Tore Hagebakken (A) [12:06:10 ] : Brukerstyrt personlig assistanse,
forkortet BPA, ble rettighetsfestet fra 1. januar 2015, etter mange
års innsats og kamp, vil jeg si, fra funksjonshemmedes organisasjoner.
I løpet av de siste månedene har det kommet ulike evalueringsrapporter
om utviklingen av BPA etter rettighetsfestingen. Helse- og omsorgsdepartementets
egen evaluering er utført av Rokkansenteret, og her sies det bl.a.:
«Vår konklusjon er at rettighetsfestingen
så langt kan karakteriseres som en betinget suksess. Den er en betinget
suksess vurdert opp imot konkrete målsettinger som myndighetene
har til rettighetsfestingen, ikke minst til likebehandling, men
også sett på bakgrunn av utviklingen i antall brukere, i antall
kommuner med BPA-brukere og utviklingen i antall klagesaker.»
Også KS har gjort en evaluering
av BPA, som bl.a. påviser at det er ulike forventninger til innhold
og organisering av BPA mellom kommuner og personer som har søkt
BPA, og organisasjoner som representerer målgruppen. Videre har
det kommet erfaringsrapporter fra flere organisasjoner av funksjonshemmede,
som viser at organisasjonenes og deres medlemmers forventninger til
BPA ikke er innfridd med den praksis som i dag utføres.
En av disse erfaringsrapportene
er utført av Norges Handikapforbund. En spørreundersøkelse blant
medlemmer som er innvilget BPA-tjenester både før og etter rettighetsfestingen,
påviser utviklingen. Denne erfaringsrapporten viser at antallet
personer som er innvilget BPA, har gått ned etter rettighetsfestingen,
og at timetallet som personer er innvilget, også er redusert. Videre
viser denne erfaringsrapporten noen utviklingstrekk som vi må ta
på stort alvor, i lys av Stortingets forutsetninger da rettighetsfestingen
ble vedtatt.
Det kan se ut til at den kommunale
kontrollen med hva den enkelte arbeidsleder bruker innvilget timetall til,
har økt. Ifølge denne erfaringsrapporten er det 60 pst. som etter
rettighetsfestingen mener at kommunene begrenser hvordan den enkelte
kan bruke sine tildelte timer, og at kommunene vil bestemme hvilke
oppgaver BPA-brukeren skal bruke assistenten til. Blant dem som
var innvilget BPA før rettighetsfestingen, var det 48 pst. som opplevde
slike begrensninger, altså en forskjell på 12 prosentpoeng.
Erfaringsrapporten viser også at
det er svært mange som klager på første vedtak. Blant de 245 medlemmene i
Norges Handikapforbund som svarte på spørreskjemaet, var det 31 pst.
som svarte at de måtte klage på vedtaket. Det er også kjent at fylkesmennene
ved første gangs klagebehandling opphever – eller mer sjeldent omgjør
– de kommunale vedtakene i faktisk mer enn 40 pst. av sakene.
En rapport fra Helsedirektoratet
utført av Rambøll i 2010 viste at BPA var viktig for utdanning og
arbeid. Det kommer fram i den rapporten at blant BPA-brukere over 18
år var det adskillig større andel med fullført universitets- eller
høgskoleutdannelse enn blant funksjonshemmede for øvrig. 33 pst.
av BPA-brukerne hadde universitets- eller høgskoleutdanning, mot
23 pst. blant funksjonshemmede generelt. I erfaringsrapporten er
det dessverre også historier om personer som måtte avslutte studier
fordi de ikke har fått nødvendig antall BPA-timer. Som vi alle vet,
er utdanning sjølsagt avgjørende for mulighetene til arbeid.
Jeg synes det er grunn til å minne
om at da Stortinget vedtok BPA-retten, uttalte en enstemmig helse-
og omsorgskomité:
«Komiteen støtter regjeringens visjon
om et samfunn der alle kan delta, og deler synet på brukerstyrt personlig
assistanse som et bidrag til å nå målet om et aktivt og mest mulig
uavhengig liv for personer med funksjonsnedsettelse. Komiteen viser
til at brukerstyrt personlig assistanse er en alternativ måte å organisere
tjenestene praktisk og personlig bistand (…) på for personer med
nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand i dagliglivet,
både i og utenfor hjemmet. Brukeren har rollen som arbeidsleder
og påtar seg ansvar for organisering og innhold ut fra egne behov.
Innenfor rammen av vedtaket og reglene for arbeidslivet kan brukeren
styre hva assistenten skal gjøre, og til hvilke tider og hvor assistansen skal
gis. Arbeidslederrollen gir brukeren innflytelse over egen livssituasjon.
Målet er å bidra til at brukeren får et aktivt og mest mulig uavhengig
liv til tross for funksjonsnedsettelsen.»
Videre uttalte komiteen:
«Komiteen vil understreke viktigheten
av tydelige retningslinjer, slik at ordningen blir så lik som mulig
i kommunene.»
Evalueringsrapportene som er presentert,
tyder på at vi ikke har kommet dit som intensjonene fra Stortinget var,
og at det heller går feil veg. Det sentrale spørsmålet er om vi
har etablert de nødvendige og riktige virkemidlene som skal til
for å oppnå Stortingets intensjon og vedtak. Jeg vet at det pågår
en debatt i og blant funksjonshemmedes organisasjoner og leverandører
av BPA om hva som er nødvendige tiltak for at BPA skal bli et godt
virkemiddel for å oppnå sjølstendighet og samfunnsdeltakelse for
personer med nedsatt funksjonsevne.
Jeg synes det er mange grunner til
å fokusere på hvordan BPA praktiseres og fungerer for dem den er
til for, snart tre og et halvt år etter at Stortinget gjorde sine
vedtak rundt rettighetsfesting – derfor denne interpellasjonen.
Jeg har ikke klare svar på hva som er de beste løsningene, men ønsker
dialog med alle som ser situasjonen som brukere, og – jeg vil legge
til – de som er myndigheter i denne sammenhengen. Så hvordan mener
statsråden at BPA-retten bør forvaltes, og hvilke virkemidler mener
hun må til for å oppnå Stortingets intensjon med denne rettigheten?
Statsråd Åse Michaelsen [12:13:31 ] : Ordningen med brukerstyrt
personlig assistanse, altså BPA, er en ordning som engasjerer mange.
Det er bra. Det store engasjementet gjør at vi får diskutert vanskelige
problemstillinger på en god måte. Er det en ordning som har vært
mye diskutert den siste tiden, er det BPA-ordningen.
Jeg vet at BPA betyr mye for dem
som har en ordning som fungerer bra, og det er enda flere som ønsker
seg en BPA-ordning ute i kommunene. En bruker som fikk BPA samtidig
som vedkommende gikk av med pensjon, sier ifølge evalueringen at
«ordningen er av uvurderlig betydning
for at jeg kan fortsette å leve et aktivt liv med frihet til engasjement
i samfunns? og organisasjonsliv. Jeg kan gjøre egne valg i dagliglivet,
og slipper i langt mindre grad å be om hjelp, – noe som styrker
selvfølelse og selvbilde, samt gir en viss frihet og handlingsrom
i eget liv.»
For en som har nedsatt funksjonsevne
og stort behov for bistand, betyr BPA mye for muligheten til å jobbe,
ta utdanning og leve et aktivt og selvstendig liv. I kommunene der
de virkelig evner å ta i bruk BPA-ordningen i samarbeid med brukerne,
gir dette mestring og muligheter. Det var nettopp det som var begrunnelsen
for å rettighetsfeste denne ordningen – ønsket om å sikre mennesker
med stort behov for praktisk bistand bedre muligheter til å ta ansvar
for eget liv og velferd.
Jeg forstår veldig godt at personer
med nedsatt funksjonsevne ønsker de samme mulighetene som alle andre
til å leve et aktivt liv. Jeg mener vi skal strekke oss langt for
å oppnå dette. Samtidig møter man en vanskelig problemstilling,
som blir stadig viktigere når det blir stor knapphet på ressurser,
nemlig hvor langt den offentlige hjelpeplikten skal strekke seg.
Her er vi ved det som er kjernen i debatten rundt BPA-ordningen:
Hva er BPA-ordningen i dag? Men ikke minst: Hva bør den være?
Jeg har fulgt debatten over tid.
Vi har vært på ulike arrangementer for å lytte til brukerne og organisasjoner. Vi
får brev og e-poster fra brukere, pårørende og andre interessenter,
som forteller om gode og også dårlige erfaringer med BPA. Vi har
også fått rapporter om rettighetsfestingen fra ULOBA, Norges Handikapforbund
og KS. Vi får godt innsyn i hvordan virkeligheten ser ut gjennom
følgeevalueringene, rapportene og innspillene.
Oppfatningene er mange og sprikende.
ULOBA forteller om store forventninger til rettighetsfestingen som ikke
er innfridd, og om en ordning som ikke fungerer som det likestillingsverktøyet
som Independent Living-bevegelsen har kjempet for. Norges Handikapforbund viser
til at det er stor avstand mellom ordningens intensjoner om likestilling
og samfunnsdeltakelse og den virkeligheten som funksjonshemmede
møter. De mener at utviklingen går i gal retning etter rettighetsfestingen,
og at assistansebehovene på mange viktige områder ikke blir dekket.
KS mener at norske kommuner strekker seg langt for å innfri rettighetene
i BPA-ordningen og viser til at de aller fleste søknadene om BPA
innvilges.
Departementets følgeevaluering viser
at de fleste brukerne er fornøyd med BPA-ordningen. De mener at ordningen
bidrar til samfunnsdeltakelse og selvstendighet, men flere opplever
det som krevende å være arbeidsleder. Den viser også at flere brukere
ønsker seg flere timer, og at for lavt timetall medfører mindre
mulighet til å innfri mål om mer samfunnsdeltakelse og -aktivitet.
Jeg pleier å si at desto mer kunnskap
vi har om BPA-ordningen, desto bedre grunnlag har vi for å ta de
riktige grepene for å sikre personer med nedsatt funksjonsevne aktive
og selvstendige liv. Samtidig må jeg erkjenne at det er utfordrende
at rapportene og tilbakemeldingene tegner et så vidt uklart bilde
av dagens situasjon. Samtidig viser virkelighetsbeskrivelsen at
det et sted på veien har oppstått et forventningsgap mellom nasjonale
forventninger og de lokale forpliktelsene. BPA-ordningen er en måte
å organisere allerede tildelt tjeneste på. Det er et viktig moment.
Ordningen er ikke en tjeneste i seg selv, og den utløser ingen rett
til andre tjenester enn dem brukeren for øvrig ville hatt krav på.
Norges Handikapforbund skriver dette
om at tildeling av timer til BPA-ordningen skal tilsvare de tjenestene
man hadde forut for en BPA-ordning:
«Det hadde vært uproblematisk dersom
det var slik at de tradisjonelle tjenestene eller de tjenestene personen
fikk før BPA oppfylte behovene til å delta i samfunnet. Men alle
vet at de tradisjonelle tjenestene gjør det i veldig liten grad.»
Når man bygger opp noe rundt eksisterende
tjenester, vil rammene rundt disse tjenestene fremdeles bestå, f.eks.
de rettslige rammene rundt sosiale tjenester eller helse- og omsorgstjenester.
Dette innebærer bl.a. at kommunene ikke har plikt til å tilby tjenester
utenfor kommunen. Dermed kan det bli vanskelig for brukerne å ta
med seg BPA-assistenten på hytta, til et studiested i en annen kommune
eller på andre aktiviteter som ligger utenfor kommunegrensen. Det
betyr også at forsvarlighetskravet vil kunne påvirke hvem som kan
få en BPA-ordning, og hvilke tjenester og behov som kan legges inn
i en slik ordning. Dermed er det viktig at vi ser på hvilke rammer
vi ønsker skal omgi ordningen. Dette vil igjen gi noen svar på spørsmålene
jeg nevnte innledningsvis, nemlig hva BPA-ordningen er i dag, og
hva den bør være.
Så ønsker jeg også å nevne dette
med klager til Fylkesmannen, som representanten her tar opp. Jeg
vil først og fremst understreke at det er bra at brukerne har adgang til
å klage, og at de bruker denne muligheten dersom de mener at de
ikke har fått de tjenestene de har krav på, eller at det er noe
feil med tjenestetilbudet. Dette er viktig fordi man gjennom klagesaksbehandlingen
får trukket opp rammene for og innholdet i rettigheten. Når representanten
viser til at disse tallene muligens ligger noe høyt, er det viktig
å huske at dette er en relativt ny ordning. Vi må derfor ha forståelse
for at det vil være behov for å avklare innholdet i rettighetsbestemmelsen,
og at noen kommuner kanskje tråkker litt feil til å begynne med.
På sikt vil klagebehandlingen hos Fylkesmannen trolig føre til en
mer lik praksis blant kommunene, slik at klagetallene ikke nødvendigvis
behøver å være et faretegn.
Det at vi har ulik behandling ute
i kommunene, er jeg ekstra opptatt av. Det er også den meldingen
jeg får når jeg reiser rundt og snakker med brukere. Når man snakker
på tvers, ut ifra hvilke kommuner man er i, opplever man at man
får forskjellige svar på forskjellige tilbud. Slik skal vi ikke
ha det.
Jeg har mottatt flere forslag fra
brukere, enkeltpersoner og organisasjoner om måter man kan endre
ordningen på, til det beste for brukerne. Norges Handikapforbund
mener rettigheten må utvides og styrkes. Likestillings- og diskrimineringsombudet
og ULOBA mener at BPA-ordningen må ut av helselovgivningen, og dette
er en av flere muligheter regjeringen og departementet nå vurderer.
Vi skal tegne opp en vei videre
for BPA-ordningen, men det er viktig at vi ikke forhaster oss. Vi
må ta de riktige grepene for å sikre at ordningen med brukerstyrt personlig
assistanse fungerer slik som vi ønsker at den skal gjøre.
Tore Hagebakken (A) [12:21:48 ] : Takk til statsråden for svaret.
Jeg er enig i at dette er en ganske sammensatt tematikk. Statsråden
fokuserer på at vi må finne ut hva denne ordningen skal være, men
jeg vil vel si at vi langt på veg har sagt noe om det, både i lovverk
og ellers. Statsråden sier at vi skal tegne opp en veg framover,
og bruke tid på det, men vi kan ikke bruke for lang tid.
Mitt formål er ikke å kritisere
den ene eller den andre part for at BPA-retten er – så langt – en
«betinget suksess», for å bruke departementets egne ord. Mye kan være
krevende av ulike grunner. Jeg vil allikevel, sjøl om det sitter
langt inne for en som har vært ordfører i mange år, reise spørsmål
om den statlige styringen med kommunene må styrkes, på flere måter,
på dette feltet for å virkeliggjøre Stortingets intensjoner – og
det uavhengig av hvilken kommune en bor i når en trenger BPA-ordning.
Her er Fylkesmannens rolle og myndighet viktig.
Vi har det jeg vil kalle et sterkt
lovverk, som er presisert gjennom rundskriv. Likevel er mange av
avslagene på søknad om BPA av en slik art at kommunene det gjelder
må være klar over at de er lovstridige, mener Norsk Forbund for
Utviklingshemmede, NFU, som jeg, sammen med Norges Handikapforbund,
har hatt dialog med om dette. I klagesaker har Fylkesmannen myndighet
til å sette vedtak til side og be kommuner om å rette seg etter
merknader fra Fylkesmannen. Men Fylkesmannen kan også omgjøre vedtak,
noe det er langt mer sjelden at fylkesmennene gjør. Når kommunens
vedtak oppheves av Fylkesmannen, betyr det at kommunen må fatte
nytt vedtak, og det er nærmest blitt slik at den som holder ut lengst,
er den som vinner saken, hevder NFU. Dette må vi gjøre noe med.
Jeg vil gjerne høre statsrådens synspunkter på det.
I presseoppslag har min gode komitékollega
Erlend Larsen fra regjeringspartiet Høyre uttalt at regjeringa vil komme
med noe om BPA i løpet av høsten 2018. Er det det statsråden også
egentlig sier, eller er hun lenger ut i tid?
Etter det jeg får opplyst, har ingen
av de berørte organisasjonene blitt invitert til samtaler eller
en annen form for dialog med regjeringa eller med politisk ledelse i
Helse- og omsorgsdepartementet om dette. Så jeg etterlyser hvordan
statsråden har tenkt å involvere brukernes organisasjoner i sin
vurdering av hva som er viktige og nødvendige grep omkring utviklingen
av BPA.
Brukerorganisasjoner konstaterer
at lov og forskrift i en del tilfeller ikke ser ut til å være nok.
De har etterlyst forskrift for ytterligere å tydeliggjøre hva BPA
er, og hva kommunenes forpliktelser er overfor den enkelte bruker
som er innvilget BPA, slik at rettssikkerheten til den enkelte blir
sterkere. Vurderer statsråden forskrift?
Statsråd Åse Michaelsen [12:25:07 ] : Jeg er helt enig med
interpellanten i at nå har vi fått innspill fra de ulike organisasjonene,
brukere osv., og at vi også, når vi nå skal lande og se på hvilke
tiltak, hvilke ordninger som løser de utfordringene som vi er kjent
med her, skal ta med disse og se bredt på dette. Det betyr at jeg
ønsker å gjøre dette kvalitetsmessig bra, og – nå er vi i begynnelsen
av juni – jeg ønsker også å ha fortgang i det. For jeg er helt tydelig
på at jeg ser behovet for å innrette BPA-ordningen mest mulig mot
det behovet som brukerne har. I hvilken form det skal komme når
det gjelder rettighetsfesting, hvordan vi involverer Fylkesmannen,
og hvordan vi får kommunene sånn sett til å erkjenne det ansvaret
de har, må vi se på. Men jeg er helt overbevist om at et tverrpolitisk
storting, som også har fattet vedtaket, er i lag med oss når det
gjelder å klare å løse dette.
Så jeg kommer tilbake med sak på
dette når vi vet hvordan vi skal gjøre de nødvendige endringene,
den evalueringen som må til, og i fellesskap med Stortinget utarbeide
det som vil komme brukerne best mulig til gode.
Erlend Larsen (H) [12:26:43 ] : Jeg vil begynne med å berømme
interpellanten for å løfte en sak som betyr veldig mye for veldig
mange.
Jeg får stadig henvendelser fra
frustrerte funksjonshemmede som forteller at kommunen de bor i,
ikke tilbyr tilfredsstillende BPA-tjenester. Det er også mange kommuner
som ikke forstår hva BPA skal være, og gir et helt annet tilbud
enn det de funksjonshemmede ber om eller har behov for.
Brukerstyrt personlig assistanse
skal gi funksjonshemmede likestilte muligheter for å delta på skole,
i arbeid og på fritidsaktiviteter. Assistenten skal være brukerens
forlengede hender – alt etter hva den funksjonshemmede trenger bistand
til – slik at brukeren skal få mer og bedre styring på egen livssituasjon.
BPA er rett og slett et likestillingsverktøy som gir den funksjonshemmede
muligheten til å ta styring over sitt eget liv og til å delta på
alle samfunnets arenaer på lik linje med alle oss andre. BPA er
et viktig verktøy for den funksjonshemmede og gjør det mulig å studere
eller delta i arbeidslivet. Og som representanten Hagebakken fra
Arbeiderpartiet sa, har også funksjonshemmede en høyere «drop-out»-prosent
i skoleverket enn funksjonsfriske, noe som sannsynligvis har en
sammenheng med at de får for liten tilgang til assistenter – som
er særdeles beklagelig.
Organisasjonen Uloba og Norges Handikapforbund har
gjort hver sin undersøkelse som tyder på at funksjonshemmede får
for få assistenttimer, at de kun får assistanse til å dekke basisbehov,
samt at ordningen ikke gjør det mulig å ha en aktiv fritid eller
delta sosialt. Rapportene viser også at kommunene gir et veldig
ulikt tilbud. Dette er svært uheldig og ikke i tråd med intensjonene
bak ordningen. Enkelte kommuner misforstår hva BPA er, og løser
dette med hjemmehjelp. Funksjonshemmede er ikke pasienter – de har
bare ikke full bevegelighet.
BPA er en tjeneste hvor den funksjonshemmede
er arbeidsleder og har personalansvar. Det er en tjeneste hvor private
løsninger er vel så gode som kommunale. Det er heller ikke kommunen
som skal bestemme når og til hva assistenten skal brukes. Brukerstyrt
personlig assistanse betyr at den funksjonshemmede har egen fast assistent,
som han/hun har arbeidslederansvar for. Brukeren rekrutterer assistenten
selv og har ansvar for å lære han eller hun opp. Innenfor det tildelte
timetallet er det brukeren som bestemmer hvilke oppgaver assistenten
skal utføre, og det er brukeren som setter opp arbeidsplaner for
assistenten. Samlet gir dette større valgfrihet og uavhengighet
for den som har behov for tjenester.
Som følge av misforståelsen i enkelte
kommuner vil mange funksjonshemmede flytte ordningen ut av helselovgivningen.
De ønsker å tydeliggjøre at BPA-ordningen ikke er en helsetjeneste,
men et frigjøringsverktøy. Andre funksjonshemmede mener at det ikke
er noe galt med lovgivningen, men at det er praktiseringen av lovverket
som er utfordringen.
Det er kommunene som har ansvar
for å gi et godt BPA-tilbud. Da BPA-ordningen ble rettighetsfestet
i 2015, fikk kommunene 300 mill. kr for å kompensere for de økte
kostnadene. Året etter økte tilskuddet med 205 mill. kr. Dette er
penger som skal gjøre hverdagen bedre for de funksjonshemmede, noe
kommunene bør respektere. For å understreke dette sendte helse-
og omsorgsministeren et brev til alle landets ordførere i 2017, der
han oppfordret kommunene til å gi de funksjonshemmede den tjenesten
de skal ha.
Det er dessverre flere kommuner
som gir avslag på søknader om BPA, på tross av at det er åpenbart
at den funksjonshemmede fyller kriteriene som blir stilt. Dette fører
gjerne til at foreldrene, som har en høy belastning fra før, må
kjempe for å få en lovpålagt rett. Det er svært beklagelig og kritikkverdig
av de kommunene det gjelder. Det offentlige bør ikke slite ut funksjonshemmede og
deres pårørende, men støtte og hjelpe dem slik at de klarer seg
selv – slik BPA er ment å være. Den ekstraordinære belastningen
skaper store problemer for mange familier, mens kommunene som trenerer
søknadene, på sin side sparer betydelige beløp for hvert år som
går. Dette er svært betenkelig og så pass betenkelig at staten burde
vurdere å kreve tilbake beløpet kommunene har unnlatt å bruke på
de menneskene pengene er tildelt.
Jeg ser derfor fram til at statsråden
kommer tilbake med erfaringer, slik at vi kan se videre på hva vi
kan gjøre for å få til bedre BPA-løsninger for de funksjonshemmede.
Sylvi Listhaug (FrP) [12:31:07 ] : Jeg vil starte med å takke
representanten Hagebakken for å ta opp en veldig viktig sak. Det
var stor jubel i 2015, da denne ordningen ble lovfestet, blant alle
dem som er avhengige av hjelp for å kunne fungere normalt i samfunnet
– for å kunne ta utdanning, for å kunne være i jobb, for å kunne
komme seg ut av huset for å delta på fritidsaktiviteter og det som
vi, som greier oss selv, tar for gitt. Dette handler rett og slett
om en mulighet til å leve et liv.
Det er mange som kjemper en kamp
mot kommunen sin, som holder på med klagesaker, og som i mellomtiden
– i påvente av å få den hjelpen de trenger – må bruke venner, kjæreste,
ektefelle og familie for rett og slett å greie å ha et tilnærmet
normalt liv. Spørsmålet er hva alle dem som ikke har det, bruker.
Det er ganske åpenbart slik at en del av dem nok ikke får lov til
å leve et liv, slik som alle oss andre.
Jeg har møtt en av dem, Christi
i Vardø. Nå ble det dessverre mest fokusert på at jeg og representanten Hoksrud
ble skjelt ut av ordføreren – og det var vel egentlig et bilde på
hvordan Christi har blitt behandlet i denne kommunen. Det viktigste
i denne saken er rett og slett bildet av hvor forskjellig kommunene
behandler slike saker. Christi bodde i Bamble. Der fikk hun masse hjelp,
hun var fornøyd med det tilbudet kommunen ga, hun følte hun fikk
lov til å leve et liv, slik som alle andre. Hun møtte kjærligheten
i Vardø, flyttet dit med forsikringer om at hun skulle få hjelp
når hun kom dit. Først fikk hun ingenting, så fikk hun litt etter
hvert, men enda den dag i dag er det langt unna det nivået Christi
trenger for å kunne leve et godt liv uten at kjæresten og vennene hennes
må stille opp på alt.
Det viser hvilken forskjell det
er mellom kommunene, og jeg mener at slik skal det ikke være. Derfor
er jeg glad for at statsråden er så tydelig på at regjeringen vil jobbe
med å se på endringer av regelverket og følge opp denne saken, for
dette handler om at pleietrengende personer – som er handikappet,
som trenger hjelp for å få hverdagen til å gå rundt – skal kunne
leve et godt liv.
I mellomtiden, mens regjeringen
jobber med dette, er vi altså helt avhengige av at kommunene tar
sine innbyggere på alvor, at kommunene møter dem med respekt, og
at kommunene tar signal når Fylkesmannen gir beskjed om det. Saken
til Christi er et godt eksempel på det. Kommunen fikk tilbake beskjed
om at de måtte se på saken på nytt, og så langt har det ikke ført
til noe. Derfor håper jeg at alle som sitter i salen – og det er
flere partier som ikke er representert, det merker jeg meg – i etterkant
av dette gir beskjed til sine lokalpolitikere om at man må respektere
det lovverket som gjelder, og sørge for å ta ansvar for at innbyggerne
deres får det tilbudet de har krav på.
Dette handler om rettssikkerheten
til brukerne. Det handler om rettigheter som må sikres. Det er vi
nødt til å jobbe for både på lokalt nivå og på nasjonalt nivå, for vi
kan ikke ha det slik som det er nå.
Karin Andersen (SV) [12:34:56 ] : Nå er det flere som har vært
oppe her og sagt at sånn kan vi ikke ha det, og så lurer man veldig
på hva man skal gjøre. Det er ikke så mye å lure på. Det man må
gjøre umiddelbart, er å forskriftsfeste hvordan dette skal tolkes
i kommunene, slik SV har foreslått – og som Fremskrittspartiet og
Høyre har stemt ned. Så de forskjellene vi ser nå, kan man rette
på hvis man vil, men man har ikke villet.
I tillegg har man lagt så strenge
begrensninger på hvem som får, og knyttet det til helsetjenester
og utmålingen av dem. Alle som er oppe her, viser tydelig at de skjønner
at denne ordningen er noe annet enn det. Men der har man lagt inn
noen krav som gjør at en får for lite, og ikke det en trenger for
å kunne leve et sjølstendig liv.
Brukerstyrt personlig assistent
er et hjelpemiddel, ikke en helsetjeneste. BPA bør flyttes til folketrygden, slik
SV foreslår – at det blir en rettighet i folketrygden som betales
av staten og ikke er avhengig av hvilken kommune man bor i. Da slipper
man også unna alt det som statsråden var oppe her og sa – at den
ene lovgivningen er slik, og den andre er slik, og kanskje en ikke kan
ta med seg BPA når en skal utdanne seg et annet sted, eller en skal
gjøre et eller annet i en annen kommune eller et annet fylke. Da
blir disse problemene med det tekniske i lovverket borte.
Om man får en rullestol, kan man
selvfølgelig ta med seg den akkurat hvor man vil. Så er det klart
at det er avhengig av om man har en arbeidsavtale med assistenten som
inneholder dette. Det er altså på tide at brukerstyrt personlig
assistent blir en rettighet i folketrygden, slik som andre hjelpemidler
er det – for det er et hjelpemiddel det er.
Det handler ikke om å få nødvendig
helsehjelp, det handler om å kunne leve et sjølstendig liv, gjøre
de tingene som man ikke kan sjøl, fordi man har en funksjonsnedsettelse
som gjør at man ikke kan gjøre det vi andre gjør. Det handler om
å ha sjølbestemmelse i eget liv.
Jeg har fått henvendelser under
behandlingen av kommunelovsaken. Vi har lokalpolitikere som er valgt inn
i kommunestyret, men som må si fra seg vervet sitt fordi de ikke
får brukerstyrt personlig assistent som gjør at de kan fungere.
Det er da jeg ser litt hen til den debatten vi hadde i stad også,
der statsråden er oppe og sier at de som opplever å bli sviktet
i systemet og å ligge der og gråte og ikke få medisiner – eller
de som ikke får brukerstyrt personlig assistent – skal si fra sjøl.
Problemet er at det er nesten umulig for mange av dem.
Når det gjelder BPA, er det mange
som sier fra, men de blir ikke hørt. Det er det som er problemet.
De sier fra både lokalt og sentralt. Men i og med at regjeringen plent
har nektet å lage en forskrift som viser hvordan kommunene skal
praktisere dette, slik at rettighetene ikke blir redusert, i hvert
fall ut fra det nivået som er i dag, kommer dette til å fortsette,
fordi stortingsflertallet og regjeringen har lagt mest vekt på det
lokale sjølstyret i denne saken, ikke på rettighetene til dem som
trenger assistanse for å kunne leve et helt normalt liv og ta de samme
valgene i livet sitt som vi andre gjør.
Så jeg gjentar det: Regjeringen
kan umiddelbart lage en forskrift som viser hvordan dagens lov skal
tolkes, for alle kommunene – slik at vi blir kvitt denne forskjellsbehandlingen.
De kan selvfølgelig også legge inn andre regler for ordningen, slik
at den blir bedre og faktisk kan dekke det behovet som disse menneskene
har. Det kan de gjøre i høstens budsjett, og de kan også i høstens
budsjett foreslå å flytte hele ordningen over til folketrygden slik
at det blir en rettighet som til andre hjelpemidler, for det er
det dette er.
SV kommer til å foreslå det om igjen,
og jeg håper nå at de representantene fra regjeringspartiene som
har vært oppe her – og også Arbeiderpartiet, som har hatt ordet
i saken – er enig med SV i dette. For dette må gjøres. Vi trenger
ikke sitte og klø oss i hodet lenger for å finne ut hva vi skal
gjøre – vi vet hva vi kan gjøre. SV kommer til å foreslå det, og
jeg regner med at da blir det flertall for det neste gang vi tar
det opp.
Per Espen Stoknes (MDG) [12:40:00 ] : Jeg vil gjerne stille
Stortinget det samme spørsmålet som Mari Storstein stilte Bent Høie
i dokumentarfilmen hun lagde som student på dokumentarfilmlinjen
på Lillehammer: Hva er frihet for deg?
For meg som kan sykle og gå hit,
formidle mine tanker, forme demokratiet, studere hva jeg vil, jobbe
med det jeg ønsker, besøke min gamle mor, lage maten jeg vil ha,
når jeg vil, kunne gå til sengs når det passer meg, og komme inn
på alle utesteder fordi en trapp ikke hindrer meg, er det kanskje
vanskelig å se svaret. For meg kan slik frihet fort bli en selvfølge,
men for mange som trenger en BPA-ordning, er situasjonen en ganske
annen.
I dag ligger ordningen under helse
og omsorg og tolkes vidt forskjellig fra kommune til kommune – ja,
til og med fra bydel til bydel i Oslo av og til. I den ene kommunen
kan det legges til rette for at den med nedsatt funksjonsevne får
realisere seg selv, studere, reise ut av kommunen, være arbeidsleder
som styrer hverdagen, og til og med kommer inn på de tilrettelagte
utestedene når hen vil henge med venner en sommerkveld. I nabokommunen
kan man ende opp på institusjon, eller oppleve at man får en hjemmehjelp
med veldig knapt tilmålte timer. I den kommunen vil man bli isolert,
miste muligheten for selvrealisering. Politisk deltakelse vil bli
et fremmedord, og alt det andre som vi ser på som en selvfølge i
demokratiet, vil være en fjern drøm.
I Kristiansand kommune bor det 91 000 mennesker. Det
er faktisk like mange personer med nedsatt funksjonsevne som sier
de helst vil stå i jobb, som i hele Kristiansand kommune, men det
kan de ikke på grunn av manglende tilrettelegging, ifølge Bufdir.
Dagens BPA-ordning fører til at flere nordmenn sliter med psykiske lidelser
fordi vi som styrer landet, ikke klarer å se dem, ikke lytter ordentlig
og ikke greier å legge til rette for deres verdighet og deres frihet.
Hvordan i alle dager skulle du,
president, ha utført jobben fra presidentstolen om du hadde rullestol?
Du hadde ikke kommet deg opp dit uten assistanse, for selv ikke
maktens sal er tilrettelagt. Se for dere at Stortinget bare var
tilpasset fjellklatrere, slik at det var klatrevegg opp i Vandrehallen
istedenfor heis og trapper. Hadde ikke vi alle da fått problemer
med å utføre vår jobb? Ville vi kanskje da forstått hvordan personer
som blir funksjonshemmet, opplever møtet med samfunnet? Er det ikke
da vår fordømte plikt som folkevalgte å legge til rette for at folk
skal kunne fungere optimalt ut fra sine forutsetninger her i Norge?
Det er ingen som er tjent med at
folk faller utenfor samfunnet vårt, slik dessverre mange gjør i
dag. Folk faller utenfor til tross for at vi har forpliktet oss
til FNs rettigheter for funksjonshemmede, og vi har ikke et lovverk
som følger opp forpliktelsene vi har inngått. Da f.eks. Miriam Ibsen,
funksjonshemmet, flyttet fra hjemstedet til en annen kommune for
noen år tilbake, måtte hun slutte i politikken. Hun fikk avslag
på viktige hjelpemidler i den nye kommunen. Hvordan kan vi leve
med en ordning som gjør at Miriam, eller flere andre med nedsatt
funksjonsevne, sier de ikke kan delta i politikken lenger, fordi
de har flyttet fra en kommune til en annen?
La oss derfor gjøre BPA-ordningen
universell, og la oss følge opp den intensjonen vi alle er enige
om ligger i avtalen. Til det trenger vi et forpliktende lovverk
som følger opp våre lovnader, også til FN. Vi i Norge har en vei
å gå. Det første vi kan gjøre, er å se på om det er helse og omsorg
som er rett sted å ha BPA-ordningen, eller om det tvert imot er
dagens politikk som gjør folk syke. Da er kanskje nasjonale trygdeordninger
et bedre sted. Vi trenger iallfall flere som Mari, filmskaperen,
og Miriam, lokalpolitikeren, i samfunnet – folk som engasjerer seg, som
vil skape både film og politikk. Det minste vi da kan gjøre, er
å legge til rette for at de med en slik indre drivkraft til å delta,
kan få brukt den.
Tore Hagebakken (A) [12:45:19 ] : Først vil jeg takke dem som
har deltatt i debatten. Vi kunne gjerne ha vært flere, men jeg håper
allikevel at denne interpellasjonen – det var i hvert fall min hensikt
– skal være et lite bidrag til at denne viktige rettigheten blir
gjenstand for en skikkelig gjennomgang, slik at det vi faktisk har vedtatt
i Stortinget, og vi har hatt mange gode målsettinger, blir en realitet.
Slik jeg oppfatter denne evalueringen
som departementet har fått gjennomført, er det særlig dette med mangel
på likebehandling som løftes fram som en utfordring. Dette er en
sak som grunnleggende virkelig handler om folks frihet, men den
handler også om likebehandling. Når det er mangel på likebehandling,
kan en vanskelig se for seg at man får gjort noe med det uten at en
gjør noen nasjonale grep. Da er spørsmålet: Hvilke nasjonale grep
er da de beste?
Så har SV sin løsning her, men i
tillegg trekker også SV, som jeg gjorde, opp spørsmålet rundt dette:
Er det nødvendig med en forskrift – forskriftsfesting? Det er tydeligvis
slik at lovverket, som framstår som ganske så tydelig, og rundskriv
ikke er nok. Så jeg må igjen stille spørsmål til statsråden: Vil
hun være med på å vurdere en forskrift, eller hvordan ser hun på
det?
Så til Fylkesmannens rolle: Når
det blir runde på runde fordi Fylkesmannen opphever vedtaket, ikke
omgjør det, skal vi da gi Fylkesmannen flere fullmakter? Det er da
det rører ved gamleordføreren i meg, men «lell da gut!»: Bør vi
vurdere om Fylkesmannen på en eller annen måte skal få som oppdrag
i større grad rett og slett å omgjøre vedtak? Eller så går tida,
og dette er en ganske slitsom prosess, særlig for brukeren. Så jeg
vil gjerne høre en kommentar rundt det, slik at vi avbyråkratiserer dette
nå, for å bruke det uttrykket.
Jeg synes det jeg hører, lover godt,
og det som kommer hit til Stortinget, er forhåpentligvis ganske
fast i fisken og, for å bruke et moderne uttrykk, gjør en forskjell.
Statsråd Åse Michaelsen [12:48:22 ] : Jeg synes det har vært
en god debatt. Selv om ikke så mange har tatt ordet, synes jeg likevel
det har kommet fram mye bra og mange gode synspunkter. Jeg ble direkte
oppfordret av interpellanten med hensyn til om jeg også var villig til
å vurdere en forskrift. Ja, absolutt, jeg er villig til å se på
alt. For jeg tenker at vi skal få denne ordningen på stell, og det
har vært et tydelig ønske fra dette stortinget at dette er en ordning
som vi alle vil ha, og så er det å få kommunene med på laget. Jeg
tar på alvor alle forslag vi har fått inn i forbindelse med ordningen,
og som vi mener kan bidra til å gjøre ordningen så god som mulig.
Nå er regjeringen i denne vurderingsprosessen,
og jeg vil derfor ikke her og nå ta eksplisitt stilling til hvorvidt vi
vil følge opp innspillene fra Likestillings- og diskrimineringsombudet
om at BPA bør ut av helselovgivningen. Jeg tar også med meg interpellantens
andre synspunkter og også representanten fra SVs forslag, som også
var knyttet til forskriftsvurdering. Det er viktig for oss nå og også
en del av den debatten vi har hatt, å definere hva denne ordningen
skal inneholde når vi ser at kommunene ikke treffer, eller bevisst
eller ubevisst ikke ser det behovet som er i deres kommune.
Så må vi også være litt obs på at
den siste evalueringsrapporten, som nå ligger til grunn for vurderingene
våre, kom for kort tid siden. På den ene siden ser vi at BPA-ordningen
er en organisering av praktisk bistand, og dermed kanskje har en
naturlig tilknytning til helse- og omsorgstjenesten, men vi ser
også at en stor omlegging av ordningen nå kan ha potensial til å
påvirke etablerte ordninger som fungerer godt i dag. Så det er mange
hensyn å ta.
Men igjen, jeg tar med meg alle
innspillene. Nå skal vi sette oss ned og gjøre et stykke arbeid,
og så håper jeg at vi skal få Stortinget med på laget sånn at vi
kan lande BPA-ordningen på det området som den er ment å være, og
at den faktisk kan brukes til beste for brukerne der ute.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 6 er då omme.
Presidenten vil føreslå at sakene
nr. 7–9 vert handsama under eitt. – Det er vedteke.