Presidenten: Etter
ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og
5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:36:03 ] (ordfører for saken):
Som saksordfører vil jeg takke komiteen for det som etter hvert
ble et ganske omfattende og godt samarbeid i saken. Da representantforslagene
inneholder til dels identiske forslag, valgte vi i komiteen å behandle dem
i en felles innstilling.
Det er ingen tvil om at det ble
heftig da metoo-kampanjen kom for fullt også i Norge – opprop og
opprullinger fra ulike yrkesgrupper i media, masse fokus i samfunnsdebatten
og i politikken, og ikke minst gikk praten blant folket. Mange,
meg selv inkludert, gikk fra å være personer som har tenkt at vi
bare må håndtere at seksuell trakassering finnes, og bli sinte –
sinte, og også triste, over andres og egne små og store opplevelser
gjennom livet som negativt har påvirket mer av karrierevalg, jobbhverdag,
organisasjonsmiljøer og studentliv enn det et velfungerende og trygt
samfunn burde finne seg i.
Nå vil vi ikke lenger ha det slik.
Metoo har satt en ny standard for hvordan mennesker med makt og
påvirkning skal oppføre seg. Det som var sosialt akseptert tidligere,
er ikke lenger det. Seksuell trakassering får nå større konsekvenser.
Som saksordfører er jeg glad for
at vi stortingspolitikere omsider kommer med våre bidrag til lettere
å forebygge, bevisstgjøre, veilede og bistå, og ikke minst håndtere
og slå ned på, seksuell trakassering. For vi har kommet fram til
et forlik der en enstemmig komité fremmer tre konkrete forslag i
dag. Det første går ut på å styrke veilednings- og hjelpetilbudet
til personer som utsettes for seksuell trakassering. Tilbudet skal
ivaretas av Likestillings- og diskrimineringsombudet. Med det andre forslaget
vil man sikre at seksualundervisningen i skolen inkluderer grensesetting
og respekt for andres grenser. Forebygging er viktig. Det tredje
forslaget går ut på å avklare hvordan spørsmål om seksuell trakassering
skal tas inn i elevundersøkelser eller andre relevante undersøkelser
i skolen. I sum er dette tiltak som vil bevege oss i riktig retning.
Selv om jeg er saksordfører og glad
for at partiene er omforent rundt noen tiltak, er jeg noe skuffet
på vegne av Senterpartiet. En stund så det ut til at vi hadde sikret et
stortingsflertall da Senterpartiet, SV, Arbeiderpartiet og Kristelig
Folkeparti sto sammen om å innføre et lavterskeltilbud til dem som
blir utsatt for seksuell trakassering, og at dette skulle håndheves
fra 2019. Likestillings- og diskrimineringsnemnda skulle da få myndighet
til å gi oppreisning og erstatning i saker innenfor diskrimineringslovgivningens
område, slik de allerede gjør i diskrimineringssaker på grunn av
etnisitet, kjønn og funksjonshemning.
Dette var det tiltaket som flest
pekte på som det aller viktigste å få på plass da komiteen hadde
høring. Etter metoo-kampanjen har naturlig nok LDO opplevd stor pågang
av saker som omhandler seksuell trakassering, og Senterpartiet mener
LDO er både kapable og kompetente til å bistå personer som er utsatt
for seksuell trakassering, slik de er i andre trakasseringssaker.
Vi skulle derfor ønske at dette tilbudet kom raskt på plass. Etter
et løst forslag i salen i dag kommer tiltaket først i 2020, og jeg
må innrømme at jeg er litt skuffet over at Kristelig Folkeparti
og regjeringspartiene velger å hale ut dette lavterskeltilbudet,
et tilbud som er etterlyst av flere, særlig av dem som jobber på
feltet. Det har nok mye å gjøre med at én høringsinstans var imot
dette tiltaket – kun én, nemlig NHO, som mente at seksuell trassering
er så annerledes fra annen trakassering i arbeidslivet at her må
de som varsler, heller gå rettens vei av hensyn til dem det blir
varslet mot. Siden ministeren vår på området var raskt ute med å
forsvare NHOs syn i saken, har det kanskje blitt vanskeligere å
lytte til andre. Jeg trenger ikke å spekulere mer på det. Lavterskeltilbudet
kommer i alle fall på plass i 2020, da vi i Senterpartiet subsidiært kommer
til å stemme for det utsettelsesforslaget som har blitt fremmet
i dag – senere.
På en dag som denne må jeg glede
meg over det vi faktisk får til. Men ennå har vi, etter min mening,
en stor jobb å gjøre. Personlig kommer jeg til å reagere og handle
helt annerledes enn tidligere når jeg ser, hører om eller opplever
seksuell trakassering eller møter folk som fortsatt harselerer med
metoo, og det vet jeg at jeg ikke er alene om. Men det er et stykke
igjen før vi er i mål. Vi snakker egentlig om temmelig store sosiokulturelle endringer
som må til, bl.a. innenfor kulturfeltet og næringslivet. Det ligger
et ansvar her på oss politikere. Jeg håper alle her i salen med
hånden på hjertet kan si at vi vil gjøre det som trengs.
Presidenten: Vil
representanten ta opp forslag?
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:41:15 ] : Jeg tar opp forslag
nr. 1.
Presidenten: Representanten
Åslaug Sem-Jacobsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Kari Henriksen (A) [10:41:41 ] : Metoo-kampanjen har ført til
et paradigmeskifte, hører jeg mange si, og kanskje har de rett.
Men om folkeaksjonen skal føre til varig endring, avhenger det av
at vi omsetter dette folkelige engasjementet til politisk handling.
Derfor vil jeg gi honnør til Rødt og SV for representantforslagene
vi diskuterer i dag. Jeg vil takke de mange som kom på høringen
og ga oss viktige innspill, og også saksordføreren for å ha gjort
en god jobb.
Saken vi diskuterer, viser at det
er forskjeller mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk.
Høyresiden mener langt på vei at individet – den enkelte kvinne
– selv skal ta ansvar for å unngå å bli trakassert. Eller lederen.
Eller mannen. Alle andre enn politikere skal ta ansvar for å forebygge.
Også i denne saken var regjeringas
første uttalelser om kampanjen lunken, og responsen var illustrerende: Fiskeriministeren
mente kvinner skulle ty til mild vold i form av en god ørefik. Den
tidligere kulturministeren ville gjerne diskutere, men var mest
opptatt av at filmbransjen måtte ta sitt ansvar på alvor. Statsministeren oppfordret
ledere til å sørge for et arbeidsklima som gjorde at folk følte
seg trygge.
Det er dessverre ikke overraskende
at regjeringa reagerer med å individualisere ansvaret eller skyve
det over på andre når det ene regjeringspartiet har programfestet
at forholdet mellom kjønn skal «tilpasse seg naturlig i arbeidsliv,
fritid og privatliv, uten innblanding av offentlige organer». Millioner
av kvinner verden over har de siste månedene meldt fra om hvordan
de synes det går.
Aktiv likestillingspolitikk har
brakt oss langt og har hele tida vært sentral politikk for Arbeiderpartiet.
Men vi er ikke i mål. Vi går i gal retning. Under denne regjeringa
har vi tapt posisjonen som det mest likestilte landet i verden.
Fortsatt er makt, kapital og arbeid skjevt fordelt, og menn leder
an. I disse strukturene misbruker en del menn makta si. Omfanget
av seksuell trakassering som metoo-kampanjen har avdekket, viser
at kvinners rett til å bestemme over egen kropp – en rett som er
helt grunnleggende for å leve et trygt og godt liv – ikke er reell.
Samtidig er det viktig å huske på
at mange av de politiske valgene som egentlig handler om helt andre
ting, også har betydning for likestilling og seksuell trakassering.
Dette har de fleste høringsinstanser pekt på som vesentlig for å
klare å endre noen menns holdninger til kvinner. Regjeringa synes
ikke helt å ta inn over seg dette, de svekker politikken på flere
områder. Skattepolitikken og svekkelsen av arbeidsmiljøloven virker
ulikt på kjønnene. Kvinner taper. En full, fast stilling er like
viktig om du er mann eller kvinne, mens regjeringa konsekvent utvider
mulighetene for midlertidig ansettelse. Hvorfor er dette viktig
i en metoo-sammenheng? Jo, fordi konsekvensene av å si nei til en
person som sitter med makta for å avgjøre om du skal få fortsette
i jobben, kan være svært alvorlige.
Det burde være åpenbart at trygge
stillinger, jevnere fordeling av ressurser og større kjønnsbalanse
i maktkonstellasjoner har betydning for omfanget av trakassering.
Men arbeidet for økt likestilling og mot seksuell trakassering står
dessverre langt nede på regjeringas prioriteringsliste. Det ser
ut til at alle andre hensyn vinner fram når valgene skal tas.
Tafsing, maktmisbruk og overgrep
kan vi ikke vedta oss bort fra, men vi kan endre strukturer som
gjør det mulig for menn i maktposisjoner å ta seg til rette.
Det er fint at det er tverrpolitisk
enighet om noen, riktignok få, forslag i dag. Det er likevel grunn
til å nevne at Likestillings- og diskrimineringsombudet og likestillingssentrene
er blitt betydelig svekket under denne regjeringa. Selv organisasjonene
som gir gratis rettshjelp til kvinner som blir utsatt for vold og
overgrep, vil regjeringa gi mindre penger til.
Jeg tviler ikke på at høyresiden
også er imot seksuell trakassering. Men heller ikke i dette spørsmålet
holder det å snakke mer om det. Ukulturen og ulovlighetene krever
politisk handling, og der skiller høyresiden og venstresiden lag.
Vi kan ikke utrydde dårlige holdninger med politikk, men vi kan
lage lover som gjør det mindre sannsynlig at seksuell trakassering
finner sted. Vi kan bevilge mer penger til forebyggende og holdningsskapende
arbeid og hjelp til dem som utsettes, og vi kan drive aktiv likestillingspolitikk
som gjør noe med den urettferdige fordelingen av makt, posisjoner
og ressurser. Slike tiltak setter landet i førersetet nasjonalt
og internasjonalt når det gjelder likestilling. Denne regjeringa
har ikke slike ambisjoner, og politikken deres virker – likestillingsarbeidet
går i revers.
Presidenten: Ønsker
representanten å ta opp forslag?
Kari Henriksen (A) [10:46:51 ] : Ja, jeg tar opp forslagene
nr. 2–4.
Presidenten: Representanten
Kari Henriksen har tatt opp forslagene nr. 2–4.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [10:47:02 ] (komiteens leder): Vi
behandler i dag et alvorlig tema, seksuell trakassering. Jeg vil
rette en takk til de representantene som har fremmet forslagene
og satt det på dagsordenen, særlig Senterpartiet, som har jobbet
spesielt med dette.
Seksuell trakassering defineres
som uønsket seksuell oppmerksomhet som oppleves krenkende og plagsom for
den som rammes. Men den rammer ikke bare kvinner, den rammer faktisk
også menn. Vi har alle et ansvar for gode tiltak for å bekjempe
seksuell trakassering. Det er en ukultur som må stoppes.
Jeg mener at regjeringen og statsråden
tar dette høyst alvorlig, og jeg er glad for at representanten Henriksen iallfall
kan anerkjenne at regjeringen er imot seksuell trakassering. Det
viser også disse tre forslagene som komiteen er enig om, og den
dialogen som har vært med statsråden.
Metoo-kampanjen satte dette på dagsordenen,
og vi har hatt alvorlige saker i Norge. Som politiker synes jeg det
er ganske trist og ikke minst opprørende å se at seksuell trakassering
og uønsket seksuell tilnærming rammer oss. Politikere og ledere
skal være forbilder og bekjempe nettopp en slik kultur. Særlig ille
er uønsket seksuell aktivitet fra maktpersoner overfor personer
som er i et avhengighetsforhold til disse maktpersonene. Det å si
fra blir vanskelig, man blir redd for å miste jobben og kanskje
ikke få den forfremmelsen man ønsker. Mange har opplevd dette, og
mange tør ikke å si fra.
Seksuell trakassering i arbeidslivet
rammer først og fremst kvinner. Forskning viser at kvinner ikke
rapporterer, særlig seksuell trakassering fra kvinner, altså sine medsøstre,
hvis vi kan si det, og det er også en stor underrapportering av
menn. Vi må oppfordre til at dette gjøres. Jeg er som fotballentusiast
veldig glad for at serien Heimebane i en hel episode setter seksuell
trakassering på dagsordenen og faktisk gjør det legitimt for kvinner
å si fra.
Jeg er veldig glad for at det er
et flertall i Stortinget for å styrke arbeidet mot seksuell trakassering,
og komiteen legger nettopp vekt på at det er et flertall og en enighet om
dette området. Det mener jeg også representanten Henriksen må ta
inn over seg, for hvis vi framstår i denne salen som veldig uenige
på dette feltet, blir det kanskje ikke legitimt og vanskeligere
å si fra. Jeg oppfatter at komiteen i dag er enige om de store,
lange linjene i denne saken. Det skal gi en trygghet og en sikkerhet
for at man faktisk skal kunne tørre å si fra. Det er et signal fra
det politiske miljøet: Det er greit å si fra.
De tiltakene vi har blitt enige
om, er at vi må styrke veilednings- og hjelpetilbudet. Det må være
lettere å få bistand når man opplever det, og når vi står her fra
talerstolen og sier at det er greit å si fra, må det også være systemer
som tar imot dem som sier fra. Jeg tror at seksuell trakassering
begynner veldig tidlig, og det å komme inn med tiltak i skolen,
se på seksualundervisningen, hvordan man faktisk kan styrke folk
til å sette grenser, og at det er greit å sette grenser, har også
komiteen vært opptatt av. Ikke minst er det viktig å kartlegge omfanget av
seksuell trakassering. Hvor stort er det, bl.a. i skolen? Det må
vi også finne ut.
Regjeringen har løftet seksuell
trakassering fram, og i Jeløya-plattformen slås det fast flere tiltak
rundt seksuell trakassering, bl.a. hvordan man skal håndheve saker
om seksuell trakassering. Et flertall i Stortinget ber nå også om
at nemnda får myndighet til å gi oppreising og erstatning i sakene.
Det er et forslag som vil sendes ut på høring. Ja, det er en forskjell
fra 2019 til 2020 – det er et forslag som jeg tar opp her – men
det betyr at vi får en skikkelig utredning. Saken skal sendes på
høring, vi skal ha tiltak som fungerer. Dermed fremmer jeg forslaget
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.
Presidenten: Representanten
Kristin Ørmen Johnsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Silje Hjemdal (FrP) [10:52:26 ] : Jeg må si at jeg er litt skuffet
over svartmalingen som kom fra representanten fra Arbeiderpartiet.
Jeg kan ikke huske et eneste forslag Arbeiderpartiet kom med i regjering
om å bekjempe seksuell trakassering. Det jeg imidlertid husker,
var at de samarbeidet med et parti som het SV, der statsråden måtte
gå på bakgrunn av penger gitt til selvforsvarskurs for kvinner,
som det er fremmet et forslag om også i dag. Men representanten
fra Arbeiderpartiet valgte ikke å trekke fram dette, kun forslag
som andre hadde omtalt, og som hun syntes var dårlige. Men jeg skal
holde meg for god til å gå ned på det nivået, for jeg synes faktisk
det er veldig bra at vi har klart å bli enige om en del punkter
når det gjelder dette.
Det er nå engang slik at seksuell
trakassering ikke er noe nytt, og man kan jo lure på hvorfor det
tok så mange år før det ble en offentlig bevissthet rundt det. Det
er ganske forunderlig at så mange mennesker i så mange år har funnet
det for godt å ha så liten respekt for medmennesker. For det er
faktisk respekt – eller egentlig manglende respekt – det dreier
seg om. Seksuell trakassering skjer fordi noen mangler respekt for
andre. Hadde det dreid seg om enkeltpersoner med manglende sosiale
evner, hadde vi kanskje ikke hatt den debatten som vi har i dag,
men det dreier seg faktisk ikke bare om enkeltpersoner. Det er tydeligvis
et mønster av manglende respekt og dermed også et krenkende adferdsmønster.
Når mange nok synes det er greit
å snakke nedsettende til og oppføre seg krenkende mot andre, er
det er problem vi er nødt til å gjøre noe med – også vi politikere. Når
mange nok ser gjennom fingrene med og aksepterer det andre driver
med av f.eks. seksuell trakassering, er det et problem vi er nødt
til å gjøre noe med – også her på Stortinget.
Det er liten tvil om at seksuell
trakassering i all hovedsak har rammet kvinner, men vi vet også
at dette er noe som kan ramme gutter og menn. Jeg er glad for at
vi i dag har en diskusjon om disse problemene. Jeg er også glad
for at alle partiene i all hovedsak er enige, selv om det for enkelte
kan framstå som de ikke er det.
Ingen av oss aksepterer seksuell
trakassering, og ingen av oss aksepterer at folk skal måtte finne
seg i nedsettende kommentarer, ufine tilnærminger, tafsing, berøring
og annet grums – som det vel må være lov å si.
Alle i denne sal mener også at det
offentlige skal være med og bidra for å minske seksuell trakassering,
og det gjør vi, selv om de andre ute i samfunnet også har et ansvar
i denne debatten – og selvfølgelig skal vi huske at enkeltmennesker
er nødt til å ansvarliggjøres for egne handlinger. Ingen som driver
med seksuell trakassering, skal kunne skylde på noen andre enn seg
selv for sine handlinger, det er også viktig å understreke i denne
debatten. Ingen som ser en annen vei, skal kunne bortforklare det
med at det er greit fordi man ikke selv har gjort noe galt. Seksuell
trakassering er, som flere har sagt fra talerstolen i dag, galt,
og stilltiende å akseptere eller i noen tilfeller å applaudere og
støtte trakassering er galt. Derfor er jeg glad for at det i denne
saken egentlig er bred enighet på de punktene som er lagt fram.
Det viktige nå er å jobbe målrettet
med forebygging samt sikre de mekanismene som gjør at enkelte kan
få trakassering fram i lyset og stoppet. Det er blitt enklere å varsle,
men jeg tror vi skal være veldig bevisste på det ansvaret man har,
slik at man ikke gjør noe som kan senke den terskelen.
Jeg synes også det er greit å understreke
at regjeringen har en del pågående arbeid i de ulike departementene
som nettopp går inn i dette store bildet, og jeg vil avslutte med
å takke for et godt samarbeid i komiteen.
Freddy André Øvstegård (SV) [10:57:51 ] : Dagen i dag er en
historisk dag på mange måter. I dag får metoo-kampanjen endelig
varige, politiske endringer.
Metoo-bevegelsen har vært en samfunnsrevolusjon som
en gang for alle har satt seksuell trakassering på dagsordenen.
Kvinnebevegelsen har lenge kjempet for at kvinner skal tas på alvor,
og ikke på rumpa. Nå har hundrevis av modige kvinner verden over
– fra alt fra kulturlivet til hotell- og restaurantnæringen – fortalt sine
historier. Det har vært sterke historier om manglende respekt for
kvinners grenser, om overtramp som begrenser kvinners frihet. Disse
historiene har gjort det åpenbart for alle, det vi har visst lenge,
nemlig at seksuell trakassering er et samfunnsproblem. Det er tydelig
når hele 46 pst. av alle kvinner over 17 år har blitt utsatt for en
form for uønsket seksuell oppmerksomhet. Det er massivt. Og det
begrenser kvinners frihet – for kvinner blir holdt tilbake i arbeidslivet,
de må slutte i jobben fordi sjefen trakasserer, de må begrense seg
i hverdagen.
Seksuell trakassering står i veien
for likestilling. Derfor er det så avgjørende viktig at vi møter
dette samfunnsproblemet med tiltak på samfunnsnivå. Det holder ikke
med bedre retningslinjer i organisasjoner alene. Vi må endre holdninger
knyttet til grenser, vi må gi dem som utsettes for seksuell trakassering,
bedre hjelp fra det offentlige, og vi må skjerpe håndhevingen, slik
at konsekvensene av trakassering bæres av den som trakasserer.
Fra dag én da metoo-bevegelsen startet,
har SV etterlyst politiske tiltak mot seksuell trakassering. Derfor
tok SV på et partiledermøte om metoo initiativ til å finne sammen
om noen tiltak. Og dagen i dag er en historisk dag, for nå får bevegelsen
varige, politiske endringer. Hele Stortinget slutter seg til noen
viktige grep.
Vi skal ha mer grensesetting og
respekt for andres grenser inn i seksualundervisningen, for både
gode og dårlige holdninger skapes tidlig. Vi skal kartlegge seksuell
trakassering bedre i skolen gjennom å innføre et eget spørsmål om
det i Elevundersøkelsen, og vi skal gi dem som utsettes for seksuell
trakassering, bedre hjelp og veiledning, så de vet hvor de skal
gå. Men noe av det aller viktigste – og det mest etterlyste tiltaket
– handler om at kvinner som utsettes for seksuell trakassering,
i dag har et hull i sin rettssikkerhet. I dag må ofre for seksuell
trakassering ta saken sin til domstolen, noe som koster mye både
økonomisk og ikke minst personlig og følelsesmessig, og som svært
sjelden fører til en dom.
Ofre for andre former for trakassering
kan få en lavterskelbehandling av saken sin i diskrimineringsnemnda,
slik at det kan idømmes oppreisning og erstatning, men ikke ofre
for seksuell trakassering. Slik har det vært helt fram til nå. Endelig
får vi et forpliktende vedtak for å innføre lavterskelhåndheving
av seksuell trakassering.
Opposisjonen dannet flertall om
dette i komiteens innstilling, med innføring i forbindelse med statsbudsjettet
for 2019. Nå registrerer vi med skuffelse at Kristelig Folkeparti
og regjeringspartiene har valgt å utsette dette med ett år, til
statsbudsjettet for 2020, som det er blitt levert et såkalt løst
forslag om, forslag nr. 6. Det er synd for alle de modige kvinnene
som har gått ut og fortalt sine historier i løpet av de siste månedene,
og deres søstre som trenger rettferdighet nå – ikke om to år.
SV er utålmodige i kampen mot seksuell
trakassering. Derfor opprettholdes forslaget vi er med på, om å
innføre lavterskelhåndheving mot seksuell trakassering i 2019. Vi
opprettholder også fem punkter i representantforslaget vi har fremmet
som det haster med, bl.a. om å bekjempe seksuell trakassering også
i arbeidslivet.
Dagen i dag er en historisk dag,
men kampen for frihet fra seksuell trakassering fortsetter.
Jeg tar opp forslaget SV er alene
om. SV vil stemme subsidiært for regjeringspartiene og Kristelig
Folkepartis forslag.
Presidenten: Representanten
Freddy André Øvstegård har tatt opp det forslaget han refererte
til.
Grunde Almeland (V) [11:02:35 ] : Overskriftene i media og
debattene har vært preget av overraskelse og av sjokk: Hvordan kunne
seksuell trakassering skje i det omfanget, og hvorfor har vi ikke
gjort noe med det? Det siste året har vist oss at omfanget av seksuell
trakassering er større enn vi kunne se for oss, og det har vært sjokkerende.
Det bør ikke overraske noen i denne
sal at seksuell trakassering har skjedd og skjer. Derfor bør det
heller ikke være en overraskelse for noen at vi er litt sent ute. Mange
av disse tiltakene burde kanskje vært satt i gang før. For vi er
nødt til å adressere problemet og bidra til at folk føler det er
lettere å si fra om hva seksuell trakassering er, og når det skjer,
og at de får den hjelpen de trenger. Den viktigste lærdommen, i
hvert fall for meg, i denne metoo-kampanjen har vært hvor mye det
krever av den enkelte å tørre å stå opp og si fra.
Jeg er glad for at vi i dag får
en felles enighet om flere viktige forslag, bl.a. at en samlet komité
følger opp saken om lavterskeltilbud, som Venstre i fjor fikk gjennomslag for
å utrede. Vi står nå sammen om å finne en hensiktsmessig måte å
styrke veilednings- og hjelpetilbudet på til personer som utsettes
for seksuell trakassering. Dette er et viktig første steg. For det
å ha et sted å henvende seg – muntlig eller skriftlig – den dagen
man har opplevd å bli utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet
av en eller annen grad, er viktig. Ikke alle er sikre på om det
de har blitt utsatt for, er ulovlig, eller om det er mulighet for å
gjøre noe med det. Vi vet at spesielt unge kvinner er utsatt for
seksuell trakassering, og at sykepleiere og de som jobber i overnattings-
og serveringsbransjen, er overrepresentert. Et tilgjengelig lavterskeltilbud
vil gi en ekstra sikkerhet for at man kan få hjelp og veiledning
uansett alder, kjønn, utdanning eller hvor ressurssterk man er.
I dag må man i mange tilfeller ta en sak til domstolen om man vil
at seksuell trakassering skal få noen som helst konsekvenser. Det
er det nok mange som ikke har gjort, til det er kostnadene for store.
Seksuell trakassering har ofte blitt
bagatellisert og usynliggjort. Trakasseringen skjer ofte på jobb,
og hvilke konsekvenser det f.eks. har for disse kvinnenes deltakelse
i yrkeslivet, vet vi ikke nok om, men vi vet at de i veldig stor
grad er for store. Det er på høy tid at det tas grep. Her trengs
både en holdningsendring og bevisstgjøring på arbeidsplassen og
i samfunnet for øvrig. Et hjelpetilbud med lav terskel vil bidra
til nettopp det.
Jeg vil gi honnør til alle organisasjonene
som har gitt innspill i høringsrundene om denne saken. Det har vært viktige
innspill, som også har synliggjort at nettopp de tiltakene vi er
blitt enige om her i dag, er noe av det viktigste vi kan gjøre på
et strukturelt, politisk nivå for å legge til rette for at vi får
mindre av seksuell trakassering.
Jeg er glad for at vi får til en
tverrpolitisk enighet her i dag. For Venstre har det vært viktig
at vi står sammen om dette, for nettopp det gir et tydelig signal
ut til samfunnet for øvrig om at vi ikke skal akseptere seksuell
trakassering. Men vi må ikke lure oss selv til å tro at vi med denne
saken har utkvittert dette, at nå har vi ryddet opp i problemene
med seksuell trakassering. Det er fortsatt ting som må gjøres, og
vi må ikke glemme de rundene vi har hatt nå.
Jeg vil også si at denne regjeringen
har innført flere viktige tiltak. Man har satt i gang flere ting
som har vært viktige for oss i Venstre. Blant annet er ikke rettshjelpstilskuddene
blitt kuttet. Det har vært viktig for Venstre, og det har fått oppslutning
i regjeringen. Og ikke nok med det – vi har også startet en utredning
om behovsprøvd rettshjelp i nettopp denne typen saker. Så her er det
satt i gang tiltak. Nå får vi enda flere tydelige tiltak, og det
er jeg veldig glad for.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:07:56 ] : Jeg er glad for å
bo i et av verdens mest likestilte land, et land hvor det er naturlig
at kvinner og menn tar ansvar både på hjemmebane og i arbeidslivet,
et land hvor kvinner og menn i teorien skal ha like rettigheter
og like muligheter. Jeg sier i teorien fordi den siste tiden har
vist oss at det dessverre veldig ofte ikke er slik i praksis. Mange sier
at metoo har vært en øyeåpner for dem, mens andre sier: Velkommen
til kvinners virkelighet – dette har vi visst og snakket om lenge.
Uansett om metoo har åpnet øynene våre eller bare synliggjort noe
vi allerede visste, men ikke snakket høyt nok om, er det nå tid
for å snakke sammen om veien videre. Hva gjør vi for å skape en
reell endring?
Vi i Kristelig Folkeparti bygger
forståelsen av likeverd mellom menn og kvinner på vårt menneskesyn.
Hvert menneske har en ukrenkelig verdi og skal respekteres med sin
integritet og individualitet, uavhengig av kjønn, alder eller funksjonsnivå.
Kjønnsdiskriminering og trakassering er så alvorlig fordi det bryter
ned den andres integritet og verdighet som menneske. Når vi tar
oss til rette overfor vår neste, gjør vi oss selv til herre over
et annet menneske, og det har ingen av oss rett til å gjøre.
Som politikere og folkevalgte har
vi et ansvar for å gjøre det trygt å varsle om slik adferd, og vi
har et ansvar for å tilrettelegge for bedre forebygging og økt bevissthet rundt
problematikken. Nå har vi hatt to saker til behandling i komiteen
der det er fremmet tiltak som er viktige for å komme ett skritt
videre i riktig retning. Vi, en samlet komité, foreslår at vi er
nødt til å styrke veilednings- og hjelpetilbudet til personer som
utsettes for seksuell trakassering. Vi ber regjeringen, i forbindelse med
den pågående fornying av læreplanen, å sikre at seksualundervisningen
i skolen inkluderer grensesetting og respekt for andres grenser.
Vi ber også regjeringen om å avklare hvordan spørsmål om seksuell
trakassering skal tas inn i Elevundersøkelsen eller andre relevante
undersøkelser i skolen. Dette er viktige tiltak for å komme ett
skritt videre.
Så er jeg glad for at regjeringspartiene
også til syvende og sist valgte å bli med på, i forbindelse med
statsbudsjettet 2020, å opprette et lavterskeltilbud, for det er
slik, som flere har tatt til orde for, slik at i høringen som komiteen
gjennomførte i forbindelse med disse sakene, var det en av de viktigste
tilbakemeldingene vi fikk. Jeg synes det er trist at det har vært
litt fram og tilbake med hensyn til om regjeringspartiene har vært
villige til å være med på dette eller ikke, men jeg gleder meg i
dag over at vi i forbindelse med statsbudsjettet 2020 nå får et slikt
lavterskeltilbud på plass. Så forstår jeg skuffelsen fra resten
av opposisjonen over at vi utsetter dette et år i forhold til det
som var foreslått i innstillingen.
Et av metoo-kampanjens premiss er
at seksuell trakassering er så utbredt at nesten halvparten – det
vil si halvparten av våre kvinnelige kollegaer, våre søstre og våre
døtre – har vært utsatt for det. Ingen av oss kan lenger peke på
arbeidsplassen der borte eller på det andre partiet, vi må alle
som én ta ansvar og begynne med oss selv.
Som Kristelig Folkepartis talsmann
for likestilling vil jeg understreke at vi verdsetter at regjeringen
i sin plattform er tydelig på at de vil bidra aktivt i arbeidet
mot seksuell trakassering. De har fått noen gode forslag til tiltak
fra komiteens arbeid som egentlig baserer seg veldig mye på de tilbakemeldingene
som vi har fått fra organisasjoner som jobber på dette feltet.
Seher Aydar (R) [11:13:20 ] : Jeg vil begynne med å takke alle
de modige kvinnene som sa «me too», alle som organiserte opprop,
alle som sto fram med sine historier.
Altfor lenge har samfunnsproblemet
seksuell trakassering blitt individualisert og vært noe kvinner
bare må finne seg i. Nå blir det tatt tak i, og det er takket være
alle de kvinnene som fortalte, som støttet hverandre, og som krevde
handling. Det er takket være kvinnebevegelsen, som har jobbet mot
seksuell trakassering lenge.
Seksuell trakassering skjer på skolen,
på konserter, på gata, på nettet, på jobben – overalt hvor vi ferdes.
Rødt fremmet forslag mot seksuell trakassering fordi vi tar kvinners
historie på alvor og mener at metoo må følges opp med politiske
tiltak. Jeg er utrolig glad for et flertall for flere av våre tiltak
mot seksuell trakassering.
Historiene som kommer fram gjennom
metoo, viser det skjeve maktforholdet – både mellom kvinner og menn,
og også når det gjelder hvem som kan bestemme over andre på jobb.
Jeg er glad for at forslaget om at seksualundervisningen i skolen
skal inkludere grensesetting og respekt for andres grenser, og forslaget
om å styrke veiledningen og hjelpetilbudet til personer som utsettes
for seksuell trakassering, har fått støtte fra alle partiene.
Regjeringen har prøvd å profilere
seg selv som handlekraftig, men i praksis har den vært en bremsekloss
i arbeidet mot seksuell trakassering. At vi har fått flertall for at
Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal få myndighet til å
gi oppreisning og erstatning i saker om seksuell trakassering, er
historisk. Alle andre diskriminerings- og trakasseringssaker går
til en nemnd, men ikke seksuell trakassering. Nå kan de som blir
utsatt for seksuell trakassering, gå til nemnda, som er enklere
å oppsøke enn en domstol og mindre belastende. Dette er et tiltak
som kan bli helt avgjørende for kvinner over hele landet. Derfor
er det synd at regjeringspartiene i siste stund får utsatt dette
et år, etter først å ha gått imot forslaget som opprinnelig fikk
flertall i komiteen – men velkommen etter.
Jeg og mange med meg er veldig glad
for tiltakene flertallet har samlet seg bak. Men det er faktisk
like mange som blir utsatt for seksuell trakassering på jobben som
på byen. Derfor er jeg veldig skuffet over alle forslagene som går
direkte på håndtering av seksuell trakassering i arbeidslivet som
ikke får flertall.
Mange som har blitt utsatt for seksuell
trakassering på jobb, oppgir at de får psykiske plager som følge
av hendelsene, eller at det har bidratt til et ønske om å slutte
i jobben. Sånn kan vi ikke ha det. Vi foreslår derfor at arbeidet
mot seksuell trakassering skal styrkes i holdningsarbeidet både
gjennom arbeidsmiljøloven og i forskrifter.
Hvis man jobber som ekstrahjelp
eller vikar, eller hvis man er innleid eller har en posisjon i arbeidslivet som
er svakere enn om man hadde hatt fast stiling, stiller man svakere.
Se for deg at det er sjefen din som har trakassert deg – han som
slutter å gi deg vakter om du sier fra. Du kan miste inntekten din.
Hva gjør du da?
Det at stortingsflertallet ser ut
til å stemme ned alle forslag som tar tak i seksuell trakassering
i arbeidslivet, tyder på at regjeringen ikke tar dette inn over
seg, og at opprop fra mange ulike bransjer – som nårmusikkenstilner,
stilleforopptak, nåralarmengår, utentaushetsplikt, ikketilforhandling
og mange, mange flere – ikke har gjort like mye inntrykk her inne
i salen som på alle oss andre. Derfor ber jeg representantene i
det minste tenke seg godt om før de stemmer ned forslaget om å sette
ned et offentlig utvalg som kartlegger seksuell trakassering i arbeidslivet,
undersøker hvilke faktorer som påvirker faren for trakassering,
og foreslår tiltak som minsker den risikoen. Dette er et politisk
ansvar, og det kan virke som om det er mange her inne som har behov for
denne kunnskapen.
Likestilling forutsetter frihet
fra vold, voldtekt og seksuell trakassering. De mange historiene
om seksuell trakassering har vist oss at samfunnet fortsetter å
reprodusere kjønnsroller og maktulikheter.
Jeg vil avslutte med igjen å takke
alle de kvinnene som fortalte sine historier, kvinnebevegelsen og
ikke minst de gode kreftene i de andre partiene. Selv om vi fortsatt
har en vei å gå, har vi fått historiske seiere sammen.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:18:25 ] : Omfanget
av seksuell trakassering er rystende, det er urovekkende høyt. Metoo-kampanjen
viser for alvor at det er behov for en forsterket innsats.
Jeg er veldig glad for at Stortinget
i dag samler seg om noen felles tiltak for å styrke arbeidet mot
seksuell trakassering. Jeg tror det er et veldig godt signal Stortinget
i dag sender ut til hele befolkningen: at politiske partier – uansett
farge – samler seg om tiltak som vil bidra til at mange kvinner
og mange menn der ute står styrket i sin sak, og et tydelig signal
om at det norske storting og regjeringen har en nulltoleranse for
seksuell trakassering.
Regjeringen løftet arbeidet mot
seksuell trakassering høyt på sin politiske dagsorden ikke minst
gjennom Jeløya-plattformen, som slår fast at et lavterskeltilbud for
håndhevelse av saker om seksuell trakassering skal utredes. Vi slår
videre fast i Jeløya-erklæringen at vi også skal styrke seksualundervisningen
i grunnskolen, slik at barn og unge skal bli trygge både på egen
seksualitet og på grensesetting.
Da jeg som nyutnevnt barne- og likestillingsminister inviterte
til et stort innspillsseminar hvor over 100 aktører bidro med sine
innspill til hva som var det viktigste vi politikere i fellesskap
skulle ta initiativ til, var innspillene særlig knyttet til lavterskeltilbud
og til å styrke seksualundervisningen i skolen. Jeg gikk umiddelbart
i gang med det arbeidet, og derfor jobber vi for fullt i departementet
med å utrede en ordning for lavterskeltilbud som kan håndheve disse
sakene.
Det er imidlertid viktig å gjøre
et grundig arbeid, for vi skal sørge for at den utredningen som
vi nå foretar, og de løsningene som vi peker på, nettopp gir den
ordningen og det tilbudet disse kvinnene og mennene som er utsatt
for seksuell trakassering, har behov for. Det skal være en ordning
som klarer å fange opp disse på en god måte.
Samtidig har alle de sakene som
vi har vært vitne til i løpet av de siste månedene, også vist oss
at dette er kompliserte saker. Det er ikke bare kompliserte saker
for offeret, men også for den det varsles mot. Det gjør at hvis Stortinget
skal vedta en ordning om et lavterskeltilbud for håndheving, må
vi sørge for at det er en ordning som ivaretar begge parter, og
som ivaretar rettssikkerheten til begge parter. Det er derfor jeg
i dag ber om – og anbefaler – at Stortinget gir regjeringen denne
tiden, slik at vi utreder på en så grundig måte at det forslaget
vi legger fram for Stortinget, er et forslag som vi vet vil være
treffsikkert.
Stortinget ber også nemnda om å
få myndighet til å gi oppreisning og erstatning i disse sakene.
Det vil omfattes av forslaget som regjeringen vil sende på høring,
så jeg vil berolige alle som er bekymret for at dette forslaget
tar tid, med at dette arbeidet er godt i gang.
Personer som utsettes for seksuell
trakassering, skal få tilbud om profesjonell veiledning. Det gir
Likestillings- og diskrimineringsombudet i dag, men det er viktig
at vi også ser på hvordan vi skal gjøre dem i stand til å følge
opp dette tilbudet på en enda bedre måte.
Det er viktig for meg å understreke
at saker om seksuell trakassering først og fremst er et arbeidsgiveransvar. Jeg
er veldig glad for at vi som politiske myndigheter tar ansvar, peker
på tiltak og gir et signal om hvor alvorlige disse sakene er. Men
det er faktisk arbeidsgivers ansvar å forebygge, følge opp og se
på disse sakene. Derfor er jeg veldig glad for at mange bransjer
nå går så offensivt ut, iverksetter tiltak og peker på forslag som
kan sørge for at alle arbeidsplasser og organisasjoner er trygge
– for alle.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Kari Henriksen (A) [11:23:54 ] : Vi har hatt en debatt her
der man på én måte har vært opptatt av de konkrete tiltakene som
vi snakker om i dag, og på en annen måte vært opptatt av det helhetlige
likestillingsbildet, som flere høringsinstanser har pekt på, og
som har vært viktig for oss i Arbeiderpartiet når vi skal utforme
en likestillingspolitikk som også ivaretar seksuell trakassering
på en bedre måte.
En av de sakene som har versert
på Stortinget i denne sesjonen, har vært regjeringa som har forenklet
bort det viktigste redskapet vi har for å kartlegge likestillingsproblematikken
på arbeidsplasser. Jeg vil gjerne be ministeren redegjøre for Stortinget
litt om hva som var årsaken til at en forenklet bort rapporteringsplikten
i innstillinga om forenkling av regelverk for bedrifter.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:25:00 ] : Det er viktig
for oss å sørge for at mindre bedrifter, som brukte mye ressurser
på å rapportere om likestilling, heller bruker tiden sin på å arbeide
aktivt for likestilling. Vi er mer opptatt av handling, å sørge
for at det faktisk ikke skjer seksuell trakassering og brudd på
likestilling på arbeidsplassen, enn at man skal rapportere om det.
Men nå er regjeringen i full gang
med å utrede – og sende på høring – aktivitetsplikten, som jeg vet
at representanten er godt orientert om. Og vi vil komme tilbake til
Stortinget med et forslag om hvordan arbeidsgiverne skal settes
bedre i stand til å ivareta likestillingsperspektivet, samtidig
som man også sørger for at det er ubyråkratiske og kostnadseffektive
tiltak.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [11:26:04 ] : Som saksordfører med
et ønske om å få til et best mulig forlik, slik at vi som politikere
viser at vi faktisk stiller oss i fremste rekke for å stoppe seksuell
trakassering, opplevde jeg en samarbeidsvillig komité, men også
et arbeid der departementet holdt tilbake med hensyn til å få til
enda flere og bedre tiltak. Mye handlet kanskje om økonomi, for
jeg håper ikke det handlet om ministerens vilje og holdninger.
Jeg ble litt alarmert da ministeren
så tidlig inntok NHOs syn i denne saken, og jeg synes heller ikke
at hun da hun var kulturminister, var særlig handlekraftig overfor
kulturlivet, hvor metoo-bevegelsen startet. De har bedt om hjelp
på mange forskjellige måter, og jeg mener at dette er det området
vi i hvert fall må ta tak i nå. Jeg lurer på om ministeren er enig
med meg i at i kulturlivet er det litt særskilte tilstander, hvor
man kan skylde mye på arbeidsgiver, og jeg lurer på om ministeren
har tenkt (presidenten klubber) å se på det.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:27:29 ] : Ja, det første
jeg gjorde som barne- og likestillingsminister var jo nettopp å
invitere til en stor innspillskonferanse for veldig mange bransjer,
for jeg ville ha konkrete tiltak. Det fikk jeg. Jeg inviterte også
alle partiene på Stortinget til å komme på mitt kontor for å diskutere
hvordan vi sammen kunne stille oss bak et forslag som alle kunne
leve godt med. Derfor er jeg veldig glad for at komiteen har samlet
seg om i hvert fall tre forslag. Jeg tror det er et viktig signal.
Som kulturminister inviterte jeg
alle bransjene innenfor min portefølje til møte på kontoret for
å høre hva de gjorde selv. For det er til syvende og sist deres
eget ansvar – arbeidsgiverne, lederne i organisasjonene – å iverksette
tiltak, å forebygge, men også å slå ned på at det skjer. Det å endre
kultur tar tid, og det er ikke slik at det bare løses med mer penger.
Kulturlivet kom og ba om mer, 5 mill. kr tror jeg det var de ønsket,
for å slå ned på og arbeide mot seksuell trakassering – jeg tror
ikke det er så enkelt (presidenten klubber). Jeg tror det må til
andre tiltak, og det er jeg trygg på at de er godt i gang med.
Presidenten: Presidenten
må minne alle om taletiden på 1 minutt i replikkordskiftet.
Freddy André Øvstegård (SV) [11:28:51 ] : Vi i SV er så klart
veldig glad for at vi har fått gjennomslag for mange viktige tiltak
i dag, og takker for samarbeidet rundt det.
Men det trengs mange flere tiltak
for å bekjempe seksuell trakassering enn de vi får flertall for
i dag. Derfor opprettholder SV fem tiltak, bl.a. om å få seksuell
trakassering inn i HMS-bestemmelsen, slik at vi kan starte et systematisk
arbeid med verneombudene rundt omkring mot seksuell trakassering.
Flere fagforbund har etterspurt akkurat det, og oppropet «ikke på
menyen» fra hotell- og restaurantbransjen – ett av de mange – viser også
det sterke behovet for handling i arbeidslivet. Men regjeringspartiene
velger altså å stemme det tiltaket – og flere – om arbeidsliv ned.
Hvorfor er regjeringen med på å ha gode tiltak mot seksuell trakassering
i skolen, men ikke i arbeidslivet?
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:29:49 ] : Jeg har lyst
til å berømme SV for både initiativet og forslaget som de legger
frem, og, ikke minst, for den konstruktive samarbeidslinjen som
SV legger seg på i disse sakene. Grunnen til at regjeringspartiene
ikke ønsker å gå inn på forslaget knyttet til HMS, er at arbeidsmiljøloven
allerede fastsetter et forbud mot alle former for trakassering og
annen utilbørlig opptreden i lovverket i dag, og vi mener derfor
at det er ivaretatt på en god måte. Jeg understreker igjen at det
er den enkelte arbeidsgiver som har ansvaret for risikovurdering
og nødvendig oppfølging av sin virksomhet. Det ansvaret er det viktig
at vi understreker, og jeg mener at det forslaget som SV da stemmer
for i dag, er veldig godt ivaretatt i lovverket slik det er.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:31:05 ] : Regjeringen har i
sin plattform at de har en nullvisjon for marin forsøpling, og det
er veldig bra. Kristelig Folkeparti støtter fullt ut opp om det,
for plasten er en trussel mot livet i havet.
Men vi vil også utfordre barne-
og likestillingsministeren og regjeringen – og for så vidt Stortinget
også – til å ha en nullvisjon for seksuell trakassering, fordi det utgjør
en trussel mot likeverdet mellom menn og kvinner.
Nå har vi altså behandlet disse
Dokument 8-forslagene, og vi er blitt enige om fire forslag. Men
ser statsråden for seg, hvis hun deler Kristelig Folkepartis tanker
om en nullvisjon, at det må flere tiltak til? For det er vel ikke
slik at det er Stortinget og det Stortinget har foreslått, som skal
være sluttstreken og den røde streken? Jeg håper at regjeringen
også har ambisjoner om å komme tilbake med flere tiltak som kan
få oss i riktig retning.
Morten Wold hadde her overtatt
presidentplassen.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:32:09 ] : Jeg har lyst
til å takke Kristelig Folkeparti for den konstruktive tilnærmingen
de har til dette samarbeidet, og forståelsen Kristelig Folkeparti
har for at dette er kompliserte saker.
Når vi er opptatt av å ivareta rettssikkerheten
både til den som varsler, og til den det blir varslet om, krever
det arbeid. Jeg tror alle forstår at metoo-saken har gitt oss en forståelse
for at vi aldri kan slå oss til ro med at vi har gjort nok. Vi må
alltid bli bedre, og vi må alltid jobbe systematisk med dette.
Jeg tror at et veldig viktig tiltak
er å styrke seksualundervisningen i skolen. For dette handler om
å gi elevene og barna våre forståelse av grensesetting, av egen
seksualitet og av hva som faktisk ikke er lov å gjøre mot en annen.
Det handler om menneskeverdet. Det handler om respekten for hverandre.
Derfor er jeg glad for at Kunnskapsdepartementet nå stiller Utdanningsdirektoratet spørsmål
om å komme tilbake til hvordan vi kan ivareta en styrket seksualundervisning
på en best mulig måte, og iverksette dette i skolen.
Seher Aydar (R) [11:33:35 ] : Tall fra Statens arbeidsmiljøinstitutt
viser at over 120 000 arbeidstakere opplever seksuell trakassering
på jobb en eller flere ganger i måneden. Forskningen fra Fafo viser
at flere av dem som har blitt utsatt for trakassering på jobb, sier
at de få psykiske problemer av det, og de vurderer å slutte i jobben.
Vi vet at omfanget er stort, det har vært mange opprop fra ulike
bransjer, men likevel velger regjeringspartiene ikke å støtte forslag
som går direkte på arbeidsliv.
Så mitt spørsmål er: Hva vil regjeringen
gjøre for å bekjempe seksuell trakassering i arbeidslivet? Jeg vil
understreke at jeg ikke spør om hvem andre som har ansvar for å
gjøre noe, men hva regjeringen skal gjøre.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:34:23 ] : For det første
er det enhver statsråds ansvar å følge opp dette på sitt felt.
Jeg tror det er veldig avgjørende
at partene i arbeidslivet tar dette på største alvor. Der vet jeg
at dette er et tema, og at man nå er i gang med å lage en ny veileder
eller i hvert fall informasjon om hvilke retningslinjer man skal
ha, hvordan man skal følge opp slike saker, og hvilken plikt man
har som arbeidsgiver til å følge opp.
Jeg tror at informasjon og kunnskap
om dette er veldig viktig. Samtidig er det viktigste som har skjedd,
metoo-kampanjen; Den har gjort noe med holdningene våre. Nå er det
forståelse for at når en medarbeider kommer og melder om en sak,
skal det ikke lenger bare harseleres bort eller man skal bruke maktkamp
som et argument for ikke å ta tak i det. Jeg tror arbeidsgivere
nå har en helt annen tilnærming til dette, og at vi kommer til å
se stor endring – at det har blitt et før og et etter metoo.
Presidenten: Replikkordskiftet
er dermed omme.
Kari Henriksen (A) [11:35:48 ] : Jeg vil først fortsette på
det som representantene fra de to partiene Rødt og SV har vært inne
på, at det som skjer i stortingssalen i dag, er en seier for de
mange kvinnene som har stått fram. I metoo-kampanjen sto kvinner
over hele verden fram, de reiste seg og sa at nok er nok. Mange
kvinner gjorde det, med stor risiko for egen framtid. Det er vel verdt
å lytte til kvinner som reiser seg. Det har vi sett eksempler på
før. Når det gjelder vold og overgrep, retten til utdanning og retten
til jobb, til eiendeler og til makt – kvinner har sagt at de finner
seg ikke lenger i å være undertrykt.
Derfor er en helhetlig likestillingspolitikk
så utrolig viktig. Jeg er så glad for at de som kom på høringen, nesten
samstemt i sine høringssvar pekte på de tiltakene som forelå i saksframstillingen.
Men samtidig pekte de på at den helhetlige likestillingspolitikken
hadde store mangler. Derfor burde også regjeringa i sin politikk
være mer opptatt av, mener jeg, å få på plass flere virksomme likestillingstiltak.
Det er liksom ikke bare å si, mener jeg, at vi ikke er i front i
likestillingsarbeidet lenger, men vi holder på med det. Vil vi være
i front, må vi handle. Vil vi ha en politikk som skal gjøre noe
med likestillingsarbeidet, må vi være proaktive og aktive og sørge
for at ting skjer.
Det er heller ikke sånn at de forslagene
som ligger her i dag, ikke har vært fremmet før – faktisk har en
god del av dem tidligere blitt nedstemt av regjeringa. Men denne
gangen er de altså blitt slept etter skoene inn i stortingssalen,
der vi skal vedta et av disse forslagene. Når vi også ser at de
ikke kunne vedta det for 2019, men måtte finne på å utsette det
og forhandle om det fram til 2020, må en kunne tillate seg å spørre:
Hvor er handlekraften til regjeringen når det gjelder likestillingspolitikk?
Lavterskeltilbud ble vedtatt utredet
for to år siden – nå sier ministeren at vi må ha mer tid til utredning
– to år siden. Styrket seksualundervisning er foreslått før. Når
det gjelder styrking av LDO, Likestillings- og diskrimineringsombudet:
Arbeiderpartiet styrker det hvert år, regjeringa gjør det ikke.
Spørsmål i Elevundersøkelsen om seksuell trakassering foreslo vi
– sammen med Kristelig Folkeparti – i forbindelse med likestillingsmeldingen,
Meld. St. 7 for 2015–2016. Det ble nedstemt.
Men jeg skal være den første til
å være glad for at vi nå får på plass et virksomt tiltak. Så får
jeg bare leve med at når det gjelder arbeidsmiljø og arbeidsforhold,
har vi i hvert fall en lang vei å gå også når det gjelder seksuell
trakassering.
Freddy André Øvstegård (SV) [11:39:11 ] : Jeg må igjen understreke
at vi i SV er veldig glad for at vi har kommet fram til dette, og
jeg vil også gi en stor takk til alle dem som har satt karriere
og arbeidsliv på spill og virkelig satt denne saken på dagsordenen
en gang for alle. Det har vært avgjørende, og det viser at når folk
der ute organiserer seg og tar opp saker, kan det også føre til varige
endringer.
Men så har vi i denne debatten sett
en del eksempler på de manglende ambisjonene regjeringen dessverre har
i dagens likestillingspolitikk. En del av debatten som stadig vender
tilbake, er dette evige spørsmålet om utredninger av tiltak vi alle
burde være enige om er nødvendige nå. Saken om lavterskelhåndheving
mot seksuell trakassering er det store eksemplet på det.
Jeg synes egentlig at statsråden
i sitt innlegg slapp katta litt ut av sekken når det gjelder hvorfor
dette tar så innmari lang tid å få til. Statsråden peker på at det
er så komplisert, det handler om innsigelser og reservasjoner knyttet
til å innføre dette, og at vi derfor nå må utsette enda et år å
innføre et så viktig tiltak. Men dette spørsmålet er godt utredet
– det må vi en gang for alle kunne slå fast. Skjeie-utvalget fra
2012 er ett eksempel på en klar og tydelig anbefaling om at dette
må vi innføre. Siden har FNs kvinnekomité anbefalt oss å gjøre det.
Vi har altså fått beskjed fra FN om å innføre det, vi har fått beskjed
fra Likestillingsombudet om å innføre det, på høring i denne komiteen
fikk vi tydelig beskjed fra samtlige høringsinstanser – bortsett
fra NHO – om å innføre det, og metoo-bevegelsen har så til de grader
satt dette på dagsordenen.
Saken må da være inderlig klar nå,
men likevel må det nok en gang utsettes, det må nok en gang utredes,
slik som med så mange andre tiltak fra denne regjeringen på likestillingsfeltet.
Det synes jeg er veldig synd.
Så peker statsråden selv på det
store arbeidsgiveransvaret her. Ja, det er et arbeidsgiveransvar,
det er vi helt enige om, men det er også et politisk ansvar. Derfor
er det så leit at statsrådens parti og resten av regjeringen nå stemmer
ned eksplisitt å forankre seksuell trakassering i HMS-bestemmelsen
og sette i gang et systematisk arbeid med verneombudene, og ikke
minst også å kartlegge det i arbeidslivet for å finne ut hvilke
årsaker som ligger bak. Også det synes jeg er synd.
Nå har Stortinget vist at vi tar
grep, og jeg håper virkelig at vi også ellers får fortgang i likestillingspolitikken
i tiden framover.
Tone Merete Sønsterud (A) [11:42:24 ] : At representanten Hjemdal
fra Fremskrittspartiet åpner sitt innlegg med å kritisere Arbeiderpartiet
og beskylder oss for svartmaling, var vel ingen stor overraskelse.
Det gjør Fremskrittspartiet i nesten alle sine innlegg. Men når hun
så forteller oss at hun vil holde seg for god til småligheter i
debatten, og fortsetter med å angripe SV og kobler inn en gammel
sak som har absolutt ingenting – og jeg understreker: ingenting
– med seksuell trakassering å gjøre, og det i Stortinget, så er
det vel vanskelig å se at det er mulig å legge seg på et noe særlig
lavere debattnivå.
Representanten Ørmen Johnsen gjorde
en visitt til representanten Henriksen i sitt innlegg og var tydeligvis noe
fornærmet over at Arbeiderpartiet mente at regjeringspartiene gjør
for lite, at det tar for lang tid, og at det utsettes. At representanten
mener det, er greit. Men når hun legger til at Arbeiderpartiet med
dette ødelegger noe av saken, blir vel det å skyte litt over mål.
Arbeidet mot seksuell trakassering
er viktig, og derfor er Arbeiderpartiet i dag med på flere gode
forslag som ville ha styrket arbeidet med denne saken, fra i dag.
Vi synes det er synd at saken tar for lang tid og utsettes, men
det får vi da – ser det ut som – ta til etterretning.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [11:44:09 ] : Jeg tenker at likestilling
handler da om menn – vi har snakket mye om kvinner her i dag, men
jeg har bare lyst til å si at seksuell trakassering også handler
om menn. Det må vi ikke glemme. Vi skal ha en debatt om likestilling
senere, og da får vi virkelig anledning til å ta opp tiltak og ha en
diskusjon om det.
Jeg tenker at det viktigste signalet
her fra talerstolen i dag er at vi kan enes om noe som vil sette
varige spor. Det er at vi skal ha et lavterskeltilbud for håndhevelse, det
er at vi skal gi ombudet myndighet til oppreisning og erstatning.
Det er kanskje det aller viktigste, og så skal vi jobbe med veiledning
og hjelpetiltak. Når det tar noe tid, tenker jeg at ja, utålmodighet
er veldig bra, og utålmodige skal vi være. Men jeg er også opptatt
av at de lovforslagene som vi skal vedta her, har en god forankring, at
de skal på høring og være riktige.
Så er det slik at handlingsplaner
og arbeid mot seksuell trakassering ikke er nytt. Som rektor jobbet
jeg med dette allerede i 2003, og da hadde vi mange handlingsplaner.
Så det er ikke noe nytt, men metoo-kampanjen har satt fart i det
og satt det på dagsordenen på en annen måte.
Dette er min første debatt som komitéleder,
og jeg tenker at det er en symbolsak at den har handlet om seksuell
trakassering, og jeg er veldig glad for den debatten som har vært.
Selv om vi har vært litt uenige, kan jeg berolige Arbeiderpartiet
med at det skal litt mer til før jeg blir fornærmet.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:46:21 ] : Jeg har lyst
til å understreke at regjeringen er godt i gang med å se på forslaget
om et lavterskeltilbud, men det er viktig for oss at det er gode
forslag vi peker på når vi skal fremme det for Stortinget. Samtidig
er det sånn at det å gi myndighet til å ilegge oppreisning og erstatning
i enkle saksforhold heller ikke vil være en automatisk konsekvens
av at nemnda får myndighet til å håndheve saken, for nemnda må ha
håndhevingskompetanse for å kunne ilegge oppreisning. Det har man
ikke i dag. De må ha myndighet til å kunne konstatere lovovertredelse
for i det hele tatt å kunne vurdere oppreisning. Derfor er denne
saken mer komplisert enn som så. Det er ikke slik at fordi vi har
blitt anbefalt å gå for dette forslaget, kan vi uten videre fremme
det på Stortinget. Jeg ber om forståelse også fra Stortingets side
for at selv om man har ønsket å få seg fremlagt et forslag fra regjeringen,
så skal forslaget være godt utredet og begrunnet – vi må vite at
dette er et forslag som vil ivareta ofrene og også ivareta rettssikkerheten
for dem det meldes og varsles om, på en god måte.
Så har jeg lyst til å si at i dag
samler Stortinget seg om viktige forslag. Vi står sammen, og Stortinget
og regjeringen sier tydelig at seksuell trakassering ikke er akseptabelt.
Vi iverksetter tiltak for å forebygge, nemlig gjennom å styrke seksualundervisningen
i skolen. Vi styrker veilednings- og hjelpetilbud for de ofrene
som er utsatt for seksuell trakassering, og vi sørger for å avdekke
omfanget i skolen.
Da hadde jeg forventet at Arbeiderpartiet
fremfor å gå på autopilot og komme med den samme reglen om at dette
er en regjering som ikke er opptatt av likestilling, heller prøvde
å løfte blikket litt og vise alle der ute som har stått frem med
sine historier, som har opplevd seksuell trakassering, at her står
politikerne i Norge sammen og skal jobbe videre for å slå ned på
seksuell trakassering, forebygge at det ikke skal skje, og står sammen
om tiltak som vil virke.
Det er viktig å understreke også
for meg at det ikke er over med dette. Vi skal kontinuerlig jobbe
med å motarbeide holdninger som viser at man ikke har respekt for hverandre.
Men jeg hadde håpet at Arbeiderpartiet for en gangs skyld kunne
være konstruktiv i en så viktig sak, og heller løfte frem det positive
i det som nå skjer, og som Stortinget stiller seg bak.
Presidenten: Representanten
Kari Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Kari Henriksen (A) [11:49:41 ] : Jeg er så glad når statsråden
viser engasjement. Jeg skulle bare ønske hun hadde brukt det på
likestilling istedenfor på Arbeiderpartiet.
Det som er viktig i denne saken,
er at Arbeiderpartiet har vært foroverlent. Vi har foreslått en
masse ting, og vi har dratt regjeringa etter hårene for å få på
plass likestillingstiltak. Vi hadde bl.a. i forrige sesjon, sammen
med Kristelig Folkeparti, en hel pakke som regjeringa egentlig ikke
ønsket, der daværende statsråd motvillig måtte gå med på ganske
mange forslag.
Så jeg vil si med stor glede at
Arbeiderpartiet skal jobbe for bedre likestilling. Vi skal kjempe
for kvinnene der ute som står opp, med risiko for sin egen framtid,
og jeg ønsker av hele mitt hjerte at regjeringa kan gjøre det samme.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.