Presidenten: Etter
ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og
5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå
at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til
inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Mette Tønder (H) [15:58:01 ] (ordfører for sakene): Først
vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i sakene som vi nå
skal diskutere. Vi har ikke vært enig i alt, og i det videre vil
jeg ta opp flertallets innstilling. Vi behandler også to representantforslag
i denne debatten, og komiteen har valgt å debattere disse under
ett. Jeg vil takke forslagsstillerne for gode forslag.
Jeg er stolt av å være med på starten
av en reform på et så viktig område som dette. Barn og familier
som trenger hjelp, fortjener det beste og mest kompetente vi kan
tilby. Denne reformen bygges rundt fire hovedtema: tidlig innsats,
familiestøtte og hjelp der barnet bor, kompetanse og ledelse. Målet
er at flere utsatte barn og familier får den hjelpen de trenger,
på et tidligere tidspunkt enn i dag.
Barnevernsreformen gir mer makt
til kommunen. Barn og familier bor alle i en kommune, og det er
kommunens ansatte som ser barna fra de er spedbarn – ja, egentlig
fra før de er født – på helsestasjonen, i barnehagen, på skolen, på
SFO, for å nevne noen kontaktpunkter. Mange barn og familier som
trenger hjelp, sier det samme: Det er viktig at hjelpen kommer tidlig.
Senest i saken om glassjenta sier Ida at hun burde fått et annet
sted å bo og andre voksne til å ta vare på seg tidligere. Vi kom
for sent – og da vi satte inn tiltak, var det den gale hjelpen.
Samtidig er det slik at ikke alle
tiltak kan overføres til en og en kommune. Noen er for spesialiserte
og trenger større fagmiljøer. Et eksempel på dette er vurdering
av spedbarn og rekruttering av fosterhjem – som forblir statlig,
i hvert fall enn så lenge.
Reformen bygger, som før sagt,
på fire hovedpilarer.
Tidlig innsats og styrking av denne:
Her legges det opp til å styrke
lokalt, tverrfaglig arbeid, som også vil gi kommunen bedre mulighet
til å se helheten. Tilbudet om opplæring i å snakke med barn skal
videreutvikles til å bli nasjonale programmer tilpasset ulike yrkesgrupper.
Dette er viktig, fordi det å kunne snakke med barn, bygge tillit
og få barn til å fortelle er en viktig kompetanse for å avdekke
misbruk, overgrep eller andre opplevelser.
Sentre for foreldre og barn foreslås
lovfestet. Ny barnevernslov vil tydeliggjøre kommunens ansvar for
forebygging og samordning av tjenester, for der kommunen ser barn
og familier på flere steder, meldes det dessverre også om at manglende
samarbeid mellom tjenestene gjør at de som trenger hjelp, allikevel
ikke blir sett.
Reformen legger også vekt på familiestøttende
tiltak og hjelp der barnet bor. Det legges til rette for at kommunen skal
kunne bruke ulike familiestøttende, forebyggende tiltak, som ICDP
og Nurse-Family Partnership. Videre blir kommunen nå forpliktet
til å vurdere nettverk og nær familie når barn trenger et fosterhjem.
Mange kommuner gjør dette allerede i dag, men gjennom denne reformen
blir altså alle forpliktet til det.
Et av forslagene som har fått tøffe
tilbakemeldinger fra noen høringsinstanser, spesielt fra BarnevernsProffene,
er forslaget om at staten fortsatt skal ha ansvar for noen av de spesialiserte
hjelpetiltakene. Komiteen har forstått tilbakemeldingen slik at
det er programmene som brukes i dag, som er utfordringen. De legger,
ifølge høringsinstansene, opp til å se på adferd og ikke på hvorfor
barn gjør det de gjør. De er ikke evaluert av barn, og noen ganger,
også ifølge høringsinstansene, gjør de vondt verre. Komiteen har
vært tydelig i sine merknader og i sitt forslag på at disse programmene
skal evalueres, og at barn og unge skal tas med under evalueringen.
De siste to temaene er kompetanse
og ledelse.
Vi må kartlegge behovet, og det
skal legges frem en egen kompetansestrategi som skal gjelde fra
2018 til 2024. I tillegg er det viktig at kommunepolitikerne følger
opp sitt eget barnevern, og for å kunne gjøre det må de få kunnskap.
Komiteen er enig om at det skal gjennomføres årlige rapporteringer
om barnevernet til kommunestyrene. Det skal etableres kommunale
læringsnettverk og kompetansemiljøer for å kunne gi bedre faglig
støtte, og studiene skal bli mer kunnskapsbaserte og praksisnære.
Denne reformen er stor, og jeg
rekker ikke alle enkeltheter ved den på den tiden jeg er blitt gitt.
Men jeg vil ta meg tid til å rette en takk til alle dem som jobber
med barn som har det vanskelig, alle dem som åpner hjemmet sitt
for et ekstra barn eller flere, alle dem som til daglig tør å si
fra til barnevernet – og til alle barna og ungdommene, som er proffe
på livet sitt og fortjener en ny sjanse til en bedre barndom. Denne
reformen er for dere og om dere – og det er en reform som vi håper
skal gjøre det enda litt tryggere å være barn og ung i Norge.
Jeg ser frem til den videre debatten.
Svein Roald Hansen hadde
her overtatt presidentplassen.
Sonja Mandt (A) [16:02:54 ] : Takk til saksordføreren for jobben,
og takk til forslagsstillerne for to representantforslag.
Regjeringa har lenge varslet at
det skulle komme en barnevernsreform. Så kommer denne, som de kaller
barneversreform, men som Arbeiderpartiet ikke kan se inneholder
mer enn en oppgaveoverføring til kommunene, med penger inn i rammen
til kommunene for å gjennomføre.
For oss ser det mer ut som en levering
fra Barne- og likestillingsdepartementet til Kommunaldepartementet
på kommunereformen. Det som skisseres, passer godt for de store
kommunene, noe mange av de store kommunene har sagt seg enig i og
ønsker, men vi mener at et godt barnevern også skal kunne leveres
i små og store kommuner. Det tror vi ikke kan gjøres med denne modellen.
Det ble varslet en helhetlig gjennomgang,
men den gjennomgangen som nå er gitt, er fragmentert, og det er vanskelig
å se konsekvensene av den. Vi mener at dette ikke er godt nok og
vil derfor stemme mot hele proposisjonen og overskriften. Vi har
fremmet dette som løst forslag, og trekker forslag nr. 5, på grunn
av en formalfeil.
En barnevernsreform skal være noe
som bidrar til økt kvalitet, mer kompetanse og tydelig ansvar, og
vi burde hatt tid til å vente på resten. Flere av høringsinstansene
har også gitt uttrykk for det samme synet.
Arbeiderpartiet er ikke imot at
kommunene skal få flere oppgaver, men det bør skje som en helhet,
og det bør være fullfinansiert. Vi mener for øvrig at kommunene
trenger flere stillinger for å kunne gi enda bedre tilbud til de
ungene som trenger det. Derfor øremerket vi penger i barnevernsløftet,
og nesten 1 000 stillinger kom til. Vi har fortsatt å foreslå dette,
mens regjeringa har valgt kun å betale for de allerede opprettede
stillingene, og ingen nye har kommet.
Det er bra at det satses mer på
kompetanse. Det fortjener både ungene og de ansatte. Men igjen er
dette forsiktig og langsiktig. Det har vært en kontinuerlig kompetanseheving
i flere år, og jeg regner med at det kommer til å fortsette, uansett
om regjeringa har varslet kompetanseløft eller ikke.
Arbeiderpartiet mener at kommunene
ikke skal få ansvaret for generell veiledning nå. Det er allerede
bygd opp god kompetanse i veiledning til fosterhjem, og så lenge
det mangler stillinger i førstelinjetjenesten, er det vanskelig
å se om dette lar seg gjøre uten å ødelegge det tilbudet som må
gis. Kommunene har også ulike forutsetninger for å lykkes, og rundt
halvparten av høringssvarene er negative til å få den generelle
veiledningen overført, og man mener at kommunene ikke har den kompetansen
som det er behov for. Derfor ønsker vi å gå mot dette nå.
Det er positivt at kommunene skal
kunne påvirke hvilke institusjonsplasser som skal brukes. Men det
er ikke positivt at det foreslås å innføre full prisdifferensiering
på institusjonsplasser. Dette betyr at en kommunes utgifter kan øke
fra dagens pris på rundt 70 000 kr til opptil 300 000 kr i måneden,
og en priskonkurranse vil være i gang enda mer enn i dag. En økt
priskonkurranse vil øke presset på lønns- og pensjonskostnadene
og arbeidstid. Når pris vinner, vil vi på sikt kunne få et marked
der få styrer.
Arbeiderpartiet er opptatt av at
det offentlige tilbudet skal brukes først, og at ideelle ikke-kommersielle
skal brukes deretter. Det er viktig med mangfold, men med faren for
økt konkurranse vil kommunene klart måtte velge det billigste, og
kanskje ikke det som er det beste for ungen. Derfor foreslår vi
at dagens ordning opprettholdes, subsidiært en delvis prisdifferensiering.
Dagens kommuneøkonomi tilsier ikke at det vil være lett å få til
en full prisdifferensiering.
Barnevernsansatte gjør en kjempejobb,
men får veldig mange klager. Det mest skremmende er at andre voksne mennesker
i samfunnet truer dem eller familien, slik at de i verste fall må
gå i dekning. Mange orker heller ikke å stå i en jobb der trusler
og ukvemsord er en vanlig dag på jobben. Barnevernsansatte gjør
denne vanskelige jobben på vegne av oss alle, for å sikre at barn
får den oppveksten og omsorgen de skal ha. Så kan det skje feilvurderinger
og folk kan bli sinte eller lei seg, men det må tas i rette fora. Derfor
er det viktig at regjeringa nå ser på om det er tiltak som kan settes
inn for å forhindre at dette skjer. Jeg er glad for at det er en
enstemmig komité som stiller seg bak og prøver å gjøre noe med dette.
Det er også bra at saken om tiltak
rettet mot gravide rusmiddelavhengige følges opp av regjeringa og
nå blir gjennomført.
Jeg tar opp de forslagene vi har
fremmet i saken, også det løse forslaget som erstatning for forslag
nr. 5, og kommer tilbake til en stemmeforklaring senere.
Presidenten: Representanten
Sonja Mandt har tatt opp forslagene nr. 1–4 og 6–9, fra Arbeiderpartiet.
Morten Wold (FrP) [16:07:55 ] : Barnevernsreformen handler
om å gi våre mest utsatte barn bedre hjelp, på deres egne premisser
og til rett tid. Dette er noe Fremskrittspartiet har jobbet for
i mange år. For Fremskrittspartiet er det viktig at vi har et barnevern
som ser barnets beste når hverdagen blir krevende og utfordrende
i en sårbar fase av livet, og at vi fører en politikk som setter
barnet foran systemet.
Barnevernet har kontakt med over
50 000 barn og unge hvert eneste år. Dessverre får ikke alle like
god hjelp. Hjelpen kommer ofte for sent, og den er for dårlig samordnet. Vi
ser også tilfeller der barnevernsansatte i møtet med barnefamiliene
ikke har god nok kompetanse til å takle de sammensatte behovene
som familiene har.
Barnevernet angår oss alle, enten
man selv har vært i kontakt med dem, eller man vet om eller kjenner
noen i lokalsamfunnet som har vært det. De som arbeider i barnevernet,
møter daglig det mest dyrebare vi har, nemlig barna våre. Vårt ansvar
er å ta disse barna på alvor. Vi skal sørge for at det er barna
som blir satt i fokus, og at de får den bistanden de trenger, uten
at de nødvendigvis må adskilles fra sine foreldre. Det er det denne
reformen handler om.
Fordi målet med barnevernsreformen
er at vi skal forebygge mer, faktisk lovfester vi at barnevernet
nå skal både undersøke muligheten for større bruk av familie og
nettverk og dokumentere at de faktisk har gjort dette. Vi styrker
kompetansen i barnevernet, øker samarbeidet mellom tjenestene i
kommunene og sørger for at kommunene får mer ansvar og større valgfrihet.
Dette er noe Fremskrittspartiet
har ønsket lenge, og noe som vil bety mye for en stor gruppe mennesker.
Jeg leste senest i går et innlegg på Facebook fra en fortvilet bestemor,
som opplever at barnevernet i Bjugn nå vil flytte hennes barnebarn
på 4,5 år til et fremmed fosterhjem i stedet for å la henne bo hos
sine besteforeldre.
Jeg kjenner ikke detaljene i denne
saken, men hvis det er slik at barnevernet ikke tilstrekkelig har
vurdert jentas to besteforeldrehjem som fosterhjem, synes jeg det
er trist – først og fremst for den lille jenta, men også for en
hel familie som skal skilles ad fra et lite barn de er glad i, og
som er glad i dem. Denne Facebook-statusen er på under to døgn delt
snart 5 000 ganger, noe som sier litt om at den treffer en nerve
blant mennesker som er opptatt av barns beste. Det er kanskje en
fattig trøst for disse besteforeldrene, men barnevernet blir altså
heretter lovpålagt å vurdere slike som dem som omsorgspersoner –
til det beste for barna.
Ambisjonen med reformen er å sørge
for at flest mulig barn skal få en god barndom, og at antall omsorgsovertakelser
skal gå ned. Foreldrene er nemlig de viktigste omsorgspersonene
i barns liv. Når foreldrene ikke strekker til, må vi tidlig sette
inn tiltak som styrker omsorgsevnen, og gi rask hjelp til barn som
trenger det.
Tidlig innsats og foreldrestøttende
tiltak kan forebygge at barn må flyttes ut av familien. Det å få
inn god hjelp tidlig kan være avgjørende for å unngå en omsorgsovertakelse.
Det er til det beste for barnet, familien og samfunnet.
Jeg er stolt av at vi i dag vedtar
en reform som vil styrke arbeidet for barn innen barnevernet, og
som ser barnevernets arbeid og innsats i et helhetlig perspektiv,
og at dette også vil gjenspeile seg i flere av de reformer som regjeringen
arbeider med.
For vi husker alle «Ida-saken»,
saken hvor systemet sviktet i mange ledd og «Ida» ikke fikk den
hjelpen hun hadde krav på. Det vi skal gjøre her i dag, er å sikre
at systemet blir bedre, slik at vi kan unngå flere historier som hennes.
Jeg må derfor si at jeg er lei
meg når jeg registrerer at representantene fra Arbeiderpartiet ønsker
å utsette reformen. Vi har ingen tid å miste. Derfor er jeg skuffet
over at Arbeiderpartiet velger å skyve ut i tid tiltak for å bedre
forholdene rundt barn og familier i en sårbar fase. Realiteten i
deres forslag er nemlig at gode tiltak utsettes i mange år.
Jeg stilte ikke til valg for å
skyve viktige avgjørelser ut i tid. Jeg stilte til valg for å gjennomføre
tiltak for å bedre hverdagen til folk flest. Jeg er derfor stolt
over at det er nettopp det vi skal gjøre her i dag, ved at vi skal
vedta en reform til det beste for barna.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [16:12:34 ] : Kristelig Folkeparti
blir ofte kalt for familieparti, og er også et parti som alltid
er opptatt av barns beste. I de fleste tilfeller mener vi at foreldre,
som er de som kjenner barnet sitt best, også er best egnet til å
ta gode avgjørelser når det gjelder barnets oppvekstvilkår og livskvalitet.
Men så vet vi at mange familier
også har utfordringer. Noen ganger handler det om voksne som ikke
klarer å samarbeide og kommunisere med hverandre. Og i noen familier
er det voksne som har så store problemer at det får alvorlige konsekvenser
for barna. Da er det helt avgjørende at vi har et kompetent og virkekraftig
barnevern som kan gi barna og familiene den nødvendige hjelpen.
Dersom det er foreldrene som utgjør trusselen for barna, må selvsagt
hensynet til barna komme først og før hensynet til foreldrenes preferanser.
Nettopp fordi barnevernet ofte
møter barn som ikke har blitt hørt, respektert og ivaretatt av sine
egne familier, er det så ufattelig viktig at barna opplever å bli
tatt på alvor av de voksne de møter i barnevernet. Barnevernsreformen bør
ha dette som et overordnet fokus.
Det er viktig og bra at regjeringen
ønsker å overføre ansvaret til kommunene, som gjennom sin nærhet
til lokalsamfunnet og innbyggerne ofte har bedre forutsetninger for
å iverksette riktige tiltak i de enkelte tilfeller. For Kristelig
Folkeparti er det helt avgjørende at ansvarsoverføringen ikke blir
et mål i seg selv, men at man hele tiden har barnets beste som en
ledestjerne i dette arbeidet.
Derfor er det viktig for oss å
lytte når BarnevernsProffene bl.a. har uttrykt bekymring for programmene
som i dag brukes og omtales i lovforslaget som «spesialiserte hjelpetiltak
i hjemmet». I høringen ble det påpekt at disse programmene er ensidig
atferdsrettet og dermed ikke tar utgangspunkt i barna eller ungdommens
erfaringer og opplevelser, som ofte kan være årsaken til atferdsvanskene. Når
vi også vet at dette er kostbare programmer, og hvor resultatet
er diskutert, synes jeg det er ganske merkelig at nettopp disse
programmene løftes fram i forarbeidet til lovforslaget.
Jeg er glad for at komiteen står
samlet bak forslaget om å vurdere disse programmene, og særskilt
viktig er det at barn og unge gis en betydelig rolle i denne evalueringen. Jeg
vil legge til at det selvsagt er avgjørende at barn og unge som
faktisk har vært gjennom disse programmene, også får lov til å uttale
seg, og at disse stemmene må bli inkludert, i og med at det har
kommet så sterk kritikk av disse programmene.
Så er vi også opptatt av at skal
kommunene få flere oppgaver, må det også følge økonomi med. Jeg
har ikke tro på at vi skal få de helt store løftene hvis vi ikke
også samtidig sier at dette skal fullfinansieres. Da er jeg redd
for at vi ikke får det løftet innen barnevernet som alle snakker varmt
om. Det er grunnen til at Kristelig Folkeparti støtter Arbeiderpartiets
forslag om at denne reformen må fullfinansieres. Ellers har jeg
liten tro på at vi oppnår det vi ønsker. Men vi støtter ikke Arbeiderpartiets
forslag om å trekke saken, for det er flere ting her som jeg tror
det er riktig å begynne arbeidet med raskt. Jeg vil også minne om
at det er høringsinstanser som har advart mot å trekke saken, eller
levere saken tilbake til departementet, så vi er ikke der. Men vi
mener helt og holdent at dette må regjeringen fullfinansiere, og
jeg håper at statsråden har fått det svaret av sin regjeringssjef
at det er nettopp det som skal skje.
Kjersti Toppe (Sp) [16:17:24 ] : Historia om «Glassjenta» har
dei siste åra sett barnevernet på den politiske dagsordenen. Historia
om jenta, som under barnevernet si omsorg opplevde massiv tvang,
flyttingar og svikt både frå hjelpeapparatet og frå tilsynsmyndigheitene,
opprørte alle. Regjeringa lova at saka skulle føra til systemendringar.
Ingen barn skulle oppleva det same som ho. Det var difor store forventningar
til regjeringas barnevernsreform. Meldinga er til behandling i Stortinget
i dag.
Regjeringa har dessverre øydelagt
for seg sjølv. I iveren etter å leggja til rette for fleire private
tilbydarar innanfor barnevernet og innføra meir marknadstenking,
vart gode intensjonar om barnets beste, auka lokalt ansvar og kompetanse
ikkje følgt opp.
Regjeringa har i regjeringsplattforma
si slått fast at produksjon av velferdstenester ikkje skil seg frå
produksjon av andre varer og tenester. Barnevernet slepp ikkje unna. Auka
priskonkurranse og meir bruk av økonomiske incentiv er det regjeringa
føreslår for å sikra barn stabilitet i hjelpetenester og eit best
mogleg fagleg tilbod med tidleg innsats.
Kommunane skal no få fullt betalingsansvar
for fosterheimar. Kommunane skal få høgare eigendelar ved bruk av
institusjon og betala ein viss prosentdel av institusjonsplassanes
faktiske utgifter. Dette vert kallas full prisdifferensiering. Ein
skulle tru det var ei melding om handelsbransjen vi snakkar om i
dag, ikkje om barnevernet!
Regjeringa vil òg innføra kommunal
valfridom. Det betyr at kommunar på bakgrunn av ordninga med full
prisdifferensiering skal kunna velja fritt blant dei institusjonane staten
tilbyr barnet. Slik meiner regjeringa at kommunar skal tvingast
til å prioritera førebyggjande tiltak, og at institusjonar skal
konkurrera hardare om barna på bakgrunn av pris.
Ved å gi kommunane fullt betalingsansvar
for fosterheimar, full prisdifferensiering på institusjonsplassar
og kommunal valfridom vert fokuset på kjøp og sal av tenester for
barn i barnevernet sett enda meir i system.
Senterpartiet fryktar at økonomi
og kostnader vert det styrande prinsippet og ikkje det faglege.
Regjeringa trur på at økonomiske konsekvensar for kommunane skal
tvinga fram dei rette barnefaglege vedtaka med tidleg innsats. Kommunane
skal tena på å driva med førebyggjande tiltak, men tapa på å søkja
spesialisert hjelp.
Vil dette økonomi- og marknadsfokuset
i barnevernet gi tryggleik for barn og sikra dei den hjelpa dei
treng? Sjølvsagt ikkje. Barnevernet må finansierast etter behov, og
nødvendige faglege tiltak for barn må ikkje overstyrast av marknadstilpassa
finansieringsordningar. Å gi anbod, konkurranse og økonomiske incentiv
større plass i barnevernet, slik regjeringa vil, er det siste barnevernet
treng. Dei einaste eit slikt system gagnar, er dei som vil ha fram fleire
private kommersielle aktørar på feltet. At desse skal ta ut profitt,
er også heilt i orden for regjeringa. Det burde det ikkje vera.
Det burde vore heilt sentralt at offentlege skattepengar som går
til barnevernet, må brukast til nettopp dette og ikkje til utbytte
hos private tilbydarar.
Senterpartiet er for å lata kommunane
få meir ansvar for barnevernet, men ei slik omfattande oppgåveoverføring
til kommunane må skje trinnvis og må fullfinansierast, og pengane
må vera øyremerkte i ein opptrappingsfase. Senterpartiet ber regjeringa
difor om å trekkja heile reforma, koma tilbake til Stortinget med
ei heilskapleg og trinnvis fullfinansiert barnevernsreform. Ei slik
reform må leggja til grunn eit nærleiksprinsipp, der barn får lovmessig
rett til tilbod i nærleiken av heimstaden sin så sant det er til
barnets beste, og reglar for kor mange gonger eit barn faktisk kan
flyttast mellom ulike barnevernstiltak. Familie og nettverk må alltid
vurderast ved omsorgsovertaking, og barn i barnevernet må sikrast
tilgang til grunnleggjande helsetenester i både primærhelsetenesta
og spesialisthelsetenesta, slik som andre barn.
Mange meiner at «Glassjenta» opplevde
systemsvikt i barnevernet. Eg meiner at ho opplevde svik sett i
system – svik frå barnevernet, frå helsetenesta, frå politiet og
frå tilsynsmyndigheita. For å endra dette trengst ei heilt anna barnevernreform
enn ho regjeringa har levert. Regjeringa burde starta heilt enkelt
med å skrota produktivitetsfokuset og marknadstankegangen i barnevernet.
Å anbodsutsetja barns tryggleik er eit svært dårleg utgangspunkt
dersom målet er barnets beste.
Senterpartiet kjem i denne saka
til å fremja eit eige heilskapleg alternativ som vi stemmer for.
Vi kjem til å stemma mot alle forslaga i innstillinga og andre forslag
i salen. Vi vil òg stemma mot forslag til vedtak og lova i det heile. Frå
Dokument 8:38, vårt representantforslag, fremjar vi opp att tre
av dei forslaga. Dei er delte ut. Dermed tar eg opp forslaga.
Presidenten: Da
har representanten Kjersti Toppe tatt opp forslag nr. 10 til sak
nr. 6 og forslagene nr. 1–3 til sak nr. 7.
Kirsti Bergstø (SV) [16:22:57 ] : Jeg vil starte med å si at
isolert sett ligger det ganske mange bra saker i reformen. Det er
fint at man løfter fram styrket psykisk helsehjelp for utsatte unger,
det er flott at man snakker om kompetanseløft, det er bra at de
som er tett på, skal få bruke fagligheten sin, det er positivt med
mer kommunalt ansvar og at de som er tett på situasjonen, også skal
kunne gjøre faglige vurderinger, ut fra den kjennskapen man har. Men
– og det er et stort men – å overføre oppgaver uten midler til en
kommunal virkelighet som er hardt presset på ressurser, og samtidig
argumentere for at det skal bidra til forebygging, er illusorisk,
naivt og feilslått. Det er også spesielt på den ene siden å stoppe
barnevernsløftet som den rød-grønne regjeringen var godt i gang
med for nettopp å tette gapet mellom uløste oppgaver og folk til
å gjøre jobben i det kommunale barnevernet, og på den andre siden
snakke om kvalitet og styrking.
Jeg merker meg også at flertallet
i merknadene skriver at barnevernet har et omdømmeproblem, at det
er denne utfordringen som må løses. Jeg vil si at man har en bemanningsutfordring,
og at det burde være en jobb man tok fatt i. Det er fordi utsatte
unger trenger trygge og tilgjengelige voksne, folk som har tid til
deg når du er i en vanskelig situasjon, som kan følge deg gjennom
saken din, og være der når det trengs. Det kan barnevernet når man
får være de barnevennene man ønsker når man tar den utdanningen, og
søker seg inn i den bransjen. Selv om det er fint med kompetansepakker,
hadde det vært fint med kollegaer, så man faktisk fikk spist matpakka.
Folk i en tøff hverdag varer mye lenger om man har en arbeidsdag
der man kan få gjort jobben sin og gå hjem fra jobb med visshet
om at man har fått brukt sin faglighet, og der samvittigheten ikke
alltid henger i en tynn tråd mens bunkene bare blir større. Og fordi
det er et fragmentert bilde i en litt merkelig rekkefølge som vi
har fått presentert, framfor den solide barnevernsreformen som vi
hadde trengt, støtter SV forslaget til Arbeiderpartiet og kommer
i likhet med Arbeiderpartiet og Senterpartiet til å stemme imot
loven i sin helhet.
Så er det mange gode intensjoner
i Senterpartiets forslag, som fremmes i dag. SV vil likevel stemme
imot dem, fordi de er stilt opp på en måte som gjør at vi ikke kan
velge ut hvordan vi vil stemme for eller imot, og hele pakka kan
vi ikke stå inne for.
Så vil jeg gi min fulle støtte
til Kristelig Folkepartis poengtering, at det å flytte oppgaver
ikke er et mål i seg selv, og at en reform må fullfinansieres. Uten
at det følger midler med, vil ikke det som er gode målsettinger
bli nådd, og uten at det følger penger med, vil det ikke bli merkbart
for hverdagen innenfor barnevernet, og for dem som trenger en styrking.
Jeg vil også vie forslag nr. 4,
fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, litt oppmerksomhet.
Her ønsker man en gjennomgang av regelverket for anbud og tar til
orde for retningslinjer for kontroll og kvalitet og også begrensninger
av uttak for private. SV kommer til å støtte det, i likhet med de
andre forslagene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, selv
om vi mener at det ikke går langt nok. Vi har fremmet vårt eget
forslag, som vi kommer tilbake til, men vi mener at det er riktig
å støtte opp under initiativ som går i riktig retning i dette spørsmålet,
fordi vi har en situasjon der det er avslørt at pengestrømmene er
helt ute av kontroll, og der vi ser at midler som skulle gått til
utsatte unger, havner hos barnevernsbaroner. Da er vi nødt til å samles
rundt det vi kan, for å sørge for at penger når ungene, og at omsorg
ikke er butikk.
Presidenten: Ønsker
representanten å ta opp forslaget fra SV?
Kirsti Bergstø (SV) [16:27:55 ] : Nei, jeg ønsker å trekke
det.
Presidenten: Det
skal trekkes. Ok.
Abid Q. Raja (V) [16:28:08 ] : Barn har behov for og rett til
god omsorg. Når foreldre og deres nettverk ikke makter omsorgsoppgaven
på tilstrekkelig vis, må samfunnet trå til. Barn velger ikke sine
foreldre. De velger heller ikke sin oppvekst. Derfor er det samfunnets
oppgave å sikre deres rettigheter og oppvekstvilkår når behovet
melder seg, slik at barn ikke faller utenfor. Barnevernet er viktig
for barns rettigheter og for å sikre at alle får like muligheter.
Det er viktig fordi det er en klok investering som sparer oss for
betydelige utgifter senere. For en sosialliberal politiker som tidligere
er barnevernsbarn, gjør alt dette barnevernet til en kjerneoppgave.
Venstre mener vi har et barnevern
med store utfordringer når det gjelder både ressurser og samhandling.
Vi vil ha mindre statlig byråkrati og et langt sterkere kommunalt barnevern
med nok ressurser og kompetanse. Gjennom kommunereformen har samarbeidspartiene
vært enige om å styrke det kommunale barnevernet, og barnevernsreformen
styrker kommunenes ansvar ytterligere. Det er en forutsetning at
reformen fullfinansieres, slik jeg også leser i innstillingen at
regjeringspartiene stiller seg bak. Det er videre klokt med en viss
varsomhet der det har vært sterke faglige tilbakemeldinger. På denne
bakgrunn stemmer Venstre for mindretallsforslagene nr. 1, 2 og 3.
Vi fremmer samtidig også et eget forslag som et justert alternativ til
forslag nr. 4, som også tar inn over seg problemene med de tidsavgrensede
kontraktene i anbudsregimet, som bør belyses særlig.
En av hovedutfordringene for barnevernet
i dag er behovet for mer kompetanse, på førstelinjenivå i barnevernstjenesten,
men også i skolen, i barnevernsutdanningene og i forskningen på
feltet. Venstre vil at barnevernsfaglig kompetanse skal fremmes
i hele omsorgskjeden, fra barnehage, helsestasjon og helt ut til
videregående skole.
De som arbeider i barnevernet,
har et stort ansvar, og derfor må både lønn og kompetanse økes med
hensyn til arbeidsoppgavene. Barnevernet er et komplekst saksfelt. Det
krever høy faglighet, god modenhet og helhetsforståelse for å se
barnets totale situasjon i nåtid og flere år framover og ut fra
det velge det rette tiltaket til rett tid hele tiden, skreddersydd
rundt barnet. Det er kanskje ikke noe annet område i samfunnet som
er mer krevende å arbeide i, og der det samtidig er svært viktig
at folk står lenge i sine stillinger.
I dag finnes det ikke krav til
bestemt kompetanse for å arbeide i barnevernet. Barnevernsloven
sier ikke noe om hvilke kvalifikasjoner en saksbehandler i barnevernet,
eller en leder, skal inneha. Venstre er glad for at barnevernsreformen
tar kompetansespørsmålet på alvor, både gjennom kompetansestrategi,
tiltak for bedre kvalitet i grunnutdanningene for barnevernstjenestene,
for videreutdanning og gjennom en vurdering av kompetansekrav for barnevernsledere.
En av sakene som debatteres i dag,
er Venstres forslag om kompetansekrav for alle ansatte i barnevernet,
og om å innføre forsøk om femårig integrert, klinisk barnevernspedagogutdanning
for å imøtekomme disse kravene. Jeg registrerer likevel at disse
forslagene ikke får tilslutning, med henvisning til det eksisterende
kompetanseutviklingsarbeidet og til den kartleggingen Bufdir har igangsatt
for finne ut hvilken kompetanse barnevernstjenesten trenger.
Det er for så vidt en god idé med
en slik kompetansekartlegging – det er klokt – men behovet for bestemt
kompetanse for å utføre oppgaver i barnevernet eksisterer helt uavhengig
av kartleggingen. Det burde derfor være mulig å gi sin tilslutning
til et mål om kompetansekrav for ansatte i barnevernet og igangsette
et arbeid for å realisere dette parallelt med kartleggingen. Begge
deler samtidig burde vært mulig.
På denne bakgrunn fremmer jeg Venstres
forslag i sakene nr. 6 og 8.
Presidenten: Representanten
Abid Q. Raja har tatt opp de forslagene han viste til.
Statsråd Solveig Horne [16:32:47 ] : Først av alt har jeg lyst
til å si takk til komiteen for et godt arbeid, men jeg må virkelig
si at jeg blir oppgitt når denne barnevernsreformen blir kalt en
handelsreform. Da lurer jeg på om det er noen som har lest selve
innholdet, for denne barnevernsreformen handler om at barn og familier
skal få den hjelpen de trenger, til rett tid og der de bor. Hovedmålet
er å bidra til at kommunene legger økt vekt på både forebygging
og tidlig innsats, og reformen skal bidra til at kommunene skal
prioritere dette gjennom å få et økt økonomisk ansvar for tiltak
i barnevernet, vi skal ha en storstilt, historisk kompetansesatsing
i det kommunale barnevernet, og det skal altså være tiltak for å
styrke den kommunale styringen av barnevernet.
Et økt økonomisk ansvar innebærer
at kommunene også må betale mer for fosterhjem og institusjoner.
Dette vil også gi kommunene sterkere incentiver til å forebygge behov
for sånne tiltak. Samtidig gir det også kommunene et økt økonomisk
handlingsrom til å prioritere forebygging og til å bygge opp gode
lokale tilbud til familier som trenger tett oppfølging, sånn at
flere får hjelp tidlig og der de bor. Jeg vet at enkelte er bekymret
for at det også vil føre til at kommunene da legger for mye vekt
på økonomiske hensyn og for lite vekt på hensynet til barns beste når
tiltak skal vurderes.
Det er viktig og altså lovfestet
at kommunene skal ha et forsvarlig barnevern, at barnevernet i kommunene
skal ha tiltak som bidrar til at barna får den hjelpen de skal ha,
og jeg har også tillit til at kommunene prioriterer dette arbeidet.
Utsatte barn og familier har stor oppmerksomhet i kommunene i dag.
Jeg er samtidig opptatt av at det er et finansieringssystem som
skal gi kommunene økonomiske incentiver til å bidra til gode prioriteringer
og gode beslutninger, og det innebærer at kommunenes utgifter til
ulike tiltak er nødt til å ses i en sammenheng.
Vi vil følge nøye med på hvordan
de økonomiske endringene slår ut, og vurdere behov for justeringer,
hvis det er nødvendig. Før reformen trer i kraft vil det også bli utredet
og foreslått tiltak som kan avlaste kommunene økonomisk ved behov
for ekstraordinære, dyre tiltak. Det er også et mål at tydelige
rammevilkår for bruk av private fosterhjemsaktører skal være på
plass før kommunene gis fullstendig finansieringsansvar for ordinære
fosterhjem.
Regjeringen har satt i gang flere
viktige endringsprosesser i barnevernet. Vi har et forsøk med ny
ansvarsdeling i barnevernet, vi har en fosterhjemsmelding, vi har
en NOU om rammevilkårene for fosterhjem, og vi har altså utforming
av en helt ny barnevernslov. En innvending mot barnevernsreformen
har vært at flere prosesser må ferdigstilles før det kan tas stilling
til endringer i barnevernet. Jeg mener det er viktig å gjøre de
endringene nå. På et stort og komplekst fagfelt vil det alltid være
endringsprosesser som går parallelt, og proposisjonen som er til
behandling i dag, inneholder tiltak som det er bred faglig enighet
om at barnevernet trenger: et kompetanseløft, bedre styring, bedre
helsehjelp, bedre rammer rundt spedbarns- og småbarnsutredninger.
Det ville altså være helt handlingslammende og uheldig å sette på
vent viktige endringer som gir kommunene bedre mulighet til å tilpasse
tjenestetilbudet til det enkelte barn, og som bidrar til økt kompetanse
i tjenesten og bedre hjelp til barn og familier. Denne barnevernsreformen
står på trygg grunn, uavhengig av de andre prosessene som er i gang.
Jeg har også lyst til bare å understreke
at hvis vi skulle ha fått dette arbeidet tilbake igjen, så ville
det altså ikke skje noe på dette feltet før nærmere 2019–2020. Derfor
er det viktig at vi nå får et vedtak i Stortinget som gjør oss i stand
til å kunne sette i gang viktige endringsprosesser som barnevernet
der ute trenger for å hjelpe barn og familier.
Jeg er også glad for at vi har
hatt en åpen prosess i arbeidet med barnevernsreformen. Over 100
høringsinstanser har gitt sine innspill. Vi har lyttet til innspillene
og lagt stor vekt på høringsinstansenes syn i forslag til ny ansvarsdeling
mellom stat og kommune. Vi har hatt drøftingsmøter med interesseorganisasjoner
og kommuner over hele landet. De har gitt sine innspill i samarbeid
med KS. Det har vært spesielt viktig å lytte til barns stemme, og
vi har derfor også hatt egne innspillsmøter med Landsforeningen for
barnevernsbarn, Forandringsfabrikken og Barneombudet. Barnevernsreformen
skal bidra til at flere barn og familier får rett hjelp til rett
tid der de bor.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Sonja Mandt (A) [16:37:47 ] : Jeg kan trøste statsråden med
at jeg har lest, og jeg tror også de høringsinstansene som var imot,
har lest. Jeg tror vi er enige om at det er viktig at det settes
inn hjelpetiltak, både dem som settes inn i kommunene og de spesialiserte
som Bufetat har. Men det har vært stor bekymring, som representanten Bekkevold
sa, særlig blant barnas talspersoner, for at det pålegges å bruke
spesielle programmer. Derfor har også komiteen bedt om en gjennomgang
av det, og det er jeg veldig glad for. Men kan statsråden si noe
om det og bekrefte at det pålegget er så endelig, eller er det rom
for å bruke skjønn og tilpasse det de ungene det skal brukes til?
Statsråd Solveig Horne [16:38:30 ] : Jeg har stor forståelse
for de innspillene som har kommet, og som også har kommet fra Forandringsfabrikken,
om akkurat dette. Derfor har jeg lyst til å understreke hvor viktig
det er at barn skal medvirke i hjelpetiltak som skal settes inn.
Hjelpetiltak i barnevernet må ta hensyn til det som barna trenger,
og barn må få muligheten til å si sin mening.
Barnevernsreformen bygger på at
Bufetat skal være det spesialiserte nivået i barnevernet, enten
det er snakk om institusjon, om fosterhjem eller om hjelpetiltak.
Det som ligger i lovforslaget, innebærer ikke å lovfeste bestemte metoder
eller bestemte tiltak, som f.eks. MST, som det har vært mest motstand
mot. Men det innebærer at staten skal kunne bistå og gi det hjelpetiltaket
til kommunene hvis de ønsker det. Hvis kommunen i samarbeid med
familie og barn velger at det er MST som er det hjelpetiltaket de
skal gi, skal staten tilby det. Men jeg støtter også forslaget fra komiteen
om at vi skal ha en grundig gjennomgang av det.
Sonja Mandt (A) [16:39:40 ] : Regjeringa vil legge inn penger
i rammetilskuddet til barnevernet, og jeg har lyst til å bore litt
i det med prisdifferensiering på institusjonsplasser. Det vil medføre
ganske store utgifter til kommuner. Mener statsråden da at kommunene
kommer til å sette barnets behov eller kommunens økonomi først,
dersom behovet for en institusjonsplass kommer til å komme opp i
størrelsesordenen 200 000–300 000 kr, som det også står om i proposisjonen?
Statsråd Solveig Horne [16:40:13 ] : Jeg er opptatt av og har
tro på at kommunene i alle saker skal velge det tiltaket som er
det beste for et barn, og at ikke økonomi skal være styrende for
hvilke tiltak det barnet skal ha.
Når kommunene nå får et større
finansieringsansvar ved at den refusjonsordningen går inn i kommunerammen, der
de også skal ha det fulle finansieringsansvaret for fosterhjem,
vil det også være naturlig at egenandelene på institusjon stiger.
Men det er viktig å understreke at egenandelene også blir tilbakeført
til kommunene gjennom rammen, og i tillegg til refusjonsordningen
ligger det også over 200 mill. kr i kommunerammen for neste år som
skal være med og styrke hele denne barnevernsreformen. Vi vil følge
nøye med på dette, og jeg vil understreke at kommunene har et ansvar
for alltid å velge det tiltaket som er det beste for barnet, og
at ikke økonomi skal være styrende.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [16:41:28 ] : Som jeg sa i mitt
innlegg, synes jeg det er litt merkelig at disse spesialiserte hjelpetiltakene
er løftet så høyt opp at de nevnes også i forarbeidet til lovforslaget.
På den bakgrunnen vil jeg spørre statsråden om hva som er årsaken
og vurderingen bak at program som MST, multisystemisk terapi, og
FFT, funksjonell familieterapi, fremmes i så stor grad av departementet.
Statsråd Solveig Horne [16:41:58 ] : I høringsbrevet som ble
sendt ut i forkant av denne reformen, var forslaget fra regjeringen
at kommunene skulle overta alle hjelpetiltakene, for vi mener at
kommunene da kunne bygge opp gode hjelpetiltak som passet det enkelte
barn og den enkelte familie.
Så var det stor motstand mot at
disse spesialiserte hjelpetiltakene, som f.eks. MST, skulle bli
et kommunalt ansvar. Derfor lyttet vi til høringsinstansene og valgte
at staten fremdeles skal ha ansvaret for de spesialiserte hjelpetiltakene.
Men det blir ikke lovfestet at det tiltaket skal gis, for hvilke
tiltak som skal gis, kan forandre seg med ny forskning og ny kunnskap.
Det er forskning som viser at spesielt MST har positiv virkning
på en del barn. Men vi har også fått med oss de innspillene som
har kommet fra Forandringsfabrikken. Derfor lever vi veldig godt
med forslaget fra komiteen om at vi nå tar en gjennomgang av de
tiltakene, og at barna også blir dratt inn i det arbeidet.
Abid Q. Raja (V) [16:43:12 ] : Hjelpetiltak er særs viktig,
og omsorgsovertakelse bør skje kun når det er ytterst nødvendig.
Jeg vil ta opp med statsråden at
det er en del historier om søskenflokker som dessverre blir splittet
opp i den fasen når man må bli plassert bort fra sitt eget hjem.
Har statsråden noen konkret plan for å sørge for at man har nok fosterhjem
og andre typer hjem hvor søskenflokker kan være sammen når de må
ut av sitt naturlige hjem og bort fra sin biologiske familie og
ender med å bli splittet opp? Har man en plan for hvordan man kan
sørge for at søsken kan få et liv sammen, hvor de også bor sammen?
I forlengelsen av dette: Har man
en plan for å rekruttere flere fosterhjem, slik at barn i størst
mulig grad kan bo hos trygge familier over lengre perioder og ikke
blir en kasteball mellom ulike institusjoner, beredskapshjem, ventehjem
osv.?
Statsråd Solveig Horne [16:44:14 ] : Det er viktige spørsmål
representanten tar opp. Jeg håper han har fått med seg den store
rekrutteringskampanjen som Bufdir nå er i gang med, og som er sett
av veldig mange. Det er veldig viktig for oss at det har vært et
så stort trykk fra Stortinget og fra regjeringspartiene og samarbeidspartiene
om å få mer penger til rekruttering, for det er en utfordring, spesielt
å rekruttere fosterhjem som kan ta litt eldre barn, og ikke minst
søskenplasseringer.
Derfor har vi bedt direktoratet
om å se ekstra på hva som må til for å få på plass flere søskenplasseringer.
Vi er også kjent med at SOS-barnebyer prøver å få på plass et samarbeid
med kommuner om å få flere søskenplasseringer. Men jeg tror dagens
vedtak om å bruke mer nettverk og familie kan være en nøkkel til
å få på plass flere søskenplasseringer.
Kirsti Bergstø (SV) [16:45:23 ] : Det er ikke først og fremst
de faglige rådene vi bestrider og har sterkest kritikk mot, men
konsekvensene av å overføre oppgaver og ansvar uten at det følger
penger med. Derfor lurer jeg på om statsråden mener i full oppriktighet
at det var riktig ikke å fullføre barnevernsløftet, men likevel
overføre økt grad av oppgaver og ansvar til kommunene, og hvordan statsråden
tenker at det vil bli håndtert.
Statsråd Solveig Horne [16:46:06 ] : Vi har vært veldig opptatt
av at denne reformen skal være fullfinansiert, og det mener vi at
den er. Så vil det alltid være kommuner som vil si at den ikke er
det, men det er viktig å understreke det ansvaret som kommunene
også har, som de er lovpålagt å ha.
Kommuneøkonomien har de senere
årene også blitt styrket. Samtidig gjør vi enkelte grep. Denne reformen skal
jo ikke tre i kraft før i 2020, så vi vil komme tilbake igjen når
vi har fått utredet mer, og se på hvordan dette vil virke inn. Men
det er fullfinansiering som er målet for denne reformen, og ved
å overføre refusjonsordningene til kommunene og også de oppgavene
som kommunene skal ta ansvar for, må selvfølgelig også pengene følge
med.
Vi kommer til å følge nøye med
på det økonomiske i denne reformen, men det er mange ting som ligger
i reformen allerede – både kompetansesatsingen og samarbeidet mellom
psykisk helse og barnevern – der vi har startet å øke budsjettene.
Kirsti Bergstø (SV) [16:47:12 ] : Her er det bare å sette sin
lit til rød-grønn kommuneøkonomi, for kommunene kommer til å trenge
betraktelig styrking for å kunne håndtere både etterslepet og de
nye oppgavene som man blir tilført.
Dette er et område der statsråden
har avslørt veldig dårlig kontroll med pengestrømmene. Og sånn blir
det jo når anbud er viktigere enn langsiktige avtaler, og når omsorg behandles
etter markedsprinsipper. Sist jeg sjekket, hadde statsråden ingen
oversikt over hvor mye av midlene som er satt av til utsatte unger,
som i dag tas ut i privat profitt, og som i dag når barnevernsbaroner
og ikke de ungene de er ment å nå.
Da lurer jeg på om oversikten har
blitt bedre siden sist, og om statsråden har gjort seg opp noen
tanker om det finnes en grense for hvor utbyttet skal gå.
Statsråd Solveig Horne [16:48:13 ] : La meg bare først starte
med å si at kommuneøkonomien ikke har vært bedre enn den er nå på
ti år, og det er takket være denne regjeringen og samarbeidspartiene
at vi har klart å få på plass et stort løft for kommunene. Det kommunale
barnevernet har også blitt løftet i denne perioden med over 150 mill. kr,
i tillegg til at vi fortsetter øremerkingen av stillinger.
Så tar representanten opp det som
går på kostnadskontroll med private aktører. Jeg vil understreke
at vi har god kontroll på dette. Vi betaler ikke noe mer for disse
plassene enn det vi gjør for andre. Men så er det også viktig når vi
skal ha anbudskonkurranser, å se til at vi ikke betaler mer enn
det vi har gjort for private. Vi har også varslet i reformen at
vi vil ha en gjennomgang av de private aktørene også på fosterhjemsområdet,
for vi ser at der er det en stor økning, og det er viktig at vi
har god kontroll på dette.
Presidenten: Replikkordskiftet
er dermed over.
De talere som heretter får ordet,
har en taletid på inntil 3 minutter.
Lasse Juliussen (A) [16:49:32 ] : Dette er en reform som oppleves
minst like mye som en oppgave- og kommunereform som en barnevernsreform,
og det er jo ikke det barnevernet trenger. Det barnevernet trenger,
er en helhetlig og grundig barnevernsreform med klare målsettinger.
Det vi står i fare for å oppnå med denne reformen nå, er å skape
forventninger til økt kapasitet i barnevernet på kommunenes vegne,
uten at kommunene reelt sett er i stand til å følge det opp.
Ja visst finnes det utfordringer
knyttet til å øremerke midler til kommunene. Selvsagt kan det være
frustrerende for lokalpolitikere og administrasjonen. Men som en
som har mer erfaring fra kommunestyrets talerstol enn fra denne
talerstolen, og som skal tilbake til kommunehuset når denne sesjonen
er over, vet jeg at det som virkelig frustrerer, er når det skapes
forventninger, når staten lover på vegne av kommunenes tjenesteproduksjon,
uten å ta tilstrekkelig ansvar for at det faktisk finnes ressurser
til å produsere tjenester i tråd med det staten har lovet på kommunenes
vegne.
Regjeringen skriver selv i proposisjonen
at
«det har vært en relativt sterkere
vekst i antall ansatte enn i antallet nye saker de siste årene,
blant annet som følge av at stillinger gradvis har blitt øremerket».
Så øremerking virker, og Arbeiderpartiet
mener at det må fortsette dersom en sånn reform skal bli vellykket.
Her kan vi også vise til erfaringer
fra andre sektorer. Etter flere år med statlige bevilgninger til
skolehelsetjenesten, f.eks., har behovet for å øremerke de midlene
blitt stadig tydeligere, for faktisk å få den ønskede effekten.
Alternativet er å fortsette å skape forventninger som kommunene
ikke klarer å følge opp. Det har også gjennom høringen kommet tilsvarende
advarsler fra flere hold.
Sikkerhetssituasjonen for de ansatte
i barnevernet er også bekymringsfull. I en undersøkelse gjennomført
av Dagbladet, kom det fram at 33 av 104 barnevernsledere som svarte,
meldte om trusler mot sine egne unger. I avisen Glåmdalen kunne
vi i april lese om lederen for barnevernet i Solør som ba statsråden
beskytte de ansatte i barnevernet mot trusler og sjikane. Han var
rett og slett bekymret for rekrutteringen til barnevernet og etterlyste
engasjement fra både barne- og likestillingsministeren og justisministeren.
Etter disse sakene i februar og
april har lite skjedd. Senest i dag kunne vi igjen lese i Glåmdalen
en sak om samme barnevernsleder, som nå selv har vært utsatt for drapstrusler
fordi han gikk ut og forsvarte sine ansatte og ba om hjelp. Dette
er en uholdbar situasjon. De ansatte i barnevernet gjør hver dag
en stor innsats for barnas beste i vanskelige situasjoner.
I forbindelse med disse sakene
har statsråden for det første lagt ansvaret over på kommunene og
for det andre vist til nettopp den reformen som behandles her i
dag. Men en skulle ønske at det da lå reelle virkemidler her for
å gjøre noe med situasjonen.
Det er i hvert fall bra at en samlet
komité nå ber regjeringen vurdere hvordan barnevernsansatte kan
sikres mot vold og trusler. Det er et initiativ som regjeringen
kunne ha tatt mye tidligere.
Sonja Mandt (A) [16:52:55 ] : På representanten Wold hørtes
det ut som at hvis vi sender tilbake proposisjonen, stopper alt
opp. Det er jo ikke sånn. Det er mye i gang allerede, og – som statsråden
også sa – dette skal starte i 2020. Så her har vi tid til å se på
helheten.
Vi mener det er en ansvarsoverføring
framfor en bedring av barnevernet, og det må man også ha respekt
for at vi mener, og vi har lest proposisjonen like godt som kanskje
statsråden har gjort.
Barn er ingen vare. Derfor er jeg
glad for at det i proposisjonen står noe om en gjennomgang av bruken
av private aktører. Bruken av private aktører bekymrer tydeligvis også
regjeringen, for det nevnes flere ganger. Det er viktig å gå igjennom
reglene, se på anbudsrutiner og se på retningslinjene for hvordan
vi skal få bedre kvalitet og mer god bruk av pengene.
Saken som pågår i media nå, er
et skrekkeksempel som vi ikke ønsker å se.
Det er også grunn til å bekymre
seg for de kommunene som overlater dette til private, og kjøper
tjenester der de både er utreder, saksbehandler og tilbyder av tjenester,
noe som er å sette bukken til havresekken. Det bør også ses på, men
det støtter dessverre ikke regjeringspartiene i forbindelse med
det forslaget vi har lagt fram.
Til en stemmeforklaring: Vi støtter
subsidiært Venstres forslag nr. 12 i sak nr. 6. Det mangler vårt
ønske om å begrense uttaket, men dersom vi får til en gjennomgang,
er det uansett bra. Da er det i hvert fall et lite steg videre.
Senterpartiet har veldig mange
gode innspill i sitt ti punkts forslag, i sak nr. 6. Det er ting
der som er viktige å se videre på, men vi kan ikke stille oss bak
alle de tingene. Derfor støtter vi ikke det forslaget. Vi støtter
heller ikke forslagene nr. 1–3 i sak nr. 7.
Når det gjelder Venstres forslag
om kompetanse, i sak nr. 8, er vi ikke uenige i at det bør settes
kompetansekrav, men her ser vi i proposisjonen at det allerede er
varslet at det skal gjennomgås, og derfor velger vi ikke å støtte
det.
Jeg oppfattet at SV ikke fremmer
forslag, derfor sier jeg ikke noe om det.
Mette Tønder (H) [16:55:32 ] : Det er med undring jeg lytter
til forslagene som går ut på å utsette reformen. Representanten
vil altså ikke starte kompetansekartlegging, ikke ha kompetansestrategi,
ikke endre loven slik at alle kommuner gjør som f.eks. Bergen, ser
i nettverk og familie etter nye omsorgspersoner. De vil vente. De
sier rett og slett nei. Hva de vil vente på, er litt uklart, men
vente vil de. Dette er i og for seg ikke nye toner fra noen av disse partiene
i denne perioden, men det er overraskende at de nå vil stoppe endringen
som helt klart er i barn og unges interesse.
Slik Høyre ser det, er denne reformen
overmoden, og dette er en reform som skal gjennomføres over flere
år. Når jeg hører på argumentene for å reversere reformen, høres
det for meg ut som om hun tror at en reform kan gjøres én gang for
alle, at bare vi venter litt så kommer det entydige svaret på hvordan
vi skal gjøre dette. Høyre mener at barn som er utsatt for omsorgssvikt
og overgrep i hjemmet sitt, må møtes med en tjeneste som kontinuerlig
jobber med kvalitet og nye og bedre måter å møte barn på. Det gjelder
også det arbeidet vi gjør her på Stortinget på dette området. Vi
er utålmodige, og på vegne av barna ønsker vi reformen velkommen.
Så gjelder det prisdifferensiering:
Det høres jo ut som om det ikke har kostet penger å plassere barn
på institusjon eller å ha dem i fosterhjem fram til nå, når vi flytter
det til kommunen, men det har det naturligvis gjort. Det høres også
ut som om det aldri har vært utfordringer med hvor barn skal plasseres,
og at de utfordringene aldri har hatt noe med økonomi å gjøre. Det
er jo også feil, det vet vi. Vi vet at stat og kommune har hatt
sine problemer med plassering.
Det vi gjør nå, er å la kommunen
faktisk få en hånd på rattet gjennom hele prosessen. Det betyr at
de får ansvaret for hvor barn skal plasseres, de får flere valg
med hensyn til hvor barn skal plasseres, men de må også ta litt
av økonomien.
Så en stemmeforklaring – og da
snakker jeg på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet, altså regjeringspartiene: Det
gjelder det løse forslaget nr. 12, fra Venstre, som vi ønsker å
støtte. Dette er det sagt noe om også i selve proposisjonen, så
det er uproblematisk.
Så gjelder det et forslag som ligger
i saken, fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, et mindretallsforslag
om fullfinansiering. Dette står også i saken slik den ligger, så det
er litt som å slå inn åpne dører, men vi kan være med på det. Noen
av oss er gamle kommunepolitikere, så det kan vi være med på.
Så gjelder det Venstre og forslag
knyttet til deres representantforslag: Det har vi stor tro på, vi
liker forslagene, men vi ser at dette også ligger i selve saken,
så vi velger ikke å støtte det nå.
Karin Andersen (SV) [16:58:37 ] : Jeg hadde ventet i spenning
på en barnevernslov, en ny lov som hadde tatt inn over seg bl.a.
de helt uvurderlige innspillene som er kommet fra Forandringsfabrikken
og BarnevernsProffene, om å ta inn det selvfølgelige, at vi må ha
«kjærlighet inn i loven». For det er det disse ungene trenger –
kjærlighet og orden.
Det er ikke det vi har fått, men
jeg har fulgt debatten og hørt litt på det som har blitt sagt om
kvalitet i barnevernet. Det tror jeg alle er opptatt av. Men i kommunalkomiteen har
vi nå jobbet med en kommunereform som i stor grad ble begrunnet
med at kvaliteten i barnevernet i de små kommunene var for dårlig,
og at man derfor måtte slå sammen kommuner. Og det har vært grunn
til kritikk mot barnevernet i noen av de små kommunene, men det
har jammen vært det i noen av de store kommunene også. Men regjeringens
kommunereform svarer ikke på dette i det hele tatt. SV har vært
mot tvang, for vi har heller sett for oss en annen løsning, at de
oppgavene som var for store å håndtere for kommunene, burde vært
løftet opp til fylkeskommunenivå, slik vi foreslo i regionreformen
da den ble behandlet her.
Det gjør ikke regjeringen. De har
en kommunereform der de slår sammen noen kommuner – noen av dem
blir riktig store, det er nå så, men noen av dem er fremdeles veldig
små – og så svarer de på dette ved å overføre enda flere oppgaver
for barnevernet til kommunene som fremdeles er små. Jeg mener dette
er alvorlig, for dette er av de oppgavene som kan være veldig vanskelig
for mange kommuner å håndtere, og det koster masse penger.
Jeg leste også i lokalavisen Glåmdalen
i dag om forholdene bl.a. i Åsnes kommune, der det er trusler, og
det er en side av denne saken som er svært alvorlig, og som må tas alvorligere
også fra regjeringens side. Men det andre som sto der, er at dette
er en kommune som har tatt et veldig stort ansvar for fosterhjemsplasseringer,
og at de ved det ender opp med store minus på sine budsjetter, at
det at de tar imot veldig mange fosterbarn i kommunen ikke er kompensert
godt nok i kommuneøkonomien, at dette ikke reflekteres godt nok
i systemet for kommuneøkonomi.
SV har tatt opp dette flere ganger.
Vi har ikke fått noe svar, og jeg klarer ikke å se at denne reformen
som regjeringen foreslår i dag, bedrer på dette i det hele tatt
– litt tvert imot.
Så jeg har en litt lei følelse
av at man her dytter enda mer ansvar nedover på kommunene, uten
at man har gått igjennom og sett på hvilket nivå som kunne ivaretatt
disse oppgavene på en bedre måte enn det det blir gjort i noen kommuner
i dag.
Statsråd Solveig Horne [17:02:05 ] : Jeg skulle ønske jeg kunne
stått her i dag med en ny barnevernslov – i sammenheng med den reformen
som vi behandler i dag – men vi fikk levert NOU-en om ny barnevernslov
i oktober i fjor, litt forsinket. Ny barnevernslov har vært på bred
høring, og det har kommet mange gode innspill til den, som vi nå
jobber med. Det kommer en ny barnevernslov – departementet jobber
med dette – men det er også viktig å få på plass denne barnevernsreformen.
Den proposisjonen som ligger til
behandling i dag, er en meldingsdel og en proposisjonsdel. Noe er
lovendringer, men veldig mye av det som ligger der, går på den kompetansesatsingen
som er viktig å få på plass før kommunene får et større ansvar.
Det går på bedre samarbeid mellom psykisk helsevern og barnevern,
noe som helseministeren og jeg allerede har satt i gang, og som
er utrolig viktig hvis vi skal klare å fange opp de Ida-sakene som
er der ute.
Det høres ut som om kommunene skal
få et enormt stort ansvar. Det som ligger her nå – jeg har også
lyttet til høringsinstansene – er at kommunene får et mindre ansvar for
fosterhjem enn det som først var påtenkt, fordi mange kommuner sa
at de ikke var klare for det. Derfor har vi lyttet til høringsinstansene.
Vi har samtidig sagt at staten fremdeles skal ha bistandsplikt og
ansvar for institusjoner, men kommunene skal få større valgfrihet.
Vi har sagt at staten skal ha ansvar for sped- og småbarnsutredninger, som
kommunene har ansvar for i dag, men der det er utrolig viktig å
få inn tiltak så tidlig som mulig, som staten nå skal ha ansvar
for. Det store ansvaret som kommunene får her, er på fosterhjemsområdet.
Det er også viktig at kommunene får en finansiering av dette.
Jeg har lyst til å si et par ting
om det som går på hets mot dem som jobber i barnevernet. Jeg er
– i likhet med flere representanter – utrolig bekymret over at de
som går på jobb hver eneste dag og skal være der for å beskytte
barna våre, blir utsatt for hets og sjikane og for trusler mot sin egen
familie. Barnevernet skal tåle kritikk – vi har jo en gjennomgang
for å se på hvordan barnevernet utfører sitt arbeid – men den sjikanen
og hetsen som er der ute nå, har gått for langt. Vi har tatt tak
i dette. Vi har hatt et samarbeidsmøte nå med både KS, direktoratet,
departementet, politiet og også flere kommuner som har erfaring
med dette, for å få innspill og ideer om hvordan dette arbeidet
kan bli ivaretatt. Vi jobber nå med verktøy som kommunene kan bruke.
Vi jobber også med å se på hvordan politiet håndterer disse sakene.
Straffbare trusler og sjikane mot offentlige tjenestemenn skal politianmeldes.
Jeg skyver ikke ansvaret over på kommunene, men kommunene har et arbeidsgiveransvar
for å ta vare på de ansatte som jobber i barnevernet, som for dem
som jobber i Nav.
Presidenten: Representanten
Sonja Mandt har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Sonja Mandt (A) [17:05:27 ] : Jeg følte et behov for å rydde
opp litt.
Det er ikke snakk om å reversere
en reform, men vi legger mer ambisjoner i det som vi har lyst til
å legge fram, enn det som foreligger her. Vi vil mer. Vi vil ikke
ha den fragmenterte proposisjonen som nå foreligger.
Ting stopper ikke opp. Statsråden
var inne på det. Ting går ennå. Kommunene innfører plassering i
nær familie. Kompetansebygging skjer, jf. budsjettet. Så fremdeles gjøres
det ting. Og barnevernet blir bedre.
Det var varslet en ny barnevernslov.
Den er ikke ferdig, og derfor kommer dette stykkevis og delt, som
her nå, bare fordi noe må leveres. Derfor stemmer vi også imot.
Vi synes at det kommer for fragmentert og for stykkevis og delt. Vi
ønsker helhet.
Kjersti Toppe (Sp) [17:06:30 ] : Eg kjem med ei lita stemmeforklaring
og ein kommentar.
Eg er einig med representanten
Mandt. Senterpartiet kjem ikkje til å støtta proposisjonen. Det
er ikkje fordi vi vil senda han i retur, men fordi vi er ueinige
i den proposisjonen som er vorten lagd fram, og vi er spesielt ueinige
i dei økonomiske premissane som ligg til grunn for proposisjonen.
Det vert sagt at det er ei overføring av ansvar til kommunane. Vi
les saka slik at det er først og fremst ei overføring av betalingsansvar
til kommunane. Vi meiner dette må koma samtidig, elles vert økonomifokuset
altfor stort, etter vårt syn. Difor vil vi heller ikkje stemma for
nokon av dei lause forslaga i denne saka. Vi meiner det er mest
ryddig. Er vi imot proposisjonen, stemmer vi imot. Vi har eit heilskapleg
alternativt forslag der det står kva vi vil ha, og kva vi meiner
med barnevernet – alt frå kvalitet og kompetanseheving, finansieringssystem,
kven som skal ha ansvar for institusjonstilbodet, kva kommunane
skal gjera, til kva vi meiner med eit nærleiksprinsipp knytt til helsetenesta.
Vi forventar for så vidt ikkje
at andre stemmer for det forslaget. Det er ei stemmeforklaring frå
Senterpartiet om kvifor vi i dag ikkje kan slutta oss til denne
saka og heller ikkje vil gå inn på dei lause forslaga, som vi kan
vera einige i, men som vi ikkje vil gå inn på som enkeltforslag, f.eks.
når det gjeld forslaget om å fullfinansiera denne reforma. Sjølvsagt
er det rart: Kvifor skal ikkje Senterpartiet stemma for det? Men
det er jo ei fullfinansiering av ei reform som vi ikkje sluttar
oss til. Difor ville det vore rart å stemma for det forslaget.
Da håpar eg at eg har gjort greie
for stemmegivinga vår i denne saka.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sakene nr. 6–8.