Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:32:38]: (ordfører for saken): I Dokument nr. 12:21 for 2007–2008 foreslås rett til å nedlegge sitt verv som stortingsrepresentant på visse vilkår.

Bakgrunnen for forslaget er i henhold til forslagsstillerne den praksis som har vokst frem der det i helt spesielle tilfeller er gitt langvarig permisjon til representanter som ønsker å kunne tiltre stillinger som formelt ikke er forenlige med stortingsvervet. Forslagsstillerne viser også til at det er eksempler på at representanter har fått anledning til å tiltre en stilling som det har vært ansett for å være av nasjonal interesse for Norge at vedkommende bekler. Det vises også til situasjoner hvor den personlige belastning ved å utføre vervet som stortingsrepresentant blir uforholdsmessig stor.

Det er fremmet tre alternative forslag, hvor vilkårene for fritak er forskjellige. Det mest liberale alternativet har ingen andre vilkår enn at representanten selv søker om fritak. Det mest restriktive alternativet går ut på at fritak kun gis dersom det er av nasjonal interesse.

Det er en samlet komité som mener at forslaget åpner for en uønsket tenkning rundt den forpliktelse det er å være stortingsrepresentant, og det ansvar en representant etter Grunnloven er pålagt. Det kan også stilles spørsmål om forslaget er i tråd med Grunnlovens ånd.

Stortingsvervet er en grunnlovfestet plikt. Det er i utgangspunktet ikke mulig for personer som er valgbare, å motsette seg valg. Det blir da etter komiteens syn ikke riktig om Stortinget selv i etterkant kan innvilge fritak etter søknad. Det vises her til at det mest liberale alternativet i praksis vil fjerne plikten til å motta valg som stortingsrepresentant. Det er viktig for forståelsen av vervet som stortingsrepresentant at det fortsatt skal være en borgerplikt for dem som velges til det.

Komiteen mener også at forslaget åpner for press mot enkeltrepresentanter som opplever ulike livskriser. Vi mener dagens regelverk i praksis fungerer godt i situasjoner der det kan være vanskelig å kombinere stortingsvervet med livet for øvrig.

På denne bakgrunn er det en samlet komité som anbefaler at det fremlagte forslaget, samtlige alternativer, ikke bifalles.

For øvrig – og helt til slutt – viser et flertall i komiteen, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, til at disse partiene «har vært skeptiske de gangene representanter har trådt ut av stortingsvervet for å bli statssekretærer eller lignende».

Marit Nybakk (A) [11:35:43]: La meg først få understreke, ikke minst på bakgrunn av forrige taler, hva denne saken ikke dreier seg om. Dette er ikke et forslag om en utvidet rett til permisjon fra stortingsvervet av velferdsgrunner, eller for den saks skyld for å bli statssekretær, for ikke å snakke om leder av FNs utviklingsprogram. Det bør kanskje Stortinget også ha en mening om på et tidspunkt. Jeg ser for så vidt fram til en diskusjon på prinsipielt grunnlag om reglene for kortere eller lengre permisjon fra Stortinget. Skal en stortingsrepresentant f.eks. ha rett til permisjon for å gå på Forsvarets høgskole? Hva er forskjellen på det og å ta en halvårsenhet ved en regional høyskole? Og hva med statssekretærer, som ble nevnt? Permisjonsreglene er det viktig og nødvendig at vi av og til tar grundige drøftinger om og behandling av.

Dagens grunnlovsforslag dreier seg derimot om en representants rett til å fratre vervet som stortingsrepresentant etter eget ønske. Hvis vi hadde akseptert det, ville det undergravd både Stortingets verdighet og rettigheter og plikter, i tillegg til å undergrave den forpliktelse det er å være stortingsrepresentant og det ansvar en representant etter Grunnloven er pålagt.

Stortingsvervet er en grunnlovfestet plikt. Hvis man skulle kunne si fra seg vervet i perioden, ville det innebære en slags devaluering av vervet. Det å være stortingsrepresentant må aldri bli en salderingspost eller et springbrett for en person. Man skal altså ikke kunne gå av som stortingsrepresentant for å bli sjef for Posten, for å ta et eksempel fra vårt naboland, eller for den saks skyld begynne å studere ved London School of Economics. Det vil undergrave vervets betydning, status og plikter, etter min oppfatning. Men i tillegg vil det faktisk kunne føre til en usunn kultur i partiorganisasjonene, der representanter kan bli presset til å trekke seg for å overlate stortingsplassen til nestemann på listen, eller bli utsatt fra press fra organiserte grupper i gitte situasjoner. For ikke å snakke om: To personer inngår en deal – jeg sitter i to år, så trekker jeg meg, da kan du trygt stå bak meg på listen.

Aller verst vil dette kunne bli for en som er i en midlertidig vanskelig livssituasjon – det som faktisk var utgangspunktet for at dette forslaget, så vidt jeg vet, ble lagt fram. Husk på at hvis man er i en vanskelig livssituasjon, har man en sårbarhet – en personlig sårbarhet. Da er det lett å gi etter for press, eller for velmenende råd, kanskje, om å trekke seg. Når så den personlige krisen er over, er stortingsvervet borte. Da er man ikke lenger folkevalgt, for da har man frivillig valgt å trekke seg. Så til slutt: Vi må heller drøfte hva slags velferdsordninger og tilbud vi kan gi våre medrepresentanter i situasjoner hvor det kan være nødvendig. For det vet vi alle sammen at det er.

Steinar Gullvåg (A) [11:39:33]: Det vil muligens forundre noen at undertegnede og flere andre av forslagsstillerne kommer til å stemme imot sitt eget forslag når vi kommer så langt. Når vi likevel gjør det, er det fordi denne saken er behandlet i Arbeiderpartiets gruppe, og vi følger gruppen i denne saken.

Når det er sagt, er jeg glad for at det så sterkt understrekes at man vil se på ordninger i tilknytning til permisjonsreglementet som gjør det mulig for representanter som kommer i vanskelige sosiale situasjoner, å bli fritatt for sin daglige oppmøteplikt i Stortinget for kortere eller lengre perioder, fordi da forslaget ble fremmet, var det med grunnlag i at permisjonsreglementet så langt ikke ga en slik anledning, og fordi daværende permisjonsordning faktisk viste seg å være i strid med Grunnlovens bestemmelser.

Jeg ber imidlertid om at presidentskapet forfølger det en nå har sagt fra talerstolen, slik at vi kan få skikkelige ordninger som gjør det mulig for representanter å slippe å møte dersom sosiale situasjoner skulle tilsi det.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:41:25]: Bare en meget kort kommentar til innlegget fra representanten Marit Nybakk. Hun tok utgangspunkt i at jeg tok opp, og nevnte flere steder dette med permisjonsreglene, og at det faktisk ikke var det sentrale i forslaget som det skal voteres over. Men i begrunnelsen i forslaget er dette med permisjonene tatt opp en rekke ganger, og det var også grunnen til at jeg viste til det i mitt innlegg.

For øvrig deler jeg synspunktene som representanten Nybakk kom med, i meget stor grad. Spesielt når hun tar til orde for at man skal se på hvilke regler som er når det gjelder permisjon – og også siste taler, representanten Gullvåg, tar jo opp dette – er jeg meget fornøyd med at man tar det opp i presidentskapet, hvor både presidenten som leder møtet i dag, og Marit Nybakk sitter.

Martin Kolberg (A) [11:42:38]: Jeg viser til representanten Nybakks innlegg som vår hovedbegrunnelse for å stemme imot forslaget.

Men det er én betraktning som jeg synes hører hjemme i denne debatten, og som jeg mener er riktig å fremføre før vi avslutter den. Det knytter seg til det viktige og riktige prinsipp som vår forvaltning også bygger på, at når en stortingsrepresentant er valgt, er det vedkommende selv som forvalter det embete som velgerne har gitt vedkommende. Det er ikke partiene. Heller ikke Stortinget som sådant kan overprøve den enkelte representants rettigheter og integritet. For ikke å overdrive går det an å si at det forslaget som nå ligger der, til en viss grad kan undergrave den ordningen og den integriteten, slik som Marit Nybakk har argumentert. Det er en prinsipiell betraktning som i alle fall jeg tillegger ganske stort vekt, fordi det at det enkelte mandat tilhører den enkelte representant når vedkommende er valgt, er en viktig balanse mellom den enkelte, partiene og velgerne. Og det er også et argument vi må legge inn i betraktningen når vi nå mener at vi skal avvise dette forslaget.

Per-Kristian Foss (H) [11:44:39]: Jeg er på Høyres vegne en del av denne enstemmige innstillingen, men vil bare for ordens skyld ha rettet en feil på side 3 i innstillingen. Høyre skal ikke være en del av merknaden på side 3, og dermed heller ikke en del av flertallet, som viser til at partiene «har vært skeptiske de gangene representanter har trådt ut av stortingsvervet for å bli statssekretærer eller lignende.» Jeg tror nok ikke jeg med hånden på hjertet kan si at Høyre alltid har vært det. De andre får holde seg til sine egne hjerter, for å si det sånn. Men som historiebeskrivelse tror jeg ikke jeg vil være med på den formuleringen. Ved en inkurie har jeg kommet med her.

Den siste setningen, der det står at etter flertallets oppfatning er det tilstrekkelig adgang til permisjoner i det gjeldende regelverk, osv., er i og for seg en beskrivelse jeg kan være med på. Den tror jeg egentlig det heller ikke er stor uenighet om i komiteen som sådan. Men akkurat denne historiebeskrivelsen om at vi har vært skeptiske, tror jeg jeg vil holde Høyre unna.

Presidenten: Da har representanten Per-Kristian Foss på vegne av Høyre redegjort for den inkurien.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering, se side 3477)