Hallgeir H. Langeland (SV) [15:05:02]: (ordførar for saka): Ein samla komité er veldig fornøgd med «vår mann», dvs. Sivilombodsmannen. Eg vil starta med å retta ein stor takk til han for hans arbeid og hans tilsette sin flotte innsats.

Komiteen er òg fornøgd med den årlege meldinga som no har blitt litt annleis og har eit omfang som me meiner er fornuftig. Det er denne reiskapen me treng for å følgja verksemda til Sivilombodsmannen. Dersom det er noko spesielt, får me sjølvsagt òg vita det.

Klagemengda er på 2010-nivå. Halvparten er avvist. 163 saker er avslutta med kritikk og oppmoding til forvaltninga om å sjå på saka på nytt. Det er sjølvsagt nokre gamle kjenningar. Den eine er Nav, som også denne gongen får mange klager, ca. 600. Det er klart at der er det eit stort forbetringspotensial. Eg ser f.eks. i Stavanger Aftenblad i dag at unge funksjonshemma klagar på Nav fordi dei ikkje får den hjelpa dei skal ha for å koma i jobb. Gjer dei noko med systemet sitt, kan det vera at me får ned klagemengda. Det har eg tru på at dei gjer noko med, og det har me òg hatt i eigne meldingar knytte opp mot Nav.

Andre syndarar er Fylkesmannen og kommunal forvaltning. Der er òg klagemengda stor. Fylkesmannen får meir kritikk, altså 6,5 pst., av Sivilombodsmannen, mens Nav ikkje får meir enn 3 pst.

90 pst. av klagene fører likevel ikkje til nokon kritikk. Det er derfor me må tenkja oss om. Reint faktisk funkar norsk forvaltning og det systemet som Sivilombodsmannen følgjer opp og får klager på, ganske bra, når me snakkar om at 10 pst av klagene får kritikk.

Nokre utfordringar til slutt. Publikum veit ikkje nok om Sivilombodsmannen. Sivilombodsmannen må bli betre kjend. Sjølvsagt er det nokre som veit om han, i og med at det er så mange som klagar, men han bør bli betre kjend. Kva grep me frå Stortingets side kan gjera, er eg usikker på, men kanskje skal me leggja opp til at forvaltninga uansett skal informera om Sivilombodsmannen og den moglegheita når kommunane og fylkesmennene saksbehandlar innanfor eit saksområde. Det trur eg er lurt. Så kan det vera at Kristin Halvorsen, kunnskapsministeren, òg kan vera ein person å snakka med for å få opp kunnskapsnivået i Noreg knytt opp til at me har denne unike Sivilombodsmannen.

Det som er spennande når me ser framover og saksordførar Per-Kristian Foss legg fram innstillinga i samband med Lønning-utvalet, er: Kva vil det bety for Sivilombodsmannen når me får menneskerettane inn i lovverket? Betyr det at klagemengda vil auka? Det blir spennande å sjå framover kva som skjer med det i forhold til Sivilombodsmannen.

Då trur eg at eg nok ein gong skal seia at det er fint at det no er snart 50 tilsette på sivilombodsmannkontoret. Eg forstår på Sivilombodsmannen at han no ser på organiseringa, sånn at organiseringa om mogleg kan bli endå meir effektiv. Det trur eg er lurt. Men, som sagt, ein samla komité er, sånn som eg oppfattar det, svært fornøgd med Sivilombodsmannens jobb og ber han stå på vidare.

Anders Anundsen (FrP) [15:09:41]: (komiteens leder): Som saksordføreren redegjorde for, er innstillingen enstemmig, og jeg slutter meg i all hovedsak til alt det saksordføreren sa i sitt innlegg. Sivilombudsmannen er en svært viktig institusjon og gjør en veldig viktig jobb. Han er ganske effektiv også, det må jeg si, og han er en viktig siste skanse for folk flest.

Det er imidlertid ett forhold som jeg ønsker å kommentere litt nærmere, som også Sivilombudsmannen tar opp i sin årsmelding. Det er de sakene hvor forvaltningen ikke følger opp ombudsmannens uttalelse. Det er sånn, heldigvis, at forvaltningen i all hovedsak følger Sivilombudsmannens råd og anbefalinger og retter opp sakene i tråd med Sivilombudsmannens anbefalinger. I ny og ne forekommer det allikevel at forvaltningen ikke bøyer seg for ombudsmannens syn.

Sivilombudsmannen har i sin årsmelding redegjort nøye for noen av de konkrete sakene hvor dette har skjedd, så jeg skal ikke gå konkret inn i det, men i stedet si litt generelt.

Dagens ordning, hvor Sivilombudsmannen kommer med en uttalelse, og ikke et nytt vedtak, som egentlig er vanlig for andre klageinstanser, har som en grunnleggende forutsetning at Sivilombudsmannens uttalelser blir fulgt og respektert av forvaltningen. Dersom forvaltningen ikke følger ombudsmannens uttalelser, kan det være egnet til å svekke tilliten både til forvaltningen og til hele sivilombudsmannsordningen.

Dersom Sivilombudsmannens uttalelse ikke følges opp, har Sivilombudsmannen en slags siste mulighet til å anbefale klager å reise søksmål. En slik anbefaling innebærer at saksøker får dekket sine egne saksomkostninger, men ordningen har den svakhet at man ikke får dekket motpartens saksomkostninger hvis en skulle tape saken, til tross for at Sivilombudsmannen har anbefalt søksmål. Det har den konsekvens at det er mange som kvier seg for å gå til sak mot staten, fordi den økonomiske risikoen ved prosessen likevel er for stor. De sakene som Sivilombudsmannen har anbefalt klager å gå til søksmål i, er ofte saker av prinsipiell karakter.

Hvis tendensen fremover er slik at forvaltningen i større grad velger å se bort fra Sivilombudsmannens uttalelser, legger jeg og Fremskrittspartiet til grunn at Sivilombudsmannen er grundig og tar det opp i sine fremtidige årsmeldinger, og eventuelt kommer med forslag til hvordan en kan gjennomføre tiltak som kan rette opp en slik utvikling.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.