Presidenten: Etter
ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir
begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til
medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte
på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Kari Henriksen (A) [09:03:19 ] (ordfører
for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid.
Saken omfatter omorganisering av kriminalomsorgen og diverse endringer
i andre lovbestemmelser. Komiteen var imøtekommende, og det ble
tid til å gå grundig inn i saken. Takk til hele komiteen for det.
Jeg vil også takke fagorganisasjonene som i prosessen har vært svært konstruktive
og positive i sine innspill underveis.
Et samfunn kan måles på hvordan
det behandler sine fanger. Dette skal Nelson Mandela ha uttalt,
og flere filosofer og forfattere har pekt på det samme. Kriminalomsorgen
er viktig i en rettsstat.
Arbeiderpartiet vil utvikle kriminalomsorgen
og har i inneværende periode fremmet flere forslag om dette. Organiseringen
skal støtte opp om og utvikle god kvalitet, fremme samarbeid med
andre instanser og pårørende og utvikle et innhold i tjenesten som
sikrer at kriminalomsorgen er human i sin straffegjennomføring,
rettferdig i sin praksis og forutsigbar og likeverdig i sin grunnmur.
Og dette er rammer Stortinget er
invitert til å vedta i dag.
Arbeiderpartiet går grundig til
verks når store reformer skal behandles. Som vi gjorde med politireformen,
gjorde vi med denne: Vi gjennomførte heldagsmøter i regionene, besøkte
fengsler og friomsorgskontor, lyttet til ansatte, innsatte og ledere.
En tilbakemelding gikk igjen. Den kom også tydelig fram under høringen:
Proposisjonen er et for dårlig utgangspunkt for omorganisering av
kriminalomsorgen.
Arbeiderpartiets vurderinger er:
Dagens
organisasjonsmodell er ikke evaluert. Det er derfor vanskelig å
ta stilling til hvor det er svikt, eller konkret hva svikten eventuelt
består i.
Proposisjonen
synliggjør ikke hvordan de foreslåtte endringene underbygger målene.
Den
foreslåtte omorganiseringen innebærer en flytting av myndighetsnivå
fra lokalt til regionalt/sentralt nivå, uten at gevinstene ved dette
er godtgjort.
De
økonomiske beregningene er fraværende. Arbeiderpartiet etterlyste
effektiviseringsvurderingene som skal ligge til grunn for ønsket
om reform. Svaret vi fikk, ga ingen svar.
Det
er ikke redegjort for hva i dagens modell som umuliggjør realisering
av målene. Dette kunne en evaluering ha gitt svar på.
Arbeiderpartiet slutter seg til
målene i proposisjonen – bortsett fra det som er knyttet til samarbeidsavtalen
mellom de borgerlige partiene. Kriminalomsorgen skal samarbeide
godt med andre instanser, som politi, Nav og sykehus, det skal være
mest mulig sømløs straffegjennomføring for de innsatte, det skal
være kvalitet i rehabiliteringen, og pårørende og frivillige skal
være aktive deltakere i dette. Meld. St. 37 for 2007–2008 var framtidsrettet
og faglig begrunnet og fikk stor tilslutning. Arbeiderpartiet vil
videreutvikle den og realisere de forslag om innhold og endringer
i straffegjennomføring som vi har fremmet i denne perioden. Disse
peker framover og sikrer kvalitet, likebehandling og rettssikkerhet
som bærende pilarer for kriminalomsorgen.
For å komme videre ønsker vi å starte
med en skikkelig evaluering av dagens organisering. Vi noterte oss
at statsråden under spørretimen onsdag sa at han var mer opptatt av
resultater enn av prestisje. Vi håper derfor statsråden kan signalisere
sin tilslutning til forslaget om evaluering av kriminalomsorgen.
Forståelsen av trepartssamarbeidet
er ulikt i regjeringa og i Arbeiderpartiet. Regjeringa har møter
og lytter, men ved uenighet gjør den som den vil, som i denne saken.
Vi vil stemme mot bestemmelser som
omhandler omorganisering, vi vil stemme for andre forslag i proposisjonen,
og vi har et løst forslag sammen med Senterpartiet der Stortinget
ber om at det iverksettes en evaluering av kriminalomsorgen, som
jeg herved tar opp.
Så må jeg rette opp feil i innstillinga
når det gjelder hva vi stemmer for, og hva vi stemmer mot.
Først en liten skrivefeil: I merknaden
til Arbeiderpartiet og Senterpartiet på side 6 i innstillinga henvises
det til § 58. Der skal det stå § 56.
Arbeiderpartiet vil videre stemme
mot § 1, § 20, § 29, § 30, § 58 annet ledd første punktum og § 58
tredje ledd tredje punktum.
Jeg tar herved opp de forslagene
til vedtak som Arbeiderpartiet har sammen med Senterpartiet i saken.
Presidenten: Representanten
Kari Henriksen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Margunn Ebbesen
(H) [09:08:23 ] : Jeg har gjort det store og glemt brillene,
så jeg må få litt ekstra tid.
Jeg takker saksordføreren for en
god redegjørelse i saken og komiteen for samarbeidet. Jeg takker
også for alle de gode innspillene som har kommet utenfra i denne
saken.
Som saksordføreren har redegjort
for, omhandler dette en omorganisering av kriminalomsorgen – en
omorganisering som dessverre ikke støttes av flertallet i komiteen.
En kan spørre seg om hvem som best blir ivaretatt når en er imot
en proposisjon som denne fra regjeringen.
Forslaget fra regjeringen om omorganisering
foreslås for å styrke kvaliteten på det lokale nivået, hvor den
domfelte settes i sentrum. Nå har jeg naturlig nok stor tillit til min
regjering, men forslaget fra regjeringen bygger på en rapport som
Kriminalomsorgsdirektoratet har gjennomført. Denne rapporten har
vært ute til høring, og den modellen som foreslås, har de fleste
uttalt seg positivt om.
Det er utfordringer i kriminalomsorgen
i dag, og Kriminalomsorgsdirektoratets egne tall viser at de beregner
å spare ca. 20 mill. kr med omorganiseringen – penger som er sårt
tiltrengt, og som kunne gitt bedre forhold både for innsatte og
ikke minst for de ansatte.
Jeg registrerer at det fra flertallets
side oppfattes som om dette er en flytting av myndighet fra lokalt
til regionalt/sentralt nivå. For meg er dette uforståelig. Når man
flytter makt fra regionalt nivå til lokalt nivå, anser i alle fall
jeg det som en flytting av myndighet nærmere den innsatte. Jeg mener
det er riktig å samle friomsorg og kriminalomsorg i en lokal enhet
for å få utnyttet kompetansen og ha en bedre helhetstenkning rundt
den straffedømte.
Det som flyttes til sentralt nivå,
dvs. til direktoratet, er i hovedsak klagesaksbehandlingen og arbeid
med strategi og koordinering. Hvis denne proposisjonen hadde fått
flertall, ville den nye organiseringen gitt grunnlag for en mer tydelig
ansvars- og oppgavefordeling. Målet er å få en mer ensartet praksis
i fengslene, og modellen vil gi større likhet i håndteringen av
praksis og rutiner – og ikke minst i forståelsen av regelverket.
I dag er det mange små enheter som ikke har egne jurister til å
behandle enkeltsaker. I den nye modellen vil lokalt nivå ha juridisk
kompetanse siden enhetene blir større. Det bidrar til en styrket
rettsikkerhet for innsatte i norske fengsler.
Ikke minst mener jeg at fokusering
på den innsatte bør ha størst prioritet. Når friomsorg og fengsel
blir koblet i lag på en mer formalisert måte, vil de ansatte fra
fengsel og friomsorg, med sine ulike fagkompetanser, klare å se den
innsatte i et større helhetsbilde. Det er det lokale leddet som
har ansvaret for straffegjennomføringen, men også for å klargjøre
den innsatte til et liv etter endt soning.
Både Kriminalomsorgens Yrkesforbund
og Retretten var tydelig i sine høringsuttalelser om at dette forslaget
er riktig og nødvendig. Ja, tidligere innsatte Michael Mateos fra
Retretten sa det så godt: Få bort regionene – de har ingenting med
de straffedømte å gjøre.
Ellers blir regjeringen kritisert
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet for at det skjer en sentralisering
av arbeidsplasser. Hvor i alle dager er de politikerne i dag? Av
de 100 stillingene som er på regionkontorene i dag, vil 60 stillinger
bli flyttet ut til de nye, lokale enhetene. For Nord-Norges del
er det fem stillinger som flyttes fra sør til Bodø, og fem til Tromsø.
Det betyr kanskje ikke så mye?
Vi ser at norsk kriminalomsorg på
mange områder er tynnslitt. Vi har et stort vedlikeholdsetterslep
i norske fengsler, og vi hører stadig om økt antall voldsepisoder blant
innsatte og ansatte. Regjeringen gjør mye både ved å renovere og
bygge nye fengsler og ved å bedre forholdene i kriminalomsorgen
mest mulig. Men her har regjeringen kommet med et konkret forslag
til forbedring av norsk kriminalomsorg, og siden vi ikke får flertall,
er vi dessverre tilbake til start i denne saken.
Videre tar jeg opp mindretallsforslagene
fra Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken.
Presidenten: Representanten
Margunn Ebbesen har tatt opp de forslagene hun refererte til, helt
uten briller. Det gikk fint.
Jan Arild Ellingsen
(FrP) [09:13:15 ] : Jeg stiller også uten briller for sikkerhets
skyld – bare så det er sagt – og uten manus.
Politikk handler om å sette seg
politiske mål og å oppnå de samme målene. Dagens regjering hadde
som en av sine viktigste ting å bekjempe soningskøen – soningskøen
har vært et gjennomgående problem i Norge over lang, lang tid –
og det har man gjort ved å tenke utradisjonelt, se på nye måter
å gjøre ting på, og man har faktisk også lyktes med å skape nye
muligheter, nye løsninger. Å stå i soningskø er antakeligvis en
av de mest slitsomme tingene som er. En person som har begått kriminalitet,
ønsker å gjøre opp for seg, bli ferdig og å komme videre. Det berører
familien hans – eller hennes for den saks skyld – til de grader,
men kanskje aller mest berører det ofrene for kriminalitet. Derfor
har regjeringen bekjempet soningskøen og gjort noe med den, slik
at den i dag i praksis regnes som null. Det vitner om handlekraft.
For å fortsette i den retningen
er man også nødt til å gjøre andre organisatoriske grep. Den proposisjonen
som ligger til behandling i dag, er nettopp et sånt grep. Man ønsker
å flytte ting nærmere de innsatte, og jeg synes det er betimelig
fra denne talerstolen å skryte av de som jobber i norske fengsel,
de som jobber i kriminalomsorgen, de som til daglig stiller opp
og søker å bidra, slik at de straffedømte kommer ut av et liv i
kriminalitet og tilbake til hverdagen og blir gode skattebetalere,
slik som oss. Det ville vært supert.
Men igjen: Man må tørre å gjøre
ting, og det gjør regjeringen nå. Ved nettopp å flytte ressursene
fra regionalt nivå til de lokale fengslene kan man bli mer «hands-on»
– bokstavelig talt. Når man i tillegg, som den foregående representanten
sa, flytter stillinger fra sør til nord, må det bli bra – det kan
ikke være tvil om det.
Men igjen: Politikk handler om å
gjøre endringer fordi man mener at det skal være formålstjenlig
og tjene totaliteten i det. Så kan man godt være tilbakeholden og
si at ting går for fort, det skjer for brått, man har ikke godt
nok grunnlag for det, men i mine øyne handler politikk om handlekraft,
handlekraft til å utfordre, handlekraft til å være tydelig på målene
man har satt seg. Det gjør regjeringen i denne saken, og det bør
støttes, og i så måte synes jeg det er leit at flertallet velger
å gå en annen vei.
Kjell Ingolf Ropstad
(KrF) [09:15:45 ] : Jeg skal i starten innrømme at jeg synes
dette har vært en krevende sak, og saken har tatt lang tid. Derfor
har vi også brukt mye tid og hatt drøftinger og mange samtaler om
saken. Den startet egentlig med fjorårets budsjett, der vi etter mye
motstand mot omorganiseringen valgte å skrive merknader inn i budsjettet
som viste seg å ha flertall i Stortinget etterpå, om motstand mot
en endring fra trenivå- til tonivåmodell.
Da vi likevel så at proposisjonen
ble fremmet, skal jeg være den første til å si at jeg har registrert
at det har vært en endring i saken og i argumentasjonen til regjeringa,
for da en startet med saken, opplevde vi at poenget var innsparing
og effektivitet og en del av regjeringas ønske om å avbyråkratisere.
Nå fokuserer en tydeligere på bedre kriminalomsorg og en bedre straffegjennomføring,
og det tror jeg også er ønsket fra regjeringspartiene.
Vi gikk tungt inn i saken og brukte
god tid, men høringen i komiteen viste at det fortsatt er stor motstand
mot forslaget. For Kristelig Folkeparti er det flere ting som har vært
avgjørende for at vi landet på å gå imot. For det første mener vi
at dagens trenivåmodell fungerer godt, det produserer effektivt,
det tas raskere avgjørelse, og derfor mener vi at det kan videreføres.
For det andre burde man når man skal gjøre en slik type endring,
slik saksordføreren også sa, i hvert fall ha evaluert det for å
få slått fast om dagens modell ikke fungerer. For hvorfor skal en
fikse på noe som fungerer godt i dag?
Vi er også skeptiske til opprettelse
av 14 nye enheter med, som det er sagt, minimum 7 ansatte. Vi frykter
at konsekvensene av det kan være at det fort eser ut, at det blir
flere ansatte i de enhetene, istedenfor at en bruker de ansatte
på å være i kontakt med de innsatte og bidra til rehabilitering.
Vi mener også at den sømløsheten som regjeringa legger opp til,
samordningen mellom de ulike fengslene, mellom fengsel og friomsorg,
er fullt mulig innenfor dagens modell, og derfor vil jeg oppfordre
regjeringa til å jobbe videre med de tankene for å styrke det samarbeidet som
må fungere godt.
Derfor har vi landet som vi har
gjort, men jeg ser i innstillinga at når det gjelder III, om lov
om gjennomføring av straff, står vi inne på å støtte en fjerning
av § 29 tredje ledd fjerde punktum og endring i § 58 annet ledd
første punktum og i § 58 tredje ledd tredje punktum. Slik jeg oppfatter de
endringene, vil de også berøre omorganiseringen, som vi jo går imot,
så vi kommer til å stemme mot endring i de to paragrafene. Arbeiderpartiet
sier at det også foreligger et løst forslag, som jeg synes høres
fornuftig ut, nemlig om å ta den evalueringen som vi etterlyser.
Hvis det er ting som kan forbedres, er vi selvsagt for å se på det,
og vi kommer også til å støtte det forslaget.
Jenny Klinge (Sp)
[09:19:39 ] : Vi i Senterpartiet er opptekne av at folk i heile
landet skal ha tilgang til gode offentlege tenester, og vi trur
ikkje på same vis som regjeringspartia at sentralisering er løysinga
på omtrent alle reelle eller påståtte problem. Framlegget frå regjeringa
om omorganisering av kriminalomsorga viser nok ein gong at dei liker
å sentralisere for sentraliseringa si eiga skuld. Dei har i denne
saka til liks med mange andre saker først konkludert med at noko
må slåast saman, og så har dei prøvd å finne argumenta i etterkant.
Slik kan vi ikkje ha det, og eg er glad for at fleirtalet i justiskomiteen
er einig i at framlegget om omorganisering av kriminalomsorga er så
svakt grunngjeve at det må forkastast.
Siste omfattande reform i kriminalomsorga
var i 2001, da det vart oppretta regionar. Før dette var kriminalomsorga
organisert i to ledd: departementsavdelinga i Justisdepartementet
og det lokale nivået. Dette var kjent som ein tungrodd og uheldig
modell, som førte til at saksbehandlinga tok lang tid. Det at det
vart oppretta regionar, vart vurdert som særs vellykka, og i 2013
vart oppgåvene til departementsavdelinga flytta over til eit eige
kriminalomsorgsdirektorat.
No vil regjeringa nok ein gong endre
strukturen til to nivå. Dette gjer dei trass i at eit tydeleg stortingsfleirtal
seinast sist haust gjorde det klart at dagens ordning fungerer godt,
og trass i at fagforeiningar og tilsette har vore sterkt kritiske
til framlegget.
Regjeringa peikar på at einingsmodellen
som dei sjølv ønskjer, var den føretrekte også mellom høyringsinstansane.
Ja, det stemmer det. Høyringsinstansane fekk trass alt ikkje teke
stilling til dagens modell, men måtte velje mellom to nye modellar.
Fleire høyringsinstansar gjorde det klart at dei sakna ei evaluering
av dagens modell, men ei slik evaluering har ikkje regjeringa funne
det nødvendig å gjennomføre når dei har arbeidd med det nye sentraliseringsprosjektet
sitt.
Viss vi skal betre kvaliteten i
kriminalomsorga – noko som burde vere første prioritet – er det
etter mi meining heilt grunnleggjande å kjenne til styrkar og svakheiter
ved den eksisterande modellen. Det å presentere ein omorganiseringsplan
utan ein gong å ha evaluert dagens modell gjer det tydeleg at framlegget
frå regjeringa ikkje først og fremst er meint å bøte på eventuelle
manglar eller byggje vidare på det som fungerer godt i dag. Når
dette ikkje er målet, er det vanskeleg å tru at det på magisk vis
skal bli resultatet.
Eg ønskjer ikkje nok ein topptung
etat i Noreg. Vi veit at dette fører med seg større byråkrati og
større avstand mellom leiinga og dei tilsette som utfører oppgåvene
i førstelina, så vel som andre stordriftsulemper. Einingsmodellen
vart i proposisjonen omtalt som ein reindyrka tonivåmodell, men
det ser meir ut til at ein i staden definerer bort regionane. Ved
å slå saman leiinga for fengsla og friomsorga i 14 einingsadministrasjonar
vil ein i praksis opprette «mini-regionar», sjølv om regjeringa
ikkje bruker dette namnet sjølv. Det er verdt å merke seg det LO
sa i høyringa. Dei sa at i praksis er det det lokale nivået som blir
lagt ned, og ikkje det regionale.
Fagforeiningane gjorde det tydeleg
at omorganiseringa ville føre til sentralisering og til meir byråkrati.
Dei viste til at direktoratet i ny gevinstrealiseringsplan om organiseringa
av kriminalomsorga frå den 16. mars i år seier at einingsnivået
i sum vil ha minst like mange tilsette som det regionale nivået
vi har i dag. I tillegg skal direktoratet vekse med 38 årsverk –
det blir også nemnt 40 – for å kunne forvalte einingsmodellen. Det
vart òg peikt på at den nye modellen vil skape større avstand mellom
dei som fattar vedtak, og dei som utfører vedtaka. Synleg og nær
leiing vil vere fråverande. Den tiltenkte ressurssparinga, som er grunnlaget
for omorganiseringa, er heller ikkje reell.
Det er altså fleire grunnar til
at eg meiner at det ikkje er behov for ei omfattande omorganisering
av kriminalomsorga i Noreg. Omorganiseringa krev både menneskelege og
økonomiske ressursar. Fengsla er sterkt underbemanna på grunn av
dårleg økonomi, noko som går ut over sikkerheita til dei tilsette,
som stadig opplever meir vald og truslar frå dei innsette. Det vi
må bruke ressursar på, er ikkje nok ei unødvendig strukturreform.
Senterpartiet vil varsle at vi også
kjem til å støtte – eller vi står bak, saman med Arbeidarpartiet
– framlegget om å sjå på og evaluere kriminalomsorga. Det er ikkje
fordi vi ønskjer å gå inn for ei omorganisering, men for å sjå på korleis
ein kan styrkje og utvikle dagens modell. Vi treng å styrkje den
gode kriminalomsorga vi har, og sørgje for at dei tilsette i fengsla
blir tryggare på jobb. Ikkje minst må vi leggje til rette for at
dei tilsette kan gje eit godt tilbod i fengsla i tråd med dei politisk
vedtekne måla for straffegjennomføringa. Senterpartiet går imot
framlegget frå regjeringa og håpar fleirtalet på Stortinget ikkje
har snudd det siste året.
Iselin
Nybø (V) [09:24:37 ] : I likhet med representanten Ellingsen
har jeg lyst til å gi honnør til de ansatte i kriminalomsorgen,
som hver eneste dag går på jobb og gjør en virkelig stor og god
innsats for de innsatte. Noe av det kjekkeste med å reise rundt
og besøke ulike fengsler er at en ser ansatte som brenner for den
jobben de gjør, og som har omsorg og føler ansvar for de innsatte,
slik at de kan komme ut av fengslet og være fungerende og gode borgere.
Dette er en sak som har vært krevende,
og det er en sak som har pågått lenge. Jeg har stor forståelse for
de ansatte i kriminalomsorgen, som nå sier at vi må få en beslutning, for
hele tiden å leve under et omorganiseringspress og en usikkerhet
rundt organiseringen er ganske krevende i hverdagen. Så jeg er glad
for at vi nå får denne saken, og at den iallfall blir avgjort, selv
om alle ikke synes det ender slik de hadde håpet. Men de tilbakemeldingene
vi får, er delte, og det er en av de tingene som er krevende med
denne saken. Jeg har ikke problemer med å forstå intensjonen til statsråden,
og jeg betviler ikke at statsråden ønsker denne organiseringen fordi
han mener det er det beste for kriminalomsorgen. Samtidig får vi
ganske tydelige tilbakemeldinger fra de ansatte, som stiller seg
litt uforstående til denne tonivåmodellen, fordi de opplever at
det fungerer godt i dag, og fordi de ikke føler at det er godtgjort
at det vil bli mer effektivt, mindre byråkrati, og at de fortsatt
skal ha den korte veien til beslutningene hvis vi foretar en omorganisering.
Det som har vært avgjørende for
oss når vi har vurdert denne saken, er åpenbart også alle de tilbakemeldingene
vi har fått, men først og fremst at vi ikke ser noen overveiende
grunn til å foreta denne omorganiseringen. Flere har vært inne på
at det ikke har vært evaluert. Jeg vet ikke om jeg vil si at det
ikke har vært evaluert, men det er iallfall ganske tydelig at man
ikke opplever de evalueringene som har vært, som grundige nok, i
den forstand at man ikke har sett på hvorvidt de tingene man ønsker
å oppnå, også kan oppnås gjennom dagens organisering.
Jeg vil si at det har vært en krevende
og vanskelig sak, men vi har iallfall landet på at vi ikke ønsker
å støtte omorganiseringen. Det vil innebære at vi i likhet med Kristelig
Folkeparti ikke kommer til å stemme for komiteens innstilling når
det gjelder III, § 29 tredje ledd fjerde punktum, som går på at
det oppheves, eller for § 58 andre ledd første punktum og § 58 tredje
ledd tredje punktum.
Når det gjelder det løse forslaget,
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, synes jeg det ser ut til å
være et godt forslag, ikke nødvendigvis fordi man ønsker en omorganisering, men
fordi det uansett kan være behov for å evaluere ordentlig og se
på mulighetene som ligger innenfor dagens modell. Og skulle det
være betydelige svakheter i den, vil vel også en evaluering kunne
vise det.
Bård Vegar Solhjell
(SV) [09:28:22 ] : Kriminalomsorga er ein svært viktig og ofte
undervurdert institusjon i samfunnet vårt. Ho er veldig viktig for
dei som har utført kriminalitet, for deira moglegheit til å gjere
opp for seg, gå vidare og kome tilbake igjen til samfunnet. Men
det er likevel grunn til å vektleggje at det kanskje først og fremst er
ein viktig institusjon for samfunnet. Eit samfunn som klarer å førebyggje
framtidig kriminalitet hos dei som har vore innsette ein gong, som
klarer å ta i bruk deira menneskelege ressursar til konstruktive
og positive ting, vil ha store moglegheiter til å vere eit betre
samfunn enn eit samfunn som ikkje får til det. Det er difor det
å ha ei god kriminalitetsomsorg er eit viktig kvalitetstrekk ved samfunnet.
SV er meir enn villig til å sjå
på om måten vi organiserer kriminalomsorga på, kan gjerast betre
enn i dag. Når eg har gått inn i materialet og denne saka, konkluderer
vi for vår del frå SVs side med at vi vil stemme imot omorganiseringa,
basert på ein serie grunnar. Den viktigaste og mest sentrale grunnen
er at vi ikkje kan sjå at det er gjennomført ei ny og grundig ekstern
evaluering, ei vurdering av svakheitene ved den modellen vi har
i dag, og ein tilsvarande grundig gjennomgang og kvalitetssikring
av eventuelle fordelar ved omorganiseringa som vert føreslått.
Det å omorganisere ein etat er å
utsetje han for betydelege endringar, der ein over ukjend tid sannsynlegvis
vil pådra seg ekstra kostnader, større utfordringar, kompetansebehov
osv. – før ein kan hente
ut gevinstane. Mi erfaring er i alle fall at ein skal kjenne seg
veldig overbevist om problema ved den modellen ein har, og gevinstane
ved den ein føreslår, før ein set dette i gang. Og vi kan ikkje
sjå at dette er grundig og godt nok gjort greie for i dette arbeidet. Difor
kjem vi òg til å støtte det eg oppfattar som eit konstruktivt forslag
i salen no frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet, forslag nr. 5,
om å gjennomføre ei grundig evaluering.
Så er det jo òg slik at når ein
flyttar myndigheitsnivå frå lokalt til sentralt, kan det føre til
større avstand mellom leiinga og dei tilsette, og ein kan ikkje
sjå bort frå at det vil føre til det motsette av det som her er
hensikta, nemleg meir byråkrati.
Vi er òg bekymra for at den organisasjonsmodellen
som er føreslått, kan svekkje friomsorga og det sosialfaglege arbeidet.
På grunn av den omorganiseringa, den tonivåmodellen, der regionar
har fungert kontrollerande, er det òg kontrollmekanismar som no
ville vortne overlatne til lokalt nivå, og dei skal melde oppover
til direktoratet. Eg vil seie at det i alle fall ikkje er ei styrking
av rettssikkerheitssida ved det.
Min reaksjon på det anslåtte innsparingsbehovet
på 20 mill. kr er at dette ikkje er ei veldig stor potensiell innsparing,
så ein bør i alle fall vere veldig trygg på at det er gjort godt
greie for. Erfaringa viser at ved omorganiseringar må ein ta høgde
for ei betydeleg usikkerheit, og eg synest ikkje det er gjort godt
nok greie for kor ein hentar dei innsparingane i den føreslåtte
modellen.
Difor kjem vi altså til å gå imot
forslaget, vi òg. Vi vil vidare støtte I–IV , bortsett frå at vi vil
stemme mot straffegjennomføringslova III § 1 nytt andre ledd, § 20
nytt andre ledd, § 30 tredje ledd nytt tredje punktum og § 58 andre ledd
første punktum og § 58 tredje ledd tredje punktum.
Statsråd
Anders Anundsen [09:32:52 ] : Jeg vil også få lov til å benytte
anledningen til å takke både komiteen og saksordføreren for å ha
gjennomført et omfattende arbeid i en svært viktig sak, selv om
jeg oppriktig er litt trist over konklusjonen til flertallet, for
etter min oppfatning er det først og fremst de innsatte og de ansatte
som rammes av at vi ikke får til det kvalitetsløftet som denne reformen etter
mitt syn faktisk ville være.
Det er flere som har sagt at behovet
for omorganisering ikke er sannsynliggjort, og at det er sterk motstand
blant de ansatte. Jeg har lyst til å understreke at det har vært
en omfattende prosess både i kriminalomsorgen selv og i departementet
for å komme til de konklusjonene vi har kommet til, og det er ikke
riktig at de ansatte er imot. Riktignok er det én ansattorganisasjon
som er imot, og det er en annen ansattorganisasjon som er for. Så
det bildet er betydelig mer nyansert enn det en kanskje kan få inntrykk
av nå. I tillegg er det gjennomført en ekstern evaluering under
den rød-grønne regjeringen i 2008, som pekte på en del av de utfordringene
som trenivåmodellen faktisk medfører. Da ble det fokusert særlig
på de utfordringene det ga knyttet til rettssikkerhet og enhetlig
praksis på tvers av regionene. Dette handler bl.a. om klagebehandling
og enhetlig praktisering av innsattes rettigheter, og det mener
jeg det er grunn til å være oppmerksom på. For i tillegg til kvalitet og
likebehandling skal rettssikkerhet være en bærende pilar for den
kriminalomsorgen vi har, og organiseringen bør støtte så godt opp
om dette som mulig.
Jeg mener at den reformen vi har
fremmet forslag om, er en slags vinn-vinn-situasjon ved at den klarer
å få en mer effektiv organisering som faktisk bringer ledelsen nærmere
fengslene, ikke lenger unna, for man fjerner et mellomledd, man
fjerner regionen, så man får en mer direkte styringsdialog mellom
Kriminalomsorgsdirektoratet og fengselsenhetene. Så jeg synes det
er en litt underlig argumentasjon knyttet til at en frykter større
avstand. Intensjonen er faktisk det motsatte.
I tillegg er det i innstillingen
fra flertallets side laget et poeng om at dette vil være en sentralisering.
Vi oppfatter det ikke sånn, vi oppfatter det helt motsatt – det
er om lag 100 årsverk som skal fordeles, hvorav 60 vil gå ut til
enhetene, mens ca. 40 vil gå til å håndtere den sentrale, strategiske
oppfølgingen og klagebehandlingen. Det å flytte ressursbruk fra
regionen til lokale enheter tror jeg neppe kan være en sentralisering.
Så er det et spørsmål i hvor stor grad det er sentralisering når
det skal flyttes 40 årsverk til Kriminalomsorgsdirektoratet, KDI.
Jeg mener det ikke er en sentraliseringsreform, men registrerer
at vi er uenige om det.
Jeg er enig med komiteen når den
viser til kriminalomsorgen i Danmark. Det henvises det til også
i proposisjonen. Der ble det i 2014 opprettet en tonivåmodell som skulle
gi felles ledelse og administrasjon for sammenslåtte fengsler og
friomsorgskontorer. Direktoratet for kriminalforsorgen er klageinstans
og direkte styringslinje til lokalnivået. Det er tilnærmet lik den
modellen som regjeringen foreslår i denne proposisjonen.
Det er etter min oppfatning viktig
å ruste kriminalomsorgen for å møte de utfordringene vi nå står
oppe i. Det er f.eks. en situasjon der soningsprogresjon er en utfordring. Det
er en utfordring knyttet til rommet for f.eks. programvirksomhet
og annen virksomhet i kriminalomsorgen. Det har komiteen vært opptatt
av svært lenge. Denne reformen ville bidratt til både å styrke innholdet
fordi det frigjøres ressurser, og til å få en mer enhetlig og god
praktisering og gjennomføring av soningen.
Jeg er litt forundret over komiteens
konklusjon, men forstår også at en har en slags naturlig motstand
mot endring. Det er ikke uvanlig, derfor er jeg veldig glad for
det jeg opplever som et veldig konstruktivt forslag fra Arbeiderpartiet
i salen i dag, der de ber om at en skal få en ny evaluering og gjennomgang.
Det åpner i hvert fall for at en ikke legger dette i skuffen, men
at en vil ha et bedre grunnlag som en kan gå videre på. Det opplever
jeg som en konstruktiv og god tilnærming. Det er bra, og det vil
kunne gi grunnlag for at en kan komme tilbake til Stortinget på
et senere tidspunkt med oppfølgingen av en slik evaluering.
Presidenten: De
talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Margunn Ebbesen
(H) [09:38:03 ] : Jeg trodde det var replikker til ministeren,
men det var tydeligvis ikke det.
Jeg ønsker egentlig bare å gi en
stemmeforklaring til forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å støtte forslaget, vi synes
det er et godt og konstruktivt forslag for eventuelt å se på saken etter
en evaluering.
Men jeg kan ikke dy meg helt med
hensyn til at vi snakket om distriktspolitikk og sentralisering.
Her er det faktisk ti stillinger som kommer til Nord-Norge. I mange
andre sammenhenger blir Nord-Norge omtalt som et distrikt, men her
er vi tydeligvis ikke et distrikt, og vi kunne fått ti nye stillinger
til Nord-Norge.
Hadia Tajik (A)
[09:39:00 ] (komiteens leder): Dette forslaget frå Høgre–Framstegsparti-regjeringa
om omorganisering av kriminalomsorga svarer på eit spørsmål som
ingen har stilt. Dei spørsmåla som derimot har vorte stilte når
det gjeld kriminalomsorga, er korleis dei kan sikrast nok pengar
til at dei kan ha ei forsvarleg drift. Det spørsmålet har regjeringa
ikkje svart på. Dei har redusert midlane til kriminalomsorga. Arbeidarpartiet
har i sitt alternative budsjett føreslått meir pengar for å sikra
betre kvalitet og meir innhald i arbeidet.
Det andre spørsmålet som òg har
vorte stilt i forbindelse med arbeidet i kriminalomsorga, særleg
frå dei tilsette sjølv, er korleis dei kan sikra eit godt nok innhald
i straffegjennomføringa, korleis dei kan gjennomføra det som står i
St.meld. 37 for 2007–2008, som den førre regjeringa la fram, og
som det var brei tilslutning til i Stortinget. Det har Arbeidarpartiet
følgt opp med representantforslag i denne salen, som har vorte nedstemt.
Eit tredje spørsmål som har vorte
reist frå kriminalomsorga, er korleis dei kan sikra fleire faglærte
tilsette til straffegjennomføring. Det har denne regjeringa ikkje
svart på, dei har ikkje sikra dei nok pengar, ikkje sikra dei nok rammar
og ikkje sikra dei moglegheitene for at dei kan ha fleire faglærte
tilsette. Det har Arbeidarpartiet følgt opp med representantforslag
i denne salen.
Eit fjerde spørsmål som har vorte
reist gjentekne gonger, ikkje minst i den offentlege debatten, er
korleis dei som er tilsett i kriminalomsorga, kan sikrast og vernast mot
truslar og vald i sin kvardag. Dei har bedt om å få tenestenummer,
slik at dei kan få i alle fall eit lite vern i den krevjande kvardagen
som dei står i. Det har så langt denne regjeringa avvist – Arbeidarpartiet
er for. Med andre ord svarer Høgre–Framstegsparti-regjeringa på
spørsmål som ikkje er stilte, ved å føreslå ei omorganisering som
ikkje er ønskt, ikkje er godt nok forankra, ikkje er godt nok gjennomarbeidd.
Dei svarer altså ikkje på dei sentrale spørsmåla for kriminalomsorga
sine behov, sånn at straffegjennomføringa faktisk kan føra til at
folk som gjer kriminelle handlingar, hamnar i fengsel eller må gjennomføra
straff, er mindre kriminelle når dei kjem ut i den andre enden,
enn det dei var då dei fyrst vart dømde.
Kari Henriksen
(A) [09:41:29 ] : Det gikk litt fort for en stakkars sørlending
da det var anledning til å ta replikk, så jeg trykket på feil knapp.
Men jeg vil komme med replikken her, så kan statsråden velge om
han vil svare på den eller ikke.
Justisministeren har til nå kuttet
68 mill. kr i etaten, kutt som er et resultat av samarbeidsavtalen
for å effektivisere offentlig sektor og redusere antall byråkrater.
Det siste kan vi ha moro med, men det er faktisk ganske alvorlig.
Ministeren følger ikke med på konsekvensene kuttene gir, men vi
vet at volds- og trusselbildet er økende, at programmer fjernes,
og at rehabilitering blir vanskelig. St.meld. nr. 37 for 2007–2008
smuldrer opp, og ministerens uttalelse om at han står bak den, står
ikke lenger til troende.
Regjeringa tar kriminalomsorgen
i feil retning. Arbeiderpartiet har i sine årlige budsjetter lagt
inn penger til driftsmidler, men er blitt nedstemt av regjeringspartiene.
I denne reformen anslår ministeren
at han kan spare ytterligere 20–30 mill. kr over noen år. Når er
nok nok, og hvor mye er ministeren villig til å kutte? Finnes det
en smertegrense, og hvor ligger den, i så fall?
Noe av begrunnelsen for omorganisering
er knyttet opp til samarbeidsavtalen om å effektivisere offentlig
sektor. Nå er det jo litt usikkert hva slags verdi samarbeidsavtalen har
i dag, men i proposisjonen er det vist til dette. For å effektivisere
kriminalomsorgen har regjeringa innført en avbyråkratiserings- og
effektiviseringsreform, men ingen vet om den virker. Jeg refererer
fra svar statsråden har gitt: Reformen følges imidlertid ikke opp
av et system for rapportering, og vi kan ikke slå fast de direkte
effektene av de gjennomførte tiltakene.
I perioden 2014–2015 er kuttet på
68 mill. kr.
Så til representantene fra Nord-Norge:
Hvis de er opptatt av stillinger, er det frie driftsmidler som er
årsaken til at det er vanskelig på stillingsfronten.
Jeg vil også knytte noen kommentarer
til behovet for bred oppslutning om viktige reformer. Statsråden
har selv pekt på dette som en viktig reform, men vi registrerer
at i saken om å legge fengselsplasser til Nederland trakk Venstre
seg, i arbeidet med politireformen på Stortinget trakk Kristelig
Folkeparti seg, og i arbeidet med denne reformen har altså ikke
ministeren støtte fra noe parti.
Erfaringen vi har med ministerens
økonomihåndtering, er at han nå leier inn eksterne konsulenter for
å se hvor midlene i politiet går. Vi har etterspurt grundig de økonomiske
beregningene i denne saken, men vi har ikke fått tilfredsstillende
svar. Det er også en av årsakene til at vi går imot denne omorganiseringen.
Statsråd Anders
Anundsen [09:44:37 ] : Først til siste taler: Når det gjelder
reformer, er det faktisk slik at Nederland-reformen har fått et
tilfredsstillende flertall i denne sal, nærpolitireformen er et
av de bredeste politiske samarbeidene som er gjort i denne sal i
denne perioden. Så jeg synes det er en litt underlig tilnærming.
Arbeiderpartiet er også med på nærpolitireformen, hvilket jeg synes
er veldig konstruktivt og bra.
Men det er jo ikke sånn at en skal
avlyse egen politikk. Dette er et arbeid som har pågått lenge. Det
er et arbeid som kriminalomsorgen selv har ment har vært veldig
viktig og riktig for å videreutvikle kriminalomsorgen til ikke bare
å bli mer effektiv, men holde den kvaliteten som kriminalomsorgen
ønsker å holde. Så dette er en reform som virkelig har god oppslutning
i store deler av kriminalomsorgen, selv om det forsøkes skapt et
inntrykk av noe annet.
Når det gjelder kutt i kriminalomsorgen,
tror jeg nok at jeg anbefaler representanten Henriksen å ta en titt
i budsjettene for de siste tre årene, hvor kriminalomsorgen er dramatisk
styrket i forhold til det den var i Arbeiderpartiets regjeringsperiode.
Men kriminalomsorgen blir også utsatt for effektiviseringskrav,
på samme måte som alle andre deler av offentlig sektor, gjennom
ABE-reformen. Den utgjør i utgangspunktet 0,5 pst. Det tror jeg
de fleste vil se på som et relativt moderat effektiviseringskrav,
generelt sett. Men det er naturligvis viktig at en da klarer å ta
det ut i effektivisering, slik at det ikke blir kutt.
Så sier representanten Tajik at
denne reformen eller denne proposisjonen svarer på et spørsmål som
aldri er blitt stilt. Det synes jeg er en litt underlig tilnærming,
for Tajik var vel en del av regjeringsapparatet under den rød-grønne
regjeringen. De stilte faktisk det spørsmålet allerede i 2006. Det
kom en evalueringsrapport allerede i 2008, som den rød-grønne regjeringen
riktignok ikke fulgte opp, men det betyr jo ikke det samme som at
spørsmålet ikke er blitt stilt. Dialogen og diskusjonene rundt utviklingen
og forbedringen av kriminalomsorgen er vel en løpende diskusjon
som vi alle bør bidra til, uten at en må vente på at noen skal stille
et spørsmål til om akkurat det samme. Jeg synes det er en litt underlig
tilnærming fra justiskomiteens leder til dette, for det var faktisk
den rød-grønne regjeringen som stilte dette spørsmålet først. Så
valgte de ikke å gå videre med det, og det er en helt ryddig og
grei prioritering. Men vi mener at dette er en reform som vil styrke
kriminalomsorgen og friomsorgen, bedre ressursutnyttelsen, bedre
soningsprogresjonsmulighetene og samarbeidet mellom det som i dag
er kriminalomsorgen og friomsorgen.
Jeg tør minne om at det er det nederste
nivået som nå er det eneste nivået som ikke administrativt er knyttet sammen.
Nå er det knyttet sammen på nasjonalt nivå, det er knyttet sammen
på regionalt nivå, og det ville vært helt naturlig å følge det opp
også på lokalt nivå, men det får vi heller komme tilbake til.
Jan Arild Ellingsen
(FrP) [09:47:51 ] : Dette er mitt ellevte år som medlem av
justiskomiteen, og jeg tror, med all mulig respekt, at jeg har til
gode å høre at noen foregående regjeringer har sagt at man har levert
100 pst. når det gjelder ønskene innenfor hver sektor, det være
seg justissektoren eller andre sektorer.
Jeg hadde gleden av å besøke norske
fengsler mens henholdsvis Odd Einar Dørum og Knut Storberget var
justisministre. Også da slet man med å få nok bevilgninger til å
gjøre alt man ønsket seg – man har kanskje større politiske ambisjoner
enn det man greier å få gjennomslag for, både i egen regjering og
i dette huset – men da handlet det om prioritering. La meg si som
min gode venn og tidligere justisminister Knut Storberget sa: Det
skal godt gjøres å bli gjenvalgt til Stortinget ved ensidig å satse
på kriminalomsorgen. Det er et viktig felt, men om det er det viktigste
når kampen står om de store kronene, er jeg i tvil om. Samtidig er
det ikke tvil om at det er det viktigste for de innsatte, for deres
pårørende og for dem som jobber i kriminalomsorgen, og det skal
man ikke undervurdere.
Derfor oppfatter jeg noe av den
vinklingen som har vært fremmet her i dag fra opposisjonens side,
som negativ, fordi man heller stopper opp en endring som regjeringen
mener vil føre til at man får bedre saksbehandling nærmere den innsatte,
og på den måten forhåpentligvis kan gjøre hverdagen bedre, og at
det kan føre til et kriminalfritt liv etterpå. Det er ambisjonen
til regjeringen, det er ambisjonen vår, og jeg forutsetter at det
også er Stortingets ambisjon.
Så kan vi selvfølgelig krangle om
detaljene i dette, men jeg synes enkelte av de spørsmålene som har
vært stilt, blir smålige, og de faller på sin egen urimelighet.
Jeg oppfatter det slik at fokuset til Stortinget er å gjøre så godt
man kan for å hjelpe den enkelte. Vi kan angripe vinklingen av det, men
igjen: Man bør ha såpass selvrespekt og respekt for hverandre at
man kan være uenig om noen av målene, men fokuset må likevel være
det viktigste, at vi ønsker at folk skal slutte med et liv i kriminalitet
og komme tilbake som gode skattebetalere. Greier vi det, gjør vi
jobben vår bedre, og vi hjelper folk til å gjøre det samme.
Vi kan selvfølgelig si at dette
på en måte bare er en detalj, men det er ikke det. Hvis man kan
komme nærmere de innsatte, hvis man i større grad kan imøtekomme
deres hverdag og deres utfordringer, gjør vi noe med hverdagen og
kan kanskje også bidra til at de kommer ut av det.
Hvis det er noe denne regjeringen
i hvert fall har gjort som den foregående regjeringen ikke har gjort,
så er det å ha gjort en innsats for de svakeste av de svake i norske fengsler.
Man har sannsynligvis sett innslagene fra Ila, kanskje den tøffeste
og vanskeligste avdelingen vi har i Norge. Der har denne regjeringen
gjort ting som aldri har vært gjort før. Hvis ikke det handler om
å bry seg, hvis ikke det handler om å ta vare på de svakeste av
de svake i norske fengsler, gjør ingenting det.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.