 500 årsverk i perioden 2004–2008. Dette kommer alle brukergruppene i kommunene til gode. I all hovedsak har personelløkningen kommet i form av helse- og sosialpersonell med fagutdanning, og har dermed bidratt til å heve kompetansen i sektoren.

Regjeringen har også fått på plass et eget investeringstilskudd som legger grunnlaget for 12 000 nye omsorgsplasser med heldøgns omsorgstjeneste i sykehjem og omsorgboliger. Vi vil følge tilskuddsordningene nøye og løpende vurdere rammen for ordningen og innfasingen av denne.

I retningslinjene for Husbankens tilskuddsordning har vi gjort det klart at også palliative enheter skal få støtte. Med det vil vi oppfordre kommunene til å bygge ut og utvikle den palliative omsorgen der dette er en del av de ordinære kommunale oppgavene.

Det er også en egen tilskuddsordning for særskilte utviklingstiltak, herunder tiltak for å styrke kompetansen og kapasiteten innenfor lindrende behandling og omsorg for livets slutt, utenfor sykehus. Det er gjennomført flere kompetansehevende tiltak i kommunene. Sentralt er også de regionale ressurs- og kompetansesentrene for palliasjon i regi av helseforetakene.

Pasienter som mottar lindrende behandling, beveger seg ofte mellom sykehus og sykehjem og/eller hjemmet. For å gjøre denne overgangen mer sømløs er det viktig med et godt samarbeid mellom de tverrfaglige palliative teamene i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Samhandlingen mellom disse enhetene, undervisningssykehjemmene, undervisningshjemmetjenestene og kommunene er grunnleggende for god lindrende behandling og god behandling ved livets slutt.

Jeg er også opptatt av at tilbudet om lindrende behandling bør bygges opp videre som en del av den ordinære helsetjenesten. Det er sentralt i Samhandlingsreformen at flere oppgaver i helsetjenesten skal løses lokalt. Flere av dem som i dag behandles i sykehus, vil kunne få et bedre tilbud i kommunen. Med reformen skal vi styrke kommunehelsetjenesten organisatorisk, kompetansemessig og ressursmessig – også for denne pasientgruppen.

Lindrende behandling og omsorg ved livets slutt som en integrert del av det helhetlige kommunale ansvaret gir trygghet og forutsigbarhet for brukerne og for pårørende. I de aller fleste helseforetaksområdene er det etablert nettverk av sykepleiere med spesialkompetanse i kreftomsorg og lindrende behandling. Helsedirektoratet har gitt ut Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen i 2007 som en oppfølging av nasjonal kreftstrategi 2006–2009. Retningslinjene er utarbeidet for kreftpasienter, men de generelle rådene gjelder også for pasienter med andre diagnoser. Retningslinjene gjelder både for spesialisthelsetjenesten og for primærhelsetjenesten, og som jeg også har sagt tidligere i år og svart på spørsmål, gjelder dette selvfølgelig også for barn.

Jeg har bedt direktoratet gjennomgå disse retningslinjene med bakgrunn i det foreliggende forslaget og vurdere utdypinger. En ny nasjonal helse- og omsorgsplan og en ny kommunal helse- og omsorgslov vil samtidig styrke samhandlingen og tilbudet til alle brukerne av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Jeg vil på den bakgrunn ikke støtte en særskilt plan for livshjelp, da de tiltak som skisseres i forslaget, skal ivaretas av de ordinære kommunale tilbudene og allerede iverksatte tiltak. (Presidenten klubber.)

Presidenten: Da er den tilmålte taletid ute.

Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [18:19:06]: Jeg ventet spent på om statsråden ville ta den oppfordringen jeg kom med i mitt innlegg om å se på dette med finansieringsordningen som vi foreslår i forslag nr. 4, én gang til, men hun kom kanskje aldri så langt i manuset sitt.

Det er tverrpolitisk enighet i komiteen om at dagens ordning med 40 pst. innsatsstyrt finansiering og 60 pst. basisfinansiering fører til at man tærer på basisbevilgningene når dødsleiet trekker ut. Derfor mener alle partiene at det er behov for å se på disse ordningene. I forslag nr. 4 foreslår vi også å fjerne det som i dag hindrer spesialisthelsetjenesten i å samarbeide godt nok med kommunehelsetjenesten.

Mener statsråden at forslaget ikke er godt nok, eller hva er det som er årsaken til at regjeringspartiene ikke kan gå inn for forslag nr. 4?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [18:19:53]: Som det også ble sagt i et av innleggene, er det gjort forbedringer i finansieringen når det gjelder den innsatsstyrte finansieringen av denne type omsorg. Samtidig er finansieringssystemet noe vi alltid gjennomgår og vurderer og ser på om det kan gjøres bedre. Når det gjelder den innsatsstyrte finansieringen generelt, og da snakker jeg på generell basis, er det ikke planer om å avvikle den, men vi skal alltid se om vi kan bli mer målrettet, slik at vi treffer bedre. Jeg har også lyst til å understreke at en stor del av denne finansieringen går til spesialisthelsetjenesten, som yter og skal yte assistanse også til kommunene, i den grad det er nødvendig.

Laila Dåvøy (KrF) [18:21:04]: De aller fleste som har hatt ordet her i dag, har vært enige i at dette området ikke er godt nok ivaretatt i dag – at det er viktig å gjøre det bedre for fremtiden.

Statsråden viser til Omsorgsplan 2015 og oppfølgingen av den, og også til oppfølgingen av samhandlingsmeldingen som vi har til behandling i Stortinget i disse dager.

I forbindelse med oppfølgingen av Omsorgsplan 2015 har dagens regjering også laget en slags, skal vi kalle det, delplan for demente. Den planen er veldig god. Hvorfor ikke også lage en delplan, eller en plan for livshjelp, i forbindelse med oppfølgingen av omsorgsmeldingen og for den del oppfølgingen av samhandlingsmeldingen? Synes ikke statsråden det er like viktig at man, som en oppfølging på dette området, hvor alle mener det virkelig bør gjøres et krafttak, også kunne laget en egen delplan?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [18:22:08]: La meg først understreke at jeg er meget opptatt av at denne delen av omsorgstjenesten skal skje på en god og verdig måte. Hvis jeg mente at det å lage en plan var det virkemiddelet som skulle til, skulle jeg gjerne iverksatt det. Men da har jeg lyst til å understreke hva jeg sa, og hva jeg ikke fikk sagt, i innlegget mitt. Det er nettopp det at det er laget noen nasjonale, faglige retningslinjer for lindrende behandling. Disse kan man ta utgangspunkt i. Det er mange gode ting i det forslaget som behandles her nå. Derfor ønsker jeg at Helsedirektoratet skal se på det og lage bedre veiledere, som både kan gjelde for voksne og for barn, som jeg også la vekt på tidligere. Dette er et viktig tilbud, og det er viktig at alle har et godt rammeverk for hvordan dette skal skje.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [18:23:37]: Aller først vil jeg få lov til å takke for en god debatt. Jeg synes dette er et viktig tema, og det er kommet masse gode innspill her i dag.

Vi vet at medisinen bygger på tre hovedpilarer: Det er å helbrede, å lindre og å trøste. Dette skal egentlig være tre likeverdige pilarer, men det virker av og til som om de kommer i litt rangert rekkefølge, hvor helbreding har det største fokus, så kommer lindring, og trøsting tror jeg nesten er glemt. Det er nettopp dette som er den helhetlige tilnærmingen.

Det er også en annen ting i denne saken. Forslagsstillerne bruker begrepet «livshjelp». Jeg ser at representanten Dåvøy mener at dette skal være et alternativ til dødshjelp. Etter Sandsdalen-saken, mens Høybråten var sosialminister, fikk Roland-utvalget som mandat å fylle dette begrepet med innhold. Selv om Arbeiderpartiet og Høyre senere ga Bondevik I-regjeringen noe som minnet om dødshjelp, har de valgt å bruke dette begrepet.

Fremskrittspartiet har merket seg at det er flere fagfolk, med nestoren professor Peter Hjort i spissen, som har tatt til orde for at begrepet «livshjelp» kan være uheldig, uforståelig og faktisk misvisende når det gjelder behandling og omsorg for uhelbredelig syke og døende. De henviser til den engelske betegnelsen «care of the dying» – dødspleie framholder de som riktig begrep.

Det kan være vanskelig. Jeg har nettopp mistet min beste kamerat. Han var innstilt på at han kom til å dø. Å komme og si at den omsorgen som ble gitt ham, var livshjelp, har jeg – og det tror jeg han hadde hatt – litt problemer med å ha forståelse for. Når det er sagt, synes jeg det er greit å høre signaler fra statsråden om at man skal jobbe videre med denne saken. Jeg synes det hadde vært veldig fint dersom Stortinget hadde vedtatt disse punktene i dag.

Jeg fikk ikke noe tilfredsstillende svar når det gjaldt finansieringen. Det er nettopp fordi regjeringspartiene har redusert innsatsstyrt finansiering til 40 pst., at vi kommer i den uheldige situasjonen at man tærer på basisfinansieringen for hver eneste dag dødsleiet trekker ut. Det er det som er årsaken. Når man da peker på at rammefinansiering skal være den rette finansieringsmodellen, blir jeg enda mer skremt. Jeg har selv vært bestyrer på sykehjem og hatt ansvaret for alvorlig syke og døende. Jeg bygde opp en egen palliativ enhet. Vi hadde rammefinansiering. Det vi opplevde, var at vi faktisk ikke engang hadde penger til å sette inn ufaglærte fastvakter for mennesker som var i ferd med å dø. Den situasjonen vil ikke jeg at vi skal ha i større omfang.

Jeg håper virkelig man kan se på et finansieringssystem som gjør at folk kan få en verdig livsavslutning, og at det ikke er pengene eller forvaltningsnivåene som skal være til hinder for det.

Laila Dåvøy (KrF) [18:26:38]: I og med at disse begrepene ble tatt opp, vil jeg henvise til innstillingen der Kristelig Folkeparti bl.a. har skrevet hvorfor vi fortsatt ønsker å bruke begrepet «livshjelp», som også er det som er stadfestet gjennom den store og gode NOU-en vi fikk for noen år tilbake. Jeg går ikke mer inn på det.

Når det gjelder selve forslagene, er jeg noe bekymret for at man ikke vil gå inn på noen av måltallene eller tiltakene. Jeg er glad for det statsråden sier om at hun i alle fall skal vurdere det i forhold til de retningslinjene man har allerede. Det er flott.

Samtidig hører vi i dagens Norge at både Regjeringen og finansministeren har tatt til orde for store nedskjæringer. I dag leser vi i avisene om at politiet skal kutte stillinger. Innenfor helsevesenet kutter man på det ene området etter det andre for tiden. I barnevernet ser vi tilsvarende. Min bekymring er om noe av bakgrunnen kan ligge i at man ikke vet hvordan man skal klare å få midler til også å prioritere dette området. Jeg ser at statsråden skal ha ordet igjen, og kan tenke meg å få en bekreftelse på at så ikke kommer til å skje, og at dette er et viktig og prioritert område fremover.

Så til finansieringen. Det komiteen også har hørt på sine reiser, og jeg i særdeleshet, som også har vært på flere palliative avdelinger rundt om på sykehusene, er at stykkprisfinansieringen passer veldig dårlig for en gruppe pasienter som kanskje har en gjennomsnittlig liggetid i sykehus på flere måneder, og noen sågar opptil to–tre måneder hvis man samlet sett ser på innleggelsene på denne typen avdeling i forhold til andre avdelinger. Når man da får en stykkpris som er veldig lav, er jeg redd for at det kan være et stengsel for sykehusene for å etablere flere slike senger fordi det blir så dyrt for dem å drive. Det er også noe av bakgrunnen for dette forslaget. Jeg ville bare ha sagt det, og håper at statsråden kan ta det med seg videre. Den finansieringen vi har i dag, egner seg absolutt ikke.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [18:29:18]: Jeg blir litt forundret over at man gjør dette til en diskusjon om finansiering. Det er slik i dag at den palliative behandlingen finansieres både av rammetilskudd og aktivitetsbaserte tilskudd. I 2003 ble det faktisk av Bondevik-regjeringen opprettet en egen tilleggsrefusjon i DRG-systemet. Denne ordningen avløste en tidligere ordning med fordeling av øremerkede midler etter søknad. I 2006 ble det i samarbeid med fagmiljøet gjort en presisering av ISF-regelverket med tanke på innholdet i behandlingen for å kunne kode slik at det ble utbetalt tilleggsrefusjon. Så det er grunnen, for det er det behov for.

I forbindelse med innlegget mitt har jeg også sagt at det er klart at man alltid går igjennom finansieringsordningene for å se om de er treffsikre nok. Men jeg har aldri møtt noe helsepersonell som ville la penger stå i veien for å yte sitt aller beste i livets siste fase, som det er snakk om her. Det har jeg faktisk ennå til gode. Det er enkelte ting man bare gjør én gang. Dette gjør man bare én gang. Jeg har den tillit til helsevesenet at dette ville være det aller, aller siste man ville kutte på. Det er ikke aktuell politikk å kutte på dette.

Presidenten: Laila Dåvøy har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Laila Dåvøy (KrF) [18:31:05]: Det er mulig at statsråden misforsto mitt forrige innlegg.

Helsepersonell vil alltid gjøre det de kan for denne pasientgruppen. Det tror jeg vi er helt enige om. Mitt poeng var at hvis det er så dyrt for sykehusene, og kanskje også for kommunene, å drive palliative avdelinger, er jeg redd for at man ikke har den drivkraften som burde være der når det gjelder å sette av flere sengeplasser til døende mennesker. Det var det som var mitt poeng. Fra Kristelig Folkepartis side har vi også tidligere i forbindelse med omsorgsmeldingen foreslått at vi burde få både statlig drift og finansiering, altså stimuleringstilskudd, som vi nå har fått, slik at også kommunene på en bedre måte kan bygge opp dette tilbudet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.