Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:38:18]: I oktober 2009 hadde jeg gleden av å sitte og høre en debatt i Sikkerhetsrådet om denne problemstillingen. Da sa Hillary Clinton noe som jeg bet meg merke i, og som jeg har brukt i mange sammenhenger etterpå. Hun mente at det fantes ingen unnskyldning for vold mot kvinner. Hun sa: «It is not cultural; it is criminal.» Det er helt riktig. Det finnes ingen unnskyldning for vold mot kvinner uansett om det er i fredelige eller konfliktfylte situasjoner.

Det er ti år siden resolusjon 1325 om kvinners rolle i krig og konflikt ble vedtatt av et enstemmig sikkerhetsråd den 31. oktober 2000. Det er på tide å gjøre opp status og diskutere hva som har blitt gjort til nå, og hvordan vi kan styrke implementeringen av resolusjonen framover. Jeg tror det er viktig bare det at vi har denne debatten i den norske nasjonalforsamlingen, fordi det sender et viktig signal til andre land også.

Resolusjon 1325 var en milepæl i arbeidet med vold mot kvinner. En viktig problemstilling er det jo – og det vet vi fra tidligere også – men den har kanskje økt i aktualitet de senere årene. Den nederlandske generalmajoren Patrick Cammaert har sagt at det er blitt farligere å være kvinne enn å være soldat i konfliktområder.

Bakgrunnen for resolusjon 1325 var borgerkrigene på 1990-tallet. I det 20. århundre så vi en gradvis forvitring av krigens regler. Mens det i første verdenskrig var soldatene som var de mest utsatte, og utgjorde det store flertallet av drepte, var forholdet omvendt i Rwanda, i Afghanistan, i Kongo og på Balkan på 1990-tallet. De fleste drepte var sivile, og i særdeleshet var de kvinner. I de etniske konfliktene som karakteriserte 1990-tallet, var kvinner spesielt sårbare, og bl.a. ble voldtekt tatt i bruk som våpen.

Som en konsekvens av det virkelighetsbildet vi så, ble 1325 vedtatt av Sikkerhetsrådet i oktober 2000. Det var et stort apparat i sving for å få resolusjonen vedtatt. Det var den første resolusjonen som direkte tok for seg kvinners rolle i konflikter og i krigsherjede områder. Norge har vært en pådriver i den prosessen og var også ett av få land som deltok i seminaret som ledet opp mot resolusjonen i Sikkerhetsrådet.

Jeg vil anerkjenne jobben både denne regjeringa og tidligere regjeringer har gjort på dette feltet – både gjennom handlingsplanen som kom i 2006, og gjennom den nye handlingsplanen som kommer på torsdag. Det viser at Norge og vekslende regjeringer ønsker å ta denne problemstillingen på alvor. Norge har mye å bidra med i den sammenhengen. Vi har ressursene som er nødvendige for å gjøre en forskjell.

Resolusjon 1325 uttrykker en bekymring for at kvinner er disproporsjonalt berørt av krig og konflikt. Det bekrefter den sentrale rollen kvinner har i å forhindre og løse konflikter og i å bygge fredsprosesser. Den ber om at kvinner skal få en likeverdig rolle i fredsprosessene, og den krever beskyttelse av kvinners menneskerettigheter under konflikter og som flyktninger i konfliktsituasjoner. Den integrerer et kjønnsperspektiv i fredsbygging, inkludert fredsbevaring.

Men en resolusjon i seg sjøl løser ingenting – uansett hvor velformulert den er. Det den gjør, er å belyse de spesielle utfordringene som kvinner står overfor i krig og konflikt, og på de stedene hvor lov og rett bryter sammen. Den hjelper til med å belyse problemet med seksualisert vold, og den har hjulpet til med å ta opp følsomme tema som f.eks. FNs egne fredsbevarende styrker og deres agering, særlig i Kongo. Men det viktigste ligger ikke i formuleringene. Det ligger i implementeringen. Så hvor langt har vi kommet ti år senere?

Dessverre er det ingenting som tyder på at resolusjonen har blitt mindre aktuell i årene som har gått. Kvinner fortsetter å bli utsatt for grove overgrep og seksualisert vold i krigssoner, som f.eks. i Kongo og i Darfur. Borgerkrig og etniske konflikter i f.eks. Afghanistan og Irak har i stor grad gått ut over kvinner, spesielt i et område som Afghanistan der Taliban herjer. Vi ser at kvinner er de første til å lide på steder der lov og orden bryter sammen. Det har vi også sett i Haiti etter jordskjelvet – ikke en åpenbar konflikt og krigssituasjon, men likevel et sted hvor lov og rett bryter sammen, og hvor kvinner i stor grad lider. Det er med andre ord fortsatt sterke og store utfordringer sjøl ti år etter at resolusjonen ble vedtatt.

Det er også et blandet bilde vi ser. Det er i større grad enn for ti år siden fokus på kvinners rolle som ofre for krig og konflikt og mye større fokus på seksualisert vold. Dette har, etter min oppfatning, resolusjon 1325 i alle fall delvis en del av æren for.

Hvis vi går til Afghanistan og bruker det som et eksempel, er det en god case study for resolusjon 1325 – et krigsherjet land der vestlige land, Norge inkludert, er betydelig involvert. Under Taliban-styret mellom 1996 og 2001 var det antakeligvis det mest kvinnefiendtlige landet i verden. Det nåværende regimet er, på tross av sine mangler, på mange områder bedre, men på andre områder like ille. Likestilling mellom kjønnene er garantert i grunnloven, men også der er spørsmålet hvordan det implementeres. Det er noen grunnleggende strukturer og problemer som vedvarer. Hvordan beskytter man kvinners rettigheter i et dypt konservativt land som Afghanistan? Hvordan implementerer man en resolusjon som 1325 i den konteksten? Og hvordan kan kvinners rettigheter i en situasjon der konflikten med Taliban intensiveres, fortsatt ivaretas?

Det er ingen enkle svar på disse spørsmålene, og beskyttelse av kvinner i Afghanistan er nært knyttet opp til det å forbedre sikkerhetssituasjonen generelt. Enhver fredsprosess skal lede til en varig fred i Afghanistan, og den må inkludere Afghanistans kvinner. Det er mange kompromisser som må gjøres for å finne en løsning på de problemene, men det kan ikke innebære et kompromiss om kvinners sikkerhet.

Som Alain Le Roy, leder av FNs fredsbevarende operasjoner, har sagt: Det er ingen overdrivelse å si at de siste årene etter vedtakelsen av resolusjon 1325 har resolusjonen endret måten vi tenker fredsbevarende operasjoner på.

La meg nevne noen områder der det er viktig å komme videre: kvinners lederskap når det gjelder fredsbevaring. Det er svært få kvinner som deltar i fredsbevaring i dag. Man må prioritere konsistente rapporteringsmekanismer og også strukturer for lederskap og øke antall uniformerte kvinner i fredsbevaring. Målet til FN er å øke det med 50 pst. Det kan virke langt unna. Men det har aldri vært en kvinnelig spesialutsending fra FN, til tross for at antallet kvinnelige ledere i felt i fredsbevarende operasjoner øker. Kvinners rolle har ikke alltid blitt ivaretatt i situasjonene fordi kvinner ikke har vært med fra starten, f.eks. i fredsforhandlinger. Det er et viktig mål å øke antall kvinner som deltar på ledernivå, bl.a. i fredsforhandlinger, og der er målet å øke antallet kvinner fra 15 til 30 pst. Det er bare slik kvinners rettigheter kan ivaretas også etter konflikt.

Samfunn som er i en situasjon der konflikten har roet seg, og man skal begynne å bygge et samfunn igjen, er sårbare – og de kan aldri bygges uten kvinners deltakelse.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:46:48]: Takk til interpellanten for denne muligheten til å diskutere et viktig tema og for meg til å presentere regjeringens arbeid med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Representanten peker i sitt spørsmål på en sentral utfordring: Etter at resolusjonen ble vedtatt, er det fortsatt store mangler når det gjelder deltakelse og beskyttelse av kvinner i konfliktrammede områder. Men, som hun selv sier: Ikke desto mindre er dette svært viktig.

Jeg vil ikke undervurdere betydningen resolusjonen har hatt det siste tiåret. Bare det at manglene er blitt tydeligere, kan være et resultat av at resolusjonen er der og gir oss et nytt filter. Kvinners erfaringer og roller i væpnede konflikter er løftet opp på den internasjonale dagsordenen. Aktører som ikke tidligere har vært opptatt av kvinners rettigheter, har fått økt kunnskap og bevissthet. Det er bra, og det må bli mer av det.

Regjeringen prioriterer resolusjonen høyt fordi en styrking av kvinners rettigheter er et mål i seg selv, men også fordi kvinners aktive deltakelse er så viktig for å håndtere, løse og forebygge konflikter og ikke minst bygge opp igjen samfunn etter at våpnene tier.

Hva er så de største utfordringene vi står overfor? La meg peke på tre som er særlig viktige:

En første grunnleggende utfordring er kvinners svake maktgrunnlag i mange konfliktrammede land. Kvinner må få delta på like fot med menn på alle nivåer og i alle funksjoner for å fremme fred og sikkerhet. Men statistikken er nedslående. Ifølge FN har kvinner kun signert 2,4 pst. av fredsavtalene som er inngått siden 1992. Aktører med våpen – som oftest menn – får plass ved forhandlingsbordene. Slik belønnes på sett og vis væpnede grupper. Fordi kvinner sjelden deltar i forhandlingene, får de heller ikke sentrale posisjoner i etterkant av konflikter, og overgrep som særlig rammer kvinner, går ofte i glemmeboken – og ustraffet.

En annen sentral utfordring er å sikre jenters og kvinners rettigheter i moderne konflikter preget av manglende respekt for internasjonal humanitærrett og angrep rettet direkte mot sivile. Frontlinjen er så å si overalt. Mange væpnede grupper bruker voldtekt som en krigstaktikk, og seksualisert vold er blitt en del av flere konflikter. I slike situasjoner er det svært krevende å yte sikkerhet og beskyttelse til sivile.

En tredje utfordring jeg vil trekke fram, er vår egen kompetanse og kunnskap både i utenrikstjenesten, Forsvaret, politiet og justissektoren. Vi har fått til forandringer. Det er fortsatt behov for å øke rekrutteringen av kvinner på flere nivåer, men vel så viktig er det å sikre at både menn og kvinner har den nødvendige forståelsen og kompetansen.

Kvinners rettigheter er ikke en særinteresse eller et tilleggselement som vi kan ta opp når tiden måtte tillate det. Resolusjon 1325 skal være integrert i alle faser av vårt arbeid. Det handler om å fremme demokrati og menneskerettigheter og bidra med fred og sikkerhet til hele befolkningen.

Norge var i 2006 et av de første landene som lanserte en handlingsplan for implementeringen av 1325. La meg trekke fram noe av vårt arbeid de siste årene for å vise hvordan vi har forsøkt å sette dette ut i livet.

Noe av det viktigste vi har bidratt til, har vært å få kvinners rettigheter opp på den internasjonale sikkerhetsdagsordenen, bl.a. sammen med Hillary Clinton, som representanten viste til, og mye samarbeid med USA. Norge har i en årrekke fremmet resolusjon 1325 i politiske samtaler og i FN og NATO. Som en betydelig giver blir også Norge lyttet til på landnivå. Jeg opplever også at det er interesse for å lytte til våre erfaringer med likestilling og vårt budskap om at likestilling er god økonomi og god politikk.

Som tilretteleggere i fredsprosesser oppfordrer vi alltid partene til å inkludere kvinner i forhandlingsdelegasjoner. Vi har årlig øremerket 30 mill. kr over freds- og forsoningsbudsjettet til implementering av 1325, bl.a. i Sudan, Nepal, Sri Lanka, Colombia og Filippinene. Flere av prosjektene går ut på å gi en stemme til lokale kvinneorganisasjoner og fremme kvinners rettigheter i ulike faser av fredsprosessene.

Arbeidet for kvinners rettigheter er et helhetlig hensyn i utviklingssamarbeidet i Afghanistan, og vi fremmer kvinners rettigheter i politiske samtaler. Vi er opptatt av å støtte lokale kvinner – og menn – som arbeider for kvinners rettigheter og politisk deltakelse, og vi har bl.a. støttet et folkeopplysningsprogram om kvinners stemmerett og politiske rettigheter samt lese- og skriveopplæring for kvinner. Oppgavene i det landet er mange, og, som representanten påpekte, utfordringene er av veldig, veldig stor orden.

I Nepal har Norge f.eks. støttet aktivt lokale kvinner og deres deltakelse i fredsprosessen der. Vi har bistått myndighetene med å utarbeide en nasjonal handlingsplan, og vi støtter nå opp om implementeringen.

Siden 2007 har vi øremerket 110 mill. kr over det humanitære budsjettet til implementeringen av 1325. Støtten har gått til å fremme kvinners deltakelse og likestilling i humanitære situasjoner, herunder tiltak mot seksualisert vold.

Senest 1. nyttårsdag kom igjen nye forferdelige rapporter om brutale massevoldtekter av kvinner i Øst-Kongo. Den seksualiserte volden bryter ikke bare ned enkeltmennesker og familier, men har sikkerhetsmessige konsekvenser og svekker mulighetene for fred, stabilitet og forsoning. Norge bevilger over 60 mill. kr til arbeidet mot seksualisert vold i Den demokratiske republikken Kongo.

Norge har også støttet UN Action Against Sexual Violence in Conflict og etableringen av kontoret til FNs spesialrepresentant mot seksualisert vold i konflikt, svenske Margot Wallström. Vi har i flere år støttet Den internasjonale straffedomstols fond for ofre for seksualisert vold.

Et annet eksempel: I Liberia, der seksualisert vold er omfattende, selv åtte år etter at krigen tok slutt, støtter Norge arbeidet mot denne type vold og har bidratt til å bygge opp sentre ved politistasjoner spesialisert for å ta seg av kvinner som er utsatt for overgrep.

Forsvaret i vårt eget land har satt i gang en økt satsing på resolusjon 1325 i utdanningen, og det skal utarbeides retningslinjer for hvordan militært personell kan beskytte sivile mot seksualisert vold. Forsvarets høgskole bygger nå opp et kompetansemiljø innen resolusjon 1325 i internasjonale operasjoner, og i nordisk forsvarssamarbeid er et felles kompetansesenter under utredning.

Siden våren 2009 har Forsvaret hatt en rådgiver på plass i den norske militære kontingenten i Faryab i Afghanistan som skal følge opp at kjønnsperspektivet blir ivaretatt i våre militære operasjoner – det etter at vi avdekket en mangel ved disse. Vi bidrar også med en slik rådgiver til ISAF-hovedkvarteret i Kabul.

Politipersonell som skal delta i internasjonale operasjoner, undervises i operasjonsspesifikke utfordringer knyttet til kvinners rettigheter og gis opplæring i resolusjon 1325. Siden i fjor har Norge bidratt med fem politirådgivere til FN-operasjonen i Haiti. Dette bidraget er viktig fordi det er spesielt innrettet mot kjønnsbasert og seksualisert vold, som er svært utbredt i dette fattige landet.

Politidirektoratet arbeider for å rekruttere kvinner til internasjonale operasjoner, og kvinnelig politi deltar i de fleste av våre politikontingenter. I Liberia bidrar norsk politi med opplæring av liberiske kolleger, og i Afghanistan drifter norsk politi et kvinneprosjekt med trening av politikvinner og kvinnelige fengselsbetjenter.

Norge har vært blant de fremste pådriverne for en styrket implementering av resolusjon 1325 i NATO. En handlingsplan ble vedtatt på NATO-toppmøtet i Lisboa i fjor, der det legges opp til at intensjonen i resolusjon 1325 skal reflekteres i planleggingen og gjennomføringen av alle NATO-ledede internasjonale operasjoner. Dette har altså Norge tatt initiativet til og bidratt til at skjer nå.

Tiårsmarkeringen av resolusjonen i oktober i fjor var en anledning til å gjøre opp status og legge planer. Det har vi også gjort. Som representanten sier, om to dager, 20. januar, lanserer regjeringen en ny strategisk plan – en videreføring – for kvinner, fred og sikkerhet, utarbeidet av Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, Justis- og politidepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Strategien er et rammeverk for å sikre at alle sidene ved resolusjonen er integrert i all vår innsats rettet mot fred og sikkerhet. Et viktig element er styrket grunnlag for rapportering, bl.a. gjennom et sett av indikatorer.

La meg som avslutning trekke fram våre fire hovedsatsinger i denne strategien:

For det første skal vi styrke og systematisere vårt arbeid for å få flere kvinner inn i fredsprosesser. Resolusjon 1325 står bl.a. svært sentralt i vårt arbeid som tilrettelegger for fredsprosessen på Filippinene, hvor kvinner har sentrale posisjoner, noe som pågår i Oslo i disse dager. Vi skal også påse at våre egne delegasjoner til fredsforhandlinger har en god kjønnsbalanse. Norge skal bidra til å styrke FNs arbeid og har nettopp bevilget 6 mill. kr til FNs strategi for å styrke lokale kvinners deltakelse i fredsprosesser og for å få flere kvinnelige fredsmeklere.

For det andre skal vi fortsette å fremme resolusjon 1325 i sikkerhetspolitikken, både nasjonalt og internasjonalt. Vi skal arbeide videre med å forbedre utdanningen og den praktiske opplæringen i spørsmål som gjelder kvinner, fred og sikkerhet, slik at vårt personell som deltar i internasjonale operasjoner, blir best mulig rustet til å beskytte og yte sikkerhet til hele befolkningen. De forberedende kursene før utreise til Afghanistan skal styrkes på dette området. Internasjonale operasjoner skal planlegges, gjennomføres og evalueres med et kjønnsperspektiv, og vi skal arbeide for å rekruttere flere kvinner til deltakelse i internasjonale operasjoner, både blant politi og militært personell.

For det tredje skal vi styrke implementeringen av resolusjon 1325 i gjenoppbygging og fredsbygging. Vi vil arbeide for at kvinner inkluderes i statsbyggingsprosessen i Sudan etter utløpet av fredsavtalen 9. juli 2011 og ved en eventuell deling av landet etter folkeavstemningen.

Når Norge denne måneden trer inn i FNs fredsbyggingskommisjons organisasjonskomité, vil resolusjon 1325 stå sentralt blant våre prioriteringer. Vi vil også bruke våre plasser i styrene i FNs fond og programmer og i Verdensbanken aktivt for å arbeide for et integrert kjønnsperspektiv.

For det fjerde er vårt innsatsområde seksualisert vold i og etter konflikt. Vi fortsetter å styrke arbeidet rettet mot å forebygge og beskytte mot seksualisert vold, straffeforfølge overgripere og rehabilitere og støtte ofrene. Vårt engasjement i Kongo vil fortsette på høyt nivå. Blant annet vil vi støtte byggingen av et sentralsykehus i Øst-Kongo med 57 mill. kr de neste tre årene, for øvrig i nært samarbeid med likesinnede land.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:56:57]: Først vil jeg takke utenriksministeren for svaret. Jeg syns det er oppløftende og hyggelig at vi av og til også kan ha diskusjoner i denne sal som ikke nødvendigvis er spesielt konfliktfylte, men der vi alle har et felles mål, nemlig å styrke et felt – i denne sammenheng kvinners rettigheter i konfliktområder.

Jeg er også veldig glad for å høre en del av de konkrete satsingene, som vil bli presentert i nærmere detalj på torsdag, og syns det er positivt at det nå synes å være også en sterkere vekt på konkretisering, ikke bare fra Norge, men også fra land vi samarbeider med, og som også påvirker i forhold til resolusjonen.

En av årsakene til at det er så viktig å integrere kvinneperspektivet akkurat i disse spørsmålene, er at kjønnsperspektivet griper inn i alle samfunnsområder, både i konfliktområder og i områder som er ferdig med sin konflikt. Vi hadde i komiteen et møte med Helen Clark, som er sjefen i UNDP, for noen måneder siden, og et av hennes hovedpoeng var at det er helt umulig å se f.eks. spørsmålet om utdanning og bekjempelse av hiv/aids, og for så vidt også veldig mange andre store spørsmål, uten å se kjønnsperspektivet. Det griper så til de grader sterkt inn, og det gjør det også i aller høyeste grad når det gjelder krig og konflikt.

FN har mange utfordringer og har nok store behov for reform på mange områder. Men et av de temaene som FN nå har løftet i en periode, er nettopp mantraet «Deliver as One», altså at de skal være mer samstemte i sin måte å håndtere konflikter på og agere i et landskap som er komplisert. Et av de, hva skal vi si, konkrete uttrykkene for det mener mange er etableringen av UN Women, altså den samlingen av fire ulike byråer i FN som nå skal jobbe med kvinnespørsmål. Det hadde vært interessant å høre utenriksministeren si litt mer om hvordan han tror at etableringen av UN Women vil ha effekt i forhold til implementeringen av denne resolusjonen. For det er helt riktig som utenriksministeren sier, og som jeg også var inne på i mitt innlegg, at det er en lang vei å gå fra å vedta en resolusjon til å implementere både hensynene bak resolusjonen og de konkrete punktene.

Jeg tror at Norge har en viktig rolle å spille i det videre arbeidet med resolusjon 1325, og jeg tror noe av det viktigste vi som nasjonalforsamling kan gjøre i den sammenheng, er å fortsette å ha høy oppmerksomhet og høy bevissthet rundt dette spørsmålet. Jeg merker veldig godt at det er stor interesse blant kvinner i andre land for hva Norge konkret gjør på dette området, og både i EU-sammenheng og i sammenheng f.eks. med kvinner i Afghanistan er Norge framholdt som et godt eksempel på et land som faktisk kan bidra og kan gjøre en forskjell. Det må vi fortsette med.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:00:21]: Jeg snakket fort i innlegget mitt, for det var mye å si og mye å liste opp. Det er i og for seg positivt, for det begynner å komme konkrete eksempler.

Men siden representanten sier noe som er sant, nemlig at vi her er enige om dette og kan lære mye av hverandre, vil jeg bare få lov til å fortelle en liten sidehistorie fra FN i fjor. Den britiske utenriksministeren, David Miliband, og jeg sto og hørte på Hillary Clinton som holdt et innlegg om dette. Midtveis i innlegget vender Miliband seg til meg og sier: Nå vet jeg hva det er med Hillary Clinton. Hva er det med henne? sa jeg. She’s Norwegian, sa han. Det var ikke ment som en sarkasme, men som en kompliment. Og jeg tror det understreker betydningen av å snakke med engasjement om disse sakene. Hun er en av dem som gjør det.

Jeg tror også det er viktig å si at vi må lære av erfaringer. Jeg nevnte Afghanistan. Det kom en rapport i forrige periode om en kartlegging av oppfølging av 1325 i Faryab – våre militære styrker. Den var ikke oppmuntrende lesning. Det har vi tatt fatt i gjennom at vi nå har en dedikert person som følger opp dette. Og jeg tror det er viktig at vi hele tiden går etter hvordan vi kan bygge videre.

Som jeg sa i mitt innlegg, avdekker 1325 en lang rekke saker som verden kanskje ikke har villet se. Derfor kan på mange måter listen av nedslående nyheter som kommer, også ha noe positivt ved seg, nemlig at vi nå har fått en bevissthet om det. UN Women er en av brikkene i det puslespillet som kommer til å bli viktig. Det er et konkret resultat av det reformpanel som statsminister Stoltenberg ledet. Det har fått en driftig leder i Chiles forrige president. De holder nå på med å rekruttere en stab, men de skal selvfølgelig inn i et veldig krevende arbeidsfelt både tematisk og i det som er inngripen med nasjonale strukturer, og også internt i FN.

«Deliver as One» er en nobel målsetting, og jeg er helt sikker på at det er riktig. Det er ofte langt mer krevende å gjøre det.

Jeg er glad for denne tverrpolitiske støtten. Jeg tror representanten har rett i at det blir lagt merke til. Det er veldig positivt at komiteen på sine reiser har dette på sin dagsorden. Jeg har fått se referater fra samtaler hvor det er blitt understreket tverrpolitisk fra Norge. I nasjonalforsamlinger i andre land blir også sånt lagt merke til som et viktig budskap. Jeg håper rapporten vil bli godt mottatt. Jeg har sagt litt om hva vi legger vekt på, og det er som sagt ikke noe helt nytt – det er en videreføring og intensivering av det vi allerede har erfart. Så må vi hele tiden forsøke å være ydmyke for å kunne supplere med de erfaringene vi gjør underveis.

Tore Nordtun (A) [13:03:17]: Denne resolusjonen, om kvinner, fred og sikkerhet, som ble vedtatt av Sikkerhetsrådet for i overkant av ti år siden, var og er en meget, meget viktig resolusjon. Jeg vil takke interpellanten for at hun tar opp dette spørsmålet og reiser denne debatten i nasjonalforsamlingen nå, så vi kan evaluere det litt ti år etterpå.

Denne resolusjonen hadde sitt utgangspunkt i den bekymringen som var da. Det var spesielt en bekymring for sivilsamfunnet under herjingene, spesielt herjinger overfor kvinner og barn, som utgjør det store flertallet der de store konfliktene utspiller seg. Sikkerhetsrådet tok inn i denne resolusjonen ikke minst at man erkjenner følgene av dette for varig fred og sikkerhet. Med andre ord: Resolusjonen sier klart fra om at tar man ikke disse menneskene og disse gruppene i befolkningen med i prosessene og i arbeidet videre, så blir det ingen varig fred. Det er veldig viktig.

Det resolusjonen videre sier, er at kvinners rolle for å forebygge og løse konflikter, er veldig viktig. Alle må delta i det å drive fredsbyggende arbeid i lokalsamfunn og mellom nasjoner.

Vi vet at kvinnene utgjør over halvparten av verdens befolkning, og i et land med konflikter burde det derfor i demokratiets navn være selvsagt at kvinner er med under fredsforhandlinger. Utenriksministeren sa nå at bare 2,4 pst. av dem som har skrevet under på fredsavtaler, er kvinner. Dette er nedslående. Men slik situasjonen er i dag, inviteres ikke kvinner til fredsforhandlingene, for det er stort sett menn som styrer samfunnene. Nettopp fredsforhandlinger er startskuddet for oppbyggingen av det sivile samfunn. For å kunne møte framtiden på en skikkelig og grundig måte etter krig og konflikter må den kompetansen og det forebyggende arbeidet som også kvinnene kan stå for, i aller høyeste grad tas med.

Vi vet at mange konflikter har utgangspunkt i interne konflikter som har etnisk rensing eller folkeforflytting som mål, og der kampene utspiller seg i byer og tettsteder. Det er nettopp kvinner, barn og gamle som først og fremst rammes i disse konfliktene. Jeg stiller hele tiden dette spørsmålet: Hvorfor er ikke disse kvinnene med og driver fram fredsprosesser? De vil så gjerne.

Undertiden er det blitt tydeligere og tydeligere at menneskerettighetserklæringen ikke – jeg vil understreke ikke – likestiller kvinner og menn godt nok, og at det i erklæringen mangler et tillegg for å beskytte kvinner mot diskriminering. Det tror jeg vi i aller høyeste grad må ta med oss i det videre arbeidet.

Det er ikke noen unnskyldning for konflikter og vold mot kvinner, noe også interpellanten var inne på. Men en resolusjon løser ikke problemene og utfordringene vi står overfor. En resolusjon må implementeres, og det må i høyeste grad tas på alvor av de ulike landene som var med og skrev under på implementering av denne resolusjonen. Vi ser nå at en rekke land synder mot dette. Men som utenriksministeren også redegjorde for på en grundig og glimrende måte: Man implementerer den iallfall i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk nå ganske konkret overfor de ulike nasjonene som utenriksministeren refererte til, og ikke minst i NATOs arbeid, hvor det er viktig å ta dette med. Vi må ha en helt konkret handlingsplan for hvordan vi bygger dette inn både i Forsvaret, i utenrikstjenesten, i fredsforhandlingene, osv. Dette må stå som en overskrift og gå som en rød tråd i alt vi gjør.

Jeg synes regjeringen er kommet meget langt. Vi gjør en god jobb. Det bør være et eksempel til etterfølgelse. Det skal også vi som politikere, som møter det internasjonale samfunnet i diskusjoner, følge opp fra dag til dag, slik at kvinnene får sin rettmessige plass videre framover i det samfunnet som vi skal bygge opp.

Karin S. Woldseth (FrP) [13:08:41]: Jeg får holde på så lenge helsa holder.

Først vil jeg jo takke interpellanten for et viktig tema som hun tar opp i dag. Det er dessverre altfor lite fokus på kvinner i konfliktområder i verden, så derfor er det godt. Men jeg ble også veldig betrygget da jeg hørte utenriksministeren snakke på både inn- og utpust i sitt innlegg. Det betyr at utenriksministeren har mye å si, og det er godt å høre. Det var en veldig god redegjørelse han kom med, og jeg tenkte umiddelbart da jeg hørte han snakket, at jeg håper faktisk at vi kan bli «best practice»-land her også, og at Norges stemme kan være høy og tydelig.

Men det har dessverre i det siste blitt avdekket en rekke hjerteskjærende og fullstendig meningsløse saker – jeg tror utenriksministeren var inne på en av dem – hvor kvinner og barn er blitt ofre i en konflikt. I Øst-Kongo ble over 252 kvinner og 30 barn voldtatt av tre ulike militser i august 2010.

I Afghanistan, hvor kvinnene nå på en måte har fått større frihet, brukes de også – dessverre. Jeg hørte på et radioprogram i går hvor afghanske kvinner var intervjuet. De har fått lov av sine menn å snakke med utenlandske hjelpere, men de blir også rekruttert til angivere. Disse afghanske kvinnene var da svært bekymret for hva som ville skje med dem i det øyeblikket de utenlandske troppene forlater landet.

I Pakistan nær grensen til Afghanistan, kunne jeg lese på nettet i går, drepte kvinner i fjor over 1 000 nyfødte barn. Grunnen er strenge sharialover i et sterkt konfliktfylt område, hvor kvinner selv kan bli dømt til døden for å føde et barn utenfor ekteskap, eller ved utroskap eller voldtekt.

I Mexico blir jenter og kvinner kidnappet på vei fra jobben, gruppevoldtatt og drept, gjerne funnet igjen i en grøft eller dumpet utenfor hjemmene sine. Gjenger terroriserer deler av Mexico, som jeg også vil betegne som et konfliktområde, og lar det gå ut over kvinner og barn for å holde mennene deres i sjakk.

Over ti millioner kvinner og jenter forsvinner hvert eneste år i verden, så dessverre er det milevis igjen til vi vil nå alle intensjonene i resolusjon 1325. Men på noen områder har det heldigvis blitt en bedring.

Når jeg hører interpellanten, og for så vidt også utenriksministeren, er det noe som slår meg: Ja, det er viktig at vi tar med kvinner, og at kvinner skal være en del av fredsforhandlingene og oppbygging av land. Men vi tar på en måte ikke helt inn over oss at det er en rekke land hvor kvinner ikke betyr noen ting. Det er der vi må inn og gjøre noe. Det er her, overfor disse landene, vi kan stille krav, og det er i disse landene jeg synes at Norges røst bør være høy og tydelig.

Norge sitter i Menneskerettighetsrådet, og vi har en gyllen mulighet til å påvirke og å sette krav. Ikke bare sitter vi i rådet, men vi er i tillegg en av de største giverne i FN-systemet og bør derfor ha en mulighet, men også virkemidlene, til å sette i verk tiltak som faktisk nytter.

Jeg vet at det hjelper lite med «quick-fix» når det gjelder disse temaene. Her må det langsiktige og målrettede tiltak til. Men når Norge er et av de landene man ser til som «best practice»-land, hadde jeg nok forventet at Norge også hadde vært langt mer synlig og utadvendt i sin rolle i Menneskerettighetsrådet, særlig når det gjelder kvinnespørsmål.

Så min oppfordring til utenriksministeren er: Gjør Norge synlig i Menneskerettighetsrådet, kjemp for at verdens kvinner får det så bra som mulig, og nøl ikke med å bruke penger som et virkemiddel for å komme dit!

Peter Skovholt Gitmark (H) [13:13:02]: En stor takk aller først til interpellanten for å reise en viktig debatt i Stortinget. Det er altfor sjelden at vi diskuterer en så sentral del av menneskerettighetene som nettopp kvinners rettigheter. Også en takk til utenriksministeren for å følge opp den gode og lange tradisjonen som har vært for å stå sammen politisk om ikke bare konkrete tiltak, men også om overbygningen – menneskerettigheter og kvinners rettigheter generelt.

Jeg synes interpellanten har en meget god inngang til problemet, nemlig at vold mot kvinner er kriminelt, ikke kulturelt. Man kan se på konflikter bare de siste ti årene – og la meg velge ut et par.

Vi har Kongo, hvor vi har sett de uhyrligste overgrep og ikke minst at en stor andel av befolkningen har vært rammet. Totalt er jo elendigheten i Kongo en av de tingene som man fra det internasjonale samfunnet burde ha gjort noe med for lenge siden, men hvor man dessverre i altfor liten grad viste både evne og vilje til å gjøre noe med det.

Darfur er et eksempel hvor det igjen er de sivile som opplever hoveddelen av angrepene fra milits, hvor man blir angrepet nettopp fordi man er kvinne, og fordi det gir mulighet for å kue en familie eller en hel landsby.

Vi har Afghanistan, som interpellanten var inne på, som for ikke mange år siden må ha vært regnet som et av de verste landene å være kvinne i – jeg vil nærmest legge til noen gang. Ting har blitt betydelig bedre i enkelte områder i landet, men samtidig bare marginalt bedre, eller til og med stått på stedet hvil i andre områder.

Irak er et annet godt eksempel på hvordan selvmordsbomber rammer blindt, hvordan man blir fastlåst, spesielt når man står utenfor arbeidslivet, til sin egen bolig når sikkerhetssituasjonen ikke er god nok.

Haiti er enda et steg videre, hvor man ser at det er kvinner som blir mest skadelidende når politiet og maktapparatet har brutt sammen og lovløsheten igjen regjerer i gatene i Port-au-Prince.

La meg så gå videre og si at 1325 har vært en milepæl i arbeidet mot vold mot kvinner. Det har vært ti år hvor mye har skjedd, og det er virkelig på tide med en evaluering av den. Jeg vil si at noen av de mest positive trekkene så langt har vært at den har avdekket større problemer enn det mange var villige til å innrømme. Den har således ført til diskusjoner som har bidratt til kunnskapsoppbygging for dem som visste svært lite, til og med for dem som visste svært mye, og den har også bidratt til endring, bl.a. i hvordan FNs fredsbevarende operasjoner har håndtert sine mandater og sin tilstedeværelse. Det har vært eksempler også i de seneste tider, f.eks. i Kongo, på hvordan FNs fredsbevarende operasjoner har bidratt til kvinneundertrykking og vold mot kvinner. Men det er noe man nå hører stadig mindre om, heldigvis. Jeg oppfatter det slik at hele FN gjennom alt fra deres fredsbevarende operasjoner til deres fond og programmer har dette på dagsordenen og har en konkret handling som munner ut i at man endrer adferd på bakken.

Så vil jeg si at den norske signaleffekten, det at vi både står politisk samlet og også er forbilledlige når det gjelder likestilling, er til stede, og den kan gjøres enda større. Vi har et behov sammen for å fronte nettopp den politiske enigheten og vise hvor viktig menneskerettigheter generelt er, og ikke minst arbeide for kvinners rettigheter mer spesifikt.

Marit Nybakk (A) [13:18:05]: La meg først få takke interpellanten. Dette er en viktig debatt.

Jeg vil starte med en historie. Midt i forrige stortingsperiode kom en delegasjon fra Sudan til Norge for å forhandle om bistand, den var fra både nord og sør. Stor var bestyrtelsen hos flere av oss som den gang var i utenrikskomiteen, da vi ble gjort kjent med at det ikke var én kvinne med i den sudanske delegasjonen. Dette var selvfølgelig et brudd på sikkerhetsresolusjon 1325. Saken illustrerer i og for seg hvor lett det er å snuble i praktisering og implementering selv om program og handlingsplaner er aldri så gode. For de sudanske myndighetene var det nok et godt stykke fram til 1325. Men vi fikk opp jentene, vi. Det kom faktisk jenter opp fra Sudan for å delta, om enn litt forsinket.

Sikkerhetsresolusjon 1325 fra oktober 2000 representerer en milepæl i FNs historie. Allerede året etter, under Bonn-konferansen om oppbygging av Afghanistan etter Taliban senhøstes 2001, brukte lederen av FNs kvinneorganisasjon resolusjonen for alt den var verd for å sikre kvinner plass rundt forhandlingsbordet.

Resolusjon 1325 handler om fire områder. Det første er å sikre kvinner mot vold i kriger og konflikter, altså kvinner som ofre. Men det er også veldig viktig å se på de tre andre punktene i 1325, nemlig å sikre kvinner deltakelse når freden skal bygges, å sikre kvinner deltakelse i fredsbevarende operasjoner, altså i de militære styrkene, og å sikre at det er kvinner i de besluttende organer som avgjør sikkerhetspolitiske spørsmål.

Som medlem av NATOs parlamentarikerforsamling har jeg og andre kvinner – etter hvert også et økende antall menn, heldigvis – jobbet for å få aksept for 1325 og de temaene resolusjonen dekker, inn som en del av hovedorganisasjonens arbeid. Det er gledelig å registrere at NATO så langt har fulgt opp 1325 ved å ansette «gender advisers» for NATOs operasjoner. NATO har også utarbeidet et direktiv for å integrere 1325 og kjønnsperspektiv i NATOs kommandostruktur. Bevisstgjøring er her et stikkord.

Det viktigste er likevel det som NATO gjør i felten bl.a. for å hindre overgrep mot kvinner. Her er det vesentlig at lokale og regionale kvinnegrupper og nettverk blir informert om sine rettigheter, og at de involveres som likeverdige partnere i forhandlinger og når beslutninger tas. Viktig er det også at det er kvinner i både NATO- og FN-styrker, i det hele tatt i internasjonale operasjoner. En mannlig NATO-offiser kan ikke nødvendigvis snakke med en kvinne i Afghanistan, men det kan en kvinnelig offiser. Eller hvis vi tar flyktningleirene i Tsjad: Hvem er det kvinner vil kunne snakke med i FN-styrken om de mest intime behov? Jo, det er de jentene som er i styrkene. Det er ikke de mannlige soldatene. Det er ikke legene eller de mannlige offiserene.

La meg til slutt få understreke det som utenriksministeren sa helt innledningsvis om betydningen 1325 har hatt det siste tiåret totalt sett. Kvinners erfaringer og kvinners rolle i væpnede konflikter er løftet opp på den internasjonale dagsordenen. Aktører som ikke tidligere har vært opptatt av kvinners rettigheter, har fått økt kunnskap og økt bevissthet, og det er noe ikke minst Norge har bidratt til. Utenriksministeren trakk fram Hillary Clinton, men jeg må si at den norske utenriksministeren, den norske utviklingsministeren og Norge totalt sett har gjort en kjempejobb. Så jeg vil rose regjeringen for det omfattende arbeidet som er gjort fra norsk side.

Den norske handlingsplanen fra 2006 er ambisiøs, og den er handlekraftig. 1325 skal være integrert i alle faser av norsk utenriks-, forsvars- og utviklingspolitikk. Og noe av det viktigste Norge har gjort, er å få kvinners rettigheter opp på den internasjonale agendaen. Norge har også bistått flere land i Afrika med å bevisstgjøre myndighetene om 1325, som i Sør-Sudan f.eks., og bidratt til å inkludere lokale kvinnenettverk og den øvrige sivile sektor. Det står respekt av det arbeidet.

Torsdag kommer, som vi har hørt, en ny strategisk plan for kvinner, fred og sikkerhet, dette for å sikre at alle sidene ved 1325 er integrert i all vår innsats rettet mot fred og sikkerhet.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [13:23:28]: Jeg vil først takke dem som har deltatt i debatten og kommet med mange gode innspill.

Det er en stor utålmodighet blant verdens kvinner for at resolusjonen ikke bare er en papirtiger, men at den faktisk også implementeres.

Da utenriks- og forsvarskomiteen var på besøk i Afghanistan i april i fjor, hadde vi noen interessante møter i parlamentet i Kabul, hvor det var veldig mange kvinner i utenrikskomiteen. Det var interessant å se, og det var veldig nyttig å diskutere med dem, for de hadde selvfølgelig et helt annet perspektiv både på den internasjonale innsatsen i landet og på utviklingen og framtida for Afghanistan. Uten deres stemme i utviklingen tror jeg vi kommer til å tape mye, og kanskje få en saktere framgang enn vi ellers ville ha fått.

Jeg vil også understreke – og det er jo for så vidt et poeng med hensyn til Afghanistan: Afghanistan har en kvinnelig ambassadør til Norge, Manizha Bakhtari, en meget sterk dame, som har sine meningers mot, og som har vært veldig interessert i et tettere samarbeid med Stortinget. Jeg har derfor arrangert tverrpolitiske kvinnelunsjer, bl.a., sammen med Bakhtari, nettopp for å få en sterkere kobling mellom Stortinget og kvinneperspektivet spesielt når det gjelder Afghanistan, som er et land Norge er dypt engasjert i. Og det syns jeg vi skal fortsette med.

Men la meg samtidig nevne noen få ting som jeg tror er viktige i oppfølgingen framover.

For det første: Resolusjon 1325 og den konkrete oppfølgingen av den må ikke bli en ren kvinnesak. Det må bli en sak alle engasjerer seg i – ikke bare kvinner, men også menn.

For det andre: Et positivt tegn er at afrikanske ledere ser ut til å engasjere seg mer nå, ta ordet mer i debattene om 1325 enn de gjorde for bare to–tre–fire år siden. Det er et positivt tegn og en ganske viktig forutsetning for endring.

For det tredje: Norge kan bruke sine ressurser i FN aktivt også til å fremme 1325 og sakene knyttet til 1325 gjennom MR-rådet. Men ikke minst tror jeg det er viktig at Norge bidrar til at diskusjonen om å sende fredsbevarende styrker fra FN har en side knyttet til mandatene som man kanskje ikke ser så tydelig i dag. I dag opplever man at mandatene ofte er for svake til at styrkene kan gripe inn mot nettopp den type overgrep mot kvinner som man ofte ser. Kongo er et eksempel på det, hvor de ikke bare måtte stå og se på fordi mandatet var for svakt, men hvor de til en viss grad faktisk deltok i overgrepene sjøl. Det kan vi rett og slett ikke ha noe av. Det å styrke FNs mandater slik at fredsbevarende operasjoner og styrker kan slå hardt ned på menneskerettighetsbrudd, spesielt overfor kvinner, tror jeg er en helt vesentlig forutsetning for at FN skal ha troverdighet og legitimitet. Men det er også et område der Norge kan bidra sterkt til at vi kan komme et skritt videre.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:26:38]: Takk igjen til interpellanten, som har utløst en bred og unison debatt om et tema hvor vi kan gjøre mye sammen.

Det siste poenget komitélederen er opptatt av, er krevende. Det er selvfølgelig den direkte militære intervensjonen i krisesituasjoner. I noen av de situasjonene hun viser til, har det vist seg at de militære har vært medvirkende til de handlingene de var ment å skulle beskytte mot. Vi vet også hvor komplekst det er for styrker som kommer langveisfra, å virke effektivt i slike områder. Men jeg er helt enig, og vi ser at det er i riktig retning at disse mandatene blir preget av 1325. Det må vi fortsette å arbeide for.

Så satte jeg pris på at representanten Woldseth – som jo viser en ånd helt etter Amundsens og Nansens linje her ved å holde ut til tross for forkjølelse i dag – ser på MR-rådet som «en gyllen mulighet». Det er et fint uttrykk fra Fremskrittspartiet om en institusjon de ikke har hatt mye pent å si om, men jeg kan slutte meg til den analysen. Vi ser på alle arenaer hvor Norge har tilgang, mikrofoner, påvirkningsmuligheter og alliansemuligheter, som en gyllen mulighet til å påvirke internasjonal politikk. Hun synes det er litt taust fra oss i de sammenhengene. Jeg tror ikke, hvis man legger øret til bakken i Genève og i de kanalene hvor det diskuteres rundt MR-rådet, at Norge er passiv.

Vi tar med oss utfordringen – og også den siste fra representanten Woldseth, «nøl ikke med å bruke penger som et virkemiddel». Vel, vi skal passe på også der, fordi det er skattebetalernes penger. Jeg har vist til ganske store summer som nå øremerkes til dette. Jeg tror dette, som alt annet utviklingsarbeid hvor penger er inkludert, har risiko knyttet til seg. Men jeg tror at hvis vi går foran og har midler som kan utløse aktivitet, kan det også stimulere andre til å bidra til å støtte dette feltet. Og det er slik at evnen til å ha midler som følger opp innsatsen, påvirker også politikken.

Alt i alt: Jeg tror dette har vært en god markering av 1325 og en god opptakt til torsdag, når vi lanserer oppfølgingsplanen. Og hvis vi kan få like bred og unison oppslutning om iverksettelsen av den som den forrige og debatten i dag, er vi på et godt spor.

Presidenten: Behandlingen av sak nr. 4 er dermed avsluttet.