Siv Mossleth (Sp) [10:04:50] (ordfører for saken): Det er en ære å være saksordfører når Norges første helseberedskapsmelding skal behandles i Stortinget, og jeg vil takke komiteen for godt samarbeid. Meld. St. 5 for 2023–24, En motstandsdyktig helseberedskap – fra pandemi til krig i Europa, skal gjøre Norge enda bedre til å berge liv og helse gjennom å gi forebygging og beredskap høyere prioritet på helseområdet.

Jeg vil understreke at alle de viktige folkene i helse- og omsorgssektoren i Norge har håndtert store kriser godt, men vi må være bedre beredt til å møte også framtidige kriser. Det er helt nødvendig i en urolig verden. Det er krig i Ukraina, og situasjonen i Midtøsten er en fullstendig katastrofe. Det er pekt på at pandemier, legemiddelmangel og antibiotikaresistens er mulige krisescenarier i framtiden.

Nå klargjøres ansvarsforholdet i helseberedskapen, og verdien av bredden i bidragsytere anerkjennes. Det ble gjennomført høring i forbindelse med komiteens behandling av denne saken. 18 aktører deltok på høringen, og i tillegg kom det fire skriftlige innspill. Det kom mange gode tilbakemeldinger på helseberedskapsmeldingen, og det kom viktige innspill fra dem som deltok.

Meldingen har fire hovedgrep for å styrke den nasjonale helseberedskapen:

1. Det blir en ny modell for helseberedskapen som inkluderer et nytt helseberedskapsråd ledet av Helse- og omsorgsdepartementet. Endringen reflekterer regjeringens konstitusjonelle ansvar ved at den nasjonale koordineringen av helsesektoren flyttes fra Helsedirektoratet over til Helse- og omsorgsdepartementet. Modellen inneholder også seks utvalg på etatsnivå og et rådgivende ekspertutvalg for helsekriser.

2. Helsetjenesten skal øke sin evne til omstilling og fleksibilitet for å møte framtidig krise.

3. Samvirke på tvers av sektorene og samarbeid med frivillig sektor og næringsliv for å utnytte samfunnets totale ressurser bedres. Nå løftes viktigheten av en sterk frivillig sektor, og det legges til rette for en mer målrettet bruk av denne kapasiteten. Frivillig sektor blir bedre integrert i den nye modellen – i avtaler, planer og øvelser.

4. Viktigheten av det internasjonale samarbeidet om helseberedskap løftes, for også Norge er avhengig av internasjonalt samarbeid for å løse en rekke helsekriser. Vi må i enda større grad samarbeide – regionalt i Norden, i Europa og globalt.

Kommunenes rolle i helseberedskapen er utrolig viktig, og dette er poengtert og inkludert. Kommunene kjenner de lokale behovene, og kommunene har et stort ansvar for både helsehjelp og beredskap. Behovet for å ta ekstra hensyn til sårbare grupper er også understreket.

Kriser er hverdagen i helsevesenet, og vi trenger en desentralisert sykehusstruktur som sikrer beredskap og gir alle innbyggere forsvarlig og trygg behandling på sykehus. I en sterk offentlig og solidarisk helsetjeneste er fagfolkene den ressursen vi må ta veldig godt vare på. Det er vesentlig at det legges til rette for hele, faste stillinger, mer fleksibilitet og riktigere bruk av personalet. Vi trenger mer samhandling innad i tjenestene og på tvers av tjenestenivå. Det er viktig å styrke de kommunale helse- og omsorgstjenestenes beredskapsevne.

Helsepersonellet er viktig både i det daglige og i en større krise, så Arbeiderpartiet og Senterpartiet arbeider systematisk med å utdanne, rekruttere og beholde personell i helse- og omsorgstjenestene. Vi arbeider også med heltidskulturen og riktig oppgavedeling. En konkurransedyktig helsenæring gjør oss sterkere i krisesituasjoner. Derfor er det allerede tatt viktige grep gjennom satsing på helsenæringen som en viktig eksportnæring og med et veikart for helsenæringen som inneholder over 40 tiltak for å styrke norsk helsenæring.

Presidenten [10:09:50]: Det blir replikkordskifte.

Kamzy Gunaratnam (A) [10:18:52]: Husker presidenten da vi holdt pusten i uker og måneder fordi vi ikke visste om Norge ville få vaksiner? Husker presidenten da tilfeldigheter, en tweet og litt drahjelp fra «søta bror» sikret vaksiner til Norge? Husker vi det vi fortalte oss selv? Aldri igjen skal vi sette Norge i denne situasjonen.

Helseberedskapsmeldingen som Stortinget behandler i dag, er den første stortingsmeldingen om dette alvorlige temaet. Den representerer Arbeiderpartiet og Senterpartiets politiske retning for norsk helseberedskap og er noe av det absolutt viktigste vi gjør for å forberede nasjonen vår. Det handler om hvordan vi bygger vår folkehelse, vår felles helsetjeneste – ikke bare for hverdagen, men også i et beredskapsperspektiv. La meg være tydelig: De forberedelsene må skje gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid, fornuftig bruk av våre ressurser, både de menneskelige og de materielle, tydelig ansvarsfordeling, og vi må ta lærdom fra to år med krig og nesten to år med pandemi og stadig utvikle oss.

1. Vi må forplikte oss til EU. Pandemien viste oss hvor sårbare vi er alene. Det viktigste vi gjør nå, er å få på plass en avtale om deltakelse i EUs styrkede helseberedskap på like vilkår som EU-land. En slik avtale er nødvendig for å sikre at vi er omfattet av EUs framtidige helseberedskap.

2. Vi er ikke nok folk her i landet. Vi må øke helsetjenestenes evne til omstilling og fleksibilitet. Det krever oversikt, omdisponering og mobilisering av personellressurser. Hva betyr det? Vi blir flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Det blir dermed færre som kan være en del av arbeidsstyrken og betale skatt. Vi kan betale oss litt ut av det, men ikke helt. Vi kan ikke føde oss ut av det. Vi kan heller ikke «brain draine» land ut av det for helsepersonell, for Norge er på verdenstoppen hva gjelder sykepleiere og leger per antall innbyggere. Uansett hvordan vi snur og vender på det, blir vi færre. Hvordan skal vi bruke folkene på en klok måte, hvordan skal vi fase inn teknologien der vi kan, og hvordan jobber vi sammen om dette? Dette handler ikke bare om å ha et bærekraftig helsevesen, men i et beredskapsperspektiv et helsevesen med evnen til fleksibilitet og opptrapping.

3. Avklart ansvarsforhold – regjeringen legger opp til å etablere en ny modell for arbeidet med helseberedskap. Hva betyr det? En felles forståelse av hvem gjør hva – modellen skal sørge for avklarte roller og ansvar i helsesektoren. Og ikke bare det, den skal også bidra til arbeidet med sikkerhet, og beredskap skal prioriteres høyt i sektoren. Med felles virkelighetsforståelse kommer også felles løsninger.

4. Samarbeid – helseberedskapsmeldingen legger opp til å styrke samarbeid på tvers av sektorer og samarbeid med frivillige og næringslivet. På den måten bryter vi ned siloer og blir flinkere til å utnytte samfunnets ressurser sammen.

5. Etterpåklokskap er den beste lære. Da pandemien traff, var jeg varaordfører i Oslo. Utfordringene som allerede fantes i byen min, ble enda synligere. Måten Oslo som hovedstad møtte pandemien på ble til erfaringer som bygget opp kompetanse i hele tjenesten under pandemien, og som vi senere dro – og drar – nytte av for ukrainske flyktninger. Det handler om krisekommunikasjon inn til grupper vi vanligvis ikke når ut til, det handler om sårbare grupper, og det handler om vår evne til å omstille oss for dem som trenger oss aller mest.

Sist, men ikke minst: Pandemien var et forstørrelsesglass for utfordringene som allerede eksisterte i samfunnet vårt. De som bodde trangt, fikk det trangere. De som levde med vold i nære relasjoner, hadde færre steder å flykte til. Ungdommen fikk ikke være ungdom. Ja, de ville heller risikere livet sitt i en grotte for å være på fest med jevnaldrende og føle seg normale, enn å være hjemme et eneste sekund til. De ensomme opplevde enda større ensomhet.

Applaus holder ikke for helsepersonellet vårt. Takknemlighet holder ikke for vårt europeiske samarbeid. En ny pandemi vil komme, og ønsketenkning vil ikke hjelpe. Da må vi ta på oss ledertrøyen og lage en plan, og det har vi nå med Arbeiderpartiet i regjering.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:29:27]: Høyre er opptatt av at vi skal ha en god helseberedskap i landet vårt. God helseberedskap handler om å ha forståelse for hva en krise innebærer, å ha en klar plan for hvordan en krise skal håndteres, og å ha god organisering og kommunikasjon og et godt gjennomtenkt lovverk og planverk, som gir myndighetene rom for å iverksette nødvendige tiltak som beskytter liv og helse.

Koronapandemien viste oss at en styrking av helseberedskapen var nødvendig, og den viste hvor viktig det er med samarbeid på tvers av både sektorer og nasjoner. Tiltak for å slå ned på koronasmitten førte til store konsekvenser for alle deler av samfunnet vårt, både under og etter pandemien, og det er fortsatt sånn at de langsiktige effektene av koronapandemien kan være vanskelige å måle og tallfeste.

Høyre mener det var viktig at håndteringen av koronapandemien ble nøye evaluert, og det har den blitt gjennom tre forskjellige rapporter. Konklusjonen har vært at Norge samlet sett håndterte krisen godt, også sammenlignet med andre land. Det kom bl.a. som følge av høy tillit i samfunnet, tverrsektoriell innsats, generelt god helse i befolkningen, helse- og omsorgstjenester med evne og kapasitet til omstilling, og innsatsen til hver enkelt av oss, og også helsefrivilligheten.

Etter koronapandemien tok Solberg-regjeringen initiativ til Norges første stortingsmelding om helseberedskap. Høyre er glad for at regjeringen videreførte dette og i fjor høst la fram helseberedskapsmeldingen, som Stortinget behandler i dag.

Det er flere av tiltakene i helseberedskapsmeldingen som Høyre kan stille seg bak, bl.a. behovet for mer og bedre tverrsektorielt samarbeid, behovet for å knytte Norge tettere til EU i helseberedskapssamarbeidet, og viktigheten av økt kompetanse om helseberedskap i helse- og omsorgstjenesten og hos helsepersonell. Flere av tiltakene i helseberedskapsmeldingen er også en videreføring av tiltak som Solberg-regjeringen igangsatte.

Det er flere svakheter med helseberedskapsmeldingen til regjeringen som er viktig å ta tak i for å ha en god helseberedskap i landet vårt. I Norge opplever vi en alvorlig og stadig økende legemiddelmangel, som gjør at pasienter ikke får den behandlingen de trenger. I 2022 ble det sendt 1 579 meldinger om legemiddelmangel i Norge, ifølge tidligere Statens legemiddelverk. Til sammenligning ble det i 2017 meldt om 358 tilfeller. Vi trenger å ha en framoverlent regjering som har gode tiltak på plass, enten det handler om kartlegging av nåværende eller framtidige mangler og behov, og som har en klar plan for lagring og produksjon av legemidler.

Frivilligheten har en viktig rolle i helseberedskapen. Det så vi ikke minst under koronapandemien. Den klare tilbakemeldingen i etterkant og under komiteens høring om meldingen har vært at frivilligheten må trekkes mer inn i beredskapsarbeidet. Dessverre ser vi en regjering som jevnt over bygger ned sivil sektor, med bl.a. kutt i tilskuddsordninger og endringer i kriterier for helsefrivilligheten. Derfor foreslår Høyre i dag at regjeringen skal revidere nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet i samarbeid med Frivillighet Norge og KS, og at frivillighetens bidrag ved helsekriser må være en viktig del av den revideringen.

Opprettelsen av et voksenvaksinasjonsprogram har stått på agendaen lenge, uten at regjeringen har klart å få det på plass. Høyre er opptatt av at flere skal gjennomføre vaksinering for å sikre bedre beskyttelse og helse i befolkningen, og vi mener at et voksenvaksinasjonsprogram vil gjøre det lettere for enkeltmennesker å gjennomføre anbefalingene om vaksinering, enten det er i eller utenom en helsekrise.

Høyre savner også et sterkere engasjement for antibiotikaresistens. Solberg-regjeringen la fram en tydelig strategi og handlingsplan for dette feltet, uten at regjeringen har revidert strategien som gikk ut i 2020.

Det er ingen tvil om at internasjonalt og europeisk samarbeid er utrolig viktig for helseberedskapen. Vi så under pandemien at vi var helt avhengig av EU, vi var helt avhengig av å ha en koordinator i Sverige som sørget for at vi fikk vaksiner til befolkningen i Norge. Det samme gjaldt smittevernutstyr, der det de 3–4 første dagene etter pandemien sto lastebiler med smittevernutstyr på grensen til Norge, men som ikke fikk komme inn fordi vi var unntatt EUs direktiv om smittevernutstyr.

Høyre er opptatt av god helseberedskap. Det er helt avgjørende for hvordan vi håndterer neste krise – en krise som mest sannsynlig vil komme.

Jeg tar opp de forslagene Høyre er med på.

Bård Hoksrud (FrP) [10:42:44]: I dag diskuterer vi forslag til ny helseberedskapsmelding. Dette skulle være noe fantastisk flott og fint som skulle komme. Det har vært mantraet fra regjeringsrepresentanter og regjeringspartiene i en rekke debatter de to siste årene. Dette skulle det bli schwung over, helseberedskapen skulle prioriteres og løftes. Dessverre ser vi at nok en stortingsmelding fra denne regjeringen ender opp som en stor skuffelse. Det vi sitter igjen med, er i stor grad et dokument fylt med flotte ord og formuleringer, men dessverre mangler det masse på skikkelig konkrete tiltak og den nødvendige handlingen som skulle til for virkelig å styrke beredskapen i helsesektoren.

Det er vel ingen som er uenig i at det er viktig å se på organiseringen og hvordan vi kan forbedre den. Regjeringen har nedsatt et helseberedskapsråd for å samle sektoren, og det er positivt. Når vi ser på konklusjonene i regjeringens stortingsmelding, ser vi dessverre at mange av tiltakene som skal gjennomføres, er innenfor gjeldende budsjettrammer. De tiltakene som ikke kan dekkes innenfor disse rammene, vil bli vurdert opp mot andre prioriteringer i budsjettprosessen.

Det er riktig at ikke alle tiltak krever økte bevilgninger, men når det gjelder å styrke beredskapen i helsesektoren, forventer vi mer enn bare ord. Vi trenger konkrete handlinger for å sikre at vi har en robust og trygg beredskap for framtiden, en beredskap som faktisk beskytter våre innbyggere. Når regjeringen ikke leverer på dette området, vil Fremskrittspartiet i hvert fall være med på å fremme følgende forslag vi mener vil være med og bidra til å styrke beredskapen:

Vi mener det er helt nødvendig å øke antall intensivplasser over hele landet for å styrke akuttberedskapen og sikre at helsevesenet er bedre rustet til å håndtere store helsekriser.

Vi vil sikre tilstrekkelig bemanning og ressurser i helsevesenet, inkludert rekruttering og ansettelse av flere innen helse samt øke kapasiteten på sykehus og helsestasjoner.

Norge må intensivere og formalisere samarbeid med frivillige beredskapsorganisasjoner for å utvide og styrke den nasjonale helseberedskapen.

Vi vil etablere og styrke nasjonale ordninger for å sikre produksjon av smittevernutstyr og nødvendige medisiner i Norge, for å redusere avhengigheten av internasjonale forsyningskjeder.

Vi vil øke utdanningskapasiteten for helsepersonell for å møte framtidige helseutfordringer.

Vi mener det er nødvendig å styrke samarbeid og koordinering mellom ulike aktører i helsevesenet for bedre samhandling og effektiv respons i nødsituasjoner.

Vi vil intensivere innsatsen på forebyggende tiltak, inkludert informasjonskampanjer, vaksinasjonsprogrammer og tiltak for å redusere smittespredning.

Vi vil utarbeide og vedlikeholde oppdaterte beredskapsplaner på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, med klare ansvarsfordelinger og kommunikasjonsrutiner.

Vi vil øke investeringen i forskning og utvikling innen helseberedskap.

I tillegg til de forslagene vi har fremmet, ønsker vi å støtte forslagene nr. 1 og 2 subsidiært. Det betyr at det i hvert fall blir flertall for forslag nr. 1.

Vi beklager en tidligere feil vedrørende forslag nr. 19. Dette skulle vi gått inn i i behandlingen, men det falt ut ved en glipp. Dette var faktisk et forslag Fremskrittspartiet fremmet i 2021 og fikk flertall for. Regjeringen har fortsatt ikke iverksatt vedtaket, men vi vil selvfølgelig støtte opp om forslaget om at regjeringen snarest mulig skal følge opp dette.

Så ønsker jeg å ta opp Fremskrittspartiets forslag og de forslag Fremskrittspartiet er med på i saken.

Marian Hussein (SV) [10:52:17]: Det føles kanskje som om det er lenge siden vi hadde en pandemi i Norge, og det høres i hvert fall ut som om historiefortellingen om hvorfor det gikk så ålreit med oss, er veldig forskjellig fra ulike representanter. En av de kanskje viktigste grunnene til at det gikk bra med oss, handlet ikke bare om at vi hadde en «søta bror» som skaffet vaksiner. Det handlet om at vi har et samfunn hvor folk har høy tillit til myndighetene, at man lytter til faglige råd, at vi har et helsevesen som kastet seg rundt, og helsepersonell som gjorde alt i sin makt. Jeg kjenner opptil flere som jobbet døgnet rundt med både det ene og det andre for at vi skulle komme oss gjennom det.

Så vet vi hva noen av konsekvensene kanskje også har vært. Det var utrolig mye helsepersonell som kastet seg rundt og jobbet dag og natt, som nå kanskje ikke lenger jobber i helsevesenet. Påkjenningen for dem som sto i front, var svært stor. Det er også ganske mye som vi ikke har lært nok av, for det å snakke om beredskap handler også om å planlegge den normale driften, og at man kanskje får noen utfordringer.

Det vi ser, er at dette er Norges første helseberedskapsmelding. Det er et skritt i riktig retning, men den tar ikke for seg en av de største utfordringene, som er en god og viktig forutsetning for god beredskap, og det er gode planer. Vi ser, og gang på gang er det flere studier som viser det, at vi i Norge ikke har godt turnusarbeid, vi har ikke god grunnbemanning i store deler av helsevesenet vårt. Det gjør at variasjoner som influensasesong eller sykdommer som er sesongvarierte og helt vanlige, eller enkle ting som at folk skal avvikle ferie, får store konsekvenser for helsevesenet vårt. Det er noe av det som øker risikoene våre ganske mye.

Vi har også fortsatt en måte å bygge sykehus på i dette landet som øker risikoen ved en ny pandemi eller hva det skulle være, for vi har for lite plass til å gjøre av folk. Vi har heller ikke tatt inn over oss at vi har ganske mange sårbare grupper som har ulike utfordringer.

Debatten i dag har dreid seg veldig mye om viktigheten av internasjonalt samarbeid. Norge har vært en sterk pådriver for internasjonalt samarbeid innen helse i veldig mange år. Tidligere leder i Arbeiderpartiet – og jeg holdt på å si guru – Gro Harlem Brundtland har vært med og utviklet Verdens helseorganisasjon som en viktig aktør for helsesamarbeid og helseberedskap. Denne pandemien, med et virus fra Kina som var innom Italia, og som nordmenn tok med seg hjem til Norge, viste også hvilke risikoer vi har.

Det er også viktig å huske, i en tid hvor denne salen kanskje er veldig opptatt av EU-spørsmålet, at det er desto viktigere å styrke vårt samarbeid med resten av verden, for vi er en verden som henger sammen. Det er veldig mange i Norge som reiser til fjerne strøk, og det er mange som har tilknytninger til andre steder. Hvis vi skal ha en verden hvor likeverdige helsetjenester fortsatt skal være mulig, er det viktig at vi ikke overlater dette kun til markedet, hvor rike land i Europa kjøper opp og ender med å kaste vaksiner. Noe av lærdommen fra pandemien er også at vi har kastet utrolig mange vaksiner som kunne ha kommet flere mennesker i verden til nytte.

Så er det en viktig gruppe som denne meldingen ikke nevner, og det er mennesker med innvandrerbakgrunn i Norge, som hadde en høy dødelighet under pandemien. Jeg synes fortsatt det er viktig at vi ser på meldingen, og at flertallet går for å se på dette. Jeg mener også at det påligger oss et stort ansvar å lære av både svineinfluensaen og denne pandemien.

Jeg tar opp forslagene SV er med på.

Seher Aydar (R) [11:04:00]: Helseberedskap handler om å være forberedt på at det utenkelige kan skje, som krig, naturkatastrofer, forurensning av drikkevann eller større epidemier og pandemier. Helseberedskap handler også om å være forberedt på de små hendelsene: en trafikkulykke, en overdose, en ekstra kald og glatt vinter, en risikofødsel eller et mindre utbrudd av smittsom sykdom på et sykehus.

Jeg nevner disse små, men langt fra ubetydelige hendelsene av en grunn: Måten helsetjenestene våre drives på til vanlig, når små og store enkelthendelser inntreffer, legger grunnlaget for helseberedskapen vår. Når de samme tjenestene melder om store utfordringer selv i normaltid som i dag, er vi ikke godt nok rustet for de store hendelsene.

Helsekriser understreker behovet for å styrke den offentlige helsetjenesten og viktigheten av at alle får et likeverdig helsetilbud, uavhengig av tykkelsen på lommeboka og hvor i landet man bor. Rødt mener at et sterkt offentlig helsevesen er en forutsetning for god helseberedskap.

En viktig lærdom etter pandemien var at Norge ikke var godt nok forberedt. Pandemien avdekket store feil og mangler ved helsevesenet vårt. Sykehusene våre var for fulle, og beredskapslagrene skrapt allerede etter pandemien. Helseforetaksmodellen legger føringer på at sykehusene må effektivisere, telle lønnsomhet og dreie tjenesten dit det er inntjening å hente. I denne driftsmodellen har beredskap liten verdi. Dette gjør helsetjenestene våre sårbare.

I sitt høringsinnspill til beredskapsmeldingen skriver Sykepleierforbundet: «Helseberedskapsmeldingen underslår alvoret i bemanningssituasjonen og risikoen den utgjør for beredskapsevnen». Denne beskrivelsen stiller Rødt seg helt bak. Hvis Norge skal ha god helseberedskap, kan vi ikke miste grunnmuren i helsesektoren, nemlig folkene.

Det er nettopp den grunnmuren som slår sprekker. Det gjøres ikke nok for å møte den lenge varslede helsepersonellmangelen. Framfor å styrke grunnbemanningen bruker sykehus og kommuner hvert år milliarder av kroner på innleie. Denne måten å bemanne helsetjenesten på utgjør en beredskapsrisiko og svekker helseberedskapen. Det er på høy tid å ta bemanningskrisen i sykehusene på alvor.

Bruken av innleie fra bemanningsbyråer må erstattes med økt grunnbemanning, faste stillinger og en offentlig vikarpool som erstatter bruk av innleie fra kommersielle aktører. Det vil gi bedre kvalitet på tjenestene, styrke helseberedskapen og bedre arbeidsvilkårene for de ansatte. Vi husker alle hva som skjedde da pandemien slo til og Norge hadde basert seg på innleie fra utlandet altfor lenge. Da hadde vi ikke nok folk.

Hvordan sykehusene drives når det ikke er kriser, legger grunnlaget for hvordan vi er rustet til å møte kriser. Det at vi har et desentralisert helsetilbud i hele landet gjør oss bedre rustet til å møte kriser som kan komme, uansett hvor i landet det er, og om det er nasjonalt eller lokalt.

Når helseforetakene setter økonomiske prioriteringer foran hensynet til samfunnssikkerheten og faglige råd, svekker det helseberedskapen. Når kommuner får flere oppgaver uten at ressursene følger, går det utover beredskapen. For lav grunnbemanning svekker beredskapen.

Med dagens finansieringssystem er det f.eks. lite lønnsomt å drive intensivavdelinger. I over ti år har lampene blinket rødt for intensivkapasiteten i Norge. I sitt høringsinnspill trekker bl.a. Legeforeningen fram intensivkapasiteten som et viktig satsingsområde for å sikre helseberedskapen. Det er derfor også Rødt – og flere, for så vidt – har fremmet forslag om en opptrappingsplan for å øke intensivkapasiteten.

Vi har konsekvensene av pandemien friskt i minne. Legemiddelmangel og mangel på annet medisinsk utstyr er i økende grad et problem også i en normalsituasjon. Det produseres veldig lite legemidler i Norge. Importavhengighet må erstattes av mer kortreiste løsninger for produksjon av medisin og smittevernutstyr.

Vi har også fremmet et forslag om å inkludere arbeidet med vold mot kvinner i beredskapsplaner, og at dette skal få plass i krisehåndteringer. Det er fint at disse blir nevnt i andre planer, men erfaring viser at det må inkluderes direkte i de planene det gjelder, hvis det skal behandles i praksis for å hindre at kriser går utover dem og skaper enda større problemer enn det var nødt til å gjøre.

Vi trenger å styrke velferden vår hver eneste dag, for det er på den måten vi er best rustet til å møte kriser.

Jeg tar med dette opp Rødts forslag.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:09:12]: Venstre er glad for at vi no i dag får vedteke, får på plass, denne stortingsmeldinga om helseberedskap. Det er den første stortingsmeldinga i sitt slag – ei stortingsmelding som opphavleg regjeringa Solberg, som Venstre var ein del av, tok initiativ til i kjølvatnet av pandemien, og som har er blitt ført vidare av dagens regjering, slik at vi står her i dag og har ei ferdig stortingsmelding klar til behandling. Det er vi glade for.

Det er mykje i denne planen som er bra. Venstre sit ikkje i helse- og omsorgskomiteen, så eg skal kort gjere greie for moment i denne stortingsmeldinga som Venstre er særskilt oppteke av og kva mindretalsframlegg i saka som Venstre kjem til å støtte.

Det første punktet: Venstre er glad for at planen framhevar så sterkt samvirket – det heilt nødvendige samvirket i helseberedskapsarbeidet mellom det offentlege, frivillig sektor og næringslivet. Dette er heilt avgjerande om vi skal ha ein god samfunnsberedskap og helseberedskap generelt. Spesielt er det å dra på dei fantastiske ressursane som ligg der i det frivillige Noreg på alle nivå, nasjonalt og lokalt, heilt avgjerande viktig. Dette er relativt godt framheva i planen, men samtidig veit vi at frivilligheita i Noreg har vore under press dei siste to statsbudsjetta.

Frivilligheita er avhengig av gode, langsiktige og stabile rammevilkår. Det har ein ikkje på alle område hatt. Det gjeld også innanfor helseområdet. Å gje frivilligheita trua tilbake på det langsiktige og viktigheita av det dei driv med, er viktig. Difor støttar òg Venstre framlegg nr. 2 som ligg føre her i dag om at vi ber

«… regjeringen sikre at frivillighetens rolle i helseberedskapen styrkes, og at de frivillige organisasjonene integreres i planverk og øvelser.»

Vi ber også

«… regjeringen revidere Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet (…) i samarbeid med Frivillighet Norge og KS»,

slik Høgre og Kristeleg Folkeparti føreslår i framlegg nr. 5. Det støttar Venstre.

Vi støttar også framlegg nr. 8, frå Framstegspartiet, Raudt og Pasientfokus om å be

«… regjeringen intensivere og formalisere samarbeidet med frivillige helseberedskapsorganisasjoner som Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Norske Kvinners Sanitetsforening for å utvide og styrke den nasjonale helseberedskapen.»

Det andre punktet eg vil framheve spesielt, er tydinga av meir internasjonalt samarbeid om helseberedskap. Vi veit faktisk at det at Noreg ikkje er medlem i EU, heldt på å bli kritisk under pandemien når det galdt tilgang til vaksiner, sjølv om det heldigvis gjekk bra – takka vere gode vener på innsida.

Det internasjonale perspektivet er og må vere viktig. Eg skal ikkje seie meir om det no, anna enn at vi støttar framlegg nr. 1, frå Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Raudt og Pasientfokus om å be

«… regjeringen styrke og utvide det nordiske samarbeidet om produksjon og lagring av legemidler og smittevernutstyr i Norden.»

Det tredje punktet eg vil seie noko særskilt om frå Venstres ståstad, er antibiotika og antibiotikaresistens. Det er alvorleg etter Venstres syn at vi no er meir enn tre år på overtid med å få på plass ein ny nasjonal antibiotikastrategi. Antibiotikaresistens er globalt ein av dei største trugslane mot helsa vår. Det er eit problem som, som helsespørsmål elles, ikkje kjenner landegrenser. Det at vi set antibiotikaresistens høgt på dagsordenen nasjonalt og i det internasjonale engasjementet vårt, er kolossalt viktig. Difor støttar Venstre framlegg nr. 4, frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus om å be

«… regjeringen snarlig og senest innen utgangen av 2024, få på plass en ny nasjonal antibiotikastrategi.»

Eg merkar meg at regjeringspartia seier at dette er på gang. Og eg skulle ønskje at vi kunne vere trygge på det ved at også regjeringspartia stemmer for dette framlegget, slik at vi faktisk får vedteke det i Stortinget i dag.

Elles kjem Venstre òg til å støtte framlegga nr. 6, 11, 13, 21 og 22 – utan at eg har tid til å gå inn på grunngjevinga for det no.

Sidan vi ikkje sit i komiteen, vil eg takke medlemene i komiteen for eit godt arbeid med denne innstillinga.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:18:22]: Verden er i stadig forandring, og det gir et økt behov for både beredskap og beskyttelse. Samfunnets totale beredskap består av flere aktører enn helsevesenet. Jeg hørte at saksordføreren sa det ikke var beredskapslager da pandemien inntraff. Det var lager, men erfaringen viste oss at det ikke var gode nok lager i forhold til det som ble utfordringen med luftsmitte og dråpesmitte i pandemien.

Derfor er det i et beredskapsarbeid viktig at alle inkluderes, både frivillige organisasjoner og resten av samfunnet som står rundt helsesektoren. En samordnet innsats blant alle aktører er viktig for at en skal ha et best mulig beredskapsarbeid. Det er ekstremt viktig at kommunene er godt inkludert i beredskapsarbeidet, for det er faktisk der folk bor og lever. Koronapandemien har hatt konsekvenser for samfunnet som vi fortsatt ikke aner alle følgene av. For eksempel ble ensomhet en større utfordring, og der er det mange grep vi som samfunn må ta framover, som et resultat av pandemien.

Vi må ruste oss for krisene framover, og ingen av oss vet hva slags kriser det blir. Sannsynligheten for at vi har behov for intensivplasser framover, er ganske stor. Den 7. januar skrev E24 at vi har flere direktører enn vi har intensivplasser i dette landet. Som intensivsykepleier, slik jeg er, vet jeg at en intensivplass er mer enn en seng, og det er mer enn en sykepleier. Det krever enormt mye ressurser. Det betyr at vi i fellesskap må ha en plan for å bygge opp denne tjenesten. Norge er et langt land med en lang grense, og vi har utrolig mye forskjellig natur. Det må vi også ta høyde for inn i dette.

Skal vi lykkes med beredskap, kan vi ikke omgå kompetanse og behovet for ressurser til å bygge kompetanse. Det betyr internasjonalt samarbeid. Det betyr samarbeid internt i en regjering. Det betyr samarbeid mellom departement. Det betyr samarbeid mellom ideelle, offentlige og private aktører, og det betyr også at en ser på samarbeid mellom regioner, kommuner og etater. Det er mange ganger kanskje den største utfordringen – det å få disse til å jobbe i lag.

Vi har hatt helsepersonellkommisjonen. Vi har hatt mange kommisjoner. Den største utfordringen vil være helsepersonell. Når det gjelder helsepersonell, er jeg enig i at det er fint med fulle stillinger, men det hjelper lite med fulle stillinger hvis arbeidsmengden er så stor at en ikke får tid eller mulighet til å øve sammen med ideelle aktører, private aktører, kommuner og redningstjeneste, fordi en ikke har tid til det i den travle hverdagen. Derfor er jeg enig med representanten fra Rødt i at grunnbemanning blir en forutsetning for å lykkes med å få etater til å jobbe i fellesskap.

Til slutt vil jeg gi en stemmeforklaring. Kristelig Folkeparti kommer til å støtte forslag nr. 1.

Irene Ojala (PF) [11:23:02]: I dag behandler vi stortingsmeldingen En motstandsdyktig helseberedskap – Fra pandemi til krig i Europa. Meldingen skrives på bakgrunn av anbefalinger fra totalberedskapskommisjonen, forsvarskommisjonen, sykehusutvalget, fagmilitært råd og helsepersonellkommisjonen. I tillegg har vi fått sannhets- og forsoningskommisjonen og Nasjonal transportplan. Alle disse meldingene og rapportene er svært viktige for Finnmark – av utenriks- og forsvarspolitiske årsaker. De kan heller ikke behandles isolert fra hverandre i de ulike komiteene. Vi lever i en urolig tid og har ikke tid til silotenking. Som folkevalgte har vi plikt til å bruke kunnskapen rapportene gir oss. Vi må knytte disse rapportene sammen, sånn at vi skaper en fleksibel politikk som gir trygghet og tillit i befolkningen i Norge.

Regjeringen har et mål om å sikre at forebygging og beredskap gis økt prioritet. Det betyr at vi må finne løsninger som fungerer i spennet mellom varme, solfylte sommerdager og dager med pandemi, krig og klimakrise, som vinterens ekstremvær, som vi har sett kan slå til enten vi bor nord eller sør i Norge.

Sykdom inntreffer plutselig. Hjerte- og hjerneinfarkt har ikke kontortid. Fødsler starter uansett tid på døgnet. Eldre mennesker blir plutselig syke. Vanskelige vær- og føreforhold, klimakrise, pandemi og krig vil skape problemer for oss – helt plutselig og utenfor kontortiden. Lang reisevei til sykehus gjør at folk blir syke av bekymring selv om de i utgangspunktet er veldig friske, når de har syke familiemedlemmer som må transporteres i timevis og omlastes mellom sykebiler i uvær og storm og stille. Kvinner som skal føde, bekymrer seg så mye for uvær knyttet til svangerskap og fødsler at barnet i magen blir urolig – det viser forskning.

Totalberedskapskommisjonen skriver i kapittel 25:

«Formålet med helseberedskapen er å verne liv og helse og sørge for medisinsk behandling, pleie og omsorg til berørte personer til daglig, i kriser og i krig.»

Det er Stortinget og regjeringen som har ansvar for å sikre befolkningen trygghet for liv og helse i disse tider, uavhengig av hvor folk bor i Norge.

NATO-øvelsen Nordic Response avsluttet den store øvelsen i Finnmark for få uker siden. Finlands president Alexander Stubb og statsminister Jonas Gahr Støre møttes i Finnmark. Finske journalister som fulgte øvelsen, stilte statsminister Støre spørsmål om manglene i kritisk infrastruktur i Finnmark i forhold til en potensiell konflikt, eksempelvis med Russland. De påpekte at manglende infrastruktur mellom kysten av Finnmark, fra Altafjorden og sørover mot Finland, vil påvirke gjensidig avhengigheten mellom våre to NATO-land. Journalistene så også at NATO-veien E45 er sykehusveien for befolkningen som bor i Kautokeino, og at det svekker deres beredskap svært mye, siden vi fortsatt ikke har gjort noe med NATO-veien E45.

Norge er et erfarent NATO-land, Finland er helt fersk i alliansen. Da finske journalister spurte meg om hvorfor Alta, Finnmarks største by, ikke har sykehus, hadde jeg ikke noe godt svar å gi dem, men jeg ba dem – med et lite glimt i øyet – stille spørsmålet til sin president, så kunne han videreformidle det til statsminister Støre.

De sivile sykehusene skal ivareta både sivilbefolkningens behov for trygge helsetjenester i fredstid og sikre Forsvarets behov i urolige tider. For Finnmarks del handler en motstandsdyktig helseberedskap om tilliten vi finnmarkinger har til at staten faktisk leverer befolkningen grunnleggende helsetjenester i tråd med klima og geografi og den demografien vi har i Finnmark. Vi må derfor ha en infrastruktur med fly og veier som gjør oss motstandsdyktige, og gir livskvalitet til oss alle. Dette må skje i spennet fra helseberedskap i fredstid til suverenitetshevdelse og helseberedskap i urolige tider.

Langtidsplanen for forsvarssektoren legges fram i morgen, 5. april. Som folkevalgt fra Finnmark er jeg spent på om regjeringen har lest og lyttet til innspill Pasientfokus har lagt inn. Regjeringen og et samlet storting må forstå at helseberedskap, totalforsvar, totalberedskap og transportårer i Finnmark vil gi Norge trygghet og robusthet i tider med krig, klimakrise, ekstremvær og fare for nye pandemier.

Helseberedskapsmeldingen har et mål om at folk skal få økt tillit til politikere. Jeg minner om at Pasientfokus og jeg er på Stortinget fordi mange i Finnmark ikke hadde tillit til politiske partier høsten 2021, da vi ble valgt inn. Jeg lurer på om den manglende tilliten også vil vise seg ved stortingsvalget i 2025. Jeg har utfordret alle sammen til å komme og hente velgerne tilbake, men nå har tiden løpt fra dere.

Statsråd Ingvild Kjerkol [11:28:25]: Vi har en god helseberedskap i Norge. Det betyr ikke at vi skal lene oss tilbake og si at vi er fornøyde – tvert imot. Vi lever i en urolig verden. Pandemi og krig i Europa viser at verden endrer seg raskt, og at hendelser utenfor Norge kan få store konsekvenser også for oss og for helsen vår. Digitale trusler, utrygg vannforsyning, atomhendelser og brudd i forsyningslinjer kan true både liv og helse. Helseberedskapen må gis økt prioritet framover. God helseberedskap er viktig for befolkningens tillit, og høy tillit i samfunnet styrker beredskapen.

Vår aller største ressurs i helseberedskapsarbeidet er de over 430 000 fagfolkene som jobber i vår felles helsetjeneste. De har over tid vist både evne og vilje til å mobilisere for å verne befolkningens liv og helse i kriser og katastrofer. Over hele landet, døgnet rundt, gir de oss trygghet og helsehjelp etter behov.

Norge skal ha en motstandsdyktig helseberedskap i hele landet. Norske kommuner er gode, de kan krisehåndtering. Derfor er jeg opptatt av at kommuneperspektivet løftes gjennomgående i helseberedskapen.

Helseberedskapen skal innrettes på en måte som ivaretar de mest sårbare i samfunnet, som f.eks. barn, som skal ha en spesiell beskyttelse. Når vi velger tiltak i møte med ulike kriser, må vi vektlegge de psykososiale konsekvensene.

Koronakommisjonenes rapporter samt utredningene fra totalberedskapskommisjonen og forsvarskommisjonen har gitt viktige læringspunkter som er med i meldingen.

Regjeringen styrker helseberedskapen og tar nødvendige grep slik at vi blir best mulig rustet til å møte framtidige kriser. Jeg vil trekke fram fire hovedgrep:

For det første endrer og styrker vi måten vi jobber med helseberedskap på. Gjennom en ny styringsmodell tydeliggjør regjeringen roller og ansvar og legger til rette for at riktige beslutninger tas på rett nivå. Gjennom systematisk arbeid med risiko og sårbarheter, planverk og øvelser skal helsesektoren være best mulig forberedt til å møte hendelser i hele krisespekteret. Det nye Helseberedskapsrådet samler de mest sentrale lederne fra helsesektoren og ledes av Helse- og omsorgsdepartementet.

For det andre legger vi til rette for å øke helsetjenestens evne til omstilling og fleksibilitet. Det krever prioritering, oversikt over personellressurser og omdisponering og mobilisering av ressurser. For å lykkes i kriser er det viktig å øve i det daglige. Det er i hverdagen vi legger grunnlaget for god helseberedskap.

For det tredje styrker vi samvirket på tvers av sektorer og samarbeidet med frivillig sektor og med næringslivet. Næringsliv, frivillige organisasjoner, lokalsamfunn og enkeltpersoner er viktige bidragsytere til en motstandsdyktig helseberedskap. Det handler om å utnytte samfunnets totale ressurser på en god måte, for sammen er vi sterke.

For det fjerde styrker regjeringen det internasjonale samarbeidet om helseberedskap. Vår helseberedskap starter ikke ved Norges grenser. Pandemien viste hvor sårbart Norge er alene. For å gjøre Norge bedre rustet til å møte framtidige kriser, jobber vi fra regjeringens side for norsk deltakelse i EUs styrkede helseberedskapssamarbeid. Regjeringen mener det ikke finnes et ansvarlig alternativ til å knytte seg til EUs styrkede samarbeid om helseberedskap.

God helseberedskap er viktig for å verne liv og helse. Med denne meldingen legger vi et grunnlag for å gjøre det på en bedre måte i møte med neste krise.

Tove Elise Madland (A) [11:48:21]: Eg er glad for at me nå endeleg kan behandla ei helseberedskapsmelding. Pandemien lærde oss mykje, på både godt og vondt – kanskje mest på vondt, men det er kome mykje god lærdom ut av dette.

Mitt fokus når det gjeld denne stortingsmeldinga, vil vera på vårt eineståande helsepersonell og den enorme innsatsen dei la ned under pandemien. Dei viste ein fleksibilitet utan sidestykke. På eigen arbeidsplass bytta nokon avdeling, andre gjekk frå dag- til nattarbeid, mens andre melde seg til arbeid i ein nabokommune. Etne og Vindafjord kommunar bygde på rekordtid opp ei eiga avdeling for pasientar med korona. Dette viser at helsepersonell si evne til å snu seg rundt og vera fleksible er stor.

Lukkast me betre enn andre land? Ja, eg vil påstå det. Men samtidig såg me kor avhengige me var blitt av utanlandsk arbeidskraft. Mange tilsette i vår felles helseteneste kjem frå andre land, og då grensene stengde, såg me tydeleg kva utfordring det blei. Difor er eg glad for at dette er sterkt understreka i stortingsmeldinga, og at regjeringa bl.a. vil sjå på det nordiske samarbeidet.

Tilsette i heile og faste stillingar er heilt avgjerande for at me skal lukkast betre neste gong – ja, for me veit det blir ein neste gong, berre ikkje når. Me såg kor stor usikkerheit og kor problematisk det blei for dei som dessverre jobbar deltid og måtte shoppa vakter. Dei som dessverre må jobba fleire plassar for å få kvardagen til å gå rundt, blei ekstra hardt ramma. Dei stod utan ekstra inntekt og kjende på eit sterkt ubehag ved eventuelt å ha dradd smitte frå ein stad til ein annan stad.

Nokre kommunar, som heimkommunen min, Vindafjord, blei ekstra hardt ramma. Me fekk inn importsmitte og fekk dette inn i ein institusjon. Igjen såg me viktigheita av dyktige og velkvalifiserte tilsette, som hindra at dette blei endå meir krevjande enn det alt var. Dei er gullet i vår felles helseteneste, og eg er glad for at dei tilsette er ein viktig del av denne helseberedskapsmeldinga.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:50:52] (komiteens leder): Dette er en viktig melding, og det er et stort alvor som ligger bak det at vi diskuterer helseberedskap bredt i dag. Det er flere som har vært inne på viktige faktorer. Noen har også sagt at det gikk bra i Norge under koronapandemien. Det er det nok ganske mange ulike meninger om og ulike følelser rundt. Det var en veldig hard prøve vi ble satt på, og det bør egentlig også prege debatten her i dag; at vi virkelig innser alvoret, og at vi gjør mer for å stå bedre rustet. Regjeringen skal ha ros for at man har gjennomført dette arbeidet nå og levert en helseberedskapsmelding til Stortinget.

Det har vært mye snakk om helsepersonell i denne debatten, og det er helt naturlig. De er jo ryggraden i veldig mye av helseberedskapen. Det som også er interessant, er at det har vært snakk om intensivsykepleiere. De er viktige. De er noen av dem som har tatt en særskilt utdanning, en masterutdanning, for å være spesialister på sitt område. De er – som de andre spesialistsykepleierne – de som raskt kan snu seg rundt og bistå når f.eks. en pandemi treffer og man trenger spesialisert kompetanse.

Derfor må jeg si at jeg er utrolig skuffet over at regjeringen drar beina etter seg når det gjelder å sikre spesialistgodkjenning for en lang rekke sykepleiere som har tatt masterutdanning og spesialisert seg. Det er nesten helt ufattelig. Helsedirektoratet la i juni i fjor fram tre modeller regjeringen kunne velge mellom, og enda klarer regjeringen å levere en nasjonal helse- og samhandlingsplan til Stortinget hvor de skal fortsette å utrede og vurdere. Man må kunne ta beslutninger når man sitter i regjering.

Det å sikre spesialistgodkjenning har stor betydning for å ha oversikt over den kapasiteten vi har knyttet til spesialutdannede sykepleiere. Det vil følge helsepersonellnummeret til sykepleierne. Det vil være lett til enhver tid å vite hvor disse er. Her mener jeg faktisk at regjeringen må skjerpe seg. Nå må man bestemme seg.

Høyre er helt tydelig på at vi mener spesialistgodkjenning bør være for alle disse ulike typene spesialistsykepleiere, som det er for avansert klinisk sykepleiere. Man får en spesialistgodkjenning når man har gjennomført master. Jeg tror gjennomsnittet for sykepleiere er 4,5 år ute i praksis før man tar en master. Dette er godt trente sykepleiere.

Hans Inge Myrvold (Sp) [11:54:10]: Eg vil innleiingsvis understreka viktigheita av helseberedskapsmeldinga og dagens debatt i Stortinget. For Senterpartiet er helseberedskap, både sett i eit reint medisinsk perspektiv og ikkje minst som del av den totale beredskapsbygginga i nasjonen, avgjerande i tida me står i.

Mange av medlemene i helse- og omsorgskomiteen har tydeleg peika på ei rekkje forhold som er avgjerande, deriblant legemiddel, legemiddelproduksjon og smittevernutstyr. Alle desse innsatsfaktorane er kritisk avgjerande for helseberedskapen vår.

Det er ingen tvil om at fleire aktørar i Noreg snudde seg brått om og sikra produksjonskapasitet for smittevernutstyr i Noreg under pandemien. Det var avgjerande for å avhjelpa ein sterkt kritisk situasjon for helsepersonellet vårt, og mellom folk, i bruken av verneutstyr. Eg vil nytta anledninga til å takka framsynte helsepionerar og tilsette som sikra kritiske forsyningslinjer.

Då pandemien trefte nasjonen, var det ingen system eller tilfredsstillande ordningar for nasjonal lagring eller forsyning av smittevernutstyr. Dette kjem tydeleg fram både i denne meldinga og ikkje minst av arbeidet til koronakommisjonen. Representanten Svardal Bøe frå Høgre har i dagens debatt òg beskrive den kritiske situasjonen som den regjeringa partiet hans var ein del av då, måtte handtera, der utfallet av forsyningslinjer inn til landet faktisk var styrt av ein god porsjon flaks. Inga samhandling eller sektorgjennomgripande organisering var på plass, det har måtta verta etablert. Det vert òg gjort godt greie for korleis nytt nasjonalt beredskapslager er etablert og under vidare utvikling.

Eg vil understreka det som faktisk vert gjort og lagt fram knytt til dagens organisering, men ikkje minst kva tiltak og handling som ligg bak meldinga. Regjeringa la i fjor sommar fram forslag om forskriftsendring til plikt til å sørgja for beredskapslagring av seks månaders normalforbruk av smittevernutstyr til bruk i helse- og omsorgstenesta. Dette har vore på ein brei og god høyringsrunde, der alle kommunar er inviterte til å koma med sine innspel.

Representanten Bård Hoksrud uttrykte i dagens debatt at det ikkje vert bygd opp under og lagt rammer for nasjonal produksjonskapasitet. Det stemmer ikkje. Fleire av dei tiltaka som det er vist til i meldinga frå regjeringa, og særleg det eine forholdet eg beskriv, om lokal lagring, vil så absolutt vera med på å byggja opp under at nasjonale produsentar av smittevernutstyr framleis kan bidra tungt i dette viktige arbeidet.

Siv Mossleth (Sp) [11:57:34]: Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil stemme for forslagene nr. 1 og 2. Forslag nr. 1 forklarte statsråden ganske godt i replikkvekslingen: Forslaget ber regjeringa styrke og utvide det nordiske samarbeidet om produksjon og lagring av legemidler og smittevernutstyr i Norden. Dette samarbeidet har allerede vist at Norden er for lite, og Nordisk råd anbefaler et nordisk samarbeid som en viktig felles stemme inn i det europeiske samarbeidet. Forslaget er en del av det som står i helseberedskapsmeldinga, altså intensjonen i forslaget om et godt nordisk samarbeid.

Vi vil også stemme for forslag nr. 2, om å styrke frivillighetens rolle i helseberedskapen og at de frivillige organisasjonene integreres i planverk og øvelser. Dette er en viktig påle i helseberedskapsmeldinga, helt i tråd med intensjonen som meldinga legger fram.

Jeg tegnet meg egentlig for å takke for en engasjert debatt. Helseberedskap er viktig, det er vi helt enige om.

Jeg har lyst til å presisere at antallet utdanningsstillinger for intensivsykepleiere er over dobbelt så stort nå som det var i 2020. For eksempel var det i Helse sør-øst 140 stillinger i 2020 og 385 nå. Sykehusene skal øke intensivkapasiteten, og det er satsing på utdanningsstillinger, både når det gjelder antall plasser og når det gjelder penger i budsjettene.

Minoriteter og innvandrere er omtalt i meldinga, og vi har en økt nasjonal satsing på norsk legemiddelproduksjon gjennom Veikart Helsenæring. Det skal satses på det næringslivet i Norge som utvikler legemidler, medisinsk utstyr og digitale verktøy.

Jeg har også lyst til å presisere at det kommer en ny nasjonal strategi i 2024 for antimikrobiell resistens. Den strategien inkluderer en ny nasjonal antibiotikastrategi. Norge er et av de aller beste landene når det gjelder lav bruk av antibiotika, og det må vi beholde. Det gjelder ikke bare nye strategier; det gjelder å beholde den gode faglige produksjonen.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [12:00:55]: Jeg har lyst til å takke for en god debatt om en viktig sak der jeg tror veldig mange av oss står skulder ved skulder når situasjonen røyner på. Beredskap er utrolig viktig. Ideelle aktører er kjempeviktige. Hvor hadde vi vært uten Røde Kors, Norsk Folkehjelp eller Sanitetskvinnene når det gjelder ting som skjer utenfor sykehuset eller kommunens egne vegger? Det er utrolig viktige samarbeidspartnere vi faktisk bør bruke med forutsigbarhet, så jeg er glad for at også regjeringspartiene går inn i forslagene nr. 1 og 2.

Så har jeg lyst til å si at beredskap er viktig i kriser, men det er også viktig i hverdagen. Jeg tror statsråden har fått oppleve at det er én ting å levere representantforslag i 2021 om å øke intensivkapasiteten, noe annet i etterkant å sende ut oppdragsdokument både ett og to år og ikke kunne svare på hvor mye antall intensivsenger eller kapasiteten har økt. Sykepleierforbundet sier at det ikke har økt siden før pandemien. Det er deres ord. Jeg tror Helsedepartementet – sammen med statsråden – kanskje kan si litt mer om hvor mange plasser vi har fått.

Problemet er at når vi ikke har intensivkapasitet i hverdagen heller, utsettes operasjoner. Folk venter, det blir sykmeldinger, og det koster samfunnet dyrt. Når det er lav intensivkapasitet blir det enda verre når krisen kommer, for da utsettes operasjoner igjen fordi en må bruke intensivkapasiteten til krisen. Derfor er det viktig at det utdannes flere.

Det er kjempebra at det har blitt over 300 i Helse sør-øst. Det er kanonbra, men det er også viktig at vi utdanner annet personell. Det holder heller ikke med LIS1-stillinger. Det er kjempeviktig som en start, men vi må også ha spesialistene som skal stå sammen med intensivsykepleierne rundt intensivsengen. Det må være rom og areal til disse sengene. Det er ikke bare en seng, det er masse utstyr rundt som ofte krever helt andre ting enn det som er i sykehus i dag.

Derfor er jeg opptatt av at vi i fellesskap må gjøre det vi kan, og jobbe i fellesskap for å sikre at det oppdragsdokumentet statsråden sender ut til foretakene, faktisk blir fulgt opp. Vi er helt avhengig av både å utdanne folk og å ha kapasitet både i hverdagen og også når krisene kommer.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:03:44]: Først til innlegget fra representanten Myrvoll, som sa at det ikke var noen sektorovergripende tiltak på dette området under vår regjering: Det er ikke riktig i det hele tatt. Vi har jo hatt et helseberedskapsråd i Norge helt siden annen verdenskrig. I 2019 opprettet Solberg-regjeringen Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser, nettopp for å koordinere på tvers av sektorene og for å kunne være forberedt om det skulle skje en biologisk hendelse. I 2017 opprettet man CEPI, som er en internasjonal vaksineorganisasjon, for å bidra til å utvikle vaksine for å være forberedt på smittsomme sykdommer. Så jeg vil bare rette opp i noen av påstandene, det er viktig.

Det er riktig at vi ikke hadde gode nok beredskapslagre, det er noe vi har innrømt og har vært tydelig på. Det er også grunnen til at vi da vi satt i regjering, satte i gang arbeidet med å få på plass gode beredskapslagre ute i helseforetakene. Man skulle ha et rullerende lager, og det skulle være tilsvarende seks måneders normalt forbruk på de lagrene. Det skjer også nå.

Jeg husker det veldig godt, for jeg var i Helse- og omsorgsdepartementet i den tiden da pandemien brøt ut. Tirsdag 3. mars i 2020 hadde jeg et veldig godt møte med mange ulike aktører innenfor helsenæringene om hva de kunne bidra med når situasjonen var som den var. Det vi da så, var at vi har en fantastisk helsenæring i Norge som kan stille opp på kort varsel, og som kan snu seg rundt og kan bidra. Den helsenæringen må vi utvikle, den må vi ta i bruk i helse- og omsorgstjenesten vår – ikke bidra til å fase ut slik at en ikke har gode nok rammevilkår for å bidra.

Når det gjelder intensivkapasitet, må vi huske på at vi hadde 289 permanente intensivplasser på det tidspunktet. Vi foretok også en kartlegging der vi så at vi kunne oppskalere til 1 200 ute i sykehusene hvis det ble nødvendig. Det var 3 100 sykepleiere som fikk internopplæring i hvordan man skulle drive god intensivbehandling av covid-19-pasientene – som et viktig tiltak. Dette var kortsiktige tiltak. Det var også vi som satte i gang og sørget for å bevilge midler til å kunne få 100 nye utdanningsstillinger i intensivsykepleie. Det er jeg glad for at regjeringen også har videreført.

Jeg vil helt til slutt ta opp en ting jeg er litt opptatt av. Vi snakket her i salen mye om den harde beredskapen. Vi må også huske på at vi fortsatt må diskutere de langsiktige effektene av pandemien vi har vært gjennom. Det handler om mennesker som har opplevd isolering og ensomhet, vi ser at helsefrivilligheten i landet vårt har gått ned, og vi ser fortsatt at sårbare barn og unge opplever de største konsekvensene. De må kanskje bære veldig mye av konsekvensene i årene framover.

Så vi må tørre å ta debatten om de langsiktige konsekvensene, ikke bare hvordan vi skal styrke beredskapen framover.

Bård Hoksrud (FrP) [12:07:03]: Da har vi i hvert fall fått avklart at det ikke er flere intensivplasser nå enn det var i 2021. Det er alvorlig, for vi har vært klare og tydelige og sagt at dette er vi nødt til å gjøre noe med. Jeg skjønner at statsråden ikke ville svare konkret på det Arbeiderparti-representanten prøvde seg på i et replikkordskifte med meg, om at det har økt hvert år siden denne regjeringen overtok. Det er for så vidt greit.

Jeg registrerer også at statsråden ikke ville svare på når man har tenkt å følge opp de vedtakene som Stortinget i 2021 enstemmig vedtok, om at man skulle øke legemiddelproduksjonen i Norge av beredskapsmessige hensyn.

Mange har i dag også tatt opp og diskutert dette med legemiddelmangel, smittevernutstyr og så videre. Representanten fra Senterpartiet som var oppe her før meg, skrøt av og takket framsynte helsegründere fordi de tok mulighetene og startet med produksjon av smittevernutstyr i Norge. Da kan man ikke etterpå drukne dem ved å ikke være med videre. Det er det som er realitetene.

Det er det som er realiteten for ASAP-Norway. De sørget for at intensivsykepleierne og legene som sto på intensivplassene i sykehusene, som altså ikke fikk smittevernfrakker fordi det ikke fantes der ute, fikk det. Det var noen som tok ansvar og sørget for å produsere det i Norge. Da pandemien var over, og de store, kinesiske selskapene, gigantselskapene, kom og startet produksjonen sin igjen, var altså takken takk og farvel, finn på noe annet å drive på med, for vi er ikke opptatt av at vi skal ha den produksjonen i Norge mer.

Eller ta Innovern: Finansministeren, den gangen partileder, reiste rundt og sto og fortalte i Møre og Romsdal hvor viktig det var å sikre at man hadde denne typen produksjon i Norge. Det er altså nå nedlagt. Det er konsekvensen av at man ikke fortsetter å følge opp.

Vi ser også at beredskapslagrene er mindre nå enn det som var forutsetningen, og etter pandemien. Men man glemmer kanskje veldig fort, og vil gjerne glemme veldig fort, noe som ikke har vært bra, noe en pandemi er. Konsekvensen er altså at man ikke følger opp og ikke sørger for å videreføre og sikre at man har den muligheten i Norge.

Det er det samme når det gjelder legemiddelproduksjon. I Kragerø i Telemark hadde man en bedrift som het Palla Pharma. Morselskapet som produserer, gikk over ende. Det var nesten kul umulig, men stortingsbenken fra Telemark var veldig aktiv for å se på muligheter for hvordan man kunne prøve å utfordre regjeringen og departementene på hvordan man kunne klare å være med og bidra til å sikre at man kunne få til en løsning for den produksjonen. Det var altså ikke staten som sørget for at dette kom på plass; det var privat næringsliv, kommunen var aktiv, og fylkeskommunale midler var også med i bildet. Det er bra, men det er altså sånn at hvis man ønsker å få dette på plass, må man med politisk vilje være villig til å legge til rette for å sikre at man har mulighet til å ha den produksjonen i Norge.

Tove Elise Madland (A) [12:11:17] (ordførar for saka): Eg vil takka komiteen for godt samarbeid, og eg legg til grunn at dei andre partia gjer greie for sine syn.

Den aller viktigaste helseforsikringa vi har her i landet, er vår folketrygd. At alle har tilgang til eit obligatorisk medlemskap i vår folketrygd, er ein viktig berebjelke både i vår felles helseteneste og i velferdsstaten. På denne måten hindrar me auka sosiale, økonomiske og geografiske forskjellar.

I Hurdalsplattforma er Arbeidarpartiet og Senterpartiet tydelege på at me ønskjer å innføra ei omsetningsavgift for nettopp å hindra ei todeling av helsetenesta, og samtidig redusera bruken av helseforsikringar.

Det er ikkje til å koma frå at fleire og fleire pasientar som møter helsetenesta, blir spurde om dei har helseforsikring. Difor tek regjeringa dette på høgaste alvor og jobbar med å få ventetida ned, og me styrkjer dei offentlege sjukehusa våre med ekstra midlar, både til behandling og vedlikehald.

Eg vil òg visa til den nyleg framlagde nasjonale helse- og samhandlingsplanen, der me tek heilt konkrete grep både for finansiering av sjukehus og bygging av framtidige sjukehus. Me endrar rentemodell og finansieringsmodell. Dette er heilt tydelege eksempel på at regjeringa gjer grep for å sikra vår felles helseteneste og våre felles sjukehus.

Sist, men ikkje minst, satsar vi på fagfolka våre. Søkjelysa blir retta mot eit godt arbeidsmiljø og ein stillingsstorleik som gjer det mogleg å etablera seg, og vidare blir det òg satsa på kompetanseutvikling. Det offentlege skal vera ein attraktiv arbeidsplass gjennom heile tida ein står i arbeid.

Forslagsstillarane peikar òg spesifikt på statlege selskap, og eg vil peika på uttalen frå næringsministeren om at det er brei politisk einigheit om utøvinga av statlege eigarskap. Staten som eigar har forventningar om berekraft, effektivitet og sektorpolitiske mål.

Det er viktig å understreka at helseforsikring aldri blir ein erstatning for godt HMS-arbeid. Me veit òg at private helseforsikringar er noko nokre tilsette har framforhandla i lønsavtalar. Desse er det ikkje ønskeleg, og heller ikkje politisk mogleg, å ta vekk.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:13:48] (komiteens leder): Det er litt interessant når Rødt tester ut Hurdalsplattformen, for dette forslaget er egentlig helt i tråd med det regjeringspartiene ble enige om i «Huddal'n», som vi sier der jeg kommer fra. Men regjeringen er jo ikke interessert i å gjøre det. Det synes vi i Høyre er bra, for vi er helt enig med regjeringen i at en omsetningsavgift på helseforsikringer ikke er løsningen for å få ned ventetidene. Det kan kanskje medføre at noen færre kjøper helseforsikring, men finansministeren skriver selv i sitt svar til komiteen at det vil ikke korte ned køene, og bedrifter vil fortsatt kunne se seg tjent med å finansiere private helsetjenester til de ansatte. Det kan faktisk også være, som også finansministeren sier i svaret sitt, at flere vil kunne velge å kjøpe private helsetjenester direkte, i stedet for å finansiere tjenestene gjennom private helseforsikringer.

Den beste helseforsikringen vi har, mener vi i Høyre er en effektiv og god offentlig helsetjeneste som tilbyr rask helsehjelp når man trenger det. Det er klart at med denne regjeringens så uforutsigbare sykehusøkonomi – flere sykehus varsler at de kommer til å gå med underskudd, sykefraværet er høyt, bruken av innleie er høy, sykehusene har rapportert at de fortsatt har lavere aktivitet enn før pandemien, og helsekøene bare øker og øker – er det den store utfordringen. Det er den helseforsikringen vi hadde håpet at regjeringen skulle innfri på, nemlig at pasienter får hjelp når de trenger det, ikke at de må gjøre som en politimann jeg møtte for en uke siden, som måtte vente halvannet år på en ganske enkel operasjon i hoften. Han orket ikke det, så han valgte å betale selv – familien betalte selv – fordi at det for ham var et stort tap, 32 år, å ikke kunne jobbe som politimann.

Det er disse vi må gi en forsikring om at vi har en helsetjeneste som er der når de trenger det. Da kan det være smart å dra nytte av den ledige kapasiteten som er hos private, for hvis det offentlige mer systematisk kjøper den kapasiteten hos private, ja, da setter det dem med helseforsikring og dem som betaler selv, litt tilbake i køen også hos de private helseaktørene, som er villige til å gi av sin kapasitet for å være med og sikre en bærekraftig og god helsetjeneste.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [12:17:02]: Ei sterk offentleg helse- og omsorgsteneste som blir styrt av fellesskapet og finansiert over skattesetelen, er avgjerande i kampen mot auka sosiale og geografiske forskjellar og mot ei todeling av helsetenesta. Det skal ikkje vera behov for private helseforsikringar i Noreg. Me trur at ei avgift på helseforsikringar kan redusera etterspurnaden etter visse forsikringsprodukt, men det vil ikkje nødvendigvis påverka etterspurnaden etter private helsetenester.

Regjeringspartia har, som fleire har nemnt, i Hurdalsplattforma annonsert at ein ønskjer å innføra ei omsetningsavgift for å hindra ei todeling av helsevesenet og redusera bruken av private helseforsikringar. Det er viktig at det tiltaket har ein effekt. Det må me vera sikre og trygge på. Ei avgift vil heller ikkje i seg sjølv korta ned køane i den offentlege helsetenesta, og bedriftene kan difor framleis sjå seg tente med å finansiera private helsetenester til dei tilsette. Ei avgift på private helseforsikringar vil dessutan medføra administrative kostnader.

Så synest eg det er interessant med føregåande talar, som snakka om uføreseieleg økonomi. Det høyrest ut som om Høgre har gløymt at me har styrt gjennom ein veldig krevjande pandemi, og for oss som var på sjukehusa, var det veldig, veldig krevjande å stå i. Det merkar me framleis. Høgre har òg gjennom sine åtte år i regjering sveltefôra sjukehusa med sine effektiviseringskutt, som me heldigvis endrar no gjennom Nasjonal helse- og samhandlingsplan. For det viktigaste me kan gjera, er å styrkja den offentlege helsetenesta og sikra tilbod der folk bur. Det er me godt i gang med, og me gjev oss ikkje på det. Me har bl.a. lagt fram Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som eg snakka om. Me har lagt fram ein opptrappingsplan for psykisk helse. Me prioriterer helsevesenet, og det har me gjort ved hjelp av fleire forskjellige grep, bl.a. gjennom å styrkja sjukehusøkonomien med fleirfaldige milliardar kroner.

Morten Wold (FrP) [12:19:26]: La meg bare slå det fast: Fremskrittspartiet støtter ikke forslaget om å innføre omsetningsavgift på private helseforsikringer og avvikle bruken av disse i statlige selskaper. Det er på mange måter en underlig argumentasjon som ligger bak dette forslaget, og vi er glade for at et nesten samlet storting går imot.

Vi kan ikke støtte en politikk som fjerner ansattes goder i statlige selskaper, særlig når disse gir ansatte bedre vilkår enn loven krever. Det er merkelig at ikke alle betrakter det som et gode for en arbeidstaker når arbeidsgiverne velger å tilby dem gode arbeidsforhold og ekstra fordeler.

Fremskrittspartiet mener det er riktig å erkjenne viktigheten av rask tilgang til behandling, enten den er i det offentlige, private eller ideelle, både for å minimere lidelse og for å muliggjøre rask retur til arbeidslivet. For mange gir privat helseforsikring gjennom arbeidsgiveren en nødvendig trygghet i hverdagen. Disse ordningene ønsker altså Rødt og SV å gjøre dyrere. Forstå det den som kan – jeg gjør det faktisk ikke.

Økte skatter og avgifter på helseforsikringer vil bare gjøre forsikringene dyrere – både for den enkelte og for bedrifter som tilbyr dem som en del av arbeidsavtalene – eller at statlige selskaper og private bedrifter lar være å tilby dette som en del av ansettelsen, med den trygghet det representerer for arbeidstakerne.

Fremskrittspartiet understreker betydningen av å opprettholde valgfrihet og individualisering i helsesektoren. Privat helseforsikring gir enkeltpersoner muligheten til å velge alternative behandlingsmetoder og sikre raskere tilgang til spesialistbehandling, Dette er viktige rettigheter som ikke bør undergraves, men hegnes om.

Det er også viktig å erkjenne at privat og ideell sektor ofte viser seg å drive kostnadseffektivt og innovativt. Konkurranse mellom offentlig og privat sektor kan stimulere til forbedringer og innovasjon som kommer alle til gode.

Sosialistenes og regjeringens motstand mot private aktører i helsesektoren er feilslått og er det som skaper et todelt helsevesen. Beslutninger som avviklingen av fritt behandlingsvalg, er med på å gjøre dette, og det setter pasientenes behov i andre rekke.

Hva har skjedd etter avviklingen? De siste tallene, fra utgangen av 2023, viste at over 276 000 personer sto eller står i helsekø. Samtidig viser nylig rapporterte tall en økning i antall nordmenn som kjøper private helseforsikringer. Dette indikerer et økende behov og et ønske om valgfrihet og tilgjengelighet. Regjeringens politikk fungerer ikke og rammer dem som trenger det mest.

Det synes som om ideologi åpenbart er viktigere for regjeringen enn å løse problemene til helt vanlige folk. Regjeringen går til kamp mot de private, enten det er den private barnehagen eller et privat rehabiliteringstilbud som hjelper folk tilbake til arbeidslivet. Det er dette som skaper det todelte helsevesenet, ikke at bedrifter tilbyr helseforsikring i arbeidsavtalen til sine ansatte.

Marian Hussein (SV) [12:22:47]: Hvis man bare hadde lyttet til foregående taler, skulle man tro at vi var imot private helseforsikringer bare for å være kjipe sosialister.

Men når sykepleiere, lærere, barnehageansatte – de folkene som hver dag står og hjelper de menneskene som trenger fellesskapet mest – blir syke og pådrar seg slitasjeskader på grunn av jobben sin, har de ikke en helseforsikring som gjør at de kommer fremst i køen for behandling, etter at de har blitt skadet i tjeneste for fellesskapet. De 32 av 70 statlig eide selskapene som tilbyr helseforsikringer for sine ansatte, jobber ikke i sykehusene og er ikke fremst i køen for å bistå fellesskapet. Det er folk – litt som folk her i denne salen – med god inntekt og som bruker kroppen sin svært lite for fellesskapet. De får ikke slitasjeskader av å sitte på kontorstolene i staten, men de får gode ordninger. De blir anerkjent og verdsatt av eierne sine, i form av både lønn og å få gode helseforsikringer. Det er med på å bidra til et todelt helsevesen, når vi vet at vi har så lange køer som vi har.

Men køene skapes heller ikke av sykehusene bare fordi de er kjipe. Jeg får stadig vekk høre fra sykehusansatte at de mister overleger og spesialister til det private fordi ordningene der er så gode, og fordi de ikke trenger å gå vakter, osv. Da handler det også om at dette er et marked som også er skapt av det offentlige. Vi kan ikke komme i en situasjon hvor noen som har helseforsikring og kanskje kunne ha ventet litt, går foran veldig mange andre i køen. Et privat helsevesen og mer bruk av helseforsikringer truer også det offentlige helsevesenet, for vi er et lite land, ressursene må deles på, og vi må prioritere riktig. Vi kan ikke prioritere dem som har best råd og kan betale seg ut av ulike køer hver gang. Jeg vet at vi har «fast track» på flyplassene. Vi trenger ikke flere «fast track»-er i helsevesenet som gjør at de sosiale forskjellene øker i samfunnet vårt. Hvis det er én ting vi har lært av land med store ulikheter, er det det.

Med det tar jeg opp de forslagene vi er med på.

Seher Aydar (R) [12:26:05]: Det offentlige helsevesenet må styrkes, sånn at alle er sikre på at de får den hjelpen de trenger, når de trenger det, uavhengig av økonomi og hvor i landet de bor.

Andelen av befolkningen som har privat helseforsikring, har økt kraftig de siste 20 årene. Det er først og fremst et uttrykk for at flere opplever behov for en ekstra sikring for å få tilgang til helsetjenestene, og det er et signal om at arbeidet først og fremst må dreies mot å trygge befolkningen med et godt tilgjengelig helsetilbud.

På Legeforeningens kampanjeside «Gjør kloke valg» står det, og jeg siterer:

«En undersøkelse fra Danmark viser at selv om allmennlegene forbinder private helseforsikringer med overbehandling og ulikhet i helse, føler mange seg presset til å henvise pasienter med slike forsikringer til undersøkelser og behandlinger som ikke er medisinsk indiserte.»

Sykehusutvalget skriver at «privat helseforsikring kan gi mer forbrukerstyrt etterspørsel etter spesialisthelsetjenester, i stedet for at henvisninger baseres på medisinsk indikasjon.» De sier også at pasienter med helseforsikring kan beslaglegge knappe ressurser i helsetjenestene.

Dette er ikke noe som Rødt bare finner på. Det er ganske mange viktige fagmiljøer som gir uttrykk for akkurat den samme bekymringen som ligger til grunn for de forslagene vi fremmer i dag. Den utviklingen vi ser, er veien til en amerikanisering av helsevesenet vårt, og dit vil vi ikke. Vi trenger et styrket offentlig helsevesen, der alle er sikre på at de får den helsehjelpen de trenger.

Helseforsikringer er «en sterk driver for en todeling av helsetjenesten, fordi det gjør at betalingsevne og ikke helsefaglige prioriteringer avgjør om man får hjelp». Dette skrev Arbeiderpartiet da de fremmet et liknende forslag som det vi gjør i dag.

«Hvis «alle» med jobb har privat helseforsikring, kan det undergrave hele den norske helsetjenesten.»

Dette sa tidligere helse- og omsorgsminister Bent Høie fra Høyre.

Disse beskrivelsene er minst like treffende i dag, og det understreker behovet for tiltak for å snu den utviklingen vi ser. Vi er nødt til å snu utviklingen, for ved utgangen av 2022 hadde om lag 748 personer privat helseforsikring. De aller fleste hadde det gjennom arbeidsgiver, også statlige selskaper. Det er ikke bare Rødt som sier at staten må bruke eierskap aktivt, dette er inspirert av LO, og jeg er ganske sikker på at LO kjemper mer for arbeiderne enn det Høyre og Fremskrittspartiet til sammen noen gang har gjort. Da velger vi å lytte til dem. Det er heller ikke de ansatte som har helseforsikring gjennom jobben sin, som er ansvarlige for den utviklingen vi ser. Det er først og fremst et politisk ansvar. Det er nettopp derfor vi tar det opp politisk her.

Irene Ojala (PF) [12:29:18]: Norsk helselovgivning er veldig klar og tydelig. Det er staten og kommunene som har ansvar for å sikre likeverdige helsetjenester til befolkningen i hele Norge. Likevel opplever mange i Norge at offentlige helsetjenester ikke er tilgjengelig, og det ser vi spesielt i Finnmark og i distriktene i Norge. Det er uhørt hvordan syke mennesker blir behandlet og må være i kø i dagevis, ukevis og månedsvis. Det skjer selv om vi betaler vår helseforsikring til staten over skatteseddelen.

Helseforetakene i Norge har etter helseforetaksloven en stor grad av autonomi, eller selvstyre. Det kom godt til uttrykk da Finnmarkssykehuset for få uker siden la ned dagkirurgien i Alta – en dagkirurgi som ble bygd opp over 18 år med utgangspunkt i å styrke akuttmedisinsk behandling ved sykehusene i Hammerfest og Kirkenes. Dagkirurgien som ble lagt ned, var et gode for alle i Finnmark. Det er ikke en lokal kamp, men en kamp for hele Finnmark. Helseministeren har støttet styret og direktøren i Finnmarkssykehuset i nedleggelsen, til tross for at spesialisthelsetjenesten i Alta ifølge Hurdalsplattformen skulle bygges opp og ikke ned.

Resultatet av nedleggelsen har allerede ført til at ventetiden for operasjoner har gått opp. De som hadde time for operasjoner i mars, har nå fått time i desember og januar. Da er det ikke urimelig at folk velger private helseforsikringer og private helsetilbud, slik at arbeiderne kommer raskt tilbake til jobb, som rørleggere, tømrere, skiferarbeidere eller bønder. Når arbeidsfolk – for det er det vi snakker om – og bedriftseiere kjøper behandlingsforsikring, gjør de det fordi staten og helseforetakene ikke ivaretar pasientenes interesse i å komme raskest mulig tilbake til arbeid. Også det har en økonomisk kostnad. Små håndverksbedrifter som ikke eies av staten, kan fort få økonomiske problemer hvis ansatte blir sykemeldt over lang tid fordi de venter på en skulderoperasjon eller annet. Bedrifter som har skrevet kontrakter for overlevering av bygg til bestemte datoer, kan få store dagbøter hvis bygget blir forsinket. Det er sånn sett mye som er likt mellom helseforetakenes skrekk for sykemeldinger og innleie av vikarer, versus håndverksbedrifter som nå får lange sykemeldinger og må skaffe vikarer for å få byggene ferdig stilt.

Pasientfokus er helt enig med forslagsstillerne i at veksten som skjer i privat helseforsikring, er uheldig, men det er ikke den enkelte pasient sitt ansvar å hindre privat helseforsikring. Det er statens ansvar, og Pasientfokus stemmer derfor ikke for forslagene som fremmes i denne saken.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [12:32:24]: Jeg husker at da vi satt her under koronaen, skrev NRKs utenrikskorrespondent i USA en kronikk, der overskriften var:

«Ikke bli syk. Det er for dyrt!»

Han hadde erfart hvordan det var å komme inn uten helseforsikring, som han trodde at han hadde gjennom den norske folketrygden. Han klarte å argumentere og fikk til slutt bevist også overfor amerikanske myndigheter at hans norske helseforsikring gjennom folketrygden og deres samarbeid gjennom Helfo gjorde at han var dekket da han ble syk i USA. Det er det som er den norske modellen.

Nå diskuterer vi om vi skal ha moms eller en omsetningsavgift på helseforsikring eller ikke, men i bunnen er det en fantastisk suksess i Norge at vi har et fellesskapsfinansiert helsevesen som gjør at det har ingen ting å si om du er fattig eller rik når du kommer til legen, eller når du kommer til sykehuset. Du skal få behandling. Alle skal få det, uavhengig av egen økonomisk situasjon.

Den norske fellesskapsmodellen er effektiv, den er god, og den skaper trygghet for deg og meg. De partiene som er mest for mer private løsninger og private helseforsikringer, er også mest for USA, men den amerikanske modellen på helse er ikke god. Den er både dyrere og dårligere og skaper mer usikkerhet for folk. Det er det som ligger til grunn for engasjementet fra Rødt og SV i denne saken.

Når jeg som finansminister ikke ønsker å støtte dette nå, er det fordi jeg ønsker en utredning av hvordan dette slår ut, og fordi jeg tror vi fort bare går over fra en forsikringsordning til at folk betaler det privat. Vårt poeng for å klare å unngå at flere og flere ønsker å ha privat helseforsikring, er at vi må ha et sterkt norsk fellesskapshelsevesen som bygger på den norske modellen. Det er lønnsomt, for det er mest effektivt. Det er trygt, og det skaper forutsigbarhet for deg og meg. En utvikling i amerikansk retning ønsker vi ikke. Det er også det som er verdiene som er omtalt i Hurdalsplattformen – at vi ikke ønsker en todeling av norsk helsevesen. Når vi går inn i det konkrete forslaget her, er vi likevel usikre på om det beste virkemiddelet for å motvirke det er å innføre en ny avgift – derfor den tilbakemeldingen jeg har gitt i brevs form til Stortinget.

Bård Hoksrud (FrP) [12:49:32]: Et lite øyeblikk var jeg glad, for da jeg hørte på statsråden hørtes det nesten ut som han hadde tenkt å putte hele omsetningsavgiften og momsen på disse tjenestene rett i søppelbøtta. Men så kom avkommersialiseringsutvalget, som regjeringen har satt ned, som altså handler om hvordan man skal sørge for å gjøre det vanskeligere for folk faktisk å kunne få behandling raskest mulig og bruke den kapasiteten som er. Det er helt utrolig – køene øker og øker. Og det er altså sånn at i 2005, da den rød-grønne regjeringen den gang overtok, var det et titall som hadde privat helseforsikring. Ved utgangen av 2023 var det 816 000 mennesker i dette landet som hadde det. Det betyr at hvis ikke de får lov til å fortsette å ha det, som SV og Rødt ønsker, er det rett inn i den offentlige helsekøen og sitte og vente for dem som ikke har råd til å betale det selv. Ja, representanten Hussein sa det selv: SV og Rødt er kjipe sosialister, spesielt når de mener det er viktig at folk som betaler dette selv, skal få en ekstra avgift på det de betaler selv. Det er kjipt. Jeg kan ikke oppfatte det på noen som helst annen måte.

Jeg synes det er trist, og mange av dem som har slik forsikring, har også fått den gjennom avtale på jobben. Det er arbeidsgiver som betaler, og det er jo fordi arbeidsgiveren sannsynligvis mener at det både er et gode for de ansatte og også bra for å få ansatte raskt tilbake i jobb igjen. Tenk på det – forferdelige greier at man ønsker å ha ansatte raskt tilbake i jobb. Jeg synes det er kjempebra, og derfor må vi legge til rette for dette istedenfor å skulle ta det.

Alle her er enige. Fremskrittspartiet ønsker også at vi skal ha et sterkt offentlig helsevesen, men vi ønsker også at folk skal kunne få raskest mulig behandling og ikke stå i en kø som har økt til 276 000 mennesker som ikke får behandling, og mange venter i lange tider for å få behandling i helsevesenet – og så er det ledig kapasitet.

Jeg har mange ganger nevnt fra denne talerstol at vi henter svenske kvinner for operasjon rett opp i gaten her, ved Stortinget, på et privat tilbud i løpet av to til tre uker, mens norske kvinner altså står og venter i over 60 uker for å få den samme operasjonen. Jeg mener det er – og jeg har lyst til å si – skammelig. Det er kanskje ikke lov, men det er det jeg tenker oppe i hodet mitt, for det handler faktisk om å gi hjelp til mennesker.

Jeg er glad for at regjeringen ikke støtter dette forslaget nå, at man ikke sørger for å gjennomføre dette. Og jeg håper at man isteden ser at det er positivt at folk blir raskt friske, kommer seg tilbake i jobb, kan bidra tilbake til samfunnet ved å betale skatt, som noen kanskje betaler med glede og noen betaler med litt mindre glede, mener i hvert fall jeg. Det koster altså 1 948 kr for en 50-åring å ha denne forsikringen i året, så det er en ganske billig forsikring.

Marian Hussein (SV) [12:52:47]: Jeg ser at andre komiteer er i salen og er klar for sine saker, og vi har et komitémøte om noen minutter, så jeg skal være rask.

Det som pleier å lønne seg i politiske debatter, er å være ærlig om hva representanter sier. Det jeg vil si er at vi ønsker ikke å være kjipe, men det handler til syvende og sist om at vi har en skattefinansiert offentlig velferd i Norge som akkurat nå er truet av at de som har råd og en arbeidsgiver som har råd, betaler seg forbi køen, mens helsepersonell og barnehageansatte står i kø.

Ja, vi er nødt til å gjøre noe for å styrke de offentlige helsetjenestene, sånn at det skal være unødvendig å ha helseforsikring. Men det viktigste er også at vi gjør det vi kan med politisk kontroll, at det ikke utvikler seg et a- og b-lag i helsevesenet vårt. Det er jo det vi ser nå med den dramatiske utviklingen i både antallet helseforsikringer og at staten også er en pådriver. Det er derfor viktig med en omsetningsavgift for å bremse ned på den utviklingen.

Så kan avkommersialiseringsutvalget foreslå flere grep, for vi kan ikke få et helsevesen hvor det er etterspørselen som styrer, og ikke, som også flere har vært inne på, gode prioriteringer av helse og likeverdige helsetjenester uansett hvor mye man har i inntekt, uansett hvor i landet man bor, osv. Det har vært den norske modellen. Jeg vet at Fremskrittspartiet er ganske imot mye av det vi står for i Norge, og ser veldig mye opp til USA, men Norge er et mye bedre land enn USA, særlig innen helse, og da må vi styrke den norske modellen og ikke etterligne amerikanske tilstander.

Bård Hoksrud (FrP) [12:55:07]: Det er fantastisk å høre på foregående representant når man prøver å legge en politikk i hva andre mener om politikk. Fremskrittspartiet er opptatt av at vi skal ha en politikk som vi har i Norge, hvor det er både mangfold, muligheter og valgfrihet.

Det er så synd at folk skal kunne få lov til å velge – sånn er det med SV. De ønsker ikke valgmuligheten. De ønsker å fjerne fritt behandlingsvalg. De ønsker at private ikke skal få lov til å levere tjenester. De ønsker at folk skal stå i kø, lengre køer, fordi man ikke er villig til å sørge for at man får et helsevesen som sørger for at når kapasiteten er der, så bruker man all kapasiteten som er der. Jeg synes det er mye bedre.

Dette handler ikke om at man ser til USA eller er opptatt av det amerikanske systemet. Det handler om at jeg synes det er bra at noen også er villig til faktisk å bruke noen kroner for å ha en forsikring som ikke belaster det offentlige helsevesenet, som ikke sørger for at de køene blir lengre. Man bruker altså noen utenfor og er villig til å bruke egne penger på det.

Realiteten er at hvis man fortsetter sånn som SV vil, og tror at hvis man sier at det bare er det offentlige som skal få lov til å levere, kommer dem som har penger, til å kjøpe seg tjenester et annet sted enten de har privat helseforsikring eller ikke. Hvis de har penger til det, kan de kjøpe det. Det er alle dem som ikke har den muligheten som må stå i den offentlige helsekøen, som SV synes det er greit at de skal stå i, men som Fremskrittspartiet ikke synes at det er greit at de skal stå i.

Derfor vil vi f.eks. kjøpe endometriosebehandling på Aleris, kjøpt og betalt av det offentlige, for at norske kvinner raskest mulig skal kunne få behandling. At SV ikke synes at det er en god idé, får være deres problem. At de synes at det er greit at man skal stå 60 uker i kø, får også være et problem for dem. Det er ikke et problem for Fremskrittspartiet, for vi har løsninger på hvordan vi skal sørge for at mennesker i Norge raskest mulig skal få behandling, og det spiller ingen rolle om det er et offentlig eller privat sykehus. Det viktige er at de faktisk får det, og at det er det offentlige som finansierer det, sånn at man ikke må betale det selv, som er konsekvensen for mange nå.

Når man altså ikke klarer å få behandling, tar man muligheten og prøver å få behandlingen, og man kan faktisk være villig til å bruke av egne penger. Jeg mener man ikke skulle ha behov for å bruke av egne penger. Fremskrittspartiet mener heller ikke det, for vi mener at det er et offentlig ansvar, og at man skal bruke kapasiteten der den er, både privat og offentlig.

Jeg synes det er trist at man kommer med et forslag som dette. Det er sikkert veldig mange SV-ere og Rødt-folk som har disse avtalene, som synes de er kjempebra, og som synes det vil være veldig dumt å måtte betale ekstra, eller at arbeidsgiveren deres skal måtte betale ekstra, for å ha et gode som de har opparbeidet seg gjennom avtaler med arbeidsgiveren sin. Det er litt spesielt at SV og Rødt synes det er greit at arbeidsgiverne skal måtte betale mer for å gi gode ordninger til de ansatte. Det synes ikke Fremskrittspartiet er en god idé.

Marian Hussein (SV) [12:58:04]: Som finansministeren var inne på, har vi alle en felles helseforsikring. Den heter folketrygden. Vi er veldig mange som får nyte godt av den i Norge.

Det er et paradoks med høyresidens svar på at det offentlige bare kan kjøpe tjenester. Vi har faktisk helsepersonellmangel i Norge. Det å tro at private til enhver tid bare kan levere, og at de ikke er i samme økosystem som resten av personellmangelen vi har i helsevesenet – de ressursene som de private har bygd seg opp, kommer fra et sted. De kommer fra det offentlige. Det er ressurser som tappes av det offentlige.

Så er det veldig mye personell i Norge som ikke får helseforsikring av arbeidsgiveren sin. De er barnehageansatte, og de er hjelpepleiere på sykehjemmene våre. De har ikke helseforsikring, de har medlemskap i folketrygden. Vi må styrke det offentlige helsevesenet og slutte å lage et a- og b-lag i helsevesenet.

Truls Vasvik (A) [12:59:28]: Jeg tar egentlig ordet som saksordfører for saken om Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Der kan vi ta opp igjen denne diskusjon. Det er klart at da kan vi holde det gående lenge, kjenner jeg.

Det er noen premisser i det Fremskrittspartiet sier. Punkt én er at de sier de er enig i best mulig offentlig helsevesen, og at det er veldig flott at vi kan ha private aktører som ikke belaster det offentlige helsevesenet. Her har representanten Hussein fra SV helt rett. Hvis vi forholder oss til den virkelige verden: Når vi har satt ned helsepersonellkommisjonen, har vi ikke nok helsepersonell. Hvis vi har det som en premiss, som alle omtrent er enig i, er det ikke sånn at private aktører bare henter helsepersonell fra en eller annen pose. Det finnes ikke en pose på lur med helsepersonell. De må komme fra et eller annet sted, og når vi tar dem ut av det offentlige, svekker vi automatisk det offentlige. Det er liksom sånn det er.

En annen sak som jeg stadig vekk har hatt diskusjoner om her, er knyttet til prioritering. Det er et stort poeng at Stortinget og lovgivende forsamling faktisk bestemmer hva vi skal prioritere i helsevesenet. Det Fremskrittspartiet gjør her – samtidig som de sier at vi skal ha et kjempeflott offentlig helsevesen – er å gå på tvers av de prioriteringene som vi bestemmer her. Det undergraver hele systemet vårt.

I Nasjonal helse- og samhandlingsplan står det at vi skal utrede en godkjenningsordning for å unngå todeling av helsevesenet ved at vi skal ha en godkjenningsordning for helprivate aktører der det kan gå ut over personellsituasjonen. Det er en god løsning som kan løse opp dette. Jeg gleder meg til vi skal diskutere Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Jeg er helt enig med finansministeren i at det ikke skal være behov for privat helseforsikring. Som helsepolitiker er jeg glad for at gutten med pengesekken sitter her. Han er hjertelig velkommen tilbake når vi skal diskutere Nasjonal helse- og samhandlingsplan, for det er jo også det dette går i.

Vi må aldri kjøpe argumentet om at vi kan ha et samfunn der ute av helsepersonell som bare er der, og som vi kan hente inn fra. De finnes ikke. Det er helt greit at Fremskrittspartiet mener at man skal kunne kjøpe seg fram i køen og sørge for at dem som er uføretrygdet, ikke skal få den hjelpen de trenger. De er helt greit at representanten Hoksrud mener det, men vær ærlig om det, da.

Bård Hoksrud (FrP) [13:01:55]: Jeg kunne ha brukt i lang tid, men jeg har bare ett minutt, så jeg skal være kort. Fra representanten Vasvik var det mye jeg kunne sagt noe om, men én ting er altså at når man avvikler avtaler med private, er det ikke nødvendigvis sånn at de ansatte da plutselig bestemmer seg for å bli ansatt i det offentlige helsevesenet.

Som jeg sa, er det da noen som ser på om man kan hente pasienter andre steder, når man ikke vil bruke dem i det offentlige. Da henter man pasienter f.eks. fra Sverige, noe enkelte bedrifter gjør. Jeg synes det er dumt, for jeg ville heller at vi skulle bruke ressursene på norske pasienter, sørget for at norske pasienter raskest mulig får behandling i Norge, istedenfor at man altså skal måtte stå i en kø som vokser og vokser etter at vi fikk en rød-grønn regjering.

Lene Vågslid (A) [13:03:16] (leiar for komiteen og ordførar for saka): Tusen takk til komiteen for eit godt samarbeid om denne saka. Her har me behandla eit forslag frå Justis- og beredskapsdepartementet om endringar i utlendingslova, meir presist § 66 fyrste ledd ny bokstav h, som fastset at det skal vere grunnlag for utvisning når utlendingen

«har søkt eller har hatt urettmessig opphold med grunnlag i et omgåelsesekteskap, jf. § 40 fjerde ledd og § 120 sjette ledd, og omgåelsen anses som bevisst og grov».

Me har hatt ei skriftleg høyring i denne saka, og det har ikkje kome inn nokon innspel innan fristen.

Bakgrunnen for forslaget er at vurderingane av utvisningsspørsmål i saker om utvisning for inngåing av omgåingsekteskap har vore tema både i utsegner frå Sivilombodet og i saker for domstolen. Ut frå drøftingane som har vore gjorde her, har regjeringa sett behov for å tydeleggjere vurderingstema for utvisning i denne typen saker.

Dagens lovføresegner krev at utvisninga av utlendingen «forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven». Synspunktet i lovproposisjonen er at det i omgåingstilfella er eit meir treffsikkert kriterium at utlendingen «har søkt eller har hatt urettmessig opphold med grunnlag i et omgåelsesekteskap» og at «omgåelsen anses som bevisst og grov».

Denne tilrådinga blir fremma av komitémedlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Senterpartiet, Framstegspartiet og SV, med unntak av I § 66 fyrste ledd bokstav f–h, som blir fremma av fleirtalet frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV. Eg legg til grunn at mindretalet sjølve gjer greie for sine syn i saka.

Mari Holm Lønseth (H) [13:05:24]: Dersom en utlending gir uriktige opplysninger til myndighetene for å få opphold eller fabrikkerer et grunnlag for å få opphold i Norge som ikke er reelt, må det få konsekvenser. Det gjelder også om man inngår et såkalt omgåelsesekteskap, altså at man inngår et ekteskap med formål om å få oppholdstillatelse i Norge. Høyre støtter derfor at det innføres en egen bestemmelse for utvisning av utlendinger som inngår et slikt ekteskap, noe som også imøtegår noe av den kritikken som er redegjort for i proposisjonen.

Likevel er det viktig for Høyre at terskelen for utvisning ikke senkes. Det er jeg dessverre bekymret for at kan bli konsekvensen dersom regjeringens lovtekst, slik den er foreslått her i dag, blir stående. Regjeringen foreslår nemlig at det skal innføres et krav om at omgåelsesekteskapet må være både bevisst og grovt for at det er noe som skal føre til utvisning. UNE skriver i sitt høringssvar at de heller ikke kan utelukke at det fører til en økt terskel for utvisning, og etter høringsrunden er det fremdeles et krav om at omgåelsen må være bevisst og grov, selv om det er gjort noen mindre endringer fra høringen og fram til forslaget er fremmet for Stortinget.

Derfor fremmer Høyre og Fremskrittspartiet i dag et forslag om at det er tilstrekkelig at det er inngått et omgåelsesekteskap for at det skal føre til utvisning, uten at det stilles et særskilt krav om at den omgåelsen er bevisst og grov.

Jeg vil også understreke at det er de øvrige vurderingene knyttet til f.eks. barnets beste som skal ligge til grunn også når det gjelder utvisningssaker for øvrig.

Til slutt vil jeg gi noen korte kommentarer til SV og Rødts forslag i innstillingen. Høyre kommer ikke til å støtte dem. Det er allerede en forholdsmessighetsvurdering i en del av sakene hvor det er barn som er involvert, og barnets beste skal vurderes – det gjelder også i denne typen saker. Det å slå fast at det alltid skal være muntlighet i spørsmål om utvisning ved omgåelsesekteskap, vil være svært ressurskrevende. Der legger vi til grunn at utlendingsmyndighetene vurderer behov for det der det er nødvendig.

Jeg tar opp forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Erlend Wiborg (FrP) [13:07:56]: Det å sikre at folk ikke jukser seg til opphold i Norge, er viktig, og det er også hva denne debatten reelt sett handler om. Vi vet det er et problem at enkelte inngår såkalte proformaekteskap eller omgåelsesekteskap, og det må det slås hardt ned på.

Regjeringens proposisjon handler i utgangspunktet om å tydeliggjøre lovverket knyttet til utvisning på grunn av omgåelsesekteskap. Da Fremskrittspartiet begynte å jobbe med proposisjonen, trodde vi den var relativt kurant og egentlig kun en tydeliggjøring av lovverket, men da vi gikk grundigere inn i saken, kunne vi se at regjeringen, og nå sannsynligvis også stortingsflertallet, ikke vil slå fast at falske ekteskap automatisk skal føre til utvisning. Regjeringen legger opp til at det kun skal gjelde der omgåelsen er bevisst og grov. De mener at man skal ta en helhetsvurdering av hvor fremtredende hovedformålet med å skaffe seg opphold har vært. Det er Fremskrittspartiet sterkt uenig i, og det er også grunnen til at vi her i dag, sammen med Høyre, fremmer forslag, da Fremskrittspartiets syn er at enhver person som jukser seg til opphold i Norge, skal miste oppholdet og utvises.

Avslutningsvis vil jeg også rette et par kommentarer til forslagene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt, og da spesielt forslag nr. 3, som legger opp til at man sier at i praksis er det greit å inngå falske ekteskap for å få opphold i Norge, så lenge man har barn. Det er altså greit å jukse seg til opphold, og det man har jukset seg til, skal man få beholde.

Det har tidligere i dag i denne sal vært fokusert på parlamentarisk språkbruk, så jeg vil spørre presidenten om det er lov å kalle forslaget naivt.

Erlend Wiborg (FrP) [13:10:08]: Det er bra, for dette er et særdeles naivt forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:10:31]: SV støttar i prinsippet dette lovforslaget, men meiner det er viktig å sikre at eit avslag og vedtak om utvising berre blir gjeve i heilt klare saker om proformaekteskap. Det er dessverre mange eksempel på at misforståingar og tolkingsproblem gjev feil i saksgrunnlaget i utlendingssaker. Difor meiner vi at før vedtak må partane i saker der det blir vurdert om ein har inngått proformaekteskap, bli gjeve høve til å forklare seg munnleg om saka for å rydde misforståingar av vegen.

Å gå etter i saumane kvifor folk giftar seg med kvarandre, er eit vanskeleg felt å gå inn i. Vi bør sikre at utvising berre blir brukt i tilfelle der det er klart at ekteskapet ikkje er meint å vere ein realitet.

Eg må vere ærleg å seie at eg er bekymra for ei lov som opnar for eit stort rom for skjøn i forvaltinga. Difor meiner SV, saman med Raudt, og vi føreslår, at det bør forankrast i lova i saker der utvising eller avslag blir vurdert, at partane skal ha rett til å forklare seg munnleg, anten ved at dei blir kalle inn til forvaltingsintervju i samband med handsaminga i førsteinstans eller i nemndmøte med personleg frammøte dersom saka skal behandlast i UNE. Vi meiner dette vil redusere risikoen for at forvaltinga regelmessig tek feil om søkjarens eller søkjaranes motiv. Dette var noko Sivilombodet også peika på i sin opphavlege kritikk av noverande lovverk.

I det skriftlege høyringssvaret frå NOAS til saka blir omsynet til barns beste trekt fram. Felles barn vil ofte kunne indikere at ein ekteskap er ein realitet. Dette blir det også vist til i UNES praksisnotat. SV meiner det som ein hovudregel ikkje bør reagerast med utvising der det er barn i forholdet. Vedtak om utvising rammer barn svært hardt, og omsynet til barns beste må vere det mest tungtvegande når utvisingsvedtak skal vurderast.

I saker som omfattar barn, meiner vi det heller bør ileggjast tilleggstid for permanent opphaldsløyve enn utvising. Difor føreslår SV primært at denne lova bør sendast tilbake til departementet for å innarbeide ein tekst med ein hovudregel om at barns beste skal gjelde også i desse sakene.

SV støttar det grunnleggjande i denne innstillinga. Difor stemmer vi primært for dei to forslaga våre og sekundært for regjeringas forslag. Vi støttar ikkje forslaget frå mindretalet.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:13:04]: Ja.

Tobias Drevland Lund (R) [13:13:16]: Det er viktig med en klarere tydeliggjøring av vurderingstema for utvisning ved omgåelsesekteskap, og at det også understrekes at utvisning krever at en har hatt urettmessig opphold med grunnlag i omgåelsesekteskap, og omgåelsen anses som bevisst og grov.

Likevel, som gjengitt fra denne talerstolen, har Rødt egne forslag sammen med SV i denne saken. Rødt mener at noe mangler ved dette forslaget som ligger på bordet, og som det bør rettes opp i. Vi mener det bør sikres i lovverket at et avslag ikke kan gis i saker om utvisning på grunn av omgåelsesekteskap med unntak av helt klare proformatilfeller uten av partene gis mulighet til å forklare seg om saken. Og utvisning bør brukes i tilfeller der det er helt klart at ekteskapet ikke er ment å være en realitet.

Det bør også slås tydelig fast at i saker der felles barn er involvert, skal hovedregelen være at det ikke reageres med utvisning, men heller andre reaksjoner.

Det blir sagt at man allerede har forholdsmessighetsvurderinger, og at man allerede tar hensyn til barnets beste i dag, men det er nok av eksempler som man kunne brukt fra denne talerstolen på det motsatte, der vi vet at barn rammes uforholdsmessig hardt av dagens politikk når det gjelder utvisningssaker der barn er involvert. Derfor har også Rødt fremmet et forslag om dette, som komiteen skal behandle senere. Vi venter også i spenning på behandlingen av Baumann-utvalget i departementet, som ikke kan bli gjort raskt nok, nettopp for å løse opp i det urettmessige i sakene som gjelder utvisninger, der også barn er involvert og rammes svært hardt av dagens politikk.

I saker som omfatter barn, bør det heller ilegges tilleggstid f.eks. til permanent oppholdstillatelse eller andre reaksjonsformer som bøter og andre måter å reagere på enn med utvisning, som man driver med i utstrakt grad i dag.

Jeg viser til slutt til de forslagene som Rødt har sammen med SV. Rødt kommer likevel til å stemme subsidiært for komiteens tilråding her i dag, så er også det sagt.

Statsråd Emilie Mehl [13:15:43]: De såkalte omgåelsesekteskapene kan gjelde rene proformatilfeller hvor ekteskapet ikke er ment å ha noen realitet mellom partene, tilfeller hvor begge parter er innforstått med at hovedhensikten bare er å sikre den ene parten oppholdstillatelse, eller tilfeller hvor herboende har et genuint ønske om et ekteskapelig samliv, men hvor det legges til grunn at søkerens hovedhensikt er å få oppholdstillatelse.

Formålet med lovforslaget er å sikre at det foretas en særskilt vurdering av hvorvidt formålet om å få oppholdstillatelse er spesielt framtredende, og om forholdet framstår som så klanderverdig at et avslag eller tilbakekall av tillatelse bør suppleres av et vedtak om utvisning og framtidig innreiseforbud.

Med unntak for representantene fra Fremskrittspartiet synes alle i komiteen – også representantene fra Høyre – å støtte denne hensikten med lovforslaget. Sivilombudet har bemerket at forslaget vil

«gi bedre sammenheng i reglene og bidra til at vedtak om utvisning står i et rimelig forhold til årsaken til utvisningsvedtaket».

Jeg er trygg på at lovforslaget vil bidra til et tydeligere og bedre lovverk for å videreføre praksis i samsvar med de justeringene som allerede er gjennomført av UDI og UNE. Jeg finner ikke grunn til uro over at UNE «ikke kan utelukke» at det kan finnes enkeltsaker hvor forslaget til en mer rettssikker lovregulering kan få praktiske konsekvenser. Det er viktig at man leser UNEs høringssvar i sin helhet på dette punktet.

Det framgår at det sentrale grunnlaget for UNEs forbehold er at de ikke har foretatt noen full gjennomgang som med sikkerhet kan avklare om alle vedtak som treffes i dag, er fullt i samsvar med Sivilombudets synspunkter eller formuleringene i lovforslaget. I tillegg er det slik at UNE ofte uttrykker denne typen forbehold fordi de ikke kan uttale seg med forpliktende virkning for de framtidige avgjørelsene til UNEs uavhengige beslutningsfattere. Denne typen usikkerhet gir imidlertid ikke grunn til å unnlate forbedringer i lovverket.

Jeg er også innforstått med at noen partier ikke bare vil forbedre lovverket, men i tillegg ønsker å justere praksis og heve terskelen for utvisning. Det er det imidlertid ikke flertall for.

Heidi Greni (Sp) [13:22:33] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet et representantforslag fra Fremskrittspartiet om opprettelse av asylmottak i tredjeland, der det i forslagene bes om at regjeringen inngår et samarbeid med Danmark og Storbritannia om mottak i utlandet. Komiteen har også behandlet liknende forslag tidligere, som i Innst. 40 S for 2022–2023. Komiteen har invitert til og mottatt skriftlige høringsinnspill. Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i saken.

Komiteens flertall støtter ikke forslagene, de får kun støtte fra Fremskrittspartiet.

Komiteens flertall viser i innstillingen til at over hundre millioner mennesker er på flukt i verden, at Norge har en forpliktelse etter flyktningkonvensjonen til å beskytte folk som trenger beskyttelse, og at det må legges til rette for å hjelpe flere mennesker på en best mulig måte. Det kan gjøres både ved å ta imot flyktninger til Norge og ved å hjelpe dem i nærområdene.

Jeg går ut fra at de ulike partiene vil redegjøre for sitt syn, og jeg vil videre redegjøre for Senterpartiet og Arbeiderpartiets syn i saken.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener vi må være åpne for nye løsninger på migrasjonsutfordringene, men det er viktig at nye initiativ skjer i tett samarbeid med flere europeiske partnere, innenfor internasjonale konvensjoner og at våre menneskerettslige forpliktelser følges. Et bredt internasjonalt samarbeid er viktig. Det at gjeldende asylordning også blir brukt av folk uten beskyttelsesbehov, er en utfordring som krever internasjonale løsninger. Norge har uttrykt støtte til forslagene i migrasjons- og asylpakten om å styrke asylhåndteringen, bl.a. ved å etablere en innledende prosedyre for å skille personer som hevder å ha beskyttelsesbehov, fra øvrige migranter som ankommer på uautorisert måte, og sørge for hurtig retur ut av Schengen-området for dem som ikke har rett på beskyttelse.

Regjeringspartiene vil altså ikke støtte Dokument 8:56 om opprettelse av asylmottak i tredjeland. Verken modellen til Danmark eller modellen til Storbritannia er en enkel løsning på disse store utfordringene. Å inngå avtaler med andre land om asylsaksbehandling og opphold utløser en rekke juridiske, økonomiske og praktiske utfordringer. Det faktum at verken Danmark eller Storbritannina har iverksatt ordningen, viser hvor utfordrende dette er.

Her må vi som land fortsette å delta i internasjonale samtaler om migrasjonsspørsmålet og søke løsninger som ivaretar både den enkeltes rett til beskyttelse og hver enkelt stats behov for kontroll over innvandringen.

Mari Holm Lønseth (H) [13:25:54]: Det er nå rekordmange mennesker på flukt, over 100 millioner. Flere steder i verden pågår det alvorlige konflikter og humanitære katastrofer som gjør at stadig flere dessverre lever under ulevelige forhold.

De fleste menneskene som er på flukt, er det i eget land, men stadig flere forsøker å ta seg til andre deler av verden. I fjor søkte f.eks. i overkant av én million mennesker asyl i Europa, og ankomstene øker. Dette er mennesker som som regel har måttet legge livet sitt i hendene på kyniske menneskesmuglere, og har brukt store ressurser på å komme seg til Europa. Det viser oss også at dagens asylsystem har store mangler. Mange av dem med ressurser kommer f.eks. til Europa etter å ha satt livet sitt i fare, mens mange av dem som har et ekstremt stort hjelpebehov, er igjen i nærområdene. Land i Europa bruker store ressurser på mottak og integrering av flyktninger, selv om ressursene kunne ha bidratt til at vi hjalp enda flere i nærområdene.

La meg slå det klart fast: Norge har et ansvar for å hjelpe mennesker på flukt. Vi skal og bør fortsatt ta imot flyktninger til Norge, men vi må også stille oss spørsmålet: Hvordan klarer vi å hjelpe flest mulig på en best mulig måte? Når vi ser at dagens system ikke fungerer godt nok, må vi også se på hvordan vi kan sørge for at systemet fungerer bedre. Da har vi som folkevalgte et ansvar for å forsøke å finne nye måter å løse de store migrasjonsutfordringene i verden på.

Høyre mener at ulike former for beskyttelse i tredjeland faktisk er en løsning som kan bidra til at vi hjelper flere på en bedre måte. Det kan f.eks. være knyttet til asylmottak i tredjeland, hvor et tredjeland har ansvar for å gi beskyttelse til dem som trenger det. Det kan også være et samarbeid om håndtering av migrasjonsstrømmer, sånn som f.eks. EU jobber med. Ulike ordninger bør utforskes på en god måte, og det er selvfølgelig viktig at det er i tråd med menneskerettighetene.

Det er et langt lerret å bleke. Dette er ikke en utfordring vi løser i morgen, men vi løser den iallfall ikke hvis man ikke begynner å ta tak i det og utreder mulighetene for å få på plass denne formen for løsninger, som faktisk kan forbedre flyktningpolitikken og migrasjonspolitikken i stor grad.

Høyre fremmer ikke noen egne forslag i denne saken. Vi har tatt initiativ i en lignende sak, den vi behandler etterpå. Jeg henviser da til forslagene Høyre fremmer om å utrede ordningen med asylmottak i tredjeland, som blir behandlet i neste sak.

Erlend Wiborg (FrP) [13:28:57]: Rundt 110 millioner mennesker er på flukt rundt i verden. Vi ser forferdelige menneskelige lidelser som følge av naturkatastrofer, krig og forfølgelse. Vi ser også forferdelige lidelser blant mange som ønsker å komme til Europa og Norge, som utnyttes av kyniske menneskesmuglere på veien. Tusenvis av mennesker dør på sin ferd over Middelhavet.

Det asylsystemet vi har i Norge og Europa i dag, ble laget for en helt annen tid. Da var tanken at en og annen sovjetisk dissident kunne få opphold. Tankene var ikke at asylsystemet skulle håndtere folkeforflytninger i millionklassen. Europa har vel rundt 8 pst. av verdens befolkning, men 80 pst. av verdens asylsøkere. Det viser at systemet ikke virker.

Vi ser også at veldig mange av dem som kommer, ikke er de som har størst behov for beskyttelse. I veldig stor grad er det mange velferdsmigranter, altså folk som ønsker et bedre liv materielt sett, som kommer, mens de som har størst behov, ikke har mulighet å betale kyniske menneskesmuglere enorme summer for å reise kvarte jordkloden rundt.

Det systemet Fremskrittspartiet i flere tiår har tatt til orde for, og som vi behandler her i dag, handler om at de som kommer, da skal sendes til et tredjeland Norge har inngått avtale med. Der skal de bo mens søknaden behandles. De skal få skole, de skal få helsehjelp, og de skal være trygge. Hvis de får opphold, får de opphold i det landet vi har inngått tredjeavtalen med, og hvis de får avslag, skal de sendes tilbake til hjemlandet sitt. Den modellen vil sørge for at de som har behov for beskyttelse, får det, men det vil selvfølgelig ikke være like attraktivt for velferdsmigranter. Det er grunnen til at Fremskrittspartiet har stått for dette i mange år. Nå ser vi at Danmark, Storbritannia og Italia har kommet etter. Vi ser også at dette nå diskuteres i Tyskland, men i denne sal velger samtlige andre partier i denne saken å stemme ned Fremskrittspartiets forslag. Det synes jeg er synd, men jeg er helt sikker på at dette forslaget kommer til å bli vedtatt – dessverre tar det noen år.

Jeg tar opp forslaget.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:32:19]: Når eg les dette forslaget frå Framstegspartiet, spør eg meg: Kor går grensa for å lage interneringsleirar som får ein karakter av å vere folkerettsleg problematiske? Kven har jurisdiksjonen? Korleis skal ein kontrollere det? Sjølve ideen om å opprette asylmottak i andre land og internere asylsøkjarar der, betalt av Noreg, meiner eg fort nærmar seg ein praksis som er tvilsam. Eg fryktar at menneske blir fråtekne grunnleggjande fridom og menneskerettar i slike opplegg. Kan vi stå inne for ein sånn praksis?

Noko som undrar meg litt i denne saka, er at det er beskrive som om beskyttelse i nærområde er eit nytt verkemiddel for å førebyggje at folk flyktar. Det er dette arbeidet vi har vore med på i over 60 år, gjennom FNs høgkommissær for flyktningar. Kva er det Høgkommissæren for flyktningar gjer? Jau, ein organiserer og gjev grunnleggande naudhjelp i samarbeid med ei rekkje humanitære organisasjonar for å prøve å gje menneske eit verdig liv i ei krise. Høgkommissæren arbeider med å stabilisere situasjonen, for så å prøve å finne praktiske løysingar for vegen vidare, i lag med dei det gjeld, og i det landet der folk er. Organisasjonen har stor kompetanse og lang erfaring med for det første å finne ut om menneske kan sendast tilbake til landet dei kom frå, og dernest om det mogleg å finne brukbare løysingar i nabolanda. Hovudprinsippet er å prøve å hjelpe folk til å hjelpe seg sjølve, først og fremst.

Så er det ei gruppe som det ikkje finst andre løysingar for, med tanke på beskyttelse i tredjeland. Det er dei som får status som kvoteflyktningar, fordi det ikkje er mogleg å gje vern der dei er, eller i nærområdet.

Det er bra at Framstegspartiet er bekymra for alle som druknar i Middelhavet, og som lir, men viss det er eit reelt ynske om å gjere noko med det, er det ganske enkelt: Styrk finansieringa av arbeidet til FNs høgkommissær for flyktningar og ta imot kvoteflyktningar vi er oppmoda til å ta imot. Noreg må vere med på å styrkje dette enormt viktige arbeidet, særleg i den krisa som vi har framfor oss, for den brutale realiteten er at dette arbeidet står i fare for å rakne dersom land som Noreg blir meir innovervende og sjølvopptekne.

SV støttar ikkje dette representantforslaget frå Framstegspartiet om å opprette norske asylmottak i andre land. Vi meiner vegen å gå er å støtte opp om det arbeidet som allereie finst, i regi av FNs høgkommissær for flyktningar, og så sørgje for at det ikkje manglar ressursar til å gjere ein god jobb i krisetider, også her heime, med å behandle dei søknadene som det er vårt ansvar å behandle.

Tobias Drevland Lund (R) [13:35:23]: Det kommer vel ikke som en veldig stor overraskelse at Rødt er mot representantforslaget fra Fremskrittspartiet her i dag. Én ting Fremskrittspartiet likevel har rett i, som de skriver både i merknadene og i selve forslaget, er den virkeligheten at over 100 millioner mennesker er på flukt i verden i dag. Det er et veldig stort antall mennesker, altfor mange mennesker, menneskers liv som blir preget av krig, konflikt, klimaendringer og forfølgelse. Men de står ikke alle sammen og banker på Europas eller Norges dør. Faktisk er det slik at de aller fleste flyktningene lever i det globale sør, og tall fra FNs høykommissær for flyktninger viser at tre fjerdedeler av disse bor i lav- og mellominntektsland. Det er derfor ikke rike land som Norge som bærer den tyngste børen ved den globale flyktningkrisen. Som Norsk Folkehjelp skriver i sitt innspill til saken:

«De aller fleste krigene i verden utspiller seg i fattige land, og det er i all hovedsak fattige naboland som bærer den største byrden knyttet til å huse flyktninger. Å etablere asylmottak i tredjeland vil medfører en ytterlige byrde for fattige land som allerede har store politiske og økonomiske utfordringer.»

Rwanda blir ofte av forslagsstillere, eller støttespillere, som ønsker å etablere asylmottak i tredjeland, pekt på som et egnet sted å ha et slikt asylmottak. Men som vi vet, er flere land i verden, deriblant Rwanda, i en autoritær utvikling på vei mot dårligere levesett og styresett, og menneskerettighetene er under stadig større press. Så hvordan dette skal ivaretas, er for meg ganske uklart. En analyse fra FNs høykommissær for flyktninger viser til at den avtalen som Storbritannia i sin tid inngikk med Rwanda, ikke møtte internasjonale juridiske standarder knyttet til asylsøkeres rett til å få en rettferdig asylprosess, og avtalen brøt med byrdefordelingsprinsippene som gjaldt innenfor asylkonvensjonen.

Det vil derfor, etter Rødts syn, være en ufattelig markering av mangel på solidaritet om rike land som Norge og andre steder i Vesten skal begynne å betale seg ut av problemene og huse asylsøkere og flyktninger andre steder i verden. Det vi heller burde gjøre, er å føre en mer solidarisk, mer rettferdig asyl- og flyktningpolitikk, ta initiativ til brede løsninger på tvers av land. Dette må skje internasjonalt. Det er ingen kvikkfiks på disse store utfordringene som vi vet møter oss.

Vi må også sikre tryggere ruter for flyktninger, slik at man kommer seg unna og ikke blir offer for menneskehandel, vold og tortur, som mange møter på veien.

Til slutt: Norge og Europa må ta imot flere kvoteflyktninger, som er den mest rettferdige og beste måten å sørge for en rettferdig byrdefordeling på, men der ser man at utviklingen også går feil vei.

Rødt kommer til å stemme imot forslagene.

Statsråd Emilie Mehl [13:38:47]: I Representantforslag 56 S for 2023–2024 ber forslagsstillerne om at regjeringen kommer til Stortinget med forslag om å opprette asylmottak i utlandet, og at man inngår samarbeid med Danmark, Storbritannia eller Italia for eventuelle felles løsninger. Jeg mener Stortinget bør stemme imot forslaget.

De store utfordringene på migrasjonsområdet må møtes med tiltak både nasjonalt og internasjonalt. Samarbeid med tredjeland er ett viktig tiltak, i tillegg til nye løsninger på migrasjonstilstrømmingen mot Europa. Jeg vurderer fortløpende aktuelle løsninger for å sikre kontroll over innvandringen, i tråd med internasjonale forpliktelser, herunder følger vi med på løsningene som Danmark, Italia og Storbritannia vurderer.

Det er et problem at gjeldende asylordning blir brukt av mange mennesker som ikke har et beskyttelsesbehov. For å motvirke det har EU vedtatt nye regelsett for å få bedre kontroll med ankomstene til Europa, sørge for rask retur av personer uten lovlig opphold og redusere sekundærmigrasjon innad i Europa – herunder til Norge. En innledende prosedyre for å skille personer som har beskyttelsesbehov, fra øvrige migranter er foreslått.

Norge har allerede hurtigprosedyrer, bl.a. for antatt åpenbart grunnløse asylsøknader og adgang til å nekte realitetsbehandling når asylsøkere kommer fra eller via trygge land.

Også andre allerede innførte tiltak i EU, som å varsle andre medlemstater om at det er fattet et returvedtak i en sak, bidrar til en mer effektiv felles returpolitikk.

Returpolitikk er høyt på den politiske agendaen i EU, og diskusjoner om effektiv returpolitikk pågår i mange fora Norge deltar i.

Medlemmene fra Fremskrittspartiet viser til at å ta imot migranter og eventuelt innvilge opphold i Norge sender signaler som setter mennesker i fare. Jeg vil understreke at for regjeringen er det viktig at Norge opererer i tråd med internasjonale konvensjoner, herunder ivaretar retten til å søke asyl. Det er likevel ikke til hinder for at vi kontinuerlig ser etter tiltak som bidrar til at færre mennesker risikerer livet for drømmen om Europa.

Regjeringen følger politikk- og regelverksutviklingen både i EU og i andre land tett og vurderer om dette tilsier endringer i Norge.

Erlend Wiborg (FrP) [13:49:16]: Jeg vil bare først kommentere at i den siste replikkutvekslingen rettet statsråden seg delvis inn. Da statsråden først sa at Norge ikke har hentet båtmigranter, er det feil. Regjeringen varslet i fjor at man hentet båtmigranter som en del av en avtale med EU. Men det var ikke det jeg tok ordet for nå.

Jeg har en etterlysning i denne debatten: Hvor er Arbeiderpartiet? Arbeiderpartiet sitter i denne sal, men velger å ikke delta i debatten. Jeg må si det er veldig underlig når regjeringen som Arbeiderpartiet er en del av, sier fra denne talerstol og skriver i brev til Stortinget – og innrømmer – at dagens asylordning blir misbrukt av folk uten beskyttelsesbehov. Det innrømmer regjeringen, og det er noe Fremskrittspartiet har hevdet i mange år. Regjeringen innrømmer det, men velger altså å ikke delta i en debatt om dette, ikke komme opp på denne talerstolen og forklare sitt syn. Det synes jeg er underlig. Men debatten er heldigvis ikke avsluttet, så jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til å komme opp på denne talerstolen og forklare hva deres syn og løsninger er, annet enn å stemme ned forslagene til Fremskrittspartiet om en strengere og mer ansvarlig innvandrings- og integreringspolitikk.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:51:14]: Kvar rettar vi fokuset når vi diskuterer innvandrar- og asylpolitikk? Ein kan av og til lure på om det er vi som er offer, som har det så vanskeleg, og ikkje dei millionane på millionar som rømmer frå krig og konflikt. Denne utviklinga bekymrar meg, for om Noreg og Europa knepper igjen, stengjer grensa, og blir lite viljuge til å sjå situasjonen i ein større samanheng, løyser ikkje det problema med menneske på flukt. Det er urettferdig fordeling i verda, klimaendringar og svolt som skapar konfliktar og flyktningstraumar.

I sin humanitære rapport for 2024 ber UNICEF om 9,3 mrd. dollar for å hjelpe 147 millionar menneske, der 84 millionar er barn. Zambia vedtok nyleg unntakstilstand på grunn av svolt. Dei har mista avling av 4 000 000 dekar på grunn av tørke, og folk er på flukt frå tørken.

Om Noreg er eit lite land i folketal, så er vi ei stormakt i investeringar gjennom oljefondet. Vi kan gjere ein forskjell på måten vi investerer og kva krav vi stiller til selskapa, at desse ikkje skal unndra seg skatt frå fattige land. Vi må arbeide med fordelingspolitikk og miljøpolitikk internasjonalt for at dei store internasjonale selskapa ikkje får unndra skatt og øydeleggje miljøet i fattige land rike på naturressursar. SV fremja seinast i dag eit forslag om å tette skattehol.

Kriser kjem ikkje varsla. Vald og konflikt kan eskalere over natta når menneske lever i svake statar på eit eksistensminimum og opplever urett. Europa har ei stygg kolonihistorie, som gjev eit særleg ansvar for sivil samfunnsbygging. Det same gjeld klimaendringane. 10 pst. av dei rikaste står for om lag 50 pst. av utsleppa. Det er slike store spørsmål vi må engasjere oss i og gjere noko med om ein faktisk vil redusere flyktningstraumen i verda.

Nasjonalt må vi sjølvsagt sørgje for at kommunane har eit inntektssystem som gjev økonomiske ressursar for å drive god integrering og gjere det som gjer dei som får lovleg opphald i landet, mest mogleg sjølvhjelpte. Eg ser ikkje anna enn innvandrarar som er jobb i alle type sektorar om dei får god språkopplæring, kvalifisering og ikkje blir diskriminert bort.

Vi kan stengje oss inne, byggje lovheimlar og murar mot omverda og asylmottak i andre land, men det løyser eigentleg ikkje det grunnleggjande problemet. Det er gjennom langsiktig arbeid med å skape livsgrunnlag og håp for framtida for menneske og ved å stå opp for grunnleggjande menneskerettar nasjonalt og globalt vi kan gjere størst forskjell. Eg meiner det er med det langsiktige arbeidet med å byggje trygge sivilsamfunn for alle og å fordele ressursane betre at vi kan løyse desse store problema. Og Noreg har råd til å behandle våre asylsøknader og ha våre eigne asylmottak.

Lene Vågslid (A) [14:14:14] (leiar i komiteen): Som vanleg må representanten Wiborg få beskjed om å følgje med når me har debattar i denne salen. Eg legg merke til at representanten Wiborg frå Framstegspartiet har begynt med ein ny teknikk, der han ynskjer å utfordre enkelte parti i salen. Om ein då ikkje går på talarstolen, blir det lagt ut i sosiale medium.

Eg meiner det er viktig å høyre etter når saksordførar Heidi Greni snakkar på vegner av Arbeidarpartiet og Senterpartiet. I motsetning til Framstegspartiet klarer dagens regjering å snakke med ei røyst. Denne gongen skal eg gjere Wiborg ei teneste og sende referatet frå dagens debatt, slik at Erlend Wiborg får med seg, ein gong for alle, at Arbeidarpartiet og Senterpartiet er einige når det gjeld eit spørsmål om å opprette asylmottak i tredjeland.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:16:06] (ordførar for saka): Dette representantforslaget er fremja av Høgre og handlar om tiltak for å førebu Noreg på ei mogleg flyktningkrise. Komiteen har halde skriftleg høyring i saka.

Forslagsstillarane viser til at det har kome svært mange ukrainske fordrivne til Noreg, heile 70 000 dei siste to åra, og at klimaendringar og politisk uro gjer det sannsynleg at endå fleire menneske kan kome til å søkje til Europa og Noreg for beskyttelse og asyl, bort frå konflikt og umoglege livstilhøve. Forslagsstillarane fremjar fire forslag til tiltak. Dei meiner at eit auka innvandringspress mot Europa og Noreg gjer det nødvendig å analysere situasjonen, samanlikne nasjonal politikk med andre europeiske land sin politikk og å førebu effektive innvandringskontrollerande tiltak som kan setjast i verk på kort varsel ved behov.

I svarbrev frå departementet datert 26. januar 2024 blei det gjort greie for det kollektive midlertidige vernet for ukrainarar i Europa og det pågåande samarbeidet med EU og andre land i asyl- og migrasjonspolitikken, generelt og spesielt. Det blir vist til korleis asylpolitikken har endra seg i nabolanda våre og vurdert korleis dette truleg gjer at talet på dei som kjem til Noreg, tidvis har vore høgare enn talet på dei som har kome til dei andre nordiske landa.

I brevet blir det gjort greie for kva lovendringar som er på høyring på saksfeltet, og kvifor regjeringa føreslår endringane. Brevet konkluderer med at det ikkje blir lova ei eiga tiltakspakke for asylinnkomstar generelt eller eit eige arbeid for å samanlikne norsk asyl- og migrasjonspolitikk med politikken i andre land. Departementet meiner dette er ein del av det daglege, kontinuerlege arbeidet på innvandringsfeltet.

Noreg er ein del av resten av verda, og anten vi likar det eller ikkje, må vi forhalde oss aktivt til at vi lever i ei tid der rekordmange menneske blir fordrivne. Det er ikkje for moro skuld at folk bryt opp og flyktar frå klimaendring, krig og konflikt.

Dette er ein viktig debatt, og han må førast på grunnlag av norsk lov og konvensjonar som det internasjonale samarbeidet kviler på: flyktningkonvensjonen, den europeiske menneskerettskonvensjon og barnekonvensjonen. Dermed opnar eg for debatt. Eg håpar det blir ein sakleg og god debatt der me også tek flyktningane og dei fordrivne sitt perspektiv. Eg takkar komiteen for samarbeidet.

Lene Vågslid (A) [14:18:59] (leiar for komiteen): Takk til saksordføraren for arbeidet med saka.

Høgre ønskjer i dette forslaget at regjeringa skal kome med tiltak for å møte ein mogleg flyktningkrise i framtida, men eg har lyst til å minne om at me står i ein stor flyktningkrise akkurat no. Sidan februar 2022 har det kome over 75 000 ukrainske flyktningar til Noreg, og det overgår – som alle her i denne salen veit – langt den situasjonen vi var i i 2015. Me har eit mottaksapparat som fungerer – og fungerer godt – og kommunane rundt om i landet gjer ein utruleg innsats no for å klare å busetje så mange på så kort tid. Aldri nokon gong har me teke imot så mange flyktningar på så kort tid.

Dette må handterast her og no. Difor er eg glad for at regjeringa og justisministeren fortløpande har teke heilt nødvendige grep, inkludert forslag om innstrammingar i ordningar og støtte som kan motverke at Noreg blir eit meir attraktivt land enn nabolanda våre.

Så er eg heilt einig med representantane frå Høgre i at det er ein stor fordel med brei tverrpolitisk støtte i hovudlinjene i innvandringspolitikken, og eg håpar – som me òg har sett dei siste åra her – at me skal klare det godt i tida framover.

Eg er òg einig i at tryggleik og beredskap for framtidige scenario er viktig. Europa og Noreg står overfor store migrasjonsutfordringar, òg utanfor situasjonen knytt til krigen i Ukraina, som me var inne på tidlegare i dag. Regjeringa har difor innført tiltak for å styrkje grensekontrollen ved Storskog og sikkerheita rundt kritisk infrastruktur. I tillegg finst det fleire føresegner i utlendingsregelverket som skal førebyggje og sikre effektiv handtering av asylinnkomstar.

Samtidig kan ikkje Noreg løyse dei store utfordringane knytte til migrasjon aleine. Dei aller fleste asylsøkjarar som kjem til Noreg, har kome hit via eit anna europeisk land, og som me òg høyrde i den førre debatten, er samarbeidet med dei andre europeiske landa veldig viktig. Det at me har kontroll på yttergrensa, er avgjerande, for det er ikkje alle andre land som har det. Difor er Noreg tent med eit auka europeisk samarbeid, felles reglar for asylbehandling og òg EUs nye migrasjonspakt, som har ført landa nokre store og viktige skritt i rett retning.

Arbeidarpartiet og Senterpartiet – begge regjeringspartia der, altså – har tillit til at regjeringa fortset å handtere dei løpande utfordringane me står i no, med historisk høge tal for asylinnkomstar, samtidig som ein sikrar nødvendig beredskap for eventuelle framtidige scenario.

Mari Holm Lønseth (H) [14:22:02]: Etter krigsutbruddet i Ukraina står vi nå i den største flyktningkrisen siden annen verdenskrig. I Europa er det godt over fire millioner ukrainske flyktninger. Norge har tatt imot nesten 75 000 på omtrent to år. Det er klart at det legger et stort press på den norske mottakskapasiteten og muligheten vi har til å ta imot og integrere flyktninger også i tiden framover.

Samtidig som vi har en fullskala krig i våre nærområder, øker også nå ankomsten av asylsøkere til Europa. Ankomstene i Europa er nå på det høyeste nivået siden flyktningkrisen i 2015–2016. Mange europeiske land har store utfordringer med å håndtere de store ankomstene av asylsøkere som har kommet, og som kommer til å komme framover. Derfor tar EU og flere land i Europa nå grep. Flere og flere land strammer inn på innvandringspolitikken for å forebygge at det kan komme en ny flyktningkrise på toppen av den vi allerede står i, og for å kunne være bedre skodd for å håndtere krisen dersom den skulle komme.

Ankomstene av asylsøkere til Norge fra andre land enn Ukraina har foreløpig ikke økt mye. UDI anslår fortsatt at det vil komme om lag 5 000 i år, men de er også tydelig på at prognosene kan endre seg. Det kan de f.eks. gjøre om Norge anses som et mer attraktivt land å søke beskyttelse i sammenliknet med andre land, eller om mottakskapasiteten i Europa og andre europeiske land kan bryte sammen.

Derfor mener Høyre det nå er på tide at vi forbereder oss på at det kan komme en flyktningkrisen på toppen av den vi allerede står i, og at vi er bedre forberedt enn hva vi er i dag. En del av den forberedelsen vil også være å sørge for at Norge nettopp ikke er mer attraktivt å velge sammenliknet med våre naboland. Dersom andre land strammer inn, mens Norge ikke gjør det, er det til slutt Norge som vil være det landet som vil oppleve å ha den høyeste tilstrømmingen, noe som vil være krevende for norske kommuner å håndtere.

Det er bakgrunnen for at vi her tar initiativ til at vi kunne fått på plass en bred enighet om å forberede oss på en bedre måte enn hva vi gjorde under flyktningkrisen i 2015–2016, og at vi kan innføre nye tiltak som kan settes i verk på kort varsel. Da asylforliket ble utformet i 2015–2016, var det en utfordring at vi ikke hadde tatt den brede debatten og fått til gode høringer på den måten som vi kan gjøre nå, hvis vi kommer med forslagene før krisen er en realitet. Derfor peker vi på at vi vil ha en gjennomgang av vilkår for opphold, adgang til familiegjenforening, men også ytelsesnivå sammenliknet med andre land. Dette handler egentlig om å bruke den muligheten vi har, til å være bedre forberedt. Jeg synes representanten Vågslid har veldig mange gode poeng i sitt innlegg, som jeg er helt enig i, men problemet er at det ikke fattes noe vedtak i dag om at vi kan være bedre forberedt. Slik sett blir dette en tapt mulighet.

Jeg tar opp forslagene som Høyre er en del av.

Erlend Wiborg (FrP) [14:25:22]: Det at Norge tar imot altfor mange totalt sett, er hevet over enhver tvil, og det er flere grunner til det. Hvis vi begynner med asylankomster, så ønsker jo ikke stortingsflertallet å iverksette nødvendige grep for å få dem ned, man ønsker å videreføre det. Stortingsflertallet ønsker også at Norge skal være enda mer attraktivt enn våre naboland, noe som gjør at Norge f.eks. den senere tid har tatt imot flere ukrainere enn Danmark, Sverige og Finland til sammen.

Jeg er veldig glad for at Høyre også sier at man må se på ytelsesnivået, men jeg må minne om at Fremskrittspartiet nylig fremmet et forslag om at vi må redusere ytelsesnivået vi gir i Norge, ned til maksimalt det nivået man får i Sverige og Danmark. I Norge er det mulig å få to til fire ganger høyere ytelser som asylsøker enn det man f.eks. får i Sverige. Vi har dobbelt så høye ytelser som i Danmark.

Det er mange faktorer som spiller inn på hvor mye man mottar i ytelser, men man kan komme opp i ytelser som asylsøker tilsvarende en årslønn på over en halv million kroner. Vi har høyere satser enn det vi gir 133 000 av landets minstepensjonister. Det er på asylsiden.

På kvoteflyktningsiden kan vi gå inn og se på tallene fra Eurostat. Da ser vi at Norge er det landet i Europa som har tatt imot desidert flest kvoteflyktninger i nyere tid, sett i forhold til innbyggertallet. Flertallet av europeiske land har sagt at så lenge krigen i Ukraina pågår, stopper man å hente kvoteflyktninger fra andre steder i verden. Man ønsker heller å hjelpe dem i deres nærområder, og så skal vi hjelpe de ukrainerne som kommer og har behov for beskyttelse her i våre nærområder.

Da Høyre fremmet dette forslaget, tolket jeg det egentlig litt som en utstrakt hånd til Stortinget om å kunne se på om det her var mulig å sette seg ned og sammen komme med gode tiltak for å løse både dagens situasjon og ikke minst også en potensiell eskalering av situasjonen. Dessverre velger de øvrige partiene bare blankt å stemme ned forslagene. Det er ikke nødvendigvis bare på grunn av at de er uenige, men de fremmer heller ikke noen egne forslag. Det synes jeg er synd, for da ender vi opp med at det nå ved voteringen er kun Fremskrittspartiet og Høyre som har fremmet forslag som vil kunne legge til rette for en innstramming.

Tobias Drevland Lund (R) [14:28:37]: Det er svært viktig å løfte debatten om hvordan Norge skal kunne bidra til å håndtere krevende situasjoner med mange mennesker på flukt på best mulig måte, og vi står på mange måter midt i en slags flyktningkrise akkurat nå, men jeg mener forslagene som vi debatterer her i dag, er feil sted å starte. Vi debatterte tidligere her et forslag om å opprette asylmottak i tredjeland, noe som Rødt også mener er helt feil sted å starte. Det er rekordmange mennesker på flukt i verden, og det er mange grunner til at mennesker flykter. Om det er klimaendringer, krig, terror, undertrykkelse – hva det enn måtte være – er det mange som legger ut på flukt, og det er i all høyeste grad mennesker som har et reelt beskyttelsesbehov og trenger å frykte. Det er over 100 millioner mennesker på flukt i dag, og tall fra Høykommissæren for flyktninger viser at tre fjerdedeler av flyktningene i verden bor i lav- eller mellominntektsland – det er det verdt å ha med seg.

Likevel har vi i Europa i de to siste årene vært vitner til den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig, som følge av Russlands brutale og folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina. De to siste årene har vist oss at krig og konflikt også kan skje i vårt eget nærområde, og de to siste årene har vist oss hvor viktig det er at vi er forberedt på framtidige flyktningkriser, og at vi har bedre beredskap for å sette mottaksapparatet, kommunene, i stand til å håndtere situasjoner der mange mennesker på flukt kommer på kort tid.

Likevel er det slik at i denne debatten hører vi flere ta til orde for et bedre asyl- og flyktningsystem, bl.a. et bedre asylsystem – men bedre for hvem? Bedre for de menneskene som er på flukt, eller bedre for dem som ønsker innstramminger og ønsker strengere og mer urettferdig politikk? Man kan jo mistenke at det ofte er det siste man ønsker.

Rødt mener på sin side at vi ikke må forverre situasjonen for mennesker på flukt. Vi må ikke svekke solidariteten med dem som flykter. Vi må heller se på løsninger for å beskytte disse menneskene mer enn det vi gjør i dag, og fordele ansvaret mellom landene i Europa på en mer rettferdig måte, slik at vi alle tar vår del av ansvaret. Vi må sørge for ikke å svekke solidariteten med mennesker som flykter, oppriktig, fra land som ikke respekterer menneskerettigheter, som undertrykker, og det kan også være krig, terror og andre grunner til å flykte. Vi må ruste oss og Europa, slik at vi har en bedre beredskap for framtidige flyktningkriser. Målet må være å kunne gi en trygg havn til flere som trenger det, enn i dag og ikke stenge dørene for dem. Derfor, som i forrige debatt, vil jeg ta til orde for at vi f.eks. tar imot flere kvoteflyktninger, som er den mest rettferdige måten å fordele flyktninger på.

Rødt stemmer derfor imot forslagene her i dag.

Statsråd Emilie Mehl [14:31:59]: For omtrent 2,5 år siden sto vi også her i Stortinget og diskuterte muligheten for at det skulle bli en ny flyktningkrise. Det var bl.a. på bakgrunn av den situasjonen som utspilte seg mellom Belarus og Polen i november 2021, hvor det var et stort trykk mot Polen av flyktninger som kom fra belarusisk side. Det skapte uro for at vi kunne få en uhåndterlig flyktningkrise her i Norge. Vi diskuterte da om vi hadde nok beredskap og hva en eventuell flyktningkrise ville bety for oss.

Bare tre måneder senere traff en enorm flyktningkrise oss, den vi står i akkurat nå – krigen i Ukraina begynte. På bare noen få dagers eller kanskje timers varsel begynte ukrainerne å ankomme Norge, og vi måtte raskt oppskalere apparatet vårt og lage en god innretning for dem. Da hadde vi også noen bedre verktøy i kassa enn vi hadde i 2015, hvor det også var en flyktningkrise. Vi har lært av den, og det gjorde at vi etter min mening har klart den jobben ganske bra. Vi har tatt imot så mange flyktninger som vi ikke har gjort siden annen verdenskrig, og på veldig kort tid. Det har lagt et kjempestort press på hele Norge – på kommunene, på mottaksapparatet – men vi har klart det. Det viser også at vi er ganske omstillingsdyktige når vi må.

Jeg hører representanten fra Fremskrittspartiets innlegg og lurer på om han egentlig har fulgt med i timen. For eksempel snakkes det om at vi ikke kan ta imot noen kvoteflyktninger. Jeg vil minne om at regjeringen har redusert antall kvoteflyktninger, fordi vi fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener at vi må se kvoteflyktningtallet i sammenheng med hvor mange flyktninger som kommer hit. Vi har kuttet i det både i fjor og i år, fordi vi får så veldig mange fra Ukraina.

Det snakkes også om at vi må hjelpe flere i nærområdene. Det er derfor regjeringen har en solidaritetspott under utviklingsbudsjettet, hvor vi nettopp ønsker å sette av flere milliarder kroner til å hjelpe flyktninger og land som tar imot veldig mange flyktninger i nærområdene til krigs- og konfliktområder – for ikke å snakke om Nansen-programmet, som dreier seg spesifikt om Ukraina. Det er også mange milliarder kroner for å hjelpe flyktninger som ikke er her, men andre steder. Alle de tingene er også viktig for å forebygge for mye migrasjon.

Vi skal beskytte dem som trenger det, og vi skal ha en bærekraftig og kontrollert migrasjon. Jeg mener at det forslaget som legges fram i dag, ikke er et positivt tilskudd til det arbeidet vi har gjort og gjør for å sikre at vi har kapasitet og beredskap for en eventuell flyktningkrise, utover det vi allerede står i.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:41:29]: Ikkje alle har rett på flyktningstatus, og det er ikkje alle som står på grensa som skal få opphald. Men dei som har flyktningstatus og har rett på vern, skal vi ta imot med respekt, slik vi har forplikta oss til etter internasjonale konvensjonar – slik vi sjølve ville ha blitt tekne imot om det var vi som var på flukt. For vi må aldri gløyme at flyktningar og asylsøkjarar først og fremst er menneske med grunnleggjande behov og ressursar. Dei er ikkje berre tal og statistikk. Eg vil rose kommunane som har stått på i denne tida med å busetje og med å kvalifisere.

Frå IPU-møtet i Genève i påskeveka åtvara FNs høgkommissær for flyktningar kraftig mot tendensane til at land, særleg i Europa, vil gjere endå meir for å stengje ute sårbare menneske på flukt og bidra mindre økonomisk. Slike innstrammingar løyser ikkje problemet, men forverrar situasjonen særleg for nærområda, der menneske blir drivne på flukt av naturkatastrofar, klimaendringar, krig eller kampen om verdfulle naturressursar. Mange har ikkje noko val anna enn å leggje ut på vandring.

Høgkommissæren for flyktningar varslar stor auke av fordrivne i 2024. Ein fryktar talet vil stige til 130 millionar menneske mot 90 millionar for eit par år sidan. 63 millionar, heile 48 pst. av dette, er internt fordrivne. Berre 5 pst. er asylsøkjarar og 4 pst. er personar under Høgkommissærens mandat for statslause. 32 millionar, eller 25 pst., er flyktningar.

Ofte er det fattige land som ber tyngste børa. Vi opplever litt av dette frå krigen i Europa, men det er få som kjem til Noreg i forhold til land som t.d. Libanon og Uganda, som eg fekk høyre halde innlegg på IPU-møtet, og som sette debatten vår inn i eit litt større perspektiv.

Noreg har ei stolt historie å vise til når det gjeld internasjonalt solidaritets- og flyktningarbeid. Og det vi gjer, blir lagt merke til. Fridtjof Nansen fekk fredsprisen i 1922 for den store innsatsen sin for flyktningar etter første verdskrigen. Vi bør følgje Nansens eksempel og heller spørje: Kva kan vi gjere for å hjelpe dei som treng det mest, og ikkje berre diskutere korleis vi skal stramme inn endå meir. For det må finnast legale vegar for menneske på flukt.

Flyktningstraumen stansar ikkje opp om vi strammar til. Den berre tek illegale ruter og fører til meir menneskehandel og kriminalitet i verda. Og Noreg er faktisk i ein situasjon der vi kan trenge arbeidskraft framover. Difor er menneske som kjem til landet vårt også ei moglegheit, ikkje berre eit problem.

Forslaga frå Høgre signaliserer innstrammingsforslag som vi meiner er feil medisin, og SV støttar ikkje desse forslaga.

Eg er einig i at vi må planleggje, vi må sikre oss og vi må forberede oss på å stille opp.

Erlend Wiborg (FrP) [14:44:53]: Ønsket om å fremstå som snill, god og hjertevarm er ikke alltid ensbetydende med at man hjelper dem som faktisk har størst behov for hjelp og beskyttelse. Grunnen til at jeg tegnet meg, var at jeg hørte innleggene til Sosialistisk Venstreparti og Rødt, og spesielt representanten Drevland Lund, som snakket om hvem det er vi ønsker å skape et bedre asylsystem for. Det synes jeg er et ganske godt spørsmål, for mye av den kritikken Fremskrittspartiet har mot dagens asylsystem, er akkurat at det ikke er til det beste for Norge, men det er heller ikke til det beste for dem som har reelt behov for beskyttelse.

De som tjener på det asylsystemet Norge og Europa har i dag, er kyniske menneskesmuglere, og det er velferdsprofitører. De som lider under dagens asylsystem, utover bl.a. norske skattebetalere, er ikke minst de som har et behov for beskyttelse, men som ikke har mulighet til å betale kyniske menneskesmuglere enorme summer for å reise kvarte jordkloden rundt.

Tidligere har man fått beregnet kostnaden ved å hente 35 enslige mindreårige asylsøkere til Norge. For den samme kostnaden kan vi hjelpe 8 300 mennesker i sine nærområder. Ja, selvfølgelig har man det mye bedre materielt sett i Norge, men når det er mennesker som er på reell flukt fra kuler, krutt og forfølgelse, mener Fremskrittspartiet at det er langt bedre å hjelpe 8 300 mennesker, sånn at de er trygge, sånn at de får helsehjelp, sånn at barna får skolegang. Det er viktigere enn at 35 personer skal få komme til Norge.

Svaret til Fremskrittspartiet på spørsmålet fra representanten Drevland Lund – bedre asylsystem for hvem – er at jeg er helt klar på at det asylsystemet vi har i Norge i dag, ikke hjelper dem som har størst behov for beskyttelse. Det hjelper menneskesmuglere, det hjelper velferdsmigranter, men vi klarer ikke å hjelpe dem som har det største behovet, og det er også derfor Fremskrittspartiet fremmer forslag om en ny innvandrings- og integreringspolitikk.

Tobias Drevland Lund (R) [14:48:13]: Siden jeg ble direkte utfordret av Wiborg, og det nærmest er blitt en sport i disse debattene, tenkte jeg at jeg skulle prøve å svare ut litt.

Norsk Folkehjelp skriver i sitt skriftlige innspill til komiteen ved behandlingen av saken om bl.a. forslaget om å opprette asylmottak i tredjeland:

«Vi tviler (…) at opprettelse av asylmottak i tredjeland vil være løsningen på dette problemet. Asylsøkerne vil uansett måtte legge ut på farlige reiser for å søke asyl, for deretter å bli returnert til tredjelandet for å søke asyl der. I stedet for å legge en større byrde på allerede fattige og politisk ustabile land må vi heller søke løsninger som bidrar til en bedre ansvarsfordeling mellom land. Så lenge mennesker blir drevet på flukt, bør vi jobbe for å gi dem beskyttelse i stedet for å stenge stadig flere grenser og la noen få land i verden ta hovedansvaret for å huse dem.»

Å ta imot flere kvoteflyktninger, som jeg har vært inne på flere ganger, er det mest rettferdige, det beste å gjøre. Det er noe denne salen dessverre har gått imot – man går altså motsatt vei. Man har kuttet i det tallet som FNs høykommissær for flyktninger har anbefalt oss å ta imot, som er 5 000 kvoteflyktninger, til nå å være nede på mye mindre enn det. Hadde representanten fra Fremskrittspartiet fått det som han vil, hadde man nærmest ikke tatt imot kvoteflyktninger i det hele tatt.

Vi må gjøre begge deler. Jeg er helt enig i en ting av det representanten Wiborg fra Fremskrittspartiet tar opp, og det er at vi også må fokusere på nærområdene og bistå flyktningleirene, der det lever mange, mange mennesker – millioner av mennesker – i overfylte flyktningleirer. De må få mer støtte. De må få mer hjelp, og det må gis mer bistand til å drive disse leirene slik at de som bor der, kan ha det bedre enn det de har i dag. Man kan ikke ta imot hundre millioner mennesker som er på flukt, men man må ta imot noen, og det er det Rødt har tatt til orde for. Vi gjør det i våre alternative statsbudsjetter, og vi sier det fra denne talerstolen: Vi må gjøre begge deler. Vi må også ta imot noen til Norge, for alle kan heller ikke befinne seg i nærområdene. Nærområdene har også ganske sprengt kapasitet. Vi vet at det er ganske mange som lider av sult, og som ikke får mulighet til å ha gode sanitetsforhold, gode leveforhold i disse overfylte leirene. Man må gjøre begge deler på en gang.

Da kan jeg sende utfordringen tilbake til representanten Wiborg og Fremskrittspartiet. Jeg har tidligere utfordret ham på dette i en debatt: Hvor er det Fremskrittspartiet i sine prioriteringer, i sitt alternative statsbudsjett f.eks., viser at de øker støtten til flyktningleirer i de såkalte nærområdene? Det kan jeg ikke finne at de gjør, og det matcher i hvert fall ikke det Rødt gjør i vårt alternative statsbudsjett. Vi klarer å gjøre begge deler.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:51:19]: Eg skal ikkje hale ut denne debatten. Vi er ikkje ferdige med han i dag. Dette er eit spørsmål som vi må arbeide med framover. Det er eg heilt overtydd om. Eg må likevel gjenta det eg sa i eit innlegg tidlegare i dag: at dersom ein skal arbeide mot dei illegale fluktrutene, er det arbeidet til FNs høykommissær for flyktningar vi må støtte opp om, økonomisk og praktisk. Det handlar for det første om å beskytte folk i nærområda. Det handlar om å leite etter moglegheit for at dei skal kunne reise tilbake til landet sitt. Det handlar også om å arbeide for å stabilisere forholda der det er store konfliktar og mykje nød.

Ordninga med kvoteflyktningar er den einaste legale ruta i dag. Om ein meiner alvor med at ein skal vise solidaritet med dei som treng det aller mest, er det å ta imot vårt antal med kvoteflyktningar den viktigaste saka. Der har vi, i våre budsjett, sett av midlar til å ta imot dei 5 000 som Høykommissæren har bedt oss om å ta imot.

Eg var på møte i Den interparlamentariske union i påskeveka. Eg må seie at det er ganske sterkt å møte politikarar og parlamentarikarar frå andre land, frå Afrika, som kjem bort til den norske delegasjonen og seier: De har betydd ein stor forskjell, de har støtta oss i årevis. Då snakkar vi om Sør-Sudan, der det er kjempestore problem no. Det langsiktige arbeidet der Noreg forpliktar seg og jobbar i lag med dei landa som har problem, er kjempeviktig. Det er eit budsjettspørsmål som vi må fokusere på framover.

Vi skal handtere dei interne forholda som utfordrar oss, men igjen: Det er ikkje oss det er synd på, som har så stor velstand og så mykje resursar til å hjelpe oss med. Det er landa som er i krig og konflikt og som merkar klimaendringane mykje sterkare enn vi, som er dei verkelege offera i desse spørsmåla – særleg sivilbefolkninga, som er drivne på flukt og blir fordrivne.

Erlend Wiborg (FrP) [14:54:08]: Jeg mistenker at representanten Drevland Lund ikke har lest Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett. Hadde han slått opp på side 63, under våre prioriterte satsingsområder innenfor utenriks, innenfor nødhjelp og humanitært arbeid, deriblant hjelp i nærområdene, kunne han sett at vi foreslår en økning på budsjettet med hele 500 mill. kr. Før representanten Drevland Lund går på denne talerstol og hevder at Fremskrittspartiet ikke prioriterer det, anbefaler jeg ham faktisk å lese Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett.

Grunnen til at Fremskrittspartiet kan styrke hjelp i nærområdet, er at vi ønsker å redusere innvandringen til Norge. Da frigjør vi penger sånn at vi kan få hjulpet enda flere mennesker som har behov for beskyttelse, enn det representanten fra Rødt og de øvrige sosialistiske partiene kan.

Odd Harald Hovland (A) [14:56:33] (ordførar for saka): Eg vil takke komiteen for godt samarbeid i saka.

I proposisjonen ber regjeringa om Stortingets samtykke til godkjenning av forordning 2021/1148 om oppretting av ordninga for økonomisk støtte til grenseforvaltning og visumpolitikk, forkorta BMVI, som ein del av fondet for heilskapleg grenseforvaltning.

Formålet med ordninga for økonomisk støtte til grenseforvaltning og visumpolitikk er å bidra til å sikre ei heilskapleg forvaltning på europeisk nivå av den felles yttergrensa og ei einskapleg gjennomføring av det felles visumregelverket. Vidare er det òg eit formål at det skal bidra til å styrkje samfunnssikkerheita i Schengen-området og halde oppe retten til fri ferdsle på territoriet.

Gjennom BMVI skal det gjevast økonomisk støtte til tiltak i medlemsstatane som bl.a. legg til rette for lovleg kryssing av den felles yttergrensa, førebygging og forhindring av ulovleg migrasjon og grensekryssande kriminalitet, og styrking av handteringa av migrasjonsstraumar.

Ordninga føreset at Noreg som Schengen-medlem forskotsvis tildeler midlar til prosjekt som kvalifiserer til støtte frå fondet over statsbudsjettet, og at vi kan forvente etterskotsvise refusjonar frå EU. Noreg har gjennomført ei lang rekkje forbetringsprosjekt som har vore kvalifisert til støtte, gjennom ordninga frå 2007 til 2020, og i tillegg har Noreg og dei andre medlemsstatane fått midlar gjennom ordninga til gjennomføring av dei felles IT-systema for bl.a. grensekontroll.

Det er inngått avtale mellom Noreg og EU om tilleggsreglar for ordninga om økonomisk støtte til grenseforvaltning og visumpolitikk. Avtalen inneheld nødvendige reglar for å gjennomføre ordninga og for Noregs deltaking i BMVI, bl.a. om kontrollmyndigheita til EU-kommisjonen og Revisjonsretten. Kontrollen vert gjennomført i eit samarbeid med norske myndigheiter, på same måte som for den tidlegare grense- og visumordninga og for yttergrensefondet som gjaldt før det igjen.

Siktemålet med ordninga for økonomisk støtte til grenseforvaltning og visumpolitikk er å styrkje samfunnssikkerheita i Schengen-området og halde oppe retten til fri ferdsle på territoriet. Dette skal skje gjennom å bidra med finansiering av tiltak som fremmar ei heilskapleg og likearta forvaltning av den felles yttergrensa og det felles visumregelverket. Kriteria for fordeling av midlar er tilpassa sånn at statane med dei største utfordringane vil få dei største midlane. Noreg vil vere ein netto bidragsytar til ordninga, på same måte som ein har vore ved dei tidlegare finansieringsordningane.

Arbeidarpartiet og Senterpartiet meiner at når også andre medlemsstatar styrkjer si varetaking av den felles yttergrensa, inneber det samtidig ein klar fordel for Noreg.

Det ligg føre eitt mindretalsforslag som eg reknar med at forslagsstillarane vil gjere greie for. Elles er det ein samla komité som fremmar tilrådinga i saka.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [14:59:34]: Det er viktig med godt internasjonalt samarbeid når det gjelder grensekontroll.

Nå har Norge vært deltaker i Schengen-samarbeidet i over 20 år. Schengen-samarbeidet er under stadig utvikling. Derfor er det er riktig, og vi i SV har forståelse for, at dagens ordning må driftes og forvaltes innenfor økonomiske ordninger som kommer fram av forordningen som er til behandling, men på generelt grunnlag mener vi at det er behov for å zoome litt ut og se på Schengenavtalen og Schengen-samarbeidet i sin helhet – hvordan dette påvirker Norge, hvordan vår deltakelse der har vært, hvilke erfaringer som har vært positive, og hvilke som har vært negative – og få på plass en større evaluering. Det er bakgrunnen for at vi har fremmet vårt forslag, et forslag jeg håpet hadde fått tilslutning i Stortinget.

Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Statsråd Emilie Mehl [15:01:03]: Regjeringen har foreslått at Stortinget samtykker til godtakelse av den Schengen-relevante forordningen om opprettelse av ordningen for økonomisk støtte til grenseforvaltning og visumpolitikk, og inngåelse av avtale mellom Norge og EU om tilleggsregler for deltakelse i ordningen i perioden 2021–2027.

Dette er en ordning som skal bidra til å styrke samfunnssikkerheten og opprettholde retten til fri bevegelse i Schengen-området. I likhet med tidligere grense- og visumordninger skal ordningen finansiere tiltak for å styrke gjennomføringen og etterlevelsen av fellesskapsregelverket om grenser og visum i alle medlemsstatene. Økonomisk støtte fra ordningen vil sette statene i bedre stand til å hindre ulovlig innvandring, grensekryssende kriminalitet og migrasjons- og sikkerhetsrisikoer.

Norges innbetaling anslås å bli om lag 156 millioner euro til fondet, mens det anslås at vi vil få tilbake om lag 58 millioner euro. Det er positivt at vi i denne programperioden kan få en større andel av det norske bidraget tilbake for å støtte nasjonale tiltak sammenlignet med tidligere perioder.

Jeg vil også si at Europakommisjonen har foreslått å øke budsjettet som ledd i revisjonen av EUs langtidsbudsjett. Europaparlamentet har ennå ikke behandlet kommisjonens forslag, og det er uvisst når økningen vil vedtas og tre i kraft. Hvis en slik budsjettøkning blir vedtatt, vil det også øke Norges innbetalinger i årene 2026 og 2027. Vi vil i den sammenheng eventuelt komme tilbake til Stortinget hvis det blir nødvendig.

Mímir Kristjánsson (R) [15:06:37] (ordfører for saken): Dette forslaget fra SV består egentlig av to deler, begge med hensikt og formål å forbedre pleiepengeordningen, som altså er en velferdsordning for foreldre med svært syke barn og som har behov for inntektssikring for å kunne pleie barna sine nærmest på heltid.

Det er to deler av dette forslaget. Det første handler om innføringen av et fribeløp i pleiepengeordningen, altså at det skal være mulig å tjene penger ved siden av pleiepengene – opp til 0,4 G, slik som også er fribeløpet i dagens uføretrygd – uten at pleiepenger blir avkortet av den grunn. Det er en viss usikkerhet mellom statsråden og forslagsstillerne hvorvidt det finnes et sånt beløp i pleiepengeordningen allerede i dag. Det som i alle fall er sikkert, er at interesseorganisasjonen Løvemammaene, som organiserer svært mange innenfor pleiepengeordningen, har spilt inn dette og har et behov for et sånt fribeløp. Det har til hensikt at også de på pleiepenger kan gjøre små oppdrag og bidra der de kan i arbeidslivet, og dermed ikke falle lenger bort fra arbeidslivet enn det som er nødvendig.

Det andre forslaget handler om å likebehandle dem som har mottatt pleiepenger, og som da til slutt mister barna sine. Det er en forferdelig situasjon å være i. Det tror jeg vi alle sammen kan forestille oss hvor grusomt må være. Der er situasjonen i dag at de som de siste tre årene før barnet dør, ikke har vært inne i pleiepengeordningen hele tiden, får bare 30 dagers betalt fri etter dødsfallet, mens de som har vært i ordningen i alle tre årene, får tre måneder. Det er en forskjellsbehandling. Forslagsstillerne reagerer på at de som ikke har vært i ordningen hele tiden, ikke får den samme tiden til å hente seg inn, etter å ha blitt rammet av en ganske alvorlig katastrofe i familien, nemlig dødsfallet til et barn.

For min egen del, som representant for Rødt, støtter jeg begge disse forslagene. Vi synes det er påfallende at begge disse forslagene har til hensikt å styrke opp under den såkalte arbeidslinjen, som ellers er så populær i norske trygdepolitikk, ved at begge forslagene skal gjøre det enklere for dem som mottar pleiepenger, å være nærmere arbeidslivet. Det synes vi er et godt forslag, og vi ser også behovet for andre måter å utvide pleiepengeordningen på og gjøre den rausere enn den er i dag. Vi som velferdssamfunn har råd og mulighet til å ta oss av foreldre med svært alvorlig syke barn.

Jeg tar opp forslagene Rødt står bak sammen med SV.

Bjørnar Skjæran (A) [15:10:07]: Det å ha en alvorlig syk unge er kanskje noe av det verste foreldre kan oppleve, og en av de mest sårbare livssituasjonene man kan stå i. Da er det avgjørende å få rom og armslag til å kunne være der helt og fullt for ungen sin, uten å miste inntekt og uten å måtte frykte for framtiden. Det er det pleiepengeordningen handler om. Det er en inntektssikringsordning for foreldre som tar seg av pleietrengende unger og derfor ikke er på arbeid, altså kompensasjon for tapt arbeidsinntekt. Prinsippet er ikke ulikt sykepengeordningen. Ordningen har de siste årene blitt forsterket og forbedret.

Jeg mener det er helt legitimt å ønske foreldre som pleier syke unger, enda rausere ordninger, men en rekke av forslagene her i dag beror på misforståelser om hva pleiepengeordningen er. En del av forslagene beveger seg bort fra at ordningen er en inntektserstatning. Det er prinsipielt en annen ordning om man skal få erstatning for lønn for ikke å kunne arbeide fordi man pleier unger, men samtidig skal kunne ha inntekt fra noe annet enn primærarbeidet sitt. Sånn jeg ser det, utfordrer det hele tankegangen rundt hva ordningen er, og hva den er til for.

Ordningen ble evaluert i 2022, og konklusjonen da var at det er en ordning som fungerer godt. Den gir foreldre i det som kanskje er den mest sårbare livssituasjonen man kan stå i, et armslag til å kunne konsentrere seg om nettopp det viktigste i livet.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [15:12:06]: Det er mange som blir fortvilte i møte med systemet, og mange foreldre med syke barn som søker pleiepenger, opplever det som vanskelig. Det kommer i tillegg til den ekstreme påkjenningen det i utgangspunktet er når den man er aller mest glad i, barnet sitt, er så sykt at man må søke pleiepenger. Det å kjempe for penger når man er i en sårbar og ekstrem situasjon, er det ikke alle som orker. Derfor må vi kontinuerlig også se på behovet for endringer i regelverket som gjør at det blir mest mulig optimalt.

For Fremskrittspartiet er det viktig at foreldre får den støtten de trenger. Vi har fått henvendelser om at det bl.a. kan være vanskelig å få pleiepenger når man har et pleietrengende barn over 18 år samtidig som tilbudet fra kommunen ikke er tilstrekkelig. Vi fremmer derfor et forslag om det i saken. Jeg tar dermed opp Fremskrittspartiets forslag.

Freddy André Øvstegård (SV) [15:13:31]: Noen av de aller tøffeste folka jeg møter på, er foreldre til barn og unge med alvorlige sykdommer eller funksjonsvariasjoner – foreldre som må legge bort jobb og andre prosjekter for å bruke mye tid, krefter og ikke minst følelsesliv på omsorg og pleie. De kan jobbe i lange strekk, i dagevis, uten pauser, uten ferie og uten kvelds- og nattillegg slik vi kjenner det fra arbeidslivet. De driver egentlig kontinuerlig tilsyn og pleie, og det er et av vilkårene for å motta pleiepenger.

Selv om mange av disse foreldrene har det tøft, er det også ganske rørende å høre om den omsorgen og de små og store hverdagsgledene som foreldrene får oppleve sammen med barna sine i en ellers krevende situasjon. Disse folka er vi nødt til å stille opp for.

SV har tatt kampen mot usosiale kutt i pleiepengene før, under regjeringen Solberg, og lyktes med det, men det trengs fortsatt forbedringer. Jeg mener politikken er på sitt aller beste når man klarer å fange opp det som i den store sammenhengen framstår som små saker, men som for dem det gjelder, er vanvittig viktig.

Løvemammaene organiserer mange av dem som mottar pleiepenger. Med rett under 8 000 medlemmer gir deres historier et viktig innblikk i hva som fungerer og hva som ikke fungerer i hjelpen vi som samfunn gir. De peker særlig på to problemer.

Det ene er at det er svært begrenset hva en mottaker av pleiepenger kan ta imot av betaling eller inntekt utenom pleiepengene. Løvemammaene forteller om foreldre som gjerne vil og kan bidra inn i råd og utvalg, i frivillighet, stille opp for idrettslag, selv om de ikke kan ha en hel jobb som de mottar en inntektssikring for.

Løvemammaene skriver i sitt høringssvar at slik regelverket er nå, kan man ikke en gang motta honorarer for et lite foredrag eller selge noen produkter man har strikket hjemme i sofaen på kvelden uten at det skal rapporteres som inntekt. Så Løvemammaene, de som mottar disse pengene, har ikke misforstått denne ordningen, de melder om et problem. Dette virker dårlig i praksis. Derfor foreslår SV en inntektsgrense tilsvarende som for uføretrygd, slik at disse foreldrene kan få bidra litt om de kan og samtidig kan få noe mer romslig økonomi.

I tillegg melder de som står i dette om en annen veldig sår sak. Reglene tegner en kunstig skillelinje i rettighetene mellom dem som mister et barn etter hele tre år på fulle pleiepenger på den ene siden og andre grupper på den andre. Det oppleves veldig sårt. Derfor foreslår SV også tre måneder for alle da vi mener det er et minste anstendig grep å ta.

Aleksander Stokkebø (H) [15:16:46]: I Norge skal vi ha et sterkt sosialt sikkerhetsnett. Når det stormer i livet til den enkelte, skal fellesskapet stille opp.

Ordningen med pleiepenger er derfor veldig viktig, og den ble betydelig forbedret i vår regjeringstid. Regelverket ble forenklet. Ordningen ble mer fleksibel, slik at det ble lettere å kombinere den med arbeid, og mange flere familier fikk rett til pleiepenger. Flere fikk fellesskapet i ryggen. Oxford Research gjorde i 2022 en evaluering som viser at ordningen nå – samlet sett – fungerer godt.

Å oppleve å miste et eget barn utløser naturlig nok en bunnløs sorg, og mange mottakere av pleiepenger vil på dette tidspunktet ha vært en lengre tid utenfor arbeid og få det krevende med å komme tilbake i jobb. Foreldre må derfor få tid til å områ seg, og ordningen ble derfor styrket på dette punktet sist vi var i regjering.

Samtidig er det viktig at vi også gjør alt det vi kan for å gi foreldre nettopp denne muligheten til å komme tilbake i arbeid – muligheten til å delta i de sosiale og faglige fellesskapene i samfunnet. Derfor stemmer vi ikke for å utvide pleiepengeperioden etter barnets bortgang ytterligere. Det gjør vi fordi vi er bekymret for at det vil skyve folk enda lenger vekk fra arbeidslivet og fordi vi i Norge skal ha et sterkt sosialt sikkerhetsnett, stille opp for folk og gjøre vårt aller, aller ytterste for at flest mulig får komme tilbake til arbeidslivet og fellesskapet.

Statsråd Tonje Brenna [15:18:51]: Representantene Kaski og Øvstegård foreslår to endringer i reglene for pleiepenger.

Etter min vurdering bryter begge med formålet med og innretningen av ordningen. Formålet med pleiepenger er å kompensere for tapt arbeidsinntekt i forbindelse med pleie av syke barn som har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie. Pleiepenger beregnes som sykepenger og gis med 100 pst. dekning opptil seks ganger grunnbeløpet.

Pleiepenger gir altså full dekning av tapt inntekt. Det er derfor ikke noen inntektsgrense eller fribeløp knyttet til pleiepenger. Det er heller ikke behov for å innføre dette, siden ytelsens formål er å erstatte den inntekten som faller bort ved fravær fra arbeidet. Hvis man jobber noe, og får lønn for det, har man ikke tapt den inntekten. Dette er for øvrig på samme måte som med sykepenger.

Dersom det skulle innføres en inntektsgrense i pleiepengeordningen tilsvarende som i uføretrygdordningen, burde pleiepengene også vært gitt med en lavere kompensasjonsgrad. Hvis ikke vil det kunne gi dobbeltkompensasjon, hvor man både hadde fått 100 pst. dekning av den bortfalte inntekten og i tillegg arbeidsinntekt for det man jobber, opp mot en grense. Dette er urimelig sammenlignet både med lønnstakere og med andre mottakere av trygd.

Å miste et barn må være det verste foreldre kan oppleve. Likevel er det slik at sorg er individuelt og arter seg forskjellig fra person til person. Ordningen med fortsatt pleiepenger en periode etter et barns dødsfall er imidlertid ikke knyttet til foreldrenes sorgreaksjon. Forlengelsen av stønaden skal gi foreldre som har stått utenfor arbeidslivet i en periode i forbindelse med omsorg for pleietrengende barn, noe tid til å områ seg med tanke på å komme tilbake til arbeid igjen.

Foreldre som mottar pleiepenger når barnet dør, kan få pleiepenger i inntil seks uker etter barnets dødsfall. Det er hovedregelen. I tillegg kan pleiepenger gis i inntil tre måneder etter dødsfall for dem som har mottatt fulle pleiepenger, altså 100 pst. ytelse, i minst tre år. Disse foreldrene har ikke deltatt i arbeidslivet på lang tid, og kan dermed også ha mistet kontakt med sin arbeidsgiver.

Personer som derimot har mottatt pleiepenger i kortere tid – og det kan i prinsippet være så kort som bare én dag – vil ha tettere kontakt med arbeidsliv og arbeidsgiver. Forskjellen i stønadslengde speiler dermed nærheten til arbeidslivet og behovet for områingsperiode, ikke den enkeltes grad av sorg.

Jeg mener at dagens regler for pleiepenger er hensiktsmessig innrettet, og at det ikke er grunn til å gjøre endringer.

Anna Molberg (H) [15:27:13] (ordfører for saken): For en tid tilbake kunne NRK fortelle om en av de siste gjenlevende krigsseilerne, Oscar Anderson, som risikerte å ende opp med å bo i en campingvogn i Storbritannia. På grunn av sine økonomiske forhold risikerer Anderson å miste sin sykehjemsplass i England. På bakgrunn av denne historien behandler vi i dag saken om krigsseilerne som Fremskrittspartiet tok initiativ til.

Vi er en samlet komité som er enige om at Norge ikke kan være bekjent av at en av våre siste gjenlevende krigsseilere skal behandles på denne måten. Derfor vil jeg takke komiteen for at vi omsider ble enige om en ordning som skal sikre at gjenlevende krigsseilere ikke skal havne i denne typen situasjoner mer.

Komiteen ber nå regjeringen om å foreta tilpasninger i regelverket, slik at krigspensjonister som varig innlegges i syke- eller aldershjem i utlandet, ivaretas på lik linje med krigspensjonister i Norge. Det er helt åpenbart at dette haster, og vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget så raskt som overhodet mulig, slik at endringene kan tre i kraft senest 1. juli i år.

Ved utbruddet av annen verdenskrig var Norge verdens fjerde største skipsfartsnasjon, og 20 pst. av all tankflåte var norsk. I 1940 ble mesteparten av den norske flåten lagt inn under Nortraship, som ble verdens største rederi, med over 1 000 skip. I løpet av krigen fraktet norske skip 145 millioner tonn med livsviktig materiell for de allierte, samtidig som de reddet tusenvis av mennesker fra drukningsdød.

Under krigen gjorde 35 000 norske sjøfolk en enorm innsats på havet, samtidig som de levde med en konstant dødsrisiko hengende over seg. Krigsseilerne var også vitne til at over 700 norske skip gikk tapt, og de måtte se 4 000 kollegaer miste livet.

Innsatsen til den norske handelsflåten må aldri glemmes, og innsatsen til de norske sjøfolkene må regnes som vårt viktigste bidrag til de alliertes seier over nazistene. Dette er særlig viktig å understreke av oss i ettertiden, da mange krigsseilere dessverre opplevde å bli møtt med liten eller ingen aksept for innsatsen de hadde gjort. Hele det politiske miljøet i etterkrigstiden har ansvaret for den uverdige behandlingen krigsseilerne fikk etter krigen.

Den 3. august 2013 ba forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen krigsseilerne om unnskyldning for behandlingen de hadde fått etter krigen. Det var dessverre for sent for de fleste av krigsseilerne og deres nærstående, men det var likevel en nødvendig og forsonende handling.

Jeg er glad for at vi i dag tar ansvar for at de ytterst få gjenlevende krigsseilerne sikres en verdig alderdom. Det er kanskje ikke så mye i det store bildet, men det kan bety veldig mye for de få det gjelder.

Bjørnar Skjæran (A) [15:30:27]: Noe av det stolteste i vår nasjonale historie knytter seg til at vi har vært en sjøfartsnasjon i flere tusen år. Norges eldste fiskevær, Træna ved Helgelandskysten – rett utenfor der jeg bor – ligger flere timers seiling fra land. De som bosatte seg der, mestret havet, for å si det forsiktig. Det samme gjorde vikingene, det samme gjorde Leiv Eiriksson – som oppdaget Amerika flere hundre år før Columbus – polfarerne våre og ikke minst krigsseilerne.

Krigsseilernes innsats for å bringe livsviktige forsyninger var Norges viktigste bidrag til den allierte seieren over nazistene under andre verdenskrig. De fortjener anerkjennelse for den heltemodige innsatsen de la inn, med fare for eget liv, i kamp for friheten.

Behandlingen krigsseilerne fikk etter krigen, er ikke noe vi som nasjon kan være stolte av. Krig er farlig for alle yrkesutøvere, men farene som krigsseilerne måtte håndtere, står i en særstilling. Mange kom aldri hjem igjen, og mange av de som overlevde, hadde blitt bombet eller torpedert, noen av dem flere ganger. Det har jeg selv heldigvis aldri opplevd, men jeg har erfart hva det vil si å havne i iskaldt hav uten hjelp i sikte.

Saken om Oscar som ikke får dekket utgiftene for sykehjemsplass i England, har med rette vekket et sterkt engasjement blant mange, og jeg vil berømme statsråden for å ha vært så tydelig på at vi nå skal få på plass endringer som ivaretar krigsseilere bosatt i utlandet på lik linje med de som er bosatt i Norge. Det er også veldig gledelig at en samlet komité har funnet fram til enighet om et anmodningsvedtak for å sikre dette.

Jeg er stolt av å bo i et land som har bygd opp en sterk velferdsstat, tuftet på grunnverdier om frihet, likhet og solidaritet, en velferdsstat med universelle ordninger som sikrer folk lik rett til viktige tjenester. Det er dessverre ikke alle land som har klart å skape en sånn rettferdig velferdsstat, og det er uheldig at britiske myndigheter ikke har tatt ansvar for å sikre et bedre velferdstilbud for innbyggere bosatt i Storbritannia, slik som vi har fått til her i Norge. Krigsseilernes innsats var ikke bare avgjørende for vårt land, men også for Storbritannia, som også har et ansvar for å behandle dem som risikerte livet for friheten, med den respekten de fortjener.

Det er likevel ikke akseptabelt for Stortinget at en norsk krigsseiler opplever ikke å ha råd til sykehjemsoppholdet han trenger. Derfor er det rett og rimelig at det nå tas grep i denne saken. Forslaget som foreligger, vil sikre en likebehandling av krigsseilerne, uansett hvilket land de er bosatt i.

Tor Inge Eidesen (Sp) [15:33:38]: Krigsseilernes innsats under annen verdenskrig var enormt viktig og vil aldri bli glemt. Historien om disse personene og deres innsats er godt gjengitt av foregående talere, og jeg vil gå rett over på forslaget.

Forslagsstillerne ber om at personer som mottar krigspensjon, sikres nødvendig bistand. Bakgrunnen er en person – vi er vel alle sammen blitt på fornavn med Oscar – som er bosatt i Storbritannia, og som i tråd med regelverket som gjelder der, blir pålagt store egenandeler for sitt opphold på sykehjem. Det er betryggende å konstatere at det norske velferdstilbudet ikke har tilsvarende høye egenandeler. Behandlingen av dette forslaget i komiteen har også avdekt en felles vilje til å finne en løsning, slik at krigspensjonister som varig innlegges på syke- eller aldershjem i utlandet, ivaretas på lik linje med krigspensjonister som er varig innlagt på syke- eller aldershjem i Norge.

Statsråden har allerede uttalt at hun vil legge fram et forslag om en endring i lovverket, slik at krigspensjonister kan be om å få refundert innbetalte egenandeler. I de tilfellene det gis refusjon, må krigspensjonen reduseres, men slik at pensjonisten fortsatt beholder en betydelig andel av pensjonen.

Senterpartiet støtter en slik løsning og ser fram til at regjeringen så snart som mulig legger fram en proposisjon med forslag om lovendring.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [15:35:30]: Jeg vil også takke komiteen for at man til syvende og sist samlet seg om et felles forslag som ivaretar Oscar og de siste gjenlevende krigsseilerne. Som det ble sagt fra talerstolen, seilte ca. 35 000 sivile nordmenn i handelsflåten og sto for viktige bidrag til de alliertes seier over den tyske krigsmakten. Det falt 2 000 soldater i hjemmetjeneste og utenrikstjeneste i Norge under krigen, men det falt 3 638 norske sjøfolk i hjemme- og utenriksflåten. Det ble også referert til at man opprettet Nortraship da krigen brøt ut, som disponerte 1 000 skip. Halvparten av disse skipene forliste, med dertil mange norske omkomne.

Det ble også opprettet noe som heter Nortraships Sjømannsfond, av Stortinget i 1948, og det stammer fra det såkalte Nortraships hemmelige fond. Det oppsto ved at norske sjøfolk fikk utbetalt hyre etter de lavere britiske tariffene, mens differansen mellom norsk og britisk hyre ble innbetalt til fondet av britiske myndigheter. Pengene skulle komme norske sjøfolk og deres etterlatte til gode etter krigen, men det oppsto strid om disponering av midlene. Krigsseilerne opplevde behandlingen av midlene som et tyveri av deres opptjente lønn.

Norske myndigheters behandling av krigsseilerne etter krigen har vært sterkt kritisert opp gjennom årene. Først i 2013 fikk de som sagt sin offisielle beklagelse av den daværende forsvarsministeren, Anne-Grete Strøm-Erichsen, på vegne av den norske stat, for den behandlingen de har fått etter krigen. Først i 2021 ble krigsseilerne hedret og gitt anerkjennelse for sin innsats under annen verdenskrig.

Med det vedtaket som ligger til grunn, og som blir fattet i neste uke, gir vi Oscar og de siste gjenlevende krigsseilerne en verdig alderdom, uavhengig av hvor de bor hen i verden. Det skulle bare mangle. Vi trenger ikke å komme opp i situasjoner hvor det diskuteres om disse menneskene skal ende opp i en campingvogn, uansett hvor de måtte bo hen i verden. Jeg takker komiteen enda en gang for at vi samlet oss om dette.

Freddy André Øvstegård (SV) [15:38:08] (komiteens leder): Historisk urettferdighet, det at vi som land har sviktet folk som har ofret mye i tjeneste for oss, er det dette handler om. Forsvaret sier i dag at det krigsseilerne gjorde, var «Norges viktigste bidrag til de alliertes seier under andre verdenskrig» – intet mindre.

Men sånn var det jo ikke da krigsseilerne kom hjem etter krigen. Det vet vi. Det er i stedet en historie om mennesker som har blitt glemt, som har blitt tråkket på, og som dermed har forlatt Norge. Mange av dem beskriver det selv som at de har blitt presset ut, de har blitt fordrevet. Det er et bakteppe for denne saken.

Det er ingen her som kan klandres for dårlig behandling av krigsseilerne i etterkrigstiden, men vi er ansvarlig for hva vi gjør i dag. Derfor gjør det inntrykk når vi hører om Oscar Anderson eller om andre krigsseilere som ikke har fått nok hjelp fra Norge til å klare seg, eller som frykter for det.

Jeg vil si takk til dem som har jobbet fram denne saken, ikke minst til Sjømannsforbundet, men også til representantene som la inn saken. I SV valgte vi å gi vår støtte til dette. Nå står heldigvis komiteen samlet om å be om en løsning som vi vet at regjeringen skal levere raskt på, og som statsråden også har vært ute og varslet.

Heldigvis er det sånn at urett i historien kan møtes med rettferdighet i dag.

Mímir Kristjánsson (R) [15:40:07]: Da krigen kom til Norge 9. april 1940, var Oscar Anderson en av de mange titusener av norske sjøfolk som befant seg utaskjærs. Landet de skulle vendt hjem til, var plutselig okkupert, og de hadde ikke noe annet valg der de befant seg, enn å fortsette å seile for Norge gjennom alle de lange krigsårene.

Skipet Oscar Anderson var på, ble internert i Nord-Afrika av Vichy Frankrike, altså det franske marionettregimet tyskerne innsatte. Anderson og andre måtte rømme på motorbåter over til Gibraltar. De hadde bare bensin til de første timene og måtte prøve å seile som best de kunne over, for å komme seg fri. Deretter mønstret de på, først på handelsskip, deretter på marineskip.

Oscar Anderson deltok i krigen for Norge fra den brøt ut, da han var bare 18 år gammel, og fram til desember 1945. Først da, mange måneder etter at resten av Norge hadde feiret hjemkomsten til kongen og frigjøringsdagen, fikk krigsseileren Oscar Anderson vende hjem til det landet han hadde forlatt fem år tidligere.

Uretten mot Oscar Anderson og de andre krigsseilerne stoppet dessverre ikke der. Da de vendte hjem, oppdaget de at svært mange i Norge trodde de ikke hadde gjort annet enn å farte rundt i London og Brooklyn og gå på gledeshus hele krigen. De ble rett og slett uglesett, og deretter ble disse heltene utsatt for det som var en nedrig prosess fra statens side, knyttet til å få utbetalt hyretilleggene i Nortraship.

Krigsseilerne kunne være både fysisk og psykisk skadet. Det er en spesiell form for nervekrig å seile i konvoi på den måten, når man vet at det er tyske ubåter og tyske fly som er ute etter en hele tiden. De kom hjem til Norge fysisk og psykisk skadet, ble ikke mottatt som helter, men tvert imot mistenkeliggjort og fratatt de hyretilleggene de hadde krav på. Derfor valgte mange, som Oscar Anderson, å flytte fra Norge og bosette seg utenlands. Hjemkomsten var ikke sånn som den burde vært. Det er årsaken til at Oscar Anderson nå har behov for hjelp fra den norske staten, som han har kjempet for i så mange år, for å få dekket de helseutgiftene han har i Storbritannia.

Hvis det er én ting den norske staten er utrolig dårlig på, er det å be om unnskyldning. Først i 2013, 68 år etter at krigen var ferdig, når nesten hver eneste overlevende krigsseiler var gått i graven, klarte altså den norske staten å be krigsseilerne om unnskyldning. Det er skammelig, og det er en del av den uretten vi prøver å rette opp i her i dag – og jeg vil takke alle partier for det – når vi sier at den norske staten skal ta på seg ansvaret også for de veldig få gjenlevende krigsseilerne som bor i utlandet.

Statsråd Tonje Brenna [15:43:21]: Krigsseilerne gjorde en uvurderlig innsats under andre verdenskrig og bidro til at Norge igjen ble fritt 8. mai 1945. Handelsflåtens innsats var Norges viktigste bidrag til den allierte seieren. Samtidig var verken skipene eller sjøfolkene forberedt på krig, noe som gjør at sjøfolkenes innsats stiger enda mer i aktelse. Den innsatsen krigsseilerne la for dagen under svært krevende og farlige forhold, vil aldri bli glemt.

Mottakelsen krigsseilerne fikk da de vendte hjem, var uverdig. Det tok altfor lang tid før samfunnet forsto betydningen av krigsseilernes innsats og hvilke belastninger de og deres familier måtte tåle. Mange krigsseilere fikk store helseutfordringer på grunn av sterke psykiske påkjenninger og ble ikke ivaretatt på en god nok måte i årene etter krigen.

Endringene i krigspensjonsordningen i 1951 og 1968 var viktige for krigsseilerne som var blitt uføre etter krigens slutt. Det var allikevel først i 2013 de fikk en beklagelse de burde ha fått tiår tidligere.

Jeg er glad for at komiteen nå er omforent og tydelig på hvilke grep som bør gjøres overfor krigspensjonister bosatt i utlandet. Grepene som komiteen peker på, vil gi klarere likebehandling av krigspensjonister bosatt i og utenfor Norge. Vi kan nå få på plass en ordning der krigspensjonister, herunder krigsseilere, kan få refundert utgifter til egenandeler til varig opphold på syke- eller aldershjem i utlandet som bostedslandet ikke dekker. Krigspensjonen vil da samtidig reduseres noe, slik som for krigspensjonister som legges inn på syke- eller aldershjem i Norge.

Regjeringen vil raskt følge opp arbeids- og sosialkomiteens klare tilrådning til vedtak i Stortinget, slik at lovendringene kan behandles av Stortinget nå i vår, og at lovendringene kan tre i kraft 1. juli 2024, slik komiteen ber om.

Til slutt vil jeg takke Norsk Sjømannsforbund for engasjementet for krigsseilerne, og takke Oscar Anderson selv og hans familie for både å ha beskrevet hvordan det var å være på sjøen i de forferdelige krigsårene, og for å være ærlig om hvordan tiden i ettertid har vært, og hvilke behov krigsseilerne har hatt i dag.

Ole André Myhrvold (Sp) [15:55:34]: Storbritannias statsminister under krigen, Winston Churchill, sa at hadde det ikke vært for den norske handelsflåtens innsats, hadde ikke Storbritannia og de allierte hatt nok bensin og forsyninger til å vinne krigen.

Saken om krigsseiler Oscar Anderson, som NRK brakte ut til det norske folk i august i fjor, gjorde inntrykk på mange, også meg. Mange aktører, med Sjømannsforbundet i spissen, forsøkte å finne en løsning for å sikre de få gjenlevende norske krigsseilerne en verdig alderdom med nødvendig pleie og omsorg, uavhengig av hvor de i dag er bosatt. Selv engasjerte jeg meg på grunn av krigsseilernes skjebne og ikke minst svært uverdig behandling her i landet etter krigen, og det har engasjert meg lenge. Jeg stilte derfor et skriftlig spørsmål til daværende ansvarlig statsråd i september i fjor. Av den grunn er jeg veldig glad for at komiteen nå tverrpolitisk ser ut til å lande dette på en god måte, og at et bredt flertall står bak.

Krigsseilernes innsats gjør at vi alle i dag kan leve i et fritt og demokratisk Europa. Og det var faktisk sånn at en av ti norske krigsseilere under annen verdenskrig aldri kom hjem. De mistet livet på havet. Og mange av dem, som det er sagt før her i dag, slet både fysisk og ikke minst psykisk som følge av det de hadde opplevd ved å stå i handelsflåten under krigen. De var den eneste sivile gruppen som av staten ble pålagt å stå i tjeneste gjennom fem år. Det gikk så langt at den norske stat, som det også er sagt her før i dag, måtte beklage i 2013 på grunn av den behandlingen krigsseilerne fikk. På den bakgrunn skulle det følgelig, etter min mening, bare mangle om ikke vi i Norge i dag gjør det vi kan for å hjelpe de få gjenlevende krigsseilerne som trenger det i livets siste fase.

Jeg vil også som representant for Senterpartiet si at vi har en lang historie med å lytte til krigsseilerne og deres skjebne. Særlig var tidligere statsminister Per Borten forbilledlig. Han var den første norske statsministeren som etter krigen tok opp denne gruppens situasjon, lyttet til dem, tok dem på alvor og sørget for at de fikk reell rett til krigspensjon og sørget for at man satte ned et utvalg som førte til etterbetalingen i 1972. Det rettet ikke opp all uretten, men det rettet opp noe. Det var også Senterpartiets sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa som kraftig forbedret pensjonen til krigsseilerne tilbake i 1999.

Som nordmenn er det hva vi gjør når mennesker som Anderson trenger oss mest, som til slutt definerer oss som nasjon. Én ting er hva som er rettferdig, noe annet og enda viktigere er hva som er anstendig. Norge bør etter min mening, og heldigvis flertallets mening, være et land som sørger for å ivareta sine krigsseilere, uansett bosted og statsborgerskap, også når de i praksis faller mellom alle stoler. Da er det viktig at vi likevel evner å finne løsninger. Det eneste anstendige er å sørge for en løsning.

Bård Hoksrud (FrP) [15:59:04]: Jeg har også lyst til å starte med å takke Sjømannsforbundet, som har gjort en fantastisk innsats her for å belyse saken sammen med Oscar Anderson.

Jeg hadde egentlig håpet at jeg ikke behøvde å ta ordet, for jeg er veldig glad for at man nå klarer å få på plass et godt vedtak i Stortinget, men jeg syns det er greit å være redelig og ærlig når det gjelder historiebeskrivelsen. Jeg er overbevist – med bakgrunn i foregående taler, Myhrvold, som stilte et spørsmål til statsråden i fjor – om at denne saken for Oscar Anderson og de andre krigsseilerne aldri hadde løst seg hvis det ikke var for at opposisjonen sørget for å framskaffe et flertall i denne saken.

Rett før opposisjonen sørget for å sikre flertall, var statsråden ute og sa at dette var uaktuelt. Andre regjeringsrepresentanter var ute og sa det samme. Vi opplevde plutselig også at det var støttespillere for å få på plass en løsning som ble mye mer forsiktige. Heldigvis tok et flertall av partiene i denne sal ansvaret og sørget for at man nå – etter alle de flotte talene som har kommet også fra regjeringspartienes representanter i dag når det gjelder krigsseilerne, og den uvurderlige innsatsen de faktisk gjorde for Norge under krigen – skal rydde opp i det.

Jeg synes faktisk at man hadde stått seg på heller å være litt mer real og raus og si hvordan dette kom på plass, men det er egentlig litt underordnet nå. Det som er det overordnede, er at Oscar Anderson får på plass en løsning. Jeg hører 1. juli. I likhet med alle de andre krigsseilerne, begynner han å bli veldig gammel, og det betyr at tiden er noe som taler mot dem. Jeg burde kanskje ikke tatt ordet, for da kunne statsråden hatt tre minutter til på å jobbe med denne proposisjonen, sånn at den raskest mulig kommer til Stortinget, og at man kanskje kunne fått fattet vedtak før 1. juli også, for det kan faktisk være for seint for noen av dem som vil komme inn under denne ordningen.

Det er for enkelt å si at ja, engasjementet har vært der, dette har vi villet. Muligheten har jo vært der, men man tok den ikke! Det var ingen som tok den før dette representantforslaget kom. Man må gjerne være uenig i noen formuleringer i forslaget, men det var jo fordi ingen tok ansvar for å hjelpe Oscar Anderson at dette forslaget kom til Stortinget. Regjeringen har egentlig dratt etter og til slutt kommet med et forslag hele komiteen står bak, og som nå endelig rydder opp i dette på en god måte.

Mímir Kristjánsson (R) [16:02:15]: Jeg har lyst å gjøre noe som jeg tror skjer veldig sjeldent på denne talerstolen, om det har skjedd i det hele tatt de siste 70 årene. Det er å skryte av et parti som ikke lenger sitter på Stortinget, nemlig Norges Kommunistiske Parti. Det er mye å si om det partiet og deres syn på både Sovjetunionen, Stalin og en rekke andre spørsmål, men når det kommer til kampen for krigsseilerne, hører det med til historien at det ikke er riktig, som det ble sagt her fra en tidligere taler, at alle partier var enige eller sto sammen om den skammelige behandlingen krigsseilerne fikk etter krigen.

Allerede fra 1945 var det ett parti, NKP, og også krefter i mange partier, som jobbet for at krigsseilerne skulle få rettferdighet, og det hører med til denne historien. Det skyldes jo også at mange av de norske kommunistene i 1945 hadde en relativt lik erfaring som krigsseilerne. De hadde vært motstandsfolk, og de ble ikke anerkjent i tilstrekkelig grad av Norges storsamfunn etter krigen. Tvert imot ble mange av dem forfulgt og utsatt for overvåking, yrkesforbud osv.

Jeg har lyst å fortelle en historie om Leif Vetlesen, som var primus motor for arbeidet med å få ut hyretilleggene fra Nortraships’ hemmelige fond – verdens minst hemmelige hemmelige fond. Leif Vetlesen kom hjem i 1945, og han forteller at den første gangen han var i et familieselskap, kom fetteren hans bort til ham og sa: – Hei, Leif. Hyggelig å møte deg. Du var heldig som slapp unna hele krigen. Da hadde Leif Vetlesen seilt i atlanterhavskonvoier i praktisk talt fem år.

I det kalde krigsklimaet som vokste fram ganske raskt etter krigen, ble Leif Vetlesen, som var med i NKP, og de andres innsats for krigsseilerne, raskt mistenkeliggjort. Det ble sett på som en kommunistisk skinnmanøver. Og hva vet jeg – det er godt mulig at for noen krefter i NKP, var det det også, men resultatet var at man lot det gå partipolitikk i dette med en gang. For de partiene som satt med styringen, ble det et spørsmål om ikke å innrømme feil eller nederlag.

Så gikk jo NKP til hundene ganske raskt etter krigen, og Leif Vetlesen og mange andre ble selvfølgelig ekskludert. Det drev NKP med i mange år – å ekskludere hverandre fram og tilbake. Men realiteten er altså at den skammelige behandlingen krigsseilerne har fått fra skiftende regjeringer og fra stortingsflertallet i mange tiår, har et speilbilde i det sterke folkelige engasjementet som alltid har vært for krigsseilerne i Norge ute blant vanlige folk, og som vokste fram ganske tidlig etter krigen. Derfor er jeg veldig glad for at det engasjementet nå ikke lenger er representert bare av ett parti ytterst på en fløy, men faktisk i dag er representert av samtlige partier her inne i salen, når vi går sammen om å gi rettferdighet til Oscar Anderson og de siste gjenlevende krigsseilerne i utlandet.