Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Torgeir Micaelsen (A) [11:21:12]: (komiteens leder og ordfører for saken): Det er ikke noen tvil om at statsregnskapet som vanlig er en omfattende framstilling, og det gir et solid innblikk i de norske statsfinansene. Det er bare noen helt korte tall fra meldingen.
Det oljekorrigerte underskuddet i statsregnskapet for 2011 ble 94,1 mrd. kr. Det er 4,9 mrd. kr lavere enn i nysaldert budsjett, vedtatt i desember i fjor.
Går vi videre til våre penger på bok, ser vi at den bokførte verdien av Statens pensjonsfond utland ved utgangen av 2011 var på 3 307,9 mrd kr. Det er nesten 230 mrd. kr mer enn ved utgangen av 2010.
Vi har også Statens pensjonsfond Norge. Her viser tallene at kapitalen fra utgangen av 2010 til utgangen av 2011 er redusert med 5,4 mrd. kr, og må ses som et resultat av et noe rufsete år i aksje- og rentemarkedet.
Likevel: Det har i 2011, sett under ett, gått bedre for nasjonens inntekter og utgifter enn ventet – eller fryktet, om man vil. Særlig har skattene og avgiftene fra næringslivet vært høyere enn anslått ved vedtak om budsjett for i fjor, hele 40 mrd. kr mer. Inntektsøkning kommer uten at en skatteregel er endret. Bedriftene her i landet går rett og slett bedre enn forventet. Det er bra, men fordi usikkerheten er så stor som den er nå, kan inntektene forsvinne like lett som de kom. Det er hovedgrunnen til at det også er lite lurt å omsette inntektsøkningen uten videre til nye og varige utgifter.
Når etterdønningene etter finanskrisen og konsekvensene av rekordhøy statsgjeld i tillegg fortsatt i disse dager rammer mange land svært hard, er det bare å konstatere at vi er i en helt annen situasjon her hjemme. Det skal vi være takknemlige for. Både naturressursene og det norske arbeidsmarkedet gjør at vi har mange i jobb som bidrar med betydelige inntekter, noe som – som regnskapet viser – kommer fellesskapet til gode.
Men rikdommen krever også at vi tar ansvar og at vi forvalter verdiene godt, slik at også kommende generasjoner kan få nyte godt av dem. En sånn formue kommer ikke – og forblir ikke stor – uten at det betyr noe hvordan vi alle sammen ter oss. Derfor er det gledelig at det er et bredt flertall i Stortinget som ønsker å sette av et betydelig overskudd i regnskapet og overføre dette til Statens pensjonsfond utland. Vi må sørge for at de ekstra ressursene vi får, bl.a. fra oljen, ikke blir faset inn i en slik takt at økonomien går over styr, men at vi setter av penger til fremtidige generasjoner.
Kontrasten til mange andre europeiske land er enorm. Jeg skal ikke si vi skal sende våre dypeste tanker til dem som basker med helt andre budsjetter og regnskapstall enn vi gjør i Norge, men det er i hvert fall verdt å drøfte og tenke gjennom i mange sammenhenger.
Jeg nevnte det kanskje ikke i starten, men Fremskrittspartiet har i innstillingen noen særlige merknader de står alene om. For det første mener det største opposisjonspartiet at statsregnskapets resultater viser at man burde vært mindre opptatt av budsjettbalansen ved vedtakelsen av budsjettet. Det sa de i nysalderingsdebatten før jul, og det sier de nå. Da vil jeg bare påpeke at det er en forståelse de står helt alene om. For – ærlig talt – det er ikke når man sitter med fasiten for hvordan det har gått, at man skal bedømmes på sin evne til å styre et land – inntektene og utgiftene. Det kan, med all respekt, nesten alle klare. Det som er krevende, er å holde igjen – fundere det man gjør med de faglig best mulige anslag – når man ikke vet hvordan den økonomiske fasiten, terrenget, vil se ut, når man skal ta høyde for usikkerhet, og når man skal ta høyde for mulige utviklinger. Det er ingen kunst å tippe det som har vært. Det er atskillig mer krevende å tippe hvordan ting skal bli.
Her hadde det vært – hva skal jeg si – mulig å egge til en stor politisk debatt rundt større forhold, men det har jeg ikke tenkt å bidra til, annet enn å påpeke at det er flere forhold som gjør at det norske statsregnskapet er en god faglig pengemessig forvaltning. Tallene viser også at vi i stor grad treffer med utgiftssiden, men bommer ganske kraftig på inntektssiden. Det er veldig naturlig i et land som har store varierende inntekter fra naturressurser, og som i tillegg er svært avhengig av hvordan det går i internasjonal økonomi.
Hermed anbefaler jeg komiteens innstilling.
Presidenten: Presidenten må få kommentere at statsregnskapet er interessant, men vi har nå faktisk tatt opp til behandling sak nr. 5, som er innstilling fra finanskomiteen om Finansmarkedsmeldingen, der også Torgeir Micaelsen er saksordfører. Men han har nå brukt opp sin tid på å framføre argumenter som hører hjemme i neste sak. Det får vi i fellesskap finne ut av hvordan vi løser, men uansett er neste taler representanten Ketil Solvik-Olsen, som forhåpentligvis da har bedt om ordet til sak nr. 5.
Hans Olav Syversen (KrF) (fra salen): President, til dagsordenen.
Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har bedt om ordet til forretningsordenen.
Hans Olav Syversen (KrF) [11:27:04]: Jeg vil, hvis det er mulig, foreslå at vi behandler ferdig det komiteens leder snakket om, nemlig statsregnskapet, og at vi går tilbake til sak nr. 5 – hvis det lar seg gjøre uten at det bryter med forretningsordenen.
Presidenten: Vi har det lille dilemmaet at det ikke er veldig mange mennesker i salen. Vi har vedtatt et debattopplegg med betydelig flere mennesker til stede Men når det er sagt, er det ingen grunn til å tro at vi får en lang debatt under sak nr. 6. Med Stortingets eventuelle tilslutning, selv om vi formelt sett ikke er beslutningsdyktige, er presidenten innstilt på å gi sin tilslutning til forslaget fra representanten Syversen om at vi nå ferdigbehandler sak nr. 6. Under den saken er det ikke så lang taletid. Hvis finanskomiteens medlemmer, som i hovedsak er til stede i salen, er enig i at vi gjør det på denne måten, gjør vi alle som komiteens leder, og snakker om sak nr. 6 – og kommer tilbake til sak nr. 5. – Det anses vedtatt.