Trine Skei Grande (V) [15:49:55]: Utenriksministeren og jeg tilhører sånn noenlunde samme generasjon. Vi vokste opp på 1980-tallet, under en kald krig der ting var svart og hvitt, rødt og blått. Enten var det den kapitalistiske verden eller den sosialistiske verden – murer var bygd i Europa, ting virket ganske fastlåst, og verdensbildet virket ganske likt.
Nå lever vi i en mye mer omskiftelig verden, også når det gjelder utenrikspolitikk. Vi ser kriger som går på tvers av gamle skillelinjer, og som oppstår i land som tidligere var stabile. Vi ser at krigene ikke er så regionale som de var før. En krigssituasjon i et land som Syria vil påvirke presset også på norske grenser. Vi ser store skifter mellom stormakter. Vi ser presidentkandidater i demokratier som nærmest setter demokratiets verdier i spill. Vi ser en stor klimautfordring, som kommer til å være en svær utfordring som hele verden må løse samtidig, sammen, en utfordring vi aldri tidligere har møtt som så mange nasjoner sammen.
Vi ser stadig større migrasjon. Folk beveger seg både av økonomiske grunner, av grunner som krig og klimaendringer og av mange andre grunner. Fattigdommen som opptrer noen steder, vil påvirke også migrasjonen som påvirker norske landegrenser. Den globale makten skifter, og vi ser at naboland, som f.eks. Russland, over tid har endret karakter veldig. Og vi ser sosiale medier, som kanskje påvirker utenrikspolitikken mer enn vi tenker, fordi informasjon om liv som leves ulike steder, spres over hele planeten.
Den offentlige debatten på utenriksfeltet er preget av mye synsing. Jeg syns også at feltet er preget av litt lite offentlig debatt. Det er ikke mange og ikke veldig ulike stemmer som høres i debatten. Jeg mener det er viktig å ha forskning på ulike felt, det er viktig for samfunnsutviklinga vår, og også at det er med i det offentlige ordskiftet, i den offentlige diskusjonen.
Utenriksdepartementet er viktig bruker og viktig bevilger av forskningsmidler på dette feltet. Derfor hadde jeg lyst til å spørre utenriksministeren om hvilke strategier man legger til grunn både som bruker av og som bevilger til forskningen. Regjeringa foreslo store kutt på dette feltet ved forrige budsjettbehandling, Venstre førte pengene tilbake igjen. Men det er faktisk enda viktigere å ha en felles strategi for forskning når det er trange tider, enn når man har all verdens penger.
Det er viktig å bruke forskning ved de store veivalgene, som Utenriksdepartementet gjør, og også å ha et forskningspolitisk grunnlag for de utenrikspolitiske debattene vi har i denne sal. Det er viktig å ha en strategi som sørger for at små miljøer klarer å skape store synergier også i et land som Norge. Det er ikke så mange som driver med forskning, det er ikke så mange som driver med utenrikspolitikk i et internasjonalt perspektiv i et lite land som Norge, og det er viktig at synergiene og kompetansen glir godt mellom disse miljøene. Men kunnskap må etterspørres, den må verdsettes, og vi må tenke langsiktig om hvordan vi bygger fagmiljø over tid. Vi har mange gode miljøer, spesielt innenfor de frie instituttene som Chr. Michelsens Institutt, PRIO, FNI og NUPI. Dette er statsrådens sektoransvar, og det er statsrådens ansvar å sørge for at fagmiljøene har en felles strategi opp mot en norsk forskningsstrategi.
Norge er en stormakt internasjonalt på mange områder. Husk at vi er niende størst på bistand – tredje størst i FN. Det betyr at vi har et stort ansvar med hensyn til å ha en forskningsbasert og kunnskapsbasert politikk, når vi egentlig er en supermakt på mange områder i internasjonal politikk. Vi bruker mye penger på bistand, men bruker mindre enn 1 promille på å forske. I tillegg ser vi at vi kanskje har hatt en vridning innenfor bistandsområdet til et mer teknokratisk regime, også initiert av debatten i denne sal, der man fokuserer veldig mye på å måle resultat og dokumentasjon, men ikke så mye på å kreve mer forskning på de reelle virkningene av bistanden vår.
Vi lever i en mer og mer integrert verden, der avgjørelser og enkeltsteder påvirker norsk politikk på mange områder. Vi har likevel ikke store forskningsprogram om hvordan handelsprogrammene påvirker oss, og hvordan det internasjonale samarbeidet gjør det – på samme måte som klimautfordringene setter hele det internasjonale politiske systemet under et stort press, med store forventninger, uten at vi egentlig forsker på hvordan mekanismene utvikler seg.
Vi gir også penger via Utenriksdepartementet til forskning som skjer i utlandet. Da er det viktig å ha en strategi for hvordan man skal få en synergi mellom forskningsmiljøene og norske institusjoner. Og vi bør ha det som kalles et forskningsbasert diplomati, der vi bygger relasjoner til institusjoner som kan utfylle den typen aktører som vi har i Norge.
Venstre ønsket å skifte regjering fordi vi bl.a. ville ha et stort løft på forskninga. Det har vi fått til. Spørsmålet er hva som er løftet på det området som er utenriksministerens ansvar. Hva er strategien, og er det mulig å få dette inn som en del av langtidsplanen for forskninga, som vi syns har vært så viktig å få på plass? Jeg tror at forskning på utenrikspolitikk, på hele bistandsfeltet og på det som er utenriksministerens ansvar, også trenger en egen strategi og en egen fokusering i tida framover.
Utenriksminister Børge Brende [15:57:43]: Representanten Trine Skei Grande spør om hvilken forskningsstrategi regjeringen har på utenriksfeltet, og hvilken plass norske forskningsmiljøer har i denne. Dette er spørsmål som opptar meg. Jeg er enig med Skei Grande i at vi over tid har bygget opp gode forskningsmiljøer på utenrikspolitikk, både i instituttsektoren og ved universitetene. De utgjør en viktig utenrikspolitisk ressurs, som vi må forvalte godt.
Forskningsbasert kunnskap har alltid vært viktig som grunnlag for utforming og gjennomføring av norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Et eksempel er vår rolle som hav-, ressurs- og energinasjon. Forskningsbasert kunnskap er selve navet i strategi- og politikkutvikling på disse vitale interesseområdene for Norge.
Turbulent globalisering, som interpellanten var inne på, og markant geopolitisk endring utfordrer norske interesser og skjerper behovet ytterligere for et godt oppdatert kunnskapsgrunnlag i utenrikspolitikken. Derfor står dialogen med forskningsmiljøer i inn- og utland sentralt i arbeidet med veivalgmeldingen som blir lagt frem for Stortinget vårsesjonen 2017. Det er jo et av munnhellene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk at utenriks- og sikkerhetspolitikken ligger fast, men med de endringene vi i dag opplever, tror jeg nok det er mer presist å si at verdiene bak vår utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger helt klart fast, men vi må også foreta justeringer fra vår side, i og med at det utenriks- og sikkerhetspolitiske landskapet endrer seg. Og det endrer seg ganske raskt. Vi ser at det som skjer utenfor landets grenser, preger oss i Norge mer og mer. Endringer i Eritrea kan vi merke på Svinesund noen uker etter at de skjer i Asmara.
Når det gjelder dialog med viktige forsknings- og universitetsmiljøer i Norge, er det også vesentlig at vi går utenfor hovedstaden. Det er mye god kompetanse i Oslo, men det er det også rundt omkring i våre ulike regionsentre. Senest mandag i denne uken utfordret jeg universitetsmiljøet i Kristiansand, på et interessant veivalgmøte der. Uken før drøftet jeg strategier for å hjelpe sårbare stater, under et veivalgarrangement i samarbeid med tankesmien Atlantic Council i Washington DC, og strategier for nordområdene med Carnegie Foundation i Brussel, hvor det også var med ledende representanter fra det viktige EU-miljøet i Brussel. Her hjemme arrangerer Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI, nå en rekke med ekspertseminarer for å bidra med faglige, tunge innspill til den såkalte veivalgmeldingen.
Jeg vil i all mulig korthet trekke frem en del hovedområder for hvordan Utenriksdepartementet arbeider med kunnskap og forskning.
For det første: Utenriksdepartementets ansatte bruker og fortolker forskningsbasert kunnskap fra det globale kunnskapsmarkedet i daglig arbeid for å fremme norske interesser.
For det andre: Utenriksdepartementet finansierer selv en rekke prosjekter i samarbeid med internasjonale kunnskaps- og forskningsmiljøer for å styrke beslutningsgrunnlaget på prioriterte politikkområder, som f. eks. fred og forsoning, sårbare stater og globale energi- og miljøspørsmål.
For det tredje: Utenriksdepartementet samarbeider tett med norske utenrikspolitiske forskningsmiljøer og bidrar med midler til både langsiktig forskning gjennom Forskningsrådet og mer anvendt forskning, utredninger og konsulentbistand.
For det fjerde: Et viktig satsingsområde i utviklingspolitikken har lenge vært å støtte institusjoner for høyere utdanning og forskning i utviklingslandene, som ledd i landenes innsats for å ta hånd om egen utvikling og bli uavhengig av internasjonal bistand. Interpellanten var inne på dette i den debatten vi hadde her i Stortinget – jeg tror det var under spontanspørretimen i går at dette kom opp – hvor jeg bekreftet at i den strategien vi har lagt for satsing på høyere utdanning og forskning i utviklingsland, har jeg nå bedt departementet se på om det er mulig å tydeliggjøre kvinnedimensjonen i den strategien. Så det følges opp, det som representanten Skei Grande tok opp tidligere i uken.
Kunnskapen vi får gjennom universitets- og høyskolesatsing på disse områdene, bidrar til at vi styrker kvaliteten på utenrikspolitikken og øker handlingsrommet vårt. Men det er viktig at Stortinget også er kjent med utfordringer og dilemmaer vi forholder oss til i løpende politikkutvikling:
For det første: Det fullstendig ubegrensede tilfanget av kunnskap er en uendelig ressurs, men gjør det også krevende å lese, fordøye, fortolke og anvende forskningsbasert kunnskap, også den vi har bestilt selv.
For det andre: Konkurransen i kunnskapsmarkedet er viktig, og anbudsreglementet skal sikre åpen konkurranse, kvalitet og uavhengighet. Samtidig opplever både Utenriksdepartementet og forskningsmiljøene utfordringer med hensyn til de raske endringene i situasjonen rundt oss. Vi må også være villig til å ta inn over oss nye impulser fortløpende, og vi må ikke være mer opptatt av kartet enn av terrenget.
For det tredje: En stor del av midlene på dette området kommer fra bistandsbudsjettet. I en tid med prekære behov, ikke minst i sårbare stater, er det nødvendig å kalibrere dette skjønnsomt.
Regjeringens politikk i disse spørsmålene rettes mot å utnytte det store mulighetsrommet forskningssamarbeid gir, og samtidig aktivt håndtere utfordringer og dilemmaer. Følgende er temaer og initiativer vi arbeider med nå:
For det første: Arbeidet med kunnskap og forskning er av gode grunner fordelt på en rekke fagseksjoner i Utenriksdepartementet, og både Norad og mange utestasjoner samarbeider aktivt med eksterne kunnskapsmiljøer. Utenriksdepartementet har derfor nylig opprettet en egen fagdirektør for forskning, for å samordne og bidra til best mulig synergi i departementets arbeid med kunnskap og forskning.
For det andre: Departementet arbeider nå med en helhetlig strategi for forskning på det utenriks- og utviklingspolitiske området. Vi tar sikte på å ha strategien ferdig i løpet av 2016 eller i begynnelsen av 2017.
For det tredje: Utenriksdepartementet samarbeider tett med Norges forskningsråd og kanaliserer hvert år betydelige summer til langsiktig forskning gjennom Forskningsrådet. Utenriksdepartementet følger også arbeidet med langtidsplanen for forskning og arbeider for at utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål i større grad skal inkluderes i sentralt finansierte forskningsstrategier.
For det fjerde: Vi samarbeider godt med norske forskningsmiljøer om hvordan vi kan videreføre og styrke den mer løpende interaksjonen mellom de ulike institusjonene og utenrikstjenesten. Vi har akkurat nå på trappene et opplegg for rammeavtale for bidrag på sentrale utviklingspolitiske forsknings- og utredningstemaer som vil legges ut på anbud, og hvor vi håper på aktiv respons fra relevante fagmiljøer.
For det femte: Vi er i ferd med å gjennomføre ordninger hvor støtte til utenlandske forskningsmiljøer og tankesmier betinges av dokumentert vilje til samarbeid med norske institusjoner der disse har relevant kompetanse.
For det sjette: Vi har opprettet flere møteplasser hvor norske og internasjonale kunnskapsmiljøer kan spille aktivt inn til den kommende veivalgmeldingen. Tilsvarende plattformer for dialog har vært laget med sivilsamfunn og forskningsaktører i forbindelse med andre meldinger og policy-prosesser.
Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Trine Skei Grande (V) [16:07:00]: Jeg vil takke for svaret, og jeg vil takke for spesielt to ting, nemlig at det skal lages en strategi – antageligvis i løpet av året – i Utenriksdepartementet, og at det er en direktør som har ansvaret for dette feltet. Så nå tenkte jeg at jeg kunne følge opp med litt mer konkrete spørsmål.
Denne posten var som sagt foreslått kuttet av regjeringa, men ble påplusset av Stortinget. Da kan det være interessant å høre med utenriksministeren hvilke føringer han har lagt for de midlene som er bevilget i år, og hvilken tankegang som ligger bak bruken av den potten i statsbudsjettet.
For det andre sies det at Forskningsrådet drømmer om igjen å kunne ha et eget program på det utenrikspolitiske feltet. Jeg forventer ikke at statsråden skal si ja eller nei til det spørsmålet her i dag, men han kan jo si noe om hva han tenker om å ha noen flere programmer organisert innenfor Forskningsrådet på hele det utenrikspolitiske feltet.
Jeg håper mange av de aspektene som vi tok med her, blir tatt med når man skal jobbe fram en strategi, for det er viktig å ha langsiktighet når man skal klare å bygge fagmiljø i Norge, for vi har ofte skjøre og små miljøer, og da er det viktig både å jobbe sammen med internasjonale miljøer og å jobbe langsiktig med hvordan man bygger fagmiljø som har høy kvalitet, også på det utenrikspolitiske feltet.
Utenriksminister Børge Brende [16:09:16]: Jeg er glad for at interpellanten også understreket viktigheten av utviklingen av en forskningsstrategi, som jeg slo fast at vi forsøker å få ferdig i 2016 eller i 2017. Det viktigste er at det er godt eierskap til denne strategien i Utenriksdepartementet, i ambassadene, i NORAD, og at det er en god dialog med alle de viktige miljøene i Norge, som interpellanten var inne på, men jeg vil også si utenfor landets grenser. Det er vesentlig for oss i Norge at vi også prøver ut ulike teser og strategier med viktige fagmiljøer utenfor vårt eget land. Det gir også muligheten for våre miljøer i Norge til å jobbe mer med andre internasjonale miljøer. Men som jeg slo fast, vil vi også oppfordre internasjonale miljøer som ønsker å gjøre viktige oppdrag på vegne av Norge på forskningssiden, til å samarbeide mer med fagmiljøer i Norge som er av høy internasjonal kvalitet.
Når det gjelder allokeringen av budsjetter til ulike felt, har interpellanten vært veldig opptatt av – jeg vil gi honnør til representanten Skei Grande for å ha tatt opp dette i den senere tid – viktigheten av en fri og uavhengig forskning. Når det gjelder de ressursene som allokeres til Forskningsrådet, er de av en annen karakter enn de mer anvendte forskningsmidlene, som Utenriksdepartementet og NORAD direkte disponerer, og som utenriksstasjonene kan benytte seg av. Jeg synes det var positivt at vi i Utenriksdepartementet fikk mulighet til å videreføre viktige forskningsprosjekter gjennom det budsjettet som ble vedtatt for inneværende år, og mye av de ressursene gikk til å videreføre programmer som allerede var påbegynt, eller som var planlagt.
Når man ser fremover, må forsknings- og utviklingsmidlene gå til områder hvor man faglig sett mener at det er kunnskapshull, og dette er innspill som kommer opp i systemet. Blant annet er det et stort løft for Utenriksdepartementet at man skal utforme en strategi for sårbare stater. Hvordan skal man gjøre det, slik at sårbare stater ikke ender som stater som kollapser? Dette er et forferdelig vanskelig område, hvor det kreves stor kunnskap, erfaring, tyngde og innsikt.
Øyvind Halleraker (H) [16:12:41]: Jeg vil først takke interpellanten for å ta opp et viktig tema. Norge trenger en sterk kunnskapsbase om utviklingsspørsmål. Forskning, kompetanseheving og evaluering er viktige instrumenter for å få mer kunnskap og sikre kvalitet og effektivitet i bistanden. Utenriksdepartementet støtter årlig forskning på ulike områder med et sted mellom 1,2 mrd. kr og 1,3 mrd. kr – med andre ord en betydelig satsing.
Kunnskap er kjernen i en bærekraftig utvikling av samfunns- og næringsliv. Kunnskaps- og kapasitetsutvikling i sør, kunnskapsutvikling om utviklingsrelaterte spørsmål i Norge og Norden, utviklingssamarbeid samt faglig styrking og kvalitetssikring er viktige elementer i norsk utviklingspolitikk. Satsing på kunnskap, erfaringsutveksling og forskning er viktig for å sikre at utviklingspolitikken blir mer kunnskapsbasert, og at den globale kompetansen øker og internasjonaliseringen av norske forskningsmiljø styrkes.
Programmer som Olje for utvikling og Fisk for utvikling fungerer godt og bør utvikles videre da flere land ønsker å trekke erfaring fra norsk erfaring og kunnskap om naturressurser. Skatt for utvikling er også et program som skal bidra til bedre skattesystemer og økte skatteinntekter i land som ønsker et samarbeid på dette området. Bygging av nytt forskningsskip er vedtatt, og dette er svært viktig med tanke på å innhente informasjon om marine ressurser, miljø, klima samt bidra til økobasert fiskeriforvaltning på Afrikas kyst.
Forskningssamarbeid med viktige kunnskapsnasjoner er betydningsfullt. Regjeringen har utarbeidet en strategi for høyere utdannings- og forskningssamarbeid med Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika og Japan – den såkalte Panorama-strategien. Disse landene står for en økende andel av verdens kunnskapsproduksjon og er viktige samarbeidsland for Norge. Regjeringen har satt av 32 mill. kr til oppfølging av Panorama-strategien.
Det er gode spørsmål fra interpellanten og gode svar fra departementet og utenriksministeren i denne saken. Det er nok også noe av grunnen til en litt laber interesse fra salen. Jeg var også i tvil om jeg skulle ta ordet, men en av de tingene jeg hadde lyst til å nevne, var at i lys av dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det veldig positivt at regjeringen har satt av flere midler til forskning på russisk politikk samt innovasjon og konkurransekraft i nordområdene. Gjennom NORRUSS-programmet er det satt av 20 mill. kr til dette formålet fram til 2018. Målet med nordområdepolitikken er å utvikle Nord-Norge til en av Norges mest skapende og bærekraftige regioner. For å lykkes med dette trenger vi forskning og ny kunnskap.
Trine Skei Grande (V) [16:15:59]: Det har skjedd før i mitt politiske liv at jeg har opplevd at når man skal diskutere forskning på Stortinget, er det bare Venstre og Høyre som tar ordet. Jeg syns det er litt leit. Og jeg tror ikke at representanten Halleraker har rett når han sier at det skyldes en glimrende interpellasjon fra meg og gode svar fra utenriksministeren. Jeg tror det er litt symptomatisk, for forskninga på dette feltet har ikke nok status. Det er ikke en stor nok del av det utenrikspolitiske feltet, det blir sjelden brukt forskning i utenrikspolitiske debatter, det er sjelden jeg har opplevd at man setter tonen i en utenrikspolitisk debatt her basert på forskning. Jeg opplever altfor sjelden at forskere utfordrer norsk utenrikspolitikk, utfordrer debatten i det åpne rom, og vi opplever altfor sjelden at forskere er med og setter standarden for hvilke temaer vi skal løfte opp. Det er for meg litt skremmende, for jeg vil gjerne ha en offentlig utenrikspolitisk debatt som er forskningsbasert. Jeg vil gjerne ha forskere som kommer med ulike meninger og utfordrer våre utenrikspolitiske standpunkt. Jeg vil gjerne ha forskere som utfordrer oss på noe vi i denne salen bruker en stor del av utgiftene til, nemlig bistand, som nesten ikke blir debattert, med tanke på størrelsen på summene vi bruker på det. Jeg vil gjerne ha forskere som utfordrer oss, men som også evaluerer den politikken vi driver med.
Så jeg syns det er litt leit at det bare er Venstre og Høyre som tar ordet på et så viktig felt. Det er så mye penger i denne salen, og det er et så viktig område for et land som Norge.
Jeg håper at når utenriksministeren er ferdig med sin strategi, får vi debattert den på et eller annet vis. Han proklamerte ikke akkurat en stortingsmelding om det, han proklamerte en intern strategi, men da får det være vår utfordring å klare å få til en offentlig debatt om den når det gjelder hvordan vi skal klare å bruke og styrke de forskningsmiljøene vi har i Norge, for å styrke det utenrikspolitiske ordskiftet på en bedre måte, sørge for at vi har kvalitet på de vurderingene vi gjør, og sørge for at det er forskningsbasert informasjon bak de dokumentene som behandles i denne salen.
For meg var dette et lite varsko og en liten alarmmelding om det manglende engasjementet, og jeg håper at de forskerne der ute som bruker livet sitt på dette, ikke mister motet av at det bare er to partier som tar ordet, for den jobben de gjør, er kjempeviktig, og jeg kommer i hvert fall til å forfølge dette framover.
Utenriksminister Børge Brende [16:19:19]: Det er jo også en mulighet for å redegjøre litt mer i budsjettproposisjonen til høsten om forskning og satsingen, men det kan være litt prematurt ettersom mye av arbeidet nå legges ned i denne forskningsstrategien.
Men for å ta litt av de overordnede tallene, så bruker vi ca. én milliard kroner til forskning gjennom Utenriksdepartementet. Ca. 90 pst. av denne forskningen er bistandsrelatert, 10 pst. går til forskning innenfor sikkerhetspolitikk, mer geopolitiske spørsmål, som ikke er bistandsfinansiert. Av den knappe milliarden går ca. 100 mill. kr – 80–100 mill. kr – til forskningsinstituttene i Norge. Men alle disse tallene er med visse forbehold, det er bare for å vise litt størrelsene og områdene som blir prioritert, som interpellanten også var inne på og ønsket noe mer utdypning av.
Av den knappe milliarden går ca. 200–300 mill. kr til satsing på høyere utdanning og forskning i utviklingsland. Der er det et stort program for at det vi løfter innenfor utdanning, skal kunne følges opp også med høyere utdanningsmuligheter og forskningsmiljøer i utviklingsland.
En stor og tung del er forskning om ressursforvaltning i vid forstand. Det går på landbruk, skogbruk, fiskeri, energi, miljø, klima i utviklingsland, hvordan man skal innrette utviklingsbistand mest mulig optimalt for å få mest mulig utvikling igjen. Så er det støtte til forskning om helse og utdanning. Der vet vi at Norge er tungt inne på helseområdet, med utvikling av nye typer vaksiner, også vaksiner mot pandemier, som jeg har varslet. Så er det det som jeg nevnte om sårbare stater, støtte til fred og forsoning og sikkerhet og konfliktforebygging. Jeg har et ønske om å løfte det fremover. Der trenger vi rett og slett mer kunnskap for å kunne utforme en god politikk.
Jeg vil gjerne takke interpellanten igjen for muligheten til å redegjøre for dette og involvere Stortinget i utviklingen av den strategien. Jeg synes det er veldig bra å få konstruktive innspill når vi nå skal utforme denne strategien, i tråd med også de ulike aktørene innenfor feltet.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 8 ferdig.