Sak nr. 4 [10:41:05]
Innstilling
fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra
stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad, Olaug Vervik Bollestad
og Dag-Inge Ulstein om å innføre mobilforbud i skolen (Innst. 185 S (2023–2024), jf.
Dokument 8:25 S (2023–2024))
Presidenten
[10:41:26 ]: Etter ønske fra utdannings- og forskningskomiteen
vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe
og 3 minutter til medlemmer av regjeringa.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa,
og de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Elise Waagen (A) [10:42:00 ] (ordfører for saken): Først vil
jeg takke forslagsstillerne for å ha reist en viktig debatt og diskusjon
her i Stortinget. Det har vært en god behandling av saken i komiteen,
og som man kan lese av komitémerknadene, er det ulik inngang til
og meninger i saken om hvordan man skal møte et mobilforbud.
Jeg vil nå gå
over til å redegjøre for Arbeiderpartiets synspunkter i saken.
Nyere forskning
understreker hvilke negative konsekvenser private mobiltelefoner
har for læring og trivsel i skolen. Det er ikke lenge siden og mange
dagene siden det ble presentert nye nasjonale anbefalinger om mobilbruk
i skolen. Jeg er glad for at vi har en statsråd og en regjering
som er tydelig på at mobilen skal ut av klasserommet. Nå skal alle
mobiler ut av klasserommet, og det er en tydelig nasjonal anbefaling
som gjør at man nå kan gjøre disse endringene lokalt, og også støtte
seg til de faglige rådene. Som vi skriver i merknadene fra regjeringspartiene,
er dette første skritt. Ser vi det nødvendig å ta dette inn i lov,
vil vi også vurdere det ved behov senere, men det er en lengre vei
å gå.
De nye nasjonale
anbefalingene sier at mobilen bør fjernes fra alle skoletimer og
i friminuttene i barne- og ungdomsskolen. I videregående skole anbefales
det at mobilen ikke skal kunne brukes i skoletimene. Jo eldre elevene
blir, jo mer ansvar får de.
Det er urovekkende
at mobbetallene i skolen går opp, mens læringsresultatene har gått
ned. Vi vet at mange opplever at mobilen er en kilde til distraksjon, samtidig
som vi vet at mye mobbing også foregår på nett. Jeg har selv besøkt
en ungdomsskole hvor de tidligere ikke har hatt forbud mot mobil
i friminuttene, og hvor elevene selv forteller at de var skeptiske
da dette ble innført, men at de nå er sammen – nå snakker de sammen,
nå spiller de enspretten i friminuttene, og de får venner de ikke
har hatt før.
Mobiler har kommet
for å bli, men det er ikke alle arenaer de hører hjemme ved, og
klasserommet er en slik arena. Jeg tror at dette er et helt riktig
og viktig grep for å sørge for at man har et godt miljø på skolen,
særlig på barne- og ungdomsskolene hvor elevene er minst.
Når vi vet at
læringen har gått ned og at trivselen og mobbingen også er den samme,
er det et viktig poeng å ta tydelige nasjonale grep. Regjeringen
har nettopp gjort dette, og jeg er glad for at vi har fått på plass
nye, klare nasjonale anbefalinger for mobiler ut av skolen.
Margret Hagerup (H) [10:45:13 ] : Da jeg snakket om de nye
mobilreglene med tenåringen, sa han at han ikke trodde det var så
problematisk om de hadde hatt mobiltelefoner i timene. Han hadde
sett videoer om mobilbruk og blitt bevisst på at skrollingen ga
dopamin, som igjen førte til mer skrolling. Det hadde gjort at han
bevisst la vekk telefonen. For å være helt ærlig, sa han, er det
nok dere voksne som er verstingene her – men dere har blitt bedre
i familieselskaper etter at dere begynte å snakke om dette.
Det er oss voksne
som er forbildene. Vi kan alle ta et aktivt valg om å stoppe opp
og logge på livet, men det krever bevissthet og refleksjon, også
for oss som sitter i møter og møtes utenfor skolens områder.
Kunnskapsministerens
anbefalinger når ikke utenfor skolens område, og en nasjonal anbefaling
løser antageligvis ikke de grunnleggende utfordringene vi ser, for
fire av fem skoler har allerede i dag regulert mobilbruken.
Dagens elever
fødes inn i en digital verden, men de er ikke digitalt innfødte
av den grunn. Skolen må derfor sammen med foreldrene og hjemmet
fremme elevenes digitale dannelse. Digital omtanke er noe vi må
lære sammen. Vi må snakke om hvordan vi bruker mobiltelefonen, hvordan
den påvirker oss selv og andre, og hvordan vi omtaler og snakker
om hverandre på nett og på mobil.
Jeg må si at nasjonale
retningslinjer står i en skrikende kontrast til alt regjeringen
har sagt om en tillitsreform. Skolens samfunnsoppdrag er bredt.
Høyre har tillit til at lærere, skoleledere og skoleeiere har den
kompetansen som skal til for å ta disse vurderingene, og vi ønsker
at lærerne skal ha muligheten til å forby eller bruke mobilen til
beste for elevenes læring og dannelse. Det er tross alt læreren
som er sjefen i klasserommet.
Høyre satte digital
dømmekraft på timeplanen og sørget for at lærerne fikk mer digital
opplæring. For oss foreldre kan det være skremmende at ungene må
forholde seg til en digital verden, men for meg er det enda mer
skremmende om ungene ikke skal lære om dette på skolen. Vi kan ikke
bare legge mobiltelefonen utenfor skolens domene og fortsette å
undervise i norsk, matematikk og kunst og håndverk og late som om
den ikke eksisterer. Den kan også fremme læring.
Høyre stemmer
i dag imot et nasjonalt mobilforbud i skolen, noe regjeringspartiene
også gjør. Det er ikke fordi vi mener at elevene skal ha mobiltelefonen
framme i tide og utide – tvert imot – men vi må ikke frata elevene
muligheten til å delta i debatten om mobilbruk og snakke om hvordan
den skal reguleres. Når elevene og lærerne får være med i denne
diskusjonen, gir vi skolen rom for å diskutere digital dannelse,
og vi styrker samtidig elevenes evne til å ta gode valg. Den evnen
til å ta gode valg skal de ta med seg inn i arbeidslivet også, der det
sitter en haug med voksne rollemodeller som også kanskje må øve
seg på dette.
Høyre har tillit
til at skolene har og tar et ansvar for eget ordensreglement, og
det mener vi at regjeringen også burde ha i denne saken.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:48:24 ] : Tilrådingen fra
flertallet i dag er at forslaget ikke vedtas. Senterpartiet mener
dette er forslag som er ivaretatt, og som på mange måter slår inn
åpne dører.
Udirs anbefaling,
som rammer mobil og smartklokker i skolen, kom 7. februar. Oppdraget
til Udir ble gitt lenge før det. Regjeringen støtter Udir og oppfordrer
til å fjerne mobilen fra skolehverdagen til elevene i grunnskolen
samt fra skoletimene på videregående.
Takk til komiteen
for samarbeidet om innstillingen.
Forskning viser
at det går ut over elevenes læring og svekker trivselen med hensyn
til de sosiale relasjonene mellom elever når de fritt kan bruke
telefonen på skolen. Veilederen Udir nå har kommet med, har en tydelig anbefaling
om regler for tilgang til og bruk av private mobiltelefoner og smartklokker.
Kunnskapsministerens vurdering av dette har vært klokkeklar: Mobilen
må bort, og læringen må fram.
I tillegg deler
Senterpartiet synspunktet om at sentrale myndigheter ikke skal detaljregulere
skolene mer enn nødvendig, og at det derfor er mest hensiktsmessig med
en tydelig veileder med rom for nettopp lokale tilpassinger, framfor
et lovforbud. Det er et selvstendig poeng med sterk involvering
av skoleledere, lærere, elever og foresatte for at dette skal lykkes.
Dette sikres nå ved forankring i ordensreglement.
Nå er regjeringen
ute med tydelige forventninger til norske skoler om å innføre regler
for mobilbruk. Anbefalingen fra Udir sørger for at skolene får gode
retningslinjer å forholde seg til. Nå skal vi se hvordan veiledningen
og den tydelige anbefalingen fungerer, og eventuelt vurdere om det
er behov for ytterligere nasjonal regulering. Mange skoler er allerede
mobilfrie, og mange skoler og skoleeiere jobber nå med å regulere
bruken ytterligere gjennom ordensreglementet. Kunnskapsministeren
har uttrykt at hun vil følge dette tett, og er klar for å iverksette
flere tiltak for å sikre mobilfrie skoler dersom det er nødvendig.
Utvalget for digital
læringsanalyse viser tydelig behovet for økt kunnskap rundt skjermer
og den pedagogiske effekten til digitale læringsverktøy og hvordan
det påvirker læring. Senterpartiet er opptatt av en mer kritisk
og bevisst tilnærming og mener regjeringens prioritering av egne
midler til fysiske lærebøker er viktig. Digitale verktøy bidrar
opplagt til muligheter, men man må vite når det er rett og eventuelt
feil å bruke muligheten.
Strategien for
digital kompetanse og infrastruktur i barnehage og skole peker dessuten
tydelig på at det nå fokuseres på kvalitet framfor kvantitet når
det handler om digitalisering. Utvikling av barn og unges ve og
vel med alt det handler om, som f.eks. hørsel, syn, motorikk og
mental helse, må være førende for skolens prioriteringer. Elevene
må ha det bra for å lære bra.
Himanshu Gulati (FrP) [10:51:37 ] : Vi er nødt til å ta på
høyeste alvor mange av de uromomentene som vi ser i norsk skole,
enten det er elever med synkende motivasjon, økt mobbing, økt vold
eller annen uro. Dette er forstyrrende elementer som ødelegger for
læringsmiljøet, og som også er en medvirkende årsak til at resultatene
i skolen synker, og at vi også opplever – som vi bl.a. diskuterte
i forrige sak – problemer med rekruttering til skolen. Alt dette
er ting som gjør at læring ikke står i sentrum i skolen.
Vi vet også at
mobiltelefonen kan være et forstyrrende element. Mobiltelefonen
har ingenting i undervisningen å gjøre med mindre den brukes som
et verktøy i timen, for mobiltelefonen er en forstyrrelse. Det kan
nok alle vi i denne salen også skrive under på. Enten det er i stortingsmøter
her i salen eller på andre arenaer, er det forstyrrende å bruke
mobiltelefonen, uansett hvor god intensjonen er, bl.a. til å svare
på e-poster, meldinger og annet.
Samtidig mener
jeg at vi må la elevene ha en viss frihet under ansvar. Derfor har
Fremskrittspartiet et eget forslag, som jeg gjerne vil ta opp, hvor
vi går inn for mobilfri undervisning, altså at klasserommet, timene,
undervisningen, må være mobilfri, men at man i friminuttene kan
ha anledning til å bruke mobiltelefon. Fremskrittspartiet fremmer
forslag om det.
Så er det noen
som mener at alle skolene og kommunene selv burde kunne lage egne
regler, men de tilbakemeldingene jeg har fått på mine besøk rundt
omkring, er at nasjonale føringer står mye sterkere enn lokale regler.
Reglene kan være ulike fra skole til skole, og det er mange elever
klar over og bruker som et press overfor rektorer og lærere for
å endre reglene lokalt. Jeg tror det er fornuftig med en nasjonal
føring, og derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om at vi ønsker
mobilfri undervisning.
Presidenten
[10:53:52 ]: Da har representanten Himanshu Gulati tatt opp
det forslaget han refererte til.
Grete Wold (SV) [10:54:07 ] : Dette representantforslaget tar
opp et høyst aktuelt tema, og det har fått fornyet fokus etter statsrådens
tydelige stemme i saken og nå anbefaling om mobilens plass, eller
manglende plass, i skolen.
Dette er en slik
sak der de fleste er rimelig enige om målsettingen, men ikke helt
enige om hva som er rett tilnærming. Alle ønsker en læresituasjon
som gir våre barn ro, mestring, konsentrasjon og sosial trygghet.
Samtidig ønsker vi barn som lærer gode vaner, både gode studievaner
og gode mobilvaner.
Vi kan håpe at
den oppvoksende generasjon vil mestre det litt bedre enn min generasjon
har klart, for det er ikke bare i skolen mobilen, skjermen og digital virkelighet
har fått en for stor plass. Vi er mange som sliter med å konsentrere
oss om bøker, lange tekster og filmer som ikke har umiddelbar underholdningsappell.
Vi har fått et samfunn som bruker mye tid, altfor mye tid, på sosiale
medier og annet som ikke er spesielt nyttig, men vi har også fått
hjelpemidler som gjør hverdagen lettere. Vi trenger ikke ta fri
fra jobben for å ordne noe i banken. Vi trenger ikke gå innom busstasjonen
for å kjøpe månedskort. Vi trenger ikke rekke hjem til Dagsnytt
18, men kan se det når det passer oss og familien der hjemme.
Så hvordan skal
vi møte denne nye – eller etter hvert snart eldre – utfordringen
og verdenen? Vi kan ikke gå tilbake, men vi kan ta med oss de erfaringene
vi har gjort oss så langt. Det gjøres allerede også i mange skoler
i dag. Mobilen kan ikke få lov til å være et forstyrrende element
når man skal konsentrere seg om å lese, løse oppgaver eller være
med på et samarbeidsprosjekt med andre elever. Derfor har mange
lærere, skoler og skoleeiere tatt grep i samarbeid med elever, foresatte
og ansatte.
Nå er det da også
sendt ut en anbefaling som vil gjøre det enda lettere å ta de grepene
som skal til, og vi må inkludere de lokale ulikhetene og la læreren
få bruke sin kompetanse og bestemme når mobilen er et nyttig verktøy,
og når den er forstyrrende – og det er nok mest det siste. Ikke
minst må vi kunne legge opp til å lære våre barn og unge bedre mobilvaner
enn det vi som foreldre har hatt.
SV støtter derfor
ikke et nasjonalt forbud, vi har ikke tro på den tilnærmingen, men
vi heier på at statsråden vil gi lærerne og skoleeierne de verktøy
de trenger for å manøvrere dette inn i framtiden, som faktisk har
vært her en stund allerede.
Siste ord er ikke
sagt i denne saken. Faglig basert oppfølging må til, og det er mange
problemstillinger som ennå ikke er besvart.
Hege Bae Nyholt (R) [10:56:44 ] (komiteens leder): Skjermbruk
i skolen er en av vår tids store uløste oppvekstpolitiske utfordringer,
og elevenes bruk av egen mobiltelefon er en del av det. Det er ansvaret
til oss i denne salen å legge til rette for at ungene våre får lære
i fred og ro.
Nå har vi omfattende
dokumentasjon, forskning og ikke minst erfaring med mobil i skolen.
Vi vet at den har ført til dårligere konsentrasjon, dårligere resultater
og – mange steder – dårligere læringsmiljø. Jeg har hørt, ofte og
mye, fra bekymrede lærere og foreldre om dette. Det som bekymrer
meg aller mest, er de elevene som har de svakeste forutsetningene
i skolen, de som rammes hardest. Omtrent én av fem barn og ungdommer
har en eller annen form for lærevansker. Alle har heller ikke foreldre
som setter grenser for skjermbruk, eller som støtter opp om skolearbeid.
Disse barna trenger det mobilfrie rommet skolen kan være.
Rødt synes det
er fint at statsråden er engasjert i denne saken og har lagt fram
en anbefaling. Dessverre skyver denne anbefalingen også ansvaret
nedover, på den enkelte rektor og lærer. Det blir de som skal sitte
og forhandle, ta omkamper og hele tiden begrunne sin egen praksis.
Det er bortkastet tid, som burde vært brukt på læring. Derfor støtter
Rødt både et nasjonalt forbud i lov og Fremskrittspartiets forslag
om et nasjonalt regelverk.
Det er riktig
og viktig at vi folkevalgte tar ansvaret for dette, og at saken
faktisk diskuteres i denne sal. Hadde det bare blitt slik statsråden
la opp til, hadde diskusjonen fått bli mellom byråkratiet og skoleverket.
Hadde ikke Kristelig Folkeparti stilt forslag – og Rødt opprettholdt
det – hadde vi ikke hatt denne debatten i dag.
Til slutt vil
jeg benytte anledningen til å peke på det jeg mener er elefanten
i rommet her, nemlig den skjermbruken som skjer i skolens regi.
Mange kommuner og skoler har ukritisk, uten en god pedagogisk begrunnelse,
kjøpt inn skjermbaserte læremidler. Det er svært vanlig at skoler
er bundet av avtaler med bestemte leverandører. I praksis fratas
lærerne muligheten til å utøve faglig skjønn og vurdere hva som
er best for elevene sine, både når det gjelder innholdet i læremidlene
og når det gjelder bruk av skjerm. Er dette overraskende? Nei. Norske
kommuner og skoleeiere får stadig strammere økonomi, og selv om
de skjermbaserte læremidlene ikke nødvendigvis er bedre, er de billigere.
Da handler det ikke lenger om hva som fungerer best for elevene, men
hva som er best for kommunebudsjettet.
Jeg vil utfordre
statsråden og regjeringen til å vise like mye handlekraft på skolens
skjermbruk som knyttet til elevenes egen mobil. Med det tar jeg
opp Rødts forslag.
Presidenten
[10:59:19 ]: Da har representanten Hege Bae Nyholt tatt opp
det forslaget hun refererte til.
Une Bastholm (MDG) [10:59:36 ] : Vi har nok kunnskap nå til
å si at mobiltelefonen ikke hører hjemme i klasserommet. Vi vet
at mobilfrie skoler fører til mindre mobbing og bedre skoleprestasjoner,
spesielt for elever som sliter fra før. Miljøpartiet De Grønne støtter derfor
de nasjonale retningslinjene som kunnskapsministeren har fått på
plass, og er veldig glade for dem og også takknemlige for kunnskapsministerens
handlekraft. Vi tror dette er veldig viktig for barnas digitale trygghet,
utvikling av konsentrasjon, mestring og sosiale ferdigheter.
Som kunnskapsministeren
har pekt på tidligere, tar en prosess med lovforbud flere år, og
det har vi ikke tid til å vente på. Vi mener også at et lovforbud
nå i for stor grad innskrenker handlingsrommet som den enkelte skole
og den enkelte pedagog bør ha til å følge opp de nasjonale retningslinjene
i sin hverdag, med medvirkning fra foreldre og elever.
Forskningen viser
f.eks. at mobiltelefoner kan være positivt som pedagogisk verktøy
for eldre barn. Det kan også være situasjoner hvor mobiltelefonen
som dukker opp, er det minste problemet til den læreren, eller til den
ungdommen, den dagen i det klasserommet, og jeg tror ikke vi hjelper
verken elev eller lærer ved å gjøre det til et potensielt lovbrudd
å ikke konfiskere ungdommens eiendom.
Nå blir regelen
i hele Norge at mobiltelefoner ikke er i klasserommet i norsk skole,
og heller ikke i friminuttene i grunnskolen. Det er viktig. Da er
vi kommet langt.
Vi må huske hvem
vi skal beskytte. Lærere jeg snakker med, forteller om et tydelig
skille på elevene før og etter pandemien. Mange, særlig blant de
ungdommene som vi nå prøver å beskytte, sliter med sosiale ferdigheter,
med trygghet, de krangler mer og mobber mer fordi de hadde to år
med stengte eller strengt regulerte skoler og mye fravær, og lærerne
som fortsatt var på jobb, løp skoene av seg for å følge ulike krav,
i stedet for å kunne være der for eleven. Det er fortsatt veldig
mange lærere som blir utbrent på grunn av disse økte sosiale utfordringene
i klasserommet.
Jeg tror ikke
disse ungdommene trenger å høre at Stortinget har lagt ned forbud
mot telefonen deres fra en stresset lærer med enda et lovkrav på
seg. Jeg tror elevene trenger å bli veiledet, sett og møtt av trygge
pedagoger som kan bruke egne ferdigheter og vurderinger til å sette
grenser og åpne hjerter. Både elever og lærere trenger å bli trodd
på og bli gitt makt.
Vi mener det er
naturlig å se på, også etter hvert, hvordan disse nasjonale retningslinjene
fungerer i praksis, før vi eventuelt vurderer forbud på tvers av
innspillene, også fra høringsinstansene, i denne saken.
Miljøpartiet De
Grønne er derfor oppriktig takknemlig for denne debatten, men kommer
ikke til å stemme for Rødts – og da Kristelig Folkepartis opprinnelige
– forslag om å innføre et mobilforbud i skolen, og heller ikke for
Fremskrittspartiets forslag om at undervisningen skal være mobilfri.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:02:48 ] : Jeg vil starte med
å takke for gode innlegg, og ikke minst også statsråden, som har
vært ute med nasjonale anbefalinger. Selv om vi opprettholder forslaget
om nasjonalt forbud – og jeg skal argumentere for hvorfor jeg mener
det er viktig at det er et forbud og ikke bare anbefalinger – mener
jeg det er viktige skritt på veien. Bare den debatten som har vært
i samfunnet, tror jeg gjør mye, både med alles bevissthet og ikke
minst også rundt om i kommunestyrer og på ulike skoler. Det mener
jeg er viktig.
Kristelig Folkepartis
utgangspunkt er den kunnskapen som etter hvert har begynt å komme.
Senere skal vi diskutere skjerm som verktøy i skolen. Jeg tror sikkert det
har blitt rullet ut, som noen har vært inne på, ut fra økonomiske
argumenter, men ikke minst fordi vi har hatt en tro på – bl.a. hadde
jeg en sterk tro på – at det ville utjevne forskjeller og være til
hjelp for elevene. Men så begynner forskningen å komme, kunnskapen
begynner å komme, og da endres ikke bare min oppfatning, men også
fakta i saken. Det må vi forholde oss til.
Mobilen er et
relativt nytt verktøy i en større sammenheng, hvis en ser det over
lengre tid, og nå begynner en å se på hvilke resultater det har
når en velger å ta vekk mobilen. Det er, som kunnskapsministeren
har sagt, veldig tydelig. På de skolene som velger å ta vekk mobilen, blir
karakterene bedre, konsentrasjonen blir bedre, og ikke minst går
mobbingen, som er et alvorlig problem i norsk skole, ned. En ser
fra andre land at elevene er blitt mer fysisk aktive. Et så fantastisk
utgangspunkt – et så å si gratis tiltak som kan få opp karakterene,
som kan få ned mobbingen, som kan få mer fysisk aktive elever –
er jo bare helt utrolig, og da må en jo bare jobbe videre med det.
Så til grunnen
til at jeg mener at en bør ha et forbud: Med den kunnskapen vi har,
hvorfor skal det være lov med mobiltelefon i skolen? Hadde det enda
vært at en kan bruke det i undervisningen – jeg hører at en kan bruke
det til Kahoot eller til andre typer ting. Men enhver elev i norsk
skole har jo enten en iPad eller en pc. En kan bruke de samme verktøyene.
Og når en kjenner de negative konsekvensene, hvorfor skal en tillate
det? Det er særlig de elevene som sliter mest fra før, som blir
mest forstyrret, og det interessante ut fra forskningen er at hvis
en har telefonen på pulten, forstyrrer den masse, har en den i lomma,
forstyrrer den litt mindre, men likevel forstyrrer den, og har en
den i sekken, forstyrrer den. Men hvis en tar den ut, enten av klasserommet
eller legger den i et mobilhotell, er det det som gir best resultat. Hvorfor
skal vi da tillate at en har ulike regler for det rundt om i skolene?
Jeg klarer ikke å forstå det, for utgangspunktet må jo være at vi
skal gjøre mest mulig for å få ned mobbingen og få opp resultatene.
Vi kan komme med
en anbefaling, men vi vet at det er mange skoler som kommer til
å velge andre løsninger, som ikke er de ideelle. Derfor mener jeg
at det fortsatt er viktig med et forbud. Nå er vel Kristelig Folkepartis
forslag tatt opp, men vi kommer i hvert fall til å jobbe videre
både her og også lokalt for at det faktisk skal innføres et forbud.
Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:06:04 ] : Regjeringens ambisjon
for norsk skole er at elevene skal lære mer og bedre. Pilene skal
snus i favør av elevenes læring, trivsel og mestring. Jeg deler
bekymringen for mobilbruk i skolen med representantene Ropstad,
Bollestad og Ulstein. Jeg ser ingen gode grunner til at mobiltelefoner
og smartklokker skal være en del av skolehverdagen.
Forskning viser
at når elever fritt kan bruke mobiltelefon på skolen, går det utover
elevenes læring og svekker de sosiale relasjonene mellom elevene.
Jeg er opptatt av å lage gode rammer for læring og å styrke konsentrasjonen
i klasserommet gjennom bl.a. å fjerne forstyrrende elementer i undervisningen.
Det har vært viktig for meg å komme raskt på banen med støtte til
skolene her.
Som dere kjenner
til, ga jeg før jul Utdanningsdirektoratet i oppdrag å utarbeide
en veileder med en tydelig anbefaling om regler for private mobiltelefoner
og smartklokker. Direktoratet har nå lansert en god og tydelig anbefaling:
Mobilene skal helt ut av barneskolen, både i timene og i friminuttene.
Den skal også ut av undervisning i ungdomsskolen og som hovedregel
heller ikke være tilgjengelig i friminuttene. I videregående skole
skal undervisningen være mobilfri, men når elevene blir eldre, må
de få større frihet i friminuttene. Derfor er det ingen anbefaling
om mobilforbud i friminuttene på videregående. Det kan allikevel
være hensyn til styrket skolemiljø eller læringsmiljø som kan tilsi
restriksjoner også i friminuttene på videregående.
Jeg mener det
ikke bør innføres et nasjonalt forbud nå som Utdanningsdirektoratet
nettopp har foreslått tydelige anbefalinger for både grunnskolen
og videregående skole. Anbefalingen gir veiledning om hvordan kommuner
og fylkeskommuner kan regulere mobilbruk i sine lokale ordensreglement.
Endringer i ordensreglementet har prosedyrer for involvering av
foreldre, elever og lærere som er godt kjent ute i sektoren. Jeg
er trygg på at skoleeierne vil følge anbefalingene.
Hvis det viser
seg at anbefaling ikke er tilstrekkelig, vil vi vurdere om det er
behov for å bruke nasjonalt lovverk til å sikre at mobilen ikke
forstyrrer elevenes læring og trivsel.
Presidenten
[11:08:19 ]: Det blir replikkordskifte.
Margret Hagerup (H) [11:08:36 ] : Ingen er uenig i at det trengs
en regulering av mobilbruk i skoletiden, og fire av fem skoler har
allerede regler for dette. Men det statsråden nå gjør, er jo å forenkle
en problemstilling og gjøre samfunnet en bjørnetjeneste. Mobbing
skjer også på fritiden, og skolene er jo ikke det eneste stedet
der barn møtes. Statsråden, som nå overstyrer alle skoleeiere, lærere
og rektorer, har tidligere sagt at verken foreldre eller politikere
skal legge seg for mye opp i lærerens daglige arbeid. En har også
sagt at foreldre i større grad skal stole på at lærerne vet hva
de gjør. Nasjonale retningslinjer står i en skrikende kontrast til
dette og regjeringens mye omtalte tillitsreform. Det er jo ren symbolpolitikk.
Har statsråden med dette begravd tillitsreformen?
Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:09:27 ] : Jeg er dypt uenig
i representantens beskrivelse. Jeg mener det er statens ansvar å
legge til rette for at de ute i skolen lettere kan ta nødvendige
grep til beste for elevenes læring og til beste for elevenes skolemiljø.
Den diskusjonen som nå er oppe, har satt i gang en viktig bevisstgjøring og
debatt ute i kommunene, skolene og klasserommene, og det er veldig
positivt. Ikke minst har det vært overveldende positiv respons fra
lærere og rektorer der ute som har fått det enklere i sin arbeidshverdag,
og det er det viktigste for meg.
Margret Hagerup (H) [11:10:04 ] : Jeg registrerer at statsråden
ikke svarte på om hun har begravd tillitsreformen, så da kan en
tenke at den lever i varierende grad.
Statsråd Brenna
sa tidligere at et nasjonalt regelverk var å skjære alle skoler
over én kam, og at det var best å la skolene bestemme i tråd med
en tillitsreform. Statsråden har sagt at en ikke har tid til å starte
et lovarbeid. Det er kanskje litt sånn at hastverk er lastverk,
for statsråden har sagt at det skal være unntaksbestemmelser, og samtidig
er det nå skoler som sender ut meldinger om at mobiltelefoner og
smartklokker skal ligge igjen hjemme, punktum.
Læreplanen understreker
betydningen av at skolen skal utvikle elevenes ansvarlighet og sosiale
relasjoner, sånn at de kan delta i utdanning, arbeid og samfunnsliv. Den
digitale dannelsen er avgjørende, og målet må jo være indrestyrt
nettvett. Da kan ikke skolen stå stille i den teknologiske utviklingen.
Elever må lære å følge regler og normer, og det fungerer sjelden
ved bruk av forbud og tvang, men heller gjennom dialog og refleksjon.
Hvordan vil statsråden
sikre at alle barn får øve seg på selvregulering og klok bruk av
mobiltelefon?
Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:11:08 ] : Jeg synes det er
utrolig bra, det representanten nå beskriver, at det er mange skoler
som sender ut beskjed om at mobiler og smartklokker skal være hjemme
– veldig, veldig bra. Jeg er litt undrende til Høyres forherligelse
av utrulling av digitalisering og ukritisk digitalisering av norsk
skole. Jeg synes argumentasjonen – at hvis de ikke har mobil i skolen,
klarer de ikke å lære seg å bruke den – faktisk ikke er sann. Det
klarer de veldig godt, og jeg har full tillit til at de klarer det.
Det som er viktig,
er at det ikke er nødvendig at elevene har tilgang til sine private
mobiler i undervisningen for å lære digitale ferdigheter og digital
dømmekraft på skolen. Denne delen av undervisningen håndterer skolene
i dag på en helt fin måte – andre måter er gjennom bruk av egen
læringsteknologi. Så det er jeg veldig trygg på at allerede skjer
i stor grad ute i skolen, med eller uten smartklokker og mobiltelefoner
hos elevene.
Hege Bae Nyholt (R) [11:12:20 ] : For tiden snakker man om
store landdyr i ulike rom, og jeg sa i innlegget mitt at elefanten
i rommet er den totale skjermbruken i skolen. I dagens Klassekampen
ser vi en artikkel som viser at læreboken taper for skjerm. Og professor
Beck ved Universitetet i Oslo omtaler digitaliseringen i den norske
skolen som hodeløs.
Jeg har allerede
utfordret statsråden til å ta ansvar for den skjermbruken som skjer
i skolens regi, og jeg vil gjerne benytte replikken til å gjøre
det igjen.
Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:12:55 ] : Jeg deler representanten
Nyholts engasjement knyttet til skjermbruk i skolen, og regjeringen
gjør også det. Derfor har vi satt ned et skjermbrukutvalg, som leverer
sin innstilling i november, hvor en skal se på nettopp konsekvensene
den storstilte digitaliseringen har hatt for elevenes læring, motivasjon
og konsentrasjon i skolen og også skolemiljøet.
Det vi allerede
vet, er at delrapporten som kom før jul, sier at f.eks. elevenes
dybdelesning er blitt mye dårligere. Det å lese lengre tekster er
vanskeligere på skjerm enn det er i fysiske lærebøker. Det er vi
nødt til å ta innover oss, og det er vi nødt til å gjøre noe med.
Vi må innrette verktøyene i skolen på den måten at det faktisk fremmer
leseferdighetene.
Jeg kunne snakket
veldig lenge om dette, men jeg følger dette med stor interesse,
og dette er, sammen med barnehagepolitikken, øverst på min dagsorden,
for vi skal sikre mest mulig læring i skolen.
Hege Bae Nyholt (R) [11:13:56 ] : Jeg tar statsråden på alvor
og gir henne mulighet til å snakke litt mer.
Jeg hører at vi
er enige om de samme viktige tingene, og da regner jeg med at statsråden
f.eks. vil sikre mer midler til skolebibliotekene på landets skoler,
slik at man faktisk har en fysisk bok å lese i. Og ikke minst kan man
sørge for at lærerne har den friheten som trengs i klasserommene
til å velge, at man ikke er bundet av avtaler knyttet opp mot ulike
tjenester på skjerm, slik situasjonen er i dag, som jo fratar læreren
den faglige vurderingsmuligheten i klasserommet.
Er det sånn å
forstå at vi vil se en ny vår for skolebibliotekene, for læreboka
og for lærerens frihet i klasserommet – gjerne knyttet til statsbudsjettet?
Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:14:42 ] : Denne regjeringen
er opptatt av å styrke leseferdighetene blant norske barn og ungdommer.
Vi ser med alvor på de resultatene som har kommet på akkurat dette
området. Derfor har vi bevilget penger til innkjøp av lærebøker ute
i kommunene, derfor har vi også styrket skolebibliotekene, og derfor
har vi også styrket bl.a. lesesentre for aktivt å kunne hjelpe skolene
mer.
Det er viktig
at kommunene også gjør sin del. Det er mange kommuner, vet jeg,
som også satser på å kjøpe inn flere fysiske lesebøker. De har handlingsrom
og skal ha handlingsrom til nettopp å kunne gjøre det. Veldig mange
gjør det allerede.
Jeg oppfordrer
alle norske kommuner til faktisk å se i sine budsjetter og finne
penger til å kjøpe inn flere fysiske lærebøker til ungene.
Une Bastholm (MDG) [11:15:35 ] : Miljøpartiet De Grønne tror
at statsråden har funnet en god balanse foreløpig mellom kommunene
og kanskje særlig den enkelte skoles og pedagogs handlefrihet og
handlingsrom, opplevelse av fleksibilitet og kontroll, makt og behovet
for å beskytte barn og gi dem mulighet til mestring og å lære seg
å ha fokus og hva som er fordelene ved å ta bort mobiltelefonen
fra klasserommet.
Vi tror nok likevel
det er et poeng at den enkelte skole og den enkelte lærer skal slippe
uendelige diskusjoner om hvordan dette skal håndteres. Derfor er
mitt spørsmål om den veilederen, som nå utvikles, også kommer til
å ha anbefalinger om hvordan dette skal følges opp i form av hvor
mobiltelefonen skal legges. Skal den være i sekken, som representanten
Ropstad brukte som eksempel? Skal den være i et eget rom, i et eget skap?
Jeg tror at jo flere slike anbefalinger som er klargjort, desto
mer energi har skolen til overs til de pedagogiske oppgavene.
Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:16:41 ] : Først vil jeg si
at jeg er veldig glad for Miljøpartiet De Grønnes støtte i denne
saken.
Når det gjelder
spørsmål knyttet til det praktiske rundt dette, er det basert på
tilbakemeldingene fra skolene som har innført mobilfri undervisning.
Noen har det, og noen har ikke mobilfrie friminutt. Vi håper at
det nå blir en mer felles tilnærming til dette. Det er ulike måter
å løse dette på. Noen har brukt mobilhoteller, noen har bokser,
noen låser dem inn i skap, noen har oppfordringer om at mobilen
faktisk er hjemme. Og vi har respekt for at det er ulike måter som
fungerer godt der ute, og opplever at de som har innført dette,
gjør det på en god måte. – Det er det som er status nå.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:17:41 ] : Jeg er som sagt glad
for at kunnskapsministeren er opptatt av saken og bruker kunnskapen,
som nå begynner å komme, til å ville ha reguleringer.
Den siste PISA-undersøkelsen
viste at en av tre elever blir distrahert av sin egen digitale enhet
og også av andres enheter, og at læringstapet er stort. En ser opp
mot ett års læringstap bare av distraksjonen og konsekvensene av
det. Mobbetallene er gått opp, vet vi. Vi kan ikke legge alt på
mobilen, men vi vet at å fjerne mobilen er effektivt, og også fysisk
aktivitet og at en snakker sammen, som statsråden også har vært
inne på.
Med all denne
kunnskapen klarer jeg ikke å forstå at en likevel mener det er greit
at mobilen er til stede i skolen. Så er det sikkert slik at en i
departementet diskuterer ressurser, at en departementsråd sier at
nå har vi ikke mulighet til å bruke et par-tre til å jobbe med mobilforbud.
Men ved å sende det ut på høring, få en rask høring, er det mulig
å få det vedtatt ganske fort.
Hvorfor mener
statsråden det er viktig å tillate mobil i skolen i dag? Hvorfor
vil en ikke gå inn for et forbud?
Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:18:44 ] : For oss var det viktig
å komme raskt på banen med støtte til skolene og vise hva som fremmer
best mulig læring for elevene, og hva som fremmer best mulig skolemiljø.
Så må vi i tillegg gjøre mange andre grep enn akkurat dette knyttet
til mobiltelefonen, men dette er et element.
Jeg må si jeg
er trygg på at skoleeierne i Norge følger de tydelige anbefalingene
som nå er kommet. Det har skapt mye debatt ute i sektoren. Jeg får
meldinger om at lærere har dette på dagsordenen i sine klassetimer,
hvor elevene er veldig engasjerte. Jeg har også tro på at det fører
til en større grad av etterlevelse og lojalitet til reglene når
man gjør det på denne måten. Men jeg følger med.
Det skal nå gjennomføres
en spørsmålsrunde om anbefalingene og skolenes mobilreguleringer.
Det er den første spørreundersøkelsen til Skole-Norge som gjennomføres
av direktoratet nå i vår. Den gjennomføres to ganger i året og er
en av de beste måtene vi har til å samle informasjon om hva som
skjer ute i skolene. Så vi vil følge opp dette nå, og jeg vil ikke
nøle hvis jeg ser at det ikke fører til etterlevelse.
Presidenten
[11:19:51 ]: Da er replikkordskiftet over.
De talere som
heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.
Øystein Mathisen (A) [11:20:08 ] : Hvorfor er det viktig å
ta kontroll over mobilbruken i skolen? Vi vet hvordan det kan påvirke
og ødelegge for læring. Vi vet at det kan være en kilde til sosial
utestengelse. Det er altså all grunn til å være bekymret for den
totale skjermbruken elever utsettes for, både på skolen og hjemme.
Dette er grunnen til at vi både har et representantforslag om dette,
og at regjeringen har kommet med et initiativ som tar tilbake kontrollen
og tydeliggjør reglene og retningslinjene for at man lokalt kan
ta gode debatter om hvordan mobilbruken skal være akkurat der.
Den generelle
debatten vi ser ute i samfunnet, er en bekymring over den digitaliseringen
vi har sett generelt i skolen. Denne debatten er en liten del av
en mye større helhet. Samtidig som vi diskuterer dette, og regjeringen har
kommet med retningslinjer, har vi også et skjermutvalg som jobber
med å se på hvor mye vi totalt bruker skjerm i skolen.
Vi må ha en mye
større bevisstgjøring om innkjøp og hvilke digitale verktøy vi bruker
i skolen, og vi må igjen få en mye bedre balanse mellom skjerm og
den fysiske boka. Derfor har også regjeringen kommet med mer penger
for at man kan kjøpe inn flere fysiske bøker. Mange kommuners hodeløse
digitalisering har nok også handlet om et ønske om å spare penger,
der man har gått vekk fra den fysiske boka og over til skjerm uten at
man har hatt den gode, gjennomtenkte tanken om hvordan dette skal
brukes i skolen. Dette ønsker vi å komme til livs. Kompetansen til
lærerne må også bli sterkere på bruk av det digitale.
Regjeringen tar
dette problemet på alvor. Jeg trodde ut fra mye av debatten som
har vært, at det var stor enighet om dette, men når vi hører representanten
Hagerup fra talerstolen her, er jeg litt usikker på om alvoret har sunket
inn. Man kommer med polemikk mot en tillitsreform, som jeg for øvrig
er litt usikker på om man har forstått ut fra måten man snakker
om dette på, når vi har et reelt problem som bunner i både hvor
mye elevene lærer, og hvor godt de trives på skolen. Det store spørsmålet
er hvor mye skjerm vi skal utsette unge for, og da tenker jeg at
å dra dette over i en tillitsreformdebatt som ikke handler noe om
det som faktisk er en viktig debatt i norsk skole, leder oppmerksomheten
vekk fra det man burde stå her og diskutere. Jeg forstår jo at en
regjering som i åtte år har hatt ansvar for en hodeløs digitalisering av
norsk skole uten mål og mening, ønsker at debatten skal handle om
noe annet enn det som faktisk står på agendaen. Jeg er imidlertid
glad for at denne regjeringen nå tar kontroll over digitaliseringen
i skolen, og det tror jeg veldig mange lærere, foreldre og elever
der ute også er.
Lars Vegard Fosser (Sp) [11:23:17 ] : I en tid da teknologien
blir en stadig større del av vårt liv og skjermer har fått et stort
innpass i skolen, er det på høy tid å vurdere hvordan mobiltelefoner
påvirker skolehverdagen til elevene.
I høst gjennomførte
mine elever et prosjekt om skjermtid. Opptil 10 timer om dagen på
vanlige hverdager var mer enn jeg kunne forestille meg. Deres frykt
for å gå glipp av noe er stor, og den frykten forsvinner ikke når
elevene går inn dørene på skolen. Den eksisterer hele tiden, også
i klasserommet. Det har jeg også selv opplevd. På videregående kunne
jeg til tider benytte meg av ulike smutthull til å sjekke snap eller
se den nyeste episoden av Skam selv om det var midt i en time.
På lærerstudiet
observerte jeg imidlertid elever som var mer til stede i undervisningen
enn jeg selv var på videregående og i mine forelesninger på høyskolen,
da de ikke hadde tilgang på mobiltelefon. Da lærte jeg noe, og jeg
bestemte meg for å la elevenes mobil hvile i mine undervisningstimer
og innførte mobilhotell. Det opplever jeg at jeg har lyktes med.
Jeg tok distraksjonen som mobiltelefonen er for elevene, bort, for
mobilene plinger og vibrerer i et eneste kjør og påvirker oppmerksomheten og
yteevnen til elevene i timene, men også læringsmiljøet til de andre
elevene, da de forsvinner ut i sin egen verden og ikke bidrar til
fellesskapet.
Mobiltelefonene
kan også være en kilde til uønsket atferd, som f.eks. mobbing eller
annen utestengelse i skolegården. Erfaringene mine tilsier at det
er mer utestengelse, redsel og unødvendig støy i skoletiden på skoler
der elevene får bruke mobilen i friminuttene framfor der det ikke
er lov. Det er heller ikke et ukjent fenomen at man går forbi en
gjeng i skolegården der alle ser ned i hver sin skjerm. Det er viktig
å ikke glemme elevenes sosiale og emosjonelle utvikling, som jeg
ikke opplever at mobilen bidrar til.
Vi må også anerkjenne
at mobiltelefonene har positive sider, som tilgang til ressurser,
kommunikasjon og organisering. Derfor bør en anbefaling om mobilforbud følges
av alternativer som kan bidra til at mobilen også er et godt verktøy
for læring.
Med det sagt har
jeg med årene innsett at mobilen og sosiale medier er skikkelig
slitsomt. Da jeg var ung og lovende, greide jeg ikke selv å se hvor
mye konsentrasjon, tid og energi mobilen stjal fra meg. Det er mulig
at jeg ikke var moden nok. Samtidig opplever jeg at jeg ikke var
alene om å ikke kunne se det selv, og det var nok fordi jeg var
ungdom. Derfor mener jeg det er viktig at vi som voksne tør å være
voksne, at vi tør å ta ansvar, og at vi gjør vår oppgave med å hjelpe
barn og unge til å få en bedre hverdag.
Mobilens inntog
på fritiden og i skolen har nok gått raskere enn forventet og kanskje
hatt noen konsekvenser vi ikke kunne tenke oss. Derfor må vi ta
tak og hjelpe ungdommene, slik at de får en bedre skolehverdag både faglig
og sosialt. Derfor er det også gledelig at regjeringen og kunnskapsministeren
i forrige uke kom med en anbefaling om mobilforbud i skolen.
Kari-Anne Jønnes (H) [11:26:45 ] : Dypest sett er dette en
debatt om skoleeierskap, eller i alle fall burde det ha vært det.
Denne regjeringen har bidratt til en forenklet debatt om noe som
er viktig i samfunnet vårt. Jeg skulle ønske statsråden kunne oppvise
samme engasjement for hvordan våre kommuner kan være skoleeiere og
på en like god måte bidra til – uavhengig av foreldrenes økonomi
og etnisk bakgrunn – at alle elever lærer å lese, skrive og regne
skikkelig. Høyre har hele tiden vært tydelig på at det trengs fornuftige
reglementer for bruk av alle typer skjerm i norsk skole. Det er
det ingen uenighet om. Men når regjeringen gikk til valg på en tillitsreform
og representanten Mathisen samtidig harselerer med våre spørsmål
om og etterlysning av tillitsreformen, er jo det en direkte mistillit
til alle landets lærere og rektorer. Det er lokale prosesser som
involverer og inkluderer elever og foreldre som er grunnlaget for
at dette skal fungere i det daglige liv. Når regjeringen sender
ut en nasjonal anbefaling, og når jeg i dag hører en statsråd som
sier at en håper at skolene ber elevene legge mobilen hjemme, tenker
jeg: Hvis min skole hadde gjort det, hadde jeg aldri kunnet hatt
de jobbene og de vervene jeg har hatt.
Det er store lokale
forskjeller. Det er enighet i Stortinget om at det er viktig med
reglementer, med gode retningslinjer og med gode prosesser, men
denne regjeringen bidrar til å tegne et bilde av norske barn og
unge som ikke stemmer med virkeligheten. Det er vi voksne som har
noe å lære av dagens barn og unge. Ikke minst håper jeg at denne
prosessen bidrar til at regjeringen fokuserer på skoleeierskap og
hva det egentlig handler om, nemlig at alle kommuner har ansvar
for sine barne- og ungdomsskoler og fylkene for sine videregående
skoler. Det er der reglementer og retningslinjer skal utformes,
basert på lokale forhold og lokale behov. Vi må aldri bidra til
at Stortinget blir en forsamling som skal diskutere om mobiltelefonen
skal ligge i sekken, i skuffen eller i kurven på gangen. Det er
en fullstendig misforstått form for ledelse. Jeg må si at jeg håper
denne diskusjonen ikke blir lagt vekk når retningslinjene nå er
sendt ut, for dette trenger vi å snakke mye mer om.
Liv Kari Eskeland hadde
her teke over presidentplassen.
Øystein Mathisen (A) [11:30:04 ] : Når det gjelder representanten
Jønnes’ tilnærming til at representanter på Stortinget, som sitter
her i salen, ikke kan stille ministeren spørsmål om så detaljerte
og grunnleggende ting som om mobilen skal ligge i sekken, og om
hvordan dette skal tolkes, takles og gjennomføres ute i skolen:
Jeg tenker at det er en verdi i seg selv at debatten er her, og
også er den samme debatten som går ute i kommunestyrene og mellom
foreldrene, som alt er en del av den større debatten.
Når det gjelder
måten dette snakkes om på, som om det skulle være et forbud: Vi
stemmer jo ned et forbud. Det er en anbefaling som går ut, som også
legger opp til at en kan ha lokale debatter. Det som skjer i denne
salen, er også en del av den større lokale debatten.
Jeg synes ikke
vi skal snakke negativt om at vi faktisk er så detaljerte i noen
av de diskusjonene som foregår her i denne salen, og om at stortingsrepresentanter
kan viderebringe helt opp til statsråden de tingene som lærere,
kommunestyrerepresentanter og foreldre lurer på om dette. Det tenker
jeg er en verdi som vi burde være positive til, og som ikke burde
snakkes ned fra talerstolen på Stortinget.
Jan Tore Sanner (H) [11:31:29 ] : Det er ingen som snakker
ned debatten om digitalisering og bruk av ulike læremidler, også
mobiltelefoner, i skolen, men det er relevant i denne diskusjonen
også å snakke om regjeringens såkalte tillitsreform. Kjernen i tillitsreformen burde
jo være at man har tillit til skoleeier, at man har tillit til rektor
som skolens leder, og at vi har tillit til lærerne og gir dem ansvar
for den pedagogiske bruken av ulike læremidler.
Jeg registrerer
at statsråden har tiltatt seg en retorikk om at den forrige regjeringen
drev med hodeløs digitalisering. Det kunne vært interessant om statsråden kunne
dokumentere en slik påstand. Den forrige regjeringen la frem tydelige
strategier for hvordan digitale læremidler skulle brukes i skolen.
Den forrige regjeringen fikk på plass nye læreplaner, som helt entydig
slo fast at barna skal lære å lese både på skjerm og i bok. De skal lære
å skrive med penn og på tastatur. Med andre ord: Det skal være en
balansert bruk av læremidler i skolen, og det er læreren som har
det pedagogiske ansvaret for til enhver tid å bruke det læremidlet
som best fremmer læring. Så vi må skille når det gjelder den bekymringen som
vi alle har for at skjermbruk bidrar til mindre konsentrasjon.
Da jeg fikk internasjonale
tester på mitt bord som kunnskapsminister, ba jeg om forskning for
å se nettopp om den økte bruken av skjerm bidrar til dårligere leseferdigheter.
Mye av den forskningen foreligger, og den viser det ganske åpenbare,
nemlig at ved langlesing og konsentrasjon er boken best, mens i
mange andre sammenhenger er de digitale læremidlene best. Vi må
ha tillit til at lærerne bruker de læremidlene som best fremmer
læring, og de digitale læremidlene kan bidra til bedre tilpasset
læring for elevene. Det viser forskningen.
I tillitsreformens
navn bør vi også ha tillit til at både skoleeiere, skoleledere og
lærere, der stadig flere har femårig master, også kan vurdere hvilke
læremidler som best fremmer læring. Og så tror jeg vi er enige om
at mobilen som hovedregel ikke hører hjemme i klasserommet.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:34:47 ] : Jeg får bidra til
å trekke ut debatten litt til, for nå begynner det å bli interessant.
Jeg synes det er litt villedende fra Høyre å framstå som om de ikke
har hatt egne debatter knyttet til mobilforbud i skolen. Nå er det
snart ett år siden landsmøtet til Høyre hadde en resolusjon hvor
det nettopp var spørsmål om det skulle være mobilforbud i skolen.
Det var også spørsmål om reguleringer knyttet til mobilbruk i videregående
skole, og om man skulle heve aldersgrensen for sosiale medier fra
15 år i dag til 16 år. Resolusjonen ble riktignok nedstemt, så det
er ikke Høyres gjeldende politikk, men det var vel omtrent en tredjedel
av det landsmøtet som var aktivt for det. Lederen i resolusjonskomiteen
til Høyre, Frølich, uttalt noe sånt som at han var svært bekymret
for helseutfordringene knyttet til mobilbruken hos elevene og hvordan
det påvirket læringen. Han viste også til at det kom reguleringer
og føringer internasjonalt som ville være med og påvirke norsk skole
og rammene vi har for mobilbruk i skolen. Så det mener jeg er et
vesentlig poeng når Høyre er veldig høy og mørk her i dag.
I tillegg må jeg
legge til at diskusjonen rundt tillitsreform er veldig fascinerende
i denne sammenheng. Senterpartiet hadde for noen år tilbake et stort
arbeid om hvordan man skulle jobbe med tillitsreform på tvers. Der
anerkjente vi det faktum at skjerm og digitale verktøy i seg selv
kan være med på å forløse en tillitsreform, og at man får en mer
samlet kommunikasjon og samarbeid. Jeg mener imidlertid at elevenes
læring er en helt selvstendig faktor og en prosess som vi må løfte
over alle andre diskusjoner. Da er det selvfølgelig avgjørende at kunnskapsministeren
og regjeringen, som har det overordnede ansvaret, tar på alvor de
nedadgående læringsresultatene vi har sett på tvers.
Jeg vil også trekke
fram eksempler fra Finland, som utdanningskomiteen besøkte forrige
uke. Der ble det løftet fram at nettopp elevenes skjermbruk kunne
være årsaken til en del av nedgangen i læringsresultatene i Finland,
men ikke minst foreldrenes skjermbruk, for det handler om holdningene
våre til hvordan skjermen kan styrke læring, og hvordan det kan
svekke læring. Det kan gjøre oss ukonsentrerte, at fokus er på feil
sted – ikke der det skal være, på læring og relasjonsbygging.
Margret Hagerup (H) [11:37:24 ] : Dette er en debatt som òg
vekker ganske mange følelser. Jeg tror at alle som har barn som
enten går i skolen, eller som har gått i skolen, tenker at det egentlig
bare er veldig godt at skolen tar ansvar og fjerner mobiltelefon
og alt som er – så vi slipper å forholde oss til det på hjemmebane.
Jeg tror nok det
òg var grunnen til at vi hadde en heftig debatt på Høyres landsmøte
om disse tingene, men som mine to kollegaer har redegjort ganske
godt for, så har vi i tillit til skoleeiere, skoleledere og lærere
sagt at dette er noe en kan avgjøre lokalt. Jeg er litt usikker
på om denne salen egentlig er enig i det, for representanten Strand
sa at det var et selvstendig poeng at lærere og andre skulle involveres
i denne prosessen, og representanten Fosser sa at mobiltelefon kan
være et godt verktøy for lærerne. Samtidig har de en kunnskapsminister
som synes det er veldig bra at skoler nå bare sporenstreks sender
ut melding om at mobiltelefoner og smartklokker skal være hjemme.
Jeg mener vi da mister en viktig dimensjon i denne debatten. Jeg
skulle ønske at når vi har brukt så lang tid i dag på å diskutere
mobiltelefon i skolen og alt dette, burde vi snakket mye mer om
hvordan elevene skal lære seg selvregulering. Skolen er det eneste
stedet der alle barn møtes på tvers. Hvis vi bare fjerner mobiltelefonene
og gir en tydelig anbefaling om at den i utgangspunktet ikke skal
være på skolen, hvordan skal vi da sikre det? Jeg opplevde ikke
at statsråden svarte meg på hvordan alle barn skal få øve seg på
selvregulering og god bruk av mobiltelefon, for det er god tidliginnsats.
Og så et tankekors:
Jeg tror regjeringspartiene her ikke er enige, for flere representanter
har vært oppe og sagt at det må være alternativer, det må være muligheter der
dette kan brukes. Samtidig har den tydelige anbefalingen blitt tolket
som at mobilen nå skal helt bort fra klasserommet. Vi bør snakke
mye mer om klok bruk av mobiltelefon, og hvordan elevene skal lære
seg å håndtere det i hverdagen, for de møter snart et arbeidsliv
og samfunnsliv der det er godt voksne som også har godt av et kurs
i dette.
Presidenten
[11:39:27 ]: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.
Votering, se voteringskapittel