Sak nr. 1 [10:05:12]
Hans Majestet
Kongens tale til det 168. storting ved dets åpning og melding om
Noregs rikes tilstand og styring (trontaledebatt)
Presidenten
[10:05:21 ]: Debatten går over to dager og starter med innlegg
fra parlamentariske ledere på inntil 10 minutter, med etterfølgende
replikkrunde på inntil sju replikker til hvert innlegg.
Deretter er det
43 innlegg på inntil 5 minutter som avvikles i sin helhet på første
debattdag og fordeles slik mellom partiene: Arbeiderpartiet 14 innlegg,
Høyre 10 innlegg, Senterpartiet 7 innlegg, Fremskrittspartiet 5 innlegg,
Sosialistisk Venstreparti 3 innlegg, Rødt 2 innlegg og Venstre 2 innlegg.
Det åpnes for fire
replikker etter to av innleggene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet
og etter ett av innleggene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Rødt og Venstre.
Statsministeren
får en taletid på inntil 15 minutter, med en etterfølgende replikkrunde
på inntil 14 replikker. Fem statsråder gis en taletid på inntil 5 minutter
hver, med en etterfølgende replikkrunde på inntil sju replikker.
Statsministerens
innlegg vil holdes kl. 18.
Etter avvikling
av fordelt taletid åpnes det for innlegg på inntil 3 minutter.
Første debattdag
avsluttes senest kl. 22.
Møtet på debattens
dag to settes kl. 10 og starter med to innlegg fra medlemmer av
regjeringen på inntil 5 minutter hver, med etterfølgende replikkrunde.
Deretter kommer
eventuelt resterende treminuttersinnlegg fra debattens dag én samt
dem som melder seg på dag to.
Rigmor Aasrud (A) [10:06:45 ] : Vi står fortsatt i en spesiell
tid. Kanskje mer enn noen gang før merker vi at Norge påvirkes av
det som rammer utenfor våre egne landegrenser. Vi utfordres av internasjonale
kriser og uro, med krig i Europa, energimangel og natur og klima i
endring. Uroen slår inn i vanlige folks hverdagsliv. For mange blir
regningene vanskeligere å betale. Prisene i butikken øker, og boliglånet
blir dyrere.
Samtidig ser vi
at antidemokratiske og populistiske krefter rammer land stadig nærmere
oss, senest i Slovakia, der vi denne helgen så at et prorussisk
populistparti fikk flest stemmer ved valget. I Polen ser vi at stadig
flere unge velger ytre høyre. I både Europa og USA foregår det nå
en bevisst nedbygging av folks mulighet til fritt å lese bøker,
et sikkert tegn på at ytringsfriheten er under press.
Her hjemme blir
demokratiet utfordret av saker som går på tilliten løs. Valgdeltakelsen
i lokalvalget i september gikk ned, til tross for forsøk på å gjøre
politikken nær og stemmelokalene mer tilgjengelige. Det er et dårlig
tegn at velgerne ikke har troen på at politikken er til for dem,
og det er et tegn i tida både ute og hjemme.
Vi har en jobb
å gjøre med å bygge opp tilliten til politikerne og styrke troen
på våre institusjoner, for som vi har erfart og stadig erfarer:
Demokrati er ferskvare. Det må hegnes om og forsvares. Demokratiet
forsvinner ikke fra en dag til en annen, men det kan slites og tappes over
tid. Det må vi være oppmerksomme på, og som folkevalgte må vi være
bevisst at det er vårt ansvar. Å engasjere folk til å bruke, pleie
og utvikle det norske demokratiet i en omskiftelig tid er en felles
oppgave.
Arbeiderpartiet
og Senterpartiet har regjeringsansvar i en urolig tid, og vi har
store oppgaver foran oss. Vi skal dempe prisveksten gjennom en ansvarlig
økonomisk politikk. Konsekvensene av inflasjonen er umiddelbare,
men løsningene bruker lengre tid før de virker. Derfor må vi fortsette
å støtte dem som har det tøft.
Regjeringen har
innført treffsikker strømstøtte. Vi har økt pensjonene, enslige
og uføre får mer i barnetrygd, borteboerstipendet har økt, og sammen
med SV har vi bl.a. økt sosialhjelpssatser, bostøtte og barnetrygden.
Det betyr mye for vanlige folk.
Vi skal omstille
økonomien og få opp de grønne investeringene og øke fastlandseksporten.
Arbeiderpartiets ene og betimelige krav er at omstillingene må være rettferdige
og et prosjekt for det brede lag av befolkningen. Staten skal være
en aktiv partner for næringslivet og stille med kraftfulle verktøy
for grønn omstilling. Derfor gir regjeringen nå 15 mrd. kr til en
grønn omstillingspakke gjennom egenkapital, garantier, lån og tilskudd. Det
vil bidra til å skape jobber og kutte utslipp.
Vi skal ruste
vår felles helsetjeneste for en tid da vi snart er flere eldre enn
unge. Eldre skal kunne leve et aktivt liv lenger. De som ikke kan
bo hjemme, skal oppleve at fellesskapet stiller opp når de trenger
det. Derfor har regjeringen lagt fram en trygghetsreform for eldre.
Arbeiderpartiets ambisjon er å gjøre det trygt å bo hjemme så lenge
de eldre selv ønsker det, med gode og forutsigbare hjemmetjenester
og med en teknologi som spiller på lag med et aldersvennlig lokalsamfunn.
Det gir trygg alderdom.
Vi skal gjøre
mer for å inkludere dem som står utenfor arbeid, slik at næringslivet
og helsesektoren får tilgang på sårt tiltrengt arbeidskraft. Derfor
innfører regjeringen en ungdomsgaranti som skal sikre at alle unge under
30 år får den hjelpen de trenger for å komme inn i arbeid eller
utdanning. Det gir flere en sjanse til å få prøvd arbeidsevnen sin
og få fotfeste i arbeidslivet.
Ikke minst skal
vi stille opp for Ukraina. Norge skal gjøre det vi kan for å bidra
til at solidariteten ikke rakner. Derfor skal Nansen-programmet,
som gir støtte til Ukraina, være forpliktende, langvarig og betydelig
– og derfor tar vi imot rekordmange ukrainske flyktninger. Det er
nødvendig for Europas og Norges sikkerhet.
Sommeren har vært
preget av ekstremt uvær, både ute og hjemme. Ekstremværet tiltar
nå i styrke og treffer oss langt hardere. Tørke, flom, styrtregn
og skogbranner er den nye normalen mange steder. Det truer det biologiske
mangfoldet og gjør det stadig vanskeligere for bønder å produsere
maten vi skal spise, og det driver mennesker på flukt.
For Arbeiderpartiet
er det ikke tvil: Klimaendringene er vår tids aller største utfordring.
Natur- og klimapolitikk skal derfor være rammene rundt all annen
politikk. Vårt bidrag i energiomstillingen må først og fremst være
å sørge for at fossilfrie løsninger utvikles og tas i bruk. Det
gjør at vi kutter utslipp i Norge. Om vi samtidig klarer å kutte
utslipp på en god måte, skaper det arbeidsplasser og utvikler teknologi
som kan ha betydning langt utover våre landegrenser.
Norge har de beste
forutsetningene for å bygge ny klimavennlig industri, basert på
ren norsk energi. Samtidig er det viktigste på vår vei mot fornybarsamfunnet at
menneskene som skal leve av det, må være med på omstillingen. Derfor
skal vi bygge den nye industrien på skuldrene til den etablerte,
med verdens beste fagarbeidere på laget.
Å bekjempe klimaendringer
handler om å se løsninger der andre ser utfordringer, og i Norge
har vi bedrifter og arbeidsfolk med god kompetanse som gjør nettopp
det. Derfor er det grunn til å være optimistisk på vegne av klimakampen,
selv om det vil kreve mye av oss.
Arbeiderpartiets
politiske rettesnor er sterkere fellesskap gjennom sosial utjevning
og velferd for alle. Under høyreregjeringen økte maksprisene i barnehage hvert
eneste år. Med Arbeiderpartiet i regjering har barnehageprisene
aldri vært lavere. Fra 1. august koster det omtrent like mye å ha
to eller flere barn i barnehagen som det kostet å ha ett barn i
barnehagen under Erna Solbergs regjering. Det betyr mye for lommeboka
til småbarnsfamilier, og det betyr mer deltakelse og gode fellesskap
for våre yngste – for når prisen går ned, går deltakelsen opp. Flere
barn får dermed muligheten til å være med i barnehagefellesskapet,
samtidig som vi styrker arbeidslinja og legger til rette for at
flere foreldre kan jobbe. Sammen med billigere SFO er dette en historisk utvidelse
av velferden.
I 2021 gikk Arbeiderpartiet
til valg – og vant valget – på en sterkere velferdsstat som skal
være der for deg når du trenger den, uavhengig av størrelsen på
lommeboka og hvor du bor. Det er vårt politiske prosjekt. Det vi
gjennomfører i regjeringen, skal vi fortsette med, for det er det
som er rammen av fellesskapet – ikke å gi frie tøyler til kommersielle
aktører, mer privatisering eller å splitte opp velferdstilbudet,
og heller ikke gjennom mer målretting av velferden slik høyresiden
snakker om, noe som vil bane vei for forskjellssamfunnet, der de
med lavest inntekt blir avhengige av særordninger, mens de på toppen
rykker fra. Det er ikke arbeiderpartipolitikk. Vi vil ha bredere
ordninger som favner alle, omfordeler og bidrar til oppslutning
om skattesystemet vårt.
Til slutt: Med
Arbeiderpartiet i regjering er det ikke lenger de som har mest,
som kommer først i køen når de store pengene skal fordeles og de
viktige sakene avgjøres. Åtte av ti har fått lavere eller uendret
skatt etter at vi kom i regjering. De med store og ekstraordinære
inntekter bidrar mer for at vi nettopp skal kunne styrke velferdstilbudet
som gir folk trygghet i en krevende tid. Det er rettferdig.
Det viktigste
vi må gjøre framover, er å holde folk i jobb og føre en ansvarlig
økonomisk politikk som ruster oss til å komme bedre ut på den andre
siden. Regjeringen styrer trygt i en urolig tid, og vi er nå tryggere
på at vi vil få en myk landing i norsk økonomi. Det er gode nyheter
for folk i Norge.
Presidenten
[10:16:26 ]: Det blir replikkordskifte.
Tina Bru (H) [10:16:57 ] : I fjor på denne tiden føltes det
som at vi hver gang vi åpnet en avis, så en ny advarsel fra regjeringen
om at nå ikke var tiden for å bruke mye penger i det ventede statsbudsjettet.
I år kan jeg ikke huske å ha sett en slik advarsel en eneste gang.
I trontalen hørte vi regjeringen gjenta at de er opptatt av ansvarlig
pengebruk og trygg økonomisk styring. Når vi da likevel ikke har
fått et eneste signal om at det må vises moderasjon også i neste
års statsbudsjett, tar man da virkelig det ansvaret man har?
Det er særlig
unge mennesker og de som har lite fra før, som har det tøft i hverdagen
nå. Man tar ikke ansvar for framtiden når man lar dagens unge plukke
opp regningen for økte renter fordi man ikke evner å holde igjen
på offentlig pengebruk. Mitt spørsmål er om representanten kan peke
på noen andre ting enn noen forsiktige prognoser om at prisveksten
kanskje er i ferd med å avta, som kan forklare hvorfor regjeringen
har senket skuldrene.
Rigmor Aasrud (A) [10:18:00 ] : Regjeringen fører en trygg
og ansvarlig økonomisk politikk. Vi har stått i en veldig krevende
tid der mange har det tøft, det tror jeg også Høyres representanter
ser. Da er det viktig at vi bruker velferdsstaten sånn at vi kan
sørge for at de som sliter, får en bedre hverdag, og det gjør vi
gjennom mange av de tiltakene vi legger opp til.
Så er det sånn
at det går godt i Norge om dagen. Når det gjelder bedriftene, er
det store investeringer i Fastlands-Norge. Mange flere har kommet
i arbeid. Bare på de to siste årene har det kommet flere i arbeid
enn det kom under hele Solbergs regjeringstid, og vi har fått mange
flere av dem som var utenfor arbeidslivet, og de unge, inn i arbeidslivet.
Det er det aller viktigste når vi skal møte framtiden – at vi har
arbeidsplasser til de folkene som vil være i arbeid, og at vi får
folk ut i arbeidslivet.
Tina Bru (H) [10:18:55 ] : Jeg er enig i mange av de beskrivelsene
som representanten her gir, men jeg synes likevel ikke at representanten
svarer på spørsmålet mitt. Spørsmålet var hva som gjør at man nå
tenker at man nødvendigvis ikke trenger å advare mot økt offentlig
pengebruk. Jeg sliter litt med å få tak i hva som egentlig er finanspolitikken
til denne regjeringen, for den bærer veldig preg av fullt stopp
den ene dagen og full gass den andre dagen. Det minner meg om da
jeg som 16-åring øvelseskjørte i mammas gamle Golf. Det var mange
brå stopp og mye fullt tempo.
Uansett er det
ikke så veldig mange tegn til at vi er ute av trøblete farvann.
Når regjeringen da velger å lage flere kommuner, opprette nye lensmannskontor
som politiet sier de ikke trenger, nekte å effektivisere offentlig
sektor, og gjøre om lønnsom havvind til milliardsluk, må jo det
bare bety at man er mer opptatt av det enn av å hindre at vi får
et generasjonsgap og en tøffere hverdag for dem som har minst. Man
tar ikke ansvar for framtiden når man er mer opptatt av i går enn
av i morgen.
Så jeg spør: Vil
man benytte anledningen nå til å advare mot økt offentlig pengebruk?
Rigmor Aasrud (A) [10:19:56 ] : Vår pengebruk er tilpasset
den økonomiske situasjonen som er, og når vi legger fram statsbudsjettet
på fredag, tror jeg representanten Bru kommer til å se at vi legger
fram et ansvarlig statsbudsjett innenfor de rammene som er riktige
med den situasjonen vi er i i økonomien nå.
Jeg er ikke enig
når representanten Bru viser til f.eks. reversering av noen av de
tvangsreformene som Høyre satte i gang. Det å bruke tvang når man
skal utvikle offentlig sektor, er sjelden en god idé. Vi er opptatt
av å være på lag med dem som jobber i offentlig sektor. Det tror
jeg vi får de beste resultatene av, og at vi da klarer å utvikle
offentlig sektor på en god og effektiv måte, føler jeg meg veldig
trygg på.
Vi må ha en økonomi
som er tilpasset den situasjonen vi er i, og jeg har registrert
at de aller fleste økonomer sier at vi har en bedre økonomisk situasjon
enn vi hadde for et år siden. Det er mulig å få til en myk landing, og
jeg mener at vi legger opp til det med den politikken regjeringen
fører.
Per-Willy Amundsen (FrP) [10:21:13 ] : Tilliten til politikere
skades også av uforståelig politikk som er egnet til å ramme borgerne
og ramme næringslivet. Et sånt politisk vedtak, som regjeringen
gjorde i sommer, er vedtaket om å elektrifisere Melkøya. Det vil
ha stor negativ betydning for næringslivet, for innbyggerne, ja, for
hele utviklingen og vekstevnen til Nord-Norge. Det er et vedtak
som har vekket sterke reaksjoner i nord, men regjeringen og regjeringspartiene
ser ut til å være totalt døve for det.
Mitt spørsmål
til representanten Aasrud er: Hvorfor vil Arbeiderpartiet ofre hensynet
til nordnorsk næringsliv og nordnorske strømkunder på alteret for
symbolske klimatiltak, som beviselig har null virkning på de globale
klimautslippene?
Rigmor Aasrud (A) [10:22:22 ] : Takk for spørsmålet. Her mener
jeg representanten Amundsen hopper over det veldig viktige poenget
at Finnmark trenger mer kraft.
Det vedtaket vi
la fram i sommer om at vi skal elektrifisere, sånn at vi kan kutte
utslippene fra Melkøya veldig mye – det tredje største klimautslippet
i Norge kan vi fjerne ved å elektrifisere – skyldes at vi må bygge
ut mer kraft og mer nett. Det trenger næringslivet i Finnmark. Det
er nettopp det Melkøya-saken dreier seg om: Vi skal bygge ut mer
kraft og mer nett, og gjennom det skal vi få nok kraft til å kunne
elektrifisere Melkøya. Resten av næringslivet i Nord-Norge vil også
dra nytte av det.
Det er grunn til
å minne om at Fremskrittspartiet satt i regjering i åtte år. Det
var ikke veldig mange kraftutbygginger som ble satt i gang i den
tiden, og det er veldig beklagelig når vi ser hvordan situasjonen
er i Finnmark.
Andreas Sjalg Unneland (SV) [10:23:43 ] : Forskjellen mellom
de fattigste i Norge og alle andre øker. Forsker Christian Poppe
sier at vi kan få en fattigdom vi ikke har sett i etterkrigstiden.
SIFO kom nettopp med en rapport som viser at 151 000 husholdninger
i Norge er ille ute økonomisk. Denne gruppen er tre ganger så stor
som før pandemien. Over 80 pst. i denne gruppen har kuttet ned på
strømforbruket for å ha råd til mat. Over 80 pst. har redusert matforbruket.
66 pst. har droppet tannlegebesøk. Over halvparten har måttet kutte
i barnas fritidsaktiviteter. Dette er en situasjon med en sosialdemokratisk
regjering. Ja, det gjøres en del, men har man tatt inn over seg
alvoret i den økonomiske situasjonen mange som har lite i samfunnet,
står i, og gjør Arbeiderpartiet nok for dem som sliter i Norge nå?
Rigmor Aasrud (A) [10:24:41 ] : Det er en krevende tid vi står
i. Det er mange som sliter og har det tøft. Derfor er det så veldig
viktig nå at vi bruker fellesskapet og fellesskapets midler til
å bøte på de utfordringene mange møter. Det første vi gjorde da
vi kom i regjering, var å reversere det helt uvirkelige kuttet som
ble gjort, i og med at de som gikk på arbeidsavklaringspenger, skulle gå
ett år uten inntekt. Dét skapte fattigdom.
Vi har satset
på å gi billigere barnehager og billigere SFO, vi har økt barnetillegget
for de uføre, og sosialhjelpen er økt. Det er en lang rekke tiltak
som er gjennomført. Også bostøtte og strømstøtte til dem som nå
rammes av høye strømpriser, har vært et viktig tiltak for å bøte
på den fattigdommen vi ser. Men jeg tror også vi skal være ærlige
på at dette må vi jobbe videre med. Vi er ikke i mål, og vi må sørge
for at enda flere kommer i arbeid, sånn at folk kan få en inntekt
å leve av.
Guri Melby (V) [10:25:57 ] : Representanten Aasrud sa i sitt
innlegg at Norge har blant de beste forutsetningene for å bygge
ny grønn industri. Hun sa også at de ser løsninger der andre ser
problemer. Dersom vi skal komme oss fra festtaler til gjennomføring,
både for å få til det grønne skiftet og for å bygge den nye industrien, er
det viktig at vi leverer konkrete løsninger. Vi ser at dette nå
skjer i høyt tempo i EU. De kommer med stadig nye direktiver for
å gjennomføre det grønne skiftet som vår regjering somler med å
innføre. Nylig kunne vi lese at regjeringen ikke ble enig med seg
selv om EUs nye karbontoll, en toll som alliansen LO, NHO, Norsk Industri
og flere har bønnfalt regjeringen om å innføre for å sikre forutsigbarhet
for bedriftene.
Spørsmålet mitt
er: Er representanten Aasrud enig med undertegnede i at en politisk
forsinkelse i implementering av EU-direktiver er en betydelig ulempe
for norsk næringslivs forutsigbarhet og for tempoet i det grønne
skiftet?
Rigmor Aasrud (A) [10:27:00 ] : Helt uavhengig av hva EU gjør,
og av hvilke EU-direktiver som ligger klare til implementering i
norsk lovgivning, så kan vi gjøre mye i Norge – og det gjør vi.
For bare noen dager siden la vi fram en stor pakke for å få til
mer grønn omstilling, 15 mrd. kr i fire år, som skal bidra til både
egenkapital, lån og tilskudd for at vi skal bygge grønn industri.
Vi satser på sol, vi satser på vind.
Igjen må jeg si
at jeg er overrasket over at det ikke var flere planer som lå klare
da vi kom inn i regjeringskontorene. Vi visste at vi kom til å få
energimangel i Norge. Mye av det kunne ha kommet lenger nå hvis
det hadde vært planer og man hadde vært ferdig med prosjekter. Det
har vi satset veldig mye på å få til, så jeg mener at vi har store
muligheter i Norge til å kunne få til den grønne omstillingen innenfor
de rammene vi har. Vi skal selvsagt også følge med på det EU gjør,
og sørge for at vi får inn de direktivene som skal inn i norsk rett.
Guri Melby (V) [10:28:06 ] : Jeg vet ikke om det var en spesifikk
grunn til at representanten ikke ville svare på det konkrete spørsmålet.
Vi kan selvsagt
gjøre mye for det grønne skiftet i Norge, men dette handler om at
norske industribedrifter må ha de samme konkurransevilkårene som
aktører i resten av Europa. Dette er konkurransevilkår som er med
på å fremme grønn industri i Europa, og hvor norske bedrifter ikke
får samme mulighet til å få lik tilgang som bedrifter i resten av
Europa.
Spørsmålet er
altså: Ser representanten at det er en ulempe for norske industriarbeidsplasser,
for norske bedrifter, at de ikke får de samme rammevilkårene som sine
europeiske konkurrenter?
Rigmor Aasrud (A) [10:28:47 ] : Jeg er enig i at vi skal implementere
EU-direktiver som er relevante, og som vi skal være med på, men
det går også an å ha gode samarbeidsflater med EU uten at alle direktiver
er implementert. Vi ser at vi har gode samarbeidsflater med Europa
når det gjelder å utvikle grønn industri og nye næringer knyttet
til nye former for energi. Det er et godt arbeid på gang, og jeg
tror vi har god nytte av det samarbeidet vi har. Og så skal vi selvsagt
være opptatt av å få tatt inn de direktivene som det er riktig å
ta inn i norsk lovgivning.
Une Bastholm (MDG) [10:29:28 ] : I hovedinnlegget sitt var
representanten Aasrud inne på alvoret i klimaendringene og at vi
allerede nå ser effektene av klimaendringer i Norge. Det samme tok
kongen opp i trontalen, regjeringen tok det opp i beretningen om
rikets tilstand, og stortingspresidenten tok opp dette alvoret i sin
tale i salen her i går.
Dessverre er det
sånn at de klimaendringene vi ser i Norge nå, ikke overrasker forskerne
spesielt fordi man lenge har prøvd å kommunisere at alvoret kan
være større enn vi kan bevise at det er. Det er de tersklene vi
begynner å se nå, at man går over i atmosfæren, som gjør at vi ser
alvorlige klimaendringer og effektene av det i Norge, men det er
selvfølgelig også veldig alvorlig i mange andre land, og mennesker
må reise på flukt.
Det siste året
har både FNs generalsekretær og Det internasjonale energibyrået
understreket overfor land som Norge at det ikke er behov for mer
leting etter olje og gass. Mitt spørsmål er ikke om representanten
Aasrud nå er åpen for det, men mener representanten at det er nødvendig
at land som Norge lytter til FNs og IEAs uavhengige analyser på
generelt grunnlag?
Rigmor Aasrud (A) [10:30:43 ] : Vi har sagt at vi skal videreutvikle
ny industri på skuldrene til den oljeindustrien vi har, og det er
viktig at vi klarer å nå de klimamålene vi har satt oss. Da må vi
bruke de virkemidlene som er relevante, og vi har satt oss djerve
mål om at vi skal klare å oppfylle Parisavtalen innen 2030. Vi har
tatt et helt nytt grep som gjør at vi kan måle hvor langt vi er
kommet. På fredag kommer det ikke bare en gul bok, men det kommer
også en grønn bok, som sier noe om på hvilket nivå vi nå er på våre
klimakutt. Det tror jeg er et godt virkemiddel.
Vi må også bruke
avgifter sånn at vi får omstilling i industrien, så vi får mer industri
til å gjøre tiltak som gjør at utslippene ikke blir så store. Det
er vi godt i gang med. Vi satser mer på enøk, og da vil også behovet
for å bruke fossil energi bli mindre – når vi klarer å ta i bruk
andre energibærere. Jeg føler at vi er godt i gang med den omstillingen
som er nødvendig.
Presidenten
[10:31:49 ]: Replikkordskiftet er avsluttet.
Erna Solberg (H) [10:32:12 ] : Vi har nettopp lagt et kommunevalg
bak oss, og landet har fått mange flere Høyre-styrte kommuner. Velgerne
har altså etter to år med denne regjeringen gitt et klart og tydelig
politisk signal om at de i Kommune-Norge og Region-Norge ønsker
forandring.
Så møtes vi her,
til en ny politisk høst, og jeg mener det er godt å være samlet,
for vi har et ansvar for å bidra til å løse de store utfordringene
Norge og i og for seg resten av verden har fremover. Høyre lover,
som vi lovte etter valget i 2021, å være en konstruktiv opposisjon, med
konkrete alternativer, men også med vilje til samarbeid der vi trenger
det i norsk politikk for å kunne bygge fellesskap.
Den sikkerhetspolitiske
situasjonen vi står oppe i, er alvorlig. Russlands angrep på Ukraina
har store konsekvenser for norsk sikkerhetspolitikk. Det er åpenbart
at Norge må fortsette å støtte Ukraina både på det humanitære, på
det politiske og ikke minst på det militære området. Det er en styrke
at vi kan stå sammen om dette, og forhåpentligvis også at vi kan
stå sammen om å løfte beredskapen og sikkerheten i Norge.
Etter to år med
denne regjeringen opplever nå også mange krevende tider. Det er
utenforstående årsaker til mye av det, men noe skyldes også måten
regjeringen håndterer ting på. Høye strømpriser, dyrere mat, økte renter
– stadig flere sliter med å få endene til å møtes. Hvordan vi møter
disse utfordringene, er en av de viktigste politiske sakene fremover.
Vi må sørge for at byrdene ikke bæres av noen få, og at vi overlater
til kommende generasjoner å løse de utfordringene vi står overfor.
Vi ser nå tegn
til et generasjonsgap i Norge. Det er det to grunner til. For det
første: Høyere renter og økte priser påvirker de unge mest. For
det andre: Regjeringen mangler en politikk for fremtiden.
Min generasjon
har opplevd en fantastisk velstandsutvikling. Vi kom tidlig inn
i boligmarkedet. Blant annet hadde vi en god velstandsutvikling
fordi samfunnet vårt fikk stadig flere og bedre betalte jobber drevet av
høy lønnsomhet i olje- og gassnæringen.
Vi kan dessverre
ikke ta for gitt at dagens unge og kommende generasjoner vil ha
de samme mulighetene som oss. Vi har i dag ingen næring som gir
samme høye lønnsomhet som olje- og gassnæringen. Dagens regjering
investerer for lite i – og skattlegger for mye – slike potensielle
nye næringer.
I tillegg går
dagens økte renter og høye priser først og fremst ut over enslige
og unge i etableringsfasen. De har gjerne mye lån og lite penger
i banken, de bruker en mye større andel av inntekten på levekostnader,
og de har som oftest ikke høye lønninger eller opparbeidede buffere.
For mange blir det også vanskelig å komme inn på boligmarkedet.
Dette er den samme generasjonen som vil få lavere pensjon for samme,
eller høyere, arbeidsinnsats som tidligere generasjoner.
På toppen av det
har vi en regjering som prioriterer økt offentlig forbruk fremfor
omstilling og investeringer som kan sikre velferden i fremtiden.
Vi har en regjering som sprer pengene tynt utover offentlig sektor,
uten å modernisere og effektivisere, for å gjøre velferden litt bedre
i dag, selv om det kan medføre dårligere velferd i morgen, og som
prioriterer økt forbruk fremfor investeringer for fremtidens velferd.
Resultatet kan
bli at våre unge vil møte et svekket næringsliv, dårligere utdanningsmuligheter
og et vanskeligere boligmarked, som vil ramme de neste generasjonene.
Ikke minst vil det ramme mulighetene for å skape et bærekraftig
velferdssamfunn som løser klimautfordringene, for hvis vi svekker
vår evne til å bære velferd fremover, svekker vi både omstillingen
og mulighetene til neste generasjon.
Hele grunnlaget
for at det offentlige kan tilby gode velferdstjenester i fremtiden,
er at landet vårt er fullt av mennesker som har ideer, engasjement
og vilje til å ta risiko for å skape nye arbeidsplasser. Det er
folks skaperkraft, både i offentlig og privat sektor, vi faktisk
lever av. Da må vi ha en politikk som utløser skaperglede. Det er alltid
viktig å huske at verdier må skapes før de kan deles. Skal vi unngå
et generasjonsgap, må det gjøres noen veivalg for å gi unge mennesker
de samme mulighetene som de fleste i denne salen har hatt.
Vi må ha trygg
økonomisk styring som holder prisene og rentene nede, og vi må dempe
presset i økonomien ved å holde igjen på utgifter i statsbudsjettet.
Det betyr stramme prioriteringer. Skatter, avgifter og gebyrer må
holdes nede for at folk skal kunne beholde mer av sine egne penger.
Vi må føre en offensiv og sosial boligpolitikk som gjør det lettere
å komme inn i boligmarkedet. Vi må også legge til rette for bygging
av flere boliger ved å korte ned saksbehandlingstider, regulere
flere tomter raskere, og vi må satse på leie-til-eie-modeller, som
gjør det lettere å få en fot innenfor boligmarkedet.
Så må vi ha en
vekstfremmende og forutsigbar politikk for næringslivet som legger
til rette for at bedrifter med høy lønnsevne kan etablere seg, vokse
frem i Norge og forbli på norske hender. Da må vi f.eks. legge til
rette for at gründerbedrifter ikke blir rammet av særnorske skatter
og avgifter. Vi må sørge for at næringslivet har muskler til å omstille
seg – økonomiske muskler til også å møte de nye, nødvendige klimakravene.
Vi trenger økt
kvalitet i utdanningen, slik at dagens unge kan få den kompetansen
de trenger for fremtiden. Da må vi ha flere kvalifiserte lærere
og mer tilpasset undervisning. Vårt mål i Høyre er at ingen skal
gå ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig, og
at minst ni av ti elever skal fullføre videregående opplæring innen
2030. Vi må også gi dem som allerede står i arbeid, muligheten til
å lære gjennom hele livet. Da trenger vi fagskoler, universiteter
og høyskoler med høy kvalitet og med flere fleksible utdanningsløp.
Jeg vil si at
dette er et skille i norsk politikk, hvor regjeringen går feil vei.
De har økt skattene for norske bedrifter og jobbskapere, de har
fjernet kravet til effektivisering av offentlig sektor, og de har
skapt usikkerhet om hva næringslivet kan vente seg av rammevilkår
fremover. Alt dette er med på å svekke vår evne til å gi fremtidige
generasjoner gode velferdstjenester. Det svekker også vår evne til
å løse klimautfordringene fremover, for uten bedrifter med økonomisk
ryggrad til å ta omstillingene vil man heller ikke få bedrifter
som klarer å gjøre de investeringene som er nødvendige for klimaet.
Det dreier seg
om et langt større mangfold enn bedrifter som akkurat er innenfor
de sektorene regjeringen satser på. Hele ryggraden i Norges økonomi
dreier seg om små og mellomstore bedrifter, som i dag får høyere
skattekrav fra regjeringen for å finansiere de andre tiltakene som
gjøres. Men den store bredden og ryggraden skal også klimaomstille
seg, de skal også ha penger til å omstille sine ansatte og til å
sikre at de er der fremover. De skal ha eiere som helst er plassert
i sine lokalsamfunn, og som bidrar til å løfte lokalsamfunnet fremover
– ikke eiere som er langt vekk eller i store konglomerater internasjonalt.
Derfor er det
viktig at vi ser at dette er en del av det som kan sikre velferden
vår fremover. Vi må ta inn over oss at kanskje den største utfordringen
vi har fremover, er å ha et næringsliv som kan erstatte de høylønnsomme
arbeidsplassene som olje- og gassnæringen har hatt. Klarer vi ikke
det, er det ikke sikkert vi klarer å løfte velferden vår også fremover.
Hvis vi skal opprettholde velferdsnivået også for kommende generasjoner,
har vi rett og slett ikke råd til å gå glipp av arbeidsplasser i
privat sektor. Derfor må vi ha en politikk som gjør at bedriftene
kan omstille seg, vokse og bidra til mer verdiskaping i fremtiden,
som gjør at de kan investere i sine ansatte.
Det generasjonsgapet
vi nå ser tegn til, gjør at mange unge mennesker som i dag velger
utdannelse, jobb og bolig, kommer til å streve mer enn generasjoner
før dem. Dersom vi ikke lykkes med å tette dette gapet, kan vi oppleve
et mer polarisert samfunn og en ny permanent underklasse.
Etter min mening
kan de store utfordringene løses. Det gjelder også utfordringen
med generasjonsgapet. Men da må man våge både å tenke nytt og ikke
minst tenke langsiktig, slik at de skrittene man tar når det gjelder
kortsiktige utfordringer, ikke bidrar til å gjøre det vanskeligere
å løse de langsiktige utfordringene.
Regjeringen har
brukt tid og penger på å gå bakover, de har skapt uro og uforutsigbarhet,
de er mer opptatt av i går enn av i morgen. Det rammer først og
fremst dagens unge og generasjonene som følger etter dem. To år
inne i denne regjeringsperioden er vår største utfordring at vi også
må ta ansvar for fremtiden. Det kommer Høyre til å gjøre.
Presidenten
[10:42:12 ]: Det blir replikkordskifte.
Rigmor Aasrud (A) [10:42:21 ] : Representanten Solberg nevnte
at vi akkurat har lagt en kommunevalgkamp bak oss. I den valgkampen
var representanten Solbergs første store løfte at der Høyre fikk
ordførere, skulle skatter, avgifter og gebyrer holdes nede. Solberg sa
til og med at med Høyre «vil tiden hvor politikerne økte dine regninger
for å få sine egne budsjetter til å gå opp være forbi».
Det eneste problemet
var at mange Høyre-ordførere sa at det ikke var mulig å oppfylle.
Det var for mange kostbare prosjekter som var i gang, eksempelvis
innenfor et område som vannforsyning. Norges største avis kalte
det Ernas bløff på lederplass, og skrev at hun kastet blår i øynene
på folk. Mitt spørsmål til Solberg er derfor: Vil hun like godt
gjøre som Høyre i sin egen hjemby og avlyse det tydeligste valgløftet
med en gang?
Erna Solberg (H) [10:43:21 ] : Nei, det vil jeg ikke. Jeg har
hørt hva våre politikere har både forhandlet om og snakket om, reduksjoner
eller frys i eiendomsskatten, i motsetning til Arbeiderparti-representanter,
som i valgkampen sa at de ikke skulle øke eiendomsskatten. Da budsjettene
ble lagt frem nå i høst, ble det økninger i eiendomsskatten.
Det er riktig
at avgiftene knyttet til vann og avløp er krevende mange steder,
og i den artikkelen som representanten viser til, sier jeg også
tydelig at dette kommer til å være krevende og vanskelig å få til
i Oslofjorden, for der kommer det eksterne vedtak om f.eks. rensing
for nitrogen. Det at man i sum klarer å ta ned noe av eiendomsskatten
eller noen av gebyrene eller å gjøre endringer i det, er jeg glad
for, og det ser jeg at veldig mange av våre kommuner klarer å følge
opp.
Rigmor Aasrud (A) [10:44:11 ] : Høyre-ordfører i Tinn, Steinar
Bergsland, er en av dem som var glad for løftet som ble gitt. Han
sa at de har planlagt nødvendig oppgradering av vann- og avløpsnettet
til 1 mrd. kr. Han sa også at han forventer at staten tar sin del
av regningen.
Forplikter Ernas
løfte? Kommer det mer penger i Høyres alternative budsjetter, sånn
at Bergsland og andre som skal oppgradere vann- og avløpsnettet
sitt, kommer til å få en støtte i/fra et alternativt budsjett fra Høyre?
Erna Solberg (H) [10:44:45 ] : Regjeringen har ikke lagt frem
et budsjett ennå. Det er vanskelig å lage et alternativt budsjett
til et budsjett som ikke har blitt lagt frem. Det håper jeg representanten
har forståelse for. Jeg går ut ifra at man fra regjeringens side
kommer til å svare mange ganger at budsjettet kommer på fredag.
Da må man vente med å spørre om det alternative budsjettet.
Høyres landsmøte
gjorde faktisk noen vedtak om dette, bl.a. at man må se på avskrivningsreglene
knyttet til vann og avløp, fordi avskrivningstiden i dag oppleves som
kort. Det vil kunne gjøre belastningen lavere. Vårt landsmøte har
fattet et vedtak om å se på disse spørsmålene.
Jeg var litt forbauset
over at Arbeiderpartiet var så opptatt av at vi ikke kunne gjøre
noe med dette. Da jeg så de alternative budsjettene som kom både
i Bergen og i Oslo, skjønte jeg hvorfor: Der var det økning i eiendomsskatten
som ble prioritert.
Bengt Fasteraune (Sp) [10:45:54 ] : Sikker tilgang til mat
er god beredskap. Norsk landbruk og matindustri er vår største landbaserte
verdikjede og er med på å stabilisere og sikre norsk økonomi. Det
trengs, bokstavelig talt, i disse ulvetider. Vi er ikke i mål, men
jordbruksoppgjøret i 2022 var historisk høyt, 10,9 mrd. kr. I 2023 innebar
jordbruksavtalen en økning på over 4,1 mrd. kr.
Høyre stemte imot
årets framforhandlede jordbruksavtale – og jordvernstrategi. De
foreslo å redusere budsjettmidlene til landbruket med 1,2 mrd. kr.
De foreslo innføring av CO2 -avgift
og drikkekartongavgift på til sammen én milliard. Kostnadsveksten
skal i liten grad kompenseres av budsjettmidler, og matvareprisene
skal ikke kunne økes. Høyres landbrukspolitikk er basert på lavere
inntekter og høyere avgifter til bonden.
Hvorfor er Høyre,
ledet av tidligere statsminister Erna Solberg, det partiet på Stortinget
som er minst villig til å bruke penger på landbruk og matberedskap
i en tid med krise i Europa?
Erna Solberg (H) [10:46:58 ] : Hvis jeg får lov til å rydde
i sammenblandingen representanten nå gjorde av hva vi har gjort:
I 2022 sa vi at vi ikke skulle øke normprisene, fordi vi i en tid
med høye strømpriser og med høye regninger til barnefamilier og
annet faktisk ikke burde øke matvareprisene – men matvareprisene økte.
Det var det vi gjorde i 2022. I 2023 lovet vi å ikke gjøre noe med
dette. Tvert imot: I en tid da de fleste har hatt lønnsoppgjør som
ikke gir reallønnsvekst i det hele tatt, mente vi at det burde holde
med en reallønnsvekst på 15 pst. i stedet for på 21 pst. for bøndene
i et slikt år, hvor vi sier at alle må stramme inn. Ikke minst er
jeg opptatt av at jo mer penger vi bruker over offentlige budsjetter,
jo høyere blir renten, og jo større utfordringer blir det for barn
og unge som skal etablere seg. Det er derfor viktig å ha en stram
politikk. Da tror jeg at en økning på 15 pst. i nivået for bønder,
i stedet for en økning på 21 pst., er en ganske solid økning uansett,
og vil bidra til matvaresikkerhet.
Sylvi Listhaug (FrP) [10:48:11 ] : Statskapitalismen er tilbake
i grønn drakt. Det brukes flere titalls milliarder kroner på å plukke
ut bedrifter som får rause tildelinger av politikere og byråkrater.
Dette skjer istedenfor at investorene, bedriftene og fagfolkene
selv tar beslutninger basert på risiko og med egne penger.
Dessverre ser
det også ut til at Høyre er bitt av statskapitalismebasillen og
ivrer for å bruke milliarder av kroner på risikofylte prosjekter,
som f.eks. karbonfangst og -lagring i Øygarden, der skattebetalerne
tar det meste av risikoen, samtidig som noen få private selskaper
vil nyte godt dersom disse prosjektene lykkes. I et parti som tradisjonelt
sett har ment at det bør være grenser for politikk, bør alarmklokkene
gå når Høyre bruker retorikk som «politikken må skape marked». I Fremskrittspartiet
heter det at framtiden skapes, den vedtas ikke.
Hvorfor mener
Høyre at statskapitalisme, som knapt noen gang har vært vellykket,
plutselig er løsningen når det gjelder det grønne skiftet?
Erna Solberg (H) [10:49:23 ] : Utfordringene når det gjelder
energimarkeder, nye energiformer og nye teknologier, er at vi ikke
har priset kostnadene ved klimaendringene høyt nok, slik at de som
slipper ut utslippene, møter den reelle prisen det har for samfunnet.
Ut fra resonnementene som representanten nå gir uttrykk for, burde
man også vært for en betydelig høyere CO2 -skatt, en betydelig høyere
beskatning, for å si at markedet skulle fungere. Når vi ikke har
det, fordi det innebærer for store omstillinger for samfunnet, mener
vi at en del risikoavlastning må gjøres for å få frem de nye teknologiene.
Det har et fordelingsperspektiv, for i dag beskatter vi ikke de
eksternalitetene, eller de utgiftene, som samfunnet faktisk påføres
av klimautslippene, og de er ganske store. Det ser vi av de store
endringene som skjer. I et perfekt system ville markedet løst det, men
systemet er ikke perfekt.
Marian Hussein (SV) [10:50:45 ] : I sitt innlegg sa representanten
veldig mye om framtidens velferd, men la meg ta oss litt tilbake
til de åtte årene representanten var statsminister, og der den Høyre-ledede
regjeringen kuttet i arbeidsavklaringspenger for syke folk, kuttet
i feriepenger på dagpenger, kuttet i barnetillegget for uføre, og
hvis ikke det var usosialt, kuttet i brillestøtten til barn – i
tillegg til å ha en skattepolitikk som økte forskjellene. Den usosiale
holdningen så vi også under valgkampen, da representanten sa: Jeg
har råd til å betale tannlegen min selv, og det har mange andre
også. Jeg skal avstå fra å kommentere Solbergs privatøkonomi, men
når SIFO-tall viser at nesten én av fem husholdninger har droppet
tannlegebesøket de siste seks månedene, hvordan kan Solberg da forklare
at det er feil å bygge velferd, og hvordan henger hennes sosialpolitikk
da sammen med helsepolitikken?
Erna Solberg (H) [10:51:50 ] : Fra Stortingets talerstol synes
jeg man skal sitere hele sitater og ikke bare deler av sitater.
Det jeg sa før det representanten sier, var at vi må kunne gi mer
penger til dem som har store tannlegeutgifter og dårlig råd – det
er viktig å huske det – men at vi ikke nødvendigvis er for en universell
ordning, at alle skal ha gratis tannlege, for det må vi diskutere
i forhold til andre prioriteter.
I dagens situasjon
vil jeg bare si at min største prioritet er å sørge for at det generasjonsgapet
vi står overfor, ikke blir større, men at det faktisk blir mindre
– at neste generasjon overtar et samfunn som er i bedre stand, slik at
de også fremover kan ta del i den velferdsutviklingen vi har sett.
Da er det noen ting som ikke kan være gratis for alle fremover.
Når det gjelder
innstrammingsendringene: Ja, vi har vært konsekvente på spørsmål
knyttet til arbeidslinjen, for vi er opptatt av at det skal være
insentiver til å jobbe, og det kommer vi fortsatt til å være.
Seher Aydar (R) [10:53:05 ] : Det ble ikke gjort skriftlige
vurderinger i forbindelse med Finnes’ aksjekjøp på tross av at det
ble utformet en liste over flere selskaper det var grunn til å være
oppmerksom på. Norsk Hydro var på oversikten over disse selskapene.
Statsministerens kontor har heller ikke i dette tilfellet skriftlige nedtegnelser
som viser at de ble involvert. Jeg vet at det ikke kan utelukkes
at Statsministerens kontor har bistått med muntlige vurderinger,
men i viktige saker ville det vært naturlig å få grundige og skriftlige
vurderinger av enten Statsministerens kontor eller Justisdepartementets
lovavdeling. Solberg har tidligere uttalt: Vi visste at Finnes hadde
aksjer i Hydro til store beløp.
Hvem er dette
vi-et? Ble Statsministerens kontor i det hele tatt involvert, og
hvorfor var ikke dette viktig nok til å gjøre grundige og skriftlige
vurderinger av?
Erna Solberg (H) [10:54:08 ] : Jeg antar at dette egentlig
er spørsmål som hører hjemme i kontroll- og konstitusjonskomiteens
diskusjon av min redegjørelse, som er lagt frem. Jeg kan ikke gi
detaljerte svar på flere spørsmål i dette, men til det overordnede
spørsmålet representanten innledet med: Det er godt mulig at både min
sak, Anniken Huitfeldts sak, Brennas sak, Borten Moes sak og arbeidet
i kontroll- og konstitusjonskomiteen tydeliggjør at flere av de
vurderingene som har vært gjort muntlig i departementene, hvor man
har kontrollert og snakket om en sak og sagt at grensen er der eller
der, også bør gjøres mer skriftlig, for å sikre oss mot at det skapes
et bilde av at det ikke er gjort, og av at disse vurderingene faktisk
ikke er foretatt. Men det har altså ikke vært prosedyre for det
i de sakene hvor det har vært oppfattet som relativt klart. Jeg
har sagt at i noen saker jeg ikke hadde kunnskap om, burde jeg ha gjort
de vurderingene – sett i ettertid – hvis jeg på det tidspunktet
hadde hatt kunnskap om den handelen min mann gjorde.
Ola Elvestuen (V) [10:55:26 ] : Representanten Solberg var
inne på de store spørsmålene i sin innledning og tok flere ganger
opp behovet for at vi når våre klimamål, noe som er riktig og viktig.
Under forrige regjering inngikk vi en klimaavtale med EU, som må
forsterkes, og det kreves sterke og raske tiltak fram mot 2030 for
å nå målene.
Representanten
nevnte ikke at vi også er i en naturkrise, og det ble inngått en
ny avtale, Kunming–Montreal-avtalen, i fjor høst. Representanten
var som statsminister med på å ta initiativ til bl.a. havpanelet.
Norge har hatt en lederrolle i å ivareta de internasjonale havområdene,
men i år har regjeringen lagt fram en sak om åpning og utvinning
av havbunnsmineraler. Det har møtt sterk faglig motstand, inkludert
fra Miljødirektoratet, det er sterk internasjonal motstand, og den
vokser. Da blir mitt spørsmål: Vil Høyre være med på å innføre et moratorium
for utvinning av havbunnsmineraler, ikke minst for å beholde den
internasjonale lederrollen Norge har i havspørsmål?
Erna Solberg (H) [10:56:36 ] : Jeg mener hele filosofien bak
å etablere havpanelet – som altså er et panel knyttet til bærekraftig
havøkonomi, som dreier seg om at vi både skal leve av havet, leve
ved havet og sørge for at det er bærekraftig fremover – innebærer
at man alltid skal bruke grunnlaget i vitenskapelige systemer for
å gjøre forvaltningen. Den ekspertgruppen havpanelet hadde tilknyttet
seg i min tid, ønsket da å si at man i dag ikke hadde et godt nok
grunnlag. Jeg registrerer at det regjeringen sier, er at man skal
sørge for å gå stegvis ut i dette og skape det grunnlaget før man
gjør det, og det er vi enig i. Vi er ikke enig i at vi bare skal
stoppe ting. Vi er enig i at vi må bruke det grunnlaget for å kunne
forvalte ressursene våre på en god måte, men det må være et forsvarlig
system. Er det ett land som har et forsvarlig system for å vurdere
dette, er det det landet som har drevet med «deep-sea drilling»
over lang tid, som har drevet med veldig mye subsea-arbeid, og det
er Norge, som har kunnskap og kompetanse til å kunne starte gradvis
opp med det.
Presidenten
[10:57:41 ]: Replikkordskiftet er avsluttet.
Marit Arnstad (Sp) [10:58:01 ] : Ved starten av dagens debatt
har jeg lyst til å bemerke at i dag er alle hovedtalspersoner fra
alle partier kvinner. Det tror jeg er første gang skjer i Stortingets
historie. For 30 år siden ville det ha vært veldig oppsiktsvekkende,
i dag tar vi det nesten som en selvfølge – men artig er det likevel.
Vi har kommet
to år ut i denne stortingsperioden. Det har vært to litt voldsomme
år, både når det gjelder politikeres og partiers egne forhold, og
når det gjelder folks hverdag og økonomi. Politikkens egne saker
handler i stor grad om tilliten til det politiske systemet. Det
er viktig, og det kommer vi tilbake til utover høsten, men det påvirker
i liten grad livet til folk flest utover i landet. Derfor er det
også veldig viktig at denne debatten handler om saker som berører
folks hverdag, og om hva vi som folkevalgte kan få gjort for å hjelpe
innbyggerne i en tid som er krevende for mange.
De to årene vi
har bak oss, har vært preget av krig i Europa, høy inflasjon, redusert
kjøpekraft, sterkt økende rentekostnader, energimarked i ubalanse
og alt som følger med hvert enkelt av disse punktene. Folk flest
har for lengst merket det på lommeboka, og den berømmelige livreima
er blitt ubehagelig stram i mange norske familier. Rentekostnadene
biter, og det samme gjør strømprisene, sjøl om de akkurat nå oppleves
som milde sammenlignet med forrige vinter.
Vi ser i land
etter land at partier som sitter med ansvar og regjeringsmakt i
slike tider, får hard medfart i valg og meningsmålinger. Det er
egentlig ikke så overraskende. I vanskelige tider er det krevende
å ha politisk ansvar. Hvordan historiens dom kommer til å falle
over regjeringen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, er det likevel
altfor tidlig å si noe om.
Jeg tror alle
som nå måtte avskrive denne regjeringskonstellasjonens muligheter
ved stortingsvalget i 2025, gjør opp regning uten vert, for hva
vet vi? Jo, vi vet at alternativet, nemlig høyresida på Stortinget,
er mer splittet enn man kan få inntrykk av, og opposisjonen kommer
til å streve kraftig med å framstå som et samlet regjeringsalternativ
i valgkampen om to år.
Vi har sett tendensene
her på Stortinget. Høyrepartiene ser ut til å ha helt ulik oppfatning
om økonomisk politikk. Fremskrittspartiet har foretatt en u-sving
fra å være et ansvarlig parti i økonomisk sammenheng til å bli et
parti som øser politiske løfter ut av en sekk der verken handlingsregel
eller moderat oljepengebruk har noen plass. Vi kommer til å se forskjellen
på de to partiene når de alternative budsjettene lages i høst –
de to partiene kommer til å leve nesten i hver sin verden. Dette
vet begge partier at ikke kommer til å gå dersom de skal samarbeide.
Enten må Fremskrittspartiet stramme inn, eller så må Høyre overse
alt de hittil har sagt om ansvarlig pengebruk. Begge kan ikke få
det som de vil.
Alternativet for
Fremskrittspartiet vil være å stå på utsida, men samtidig støtte
en regjering med en helt annen økonomisk kurs enn det de sjøl ønsker.
Hittil, i de to første årene av denne perioden, har man sluppet
unna disse spørsmålene, men det er denne typen spørsmål opposisjonen
må tåle mer og mer av fram mot valget i 2025.
For vårt vedkommende
mener jeg at Senterpartiet og Arbeiderpartiets regjeringsalternativ
har stått seg, sjøl om populariteten akkurat nå er svak. Vårt alternativ er
sterkt, og vi får ting gjennom i Stortinget fordi vi har en strategisk
posisjon og kan henvende oss både til venstre og til sentrum i det
politiske landskapet, slik vi bl.a. så det i forbindelse med lakseskatten.
Vår grunnleggende
fellesskapstenkning blir gjennomført metodisk, steg for steg. Jeg
mener det er åpenbart at landet i en krevende tid er bedre tjent
med en Arbeiderparti–Senterparti-regjering som snekrer statsbudsjett
i Stortinget sammen med SV, enn med en Høyre-ledet regjering. I
en tid da mange sliter med høyere kostnader, prøver vi å dempe konsekvensene
av høye priser og renter ved bl.a. å redusere prisen på barnehagene
med 1 000 kr per barn, ved å gi gratis SFO til første- og andreklassinger
og ved å sørge for en historisk høy økning i pensjon og trygd, økt
borteboerstipend, økt studiestøtte, økt bostøtte og en rekke andre
ting.
Vi har også etablert
en av de mest sjenerøse strømstøtteordningene i verden, ved at alle
med en pris over 70 øre får strømstøtte time for time. Samtidig
har vi redusert elavgiften og bevilget mer til strømstøtte for dem som
mottar bostøtte. I en krevende tid har vi stått vakt for Samholds-Norge
ved å bevilge 6 mrd. kr ekstra til sykehusene og satset nye millioner
på tannhelse. Vi bidrar til pensjon fra første krone man tjener,
vi bidrar til at permitterte og arbeidsledige får feriepenger, og
vi har økt pendlerfradraget betydelig. Alt dette er store behov som
sto igjen etter den forrige regjeringen. Alt dette kalles omfordeling,
og det har vært helt nødvendig, men det er ikke gitt at partiene
til høyre for oss ville ha kommet til å prioritere på samme måte,
for å si det slik.
For Senterpartiet
har det også vært viktig at vi i den samme krevende perioden har
klart å prioritere distriktspolitiske og landbrukspolitiske tiltak
på en måte som er avgjørende viktig for landet. Vi har fått vedtatt
to av de beste jordbruksoppgjørene i nyere tid. Det styrker matproduksjon,
beredskap og bosetting over hele landet. Vi har innført gratis ferje
fra plasser uten fastlandsforbindelse og halvert prisen for resten.
Vi har innført bygdevekstavtaler for de mest utsatte distriktskommunene,
og vi bevilger nær 400 mill. kr for å sikre bredbåndsutbygging i
hele landet. Fra neste vår blir maksprisen på distriktenes kollektivtilbud,
fly på kortbanenettet, halvert. Vi bygger ut desentralisert høyere
utdanning med nye studieplasser, samtidig som universitetene gis
mulighet til å tilby flere av sine utdanninger desentralisert.
Denne nye retningen
og farten i distriktspolitikken skal fortsette i tida framover.
Vi må se og utvikle hele dette vakre og langstrakte landet vårt.
Ingen enkelttiltak er tilstrekkelig for en god distriktspolitikk,
den må bestå av et sett av tiltak. Det må også føres en politikk
der kommunene får ressurser og handlefrihet til både å løse velferdsoppgaver
og å føre en aktiv næringspolitikk. For å bygge gode lokalsamfunn
må også de lokale samfunnene få bestemme mer, basert på lokale forhold
og behov, enn det de gjør i dag.
Omfordeling, det
å redusere sosiale og geografiske forskjeller, blir en hovedoppgave
i året som kommer. Vi kan ikke politisk fjerne alle konsekvenser
av den tida vi lever i, men vi kan føre en politikk som demper utfordringene
for folk flest og derigjennom skaper økt trygghet for økonomi, bolig
og arbeid. Regjeringens viktigste oppgave blir derfor fortsatt å
bidra til å stabilisere økonomien, få prisstigningen under kontroll,
flate ut renter og samtidig hindre at arbeidsledigheten øker. Det
er den balansegangen som må gås hele tida, og som vi for fullt kommer
tilbake til i statsbudsjettet på fredag.
Et annet viktig
tema for året som ligger foran oss, er å styrke militær og sivil
beredskap. Krigen i Europa minner oss på behovet for å gjennomgå
og styrke egen beredskap. Regjeringen har nedsatt to kommisjoner
etter at den tiltrådte: en forsvarskommisjon og en totalberedskapskommisjon.
De har begge levert sine innstillinger, og de peker på store utfordringer
i årene framover. Den debatten blir viktig i løpet av vinteren,
og håpet er å skape brede flertall i Stortinget, både når det gjelder
langtidsplanen for Forsvaret, og når det gjelder økt total samfunnsberedskap.
Et tiltak regjeringen
allerede har vedtatt, er å opprette beredskapslager for korn. Etter
den kalde krigens slutt har norsk matforsyning i altfor stor grad
støttet seg til internasjonal handel. Regjeringen ønsker å styrke matberedskapen
og ruste oss mot den usikkerheten som klimaendringer og krig i Europa
også skaper i det internasjonale matvaremarkedet.
I vårt naboland
Sverige ser vi akkurat nå en voldsbølge som er vanskelig å fatte.
Over tiår har det bygd seg opp en type gjengkriminalitet som bidrar
til drap, hærverk og rekruttering av svært unge mennesker til kriminelle
oppdrag. Antallet drap i Sverige var i 2022 på 63. I Norge og Danmark
var det henholdsvis fire på hver i samme periode. Det er en ond
spiral som det er vanskelig å komme ut av.
I Norge må vi
lære av det som skjer i Sverige for å unngå å komme i samme situasjon.
Det handler sjølsagt om politiressurser, det handler om narkotikapolitikken, og
det handler om hvilken integreringspolitikk vi fører. Regjeringen
har nylig lagt fram tiltak om flere og strenge straffereaksjoner
for ungdom. Det er et viktig og nødvendig skritt på vegen, men det
verken kan eller skal være det eneste tiltaket.
Halvvegs inn i
stortingsperioden må vi sørge for å opprettholde søkelyset på de
viktigste tingene. Vi må ikke ende i avmakt over den krigssituasjonen
vi opplever midt i Europa. I Norge har vi en tradisjon for samhold
når landet vårt står foran store utfordringer. Ukraina-pakken som
vi behandlet i vår, er et eksempel på det. Vi må sørge for et norsk
storting hvor debattene kan være skarpe, men der polarisering aldri
får utvikle seg slik at vi ikke lenger klarer å inngå store og brede
forlik partiene imellom. Når vi ser utviklingen internasjonalt, skal
vi verne om det faktum at vi er i stand til å samarbeide når det
virkelig gjelder.
Presidenten
[11:08:05 ]: Det blir replikkordskifte.
Trond Helleland (H) [11:08:18 ] : Representanten Arnstad brukte
de første 40 pst. av innlegget sitt på å være politisk kommentator.
Det er klart at når det bare sitter menn i boksen, skjønner jeg
at det var nødvendig med en kvinnestemme når det bare er kvinnelige
talsmenn.
Dette kommunevalget
må ha vært en skuffelse for Senterpartiet. Senterpartiet gikk kraftig
tilbake. Selv i de fylkene som hadde det vondt og vanskelig over
å ha blitt slått sammen, og som ble oppløst av regjeringen, var
det høyresiden som gikk kraftig fram. Arbeiderpartiets valg var
heller ikke så mye å skryte av. Min tidligere benkekamerat, Martin
Kolberg, har tatt til orde for å utvide regjeringen med SV. Til
NTB sa representanten Arnstad:
«Velgerne gikk til høyre ved dette
valget. Jeg har vanskelig for å se at et regjeringssamarbeid som trekkes
mot venstre, skulle bringe disse velgerne tilbake.»
Men så lenge SV
er fast budsjettpartner, vil ikke regjeringen automatisk dras mot
venstre?
Marit Arnstad (Sp) [11:09:22 ] : Jeg brukte litt tid i innlegget
mitt på forholdet på høyresida, for jeg synes egentlig partiene
på høyresida har sluppet veldig billig unna så langt når det gjelder
spørsmålet om hva de er enig og uenig i. Økonomisk politikk er tross
alt fundamental, og virkelighetsoppfatningen er totalt forskjellig mellom
de to store partiene på høyresida.
Det er riktig
at Senterpartiet ikke er fornøyd med det valget vi gjorde nå. Vi
har tenkt å løfte oss igjen i forhold til dette valget fram mot
stortingsvalget 2025. Vi mener at det er viktig, og vi mener at
mange av de sakene vi står for, behøves i norsk politikk, og at
vi behøver gjennomslag for dem. Jeg er litt realpolitiker, og jeg
møtte vel kanskje Martin Kolbergs uttalelser litt ut fra realpolitikken.
Man må se på hva partiene er enige og uenige om. Senterpartiet og
Arbeiderpartiet ligger nærmest hverandre. Det er naturlig for oss
å samarbeide i regjering. Det er lenger fra oss til resten av venstresida,
men vi har også et godt samarbeid med SV i den økonomiske politikken.
Trond Helleland (H) [11:10:31 ] : I Arnstads hjemfylke og i
trønderhovedstaden, Trondheim, har Senterpartiet nå valgt å gå til
høyre, og det er vi jo glade for der oppe, for da får vi muligheten
til å være med og utforme virkeligheten for trønderne framover.
Jeg har lest trontalen
med stor interesse. Det er jo ikke alltid så veldig mye å hente
der, men det er litt kronologi, og det står i trontalen at for
«å bygge sterkere lokalsamfunn skal
lokalsamfunnene få bestemme mer selv og folk få mer makt over egen
hverdag».
Det høres jo veldig
bra ut, men vanligvis har Senterpartiet snakket om det kommunale
selvstyret. Det har Høyre også vært veldig opptatt av. Nå har kommunalminister
Sigbjørn Gjelsvik tvangsbestemt at det skal avholdes folkeavstemning
på bakgrunn av en Facebook-gruppe i Søgne – mot lokaldemokratiet
i Kristiansand. Er det derfor det kommunale selvstyret er tatt ut,
og at det nå står at lokalsamfunnene skal få bestemme?
Marit Arnstad (Sp) [11:11:35 ] : Jeg synes bestandig det er
litt vittig når representanter trekker fram ulike lokale samarbeid,
slik representanten trakk fram Trondheim her. – Høyre klamrer seg
til Arbeiderpartiet i Steinkjer; Høyre sørger for samarbeid med
Arbeiderpartiet i Ringsaker. Det finnes utallige eksempler på samarbeid
i ulike retninger uten at jeg i det hele tatt skal bruke det som
retningsgivende for noe samarbeid i Stortinget på noe vis.
Det er et viktig
signal i trontaledebatten at lokalsamfunn bør få stor frihet til
utforming av ulike tilbud. Det tror jeg er viktig. Jeg tror det
også er viktig fordi forholdene er så ulike i de ulike kommunene,
i de ulike lokalsamfunnene, at man er nødt til å få lov til å utforme tilbud
ut fra lokale behov. Det er ikke slik at én størrelse og én fasong
passer alle kommuner. Man må få frihet til å utforme tilbud.
Når det gjelder
Kristiansand, er det å si at det er synd at en velger å tre beslutninger
ned over hodet på folk uten å la dem høres. Det bør være en folkeavstemning. Nå
får de en folkeavstemning. Hva som blir utfallet av den, vet ikke
jeg, men det er viktig at de faktisk får lov til å si meningen sin
i en folkeavstemning.
Sylvi Listhaug (FrP) [11:13:00 ] : I 2021 sa Marit Arnstad
at det var uaktuelt å sitte i en regjering som økte bensinprisen
til over 20 kr. Vi har hatt priser på 30 kr – i dag da jeg kjørte
på jobb, var prisen over 25 kr. Det rammer selvfølgelig vanlige
folk, og det rammer bedriftene. Vi ser at anleggsbransjen nå har
mange bedrifter som sliter.
Senterpartiet
har ikke forlatt regjeringen. De har heller ikke støttet Fremskrittspartiets
mange forslag om å redusere drivstoffavgiftene. Nei, tvert imot
ser vi i dag i Aftenposten at i det budsjettet som nå kommer, foreslår man,
på toppen av ekstreme priser, å øke avgiftene ytterligere. I tillegg
vet vi at mange viktige veiprosjekter blir droppet, og man vil gjøre
motorveiene smalere. Hvordan kan Senterpartiet mene at det er god
distriktspolitikk og å utvikle hele landet å kutte i nødvendig infrastrukturbygging
og øke avgiftene for bilistene?
Marit Arnstad (Sp) [11:14:07 ] : Jeg er overrasket over at
Fremskrittspartiets leder velger å gjengi spinn fra Facebook i en
replikkveksling i Stortinget, for jeg har aldri sagt at vi ikke
skal ha bensinpriser over 20 kr. Jeg har sagt at bensinavgiftene
ikke måtte øke på en slik måte at vi på det tidspunktet da bensinprisen
var 16 kr, fikk over 20 kr – altså over 4 kr i avgiftsøkning. Det
var det som var innholdet i mitt utsagn. Det tror jeg egentlig Listhaug
vet, men allikevel velger hun å gjengi dette spinnet fra Facebook.
Det er synd, det er sørgelig, for jeg er opptatt av at avgiftene
ikke må øke så mye. Bensinprisen vil svinge på grunn av oljeprisen
rundt omkring i verden. Det vet Listhaug, for hun har vært oljeminister.
Når det gjelder
det som foreslås i budsjettet, vil de totale kostnadene for bilistene
reduseres sjøl om drivstoffavgiftene økes med noen øre, fordi vi
reduserer andre bilavgifter.
Sylvi Listhaug (FrP) [11:15:10 ] : De som blir rammet mest,
er de som har behov for å bruke bilen mest, som bor i distriktene,
og selvfølgelig de som ikke har råd til å kjøpe seg elbiler eller
nyere biler.
Jeg registrerer
at man kaller det spinn fra Facebook. Jeg tror at alle som må kjøre
innom en pumpe, mener at dette ikke er spinn. De ser priser som
vi aldri har sett før i Norge. De merker det på lommeboka hver eneste
dag, i tillegg til matpriser og strømpriser – strømprisene er nå lavere,
men de har vært ekstreme. De merker en rente som gjør at økonomien
blir dårligere og dårligere. På Senterpartiets vakt blir det flere
fattige i Norge, og forskjellene øker kraftig. Så prøver man å kompensere
ved å dele ut litt penger til noen grupper, men det vi ser, er at mange
ikke får noen kompensasjon. Spesielt de som bor alene, de som har
like mange utgifter og må greie dem på én inntekt, sliter nå kraftig.
Hvordan kan Senterpartiet være fornøyd med innsatsen i regjering
når vi ser at fattigdommen og forskjellene øker?
Marit Arnstad (Sp) [11:16:15 ] : Jeg vet hva jeg sjøl har sagt,
og Listhaug gjentar nå et spinn som er funnet opp på Facebook. Det
synes jeg er veldig synd og litt skuffende av en partileder.
Drivstoffavgiftene
kommer til å bli økt med noen øre i dette budsjettet, men samtidig
kommer andre bilavgifter til å bli redusert, slik at for de aller
fleste bilistene betyr det en lettelse. I tillegg har denne regjeringen gjort
ting på avgiftslettelser som den forrige regjeringen aldri gjorde.
Vi har redusert elavgiften for folk. Vi har fjernet mineraloljeavgiften,
som har stor betydning, ikke minst for anleggsbransjen og andre
bedrifter. Vi har ikke saldert skattelette med avgiftsøkninger,
som Fremskrittspartiet gjorde da de satt i regjering.
Så er jeg helt
enig i at levekårene til folk er veldig viktig, og det skal vi fokusere
på. Det tror jeg er noe vi kommer til å se når budsjettet blir framlagt
på fredag.
Birgit Oline Kjerstad (SV) [11:17:20 ] : Eg er veldig glad
for at representanten Arnstad i sitt innlegg nemnde både mattryggleik
og korleis folk har det rundt om i landet. SV er også oppteke av
at mattryggleik er eit viktig politisk ansvar, for det er ikkje
sikkert vi kan kjøpe den maten vi treng til befolkninga i framtida,
når vi vil. Difor har SV stått knallhardt på i forhandlingane for
å få eit gjennomslag både for styrkt tollvern, for tidfesta opptrappingsplan
for inntektene og for at det skal leggjast fram ein plan for auka
sjølvforsyning i samband med budsjettet i haust.
Mange slit med
høg gjeld eller kanskje nedslitne driftsapparat. Samtidig ser vi
at daglegvarekjedene tek inn endå meir importerte produkt. SV ventar
no at det kjem ein plan for auka sjølvforsyning i haust, slik som det
er avtalt. Det eg lurer på, er om regjeringa meiner at det er gjort
nok for å sikre heimemarknaden for norsk mat. Når kan vi vente det
nye talgrunnlaget for utrekning av inntektene til bøndene, og meiner
Senterpartiet at framdrifta på det med lausdriftskrav og verkemiddel er
god nok?
Marit Arnstad (Sp) [11:18:35 ] : Jeg er glad for at Senterpartiet
og SV kan være enige om at matsikkerhet og matproduksjon er veldig
viktig. Det er faktisk en av Norges store næringer. Hvis en også
tar med næringsmiddelindustrien, er det en av de største fastlandsindustriene
vi har i Norge. Det er veldig mange arbeidsplasser, og det er også
veldig viktig for bosetting, for å holde jord i hevd og for å sørge
for mat til oss alle.
Vi kommer til
å jobbe videre med en rekke av de problemstillingene representanten
var opptatt av, både det som angår tallgrunnlag, det som angår opptrappingsplan,
og det som angår hvordan en skal innfri løsdriftskravet uten at
det på en måte knekker kanskje særlig dem som er mindre, og uten
at det fører til for stor restrukturering i landbruket. Alle de
problemstillingene er viktige problemstillinger som regjeringen
jobber videre med, og som vil aktualiseres i løpet av de neste par årene.
André N. Skjelstad (V) [11:19:40 ] : Marit Arnstad sier selv
at hun er en realpolitiker, og det er hun i høyeste grad – også
en dyktig en. Et av Senterpartiets store mantraer er jo at hele
landet skal tas i bruk, at det skal vi få til. En av de viktige
bitene der, er statlige kompetansearbeidsplasser, som er et viktig
virkemiddel som sådan, og å styrke regionene også på utsiden av
Oslo-området. Det som har vært politikken så langt, er da å flytte mellom
de andre store byene og eventuelt ut, men ikke fra Oslo-området.
Det synes jeg er et paradoks. Noe av det kan være fornuftig – altså
å balansere mellom regionene.
Jan Bøhler, tidligere
stortingsrepresentant og nåværende senterpartimedlem, hadde jo sitt
store mantra om at det ikke skulle flyttes noen statlige arbeidsplasser fra
Oslo-regionen. Er det sånn at Jan Bøhler nå har fått det votumet
i Senterpartiet at dette er et klart gjennomslag? Er det nå Senterpartiets
politikk? Kan det virkelig være sånn at det ikke skal flyttes statlige
arbeidsplasser ut fra Oslo-området?
Marit Arnstad (Sp) [11:20:43 ] : Det er fortsatt Senterpartiets
politikk at det bør flyttes statlige arbeidsplasser ut av Oslo-området.
Så kan jeg godt erkjenne at det ikke er et veldig enkelt arbeid.
Det er tidkrevende, og man er nødt til å ta steg for steg. Det er
heller ikke bestandig en får flyttet så mange som en ønsker, men
vi har et eksempel jeg synes er viktig, nemlig at vi nå flytter
en del av forvaltningen knyttet til den norske delen av oljefondet,
altså folketrygdfondet, til Tromsø og oppretter en ny virksomhet
der. Det synes jeg er viktige steg å ta, og de stegene må det tas
mange, mange flere av. Jeg anerkjenner representanten Skjelstads
sterke engasjement når det gjelder utflytting av statlige arbeidsplasser,
men han har nok også noen i sitt parti som kanskje tenker litt mer
i retning av Oslo, slik han peker på at Jan Bøhler tenkte.
Presidenten
[11:21:35 ]: Replikkordskiftet er avsluttet.
Sylvi Listhaug (FrP) [11:21:55 ] : Fattigdommen i Norge øker,
drivstoffprisene har igjen passert 25 kr literen, og som om ikke
det er nok, kunne vi se at drivstoffavgiftene skal økes igjen neste
år. I september kom det tall fra Eurostat som viste at i hele Europa
har matprisene i 2023 økt mest i Norge, tre ganger mer enn gjennomsnittet
i EU-landene. Strømprisene er tidvis høye i Sør-Norge, og renten
gjør kraftige innhogg i økonomien til folk. Folk som tidligere greide
seg helt fint, gjør ikke det lenger, og ennå har ikke alle renteøkningene slått
inn over husholdningene.
I SIFO-rapporten
som kom i forrige uke, kunne vi lese at Norge kan få en fattigdom
som vi ikke har opplevd i etterkrigstiden. 151 000 norske husholdninger
karakteriseres som ille ute økonomisk, og denne gruppen er blitt
tre ganger så stor som den var før covid-19-pandemien. Dette skjer
samtidig med at staten aldri før har tjent mer penger. I fjor ga
petroleumsinntektene 1 285 mrd. kr i inntekter til statskassen.
Første halvår i år er overskuddet på budsjettbalansen 458 mrd. kr.
Regjeringen og SV velger å dele ut litt mer penger til noen av dem
som sliter, men mange som er ille ute økonomisk, får ingen hjelp
av regjeringen og SV. Særlig går den høye prisveksten ut over unge
i etableringsfasen og mange som er enslige, som i Oslo utgjør nesten
halvparten av husholdningene.
Fremskrittspartiet
har gjentatte ganger foreslått å la folk få beholde mer av sine
egne penger gjennom å redusere drivstoffavgiftene, halvere matmomsen
og innføre et tak på hvor mye vår egen befolkning og næringsliv skal
betale for strømmen. Dette vil også dempe inflasjonen. Det er inflasjonen
som er årsak til renteøkningene. Men regjeringen er imot dette.
Det hevdes at det er stram økonomi, men pengene til klimasubsidier
sitter løst. Det er ikke mangel på penger i Norge, men det er mangel
på prioritering.
Så hva kunne vi
fått for disse 15 mrd. kr som Arbeiderpartiet og Senterpartiet i
forrige uke lovte bort i klimasubsidier, der staten påtar seg rollen
med å peke ut vinnere og tapere? Hva kunne de blitt brukt til? Man kunne
redusert avgiftene på mat og drivstoff. Man kunne økt minstepensjonen,
som i dag er under EUs fattigdomsgrense. Man kunne fullfinansiert
byggingen av 45 000 sykehjemsplasser, i en sektor som desperat trenger
mer midler, og der ca. 3 000 eldre, syke og pleietrengende står
i kø for å få en plass. Det viste TV 2 til.
Fremskrittspartiet
mener at regjeringens nye statskapitalisme gjør at bedrifter som
er flinkest til å drive lobbyvirksomhet mot politikere og embetsverk,
premieres. Lønnsomme bedrifter tappes for stadig mer kapital, mens
klimasubsidier deles ut rundhåndet. Istedenfor å belønne noen få
og innføre stadig nye krav og reguleringer og økte skatter og avgifter
for næringslivet vårt vil Fremskrittspartiet heller sørge for forutsigbarhet og
skikkelige rammevilkår for dem som skaper verdier.
Sverige har lenge
vært skrekkeksempelet på hvor ille det kan gå når media og politikere
er mer opptatt av å skyve store samfunnsproblemer under teppet enn
faktisk å gjøre noe med det. Da jeg besøkte det belastede Rinkeby
utenfor Stockholm i 2017 for å lære hva Sverige hadde gjort feil,
skapte det en mediestorm uten like. Besøket ble forsøkt latterliggjort
av flere norske politikere, flere av dem sitter i salen i dag, men
nå er det påfallende stille om det som skjer i nabolandet vårt.
Bomber, granater og drap på uskyldige er nærmest blitt dagligdags. Sveriges
statsminister, Ulf Kristersson, erkjenner at en ansvarsløs innvandringspolitikk
og en mislykket integreringspolitikk er det som har skapt problemene
i Sverige. I Norge har vi hatt bedre kontroll, takket være at Fremskrittspartiet
gradvis har presset flertallet til å føre en strengere innvandringspolitikk
enn man ellers ville gjort. Forskjellen på Norge og Sverige er kort
og godt Fremskrittspartiet.
Nå ser vi også
i Norge en utvikling der det går i gal retning. Norsk politi har
allerede bekreftet at Foxtrot-nettverket, som i altfor lang tid
har fått herje i Sverige, også har virksomhet i Norge. Ungdomskriminaliteten øker
kraftig, og utfordringen med kriminelle gjenger har også en bekymringsfull
utvikling i Norge. Samtidig med dette fører regjeringen en politikk
som gjør at alle politidistrikt, bortsett fra Finnmark, kutter politistillinger. Justisministeren
var nylig ute og lovte Oslo-politiet skarve 15 mill. kr for å hindre
at den svenske voldsbølgen sprer seg til Norge. Det gjør hun etter
først å ha fjernet 60 mill. kr som Fremskrittspartiet fikk øremerket
til å bekjempe ungdoms- og gjengkriminalitet i det siste budsjettet
der vi hadde en hånd på rattet. Som følge av dette er bl.a. gjengprosjektet
på Romerike lagt ned, og de ser der allerede økte utfordringer i
disse miljøene.
Jeg tror mange
derfor, med dette bakteppet, ble overrasket over at regjeringen
i trontalen i går, der hovedlinjene for regjeringens politikk det
neste året pekes ut, ikke viet et eneste ord til den skremmende
utviklingen i vårt naboland, som også påvirker utfordringene vi står
i. De viet ikke et eneste ord til at vi i Norge også ser en svært
uheldig utvikling innen ungdoms- og gjengkriminalitet.
Fremskrittspartiet
er tydelig. Nå må det sterkere lut til i bekjempelsen av dette.
Vi vil selvsagt støtte regjeringens forslag om innskjerpelse i ungdomsstraffen,
men forslaget er dessverre bare et lite skritt i riktig retning. Derfor
foreslår vi bl.a. å redusere den kriminelle lavalderen fra 15 til
14 år, innføre lukkede institusjoner for gjengangere under 18 år
som dømmes for de mest alvorlige lovbruddene, doble straffenivået
for gjengkriminelle og doble straffenivået i utsatte områder med
mye kriminalitet. Nå er tiden for eksperimentering og kollokviegruppe
over. Nå må Norge gjøre som Fremskrittspartiet har ment lenge, lære
av de feilene som Sverige har gjort, og innføre umiddelbare tiltak
for å unngå at voldssituasjonen sprer seg med full kraft over grensen
og inn til Norge.
Nok en gang var
eldreomsorg et hovedtema i valgkampen. Enda en gang er vi blitt
presentert for mange hjerteskjærende historier om svært pleietrengende
eldre som ikke får den omsorgen de har krav på. Igjen har det blitt
avdekket grov svikt i tjenestene som gis til eldre som har fått
vedtak om sykehjemsplass, men som må vente i månedsvis på å få det.
Det er rett og slett uverdig i et rikt velferdssamfunn. For 20 år
siden viste vi i denne salen handlekraft. Politikere fra alle partier
gikk sammen om å lage et barnehageforlik, der vi sørget for at norske
barn fikk plass i barnehage. Nå er det på tide at flere partier
enn Fremskrittspartiet innser at vi ikke kan løse krisen i eldreomsorgen
uten å ha en statlig finansiert omsorg, uten at vi her tar ansvaret
og sørger for at vi har nok penger og slipper til alle gode krefter
for å løse vår største og viktigste utfordring framover. Hvis ikke kommer
dette til å gå fra galt til krise om få år, fordi utbyggingen går
for sent.
Vi blir flere
eldre. De fleste greier seg meget godt, men de som trenger hjelp,
må faktisk få det. Vi står ved et veiskille i eldreomsorgen. Regjeringen
har foreslått å bygge 1 500 flere plasser. Det er ikke i nærheten
av nok dersom vi skal nå det som Statistisk sentralbyrå mener er
behovet innen 2030, som er 13 000 nye heldøgnsplasser. Hvis vi ikke
tar grep, går vi rett inn i en krise som kommer til å komme ikke
langt fram i tid. Terskelen for å få sykehjemsplass er blitt for
høy. Det er på tide at vi holder vår del av samfunnskontrakten.
De som har jobbet og betalt skatt gjennom et langt liv, skal få
den hjelpen de trenger, den dagen de trenger den. De som har bygd
dette landet, fortjener å bli møtt med respekt og med pleie og omsorg
som de har betalt skatt for å få. Fremskrittspartiet kommer aldri
til å gi seg før vi har statlig finansiert omsorg i Norge, der det
er den pleietrengendes behov som styrer hjelpetilbudet, ikke kommunens
økonomi.
På vegne av Fremskrittspartiet
har jeg gleden av å fremme våre forslag.
Svein Harberg hadde
her overtatt presidentplassen.
Presidenten
[11:31:59 ]: Representanten Sylvi Listhaug har tatt opp de
forslagene hun refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Lene Vågslid (A) [11:32:18 ] : Me lèt oss alle skremme av det
me ser i Sverige no. Den ungdomsvalden og den gjengkriminaliteten
skal me aldri få i Noreg. Arbeidarpartiet i regjering er svært oppteke
av å både førebyggje og avdekkje alvorleg kriminalitet. Eg meiner
det òg er viktig å sjå til kva Framstegspartiet sjølv gjorde då dei
hadde ei rekkje justisministrar.
I førre periode
fremja Arbeidarpartiet og Senterpartiet fleire forslag, bl.a. om
å etablere exitprogram, program som gjer at me kan arbeide kontinuerleg
med å få gjengkriminelle ut av nettverka. Kva var grunnen til at Framstegspartiet
stemte imot dette, og kva var årsaka til motstanden?
Sylvi Listhaug (FrP) [11:33:05 ] : Vi har absolutt ingen grunn
til å skamme oss over den politikken som vi førte i regjering. Tvert
imot bidro vi til å bygge opp norsk politi. Vi fikk tilført en masse
ressurser og årsverk rundt omkring i det ganske land, både i distriktene
og i særorganene i politiet. Dessverre ser vi at den regjeringen
som nå sitter på vakt, bidrar til det motsatte, bidrar til at det
blir færre politistillinger i en tid da vi trenger det mer. Utviklingen
i Sverige har gått fra vondt til langt verre. Det som bekymrer meg
enda mer, er at vi i Norge ser at utviklingen blant ungdom når det
gjelder gjengkriminalitet, også går i feil retning, med en kraftig
økning.
Hva er svaret
fra denne regjeringen? Ingenting. Ikke ett ord ble nevnt om dette
i trontalen, og det er jo fristende å spørre tilbake: Hvorfor i
all verden var ikke dette et prioritert område for regjeringen i
trontalen?
Presidenten
[11:34:05 ]: Dette er ikke spørretime, men replikkordskifte,
så her kan hvem som helst svare på hva som helst.
Lene Vågslid (A) [11:34:10 ] : Takk for det, president!
Eg høyrer at representanten
ikkje vil svare på spørsmålet mitt, og det skjøner eg, for det er
jo vanskeleg å skjøne kvifor Framstegspartiet stemte imot eit tjuetals forslag
fremja av Arbeidarpartiet og Senterpartiet i førre periode. Representanten
reiste til Rinkeby for å åtvare. I går sa ho til Nettavisen at me
må vakne, men realiteten er at Framstegspartiet sov i heile førre
periode. Det er berre å gå tilbake og sjekke. Vi hadde ei rekkje
forslag når det gjaldt både sosial kontroll, æresvald, gjengkriminalitet
og ungdomskriminalitet, som Framstegspartiet konsekvent stemte ned
i denne salen. Me må jo sjå på kva Framstegspartiet gjer når dei
har makt, og ikkje kva dei seier når dei er i opposisjon.
Betyr det at dei
forslaga som regjeringa no fremjar om ein forbetra og skjerpa ungdomsstraff,
kjem til å få Framstegspartiet sine stemmer?
Sylvi Listhaug (FrP) [11:35:00 ] : Ja, det har vi jo allerede
vært helt tydelige på, men problemet er at det er langt fra nok.
Når vi ser den kraftige økningen, på 50 pst., i ungdomskriminaliteten
i Oslo bare i år, holder det overhodet ikke. Derfor må det kraftigere
lut til. Fremskrittspartiet tok initiativ til å få på plass Magnormoen,
som er en politistasjon som vel snart er klar, på grensen mellom
Norge og Sverige. Hvorfor gjorde vi det? Det var fordi vi var bekymret
for smitteeffekten fra Sverige og inn til Norge, og vi så at disse
gjengene potensielt også kunne få virksomhet i Norge. Nå har det skjedd.
Vi har også fremmet en rekke forslag, bl.a. om dobbelt straff etter
dansk modell for gjengkriminelle, dobbelt straff i utsatte områder.
I dag fremmer vi også en rekke forslag. Det er bare for Arbeiderpartiet
å stemme for, så skal vi nok få orden på dette. Dessverre ser det
ut til at Arbeiderpartiet heller ikke nå tar alvoret tilstrekkelig
inn over seg.
Per Martin Sandtrøen (Sp) [11:36:15 ] : En av de største endringene
som representanten Listhaug foreslo da hun selv var statsråd, var
å avvikle de norske konsesjonslovene, altså avvikle det ene lovverket
vi har som skal sikre norsk eierskap til norsk jord og norsk skog.
Nå er det jo mye som har skjedd i verden på de snaut ti årene som
har gått siden representanten foreslo det. Ser representanten nå
verdien av at vi har et regelverk som sikrer at ikke folk fra hvor
som helst i verden har mulighet til å kjøpe så mye norsk jord og
så mye norsk skog som de selv ønsker?
Sylvi Listhaug (FrP) [11:36:58 ] : Nå har vi jo en sikkerhetslov
i dette landet som selvfølgelig skal passe på at ikke aktører som
kan være til skade for Norge, skal kunne kjøpe seg opp på ulike
områder. Konsesjonslovene handler om at staten skal sitte og bestemme
over eiendommen til folk. De skal bestemme hvem som skal kjøpe disse
eiendommene, de skal bestemme hvilken pris de kan selge dem for.
I vår verden er dette et stort inngrep i den private eiendomsretten.
At Senterpartiet forsvarer det, får stå for deres regning, men vi
mener det er feil at det er politikere og byråkrater som skal bestemme
hvis noen ønsker å selge gården sin i Norge, og at de da sitter
igjen med langt mindre penger enn det gården er verdt.
I disse dager
er det mange som kunne tenke seg en gård. Vi ser at en del er ute
på markedet. Potensielt kunne det nok vært flere hvis folk hadde
fått det gårdene var verdt, istedenfor det som staten og politikere
og byråkrater mener de skal få.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:38:14 ] : Eg beit meg merke
i at representanten Listhaug sa at det var eldreomsorg, ikkje Sverige,
som var vår tids største utfordring. La oss da halde oss til eldreomsorga.
Framstegspartiet har brukt valkampen til å snakke om at ein treng
å prioritere det, og det er vi i SV heilt einig i. Det vi likevel
ikkje klarer å begripe, er korleis ein skal prioritere dette når
Framstegspartiet legg opp til store kutt. Det gjeld formuesskatt
og eigedomsskatt, og det er astronomiske kutt i kommuneøkonomien
– det er kanskje ingen parti i denne salen som har så store kutt
i kommuneøkonomien som det Framstegspartiet legg opp til, for ikkje
å nemne dei forskjellsdrivande effektane det gir.
Korleis i all
verda skal ein kunne klare å prioritere eldreomsorg når ein kuttar
i kommuneøkonomien? Det er jo kommunane som skal levere heimebaserte
tenester, eldreomsorg på sjukeheimen osv. Korleis heng dette saman
i Framstegsparti-verda?
Sylvi Listhaug (FrP) [11:39:16 ] : Da Fremskrittspartiet hadde
en hånd på rattet, fikk kommunene langt bedre økonomi enn man hadde
hatt før det.
Vi mener at det
er mange ting vi bruker penger på i Norge, som vi skal kutte ut
eller redusere kraftig. Jeg har i dag snakket en del om disse symbolske
klimatiltakene, der det strøs milliarder av kroner ut til private
bedrifter, og det er nesten litt rørende å se at SV er med på dette.
SV er ellers veldig opptatt av at private investorer ikke skal få
massevis av penger i lomma, men her er det tydeligvis helt greit,
også når vi ser at de tar store utbytter på toppen av det uten å
ha produsert noen ting.
Bistand er et
annet område der det økes for hvert eneste år som går. Vi mener
at vi skal redusere bistandsbudsjettet, og vi skal bruke det til
å hjelpe flyktninger i nærområdene med de grunnleggende tingene
som er viktige. Vi vil legge ned fylkeskommunene i stedet for å splitte
dem opp. Vi vil redusere byråkratiet i offentlig sektor, som vi
ser eser ut. Å tømme mer og mer penger ut fra private bedrifter
for å finansiere en stadig større offentlig sektor er feil vei å
gå.
Mímir Kristjánsson (R) [11:40:40 ] : Representanten Listhaug
har helt rett i at det ikke er mulig å leve av en minstepensjon
i Norge. Derfor er vi enige om i Rødt, Fremskrittspartiet og SV
– en såkalt hestesko, som noen foraktfullt kaller det – at man må
øke minstepensjonen i Norge, slik at den kommer opp til fattigdomsgrensen. Det
er imidlertid ikke bare pensjoner som er under fattigdomsgrensen
i Norge. De laveste uføretrygdene er under fattigdomsgrensen, arbeidsavklaringspengene
er under fattigdomsgrensen. Disse ytelsene vil ikke Fremskrittspartiet
øke, de vil Fremskrittspartiet kutte. Fremskrittspartiet går inn
for å kutte i barnetillegget til uføre, går inn for å kutte i arbeidsavklaringspengene
og går inn for å gjeninnføre karensåret. Hvor er logikken til representanten
Listhaug når det er slik at den summen som et gammelt menneske ikke
kan leve av, skal det være greit at et sykt og et skadd menneske
må leve av, hvis man er så uheldig at man blir syk, f.eks. får alvorlig kreft
eller på andre måter blir skadet før man når pensjonsalder? Hvordan
ser representanten Listhaug for seg at uføre og syke mennesker skal
overleve hvis de må leve med Fremskrittspartiets kutt i trygdene
sine?
Sylvi Listhaug (FrP) [11:41:45 ] : Nå er det slik at vi ikke
kutter i uføretrygden. Vi ønsker selvfølgelig å følge den utviklingen
som resten har på det området. Vi mener at det som er viktig, er
å gjøre grep som hjelper alle de andre som ikke lever av uføretrygd
eller andre offentlige ordninger, som også sliter, som går på jobb hver
dag – enten det er familier eller enslige som får større og større
utfordringer. Det er derfor Fremskrittspartiet har tatt til orde
for å redusere avgifter, halvere matmoms, ta bort drivstoffavgiften,
sørge for at ingen betaler mer enn 50 øre for strømmen, se på hvordan man
kan sitte igjen med mer penger, f.eks. på skatten, og sørge for
at vanlige folk får beholde mer av egne penger og greier seg selv.
Det mener vi er en bedre tilnærming enn at man hele tiden skal dele
ut penger til enkelte grupper, for vi ser at det kommer vi aldri
til å greie å treffe med.
Til slutt: Det
er alltid interessant å høre på Rødt, som vil legge ned norsk olje-
og gassnæring og for så vidt fjerne de fleste inntektene, med tanke
på hvordan dette skal finansieres. Troverdigheten deres har jeg
absolutt meninger om.
Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [11:43:01 ] : Representanten Listhaug
er tydelig på at hun mener at svaret på hvordan man skal forhindre
såkalt svenske tilstander i Norge, ligger i Danmark og deres bande-
og rockerpakke. På 14 år har Danmark innført fire bandepakker med
hardere straffer som et sentralt element. Akkurat nå går debatten
i Danmark. Danske forskere, som har hatt 14 år på å forske på disse
pakkene og følgene av dem, sier at disse tiltakene er feilslått
da veldokumentert forskning på området gang på gang tilbakeviser
at de strenge straffene hindrer gjengkriminalitet, og at de i verste
fall kan føre til ytterligere radikalisering av folk.
Tror ikke representanten
Listhaug og Fremskrittspartiet på forskningen fra Danmark, eller
velger man bare ikke å forholde seg til den? Er representanten bekymret
for at det vil skape en falsk trygghet for norske borgere med strengere
straffer, når man burde fokusere på tiltak som faktisk kan forhindre
smitte fra Sverige til Norge?
Sylvi Listhaug (FrP) [11:43:56 ] : Man må ha to tanker i hodet
på en gang. Selvsagt må man jobbe med forebygging. Da må vi ha folk
som kan være der ute og prøve å få dem som er på vei inn i en kriminell
løpebane, ut av den. Det er selvsagt en viktig oppgave vi som samfunn
har. Men så er det noen som ikke lar seg rikke, uansett hvor mange
sosialarbeidere, miljøarbeidere og politifolk vi bruker til å drive
forebygging. Da er spørsmålet til syvende og sist: Skal vi beskytte
samfunnet, eller skal vi la disse personene få ture fram, holde
på og gjøre byrom og samfunn utrygge for oss alle? Til det siste
er Fremskrittspartiet veldig tydelig på at det er uaktuelt. Derfor
må vi ha et straffenivå som gjør at det får konsekvenser, og som
kan være mer avskrekkende for dem som er på vei inn i disse miljøene.
Så vet vi at gjengkriminaliteten i Danmark har fått store forgreininger
fra Sverige, avstanden dit er kortere, men vi er bekymret for at
også Norge kan oppleve dette i årene som kommer.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:45:15 ] : Representanten snakket
i sitt innlegg om viktigheten av et forlik rundt eldreomsorgen.
Samtidig stiller hun et krav om at det skal være statlig finansiert
omsorg for at en skal få til et forlik. Da lurer jeg for det første
på: Hva tenker representanten om det å på forhånd definere hva forliket skal
være, før en setter seg ned rundt et bord og forhandler – om å ha
skylapper på før en går inn i forhandlingene?
Det andre er om
representanten og Fremskrittspartiet er villig til å støtte et forslag
som Kristelig Folkeparti har i dag, om et initiativ overfor regjeringen
om å komme med en sak til Stortinget med en invitasjon til et forlik
i eldreomsorgen. For der er vi enig, men da må vi alle gi og ta
for å få til et forlik som står seg over stortingsperioder.
Sylvi Listhaug (FrP) [11:46:07 ] : Det forslaget får vi kikke
på. Det som er helt klart, er at vi mener at hvis vi ikke får til
en statlig finansiert omsorgsordning, kommer vi til å ha de samme
utfordringene som vi står med i dag. Så er det selvsagt slik at
vi kan forhandle, men for vår del er dette det aller viktigste punktet,
fordi vi har sett i mange tiår at man har forsøkt med den modellen vi
har. I nesten hver eneste valgkamp kommer eldreomsorg opp som et
stort tema fordi det er så store mangler. Problemet nå er at tiden
begynner å renne fra oss før de virkelig store kullene kommer med
behov for omsorgstjenester. Derfor har vi ingen tid å miste. Vi
er bekymret fordi det ser ut til at viljen til å bruke penger på
enkelte områder, f.eks. på symbolske klimatiltak, er voldsom. Der
renner det mange titalls milliarder kroner ut, men hvis det er snakk
om å finne milliarder til eldreomsorg, ser vi at det sitter langt
inne. Vi skal se på det forslaget Kristelig Folkeparti har, men
vi ønsker å få til en løsning som sikrer dette.
Presidenten
[11:47:13 ]: Replikkordskiftet er omme.
Kirsti Bergstø (SV) [11:47:30 ] : Det er tøffe tider. Vi ser
at prisene har økt på det meste. Regninger og renter sliter i folk,
og dyrtiden tynger, samtidig som klima- og naturkrisen truer mer.
Da er det en trygghet i at flertallet i denne salen er valgt inn
for og forplikter seg til nettopp å styrke samholdet og styrke fellesskapet.
Det trengs nå.
Vi ser i en urolig
tid at mange land har tilbakegang når det gjelder demokrati. Vi
i Norge har et godt grunnlag for å lykkes. Det betyr ikke at vi
ikke har store utfordringer også her. Jeg er urolig for alle dem
som satt hjemme på valgdagen og dagene før. Vi ser at en del steder
er det nettopp de som ikke stemte, som avgjorde valget. Her i Oslo,
den klassedelte byen, ser vi at det var dobbelt så mange som stemte
enkelte steder på vestkanten som på østkanten. Det kan tolkes som
et uttrykk for ulikhet i makt og rikdom og at veldig mange kunne kjenne
på en avmakt som gjorde at de valgte å sitte hjemme i stedet for
å stemme.
Nettopp der er
det venstresidens løsninger som må fram. Nettopp der er det bare
venstresiden som kan mobilisere, på det interessegrunnlaget som
de menneskene tjener på, og nettopp derfor er det viktig at vi som
er flertallet her i dag, ser på det som et mål at det er de som
satt hjemme på valgdagen nå sist, som skal være med og avgjøre flertallet
i denne salen videre.
Det er viktig,
fordi maktbalansen mellom arbeid og kapital er avgjørende for fortsatt
framgang for den norske modellen og rettferdig fordeling. Dette
er en maktbalanse som hviler på gjensidig tillit, på arbeidsdeling og
respekt mellom partene, og det er vår oppgave som venstreside å
diskutere hvordan vi kan styrke og jobbe videre med det. Da er det
en forutsetning med et organisert arbeidsliv, med faste og hele
stillinger og med trygge tillitsvalgte som våger å gjøre jobben,
og det er også nødvendig med et lovverk som sikrer med tanke på
skjeve maktforhold, og trygger arbeidsfolk.
Det er nødvendig
også med lederskap og lederutdanninger som framelsker og vektlegger
partssamarbeid og tillitsvalgtes positive rolle framfor fagforeningsknusing.
Det trengs, for vi ser også i arbeidslivet, både i offentlig sektor
og andre steder, at styringsmodellene ikke alltid er tillitsbaserte,
og at det er en jobb å gjøre. Ta f.eks. IKEA, der selskapet ønsket
å kvitte seg med en brysom tillitsvalgt, et verneombud. Det kan
ses på som en illustrasjon på at en del selskaper ikke kjenner den
norske samarbeidsmodellen og rettighetene og pliktene som ligger
i den, samtidig som vi kan se lyspunkter der arbeidsplasser som
har tatt kampen for partsforholdene, nå er i ferd med å utvikle
bedriftskulturer som er i tråd med både hovedavtale og arbeidsmiljølov.
Det er ikke en
selvfølge, for det er noe som krever kollektiv kamp. Det er noe
som flertallet i denne salen støtter opp under, og som trengs om
maktforholdene skal endres, og om vi skal sørge for at ulikheter,
makt og rikdom minker. Det trengs nå når dyrtiden tynger. Vi så fagbevegelsen
ta kampen for arbeidsfolks kjøpekraft gjennom streik. Nå må man
samle seg for å sikre kjøpekraften til folk som har lave ytelser
gjennom dyrtiden. Vi er nødt til å sikre at folk beholder jobbene
sine, og vi må styrke fellesskapene.
Vi i SV gjør vår
jobb med å drive fram viktige velferdsreformer i opposisjon fra
Stortinget: tannhelsereform og gratis SFO. Vi må sørge for at vi
får tatt de grepene for miljøet som er nødvendige, at vi får fart
på en grønn og rettferdig omstilling som både kutter utslippene
og sørger for at industri og teknologi vokser og bygges ut i eget
land, og også at vi fordeler mer rettferdig, med et organisert arbeidsliv
i bunnen.
Det er nettopp
det som er grunnlaget for demokratiet – å kunne ta i bruk de demokratiske
politiske redskapene for den samfunnsendringen som folk nå trenger, for
å trygge mennesker mot både fattigdom, forskjeller og klima- og
naturkrise. Da er det viktig å huske på hvor mye det betyr hvem
det er som styrer, hvor mye det betyr hvem det er som har makt.
Jeg er bekymret over at de blå mange steder nå skal styre lokalsamfunnene
våre, for vi vet hva det betyr i press på arbeidsliv, på tillitsvalgte
og på velferden. Det har noe å si hvem som har råd til å delta,
om vi har velferd i egen regi og i fellesskap eller ikke. Det ser
vi på de tydelige tallene, f.eks. når det gjelder SFO rundt omkring
i landet.
Vi har eksempler
tilbake i tid, da de blå styrte, på hvordan arbeidsfolk ble skaltet
og valtet med. Jeg traff en av dem i går. Hun heter Ina-Lill, og
hun er tillitsvalgt i NTL. Jeg traff Ina-Lill for første gang på
Garnisonen i Sør-Varanger, GSV, da høyreregjeringen hadde vedtatt
at man skulle konkurranseutsette renholdet i Forsvaret. Begrunnelsen
var at man skulle bruke mer penger på den operative tjenesten –
som om noe som helst i samfunnet kan være operativt uten renhold
som er godt nok. Det viste jo også erfaringen og det eksperimentet som
høyreregjeringen utsatte folk for. Der på GSV traff jeg godt voksne
kvinnfolk, for flertallet var det, med tårer i øynene, for de hadde
gitt av sine beste år og sin beste helse for å holde Forsvarets
bygg rene, og takken de fikk, var ran av pensjon og tap av arbeid.
Men i går traff jeg Ina-Lill igjen, som stolt kunne fortelle at
de nå leder arbeidet for å få renholderne tilbake – tilbake på GSV
og tilbake i Forsvaret. Det er en av flere fortellinger som viser
at det betyr noe hvem som styrer, at det betyr noe hvem sine interesser
man løfter fram i de politiske veivalgene, at det betyr noe hvem
man låner sitt øre til, og hvem man ønsker å styrke.
Det er ingen tvil
om at både mennesker og miljøet vil tape på en mye mer markedsorientert
styring, der man gir slipp på det viktigste grunnlaget for endring
i positiv forstand i vårt samfunn, og heller lar markedskreftene
rå. Derfor må denne høsten være høsten da vi virkelig klarer å samle
oss om den positive kraften som ligger i denne salen, da vi tar
demokratiet i bruk og gjør de grepene for omfordeling som trengs,
for miljøet som trengs, men også våger å regulere markedet både
når det gjelder kraft, når det gjelder dagligvarer, og når det gjelder
utleiepriser, som nå er med på å gjøre folk fortvilet, fordi de
har vokst voldsomt. Vi må våge å ta valget mellom å la bankene få
berike seg og å fordele mer rettferdig. Det er virkelig tid for
å finne fram det politiske motet for å huske på hva grunnlaget for
det massive flertallet for miljø og fordeling i denne salen faktisk
kan bety.
Med det vil jeg
ta opp SVs forslag.
Presidenten
[11:56:27 ]: Da har representanten Kirsti Bergstø tatt opp
de forslagene hun refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Olve Grotle (H) [11:56:48 ] : Skal vi greie å finansiere offentlege
oppgåver som helse, utdanning, forsvar, samferdsle og trygde- og
velferdsordningar, treng vi eit sterkt næringsliv – eit næringsliv
som kan vekse og utvikle seg og bli verande på norske hender. Skal
vi få dette til, må vi ha ein politikk som gjev gode, stabile og
føreseielege rammevilkår. Det er å ta ansvar for landet vårt.
I innlegget til
representanten Bergstø blei næringslivet knapt omtalt, iallfall
ikkje i den forstand at ein vil leggje til rette for at næringslivet
òg i framtida kan vere berebjelken i velferdssamfunnet vårt. Spørsmålet
blir difor: Ser ikkje representanten verdien av næringslivet vårt?
Kirsti Bergstø (SV) [11:57:36 ] : Jeg takker for spørsmålet.
Visst trenger vi et sterkt næringsliv og en aktiv næringspolitikk.
Det er derfor venstresidens verktøykasse er full, mens høyresidens
er helt stille når den ristes i. Det er nettopp fordi vi trenger
å styrke næringene våre at vi vil ta havet tilbake, ta jorda i bruk
og sørge for at de viktige ressursene vi har i landet, også blir
til arbeidsplasser i lokalsamfunnene våre.
Samtidig tjener
jo også næringslivet på trygge fagfolk. De tjener på faste ansettelser
og trygge tillitsvalgte som bidrar fullt ut og inn med den kompetansen
man har. Noe av det som er suksessen med arbeidslivet vårt i Norge,
er nettopp at vi har hatt veldig kort avstand mellom topp og bunn.
Det er det som gjør at f.eks. fagarbeidere på sokkelen vår kan gjøre
et arbeid som i mange land utføres av ingeniører. Da er tillit og
trygghet stikkord.
Olve Grotle (H) [11:58:39 ] : At SV ikkje har særleg sans for
næringslivet, meiner eg vi fekk eit eksempel på no òg – iallfall
at ein ikkje har sans for dei som driv og investerer i næringslivet.
Det ser vi gjennom politikken som blir ført, og i det språket SV
til dels bruker.
Rundt to av tre
sysselsette i Noreg arbeider i privat sektor. Ein ansvarleg politikk
for næringslivet er difor òg viktig for dei som arbeider der. Det
er å ta ansvar for at dei har gode og sikre arbeidsplassar, noko
som igjen sikrar at dei og familiane deira har ein god økonomi.
Er representanten einig i det?
Kirsti Bergstø (SV) [11:59:22 ] : Jeg har sans for det private
næringslivet. Jeg har mindre sans for karakteristikker eller dreining
av det som blir sagt i et ordskifte fra Stortingets talerstol. Det
er ingen tvil om at jeg har dyp respekt for de mange bedriftene
som leverer tjenester og utfører arbeid som er nødvendig i samfunnet
vårt, og det er ingen tvil om at de skal møtes med en aktiv politikk.
Det er derfor vi ønsker f.eks. å stykke opp anbudene, slik at det
er lokale entreprenører som kan ta seg av veiarbeid og samfunnsoppgaver.
Det er ikke ved
å kaste penger etter dem som er aller rikest i et samfunn, at man
bygger opp under næringslivet. Det gjøres gjennom fellesskolen og
gjennom trygghet ved sykdom, og ved å ha en aktiv næringspolitikk som
gjør at det lønner seg å satse. Det skulle jeg ønske at vi kunne
stå sammen om.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [12:00:38 ] : Senterpartiet fremmer
praktisk og aktiv miljø- og klimapolitikk for å sikre det grønne
skiftet. Vern gjennom bruk sikrer kulturlandskap og trygg norsk
mat. Fotosyntese binder karbon. Å sette skogen i arbeid bidrar til
mer miljøvennlige bygg og produkter, i tillegg til sysselsetting
og verdiskaping. Økt pris på tømmer har de siste årene vist noe
av potensialet for fornybare verdikjeder fra trestokken og bioenergi.
Hvordan ser SV
for seg stadig mer vern og mindre bruk av natur for å realisere
det grønne skiftet og møte klimakrisen?
Kirsti Bergstø (SV) [12:01:20 ] : Jeg deler representantens
glede over naturen og mulighetene som ligger i den, og derfor regner
jeg også med at vi er enige om viktigheten av myra som naturens
egen CO2 -fangst og -lagring.
Jeg regner med at representanten er glad for at vi har fått til
viktige grep der.
Det er gjennom
å bruke ressursene som ligger i lokalsamfunnene, at vi også kan
ha miljøvennlig matproduksjon. Et eksempel på det er kystfisket,
og jeg håper at når den etterlengtede kvotemeldingen omsider finner veien
hit, kan vi stå i lag om at det virkelig er kystfiskernes tur, for
vi vet at det er den mest miljøvennlige måten å lande fisken på,
og det er på den måten man kan skape arbeidsplasser, bosetning og
verdier også på land.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [12:02:17 ] : Bioøkonomien er
stor, og det er mange muligheter, enten det er myr, fiske eller
noe annet. Vi lever av og med naturen. Selvberging og selvforsyning
bidrar til arbeidsplasser og i tillegg forsyningssikkerhet og nasjonal
beredskap.
SV og Senterpartiet
skiller lag når matproduksjonen blir truet av rovdyr. Mener SV at
rovdyr skal ha forrang, og at rovdyrbestander skal øke, eller skal
utmark brukes til økt produksjon av klimavennlig og trygg mat?
Kirsti Bergstø (SV) [12:02:55 ] : Visst skal vi ta jorda i bruk
og ha både klimavennlig og trygg mat. Jeg ber representanten om
å tenke tilbake på tiden da vi hadde en rød-grønn regjering som
førte rød-grønn politikk, og hvilke endringer som skjedde i forvaltningen
da. Da klarte vi å finne fram til ganske gode løsninger på krevende
forhold, som bl.a. resulterte i raskere uttak av skadedyr.
Jeg mener det
er fullt mulig å ha plass til både rovdyr og matproduksjon, om det
gjøres på klokt vis. Men da må vi kunne møtes og prøve å finne nettopp
de løsningene. Vi har vist oss villige til det, og det skal vi fortsette med.
Jeg håper også at Senterpartiet blir med i SVs kamp for at også
jorda som ikke brukes, skal bli tatt i bruk, og at også småbøndene
skal ha en framtid.
Hans Andreas Limi (FrP) [12:04:05 ] : Valgresultatet nå i september
viser vel at venstresidens løsninger kanskje ikke appellerer så
mye til velgerne som det representanten Bergstø synes å tro. Nå
har SV sikret flertall for regjeringens budsjettopplegg fire ganger,
senest før sommerferien. I Norge er vi altså i den situasjonen,
som er ganske unik, at vi har økende fattigdom. Flere og flere med
egen inntekt må oppsøke Frelsesarmeen eller andre frivillige organisasjoner
for å få hjelp med bl.a. mat. De må altså stå i matkø – ganske uverdig.
Pensjonister oppsøker Nav for å få en nødbolig fordi de har mistet eksisterende
bolig på grunn av økonomiske problemer. Når vil SV egentlig ta dette
alvorlig? Når vil SV bruke sin posisjon til å presse regjeringen
til å endre sin økonomiske politikk, for å hjelpe vanlige folk med
deres hverdagsutfordringer?
Kirsti Bergstø (SV) [12:05:05 ] : I mitt innlegg snakket jeg
om interesser – om hvilke interesser ulike grupper i samfunnet er
tjent med, og hva vi har valgt side for. Det har vi også vist gjennom
de budsjettforhandlingene vi har vært i, der vi har vært veldig
tydelige på at vårt oppdrag handler om å styrke retningen både for miljø
og for fordeling. Derfor er jeg glad for at vi har startet på det
viktige arbeidet med å øke ytelsene til dem som har lite. Jeg er
glad for at enslige minstepensjonister får noe mer, at uføre fikk
litt, at studenter har fått et historisk løft, og at sosialklienter
nå får 10 pst. mer i utbetaling. Det er sånt som betyr noe når dyrtiden rår.
Det som også ville blitt merket, var om de som har lite nå, hadde
opplevd de usosiale kuttene som representanten Limi var direkte
ansvarlig for gjennom den blå regjeringsperioden, og det er jeg
glad for at de slipper.
Hans Andreas Limi (FrP) [12:06:09 ] : Det må være et paradoks
at etter regjeringsskiftet i 2021, og da med støttepartiet SV i
Stortinget, øker altså ulikhetene i Norge. Det tenker jeg at SV
også må ta inn over seg – at man ikke klarer å bidra til at de som
nå opplever stor nød og utfordringer med å få mat på bordet, får
hjelp gjennom reduserte skatter og avgifter, noe som ville truffet
langt flere og langt bredere enn de gruppene som representanten
Bergstø nevnte. Det er det som er utfordringen nå. Nå er det ikke
bare de som er på sosiale ytelser som har fått det verre, men det
er altså langt flere, også de med egen inntekt, de som har lav inntekt
og har et forsørgeransvar. Det er dem vi må treffe for å hjelpe
dem gjennom de utfordringene de står i. Da kan man ikke bare skru
på sosiale ytelser; da må det mer til. Det må gjennomføres betydelige
avgiftsreduksjoner, og det må gjøres noe med matmomsen. Når vil
SV ta det initiativet i forhandlingene med regjeringen?
Kirsti Bergstø (SV) [12:07:18 ] : SV er tydelig på at vi mener
det trengs prisregulering av både mat, bolig og kraft. Jeg skulle
ønske det var noe vi kunne stå sammen om. Det hadde hjulpet. Vi
er tydelige på hva vi vil få til. Vi vil få ned utslippene. Vi vil
få ned forskjellene. Men det er ikke sånn at skattelette ville hjulpet
dem som mistet arbeidsavklaringspengene, syke mennesker som havnet
på bar bakke under den blå regjeringen. Det er ikke sånn at det
er det som sikrer folk trygghet. Det som sikrer folk trygghet, er
nettopp sterke fellesskap – at man har råd til å ha ungen på SFO
og i barnehage og kan delta i arbeid, og at det er et regulert arbeidsliv
som beskytter arbeidsfolk i stedet for å svekke beskyttelsen til
arbeidsfolk, som høyreregjeringen var ansvarlig for. Jeg er veldig
glad for at vi jobber for å endre maktforholdene i riktig retning.
Sveinung Rotevatn (V) [12:08:35 ] : SV er jo imot både EU-medlemskap
og EØS-avtalen, men SV bruker å vere positive til mykje av klima-
og miljøpolitikken som kjem frå den kanten. Det synest eg det er
interessant å ta opp no, for denne veka begynte det nye karbontollregimet
til EU i fase 1, dvs. at ein no faktisk ilegg klimaavgifter på råvarer
som kjem frå land som ikkje har ein god nok klimapolitikk. Men det
betyr ikkje Noreg, for Noreg har ikkje gjennomført den rettsakta
enno, og regjeringa gjev ikkje noko svar på når det skal skje. Og
den rettsakta er ikkje aleine. Vi ventar også på kva som skjer med
å ta skipsfarten inn i kvoteregelverket i Noreg – det skal skje
frå 1. januar i Europa. Vi ventar på kva som skal skje med areal-
og skogregelverket.
Ut frå medierapportar
verker det som det er usemje i regjeringa. Då er det interessant
for Stortinget å vite: Kva meiner støttepartiet SV om alle desse
rettsaktene som no kjem frå EU på klima- og miljøområdet? Er SV for
dei, eller har dei reservasjonar rundt innhaldet i nokon av dei?
Kirsti Bergstø (SV) [12:09:36 ] : SV er imot EU, og vi ønsker
å erstatte EØS-avtalen med en mer vanlig handelsavtale. Det er fordi
vi er for folkestyre og imot fjernstyre, og fordi vi ikke ønsker
å ha en abonnementsordning på høyrepolitikk eller å underlegge oss
EUs såkalte fire friheter, som først og fremst er friheter for dem
som har mest fra før. Jeg er veldig glad for at Norge ikke er med
i EU, og at vi kan føre en selvstendig pengepolitikk og ta de grepene
som trengs.
Det er bare flertallet
i denne salen som avgjør hva slags miljøpolitikk vi skal føre, og
hvor offensiv den skal være. Jeg lover at det virkelig ikke skal
stå på mangel på initiativ fra SVs side, men jeg mener at det er
et viktig prinsipp at det er demokratiet, folkestyret i eget land, som
skal bestemme politikken som føres her.
Presidenten
[12:10:39 ]: Replikkordskiftet er dermed omme.
Marie Sneve Martinussen (R) [12:10:55 ] : For to år siden ga
stortingsvalget et historisk sterkt flertall for et politisk skifte,
med en historisk sterk venstreside. Jeg mener at venstresiden vant
valget i 2021 på en forventning om forandring, om at forskjellene
skulle ned, og at hverdagen skulle bli bedre for folk flest. Men
venstresidens forvaltning av den valgseieren har åpenbart ikke levd
opp til folks forventninger, for vi må konstatere at årets lokalvalg
ble en høyrebølge. Jeg tror det er fordi vi ikke har lyktes med
å møte forskjellskrisen. Det trengs handlekraft og en tydelig politikk
som får ned forskjellene, som tar tilbake kontrollen over prisene,
og som sikrer tryggheten til folk flest. I stedet har regjeringen
i altfor stor grad valgt å krysse fingrene og håpe at det går over
– og det holder ikke. Da er det ikke rart at folk mister tilliten.
Men sånn trenger
vi ikke å fortsette, for vi kan bruke flertallet her i salen. Det
vi ikke skal gjøre, er å lene oss tilbake og overlate stafettpinnen
til høyresiden ute i kommunene. For selv om vi kan deppe over at
Høyre etter 99 år gjør comeback som største parti i Norge, er det nå
kampen om hverdagen starter. Vi vet at folk flest ikke vil at pengene
til velferd skal ende som privat profitt. Folk vil ikke at stadig
flere barnehager eies av kommersielle konsern. Folk er ikke for
at velferdsprofitørene kutter i lønn og pensjon for å berike seg
selv. Og folk flest vil ikke ofre familielivet og et organisert
arbeidsliv for stadig flere søndagsåpne butikker. Alt dette er eksempler
på saker der Stortinget kan hindre at dette skjer i kommuner landet
over, som nå har fått Høyre-ordførere. Rødt vil ta ansvar på venstresiden
og bruke stortingsflertallet til å få til noe. Vi vil ta opp kampen
om politikken som føres, og snu høyrebølgen lenge før 2025 og neste
stortingsvalg.
I meldingen til
Stortinget i går om rikets tilstand står det at et av de viktigste
målene for regjeringen er reduserte forskjeller. Hvis Støre og Vedum
mener alvor med å få ned forskjellene, står Rødt klar til å by opp
til dans – og den invitasjonen går for så vidt også til andre i
salen. Da er det to ting vi må levere på: Det ene er kampen mot Forskjells-Norge
og for den økonomiske tryggheten til folk, og det andre er et oppgjør
med en politikerklasse som rykker stadig lenger fra det folket som
har valgt oss. For det er ærlig talt ikke veldig rart: Når avstanden
mellom folk og folkevalgte øker, tas ikke forskjellskrisen på alvor.
Toppolitikere kan tenke at de har råd til å betale tannlegen, og
at det har mange andre også, som Høyre-leder Erna Solberg sa i valgkampen.
I forrige uke
kom det en rapport fra forskningsinstituttet SIFO om forskjellskrisen.
De advarer om en fattigdom vi ikke har sett i Norge etter andre
verdenskrig. Den økonomiske utryggheten har bitt seg fast for halvparten av
befolkningen. De som sliter, får det stadig verre. Over 100 000
husstander må velge mellom strøm og mat, eller oppsøke matkøer.
Stadig flere dropper tannlegebesøk eller annen nødvendig helsehjelp,
og de sier nei til fritidsaktiviteter til ungene sine.
Grunnen til at
prisene er høye og inflasjonen er høy, er jo ikke at minstepensjonister,
rørleggere og butikkmedarbeidere har for mye penger mellom hendene.
Det er storselskapene som har økt profittmarginen sin, noe som ifølge
SSB har gitt ett prosentpoeng i ekstra inflasjon. Det prosentpoenget
gir utslag i reallønnsnedgang for arbeidsfolk. Det er den europeiske
strømbørsen som driver opp prisene på norsk vannkraft, sånn at vi
betaler som om vi importerer den, noe som igjen gir en prisspiral
for resten av norsk produksjon og næringsliv. Det er utleierne som
får lov til å øke husleien automatisk, i takt med den rekordhøye
inflasjonen. Det er Norges Bank som driver en aggressiv rentepolitikk,
noe som rammer rett inn på kontoen for alle med boliglån, øker risikoen for
arbeidsledighet og ikke tar inn over seg at mye av inflasjonen nettopp
er importert. De store bankene øker rekordoverskuddene sine hver
eneste gang sentralbanken setter opp styringsrenten, og har hittil
i år tjent 13 mrd. kr mer enn normalt. Det er jo ikke fordi finansnæringen
er mer produktiv eller har bidratt mer til verdiskapingen enn den
gjorde i fjor. Det er den økonomiske eliten og mislykket markedstenkning
som driver folks utgifter opp.
Vi har et arbeidsmarked
som belønner papirflytting, ledelse og finans, mens hardt arbeid
er for dårlig betalt. Norges største ressurs – i tillegg til vannkraft,
fisk og olje – er arbeidsfolk, som går på jobb hver dag, og som skaper
verdiene. Det er jo ikke milliardærer som skaper arbeid, men arbeid
som skaper milliardærene, og derfor må vi snakke litt mindre om
milliardærer som flytter til utlandet, og mer om at verdiene som
skapes, ikke tilfaller dem som gjør jobben. Tenk om vi kunne hatt
like store overskrifter i avisene hver gang en helsefagarbeider skifter
beite, som når en milliardær endrer postadresse. De virkelige verdiskaperne,
vanlige arbeidsfolk, må sitte igjen med mer av både penger, trygghet
og framtidshåp. Venstresidens jobb nummer én er å sikre folk bedre
materielle vilkår. Vi må ta tilbake kontrollen over prisene, og
derfor foreslår Rødt en makspris på strøm, tak på husleieøkninger,
å tvinge bankene til å kutte rentemarginene, og å bruke statens
eierskap i DNB til å sikre at bankene stiller opp for folk, og ikke
det motsatte. Vi skal ikke ha matkøer i Norge, i alle fall ikke
på venstresidens vakt.
Den siste tiden
har vi sett saker, på løpende bånd, hvor privilegerte samfunnstopper,
regjeringsmedlemmer og familiene deres bryter regler, misbruker
tillit og beriker seg selv. Dette utgjør en alvorlig trussel for
demokratiet. Ordet «stortingsrepresentant» er i ferd med å gå fra
landets fremste tillitsverv til et ukvemsord. Jeg frykter et todelt
samfunn, hvor vi har ett sett med regler for folk flest og et helt
annet for politikerklassen, oss her oppe – en politikerklasse som
også er innvevd i den økonomiske eliten, som driver med børsspekulasjon,
som hindrer åpenhet og aldri må stå til ansvar, og som først og
fremst vektlegger interessene til de rike og mektige. Rike og mektige
møtes med tillit og fromme ønsker, mens syke og fattige møtes med
mistillit og forfølgelse. Sånn skal det ikke være i Norge. Det er
gift for fellesskapet, som klubbleder på Aker Verdal Stian Sagvold
har sagt til Klassekampen:
«Politikerforakten øker. Skandalene
forsterker det, men det er mer. Folk her kjenner oss ikke igjen i
folkene som velges inn på Stortinget.»
Og videre:
«Politikerne oppleves som en polert
adel.»
Når Stortinget
nå begynner et nytt år med arbeid, er det viktig for Rødt at det
blir en hovedoppgave å ta tak i maktbalansen i samfunnet og få ned
forskjellene mellom folkevalgte og det folket som har valgt oss.
Ofte har Rødt stått alene i disse spørsmålene, men jeg tror og håper
at vi nå har mulighet til å få flertall om flere viktige tiltak.
Det haster å gjenreise tilliten til demokratiet, og vi må begynne
med oss selv. Stortinget, de folkevalgte, må ta styringen, sånn
at vi kommer til bunns i spørsmål om habilitet og aksjehandel og
hvordan dette har blitt håndtert av skiftende regjeringer. Vi må
stramme opp regelverket og ta tilbake kontrollen. Derfor har Rødt
lagt fram en tiltakspakke for å styrke habilitetsreglene og gjenreise
tilliten til demokratiet. Dette vil vi så klart følge opp i kontrollkomiteens
arbeid, i dialog med de andre partigruppene og presidentskapet.
Vi legger i trontaledebatten i dag også fram forslag for å hindre
framveksten av en politikerklasse og maktelite. For det nytter ikke
å erklære at det er vanlige folks tur, når den økonomiske og politiske
eliten i praksis viser at det fortsatt er deres tur. Derfor må vi
ta tak i grunnleggende spørsmål om kontroll av folkevalgte og systemet
og maktbalansen i samfunnet, både økonomisk og politisk. Både aksjonærregister
og kundelister for lobbyister har vært saker som har latt vente
på seg over flere stortingsperioder, og det er klart hva flertallet
i salen her ønsker seg. Nå må Stortinget sikre en helt annen handlekraft
enn det som høyreregjeringen og denne regjeringen hittil har vist,
for nå er det faktisk alvor. Nå må vi vise ansvar.
Jeg tar med det
opp Rødts forslag til saken.
Presidenten
[12:20:23 ]: Representanten Marie Sneve Martinussen har tatt
opp de forslagene hun refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Mathilde Tybring-Gjedde (H) [12:20:40 ] : Det vi gjør i dag,
må også sikre oss velferd og trygge fellesskap i morgen. I Sverige
ser vi nå en veldig urovekkende voldsspiral og økte sosiale forskjeller.
Det er flere årsaker til dette, men det er ingen tvil om at Sverige
har hatt en veldig liberal innvandrings- og integreringspolitikk de
siste tiårene. I Norge ser vi også utfordringer, men vi skal være
glad for at vi tross alt har hatt en mer restriktiv innvandringspolitikk
og ikke minst en bedre integreringspolitikk som fokuserer på språk,
utdanning og arbeid. Rødt er nå det mest innvandringsliberale partiet på
Stortinget. De ønsker å øke antallet kvoteflyktninger, utvide retten
til asyl og gi samme økonomiske støtte til asylsøkere som det alle
andre innbyggere i Norge kan få fra Nav. Det vil bety en kraftig
økning i antallet asylsøkere som kommer til Norge. Jeg lurer på
om Rødt er bekymret for at denne svært liberale innvandringspolitikken
vil føre til økt ulikhet og økte sosiale utfordringer i Norge.
Marie Sneve Martinussen (R) [12:21:39 ] : Det er ingen tvil
om at situasjonen i Sverige skremmer meg, og jeg regner med at den
også skremmer alle i denne salen. Det er mange forklaringer bak
den situasjonen. Det handler om økonomisk ulikhet. Det handler om
geografisk segregering. For eksempel er skolepolitikken i Sverige
en helt annen enn i Norge. Det gjør at man ikke møtes på skolen,
men man går i større grad på hver sin skole – etter at man har privatisert
skolevesenet – og det forsterker åpenbart segregeringen geografisk
i ulike kommuner.
For Rødt er det
helt klart at vi må få ned de økonomiske forskjellene. Vi ønsker
en felles skole der alle faktisk møtes, og byer og bygder der alle
kan bo og kjenne naboen sin. Vi slår ring rundt asylretten for mennesker på
flukt. Vi mener at når vi har tatt imot mennesker her, er det både
solidarisk og menneskelig å sikre at de f.eks. får nok penger til
å holde seg mette og ikke må fylle opp køen utenfor fattighuset.
Mathilde Tybring-Gjedde (H) [12:22:42 ] : Jeg er helt enig
i at årsakene er mange. Det er ingen tvil om at god integrering
er helt avgjørende, og en god skolepolitikk er selvsagt helt vesentlig.
Samtidig har vi veldig mye forskning som tilsier at god integrering
også henger sammen med omfanget og antallet vi tar imot. Når det gjelder
utfordringene innenfor integreringspolitikken, mener jeg at Rødt
også der skiller seg fra flertallet ellers på Stortinget. Rødt ønsker
f.eks. å fjerne kravet til norsktest og kravet til selvforsørgelse
for å bli norsk statsborger. Da er vi tilbake til det grunnleggende spørsmålet,
som er: Tror Rødt at man ved å fjerne disse kravene vil kvalifisere
flere til å delta i samfunnet og i arbeidslivet, eller risikerer
man nettopp at man får flere parallellsamfunn i Norge? Det å stille
grunnleggende krav til f.eks. språk vet vi er helt avgjørende for
at vi skal kunne leve i et større fellesskap. Kombinert med en liberal
innvandringspolitikk ser Rødt også her ut til å havne på feil side
og bidra til økte sosiale forskjeller.
Marie Sneve Martinussen (R) [12:23:45 ] : Jeg er helt uenig
i representanten Tybring-Gjeddes analyse av Rødts politikk. Ja,
vi slår ring om asylretten og mener at de som ifølge menneskerettighetene
har en rett til å komme til Norge, skal få komme hit, og at når
de kommer hit, skal de ha bedre vilkår. Ja, vi mener at Norge skal
ta sin del av ansvaret for flyktninger internasjonalt. FN har bedt
oss om å ta imot 5 000 kvoteflyktninger. Det mener vi at vi kan
gjøre i Norge. Det Rødt ikke ønsker seg, er ukontrollert arbeidsinnvandring
fra EØS-området, som faktisk har vært med på å skape nettopp den
økonomiske ulikheten som det virker som representanten er bekymret
for, fordi det har presset lønns- og arbeidsvilkår ned. Vi i Rødt
vil at de som er her i Norge, helt uavhengig av hvor de kommer fra,
både i landet og for så vidt i verden for øvrig, skal kunne leve
et godt liv, men vi ser jo at det krever at man bruker mer ressurser.
Det er derfor vi i våre budsjett foreslår å bruke mer penger på
norskkurs, sånn at folk kanskje får bedre opplæring og kan jobbe
på et tidligere tidspunkt – det tror vi også er viktig for integreringen
– og at vi har en boligpolitikk som gjør at man bor godt. Vi tror
det også er en god måte for å få bidratt godt til samfunnet.
Hans Inge Myrvold (Sp) [12:25:03 ] : Me står midt i den mest
krevjande forsvars- og tryggingssituasjonen på mange tiår, noko
som kom tydeleg fram i trontalen i går. I dag tidleg kunngjorde
regjeringa at det til statsbudsjettet som vert lagt fram her på
fredag, vil koma ei rekordstor satsing til forsvarsbudsjettet. Med
Senterpartiet og Arbeidarpartiet har ein manøvrert tydeleg og riktig
gjennom ei rekkje prioriteringar og satsingar, og ein legg no opp
til at det med denne satsinga vil vera ein auke på 40 pst. til Forsvaret
frå 2021.
Å tryggja alle
innbyggjarane og dei nasjonale interessene våre er vår tids viktigaste
jobb som fellesskap, men eitt spørsmål vert likevel ståande igjen
her frå Stortinget: Når vil Raudt vera den siste parten som anerkjenner
medlemskapet vårt i NATO?
Marie Sneve Martinussen (R) [12:26:01 ] : Vi anerkjenner for
så vidt medlemskapet i NATO og er klar over at Norge er medlem der.
Så er det klart at Rødts forsvarspolitikk handler om ikke å legge
Norge forsvarsløst. Vi vil bygge opp det nasjonale forsvaret, og
vi vil også samarbeide med nordiske naboer framfor å bindes av stormaktsinteresser,
fordi vi mener det ikke tjener Norges interesser.
Det er ikke flertall
verken i befolkningen eller på Stortinget for en NATO-utmeldelse,
og det ligger også til grunn for Rødts forsvarspolitikk. Derfor
jobber vi for størst mulig nasjonal selvstendighet innenfor de nåværende
sikkerhetspolitiske rammene, og vi ser fram til å delta i dialogen
med regjeringen og de andre partiene om langtidsplanen for Forsvaret,
der vi mener at man både må styrke Heimevernet, øke antall folk
i Forsvaret og få opp igjen Sjøheimevernet. Dette er prioriteringer som
jeg mener vil sikre Norges selvstendighet også innenfor rammene
av den internasjonale sikkerhetsarkitekturen.
Hans Inge Myrvold (Sp) [12:27:04 ] : Eg registrerer at det
framleis ligg mange atterhald i svaret frå Raudt når det gjeld desse
spørsmåla. Her har me altså eit parti som stemte nei til at Noreg
skulle godkjenna Sveriges NATO-søknad, og me står òg her i Stortinget
med eit parti som ville ha kutta løyvingane gjevne over forsvarsbudsjettet
som vil sikra NATOs nærvær, særleg no i Baltikum. Så eg spør eigentleg
berre på nytt: Vil den nye partileiaren i Raudt ta eit viktig initiativ
for å sikra eit felles syn frå Stortinget i høve vår tilslutning
til og for NATO?
Marie Sneve Martinussen (R) [12:27:48 ] : Rødt er imot norsk
NATO-medlemskap. Det har landsmøtet vårt vedtatt, og det ville ha
vært relativt udemokratisk om en ny partileder fikk mandat til å
kaste om på det. Jeg mener også at det er et riktig og viktig standpunkt for
Rødt. Dette handler om et av de viktigste spørsmålene: hvordan vi
sikrer oss mot krefter som ikke ønsker oss godt. Da synes jeg det
er helt redelig og forståelig at det finnes ulike meninger om det.
Rødt mener at
Norges interesser ikke er tjent med et NATO-medlemskap der vi er
avhengig av autoritære regimer, f.eks. Erdogans Tyrkia, til å komme
til vår unnsetning, siden det tross alt trengs enstemmighet i NATO
i en sånn situasjon – eller at vi må basere oss på den til enhver
tid sittende amerikanske president når det gjelder hva som er våre
trygghetsbehov, kanskje spesielt nord i Norge. Det er derfor vi
ønsker å bygge opp det nasjonale forsvaret og snu den trenden som
har vært i flere tiår nå, der man har bygd ned spesielt invasjonsforsvaret.
Når det gjelder akkurat det spørsmålet isolert sett, ser vi fram til
å diskutere det og tror at vi kan ha mange felles standpunkter med
regjeringen.
Himanshu Gulati (FrP) [12:29:02 ] : Jeg vil begynne med å gratulere
Sneve Martinussen som ny partileder i Rødt.
Tidligere Rødt-politiker
og RV-politiker Jon Michelet sa for noen år tilbake at Norge bør
ta imot 1 million innvandrere. Som en tidligere replikant var innom,
står Rødt for den største liberaliseringen av norsk innvandrings-
og asylpolitikk. Vi lever i en tid da det i vårt naboland Sverige
er mye uro. Senest i forrige uke var det dessverre tre som mistet
livet i løpet av et døgn på grunn av det vi ser er vold og annen
sosial uro mange steder i landet. Jeg ønsker derfor å spørre Sneve
Martinussen om hun mener det er noen som helst sammenheng mellom den
massive innvandringen man har hatt i Sverige, og den uroen man nå
ser, og om hun har noen som helst bekymring for at en økning av
innvandringen til Norge også kan bidra til økte problemer.
Marie Sneve Martinussen (R) [12:29:54 ] : Jeg vil benytte anledningen
til å lyse fred over Jon Michelets minne, men det er altså ikke
han som styrer Rødts politikk i Norge i dag. Jeg kan godt gjenta
noen av de poengene jeg nevnte i sted. Rødt har ikke satt et tall
på antall innvandrere til Norge. Vi mener at asylretten – og det mener
vel egentlig de fleste partiene her på Stortinget – er en viktig
menneskerettighet, og når man da først kommer til Norge, skal man
ha gode rettigheter. Vi tror det er et godt grunnlag for bedre integrering
at folk har det trygt og godt, og derfor kan bidra bedre i samfunnet.
Så er det ikke
til å stikke under stol at det er utfordringer med at det kommer
folk til landet. Jeg har ikke lyst til å sette meg til doms over
Sveriges politikk, eller over politikken til venstresiden i Sverige.
Men det er antirasistisk å ha en god innvandringspolitikk der vi
sikrer god integrering, slik at folk får gode skoler, gode boliger og
gode økonomiske vilkår, for da bygger vi ned forskjellene i Norge.
Det er ikke antirasistisk å ikke ta opp disse problemstillingene.
Freddy André Øvstegård (SV) [12:31:09 ] : Jeg blir litt fristet
til å spørre om Jon Michelet, jeg også, men det skal jeg ikke gjøre.
Tvert imot er klima- og miljøkrisen tema for mitt spørsmål. Det
er fordi det er en grunnleggende usosial og urettferdig krise, hvor
de som har lite, også har minst skyld i krisen, gjennom utslipp,
men de blir ofte hardest rammet – særlig i det globale sør, men også
her hjemme – av ekstremvær, økte priser som følge av ressursmangel
eller lokal forurensning, for å nevne noe. Derfor er det å kutte
utslipp, f.eks. gjennom å bytte ut fossil energi med grønn kraft
i industri og transport, en god, solidarisk klassepolitikk.
Skal vi kutte
utslippene med 70 pst. innen 2030, sånn som både Rødt og SV har
gått inn for, må vi altså bytte ut en hel del fossil energi. Jeg
lurer på om Rødts representant er enig i det, og hvordan Rødt i
så fall vil være med på å skaffe den grønne kraften som trengs for
både å ta vare på arbeidsplasser, å bygge ny grønn industri og å
løse klimakrisen som rammer så skeivt?
Marie Sneve Martinussen (R) [12:32:15 ] : Man skal være ganske
immun mot vitenskap hvis man ikke forstår at veien ut av klimakrisen
er å erstatte fossil energi med ikke-fossil energi, og det mener
så klart også Rødt. Vi mener at vi må ta kontroll over kraften og
prioritere den til folk og foredling, altså til de tingene vi har
lyst til å gjøre i Norge, og ikke sløse den bort på ting som ikke skaper
verdi på noen som helst måte. Listen der er egentlig ganske lang.
Rødt mener at
det å elektrifisere sokkelen flytter utslipp og ikke kutter utslipp,
så det mener vi at vi ikke skal prioritere. Vi skal ikke prioritere
kryptoutvinning, som jeg hadde gleden av å se på i Hønefoss for
et par uker siden. Det skaper veldig, veldig lite verdier. I tillegg
må vi tørre å diskutere hvor mye forbruk vi egentlig skal ha i landet
vårt. Vi har store forskjeller i landet. Mange trenger å ha mer
penger og å forbruke mer, men det er også ganske mange i Norge som
kanskje kunne kuttet ned på SUV-elbil nummer tre eller kuttet ned
på privatfly. Høyresidens løsning er å elektrifisere alt dette luksusforbruket.
Rødts løsning er rett og slett å kutte det ut.
Sveinung Rotevatn (V) [12:33:34 ] : Den førre borgarlege regjeringa
selde seg ut av flyselskapet SAS. Det beklaga Raudt djupt. I fjor
var Raudt ute i E24 og sa at ein no burde kjøpe seg opp igjen, etter
at selskapet hadde tapt 80 pst. av verdien sin. I den anledning
sa stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson: «Dette er en gyllen
mulighet til å «make SAS great again» (...)».
Og vidare:
«Dessuten må jeg
jo si at det er en god «business opportunity» (...)».
I går vart SAS
restrukturert. Selskapet vert teke av børs, aksjonærane har tapt
pengane sine, og den svenske og danske stat går no på store tap.
Spørsmålet er vel eigentleg om Raudt har fleire gode investeringstips
til det norske storting om kor ein bør plassere skattebetalarane
sine pengar med lågast mogleg risiko.
Marie Sneve Martinussen (R) [12:34:23 ] : Sånne kontrafaktiske
historieanalyser som representanten vel inviterer til nå, avhenger
så klart av veldig mange premisser som man legger til grunn. Én
ting er å f.eks. kjøpe seg opp i SAS, gjerne ta SAS av børs, og
styre det som et flyselskap som gir et bedre flytilbud i Norge –
som vel er det vi først og fremst trenger. Der kan man bruke Widerøe
og FOT-rutesystemet, og man kan også bruke SAS, sånn som Rødt mener.
Det å sammenstille det med hvordan et helkommersielt SAS har agert
det siste året, og hvordan de nå har valgt å gå av børs, vil jo
være en mildt sagt ganske vanskelig øvelse.
Det som er sikkert,
er at vi i Rødt ønsker et større statlig eierskap, hvis man skal
bruke det eierskapet. Hvis man bare skal kaste det bort på at noen
andre aksjonærer skal tjene penger, sånn som vi for så vidt kanskje
gjør litt i DNB nå, er det så klart ikke noen fornuftig strategi. Man
må jo både sikre kontroll over selskapet og være villig til å bruke
den kontrollen til et politisk formål.
Presidenten
[12:35:21 ]: Replikkordskiftet er omme.
Guri Melby (V) [12:35:43 ] : Når vi nå trer sammen for en ny
sesjon, er det nok en gang med et krevende bakteppe: internasjonale
spenninger, krig i Ukraina, høy rente og høy inflasjon i norsk økonomi.
Brutale hendelser i verden rundt oss er jo forferdelig i seg selv, men
i tillegg fører de med seg en økt utrygghet for nordmenn, som vi
må ta på alvor. Det er også i slike tider at demokratiet settes
på prøve. Det er i slike tider vi må vise oss ansvaret verdig, ansvaret
vi har blitt gitt av velgerne. Midt oppe i dette opplever vi saker
som jeg tror vi alle gjerne skulle vært foruten – rot med reiseregninger,
saker om habilitet, eller om mangel på sådan. Vi må ta ansvaret
for det som har gått galt, men like viktig er det at vi tar ansvar
for å gjenreise tilliten etter at det har gått galt, og veien til
tillit går gjennom mer åpenhet.
Venstre har i
dag levert forslag som skal bidra til dette, som skaper åpenhet
rundt den jobben som vi politikere gjør, som gir åpenhet til journalister
som vil ettergå oss, og som bidrar til at vi følger alle de reglene
som vi pålegger oss selv og andre. Noen av disse forslagene har vi
levert tidligere i denne sal uten å få støtte til dem. Det gjelder
bl.a. innføring av et lobbyregister. Jeg håper at alle partiene
nå leser disse forslagene med et nytt blikk, i lys av det siste
års skandaler, og bidrar til at de kan få flertall i denne sal.
Det er naturlig
at vi snakker om tillit, eller mangel på tillit, når media avdekker
saker som dem vi har sett denne sommeren og høsten. Men hvis tillit
bare handler om et spørsmål om reiseregninger, eller om habilitet, mener
jeg at det både er feil og farlig, for tillit bygges først og fremst
gjennom vår evne til å ta tak i de problemene som folk og samfunnet
står i, og den ødelegges når vi unnlater å handle i situasjoner
som krever det. Det er farlig fordi det kan ta fokus vekk fra det
som faktisk er jobben vår: å gi politiske svar på vår tids utfordringer.
«Generasjon Thunberg
er død», var et utsagn vi møtte da skolevalgresultatene var klare
for noen uker siden. Jeg tror ikke at klimaengasjementet blant unge
har forsvunnet, men jeg frykter at en del unge har gitt litt opp,
at de føler at det ikke nytter, at svarene fra regjeringen og fra
det politiske Norge på det engasjementet de unge har for den største
utfordringen som vi står overfor, ikke står i forhold til problemets
størrelse. Det er vel egentlig nesten en underdrivelse å si det
på den måten, for det er en grunn til at stadig færre tror at vi
greier å nå de klimamålene som vi har satt oss for 2030. Regjeringen
har ikke kommet med et eneste nytt substansielt tiltak for å kutte
utslipp i ikke-kvotepliktig sektor. De har også latt være å gjennomføre
en hel haug med klimatiltak som de vet må til for at vi skal nå
målene, tiltak som Arbeiderpartiet og Senterpartiet var enig i da
vi i 2021 la fram en klimaplan som viste veien til å nå klimamålene våre.
De kutter i klimatiltak og ikke i klimautslipp, og det gjør at vi
er milevis fra å nå klimamålene våre.
Vi må føre en
politikk for den tiden vi lever i, en politikk for vår tids utfordringer
og problemer, en politikk som tar folks problemer på alvor, en politikk
som oppdateres når samfunnet endres, og som ikke gir fortidens svar
på nåtidens og framtidens problemer. Jeg ser ikke at vi har en regjering
som evner å ta inn over seg at samfunnet endres. De virker å være
mer opptatt av å oppfylle utdaterte valgløfter, slik som å splitte
opp kommuner og fylkeskommuner og legge lensmannskontor på steder der
man ikke vil ha det, framfor å løse de utfordringene som vi faktisk
har – med inflasjon, økte renter, krise og krig.
I motsetning til
våre naboland, Sverige, Danmark og Finland, har vi heller ikke en
regjering som ser at store kriser i Europa krever nye svar på disse
utfordringene – tvert imot. Og der våre nabolands nøytralitetspolitikk eller
forbehold om EU-samarbeid ble endret og kastet på historiens skraphaug,
har Norge en statsminister som advarer mot slike debatter fordi
det kan virke polariserende på samfunnet. Jeg er redd for at hvis
vi skygger unna vanskelige debatter i frykt for uenighet, så tar
vi ikke Norge framover. Vi trenger en ny politikk, en ny kurs og
en ny regjering.
Perioden fram
mot 2025 vil handle om å gjenreise tillit, og det vil ikke handle
om kontrollkomiteen alene; det handler først og fremst om politikk.
For hvis vi ikke klarer å gi politiske svar på de største utfordringene
i vår tid, er det alvorlig, og langt mer alvorlig for tilliten til
politikerne enn det meste annet. Det kan gjøre at velgerne føler
en avmakt overfor den politikken vi vedtar, at den ikke løser problemer,
men at folk og bedrifter i hele landet i stedet føler at det skapes
nye, og avmakt er veien til mistillit mot politikerne og mot det
politiske systemet.
Nå er det tid
for handling, og det er tid for endring, og det er kanskje ingenting
som er vanskeligere enn endring. Det ligger innebygget i oss at
slik som det er nå, er normaliteten. Det kan selvsagt være sant,
men det kan også være en illusjon. Den normaliteten vi har levd
med de siste 50 årene i det norske samfunnet, kommer ikke til å
vare.
Oljealderen er
ingen naturtilstand, men en avgrenset tidsepoke som nå går mot sin
slutt – av minst tre grunner. For det første er dramatikken i klimaendringene
stor. Vi står nå på et vippepunkt. For det andre er økningen i omfanget
av naturkrisen enorm. For det tredje må vi ta inn over oss sårbarheten
i de landene i verden som ikke har store reserver av fossil energi.
Nå ønsker alle mer kontroll over egen energiforsyning. Den omstillingen
vi skal igjennom, kommer til å bli tøff for alle land, men spesielt
for oss i oljelandet Norge. Vi skal ut av oljebobla, der vi har
levd ufattelig godt i 50 år, men som i årene framover blir en stadig
vanskeligere og farligere plass å være. Det kan bli vondt, det vil
bli vanskelig, og det krever noen radikale endringer i hvordan vi
skrur sammen politikk og samfunnsendringer, som jeg ikke tror vi
helt har tatt inn over oss ennå.
Det er tre grunnleggende
endringer jeg og Venstre mener vi som samfunn må gjøre på veien
ut av oljesamfunnet og over til en fornybar framtid. Disse tre endringene
henger sammen: Vi må gå over fra en oljeøkonomi til en mer normal
europeisk økonomi, vi må reformere og rydde i offentlig sektor slik
at vi kan prioritere det som er viktigst også i årene framover,
og så må vi sitte rundt bordet i et europeisk fellesskap.
Det å omstille
oss fra en oljeøkonomi vil innebære at vi må gjennomføre praktiske
endringer, ikke bare vente på det neste store gjennombruddet og
de fancy løsningene. Det handler om å gjennomføre direktiver som
gjør at vår industri får de samme konkurransevilkårene som ellers
i Europa. Vi må skape et mangfold av næringer som ikke bare er kakepynt
på oljekaken, men som kan være bærende for det nye Norge. Det vi
trenger nå, er ikke tre-fire store grønne industrikjemper, men tusenvis
av mange små og grønne arbeidsmaur i et mangfold av næringer og
bransjer. Da trenger vi mer kapital, og vi trenger bedre rammevilkår
– ikke økt arbeidsgiveravgift eller formuesskatt – slik at bedriftene får
muligheten til å være med og skape en mer bærekraftig framtid.
Vi lever i en
kritisk tid for Europa. Krigen i Ukraina er det mest brutale eksempelet
på en krise som vi er nødt til å løse sammen, men den har også aktualisert
en lang rekke spørsmål, som f.eks.: Hvem er vi avhengige av i kritisk
infrastruktur? Jeg er helt overbevist om at enten greier vi i Europa
å henge sammen og løse disse utfordringene, eller så blir vi hengt
hver for oss. NATO og EØS er viktige og nødvendige, men det er ikke
tilstrekkelig. Et Europa som sitter sammen og former sin egen framtid, med
Norge på gangen og kanskje også i en litt annen mental boble – er
det virkelig slik vi vil ha det? Er alenegang framtiden? Klarer
vi det, eller skal vi gå sammen om å løse klimakrisen, energikrisen
og økonomikrisen?
I den enorme summen
av endringer som vi står i nå, er det behov for lederskap, behov
for politiske ledere og en politikk for å komme igjennom det, selv
om det blir vanskelig. Vi må rydde opp, vi må rette opp ryggen,
og så må vi ta Norge framover.
Presidenten
[12:45:37 ]: Det blir replikkordskifte.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [12:45:48 ] : Nå har jeg gledet
meg, for da Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen varslet å senke
barnehageprisene betydelig i statsbudsjettet, sa forsker Christian
Poppe det som så: «Dette er velferdsstaten på sitt beste.» Han hadde
to viktige grunner til å si at dette er velferdsstaten på sitt beste. Punkt
én: Det er sosialt utjevnende, og det gjør at alle i Norge kan lære
seg norsk. Punkt to: Han sier at det er en ordning som treffer alle.
Enten småbarnsforeldre nå har veldig høy gjeld fordi de akkurat
har kjøpt seg bolig, eller de har lav inntekt, hjelper vi den målgruppen
vi ønsker.
Mitt første spørsmål
er veldig enkelt: Er representanten Melby enig i at den offensive
barnehagepolitikken er en riktig vei å gå, i stedet for kontantstøtte?
Guri Melby (V) [12:46:44 ] : Venstre støtter helhjertet det
å holde barnehageprisene lave. Vi har lenge argumentert for at vi
burde fjerne kontantstøtten og heller bruke de pengene på ordninger
som treffer alle, og som, som representanten helt riktig trekker
fram, har veldig mange positive, inkluderende effekter. Så det å ha
lav pris på barnehage og lav pris på SFO er viktige saker for Venstre.
Vi har ennå ikke konkret tatt stilling til hvor høy den prisen bør
være til neste år. Vi venter til vi legger fram et helhetlig budsjett.
Det er klart det
er viktig at vi nå også er grundige og stiller spørsmål ved om de
ordningene vi vedtar, er de mest målrettede. Jeg tror det er mange
småbarnsfamilier som setter pris på lavere barnehagesatser. Utfordringen
er at de som har aller dårligst råd, ikke får en krone billigere
barnehage. De har akkurat den samme prisen som de har hatt fram
til nå, så spørsmålet er om den ordningen som Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen
har lagt fram, er den aller mest sosiale. Jeg vil gjerne forbeholde
meg retten til å se helheten i budsjettet før jeg konkluderer på
det.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [12:47:45 ] : Svaret på det er at
den er supersosial, og den kommer til å funke, med opp mot 20 000 kr
i redusert pris for dem som drar full nytte av det.
Representanten
Melby skal ha ros for å ha vært litt mer konkret i sitt hovedinnlegg
enn det f.eks. Høyre-lederen, representanten Solberg, var. Hun hadde
mange påstander med mindre innhold. Solberg pratet om behovet for
politikk for framtid, unge folk i etableringsfasen og at vi trenger
tydelige satsinger i offentlig sektor. Men er ikke nettopp denne
storstilte barnehagesatsingen, med å sørge for at alle småbarnsforeldre
får bedre økonomi, eksempel på framtid, unge folk i etableringsfasen
og en veldig tydelig politisk satsing?
Guri Melby (V) [12:48:35 ] : Først må jeg takke for skrytet,
det setter jeg alltid pris på.
Det er mitt inntrykk
at Arbeiderpartiet ofte gjør en glipp, for ved å lansere brede ordninger
tror man at man nå har hjulpet alle. Det er kjempebra for de familiene som
nå får 20 000 kr mindre å betale. Utfordringen er at de ofte glemmer
noen grupper. For eksempel er det veldig mange familier som må vente
i sju–åtte måneder før de får en barnehageplass. For disse familiene
kan det være en kjempestor økonomisk utfordring. Mange, særlig kvinner,
tar da gjerne ulønnet permisjon og mister over en halv årsinntekt.
Disse får ingenting med Arbeiderpartiets opplegg. Så i stedet for
å bruke alle pengene på den store gruppen må vi også se på hvordan
vi kan greie å hjelpe noen av dem som er i de aller vanskeligste situasjonene,
noen av dem som har aller dårligst råd. Det mener jeg er en blindsone
som Arbeiderpartiet har, og det har vi tenkt å rette opp i vårt
alternative budsjett.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [12:49:31 ] : Det var det som var
poenget i starten, at her er det ingen blindsoner, for også de som
har høy gjeld og relativt høy inntekt, trenger akkurat dette grepet.
Så dette er riktig virkemiddel til riktig tidspunkt fra rett regjering.
Det siste jeg
vil spørre om, for det er egentlig et veldig viktig samfunnsvalg
vi har tatt nå, er: Venstre støttet også grunnrenteskatten, som
er årsaken til at vi får finansiert det. Da vil jeg ta opp et utsagn
fra tidligere statsråd, motstandsmann og styreleder i Statoil, Finn
Lied. Han sa at det er en strid i ethvert samfunn, også det norske,
mellom de som prioriterer fellesskapet, og de som er mer opptatt
av personlig vinning. Mener representanten Melby at det retningsvalget
vi nå har tatt sammen, for å sørge for at noen av de aller rikeste
bidrar litt mer sånn at alle kan lære seg norsk, er et eksempel
på å prioritere fellesskapet framfor personlig vinning?
Guri Melby (V) [12:50:28 ] : Det er jo en blindsone, for alle
de som har fått barn i desember eller januar, risikerer fortsatt
å måtte ta et tap på 200 000–400 000 kr fordi de må være hjemme
fra jobb fordi de ikke får barnehageplass. Så om den barnehageplassen
koster 3 000 kr eller 2 000 kr, tror jeg for disse familiene er
ganske revnende likegyldig. Den kostnaden er akkurat like stor.
Det at Arbeiderpartiet, som er et parti som er opptatt av sosial
rettferdighet, ikke ser at vi har et lovverk med en grunnleggende
urettferdighet, er en blindsone som er så stor at det er vanskelig
å forstå.
Jeg er stolt over
at Venstre var med på å forhandle fram en grunnrenteskatt. Vi mener
det er riktig at de som tjener seg rike på bruk av våre felles ressurser,
er med og bidrar til fellesskapet. Jeg er også stolt over at vi greide
å få ned satsen på en sånn måte at vi også sikrer bærekraft i de
næringene. Men diskusjonen om hva pengene skal brukes til, tenker
jeg at vi får lov til å ta i statsbudsjettdebatten. Vi mener at
en del av de pengene bør brukes på å senke det generelle skattenivået
for norske bedrifter, slik at vi også i framtiden har penger å fordele
i offentlige budsjetter.
Siv Mossleth (Sp) [12:51:46 ] : Representanten Melby og Venstre
har vært de mest aktive til å levere representantforslag i Stortinget
i det siste, og jeg kan skjønne engasjementet, for det er mye å
rette opp i etter at Solberg-regjeringa har styrt i åtte av de ti
siste årene. En av hovedsakene til Venstre er EU og strømkabler
til utlandet. Strømprisene våre vil da bli enda mer utsatt for prissmitte.
Vi har sagt stopp for flere utenlandskabler, og NorthConnect-kabelen
er endelig skrinlagt. Denne regjeringa vil at vi skal ha lave strømpriser
som en fordel for industri og næringsliv i Norge. Er denne strømmen
av representantforslag egentlig et forsøk på å tåkelegge at Venstre
ønsker å flytte makt fra folket til EUs energibyrå?
Guri Melby (V) [12:52:43 ] : Når vi leverer representantforslag,
er det fordi vi ser at det er behov for endringer i politikken.
Og det kan jo hende at tre og et halvt år i regjering og åtte år
med makt gjør at vi synes det er litt ekstra gøy å være med og bestemme.
Det er egentlig det det å levere forslag handler om – å søke å få gjennomslag
for vår politikk.
Når det gjelder
strømkabler og energiutveksling med Europa, er det en viktig bærebjelke
i en grønn politikk som handler om å ta Europa fra å bruke fossil
energi til å bruke fornybar energi. Det handler om å ta hele næringslivet
vårt i en grønn retning. Vi vet også at dersom vi ikke hadde hatt
disse utenlandskablene, ville det ført til en massiv nedbygging
av norsk natur, noe Venstre er sterkt kritisk til. En av hovedgrunnene
er at vi må sikre at vi i Europa er hverandres beredskap. Vi må
rett og slett ha kraftutveksling, slik at vi greier å utnytte det
når andre land har overskudd, og vi har underskudd. Det regner jeg
med at også representanten vil støtte oss på.
Bård Hoksrud (FrP) [12:53:58 ] : Vi ser en eksplosjon i bruk
av ulovlige rusmidler blant barn og unge. Hele 8 pst. av elevene
på videregående i Oslo har brukt kokain det siste året – nesten
en tredobling fra 2018. Samtidig har ikke politiet virkemidler til
å følge opp unge narkotikamisbrukere, og de som jobber med forebygging,
er kjempebekymret fordi de ser at unge helt ned i 13-årsalderen
rekrutteres inn i miljøer med rus og kriminalitet.
I sommer var jeg
på et møte i Vancouver. Der har man innført Venstres narkotikapolitikk,
og det var skremmende å se hvor store utfordringer de har. Det var som
en Vancouver-mann sa til meg: Før hadde vi ett sprøyterom i byen,
men nå er hele byen omdannet til et enormt sprøyterom. Problemene
har blitt svært store, og det var forferdelig å se hvordan det har
gått etter liberaliseringen. Mener Venstre-lederen at Vancouver
er et godt eksempel på hvordan ruspolitikken skal være, eller er
det på tide å ta politiet og de som jobber med forebygging, på alvor
og legge rusreformen i skuffen?
Guri Melby (V) [12:54:55 ] : Det er interessant at representanten
starter med å beskrive en negativ utvikling i Norge. Da har jeg
lyst til å utfordre litt tilbake: Er det ikke de som er representanter
for dagens politikk med en forbuds- og straffelinje, som har et
forklaringsproblem, framfor Venstre som ønsker en ny kurs? I tillegg
vet vi at den politikken som vi løfter på rusfeltet, er basert på
forskning. Det som selvsagt er interessant, er at nå er det fullt
mulig å innhente erfaringer fra både mange land, mange stater og
mange byer for å gjennomføre nye former for ruspolitikk, der man
fokuserer på behandling framfor straff. Forskningen på dette feltet
er ganske tydelig på at straff ikke virker. Tvert imot har straff
en lang rekke negative effekter, og det er derfor vi ønsker å skifte
spor, til et mer menneskelig spor, der vi gir folk behandling framfor
straff. Det er viktig for den enkelte som har et rusproblem, men
ikke minst er det viktig for å redusere nettopp rekruttering til
dette.
Mona Fagerås (SV) [12:56:05 ] : Jeg har gledet meg til å møte
representanten Melby i replikkveksling. Vi hadde mange fighter i
den tiden representanten var minister. En av tingene vi diskuterte
da, som SV nå har fått gjennomslag for, var innføring av gratis
SFO til alle landets første- og andreklassinger. SFO skal være for
alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomi. Mens representanten
var minister, var det 100 000 barn i Norge som ikke gikk på SFO,
fordi foreldrene valgte det bort, og mange av dem på grunn av økonomi.
Konsekvensen var at mange barn ikke fikk være med på leken, læringen
og fellesskapet, og vi vet at det kanskje var akkurat disse barna
som hadde mest bruk for et godt SFO-tilbud. Vi hadde et klasseskille
på SFO.
Hva skjer med
denne velferdsreformen den dagen Melby mot formodning kommer tilbake
i regjeringskontorene?
Guri Melby (V) [12:57:07 ] : Takk for spørsmålet. Jeg deler
representantens engasjement for at alle barn skal ha mulighet til
å delta i både SFO og AKS. Det vi startet på da vi satt i regjering,
var en del enkeltprosjekter der man skulle gjennomføre gratis AKS
og gratis SFO bl.a. i en del bydeler i Oslo og i en del andre byer
med fattigdomsproblematikk. Evalueringen av disse kom mens vi satt
i regjering, og viste at de hadde veldig positiv effekt på deltakelsen.
Den ordningen vi først og fremst jobbet med da, var en mer målrettet
ordning rettet mot familiene med dårligst råd – på samme måte som
vi har sikret gratis barnehage for dem med dårligst råd, noe SV
aldri fikk til i den tiden de satt i regjering. Så ønsket vi å gjøre det
samme på SFO.
Det som har skjedd
i mellomtiden, er at det er veldig mange flere familier som har
dårlig råd. Jeg mener derfor at det er et godt grep nå å utvide
den ordningen vi allerede har, og sikre at enda flere barn får tilbud
om gratis eller i hvert fall delvis gratis AKS. Jeg synes det er
et godt grep.
Sofie Marhaug (R) [12:58:20 ] : I 1906 fikk Stortinget panikk
og vedtok de såkalte panikklovene, forløperen til konsesjonslovene,
for å stoppe utenlandske fossespekulanter fra å ta kontroll over
kraften. Mye har endret seg siden 1906. Den gangen var partiet Venstre
en pådriver for nasjonal styring av naturressursene, og de var også
landets største parti.
Panikk er ikke
alltid fruktbart, men når vi ser hvordan utenlandske eiere slår
seg opp som vindbaroner, og at pengene forsvinner i skatteparadiser
– parallelt med ustabile strømpriser og økt press for nedbygging
av naturen – ja, da er det grunn til å få panikk. I stedet for å
sikre eierskapet har Venstre vært en pådriver for mer marked og
større utenlandsk eierskap. Min oppfordring til Venstre er: Få panikk!
Og mitt spørsmål er: Har partiet noen som helst planer om å finne
tilbake til sin stolte historie og ta tilbake den demokratiske politiske
styringen av kraften?
Guri Melby (V) [12:59:31 ] : Først takk for litt historie;
det er alltid nyttig på en dag som denne. Jeg må si jeg er veldig
glad for at verken regjeringen eller flertallet på Stortinget fikk
panikk da vi hadde en strømkrise i fjor, at vi ikke gjorde store,
omveltende endringer på et kraftsystem som jeg mener tjener både
Norge og resten av Europa godt, men at vi faktisk hadde is i magen.
Vi gjorde det vi kunne for å løse den akutte krisen. Norge økte
f.eks. gassproduksjonen og bidro til å gjøre situasjonen i hele
Europa bedre, og vi innførte en strømstøtteordning som gjorde at
krisen var mulig å leve gjennom for husholdningene.
Jeg mener det
er viktig at vi ikke handler i panikk, men at vi greier å tenke
langsiktig, og at vi greier å tenke at vi skal løse flere utfordringer
samtidig. Vi skal løse en energimangel, vi skal få en omlegging
av industrien vår, men vi skal også ta vare på naturen. Med mindre
kraftutveksling vil vi få en massiv nedbygging av natur i Norge, noe
jeg vil advare sterkt mot. Derfor bør vi ikke handle i panikk, men
tenke langsiktig.
Presidenten
[13:00:35 ]: Replikkordskiftet er dermed omme.
Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13:00:59 ] : – Hvorfor skal jeg
gidde? Dere politikere er jo like, alle sammen. Dere gjør ingenting
for meg, uansett. – Dette sa en gutt til meg da jeg besøkte Drammen
i august. Han hadde akkurat fylt 18 år, og i år var første gang
han kunne stemme. Flere tenkte visst det samme, for valgdeltakelsen
i dette valget gikk ned.
Når vi nå starter
arbeidet i det 168. storting, står Norge og verden i større problemer
enn på lenge. Flere og flere sliter økonomisk, det er krig i Europa,
og klimakrisen skaper kaos og ødeleggelse over hele verden, også her
hjemme. Unge i dag er den første generasjonen nordmenn som ikke
tror at de får det bedre enn foreldrene sine.
Allikevel må vi
nå bruke mye av tiden denne høsten på å diskutere vår egen oppførsel
som folkevalgte. I månedsvis har det norske folk blitt rystet av
en rekke habilitetssaker. Flere av våre ledende politikere har gått
av, mens andre velger å bli sittende. Jeg frykter at våre to største
partier ikke forstår alvoret. Den typen ansvarsfraskrivelser som
vi har sett de siste ukene, ville ikke ha fungert i møte med Nav
eller UDI.
Jeg er redd for
at Høyre og Arbeiderpartiet driver et slags kappløp mot bunnen,
der standardene senkes for hva folket bør forvente av sine representanter,
fordi de store partiene beskytter seg selv og hverandre. Det vil først
og fremst være bra for det aller største partiet i årets valg, nemlig
sofapartiet, men det er dårlige nyheter for demokratiet. Folk må
kunne være helt trygge på at vi fatter beslutninger basert på hva
vi mener er best for alle, ikke på hva som kan tjene oss selv eller
våre nærmeste, enten det er snakk om beslutninger, politiske utnevnelser
eller andre ting.
Nå er jobben vår
å gjenopprette tilliten. Vi må få strengere regelverk, vi må vise
mer åpenhet om hvem vi møter, vi må være ærlige om og ha oversikt
over hvilke økonomiske interesser vi har, og vi må vise at denne
typen feil får konsekvenser. Derfor mener Miljøpartiet De Grønne
at Solberg og Huitfeldt bør fratre sine stillinger, av hensyn til
demokratiet.
Jeg vil også lese
Venstres forslag med interesse, og jeg håper at alle partiene nå
vil være med på å innføre et lobbyregister her på Stortinget som
et første skritt for å gjenopprette folks tillit. Noe annet ville
være helt uforståelig.
Det er så mange
andre problemer som vi burde bruke tiden vår på. I vinter besøkte
jeg Kirkens Bymisjon i Bodø, og fra vinduet i kafeen der kan man
se rett over til Navs kontorer. De ansatte hos Bymisjonen kunne
fortelle at folk som trengte hjelp, ofte ble sendt over veien og til
dem når saksbehandlerne i Nav ikke hadde mulighet til å hjelpe dem.
Det siste året har antall familier som ber om matkasser fra dem,
mangedoblet seg, slik vi også har sett over hele landet. Frivilligheten
er viktig, og matsentralene og andre aktører bør få mer støtte,
men regjeringen kan ikke bruke frivilligheten som en hvilepute fordi velferdsstaten
ikke strekker til. Krisene vi står i nå, virker som et forstørrelsesglass
på ulikhet og de delene av samfunnet vårt som ikke fungerer i dag.
Det er på tide
med en velferdsreform i Norge. I høst behandles et forslag fra Miljøpartiet
De Grønne om å doble sosialsatsene og innføre det som en garantert minsteinntekt.
Det tror vi vil kunne bidra til at flere av dem som har mulighet
til det, vil kunne komme ut i jobb, som nettopp er målet med arbeidslinjen.
Samtidig må vi
bygge et mer rettferdig og grønnere Norge, også på sikt. Hvis regjeringen
synes at det er vanskelig å fylle Grønn bok med et konkret innhold,
kan de f.eks. prioritere billigere kollektivtrafikk i hele landet, kutte
momsen på frukt og grønt så alle har råd til å spise variert, og
også på reparasjon og gjenbruk, slik at det skal lønne seg å velge
miljøvennlig, og å kaste penger etter folk som gjennomfører strømsparetiltak
– et ekte politisk kinderegg som vil redusere behovet for kraft,
gjøre strømregningene lavere og gi byggenæringen mer å gjøre. Vi
kan også begynne å gi alle like mye i strømstøtte uavhengig av hvor
mye strøm de bruker, så de som har råd til å bruke masse strøm,
ikke får mest støtte, slik situasjonen er i dag. Dette er tiltak
som er bra for klimaet, for naturen og for lommeboka – og jeg tror
til og med at det vil være ganske populært.
Når renten stiger,
rammer det både folk og bedrifter. En veldig underkommunisert grunn
til at renten stiger, er at Stortinget i 2020 prioriterte en subsidiepakke til
oljenæringen, som nå bidrar til å skape farlig oppvarming av kloden
og av økonomien. Flertallet på Stortinget prioriterte altså mer
oljeutvinning i en tid da verden trenger at vi slutter med fossil
energi. Samtidig har regjeringen økt skattene for fornybarnæringen.
Det bidrar til å redusere investeringene i det vi trenger mer av.
I sommer gikk regjeringen inn for å rasere naturen i Finnmark for
å grønnvaske oljeindustrien enda mer.
Det er under sju
år til 2030. Da skal Norge ha kuttet halvparten av utslippene våre.
Kan vi ikke da bare være enige om at den norske regjeringen må slutte
å gjennomføre politikk som tar oss i motsatt retning? Et av de pinligste
øyeblikkene i årets kommunevalgkamp var da alle partilederne ble
spurt om de trodde at regjeringen kom til å nå klimamålene, og statsministeren
ble stående alene med hånden litt nølende i været. Aldri har den globale
oppvarmingen vært mer synlig rundt oss. Nye heterekorder, enorme
skogbranner, oversvømmelser, tørke og ødelagte avlinger skjer ikke
bare et sted langt, langt borte, det skjer også her hjemme – og
det skjer foran øynene våre. Norske regjeringer har kuttet mindre enn
5 pst. av utslippene siden 1990. Aldri har Norge klart å holde et
eneste av de klimamålene som brede flertall på Stortinget har vedtatt.
Det er på tide å gå fra ord til handling.
I dag fremmer
Miljøpartiet De Grønne igjen forslag om å slutte å lete etter mer
olje og innføre en produksjonsavgift på olje og gass, for å reversere
virkningen av oljeskattepakken. Dersom regjeringen ikke gjør dette, blir
alle forklaringer om at de ikke kan hjelpe dem som sliter mer i
statsbudsjettet fordi det vil drive opp renten, fullstendig hule.
Å dempe presset
fra oljeindustrien vil redusere presset på norsk økonomi, det vil
frigjøre kapital og folk til grønne næringer, og det er bra for
framtidens generasjoner som vil få færre klimaendringer å beskytte
seg mot. Næringslivet, som vil satse på grønn omstilling, roper
etter forutsigbarhet. Det vi trenger, er politikk med et 50-årsperspektiv,
slik oljen i realiteten får når de får lete etter nye felt som skal
produsere til slutten av dette århundret.
Beslutninger vi
fatter i denne stortingsperioden, legger grunnlaget for hvilket
Norge vi skal ha i lang tid framover. Derfor inviterer Miljøpartiet
De Grønne regjeringen til å:
slutte
å lete etter mer olje og gass og sette ned en oljekommisjon med
partene i arbeidslivet
prioritere
kraften vi har, til næringsliv vi vil satse på framover, i stedet
for å elektrifisere oljeplattformene
bygge
ut fornybar kraft til havs og på land uten å bygge ned urørt natur
eller bryte menneskerettigheter
slutte
å rasere natur og starte å restaurere den
følge
energikommisjonens anbefalinger og satse på enøk i alle norske hjem
og bygg
satse
på framtidens sirkulære og fornybare næringsliv gjennom å tilføre
grønt næringsliv statlig eierskap og kapital
få
på plass en grønn skatte- og avgiftsreform som sørger for at det
blir lett å velge miljøvennlig og vanskelig å forurense
I møte med klima-
og naturkrisen, økt ulikhet og uro er den tradisjonelle blokkpolitikken
utdatert. Vi i Miljøpartiet De Grønne blir ofte sett på som kompromissløse,
men egentlig er vi det mest samarbeidsvillige partiet i landet.
Det eneste vi krever, er at partiene vi samarbeider med, enten de
er såkalt borgerlige eller sosialdemokratiske, går fra ord til handling
på vegne av klimaet, naturen og vår felles framtid. Det burde alle
ha interesse av.
Dersom vi ikke
klarer å stoppe raseringen av det globale artsmangfoldet og den
dramatiske oppvarmingen av kloden, vil de fleste andre problemer
som vi forsøker å løse i denne sal, framstå som bagateller i framtiden. Derfor
mener vi at de mest miljøengasjerte partiene bør samle seg i en
grønn blokk. Om vi jobber sammen, kan vi presse de grå partiene,
slik at ingen kan få styre uten å overholde naturens tålegrenser.
Med det tar jeg
opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Presidenten
[13:10:31 ]: Då har representanten Lan Marie Nguyen Berg teke
opp forslaga ho refererte til.
Det vert replikkordskifte.
Mani Hussaini (A) [13:10:42 ] : Jeg deler virkelighetsbeskrivelsen
til representanten fra Miljøpartiet De Grønne – tørken i Europa
i sommer og ekstremværet «Hans» har minnet oss om hvor tett på klimaendringene
kommer – men jeg deler ikke løsningene til Miljøpartiet De Grønne.
Skal vi lykkes med klimapolitikken, må den være sosialt rettferdig.
Vanlige folk kan ikke være klimakrisens og klimapolitikkens ofre.
Vi vet at Miljøpartiet
De Grønne foreslo å kutte utslippene med 80 pst. innen 2030 i alternativt
statsbudsjett i fjor. Jeg har vært inne og sett på noen av forslagene som
Miljøpartiet De Grønne kommer med, og hvordan de vil påvirke vanlige
folk. De foreslår å øke CO2 -avgiften til
3 000 kr, reversere reduksjonen i veibruksavgift for diesel- og
bensinbiler, som er viktige i distriktene, og å tredoble moms på
innenriks flyreiser. Spørsmålet er: Hvem skal betale prisen for
klimapolitikken? Er det vanlige folk i distriktene? Er det folk
i Nord-Norge? Er det dem som jobber på verftet?
Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13:11:47 ] : Tusen takk for et
viktig spørsmål.
Det virker som
representanten Hussaini ikke har fått med seg at Miljøpartiet De
Grønnes politikk også er mye mer omfordelende enn det regjeringens
politikk er. Blant annet foreslår vi å doble sosialsatsene og innføre en
garantert minsteinntekt, som ville være en lenge etterlengtet reform
av velferdsstaten. Problemet i dag er at den politikken som regjeringen
driver, vil bidra til å få forskjellene opp på sikt fordi vi tar
av de utslippene som framtidens generasjoner burde ha. Vi skaper
ikke det næringslivet som vil skape de gode, grønne og trygge arbeidsplassene
for framtiden, for de folkene som de grønne næringene trenger, er
strandet i oljeindustrien, som kan betale veldig mye høyere lønninger
enn det annen industri kan i dag. Det er noen av utfordringene Arbeiderpartiet
har, og problemet til Arbeiderpartiet er at de ikke engang har en
plan for å kutte 55 pst. av utslippene innen 2030.
Mani Hussaini (A) [13:12:48 ] : Det vi hører fra representanten
fra Miljøpartiet De Grønne, er at alle skal bo i byene, og at man
ikke har en politikk for bygdene. Den politikken som Miljøpartiet
De Grønne fører i klimapolitikken, er direkte distriktsfiendtlig.
Et annet spørsmål,
når det gjelder energipolitikk: I fjor eksporterte vi gass til Europa
tilsvarende ni ganger årlig norsk elektrisitet basert på vannproduksjon,
og rundt en femtedel av EUs elektrisitet i fjor var basert på norsk
gass. Et stort flertall her i salen støtter at vi skal fortsette
å eksportere gass til Europa, og støtter at vi skal utvikle, ikke
avvikle, den næringen. Senest i dag foreslår Miljøpartiet De Grønne
at vi skal slutte å lete. Jeg sliter med resonnementet til Miljøpartiet
De Grønne, for sånn som jeg har forstått det, støtter Miljøpartiet
De Grønne at vi skal eksportere gass til Europa, men de vil ikke
at vi skal lete etter mer gass. Er det ikke sånn at dersom Miljøpartiet
De Grønne hadde fått gjennomslag for sin politikk, hadde det ikke
vært sikkert at vi ville greid å komme Europa til unnsetning i den
situasjonen vi er i?
Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13:13:55 ] : Jeg er helt uenig
i virkelighetsbeskrivelsen til representanten Hussaini, og jeg vil
oppfordre til ikke å tro på teorier på Facebook om at Miljøpartiet
De Grønne ikke har politikk for distriktene. Forskjellen på Miljøpartiet
De Grønne og ganske mange andre partier er at vi faktisk har en
politikk for byene som vi har fått gjennomført, også sammen med
Arbeiderpartiet og SV i Oslo, og som har vært veldig bra for byen.
Når det gjelder
oljepolitikken, har jeg lyst til å rydde opp litt, for det finnes
et ganske langt spenn mellom det å slutte å lete etter mer olje
og gass og å slutte å investere i mer ny infrastruktur og det å
slutte å produsere olje og gass i morgen. Vi er for at vi skal produsere
så mye gass vi kan nå, med eksisterende infrastruktur, på kort sikt. Men
det vi vet, er at når vi leter etter olje og gass i dag, vil det
være felt som ikke er i produksjon før om 10–15 år, og de vil produsere
langt etter at Europa skal ha omstilt seg. Så hvorfor bruker vi
penger på det istedenfor på de nye grønne næringene? Det er det
jeg er bekymret for, og det er det som er den største trusselen
for velferdssamfunnet vårt i framtiden.
Ove Trellevik (H) [13:15:06 ] : For Høgre er det eit mål at
borna våre skal veksa opp i trygge heimar, gå i ein god skule, og
at foreldra har arbeid. Det handlar om å ta ansvar for eit berekraftig
velferdssamfunn på sikt. Men inflasjonen stig, rentene aukar, og
skattane har auka dramatisk for næringslivet over natta med regjeringa
sin politikk.
Miljøpartiet Dei
Grøne arbeider for at ein skal ha ein sekstimars arbeidsdag, og
me høyrde at dei vil innføra ei garantert minsteinntekt, at dei
vil greia ut borgarløn, og at dei vil gjennomføra ei velferdsreform.
I sum vil dette auka pengebruken betydeleg og skapa ytterlegare behov
for auka skattar, som igjen truar norske arbeidsplassar og den norske
velferda.
Påstanden min
er at Miljøpartiet Dei Grøne sin politikk i praksis vil bety større
utryggleik for dei nyetablerte, auka kostnader for bedriftene, mindre
inntekter og større utgifter for staten, og den nødvendige klimaomstillinga
i bedriftene vil verta trua. Kvifor meiner Miljøpartiet Dei Grøne
at eg tek feil – eller har eg rett?
Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13:16:11 ] : Jeg mener at representanten
Trellevik tar feil på den måten at Miljøpartiet De Grønne mener
at vi skaper framtidens velferd bl.a. ved å slutte å investere i
oljenæringen og starte å investere i de grønne næringene. I år øker
investeringene i Norge med 20 pst. 70 pst. av det er i oljenæringen.
Det er med på å drive inflasjonen og renten opp, både for vanlige
folk og for bedrifter. Det er med på å øke presset på lønninger
slik at andre bedrifter enn dem i olje- og gassindustrien, som har
helt andre økonomiske vilkår enn de fleste bedrifter i Norge, ikke
kan konkurrere i kampen om de beste hodene. Det er det som i dag
truer muligheten vår til å omstille oss før det blir for sent. Vi
ønsker nettopp ikke at man skal måtte slutte med olje og gass over
natten, men at man skal kunne ha en gradvis omstilling til at vi
får grønne arbeidsplasser før Europa har omstilt seg og ikke trenger vår
olje og gass lenger.
Ove Trellevik (H) [13:17:11 ] : Dette høyrest veldig rart ut,
for heilt sidan 1997 har Miljøpartiet Dei Grøne føreslått å kutta
utvinninga og stoppa leiteaktiviteten på norsk sokkel. Det er ikkje
noka gradvis avslutting dei har føreslått. I så fall går det mange,
mange tiår før dei får dette til, skulle eg til å seia. Heldigvis
for Europa kunne Noreg auka gasseksporten frå 2021 til 2022, og
auken i omfanget av gasseksporten målt i energi er like mykje som
heile Sørlege Nordsjø II-vindkraftsatsinga, der Miljøpartiet Dei
Grøne vil bruka mange milliardar skattekroner.
Den største veksten
i Europas energikjelder etter at krigen i Ukraina starta, er i kol.
Både EU, FN og IEA seier at me treng gass etter 2050 for å nå klimamåla
våre, men då må det vera forbrukt med karbonfangst og -lagring.
Spørsmålet mitt
til Miljøpartiet Dei Grøne er: Kvifor vil ikkje Miljøpartiet Dei
Grøne vera med på å ta ansvar og bidra til at Noreg leitar etter
meir gass, slik at me raskare kan få ned CO2 -utsleppa i Europa og verda
ved bruk av f.eks. blått hydrogen?
Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13:18:18 ] : Jeg skulle ønske
at Miljøpartiet De Grønne hadde kunnet være en del av et flertall
i 1997. Da hadde vi sikkert kommet lenger på den fornybare omstillingen
enn det vi har gjort til i dag.
Jeg har lyst til
å plante en idé hos representanten Trellevik: Kanskje Norge i framtiden
kan være en forutsigbar eksportør av ren og demokratisk fornybar
energi til Europa? Det hadde jo vært en fordel, men i dag står vi i
en verden som er langt på etterskudd i å klare å nå klimamålene.
Vi står overfor katastrofale klimaendringer, som rammer oss i dag,
og det har makt i seg til å eskalere de eksisterende krisene vi
har, skape økt ulikhet og gjøre det vanskeligere for Norge og andre
land å omstille seg og sørge for gode, trygge velferdssamfunn. Det
er det jeg er bekymret for, og det er derfor vi også må ut av den tankegangen
man har hatt i Norge i mange år, hvor ulike regjeringer til sammen
bare har klart å kutte 4,7 pst. av utslippene.
Willfred Nordlund (Sp) [13:19:22 ] : Det er i alle fall ingen
som kan ta vekk engasjementet til Miljøpartiet De Grønne og representanten
Berg.
Det som egentlig
er historien om Norge og den velferdsstaten vi er, er at naturressursene
og befolkningen har vært spredt over hele landet. Man har tatt naturressursene
i bruk og produsert eksportverdier for enorme pengesummer som har
bygd opp den velferdsstaten vi har. Jeg tror, eller jeg vet – og
det er det som er Senterpartiets utgangspunkt – at hvis man ikke
får med folk på den omstillingen vi skal gjennom, klarer vi ikke
å skape de lønnsomme nye, grønne industriarbeidsplassene. Jeg registrerer
i representantens innlegg at man ikke er så veldig bekymret for
dette, man påstår at vanlige folks problemer blir bagateller i den
store sammenhengen. Jeg tror at skal man lykkes med dette, er man
nødt til også å anerkjenne de daglige problemene.
Spørsmålet blir
da: Hvordan skal vi klare denne klimaomstillingen hvis det ikke
innebærer bruk av naturen, som jeg oppfatter at representanten sier?
Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13:20:29 ] : Vi må klare å gjennomføre
denne omstillingen på en annen måte enn det som skapte den krisen
vi står i, nettopp ved ikke å drive rovdrift på natur og menneskerettigheter,
som er det som har skapt veldig mye av den utviklingen vi ser i
dag.
Vi har foreslått
veldig mye populær klimapolitikk som vi egentlig håper at Senterpartiet
og Arbeiderpartiet vil bli med på, bl.a. å innføre et nasjonalt
månedskort til 499 kr, å kutte momsen på frukt og grønt – slik at
alle kan få i seg god, sunn og bærekraftig mat – og på reparasjon
og gjenbruk, som kan gjøre at det er lettere for folk å leve miljøvennlig.
Vi ønsker at regjeringen skal gjennomføre en storstilt enøksatsing
istedenfor å kutte i Enova, som man har foreslått flere ganger,
for nettopp å kunne gi folk 50 pst. av kostnaden ved å etterisolere
huset deres. Det vil være bra for inneklimaet, for økonomien deres
og for klimaet. Det er mange populære klimatiltak som vi håper at
Senterpartiet vil være med på, og som vi inviterer dem til.
Terje Halleland (FrP) [13:21:46 ] : Miljøpartiet De Grønne
er et parti som veldig ofte viser til Norges internasjonale forpliktelser
som et rikt land til deltakelse i bistand og solidaritet, og da
ofte i tilknytning til miljø- og klimaarbeid.
Mineraler spiller
en viktig rolle for teknologisk omstilling og for overgangen fra
å benytte fossile til å benytte fornybare energikilder. Behovet
og etterspørselen etter mineraler er stort. I tillegg har vi fått
en ekstra dimensjon i det geopolitiske bildet, og behovet er derfor
økende. Miljøpartiet De Grønne har vel ikke akkurat vært de som
har stått fremst når konsesjoner skal tildeles eller strategi for
utvinning av mineraler skal vedtas. Mener Miljøpartiet De Grønne
at Norge har et ansvar i likhet med de andre områdene til å bidra
med mineraler som er nødvendige for en omstilling av produkter og
næringsliv?
Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13:22:48 ] : Ja, det mener vi,
og derfor er vi også opptatt av hvordan vi skal utvikle Fensfeltet,
som man nå har funnet i Telemark. Det er viktig for at vi ikke skal
være så avhengig av Kina som vi er i dag for å få mineraler, men
også fordi vi skal se på hva slags ressurser vi kan bidra med inn
i det grønne skiftet. Samtidig er det slik at vi også må bli bedre
på å utvinne de mineralene som finnes i omløp i dag. Det er derfor
vi er så opptatt av at vi må komme til en omstilling til en sirkulær
økonomi, der vi kan drive med det som man noen ganger kaller «urban
mining» – få opp disse mineralene, og også det som vi allerede har produsert,
og som ligger i våre mobiltelefoner i skuffer og skap over hele
landet. Det ville vært veldig bra. Når det gjelder veldig mye av
det vi nå trenger for å få en sirkulær økonomi i Norge, ligger vi
bakpå. Der har både regjeringen og vi partiene på Stortinget mye
å gjøre.
Sveinung Rotevatn (V) [13:23:53 ] : Venstre og Miljøpartiet
Dei Grøne deler eit sterkt engasjement for klima og natur, og vi
er også einige om at ein del av det grøne skiftet er at det må koste
meir å forureine, og at vi difor må skru opp miljøavgiftene i eit
bredt spekter.
Der vi skil lag,
er når Venstre meiner det må vere ein del av eit grønt skatteskifte,
der vi senkar skattar og avgifter på andre område, nettopp slik
at bedriftene og dei nye bedriftene kan vere med og konkurrere,
og at vi ikkje aukar skattebyrda for norsk næringsliv. Der, i alle fall
når ein les det Miljøpartiet Dei Grøne føreslår i Stortinget, vel
dei ei anna tilnærming. For eksempel føreslår dei å auke formuesskatten
med 4,5 mrd. kr gjennom å auke satsane, gjennom å redusere verdsetjingsrabatten for
aksjar. Det er der eg fell av, for kvifor meiner Miljøpartiet Dei
Grøne det er ein viktig del av det grøne skiftet at bedrifter, sjølv
dei mest miljøvenlege bedriftene som ikkje slepp ut eit gram CO2 , skal få ei kraftig auka skattebyrde?
Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13:24:49 ] : Takk for et viktig
spørsmål.
Vi er også veldig
opptatt av å gi næringslivet, og spesielt små og mellomstore bedrifter,
gode vilkår. Derfor ønsker vi å se på hvordan man kan øke bunnfradraget, slik
at de ikke vil bli like hardt rammet av formuesskatten. Det er noe
vi jobber med nå og også framover for å sørge for at det skal være
godt og enkelt å etablere seg.
Jeg tror jo Venstre
er enig med oss i Miljøpartiet De Grønne i at noe av det som gjør
at næringslivet i dag sliter med å få de folkene og den kompetansen
de trenger, går på at oljeindustrien tar mange av de beste hodene, og
det er vanskelig å konkurrere på lønninger. Så er vi enig med Venstre
i at den ekstraordinære økningen i arbeidsgiveravgift på høye lønninger
som regjeringen innførte, er veldig dårlig når det gjelder å få
på plass de grønne, nye arbeidsplassene.
Presidenten
[13:25:41 ]: Då er replikkskiftet avslutta.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:25:55 ] : For ganske nøyaktig
ett år siden sto jeg på denne talerstolen og tok opp bekymringene
som Kristelig Folkeparti hadde for de økte kostnadene til folk.
Mange håpet den gangen at vi var gjennom det verste. Nå, ett år
etter, ser vi at utgiftene har økt mer enn mange folk makter. Alt
har skutt i været, og nå melder flere og flere at det har alvorlige
konsekvenser for dem, ikke bare for lommeboka, men for deres livskvalitet.
Frelsesarmeen
har gjennomført flere undersøkelser om hvordan økonomien påvirker
livet til folk. Disse viser at flere og flere sliter med å sove,
at det går ut over den psykiske helsen. De forteller at åtte av
ti av dem som har dårlig økonomi, har droppet ut av sosiale aktiviteter og
fritidsaktiviteter, de kjenner på utenforskap, og de kjenner på
skyldfølelse. Den samme gruppen dropper til og med ut av helsekontroller
og legetimer fordi de ikke har råd. Dette har vi som samfunn ikke
råd til. Økonomisk vil det gi større utgifter i framtiden, men menneskelig
sett kan det skje skader som vi aldri klarer å rette opp. Derfor
trengs det et kraftig løft for å sikre at folk får endene til å
møtes økonomisk, for å hindre at unger faller utenfor, og for å
sikre at eldre ikke sitter hjemme og fryser når de egentlig skulle
vært på seniortreffet.
Derfor har jeg
gjennom dette året gått og stusset på hvordan prioriteringene for
regjeringen har vært. Det er kuttet i fritidskort, det er kuttet
i støtten til frivillige organisasjoner, og de har ikke gjort nok
for å avhjelpe, mens pengene sitter løst når det gjelder reversering
av kommunesammenslåinger eller av andre reformer som har vært gjennomført
tidligere. For å sitere meg selv fra i fjor – da sa jeg: Jeg forventer
kraftigere politisk handling fra regjeringen på akkurat dette.
Kristelig Folkeparti
vil prioritere dem som trenger det mest. Vi fikk til et historisk
løft i barnetrygden da vi satt i regjering, og det vil vi fortsette
med. Vi vil sikre frivilligheten, at de har gode kår, og vi verdsetter
det bidraget de gjør for samfunnet vårt. Hvor hadde vi vært i dag uten
at organisasjonene, som Frelsesarmeen og Blå Kors, hadde tatt ansvaret
og plukket opp dem som nå faller gjennom sikkerhetsnettet som det
offentlige har. Det å løfte minstepensjonistene må også fortsette,
og det trengs et fritidskort for barn og unge, slik at de kan delta
på lik linje med alle andre på fritidsaktiviteter, uavhengig av
foreldrenes økonomi.
For ikke lenge
siden leste jeg en undersøkelse som viser at 58 000 unger lever
med mobbing og utestengelse på skolen. Tallet øker, og det skulle
vært omvendt. Vi som nå er voksne, kunne gå hjem og lukke døren
da vi var unger og mobbingen var der. For nåtidens barn og unge
er det slik at mobbingen går helt inn på barneværelset, fordi skjermen
og mobilen og sosiale medier følger dem helt inn. Mobbingen har
ikke lenger noen fysiske grenser. I tillegg vet vi at mobilen skaper
uro og mindre læring i skolen. Derfor har Kristelig Folkeparti vanskelig
for å forstå at regjeringen og Stortinget ikke vil være med på å
få mobilen ut av norske skoler. Vi klapper når de gjør det lokalt,
men ungene våre trenger at vi gjør et nasjonalt vedtak. Skal vi
gi ungene våre god opplæring, trygge skolemiljø og ikke minst bygge
en god psykisk helse, så fjerner vi mobilen fra skolen. Den britiske regjeringen
kom for to dager siden med et forslag om å endre retningslinjene
for bruk av mobil i skolen, slik at den skal ut av skolene i Storbritannia,
fordi de setter ungene først. Kristelig Folkeparti mener at dette
må innføres i vårt eget land. Det er et gratis tilbud, for det koster kun
at vi sier at vi gjør det for ungenes del.
Vi har lagt bak
oss en valgkamp, en lokalvalgkamp, og i valgkampen var det mange
av oss som snakket både mye og varmt om eldre og eldreomsorg, og
at de eldre fortjener mer enn det de har i dag. Det har kommet lekkasjer
fra regjeringens budsjett om flere sykehjemsplasser, og det er jeg
enig i. Kristelig Folkeparti har prioritert sykehjemsplasser i alle
år, og det vil vi fortsette med, men eldreomsorg er mer enn sykehjemsplasser.
Det handler om fellesskap, det handler om tilhørighet, det handler
om aktivitet, det handler om en god plass å bo, det handler om måltidsfellesskap
– og måltidsøyeblikk for dem som er demente – og det handler om
en støtte til pårørende. Da holder det ikke bare med offentlige
sykehjemsplasser; det handler om både helse og omsorg. Vi må se
på hvilke muligheter det er for å kunne bo, hvordan frivilligheten
kan bidra til gode fellesskap og tilhørighet, og på de ideelle aktørenes
rolle i tilbudet – for å nevne noe.
Men det jeg er
aller mest opptatt av nå, er at vi må videre fra disse valgkampløftene.
Valgkampen har vist at det er et stykke å gå i eldrepolitikken i
dette landet. Eldre fortjener at vi går sammen og løfter omsorgen
og tilbudet til dem. Vi må sette oss ned i fellesskap og finne ut noe
som både går i denne stortingsperioden og i neste stortingsperiode,
som forplikter oss. Vi har klart det før, i barnehageforliket, vi
har klart det i støtten til Ukraina, og det kom også et tilbud fra
regjeringen på forsvarspolitikk.
Derfor fremmer
Kristelig Folkeparti i dag et forslag hvor vi ber regjeringen om
å ta et initiativ overfor Stortinget med en slik sak, som kan danne
et grunnlag for et forlik innen eldreomsorgen. Kjepphestene må vekk,
og vi må få til en felles løsning. Det fortjener våre eldre, og det
håper jeg at alle partier nå kan enes om, slik at vi kommer et steg
videre i dette.
Til slutt vil
jeg løfte fram en av de andre utfordringene, kanskje den største,
nemlig klimakrisen. Uværet «Hans», som vi har sett her hjemme, og
merket de siste månedene, tok med seg hjemmene til mange, og livsgrunnlaget
til flere ble usikkert. Vi så bilder av jorder under vann og rundballer
som fløt nedover elven. De bildene må vi virkelig ta på alvor, for
dette var egentlig vår mat som druknet. Bøndene som ble berørt,
må få hjelp til å bygge opp igjen. Samtidig må vi aldri glemme at
klimaendringene treffer verdens fattigste enda hardere. Etter flommen
i Malawi i vår beregnet FN at nærmere en halv million mennesker
hadde behov for humanitær hjelp. Flere og flere drives på flukt
av klimaendringer og konflikter. Det er fortsatt krig på vårt eget
kontinent. Norge må aldri bli seg selv nok, vi må ta ansvar i klimakampen,
og vi må bidra med vårt for å få en rettferdig fordeling av ressursene.
Derfor forventer Kristelig Folkeparti at regjeringen er seg bevisst
dette ansvaret.
Med det tar jeg
opp det forslaget som Kristelig Folkeparti har levert.
Presidenten
[13:34:45 ]: Då har representanten Olaug Vervik Bollestad
teke opp det forslaget ho viste til.
Det vert replikkordskifte.
Åse Kristin Ask Bakke (A) [13:34:57 ] : I sommar har eg sett
mange fedrar som trillar rundt på barnevogner og kosar seg i sola
med sine nyfødde. Heldigvis stussar ingen lenger over fedrar med
barnevogn, men dette har ikkje kome av seg sjølv. Det har kome fordi
vi politisk har sørgt for å utvide foreldrepermisjonen og rettane
til både mor og far gradvis, over mange år. Men med Kristeleg Folkeparti
sin politikk vil vi kunne risikere berre å sjå mammaer trille barnevogner
rundt omkring. Kristeleg Folkeparti vil igjen fronte ei utvikling
der dei set likestillinga i revers. Då må eg spørje representanten
Vervik Bollestad kvifor dei vil fjerne pappapermen og ta rettane
frå far.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:35:49 ]
: For 35 år siden fikk jeg min første unge. Halvannet år
etterpå fikk jeg nummer to. Da min mann var ute og trillet disse
to ungene på en gang, kom spørsmålet: Skal de skille seg, Bollestad?
Jeg er kjempeopptatt
av likestilling. Jeg er opptatt av far, at far skal knytte kontakt
til barna, og at vi skal ha en pappaperm. Men det Kristelig Folkeparti
har gått til valg på, er at den ordningen som er nå, er rigid og
gjør at familiene ikke er i stand til å velge det som er best for
dem. Ingen svangerskap er like, ingen restituering av mor etter
svangerskap er lik, men nå har vi bestemt at alle skal ut i jobb
til et visst tidspunkt, uten å ta hensyn til verken mor eller far.
Vi mener at familiene er fullt i stand til å ha en fleksibel ordning
som de kan ivareta selv.
Åse Kristin Ask Bakke (A) [13:36:46 ] : Det er nettopp difor
vi har ei ganske fleksibel og raus ordning som sikrar både mor og
far tid saman med barnet. Det er ikkje minst òg for barnet sin del,
slik at det får moglegheit til å få eit godt forhold til begge foreldra.
Vi har i tillegg gjort det enklare for barnefamiliar ved å senke maksprisen
i barnehagen, i motsetning til då representanten Vervik Bollestad
sat i regjering. Då blei maksprisen i barnehagen stadig auka til
nye høgder, og barnehageutbygginga gjekk altfor, altfor sakte.
For mange betydde
familiepolitikken som Kristeleg Folkeparti og høgresida stod i bresjen
for i åtte år, mindre valfridom – eller om ein kan seie det på ein
annan måte: Når barnehageutbygginga gjekk så sakte, stod valet mellom
kontantstøtte og kontantstøtte. Er det den likestillingspolitikken
Kristeleg Folkeparti og representanten Vervik Bollestad framleis
vil ha?
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:37:45 ] : Jeg håper inderlig
at det jeg sier, lever jeg etter, og det har jeg gjort i egen familie;
likestillingen har vært akkurat likestilt. Det står jeg for også
politisk, men jeg tror også at en er i stand til å ta valg selv
i et parforhold. Det er helt sant at barnehageprisene gikk opp da
vi satt i regjering. Det var krevende, for det var også krevende
tider da. Men vi gjorde et grep som gikk til alle småbarnsforeldre:
Vi økte barnetrygden, som ingen hadde gjort siden 1996, da jeg fikk
min siste unge. Det betyr at det var første gang en klarte å snu
en trend, og det gjorde at det ble færre fattige barn i dette landet.
Vi har gått inn med midler først der vi mener det virker best.
Åse Kristin Ask Bakke (A) [13:38:39 ] : For neste generasjon
er eg glad for at det er Arbeidarpartiet og sosialdemokratiet som
skal føre likestillingspolitikken.
Eg vil no over
til eit anna tema som representanten tok opp, og det var dei frivillige
og momskompensasjonen. Eg er stolt av vår regjering, som endeleg,
for første gong, har kome med full momskompensasjon. Det har vore
det viktigaste kravet frå dei frivillige i mange år. Gåvepakka inn
i frivilligåret under Høgre-regjeringa, som representanten Vervik
Bollestad var ein del av, var å kutte i momskompensasjonen. Vi har
heldigvis fått han fullfinansiert.
Representanten
tok òg opp fritidskortet, ei ordning som har vist seg å ikkje fungere,
og som vi har andre gode løysingar for. Eg må nesten spørje representanten om
det, for ho står framleis på at fritidskortet er ei god ordning
– for å bruke hennar ord – men ingen andre parti som var med i regjeringa,
trur på det lenger.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:39:42 ] : Da tror jeg representanten
må lytte til de andre partiene også, for alle har i alle fall i
valgkampen snakket om fritidskortet. Representanten kan dra til
Bodø, der Arbeiderpartiet støtter forsøket med videreføring av fritidskortet.
Hun kan dra til Kvinesdal, der 80 pst. av ungene faktisk bruker
ordningen og de jobber intenst for å få flere av ungene med. Der
samarbeider de med Arbeiderpartiet. Representanten kan reise til
Bømlo og se det samme. Å si at fritidskortet ikke fungerer når 80 pst.
av ungene i en kommune bruker det, er faktisk å skyte over mål.
Kathrine Kleveland (Sp) [13:40:35 ] : Gjennom to rekordstore
jordbruksoppgjør har Senterpartiet og Arbeiderpartiet virkelig begynt
jobben med å gi bonden en inntekt å leve av. Jeg er glad Kristelig
Folkeparti støttet jordbruksoppgjøret i vår, og at representanten nevnte
mat og bønder i innlegget sitt, men jeg undres hvor tro dagens Kristelig
Folkeparti egentlig er mot den norske bonden. For etter at Kristelig
Folkeparti i 2019 valgte å gå i regjering med Høyre og Fremskrittspartiet, og
nå igjen ønsker seg en høyreregjering i 2025, lurer jeg på hvor
opptatt Kristelig Folkeparti er av grunnpilarene i norsk jordbrukspolitikk.
Tollvernet er en sånn pilar. Det er helt avgjørende for å kunne
opprettholde et levende jordbruk i hele Norge.
Mitt spørsmål
er derfor: Kan Kristelig Folkeparti støtte en Høyre–Fremskrittsparti-regjering
etter valget i 2025, så lenge begge partiene ønsker å svekke tollvernet vårt?
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:41:30 ] : Først har jeg lyst
til å si at jeg og Kristelig Folkeparti har støttet jordbruksoppgjørene
som har vært forhandlet fram, fordi vi tror på forhandlingsinstituttet.
Punkt to: Det ble en enighet med SV i fjor om at tollsatsen skulle
økes prosentvis på noen tollinjer. Jeg har ikke sett det ennå; jeg
håper det kommer.
Vi er veldig opptatt
av tollvern, og i valgkampen svarte jeg Høyre med at jeg var dundrende
uenig – det var det jeg sa i Debatten – i å ta vekk tollvern. Det
er ingen løsning for å sikre norsk landbrukspolitikk. Så Kristelig
Folkeparti står for landbrukspolitikk, og der tror jeg faktisk Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet er ganske enige, det er den politikken
Kristelig Folkeparti driver.
Kathrine Kleveland (Sp) [13:42:17 ] : Allikevel blir jeg jo
usikker når Kristelig Folkeparti går for en borgerlig regjering
med to partier som er såpass store og har så sterke meninger om
tollvernet vårt. Jeg gjentar spørsmålet: Hvordan kan Kristelig Folkeparti
støtte en Høyre–Fremskrittsparti-regjering som ikke har de samme tankene
om tollvernet?
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:42:45 ] : Nå er vi ikke kommet
til 2025 ennå. Det er mye vann som skal renne i sjøen før 2025.
Kristelig Folkeparti er for sin del først og fremst opptatt av å
bygge vår egen politikk, bygge vår egen organisasjon og utvikle
laget. Det er punkt én. Punkt to: Når det gjelder samarbeid i 2025, blir
gjennomslag for politikk det som blir viktig for oss. Får vi ikke
gjennomslag, velger vi ikke å gå i regjering.
Erlend Wiborg (FrP) [13:43:20 ] : Bomber, granater, barnesoldater,
tortur, skytinger og drap – det er ikke overskrifter fra en krigssone,
det er overskrifter vi har sett den senere tid fra vårt naboland
Sverige. Situasjonen der er kaotisk og farlig. Det har riktignok
ikke manglet på advarsler over mange år, og Fremskrittspartiet har
gjennom mange år pekt på at hvis man har en for høy innvandring
til noen områder, gjør det integreringen vanskelig, for ikke å si
umulig.
Kristelig Folkeparti
har kritisert Fremskrittspartiet for å si at det er en sammenheng
mellom innvandring og integrering, men nå, når representanten Vervik
Bollestad ser situasjonen i Sverige, mener hun fortsatt at innvandring
og integrering ikke henger sammen?
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:44:24 ] : Det vil være integreringsutfordringer.
Enten de kommer fra Ukraina eller kommer fra Afrika, vil det være
integreringsutfordringer. Det betyr at en hele veien må ha fokus
på hele bildet rundt å ta et ansvar når verden rundt oss krever
at vi gjør det. Da blir bosetning, opplæring, jobb og tilhørighet
ekstremt viktig for å integrere. Det mener Kristelig Folkeparti
at henger sammen med et samtidig ansvar – jeg gjentar: et samtidig
ansvar – for å ta et ansvar i verden når situasjonen er at folk
drar på flukt, enten det er på grunn av krig, på grunn av klima og
miljø eller på grunn av fattigdom og nød. Det ansvaret skal vi samtidig
ta, så vi sikrer at vi har god integrering. De to tingene må gå
hånd i hånd.
Grete Wold (SV) [13:45:35 ] : SV er opptatt av at alle barn
skal ha en trygg og god oppvekst, og det tror jeg representanten
er enig i. I det ligger det også at alle barn skal få lov til å
være med på leken, og mye av den leken foregår på SFO eller AKS.
Det er også derfor SV har prioritert høyt å sikre gratis SFO, nå
foreløpig til første- og andreklassingene. Min oppfatning er at
representanten fra Kristelig Folkeparti også støtter at alle barn
skal ha muligheten til å være på de felles arenaene vi har. Så langt
har jo gratis SFO vist seg veldig vellykket. Det er veldig mange
flere barn som er med på SFO og AKS nå, enn det var tidligere. Mitt
spørsmål til representanten blir da: Hvorfor stemmer Kristelig Folkeparti
fortsatt imot denne gratis ordningen for alle barn?
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:46:21 ] : Kristelig Folkeparti
heier på fellesordninger, og gratis SFO har vært kjempebra, men
vi har prioritert annerledes, for vi har fortsatt én pengetaske.
Det gjør at vi har prioritert å øke barnetrygden år for år, og vi
har et mål om å øke den enda mer. Det er fordi vi tror at det er
utjevnende for veldig mange av familiene.
De familiene som
har minst, i alle fall når det gjelder redusert barnehagepris, får
ikke glede av det med lavere pris. Når vi fordeler i barnetrygden
og bruker pengene der først, er det fordi vi tror at det er det
som virker best for dem som har minst. Det har rett og slett vært
et pengespørsmål for Kristelig Folkeparti.
Presidenten
[13:47:11 ]: Replikkordskiftet er omme.
Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:47:33 ] : Vi står i krevende
tider. Mange har fått trangere økonomi, og mange kjenner på en større
uro og utrygghet i hverdagen sin. Jeg mener at i krevende tider
trenger vi mer kulturpolitikk – ikke mindre.
Kulturen, idretten
og frivilligheten forteller oss noe om hvem vi er, og minner oss
på hva vi har til felles. Kultur og idrett gir oss felles referansepunkter
og kan bidra til både mestring og tilhørighet. Kulturpolitikken
til regjeringen skal farge hverdagen til folk, men skal også løfte
samfunnet og gjøre det til et bedre sted å være.
Fellesskapet i
kulturpolitikken finner vi igjen i det lokale korpset, som når hundrevis
av barn og unge møtes til dyst i Stavanger konserthus under NM i
skolekorps, når vi heier på et fotballag og lidenskapen blir så stor
at når laget taper, er det nesten ikke til å bære, eller når vi
sammen får oppleve Lise Davidsen synge Tosca så vakkert at ikke
et øye er tørt. Dette er små og store fellesskap alle skal få ta
del i. Derfor må vi aktivt jobbe for å motvirke at forskjellene
på dette området øker.
Vi vil ikke ha
et samfunn der mennesker blir stående utenfor enten på grunn av
økonomi eller fordi de føler at de ikke har en plass. Jeg kan love
at regjeringen har deltakelse og inkludering som ett av hovedsatsingsområdene
i året som kommer.
Dette er en oppgave
vi må løse sammen. Sammen må vi finne ut av hva som er barrierene
for deltakelse, og hva vi kan gjøre for å fjerne dem. Vi vet at
økonomi er en slik barriere, men vi vet også at det er andre mekanismer som
skaper utenforskap.
Tall fra Ungdata
viser at mer enn 30 pst. av barn med krevende oppvekstsvilkår står
utenfor faste fritidsaktiviteter. Redd Barna forteller om barn som
sier til mamma og pappa at de ikke lenger har lyst til å være med
– og de gjør det for å skåne foreldrene med dårlig råd. Lag og klubber
bekrefter at aldri har så mange kontingenter stått ubetalt.
Jeg har møtt mange
lag og foreninger som gjør en kjempeinnsats og er gode på inkludering
og på å bygge fellesskap. Jeg har fått være med på treningen til
Pors Gatelag, et fotballag for mennesker som har slitt med rus, psykiske
lidelser eller utenforskap. Hver tirsdag og torsdag møtes de for
fotballtrening og et måltid. Idretten har en unik evne til å skape
fellesskap, og vi trenger slike fellesskap der flere kan ta del.
I Tøyen Sportsklubb
koster det 100 kr i året å være medlem, og da kan alle som bor i
området, delta på alle aktivitetene som klubben har. Ikke nok med
det: De har også aktiviteter som ikke krever medlemskap.
Med Klart det
går! sørger DNT Sør for at mennesker med funksjonsnedsettelser kan
være med på tur. De gjør naturopplevelsene tilgjengelig for flere.
Det samme gjelder
kulturlivet. På Rommen Scene i Groruddalen får Det Norske Teatret
til noe veldig viktig. Der skaper de en ny arena hvor de får fram
nye stemmer, og de når et nytt og bredere publikum. Vi trenger alle
å få høre og se historier bli fortalt slik at vi kjenner oss igjen
i dem.
Regjeringen vil
ha et åpent, inkluderende og mangfoldig kulturliv i hele landet.
Det betyr ikke at det skal være likt over hele landet, og at alle
skal gjøre det samme, men det betyr at det skal finnes gode kulturtilbud tilgjengelig
for alle.
For en drøy uke
siden besøkte jeg Gudbrandsdal Musikkfest. Her samarbeider kommunene
i Gudbrandsdalen om å skape en felles – 30 mil lang – festival med
både profesjonelle musikere og lokale talenter på scenen. Arrangørene
har skjønt at ved å løfte regionen sammen løfter de også hvert enkelt
lokalmiljø.
Slik kan vi tenke
nasjonalt også. Det er ingen motsetning mellom en satsing på nasjonale
institusjoner og god lokal og regional kulturpolitikk. Det er to
sider av samme sak. Sterke nasjonale kulturinstitusjoner gir sterke
regionale og lokale institusjoner og aktører.
Alt henger sammen.
Det nasjonale trenger det lokale, og det lokale trenger det nasjonale.
Derfor er regjeringens hovedmål å legge til rette for at alle kan
oppleve og delta i kunst og kultur. Det er ikke slik at hver enkelt
kulturopplevelse skal treffe akkurat meg eller deg. Vi trenger det
smale, men også kunst som er relevant for et stort publikum.
Kultur er et bånd
som binder oss sammen, skaper tilhørighet og identitet. Det skal
speile det landet vi lever i, den virkeligheten vi opplever, og
de menneskene vi er – alene og sammen, i det store og i det nære.
Presidenten
[13:52:35 ]: Det vert replikkordskifte.
Tage Pettersen (H) [13:52:45 ] : Først vil jeg ønske kulturministeren
velkommen til hennes første debatt som statsråd og si at vi er helt
enige om kulturens betydning i tøffe tider.
Regjeringen tar
på mange måter ikke ansvar for sysselsettingen når den til stadighet
finner på skatte- og regelendringer som virker begrensende for næring
etter næring. Kulturministeren er på den ene siden opptatt av dem
som jobber i kultursektoren, og har fremmet stortingsmeldingen Kunstnerkår,
mens regjeringen på den andre siden gjør det vanskeligere for den
samme sektoren å benytte seg av tidsbegrenset innleie. Det innebærer
fort at de samme kunstnerne som kulturministeren har god omsorg
for, ikke har noen scener å spille på.
Regjeringen har
sendt på høring et forslag om unntak fra de nye innleiereglene for
arrangementsbransjen, men her er unntaket definert altfor snevert,
ifølge bransjen selv. Hvordan ser kulturministeren for seg at strengere
innleieregler kan tjene nettopp kulturarbeiderne? Har Kulturdepartementet
virkelig vært med i arbeidet med denne forskriften?
Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:53:43 ] : Takk for spørsmålet,
og takk for lykkeønskningene.
Dette høringsforslaget
er, som representanten selv sier, sendt på høring fra Arbeidsdepartementet.
Selvsagt har Kulturdepartementet vært med og gitt innspill til våre
tanker rundt det. Nå er høringen avsluttet, og den skal behandles
i departementet, der vi også selvsagt kommer til å delta med de
innspillene vi har, som er kulturpolitisk viktige. For denne regjeringen
er det viktig at folk har hele, faste stillinger, og det gjelder
også kulturarbeiderne. Derfor har vi lagt fram en kunstnermelding der
nettopp viktigheten av å sikre kunstnerne ordentlige arbeidsvilkår
er ett av hovedelementene.
Tage Pettersen (H) [13:54:25 ] : Takk for svaret.
Bemanningsbransjen
har hjulpet mange tusen inn til sin første jobb, og mange har fått
sin første fot inn i arbeidslivet kanskje nettopp på den måten.
Men den foreslåtte forskriften vil være svært utfordrende for arrangører
med en bred portefølje og de som arrangerer gjennom hele året. Kultur
og konserthus er gode eksempler på dette, men idretten vil også
rammes av forskriften. Dersom adgangen til innleie av arbeidskraft,
som vi snakker om nå, forsvinner, vil store grupper av fagfolk som
i dag har nettopp faste ansettelsesforhold hos en leverandører eller
et bemanningsforetak, bli henvist til små brøker eller korte ansettelsesforhold.
Begrensningen som her ligger for sektoren, bidrar ikke til mer,
men mindre kultur rundt om i hele landet. Hvilke løfter kan kulturministeren
gi til de mange som jobber i denne sektoren, men som går usikre
dager i møte i påvente av denne forskriften?
Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:55:18 ] : Vi skal nå se på
de innspillene som kommer i høringsrunden. Arbeids- og inkluderingsministeren
skal gjøre det, og så skal vi selvfølgelig løfte inn våre synspunkter.
Men det som skaper mye kunst og kultur i Norge, er at vi faktisk bruker
penger på det, og at vi satser på det. Det gjør denne regjeringen,
og det sørger for at vi har ordentlige visningsarenaer, at vi har
festivaler, et mangfold uten like, og det er der de viktige arbeidsplassene
for bl.a. kunstnere og annet personell er, som er en del av den kulturutviklingen
som skjer rundt omkring i landet.
Silje Hjemdal (FrP) [13:56:12 ] : Jeg la merke til at man i
trontalen sa at laget rundt barn og unge skal styrkes, og at flere
skal inkluderes i idrett, kultur og frivillig arbeid. Jeg la også
merke til at statsråden nevnte gatelagene. Jeg er veldig glad i
gatelagene selv, men det er litt underlig at statsråden trekker
fram det, all den tid Arbeiderpartiet strøk dette fra statsbudsjettet
i 2023. Dette gjelder også andre gode tilbud, f.eks. Psykiatrialliansen
i vår egen hjemby, som gir nettopp mange av disse tilbudene som
statsråden skrøt av. Dette skjedde også i en tid da det var Fremskrittspartiet
som måtte gire på for at vi skulle få en strømstøtteordning til
idretten og frivilligheten. Samtidig som man fjernet fritidskortet, halverte
man skattefritaket for gaver til frivillige organisasjoner og fjernet
gaveforsterkningsordningen. Så jeg lurer egentlig på hva statsråden
konkret vil gjøre for at flere skal inkluderes, når man fjerner
så mange gode ordninger.
Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:57:17 ] : Nå er det kanskje
ikke noe overraskende at Arbeiderpartiets kulturpolitikk og Fremskrittspartiets
kulturpolitikk ikke nødvendigvis alltid møtes, at vi nok til tider
er uenige om noen av virkemidlene. Vi mener f.eks. at man skal ha
en enhetsmodell knyttet til idretten. Det sikrer idretten forutsigbarhet,
og det sikrer at idretten har midler til drift. Den enhetsmodellen
utfordres hele tiden, f.eks. av at Fremskrittspartiet ønsker å åpne
opp spill for utenlandske aktører i det norske markedet. Så her handler
det noe om prioriteringene våre. Vi prioriterer idretten gjennom
en enhetsmodell, og vi satser på kultur. Det viser statsbudsjettene
våre alltid når vi har hatt kulturministeren. Fremskrittspartiet
har så langt i historien ikke hatt en kulturminister, men etter
innlegget til representanten Hjemdal har jeg jo store forventninger
om at når Fremskrittspartiet en gang får statsråden i Kulturdepartementet,
skal det bugne av melk og honning.
Silje Hjemdal (FrP) [13:58:21 ] : Jeg kan da trekke fram noe
Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet i utgangspunktet skulle være
enige om. Det er å rettighetsfeste momskompensasjon både for idrettsbygg
og til frivilligheten. Det har Fremskrittspartiet fremmet forslag
om i denne sal, men Arbeiderpartiet har stemt det ned – så hjertelig
velkommen til statsråden om samarbeid. Det er faktisk en sak våre
to partier kan være enige om. Det skulle man også tro i våres, da
Fremskrittspartiet hadde et forslag om å redusere og få bukt med
etterslepet i finansieringen av idrettsanlegg ute i kommunene, noe
Arbeiderpartiet også har løpt rundt og sagt at de er for, i valgkampen
i ulike kommuner. Men da Fremskrittspartiet fremmet forslag i denne
sal i vår, stemte man det ned – litt underlig.
Jeg registrerer
at statsråden ser etter muligheter for å danne brede flertall, så
jeg er spent på hvilke initiativ hun da vil komme med.
Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:59:26 ] : Når det gjelder momskompensasjon,
er det denne regjeringen som har sagt i sin regjeringsplattform
at man skal regelbinde momskompensasjonen, og det er denne regjeringen
som har betalt ut full momskompensasjon siden vi tiltrådte. Så vidt
jeg husker, skjedde ikke det under den forrige regjeringen. Momskompensasjonen
og idretten og frivilligheten – det ivaretar denne regjeringen,
og det kommer vi også til å gjøre i fortsettelsen.
Silje Hjemdal (FrP) [14:00:00 ] : Jeg vil understreke at også
da Fremskrittspartiet satt i regjering, var det full momskompensasjon
til idrettsanlegg, og vi var med på en opptrappingsplan for momsfritak
for frivilligheten. Det er fremdeles ikke regelfestet, slik som
Fremskrittspartiet la fram forslag om. Men vi får være uenige i
den saken.
Det er noe annet
jeg har lyst til å utfordre statsråden på, som jeg synes er vel
så viktig når det gjelder å ivareta våre barn og unge innen idrett
og kultur. Det er en problematikk som statsråden kjenner til fra
før, og som vi har løftet mange ganger i denne salen, og det gjelder
seksuelle overgrep i idretten. Her har vi hatt forferdelig mange
stygge saker gjennom de siste årene, og vi har gang på gang utfordret
om dette i skriftlige spørsmål, i forslag og også i muntlige spørretimer.
Hva er status nå?
Statsråd Lubna Boby Jaffery [14:01:05 ] : Takk for et viktig
spørsmål.
Vi kommer tilbake
til Stortinget med en stortingsmelding som omhandler seksuell trakassering,
og der vil selvfølgelig også idretten bli berørt. Dette er noe som
representanten, så vidt jeg husker, har vært med på å ta initiativ
til gjennom et anmodningsvedtak for noen år siden. Jeg er glad for
at vi kan komme tilbake til Stortinget med en stortingsmelding om
dette temaet.
Kathy Lie (SV) [14:01:47 ] : Familiene blir jo ikke mindre
fattige av at barna får delta i fritidsaktiviteter, men vi vet hvor
stor betydning fellesskap og inkludering har for en god oppvekst.
Idretten og frivilligheten skriker etter forutsigbarhet og stabile
driftsmidler. De vil bruke mindre tid på prosjektsøknader, for de
vet hva de skal drive med, og de vil rett og slett bruke mer tid
på aktivitet. Det viktigste kravet fra organisasjonene nå handler
om forutsigbarhet, og det er denne regelstyringen av momskompensasjonen,
som selvfølgelig også vi lurer på når kommer, og så er det mer til
drift. Mange organisasjoner sliter fortsatt med ettervirkningene
etter pandemien, og det er viktig at vi nå tar grep som får fart
på frivilligheten igjen.
Hvordan vil kulturministeren
sørge for at alle barn kan delta i en fritidsaktivitet, uavhengig
av foreldrenes økonomi, i hele landet?
Statsråd Lubna Boby Jaffery [14:02:47 ] : Jeg deler virkelighetsbeskrivelsen
til representanten om at man ikke nødvendigvis blir mindre fattig
av å få lov til å delta på fritidsaktiviteter, men vi vet at fattigdommen
kanskje føles mindre da, fordi man er en del av et større fellesskap,
noe jeg også sa i mitt innlegg. Momskompensasjonen er et viktig
virkemiddel for frivilligheten. Det handler nettopp om at de skal
få lov til å drive med det de er mest opptatt av, nemlig å lage
aktivitet.
Jeg hadde faktisk
i forgårs, hvis jeg husker rett, et møte med Frivillighet Norge,
og i forrige uke et møte med LNU, nettopp for å diskutere hvilke
krafttak vi kan ta for å få opp igjen aktiviteten. Heldigvis er
frivilligheten på vei tilbake etter pandemien, men de unge og de eldre
sliter fortsatt, så der skal vi jobbe sammen med frivilligheten
for å få det på plass. Så jobber vi med momskompensasjonen. Vi har
levert full momskompensasjon i de to siste årene, og det ønsker
vi å fortsette med.
Sveinung Rotevatn (V) [14:04:02 ] : Eg brukte å sitje ved sida
av statsråden her oppe på fjerde rad. No får vi i staden møtast
her nede, med to sverdlengders avstand. Eg vil nytte anledninga
til å gratulere statsråden med utnemninga.
Så vil eg stille
eit spørsmål om konverteringsterapi. Då tidlegare kulturminister
Abid Raja på vegner av den førre regjeringa la fram eit forslag
om å forby konverteringsterapi, fekk det forslaget svært hard medfart
frå Arbeidarpartiet i posisjon og ramsalt kritikk. Det førte også
til at då det vart eit regjeringsskifte, vart forslaget trekt tilbake,
og ein begynte prosessen på ny. No har omsider eit forslag om forbod
kome til Stortinget frå den nye regjeringa. Eg må seie at eg nesten
må bruke mikroskop for å klare å sjå kva som eigentleg er forskjellen på
det som vart lagt fram av den førre regjeringa, og det som no ligg
til behandling, med unntak av eit forbod mot marknadsføring.
Då vert spørsmålet:
Kva er det ein eigentleg har brukt to år på, og er det ikkje synd
at iverksetjinga av eit slikt forbod har vorte – så langt – to år
forseinka?
Statsråd Lubna Boby Jaffery [14:05:06 ] : Dette skjedde før
min tid, og det var også før min tid på Stortinget, så jeg må prøve
å svare etter beste evne.
Jeg forstår at
det er endringer i det forslaget som denne regjeringen har lagt
fram. Det kommer rett og slett av at man fikk en tilbakemelding
på at lovforslaget, slik det lå fra den forrige regjeringen, ikke
var tilstrekkelig slik man hadde sett for seg. Jeg registrerer at
det skeive miljøet, som har vært opptatt av denne loven, har sagt
at dette er et godt forslag. Det var høring i komiteen forrige fredag,
der man selvfølgelig hadde innspill på ting som man kunne gjøre
annerledes, og det er noe komiteen skal ta med seg i sin behandling.
Jeg er opptatt
av at folk skal få leve et godt, fritt liv og ikke bli utsatt for
press for hvem de er. Da er dette forbudet viktig å få på plass,
og det håper jeg at Stortinget kommer til å vedta i løpet av høsten.
Presidenten
[14:06:04 ]: Replikkordskiftet er avslutta.
Lene Vågslid (A) [14:06:15 ] : Som ein kunne høyre i trontalen,
er Arbeidarpartiet og Senterpartiet i regjering opptekne av å føre
ein politikk for mindre forskjellar i landet, både sosialt og geografisk.
Eit av dei viktigaste prosjekta er meir rettferdig fordeling, tryggleik
for vanlege folk i ei uroleg tid og å sikre eit fellesskap som stiller
opp for dei. Velferdsmodellen me har i Noreg, er grunnleggjande
sosialdemokratisk, og den må me verne om. Vernar me ikkje om han,
vil me ein dag der framme kunne ha forlate han bit for bit, slik
at velferdsytingar ein mottek, plutseleg er avhengige av kor mykje
ein har i lommeboka. Då må me føre ein politikk som sikrar at viljen
til å betale skatt etter evne framleis er høg blant folk, og at
alle, uansett kva samfunnslag dei kjem frå, ser at dei får mykje
att for å delta i det spleiselaget. Det er nettopp dette som er
suksessen til den nordiske velferdsmodellen. Difor vil Arbeidarpartiet,
i motsetning til Høgre, alltid vere oppteke av å verne om dei universelle
velferdsordningane. Det er difor me, saman med Senterpartiet og
SV, har vore opptekne av å sikre billegare SFO og langt billegare
barnehage. Det er stor forskjell på gjere det for alle og å gjere
det berre for nokon. Viss me begynner med det, kan me bit for bit demontere
det som er den nordiske velferdsmodellen.
Arbeidarpartiet
har prioritert velferd og barnefamiliar dei fyrste åra i regjering,
og me arbeider hardt for ein meir omfordelande politikk. Det er
klart at det betyr noko for familiar som har ungar i barnehage,
at barnehageprisen blir 1 000 kr lågare i månaden. Det vil bety over
20 000 kr i innsparing for ein familie med to ungar.
Trass i veldig
mange gode grep dei to fyrste åra i regjering er det ingen tvil
om at veldig mange no merkar dyrtida. Difor må me gjere meir. Me
må fortsetje med å styrkje kommunane, slik at dei kan tilby gode
og likeverdige tenester. Me må gå igjennom inntektssystemet for kommunane,
slik me no skal gjere, for det er òg for store forskjellar når det
gjeld anledninga kommunane har til å gje likeverdige tenester.
11 000 personar
har denne hausten blitt valde inn i kommunestyre og fylkesting.
Dei har krevjande og viktige oppgåver framfor seg, med store behov
i både oppvekst-, helse- og omsorgssektoren. Eg er glad for at me, innan
ramma av trygg økonomisk styring, viser at me prioriterer velferd,
at me prioriterer skule og barnehage, og eg ser fram til det viktige
arbeidet me skal gjere vidare saman.
På fredag kjem
statsbudsjettet. Då skal me diskutere budsjett. Me kjem til å bli
stilte overfor tøffare og krevjande prioriteringar, og når det gjeld
det å halde fram med eit velferdsløft for folk over heile landet,
kan ein rekne med Arbeidarpartiet.
Presidenten
[14:09:36 ]: Det vert replikkordskifte.
Bård Ludvig Thorheim (H) [14:09:49 ] : I mitt hjemfylke, Nordland,
har Arbeiderpartiet vært en bastion. I dette valget ble Høyre det
største partiet i Nordland, og de tilbakemeldingene jeg får, er:
Ja, det er store utfordringer ute i verden, men Arbeiderpartiet
er ikke et parti som tar ansvar, som har løsninger for det. Det
var et tydelig signal i det valget som var. Det man også pekte på,
var at det kom en rekke skattebomber akkurat mot de hjørnesteinsbedriftene
som de er avhengige av. Representanten snakker om småbarnsfamilier
– der må begge ha jobber å gå til for at man skal leve i lokalsamfunnet.
Man fikk en skattebombe for kraftsektoren, som jo er viktig også
for den nye, grønne industrien, skattebomber når det gjaldt arbeidsgiveravgift,
arbeidende kapital – økt skatt over hele linjen for de bedriftene
det virkelig gjelder for. Vil representanten si at dette er å føre
landet i feil retning?
Lene Vågslid (A) [14:10:52 ] : Takk for spørsmålet. Eg er heilt
ueinig i den verkelegheitsbeskrivinga som representanten kjem med.
Under Arbeidarpartiet og Senterpartiet si regjering har ein tvert
imot, i motsetning til då Høgre sat i regjering, drive ein langt
meir omfordelande skattepolitikk. Med Arbeidarpartiet i regjering har
åtte av ti fått uendra eller mindre skatt. Med Arbeidarpartiet i
regjering har ein fått ei regjering som ser heile landet, òg Nord-Noreg,
i motsetning til då representanten sitt parti sat i regjering. Så
er det ingen tvil om at i ekstraordinære tider med krig i Europa
og ein svært krevjande økonomisk situasjon har òg me teke inn ekstraordinære
inntekter, bl.a. frå dei som har tent veldig godt på tidvis høge
straumprisar. Det meiner eg har vore riktig å gjere, og me vil sjå,
forhåpentlegvis òg på fredag, at me fortset med den omfordelande
politikken me har begynt på.
Bård Ludvig Thorheim (H) [14:11:48 ] : Jeg registrerer at representanten
mener at virkelighetsbeskrivelsen min er feil. Men dette er også
virkelighetsbeskrivelsen til veldig mange velgere som har gått fra
Arbeiderpartiet til Høyre, og som føler at deres jobber får dårligere vilkår.
Det har blitt
snakket mye om olje og gass, grønn industri og energi. Det er viktige
saker – jeg sitter selv i energi- og miljøkomiteen. Men hva er visjonene
for framtiden? Høyre nedsatte et ekspertutvalg for kunstig intelligens.
Jeg har selv snakket med noen av de fremste bedriftene i landet,
som har samarbeidet med OpenAI i California, som ligger i front.
De sier at skattepolitikken for gründere, de vilkårene man har,
ikke er gode nok til at man kan konkurrere og utvikle de fremste
løsningene her i landet. Hvor er visjonene for regjeringen? Hvor
skal landet gå? Hvor kan vi skape det nye?
Lene Vågslid (A) [14:12:43 ] : Då kan representanten f.eks.
begynne med å lese det grøne industriløftet. Han kjem til å sjå,
viss han går inn og les det, at 96 av 100 tiltak allereie er gjennomførte.
Me har no kome med 15 mrd. kr meir i dette arbeidet.
Når det gjeld
kunstig intelligens – det er jo eit tema som er på mange sine lepper
for tida – er eg veldig glad for at regjeringa har sett av pengar
til meir forsking på dette, samtidig som Noreg òg er nøydt til å
følgje med på det som skjer i EU. Regjeringa har òg sett ned eit
hurtigarbeidande utval som skal sjå på reguleringar rundt dette,
det same som ein no gjer i EU.
Erlend Wiborg (FrP) [14:13:33 ] : Jeg vil gjerne sitere representanten
Vågslid fra et tidligere avisinnlegg:
«Jeg mener det er helt naturlig
at statsforvalteren følger fylkesgrensene, noe som også har vært
regelen før med unntak av Oslo og Akershus. Dette tar jeg også opp
og med meg i arbeidet videre inn mot regjeringen og kommunalministeren.»
Senere kunne vi
derimot lese at tonen hadde blitt mindre bastant og betydelig mykere
da representanten igjen ble møtt med problematikken, og hun sa:
«Vestfold og Telemark Ap har vedtak
på at statsforvalteren skal følge ny fylkesstruktur. Jeg kommer
til å jobbe for en slik løsning for vårt fylke, slik jeg har uttalt
tidligere. Men saken er ikke avgjort i regjeringen ennå.»
Hvorvidt dette
taktskiftet kommer av mangel på gjennomslag hos egen kommunalminister,
kan man bare spekulere i. Mitt spørsmål er derfor: Vil representanten
reversere statsforvalterstrukturen, eller vil representanten opprettholde
strukturen slik den er i dag?
Lene Vågslid (A) [14:14:41 ] : Takk for veldig god sitering.
Det er inga tvil om kva eg har meint i denne saka, og viss ein ser
på korleis staten er organisert regionalt, ser det mildt sagt litt
rotete ut. Så eg held fast på det eg har sagt tidlegare, at eg meiner
det bør hengje saman. Når me no har fått ei ny regjering, som har
rydda opp i mykje av det som partiet til representanten og Høgre
dreiv med i førre periode, meiner eg det bør hengje saman. Det er
òg riktig det representanten Wiborg seier, at dette er ei sak som
regjeringa enno ikkje har konkludert på.
Presidenten
[14:15:15 ]: Replikkordskiftet er avslutta.
Nikolai Astrup (H) [14:15:41 ] : Det er fristende å starte
med å si at jeg ikke vet om Kristiansand kommune vil si seg enig
i at den nye regjeringen rydder opp i rotet til den gamle. Snarere
skaper den vel nytt rot.
Norge er velsignet
med unike kraftressurser, men det er likevel et stort og økende
kraftbehov de neste årene, og det er flere grunner til dette. For
det første er vi allerede i dag sårbare for tørrår. Variasjonen
mellom tørrår og våte år kan være så mye som 50–60 TWh. Til sammenligning
forbruker vi 140 TWh totalt i Norge. Det sier litt om hvor væravhengig
vårt kraftsystem er. For det andre vet vi at klimaendringene vil
føre til større variasjoner og svingninger i været, som også vil
få konsekvenser for vår evne til å produsere kraft. For det tredje
vil både de bedriftene vi allerede har, og de bedriftene som ennå ikke
er unnfanget, trenge betydelige mengder kraft for å være konkurransedyktige
gjennom det grønne skiftet.
Nær 100 pst. av
vår kraftproduksjon er fornybar, men 50 pst. av energien vi bruker,
er fremdeles fossil. Det er anslått at det er behov for 34 TWh med
ny kraft innen 2030 for å innfri klimamålene. I tillegg kommer eventuelle
nye industrielle behov. Tidsperspektivet gjør at f.eks. kjernekraft
og havvind ikke vil være en del av løsningen frem mot 2030, mens
stort sett alt annet må på bordet – småkraft, oppgradering av vannkraftverk, vindkraft
på land, energieffektivisering, solenergi, tidevannsenergi, fjernvarme,
bioenergi og bergvarme, for å nevne noe. I tillegg må arbeidet med
mer nett raskere, mer effektiv konsesjonsbehandling og mer energieffektivisering
forseres.
Mye av omstillingsbehovet
kommer i industrien. Hydro har f.eks. kunder som etterspør karbonfritt
aluminium allerede i 2030. Yara skal produsere grønn ammoniakk på
Herøya. Det krever noen milliarder kilowattimer. TiZir har planer
om å erstatte kull med grønt hydrogen i Tyssedal. Det forutsetter
også mer kraft. Hvis vi skal utvikle, ikke avvikle, aktiviteten
på norsk sokkel, vet vi at det må skje innenfor rammen av klimamålene. Norske
industribedrifter, petroleumsnæringen og luftfarten er en del av
EUs kvotesystem, der hensikten er å redusere utslipp så kostnadseffektivt
som mulig, og at de billigste kuttene tas først. De neste årene
skal utslippsrettighetene – eller antall kvoter, om man vil – gradvis reduseres,
med 62 pst. i 2030 sammenlignet med 2005, og til null allerede i
2040. Enhver bedrift med store utslipp som har ambisjoner om å overleve
etter 2040, må derfor ta grep de neste årene.
Utfordringen i
Norge er at mangel på kraft er i ferd med å kortslutte klimapolitikken
og omstillingen av norsk økonomi. For et år siden sto et knippe
av våre aller største industriselskaper frem og argumenterte for
at vi trenger betydelig mer kraft for å sikre arbeidsplasser, vekst,
verdiskaping og grønn omstilling. Da de samme selskapene – Hydro,
Yara, Aker, Kongsberg Gruppen, Equinor og Statkraft – gjorde opp
status under Arendalsuka i august i år, var fasiten at rammevilkårene
for å bygge ut kraft var blitt vesentlig dårligere, ikke bedre,
det siste året. I en tid med krig, kraftkrise, omstillingsbehov og
skyhøye strømpriser for folk og bedrifter er dette et av de store
paradoksene som hjemsøker vårt land.
Et av de mest
skadelige forslagene regjeringen kom med i fjor høst, var utvilsomt
forslaget om å innføre grunnrenteskatt på vindkraft med tilbakevirkende kraft.
Et tysk pensjonsfond uttalte f.eks. i fjor høst at de fremover heller
ville investere i Sverige, Finland, eller til og med i Den dominikanske
republikk fordi rammevilkårene er mer stabile der enn i Norge. Et
finsk selskap som på vårparten hentet friske penger til et nordisk
fornybarfond, gjorde det med en garanti om at de ikke skulle gjøre
investeringer i Norge. Politisk risiko har altså blitt et stort
tema i en tid da det er behov for hundrevis av milliarder i investeringer
i industri, kraft og nett. Når utlendingene vegrer seg og norske
eiere blir bedt om å ryke og reise av regjeringens budsjettpartner,
er det dårlige nyheter for by, for bygd, for velferd og for verdiskaping.
Vi må skape for å dele. Det kan ikke være et slagord, det må være
en realitet.
Kraft og kapital
er to helt sentrale elementer i det grønne skiftet, men det er også
kompetanse. Derfor er det et stort paradoks at regjeringen i fjor
innførte en midlertidig straffeskatt, som stort sett rammer kompetansearbeidsplasser.
Også dette må det ryddes opp i på fredag, når neste års statsbudsjett
legges frem.
Høyre mener det
er behov for et bredt forlik om rammevilkårene for kraftutbygging
i Norge som kan gi forutsigbarhet og bidra til å gjenreise tilliten
mellom kraftbransjen og myndighetene. Det må komme allerede i høst.
Vi har ingen tid å miste – mål og virkemidler må stå i stil med
hverandre. Strømprisene er heldigvis på vei ned fra fjorårets rekordnivåer,
men det kan ikke være en hvilepute for noen av oss. Vi må ta lærdom
av vår sårbarhet, ta høyde for våre omstillingsbehov og innse at de
neste årene krever et krafttak uten sidestykke.
Presidenten
[14:20:44 ]: Det vert replikkordskifte.
Marianne Sivertsen Næss (A) [14:20:56 ] : Nordområdene har
vært et strategisk viktig satsingsområde for flere regjeringer,
også Solberg-regjeringen, som representanten Astrup var en del av.
Under åtte år med blå-blå regjering var det ikke mye konkret politikk
som ble fremmet for å sikre bosetting og vekst og for å innfri når det
gjelder nordområdeambisjonene. Tvert imot var noe av det første
Solberg-regjeringen gjorde, å fjerne ekstratillegget på barnetrygden
i tiltakssonen. Tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark er et
annet eksempel. En fantastisk sløsing med menneskelige ressurser,
og også økonomiske, er det vi sitter igjen med. Dette er ressurser
som kunne ha vært brukt til utvikling og ikke til nedbygging, som
vi har erfart. Nå har vi endelig en regjering som lytter, og som
satser, bl.a. ved å øke Finnmarksfradraget og øke nedskrivingen
av studielån i tiltakssonen, og som har fått på plass en tiltakspakke for
Øst-Finnmark.
Da det ble kjent
at denne regjeringen også skal innføre gratis barnehage i tiltakssonen,
var den første reaksjonen fra representanten Astrup om det var riktig
timing nå. Jeg vil derfor spørre Høyre og Astrup: Når tenker egentlig
Høyre at det er riktig timing for å satse i nord?
Nikolai Astrup (H) [14:22:05 ] : Jeg mener det er veldig viktig
å satse i nord. Jeg mener det er viktig for vår sikkerhet, og det
er ikke minst viktig for dem som bor der. Man får mulighet til å
utvikle landsdelen og de fantastiske naturressursene som vi har
der, til glede for først og fremst de som bor der, men også for
hele landet. Det er en av grunnene til at regjeringen Solberg gjennom
åtte år systematisk prioriterte nettopp nordområdene.
En av de viktigste
innsatsfaktorene for virkelig å omsette de mulighetene i praktiske
gevinster er at man får realisert et kraftløft for ikke minst Finnmark.
Vi vet at svenskene kommer til å bruke sitt kraftoverskudd til å produsere
grønt stål, og det betyr at Nord-Norge blir langt mer sårbart enn
det har vært før. Vi vet også at det er store kraftbehov, både innenfor
petroleumsnæringen og ikke minst innenfor annen type industri i
Finnmark fremover, så man må også bygge ut mer nett og mer kraftproduksjon.
Her gjenstår det å se om regjeringen Støre klarer å levere på det.
Marianne Sivertsen Næss (A) [14:23:09 ] : Det er positivt å
høre at også representanten Astrup ser viktigheten av at det bor
folk i nord. Det er fristende å spørre om det måtte en krig til
for at man faktisk skulle innse det, men jeg lar det ligge.
Når det gjelder
kraftløftet for Finnmark, er det selvsagt at også nord og Finnmark
skal ta del i den energiomstillingen som verden står i. Da er jeg
også interessert i å høre hvorvidt Høyre, som har vært veldig stille
den siste tiden når det gjelder akkurat det kraftløftet som ble presentert,
som vil bety mer kraftutbygging og mer nettutbygging, stiller seg
bak de prinsippene som ligger i det kraft- og industriløftet som
regjeringen har presentert.
Nikolai Astrup (H) [14:23:47 ] : Vi er veldig opptatt av at
det må legges til rette for ny kraftproduksjon i Finnmark, og det
må gjøres helt uavhengig av hva som skjer på Melkøya. Vi har satt
som vilkår for vår støtte til Melkøya at det bygges ut mer kraftproduksjon,
og at det bygges ut mer nett. Nå ligger bevisbyrden hos regjeringen
for å sørge for at det skjer. Det skal ingen være i tvil om.
Når det gjelder
den distriktspolitiske satsingen under Solberg-regjeringen, vil
jeg også legge til at i min tid i Kommunaldepartementet laget vi
tre distriktspolitiske strategier, som ville hatt stor betydning
for Finnmark hvis de hadde blitt gjennomført. Det handler om å se helhetlig
på utviklingen i Finnmark. Jeg merket meg, ikke minst som kommunalminister
under pandemien, at svært mange kommuner mangler kommuneoverlege, ikke
fordi de mangler penger til å ansette folk, men fordi de mangler
folk til å besette stillingene. Da må man se helhetlig på utviklingen.
Dette er krevende,
og vi klarer ikke å løse det i denne replikkvekslingen, men jeg
tror det er viktig at de store partiene jobber sammen om nettopp
å sikre levedyktige lokalsamfunn i tiden fremover.
Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [14:25:02 ] : Å trygge folks økonomi
for å sikre Norge i en urolig tid er en hovedsak for regjeringen.
Selv om budsjettene har vært stramme, har Høyre over tid kritisert
oss for at de ikke er stramme nok. Også i dag har talerne fra Høyre
lagt stor vekt på betydningen av å redusere den offentlige pengebruken.
Men hvordan har Høyre tenkt å samle samarbeidspartnerne sine om
et budsjettopplegg som er så stramt som det de hevder er nødvendig?
Når jeg f.eks. lytter til Sylvi Listhaug, har hun en helt annen
virkelighetsoppfatning om både den økonomiske politikken, kraftpolitikken
og gjennomføringen av det grønne skiftet enn det representanten
beskriver i sitt innlegg.
Hvordan ser representanten
for seg at kompromissene i et samarbeid på høyresiden vil se ut?
Erfaringsmessig er det ikke trygg økonomisk styring vi får med dette
samarbeidet, snarere økt oljepengebruk, usosiale kutt og økte avgifter
for folk flest.
Nikolai Astrup (H) [14:25:55 ] : At ulike partier har ulike
meninger, bør ikke komme som en overraskelse på noen i denne salen.
Det som er mer overraskende, er at vi har en regjering som består
av to partier som mener helt ulike ting om helt sentrale spørsmål.
Vi så et veldig godt eksempel på det under partilederdebatten i Arendal,
hvor den eneste som rakte opp hånden på spørsmålet om man kunne
innfri Hurdalsplattformens mål om klimamålene i 2030, var statsministeren,
mens den andre partilederen, Trygve Slagsvold Vedum, ikke gjorde
det. Så at det er nyanser og forskjeller mellom Fremskrittspartiet,
Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, er ikke så veldig underlig,
men at regjeringen ikke engang klarer å være enige om helt sentrale
spørsmål som står i regjeringsplattformen, er oppsiktsvekkende og
svært uheldig for styringsevnen til regjeringen.
Så skal vi i vårt
alternative budsjett sørge for at vi møter de utfordringene folk
har i sin hverdag, på en god måte.
Marius Arion Nilsen (FrP) [14:27:10 ] : Representanten Astrup
er en sterk forkjemper for såkalt lønnsom havvind, som ikke trenger
subsidier. Representanten vil løse dette med hybridkabler til Europa,
for da finansieres det visstnok ikke over skatteseddelen, men på annet
vis. De siste ukene har europeiske strømpriser tidvis gått mot null
og tidvis vært negative, grunnet mye vind- og solkraft, samtidig
produksjon. Havvindlobbyen har titt og ofte vært på kontorene her
de siste årene og ønsket hybridkabler, og de ønsket eierskap til
kablene for å kunne få tilgang til vannkraft som de kunne selge
når vinden ikke blåste.
Regningen kommer
jo til slutt til kundene, til strømkundene og skattebetalerne. Hvordan
kan man påstå at regningen ikke havner hos strømkundene og skattebetalerne
ved hybridkabler, mens ved dagens radialløsning, som er valgt, kommer
hele regningen til skattebetalerne?
Nikolai Astrup (H) [14:28:09 ] : Det er litt underlig å måtte
fortelle en representant fra Fremskrittspartiet at verdier faktisk
kan oppstå. Det er mulig å bake kaken større. Det er ikke et nullsumspill.
Det er ikke alltid slik at hvis du får mer, så må jeg få mindre.
Det er altså fullt mulig å skape verdier, og det er det som skjer
når man genererer flaskehalsinntekter. Det oppstår når man har hybridkabler.
Det oppstår ikke når man har en radial. Da får man ingen inntekter,
altså kun forbindelse til Norge, ingen inntekter fra trafikken på
denne kabelen, mens hvis man har koblinger til flere land, oppstår
det inntekter som følge av prisforskjell mellom de ulike prisområdene.
Det gjør at det er mulig å lage et bærekraftig prosjekt for Sørlige
Nordsjø II som kan være mye, mye større enn det regjeringen har
lagt opp til. Vi får mer kraft, men også til en mye lavere kostnad
for skattebetalerne. Derfor er det en modell som Høyre har gått
inn for.
Presidenten
[14:29:12 ]: Replikkordskiftet er over.
Elles kan presidenten,
når det gjeld talarlista, opplysa om at statsråd Geir Pollestad
går inn i staden for statsråd Sandra Borch.
Gro-Anita Mykjåland (Sp) [14:29:36 ] : Bakteppet for årets
trontale er at vi nærmer oss to år med krig i Ukraina. Forsyningsproblemer
når det gjelder mat og energi, har fått folk til å se behovet for
sterkere nasjonal kontroll og sterkere satsing på selvforsyning.
Mange sliter med tunge kostnader på grunn av økte priser i butikkene
og høyere rente i banken. Svært mange av oss har vokst opp i et
Norge der pilene nærmest alltid har pekt oppover, og der reallønnsvekst
– det at alle får det litt bedre fra år til år – nærmest har vært
en selvfølge.
Dette stiller
store krav til oss som folkevalgte ledere. Vi kan dessverre ikke
fjerne den uroen som folk opplever, men vi har et felles ansvar
i denne sal for å bidra til å dempe uroen og øke tryggheten for
folk i hele landet.
Senterpartiet
har over tid advart mot at vi tar globale forsyningslinjer og gode
intensjoner for gitt. Vi har vært tydelige på at vi må ta vår egen
sikkerhet og beredskap på alvor gjennom å styrke nasjonalt eierskap
og kontroll – nasjonal kontroll over infrastruktur, eiendom, viktige
strategiske selskap for Norge og matforsyningen. Totalberedskapskommisjonen
og forsvarskommisjonen var et resultat av dette. Med bakgrunn i
dagens situasjon har det blitt mer relevant enn hva vi hadde ønsket
oss, men desto viktigere.
Som første norske
regjering har Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå tidfestet at Norge
skal nå NATOs 2-prosentmål i 2026. Jeg er glad for at vi har en
regjering som har styrket Forsvaret både ved innkjøp av mer materiell og
ved satsing på økt personell, deriblant økt antall heimevernssoldater.
Heimevernet har en viktig rolle i å trygge hele landet og bidra
til samfunnets totale beredskap.
For Senterpartiet
er trygghet for befolkningen vår viktigste oppgave. Matproduksjon
og egen selvforsyning er en viktig del av denne tryggheten, så jeg
er glad for at vi nå oppretter beredskapslagring for matkorn, og at
vi har prioritert jordbruksoppgjøret høyt. Senterpartiet står støtt
i at det er riktig å satse på norsk matberedskap, og vi vil jobbe
videre for å trygge matproduksjonen i Norge.
Norge trenger
store mengder ny kraft og nettinfrastruktur om vi skal omstille
samfunnet og skape utvikling og nye arbeidsplasser i hele landet.
Etter flere år med etterslep i nettutbygginger, voksende tilknytningskøer
og lang saksbehandlingstid for konsesjonssøknader har Senterpartiet
og Arbeiderpartiet i regjering tatt grep for raskere utbygging av
ny kraftproduksjon og nytt nett. Vi har laget et hurtigspor for
nettutbygginger, effektivisert konsesjonsprosessene, økt saksbehandlingskapasiteten
og tilrettelagt for økt produksjon av egenprodusert strøm.
Senterpartiet
i regjering har satt kommunene tilbake i førersetet fordi vi vet
at lokal aksept må være en forutsetning for ny vindkraft. Lokalsamfunnene
må sitte igjen med mer av overskuddet. Derfor har vi gitt kommunene
vetorett og mer av inntektene.
I en tid med svært
høye strømpriser og kostnadsvekst har Senterpartiet prioritert økonomisk
trygghet for folk, også når det gjelder strømprisene. Vi fikk raskt på
plass en omfattende strømstøtteordning for husholdninger, frivilligheten
og svært utsatt næringsliv. Senterpartiet mener at dagens situasjon,
med ustabile og svært høye strømpriser, må løses gjennom langsiktige
grep for å styrke den nasjonale kontrollen, begrense prissmitten
fra kontinentet og øke kraftproduksjonen.
Økt fornybar kraftproduksjon
er avgjørende for å omstille og utvikle norsk økonomi, for vi skal
kutte klimagassutslipp på samme tid som vi skal øke den norske konkurransekraften,
og vi skal sørge for trygghet for rimelig strøm i kontaktene i norske
hjem.
Når vi gjennom
sommeren har opplevd å ha store prisforskjeller på strøm mellom
Sør-Vestlandet og ellers i landet, må vi fortsette med flere grep
for å sikre stabile priser over tid. Det finnes sjelden enkle løsninger
på komplekse problemstillinger som denne, så vi kommer garantert
til å diskutere ulike forslag til løsninger gjennom høsten.
Vi i Senterpartiet
skal ha frimodighet og være løsningsorienterte for å gi folk og
næringsliv mer stabilt rimelige strømpriser. Like konkurransevilkår
er viktig for å legge til rette for næringsutvikling over hele landet.
For å lykkes med det må vi ta innover oss at ulike deler av landet
har ulike utgangspunkt.
Skal vi utvikle
næringsliv og øke folketallet i norske distrikt, kreves det politisk
evne og vilje til å se hele landet. Den evnen og viljen har Senterpartiet.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Presidenten
[14:34:34 ]: Det blir replikkordskifte.
Liv Kari Eskeland (H) [14:34:50 ] : Representanten brukte tid
i innlegget sitt på å snakka om beredskap, men kom òg inn på det
kommunale nivået. Me har nettopp gjennomført eit kommune- og fylkestingsval, og
eit klarare signal til sitjande regjering enn det me fekk gjennom
dette valresultatet, er vel kanskje vanskeleg å tenkja seg. Kommune
etter kommune og fylke etter fylke skifter no ut dei raud-grøne
ordførarane med eit borgarleg styre.
Det er vanskeleg
å tru at dei raud-grøne ordførarane har vorte så mykje dårlegare,
så det er kanskje grunn til å tru at innbyggjarane no reagerer på
regjeringa sin politikk. Er du einig i denne analysen?
Presidenten
[14:35:32 ]: Presidenten vil påpeke at representanten skal
stille sitt spørsmål gjennom presidenten og ikke i «du»-form til
sin medrepresentant.
Gro-Anita Mykjåland (Sp) [14:35:41 ] : Det er ikke tvil om
at Senterpartiet ikke er fornøyd med resultatet etter høstens kommune-
og fylkestingsvalg. Samtidig har vi veldig mange dyktige og gode
lokale politikere, både på kommunenivå og på fylkesnivå, som har
gjort en veldig god jobb.
Når vi ser på
hvor mange ordførere vi har, som Eskeland her nevner, handler det
også om hvordan forhandlingene ble i ettertid. Her ser vi at det
er ulike sammensetninger i de ulike kommunene. Men lokalpolitikken står
sterkt i Senterpartiet, og det gjør den også etter høstens valg.
Liv Kari Eskeland (H) [14:36:29 ] : Parlamentarisk leiar i
Senterpartiet, Arnstad, ramsa i sitt innlegg opp tiltaka som regjeringa
no har sett i verk for å styrkja distriktspolitikken. Representanten
Mykjåland var òg innom det i innlegget sitt. I replikkordskiftet
vart Arnstad utfordra på manglande utflytting av statlege arbeidsplassar,
der ein innsåg at regjeringa på ingen måte har levert. Tvert imot
er det slik at med denne regjeringa vert arbeidsplassar flytta frå
distrikta og inn til Oslo.
Det som kanskje
var mest oppsiktsvekkjande, var det manglande næringslivsperspektivet
i oppramsinga til den parlamentariske leiaren til Senterpartiet:
ikkje eitt ord om å leggja til rette for arbeidsplassar og tilgang på
kompetanse i industri- og maritim sektor, og naturleg nok ikkje
eitt ord om dei store summane som no vert henta frå Distrikts-Noreg,
i form av skattar på både havbruk, kraft og gjennom arbeidsgjevaravgift.
Det me opplever no, er uvisse og avventande bedriftsleiarar.
Ser Senterpartiet
dette bildet, eller skal me få nok eit år med uventa skattesjokk
og rammevilkår som ikkje er langsiktige eller til å stola på?
Gro-Anita Mykjåland (Sp) [14:37:37 ] : Det er veldig interessant
å høre hvordan Høyre er opptatt av distriktene. Gjennom ti år som
ordfører i en liten distriktskommune der det i åtte år var en Solberg-regjeringen som
styrte, var det sentralisering i år etter år etter år. Vi opplevde
trangere vilkår. Vi opplevde en kommunereform som skulle gjennomføres
med tvang, enten gjennom økonomisk tvang eller med pisk. Vi opplevde
at det var en stadig forverring for små kommuner i distriktene.
Det er veldig
fint at Høyre nå er opptatt av distriktene, og jeg vil peke på en
ting som Eskeland tar opp i den forbindelse, det med tilgang på
kompetanse. Denne regjeringen satser på desentralisert utdanning,
både videreutdanning og etterutdanning. Det tror jeg er et av de viktigste
grepene denne regjeringen har gjort for nettopp å sørge for at vi
får god kompetanse og ikke minst god arbeidskraft i distriktene
framover. Jeg er ikke veldig bekymret for det framover.
Marius Arion Nilsen (FrP) [14:38:55 ] : Det er godt å høre
at representanten Mykjåland, som representerer samme region som
meg, tar opp dette med høye strømpriser. Vi har vedvarende høyere
strømpriser i prisområde NO2, som dekker området fra sør i Hordaland
og østover til Vestfold. Tidvis har vi hatt opptil hundre ganger
høyere strømpriser i region NO2 målt mot f.eks. Øst- og Vestlandet.
Også i fjor var strømprisene høyere, men da var jo strømprisene
skyhøye generelt, så fokuset var ikke så sterkt. Men vi ser nå at
iskremprodusenter, slaktere, kraftforedlende industri og alle andre
sliter med at man har en konkurranseulempe. Én ting er konkurranseulempe
mot utlandet, men når vi har det internt i landet, må vi gjøre noe.
Derfor spør jeg
og appellerer innstendig til representanten, som representerer det
samme fylket og regionen som meg: Hva planlegger dere å gjøre med
hensyn til å ta tak i disse store forskjellene og urettferdigheten?
Gro-Anita Mykjåland (Sp) [14:39:58 ] : Allerede i forbindelse
med budsjettet i fjor var Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV opptatt
av dette spørsmålet, som gjelder strømpriser. En ba da om at det
skulle bli satt ned et strømprisutvalg. Regjeringen satte ned dette
utvalget etter at energikommisjonen la fram sin rapport. Utvalget
er godt i gang, og vi venter nå i spenning fram mot 12. oktober,
da jeg har fått høre at denne rapporten kommer. Så blir det viktig
å se på hva vi faktisk kan gjøre for å skape mer langsiktig stabile
priser. Jeg er helt enig med representanten fra Fremskrittspartiet
i at den type forskjeller i Norge, som spesielt har rammet Sør-Vestlandet
nå i sommer, kan vi ikke ha. Det skaper en stor, stor utfordring
for det lokale næringslivet på Sør-Vestlandet, og den type konkurranseulempe
kan vi ikke se på.
Marius Arion Nilsen (FrP) [14:40:59 ] : Regjeringen har vært
veldig dyktig på å levere utvalg, det er jeg meget enig i, men vi
er nødt til å ha konkrete tiltak også. Vi behøver enorme mengder
ny kraftproduksjon for å få separert eller redusert prissmitten
fra kontinentet, og i området NO2 har vi nå en stor prissmitte fra
de siste kablene som går til utlandet. Der har regjeringen dessverre
ikke tatt tilstrekkelig tak og ikke kommet med konkrete og virksomme
nok tiltak for å redusere prisene, og jeg håper at man vil se videre
på det. Men hvis disse prisforskjellene vedvarer, hvilke konkrete
tiltak kommer man med? For ny kraft tar tid, nytt nett tar tid. Har
man noen kompenserende tiltak? Har man reduksjon av moms? Det hjelper
riktignok ikke næringslivet, men jobber man fram noen tiltak som
vil hjelpe sørnorsk næringsliv?
Gro-Anita Mykjåland (Sp) [14:41:59 ] : Regjeringen opprettet
fastprisavtaler til næringslivet ganske tidlig. Vi får tilbakemeldinger
nå, også fra egen region, om at disse begynner å virke veldig bra.
Det er ingen tvil om at vi kommer til å ha mer ustabile priser i
tiden framover. Det vil komme, og da er det viktig med fastprisavtaler.
Det er litt interessant
at representanten fra Fremskrittspartiet snakker om at det vil ta
mer tid å bygge ut mer strøm og mer nett. Det har han helt rett
i, men utfordringen her er jo at Fremskrittspartiet gikk imot det som
kanskje kan skaffe Norge raskest tilgang på strøm i vår region,
Sør-Vestlandet, spesielt knyttet til havvind. Her gikk Fremskrittspartiet
imot muligheten til nettopp å skape mer kraft til Sør-Norge, og
vi ble nesten latterliggjort da vi sa at denne kraften skulle gå
direkte til vår region.
Presidenten
[14:43:03 ]: Replikkordskiftet er omme.
Hans Andreas Limi (FrP) [14:43:19 ] : For to år siden var det
vanlige folks tur. Nå har vanlige folk det ganske tøft, på grunn
av økte avgifter, økte skatter, fortsatt høy prisstigning og ikke
minst økt rente. En av fire nordmenn opplever at økonomien er ganske
eller svært utfordrende, i henhold til en ny undersøkelse som Opinion
har foretatt for Frelsesarmeen.
Den økonomiske
krisen mange opplever, går også hardt ut over psyken. Det er ikke
lenger bare de kjente ansiktene som nå stiller seg i matkø, det
er et tilsig av mennesker som er i fullt arbeid og som har egen
inntekt, men inntekten strekker ikke til, forteller Frelsesarmeen. Pensjonister
søker om nødbolig hos Nav fordi de av økonomiske årsaker står uten
bolig. Dette er veldig alvorlig.
Så kan man spørre
seg om denne utviklingen, i et av verdens aller rikeste land, er
et resultat av den politikken som føres, eller om den ene og alene
skyldes eksterne forhold som krigen i Ukraina. Uansett svar er i
hvert fall økte skatter og avgifter en villet politikk fra regjeringspartiene
og støttepartiet SV. Nå varsles det ytterligere avgiftsøkninger
i neste års budsjett.
Høye strømpriser
er også et resultat av en forfeilet energipolitikk, først og fremst
i EU, men dessverre med store konsekvenser for folk og bedrifter
i Norge. Konsekvensene av høy inflasjon er økt rente. Det er det
eneste virkemiddelet som Norges Bank har i sin verktøykasse. Riktig
politikk kan bidra til å dempe prisstigningen og ikke minst dempe
konsekvensene av høyere priser og økt rente. Regjeringen har valgt
å bruke mer penger, senest i revidert budsjett, for å kompensere
offentlige etater for økte kostnader, men gir ingen tilsvarende
kompensasjon til bedrifter og vanlige folk. Økte satser på sosiale
ordninger hjelper noen, men langt fra alle. Nå er det også folk
i jobb med egen inntekt som trenger hjelp til å skaffe mat på bordet.
I en tid med historisk
høye inntekter til den norske stat er det ikke riktig å kreve inn
mer, men i stedet la folk og bedrifter beholde mer av sine egne
inntekter. Reduserte avgifter på drivstoff, lavere matmoms og en
forsterket strømstøtteordning i perioder med svært høye strømpriser,
som Fremskrittspartiet har foreslått gjentatte ganger, ville ha
betydd en enklere hverdag for norske familier som nå sliter med
høye utgifter – men det vil ikke regjeringspartiene eller SV bidra
til.
Nå stiger matprisene
i Norge mest i Europa. Det er tre ganger høyere vekst fra januar
til august enn tilsvarende vekst i EU-land. I fjor fikk norske familier
vesentlig redusert kjøpekraft, og det samme forventes i år. Betalingsproblemene
er mer omfattende enn for ett år siden, og mange sliter med betalingsutsettelse
eller en overkommelig betalingsplan, rapporterer SIFO. Vi kan få
en fattigdom vi ikke har sett i etterkrigstiden, sa forsker Christian
Poppe til E24 den 26. september.
Norge er på verdenstoppen
i offentlig forbruk som andel av nasjonal verdiskaping. Offentlige
utgifter fortsetter å øke, og regningen sendes til norske bedrifter
og norske skattebetalere. De rike skal tas, er det retoriske budskapet
til venstresiden – og dessverre også LO. Det er altså dem som allerede
bidrar mest til fellesskapet, som skal betale enda mer, og statlig
kapital skal konkurrere med private investeringer. Det er ikke bærekraftig
i lengden.
Derfor vil Fremskrittspartiet
redusere offentlige utgifter, ha en tydeligere prioritering og senke
det totale skatte- og avgiftstrykket for å sikre langsiktig finansiering
av velferd for de mange, og ikke noen få. Fremskrittspartiet mener
at velferden styrkes best ved at folk får bestemme mer over egen
inntekt.
Presidenten
[14:47:52 ]: Det blir replikkordskifte.
Tellef Inge Mørland (A) [14:48:02 ] : Vi hørte nettopp Fremskrittspartiets
energipolitiker Marius Arion Nilsen si at vi behøver enorme mengder
ny kraftproduksjon. Men før i dag hørte vi i denne sal Fremskrittspartiets
leder, Sylvi Listhaug, komme med skarp kritikk av Høyre-leder Erna
Solberg for at de vil subsidiere nye, grønne energikilder som er
i startgropen, slik at de skal bli billigere og dermed også konkurransedyktige
på pris. Når Fremskrittspartiet er imot denne typen subsidier for
å sørge for at disse fornybare energikildene er konkurransedyktige
fra start og bidrar til at vi når klimamålene vi har satt oss, betyr
det at representanten Limi heller vil bruke mer pisk og skru opp
prisene på utslipp, altså CO2 -prisen,
for å oppnå slik konkurransedyktighet? Eller er han og Fremskrittspartiet
av den oppfatning at klimaendringene ikke er menneskeskapte, og
at vi på det viset kan avblåse det grønne skiftet?
Hans Andreas Limi (FrP) [14:48:58 ] : Jeg takker for et veldig
interessant og innsiktsfullt spørsmål. Det er vel ikke det avgjørende
om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke. Det avgjørende
er at vi må forholde oss til klimaendringer, og så trenger vi mer kraft
og mer energi i Norge. Den situasjonen vi har kommet i nå, er politisk
villet fordi vi har hatt en energipolitikk spesielt i EU og Tyskland
som har skapt en ubalanse i hele markedet. Flertallet i Norge vil
fortsatt elektrifisere alle installasjoner ute i Nordsjøen, og det
er klart at det skaper en enorm etterspørsel etter kraft og energi,
som fortrenger de behovene som vår mer tradisjonelle industri har
på fastlandet.
Vi vil fortsette
å bygge ut vannkraft. Det er fortsatt mulig å hente mer energi fra
vannkraften. Det er mange vassdrag som ble vernet for mange tiår
siden, som man med fordel kunne sett på en skånsom utnyttelse av.
I tillegg har vi kjernekraft, som på litt lengre sikt også har et potensial.
Tellef Inge Mørland (A) [14:50:07 ] : Det er ganske oppsiktsvekkende
å høre Fremskrittspartiets nestleder si at det ikke er avgjørende
om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke. Det er ganske viktig
å vite hvorvidt de er det eller ikke, for er de det, må vi gjøre noe
med det – da kan vi jo ta grep. Er de det ikke, som er en av teoriene
til Limi – ja, da er situasjonen en helt annen. Det å ha oversikt
over årsakene til at ting skjer, kan ofte være lurt.
Jeg håper at Limi
er enig med sin egen energipolitiker i at vi trenger mer kraftproduksjon.
Som vi hørte i det forrige replikkordskiftet, med Senterpartiets
energirepresentant, er man altså imot utbygging av havvind. Jeg
kunne imidlertid ikke høre om representanten Limi var konsekvent
imot subsidiering av nye fornybare energikilder, slik hans partileder
er, eller om han vil åpne for det, kanskje dog på en annen måte
enn det f.eks. Arbeiderpartiet gjør. Kan han bekrefte at det kun er
mer vannkraft og slutt på elektrifisering som vil gjøre at Fremskrittspartiet
skaffer nok energi til landet i årene framover?
Hans Andreas Limi (FrP) [14:51:10 ] : Det hadde vært en fordel
om representanten Mørland hørte hva jeg sa, og ikke hva han trodde
jeg sa. Jeg sa at det å ha en retorikk rundt hva som bidrar til
klimaendringer, er lite interessant, for vi må forholde oss til
at det skjer klimatiske endringer. Så vet vi at vi trenger mer energi.
Norge er i utgangspunktet et fornybarsamfunn. Vi har vannkraften
vår, vi kan utnytte mer av den kapasiteten, og vi vet at vi bare
ved å skifte ut turbiner og effektivisere eksisterende kraftverk
kan hente ut betydelig mer energi. Men så trenger vi mer enn det,
og det er da Fremskrittspartiet peker på kjernekraft, som ligger
der som en fremtidig energikilde. Heldigvis er det flere og flere
som er enig i det, unntatt regjeringen, som holder igjen. Derfor
får vi heller ikke beveget oss videre i den prosessen og det arbeidet
som gjøres for å kunne etablere kjernekraft også i Norge. Men det
er et stort potensial i det i fremtiden.
Willfred Nordlund (Sp) [14:52:27 ] : Representanten Limi dro
opp en bekymring knyttet til folks levekostnader. Det er en bekymring
som nok i stor grad deles av alle de politiske partiene i denne
salen. Det som er interessant, er den økonomiske politikken som
Fremskrittspartiet forfekter i denne sammenhengen i møte med krisen,
og som skiller seg totalt fra virkelighetsforståelsen til f.eks.
den foretrukne samarbeidspartneren Høyre.
Det er nå engang
sånn at hvis du putter inn mer penger i et system som allerede er
fullt ut utnyttet, så vil etterspørselen øke og dermed også inflasjonen
og prisene. Det er i hvert fall det alle økonomer sier og historien
viser oss. Og så er jeg klar over at Fremskrittspartiet har et annet
synspunkt på det.
Én ting er naiviteten
knyttet til matvareprisene, hvor moms skal være det eneste saliggjørende
som skal sørge for rimelig mat, men det jeg egentlig lurer på i
denne sammenhengen, er hvordan man mener at staten som overordnet
økonomisk balansepunkt skal klare å bidra til å holde inflasjonen
under kontroll med den pengebruken som Fremskrittspartiet legger
opp til.
Hans Andreas Limi (FrP) [14:53:33 ] : Fremskrittspartiet har
en vesentlig lavere pengebruk enn det regjeringen la til grunn i
revidert budsjett i år. Vi økte vår pengebruk i vårt alternative
budsjett med 27 mrd. kr. Regjeringen økte sin med 56 mrd. kr i revidert.
Så vet vi fra svar som vi har fått fra Finansdepartementet, at det å
halvere matmomsen og redusere drivstoffavgifter og andre avgifter
vil ha en positiv effekt på prisstigningen. Det vil bidra til en
lavere prisstigning, og det vil samtidig også kompensere dem som
har utfordringer med de høye utgiftene. Så vi har et veldig godt
økonomisk opplegg, som er presentert i vårt alternative budsjett,
og nå gleder vi oss til regjeringens budsjett, som kommer på fredag.
Willfred Nordlund (Sp) [14:54:21 ] : Jeg antar at representanten
mener fjorårets budsjett, men la nå det ligge.
Det er nå en gang
sånn at under forrige regjering, som representanten Limis parti
var en del av – de enten støttet eller satt i regjeringen – økte
avgifter knyttet til bensin og diesel mer enn de noensinne har gjort
under denne regjeringen. Det har tidligere statsminister Solberg
også ment at var kjempemessig.
Men over til det
som egentlig er hoveddiskusjonen her: Diskusjonen er ikke om virkelighetsforståelsen,
for den tror jeg man langt på vei er enig om. Diskusjonen er egentlig
om hvor mye pengebruk vi kan tillate oss uten at vi øker inflasjonsgraden,
og dermed også risikerer høyere rente. Høyere rente ville være den
største ulempen både for dem som har minst, og for norsk næringsliv.
Det regjeringen har valgt å gjøre de seneste to årene, er å mobilisere
privat kapital ved å trå til med støtteordninger, sånn som gjennom
grønt industriløft, hvor man bl.a. legger til 10 mrd. kr til Eksfin.
Det er ikke, som representanten sa, en statliggjøring av norsk næringsliv.
Hans Andreas Limi (FrP) [14:55:25 ] : I vår tid i regjering
gikk drivstoffavgiftene faktisk ned, og i tillegg gikk bilavgiftene
kraftig ned. Denne regjeringen har dessverre gjort det motsatte,
bl.a. ved en kraftig økning i CO2 -avgiften.
Det som er viktig
her, er at Fremskrittspartiet ønsker at folk skal få beholde mer
av sine egne penger. Det betyr at når vi reduserer avgiftene og
trekker mindre penger inn til staten, får folk mer penger igjen
i lommeboka. Det betyr at i en vanskelig situasjon får de en mulighet
til å håndtere de økte utgiftene. Det er langt bedre enn at man
først skal trekke pengene inn og så fordele dem tilbake til noen
få. Vi ønsker at folk og bedrifter skal beholde mer av det de skaper
og det de tjener.
Presidenten
[14:56:25 ]: Replikkordskiftet er omme.
Ingrid Fiskaa (SV) [14:56:32 ] : Me hadde vakre seremoniar
i går – her i stortingssalen og i Oslo domkyrkje. Dei minner meg
om at eg er glad i demokratiet, i folkestyret vårt. Dei minner oss
om det me faktisk er: folkets representantar. Men folkestyret lever
ikkje av seremoniar, og for dei mange som ser arbeidet her litt
på avstand, kan nok ordet «folkestyre» verka ganske innhaldslaust
og fjernt.
Det er fleire
grunnar til at folk ikkje brukar stemmeretten. Alle er ikkje like
gode. Eg vil likevel gje dei litt rett, dei som trur at det ikkje
fungerer. Demokratiet ser berre ut til å fungera for nokon få. Difor
er det prisverdig at mange likevel prøver. Heller enn å klaga over
låg valdeltaking kan me la oss imponera over at så mange ikkje gjev
opp. For når fellesskapet ikkje stiller opp for oss, er det ikkje
så rart om folk kjenner på avmakt og vurderer å gje opp fellesskapet.
Eksempla er mange.
Me ser det i lokalsamfunn
som blir forlatne av staten og dei offentlege tenestene som var
der før – lokalsamfunn som blir omgjorde til råvareleverandørar
med rasert natur og framtidig livsgrunnlag, i staden for å ha varige,
lokale arbeidsplassar grunnlagt i berekraftig bruk av ressursane.
For det andre
har me ein velferdsstat på veg mot stupet. Me høyrer om svikt i
eldreomsorga, om ungar og elevar som ikkje blir sett eller tekne
vare på, og om uføre og sjuke som må bruka det dei har av krefter,
til å slåst mot systemet framfor å prøva å bli friske. Velferdsstaten sine
arbeidarar prøver fortvila å gje beskjed om eit arbeidspress som
ikkje er til å leva med, og om detaljstyring og skjemavelde som
hindrar dei i å gjera arbeidet sitt.
For det tredje
har me ei dyrtid med høge og aukande prisar på mat, straum og bustad,
noko som særleg rammar dei som har minst, og som me får høyra at
Stortinget ikkje kan gjera så mykje med.
Korleis skal då
folk ha trua på forandring til det betre, når erfaringane ofte tilseier
det motsette? Korleis kan me få folk til å investera i fellesskapet
og folkestyret når eit mindretal på toppen dreg ifrå og lèt resten
av oss krangla om smulane? Og då har eg ikkje nemnt ansvarsfråskrivinga
og tillitsbrota til fleire av dei fremste tillitsvalde.
Tilliten til demokratiet
er framleis høgare enn i dei fleste andre land. Tilliten er likevel
svakare enn på lenge. Mange menneske set ord på dette og luftar
frustrasjon, sinne og avmakt. Det skjer ikkje utan grunn.
For 150 år sidan
var slagordet «all makt i denne sal». No demonstrerer stortingsfleirtalet
gong på gong politikkens avmakt. Når prisane på straum, mat og bustad stig
langt over det det kostar å produsera, og over det mange menneske
i dette landet har råd til, seier fleirtalet i denne salen at me
lite og ingenting kan gjera. Me kan kompensera, subsidiera, dempa
verknadene. Men makta til å styra og kontrollera ønskjer ikkje fleirtalet
her å bruka. Skulda blir vekselvis lagt på krig, inflasjon, marknaden,
EØS, veret. Og sjølv om dette er veldig ulike forklaringar, har
dei det til felles i marknadsliberalistane sitt verdsbilete at me
ikkje kan gjera noko med dei.
Sjølvsagt er det
mogleg å ta kontroll. Me kan utvida folkestyret i staden for å innskrenka
det. Me kan styrkja folkestyret ved å ta politisk, demokratisk kontroll
over krafta, over dei høge prisane og over sjukehusa. Framfor å
leita etter forklaringar på kvifor me ikkje kan regulera og styra
der marknaden har gjort sitt inntog, kan me leita etter måtar å
ta kontrollen på. Og me kan la oss inspirera av dei mange innbyggjarane
som ikkje har gjeve opp. Me kan la oss inspirera av dei som har
blitt forsøkt gjorde avmektige, men som i staden viser eit sterkt
mot – som Mihkkal Hætta i lavvoen rett utanfor her, og som helsearbeidarane,
lærarane, fengselsbetjentane og andre, som gjev klar beskjed om
umenneskelege arbeidsforhold og påfølgjande svikt i velferdstenestene.
Her ligg redninga
for folkestyret. Folk har opp gjennom historia vendt avmakt til
makt ved å organisera seg, ved å ta ordet og ved å utfordra dei
snevre rammene som hindrar arbeidet til representantane for folket.
Presidenten
[15:01:34 ]: Det blir replikkordskifte.
Heidi Nordby Lunde (H) [15:01:49 ] : Vi vet jo at høy inflasjon
og prisstigning særlig rammer dem med lavest inntekt. Det er derfor
det er så viktig å få dette under kontroll. Finansdepartementet
slår fast at prisveksten nå drives av innenlandske forhold, og at
økt offentlig pengebruk kan presse prisene opp og dermed også renten
opp raskere og mer enn nødvendig. Nettopp det kan Stortinget gjøre
noe med gjennom å sørge for at pengebruken på statsbudsjettet holdes
igjen for å gi drahjelp til Norges Banks rentesetting. Men SV er
regjeringens pådriver for det motsatte, nemlig økt offentlig pengebruk.
Dette bringer oss inn i en ond spiral av prisvekst og renteøkninger
som spiser opp økonomien til vanlige folk. Når ikke staten strammer
inn på sin pengebruk, vet vi at vanlige folk må stramme inn på sin. Når
vi vet at statens pengebruk legger press på renten, hvordan skal
SV bidra til å beskytte vanlige folks økonomi gjennom å holde igjen
pengebruken i statsbudsjettet, slik at ikke renten presses ytterligere
opp og strammer inn vanlige folks økonomi enda mer?
Ingrid Fiskaa (SV) [15:02:52 ] : Eg takkar for spørsmålet.
Spørsmålet går rett inn i ein diskusjon der òg økonomane er ueinige.
Me veit òg at mykje av prisveksten som har vore, har vore importert
og er nok framleis det, sjølv om det sjølvsagt er eit samansett
bilete. Me er òg kritiske til rentepolitikken som blir ført av Noregs
Bank, og har gjeve klar beskjed om at regjeringa må følgja opp det
som er ein tydeleg intensjon om at ein ikkje berre skal styra renta
etter inflasjonsmål, men òg etter omsynet til sysselsetjinga. Her
har me mange økonomar på vår side som ser at det ikkje berre er
den offentlege pengebruken som påverkar renta, slik representanten
gjev uttrykk for.
Heidi Nordby Lunde (H) [15:03:51 ] : Jeg merker meg at det
var ingenting om omstilling og tøffe prioriteringer og ingen tanker
om hva SV faktisk kan bidra med for å sørge for at pengebruken ikke
fører til høyere rente. Men jeg må gratulere venstresiden, som det
siste halve året har klart å avspore debatten om nettopp renten,
og som har lyktes med å få debatten til å handle om inflasjonsmålet
– da vi fortsatt har veldig lav arbeidsledighet – og bankenes renteinntekter,
istedenfor å stille seg selv spørsmål om hva som fører til at renten
går høyere opp, raskere enn det som var forventet. Det er nemlig
rekordhøy pengebruk, og det er det egentlig relativt liten uenighet
om blant økonomene.
Spørsmålet er
egentlig om noe annet, for i trontalen merket jeg meg at regjeringen
slår fast at NATO-samarbeidet er viktigere enn noensinne, og at
regjeringen skal oppnå NATOs 2-prosentmål. Jeg håper da at representanten
kan bekrefte at SV faktisk støtter dette og kanskje kan utrede litt
om hvorfor 2-prosentmålet er så viktig.
Ingrid Fiskaa (SV) [15:04:52 ] : Ja, frå det eine til det andre:
I stad var representanten bekymra over økt offentleg pengebruk,
no får eg spørsmål om noko som vil bidra til å auka offentleg pengebruk
dersom representanten får det slik som ho vil. SVs tydelege bodskap
her er at sjølvsagt skal me styrkja vårt nasjonale forsvar, og me
går gjerne inn i diskusjonar om eit breitt forlik her på Stortinget
for å gjera det som me har sagt lenge at me må gjera, nemleg å styrkja
den nasjonale forsvarsevna. Og så lèt me oss ikkje styra, slik som
Høgre gjer, av mål sette av NATO. Vår pengebruk for Forsvaret og
vår innretning av Forsvaret må vera styrt av det som er våre nasjonale
behov.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [15:05:56 ] : Dette er eit tredje
tema. Me skal gjennom ei omfattande omstilling av samfunnet. Ein
stadig større del av energiforbruket vårt skal elektrifiserast med
kraft frå fornybare kjelder, som vasskraft, vind og sol. Samtidig
vil Noreg innan kort tid stå overfor eit kraftunderskot som truar
omstillinga og ny grøn næringsutvikling. Konklusjonen til energikommisjonen
var meir av alt, og Statnett sine prognosar er at det kan bli eit
mogleg kraftunderskot allereie i 2027.
I energipolitikk
må me prioritera tiltak som tek omsyn både til klima, til natur
og til menneske. Det er to store utfordringar: overgangen frå fossil
til fornybar energi og å sørgja for arealbruk til fornybar energiproduksjon.
For Senterpartiet er det ikkje eit mål å bruka meir, men å forvalta
betre, og det er ikkje nødvendigvis slik at vern er den beste forvaltinga.
Det er stikk motsett av det naturvernpartiet SV meiner. Eg stiller
meg difor undrande til kva plan SV eigentleg har for å produsera meir
energi.
Ingrid Fiskaa (SV) [15:06:58 ] : Det er eit viktig spørsmål
representanten stiller, som handlar om både korleis me produserer
kraft, og ikkje minst kva me brukar krafta til.
Det forundrar
meg at representanten frå Senterpartiet har kjøpt føresetnader som
mange ser ut til å leggja til grunn: for det fyrste at me styrer
mot eit svært kraftunderskot, noko faktisk NVE òg har gått bort
frå å seia at me gjer, og for det andre eit premiss som seier at me
ikkje på nokon måte kan prioritera bruken av kraft. Det er jo det
som gjer at me i dag står i den situasjonen som me gjer.
Viss me bind oss
på hender og føter og seier at dette er premissar som berre ligg
der, er svaret til kraftliberalistane, som eg høyrer Senterpartiet
har slutta seg til, at me må produsera meir kraft. Problemet er
at viss det ikkje finst nokon avgrensingar på kva krafta skal brukast til,
kjem me opp i det uføret med rasering av natur – til lita nytte.
Erlend Wiborg (FrP) [15:08:07 ] : Matkøene vokser. Fire av
fem nordmenn er bekymret for privatøkonomien. Jeg er helt enig med
representanten Fiskaa i at det er mulig å ta kontroll. Denne sal
har mulighet til å ta nødvendige grep.
Om strømprisene:
Det er mulig å gjøre som Fremskrittspartiet foreslår, å innføre
en makspris på 50 øre – og ikke gjøre som Sosialistisk Venstreparti
gjør, øke elavgiften. Når det gjelder matprisene, er det mulig å
gjøre som Fremskrittspartiet foreslår, å halvere matmomsen – og
ikke gjøre som Sosialistisk Venstreparti gjør, stemme for økte matpriser.
Når det gjelder drivstoffavgifter, er det mulig å gjøre som Fremskrittspartiet
foreslår, å redusere eller fjerne drivstoffavgiftene – og ikke øke
dem, som Sosialistisk Venstreparti foreslår.
Når representanten
sier at det er mulig å ta kontroll, hvorfor gjør ikke Sosialistisk
Venstreparti det da?
Ingrid Fiskaa (SV) [15:09:07 ] : Det er eit viktig spørsmål,
om korleis me kan ta kontroll over prisane og regulera marknaden.
Eg er veldig glad viss det er slik at Framstegspartiet no vil vera
med oss på å gjera nettopp det. Det å berre bruka avgiftspolitikken
som det eine verkemiddelet me kan bruka når det gjeld matmomsen og
drivstoffavgifter, som Framstegspartiet her antydar, er jo ikkje
tilfellet. Dei eventuelt reduserte avgiftene har ein lei tendens
til å hamna i lommene på dei som sel mat eller drivstoff, i staden
for å koma forbrukarane til gode.
Det eg gjerne
vil utfordra Framstegspartiet til å vera med på, er å ta reell kontroll
over prisdanninga, ikkje minst på straum, som det ikkje er gjeve
at me skal la børs og marknad få lov til å diktera.
Presidenten
[15:10:03 ]: Replikkordskiftet er avsluttet.
Tobias Drevland Lund (R) [15:10:14 ] : Kommunevalget er nettopp
over, og det ble dessverre en blåmandag for flere kommuner. Jeg
er stygt redd for at det vil bety mer privatisering, mer sentralisering,
nedleggelser og flere kutt i velferden. Som resultat av dette kan
vi få enda større forskjeller mellom folk.
Forskjells-Norge
vokser seg større for hver dag som går. En av dem som tok saken
i egne hender og ga Forskjells-Norge et ansikt i fjor høst, var
Renate Søderlund. Hun sto fram på Debatten og fortalte om hvordan
det kjennes på kroppen å være fattig. Senere er det flere og sterke
stemmer som har sluttet seg til, nettopp for å forklare hvordan
dagens Norge oppleves for dem som har minst.
Renate er ufør
etter en bilulykke, overlever på arbeidsavklaringspenger, og hver
mandag, når dattera er på skole, skrur hun av strømmen, trekker
et pledd over seg og spiser et par brødskiver den dagen. Slik sparer
Renate penger.
Det er ikke et
slikt Norge vi skal ha. Likevel sier halvparten av befolkningen
der ute at de ikke har økonomisk trygghet, og over 100 000 mennesker
står i matkøer. Matprisene og begrepet «matfattigdom» har igjen dukket
opp i den offentlige debatten, et begrep som tilhører et helt annet
årtusen – på linje med herrene bak oss på bildet her.
Det er en skam
at det i det hele tatt finnes sult og matfattigdom i Norge i 2023.
Da er det viktig å sette dette litt i perspektiv. For der laksebaronene
skriker over lakseskatt og den ene milliardæren etter den andre
plutselig er for fattig til å bo i Norge, må vi i denne salen innse
hvem som faktisk sliter, og hvem som faktisk er for fattige til
å bo i Norge slik det har blitt i dag. Et hint fra meg er det ikke
er Bjørn Dæhlie eller Kjell Inge Røkke, men derimot alle dem som
står i matkø.
Før sommeren kom
det tall fra SIFO som viste at 100 000 husstander hadde oppsøkt
matutdelinger for å sette nok mat på bordet – en dobling fra i fjor
høst. Disse matkøene er en skam, men det er ikke de som står i matkø,
som skal skamme seg. Det er politikerne som har latt forskjellene
vokse seg så store og latt fattigdommen bre om seg. Derfor ber Rødt
i dag regjeringen sørge for at frivillige organisasjoner som driver
med matutdeling, får tilstrekkelige midler til å hjelpe fattige
fram til jul, og legge fram forslag om finansiering av dette i saldert
budsjett for 2023. Det trengs å gjøres umiddelbart.
Tidligere Arbeiderparti-statsminister
Odvar Nordli sa en gang:
«Et langt liv har lært meg at markedskreftene har
enda ikke løst ett sosialt problem, ikke et eneste ett. Men du verden
hvor mange de har skapt.»
I en tid da prisene
øker og forskjellene vokser, er nemlig mer Høyre-politikk og mer
markedstenkning det siste vi trenger. I vanskelige tider er det
fellesskap som fungerer. Derfor vil vi – i Odvar Nordlis ånd – invitere
regjeringspartiene til å bli med oss og ta tilbake kontrollen, f.eks.
ta tilbake kontrollen over et strømmarked som herjer med folk, eller
et boligmarked som løper løpsk.
La oss snakke
litt om boligmarkedet: I Oslo har en sykepleier råd til å kjøpe
1 pst. av boligene som ligger på markedet. Hvis man ser på LOs fagarbeiderindeks,
er det slik at hvis én jobber i butikk, og den andre jobber i barnehage,
har man råd til å kjøpe 0,2 pst. av boligene i Oslo. Man er praktisk
talt utelatt fra å kunne kjøpe seg et eget hjem. Er man i distriktene,
faller prisen på boliger med en gang man putter nøkkelen i døra.
Det må etableres en ny boligsektor under pris- og omsetningskontroll, og
dette bør utgjøre en stor andel av boligene i Norge. Det har de
gjort i andre land, men Norge har en boligpolitikk som er av de
mest markedsliberale i Europa. De kommunale leieboligene er i praksis
det eneste boligsosiale tilbudet. De utgjør 3,5 pst. av totalen,
ofte med dårlig standard og høy husleie, noe vi bl.a. har sett i
TV 2-programmet om Petter uteligger, hvor Petter bor i kommunal
bolig.
I Danmark utgjør
disse allmennboligene 20 pst. av boligmassen. Det viser at det med
politisk vilje er mulig å få en annen, mer effektiv boligsosial
politikk. Det er snart en million leietakere der ute. Utleieboliger
burde være et godt alternativ, men dessverre ser vi at de ofte er dårlige
og slitte både i kommunal og privat regi. Når inflasjonen er høy,
blir husleiene lempet over på innbyggerne og de som leier, og de
får stadig høyere og galopperende leiepriser. Vi trenger å ta kontroll,
og vi trenger å sørge for at folk ikke bare har et sted å bo, men
også et godt sted å bo. Der har Rødt store forventninger til regjeringspartiene
i tiden framover.
Presidenten
[15:15:14 ]: Det blir replikkordskifte.
Hårek Elvenes (H) [15:15:27 ] : Atter en gang har USA kommet
Europa til unnsetning. Hadde det ikke vært for USAs våpenhjelp til
Ukraina, hadde den ukrainske motstanden vært knust og Ukraina underlagt
Russland. Det må kanskje gjøre et visst inntrykk, selv på Rødt.
Norge har helt siden den andre verdenskrig hatt sikkerhetsutfordringer
som vi ikke har vært i stand til å håndtere på egen hånd. Derfor
er vi medlem i NATO, og derfor har vi den amerikanske sikkerhetsgarantien
i ryggen. Begge deler betakker jo Rødt seg for. Da er mitt spørsmål
til representanten: Hva skal denne sikkerhetsgarantien erstattes
av, med samme avskrekkende effekt og samme evne til å kunne forsvare
vårt land?
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Tobias Drevland Lund (R) [15:16:18 ] : Jeg takker for spørsmålet.
For Rødt er det veldig viktig å sikre det nasjonale forsvaret, det
som er blitt bygd ned over altfor mange år. Også på Hårek Elvenes'
partis vakt har vi sett en svekking i Forsvaret. Man har f.eks.
sett en svekking i Heimevernet, noe som burde styrkes. Man nedla
Sjøheimevernet, noe som burde komme tilbake. Så Rødt er for å styrke
Forsvaret. Det er verdt å minne om at vi faktisk brukte betydelig
mer midler enn regjeringen i vårt alternative statsbudsjett.
Vi er også for
å gi gjensidige sikkerhetsgarantier til de andre nordiske landene.
Vi har lyst til å ha et tett nordisk forsvarssamarbeid, det er noe
som Rødt har stått på hele veien. Det er viktig å samarbeide i den
tiden vi er inne i nå. Det er også viktig å få med seg at Rødt også
er for å sende våpen til Ukraina, noe som er nødvendig, slik at
de kan opprettholde en særdeles viktig forsvarskamp.
Hårek Elvenes (H) [15:17:12 ] : Det representanten unngikk
å nevne, var at Rødt faktisk er imot å sende kampfly til Ukraina,
noe som er helt avgjørende for å kunne gjennomføre offensive landoperasjoner.
Problemet med Rødts forsvarspolitikk er at den er frakoblet fra
alle fagmilitære råd. Da vil jeg spørre: Samtlige fagmilitære anbefalinger
sier at anskaffelse av våre nye F-35, altså hovedkampsystemet i
Forsvaret, er helt avgjørende. Også denne investeringen er Rødt
imot. Før jeg gikk på talerstolen, sjekket jeg i Rødts prinsipprogram, og
der ønsker man å heve den bestillingen øyeblikkelig. Nå begynner
det toget faktisk å gå, for 40 av de flyene er allerede på plass
i Norge. Men hovedspørsmålet gjenstår: Hvorfor vil ikke Rødt anskaffe
det nye hovedkampsystemet til det norske forsvaret?
Tobias Drevland Lund (R) [15:18:05 ] : Vi har vært imot innkjøp
av de flyene. Vi har gått for å oppgradere F-16-flyene våre. Det
er også verdt å merke seg at F-35-flyene først og fremst er beregnet
på utenlandsoppdrag. Vi skulle heller sett at man styrket det nasjonale
forsvaret, som tross alt er det aller viktigste. Når det gjelder selve
donasjonene av jagerfly til Ukraina, har vi i likhet med andre advart
mot det, om at det kan føre til en videre eskalering av konflikten,
som ikke ville vært heldig verken for Europa eller for Vesten som
helhet.
Heidi Greni (Sp) [15:18:46 ] : Jeg vil følge opp om sikkerhetssituasjonen.
Russlands angrepskrig på Ukraina har rokket ved Europas sikkerhet,
og Rødts motstand mot NATO er alvorlig i den sikkerhetspolitiske
situasjonen vi befinner oss i. Forsikringspremien har økt, og vi
må bidra i det kollektive forsvaret. Både Rødts parlamentariske
leder, tidligere i dag, og representanten her nå peker på nordisk
samarbeid som en av løsningene. Nå vet vi at både Finland og Sverige
er på vei inn i NATO, og det er veldig urealistisk å se et nordisk
samarbeid. Rødt peker også på å bygge opp det nasjonale forsvaret,
og det støtter vi selvsagt. Vi er jo godt i gang med å bygge opp
det nasjonale forsvaret. Men jeg deler ikke Rødts syn på at det
vil være nok, og jeg kan ikke se for meg at vi skal klare oss på
egen hånd. Da er spørsmålet: Hvis ikke NATO, hvem er det da som
skal støtte Norge dersom alvoret rammer oss direkte her hjemme?
Tobias Drevland Lund (R) [15:19:47 ] : Det er ikke noen overraskelse
at representanten Greni og Senterpartiet kanskje ikke er helt enig
i Rødts forsvarspolitikk. Når det er sagt, spør Greni om hvem vi
skal samarbeide med, og da har jeg vært tydelig på at vi ønsker
et sterkere nordisk forsvarssamarbeid. Det er heller ikke slik, som
representanten Greni gir inntrykk av, at Rødt har lyst til å melde
seg ut av NATO i morgen. Tvert imot trenger vi å styrke og få et
godt nasjonalt forsvar – vi trenger å styrke det betraktelig, noe
som vi også foreslår i vårt alternative statsbudsjett – hvis det
i framtiden skulle ha vært aktuelt. Det er nå engang slik at vi
fortsatt er mot medlemskap, men det er ikke ensbetydende med at
vi skal melde oss ut i morgen.
Erlend Wiborg (FrP) [15:20:36 ] : Selvråderett er noe Rødt
ofte snakker varmt om. Ikke minst er politisk kontroll noe Rødt
ønsker mye av, stort sett på de fleste områder i samfunnet, og også
å regulere privatlivet til folk. Når det gjelder innvandring og
integrering, kan vi se til Sverige og hvor ille det kan gå hvis
man ikke har en kontrollert innvandring, og man ikke sørger for
at man får integrert dem som kommer, i stedet for ukontrollert å
ta imot altfor mange, noe bl.a. Rødt ønsker her i Norge. Rødt ønsker
nå å outsource hele innvandringspolitikken til EU, gjennom EUs asylpakt.
Hvorfor ønsker ikke Rødt at denne sal skal kunne styre norsk innvandrings-
og integreringspolitikk?
Tobias Drevland Lund (R) [15:21:38 ] : Det er viktig at Norge
styrer sin egen innvandrings- og asylpolitikk. Det er ikke riktig
at Rødt er for åpne grenser, slik representanten Wiborg fra Fremskrittspartiet
gir uttrykk for. Hvis man ser på Rødts alternative statsbudsjett,
anmoder vi om å motta det samme som FNs høykommissær for flyktninger
ber oss om, nemlig 5 000 kvoteflyktninger. I tillegg mener Rødt
at man må forsvare asylretten, som er truet i dagens system, og
som er en viktig menneskerettighet som bør forsvares. Jeg er klar
over at representanten er av en annen oppfatning – det er kanskje
ikke så veldig overraskende – men Norge må ta et ansvar for folk
på flukt, på lik linje som vi gjør med de ukrainske flyktningene,
som vi har bosatt over 50 000 av, og som er veldig, veldig viktig
i en tid da mange millioner mennesker er på flukt.
Presidenten
[15:22:30 ]: Replikkordskiftet er avslutta.
Sveinung Rotevatn (V) [15:22:51 ] : Neste klimamål synest alltid
ganske langt unna, heilt til det plutseleg er der. 2030 synest framleis
ganske langt unna, men når statsbudsjettet har kome, vorte forhandla
om og vedteke denne hausten – og det er ikkje lenge til – vil det
berre vere seks år og seks statsbudsjett igjen å nå det målet på.
På den tida skal ein altså om lag halvere norske utslepp. Norske
utslepp har så langt gått ned med ca. 13 pst. sidan dei var på topp
i 2007. Den takta må mangedoblast om dette skal gå. Den gode nyheita
er at det er fullt mogleg. Miljødirektoratet har utgreidd grundig og
føreslått ei rekkje tiltak som er moglege å implementere, og då
kan ein kome i mål – men ein har dårleg tid.
I trontalen seier
regjeringa at ho kjem til å leggje fram nye klimatiltak på fredag.
Det får vi verkeleg håpe stemmer, og vi får håpe at det er noko
som monnar, for så langt har det skjedd svært, svært lite. Dei viktigaste elementa
i klimapolitikken til den førre regjeringa vert heldigvis vidareførte,
riktig nok med litt svekkingar her og der, slik som at elbilar har
vorte dyrare, og at ein har kutta ein del miljøavgifter i inneverande
statsbudsjett for å kvittere ut nokre valløfte frå Senterpartiet.
Likevel, i stort, er ikkje vår kritikk at regjeringa har reversert
alt av klimapolitikk, men at det er stillstand i politikkutviklinga.
Det kjem ikkje nye forslag, det kjem ikkje saker til Stortinget.
Kva kunne ein
då ha gjort? Vel, her er iallfall nokre spor som er verde å forfølgje:
Det store CO2 -lageret ute i Nordsjøen
som den førre regjeringa finansierte, Langskip-prosjektet, er snart klart
til opning. Likevel går det framleis treigt med å få på plass CO2 -reinseanlegg på norske
utsleppspunkt. Det gjeld bl.a. dei store avfallsforbrenningsanlegga
rundt omkring i norske byar, som er blant dei største utsleppspunkta
våre. Det er ganske lite som tyder på at eigarane av dei vil fullfinansiere
CCS før 2030. Då bør staten gå inn og love medfinansiering. Venstre
har føreslått 50 pst.
Det er mykje
som er vanskeleg i klimapolitikken, og det er millionar av utsleppskjelder
i Noreg, men samtidig er det nokon ting som heldigvis er meir oversiktlege. Halvparten
av norske utslepp kjem frå ein handfull med store og lett identifiserbare
industrianlegg. Her bør ein gå inn for å få fart på utsleppskutta.
Det kjem til å koste pengar, men det er eingongsinvesteringar, og
når dei først er gjorde, er dei utsleppa vekk for alltid – men jobbane
er der framleis.
Eit anna felt
der det hastar, er innanfor tungtransporten. Personbilparken er
under full omstilling, ikkje minst takk vere dei viktige elbilfordelane
som Venstre har slått ring rundt i ei årrekkje, men i den andre
halvparten av utsleppa frå vegtrafikken – dei som kjem frå varebilar
og tungtransport – skjer det altfor lite. Her trengst det rausare
støtteordningar for innkjøp av køyretøy, det trengst høgare avgifter
på fossilteknologi og fossilt drivstoff, og det trengst ei systematisk
utbygging av fylle- og ladeinfrastruktur langs dei viktigaste transportkorridorane
i Noreg. På same måten som vi har gått føre i elbilrevolusjonen,
bør vi no gå føre i det neste steget, og det er omstillinga av tungtransporten.
Ein må òg klare
å sjå klima og natur i samanheng. Naturkrisa og klimakrisa forsterkar
kvarandre gjensidig, og ein kan ikkje løyse den eine utan å løyse
den andre. Vi har altså ei regjering som på den eine sida seier
at klima og natur skal vere ramma rundt all politikk, men som på den
andre sida styrer på ein plattform som kuttar i skogvernet, som
legg større vekt på grunneigarinteresser i vernesaker, og som generelt
er prega av at Senterpartiet har ei hand på rattet og gjev næringsinteresser
forrang framfor natur.
Det vi treng,
er ei regjering som faktisk lar klima og natur vere ramma rundt
all politikk, som får fortgang i arbeidet med å verne meir natur
på land og til havs, og som seier at vi ikkje har meir natur å miste.
Eitt konkret
grep som også burde vere mogleg for denne regjeringa å gjennomføre,
kunne ha vore å la seg inspirere av den store suksessen som Klimasats-ordninga
har vore ute i kommunane. Den ordninga fekk Venstre på plass i 2016.
Kommunar kan søkje om statleg støtte til ulike klimaprosjekt – kjempepopulært
og ein stor suksess. Ein kunne ha etablert ei tilsvarande ordning
for naturprosjekt der ute. Det ville ha vore viktig for alle dei
som set pris på naturen, ikkje minst nærnaturen, men det er sjølvsagt
også viktig for biomangfaldet og for eigenverdien naturen har i
seg sjølv.
Det er kort tid
til 2030, men eg kan iallfall love at vi i Venstre kjem til å kome
med mange forslag i denne sesjonen som forhåpentlegvis kan samle
støtte i denne salen, også frå denne regjeringa.
Presidenten
[15:27:52 ]: Det vert replikkordskifte.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [15:28:04 ] : Representanten var
så vidt innom tungtrafikk i sitt innlegg, og jeg skal ta opp en
annen alvorlig side ved tungtrafikken. Over år har det variert veldig
i Norge om vi har klart å stoppe noe av den groveste narkotikakriminaliteten over
grensene, som bl.a. kommer via tungtrafikk. Under Solberg-regjeringen
fikk vi heldigvis noen forbedringer på enkelte stasjoner i Østfold
med scannere, men den nest største grenseovergangen i Norge ble
stemoderlig behandlet – den er uten scanner for å gjennomlyse trailerne.
Det har vi fått ryddet opp i nå, og grunnen til at vi har klart
å rydde opp i det, er at vi jobber tett sammen med folk som er der
ute i felten, både fra Statens vegvesen, toll og politi. Mitt spørsmål
til Rotevatn er egentlig prinsipielt: Ser Rotevatn nå, når vi ser narkotikakriminaliteten
både i Sverige og i Norge, at dette har vært for tilfeldig behandlet
tidligere?
Sveinung Rotevatn (V) [15:29:07 ] : Eg kan fortelje at eg vart
sjølv stoppa i kontroll på den grensestasjonen i førre veke. Så
eg kan bekrefte verkelegheitsbildet om at her vert det føreteke
kontrollar. – Det gjekk elles bra.
Når det gjeld
spørsmålet om narkotikapolitikken: Det er mange som har vore innom
Sverige i debatten her i dag og fokusert på innvandring og busetjing.
Det er ei side av det. Ei anna side av det er narkotikakriminalitet. Det
er klart at det desse gjengane kjempar om, er delar i den store,
svarte narkotikamarknaden i Sverige. Men dersom antydinga i spørsmålet
er at ein på eitt eller anna vis skal føre Arbeidarpartiet sin narkotikapolitikk for
å løyse dette, kan eg ikkje skjøne korleis det skal ta oss i riktig
retning, Sverige har, så vidt eg kjenner til, knapt nokon debatt
om ruspolitikken. Dei fører ein svært restriktiv narkotikapolitikk
og har svært strenge straffer. No er det full bandekrig i kampen
om den marknaden. Eg trur vi heller skal la oss inspirere av dei som
faktisk har klart å lykkast med å reformere ruspolitikken rundt
omkring i verda, fått ned talet på overdosar, fått ned lidingane
og teke kontroll på ulike marknader. Det er vegen å gå.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [15:30:12 ] : Hentydningen i spørsmålet
var det spørsmålet var, altså tungtrafikk. Smugling var hele spørsmålet.
Poenget er at vi over tid – sikkert også Arbeiderpartiet – ikke
har turt å snakke nok om de store samfunnskostnadene med den smuglingen
som har pågått, og som til en viss grad pågår, men hvor vi nå tar
grep for å samordne Statens vegvesen og justissektoren, med politi
og toll. Når vi da vet at det inntil nylig, før Rotevatn ble kontrollert
på denne stasjonen, til tider bare har vært noen få promiller av
de tunge kjøretøyene som har blitt kontrollert, sier det seg selv
at store mengder narkotika har blitt transportert inn til Norge
bl.a. via den åren. Så spørsmålet mitt gjaldt tungtrafikk og kontrollen
av den, om Rotevatn mener at vi har vært for tilfeldige i kontrollen
på denne siden, og om det har ført til økt smugling og dermed gitt økt
grobunn for økonomisk kriminalitet og grov kriminalitet i Norge.
Sveinung Rotevatn (V) [15:31:15 ] : Eg må innrømme at eg ikkje
kan nok om rutinane til tollvesenet når det gjeld dette, til å svare
på om ein har vore for lemfeldig eller for tilfeldig i kontrollane
sine. Men det kan eg gjerne gå djupare inn i. Uansett trur eg ikkje
det er nokon ueinigheit mellom meg og representanten om at smugling,
anten det er av det eine eller det andre, må ein slå hardt ned på.
Det er med på å undergrave både skatte- og avgiftsinntekter til
Noreg, men det kan også vere med på å fyre opp under ulovleg handel
dersom det er ulovlege varer ein smuglar, slik ulovlege rusmiddel
er eit eksempel på. Eg trur ikkje det nokon stor ueinigheit om det
her i salen, og eg trur det er veldig bra at ein klarer å ta dei
som driv med kriminalitet, også grenseoverskridande kriminalitet.
Eg vil også leggje til at så vidt eg har fått med meg, har nokon
av dei store narkotikabeslaga i Noreg den siste tida faktisk vore
på fartøy til sjøs. Så der er det også viktig å vere merksam.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:32:16 ] : Fotosyntesen er naturens
måte å fange og lagre CO2 på.
Det gir grønt karbon, noe menneskene trenger, og det er bare positivt,
og det er en gratis fangst og lagring.
Det er en faglig
svikt når en ikke skiller mellom fornybart grønt karbon fra fotosyntesen
og fossilt svart karbon fra lagerenergi. Senterpartiet står for
en jordnær grønn klimapolitikk, hvor klimapolitikken også forankres
i økt produksjon og foredling av karbon skapt gjennom fotosyntesen.
Mitt spørsmål
er enkelt: Vil Venstre arbeide for bedre lønnsomhet i produksjon
og foredling av grønt karbon, og fremme eksempelvis skogbruk og
foredling av tre til produkter som erstatter dagens oljebaserte
varer?
Sveinung Rotevatn (V) [15:33:16 ] : Svaret på det er at det
kjem an på korleis ein gjer det, og i kva tidsperspektiv. Grunnen
til det er at ein ikkje berre må sjå på karbonkretsløpet over eit
hundreårsperspektiv, men også på kort sikt.
For å ta eit
veldig karikert eksempel: Det er jo slik at viss ein tek all skog
i Noreg og flathogger han, vil han jo vekse opp igjen og binde karbon
i løpet av mange, mange år fram i tid. Men vi må stoppe klimaendringane
før 2050. Kvart år framover betyr noko, og difor er det viktig at
ein driv forvalting av skog på ein kunnskapsbasert måte. Det har
noko å seie kor raskt ein hogger skog, og korleis han får lov til
å vekse opp igjen. Det har noko å seie med typen klimagassar, f.eks.
metangass, som skaper veldig rask oppvarming no, i motsetnad til
CO2 , som vert verande lenger
i atmosfæren.
Sjølv om eg er
einig med representanten Lundteigen i den grunnleggjande premissen
og forklaringa rundt kva fotosyntesen er for noko – det har representanten
forklart i Stortinget mange gonger, eg trur ingen ikkje er klar
over det – så bommar han på sjølve hovudpoenget når det gjeld korleis
vi skal stoppe klimaendringane.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:34:20 ] : Her har vi den diametrale
konflikten mellom Senterpartiet og Venstre. Representanten sier
at jeg bommer på klimapolitikken når jeg refererer et faglig faktum,
at det er gjennom fotosyntesen en fanger CO2 . Gjennom den fangsten
skapes det et grønt karbon, et basisråstoff som mennesker trenger,
og som altså er positivt klimamessig, for det er en del av den økologiske
balansen.
Det er veldig
sterkt å høre at dette «kommer an på», og at Venstre ikke engang
kan erkjenne de faglige sammenhengene, se det positive i det grønne
karbonet og se det nødvendige i å fremme lønnsomheten av det. Hvis ikke
representanten Rotevatn hadde hatt karbon på seg i dag, hadde han
vært naken, og det karbonet han har på seg, bør være produsert gjennom
en fotosyntese, ikke basert på oljeprodukter.
Sveinung Rotevatn (V) [15:35:24 ] : Den grunnleggjande utfordringa
med kritikken frå Lundteigen er at han ikkje høyrer etter kva eg
seier. For ikkje eitt sekund av oppfølginga si tek han opp tidsperspektivet
rundt dette, og det er jo det som er det vesentlege.
I tillegg har
det noko å seie kva vi bruker dette grøne karbonet til. Dersom ein
f.eks. lèt ein skog stå og rotne på rot, er det veldig mykje negativt
ved det. Ein positiv ting ved det er at då går mykje av karbonet
ned i jordoverflata og vert bunde der, ikkje mellombels, men varig.
Dersom ein hogger skogen, er spørsmålet kva ein bruker det til.
Viss ein bruker det til å erstatte fossil energi, eller fossile
innsatsfaktorar, er det veldig bra – det gjev god klimaeffekt. Viss
ein bruker det til noko heilt anna, har det i seg sjølv ikkje nokon
klimaeffekt.
Dessutan er det
ein djup ironi i at mens eit parti er så oppteke av naturen som
fangst- og lagringsmekanisme, er det ikkje noko parti som har vore
meir oppteke av nettopp å øydeleggje dei lagringsplassane, f.eks.
myr- og våtmarksområde, som vi heldigvis fekk på plass eit viktig
vern av i førre periode – mot Senterpartiet sine stemmer.
Presidenten
[15:36:28 ]: Då er replikkskiftet avslutta.
Statsråd Geir Pollestad [15:36:45 ] : Regjeringa prioriterer
norsk matproduksjon høgt, og me fører ein aktiv politikk for å sikra
eit landbruk i heile landet. Eg tenkjer det kan vera verdt å bruka
ein debatt som dette til å dvela litt rundt spørsmålet: Kvifor ønskjer
me auka norsk matproduksjon og eit landbruk i heile landet?
For det fyrste
handlar norsk matproduksjon om beredskapen vår, vår evne til å forsyna
befolkninga med mat i ein kritisk situasjon. Me er i urolege tider.
Det er krig i Ukraina, det har vore pandemi, det er klimaendringar,
flaum osv. Matvareberedskap er viktig, og det går ei politisk skiljelinje
her, og det vart ein ny kurs i synet på matberedskap i forbindelse
med regjeringsskiftet.
For det andre
er auka norsk matproduksjon viktig for å sikra verdiskaping i Noreg,
arbeidsplassar og busetjing i heile landet. Det er ikkje sånn at
landbruket er ei reservenæring eller noko som me driv med fordi
det er kjekt; det er ekte arbeidsplassar som produserer produkt
som innbyggjarane i Noreg treng, både for å leva og for å overleva.
Eg føler nokre gonger at det perspektivet er omtrent fråverande
i høgresida sin retorikk. Når dei snakkar om landbrukspolitikk,
snakkar dei om subsidiar, men dei gløymer at det ligg ei svær verdiskaping
der, og at dette er arbeidsplassar spreidde rundt i heile landet.
Det tredje argumentet
for auka norsk matproduksjon er at det bidrar til klima, miljø,
dyrevelferd og trygg mat. Dette er verdiar som folk i Noreg verdset,
og som det er all grunn til å støtta opp under. Det er ikkje sånn at
det er landbruket som har skapt klimaendringane, men landbruket
kan ta sin del av ansvaret for å få utsleppa ned.
Me må vera trygge
på at når forbrukarane vel norsk mat, ja, då vel dei god dyrevelferd,
og betre dyrevelferd enn om maten er importert. Me skal vera trygge
på at den maten me handlar, er det sikkert og trygt å eta. Det skal
òg smaka godt. Det er difor viktig i desse diskusjonane å hugsa
på kvifor me har norsk matproduksjon, og kvifor aktiv landbrukspolitikk
er viktig for regjeringa.
I botnen for
ein god landbrukspolitikk ligg det nokre berebjelkar, eller føresetnader:
Me må ha gode jordbruksoppgjer. Me må sikra forhandlingsinstituttet.
Me må ha tollvern. Me må ha velfungerande marknadsregulering. Me
må ha sterke samvirke som sikrar eit landbruk i heile landet. Me
må ha ei eigedomslovgjeving som sikrar norsk eigedomsrett til jord
og skog i Noreg. Dette er ting som ligg i botnen for regjeringa
sin landbrukspolitikk.
Eg trur òg at
me må ha ei meir generell satsing. Bondens inntekt må opp, og lønsemda
i matproduksjonen må styrkjast. For å nå desse måla trur eg me òg
må vera villige til å diskutera nye verkemiddel. Er det noko av
det som me har gjort, som me kan justera? Trengst det nye tiltak?
Kan me gjera ting annleis i framtida? Må me prioritera nokre andre
verdiar?
Eg veit at mange
har store forventningar til regjeringa i landbrukspolitikken. Det
er viktig at me er godt i gang med å innfri det, men det er òg andre
ting som skal koma. Me skal levera ein opptrappingsplan. Den er
det store forventningar til. Det er lett å levera ein opptrappingsplan
for bondens inntekt viss ein berre skal vareta inntekta, men me
skal gjera det samtidig som me varetek dei andre måla for landbrukspolitikken.
Det er den oppgåva eg jobbar med, og som regjeringa skal levera
eit forslag på til Stortinget. Me skal gjera det på ein måte som
gjer at me har ein balanse i marknaden i Noreg, og at me sikrar
at me ikkje får overproduksjon av mat.
Me må difor tenkja
nytt, men me må òg ta nokre vanskelege val, trur eg. Eg vil berre
varsla at eg er innstilt på å ha god dialog med Stortinget. Parti
som har eit grunnleggjande positivt syn på norsk matpolitikk, må snakka
saman og finna gode, gjerne breie, løysingar for det, og eg ser
fram til det samarbeidet.
Presidenten
[15:41:50 ]: Det vert replikkordskifte.
Olve Grotle (H) [15:42:03 ] : Først vil eg gratulere statsråden
med å ha blitt statsråd. Eg ser han smiler, og det er sikkert også
fordi han no ikkje lenger treng å svare på lakseskattespørsmål.
Eg har eit spørsmål
som ikkje er så vanskeleg å svare på, og eg går rett laus på det.
Den 1. januar 2034 blir det innført lausdriftskrav. Fleire bønder
har teke kontakt med meg og opplyst at dei allereie har innført
ordninga og lagt til rette for lausdrift, men dei kan ikkje sjå
at det ligg noko insitament for dei som ikkje har gjort det. Altså:
Om ein framleis ikkje har gjort noko som helst for å innføre lausdriftskrav,
får ein like store overføringar som dei som allereie har gjort det.
Om det er rett, som eg går ut frå at statsråden kan svare på, kan
han kanskje også seie noko om bakgrunnen for at vi har ei slik ordning.
Statsråd Geir Pollestad [15:43:06 ] : Det er for så vidt ganske
logisk at det er slik. Me har eit krav fram til 2034, for å gje
jordbruket god tid til å omstilla seg og til å føreta investeringane.
Eg er nok meir bekymra for dei som ikkje har investert, enn for
dei som allereie har teke denne investeringa, for me treng at investeringstakta går
opp, sånn at me får med flest mogleg, ikkje minst mjølkeproduksjonen,
i størst mogleg del av landet òg etter 2034.
Regjeringa sitt
bidrag er at me styrkjer økonomien i landbruket, men om ein skal
ha eit skilje mellom dei som har investert og gjort dette, og dei
som er i gang med det, eller dei som skal gjera det til neste år,
er vanskelegare å sjå. Eg er oppteken av at me skal ha gode verkemiddel
for å bidra til å sikra investeringane, sånn at me greier denne
store omlegginga som me skal gjera.
Olve Grotle (H) [15:44:09 ] : Men er det ikkje naturleg – og
riktig – at ein allereie no innfører insitament for dei som allereie
no går i gang med å innføre lausdrift? Kan ein ikkje elles då risikere
at dei som ikkje gjer det, aldri kjem til å gjere det, men rett
og slett berre held på den ordninga dei har fram til 2034, og så
blir det ikkje generasjonsskifte i det eksisterande gardsbruket?
Er det ikkje rett og slett positivt om ein gjev insitament for dei som
allereie no vil gå i gang og få på plass lausdrift? Eg forstår ikkje
heilt logikken – om eg får vere så fri å seie det.
Statsråd Geir Pollestad [15:44:45 ] : Det med å ikkje forstå
logikken i denne runden trur eg er litt gjensidig, for eg forstår
heller ikkje representanten sin logikk heilt – og eg legg godviljen
til.
Det er slik at
dei som har føreteke investeringar, ja, dei er klare for lausdriftskravet
i 2034. Så tenkjer eg at det viktigaste me kan gjera, er å stimulera
til at dei som ikkje har gjort det, faktisk gjer det innan 2034,
sånn at ein ikkje må avvikla. Så om ein på ein måte skal prioritera
pengane, skal ein prioritera god økonomi til alle som driv med mjølkeproduksjon.
Det er viktig, men eg tenkjer at det å gje ei særleg støtte til
dei som har føreteke investeringa, vert feil når utfordringa for
å greia å oppretthalda eit landbruk i heile landet, er å sikra at
dei som ikkje har føreteke investeringa, gjer det i god tid før
kravet i 2034.
Sivert Bjørnstad (FrP) [15:45:58 ] : Ute er det sol og fint
høstvær. Det er i det hele tatt lite som minner om at vi snart nærmer
oss jul, men det gjør vi. Statsråd Pollestad gleder seg helt sikkert
til det – i alle fall gjør jeg det – men vi vet også at det er mange
som gruer seg til jula, kanskje enda flere i år enn tidligere år,
på grunn av økte priser og dårligere råd for folk flest. Pollestads
forgjenger som matminister rykket for to år siden ut like før jul og
advarte mot priskrig på klassiske julevarer. Blant annet var det
en uting med billig kålrot. Billigere mat var i det hele tatt et
onde. Vil statsråd Pollestad gjenta dette i år, eller vil han tvert
imot oppfordre kjedene til å sette ned prisene på mat, sånn at folk
flest får råd til å sette god og næringsrik mat på bordet på julaften?
Statsråd Geir Pollestad [15:47:02 ] : Eg er oppteken av at
me skal ha ein velfungerande marknad for omsetning av mat, at det
skal vera reell konkurranse mellom daglegvarekjedene. For meg er
det ikkje noko mål at matvareprisane skal stiga. Eg deler bekymringa
for det mange opplever knytt til høge prisar på mat.
Me har gjort
nokre grep som har bidratt til å halda prisane nede, bl.a. gode
jordbruksoppgjer der me har dekt ein del av kostnaden over fellesskapet
sitt budsjett og ikkje velta det over på forbrukarane. Det er det
eine. Så meiner eg det er viktig at denne konkurransen ikkje gjev
seg utslag i at nokre varer får dumpingprisar, men at det er ein
sunn konkurranse, som gjer at alle varer vert rimelegare – ikkje
at enkelte symbolvarer får ein pris som ikkje speglar den verdien
vara har.
Sivert Bjørnstad (FrP) [15:48:06 ] : Jeg tror alle er enige
om at man ønsker en sunn konkurranse i dagligvaremarkedet. Det har
vi bare delvis i dag, og prisene i Norge er høye av mange årsaker.
Én ting er hvordan dagligvaremarkedet er satt sammen, men det er
klart at også økte målpriser og tollvernet spiller inn på hvordan prisene
i Norge er til forbruker.
Statsråd Pollestad
sier at han ikke har noe mål om at matvareprisene skal stige. Det
er greit, men er det et mål at matvareprisene skal synke? Er det
et politisk mål for statsråd Pollestad at matvarene skal bli billigere?
Og mener Pollestad at det er en uting med billig kålrot før jul?
Statsråd Geir Pollestad [15:48:59 ] : Kålrota kan kosta kva
kålrota kosta vil, men eg er oppteken av at bonden skal få betalt
for kålrota. Eg er oppteken av at butikkane skal ta den prisen det
kostar for ei kålrot, ikkje finansiera den kålrota ved å auka prisane
på andre varer, for det er i realiteten det som skjer i ein situasjon der
ein har for svak konkurranse. Det er rett som representanten seier,
at alle er opptekne av ein sunn konkurranse i daglegvarekjedene,
men det skjedde lite under den førre regjeringa. Me er i gang med
ei rekkje tiltak for å styrkja nettopp konkurransen i daglegvarekjedene.
Eg registrerer
at Framstegspartiet på ny tek opp svekt tollvern som ei løysing
på dette, noko som openbert vil ramma norsk matproduksjon og beredskapen. Det
var det eg sikta til då eg sa at eg ønskte ein dialog med dei landbruksvenlege
partia på Stortinget.
Geir Jørgensen (R) [15:50:10 ] : Jeg vil få gratulere min navnebror
med statsrådsposten. Dette er det konstitusjonelle ansvaret for
det vi vel må kunne si er vår aller viktigste næring innenfor både
totalforsvaret, beredskapen og bosettingen i distriktene. Vi må
imidlertid dessverre konstatere at vi går inn i stortingssesjon tre
av fire uten at det foreligger en forpliktende plan med tidfesting
av hvordan denne regjeringen skal tette inntektsgapet mellom bonden
og øvrige yrkesutøvere i samfunnet. Tallene vi har fått fra Grytten-utvalget,
viser at medianinntekten for matprodusentene i Norge i dag – de
som er registrerte foretak – er 212 000 kr. Skal vi øke norsk matproduksjon,
vil det vel være fint om det ble lønnsomt å drive med det.
Da er spørsmålet
til statsråden: Når skal denne planen komme?
Svein Harberg hadde her
overtatt presidentplassen.
Statsråd Geir Pollestad [15:51:11 ] : For meg er det òg eit
mål å auka inntekta til bonden. Det er eit sjølvstendig mål, og
det er eit viktig verkemiddel for å nå dei andre landbrukspolitiske
måla. Regjeringa har levert to jordbruksoppgjer som er historisk
gode, og som legg til rette for ei tetting av inntektsgap på 100 000 kr
per årsverk. Eg har sagt at eg skal levera ein opptrappingsplan.
Den er eg i gang med. Eg skal levera eit nytt talgrunnlag. Det er
eg i gang med. Eg har òg sagt at eg skal levera det så raskt som
mogleg, men eg har ikkje ønskt å gje ein dato.
Så det skal absolutt
koma ein opptrappingsplan, og som eg òg sa i innlegget mitt, skal
den både sikra auka lønsemd for bonden og vareta at det skjer, samtidig
som me oppfyller dei andre landbrukspolitiske måla, som eg veit
at Raudt i stor grad er einig med regjeringa i.
Geir Jørgensen (R) [15:52:15 ] : Takk for svaret. Jeg konstaterer
at vi ikke engang får en anelse om når denne planen skal komme.
Som nevnt i sted: Vi er altså på stortingssesjon tre av fire. Det
har i dette Stortinget hele tiden vært et politisk flertall for
å få gjennomført kravet om inntektsutjamning. Dette er ikke bare
Rødts krav; det er en samlet næring som gang på gang og gjennom flere
regjeringer har adressert at dette må komme på plass, og nå begynner
det å haste. Men når det en gang kommer, vil det da være en plan
hvor regjeringen forplikter seg til tid, til når dette inntektsgapet
skal være tettet?
Statsråd Geir Pollestad [15:53:08 ] : Representanten nemnde
nokre som er einige i dei måla. Eg trur han kan leggja til stortingsgruppene
til Senterpartiet og Arbeidarpartiet og regjeringa på den lista.
Me ønskjer å tetta inntektsgapet, og me ønskjer å leggja fram ein
tidfest og forpliktande opptrappingsplan. Eg har likevel lyst til
å seia éin ting: Eg trur ikkje at eg er i stand til å leggja fram ein
opptrappingsplan som gjer at om ein i eit val får eit politisk skifte,
tvingar ein det fleirtalet til å føra ein landbrukspolitikk som
er landbruksvenleg. Det er difor eg meiner det i denne diskusjonen
er relevant å visa til dei to jordbruksoppgjera som me har levert.
Så skal me levera
ein opptrappingsplan. Den skal seia noko om inntektsgapet som me
skal tetta, korleis me skal tetta det, og kor lang tid me har tenkt
å bruka på det, sånn at det kan gje den føreseielegheita som næringa
etterlyser. Det er viktig dersom me skal sikra eit landbruk i heile
landet, og om me skal greia omlegging til lausdriftskrav og dei
andre forventningane som storsamfunnet har til norske bønder og
norsk matproduksjon.
Sveinung Rotevatn (V) [15:54:31 ] : La meg starte med å gratulere
statsråden med utnemninga.
I sitt tidlegare
liv har statsråden sagt mykje interessant om både kjøtkonsum og
kosthaldsråd. Eg skal ikkje rippe opp i fortida, eg vel å sjå framover,
og då er vi tilbake til der eg var i hovudinnlegget mitt, nemleg
at vi har tøffe klimamål for 2030, som regjeringa legg til grunn. 8,5 pst.
av utsleppa i Noreg kjem frå jordbrukssektoren. Det er ingen tvil
om at dei må ned, og majoriteten av utsleppa kjem frå husdyr. Då
er det ein viktig del av klimaplanen for Noreg, ein viktig del av
avtalen med faglaga i jordbruka, at nordmenn i større grad skal
ete i tråd med kosthaldsråda – det betyr å ete mindre raudt kjøt.
Då vert spørsmålet mitt, og det er i kategorien ja- eller nei-spørsmål,
så det er for så vidt tilstrekkeleg med eit ja eller eit nei: Er
det eit mål for denne statsråden og regjeringa at nordmenn skal
ete mindre raudt kjøt framover?
Statsråd Geir Pollestad [15:55:29 ] : For det fyrste vil eg
takka for gratulasjonane. Eg er òg einig i at eg har sagt mykje
interessant opp gjennom tidene. Ein av dei interessante tinga eg
har gjort, er å utfordra diverse statsrådar på ja- eller nei-spørsmål.
Regjeringa har
gjort ei avklaring i kosthaldsråda, at dei skal basera seg på helsemessige
vurderingar. Men som eg sa i innlegget mitt: Det er ikkje landbruket
som har skapt klimaendringane. Landbruket er ein del av klimaløysinga
og må òg ta sin del av ansvaret for å få ned utsleppa. Det er difor
me f.eks. i den jordbruksavtalen som vart vedteken i vår, legg sterkt
til rette for at det vert ein auke i dei pengane som går til miljø-
og klimatiltak, for at alle delane av landbrukspolitikken skal verka
i felles retning, med eit mål om at utsleppa òg frå matproduksjonen
skal ned.
Så kjem ikkje
eg som statsråd til å blanda meg veldig mykje inn i kva folk vel
å eta. Eg kjem til å vera dei kjøtetande sin statsråd, veganarane
sin statsråd og vegetarianarane sin statsråd.
Presidenten
[15:56:36 ]: Replikkordskiftet er dermed omme.
Åsmund Aukrust (A) [15:56:59 ] : I forrige måned var utenriks-
og forsvarskomiteen på besøk hos Heimevernet på Værnes. Der møtte
vi bl.a. ukrainske soldater som var på et kort besøk i Norge før
de skulle til fronten og forsvare sitt folk. Det er et godt bilde
på hvor nær krigen vi er, og vi kan aldri la det bli en normalitet
at det foregår en krig midt i Europa – en krig mellom diktatur og
demokrati, mellom en aggressor som driver med terrorbombing, og
et folk som forsvarer sitt land.
Vi støtter ukrainernes
kamp først og fremst fordi det skjærer i hjertene våre å se hva
slags lidelser de blir utsatt for, men vi støtter dem også fordi
de er med og forsvarer oss. Verden blir et veldig mye farligere
sted dersom president Putin vinner fram. Derfor er det på ingen
måte en floskel å si at de som dro til fronten fra Værnes, også
forsvarer Norge.
Jeg er stolt
av at statsministeren vår er ledende i det internasjonale arbeidet
for å støtte Ukraina, og Nansen-programmet, som alle partier til
slutt stilte seg bak, viser norsk politikk på sitt beste.
Debatten i dag
handler veldig mye om områder der vi er uenige. Det er bra, for
vår regjering vil noe annet for Norge enn det Høyre og Fremskrittspartiet
vil. Det er klare skiller mellom blokkene i Norge – i ambisjonsnivået
for velferdsstaten, om hvordan vi får et trygt arbeidsliv for alle,
og om hvordan vi driver en politikk for å redusere og ikke øke forskjellene.
Her er det veldig bra å ha friske debatter. Men det er også veldig
bra at vi i Norge kan samle oss når det trengs. Det har vi gjort
i støtten til Ukraina, og vi håper også å gjøre det når vi nå skal
styrke Forsvaret for en ny tid.
Noe av det første
denne regjeringen gjorde etter at vi vant valget, var å nedsette
en forsvarskommisjon. Det var før 24. februar i fjor, og det var
før Finland og Sverige søkte NATO-medlemskap. Verdenshistorien endret
seg mens de arbeidet, og det er et helt nytt alvor når regjeringen
og etter hvert Stortinget skal i gang med oppfølgingen.
Jeg tilhører
en generasjon som har diskutert sikkerhetspolitikk nærmest teoretisk.
I dag er det ikke lenger teori. Vi vet at det handler om blodig
alvor. For denne regjeringen er det ingen oppgave som er viktigere
enn å sikre fred og trygghet, for alt annet vi gjør i politikken, avhenger
av akkurat det. Derfor har vi økt forsvarsbudsjettet. Vi har også
varslet en stor økning for neste år. Vi har også, som første regjering
noensinne, lagt fram en plan for å nå NATOs 2-prosentmål. Vi har
gjort store investeringer, bl.a. ved å kjøpe nye stridsvogner. Vi
spiller også en rolle internasjonalt, for vi vet at vår sikkerhet når
vi bare når vi gjør det sammen med andre. Så vi har – fra regjeringens
side, men sammen med Stortinget – forlenget vårt oppdrag i Litauen,
vi har vært vertskap for NATOs utenriksministre, vi har gjennomført
en forsvarsavtale med USA, og vi har vært blant de største støttespillerne
for at det finske og snart også det svenske flagget kan heises i
NATO.
Nå er regjeringen
i gang med å lage en ny langtidsplan for Forsvaret. Her vil vi igjen
invitere til en ny type prosess, hvor alle partiene inkluderes også
før planen legges fram, rett og slett fordi alvoret tilsier at vi
igjen må finne fram det beste i norsk politikk.
Arbeiderpartiets
slagord er: «Vi får til mer sammen enn hver for oss.» Knapt på noe
område er det mer sant enn i forsvars- og sikkerhetspolitikken,
for alene får vi ikke til noe som helst – ikke som enkeltpersoner,
ikke som enkeltland. Vi er avhengig av små og store fellesskap,
fellesskap vi aldri kan ta for gitt, men som vi hele tiden må forsvare
og bygge opp. Det handler om solidaritet med andre, og det handler
om egeninteresse. Det gjelder både i nasjonal politikk og i internasjonal
politikk.
Det hviler et
stort ansvar på oss alle og på norsk politikk i året som kommer,
for det er i dag veldig mange i Norge som føler på utrygghet – utrygghet
for krig og for alt det den fører med seg, utrygghet for økonomien,
for sikkerheten og for framtiden. Utrygghet møter vi best ved å
stå sammen, ved å si at ingen i Norge skal stå alene. Alle skal
føle at storsamfunnet stiller opp når det er vanskelig, og at vi
har en regjering og et storting som gjør det de kan for at alle
skal føle sikkerhet og trygghet.
Presidenten
[16:01:31 ]: Det blir replikkordskifte.
Anna Molberg (H) [16:01:43 ] : Vi er langt på vei en petroøkonomi,
og vi har et oljefond som gir oss et økonomisk handlingsrom der
vi kan prioritere velferd. Samtidig vet vi at våre barn og barnebarn
vil gå tøffere tider i møte. Petromilliardene vil ikke vare evig,
og de bør brukes klokt.
Representanten
fra Arbeiderpartiet og jeg er relativt jevngamle, og vi skal kanskje
drive med politikk en stund til. Jeg tror også vi er enige om at
vi trenger flere bein å stå på, i form av nye lønnsomme næringsveier
og mer eksportrettet næring. Da er det litt rart at regjeringens
medisin er økt arbeidsgiveravgift, økt formuesskatt, økt utbytteskatt,
høyprisbidrag og en kontroversiell grunnrenteskatt. Konsekvensene
ser vi jo: Kapitalen som burde ha vært her, har rømt landet, og
vi blir mindre attraktive for utenlandske investorer.
Ser framtidens
Arbeiderparti-politikere disse utfordringene, eller er det økt offentlig
pengebruk som skal gi oss økt tilfredsstillelse midlertidig?
Åsmund Aukrust (A) [16:02:48 ] : Ordet «klokt» ble brukt som
et stikkord for hvordan vi forvalter naturressursene våre, og i
Norge har vi forvaltet naturressursene våre på en helt unik måte.
Det finnes veldig mange land i verden som har veldig store naturressurser,
men som ikke har klart det samme som vi har gjort i Norge, nemlig
at pengene har gått tilbake til fellesskapet og skal være for framtidige
generasjoner. Det sier også vår regjering, og vi er mot å bruke
mer oljepenger, noe den forrige regjeringen gjorde i veldig stor
grad. Derfor sier jeg at vi må prioritere hardere, og det har vi
gjort, for vi mener det er helt riktig at vi skal ha et omfordelende budsjett,
hvor de som har aller mest, bidrar mer til fellesskapet for at vi
skal kunne være med og forsvare vår felles velferd. Vi er mot usosiale
kutt som ble gjort en masse av den forrige regjeringen, vi mener
at det er feil vei å gå.
Det er altså
ikke slik at vi skjemmes over den skattepolitikken vi har – tvert
imot: Vi er veldig stolt av at vi har en skattepolitikk hvor åtte
av ti får uendret eller lavere skatt, og så synes vi det er helt
riktig at de som har de aller sterkeste skuldrene, skal være med
og bidra noe mer.
Anna Molberg (H) [16:03:47 ] : Dette handler om å sikre vår
framtidige velferd, og i dag står 600 000 nordmenn i arbeidsfør
alder utenfor jobb eller skole. Vi mangler arbeidskraft, og i 2060
blir det en og en halv yrkesaktiv bak hver pensjonist. Vi trenger
å skape flere jobber, vi trenger å inkludere folk i arbeidslivet,
skape verdier og ikke minst omstille næringene for framtiden, men
hva gjør regjeringen? Jo, de øker skattene på lønnsomt næringsliv.
De innfører økt arbeidsgiveravgift på kompetansearbeidsplasser.
De innfører også innstramminger på innleie for å stenge nye veier
inn i arbeidslivet, og de har kuttet i arbeidsmarkedstiltak som
skal inkludere flere i arbeidslivet. Vi er helt nødt til å bruke
de folkene vi har – vi har ikke flere – og vi trenger flere lønnsomme
næringer i privat sektor. Hvis ikke overlever ikke velferdsgodene
våre som vi tar for gitt.
Hvordan synes
representanten fra Arbeiderpartiet at regjeringen møter disse utfordringene
med tanke på framtidens verdiskaping og ikke minst arbeidsinkludering?
Åsmund Aukrust (A) [16:04:46 ] : Det er ingen oppgave som er
viktigere for denne regjeringen enn å sikre hele folket i arbeid.
Det er det som for Arbeiderpartiet har vært vår historie, og det
er det vi kommer til å jobbe for hver eneste dag. Skal vi sikre
arbeid til alle, er vi avhengig av å ha trygg økonomisk styring,
og det driver denne regjeringen med.
Det er heller
ikke riktig at det er blitt store skatteøkninger. Det er feil: De
aller fleste i Norge betaler mindre skatt, også næringslivet. Men
så har vi to næringer, hvorav den ene er energi. Der har man gått
med noen vanvittig store overskudd de siste årene, og alle som har
fulgt med i avisene, vet at det er riktig og rimelig at de bidrar noe
mer. Så er det havbruk, og der ser vi at også Høyre var med på at
det kunne være en god idé, de var bare uenig i måten det skulle
gjøres på. Vi mener altså at det er helt riktig med de skattegrepene
vi har gjort, og at det også er med på å sikre arbeidslivet for
framtiden.
Jeg vil avslutte
med å si at det veldig sjelden har vært så lav arbeidsledighet som
nå, så noe lykkes denne regjeringen godt med.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [16:06:04 ] : For et par uker
siden avslørte Dagens Næringsliv at Equinor hadde gitt en stor kontrakt
til det kinesiske selskapet COSL på flyterigger i Nordsjøen. Det
innebærer at dette kinesisk-kontrollerte selskapet, som er statlig
eid, og hvor selskapet har plikt til å gi informasjon til staten, kan
kartlegge infrastruktur og produksjonskapasitet på norsk sokkel.
Det er slik at bedriften selv må varsle inn dersom den tror at beslutningen
kan bryte med sikkerhetsloven. Med andre ord vil ikke Nasjonal sikkerhetsmyndighet
vite at Equinor inngår en slik kontrakt.
Nå viser det
seg at denne avsløringen etter hvert kan utvides – hva vet jeg,
det kan jo hende. Mitt spørsmål til representanten er hvorvidt han
er komfortabel med den måten man fatter beslutninger på, eller om
han mener sikkerhetsloven bør endres, slik at man faktisk har en
plikt til å gå til NSM før man fatter en så alvorlig beslutning?
Åsmund Aukrust (A) [16:07:05 ] : Jeg synes det er et godt spørsmål.
Jeg kjenner saken bare gjennom media, så det er vanskelig å si noe
om akkurat den konkrete saken. Jeg mener den belyser noen ganske
klare dilemmaer. Sikkerhetspolitikk blir en mye større del av næringspolitikken,
og der har vi nok for få redskap slik det er i dag. Der bør vi utvide
både redskapene våre og kunnskapen vår.
NATOs generalsekretær
var på NHOs årskonferanse i år. Han holdt et veldig godt innlegg,
og han begrunnet hvorfor han var der. Som han sa: Næringspolitikk
er altfor viktig til at det bare kan overlates til næringslivsledere.
Dette handler også om sikkerhet.
Det tror jeg
vi kommer til å ha veldig gode diskusjoner om, og her mener jeg
at partiene bør samarbeide og diskutere.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [16:07:56 ] : Mitt andre spørsmål
handler om langtidsplanen for Forsvaret, siden representanten har
snakket en del om det. Jeg skjønte at representanten hadde store
ambisjoner og skulle komme til Stortinget for å prøve å lage et
forlik om denne planen. Det er en del kriterier som ligger i bunnen
for å få styrket Forsvaret, bl.a. må man eksempelvis kunne skille
mellom investeringer og drift. Det har ikke regjeringen gjort til
nå. Forsvaret bør styrkes avhengig av det behovet Forsvaret faktisk
har, altså hva forsvarssjefen sier i FMR, fagmilitært råd, om hva
som er hans behov for å kunne forsvare landet, for å ha tilstrekkelig
forsvarskraft og forsvarsevne.
Det er slik at
hvis man styrer etter prosentmålet, som NATO ønsker, er det egentlig
en planøkonomi som vi har forlatt. Vi styrer ikke etter prosenter
på ulike områder, men gjør det som er behovet, og så dekker vi det behovet
for å styrke Forsvaret. Er representanten enig i at vi nå bør gå
over til et behovsstyrt forsvar, eller skal vi gå på tilfeldige
prosenter?
Åsmund Aukrust (A) [16:08:58 ] : Jeg mener at prosentmålet
er veldig viktig, for det gjør noe med byrdefordelingen internt
i NATO. Det er noe som snakkes veldig opp av alle NATO-land. Derfor
synes jeg det var veldig bra at regjeringen, med forsvarsministeren,
finansministeren og statsministeren, la fram en plan for hvordan
vi skal komme i mål med NATOs 2-prosentmål. Det burde de nok ha
gjort tidligere. Men det er klart det er Forsvarets behov som til
sjuende og sist er det avgjørende. Jeg mener at det ikke er noen
motsetning i dette, og jeg er helt sikker på at vi kommer til å finne
fram i gode diskusjoner med de andre partiene.
Som sagt har
vi som ambisjon å invitere de andre partiene til samtaler og dialog
mens vi arbeider med planen. Jeg har skjønt at statsministeren allerede
har tatt initiativ til en sånn type møte, eller skal ta initiativ til
en sånn type møte, for her er det noen investeringer som kommer
til å være veldig store. Jeg tror det er ganske lett å oppnå oppslutning
om investeringer i Forsvaret for 2024, 2025 og 2026, men de valgene
vi tar nå, er bindende for 10–20 år fram i tid. Derfor er det veldig
viktig at partiene på Stortinget er klar over hva de gjør, og at vi
er villig til å betale den kostnaden det er å forsvare vår egen
sikkerhet og frihet.
Presidenten
[16:10:01 ]: Replikkordskiftet er omme.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:10:25 ] : Det skjer utrolig mye
bra ute i norsk helsetjeneste. Nye medisiner redder liv, og helsepersonell
er på vakt døgnet rundt for oss når vi trenger det. Men situasjonen
i norsk helsetjeneste er også svært krevende. Pasienter venter lenger
på helsehjelp, helsepersonellet er slitne, noen er utslitt, og vikarbruken
øker.
I regjeringens
beretning om rikets tilstand og styring, som Stortinget fikk høre
i går, manglet det noen helt vesentlige linjer, og jeg tillater
meg å foreslå disse: Regjeringen lykkes ikke med å holde ventetidene
lave for pasienter i Norge. I stedet øker de. Sykehus går for første
gang på mange år mot underskudd fordi regjeringen ikke evner å sikre
forutsigbar økonomi for sykehusene. Mennesker med alvorlige ruslidelser
og psykiske lidelser opplever at regjeringen fjerner mangfoldet
i behandlingstilbudet deres. Selv om regjeringen vet at denne pasientgruppen
lever kortere enn mange andre, kan den dessverre ikke ta hensyn
til at valgfrihet og mangfold er viktig for at pasientene skal få
fotfeste i livet igjen.
I trontalen ble
det sagt at folk skal få mer makt over egen hverdag. Men regjeringens
politikk bidrar til det motsatte. Avviklingen av fritt behandlingsvalg
er et trist eksempel på det. Åtte av ti kroner som ble brukt på
ordningen, gikk til pasienter innen psykisk helse og rus. Regjeringen
fjernet muligheten de hadde til å velge en privat aktør med kortere
ventetider, eller et alternativt behandlingsopplegg, på det offentliges
regning. Slik valgfrihet er nå forbeholdt dem som har mye penger
og kan betale helt selv.
Regjeringen mister
nå mye troverdighet på helsefeltet. Da Høyre styrte, hadde sykehusene
god likviditet og god økonomi. Det gjenspeilte seg i et rekordhøyt
investeringsnivå, i nye bygg og sykehusutstyr og i kortere ventetider
for pasientene. I løpet av to år er situasjonen snudd på hodet.
Vi har gått fra kortere ventetider og mer mangfold til økte ventetider
og mindre valgfrihet for pasientene. Mennesker som trenger helsehjelp,
må vente stadig lenger. Viktige behandlingsplasser innen rus og psykiatri
avvikles, og sykehusøkonomien halter.
Hvordan har vi
kommet i en situasjon hvor sykehus må kutte i pasienttilbud og styrer
mot underskudd? Byggeprosjekter utsettes, og vi har slitne ansatte
og derved bemanningsutfordringer og skyhøy bruk av vikarer. Etterdønninger
etter pandemien er én årsak, høyere prisvekst og urolige tider i
Europa er en annen, men regjeringens manglende evne til å styre
forutsigbart og stødig er etter min mening den største årsaken.
Pasienter og helsepersonell trenger en regjering som nå prioriterer helsetjenesten.
Tillit til at
vi får nødvendig helsehjelp når vi trenger det, er helt avgjørende.
Mister vi tilliten, vil flere tegne helseforsikring eller betale
for behandling av egen lommebok. Det er helt uforståelig i et land
som Norge og helt uakseptabelt for oss i Høyre.
Støre-regjeringen
har en utfordring, for i en tid hvor vi virkelig trenger å ta alle
gode krefter i bruk for å løse de tøffe utfordringene vi har, har
regjeringen gjort private kommersielle helseaktører til problemet.
Selv ideelle aktører som Diakonhjemmet vurderer å trekke seg ut
av samarbeidet med Oslo kommune, fordi de mener regjeringen og Oslo
svikter ideelle velferdsaktører.
Høyre mener konstruktivt
og forutsigbart samarbeid mellom offentlig og privat er løsningen
for å sikre gode helsetjenester i Norge, et samarbeid det er lang
tradisjon for. Den offentlige helsetjenesten skal stå sterkt. Det
er selve ryggraden vår, hvor det meste av helsehjelpen leveres,
og hvor flesteparten av helsepersonellet jobber, men vi trenger
også kapasiteten og kompetansen som private, både ideelle og kommersielle,
har å tilby. Derfor har vi i våre alternative budsjetter foreslått øremerkede
midler til kjøp av ledig privat kapasitet, for å ta ned ventetiden
og sikre flere pasienter raskere behandling.
I kommunene er
det drevet hard valgkamp mot Høyres løsninger om mer valgfrihet,
kvalitet og fritt brukervalg i eldreomsorgen. Men nå har velgerne
talt. Veldig mange steder ønsker de ikke regjeringens politikk. Det
er på linje med det folk svarer i Kantars Helsepolitisk barometer.
Der svarer mer enn sju av ti at regjeringen ikke gjør nok for å
møte utfordringene med flere eldre og økende sykdomsbyrde.
Folk er opptatt
av trygghet for hjelp og behandling når de trenger det. De er ikke
først og fremst opptatt av logoen på uniformen. Halvveis i regjeringsperioden
peker for mange piler feil vei i helsetjenesten. En regjering bør
prioritere helse. Det handler om å ta ansvar også for fremtiden.
Presidenten
[16:15:31 ]: Det blir replikkordskifte.
Presidenten vil
opplyse om at det er stor og jevn pågang, så det blir én replikk
på hver – så vet representantene det.
Even A. Røed (A) [16:15:48 ] : Høyre har sagt at de er bekymret
for et todelt helsevesen, og vil derfor ta i bruk – som de selv
sier – alle gode krefter i det offentlig finansierte helsevesenet.
Vi vet at vi kommer til å ha stor mangel på helsepersonell i framtiden.
Samtidig ser vi en økt andel helprivate helsetilbud på siden av
den offentlig finansierte helsetjenesten, som jo rekrutterer fra vår
felles helsetjeneste – helsetjenester som ikke gis på bakgrunn av
prioriteringer, men på bakgrunn av forsikringen man har, eller hvor
mye penger man har i lommeboka.
Hvis man er bekymret
for en todeling av helsevesenet, med kommersielle helprivate, og
mangelen på helsepersonell, hvorfor vil da ikke representanten Trøen være
for en godkjenningsordning for de helprivate som står utenfor offentlig
finansierte avtaler?
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:16:36 ] : Vi i Høyre er opptatt
av å stille tydelige krav til private som skal levere helsetjenester.
Vi har også vært opptatt av å ha oversikt over de helsetjenestene
som leveres i privat regi. Det som har vært utgangspunktet for Arbeiderpartiets
løsning og forslag, er at man ønsker nærmest å begrense og forby
private å levere helsetjenester.
Det jeg tror
man må være veldig klar over, er at det viktigste botemiddelet mot
at folk opplever at de må gå til helprivate for å få helsehjelp,
er å få ned ventetidene. Vi må skape tillit til at man får helsehjelp
når man trenger det. Det er det aller viktigste vi kan gjøre for
å sikre at folk ikke føler seg tvunget til å oppsøke helprivate
tilbud. Og så mener vi at de fortsatt skal være et godt supplement
i helsetjenesten, og at vi helst bør kjøpe mer kapasitet fra de
private.
Bengt Fasteraune (Sp) [16:17:59 ] : Jeg velger å stille et
spørsmål om beredskap.
Jeg spurte partileder
Erna Solberg om hvorfor Høyre er det partiet på Stortinget som er
minst villig til å bruke penger på landbruk og matvareberedskap
i en tid da det er krise i Europa. Svaret var at slik situasjonen
er i dag, kan ikke landbruket forvente en inntektsvekst som er høyere
enn for andre arbeidstakere i Norge, og at matvareprisene allerede
i dag er for høye.
Høyre går stadig
ut og sier at de skal være konstruktive i opposisjon – det er bra
– og finne felles løsninger på de store spørsmålene, slik Stortinget
gjorde da de behandlet f.eks. en flerårig plan for Ukraina, og som
det nå mest sannsynlig legges opp til for Forsvaret og behandlingen
av langtidsplanen.
Ser ikke Høyre
viktigheten av å finne felles løsninger for å fremme norsk matvareberedskap,
slik at landbruket kan se inn i framtiden med forutsigbare rammer? Hvorfor
stemmer Høyre mot en framforhandlet jordbruksavtale og en ny jordvernstrategi
og reduserer rammene for norsk landbruk?
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:19:04 ] : Nå er ikke landbrukspolitikk
det jeg vanligvis diskuterer mest her i Stortinget. Det er heller
ikke sånn at norske bønder og landbruket ikke har fått gode vilkår
de siste årene. Da vi satt i regjering, opplevde jeg at landbruket
følte at de ble tatt på alvor.
Jeg kommer selv
fra et område hvor det er mye kornbønder og landbruk, og jeg er
selvfølgelig opptatt av beredskap, og at landbruket er en viktig
del av beredskapen i vårt samfunn. Men i en tid da veldig mange
sliter, i en tid da vi virkelig trenger å sørge for at de pengene
vi bevilger her i Stortinget, går til dem som trenger det aller,
aller mest, valgte Høyre en annen linje enn regjeringen i årets
behandling av landbruksoppgjøret, og det tenker jeg er en sak vi
står støtt i.
Bård Hoksrud (FrP) [16:20:21 ] : Høyre vil ha en ny rusreform,
som i realiteten betyr en avkriminalisering av narkotika. Politifolk
rundt omkring er kjempebekymret. Barn ned i 12–13-årsalderen begynner
å bli ganske tunge rusmisbrukere. Allikevel ønsker Høyre en avkriminalisering.
Ung i Oslo-undersøkelsen for 2023 viser at 8 pst. av elevene i videregående
skole har brukt kokain. Det er nesten en tredobling fra undersøkelsen
i 2018. Det er et enormt tall. Av guttene i 3. klasse på videregående
som har vært beruset mer enn ti ganger, har 35 pst. prøvd kokain
og 20 pst. syntetiske rusmidler som amfetamin. Dette er svært urovekkende.
Høyre har altså
tatt til orde for mer liberalisering rundt dette. Ser ikke Trøen,
når man nå ser at ungdom der ute oppfatter at dette kan man bare
fortsette med, at det nå må stoppe, at man må stoppe denne rusreformen,
fordi det faktisk får enorme konsekvenser for masse unge mennesker?
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:21:25 ] : Jeg er like bekymret
som Bård Hoksrud for ungdoms bruk av illegale rusmidler, men det
er faktisk Bård Hoksrud og Fremskrittspartiet og de partiene som
ikke ønsker en rusreform, som har bevisbyrden her, for det vi ser
resultatet av, kan like gjerne være at vi faktisk ikke har fått
en rusreform – en rusreform som klarer å fange opp de som virkelig
trenger det, tidligere, og som ivaretar barn og unge som kan komme
ut i et ugreit misbruk, tidligere enn det vi gjør i dag.
Jeg var veldig
skuffet da Fremskrittspartiet tok valget om ikke å støtte en rusreform.
Jeg var like skuffet da Arbeiderpartiet gjorde det på sitt landsmøte.
Jeg brukte lang tid på å falle ned på at jeg mener at en rusreform
er riktig, og det er faglig sterk støtte for det.
Marian Hussein (SV) [16:22:42 ] : Valgkampen er over, og Høyre
ble landets største parti. Jeg hadde faktisk en forventning til
at helsepolitikeren til landets største parti klarte å legge fra
seg privatiseringskampanjen og bli med i diskusjonen om hvordan
vi skal redde helsevesenet vårt.
Sykehus fra nord
til sør står i disse dager i krise. Helsepersonell sier at de er
utslitt, og vi ser at denne onde sirkelen fortsetter. Vi må skille
drift og investering. Vi må bygge sykehus, ikke fordi de skal gå
med overskudd – representanten brukte ordet «underskudd» – men vi
må bygge dem for framtiden. Hvorfor er partiet Høyre fortsatt opptatt
av private aktører som kun leverer helsetjenester til mindre enn
10 pst. av befolkningen, istedenfor faktisk å si hva som er deres
plan for å styrke den offentlige helsetjenesten, når vi ser at det
er der krisen er?
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:23:48 ] : Vår plan var nettopp
det vi gjorde i regjering. Vi styrte jo sykehusene med en trygg
og forutsigbar økonomi, men vi lot også private og ideelle aktører
få lov til å være med på å levere løsningene. Jeg la veldig vekt
på i mitt innlegg at hovedbjelken i norsk helsetjeneste er den offentlige
helsetjenesten. Det er den som er overalt. Det er der flest helsepersonell
jobber. Det er også der de store utfordringene nå er. Det er der.
Som representanten
Hussein sier: Helsepersonell er slitne. Vikarbruken er høy. Men
Høyres politikk er veldig tydelig på at samtidig som vi har en sterk
offentlig finansiert helsetjeneste som skal være der når vi trenger det,
trenger vi et samarbeid med private og ideelle for å lene oss på
den kvaliteten og kompetansen de også har.
Presidenten
[16:24:51 ]: Replikkordskiftet er dermed omme.
Per-Willy Amundsen (FrP) [16:25:13 ] : Jeg vil tillate meg
å starte innlegget mitt med et sitat. Det er:
«Regjeringen fortsetter arbeidet
med å styrke den lokale politiberedskapen.»
Det sa finansminister
Trygve Slagsvold Vedum da han og justisminister Emilie Mehl i slutten
av august påla politiet å åpne ti nye politikontor.
For å ta et sitat
til:
«I dag tar vi første skritt for
å skape trygghet for folk over hele landet.»
Ja, det uttalte
justisminister Emilie Mehl. Men nedbemanningen er i full sving i
Politi-Norge. Det dokumenterer for øvrig TV 2 på en svært god måte
i en sak som ligger på topp der akkurat nå. Jeg anbefaler folk å lese
den. De har gjort en egen undersøkelse som bekrefter det samme bildet
som Fremskrittspartiet utmerket godt er klar over, og som også tall
fra Politidirektoratet, fra politidistriktene og fra særorganene
underbygger, nemlig at politiet står i en ressurskrise. Det er en
realitet, det er et faktum.
Bare det siste
året har det forsvunnet over 364 politiårsverk i distriktene. Vi
har lavere tall enn vi har hatt på svært lenge, og det skjer altså
i en situasjon hvor det uttrykkes at ytterligere kutt vil komme
i løpet av året. Flere hundre stillinger må opphøre, og da snakker
vi om Oslo politidistrikt alene. 11 av 12 politidistrikt har allerede kuttet
i sin bemanning, og det vil komme mer – dessverre langt mer.
Dette får store
konsekvenser. Viktige tiltak som eksempelvis Operasjon Spiderweb
i Sør-Vest politidistrikt, som er et godt tiltak for å forhindre
overgrep mot barn, og et veldig viktig tiltak som har gitt resultater,
avvikles nå, rett og slett på grunn av at man ikke har ressurser
til å ivareta hensynet til de aller, aller svakeste i samfunnet. Det
er på ingen måte en akseptabel situasjon. Det er dramatisk, det
vi snakker om. Dette skjer altså samtidig som vi opplever en eksplosjon
i kriminalitet i vårt naboland Sverige, og hvor smitten til Norge
allerede er et faktum. Det omtales at de fleste politidistrikt i
Norge har det kriminelle nettverket Foxtrot til stede i sine politidistrikt.
Tromsø rapporterer om det samme. Dette er et problem som vi står
i her og nå, og vi har aldri hatt dårligere forutsetninger for å
kunne håndtere en slik eksplosjon i kriminaliteten som den som skjer
i vårt naboland Sverige.
Det er uforståelig
at man i denne situasjonen nedbygger norsk politi. Vi har allerede
tallene som forteller oss sannheten. Vi har selv tatt initiativ
til å kontakte ulike politidistrikt og be om å få deres tall, og
det bekrefter det bildet Fremskrittspartiet har advart mot i årevis, nemlig
at vi har en dramatisk oppgang i kriminalitet blant de aller yngste,
og da snakker vi om personer fra 10 år til 17 år. Oslo politidistrikt
har det siste året alene hatt en økning på 50 pst. i den typen kriminalitet
blant de aller yngste.
Vi trenger ikke
å oppholde oss på Østlandet. Vi kunne likså godt sett til vest.
Vest politidistrikt rapporterer de samme tallene: 50,3 pst. økning
i kriminalitet blant barn og unge mellom 10 år og 17 år. Da er det
uforståelig at man i denne situasjonen ikke sørger for at politiet
er i stand til å håndtere det.
Jeg hadde gleden
av å møte Politiets Fellesforbund i forrige uke. De forteller om
en situasjon hvor man er oppgitt fordi man står overfor reelle valg
der man tvinges til å henlegge eller se bort fra og ikke bruke ressurser på
å etterforske alvorlig kriminalitet med kjent gjerningsmann. Det
er alvorlig, og i den situasjonen har vi altså en regjering som
er mer opptatt av å opprette politikontor der ingen trenger det.
Det må gjøres
noe med norsk justispolitikk. Det må settes inn tiltak etter de
eksemplene som Fremskrittspartiet har fremlagt i dag, og det må
bevilges ressurser. Det må ansettes – vi kan ikke akseptere at vi
mangler politimannskap i dette landet.
Heidi Greni (Sp) [16:30:38 ] : «Regjeringa har som mål for
distrikts- og regionalpolitikken at folk skal kunne leve eit godt
liv i heile Noreg, at alle lokalsamfunn skal ha rom for utvikling
og verdiskaping, og at folketalet skal auke i distriktskommunar.
Regjeringa vil arbeide for at folk har tilgang på arbeid, bustad
og gode tenester nær der dei bur. Regjeringa vil leggje til rette
for trygge, berekraftige og levande lokalsamfunn i heile landet
gjennom desentraliserte løysingar.»
Dette er Arbeiderparti–Senterparti-regjeringens mål
for distriktspolitikken, slik det er formulert i distriktsmeldingen.
Ingen enkelttiltak er nok for å styrke norske distrikt. Derfor trengs
det en helhetlig distriktspolitikk som favner bredt og sikrer at
distriktspolitiske hensyn er gjennomgående i all offentlig forvaltning.
Målet om folketallsvekst
i distriktskommunene er ambisiøst, men helt nødvendig. For å nå
dette målet trengs det kreative, kraftfulle og målrettede tiltak.
Regjeringens satsing på billigere barnehage, der barnehageprisene
reduseres i de mest spredtbygde distriktskommunene i sentralitetsklasse
5 og 6, viser at regjeringen mener alvor med distriktspolitikken.
På sikt håper jeg at det blir gratis. Slike grep gjør det mer attraktivt
for barnefamilier å bosette seg i Distrikts-Norge.
Mange distriktskommuner,
særlig i Innlands-Norge, har de samme utfordringene som kommunene
i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark. Derfor mener jeg at flere
av de tiltakene som omfatter tiltakssonen, bør vurderes også i kommuner
i Sør-Norge i sentralitetsklasse 5 og 6. Det er viktig for å nå
målet om befolkningsvekst i disse kommunene.
Vi vet at arbeid
og utdanning er de viktigste forutsetningene som avgjør hvor folk
bosetter seg. Vi ønsker at folk skal bosette seg i hele landet,
og da må det være tilbud om jobb og utdanning i hele landet. Regjeringen har
derfor satt i gang et arbeid med å åpne opp utdanningssystemet,
slik at enda flere skal få mulighet til å ta utdanning, uavhengig
av hvor de bor, og hva slags livssituasjon de er i. For å få til
det vil regjeringen øke tilgangen til fleksible og desentraliserte
utdanningstilbud i hele landet og styrke samarbeidet mellom aktørene innen
utdanning og arbeidsliv.
For å sikre arbeidsplasser
i hele landet vil vi sørge for at nye statlige arbeidsplasser legges
utenfor Oslo, med mindre åpenbare grunner tilsier noe annet, og
det skal alltid vurderes i kommuner i sentralitetsklasse 3–6. Veksten
innenfor eksisterende statlige arbeidsplasser skal fordeles mer
rettferdig mellom by og land. Det skal bygges sterke kompetansemiljø
i hele landet gjennom en jevnere fordeling av offentlige arbeidsplasser.
For at folk skal
kunne få gode tjenester i hele landet, er det nødvendig med en kommuneøkonomi
som gir kommunene mulighet til å tilby gode tjenester til innbyggerne.
Regjeringen skal legge fram et nytt inntektssystem for kommunene
våren 2024. Gjennomgangen av inntektssystemet vil følge opp Hurdalsplattformen
og bygge på utredningen til inntektssystemutvalget. Senterpartiet
mener at et viktig mål med gjennomgangen må være å utjevne inntektsforskjeller
mellom kommunene i større grad enn i dag. Hurdalsplattformen slår
tydelig fast at vi må sørge for at alle kommuner har likeverdige
muligheter.
I trontalen kom
det tydelig fram at regjeringen skal føre en politikk der kommunene
får ressurser og handlefrihet til å løse viktige velferdsoppgaver
og føre en god næringspolitikk for sterke lokalsamfunn. For å bygge sterke
lokalsamfunn skal lokalsamfunnene få bestemme mer selv, og folk
må få mer makt over egen hverdag. Det skal være gjennomgående i
alt denne regjeringen gjør.
Senterpartiet
vil endre statens planretningslinjer og andre statlige og regionale
føringer for å sikre at kommuner med spredtbygde områder ikke rammes
av en fortettingspolitikk de ikke ønsker. Disse kommunene må selv
kunne få bestemme i hvilken grad de vil tillate spredt boligbygging,
og om et tilbud om f.eks. større tomter utenfor boligfelt kan være
et viktig grep for å sikre at de blir attraktive for barnefamilier.
Flere kommuner
er nå i gang med å inngå bygdevekstavtaler med staten. Penger er
allerede bevilget, og mer er varslet i statsbudsjettet for 2024.
Med dette blir staten en viktig medspiller for kommunene, og det
er ett av flere grep for å sikre vekst og utvikling i Distrikts-Norge.
Presidenten
[16:35:26 ]: Det blir replikkordskifte.
Erlend Svardal Bøe (H) [16:35:40 ] : Jeg hører representanten
Greni si at Senterpartiet i regjering mener alvor med distriktspolitikken.
Likevel var noe av det første Senterpartiet gjorde da de fikk regjeringsmakt
for to år siden, å kutte tilskuddsordningen som Høyre foreslo i
statsbudsjettet for 2022, for å bygge flere trygghetsboliger for
eldre i distriktene. Trygghetsboligene skulle bidra til mer aktivitet,
mindre ensomhet og større nærhet for eldre til butikken, kafeen
og legesenteret. Satsingen skulle være rettet mot distriktene, fordi
det er særlig mangel på tilrettelagte boliger i distriktene, ofte
i kombinasjon med et svakt boligmarked. Mitt spørsmål til representanten
Greni er hva som er grunnen til at Senterpartiet i regjering svekker
distriktskommunenes mulighet til å bygge flere trygghetsboliger
for eldre, når en kutter nettopp tilskuddsordningen som Høyre la inn
i statsbudsjettet for 2022?
Heidi Greni (Sp) [16:36:38 ] : Senterpartiet er opptatt av
boligbygging i distriktene. Vi har nå varslet en ny boligmelding.
Den skal selvsagt omtale boligsituasjonen også i de større byene,
men ikke minst utfordringer med boligbygging i distriktskommuner.
En av utfordringene var jeg inne på i innlegget mitt, nemlig det
å få lov til å utvikle kommunen sin slik at en har attraktive boliger
tilgjengelig i hele kommunen, og at statsforvalteren ikke legger
seg opp i hvor en bygger, men at hver enkelt kommune får utvikle
sin særegenhet og lytte til dem som sier at skal vi flytte tilbake
hit, må det legges til rette for at vi kan bygge der vi vil. Kostnadene
ved boligbygging i distriktene er også en stor utfordring, og det
vil også bli adressert i boligmeldingen.
Erlend Svardal Bøe (H) [16:37:34 ] : Det er veldig fint å være
opptatt av boligbygging i distriktene, men det er noe annet når
man faktisk kutter i tilskuddsordningen som ville ha bidratt til
mer boligbygging i distriktene.
Jeg vil spørre
representanten om en annen ting. Nå har Senterpartiet også i regjering
bidratt til å sette ned et eget utvalg som skal se på hvordan en
skal fase ut private aktører i helse- og omsorgstjenesten. Vi vet
at private aktører er viktige for at man skal ha et helse- og omsorgstjenestetilbud
i distriktene. Et godt eksempel er Sonjatun helsesenter i Nord-Troms,
med stor avstand til nærmeste sykehus. Dit kommer det private aktører
flere ganger i måneden og leverer f.eks. øre-nese-hals-tjenester.
Hvis disse aktørene nå blir faset ut, gjør det at innbyggerne f.eks.
i Nord-Troms får lengre reiseavstand til sykehus og sine helsetilbud.
Jeg lurer på om representanten kan svare meg på hva som vil være
konsekvensen for helse- og omsorgstjenestetilbudet for folk i distriktene
om private aktører blir faset ut etter at utvalget som Senterpartiet
har satt ned, legger fram sin rapport.
Heidi Greni (Sp) [16:38:39 ] : Nå skal jeg ikke påberope meg
å kjenne strukturen til det private helsevesenet i hele Norge, men
i det distriktet jeg kommer fra, er i hvert fall det private helsevesenet
helt fraværende. Det er noe som bygges opp i de større byene fordi
det er kommersielt lønnsomt, og hele prinsippet for det private
næringslivet er jo at det skal være kommersielt lønnsomt. Vi har
ikke et tilbud om private helsetjenester i mils omkrets der jeg
bor, det nærmeste er Trondheims-regionen, så at det er en distriktsutfordring
at vi mister det private helsevesenet, har jeg veldig liten tro
på. Jeg ser fram til at vi får rapporten fra utvalget, men det er
en kjensgjerning at pengene vi bruker til helsetjenester, i størst
mulig grad bør komme pasientene til gode og ikke gå til utbytte
til private.
Erlend Wiborg (FrP) [16:39:55 ] : Regjeringen har i trontalen
sagt at de er opptatt av å bygge sterkere lokalsamfunn, at lokalsamfunnene
skal få bestemme mer selv, og at folk må få mer makt over egen hverdag.
Likevel opplever mange lokalpolitikere at statsforvalteren driver
med statlig overstyring og setter en stopper for vedtak som hadde
bidratt til lokal utvikling og vekst i kommunene.
Mitt spørsmål
til representanten Greni er om hun er enig i at statsforvalteren
i mange tilfeller trosser lokale interesser og dermed bremser utviklingen.
Heidi Greni (Sp) [16:40:38 ] : Det korte svaret er ja. Det
er derfor vi jobber for å få gjort noe med det lokale selvstyret
og prøver å redusere antallet innsigelser. Særlig er det en stor
utfordring for distriktspolitikken når vi da ønsker utvikling i
alle distriktskommuner og alle områder av spredtbygde kommuner,
at statsforvalteren bruker fortettingspolitikk og kollektivknutepunkt-regelen
også i de mest grisgrendte områdene. Derfor har regjeringen sendt
et veldig tydelig signal om at det må være en differensiert politikk
i områder med nedgang i folketall i forhold til i pressområder.
Tobias Drevland Lund (R) [16:41:39 ] : I dag har Rødt fremmet
forslag om at Stortinget ber regjeringen utrede og legge fram forslag
til endring av partiloven som sikrer at reelle bidragsytere av bidrag
over de beløpsgrenser som loven fastsetter, innberettes og offentliggjøres.
Vi har en tillitskrise
i Norge, særlig gjelder det tilliten til politikerne. Det er mye
kluss med habilitet, roting med reiseregninger, og det har også
vært juks med pendlerboliger. Skal vi unngå amerikanske tilstander, der
folk har lav og liten tillit til hverandre og lite tillit til politikerne,
trengs det også å ta grep om reglene med partifinansiering. I valgkampen
donerte den anonyme og omstridte gruppen «Aksjon for borgerlig valgseier» 12 mill.
kr til Fremskrittspartiet.
Jeg lurer på
om representanten fra Senterpartiet, i likhet med Rødt, ser på dette
som problematisk, og at slike hemmelige donasjoner fra aksjonsgrupper,
såkalte «super PACs», som de kaller det i USA, vil være med og svekke
demokratiet, og om hun vil støtte Rødts forslag?
Heidi Greni (Sp) [16:42:44 ] : Jeg har registrert de diskusjonene
som var i valgkampen rundt dette, og jeg deler bekymringen for at
dette er det for lite åpenhet rundt. Jeg skal ikke påberope meg
å kunne alle detaljer, men jeg tror det er slik at en har innberetningsplikt
fra en viss dato i forkant av valgkampen og fram til valget. Jeg
mener det er uheldig at ikke alt sånt skal være åpent, og at det
ikke skal innberettes fortløpende.
Jeg har ikke
tenkt å ta standpunkt akkurat nå til det forslaget, men jeg vil
i hvert fall jobbe videre med å se på muligheten for at vi kan få
gjort noen endringer på det området, og jeg er helt enig i at større
åpenhet på det området er en styrke for demokratiet.
Presidenten
[16:43:39 ]: Replikkordskiftet er dermed omme.
Tuva Moflag (A) [16:43:57 ] : Da vi sto her for ett år siden,
var debatten sterkt preget av Russlands angrepskrig i Ukraina. Det
var en ny situasjon i Europa, en ny situasjon i vårt eget nærområde.
Ett år senere står vi her, i det som er den nye normalen, selv om
ingenting av det som skjer nå, er normalt. Klimakrisen er ikke noe
som ligger der framme. Klimaendringene skjer her og nå. Varmerekorder
knuses stadig oftere. Sommeren i Sør-Norge startet med tørke og
ble avsluttet med flom.
Den nye sikkerhetssituasjonen
i Europa bærer bud om en storstilt opprustning av Forsvaret. Det
fjerne har blitt nært, og det aller nærmeste er hverdagslivet: høyere renter
og dyrere mat, varer og tjenester. Og det er fortsatt mange som
sliter til tross for at vi har tatt mange skritt i riktig retning.
At vi har fjernet høyresidens brutale karensår, hjelper, gratis
SFO hjelper, billigere barnehage hjelper, et historisk høyt trygdeoppgjør
hjelper, økt barnetrygd hjelper, en ny Nav-veileder for sosialstønad
hjelper, økning for enslige minstepensjonister hjelper, økt studiestøtte
hjelper, og økt barnetillegg for dem som har ytelser fra Nav, hjelper.
Men det som ikke hjelper, er å slå denne listen i hodet på folk
som må gå tomhendt hjem fra Matsentralen.
Jeg er trygg
på at grepene vi tar, er riktige. Vi legger stein på stein for å
trygge og utvikle velferden, men det betyr ikke at vi er i mål.
I møte med trangere tider må vi også være ærlige på at vi ikke kan
kompensere for alt. Det betyr at folk opplever at man må husholdere
hardere med familieøkonomien. Det er klart at det er tøft, men når
folk må hoppe over måltider, er det fare på ferde. Sånn skal vi
ikke ha det i Norge. Å hjelpe dem som har det aller tøffest, er
en politisk oppgave, og det er en oppgave vi tar med oss inn i arbeidet
med statsbudsjettet i høst.
For oss i arbeids-
og sosialkomiteen er arbeid og velferd to søyler som skal virke
sammen. For Arbeiderpartiet og regjeringen er målet full sysselsetting,
og jobben med å inkludere flere i arbeidslivet er en oppgave vi
lykkes skikkelig godt med. Hør bare her: Sysselsettingen i privat
sektor økte med over 100 000 fra 2021 til 2022. Det er et ganske
vilt tall. Dette er vi veldig stolte av, og det er viktig for å
sikre økonomien både til folk og til samfunnet. Flere i arbeidslivet
betyr at færre trenger ytelser. Flere i arbeidslivet betyr at næringslivet
får utført oppgavene sine og skapt verdier. Andelen av befolkningen som
var i arbeid i 2022, er den høyeste på 14 år. Arbeidsledigheten
i 2022 er den laveste siden 2008. Og så til kanskje det gledeligste
tallet av alle: Sysselsettingen blant unge under 25 var i 2022 den
høyeste på 22 år.
Vi er på god
vei, men vi skal videre. Alle unge skal være trygge på at de kan
skape sin egen framtid. Derfor trådte regjeringens nye ungdomsgaranti
i kraft 1. juli i år. Hensikten er å se arbeid, utdanning og helse
i sammenheng. Den nye opplæringsloven sikrer at retten til å fullføre
videregående opplæring ikke går ut på dato.
Høy sysselsetting
og full sysselsetting høres kanskje ut som det samme, men det er
en ganske vesentlig forskjell. Målet om full sysselsetting forplikter
oss, for det betyr at vi skal bidra med kvalifisering, arbeidstrening og
inkludering. Vi trenger flere varig tilrettelagte arbeidsplasser.
Det er mange som kan og vil bidra, men som trenger støtte, og vi
må gi disse en vei inn i arbeidslivet. De store oppgavene som ble
trukket fram i trontalen, understreker at folk trengs. Om vi skal
møte klimakrisen, om vi skal håndtere den store veksten i antall
eldre, og om vi skal styrke og videreutvikle en sterk velferdsstat,
må vi sikre arbeid til alle.
Tina Bru (H) [16:48:50 ] : I juni i fjor satt jeg på Karl Johans
gate og drakk kaffe og koste meg. Mens jeg satt der, gjorde ukrainerne
det de hadde gjort hver eneste dag siden den brutale, blodige og
hensynsløse krigen til Putin brøt ut i februar: De sto sammen på
Eidsvolls plass. Halvannet år har gått siden da. Jeg har vært gravid,
jeg har født en datter, og jeg har blitt tatt godt vare på av flinke
folk i helsetjenesten. Jeg har hatt rett på pleiepenger og har gått
i mammapermisjon. Jeg har vært på trilleturer, og jeg har vært takknemlig.
Det samme halvannet året har ukrainerne sett byene og hjemmene sine
bli bombet i stykker. Millioner har lagt ut på flukt, et par tusen
hit til Norge, mens de som er igjen, fremdeles kjemper med livet
som innsats for noe så selvfølgelig som uavhengighet, frihet og
demokrati. Og ukrainerne på Eidsvolls plass står der ennå. At Stortinget
i stor grad har stått sammen om å støtte Ukraina i kampen for frihet,
har vært og vil fortsette å være svært viktig.
På det lange,
men samtidig så korte, året jeg har vært borte, har boliglånsrenten
i snitt økt fra 3,66 pst. til 5,19 pst. Matvareprisene har økt med
9 pst. I sum gjør det at folk som fra før hadde lite, nå har enda
mindre, og de som tidligere hadde det ganske greit, begynner nå
å telle på kronene. De utenfor boligmarkedet har fått det enda tøffere
med å finne en vei inn. På de siste to årene ligger en familie med
4 mill. kr i boliglån an til å få 70 000 kr mer i lånekostnader
i året enn før. Det er nesten 6 000 kr mer hver eneste måned. Det
svir, og det koster. Aldri før har renten økt så raskt som den gjør
nå.
Jeg er like bekymret
i år som jeg var i fjor. Jeg er bekymret for at regjeringen nok
en gang skriver ut feil medisin mot de utfordringene vi står overfor,
som på sikt vil ta Norge i feil retning. Årets statsbudsjett må
i år – som vi forsøkte å formane om i fjor – løse flere floker.
Det ene handler om å bruke mindre oljepenger. Det andre handler
om å begrense offentlig forbruk. Det tredje handler om å mobilisere
mer arbeidskraft. Det fjerde handler om å la folk sitte igjen med
mer penger til å håndtere økte kostnader. Disse fire oppgavene henger helt
uløselig sammen. Det som kompliserer det hele, er at vi er et kjemperikt
land med en gigantisk sparekonto, men hvis vi bruker for mye av
de sparepengene, gjør vi bare vondt verre – og det er en pedagogisk
øvelse som er ekstremt vanskelig. Det som rammer folk aller hardest, er
økte renter. Bruker vi uendelig med penger på alle gode formål akkurat
nå, bidrar vi bare med økt press på renten, noe som legger stein
til byrden for folk.
Med stor usikkerhet
må politikken klare å bidra til trygghet i dag og ta ansvar for
fremtiden. Vi står foran store oppgaver. Høyre i regjering bidro
til å løse flere av dem. Oljeprisfallet i 2014 satte titusenvis
av arbeidsplasser i fare, spesielt på Vestlandet, men vi klarte
å støtte næringslivet i omstillingen. Vi hadde en flyktningkrise som
vi også måtte jobbe sammen for å løse. Koronakrisen krevde enorme
tiltak og innsats fra den enkelte for å forhindre at bedrifter gikk
konkurs og sikre at så få som mulig skulle miste jobben. Vi kom
ut av krisen med lav ledighet og økende sysselsetting. Utfordringene
i årene fremover står også for tur: klimakrise, mangel på arbeidskraft,
utenforskap, dyrtid, en mer usikker verden og mindre handlingsrom
til å kaste penger på problemer og starte opp nye velferdsreformer.
Det vil kreve mye av oss alle, men også store oppgaver kan løses
hvis vi bare klarer å tenke litt langsiktig.
Vi er alle interessert
i å finne gode løsninger og bøte på de problemene vi møter på her
og nå. Samtidig er jeg opptatt av at de grepene vi tar i dag, ikke
stikker kjepper i hjulene for mulighetene våre til å løse de utfordringene vi
vet kommer. For å ta noen eksempler: Vi kan ikke skatte oss ut av
dagens problemer, da blir det bare vanskeligere å skape arbeidsplasser.
Å somle i klimapolitikken og skape usikkerhet rundt utbyggingen
av ny fornybar kraft vil bare gjøre det vanskeligere å nå klimamålene.
Å ese ut offentlig sektor og bruke stadig mer penger øker bare presset
på renten, og det er spesielt vanskelig for unge i etableringsfasen
på vei inn i boligmarkedet, som må plukke opp den regningen.
Denne regjeringen
tar ikke ansvar for å ta de nødvendige grepene som løser disse problemene,
mener jeg. De legger ikke til rette for investeringer. De legger ikke
til rette for fremtidige arbeidsplasser og verdiskaping. De holder
ikke nok igjen på pengebruken og gjennomfører heller ikke langsiktige
reformer for å dempe presset på renten. De legger ikke til rette
for utbygging av mer fornybar kraft. De stenger døren for dem som
kan avlaste det offentlige ved voksende helsekøer.
Oppgavene Norge
står foran, vil kreve mye av oss alle, men også store oppgaver kan
løses, og det ligger store muligheter foran oss hvis vi tar de riktige
beslutningene i dag. Men da må vi prioritere det viktigste først.
Høyre tar og skal ta det ansvaret.
Willfred Nordlund (Sp) [16:54:06 ] : Jeg slo fast for et års
tid siden at bakgrunnen for daværende trontale var mørk og kald,
men at det likevel var håp om og tro på noe bedre. Det ser vi i
årets tale en skisse av: lyspunkter som kommer av at vi står sammen,
at vi er mange med den samme virkelighetsforståelsen som drar lasset sammen.
Skal vi løse
problemene og skape veien framover, må vi alle sammen bidra med
den beste vilje. Norge står fortsatt i en vanskelig situasjon på
mange områder, men jeg har stor tro på at vi kan lykkes. Vi må fortsette
jobben for trygghet for alle og beredskap for det utenkelige. Oppbygging
av en bedre matberedskap og en sterkere forsvarsevne er eksempler
på helt nødvendige prioriteringer som denne regjeringen gjør, og
som Senterpartiet har kjempet for lenge.
Utgangspunktet
er at Norge ikke er skjermet for det som rammer verden og Europa.
Det gjelder både folk og næringsliv. Problemer for den enkelte må
settes i sammenheng med andres. Det er både nært og fjernt på samme
tid. Alle er truffet av økende priser og konsekvenser av krigen
i Europa. Folk er med rette bekymret for seg og sine, bedriftene
er urolige og ansatte likeså. De har også høye forventninger til
oss.
Økonomisk vekst
i næringslivet er avgjørende for velferden vår. Tilgang på trygge,
gode arbeidsplasser i hele landet er viktig for denne regjeringen.
Arbeidsledigheten er historisk lav, og aldri har flere vært i jobb.
Den økonomiske
politikken må bidra til å stabilisere økonomien. Norges Bank har
hevet renten til et nivå som merkes for mange. Det rammer dem med
minst samt privat næringsliv mest. Da må vi prioritere, så renten
ikke går unødig oppover. Alternativet er dårlig for folk og dårlig
for norsk næringsliv. At det oppleves krevende med endringer i rammebetingelser,
er likevel ikke vanskelig å forstå.
Vi skal ha et
mangfoldig privat næringsliv og sikre folks inntekter og arbeidsplasser.
Det krever at vi har styring på økonomien og driver sosial og geografisk utjevning.
Vi har og skal ha en aktiv nærings- og kompetansepolitikk som utnytter
de ulike mulighetene i hele landet og sikrer velferdsstaten framover.
Norske bedrifter
investerer mer enn noen gang. Det er viktig at vi holder fram med
en aktiv næringslivspolitikk som gir næringslivet verktøy for vekst
og utvikling. Grønt industriløft er et godt eksempel som kan gi
stor verdiskaping og velferd i framtiden.
Gjennom lagspill
med næringslivet vil vi løfte industrien og legge rammer for utvikling
av lønnsomme og attraktive arbeidsplasser. Vi mobiliserer mye privat kapital
ved å drive aktiv næringspolitikk og styrke ulike ordninger for
næringslivet. Det handler ikke om at staten skal overta selskaper.
Vi er like fullt nødt til å fordele ansvaret og byrdene på en best
mulig måte, med minst mulig konsekvenser for folk og næringsliv
i hele landet.
Det er noen grunnleggende
oppgaver vi skal ta oss råd·til. Vi må ha nasjonal kontroll, men
også samarbeid på tvers av land og allierte for å få dette til.
Vi må sikre en så stor trygghet som mulig for flest mulig, og det
gjør vi gjennom å bruke hele Norge og de mulighetene og den kunnskapen
som hele dette landet er så rikt på.
Norge har unike
forutsetninger. Vi er rike på naturressurser. Bærekraftig bruk av
disse er grunnlaget for verdiskapingen. Det må vi ta i bruk i større
grad. Vi skal arbeide med viktige saker som oppfølging av det grønne industriløftet,
og stille risikokapital tilgjengelig. Vi skal jobbe videre med mineralstrategi,
ny minerallov og bygge framtidens verdikjede. Vi skal ha større
kontroll over kraftmarkedet, sånn at vi sikrer norsk industri og
ikke minst norske husholdninger rimelige og konkurransedyktige priser
framover. Vi skal ha en ny kvotemelding som styrker samfunnskontrakten
mellom land og sjø, og som legger grunnlaget for flere lønnsomme
industriarbeidsplasser i fiskeindustrien langs land, samtidig som
vi har en lønnsom flåte. Ikke minst skal vi sørge for at matberedskapen
heves, og at vi har matproduksjon i hele landet, gjennom å legge
til rette for gode jordbruksoppgjør framover.
Naturressurser,
fordeling, kloke folk og hardt arbeid har gitt eventyrlig verdiskaping
i dette landet. Det er historien om hele Norge, om folk som så muligheter
og tok dem. Det er også historien om framtiden. Det er Senterpartiets
politikk, og det er derfor også regjeringens politikk.
Bård Hoksrud (FrP) [16:59:00 ] : Det siste året har det igjen
blitt avdekket store mangler i eldreomsorgen. Det er for mange eldre
som enten ikke får hjelpen de burde ha krav på, eller de er sviktet
i tjenestene fordi det er for lite menneskelige og økonomiske ressurser. Vi
ser stadig eksempler på eldre som er for syke og pleietrengende
til å bo hjemme, men som likevel ikke får en sykehjemsplass. Vi
har også sett eldre som har fått vedtak om sykehjemsplass, men som
må stå på venteliste fordi det ikke finnes ledige plasser i kommunen.
Senest denne
uken kom det en knusende rapport fra Bergen som bl.a. viste at det
kunne gå 15 timer mellom måltidene på sykehjem, noe som fører til
underernæring. Sånn skal vi ikke ha det i et rikt velferdssamfunn. Det
er uverdig overfor de eldre som opplever å bli sviktet i sine siste
leveår, og de pårørende som sliter seg helt ut. I utgangspunktet
skulle det ikke blitt bevilget statlige investeringstilskudd til
en eneste ny sykehjemsplass eller omsorgsbolig i år. Det sier alt
om viljen til å prioritere eldreomsorgen i dagens regjering. Når
vi vet om de store behovene i eldreomsorgen, er det bekymringsfullt
at det måtte et massivt press til mot regjeringen for at de skulle prioritere
bygging av nye sykehjemsplasser.
Dagens eldreomsorg
har blitt et postkodelotteri hvor postadressen er det som betyr
aller mest for hvor gode tjenester man får når man blir eldre. Vi
har sett eksempler på eldre som bosetter seg i andre kommuner fordi
de er bekymret for om de vil få et godt nok tilbud i sin egen hjemkommune.
Sånn kan vi ikke ha det. Ville vi f.eks. godtatt en ordning hvor
sykepenger og arbeidsledighetstrygd ble finansiert på samme måte
som dagens eldreomsorg, der postnummeret er det som bestemmer hvor
mye penger man vil få på kontoen sin? Svaret er selvfølgelig nei.
Derfor sier vi
nei til at det er økonomien i hver enkelt kommune som skal avgjøre
om man får gode eller dårlige tjenester når man blir eldre. Vi mener
at staten skal ta over finansieringsansvaret, sånn at pengene følger
behovet til hver enkelt og ikke feilprioriteringer fra kommunepolitikere.
Da vi satt i regjering, var flere kommuner med på et prøveprosjekt
med statlig finansiert eldreomsorg. Alle disse kommunene rapporterte
at tjenestene ble bedre, og at de eldre fikk den omsorgen de fortjente.
Dessverre er det nå slutt på dette fordi den forrige regjeringen
skrotet prosjektet før det var ferdig.
Når vi ser hva
regjeringen har gjort – eller rettere sagt ikke har gjort – for
de eldre de siste to årene, er det ikke vanskelig å se at de eldre
kommer langt ned på regjeringens prioriteringsliste, selv om regjeringen
forsøker å gi inntrykk av noe helt annet. I sommer ble eldreombudet
fjernet slik at de eldre ikke lenger har en vaktbikkje som kan tale
deres sak. Det kan nesten virke som om regjeringen selv er klar
over hvor dårlig politikken deres er, og vil slippe å bli sett i
kortene.
Under trontalen
i går ble det sagt at alle som trenger en sykehjemsplass, skal få
det. Det høres veldig bra ut, men det kommer ikke til å skje med
denne regjeringen. SSB sier at vi er nødt til å bygge 13 000 nye
plasser innen 2030 for å møte de økte behovene i eldreomsorgen.
Da er det langt fra nok med de 1 500 plassene i året som regjeringen
nå planlegger. Samtidig har regjeringen fjernet kravet om at det
skal føres venteliste på hvor mange som står i kø for å få en sykehjemsplass.
Likevel vet jeg at det er mange som venter på å få en plass, og
at det er mange som søker om plass, som ikke får det.
Jeg er bekymret
for at vi ikke vil klare å ruste opp godt nok til å ta vare på det
stadig økende antallet pleietrengende eldre. Skal vi få til det,
er det den jobben som må gjøres i kommunene de neste fire årene,
som virkelig betyr noe. Hvis vi ikke gjør noe nå, vil vi få en enda
større krise i eldreomsorgen, men da må staten stille opp med mer
midler til å bygge langt flere plasser enn det regjeringen planlegger
for.
Jeg ser likevel
noen lyspunkter, for heldigvis er det nå flere kommuner som får
borgerlig styre, og som ser at det er viktigere enn noen gang å
ta alle gode krefter i bruk for å sikre gode omsorgstjenester. Vi
er helt nødt til å bruke all ledig kapasitet. Derfor synes jeg det
er synd når vi ser at denne regjeringen virker mer opptatt av å fjerne
private tilbud enn å sikre god hjelp til alle. Samtidig som flere
hundre tusen står i helsekø, vet vi at private har kapasitet til
å behandle mange flere pasienter, men fordi regjeringen ikke er
villig til å betale for at flere pasienter skal få hjelp, blir enda
flere stående i kø. Sånn skal vi ikke ha det.
For oss i Fremskrittspartiet
er det aller viktigste å sørge for valgfrihet og trygghet for pasientene.
Man skal selv få velge hvor man vil motta behandling, og man skal ha
tillit til at man får hjelp. Dessverre er ikke dette realiteten
i dag. Derfor er vi litt spent på hva regjeringen kommer til å legge
fram i budsjettet på fredag, men jeg har egentlig ikke store forhåpninger.
Vi må slutte å skyve ansvaret over på kommunene og ta ansvaret selv,
for dagens organisering og finansiering av eldreomsorgen har spilt
fallitt. Vi i denne salen må fikse dette nå, ikke om ti eller femten
år. Det brenner, og det trengs umiddelbar handling hvis vi skal
sikre både dagens og framtidens eldre en verdig omsorg.
Kari Henriksen hadde her
overtatt presidentplassen.
Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [17:03:57 ] : Sverige er rammet
av en alvorlig voldsbølge knyttet til gjengmiljøer. Situasjonen
i Sverige er svært urovekkende, og det er viktig at også det norske
samfunnet tar riktige grep for å forhindre smitte fra det som nå
foregår i Sverige. Heldigvis har vi i Norge over tid ført en annen
politikk på sentrale områder, som bosetting, som har gjort oss mindre
sårbare for problemene vi nå ser i Sverige. Men det betyr ikke at
situasjonen ikke skal tas på største alvor, og vi må bruke det handlingsrommet
vi nå har, for å forhindre liknende situasjoner her. I møte med
situasjoner som oppleves utrygge, må vi sørge for at tiltakene vi
iverksetter, er bunnet i kunnskap og en helhetlig tankegang. Når
frykten griper oss, er trygghet det første vi søker, av og til på
bekostning av mye annet.
Nå er vi i gang
med en konkurranse mellom partier om å lansere tiltak på rekke og
rad – tiltak som i mange tilfeller ikke bidrar med noe annet enn
falsk trygghet, f.eks. politi med synlige våpen og trusler om strengere straffer,
også rettet mot barn og unge. Ingen kan være uenig i at innbyggerne
skal føle seg trygge, men spørsmålet er om det faktisk fører til
trygghet å utelukkende ty til strengere straffer. Jeg og Venstre
mener at dette er feil medisin.
I Danmark har
de testet ut strengere straffer. På 14 år har de innført fire «bandepakker»
med hardere straffer som det sentrale element. Jeg anbefaler alle
representanter med hjerte for justispolitikk å lytte til den debatten
som nå skjer rett over Skagerrak. Danske forskere viser til at tiltakene
ofte er lite visjonære, da veldokumentert forskning på feltet gang
på gang tilbakeviser argumentet om at hardere straffer hindrer gjengkriminalitet.
De viser til at tiltakene i verste fall kan føre til ytterligere
radikalisering av folk.
Venstre vil se
på det som faktisk funker, og da burde fokuset ligge på å redusere
antallet mennesker som ender opp med å gjøre kriminelle handlinger.
Noe som har fungert i Danmark, er forebygging, gjennom bl.a. prosjekter
som «Aktive Drenge». I Danmark har antallet unge gjengkriminelle
og antallet unge som blir anmeldt og dømt, gått kraftig ned etter
at de startet forebyggingprosjekter som «Aktive Drenge» i 2017.
For å få bukt
med ungdomskriminaliteten må vi komme ungdommene i møte. Det er
behov for en særlig forebyggende innsats som rettes inn mot de unge
som er i risikogruppen for å bli trukket inn i kriminelle miljøer. Hvis
vi skal stoppe tilstrømmingen til de kriminelle miljøene, må vi
få tak i disse ungdommene.
Etter modell
fra Danmark ønsker vi å gjennomføre initiativet «Tett på». Initiativet
har som mål å forene samfunnsvern med ivaretakelse av ungdom som
har høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd, i første omgang gjennom
et pilotprosjekt i Kristiansand og Oslo.
For det første
vil vi bygge et tverrfaglig lag rundt hver enkelt ungdom som har
høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd. Bak hver av disse skjuler
det seg ofte en historie med kompleks problematikk knyttet til faktorer
som rus, sosial eksklusjon, sosioøkonomiske utfordringer, lav skoledeltakelse,
psykiske og fysiske helseutfordringer, skjøre relasjoner og omsorgssvikt.
Derfor er det viktig at laget rundt barnet er bredt sammensatt av
de riktige og viktige aktørene i den unges liv.
For det andre
må vi få ryddet opp i lovverket knyttet til taushetsplikt og informasjonsplikt
for å sikre god informasjonsflyt mellom de ulike hjelpeinstansene.
For det tredje
må vi sørge for en bufferkapasitet innen psykisk helsevern som gjør
at ungdommene får den hjelpen de trenger, når de trenger det.
Når det gjelder
politiets arbeid med organisert kriminalitet, må vi sørge for at
de tiltakene som funker, får virke over tid. For å skaffe seg kjennskap
om nettverk og personer kreves det dedikasjon over tid og en strategisk og
målrettet satsing som vi ikke må la bygges ned, slik at nettverkene
igjen kan få fotfeste.
Et annet viktig
og treffende tiltak er å rette seg mot profitten knyttet til organisert
kriminalitet. Profitt er ofte et sentralt motiv for mye kriminalitet.
Inndragning kan være et viktig verktøy, både fordi det gjør det
mindre lukrativt å begå kriminalitet, fordi man ikke får beholde
de midlene som stammer fra den kriminelle virksomheten, og fordi
det struper finansiering av ny kriminalitet.
I en rapport
fra Politihøgskolen fra tidligere i år forteller respondentene bl.a.
at etterforskning knyttet til pengesporet blir nedprioritert på
grunn av for lite kapasitet og manglende kunnskap hos både etterforskere
og påtalejurister.
Jeg håper at
vi i denne sal i fellesskap kan samle oss rundt løsninger som virker
forebyggende. Utgangspunktet her i Norge er heldigvis langt bedre
enn det det har vært i Sverige, med både en bedre offentlig samtale og
bedre forebyggende politikk, men vi må ta kunnskapsbaserte grep
for å hindre at utviklingen går i feil retning. Det har jeg tiltro
til at vi skal klare, og at vi skal klare å bruke det handlingsrommet
vi nå har, på en god måte.
Trine Lise Sundnes (A) [17:09:12 ] : Arbeiderpartiet jobber
for et arbeidsliv som er trygt, åpent og inkluderende. Hva betyr
det for folk rundt i landet? Hva betyr det for folk i Oslo? Et åpent
og inkluderende arbeidsliv skapes ikke ved å knipse med fingrene.
Det krever en opprydding, det krever en storrengjøring. «Det skal
bli like fint å jobbe som å danse», heter det i teksten til «Ellinors
vise». Ja, det er et fint mål. Er det slik i dag? Var det arbeidslivet
Høyre leverte fra seg da de gikk ut av regjeringskontorene i 2021?
Nei. Og mens den Arbeiderparti-ledede regjeringen fra dag én har
jobbet for å rydde opp etter Erna Solberg, har høyresiden gjort
det de har kunnet for å latterliggjøre behovet for opprydding. Men
Tone på Coop-en vet hva det betyr å få opptjening fra første krone
på pensjonen sin. Anne på Bunnpris vet hva det betyr når unge får
fast jobb istedenfor midlertidige ansettelser. Og Pjotr, som har
gått fra å være innleid til fast ansatt i den bedriften arbeidet utføres,
han vet hva det betyr. De har levd med usikkerhet, og de har fått
tryggheten tilbake med dagens regjering.
Men vi er langt
fra i mål. For selv om vi har styrket rettighetene i arbeidslivet,
gjort det billigere å pendle, sørget for pensjon fra første krone,
styrket rettighetene til innleide, startet opprydding i arbeidslivet
til havs, lagt fram en egen opptrappingsplan for heltid og god bemanning
i omsorgstjenesten, gjort det billigere å komme seg på jobben med
ferjen, for å nevne noe blant mye, så er det tøffe tider for veldig
mange – for dem som er i arbeid og som har fått økte utgifter, og
som ikke helt vet hvordan de skal få betalt månedens utgifter. Det
er tøft for dem som av ulike grunner ikke har jobb. For dem er det
en fattig trøst at det er skapt flere jobber på to år med Jonas
i førersetet enn under hele Ernas regjeringstid. Det er også en
mager trøst for de 600 000 som står utenfor arbeid, at 50 000 av
dem har fått jobb med Arbeiderpartiet i regjering. Og de som må
gå tomhendt hjem fra matsentralene, forbinder vel ikke hverdagen
med trygghet.
Mange Arbeiderparti-ledede
kommuner har tatt pleie- og omsorgstjenesten tilbake i egen regi.
Privatisering er ikke bare et annet bedriftsnavn på lønnsslippen, slik
høyresiden gir inntrykk av. Vi vet at i kommersiell eldreomsorg
er det dårligere lønnsutvikling enn i kommunen, og dårligere pensjonsopptjening.
Overgangen til kommunale sykehjem her i Oslo har gitt helsefagarbeidere,
en yrkesgruppe som ikke har vært bortskjemt med høye lønninger,
lønnsøkninger på opptil 100 000 kr per år – for ikke å glemme at
ansatte også har gått fra dårlige innskuddsordninger hos kommersielle
aktører til bedre tjenestepensjon i Oslo kommune.
Det er smartere
og tryggere å organisere eldreomsorgen i egen regi, slik at kommunen
lettere kan sette inn innsatsen der den trengs, supplert av ideelle
tilbydere. Det er bedre for pasienter, brukere og ansatte å organisere
arbeidet i hele stillinger, og derfor er jeg glad for at heltidsandelen
i Oslo kommune har økt til den høyeste blant landets kommuner på
Raymond Johansen og Oslo Arbeiderpartis vakt. Det finnes andre måter å
sikre kvaliteten i eldreomsorgen på enn å dumpe lønninger og pensjoner.
Å bygge opp og satse på sine ansatte er en av dem. De er tross alt
limet i samfunnets fellesskap.
Arbeiderpartiet
skal være der for alle. Vi skal alltid strebe etter det som er bedre
– bedre for dem som trenger trygghet i arbeid, bedre for dem som
trenger arbeid, og bedre for dem som trenger fellesskapets hjelp.
Vi skal være der for virksomhetene som taper i konkurransen mot
useriøse aktører, for dem som kjenner på urettferdigheten når useriøse
aktører bruker press på lønninger og arbeidsvilkår som et konkurransefortrinn,
med det resultat at seriøse bedrifter enten drives ut eller tvinges til
å benytte samme metode for å konkurrere.
Målet med vår
storrengjøring er å rydde unna handlingsrommet for useriøse aktører.
Den norske modellen og Arbeiderpartiets sosialdemokrati er bygget
på et godt samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, et samarbeid
som bygger samfunn – fordi vi er samfunnsbyggere. Dette er, har
vært og vil alltid være den sosialdemokratiske tilnærmingen.
Liv Kari Eskeland (H) [17:14:08 ] : I Høgre ønskjer me å oppretthalda
kraftfulle og levedyktige lokalsamfunn og utvikla distrikta våre.
Det må me gjera ved at det vert attraktivt for unge folk å etablera
seg. Me må leggja til rette for fleire jobbar, gode barnehagar og
skular, gode vegar og god infrastruktur, og me må sikra at verdiar
vert verande der dei vert skapte. Det må òg vera føreseieleg å driva
næring i Noreg.
Etter to år med
ny regjering ser me no resultata av politikken som vert ført. Regjeringa
prøver å løysa problem folk opplever dei ikkje har, og lèt vera
å ta tak i dei reelle problema. Me har fått ei regjering som er
oppteken av å avvikla framfor å utvikla. Reformer som Solberg-regjeringa
gjennomførte og sette i gang, vert skrota, utan at det vert erstatta
av nye tiltak. Me har fått ei regjering som gjekk til val på å reversera,
og det skal dei ha: Dei gjennomfører. Me opplever ei regjering som
ikkje lenger byggjer stein på stein, men som riv ned utan å ha teikningane
klare for kva som skal byggjast opp. Det synest viktigare å reversera
kommune- og fylkessamanslåingar enn å evaluera verdien av kva ein
har oppnådd ved å slå saman. I eksempelet Kristiansand vert sjølv
ikkje lokale politikarar frå Senterpartiet lytta til.
Heller ikkje
politiet vert lytta til når pengar vert brukte til å reopna lensmannskontor.
Til liks med Høgre meiner politiet at ressursane heller skulle vore
brukte på å hindra gjengkriminalitet og brotsverk gjort på nettet. Og
mens Høgre ønskjer eit mangfald av aktørar velkomne til å bidra
til gode helsetenester, legg regjeringa ned private behandlingsinstitusjonar
over heile landet. Desse har vore eit viktig bidrag til vår offentlege
helsehjelp. Meistringshuset på Tysnes og Vitalis i Kragerø er døme på
institusjonar som no forsvinn. Dette gjer regjeringa utan at gode
alternativ står klare for å erstatta dei plassane som vert fjerna.
Sånn forsvinn gode helsetilbod og mange distriktsarbeidsplassar.
Resultatet er eit todelt Helse-Noreg der dei med betalingsevne alltid
vil finna alternative behandlingstilbod, mens dei andre må stå i stadig
lengre helsekøar.
Når privatøkonomien
til folk vert strammare, og ein opplever at offentlege midlar vert
nytta til reverseringstiltak, vert det reaksjonar. Me har nyleg
gjennomført eit kommune- og fylkestingsval, og klarare signal til
sitjande regjering enn det me fekk gjennom dette valresultatet,
er vanskeleg å tenkja seg. Kommune etter kommune og fylke etter
fylke skiftar no ut dei raud-grøne ordførarane med eit borgarleg
styre. Dette er den klare meldinga: Me treng strammare prioritering
av skattepengane til innbyggjarane og næringslivet, og så treng
me politikarar som svarar ut framtidas utfordringar, ikkje politikk
som løyser det ein meiner var gårsdagens problem.
I Høgre vil me
at verdiane i stor grad skal liggja att der dei vert skapte. Regjeringa
har vist at dei synest det er greitt å trekkja inn milliardar frå
distriktsarbeidsplassar innan havbruk og kraft og generell skattlegging
gjennom auka arbeidsgjevaravgift. Dette har skapt ei form for politisk
risiko me ikkje har opplevd i Noreg tidlegare.
Mens Høgre i
regjering og i sine alternative budsjett satsa på samferdsel og
infrastruktur, signaliserer no regjeringa at dei ikkje lenger vil
halda same tempoet i vegutbygginga. Ein skal skalera ned og redusera
og byggja for dagens utfordringar. Med det lukkar ein augo for morgondagens
behov og gløymer at den vegen me i dag skal byggja, skal me leva
med dei neste 50–75 åra. Vis oss den vegen som for ti år sidan vart
bygd for brei, eller den brua som ein heller vil erstatta med ferjesamband.
Eg er redd det då ikkje er mange som vil rekkja opp handa.
Landet må rustast
både med kunnskap og rammevilkår for å møta det skiftet som me no
skal gjennom, frå fossilt til fornybart. Dessverre manglar regjeringa
kraft i klimapolitikken. Statnett anslår at om nokre få år har me
eit stort kraftunderskot. I arbeidet med å sikra nok fornybar kraft
har løysinga frå regjeringa vore å skattleggja fornybarnæringa.
Det har bidratt til investeringsfrys i fornybarprosjekt. Det løyser
ikkje kraftmangelen eller klimakrisa, men forverrar problema.
Regjeringa ser
rett og slett ut til å feila i distriktspolitikken når dei no har
kome til makta. Då kan det vera lurt å lytta til kva dei lokale
ordførarane som no må gå av, måtte meina. Det me treng, er ei regjering
som set seg i førarsetet og ser framover, for ingen har nokon gong kome
langt ved berre å sjå i bakspegelen.
Erling Sande (Sp) [17:19:28 ] : Eg må først seie at eg ikkje
akkurat deler den noko tungsindige oppsummeringa av både regjeringa
og det samfunnet som vi lever i, som representanten Eskeland hadde.
Prosjektet til
Senterpartiet og Arbeidarpartiet er veldig tydeleg og klart: Vi
skal byggje Noreg vidare på fellesskap og samhald, vi skal utjamne
sosiale og geografiske forskjellar, og vi skal føre ein politikk
som utviklar heile landet – også dei samfunna som Eskeland viser
til i innlegget sitt. Og vi gjer det, sjølv i ein krevjande internasjonal
situasjon. Fleire kriser som utfordrar alle styrande parti i verdsdelen
vår, endrar ikkje målsettinga, tvert om. Mange norske familiar som
opplever dyrtida og usikkerheita som følgje av det, treng den politikken Arbeidarpartiet
og Senterpartiet peiker ut.
Vi tek viktige
og målretta grep for omfordeling gjennom å redusere folk sine kostnader
– dei kostnadene som vi har politisk kontroll over, som barnehage
og SFO, og vi styrkjer dei viktige sosiale velferdsordningane.
Det å sjå heile
landet betyr også kamp mot geografiske forskjellar. Regjeringa har
gjennomført fleire tiltak som er viktige nettopp med tanke på det.
Ein satsar langt tyngre på eksempelvis utbygging av breiband enn det
den førre regjeringa gjorde, fordi det i dag er utenkjeleg for folk
og næringsliv rundt om i landet å skulle klare seg utan høghastigheitsnett
i vårt digitaliserte samfunn.
Lokalsamfunn
utan fastlandssamband har fått gratis ferje. Det burde også representantar
frå partiet Høgre merke seg. Det er viktig for kysten vår. For andre
samband har prisen blitt halvert. Pendlarfrådraget er styrkt, og
frå komande anbod blir maksprisen på flybillettar halvert.
Eg registrerer
at Høgre harselerer med dette og kallar det symbolpolitikk. Gratisferje
og halverte flyprisar betyr noko. Det betyr noko for bedriftene
langs kysten vår, som har lang og krunglete veg til marknaden. Det betyr
noko for alle dei som må til fastlandet eller over fjorden for å
rekke fram til arbeidsplassen sin.
Tiltaka kan gjerne
vere symbol i ordets riktige betydning, nemleg handlingar som betyr
noko utover seg sjølv. Slik sett er desse handlingane symbol på
ei regjering som ser folk med ulike behov over heile landet. Det er
ei regjering som ser storbyane sitt behov for eit godt kollektivtilbod
til låge kostnader, men som også ser at i store delar av dette landet
så går ikkje trikken, og det går få bussar. Der er fly og ferje
avgjerande for folk for å kome seg rundt.
Det har vore
mange lovord frå mange parti på dette området, men Senterpartiet
og Arbeidarpartiet erstattar orda med handling. Grepa som vår regjering
tek innanfor desse områda, er dei største endringane på fleire tiår.
Vi skal vidare.
Arbeidet med Nasjonal transportplan som regjeringa har starta, er
eit verktøy for å byggje ned avstandar, effektivisere transporten
med nye digitale verktøy og gjere transporten grønare.
Eit viktig signal
har kome. Vi må ta betre vare på det vi har, enn det som har vore
gjort til no. Til dømes opplever mange rundt om i landet, folk og
bedrifter, at dei vegane dei ferdast på, er i dårleg forfatning.
Mange av vegane er fylkesvegar. Det kan dreie seg om manglande asfaltering,
manglande rassikring eller uoversiktlege strekningar. Det er difor
veldig viktig at vi ser på korleis vi kan hjelpe fylka med å ta
vare på denne viktige infrastrukturen.
Eg kunne nemnt
fleire døme. Hamner og farleier, som var eitt område som leid under
prioriteringane til den førre regjeringa, er viktig å få løfta vidare.
Transportplanen kan ikkje berre handle om store vidløftige prosjekt
langt fram i tid. Det må handle om tiltak som gjer at folk og næringsliv
opplever ein forskjell også på kort sikt.
For alle oss
som er glade i samferdsel, er det viktig å ta inn over seg at det
uansett ikkje vil vere pengar til å gjennomføre alle ønske. Difor
er det viktig at midlane når lengst mogleg, og regjeringa sitt grep
med endra vegnormalar er ein viktig del av det. Vi skal byggje gode
vegar. Vi skal byggje klokt.
Vi lever i omskiftelege
tider. Politiske grep og tiltak må tilpassast tida og tilhøva. Men
vi må vere tru mot måla våre: eit Noreg bygd på samhald og inkluderande fellesskap,
der vi bringar folk nærare kvarandre ved å jamne ut sosiale og geografiske
forskjellar og ved å sjå heile landet.
Terje Halleland (FrP) [17:24:30 ] : Det er flott å høre på
Erling Sande, som er overbevist om regjeringens politikk. Nå gjenstår
det bare å overbevise velgerne om det samme.
Det moderne Norge
ble bygget gjennom å ta i bruk elver og fossefall til kraftproduksjon.
Vannkraften har vært, og er fremdeles, bærebjelken i det norske
kraftsystemet. I over 100 år har Norge hatt tilgang på rikelig og rimelig
fornybar kraft. Det er det slutt på nå. Nå er det en vesentlig større
etterspørsel etter kraft enn hva ny kraftproduksjon kan følge opp.
Kraftmangelen
i dag har gitt oss en stor utfordring. Det gir høye og ustabile
priser, det utfordrer eksisterende næringsliv, det svekker grunnlaget
for ny næringsetablering, og det er med på å redusere tilliten til samfunnet.
Ikke minst kommer kraftmangelen til å umuliggjøre regjeringens klimamålsettinger.
Når regjeringen
blir utfordret på dette, er løsningen alltid økt kraftproduksjon
og raskere etablering av kraftnettet. Det kan vi jo i grunnen alle
være enige om, men hvilke tiltak er det regjeringen setter inn som
fører til økt kraftproduksjon? Jo, de innfører høyprisbidrag, de innfører
økt grunnrenteskatt, og de gir ny skatt tilbakevirkende kraft. Hvem
er det som vil investere under sånne forhold? For første gang opplever
vi å høre om politisk risiko ved å investere i Norge.
Hvorfor har vi
skatt på tobakk i dette landet? Jo, fordi vi ønsker at folk skal
røyke mindre. Hvorfor har vi da fått økt skatt på kraftproduksjon?
Tror regjeringen virkelig at økt skatt vil gi oss mer kraft?
Etter at regjeringen
er blitt oppmerksom på hvordan skatt virker, har de kommet med uttalelser
om at dette er midlertidige skatter. Da må vi kunne forvente at dette
blir ryddet opp i og bekreftet i statsbudsjettet, og at regjeringen
gir tydelige tilbakemeldinger på hvordan skatteregimet skal fungere
framover.
Raskere etablering
av nett, bedre utnyttelse av kraftnettet og økt kraftproduksjon
er helt avgjørende for at vi på sikt skal kunne tilby næringslivet
konkurransedyktige vilkår på både pris og tilgang på kraft. Med
et viktig unntak av flere saksbehandlere er det svært vanskelig
å få øye på de tiltakene regjeringen vil satse på for å komme disse
utfordringene i møte.
I dag er det
altså dobbelt så mange kommuner som har meldt sin interesse for
å etablere kjernekraft i sin kommune, enn det er kommuner som har
meldt interesse for å etablere vind på land. Det er ikke mye som tyder
på at kraftproduksjonen kommer til å øke de nærmeste årene, dessverre.
Havvind, som
regjeringen hele tiden peker på som løsningen, er ikke bare dyrt,
det ligger også langt fram i tid. Samtidig tillater regjeringen
seg å si nei til økt vannkraft og avviser totalt en gjennomgang
av vernede vassdrag, helt uavhengig av om det berører verneverdier
eller ikke, eller om det kan forebygge flom.
Det vil altså
bli fryktelig vanskelig å etablere ny kraftproduksjon framover.
Da skulle en gjerne tro at regjeringen var litt tilbakeholden med
bruken av tilgjengelig kraft, men den gang ei. Oljeinstallasjoner
elektrifiseres som om ingenting har skjedd. Elektrifisering av Melkøya
er en katastrofe for hele Nord-Norge, og det viser at regjeringen
ikke forstår situasjonen samfunnet står i. Ikke bare kommer søknader
om ny aktivitet og arbeidsplasser i nord til å bli avslått, de vil
også raskt få oppleve at prisene på kraft vil stige. I den andre
enden av landet, på Sør-Vestlandet, opplever næringslivet en mange
ganger høyere kraftpris enn hva andre prisregioner har. Det har
ført til at bedrifter flytter aktivitet ut av regionen. Det svekker
attraktiviteten til regionen for å drive og etablere næringsvirksomhet.
Det eneste jeg skal gi regjeringens kraftpolitikk skryt for, er
at elendigheten blir jevnt fordelt utover hele landet.
På fredag kommer
statsbudsjettet. Der har regjeringen den første muligheten til å
rydde opp. Mitt råd: Benytt dere av muligheten.
Marianne Sivertsen Næss (A) [17:29:38 ] : Vi står i en brytningstid
– krig, flyktningkriser, klimakrise, naturkrise og energikrise.
Vi ser klimaendringer som får store konsekvenser, og som folkevalgte
står vi med begge beina i en rekke politiske dilemmaer og målkonflikter. Vi
skal bevare lave strømpriser inn i framtiden, vi skal satse på nye
grønne næringer, vi skal kutte klimagassutslipp, og vi skal ta hensyn
til natur, miljø og urfolks rettigheter. Dette er ingen enkel oppgave.
NRK meldte tidligere
i høst at ungdom har mindre klimaengasjement. Ifølge Opinion skyldes
det en følelse av avmakt og apati. Det gjøres ikke nok, raskt nok.
På en annen side ser vi at en urovekkende stor andel sier seg enig
i påstander om at det grønne skiftet er funnet opp av byråkrater
i Brussel, og flere tar også til orde for å bremse opp og stoppe
klimapolitikken. Dette må vi ta på alvor. Alt henger sammen med
alt, som en klok dame har sagt.
Det siste året
ser vi at stadig flere opplever tøffere økonomiske tider. Faktisk
mener åtte av ti at den økonomiske situasjonen er verre enn for
ett år siden, og seks av ti mener at den personlige økonomien er
verre enn for ett år siden. Høye renter og prisstigning slår rett
inn i lommeboken til folk. Trygg økonomisk styring er viktigere
enn noen gang, for folk, for bedrifter og for næringsliv, men også
for klimaet og framtidige generasjoner. Alt henger sammen med alt.
Arbeiderpartiet
er tydelig på at vi skal nå våre klimamål, og at klimapolitikken
skal være rettferdig. Derfor er vi nødt til å lykkes med å kutte
utslipp og skape jobber på en rettferdig måte. Klimatiltak og grønn
omstilling må gå hånd i hånd med velferd, med økonomisk vekst og
med arbeidsplasser. Vi har kommet et godt stykke på vei, men det
er stadig mer å gjøre, og vi har det travelt. Derfor må vi også
snakke åpent om de dilemmaene og krevende spørsmålene som den grønne
omstillingen stiller oss overfor. Hvordan unngår vi at prisen for
den grønne omstillingen rammer skeivt? Hvordan klarer vi å legge
til rette for mer kraftproduksjon på en mest mulig skånsom måte
for naturen og sånn at vi sikrer sameksistens med annen næringsaktivitet
og samtidig ivaretar urfolks rettigheter?
Vi vet at i framtiden
vil de tryggeste arbeidsplassene være natur- og klimavennlige. Hele
samfunnet skal omstilles. Bedrifter med høye utslipp vil ikke være
konkurransedyktige om få år. Derfor trenger vi det som energikommisjonen
så treffende navnga rapporten sin med: Mer av alt – raskere. Det
vil si mer fornybar kraft, mer nett og mer energieffektivisering,
og vi er godt i gang.
Med Arbeiderpartiet
og Senterpartiet i regjering har vi sørget for en historisk satsing
og styrking av energimyndighetene, for raskere bygging av havvind
og fornybar energi. Vi har lempet på konsesjonsreglene for lokal
energiproduksjon og sol. Vi har lagt fram en handlingsplan for raskere
utbygging av nett. Vi er i gang med en massiv satsing på havvind.
Handlingsplanen for energieffektivisering kommer med årets statsbudsjett. Vi
har gjenåpnet konsesjonsbehandlingen for vindkraft på land etter
tre år med stillstand under Solberg-regjeringen, og kommunene som
stiller areal til disposisjon, skal sitte igjen med mer av verdiskapingen
og også mer makt over vindkraftprosjektene.
Regjeringen har
også varslet en ytterligere styrking av energimyndighetene i statsbudsjettet
for 2024 med 135 mill. kr, som kan gi opp mot 80 nye stillinger.
Målet er klart: Vi skal ha ned behandlingstiden på både nett og produksjon.
Det betyr økt digitalisering og flere folk. Hele energiforvaltningen
skal moderniseres.
Som fellesskap
skal vi gripe de mulighetene som energiomstillingen gir. Vi trenger
en ambisiøs og rettferdig politikk som gjør det enklere for alle
å ta klimavennlige valg. Vi må gjøre klimavennlig teknologi lønnsom, og
vi må gjøre det dyrere å forurense. La det ikke være noen tvil:
Hele landet må tas i bruk når det skal satses på framtidens arbeidsplasser.
Vi kan ikke godta andre vilkår for vekst og utvikling nord for Dovre
enn vi har i resten av landet. Gjennom gode prosesser må vi finne løsninger
som tar hensyn til natur, til miljø og til urfolks rettigheter.
Det finnes ikke
enkle løsninger på dagens kriser, på de politiske dilemmaene vi
står i, på alle målkonfliktene. Alt henger sammen med alt. Jeg er
veldig glad og trygg for at vi har en Arbeiderparti–Senterparti-regjering
som klarer å håndtere og se ting i sammenheng, i den krevende verdenen
vi lever i.
Ine Eriksen Søreide (H) [17:34:54 ] : Jeg deler regjeringas
vurdering i trontalen av at vi ikke vet hvordan Russlands brutale
krig mot Ukraina kommer til å utvikle seg, og jeg mener det er viktig
at vi i Norge kunne stå tverrpolitisk sammen om Nansen-programmet,
et program som også internasjonalt vekker positiv oppsikt, i den
forstand at vi gir en langsiktig forpliktelse som strekker seg over
vekslende stortingsflertall og potensielt over vekslende regjeringer.
Men det er også noen mørke skyer i horisonten, i den forstand at
denne støtten som vi gir, og som andre europeiske land og andre
vestlige land gir, er avhengig av at den fortsetter over tid. En
av de store utfordringene nå er at dersom støtten på en eller annen
måte skulle bli mindre – enten militært eller sivilt, og spesielt
militært – vil også risikoen øke for at Ukraina presses inn i en
forhandlingssituasjon før det er reelt grunnlag for det.
Den situasjonen
vi ser i Europa, påvirker selvfølgelig også våre sikkerhetspolitiske
vurderinger. Da forsvarskommisjonen la fram sin rapport 3. mai,
ba Høyre om at regjeringa inviterer Stortinget til samtaler, etter
modell av Nansen-pakken, før proposisjonen legges fram. Hele poenget
med det er at en ny langtidsplan må ha en bred forankring i Stortinget.
Den må ha en langsiktighet vi sjelden har sett før, og ikke minst
må den ha en forpliktelse som også er der når andre kriser og andre
saker tar plass. For å gi et bilde på det: Det er jo ikke nok å
gi investeringsmidler eller bevilgninger til nytt militært materiell
i ett år eller to. Vi er faktisk nødt til å stå ved den forpliktelsen
med personell, med driftsmidler, med vedlikehold i hele materiellets
levetid, som ofte vil strekke seg 30–40 år fram i tid.
I dag kom det
en budsjettlekkasje fra regjeringa om at det skal legges på 15 mrd. kr
på forsvarsbudsjettet neste år. Vi får jo se når fredagen kommer.
Men spenningsmomentet er selvfølgelig for det første hvor mye av dette
som skal styrke forsvarsevnen i Norge, altså for det norske forsvaret.
Det andre spenningsmomentet er hvor stor denne realveksten er.
I morgen deltar
statsministeren på et møte i Granada i Spania, i European Political
Community. Det mener jeg det er bra at statsministeren gjør. Der
samles europeiske ledere fra veldig mange land for å diskutere.
Noen av diskusjonstemaene kommer til å være sikkerhet, forsvar,
cybersikkerhet, kriseberedskap, konkurransekraft og det indre markedet.
Det skulle bare mangle at ikke Norge engasjerer seg i disse spørsmålene
i en EU-kontekst.
Det jeg derimot
stusser over, er at EU og samarbeidet mellom Norge og EU ikke er
nevnt med ett ord i trontalen. Ikke engang når det gjelder å vise
til støtten til Ukraina, hvor EU har tatt en ledende rolle, nevnes
EU med ett ord. Vi samarbeider jo med EU fordi det tjener våre interesser.
Utfordringen for Norge framover er at flere og flere områder der
vi ønsker å samarbeide, ikke omfattes av EØS-avtalen, og både vi
og EU må inn i tidkrevende og kompliserte forhandlinger om hvert
enkelt politikkområde. Det er gode grunner til at vi ønsker å delta,
og helt uavhengig av hva man måtte mene om norsk EU-medlemskap,
er dette en realitet man må ta inn over seg. Båndbredden EU har
til å drive forhandlinger med land som ikke ønsker å være med på
alt, men bare på de delene som passer best, blir mindre og mindre.
EU går nå også i gang med store diskusjoner om utvidelse. Ukraina
har søkt EU-medlemskap, Moldova og andre land kommer også til å
søke. Det betyr også at EUs kapasitet kommer til å være mest opptatt
av dette.
Jeg vil avslutningsvis
gi ett eksempel på hvordan dette nå egentlig treffer oss. Vi har
helt siden koronakommisjonen kom med sin klare og entydige anbefaling,
ment at det er klokt at Norge går med i EUs forsterkede helsesamarbeid.
Utenriksministeren har holdt flere redegjørelser om EU- og EØS-saker
i Stortinget, og allerede den første hun holdt, i november 2021,
omhandlet behovet for å gå inn i dette samarbeidet. Så sent som 28. september
i år kan helseministeren si at det fortsatt ikke er igangsatt forhandlinger
og samtaler om dette – og dette er tidkrevende og komplisert arbeid.
Det viser også at vi må være betydelig mer engasjert i samarbeidet med
EU på områder der vi ønsker innpass, og vi kan ikke lenger bare
lene oss tilbake og tenke at EØS-avtalen dekker det vi har behov
for.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [17:40:08 ] : Vårt samfunn trenger
mer senterpartipolitikk i tiden som kommer. Vårt samfunn trenger
likere muligheter i hele landet. Uavhengig av hvor du bor eller
hva slags bakgrunn du har, skal du få flere muligheter til utdanning, kompetanse
og arbeid. Det prioriterer Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen.
Vi vet at gode
tjenester nær folk i hele landet bidrar til verdiskaping, næringsliv
og at folk kan leve et godt liv. Spredt bosetning er også en styrke
for landet for å kunne utnytte rike naturressurser, men også for
å få redusert press på byer og styrket beredskap, som i nord. Tiden
vi står i, med alt av utfordringer og omstillingsbehov, må møtes
med kunnskap og kompetanse. Vi må løfte hverandre – sammen.
Høyres løsninger
for samfunnet innebærer i langt større grad spisse albuer, konkurranse,
måling og rangering. Høyres velferd er kun for dem med aller, aller
størst behov, mens folk flest må betale mer av egen lomme for tjenester.
Det er som om Høyre initierer en konkurranse der det er om å gjøre
å ha det verst mulig og skrike høyest mulig.
Vi vet av forskning
at universelle løsninger har større oppslutning og gir større effekt
i velferdssamfunnet – vi får et varmere samfunn med mer tillit og
inkludering. I motsatt ende kan det i Stortinget høres ut som at
et blåere samfunn blir et kaldere samfunn.
Bedrifter og
næringer vil vi ha opp og fram. Skattetrykket må åpne for at folk
som vil og kan skape sin egen arbeidsplass, gjør det. Åtte av ti
får lik eller lavere skatt sammenlignet med før Senterpartiet kom
i regjering i 2021. Noen få har måttet ta i et større tak. Noen
ytterst få har flyttet til Sveits, men vi skal ikke adoptere sveitsiske
løsninger av den grunn. Å støtte opp om norsk utvikling og vekst
krever at man er en del av fellesskapet både i medvind og i motvind.
I Norge har vi
stor rikdom, der nasjonalstaten har sikkerhetsnettet for oss alle.
Den største verdiskapingen er det vi sammen skaper av arbeidskraft,
det vi sammen yter. Vi lever av hverandres arbeid, sa Norges finansminister
på 1940-tallet. Vi lever også av hverandres kompetanse og evnen
vi sammen har til å håndtere det som kommer. En aldrende befolkning,
lavere fødetall, krig og økt spenning i verden, klimaendringer og
behov for omstilling må møtes med å gi større tilgang på utdanning og
kompetanse i hele landet. Senterpartiet prioriterer det.
Når Høyre snakker,
er det som om markedskreftene vil løse mye for oss. Senterpartiet
tror mer på klokt folkestyre, forvaltning og fordeling. Det er eksempelvis
fort gjort å glemme at Høyre leflet med ideen om å innføre foretaksmodell
for høyere utdanningsinstitusjoner, eller at valgløftet til Oslo
Høyre var enda flere timer i skolen, til tross for at ny forskning
peker på at skolen over tiår er utvidet med 1 359 skoletimer uten
at skoleresultatene i seg selv har skutt i været.
Læring, utvikling
og kompetanse skjer kun om elever er trygge og motiverte. Her har
Senterpartiet sammen med Arbeiderpartiet begynt å gjøre skolen mer
praktisk og variert. Flere skal få gode opplevelser i skolen, og
flere skal få tilgang til utdanning og kompetanseheving gjennom
hele livet. Det trengs i offentlig og privat sektor, og det trengs
for den enkelte. Det må prioriteres politisk, og da trengs det mer
senterpartipolitikk i tiden som kommer. Krig, demokrati og store
samfunnsutfordringer må møtes med kunnskap. Når vi lever av hverandres
kompetanse, må flere av oss finne veien inn til ordninger som fagbrev
på jobb, fagskoler, studiesentre eller andre utdanningsinstitusjoner.
Utdanning skal være et gode alle kan ta større del i – i hele landet.
Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen prioriterer yrkesfagene og
utdanningstilbud og tjenester nær folk. Det blir stadig viktigere
framover.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:44:57 ] : Krigen i Ukraina
er grusom, og Russland har eneansvaret for de lidelsene landet utsetter
Ukraina for. Det finnes ingen formildende omstendigheter.
Et lite pluss
nasjonalt er at det har blitt enklere å være en forsvarsvennlig
politiker. Jeg har fått mange nye forsvarsvenner. Det er ikke så
viktig for meg, men det er viktig for landet. Mens et fåtall kun
to år tilbake i tid kjente til begreper som NASAMS, NSM, JSM, ATACMS, AMRAAM,
HIMARS eller andre våpensystemer, er de i dag allemannseie. Det
er positivt at vi nå slipper venstresidens evige mas om at våpenproduksjon
og -eksport bidrar til krigshissing, og at de nå forstår at det
ikke blir fred gjennom å lukke øynene og håpe at det går over.
La oss også konstatere
at mange nasjoner ikke ser på FN som et redskap for å skape global
enighet. De ser på FN som et organ for å forsvare aggressiv politikk
internt i eget land og mot naboland. Dette må Norge ta inn over seg.
Vi kan ikke fortsette å tro at vi kan endre verden. Vårt ansvar
er å ta vare på og beskytte vårt eget land.
En tydelig felles
fiende har gjort samholdet i NATO sterkere. Innholdet i møter mellom
allierte har fått et konkret innhold, ikke kun solidaritetserklæringer
etterfulgt av gode middager. Men vi ser nå at denne enigheten slår
sprekker. Vi har fått et utvidet NATO, men vi har også erfart at
enkelte NATO-land ikke er like kategoriske i sin fordømmelse av
Russland. Det er også en erfaring vi må ta med oss. Dette skyldes
flere forhold: Tyrkia balanserer på en knivsegg, Ungarn ønsker ikke
å bidra med våpenhjelp og støtter heller ikke sanksjonene, og valgresultatet
i Slovakia vil kunne bety redusert støtte til Ukraina. Men det aller
mest dramatiske er at USA etter hvert kan vakle i sin kategoriske
støtte til Ukraina, og uten våpenhjelp fra USA vil det ikke være
mulig for Ukraina å vinne krigen mot Russland. Men foreløpig står
NATO relativt samlet.
Samtidig har
krigen blottlagt at det ikke finnes en global solidaritet med Ukraina.
Det finnes betydningsfulle og folkerike land som ikke vil fordømme,
men forklare. Det er noe vi i Vesten ikke har fått med oss. Vestens mange
militære intervensjoner i land langt unna har satt dype spor, og
Vestens globale kamp mot terror er av mange blitt oppfattet som
en nyimperialisme med våpen i hånd. Uansett intensjon er resultatet
at Vesten har fått stadig flere fiender i Afrika. Mens vestlige
land har hatt som mål å eksportere demokratiske verdier, lukker Kina
øynene for menneskerettighetsbrudd og skaper lojalitet og vennskap
gjennom bygging av infrastruktur og handel med råvarer. Det er en
kamp om globale posisjoner og innflytelse, en kamp mellom demokratiske
og autoritære styresett.
Mange har tatt
for gitt at USA vil forbli den ledende stormakten i verden. Det
er den eneste verden vi kjenner, og mange lever fremdeles i illusjonen
om at det er Ronald Reagans USA vi har med å gjøre. USAs globale posisjon
utfordres, og et utvidet BRICS-samarbeid åpner opp for store endringer.
Dollarens posisjon utfordres, amerikansk statsgjeld tynger, amerikansk
teknologidominans reduseres, mineraler må importeres, nasjonalt
samhold forvitrer grunnet manglende økonomisk vekst og høy innvandring.
Det som tidligere var oppfattet som en demokratisk styrke, har i
dag ført til økende polarisering mellom uforenlige synspunkter.
Mens mange ønsker et amerikansk engasjement internasjonalt, tar
sterke krefter til orde for et USA uten internasjonale forpliktelser.
Med dette som
bakteppe må Norge forberede seg på et nytt sikkerhetspolitisk landskap.
En dreining av amerikansk fokus fra Europa til Asia vil gjøre Europa
mer sårbart, inkludert Norge. Med USA i limbo vil det være nødvendig
at vi tar mer ansvar for vårt eget forsvar. Det vil koste penger
– mye penger. Uansett må Stortingets arbeid med den neste langtidsplanen
ta utgangspunkt i Forsvarets behov, ikke planøkonomi basert på prosenter.
Der deler Fremskrittspartiet forsvarskommisjonens konklusjoner.
Store anskaffelser må finansieres direkte fra Statens pensjonsfond,
og forsvarsbudsjettet bør brukes til det det er tiltenkt, nemlig
å finansiere Forsvarets drift. Moderne krigføring blir stadig mer
teknologisk avansert, og det er å håpe at krigen i Ukraina blir
den siste skyttergravskrigen.
Norge bør være
ledende innenfor utvikling av avansert forsvarsteknologi, og vi
må spille våre soldater og våre forsvarsbedrifter gode. Derfor må
en styrking av Norges forsvar samtidig være en satsing på teknologisk nyvinning.
Vi trenger da et FFI som arbeider i parallell med forsvarsindustrien.
Fremskrittspartiet har derfor foreslått etablering av et forskningsfond
ledet av FFI.
La meg avslutningsvis
nevne det som over lang tid har vært skrevet i mediene, i Dagens
Næringsliv, om det kinesiske selskapet COSL, som har inngått en
kontrakt med Equinor om salg av flyterigger. Det er en dårlig avtale,
dårlig for Norge og dårlig for norsk sikkerhet. Det er å håpe at
regjeringen nå ser dette – det kan komme flere relaterte skandaler
fremover – og prøver å annullere denne anskaffelsen. Nå ser jeg
på statsråden som kanskje har ansvaret for det. Jeg håper han bidrar
til å få det til.
Hege Bae Nyholt (R) [17:50:18 ] : Hvis vi lytter, kan vi høre
de mange stemmene fra barnehagegulvet som krever bedre bemanning.
Det som var en hvisking over år, som steg til en mumling under koronapandemien, er
i ferd med å bli et brøl. I år etter år har ansatte i barnehagen
beskrevet en hverdag hvor de ikke rekker over alle oppgavene, hvor
de må velge om de skal trøste barn eller stoppe slåsskamper. En
hverdag som ikke er god nok for barna våre eller for de ansatte,
kan heller ikke være god nok for oss.
Takk til Kathrine,
Chiara, Marit og Anne Birgit for at dere modig fortalte om deres
hverdag i Dagsavisen. Jeg håper og forventer at vi alle lytter til
stemmene fra barnehagegulvet, fra sandkassa og fra vognskuret, og
at budsjetthøsten vil være preget av at vi tar dette på alvor.
Pensjon til ansatte
er viktig, men dagens ordning for private barnehager, sjablongmessig
dekning, fører til både over- og underfinansiering. Det betyr at
for noen barnehager er pensjon en kilde til økt inntekt og profitt, mens
for andre strekker ikke sjablongen til, og tallene blir røde. Søknadsordningene
oppleves som kompliserte. Det er tidkrevende å søke om støtte, og
mange barnehager opplever å falle utenfor ordningen.
Rødt løfter fagbevegelsens
forslag om at pensjonstilskuddet til barnehageansatte kan dekkes
krone for krone, og vi ber om at regjeringen kommer tilbake til
Stortinget med et forslag om det. Dette er et praktisk og rettferdig
forslag som sikrer at den enkelte barnehage får dekket de utgiftene
de har knyttet til pensjon for sine ansatte.
Dette kommunevalget
har ført til at mange kommuner har skiftet fra et rødt til et blått
styre. Jeg er bekymret. Jeg er bekymret over hva det vil bety for
velferdstjenestene våre, både for dem som trenger dem, og for dem
som jobber der. Gjentatte ganger denne valgkampen har Høyre påstått
at de kan garantere at privatisering av sykehjem ikke vil gå ut
over lønn, pensjon eller arbeidsvilkår for de ansatte. Like mange
ganger har det blitt tilbakevist. Sannheten er at når de kommersielle velferdsaktørene
skal levere til samme pris og ta ut profitt, ser vi gang på gang
at det er de ansatte som betaler prisen. Vi går ikke med på å ofre
arbeidsvilkårene til dem som hver dag står på i velferdstjenestene
våre, for at investorer skal få tjene seg rike på fellesskapets
penger.
Høyresiden snakker
om private uten å skille mellom ideelle og kommersielle, men det
er en fundamental forskjell, og de ideelle taper anbudene i konkurransen
mot de store kommersielle konsernene. Noen få store kommersielle
aktører har fått stadig større kontroll over vår fellesfinansierte
velferd. Skal de små, ideelle fortsatt ha en plass i velferden,
må vi kaste de kommersielle aktørene ut og erstatte anbud med langvarige
kontrakter med ideelle. Rødt vil samtidig sikre at de kontraktene
Høyre-styrte kommuner nå vil inngå med kommersielle velferdsaktører,
har en tidsavgrensning som gjør at utviklingen kan snus i neste
valgperiode.
Velferdsstaten
er vår felles skatt og vår felles rikdom. Den er bygd opp av arbeiderbevegelsen
og generasjonene før oss som et vern mot sult og fattigdom. Velferdsstaten
er samfunnets sikkerhetsnett. Velferdsstaten er arbeidsplass for
tusener av folk over hele landet, og velferdsstaten er barnehager
og skoler – samfunnets viktigste fellesarenaer. Det kostet å bygge
opp velferdsstaten. Nå er det vår jobb å sørge for å styrke den,
til beste for oss, for de mange.
Åse Kristin Ask Bakke (A) [17:54:36 ] : Arbeidarpartiet har
eit klart mål for samfunnet vårt – eit samfunn med eit sterkare
fellesskap som omfordeler og sikrar folk like moglegheiter. Det
trengst no, endå meir enn før. Vi står i krevjande tider. Det er
krig i Europa. Det er dyrtid for mange, med både høg rente, matprisar
som aukar og ei straumrekning som stadig er dyr å betale. For mange
er det vanskeleg å få endane til å møtast. Vi må ta ansvar for at
vi kjem trygt gjennom den krevjande tida.
I vanskelege
tider meiner eg sosialdemokratiet trengst meir enn før. Eit samfunn
med små forskjellar, høg tillit og sterkare fellesskap er målet
for Arbeidarpartiet og oss som bevegelse, anten det er i gode tider,
når vi kan gje meir fridom og fleire ei moglegheit, eller som no, når
vi står i ei økonomisk krise og brukar fellesskapet til å støtte
dei som treng det mest, og til å gje folk tryggleik for jobben og
for lommeboka.
Vi veit kva Høgre-regjeringa
prioriterte dei åtte åra dei styrte. Dei prioriterte dei på toppen
og å gje skattekutt til dei som var rikast frå før. Vi gjer det
motsette og prioriterer fellesskapet. Vi gjer barnehagen billigare,
slik at fleire ungar kan vere ein del av fellesskapet, barnefamiliane
får meir pengar å rutte med, og første- og andreklassingane får
gratis kjernetid i SFO, sånn at nokon ungar slepp å gå heim mens
andre får bli igjen på skuleplassen. Vi set det breie fellesskapet
først.
Slik prioriterer
vi òg kultur og det frivillige i heile landet. For barn og unge
er fellesskap utruleg viktig. Å ha ein plass å høyre heime, å ha
venar og ein arena der ein føler ein meistrar – det er alfa og omega.
Det er der idretten kjem inn. Det fellesskapet som idretten og fritidsaktivitetar
gjev barn og unge, er heilt unikt.
For Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa
har det alltid vore viktig med slike fellesskap, særleg for barn
og unge. Vi veit at barn og unge brukar store delar av fritida si
på fotballbana, i korpset eller i ungdomsklubben. Med ei strammare
økonomisk tid må vi som folkevalde stille opp for dei som skal ta
del i fellesskapet. Vi ser no at mange familiar må velje mellom
å betale straumrekninga og bustadlånet og at ungane deira får vere
med på fotballaget. Slik kan vi ikkje ha det i Noreg. Difor har
vi prioritert å gje meir pengar til lag og organisasjonar, bl.a. gjennom
full momskompensasjon. Det sikrar meir frie pengar til frivillige
lag og organisasjonar rundt om i landet til å inkludere fleire barn
og unge. Vi senkar terskelen og byggjer ut fellesskapet, slik at
det er plass til fleire. Difor prioriterer vi idrett i det store
og breie.
Mens vi diskuterer
her i salen kva som er utfordringane i landet vårt no, har mange
barn og unge begynt på haustferien. Gjennom eigne bidrag via statsbudsjettet, kloke
vedtak rundt i kommunane, initiativ frå ei rekkje idrettslag og
ikkje minst mange frivillige får mange barn eigne tilbod i haustferien.
Fleire av dei er faktisk heilt gratis. Det viser ein enorm styrke
at vi innrettar oss slik i dette samfunnet – at mange gjer mykje
for å sikre at barn og unge, uavhengig av bakgrunn, får aktivitet,
gode oppvekstmiljø og nye opplevingar. Dette er alltid viktig, men
i tider som no, der mange slit økonomisk, vil eg seie det er ekstra
viktig. Difor er det vår viktigaste sak å styrkje fellesskapet og
inkludere fleire. Det er slik – ved å leggje til rette for små forskjellar
og store moglegheiter – vi skapar eit samfunn der fellesskapet stiller
opp, spesielt når ein treng det som mest
Jan Tore Sanner (H) [17:59:29 ] : Trontalen peker på flere
store samfunnsutfordringer som krever handling og langsiktig innsats.
Klimakrisen krever grønn omstilling, de demografiske endringene
med økte omsorgsbehov krever flere i arbeid og økt verdiskaping,
og de geopolitiske utfordringene krever økt satsing på forsvar, beredskap
og internasjonalt samarbeid. Utfordringene er sammensatte og har
ikke ett svar, men én viktig fellesnevner for å kunne håndtere disse
utfordringene framover er kunnskap.
Vi må sikre at
barn og ungdom får en god utdanning, slik at de kan komme i arbeid,
delta og bidra. Vi må sikre at utdanningsinstitusjonene også tilpasses
bedriftene og de voksnes behov for å fylle på med kompetanse og
omstille seg til nye jobber. Og vi må sikre at vi investerer mer
i forskning og utvikling, slik at vi blir bedre i stand til å håndtere
de langsiktige utfordringene.
I sitt hovedinnlegg
tidligere i dag pekte Høyres leder på at dagens unge betaler en
høy pris for regjeringens manglende evne og vilje til å håndtere
rente- og prisutfordringene. Uten en større satsing på utdanning
og forskning i dag vil regningen som skyves videre til neste generasjon,
bli enda større.
Mye har gått
i riktig retning i skolen. Høyre iverksatte i sin regjeringsperiode
en rekke tiltak for å øke kvaliteten i alle ledd av utdanningssystemet,
og resultatene kom. Flere fullførte videregående skole, elever med
det svakeste utgangspunktet løftet seg mest, fraværet i videregående
skole stupte etter innføring av fraværsgrensen, og frem til 2019
var det god økning i søkningen til lærerutdanningene. Etter pandemien
ser vi imidlertid mange bekymringsfulle utviklingstrekk. Nye tall
fra Utdanningsdirektoratet viser at nesten halvparten av elevene på
10. trinn er borte mer enn ti dager i løpet av året, og nesten 10 000
elever på samme trinn er borte mer enn fire uker fra skolen. Det
er tydelige tegn til økning i skolevegring, elever som ikke vil
gå på skolen. Tall viser at flere elever mobbes i barneskolen. Det
har blitt flere ufaglærte lærere, færre ønsker nå å bli lærer, og
vi ser en bekymringsfull utvikling i barn og unges leseferdigheter.
Mye tyder på at barn og unge betaler en høy pris for pandemien,
og at flere av de negative utviklingstrekkene har blitt forsterket
eller kommet som en konsekvens av pandemien.
Tidlig i 2022
fremmet Høyre med støtte fra de andre borgerlige partiene omfattende
forslag for å bidra til at barn og unge kunne ta igjen tapt faglig
og sosial læring. Regjeringspartiene stemte imot. Beskjeden fra
kunnskapsministeren var at vi måtte vente og se, men barn og unge
kan ikke vente og se. Manglende tiltak bidro til at mange tapte
mye, og problemene kan ha blitt forsterket. I en tid der skolefraværet
øker og vi ser mer skolevegring, er signalet fra Arbeiderpartiet
at fraværsgrensen skal skrotes. Det er få signaler som tyder på
at regjeringspartiene forstår de store utfordringene som skolen
nå møter.
Om to dager kommer
et nytt budsjett. Skal vi tolke budsjettlekkasjene som har kommet
som perler på en snor gjennom hele valgkampen, vil de store pengene også
til neste år gå til billigere barnehage til alle framfor økt satsing
på innhold, kvalitet og kompetanse. Jeg tror alle er enig i at pris
ikke skal være et hinder for å delta i barnehage og skole, men når
regjeringen senker prisen også for familiene med god råd, blir det
mindre penger til kompetente ansatte i barnehage og skole. Selv
om regjeringen ser ut til å ha forlatt sin linje fra i fjor om å
bruke mindre oljepenger og prioritere tydeligere, er det likevel
en realitet at det fremover ikke vil være penger til alt. Høyres
løfte i valgkampen var å prioritere flere kvalifiserte lærere i
norske klasserom. Vi vet at en god lærer er det viktigste for å
gi barn og unge en god utdanning. Derfor må vi stille krav om lærerutdanning
samtidig som vi gir gode muligheter for videreutdanning og faglig fordypning.
De store utfordringene
som trontalen adresserer, må besvares med konkret politikk og konkrete
tiltak. Å investere i kunnskap og forskning i dag vil sette oss
bedre i stand til å møte grønn omstilling, endringer i demografien
og en urolig verden med nye sikkerhetspolitiske utfordringer.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:04:51 ] : La meg først få
takke presidentskapet for å ha gjort det mulig for meg å holde dette
innlegget i dag. Statsministeren åpner normalt trontaledebattens
dag to, men i morgen vil jeg altså på vegne av Norge møte i Det
europeiske politiske fellesskapet, EPC, som for tredje gang samler hele
det demokratiske Europa – foruten Russland og Belarus – på et møte
i Spania. Der hører Norge hjemme, og der må Norges stemme høres.
Vi lever i en
skjebnetid i Europa. Det pågår en fullskala invasjonskrig i Ukraina,
der Russland, et fast medlem av FNs sikkerhetsråd, okkuperer land
og påfører mennesker enorme lidelser. De angriper kornlagre, elektrisitetsforsyning
og annen infrastruktur i en skala vi ikke har sett siden første
og annen verdenskrig.
Norge støtter
Ukrainas rettferdige kamp mot invasjon, okkupasjon og ødeleggelse.
Nansen-programmet fungerer nå til fulle etter hensikten. Vi bistår
Ukraina med støtte til deres forsvarskamp, og vi bidrar til gjenoppbygging,
reparasjon og drift av livsnødvendige funksjoner. At et samlet storting
står bak Nansen-programmet, og at hjelpen er lovet over fem år,
har stor betydning og legges merke til. Flere land og organisasjoner henter
inspirasjon fra hva vi har fått til sammen her i Stortinget, og
det takker jeg for.
Samtidig må politisk
og diplomatisk klokskap arbeide for at denne krigen kan avsluttes.
I historien finnes eksempler på kriger som bare varer fordi ingen
av partene finner en vei ut. Lidelsene forverres, og sikkerheten
svekkes for stadig flere. Derfor: Der det er mulig, og om det er
mulig, skal også vi, sammen med andre og med respekt for Ukrainas
rett til å leve fritt og selvstendig innenfor trygge grenser, bidra
til at krigen ikke blir varig og enda mer ødeleggende.
I trontalen ble
tiåret vi snart er fire år inne i, oppsummert med pandemi, krig
i Europa, energikrise, forverret klima og høy prisvekst. Det er
alvorlige budskap. Regjeringens svar i dette tiåret, slik jeg oppsummerer vår
politikk, er å ta vare på Norges sikkerhet og skape et tryggere
og mer rettferdig samfunn med muligheter over hele landet. Det skal
vi gjøre i en tid med store samfunnsendringer, slik trontalen pekte
på.
Vi blir altså
flere eldre. Det vet vi, og det skal vi glede oss over. Det betyr
flere med lang livserfaring og ønske om å bidra til samfunnet, men
også økt behov for helse- og omsorgstjenester. Derfor investerer
vi mer i sykehjemsplasser og sykehus, og vi legger til rette for
å rekruttere og beholde medarbeidere i vår felles helsetjeneste.
Samtidig som
vi blir flere eldre, får vi altså færre i arbeidsfør alder og dermed
en nedgang i tilgjengelige folk på jobb for første gang i moderne
tid. Derfor er vår felles utfordring å gi våre unge kunnskap, kompetanse
og trygghet til å delta i samfunnslivet med arbeid, bolig, familie,
idrett og kultur. Vi må bidra til at flere som i dag står utenfor
arbeidslivet, kan delta og bidra etter evne, og at vi med partene
i arbeidslivet utvikler og oppmuntrer til mer heltidsarbeid og nye
arbeidsformer.
Som vi alltid
har gjort i Norge, skal vi være åpne for å ta i bruk ny teknologi.
Vi frykter ikke ny teknologi – vi frykter gammel, som det heter
i et ordtak. Det er fornuftig bruk av digitaliseringen, en stor
mulighet og helt avgjørende for regjeringens videre arbeid.
Fra tidlig i
vår regjeringstid har Norge og landene rundt oss levd med økende
prisvekst og press i økonomien. Det får konsekvenser for mange,
og det gjør inntrykk. Mange merker at de har fått dårligere økonomi, mange
sliter med å få endene til å møtes, og mange har vanskeligheter
med å legge planer for framtiden. Til dere vil jeg si: I en tid
da renter og prisstigning på matvarer bokstavelig talt forsyner
seg av familiebudsjettet, blir politikk viktigere – og hvordan vi
prioriterer i politikken, enda viktigere.
Trygg økonomisk
styring er denne regjeringens hovedoppgave, og politikken gir nå
resultater. Vi har blitt sikrere på at vi får til en myk landing
i norsk økonomi. Risikoen for et brått tilbakeslag er betydelig
lavere nå enn for ett år siden, og tiden med høy prisvekst kan gå mot
slutten. Vi må likevel være forberedt på at det vil ta tid før prisveksten
er helt nede på målet til Norges Bank. I en tid med høye renter
er det ekstra viktig at konkurransen i bankmarkedet fungerer, at
kundene er aktive og undersøker vilkårene i bankene, og at det er
lav terskel for å bytte bank.
Så tar regjeringen
egne grep som gjør hverdagsøkonomien litt mindre tung og litt bedre
for folk. I skattepolitikken står vi bak et skifte fra skattekutt
til dem som tjener mest og har mest, til en omfordelende politikk
der det brede lag av befolkningen kommer best ut. Åtte av ti får
lavere eller samme skatt som tidligere med vårt opplegg.
Samtidig styrker
vi velferden for alle – et viktig prinsipp i velferdsstaten. Pensjonistene
fikk et rekordgodt oppgjør i år fordi vi beregner pensjonen på en
annen måte enn før. Småbarnsfamiliene sparer fra 1. august neste
år mellom 11 000 kr og 16 500 kr på at barnehageprisen reduseres.
I skolefritidsordningen får foreldrene gratis kjernetid på første
og annet trinn. Det sparer de over 20 000 kr på i året. Samlet sett
er dette blant de største velferdsreformene i nyere tid. Sammen
med SV har regjeringen også styrket barnetrygden, utstyrsstipend og
borteboerstipend i videregående opplæring og studiestøtten for studenter.
Pendlerfradraget
og fagforeningsfradraget har økt, og pensjonsopptjening fra første
krone er innført. Ferjer er blitt billigere eller gratis, og neste
år blir det billigere å reise med fly i Nord-Norge og på Vestlandet.
Slik sikrer vi muligheter i hele landet.
Strømstøtteordningen
er utvidet flere ganger, og fra september dekker vi 90 pst. av strømkostnaden
over terskelverdien, målt etter prisen time for time. Samlet sett er
dette tiltak som har stor betydning for hverdagsøkonomien til folk
i hele landet. Det har stor betydning særlig nå som økonomien kan
være vanskelig og rentene koster mer.
Velferd i dyrtid
handler også om å bygge et sterkere sikkerhetsnett for dem som er
aller mest utsatt. Vi har fjernet usosiale kutt fra den forrige
regjeringen, som kuttet i brillestøtten til barn og karensåret for
arbeidsavklaringspenger. Samtidig har vi økt sosialhjelpssatsene
og bostøtten og styrket arbeidslinjen. Tallene viser at arbeidslinjen
trolig aldri har stått sterkere – 130 000 flere har kommet i jobb
siden denne regjeringen overtok, de aller fleste i små og mellomstore
bedrifter i privat sektor.
Vi skaper mer
i landet nå enn før. Fastlandsbedriftenes investeringer er nå på
rekordhøye nivåer. Det samme er eksporten av varer og tjenester
fra de samme bedriftene. Også investeringene i industrien er på
rekordhøye nivåer, og veksten er fortsatt sterk, ikke minst innen
metallindustri, dataindustri, elektrisk utstyrsindustri og bygging
av skip.
Andelen som står
utenfor arbeid og utdanning, går ned i Norge. Flere gjennomfører
videregående opplæring, og det siste året har 51 000 personer som
tidligere stod utenfor utdanning og arbeid, kommet i aktivitet. Det
er svært gledelig. Flere vil bli med som følge av regjeringens ungdomsgaranti,
som garanterer unge opplæring, utdanning og arbeid.
Fortsatt står
650 000 i arbeidsfør alder utenfor utdanning og arbeid. De som ikke
har helse til å jobbe, skal vi være der for, men når så mange ikke
er i aktivitet i en tid med knapphet på arbeidskraft, vil jeg understreke viktigheten
av to grep denne regjeringen tar.
For det første
skal vi kunne kombinere ytelser med arbeid for flere i årene som
kommer. Vi skal tilrettelegge mer og inkludere flere, ikke minst
ukrainske flyktninger som er bosatt og klar for norsk arbeidsliv.
Veldig mange av dem har gjennomført et integreringsprogram, som gir
dem bedre forutsetninger for å lykkes.
For det andre
skal vi sørge for at færre blir avhengige av ytelser. Vi inkluderer
flere barn i barnehagen enn tidligere og hever kvaliteten på tilbudet.
Vi styrker fellesskolen og gjør skoleløpet mer variert og praktisk,
samtidig som vi sikrer at alle lærer seg å lese, skrive og regne skikkelig.
Fagskolene bygges ut med flere plasser, og høyere utdanning gjøres
mer tilgjengelig over hele landet.
Sammen med resten
av Europa skal Norge kutte 55 pst. av våre klimagassutslipp innen
2030. Når jeg vet at vi har fått til alt mulig stort i dette landet
i historien, er jeg trygg på at vi også skal klare å ivareta våre
klimaforpliktelser. Vi skal nå våre klimamål – jeg rekker opp hånden,
president. I over 50 år har olje- og gassindustrien forsynt verden
med verdifull energi fra Norge. Det har bidratt til å gjøre Norge
til et velferdssamfunn med store muligheter. All denne kunnskapen
bidrar nå til at vi kan åpne nye kapitler i den norske energihistorien,
med fangst og lagring av CO2 –
et stort løft for fornybar energiproduksjon.
Regjeringen har
lyst ut de første områdene for havvind i Norge. Vi utvikler en ny
næring på skuldrene til olje- og gassindustrien. På drøye 15 år
er ambisjonen å produsere like mye ny fornybar kraft fra havvind
som den samlede vannkraften i dag. Vi styrker energimyndighetene
kraftig, slik at vi kan få bygget ut kraftproduksjonen og sikre
mer nett raskere, ikke minst i nord. Målet er mer kraft, mer nett
og mer enøk.
Vi setter krav
til minst 30 pst. vekting av miljø og klima i offentlige anskaffelser.
Det vil vri milliarder av kroner i retning klima- og miljøvennlige
produkter og gjøre prisen på grønn teknologi lavere. Vi bruker også
statlig kapital i en kombinasjon av garantier, lån og tilskudd til å
utløse private investeringer i næringer som er sentrale i det grønne
skiftet, som batterier, solkraft, CO2 -lagring, hydrogen,
havvind, grønn skipsfart og teknologi, for å nevne noen av hovedsatsingene.
Til sammen er dette en kombinert klima- og næringspolitikk som gjør
det vi sa vi skulle gjøre – skape jobber og kutte utslipp.
Norge og landene
i verden skal gjennom den kanskje største omstillingen i moderne
historie. Uansett hvilke valg vi tar, vil det bli krevende, men
vårt land – med små forskjeller, sterkt samhold, solid kompetanse og
unike naturressurser – har bedre muligheter enn knapt noen andre.
Vår innsats er viktig for Norge, men også for landene rundt oss.
Da jeg forrige uke møtte Østerrikes kansler, fortalte han meg at
de nå har fulle gasslagre bl.a. takket være norsk gass. Det samme
kan andre kollegaer i Europa fortelle, som Tyskland.
Vi kan nå slå
fast at energisituasjonen i Europa er mer stabil enn da jeg holdt
innlegg her i fjor. Strømprisene har falt både i Norge og i landene
rundt oss. Denne uken ligger snittprisene i Norge betydelig under
prisene i Europa.
Den spente sikkerhetspolitiske
situasjonen i Europa understreker også det viktige ansvaret enhver
regjering har, nemlig å ta vare på landets sikkerhet. Spenningen øker
nå langt utover Ukrainas grenser. Vi har et særlig ansvar i nordområdene,
særlig knyttet til havet. Norges politikk skal være langsiktig,
fast og forutsigbar. Det er en linje som bidrar til både avskrekking
og beroligelse. NATO er vår klippe og vår forsikring. Vi forsterker
samarbeidet med USA og våre nærmeste europeiske allierte, og samarbeidet
med våre nordiske naboer vil bli av særlig betydning.
Med statsbudsjettet
vi legger fram på fredag, vil regjeringen øke forsvarsbudsjettet
med 15 mrd. kr. Budsjettet vil med dette ha vokst med 40 pst siden
vi overtok, og vi er nå på god vei, foran skjemaet, mot å bruke 2 pst.
av Norges brutto nasjonalprodukt på forsvar innen 2026, i tråd med
våre NATO-forpliktelser.
Et større, sterkere
og mer tidsriktig forsvar er viktig og nødvendig – og krevende å
utvikle. Om få dager møter derfor regjeringen alle partiene på Stortinget
for en første samtale om arbeidet med den nye langtidsplanen for
forsvarssektoren.
I alt vi skal
forandre de neste årene, er fellesnevneren likevel å bevare det
som gjør Norge til Norge. Vi kommer til å forbli et land av høye
fjell og store havområder, men i urolige tider står vi i fare for
å miste det vi selv har skapt – de små forskjellene mellom folk
og mellom by og land. Derfor vil jeg til slutt understreke trontalens
helt sentrale poeng: Vi skal aldri sløse med den viktigste ressursen
vi har her i landet, nemlig menneskene. Det er selvfølgelig alltid
viktig, men i en urolig tid er tryggheten og mulighetene til hver
og en ekstra viktig å beskytte. Regjeringens mål er å skape et tryggere
og mer rettferdig Norge med muligheter over hele landet. For å få
det til må vi ta større beslutninger enn på lenge, og vi må ta dem
raskere enn før.
Meningsbrytning
og uenighet er en kjærkommen kvalitet i demokratiet, alle har ikke
den tryggheten, men det er også evnen og viljen til å stå sammen
når det gjelder. Derfor vil jeg si på vegne av regjeringen: Vi vil
vise at vi kan følge opp kongens budskap om at vi sammen kan gjøre
ansvarsfullt arbeid til gagn for fedrelandet.
Presidenten
[18:19:09 ]: Det vert replikkordskifte.
Erna Solberg (H) [18:19:30 ] : Midtveis i denne stortingsperioden
er det grunn til å se på hva hovedlinjene i denne regjeringens politikk
er. Hva er retningen for de store utfordringene fremover? Fra Høyres
side har vi i denne debatten påpekt at det er unge i etableringsfasen som
tar den største belastningen for de kortsiktige omstillingene nå,
men vi ser også mangler med hensyn til om man tar vare på deres
fremtidsmuligheter.
La meg da bare
se på noe av regjeringens bruk av penger. I tillegg til store skatteinntekter
har regjeringen altså brukt i overkant av 50 mrd. kr mer av oljepengene i
denne perioden, men når vi ser på hva de bruker på vekstfremmende
tiltak, så er det negativt – minus 27 mrd. kr. Er det å satse mindre
på vekstfremmende tiltak et bevisst valg fra regjeringen? Er det
sånn at de mener og bevisst har valgt at ansvar og omstilling skal
overføres til neste generasjon?
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:20:42 ] : Da Erna Solberg
tok over som statsminister, brukte Norge 5,1 pst. av BNP i oljepenger
inn i budsjettet. Det vokste til 10,5 pst. i 2021. Nå har vi gått
ned til 9,5 pst. Det å bruke oljepenger kan Erna Solberg mye om.
Det er også slik at offentlige utgifter i 2013 var på 57 pst. I
2021 var de på over 60 pst. Hun kan også bruke offentlige penger.
Hva er det som
er vekstfremmende? Jeg tror det er vekstfremmende at vi sikrer barna
våre gode muligheter, sikrer alle barn muligheter i barnehagen.
En god oppvekst varer gjerne hele livet, så der satser vi tungt.
Vi har også et grønt industriløft, nå i versjon 2.0, hvor vi setter
av store ressurser på norsk maner – ikke den amerikanske subsidiepolitikken,
men en norsk politikk for å støtte et næringsliv som satser på de
grønne, nye næringene, så de kan skape jobber og kutte utslipp.
Det gir fantastiske resultater. Når vi ser på hvordan det er i dag, med
investeringer i industri, fastlandsindustri og næringer, lover det
godt for framtiden.
Erna Solberg (H) [18:21:50 ] : Stortinget har faktisk definert
hva vekstfremming er, i rammebetingelsene for finanspolitikken og
oljepolitikken. Det gjorde man i 2001. Da fastsatte Stortinget,
etter en stor debatt, hva som skulle være viktige formål når vi
først brukte mer oljepenger inn i norsk økonomi. Det var at man
skulle bruke dem til vekstfremmende tiltak, og de var tydelig definert.
Når vi måler hvordan regjeringen skårer på det, har ingen regjeringer
fått full pott. Alle har brukt mer på velferd i dag, men alle, inntil
denne regjeringen, har brukt mer på vekstfremming, for å sørge for
at fremtiden for våre barn blir bedre.
Når regjeringen
bruker 37 mrd. kr mindre på dette enn det som var i budsjettene
fra den forrige regjeringen, er mitt spørsmål: Har regjeringen drøftet
prinsipielt at de endrer standpunktet om hva som er vekstfremmende,
og som ble lagt til grunn da Stortinget behandlet prinsippene for
oljepengebruken, eller er det bare blitt sånn når man skal møte
alle gode ønsker?
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:23:00 ] : Født sånn eller
blitt sånn? Høyre er et konservativt parti. Det har jeg respekt
for, men nå er de altså bundet i en 2001-analyse av hva som er vekstfremmende,
hva som er behov. Det var mye klokt i 2001-vedtaket, hvor man snakket
om hvordan man skulle bruke oljepenger. Det er kommet en del nye
dimensjoner inn i økonomien siden det, bl.a. et klima- og miljømål
for 2030 der vi ikke lenger kan skyve på utfordringene. Vi legger
nå fram en troverdig plan for at vi kan nå de klimamålene, men vi legger
også fram en næringspolitikk med aktivitet fra staten der vi skal
støtte utvikling av nye teknologier, som ikke bare skjer fordi man
peker på at de er vekstfremmende. Det er et styrket Enova, en styrket
lånegaranti, et styrket opplegg for å støtte forskning og utvikling
og å redde Forskningsrådet – som var i ferd med å gå på grunn –
slik at de kan drive virksomhet og støtte opp under vekstskapende
næringer. Det er vekstfremmende tiltak i 2023. Jeg tror også at
klok investering i velferd faktisk er vekstfremmende på sikt, fordi
vi får folk som er i stand til og er trygge på å gjøre den jobben som
landet trenger.
Erna Solberg (H) [18:24:05 ] : Jeg forstår at regjeringen ikke
prinsipielt har drøftet at man har endret innholdet, og heller ikke
har invitert Stortinget til en diskusjon om et radikalt forandret
syn på hva som har vært grunnlaget for det vi skal bruke, i tråd
med det man normalt ville gjort når man endrer på de store retningslinjene
og det som er. Men veldig mange av de tiltakene regjeringen nå sier
at de vil bidra til i det grønne skiftet, finansieres jo også av
en betydelig innstramning av vekstevnen til mange små og mellomstore
bedrifter fremover.
Det er en økning
i arbeidsgiveravgiften for alle de bedriftene som har høykompetanseansatte,
som bidrar til at mange gründerbedrifter opplever dette som vanskelig.
Det er en innstramning av eierskapsbeskatningen i Norge, som bidrar
til at det er mindre penger til det grønne skiftet. Mitt neste spørsmål
er da: Er det en bevisst politikk å bremse privat sektor til fordel
for offentlig sektor i regjeringens politikk, siden de bremser den store
delen av den private sektoren, både gjennom (presidenten klubber)
innstramninger og gjennom økte (presidenten klubber igjen) skatter?
Presidenten
[18:25:14 ]: Me prøver å halda oss innanfor eitt minutt.
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:25:17 ] : I dag kom det
gledelige nyheter om at vi setter nye rekorder i eksport av sjømat
– det er veldig bra. Vi har altså rekorder i fastlandsindustriens
investeringer. Vi setter rekorder i eksport. Det er ikke vi som
gjør det, det er bedriftene. Det er bedrifter med dyktige ansatte,
og det er små og mellomstore bedrifter som er ryggraden. Det er noen
lokomotiver, og de jobber, og de får støtte og oppmuntring fra lokalsamfunn
og fra sentrale myndigheter.
Denne regjeringen
gir ikke de store skattekuttene som Erna Solbergs regjering gjorde.
Vi kan dermed prioritere også andre tiltak for å støtte opp om lokalsamfunn,
støtte opp om skole, støtte opp om forskning og støtte opp om et
grønt industriløft. De satsingene vi skal lykkes med innen teknologi
nå, gjør seg ikke bare i et marked alene. Alle land i Europa og
USA ser det. Det gjør vi på vår måte, og det kommer til å gi resultater.
Hvis vi ikke gjør det, kan ikke Norge fortsatt være ledende innenfor
disse energinæringene, hvor vi har så unike forutsetninger.
Jeg er trygg
på at våre satsinger er vekstfremmende, bærekraftige og nødvendige
for å nå våre klimamål.
Erna Solberg (H) [18:26:22 ] : Det er helt riktig at regjeringen
ikke har skattelettelser for å fremme verdiskaping i Norge. De har
skatteøkninger for å bremse verdiskaping i Norge. Nesten alle de
grønne tiltakene – med litt til og fra – er vi faktisk enige om.
Mesteparten av dette er jo lånegarantier, og litt risikoavlastning, men
det man glemmer å si, er at den store bredden av norske bedrifter
nå må betale mer skatt. Regjeringens politikk bremser veksten til
en stor del av gründerselskapene – som skal utvikle de nye næringene
og ha evne til å betale de lønningene som man har sett i olje- og
gassnæringen – fremfor å bære velferden vår fremover.
SSBs anslag er
at investeringene kommer til å gå ned. Noen av de store investeringene
som kom under den forrige regjeringen, ebber faktisk ut – bl.a.
den største investeringen som er gjort i Fastlands-Norge på lang tid,
Boliden Odda.
Men igjen: Er
det slik at regjeringen bevisst har valgt å legge inn et nytt begrep
for hva som er vekstfremmende tiltak uten faktisk å diskutere det
med Stortinget?
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:27:30 ] : Jeg blir fristet
til å spørre: Spør Erna Solberg egentlig om regjeringen er ubevisst?
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:27:38 ] : Regjeringen er
bevisst på å forstå den situasjonen vi er i nå. Den største enkeltsatsingen
i dette budsjettet har overskriften Ukraina. Det er støtte til Ukraina
i krig, å ta imot flyktninger og konsekvensene av det – rydde plass til
det. Da måtte vi rydde andre ting til side. Vi må lykkes med et
grønt industriløft. Vi kan ikke bare gå på autopilot og si at markedet
fikser alt, vi må være med og støtte opp under det. Vi må satse
på folk – oppvekst for barn og ungdom. Det er bevisst, veldig bevisst.
En ubevisst holdning
er å si at svaret ligger i en 2001-analyse som forsto hva vi ville
trenge mot 2030. Det ville for meg være en ubevisst tenkning om
hvor vi står i dag.
Jeg er trygg
på at vi må ha god dialog med næringslivet. Vi skal tilpasse våre
virkemidler. Vi skal lytte til tilbakemeldinger. Det gjør næringsministeren,
finansministeren og jeg. Vi kommer til å fortsette med det for å innrette
det på best mulig måte.
Erna Solberg (H) [18:28:33 ] : Jeg er glad for at regjeringen
nå sier at det er bevisst at de prioriterer velferd i dag, at de
ikke prioriterer fremtiden, og at de har endret konseptet for hva
som bidrar til at vi skal ha verdiskaping fremover – og at det er
med åpne øyne de ser at den store bredden av norsk næringsliv skal
betale mye skatt for at en mer spisset del av norsk næringsliv skal være
en del av omstillingen. Vi mener at det er andre deler som gjelder,
vi mener at vi må ha mye større bredde i norsk næringsliv for å
ha en trygg velferd fremover.
Jeg er helt enig
i at det er viktig at vi prioriterer Ukraina, og da har jeg ett
konkret spørsmål helt på slutten. Regjeringen har nå skrytt av utrolig
mange milliardløfter som viser seg å bli ganske små. Kan statsministeren,
siden han har reklamert for 15 mrd. kr mer til Forsvaret og en 40 pst.
økning i forhold til forrige regjering, fortelle hvor stor andel
av de pengene som faktisk går til økning av egen forsvarsevne, når
det meste går til pris- og lønnsstigning og valutaendringer og til
Nansen-programmet?
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:29:38 ] : De svarene får
Erna Solberg på fredag. Da kommer budsjettet. Det er klart at 7,5 mrd. kr,
halvparten av Nansen-hjelpen, skal gå i Forsvarets retning. Det
at vi ordentlig priskompenserer, gjør at vi kan opprettholde et
høyt nivå i langtidsplanen, og så legger vi ekstra penger på toppen av
det i satsingen for å styrke forsvarsevnen.
Erna Solberg
har den rare, litt ubehagelige evnen til å legge ord i munnen på
folk. – Dermed er det bevist at statsministeren mener, sier hun,
og så kommer det en lang rekke av ting som jeg altså ikke mener.
Da vil jeg si tilbake igjen, litt med samme mynt: Var det bevisst
at Erna Solberg hadde en regjering som ikke prioriterte å legge
forholdene til rette for havvind? Var det bevisst at hun knapt hadde
folk i departementet som jobbet med havvindsatsing da vi kom inn?
Det var nesten ingen. Nå må vi bruke flere hundre millioner kroner
på å styrke energimyndighetene så de kan bygge nett, klarere, få ned
saksbehandlingstiden. Jeg tror ikke det var ubevisst, men Erna Solberg
prioriterte på andre måter. Andre ting var viktigere. Hun forberedte
oss ikke på den framtiden som kommer. Det gjør denne regjeringen
noe med.
Sylvi Listhaug (FrP) [18:30:52 ] : Kriminaliteten i Sverige
er helt ute av kontroll, og den svenske regjeringen vurderer å sette
inn forsvaret for å få kontroll på situasjonen. Her hjemme har politiet
bekreftet at svenske kriminelle er til stede, og at de opererer
i flere fylker.
Da jeg reiste
til Rinkeby i 2017 for å lære av hva Sverige hadde gjort feil, ble
jeg møtt med sterk kritikk, bl.a. fra Arbeiderpartiet. Selv mente
dagens statsminister at jeg dro til Sverige for å skremme. Nå ser
vi utviklingen i Sverige. Vi ser at svenske nettverk allerede har
etablert seg i Norge. Kan statsministeren innrømme at Fremskrittspartiet
hadde rett i 2017, da vi advarte mot svenske tilstander, og mener
statsministeren at det er viktig å ta dette på alvor også i Norge,
når vi nå ser at smitten allerede har kommet over til oss?
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:31:51 ] : Jeg har lyttet
til Sylvi Listhaug i dag, og jeg tror hun befinner seg mer i en
svensk riksdagsdebatt enn i Stortingets trontaledebatt, men lykke
til med det.
Det er viktig
å forstå det som skjer i Sverige. Det er dypt tragisk. Jeg har kontakt
med min svenske kollega, og justisministeren har vært på besøk.
Vi samarbeider tett for å forstå dette. Det er svært alvorlig. Sverige
regner med at de kan ha rundt 30 000 gjengkriminelle. Jeg tror politiet
i Norge vil si at det kanskje er rundt 1 000 i den kategorien i
Norge, så det er en helt annen situasjon, men vi har høy beredskap
for å følge med på dette fordi våre land er så nære. Derfor har
også denne regjeringen styrket arbeidet for mer synlig politi, satsinger
mot gjengkriminalitet – 200 mill. kr, som er videreført – og opprettelse
av politistasjoner i deler av Oslo, hvor Sylvi Listhaug i Justisdepartementet,
en av de åtte justisministerne, la dem ned.
Vi følger nøye
med på dette, vi bistår Sverige, og vi sørger for at vi kan opprettholde
Norge med en helt annen situasjon enn det de nå så tragisk opplever
i vårt naboland.
Sylvi Listhaug (FrP) [18:32:54 ] : I gårsdagens trontale, om
det som skal være hovedlinjene til denne regjeringen, ble ikke situasjonen
i Sverige og smittefaren til Norge nevnt med et eneste ord.
Ungdoms- og gjengkriminaliteten
har allerede en svært negativ utvikling i flere norske byer. Bare
fra januar i år og fram til august har antallet anmeldelser for
vold i aldersgruppen 10 år til 17 år økt med 74 pst. i Oslo politidistrikt,
sammenlignet med samme periode i fjor.
Justisministeren
har sagt at hun vil gi skarve 15 mill. kr til Oslo-politiet for
å bekjempe ungdoms- og gjengkriminalitet, men det kommer etter at
regjeringen først fjernet de 60 millioner kronene som Fremskrittspartiet
fikk øremerket da vi satt med en hånd på rattet.
I ettermiddag
kunne TV 2 avsløre at 9 av 12 politidistrikt har måttet nedbemanne
det siste året, og at 290 politistillinger er nedbemannet bare i
år. Mener statsministeren at dette er bra nok, (presidenten klubber) når
vi ser hvordan svenske kriminelle nettverk etablerer seg i Norge,
og at voldssituasjonen eskalerer blant yngre aldersgrupper i flere
norske byer?
Presidenten
[18:34:07 ]: Ein må prøva å koma med spørsmålet innanfor minuttet.
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:34:12 ] : Nå har jeg lært
at det ikke er et spørsmål, men en replikk, så jeg skal få gi en
replikk tilbake.
Det er viktig
å følge med på det som skjer i Sverige, men, Sylvi Listhaug, la
oss flytte oss til Norge. Vi har en annen situasjon i Norge. Jeg
tror det er fordi vi har lyktes med det gamle begrepet at vi er
tøffe mot kriminaliteten og tøffe mot årsaken til kriminaliteten.
Derfor skal vi være tøffe i den spisse enden, med nok politi og
innsats mot gjenger. Vi har knekt gjenger før, og vi kommer til
å knekke dem igjen. Vi skal lytte til politiet og gi dem ressursene
de trenger til å bekjempe kriminalitet på en god måte.
Så må vi bekjempe
årsakene til kriminalitet, og der har Norge lyktes bedre enn Sverige.
Vi sprer bosettingen av innvandrere i hele landet, ikke bare enkelte
steder. Vi har en innsats fra tidlig alder gjennom samarbeidet mellom
skole, idrett, politi og ordensmyndigheter rundt om i bydeler og
kommuner. Vi har en helt annen erfaring, og så har vi en annen måte
å snakke om det på enn de har hatt i Sverige. I Sverige har de snakket
for lite om utfordringene. I Norge snakker vi om dem på en realistisk og
god måte, og det gir oss også muligheter til å utvikle god politikk
– rikspolitikk, men også lokalpolitikk.
Sylvi Listhaug (FrP) [18:35:17 ] : Jeg synes ikke statsministeren
tar dette på det alvoret det fortjener.
På Arbeiderpartiets
vakt kommer det nå rapporter om at Norge kan få en fattigdom som
vi ikke har opplevd i etterkrigstiden. 150 000 norske husholdninger
karakteriseres som å være ille ute økonomisk, og gruppen bare vokser.
Dette skjer på tross av at staten aldri har tjent mer penger. Overskuddet
på budsjettbalansen første halvår i år er på 458 mrd. kr. Fra regjeringshold
sies det at vi må holde igjen på pengebruken, vi må passe på, så
vi kan ikke sette ned avgiftene, sånn som Fremskrittspartiet foreslår.
Så ser vi at det jammen finnes penger likevel. I forrige uke ble
det kjent at regjeringspartiene skal gi ytterligere 15 mrd. kr i
klimasubsidier, penger som heller kunne gått til å bygge sykehjemsplasser,
til å sørge for at folk får mat på bordet, og til å sørge for at
vi nå tar hånd om alle dem som sliter.
Hvorfor mener
statsministeren at det er rettferdig at stadig flere sliter med
å få endene til møtes, samtidig som regjeringen finner midler og
strør om seg med milliarder til klimasubsidier?
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:36:26 ] : Nå må jeg innledningsvis
si at de 15 milliardene ikke er penger vi strør om oss med. Det
er garantier, startlån, satsinger for å sikre morgendagens arbeidsplasser
og nå klimamål, og det er helt avgjørende for vårt samfunn.
I den vanskelige
tiden vi er i nå – for mange – er det to tilnærminger. Den ene er
at regjeringen når sitt mål om å få kontroll på prisveksten, få
den ned. Det er vi i ferd med å lykkes med. På det grunnlaget kan
vi også sørge for at rentetoppen fra Norges Bank blir nådd, og at den
går ned. Det er viktig for alle. Så skal vi være der for sårbare
grupper. Vi skal være der for pensjonister, og det er vi, for småbarnsfamilier,
og det er vi, for studenter, og det er vi. I tillegg har vi, som
jeg sa i mitt innlegg, styrket sosialstøtten, bostøtten, barnetillegg
osv. for dem som er spesielt utsatte. Vi skal være aktivt til stede
og forstå den utviklingen, hjelpe folk inn i jobb og komme oss gjennom
denne vanskelige tiden, slik at vi får normal økonomi som gir muligheter
for alle.
Kirsti Bergstø (SV) [18:37:34 ] : Vår bevegelse, arbeiderbevegelsen,
har bygd samfunn med sterke fellesskap og med stor tillit mellom
folk. Jeg kunne ikke vært mer enig med statsministeren i viktigheten
av å bygge opp nettopp de samfunnene og av å trygge folk gjennom sterke
fellesskap, gjennom velferd. Statsministeren snakket også mye om
den dyrtiden vi er i, og hvordan man kan dempe virkningen av dyrtiden
for folk. Da lurer jeg på hvordan statsministeren vurderer andre
grep, som også vår bevegelse har brukt i byggingen av samfunnet
og i behovet for å ta politisk styring – demokratisk kontroll over
prisene gjennom reguleringer, f.eks. av strøm, mat og bolig.
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:38:33 ] : For det første
vil jeg si til representanten Bergstø at vi har funnet gode løsninger
med SV. SV har gjort gode forslag bedre, og vi har i de statsbudsjetter
vi har blitt enige om, gjort viktige ting som letter situasjonen
for folk nå, nettopp fordi vi styrker velferden for de mange.
Så må vi gjøre
kloke valg rundt det med å regulere priser og markeder. Vi må passe
på at vi ikke tenker at en regulering i seg selv løser et problem,
hvis det gir et større problem på sikt. Vi har f.eks. ment at Fremskrittspartiets
gjenganger om å kutte matmomsen eller halvere den egentlig ikke
er en støtte til dem som trenger det mest. Matbudsjettet til dem
som har mest, er fire ganger større enn budsjettet til dem som har
mindre, så det ville være en subsidiering av dem. I tillegg er det
slik at kutt i moms på denne måten – det er et tiltak som ofte nevnes –
fort blir spist opp og ender opp i fortjeneste i dagligvarekjedene.
Det er altså et dårlig forslag. Men det å følge nøye med på at det
er konkurranse i viktige næringer, ikke minst i banknæringen, som
vi er opptatt av å følge med på – bytt bank om det er problemer
– det skal vi gjøre, og å være åpne for å vurdere virkemidler som
kan fungere.
Kirsti Bergstø (SV) [18:39:39 ] : SV kommer ikke til å bære
Fremskrittspartiets løsninger fram. Vi kommer til å legge fram andre
forslag for å ta mer demokratisk kontroll, mer politisk styring
over bolig, strøm og mat, rett og slett for å sikre at folk kan
komme tryggere gjennom denne dyrtiden. Jeg håper at statsministeren
ser behovet for mer politisk styring også der.
Statsministeren
sa også noe annet viktig som jeg bet meg merke i, og det er mennesker
som landets viktigste ressurs. Vi vet at det nå er veldig mange
av velferdsstatens arbeidere som slår alarm, som er på bristepunktet, som
mangler kolleger og opplever at de er for få, og som sliter seg
ut i omsorgen på sykehusene og ser sentralisering true fra helseforetakenes
side. Jeg lurer på hva som er statsministerens budskap til dem,
de som savner flere kolleger, og som trenger mer tillit i arbeidet
på bekostning av direktørsjiktet.
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:40:42 ] : Jeg vil si at
et viktig politisk tiltak for å styre strøm er å produsere mer kraft,
mer nett. Det er politisk, noe vi må ta tak i sammen. Det må vedtas
her, og det må vedtas i kommunene, og kommunene må ha større innflytelse.
Det er veldig viktig politisk å lykkes med det. Så er det politisk
bestemt at vi har en strømstøtte som er – vil jeg si – den beste
i Europa, med 90 pst. over denne satsen, og nå kommer det time for
time. Det er politiske tiltak for å kontrollere det, og som sagt
har strømprisene nå kommet ned.
Jeg er helt enig
i at veldig mange i pleie-, helse- og omsorgssektoren mangler kolleger,
men da er jeg glad for at vi har en helseminister som er modig nok
til å be om å få en analyse av hva vi kommer til å trenge framover,
og si veldig klart fra at her er det en stor utfordring. Helsepersonellkommisjonen
viser at vi har en rekrutteringsutfordring. Vi har en tillitsutfordring
ute i sektoren som handler om at vi kan stole på folk, og at de
da kan løse oppgaver på best mulig nivå. Men dette kommer til å
bli en av de store oppgavene framover, og vi må snakke ærlig om
den, slik at de som jobber i denne sektoren, har trygge jobber og
trygge kolleger.
Marie Sneve Martinussen (R) [18:41:55 ] : Når Stortinget nå
åpner, er det dessverre i skyggen av politiske skandaler som er
egnet til å svekke tilliten til demokratiet. Jeg tar det opp her
i Stortingets plenumssal fordi alle de vanskelige sakene vi skal
diskutere her inne – forskjellskrise, klimakrise, krig – blir helt
umulige å håndtere hvis ikke folk der ute har bunnsolid tillit til oss
politikere. Vi har ikke råd til at det kan settes ett eneste spørsmålstegn
ved om de folkevalgte faktisk tjener folket og ikke egne eller andres
interesser, og vi tåler ikke at mistanken om en politikerklasse
med egne regler for seg selv får spre seg.
Åpenhet er den
viktigste medisinen mot mistillit. Her på Stortinget må vi gjøre
mye, men det er to saker som ligger hos regjeringen: Den ene er
et aksjonærregister som kan gi oss løpende oversikt over eierskap
i norske bedrifter. Det etterlyser jeg fra statsministeren. Den andre
er kundelister for lobbyister, altså at de som sitter i regjering,
må oppgi hvem de har jobbet for de to siste årene før de kom i regjering.
Også der lurer jeg på hva regjeringen og statsministeren har å melde.
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:43:02 ] : La meg først få
anerkjenne Rødts nye leder. Det er hyggelig å møte henne i denne
salen.
Overordnet er
det selvfølgelig helt riktig. Folk skal ha tillit til at de som
har politiske verv, lederverv, tjener folket og ingen andre. Det
må ikke være tvil om det. Det må være innsyn, og det må være regler
og trygghet for at de følges og etterfølges, og at de som har politisk
ansvar, tar ansvar og ikke skyver ansvaret over på andre. Dersom
det er tvil om man er innenfor eller utenfor det som er regelverket,
må man legge fram sakene og få det avklart. Det er helt avgjørende,
og jeg håper denne høsten kommer til å rydde opp i det også i norsk
politikk.
De to forslagene
representanten nevner, vil jeg ikke uten videre avvise nå, men vi
er opptatt av at vi ikke løser denne tillitsutfordringen ved å lage
flere registre, flere byråkratiske ordninger, for så mye avhenger
av at folk er åpne om det de gjør. Nå vet jeg at det pågår en diskusjon i
Stortinget om det registeret vi har her. Jeg vet at vi samkjører
det også opp mot regjeringen, slik at det blir et veldig tydelig
regelverk som er lett å følge. Så er det altså opp til hver eneste
representant i regjeringen eller på Stortinget å ta ansvar og vise
aktsomhet.
Guri Melby (V) [18:44:27 ] : Jeg vil gjerne følge opp sporet
fra Rødts leder. Det er ingen tvil om at året 2023 vil gå inn i
historiebøkene som et slags annus horribilis for tilliten til norske
politikere, der den ene skandalen har avløst den andre. Jeg tror
vi alle er enige om at dette kan svekke demokratiet, og at det er
viktig at vi gjenoppretter tilliten, og vi tror jo på mer åpenhet
rundt beslutningene for å lykkes med det.
Venstre har,
i hvert fall, i dag levert ni forslag i et representantforslag for
å oppnå dette. Blant annet foreslår vi en gjennomgang av hele offentlighetsloven,
med sikte på mer innsyn. Kanskje bør vi utvide lovens virkeområde,
slik at flere virksomheter som utfører viktige samfunnsoppgaver,
omfattes av loven. Tiden er åpenbart moden for å vurdere disse spørsmålene
på nytt.
Et annet forslag
vi har levert flere ganger her på Stortinget, er et lobbyregister,
nettopp for å få mer innsyn i hvem vi politikere snakker med. Det
har Arbeiderpartiet gang på gang stemt ned.
Mitt spørsmål
til statsministeren er om han i likhet med Venstre ser behovet for
å sørge for mer åpenhet, og om regjeringen vil støtte våre forslag
om en helhetlig gjennomgang av offentlighetsloven, med sikte på
mer åpenhet og innsyn.
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:45:41 ] : Jeg deler fullt
og helt målet om åpenhet. Jeg tror det er en kvalitet i vårt samfunn.
Hvis vi sammenligner oss med mange andre land, tror jeg det står
ganske bra til når det gjelder åpenhet, tilgang på informasjon og
rett til å få svar. Men jeg er av den holdning at vi aldri skal
si at nok er nok; vi vet hvordan vi gjør det, men vi må også se
etter hvordan vi kan forbedre det.
Nå har ikke jeg
sett Venstres ni forslag som ble levert inn her tidligere i dag.
Det kan hende at vi kan ha ulike syn på noe av det, men holdningen
må jo veldig klart være at det skal være åpenhet. I tillegg skal
det være en funksjonell åpenhet. Det skal være mulig å gjøre regjeringsarbeid
i vanskelige saker hvor man også må kunne ha diskusjoner internt,
på vei til konklusjoner som man så skal legge fram for åpen drøfting.
Det er en balanse vi må finne, og jeg har tro på at vi her i denne
sal kan enes om brede linjer både for det som er regelverk, og også
i den praksis vi viser – i både regjering og storting.
Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [18:46:48 ] : Nå begynner det høye
rentenivået å bli tøft for ganske mange, både for vanlige folk og
for bedrifter. En veldig underkommunisert grunn til at renten stiger,
er at oljeskattepakken som Stortinget vedtok i 2020, har utløst en
så voldsom aktivitet i sektoren at Norge nå er det landet som utvikler
tredje flest petroleumsfelter. Det er vanskelig for Norges Bank
å snu renteutviklingen i en sånn situasjon. I praksis har regjeringen
dermed satt hensynet til oljenæringen foran hensynet til vanlige folk,
og det mener jeg er uklokt. Derfor mener Miljøpartiet De Grønne
at regjeringen bør dempe presset i oljenæringen, f.eks. med en produksjonsavgift.
Først må vi likevel
bli enige om premisset, så mitt spørsmål til statsministeren blir
derfor: Er han enig i at det er en sammenheng mellom den høye aktiviteten
på sokkelen og de høye rentene?
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:47:41 ] : Det er en sammenheng
mellom aktiviteten i økonomien, det vi importerer av prisstigning
– for Norge er et veldig åpent land – og hvordan renten settes når
Norges Bank skal gjøre sin jobb. Jeg er ikke enig i premisset som
settes her. Jeg tror at det at det er aktivitet i energisektoren, i
verftene og i leverandørindustrien, er en viktig motor for at norsk
økonomi nå går, og det sikrer at vi har høy sysselsetting. I en
situasjon med høye renter er det helt avgjørende at folk har jobb.
Det virkelig kritiske er hvis folk i stort antall begynner å miste
jobber, og det slår inn.
Jeg vil mene
at Norges Bank har en helhetsvurdering her, og jeg tror ikke det
er mulig å si det slik at dette vedtaket om å sikre den sektoren
gjennom den krisetiden pandemien var, er det som gir oss høye renter
i dag. Vi har høye renter, men vi skiller oss ikke ut fra landene rundt
oss som også har høye renter. Dette er et fenomen som nå er kjent
i alle landene rundt oss, og som vi også må møte omtrent på samme
måte som dem.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [18:48:57 ] : Jeg er veldig enig
med avslutningen i trontalen i går, om at menneskene er det viktigste
vi har i samfunnet vårt. Det gjelder også den eldre generasjonen,
som fortjener noe bedre enn å bli kasteballer mellom partier som
bare er opptatt av egne kjepphester. Årets valgkamp har nok en gang
handlet om eldreomsorg, og nok en gang er det flere partier som
har tatt til orde for et forlik. Vi har klart barnehageforliket,
vi klarte Nansen-pakken, det inviteres til et samarbeid og et forlik
om Forsvaret, og jeg mener det er på høy tid at vi får til det samme
når det gjelder de eldre.
Som en start
på dette har Kristelig Folkeparti i dag foreslått at regjeringen
kommer tilbake til Stortinget med en sak som danner grunnlaget for
et bredt eldreforlik i Stortinget. Vil statsministeren og hans parti
støtte dette forslaget og komme med en sak til Stortinget, slik at
vi kommer lenger enn til bare å debattere et forlik?
Statsminister Jonas Gahr Støre [18:50:01 ] : Jeg inviterer
representanten Bollestad til å slutte seg til vårt budsjett som
kommer på fredag, hvor det ligger en veldig god ambisjon for både
helse, omsorg og eldrepolitikk. Det gjelder prinsipielt i hvordan
fellesskapet skal ta ansvar, og det vi kommer til å investere i
det.
Jeg er av natur
veldig for forlik. Jeg synes det er en veldig god idé der det egner
seg, men det er avhengig av at det er noen felles innganger som
vi er enige om. Jeg synes valgkampen avdekket veldig klare skillelinjer,
som jeg har respekt for, i synet på hvordan vi løser denne utfordringen.
Jeg tror vi alle her er enige om at vi vil det beste for våre eldre,
at de skal ha trygghet, at de som har jobbet og brakt oss til det
samfunnet vi har i dag, skal ha trygge eldre dager med mulighet
til å få hjelp og støtte til de behovene de måtte ha.
Likevel synes
jeg det er en ærlig sak at vi har ulike tilnærminger til hvordan
vi vil løse det, fra Fremskrittspartiets ønske om statlig styrt
eldreomsorg til Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, som er
enige om at kommunene har ansvaret, og at de må få god økonomi og
god rekruttering. Så når det gjelder felles tilnærming til saker:
Ja, men hvorvidt det egner seg for en type forlik som vi har hatt
på andre områder, er jeg mer i tvil om, for så mye av ansvaret ligger
ute i våre 350 kommuner.
Presidenten
[18:51:08 ]: Replikkordskiftet er avslutta.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [18:51:21 ] : Skam, sinne, frustrasjon,
smerte og dårlig samvittighet overfor familiene – dette er bare
noen av de sterke og vanskelige følelsene som gjør seg gjeldende
for veldig mange i den dyrtiden vi nå står i. Pengene strekker ikke
til. Det er skikkelig tøffe tak for stadig flere.
Da er jeg veldig
glad for at det er Arbeiderpartiet og Senterpartiet, med sin sterkt
omfordelende politikk, som styrer landet, og som tar – og har tatt
– en rekke grep for å stagge inflasjonen, styrke økonomien til dem
som trenger det mest nå, samt demme opp for effekten av at folk
har mye mindre å rutte med. Og vi må og skal gjøre mer, bl.a. når
det kommer til det å styrke mulighetene for deltakelse i kultur
og idrett for barn og unge, for den deltakelsen har gått ned i takt
med hvor mye mindre foreldrene har til å bruke på slikt. Det er
noe som har fått konsekvenser på mange plan, som folkehelsen og
ungdomskriminalitet, men ikke minst for hvert enkelt av de barna
og ungdommene som nå ikke får være med i denne typen fellesskap
lenger, eller med stolthet kan fortelle om artige opplevelser i
helger eller ferier.
Faktisk er det
slik nå at mer enn ett av tre barn med krevende oppvekstsvilkår
står utenfor faste fritidsaktiviteter – og det til tross for at
mange, men dessverre ikke alle, organisasjoner og idrettslag gjør
en god jobb med å få ned barrierene. En av disse er Tøyen Sportsklubb,
som jeg besøkte tidligere i dag for å lære mer om hvordan de med
sitt gratistilbud evner å aktivisere mange barn og unge i sitt nærmiljø.
Det var et inspirerende og nyttig besøk, siden vi i Senterpartiet
og Arbeiderpartiet nå har et stort fokus på at alle barn og unge
i hele landet skal få kjenne på den gleden, mestringen og det fellesskapet som
finnes i idretten og frivilligheten.
Heldigvis har
vi allerede innført en rekke ordninger og tiltak med effekt. Før
sommeren kom det 125 mill. kr til idretten for å få opp deltakelsen
i de områdene med flest lavinntektsfamilier. Idretten har også fått 30 mill. kr
og en helt ny støtteordning for et krafttak for mangfold og inkludering.
800 mill. kr har blitt bevilget i strømstøtte til frivilligheten
i år, og den ordningen blir videreført i 2024, for å skape trygghet
og aktivitet i hele landet. Det kommer også flere hundre millioner
kroner til lokale aktivitets- og inkluderingstiltak, som bl.a. går til
utstyrssentraler som BUA, til ulike satsinger i fritidsklubbene
våre, og til aktivitetskasser som betaler kontingenter og deltakelse
på treningsleirer og andre samarbeidsarenaer for dem som trenger
det. Regjeringen har også lagt 23 mill. kr ekstra på bordet for
å finansiere over 30 nye frivilligsentraler rundt om i landet.
Og ikke minst
har vi sørget for å innfri frivillighetens hovedkrav siden 2007:
Full momskompensasjon på kjøp av varer og tjenester. Dette grepet
har mange partier snakket pent om i mange år, men de færreste stemte for
det da vi i Senterpartiet fremmet forslag om det ved flere anledninger
i forrige periode. Nå innfrir vår regjering. Det betyr at frivilligheten
får mer penger til vaffelrøre, fotballsko og saksofoner, eller innfører
billigere kontingenter.
På toppen av
disse konkrete tiltakene for deltakelse, har regjeringspartiene
også gjort mange grep på andre områder for å avhjelpe i dyrtiden,
som å øke barnetrygden, redusere skattene for vanlige inntekter,
øke satsene på forskjellige stønader, som bostøtten og ulike barnetillegg,
og å innføre gratis deltidsplass i SFO. Dette er noe som igjen vil
bidra til at familiene får mulighet til å la barna delta i idrett
og aktivitet.
Jeg kan fortsette
å ramse opp, men det viktigste nå er hva mer vi kan gjøre framover
for folk og for deltakelse, ikke bare vi i regjeringspartiene, men
alle her på Stortinget. Jeg ønsker meg en enstemmig støtte til noe
av det mest effektive og treffsikre vi kan gjøre for barnefamiliene
nå, nemlig regjeringens forslag til neste års statsbudsjett om å
sette ned barnehageprisene med 1 000 kr per barn i måneden, og med
1 500 kr i distriktene.
Snart kommer
også anbefalingene fra regjeringens ekspertutvalg som vurderer hvilke
tiltak som har den beste effekten for barn og unge i fattige familier,
og hvordan den offentlige innsatsen bør prioriteres. Til våren vil regjeringen
fremme en stortingsmelding på dette feltet, og jeg maner til at
både mitt eget parti og alle andre partier bretter opp ermene og
agerer på foreslåtte tiltak.
Senterpartiet
og Arbeiderpartiet lanserte også nylig Norges aller første strategi
for kulturfrivilligheten, og vi startet en ny tilskuddsordning for
korps og orkester og styrket en rekke andre tilskuddsordninger med 70 mill. kr.
Der kom det penger, ikke bare ord. Men det er ikke bare penger som
gjelder, det handler også om hvordan vi organiserer og hvordan vi
sprer ordet. Derfor annonserte kulturministeren og jeg i dag at
vi kommer med en ny handlingsplan for deltakelse. Der blir det bred
involvering både fra idretten, fra frivilligheten og fra barn og
unge. Når vi har denne typen felles utfordringer, må vi stå sammen
for å løse utfordringene.
Ragnhild Male Hartviksen (A) [18:56:44 ] : På området barnevern
hører vi stadig vonde historier, historier vi ikke skulle hørt,
historier som understreker viktigheten av at hver eneste krone på
området brukes riktig – til barns beste. Vi må bli bedre på et barnevern
på sårbare barns premisser, der en størst mulig andel av de avgrensede
pengene vi faktisk har, går til barna.
Vi må huske på
at et godt forebyggende barnevern starter tidlig, allerede i svangerskapet.
Gode tverrfaglige oppveksttjenester gagner alle barn og unge, som
god svangerskapsoppfølging, med påfølgende trygghet og nok tid i
møter på helsestasjonene, gjennom familienes ytterligere møter med
første- og andrelinjetjenestene, der man opplever veiledning og
oppfølging hvis man har barn med ulike diagnoser eller utfordringer,
og gjennom barnehager og skoler med nok ansatte som har tid til
å se det enkelte barn.
Regjeringens
tiltak med billigere barnehage og SFO vil øke muligheten for at
flere foreldre og familier velger å benytte dem. Det kan ikke være
tvil om at barns deltakelse i barnehage og SFO også medfører at
barn og familiers eventuelle utfordringer raskere blir oppdaget,
og at de dermed kan få hjelp, utredning og passende tiltak raskere.
Regjeringens satsing på billigere barnehage og SFO vil derfor ha
ringvirkninger langt inn i andre oppvekstområder, også på området
barnevern, fordi gode oppveksttjenester i alle ledd også er et forebyggende barnevern.
For Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er det viktig at barnevernet er en støttende tjeneste
som samarbeider forebyggende med familiene på en måte som medfører endring,
og som ikke minst gir trygghet og mestringsmotivasjon:
en
barneverntjeneste som har tilgang på en bred tiltaksvifte, og som
evner å treffe nødvendige tiltak der det er behov for det
et
barnevern der ansatte trives og opplever at de kan bidra med endring
og mening
et
barnevern der foreldre og fosterforeldre føler trygghet og får den
hjelpen de trenger
et
barnevern der barnas beste står i sentrum, der barn og familier
får sine tilbud ut fra behov og individuelle vurderinger, og ikke
som et resultat av økonomiske anbud
Gode fosterhjem
som har den kunnskapen de trenger om barna, ved at barna har fått
nødvendig tverrfaglig helsekartlegging slik at de blir forstått
riktig, vil på sikt medføre både bedre resultater og mindre flyttinger.
Dette kommer
ikke av seg selv. Siden 2021 har regjeringen ført en bevisst politikk
for å klare dette. Regjeringen har arbeidet for å styrke og omstille
det statlige institusjonstilbudet, slik at statlige institusjoner
kan ta vare på flere barn. Det er inngått avtaler om flere plasser hos
ideelle institusjoner der pengene vi investerer i barnevernet, forblir
i barnevernet og ikke tas ut i utbytte, men tvert imot benyttes
til barns beste.
Videre har regjeringen
økt midlene til spesialiserte fosterhjem med over 28 mill. kr, og
i juni fikk vi en ny tiltaksplan for fosterhjemsrekruttering. Tiltaksplanen skal
bidra til flere fosterhjem, til færre brudd i eksisterende fosterhjem
og ikke minst bidra til at flere fosterhjem er positive til å anbefale
andre å bli fosterhjem eller selv å ta på seg nye oppdrag. Samtidig
bør vi øke vårt engasjement for frivillig arbeid og støtte organisasjoner som
arbeider med barn og unge. Disse organisasjonene spiller en uvurderlig
rolle i å gi ekstra omsorg og muligheter til dem som trenger det
mest.
La oss sammen
arbeide for å sikre at barn og unge kan se en lys og lovende framtid
foran seg, uavhengig av de ulike prøvelsene de står overfor.
Svein Harberg hadde her
overtatt presidentplassen.
Trond Helleland (H) [19:01:29 ] : Nå er vi altså halvveis i
denne stortingsperioden. Kommune- og fylkestingsvalget er historie,
og i disse dager kommer nye ordførere på plass, og tusenvis av folkevalgte
inntar landets kommunestyresaler.
I Høyre gleder
vi oss over god fremgang og det faktum at vi øker fra 34 til opp
mot 100 ordførere. Vi har fått ordfører i de fleste av landets største
kommuner, men også ordfører i mange små og mellomstore kommuner. Vi
har ordførere fra nord til sør. Dette viser at Høyre er det vi ønsker
det skal være, nemlig et bredt folkeparti som gjør det godt i alle
deler av landet, og det er jeg glad for. Prioritering av de svakeste
i samfunnet og å ta vare på de eldste og de yngste vil være en gjennomgangsmelodi
i de kommunene Høyre nå overtar styringen av.
Hva er status
ved halvgått løp i denne perioden? Jeg tror det kan oppsummeres
med to ord: usikkerhet og uro. Velgerne føler at det er usikre tider.
Det er krig i vårt nabolag, økonomisk krevende tider, klimautfordringer og
utrygghet for framtiden.
Her på Stortinget
vil Høyre fortsette å jobbe etter tre hovedlinjer:
Vi
skal være et konstruktivt parti som alltid søker de beste løsningene.
Vi
skal være ansvarlige. Forslagene vi fremmer, skal være gjennomførbare,
og vi skal være til å stole på.
Vi
skal være offensive. Norge står foran mange store og langsiktige
utfordringer. Disse kan ikke løses etter innfallsmetoden med kortsiktige
tiltak.
Krigen i Ukraina
går dessverre videre, og jeg er glad for at Stortinget viste et
samlet og bredt engasjement ved å gå inn for et langsiktig og omfattende
hjelpearbeid: Nansen-programmet. For hver dag som går med lidelser
og oppofrelser av det ukrainske folk, er de nærmere en seier over
et aggressivt Russland, som trodde de skulle rulle inn, okkupere
Kiev og overta styringen på noen uker.
Det gleder meg
å se Vestens respons, se viljen til å bistå Ukraina og samtidig
se den økte viljen til å forsvare egne land og territorier. Sverige
nærmer seg NATO-medlemskap, og Finland er allerede inne. Et samlet
Norden i NATO vil være et kraftfullt signal til Russland om at deres aggresjon
har resultert i det motsatte av hva de ønsket seg, en enhetlig front
mot undertrykkelse og barbari. En forsert opptrapping av forsvarsbudsjettet
og et bredt forlik for å sikre langsiktighet her i Stortinget vil
være et kjærkomment bidrag til NATO-solidariteten.
Her hjemme sliter
mange med å få endene til å møtes. Økte priser, svak kronekurs og
høye renter er i ferd med å gi mange økonomiske bekymringer. Matkøer
og inkassosaker er dessverre den nye hverdagen for mange. Da er
det viktig at staten prioriterer og ikke bruker penger på å oppfylle
punkter i Hurdalsplattformen som ikke bidrar til noe annet en økte
offentlige utgifter.
I Buskerud er
vi f.eks. glad for å få fylkesordfører fra Høyre etter et valg som
ga oss over 30 pst. av stemmene. Men vi ville vært like fornøyde
om vi hadde vunnet valget i Viken. Da kunne vi brukt flere hundre
millioner kroner på formål som hadde gavnet innbyggerne.
Politiet melder
i dag om at de må nedbemanne med over 290 årsverk. Regjeringen melder
at de vil åpne 20 nye politikontorer. Jernbane-Norge er delt i to.
Broen i Gudbrandsdalen som ble tatt av flommen, er stengt på ubestemt
tid. Ingen plan for gjenoppbygging er presentert – isteden bruker
regjeringen tid på å reversere jernbanereformen. Fritt behandlingsvalg
for pasienter er fjernet, mens ventelistene for behandling på sykehus øker
jevnt og trutt.
Praktiske løsninger
og handling må erstatte omkamper, og ideologiske kjepphester må
settes på stallen. Høyre vil overlate samfunnet til neste generasjon
i bedre stand enn da vi overtok det. Når regjeringen svekker næringslivet
med vilkårlige og uforutsigbare skatter og bidrar til press på renten,
skader det velferdssamfunnets bærekraft, og det blir vanskeligere
for unge å komme inn på boligmarkedet.
Vi i Norge er
på den grønne gren. Vi har alle forutsetninger for å lykkes, men
da må vi satse på kunnskap og verdiskaping og ta alle gode krefter
i bruk. I disse dager inntar som sagt tusenvis av folkevalgte landets kommunestyresaler.
Det har vært høytid for demokratiet. Folket har sagt fra gjennom
frie, demokratiske valg. Vi tar dette for gitt, men vi trenger ikke
gå så langt for å se at disse frihetene blir truet.
Mange er skeptiske
til oss politikere, i hvert fall når man er inne på sosiale medier.
Jeg håper dette Stortinget kan vise at sunn debatt ikke er krangling,
at ulike forslag til løsninger ikke er kaos, og at politisk meningsbrytning er
det demokratiet handler om.
Lars Haltbrekken (SV) [19:06:50 ] : For noen uker siden åpnet
FNs generalsekretær FNs klimatoppmøte med at helvetes porter er
åpnet. De er åpnet av vår produksjon av og vårt forbruk av fossil
energi. Aldri hadde vi vel trodd at en generalsekretær i FN skulle
bruke sterkere ord om den alvorlige situasjonen vi står oppe i, enn
noen klimaaktivist hvor som helst i verden.
Det hører med
til historien at Norge ikke fikk snakke på dette FN-toppmøtet. Her
var det kun dem som hadde noe nytt å komme med, som skulle få taletid.
Det hadde ikke den norske regjeringen.
Situasjonen er
svært kritisk, og mer enn noen gang trenger vi håp, og vi trenger
tro på at det går an å løse de utfordringene vi står foran, med
global oppvarming og tap av natur.
Sist uke kom
Det internasjonale energibyrået med en rapport som viste at det
er mulig. Det er mulig å begrense den globale temperaturøkningen
til en og en halv grad, men da kan vi ikke sette i gang ny olje-,
kull- eller gassproduksjon.
Da olje- og energiministeren
ble spurt om han sto inne for konklusjonene til Det internasjonale
energibyrået, var hans svar at den norske regjeringens politikk var
helt i tråd med både anbefalingene fra Det internasjonale energibyrået
og 1,5-gradersmålet. Men den er jo ikke det. Vi ser store tildelinger
til ny olje- og gassproduksjon. Senest i sommer ble det gitt en
rekke tillatelser til å sette i gang nye utbygginger. IEA sier også
at hvis vi ikke stopper igangsettelsen av nye fossile prosjekt,
må vi hente ut store mengder CO2 fra
atmosfæren for å komme under 1,5 graders temperaturøkning. Vi må
bygge vanvittig mange karbonfangstanlegg for å fange CO2 og deponere det sikkert
under havbunnen. Hva vil det koste? Har regjeringen regnet på kostnadene
av det? Har oljeselskapene regnet på kostnadene av en sånn utvikling?
Samtidig med
klimakrisen ser vi et akselererende tap av natur. En av de tingene
som gjør at vi bygger ned mye natur i Norge nå, er nye hyttefelt.
Derfor har SV i denne debatten foreslått at klima- og miljøministeren kommer
tilbake med et forslag til Stortinget om stans i etableringen av
nye felt, som et av de tiltakene Norge skal gjennomføre for å oppfylle
den internasjonale naturavtalen som vi undertegnet i Montreal for
ikke så veldig lenge siden.
Den norske hyttetradisjonen,
som var å søke enkel nærhet til naturen, har etter hvert blitt en
trussel mot naturen. Vi trenger ambisiøse mål og tiltak for å kutte vårt
forbruk av natur, for å kutte vårt ressursforbruk og vårt energiforbruk.
Derfor har vi store forventninger til planen for satsing på energieffektivisering
og redusert energibruk, som regjeringen skal presentere i morgen.
Vi har store
forventninger til budsjettet som skal legges fram på fredag, som
må vise hvordan vi skal nå de klimamålene vi har satt oss. Fjorårets
budsjettforslag inneholdt ikke tilstrekkelige tiltak for å kutte
utslippene. Gjennom forhandlingene fikk vi på plass flere tiltak som
reduserte utslippene i større grad. Nå håper vi at regjeringen selv
er med på å gjøre denne jobben. Hvis de kommer med ambisiøse tiltak
på fredag, tror jeg det er rom på neste års talerliste på FNs klimatoppmøte.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:12:13 ] : Arbeidslinja må forankres
i parolen full sysselsetting. Knapphet på arbeidskraft er en styrke.
Det er positivt for Norge. Det er ikke et problem. Knapphet på arbeidskraft
gjør at ungdom eller folk uten full arbeidsevne lettere får mulighet
til å leve av inntekten av sitt eget arbeid. Det gir større verdighet,
mer arbeid blir gjort, og det reduserer sosialbudsjettet.
Det skal lønne
seg å jobbe, ja. Men da er det stortingsflertallets ansvar å legge
til rette for et arbeidsliv hvor en kan leve et anstendig liv på
inntekten av én – én – vanlig fulltidsjobb. Du skal ikke trenge
å slite med ekstra lange dager. Et velorganisert arbeidsliv er forutsetningen
for et trygt familieliv.
Den rød-grønne
regjeringa skal også legge til rette for et anstendig liv for dem
som ikke har full eller noen arbeidsevne, altså folk som er avhengig
av fellesskapets sikkerhetsnett, trygdene. Ikke minst når levekostnadene
øker raskt. Da trengs mer enn prosenttillegg på lave trygdesatser.
Hvis det bare gis prosenttillegg, øker de økonomiske forskjellene
i samfunnet.
Mange erfarer
større økonomisk utrygghet. Det er meget alvorlig med de økte rentekostnadene.
Norges Bank har siden 8. mai 2020 og til nå hevet styringsrenta fra
0 til 4,25 pst. Den europeiske sentralbanken har i samme periode
hevet renta fra minus 0,5 pst. til 4,5 pst., altså med 5 pst. Når
renta har vært så lav at det har lønt seg å løpe og låne, noe som
Trygve Hegnar har agitert for i en årrekke, har sjølsagt det norske
gjeldsnivået for husholdninger blitt ekstremt høyt – ja, over 4 200 mrd. kr. Det
er et av de høyeste nivåene i den vestlige verden.
Fra mai 2020
til i dag gir en renteøkning på 4,25 pst. netto etter skatt om lag
140 mrd. kr – 140 milliarder – i økte renteutgifter årlig for husholdningene.
For en familie med 3 mill. kr i lån gir det en ekstrautgift på om
lag 8 000 kr per måned.
Den tidligere
lavrentepolitikken i Norge, som førte oss ut i denne situasjonen,
var et resultat av EU-prinsippet om friest mulig bevegelse av kapital
over landegrensene. Da måtte Norges Bank senke rentene uavhengig
av realøkonomien i Norge. Norges Bank er i et stort dilemma. De
ser sjølsagt konsekvensen av den store renteøkningen, samtidig som
lavrentepolitikken, i forhold til euro– og dollarområdet, gir lav
kronekurs og tilhørende høy inflasjon når importvarene blir dyrere.
Vi må være forsiktige
med den videre renteøkningen, men dette er et krevende dilemma.
Dog skal vi være klare og glad for at vi har vår egen pengepolitikk,
i motsetning til hva Høyre og Erna Solberg har ønsket.
En beskjeden
andel av matvareprisene er betaling for råvarene. Norske råvarepriser
på jordbruksmat er i stor grad politisk styrt gjennom jordbruksavtalen.
Dette gir trygghet både for forbruker og for gårdbruker. Jordbruksavtalen
for de siste åra har gitt svært små prisøkninger. For melk er det
eksempelvis 33 øre per liter. Med jordbruksavtalen har prisen for
mathvete økt med null øre per kg. Dette er fakta som det er viktig
å få fram i den nasjonale debatten. Det er nesten ingen som snakker om
dette når matprisøkningene drøftes.
Vårt nasjonale
jordbruksmatvaremarked er en styrke og ingen ulempe i en urolig
verden. Men siden seks av ti matvarekalorier fra jordbruket importeres,
slår økte internasjonale matvarepriser, som følge av krig og klimaødeleggelser,
rett ut i den norske handlekurven. Det er større import, det er
større prisstigning – det er situasjonen i dag, noe som Høyre og
Fremskrittspartiet systematisk underslår.
I en urolig verden
trengs sterkere vekt på fellesskapet. Det gir større trygghet for
de mange. Markedskreftene må dempes. Det er stortingsflertallets
og regjeringas oppdrag fra flertallet i befolkningen. Denne politikken må
bli tydeligere for å gjenreise tilliten.
Statsråd Jan Christian Vestre [19:17:12 ] : Vi lever i en krevende
tid. Krigen i Ukraina og ettervirkningene av pandemien har satt
sitt preg på verdensøkonomien. Prisene har økt i alle land, og mange
merker at de har fått en trangere økonomi. Regjeringens aller viktigste oppgave
er derfor å få ned prisstigningen og føre en ansvarlig økonomisk
politikk for å trygge norske familier, norske bedrifter og norske
arbeidsplasser.
Vi fører en aktiv
næringspolitikk som gir resultater. Det er nå rekordstore investeringer
i norsk fastlandsindustri. Det etableres 6 000 nye bedrifter hver
eneste måned. Konkurstallene er fortsatt lavere enn før pandemien.
Antall personer i jobb har aldri vært høyere. Det har aldri vært
eksportert mer fra fastlandsbedriftene. Det viser at det går godt
for store deler av norsk næringsliv, og at den økonomiske politikken
til regjeringen virker.
Denne regjeringen
har fire klare mål for næringspolitikken. Vi skal gjennom en aktiv
næringspolitikk legge til rette for å få flere i arbeid, kutte Norges
klimagassutslipp, øke fastlandseksporten og øke fastlandsinvesteringene
– ja, omstille norsk økonomi.
Regjeringen er
opptatt av både å skape og å dele. Den norske velferdsstaten er
på mange måter bygget på dette prinsippet. Verdier må skapes, og
skal vi sikre en rettferdig fordeling og gode velferdstjenester
i framtiden, er vi avhengige av at det norske næringslivet lykkes over
hele vårt langstrakte land.
Gode, forutsigbare
rammebetingelser er derfor en viktig forutsetning for dette. Det
handler om tilgang til fornybar kraft, næringsarealer, infrastruktur,
råvarer, teknologi, kompetanse og ikke minst kapital. Alt dette står
sentralt i regjeringens politikk for næringslivet.
Regjeringen har
levert mye aktiv næringspolitikk for å spille norske bedrifter gode
siden vi tok over makten. I fjor la vi fram Grønt industriløft med
100 konkrete tiltak for norsk industri. Forrige uke la vi fram Grønt
industriløft 2.0. Og på ett år har vi satt i gang eller utkvittert 96
av de 100 tiltakene vi presenterte for et år siden. Vi legger nå
fram 50 nye tiltak og ytterligere 15 mrd. kr til nye virkemidler
for grønn omstilling. Det er en historisk satsing, og det utgjør
en viktig forskjell for små, mellomstore og store bedrifter over
hele landet vårt.
I tillegg til
grønt industriløft har vi satt i gang og gjennomført politikk på
en lang rekke viktige områder for å styrke norsk næringsliv. Vi
har fått fart på havvindsatsingen og har nå en plan om å doble norsk
kraftproduksjon fram mot 2040. Vi reformerer hele virkemiddelapparatet
gjennom reformen Én vei inn.
Vi har styrket
våre internasjonale partnerskap med EU, Tyskland, Sverige og USA,
og vi jobber aktivt med å få på plass nye handelsavtaler. Vi har
lagt fram en ny eierskapspolitikk for et grønnere og mer aktivt
statlig eierskap, med tydeligere forventninger til de tingene som
er viktige for å forberede oss på framtiden.
Vi dreier hele
virkemiddelapparatet i grønn retning og har innført et prinsipp
om at alle prosjekter som får støtte fra staten, skal ha sin plass
på veien mot lavutslippssamfunnet innen 2050. Vi har mobilisert
rekordmye privat kapital til grønne industriprosjekter i hele Norge.
Vi er godt i
gang med eksportreformen Hele Norge eksporterer, med mål om å øke
norsk fastlandseksport med 50 pst. innen 2030. Vi har lagt fram
Norges første batteristrategi, med ti grep som har mobilisert 18 mrd. private
kroner i norske industrietableringer. Vi har lagt fram en mineralstrategi,
med fem satsingsområder og nesten 50 tiltak for å bidra til at Norge
kan utvikle verdens mest bærekraftige og lønnsomme mineralnæring.
Vi har lagt fram
et veikart for helsenæringen for å løse framtidens utfordringer
innen helsevesenet, samtidig som vi kan bygge sterke, lønnsomme
eksportnæringer knyttet til norsk helseteknologi.
Vi er i gang
med å rulle ut norgesmodellen for et seriøst arbeidsliv. Vi stiller
krav om at klima og miljø skal vektes med 30 pst. i alle offentlige
anskaffelser, og vi er i ferd med å lage et helt nytt, enklere og
mindre byråkratisk anskaffelsesregelverk. Vi har lagt fram forslag
om at hvert juridiske kjønn skal være representert med minst 40 pst.
i styrene i de mellomstore og store selskapene. Vi foreslår å skrote
den utdaterte brukthandelloven, og vi gjennomfører historisk mange
tiltak for å styrke konkurransen i dagligvaremarkedet.
Ikke minst jobber
vi med tiltak som skal spare norske bedrifter for 11 mrd. kr i offentlig
byråkrati fram til 2030.
Norge står overfor
store oppgaver, men vi står først og fremst overfor store muligheter.
Det er næringslivet som går i front. Vi heier på jobbskaperne. Nå
er omstillingen godt i gang.
Presidenten
[19:22:16 ]: Det blir replikkordskifte.
Olve Grotle (H) [19:22:31 ] : Det er fleire ting i innlegget
til statsråden eg er einig i. Eg tvilar heller ikkje på – og vi
er einige om – at det er viktig med eit sterkt næringsliv for å
sikre og skape nye arbeidsplassar og finansiere dei viktige offentlege
oppgåvene vi har. Men vi må òg ha ein faktisk politikk som gjer
at næringslivet kan stole på og ha tillit til den politiske retorikken
som blir ført, og at næringslivet kan vere sikre på at dei faktisk vil
ha gode, stabile og føreseielege rammevilkår også i åra framover.
Dessverre har vi sett at næringslivet i mindre og mindre grad har
tillit til regjeringa sin næringspolitikk. Fleire meiningsmålingar,
eit pågåande kystopprør og i går eit utspel frå SMB Norge om politisk risiko
viser det. Kva meiner ministeren den manglande tilliten frå næringslivet
skuldast? Og kva har han tenkt å gjere med det?
Statsråd Jan Christian Vestre [19:23:26 ] : Fra dag én da jeg
ble næringsminister, har jeg vært opptatt av å bruke mye tid ute
blant bedriftene, for det er de som har skoene på, som vet hva som
er viktigst å prioritere. Det er mange utfordringer norske bedrifter
står overfor. Vi har opplevd den største energikrisen på 50 år.
Vi har opplevd den største inflasjonen siden jappetiden på 1980-tallet.
Det er krig i Europa og stor usikkerhet om globale forsyningslinjer
og verdikjeder. Alt dette slår inn over norsk næringsliv. Da forstår
jeg at mange bedrifter opplever uforutsigbarhet og usikkerhet.
Det viktigste
regjeringen kan gjøre for å skape mest mulig forutsigbarhet i et
usikkert farvann, er nettopp å ha kontroll på økonomien. Vi ser
nå at denne politikken begynner å virke. Inflasjonen har nå falt
flere måneder på rad. Vi nærmer oss sannsynligvis toppen av renteøkningene
for denne gangen. Det gjør at bedriftene etter hvert kan puste lettet
ut og fokusere på videre vekst og verdiskaping.
Olve Grotle (H) [19:24:31 ] : Eg oppfattar statsråden slik
at han meiner manglande tillit skuldast forhold utanfor regjeringa
sin kontroll. Det er å undervurdere næringslivet si evne til å forstå
samanhengar i samfunnet.
Det er ikkje
berre næringslivet som manglar tillit. Vi har nyleg hatt eit kommuneval
der næringspolitikk har vore eit viktig tema. Valresultata rundt
om i dei ulike kommunane talar for seg. Meiner statsråden at f.eks.
dei mange skatteskjerpingane, den auka arbeidsgjevaravgifta og innleigeforbod
ikkje har spelt noka rolle i valet?
Statsråd Jan Christian Vestre [19:25:09 ] : I møte med de utfordringene
jeg nettopp redegjorde for, har regjeringen vært helt nødt til å
se over spleiselaget og gjøre nødvendige grep på statsbudsjettet.
Da Høyre satt i regjering, var svaret alltid økt oljepengebruk.
Det ble satt nye rekorder i oljepengebruk under pandemihåndteringen.
Den friheten har ikke denne regjeringen. Derfor innførte vi en situasjonsbestemt
økning i arbeidsgiveravgiften for å få kontroll på en urovekkende
høy inflasjon. Derfor har vi bedt om at havbruksnæringen kan bidra
noe mer til fellesskapet for at mer av verdiskapingen skal komme
lokalsamfunnene til gode. For å finansiere den mest omfattende strømstøtteordningen
i Europa har vi spurt kraftselskapene om de kan være med på å gi
noe mer av overskuddene sine til fellesskapet, slik at vi kan omfordele
og betale deler av det ut igjen til det norske folk. Det er rettferdig
politikk, som gjør at Norge vil komme styrket ut av de tre krisene
vi nå håndterer.
Sivert Bjørnstad (FrP) [19:26:25 ] : Trontalen sa egentlig
overraskende lite om næringspolitikk. Det eneste og mest konkrete
som ble sagt, var at regjeringen skal føre en aktiv næringspolitikk.
Det har vi i og for seg erfaring med fra de siste to årene. Det
betyr at det skal konfiskeres mer fra det næringslivet som går godt,
og så skal de samme summene rundhåndet deles ut av næringsminister
Vestre til næringer som taper penger og har enorme styre- og ledelseshonorarer.
Noe hele næringslivet
derimot ber om, er tiltak som bidrar til mindre byråkrati i hverdagen.
Stortinget har vedtatt et mål om en avbyråkratisering for næringslivet tilsvarende
11 mrd. kr i året, som regjeringen også har nedfelt i sin plattform.
Det siste som skjedde før sommeren, var imidlertid at regjeringen
la fram et lovforslag om kvotering, som vil øke kostnadene og byråkratiet
for næringslivet. Nå er regjeringen halvveis i denne stortingsperioden.
Spørsmålet blir: Hvor mange av de 11 mrd. kr har de kuttet for næringslivet
så langt?
Statsråd Jan Christian Vestre [19:27:32 ] : Vi kommer til å
levere på forenklingsmålet. Jeg er opptatt av at det forenklingsmålet
skal være en prosess nedenfra og opp. Det er bedriftene som forteller
oss hva vi kan forenkle, og hvordan vi skal gjøre det. Derfor har
vi fått over 140 ulike forslag fra norske bedrifter, som vi nå gjennomgår.
Dette kommer til å bli krevende, men det er mulig og innenfor rekkevidde.
Representanten vet at jeg kommer til å holde Stortinget løpende
orientert om framdriften i det arbeidet. Når vi skal måles i 2025,
skal jeg sørge for at vi har nådd dette målet.
Det er helt riktig
at NHO, LO og regjeringen har blitt enige om et historisk vedtak
om å øke kjønnsbalansen i norske styrerom. Det er fordi kun 20 pst.
av styremedlemmene i aksjeselskapene våre er kvinner. Den utviklingen
går altfor sakte. Skal vi løse de store oppgavene vi trenger å løse
framover, må vi ta hele samfunnet i bruk – både kvinner og menn,
og alle andre for den saks skyld. Derfor er jeg stolt over det forslaget
vi har lagt fram, som ikke vil øke byråkratiet.
Sivert Bjørnstad (FrP) [19:28:38 ] : Jeg forstår selvfølgelig
at det i enhver regjering vil være sånn at noe trekker i retning
av mer byråkrati, og andre ting trekker i retning av mindre byråkrati.
Spørsmålet er jo hvordan totalen blir til slutt. Jeg forstår at
det er viktig for Vestre og regjeringen å komme med den typen svært
inngripende tiltak for norske bedrifter. Det er for så vidt greit, men
det kommer jo med en kostnad, og det er økt byråkratisering for
de bedriftene som blir omfattet av ordningen.
Så sier Vestre
at han skal holde Stortinget løpende orientert, og det er akkurat
det jeg ber om. Jeg ber om en løpende orientering. Hvor langt har
man kommet mot målet om å lette administrative kostnader for bedrifter på
11 mrd. kr innen 2025? Nå er vi halvveis til 2025. Hvordan ligger
vi an?
Statsråd Jan Christian Vestre [19:29:38 ] : Vi har bl.a. lansert
Én vei inn til virkemiddelapparatet, som er en storstilt reform
nettopp for at bedriftene våre skal bruke tid på vekst og verdiskaping
og ikke på å fylle ut skjemaer og finne fram i offentlig byråkrati.
Vi har gjort grep for å styrke digitaliseringen for næringslivet.
Om to dager skal vi legge fram et statsbudsjett, som jeg veldig
gjerne skulle kommentert nå, men det kan jeg selvfølgelig ikke gjøre.
Der kan det jo tenkes at det også ligger forenklingstiltak, og det
kan også hende at det står noe i statsbudsjettet om hvor langt dette
har kommet.
Jeg har vært
næringsdrivende i ti år. Det at det er kvinner i norske styrerom,
påfører altså ikke norsk næringsliv administrative kostnader. Da
tror jeg representanten tar ganske feil. Dette er altså et forslag
som NHO stiller seg helhjertet bak, nettopp fordi det er et balansert
og godt forslag. Vi går gradvis fram, begynner med de store og så
de mellomstore selskapene. Det vil bidra til mer mangfold i norsk
næringsliv. Mangfold er lønnsomt.
Sivert Bjørnstad (FrP) [19:30:44 ] : Det er jeg helt enig i,
og det er jo ikke det å ha kvinner, eller for den saks skyld menn,
i styrerommet som bidrar til de økte kostnadene. Nå er det en stund
siden jeg har lest lovproposisjonen fra Vestre, men også der oppgis
det jo at det er administrative kostnader for bedriftene knyttet til
disse virkemidlene. Så det er ikke noe jeg har funnet på; det er
noe Vestre selv har skrevet i sin proposisjon, som han har levert
til Stortinget.
Jeg har fortsatt
ikke fått svar på hvor langt man har kommet på veien mot målet om
å redusere avbyråkratisering for bedriftene – målet om 11 mrd. kr
innen 2025. Hele poenget med å tallfeste et sånt mål – og det tror
jeg er grunnen til at regjeringen har tatt det vedtaket fra Stortinget
og nedfelt det i sin plattform – er at det er mulig å måle. Spørsmålet
er: Hvor langt mot de 11 mrd. kr har man kommet per dags dato?
Statsråd Jan Christian Vestre [19:31:44 ] : Det var altså ikke
slik at det da jeg ble næringsminister, lå en liste på kontoret
klar med forenklingstiltak som kunne implementeres dagen etter.
Jeg har vært næringsminister i fire halvår, tror jeg, sånn om lag.
Vi satte i gang dette arbeidet med en gang, men det tar altså noe
tid. Vi har fått 140 innspill fra næringslivet, mange av dem berører
ganske kompliserte, store spørsmål, og det er viktig å ikke trå
feil. Dette skal utredes og kvalitetssikres. Vi skal faktisk også
tallfeste og beregne effekten og verdien av forenklingstiltakene,
og det kan jeg garantere representanten at vi er veldig godt i gang
med.
Som jeg sa i
mitt første innlegg til representanten, skal vi nå dette målet innen
2025. Målet var altså ikke innen 2023, målet var innen 2025. I tillegg
til det jeg nettopp har sagt, vil vi holde Stortinget orientert
om de tiltakene som allerede er iverksatt.
Presidenten
[19:32:44 ]: Presidenten kan bekrefte at anslaget på fartstid
for statsråden er korrekt.
Ola Elvestuen (V) [19:33:00 ] : Vi skal – sammen med EU – kutte
våre klimagassutslipp med 55 pst. innen 2030. Dette er en kraftig
forpliktelse, men gir store muligheter også for norsk næringsliv.
Det pågår en rivende regelverksutvikling i EU. Det er viktig at
vi nå klarer å være med på denne utviklingen også her i Norge. Det
er mange direktiver som ligger der, og som vi venter på. De jeg
kommer på, og nå er jo også klimaministeren her, er både fornybardirektivet,
energiøkonomiseringsdirektivet, bygningsdirektivet, Klar for 55-pakken
fra EU og også REPowerEU. Alt dette skal på plass, og vi trenger
å få det på plass også i Norge.
Da blir mitt
spørsmål til statsråden: Er statsråden enig i at det nå er avgjørende
viktig for norsk næringsliv at vi får raske vedtak for å få disse
direktivene på plass, og kan vi forvente det?
Statsråd Jan Christian Vestre [19:34:03 ] : Takk for spørsmålet.
Det er helt riktig
som representanten sier, at det er en rivende regelverksutvikling
i Europa. Det skjer en rivende utvikling i USA og blant våre viktige
handelspartnere. Det skjer også nå en rivende utvikling i Norge,
og det skal vi være veldig glade for.
Vår tilknytning
til EU er basert på EØSavtalen, de fire frihetene og adgangen til
det indre marked, og så gjør vi våre egne vurderinger av EØS-relevansen
for de rettsaktene som kommer fra EU. Flere av rettsaktene som nå
er mest relevante for det grønne skiftet, er fortsatt under utvikling
i EU. Innenfor mitt felt gjelder det bl.a. akten som går på industripolitikk,
Net Zero Industry Act, og Critical Raw Materials Act. Der er Norge
aktive og på i Brussel, bl.a. i regelverksutviklingen, for å være med
konstruktivt og proaktivt. Vi skal selvfølgelig også gjøre vurderinger
så raskt som mulig når dette er ferdig, om hvordan og eventuelt
på hvilken måte det da skal implementeres i norsk lovgivning.
Ola Elvestuen (V) [19:35:07 ] : Nå går det så fort, og dette
er et regelverk for at vi skal nå målene i 2030. Hvis vi da gjør
som vanlig, kommer det først et direktiv, så vurderer vi om det
er EØS-relevant, så vurderer vi etterpå om det skal gjøres tilpasninger,
og så kommer direktivet fem eller sju år etter at man har fått det
gjennom i EU. Det går ganske enkelt for lang tid. Norsk næringsliv vil
ikke få vært med på den utviklingen som skjer i Europa, og vi vil
ikke ha virkemidlene for å nå målene som vi er en del av.
Fra Venstres
side er det en bekymring at statsråden sitter i en regjering sammen
med et parti, Senterpartiet, som er imot hele EØS-avtalen. Jeg vet
at det ligger i regjeringens plattform at EØS-avtalen ligger fast,
men det er en bekymring for tempoet i hvordan man skal implementere
dette.
Jeg kan vise
til et annet viktig spørsmål, og det er implementeringen av EUs
karbontoll, altså CBAM, som det også er uavklart om vi skal være
en del av. Norsk næringsliv vil vi skal være en del av det. Da blir
mitt spørsmål igjen: Kan vi forvente raskere saksbehandling enn slik
det har vært tidligere?
Statsråd Jan Christian Vestre [19:36:16 ] : Nå overtok denne
regjeringen en lang rekke saker og et stort etterslep av EU-saker,
og det viser også at dette er et komplisert arbeid. Jeg er enig
i det representanten sier, at det er viktig at vi i Norge jobber
hurtig, men det er også viktig at vi i Norge ivaretar norske interesser
og gjør selvstendige vurderinger av hva som er relevant politikk
for Norge.
Så er det ikke
sånn at vi i påvente av at EU skal ferdigstille sine rettsakter,
eller i påvente av at vi skal vurdere EØS-relevansen, ikke gjør
noen ting. Ta f.eks. mineralfeltet, der Critical Raw Materials Act
fra EU har mye positivt hva gjelder raskere saksbehandling. Parallelt
med det, og delvis før det, har denne regjeringen innført systemer
for One Stop Shop, som gjør at prosjekter skal kunne henvende seg
ett sted og få en samlet saksbehandling, samt at det er innført
fast track for spesielt kritiske prosjekter. Alt dette gjør vi med
initiativ i Norge, parallelt med EU, og det vil også gi oss et forsprang
når dette da eventuelt blir aktuelt å innlemme i norsk lovgivning.
Presidenten
[19:36:13 ]: Replikkordskiftet er dermed omme.
Eigil Knutsen (A) [19:37:37 ] : De siste årene har med all
tydelighet vist oss at det viktigste i politikken er det viktigste
i livet vårt: trygghet – trygghet for oss selv og våre nærmeste,
trygghet for alle som sliter med økonomien, trygghet for dem som
trenger velferdsstaten, og trygghet for landet vårt i urolige tider.
Dette har vært, er og vil være Arbeiderpartiets historiske oppgave
i norsk politikk, fra kriseforliket i 1935 til NATO-medlemskap og
utbygging av velferdsstaten etter andre verdenskrig, og til trygg
styring i urolig farvann i nåtid.
Nå er tryggheten
under press. Stadig flere familier sliter med hverdagsøkonomien.
Renteutgiftene har gått i taket, matvareprisene stiger, folk med
helt vanlige inntekter sliter med å betale regningene. Utryggheten
når også dem som venter på å få en fastlege, den merkes i sykehusene
som sliter med ettervirkningene av pandemi og prisvekst, og i eldreomsorgen
som må bygges ut når vi blir flere eldre. Vi kjenner også på utrygghet
når klimaendringene blir synlige, også her hjemme, når det kommer
stadige meldinger om historiske temperaturrekorder. Som et lite
land i en urolig verden kjenner vi også på utrygghet når det er
krig på vårt eget kontinent, utløst på brutalt vis av vårt eget
naboland Russland.
I denne utrygghetens
tid trenger vi politiske løsninger, og Arbeiderpartiets historiske
oppgave med å skape trygghet for folk i Norge er viktigere enn noen
gang før. Derfor har vi de to siste årene, sammen med Senterpartiet,
endret politikken fra Høyres skattekutt til dem med mest fra før
og kutt til dem med minst. Nå tas det kraftfulle grep som omfordeler
gjennom skattesystemet og gjennom velferden – gjennom en historisk
satsing på fastlegeordningen, som var i krise etter åtte år med
helseminister fra Høyre, gjennom styrking av budsjettene til kommuner
og sykehus, gjennom tilskudd til heldøgnsomsorgsplasser og gjennom
tiltak som går rett inn i lommeboka til folk:
økt
minstepensjon, som for øvrig Høyre var imot
gratis
SFO – Høyre var imot det også
billigere
barnehage – Høyre er imot
gratis
ferje – av en eller annen grunn er Høyre imot det også
Dette er alle
tiltak som øker tryggheten i urolige tider, en jobb som fortsetter
med uforminsket styrke med statsbudsjettet for 2024, som legges
fram på fredag. Der kommer også regjeringens andre grønne bok, en
systematisk måte å forplikte oss selv til å nå våre klimamål på.
Det er kort tid til 2030, men klarer ikke verden å løse klimakrisen,
er konsekvensene enorme, også for vår egen trygghet.
Forutsetningen
for at vi skal kunne utjevne forskjellene og øke tryggheten til
folk i Norge, er at landet vårt er trygt. Derfor må vi prioritere
Forsvaret tyngre i årene som kommer, og i budsjettet for neste år
er styrking av Forsvaret en av de viktigste satsingene. Et sterkt
forsvar er på mange måter forsikringspremien vår. Denne forsikringspremien
har vært lav lenge, nesten hele min levetid. Nå øker den kraftig.
Det går på bekostning av andre satsinger, men tryggheten kommer
ikke av seg selv. Tryggheten kommer gjennom trygg økonomisk styring, gjennom
en rettferdig og omfordelende velferdsstat og gjennom styrking av
forsvaret vårt.
Ved oppstarten
av denne politiske høsten er dette vakre ordet, «trygghet», en av
overskriftene på Arbeiderpartiets arbeid i storting og regjering.
Mari Holm Lønseth (H) [19:41:47 ] : Vi står foran formidable
oppgaver i årene som kommer. Handlingsrommet i økonomien blir mindre,
klimakrisen må løses, vi må få fornybarproduksjonen opp, sånn at
vi kan få utslippene ned, vi blir flere eldre, samtidig som det
er færre yrkesaktive bak hver pensjonist, og arbeidslivet skriker
etter kompetent arbeidskraft, samtidig som altfor mange står utenfor
arbeid og utdanning. Det som er fint med det, er at disse store
oppgavene kan løses, men det krever faktisk at man tar ansvar for
å løse dem.
For Høyre er
det viktig at vi skaper et samfunn som er minst like godt for våre
barn og barnebarn som det har vært for oss. Fram til nå har det
jevnt over blitt bedre generasjon for generasjon. Mange av oss har
hatt gleden av å få lov til å leve fra starten av 1990-tallet til
nå, en periode som har vært preget av stor vekst og utvikling både for
Norge og for enkeltmennesker. Nå er vi inne i en periode hvor flere
opplever at det blir trangere, den sikkerhetspolitiske situasjonen
er mer spent, og migrasjonen i verden øker. Den veksten og de demokratiske
framskrittene vi har sett de siste 30 årene, er kanskje ikke lenger like
selvsagte som de har vært fram til nå.
Når vi står i
store oppgaver, som vi gjør nå, må vi også sørge for at vi setter
inn tiltak som gjør det bedre på lang sikt. Langsiktige utfordringer
krever langsiktige tiltak, og vi må sørge for at det ikke bare er
generasjonene som kommer etter oss, som plukker opp regningen. Da er
det også feil at regjeringen bruker tid og penger på revers og kortsiktige
tiltak.
Høyre vil ta
ansvar for at vi skaper et samfunn som er bedre i morgen enn det
er i dag. Derfor har vi foreslått å holde igjen på den offentlige
pengebruken, for økt offentlig pengebruk legger press på renten,
og sånn veltes ansvaret for å prioritere fra politikere og over
på enkeltmennesker og på familier. Særlig unge i etableringsfasen og
enslige blir hardt rammet når renten går opp. Når regjeringen ikke
tar ansvar for prioriteringene, er det altså enkeltmennesker som
må gjøre det.
Derfor må vi
også investere mer i det vi skal leve av i framtiden, det som handler
om at alle barn må lære seg å lese, skrive og regne skikkelig, at
vi forsker mer, sånn at vi får skapt nye, lønnsomme og bærekraftige
arbeidsplasser, og at vi gjør det lettere for næringslivet å trygge arbeidsplassene,
ikke vanskeligere, gjennom å øke skattene dramatisk over natten.
Derfor har vi også foreslått en rekke tiltak for å få kraftproduksjonen
i Norge opp. Får vi produksjonen av ny fornybar kraft opp, kan vi også
få klimagassutslippene og strømprisene ned.
Vi er nå halvveis
i denne stortingsperioden, i denne regjeringsperioden, og i løpet
av de to årene som har gått, har vi sett en regjering som ikke tar
ansvar for å løse de store utfordringene og de store oppgavene for
framtiden. Det vi ser, er at de lar unge i etableringsfasen plukke opp
regningen når renten øker. Vi ser det når de er mer opptatt av å
lage flere kommuner og fylkeskommuner enn å løse de store oppgavene.
Faktisk fremmer også en regjering som sier at den er veldig opptatt
av lokaldemokratiet, lovforslag om at vi i denne salen eller regjeringen skal
kunne overkjøre kommuner som selv ikke ønsker en folkeavstemning.
Vi ser det også når man over natten innfører skatter og avgifter
som truer arbeidsplasser, framfor å legge til rette for nye.
I motsetning
til regjeringen vil Høyre ta ansvar for at de store oppgavene vi
har foran oss, blir tatt tak i og blir løst. Da holder det ikke
med kortsiktige tiltak, vi er nødt til å sørge for at vi kommer
bedre ut av denne krisen enn det var da vi gikk inn i den, og vi
er nødt til å investere i framtiden gjennom forskning og innovasjon
for å trygge jobbene og bidra til økt verdiskaping i Norge også
i framtiden.
Cecilie Myrseth (A) [19:46:19 ] : Et samfunn med små forskjeller,
høy tillit og sterke fellesskap har alltid vært målet for Arbeiderpartiet.
I helsepolitikken handler det om å ta politiske valg som sikrer
at man får hjelp når man trenger det, uavhengig av pengeboken eller hvor
man bor. De store utfordringene og oppgavene løser vi aller best
i fellesskap.
Det skal være
trygt og godt å bli gammel i Norge. Når det blir flere eldre, må
vi tenke nytt om eldrepolitikken. Derfor er jeg glad for at regjeringen
har lagt fram en eldrereform, som Stortinget nå skal behandle. Når
det gjelder ønsket til Kristelig Folkeparti om et forlik, tenker jeg
at vi kan begynne den dialogen i vår egen komité, hvor denne saken
nå ligger.
Vårt mål er å
gjøre det bedre å bli og være eldre i Norge. Vi skal bygge gode
og aldersvennlige lokalsamfunn, sånn at alle kan leve et godt liv
fylt med mening, og vi skal ta tak i ensomheten, som er en utfordring
for mange. Vi trenger boliger bygd til ulike behov. Alle skal kunne
bo trygt hjemme så lenge som mulig. Derfor har vi foreslått et eget
eldreboligprogram, gjennom Husbanken, som skal bidra til det. Men
vi må også bygge flere heldøgns omsorgsplasser, sånn at de med behov
for det får plass når de trenger det. Derfor kommer det penger til
1 500 nye heldøgns omsorgsplasser i dette budsjettet.
Samtidig må vi
styrke demensomsorgen, ta vare på de pårørende på en enda bedre
måte og inkludere frivilligheten. Skal vi få gitt alle den omsorgen
og helsehjelpen som trengs, er vi avhengig av fagfolkene. Vi vet
at det er tungt for mange at det mangler kollegaer å dele arbeid og
ansvar med. Det skal være fint og meningsfylt å jobbe i vår felles
helsetjeneste. Da må vi få grunnbemanningen opp, sikre hele, faste
stillinger, utdanne fagfolk i by og i bygd, sørge for en god deling
av oppgavene og bidra til påfyll av kompetanse.
For mange unge
strever med psykiske helseutfordringer. Det meldes i økende grad
om bekymringer, stress og press som leder til bl.a. søvnløshet,
angst og nedstemthet. For mange kan det være starten på mer langvarige
og alvorlige utfordringer. Andelen barn og unge som blir diagnostisert
med en psykisk lidelse, har økt de siste ti årene. Særlig bekymringsfull
er utviklingen for jenter og unge kvinner. Det er dramatisk for
dem det gjelder, for deres foreldre og for hele samfunnet.
Jeg ser fram
til at vi nå skal behandle en forpliktende opptrappingsplan for
psykisk helse. Det er starten på et taktskifte for psykisk helse
i Norge. Noe av det aller viktigste for Arbeiderpartiet er å sikre
at alle får riktig hjelp på rett sted, når de trenger det. Vi vil
sikre at alle skal ha tilgang på et lavterskeltilbud av høy kvalitet,
uavhengig av hvor de bor, som gir dem hjelp uten henvisning, og
at spesialisthelsetjenesten har kapasitet når plager blir til lidelser
og behandling blir nødvendig.
Helse-Norge har
mange oppgaver å løse, ikke minst etter en tid med pandemi, prisstigning
og mangel på fagfolk. Vi må fortsette jobben med å sikre fastlege
til alle, rekruttere, utdanne og beholde den viktigste ressursen av
alle, nemlig helsepersonellet. Vi må gjøre noe med kapasitetsutfordringene
på sykehusene og det økende behovet for et bedre psykisk helsetilbud.
Den forrige regjeringens,
høyreregjeringens, favorittløsning, privatisering, har ikke løst
et eneste av disse problemene, snarere tvert imot. Da er det ganske
spesielt å sitte i denne salen og høre representanten Tone Wilhelmsen
Trøen bruke så å si hele innlegget sitt på fremdeles å vise til
privatisering som løsningen på alle utfordringene i helsetjenesten.
Det er feil medisin for de utfordringene vi har i dette landet,
og de løsningene vi skal finne. Skal vi sikre vår felles helsetjeneste
for framtiden, må vi gjøre tydelige prioriteringer, ha mer tillit
til og dialog med fagfolkene. Vi må evne å tenke nytt, stille spørsmål
ved om alt vi har gjort før, er riktig å gjøre framover. Så må tanken
om at mer marked og logo, oppstykking av tjenesten og privatisering
skal løse det, legges bort. Det er totalt feil medisin, for framover
er det personell, ikke penger som avgjør hva slags tjenester og hjelp
vi er i stand til å gi.
Vi vet at vi
har store oppgaver å løse om vi skal sikre helsetjenesten for dagens
og framtidens pasienter. Det ansvaret tar Arbeiderpartiet på høyeste
alvor, og jeg er sikker på at vi får det til i fellesskap.
Bård Ludvig Thorheim (H) [19:51:38 ] : Når man hører på regjeringen
i denne trontaledebatten, skulle man tro at alt går på skinner.
Det er bare et problem: Folk opplever det ikke sånn.
Høyre ble største
parti i valget vi har lagt bak oss. I Innlandet ble flere kommuner
politisk malt blå for første gang noensinne. I det verdiskapende
Vestlandet ønsker man mer Høyre-politikk, og høyrebølgen var særlig sterk
i mitt eget fylke, Nordland. Det nedslående resultatet for regjeringspartiene
skyldtes bl.a. regjeringens politikk. Den påstanden er ikke min,
den kommer fra lokalpolitikere fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet,
som møtte velgerne i valgkampen.
Det er tydelig
at regjeringen ikke vil ta innover seg det entydige signalet fra
velgerne, fra folket i dette landet. I en økonomisk krevende tid
har regjeringen valgt å angripe Høyre for en politikk hvor folk
skal sitte igjen med mer av det de tjener. Skattebombene fra regjeringen
kommer tett: økt straffeskatt på norsk eierskap, som formuesskatten
på arbeidende kapital faktisk er, og økt arbeidsgiveravgift, som
rammer familiebedrifter, reiseliv og gründere, og det er skattebomber
på kraftsektoren, som går ut over industri og kraftkommuner. Det
er feil politikk, og det er ikke rart at folk reagerer og ønsker en
ny kurs.
Det er også et
større bilde. Den krevende økonomiske situasjon skyldes også forhold
utenfor våre grenser og utenfor regjeringens kontroll. Men av det
man kan gjøre noe med, gjøres det dessverre noen store strategiske
feilgrep. I en tid hvor strømprisene stiger til værs, industrien
mangler kraft og vi trenger mer fornybart for å nå klimamålene,
setter regjeringen en stopper for hele kraftsektoren. 35 mrd. kr
i investeringer i oppgradering av vannkraft og investeringer på
10 mrd. kr innen vindkraft er lagt på is på grunn av regjeringens
skattebomber. Investorer ser seg nå rundt etter andre land de kan investere
i, hvor det er stabile politiske rammevilkår.
Det skal satses
på havvind, sies det – bare ikke i Nord-Norge. For utlysningsrunden
i 2025 inkluderes ikke ett eneste felt nord for Stad. Det gir en
enorm konkurranseulempe for halve landet og er rett og slett uakseptabelt.
Statsministeren
skryter av alle de europeiske statslederne han har snakket med,
som priser seg lykkelige over norske gassleveranser. Støre sier
neppe til dem at han har latt seg presse av Sosialistisk Venstreparti
til å ikke lete etter gass i nye områder i Barentshavet i hele regjeringsperioden.
Europa har respondert
kraftigere og stått mer sammen enn noen gang i møte med energikrisen
og Putins brutale og uprovoserte angrep på Ukraina. De største lovpakkene
i Europas historie rulles nå ut i EU for å gjøre oss uavhengig av
russisk gass, kinesiske mineraler og for å lede an i konkurransen
med de andre stormaktene i den nye grønne økonomien – ja, unntatt
ett land, unntatt Norge.
Senterpartiet
og Arbeiderpartiet står i en dyp spagat i Europa-politikken, så
dyp at buksene revner. EUs karbontoll baner vei for dyptpløyende
og varige endringer i verdens handelssystem, til fordel for grønnere
industri av den typen som Norge er ledende på. LO og NHO sier at
vi må slutte oss til dette systemet, men i regjeringen diskuterer
Vedum og Støre på kammerset og finner ikke ut av det. Dessverre
er dette bare ett av mange eksempler.
På et vis er
det selvfølgelig bra at regjeringen selv i alle fall er fornøyd
med egen innsats, men det er ikke folk og velgere. Norge taper posisjon
internasjonalt på strategiske feilgrep i en krevende og farligere
verden. For Høyres del er vi klare til å ta ansvar. Oppgavene er
store, men de kan løses med en annen politikk.
Odd Harald Hovland (A) [19:56:13 ] : For Arbeidarpartiet er
rettferd og tryggleik viktige verdiar – rettferd og tryggleik for
den enkelte uavhengig av kjønn, legning eller religion, og for samfunnet
som heilskap. Difor er det viktig at me hegnar om demokratiet vårt,
rettsstaten og velferdssamfunnet. Det handlar om både vår ytre og
vår indre tryggleik. Me lever i ei uroleg tid – ei uroleg og omskifteleg
tid på fleire område. Det er storkrig i Europa. Vårt naboland Sverige
opplever ei valdsbølgje utan sidestykke. Klimaendringane er ikkje
noko som kjem i framtida – dei er ein realitet.
I år har to viktige
kommisjonar levert sine rapportar: totalberedskapskommisjonen og
forsvarskommisjonen. For Arbeidarpartiet vert oppfølginga av desse to
kommisjonsrapportane heilt vesentleg for å byggje den beredskapen
som må til for å vareta den grunnleggjande tryggleiken me forventar
at staten sørgjer for. Det handlar til sjuande og sist om å byggje
tillit. Tillit mellom befolkning og myndigheiter er i seg sjølv
eit viktig beredskapselement.
Russlands angrep
på Ukraina er ein brutal krig mot det ukrainske folk, men det er
òg eit angrep på Europa der gassen – altså energiforsyning – vert
brukt som våpen. Det har gjort synleg betydninga av eit sterkt forsvar, ein
beredskapsvilje i heile samfunnet og kor nødvendig det er med forsyningssikkerheit
på energi.
Det er likevel
sånn at me i vårt land er i ein situasjon der me lever i fred. Då
er det politiet som i det alt vesentlege har ansvaret for å handtere
det som måtte kome av truslar og hendingar. Sånn er det i fredstid.
Politiet er vår viktigaste beredskapsressurs. Difor vert fortsett
satsing på politiet viktig i tida framover. Det gjeld både politiet som
operativ beredskapsorganisasjon – eller den spisse enden, som nokre
seier – og politiets evne til å førebyggje, etterforske og påtale
straffbare forhold. Difor vil me i det vidare fokusere på gjengkriminalitet,
etterforskingsløft og kamp mot vald i nære relasjonar, som er viktige
saker for Arbeidarpartiet og Senterpartiet.
Kommunane er
ein annan grunnstein i norsk beredskap. Det fekk me bl.a. grundig
dokumentert gjennom pandemien og no sist sommar under ekstremvêret «Hans».
Eit betydeleg kommunalt område er ansvaret for brann- og redningstenesta.
Før sommaren la utvalet som har hatt ein heilskapleg gjennomgang
av brann- og redningstenesta, fram sin rapport. Denne rapporten
vil leggje grunnlag for ei melding til Stortinget. Rapporten reiser
spørsmål og problemstillingar som må finne si avklaring. Klargjering
av ansvar og oppgåvefordeling vil vere viktig for både kommunane
og statleg sektor, samtidig som nye utdanningskrav, som allereie
er innførte, vil heve nivået ytterlegare på brann- og redningstenesta.
Når me bruker
ord som «grunnstein» i beredskapssamanheng, kan ein ikkje unnlate
å nemne dei frivillige. Me har fleire organisasjonar innanfor redningsberedskapen
som i all hovudsak er basert på dei frivillige. Dette er ein stor
ressurs for det norske samfunnet, og det er godt beskrive av totalberedskapskommisjonen.
For Arbeidarpartiet vil det framleis vere viktig å stimulere til
at frivillig innsats er ein viktig del av den norske totalberedskapen.
Me får mykje beredskap med høg kvalitet og kompetanse frå frivillig
sektor.
For Arbeidarpartiet
og Senterpartiet vil kriminalomsorga framleis vere eit fokusområde.
Rapportar frå Riksrevisjonen og frå Sivilombodet er veldig tydelege. Her
trengst det vidare satsing. I tillegg har Rambøll nyleg lagt fram
ein rapport om kartlegging av psykiske belastningsreaksjonar i kriminalomsorga.
Rapporten gjev grunn til uro og må følgjast opp. Det er ingen tvil:
Gjenoppbygginga må fortsetje i ein etat som framleis slit med etterverknadene
av åtte år med Solberg-regjeringa og ABE-kutt. Moglegheit for rehabilitering
og god tilbakeføring er eit vesentleg element i ei heilskapleg strafferettspleie.
Eg innleidde
med at me lever i ei uroleg tid. Ho er ikkje berre uroleg, men også
vanskeleg for mange. Regjeringa svarer på dette og styrkjer velferdsstaten
i denne vanskelege tida. Me styrkjer viktige velferdsordningar og
sørgjer for meir omfordeling. Me tryggjar og gjer befolkninga meir
robust samtidig som me no går i gang med framleis å styrkje vår
beredskapsevne og forsvarsevne. Som sagt: Det handlar om demokratiet,
rettsstaten og velferdssamfunnet.
Kari Henriksen hadde her
overtatt presidentplassen.
Sveinung Stensland (H) [20:01:30 ] : Trontalen gir uttrykk
for hovedlinjene i regjeringens arbeidsprogram og politikk for det
kommende året. Etter å ha hørt årets trontale er det åpenbart at
domstolene, kriminalomsorgen og politiet ikke er å anse som en del
av regjeringens hovedprioritet. Alt som nevnes i talen, er:
«Det er nødvendig å styrke nasjonal
sikkerhet og beredskap. Regjeringen vil følge opp totalberedskapskommisjonen
og forsvarskommisjonen.»
Det er ikke vanskelig
å stille seg bak det. Det ville vært oppsiktsvekkende om ikke de
to kommisjonenes viktige arbeid blir fulgt opp, og det er et arbeid
vi vil bidra konstruktivt til og allerede har invitert oss selv
med på.
Det er i grunnen
slående hvordan regjeringen her totalt overser den krevende situasjonen
vi ser innen justisfeltet. Vi får stadig saker som viser at det
innen alle deler av sektoren er krevende forhold. Kriminalitetsbildet drar
seg til. Det er en kraftig økning i ungdoms- og gjengkriminaliteten.
Politiet rapporterer selv om nedgang i antall politiansatte i distriktene.
Senest i dag forteller flere politimestere til TV 2 om en situasjon
de selv ser mørkt på. Flere hundre politistillinger nedbemannes. «Vi
kommer til å bruke lengre tid på saker, være mindre til stede og
bruke lengre tid før vi kommer», sier en politileder til TV 2 i
dag. NRK melder at Sør-Vest politidistrikts Spiderweb-gruppe, som
arbeider målrettet mot nettovergrep, blir lagt ned. Dette begrunnes
i ressurssituasjonen. I Øst politidistrikt hører vi at enhet mot gjengkriminalitet
ribbes for ressurser, og i Vest politidistrikt legges enheten for
gjengangerkriminelle ned.
Ja, det er stort
sett negative nyheter for politiet for tiden. Og hvordan svarer
regjeringen? Jo, de fortsetter å reversere politireformen med opprettelse
av flere politikontorer svært få har bedt om – en naiv tro på at
flere kontoransatte på dagtid gir bedre politiberedskap, og en har
så liten tillit til egen politikk at en ikke vil vise de faglige
rådene fra eget direktorat. Det er bakgrunnen for vårt løse forslag,
som jeg håper flere partier stiller seg bak. Vi opplevde at representanter
for regjeringspartiene tok Politidirektoratet til inntekt for sitt
syn i denne saken, og mye tyder på at det ikke er grunnlag for det.
I en annen sak
ble departementet advart mot å bryte loven i sin iver etter å overstyre
Økokrims råd om etablering av ny bedragerienhet. Denne etableringen
er, ifølge justisministeren selv, estimert til å øke etableringskostnadene
med om lag 15 mill. kr, de årlige leiekostnadene med om lag 1,5–2 mill. kr,
og tiden for etablering blir utsatt med minst ett år. Etter at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen
trosset politifaglige råd og ga Gjøvik Økokrims nye bedragerienhet,
sa Rita Ottervik:
«Senterpartiet kan få seire for
meg, men det er helt feil i denne saken. Arbeidet som skal gjøres
mot økonomisk kriminalitet er viktig for hele landet og antallet
arbeidsplasser er ikke stort, men det er viktig at det legges et
sted med riktig kompetanse.»
Jeg sier meg
helt enig med Arbeiderparti-veteranen i denne saken.
Midt oppi dette
kan vi glede oss over at det i trontalen ikke kom noe frempek om
reversering av domstolene, selv om jeg frykter at gleden blir kortvarig.
Også her er historien den samme: Regjering henger fast i fortiden og
nekter å ta innover seg at verden er i endring, og at justisfeltet
må endre seg med den.
For Høyre er
det et viktig mål at alle landets innbyggere skal være trygge, uavhengig
av hvor de kommer fra og hvor de bor. Når samfunnet og kriminalitetsbildet endrer
seg, må også politiet endre seg. En stadig større andel av kriminaliteten
skjer på digitale flater. Det gjelder særlig seksuelle overgrep
og økonomisk kriminalitet. Antallet bedragerier og svindelsaker
går opp. Det truer tilliten i samfunnet.
I byene ser vi
en skremmende trend med økning i volds- og vinningskriminaliteten
blant unge helt ned i 12-årsalderen. Det er gjerne ungdommer som
står i fare for å bli rekruttert til gjengmiljøer. Situasjonen i
Norge er heldigvis ikke i nærheten av det Sverige nå opplever. Det
skyldes mange forhold, bl.a. at vi har ført en restriktiv innvandringspolitikk,
lyktes bedre med integrering og satset på politiet. Samtidig ser
vi tendenser til forverring i Norge. Det må vi ta på det største
alvor. Det kriminelle nettverket Foxtrot har vært aktivt i 11 av
12 politidistrikt i Norge.
For å løse disse
utfordringene er det helt grunnleggende at vi har nok politifolk
i hele landet. Det var grunnen til at Høyre i regjering satte mål
om to politifolk per 1 000 innbyggere, noe som ble nådd i 2020.
Dessverre ser ikke regjeringen ut til å forstå betydningen av nok
politifolk for å forebygge, etterforske og utføre samfunnskritiske
beredskapsoppgaver. I løpet av de siste to årene har det blitt 382
færre politifolk i distriktene. Fortsetter utviklingen slik, er
vi under to per 1 000 allerede over nyttår. Det er en dramatisk
svekkelse av politiberedskapen i Norge.
Jeg tar herved
opp det forslaget Høyre har til saken.
Presidenten
[20:06:24 ]: Da har representanten Sveinung Stensland tatt
opp det forslaget han refererte til.
Kathy Lie (SV) [20:06:40 ] : Dette skulle være stortingsperioden
hvor en rød-grønn regjering skulle få bukt med familiefattigdommen
og sørge for at alle barn fikk en god oppvekst. SV har i opposisjon
på Stortinget flyttet på historisk mye penger fra de rikeste til
dem som har minst, men utfordringene står i kø i en tid hvor alt
har blitt dyrere og stadig flere står i matkø. Sivilsamfunnet med
de humanitære organisasjonene gjør en heltemodig innsats, men de
roper også et høyt varsko om utviklingen, og at midlene ikke strekker
til.
Denne uken gikk
fem helseorganisasjoner ut og krevde 250 mill. kr i en barnepakke
for å bedre barns oppvekstsvilkår. De peker på fysisk aktivitet,
skolemat og frivillighet. Helseorganisasjonenes krav til regjeringen
er gode, men det er langt fra nok. Når anslagsvis 164 000 husholdninger
sliter med å forsørge barna sine, viser det at velferdsstatens sikkerhetsnett
er for svakt og har for mange hull. De offentlige ytelsene holder
ikke tritt med dyrtidens utgiftsøkninger, det er behov for kraftfulle
grep. Barna i disse familiene har bare én oppvekst. Deres helse,
mulighet for en god oppvekst, læring og lek, og for å få en bedre
framtid avgjøres nå.
Vi må ikke bare
lappe hullene i sikkerhetsnettet så ingen faller utenfor; vi må
sørge for å gjøre det om til en trampoline som barna kan ta sats
på, og hoppe til en bedre sosioøkonomisk plattform.
Gratis skolemat
er innført i flere kommuner og fylker hvor SV har vært med å styre,
og vi ser at det virker. Nå er mange bekymret for at skolemat blir
en salderingspost i kommuner hvor høyresiden har overtatt makten.
Fysisk aktivitet i skolen er uten tvil bra for barn – barn som får
mat og aktivitet trives bedre og lærer bedre, og de får sannsynligvis
bedre helse.
Alle barn skal
ha muligheten til å delta på en fritidsaktivitet, uavhengig av familiens
økonomi. Da må vi satse på tiltak som treffer bredt. Idretten må
få midler til å bekjempe økonomi som barriere i alle idrettskretser, kommunene
må ha økonomi til fritidsklubber og billigere kulturskole, vi må
satse mer på folkebibliotekene som gratis åpne møteplasser, og vi
må støtte opp om barne- og ungdomsfrivilligheten.
Disse gode tiltakene
gjør ikke familiene mindre fattige, men de sørger for at barna får
bedre næring og opplever læring, aktivitet og fellesskap.
Helseorganisasjonene
peker med rette på at det viktigste nå er å øke barnetrygden og
familienes stønader og inntekter, og vi er helt enig. SV har i forhandlinger med
regjeringen etter valget i 2021 bl.a. sørget for at barnetrygden
ikke skal regnes som inntekt ved beregning av sosialstønad. Det
gir mer i lommeboken til de barnefamiliene som har minst. Vi klarte
i 2023-budsjettet for første gang på mange år å prisjustere barnetrygden,
og vi fikk til en betydelig økning i barnetrygd for enslige forsørgere.
I revidert budsjett i år økte vi sosialhjelpssatsene med 10 pst.
Vi er godt i
gang med en SFO-reform, hvor alle barn på 1. og 2. trinn fra i høst
får gratis halvdagsplass i SFO, og hvor målet er gratis SFO for
alle barn, så alle barn får være med på leken. I Oslo og Stavanger,
hvor SV har vært med på å innføre gratis SFO og AKS, ser vi at deltakelsen har
økt betydelig. I tillegg har vi sørget for mer penger til LNU for
å styrke barne- og ungdomsfrivilligheten og til BUA for å sørge
for fritidsutstyr til alle som ikke kan kjøpe det.
Regjeringen har
varslet et stramt budsjett, og sentralbanken varsler renteøkning.
Stadig flere familier som før klarte seg greit, sliter nå med å
betale. For mange er det ikke lenger nok med helt vanlige inntekter.
SV jobber målrettet
for å gi mer kjøpekraft til dem med svakest økonomi, men det koster
milliarder, ikke millioner. Alle organisasjoner som jobber med fattigdomsproblematikk,
ser det, og vi ser det. Det er krise i en dyrtid som spiser opp
det meste av inntektsøkningen til familiene. Vi trenger nå et nivå
på ytelser som sørger for at folk kan leve, ikke bare overleve.
Det er helt avgjørende for de barna som vokser opp i fattige familier
i dag, og det er helt avgjørende for deres framtid, for at de skal kunne
vokse opp med god næring, lek og læring. Det er helt avgjørende
for at barna ikke skal falle gjennom hullene i et for svakt sikkerhetsnett,
men skal kunne ta sats på trampolinen og hoppe inn i en bedre sosial
og økonomisk tryggere hverdag.
Benjamin Jakobsen (A) [20:11:43 ] : Et av kjennetegnene ved
det norske demokratiet er tillit – tilliten vi har til hverandre,
tilliten til institusjonene og ikke minst tilliten vi har til dem
som styrer på vegne av fellesskapet. Denne tilliten gjør at flere
tar del i demokratiet vårt. Tillit gjør samfunnet vårt mer produktivt,
åpent og tolerant. Tillit er det som gjør Norge til Norge. Samtidig
er det naivt å tro at tillit er en selvfølge og noe som kommer av
seg selv.
Vi vet at valgdeltakelsen
har stått på stedet hvil eller gått ned i Norge ved de siste valgene.
Det gir grunn til bekymring. For å øke valgdeltakelsen, for å øke
samfunnsengasjementet og for å få flere til å ta del i de demokratiske
prosessene er tillit en avgjørende faktor, for vi lever i dag i
en verden preget av mistillit. I USA og Europa ser vi hvordan tilliten
til institusjonene og demokratiet svekkes. Fellesskap har blitt
til polarisering, «vi» har blitt til «oss» og «dem».
Selv om dette
nok kan virke fjernt for mange i Norge, er det realiteten hos mange
av våre nærmeste allierte og handelspartnere. Vi må derfor aldri
ta vårt tillitsbaserte samfunn for gitt. Men la meg være klar: Vi
har også utfordringer i Norge. De siste årene har vi hatt flere
saker som setter tilliten til oss som styrer på vegne av fellesskapet,
under press. Saker om reiseregninger, pendlerboliger og habilitet
bidrar til en tillitsforvitring i samfunnet.
I høst skal kontroll-
og konstitusjonskomiteen behandle habilitetssakene, som har vært
mye omtalt, og som berører både nåværende og forrige regjering.
Vi i Arbeiderpartiet har vært tydelige. Vi skal ha full åpenhet,
vi skal stille alle de spørsmålene som er nødvendig for å belyse
sakene på en måte som fremmer tillit. Men selv om håndteringen av
habilitetssakene blir viktig for tilliten folk har til politikere,
er det ikke først og fremst i kontrollhøringer tillit skapes. Tillit
skaper vi gjennom politikken vi fører, en politikk som folk forstår,
en politikk som reduserer forskjeller og gir muligheter til folk.
Det er flere
ting som virker inn på folks tillit. Vi ser at tilliten til samfunnet
er lavere blant dem som står utenfor arbeidslivet. Derfor er det
viktig at vi jobber for at alle skal ha en jobb å gå til. Med Arbeiderpartiet
og Senterpartiet i regjering har vi Europas laveste arbeidsledighet, og
130 000 flere har kommet seg ut i jobb. Vi også gjort arbeidslivet
tryggere, gjennom å stramme inn på bruk av innleie, fjerne den generelle
adgangen til midlertidighet i arbeidsmiljøloven og stille krav om
norsk lønn i norsk farvann.
Tilliten er også
lavere blant den yngre delen av befolkningen. Mange unge kjenner
i dag på utenforskap. Da er det viktig at vi i Arbeiderpartiet har
innført en ungdomsgaranti, som gjør at flere unge kommer seg ut
i arbeid eller utdanning. Mange unge sliter også psykisk, særlig
etter en pandemi som la store begrensinger på deres frihet og muligheter.
Derfor ønsker Arbeiderpartiet en opptrappingsplan for psykisk helse.
Det er en viktig prioritering for denne regjeringen å styrke det
psykiske helsetilbudet for dem som har behov for hjelp, og sørge for
tjenester der folk bor.
Tilliten er lavere
blant dem med svakere økonomi. Arbeiderpartiet og Senterpartiet
har kuttet drastisk i prisene på barnehage og SFO, noe som gjør
at mange barnefamilier sparer titusenvis av kroner årlig. Vi har økt
barnetrygden, hevet minstepensjonen og hevet minstesatsen til uføre,
og vi har kuttet i skattene for vanlige folk.
Arbeiderpartiet
og Senterpartiet fører en politikk som får ned forskjellene, som
skaper muligheter til flere, og som med det også bygger tillit.
Denne tilliten er helt avgjørende for at vi som fellesskap skal
kunne møte de utfordringene det norske samfunn står overfor i årene som
kommer.
Jeg kjenner meg
trygg på at vi kan lykkes, men det forutsetter nå at vi prioriterer,
at vi bygger fellesskap og tillit. På den måten gjør vi oss ikke
bare bedre rustet til å møte framtiden, men vi gjør også demokratiet
vårt sterkere.
Per Vidar Kjølmoen (A) [20:16:45 ] : Det er litt høytid på
Stortinget i dag. Vi i gang med den første debatten i det 168. stortinget,
selveste trontaledebatten, men for mange andre har dette vært en
helt vanlig arbeidsdag. Bonden har tatt fjøsstellet, verftsarbeideren
har tatt skiftet, og sykepleieren har tatt runden i hjemmesykepleien.
Norge er et av
verdens beste land å bo i. Grunnen er at vi har sørget for at folk
har en jobb å gå til, at folk som har en jobb å gå til, skal kunne
leve av den jobben, at de har trygghet for at hvis ungene trenger
å gå på skole, skal de få lov til det, at hvis du blir syk, skal
du få komme på sykehus, og at noen stiller opp for deg hvis du skulle
miste jobben. Det er kjernen i Arbeiderpartiets og Senterpartiets
politikk, og det er også kjernen i næringspolitikken. Jeg registrerer
at Høyre og Fremskrittspartiet forsøker å kritisere Arbeiderpartiets
og Senterpartiets næringspolitikk i debatten. Aftenpostens kommentator Kjetil
B. Alstadheim skrev en gang at Høyres kritikk av regjeringen kunne
oppsummeres i følgende setning: De tar Norge i feil retning, og
det går så altfor sakte. Vel, Høyre er seg selv lik, men Høyre tar
ikke bare feil, Høyre tar dobbelt feil. For det går i rett retning,
og tempoet er skyhøyt.
Høyre og Fremskrittspartiet
styrte i åtte år. I den perioden sank eksporten ut av Norge jevnt
og trutt helt til 2020, da Norge, for første gang på flere tiår,
endte med en negativ handelsbalanse, selv om vi regner inn nesten 400 mrd. kr
i olje- og gassinntekter. Det var arven etter Erna i næringspolitikken.
Det var derfor Arbeiderpartiet og Senterpartiet sa at vi ville øke
fastlandseksporten med 50 pst. til 2030. Det var derfor næringsminister
Vestre lanserte reformen Hele Norge eksporterer, og det var derfor
fem ulike næringer så langt ble plukket ut til nasjonale eksportsatsinger.
Nå er også situasjonen en helt annen i handelsbalansen. Én ting
er at olje- og gassinntektene har økt, men også fastlandseksporten
har økt, med over 25 pst. på to år.
I fjor lanserte
Vestre et veikart for et grønt industriløft, med hele 60 mrd. kr
avsatt i stortingsperioden og 100 konkrete tiltak. 96 av de tiltakene
er allerede igangsatt eller kvittert ut, og nå er nettopp et grønt
industriløft 2.0 lansert, med nye 15 mrd. kr avsatt og nesten 50 nye
tiltak. Forskjellen er dramatisk i retning og tempo fra forrige
regjering – heldigvis. Det har vært helt nødvendig.
Einar Gerhardsen
sa at det er resultatene som teller i politikken, og resultatene
i næringspolitikken taler for seg: over 25 pst. økning i fastlandseksporten,
investeringsrekord i næringslivet, over 100 000 flere i jobb bare i
offentlig sektor, og sysselsettingen for unge under 25 år er nå
den høyeste på 22 år. Tenk hvor mye det betyr for Norge, og tenk
hvor mye det betyr for hver enkelt. Tenk hvor mye det betyr å ha
en jobb å kunne gå til. Det finnes ikke mye i et liv som er viktigere.
Vi i Arbeiderpartiet
og Senterpartiet jobber hver dag for at Norge fortsatt skal være
et av verdens beste land å bo i, også når ungene våre har blitt
voksne. Målet vårt er at når de som kommer etter oss her på Stortinget, har
trontaledebatt, vil det også være en høytidelig dag på Stortinget,
men samtidig en helt vanlig dag i landet, der bonden har tatt fjøsstellet,
verftsarbeideren har startet skiftet, og sykepleieren er på runden
i hjemmesykepleien. Vårt mål er et samfunn der våre barn og våre
barnebarn skal ha en jobb, der alle skal kunne leve godt av jobben
sin, og der alle vet at samfunnet stiller opp for dem når det trengs.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [20:21:43 ] : Jeg lyttet med interesse
til innlegget fra representanten Erna Solberg. Der var det lite
politikk, men mye kritikk. Hun hevdet bl.a. at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen ikke
gjør nok for framtiden, at det var for lite for unge i etableringsfasen,
og at vår regjering ikke har tydelige nok prioriteringer innenfor
offentlig sektor.
La oss da gå
gjennom disse påstandene opp mot det som er en av de store satsingene
i dette statsbudsjettet, nemlig å sørge for at alle småbarnsfamilier
har mulighet og råd til å la alle sine unger gå i barnehagen. Det
handler i høyeste grad om framtid. Det er absolutt et tiltak for folk
som akkurat har vært i etableringsfasen, og det er en så tydelig
prioritering at vår regjering vil bruke 3 mrd. kr i året i statsbudsjettene
framover for å sørge for nettopp dette. 20 000 kr årlig vil en småbarnsfamilie
kunne spare på denne tydelige prioriteringen.
– Velferdsstaten
på sitt beste, sier forsker Christian Poppe, som har studert de
følgene som dyrtiden nå får for småbarnsfamilier. Han begrunner
det med at dette er et treffsikkert virkemiddel i en målgruppe som
nå har det tøft, og han understreker at det ikke bare gjelder de familiene
som har lav inntekt. Det handler om hele småbarnsfamiliesegmentet
vi har i Norge, fordi mange også har høy gjeld, og han understreker
at det er sosialt utjevnende for alle ungene våre i tillegg.
Det er mange
barnefamilier som gir uttrykk for at de har dårlig råd, sier lederen
ved Ilabekken barnehager i Trondheim og forteller at det er en del
av foreldrene som oppgir til henne at de nå sliter med å betale
regningene. Så der Høyre og Erna Solberg var diffuse i sitt innlegg,
gir vi et krystallklart svar: Alle skal ha råd til å gå i barnehagen
i Norge. Og der Solberg kritiserer, er vi nå i handlingsmodus, for
dette er en så viktig sak for oss. Det handler nettopp om å takle
noen av de største utfordringene vi står i: dyrtid, men også optimisme
for framtiden. Derfor tar vi et tydelig standpunkt til fordel for
barnehager der Høyre er mer ulne i sitt syn på den integreringshemmende
kontantstøtten.
Historien stopper
ikke her, for måten den arbeiderpartiledede regjeringen finansierer
dette på, er også en viktig del av historien. Det er som kjent slik
at vi mener det er helt riktig for landet vårt, både for rettferdigheten og
for framtiden, at noen av de som har mest penger, bl.a. i oppdrettsnæringen,
bidrar litt mer til fellesskapet. Derfor har vi råd til denne satsingen.
Det minte meg om et sitat fra en av de tidligere nasjonale strategene,
en tidligere motstandsmann, industriminister og styreleder i Statoil,
Finn Lied. Han understreket at det er en strid i alle samfunn –
også det norske – mellom dem som vektlegger fellesskapet og dem
som er mer opptatt av personlig vinning.
Jeg tror det
er vanskelig å se for seg et like tydelig eksempel i dagens situasjon,
hvor Arbeiderpartiet på den ene siden tar et djervt valg – som riktig
nok har fått mye kritikk, men det står vi i – ved å innføre grunnrenteskatten,
fordi vi ser de positive effektene for landet vårt på lang sikt.
Der er det noen som har høy personlig vinning – vi sier at det er
greit, vi skal ha næringsvirksomheten, men man skal også bidra til
fellesskapet og bl.a. sørge for at vi kan ha flere unger i dette
landet, og at alle får den samme, jevnbyrdige starten.
Som man merker:
Vi er oppriktig engasjert i dette og stolte over retningen fordi
den er så klar. Vi gleder oss over alle de ungene som nå kan være
i barnehagen, og så gleder vi oss over at alle sammen kan få muligheten
til å lære seg norsk godt og tidlig. Når vi i tillegg treffer en
del av befolkningen som nå sliter økonomisk, er dette en satsing
som gjør oss stolte og rørte, og når da Erna Solberg sier at det
ikke er noe her om framtid, noen tydelige prioriteringer eller noe
for unge folk i etableringsfasen, sier vi at det er greit at hun
mener det, men vi er trygge på at dette trenger landet vårt, velferdsstaten
og fellesskapet.
Elise Waagen (A) [20:26:54 ] : En god start er noe av det viktigste
vi i fellesskap kan gi ungene våre.
Denne høsten
har jeg fulgt ei spent jente til skolen for første gang. Fra brevet
kom i postkassa fra Sarpsborg kommune, som inviterte til en bli
kjent-dag, har det vært nedtelling: Hvor lenge er det til jeg skal
på skolen? Gjengen som sto og klorte på døren første skoledag var motivert
og spent av forventninger. De boblet over av stolthet over endelig
å få begynne på skolen – og hun er på ingen måte alene. Det har
vært mange spennende og innholdsrike dager og uker for mange skolestartere
nå i høst.
Men selv om man
løper inn porten som seksåring, vet vi at det skjer noe med engasjementet
til elevene våre allerede fra 5. klasse. Motivasjonen synker, og
det når sitt bunnpunkt på ungdomsskolen. Jeg er oppriktig bekymret
over de fortellingene vi hører fra skolen – fra elevene, fra lærerne
og fra foreldrene. Tall fra Elevundersøkelsen viser en økning av
elever som blir mobbet. Vi ser rapporter om fravær, om skolevegring,
og om unge som forteller om psykiske plager, om stress og om press.
Skolen vår skal
være et godt sted å være. Den skal ruste barn og unge til det livet
som ligger foran dem, enten det er motgang eller medgang, eller
om det er et arbeidsliv langt der fremme. Jeg mener at de signalene
vi får, må vi ta på største alvor. Jeg tror ikke at svaret på de utfordringene
som vi har i skolen i dag, er mer av det samme.
Høyre har sine
svar på de utfordringene vi nå har i skolen, for i Høyres ungdomsskolereform
er det foreslått det man kaller en «bacheloroppgave» i ungdomsskolen.
Høyres svar på mangelen på kvalifiserte lærere flere steder i landet
er avskilting av dyktige, erfarne lærere. Høyre vil innføre flere
nasjonale prøver, ha flere timer, mer nivådeling og flere privatskoler.
Jeg mener dette er helt feil medisin med tanke på de utfordringene våre
barn og unge har i dag. Dette viser at Høyre ikke er i takt med
den tiden vi lever i, og at man har resignert i skolepolitikken.
Dette er feilslått politikk.
Høyre har tidligere
i dag kritisert oss for å være tilbakelente og ikke ha ambisjoner
for skolen – det er helt feil. Vi vet at barn og unge som mestrer
skolen, er barn og unge som trives. Da må vi også ta barn og unges
utfordringer på alvor.
I regjering er
vi gang med en ungdomsmelding – dette for å gjøre skolen mer praktisk
og variert. Lærerne forteller om en skolehverdag der man ikke har
tid, tillit, rom eller økonomi til nettopp å gjøre skolehverdagen
til noe mer og annerledes. Skolen skal være for alle, og den skal
være for dem som liker å lære med både hode og hender. Nettopp for
å gjøre skolen mer praktisk og variert har vi varslet at vi skal
komme til kommunene med en tilskuddsordning.
Høyre foreslår
å ta skolen i en mer akademisk retning. Det mener jeg er helt feil.
Vi trenger å svare på de utfordringene som barn og unge opplever
i dag. Da trenger vi ikke mer av det samme, da trenger vi ny politikk.
I en tid der
mange opplever økende rente og en stram familieøkonomi, leverer
denne regjeringen viktig politikk for å trygge folks hverdag. Vi
har varslet at barnehageprisene skal ned med 1 000 kr i måneden
fra neste år. I høst ble det innført gratis SFO også for 2. klassene. Vi
vet at når prisen settes ned, øker deltakelsen. Vi inkluderer flere
barn og unge i disse fellesskapene, nettopp fordi vi vet at det
er avgjørende for barn og unges liv.
Vi vet at det
er mange som har det tøft og som er preget av usikre tider. Nettopp
derfor prioriterer vi vanlige folks økonomi. Vi satser stort på
de aller minste fordi de er framtiden. Tiden er ikke over for de
store velferdsreformene, det har denne regjeringen vist.
Presidenten
[20:21:50 ]: De talerne som heretter får ordet, har en taletid
på inntil 3 minutter.
Henning Wold (H) [20:32:03 ] : Høsten 2022 vedtok det rød-grønne
stortingsflertallet å avvikle ordningen fritt behandlingsvalg, som
ble innført av Solberg-regjeringen i 2015, og som 95 000 pasienter
fikk anledning til å benytte seg av. I praksis betyr denne avviklingen
at private og ideelle aktører ikke lenger kan regne med å få godkjenning
til å levere spesialisthelsetjenester som vil bli refundert av staten.
Vi ser allerede
nå negative konsekvenser av dette vedtaket. Den 1. juni måtte f.eks.
den velrenommerte rusbehandlingsinstitusjonen Vangseter, som har
hjulpet tusenvis av alkohol- og medikamentavhengige gjennom 36 år,
legge ned sin døgnbehandling. Tidligere i år meldte direktøren ved
den anerkjente ideelle stiftelsen Modum Bad at de i inneværende
år må redusere kapasiteten med 3 000 liggedøgn fordi ordningen med
fritt behandlingsvalg ble avsluttet.
Der pasientene
før kunne velge det behandlingsstedet og den behandlingen som passet
best for dem, innen både rus, psykiatri og somatikk, er det nå opp
til helseforetakene å behandle eller henvise disse pasientene videre.
I 2021 utgjorde for øvrig fritt behandlingsvalg kun 0,3 pst. av
sykehusenes totale utgifter. I realiteten har stortingsflertallet
nå gjeninnført et todelt helsevesen hvor det er tykkelsen på lommeboka
som i mange tilfeller vil avgjøre om man har anledning til å skaffe
seg den behandlingen man mener er best for en selv.
Vi ser nå – ikke
overraskende – at sykehuskøene og ventetidene for å få behandling
øker måned for måned, i motsetning til under Solberg-regjeringen
hvor ventetidene ble kortere. Gjennom fritt behandlingsvalg kom pasientene
raskere til behandling. Det å komme raskt tilbake i arbeid er selvfølgelig
viktig for den enkelte, samtidig som det er god samfunnsøkonomi.
Høyre mener at
vi må ta alle gode krefter i bruk for å løse de økende utfordringene
innen helse- og omsorgstjenestene. 80 pst. av respondentene etterlyser
mer samarbeid mellom offentlig og privat helsetjeneste, ifølge Kantars
helsepolitiske barometer for 2023. Vi kan allerede nå slå fast at
regjeringen med avviklingen av fritt behandlingsvalg har gjennomført
en betydelig svekkelse av pasienters rettigheter, noe som særlig
rammer sårbare pasienter innen både rus og psykiatri. Vi har dessverre
mer i vente, for regjeringen har nedsatt et utvalg som skal fase
ut enda flere private fra å levere velferdstjenester. Signalene
fra regjeringen i trontalen understreker det.
Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [20:35:08 ] : De siste årene
har samfunnet endret seg raskt. Antall unge i utenforskap og unge
uføre er for høyt, og vi har just fått dramatiske sjokktall fra
universitetene og høyskolene. På videregående har skolevegring blitt
en stadig større utfordring, og yngre barn er voldelige eller utfører
kriminalitet. Og i barnehagen rapporteres det om utagering og barn
som oppleves som mindre robuste. Samtidig har behovet for arbeidskraft
i Norge bare økt, og vi trenger at ungdommene våre er i arbeidslivet
og ikke i utenforskap.
Det er ikke barna
og ungdommene våre som er problemet, det er samfunnet rundt. Hvis
vi hadde satt 80-tallsgenerasjonen til å vokse opp i dagens samfunn,
er jeg sikker på at vi ville sett nøyaktig den samme statistikken.
For å få til endring trenger vi politisk vilje. Vi må evne å sette
inn målrettede tiltak, samtidig som vi løfter blikket og ser på
de store linjene i samfunnet. Vi trenger de gode tiltakene som regjeringen
satte i gang, med opptrappingsplan for psykisk helse og ungdomsgarantien
i Nav. Dette er dessverre helt nødvendige tiltak.
Ser vi igjen
på statistikken, ser vi at det er hos de minste barna vi har størst
potensial. Hvis vi klarer å ruste de minste barna til å håndtere
de utfordringer og muligheter som samfunnet har å by på, ja, da
har vi investert pengene våre godt.
Når jeg hører
om barnehageansatte som forteller om hverdager hvor barn blir levert
i pyjamas og med klær i hånden fordi foreldrene ikke orker å ta
kampen hjemme, eller om barn som utagerer når de får et nei fra voksne,
da får jeg vondt i magen. For det er nettopp disse barna som skal
ut i den store verden, og hvis vi som samfunn ikke klarer å forberede
dem, er vi med på å sende dem ut i utenforskapet.
Heldigvis prioriterer
denne regjeringen å legge til rette for at flere skal mestre skoleløpet
og bli kvalifisert for arbeid og utdanning. Når regjeringen kommer
med meldinger om grunnskolen, om sosial mobilitet og sosial utjevning
og om profesjonsutdanningene, da skal vi i Stortinget være klare.
Jeg har troen på barna våre. Det er vi som politikere, som foreldre
og som samfunn som er ansvarlige.
Seher Aydar (R) [20:38:06 ] : De økonomiske forskjellene fortsetter
å vokse. Folk gruer seg til å trekke kortet i betalingsautomaten,
enten det er på butikken eller på sykehuset. Halvparten av befolkningen
har ikke økonomisk trygghet lenger. Flere enn 200 000 husstander
opplever matfattigdom, dvs. at de enten må hoppe over måltider fordi
de har dårlig råd, be om hjelp fra Nav eller stille seg i kø for
å få gratis mat. Disse folkene kan ikke betale regningen hos tannlegen.
De må velge mellom mat og medisiner. Ifølge en undersøkelse Opinion
har gjort for Frelsesarmeen, dropper nær én av fire å oppsøke helsehjelp,
eller utsetter dette, på grunn av egen økonomi. Én av fire! Det
understreker at det haster å innføre tiltak mot forskjellskrisen.
Økonomisk usikkerhet
betyr noe for helsen til befolkningen. Det må også bety noe for
helsepolitikken vi fører. Folk med dårlig råd bor dårligere, de
har mindre stabile oppvekstvilkår, spiser dårligere, har tøffere
arbeidshverdager eller kan kanskje ikke jobbe lenger. De opplever
mer stress. I tillegg har de dårligere tilgang på helsehjelp.
Denne regjeringen
snakker mye om å utjevne forskjellene, men vi kan ikke bare håpe
at det skjer av seg selv. Det er ikke mulig å snakke om å utjevne
helseforskjeller uten å snakke om penger. Høyreregjeringen og denne
regjeringen har noe til felles: økte andeler og dyrere medisiner
på blå resept. Høyre er heldigvis ute av regjeringskontorene, det
må også Høyre-politikken. Mens ventelistene vokser i det offentlige
på grunn av underfinansiering og mangel på helsepersonell, har de kommersielle
aktørene eksplodert. Nå kan de som har råd til det, få helsehjelp
på dagen, mens de som trenger det mest, må vente.
Så sent som i
fjor fant SSB at økonomiske problemer er en av de livsbetingelsene
som henger mest sammen med svekket psykisk helse. Likevel har regjeringen
levert en opptrappingsplan for psykisk helse som er helt blind for
at økonomiske problemer og uhåndterlig gjeld er en alvorlig psykisk
belastning. Fattigdom gjør oss syke.
Kampen mot Forskjells-Norge
er også en kamp for helse, levekår og livskvalitet. For å redusere
sosial ulikhet i helse må vi redusere økonomiske forskjeller i samfunnet
vårt. Nå er det på tide at regningen sendes til de aller rikeste
i samfunnet, ikke til de sykeste. Folk med dårlig råd har både dårlig
helse og dårligere tilgang på helsetjenester. Derfor er styrking
av fellesskapsløsninger helt avgjørende for å styrke vilkårene for
god helse. Det er veien å gå framover.
Shakeel Rehman (A) [20:41:15 ] : Oslofjorden er en naturperle
som strekker seg fra svenskegrensen i Østfold via Oslo og helt til
Skagerrak. Det er en fjord som byr på fengslende historier og spennende
kystkultur. Naturen og landskapet er usedvanlig vakre, og langs fjorden
ligger det små og store lokalsamfunn som byr på mange attraksjoner
og severdigheter med sterke og historiske bånd til Oslofjorden.
Vår dyrebare
Oslofjord er imidlertid alvorlig syk, og det har den vært en god
stund. Vi ser det ikke på overflaten, men faktum er at Oslofjorden
er i en økologisk krise. Den blir sykere og sykere for hver eneste
dag som går.
En gang tiden
kunne vi oppleve en fjord rik på torsk, kveite, sild og brisling
– ja, til og med den legendariske makrellstørjen har vi hatt i fjorden
vår. Nå ser vi at bunnlivet dør ut, at oksygenet i fjorden svekkes,
og at blåskjell og ålegress, som jo er havets egne renseanlegg, sakte,
men sikkert dør ut. Det er utslipp fra landbruk og kloakk, overfiske,
klimaendringer og utbygging i strandsonen som er noen av de aller
største årsakene til at livet i fjorden forsvinner. Samtidig bidrar
økt nedbør og mer styrtregn til at enda mer gjødsel, jord og annen
avrenning følger bekker og elver og renner ut i Oslofjorden.
Spørsmålet mange
stiller seg, er om vi har råd til å iverksette tiltak for å redde
Oslofjorden. Spørsmålet vi burde stille oss, er: Har vi egentlig
råd til å la være? Arbeiderpartiet mener det haster med å følge
opp tiltakene i handlingsplanen for Oslofjorden. Vi vet at et pålegg
om nitrogenrensing for de kommunale renseanleggene vil koste, men
samtidig vil dette være helt avgjørende for å redde Oslofjorden.
Kommunene har fått et tydelig signal om at nitrogenrensing kommer,
og at de må starte planleggingen for dette nå. Fra regjeringens
side skal det ses på hvordan den kan bidra med å kompensere for rentene
på lån til investeringer i nye renseanlegg, og andre tiltak som
ikke bryter med selvkostprinsippet.
Målet for Arbeiderpartiet
er at Oslofjorden skal vær en ren, rik og tilgjengelig fjord for
alle. Vi vil jobbe målrettet med ulike tiltak og sikre bedre koordinering
og samarbeid mellom kommuner, fylke og stat for å redde fjorden.
Anne Kristine Linnestad (H) [20:44:12 ] : Kommunene står overfor
økende press på IT- og cybersikkerhet. Det er spesielt små kommuner
som melder om utfordringer i å håndtere kravene til sikkerhet. En
undersøkelse fra SSB i år avslører en kritisk mangel på kompetanse
i Kommune-Norge, og denne kompetanseutfordringen har forverret seg
de siste årene. I 2018 sa 40 pst. av kommunene at kompetansemangel
hindret utviklingen av digitale tjenester, mens i 2022 var tallet
økt til 50 pst. Rekruttering av ansatte med IKT- og IT-kompetanse
har også blitt betydelig vanskeligere. 72 pst. av kommunene rapporterer
om rekrutteringsproblemer i 2023. I 2018 var det 32 pst.
Arbeiderpartiets
ordfører i Vadsø, Wenche Pedersen, ble intervjuet av NRK nå i september
og sa at det hun opplevde som et dataangrep på sin kommune, senere
viste seg å være et angrep rettet mot flere kommuner.
En undersøkelse
NRK har gjort blant nordnorske kommuner, har vist at flere av kommunene
mangler kontroll over interne systemer og har opplevd dataangrep
det siste året. Når kommunene i mange tilfeller ikke selv sitter
på kompetansen, må de løse sikkerhetsutfordringene ved å benytte
eksterne leverandører. Tall fra Kommunal Rapport viser at kommunene
brukte ca. 6 mrd. kr på eksterne IKT-tjenester i 2021.
Det er selvsagt
ikke noe galt i at kommunene leier inn den kompetansen de trenger,
tvert imot, men det kan gjøre det vanskelig å foreta egenkontroll
av underleverandører når kommunen i utgangspunktet mangler kompetansen
selv. NRKs undersøkelse viser dessverre også at få kommuner stiller
krav til IKT-sikkerhet i anbud og kontrakter, og at de sjelden sjekker
underleverandører.
Det er allikevel
noe positivt å trekke fram. Fokuset på IT-sikkerhet i norske kommuner
har økt betraktelig de seneste årene. SSB viser til at det har vært
en markant økning i antallet kommuner som har forsøkt å rekruttere
ansatte med høy IT- og IKT-kompetanse. Men økt fokus er dessverre
ikke nok når kommunene ikke lykkes med å rekruttere den kompetansen
de har behov for. Mens regjeringen bruker tid og ressurser på å
lage flere kommuner, mener Høyre det er viktig å oppfordre kommunene
til å etablere større, robuste fagmiljø og mer samarbeid på tvers.
Koordineringen mellom ulike aktører må styrkes, og IKT og IT og
digitalisering må bli prioritert i utdanning og etterutdanning og
ikke minst i kommunenes arbeid med kompetansebygging.
Dette mener vi
er noe av det som må til for å gjøre kommunene i stand til å fortsette
å ta det ansvaret kommunene har for vår nasjonale sikkerhet.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [20:47:18 ] : I trontalen i
går slo Kongen fast at det er nødvendig å styrkje nasjonal sikkerheit
og beredskap. Kva inneber eigentleg nasjonal sikkerheit og beredskap?
I rapporten frå totalberedskapskommisjonen står det:
«Helseberedskap er en avgjørende
del av innsatsen for å håndtere de fleste typer kriser. Flere av de
mest alvorlige krisescenarioene til Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap (DSB) har til felles at krisen kan innebære et stort
antall døde og alvorlige skadde og syke.»
I Noreg har me
éi samla offentleg helseteneste. Helseberedskapen byggjer på den
daglege drifta i den sivile helsetenesta. Det vil seie at alt som
svekkjer den offentlege helsetenesta, svekkjer beredskapen vår når
me treng han for å redde liv. Nedlegging av akutte tenester, private
helsetenester som veks slik at det går ut over dei offentlege, sentralisering
av tilbod og helsepersonell som sluttar å jobbe som helsepersonell,
er eksempel på det. Dette må me kjempe imot med alt me har. Det
offentlege helsevesenet er for verdifullt til å ikkje gjere det. Handteringa
gjennom koronapandemien er eit godt eksempel på kor verdifullt det
offentlege helsevesenet er. Me gjekk langt for å unngå at helsevesenet
skulle kollapse, sånn me såg i andre land.
Helseberedskapen
handlar bl.a. om evna til å mobilisere og omdisponere ressursar
i kriser. Den viktigaste ressursen vår er folk. Befolkningsgrunnlaget
er difor ein viktig faktor for beredskapen. Difor må me jobbe for
at det bur folk over heile Noreg. Me har sikra gratis ferjer til alle
øysamfunn i Noreg. Det blir billegare barnehage for alle, men mest
for dei som bur minst sentralt. Det har blitt lågare skatt for pendlarar.
Det har blitt fleire desentraliserte studieplassar og ei halvering
av maksprisen på FOT-rutene, og før 2025 skal me byggje breiband
til alle husstandar i Noreg. Me skal ha tenester nær folk i heile Noreg.
Det er ikkje
berre eit slagord, det handlar om så mykje meir. Det handlar om
gode liv i heile landet. Det handlar om å få hjelp når me treng
det. Det handlar om å kunne nytte kompetansen vår i heile landet
og å byggje på kompetansen vår der me bur. Det handlar om å ha dyktige,
kompetente og lokalkjende menneske over heile landet.
Me står overfor
vanskelege val, viktige val og ikkje minst sikkerheits- og forsvarspolitiske
vegval og prioriteringar Noreg må ta for å ta vare på norsk sikkerheit. Ein
stor del av den norske beredskapen og Forsvaret er nemleg den sivile
beredskapen: helseberedskapen.
Grete Wold (SV) [20:50:26 ] : Som så mange tidligere talere
har tatt opp, er det krevende tider for mange. Vi er ikke der vi
kan, bør og skal være. Ulikheten øker, og selv om noen tjener godt
på den tiden vi nå er inne i – som matvarekjedene, fondsforvalterne
og bankene – kjenner stadig flere på kroppen de økende utgiftene
til det mest nødvendige: bolig, varme og et sosialt liv.
Økende forskjeller
er gift for et samfunn. Når vi får et klassedelt skolevesen, et
klassedelt helsevesen og barn som vokser opp i helt ulike virkeligheter,
får vi et samfunn som ikke har felles forståelse av verden, og som da
heller ikke har felles mål. Det må vi ta på alvor, og vi må bruke
de politiske og økonomiske virkemidlene vi har, for å snu denne
utviklingen.
Vi må sørge for
at alle har de mest grunnleggende behov dekket. Det er ikke verdig
at man i rike Norge har stadig flere som ikke får månedsregnskapet
til å gå opp – det er med på å skape nettopp det Forskjells-Norge
vi overhodet ikke ønsker oss. Forskjellene må ned, og vi må bruke
de virkemidlene som virker.
Svaret er derfor
ikke høyrepolitikk som ønsker å legge til rette for private kommersielle
aktører, der de som har penger i fond eller på sparekonto, kan kjøpe
seg en bedre skole, raskere helsehjelp eller velferdsordninger andre
ikke får. Det er ordninger som går på bekostning av gode felleskapsordninger,
felleskapsgoder der de som trenger det mest, får først, ikke de
som har mest penger eller innflytelse.
En god barndom
varer hele livet, sies det, og nettopp det bør vi legge til grunn
for den politikken og de prioriteringene vi nå foretar. Skolen er
på et vis vår siste virkelige fellesarena. Det er stedet for læring,
men også stedet for sosiale ferdigheter og mestringsopplevelser. Skolen
har en avgjørende oppgave med å bidra til at vi utjevner forskjellene.
Alle har ulike
forutsetninger, og hvilket utdanningsnivå og hvilken bakgrunn foreldrene
har, spiller en stor rolle når det gjelder muligheter og resultater.
Derfor må man fjerne ordninger og praksis som ga mening i forrige
generasjon, men som nå begrenser skolens mulighet til å virke utjevnende.
Hjemmelekser
er ikke utjevnende – tvert imot, de øker forskjellene. Mulighetene
for å ha en egnet lekseplass i ro og fred er ulike, og mulighetene
for å få den hjelpen man trenger hjemme, slår veldig urettferdig
ut. I tillegg er det en unødvendig belastning for mange småbarnsfamilier.
SV fremmet derfor
i dag et forslag om å legge til rette for skolelekser, og at man
gjør dette i tett dialog med lærere, elever og skoleeiere. Vi kan
se til f.eks. Moss, der man selv etter veldig kort tid nå ser hvilke
positive erfaringer man har gjort seg.
Jeg oppfordrer
derfor til å stemme for et forslag i morgen som gjør skolene utjevnende,
og ikke til et sted som skaper økt ulikhet. Det er ikke det vi trenger
i Norge i dag.
Øystein Mathisen (A) [20:53:26 ] : Tiden for nye velferdsreformer
og å utbygge vår felles velferd er ikke over, selv om Høyre mange
ganger varsler dette. Når tidene er usikre, når ting er tøft, trengs
fellesskapet mer enn noen gang.
Denne regjeringens
prosjekt er ambisiøst. De sosiale, de geografiske og de økonomiske
forskjellene skal bygges ned. Folk skal kunne leve sitt liv over
hele landet. Vi skal stille krav, men vi skal også stille opp. Det
krever aktiv politikk – og det krever handling. Kanskje noe av det
viktigste vi gjør da, er at vi satser på like muligheter til god
utdanning for alle. Barn, uansett hvor de bor og hvilken bakgrunn
de har, skal ha like muligheter. I usikre tider som dem vi lever
i nå, er dette mer avgjørende enn noen gang, og en god oppvekst
varer livet ut.
Nå gjør denne
regjeringen barnehagen 11 000–16 000 kr billigere i året, og for
noen blir den helt gratis. Dette betyr mye for alle. Det betyr enda
mer for dem som sliter med renten og med prisveksten, og det betyr helt
klart mest for dem som før ikke hadde råd til å ha barna sine i
barnehagen.
Sammen med SV
har vi også gjort kjernetiden gratis for første- og andreklassingene.
Regjeringen satser på fellesskolen; vi skaper en mer praktisk skole
som er mer tilpasset hver enkelt elev. Vi gir sterkere muligheter
til å fullføre videregående, vi øker borteboerstipendet og utstyrsstipendet,
som har stått helt stille i borgerlig tid, og vi gjør en historisk
økning i studiestøtten – den største økningen på 15 år.
Alt dette handler
om én ting: å gjøre utdanning og kunnskap tilgjengelig for alle.
Det er en investering i framtiden, og det er det viktigste vi gjør
for at alle skal kunne leve det livet de ønsker, og oppnå sine drømmer. Det
er også det vi må gjøre for å finansiere velferden vår, også i framtiden.
Utdanning gir arbeid og kompetansen vi sårt trenger i dette samfunnet.
Det er en trygg retning som gir større muligheter i samfunnet for
alle, ikke mer makt til de heldige få.
Kari-Anne Jønnes (H) [20:56:12 ] : Utfordringene Norge står
overfor, vil kreve mye av oss alle. Også store utfordringer kan
løses, men de krever kunnskap. Både den grønne og den digitale omstillingen
krever realfagskunnskap. Vekst og utvikling av industrien og tilstrekkelig
rekruttering til helsefagene krever også realfaglig kompetanse og
forståelse på ulike nivå.
Dette forstår
samfunnet. NHO roper varsko, og universitetene våre er tydelige:
Vi har en realfagskrise. Høyre har store ambisjoner på vegne av
kunnskapsnasjonen Norge. Vi vet at med riktige satsinger kan dagens
barn og unge løse morgendagens utfordringer, til beste for oss alle.
Velgerne har vist oss at de ser utfordringene og har tro på Høyres
løsninger. Ved høstens valg er det Høyres skolepolitikk, våre ambisjoner
på elevenes vegne og vår satsing på realfag som har fått gjennomslag.
Inngangsbilletten
til det grønne skiftet er tilstrekkelig realfaglig kompetanse til
å knekke kodene i blå og grønn sektor, ellers lykkes vi ikke med
å realisere våre naturlige fortrinn, som naturressurser. Det må
et omfattende digitaliserings- og teknologisk løft til for at vi
skal kunne levere helse- og omsorgstjenester til alle som trenger
det i årene som kommer. Det klarer vi kun med realister som elsker
å løse kompliserte utfordringer.
Noen av dem står
kanskje utenfor arbeidslivet i dag, fordi dagens regjering gjør
veiene inn til arbeidslivet færre og smalere, selv om det er det
motsatte vi trenger: lekbasert læring av høy kvalitet i barnehagen,
nysgjerrighetsdreven utforsking av naturen fra tidlig alder, videreutdanning
i matematikk for lærere i småskolen, økt antall naturfagstimer i
ungdomsskolen, hovedfokus på at alle elever skal lære å lese, skrive
og regne skikkelig før de går ut av 10. klasse, sånn at døren til
kunnskapsuniverset åpner seg, mer praktisk og variert undervisning, systematisk
samarbeid og økt satsing på vitensentrene og flere Newton-rom.
Det er bare eksempler
på det vi vet virker: tidlig innsats og målrettet satsing på realfag
fra barnehage, gjennom grunnskolen og over i videregående skole.
Det aller viktigste vi kan bidra med, er å øke rekrutteringsgrunnlaget
til realfagene på videregående skole og i høyere utdanning. Dersom
elevene ikke er motivert eller kvalifisert til videre studier i
realfag, hjelper det ikke hvor mange studieplasser det er, eller
hvilken kompetanse arbeidslivet skriker etter.
Lykkes vi ikke
med økt rekruttering til realfag må vi importere kompetansen. I
dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det klokt å sørge for at
vi har norsk kompetanse tilgjengelig.
Per Olav Tyldum (Sp) [20:59:25 ] : Internasjonal usikkerhet,
med krig i Europa og mat-, klima- og energikrise, viser hvor viktig
det er med et aktivt landbruk. Samfunnsoppdraget til jordbruket
er å sikre Norges befolkning nok og trygg mat produsert på norske
ressurser. Derfor er vi avhengige av å kunne produsere mat til egen
befolkning i både gode og dårlige tider. Vi kan med andre ord ikke
gjøre oss avhengige av import fra omverdenen, men må sikre våre
ressurser for egen matproduksjon. Det er viktig for bonden og landbruket, men
aller mest viktig for den norske forbrukeren.
Senterpartiet
i regjering leverte umiddelbart på forventningene da Landbruks-
og matdepartementets kontorer ble inntatt i oktober 2021. Vi er
i gang med å etablere beredskapslagre av korn. To solide jordbruksoppgjør
er vedtatt. Strømstøtte, investeringsstøtte og ikke minst etablering
av Bionova skal nevnes – og det til tross for protester fra Høyre
og Fremskrittspartiet, som foreslo å redusere jordbruksavtalen med
1,2 mrd. kr og til alt overmål stemte imot en framforhandlet jordbruksavtale
og en skjerpet jordvernstrategi. Høyres og Fremskrittspartiets alternative
politikk er i sum lavere inntekter og høyere utgifter til den norske
bonden.
Senterpartiet
og Arbeiderpartiet i regjering prioriterer norsk landbruk. Vi er
kommet langt, men er ikke i mål. Det betyr f.eks. at et nytt tallgrunnlag
med opptrappingsplan skal leveres, men vi minner om at det er i
de årlige jordbruksforhandlingene at detaljene legges.
Årets store utfordringer
har handlet om tørke og flom, afrikansk svinepest, fugleinfluensa
og rovdyr. Vår landbruks- og matminister har tatt aktive grep og
lansert tiltak som skal kunne bidra i krevende tider. Jeg har selv
vært på reise og opplevd store ødeleggelser med avlinger som har
stått under vann, og møtt matprodusenter som er fortvilet. De ønsker
å opprettholde sin produksjon, men synes det er svært krevende når
femårsflommer blir årlige, og oversvømmelser ødelegger store verdier.
Det foreslås å heve viktige vegstrekninger som tiltak for å sikre
infrastruktur, men det kan virke som om livsviktig matjord i enkelte
dalfører er blitt en buffersone for flom. Sånn kan vi ikke ha det.
Jeg er glad for
at vi har en regjering som tar norsk landbruk på alvor, og som har
evne til å reagere og ta grep når situasjoner som truer norsk matsikkerhet
og beredskap oppstår.
Svein Harberg hadde her
overtatt presidentplassen.
Irene Ojala (PF) [21:02:32 ] : I går sa kongen i sin tale til
oss at vår felles helsetjeneste skal sikre at vi alle får helsehjelp
av høy kvalitet. Det var veldig fint å høre. Men det var noe som
skurret. I en tid der vårt naboland Russland er i krig med Ukraina,
har både forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen pekt
på at det er viktig for Norge at det bor folk i vårt nordligste fylke,
og at det er et stabilt sivilsamfunn i landsdelen. Begge kommisjonene
mener at det er på tide å styrke beredskapen i nordområdene og gi
folk i nord trygghet i hverdagen. Dette er også noe statsministeren
og utenriksministeren har sagt tidligere.
Totalberedskapskommisjonen
sier det slik i kapittel 9:
«Utfordringsbildet i nord skiller
seg ut sammenliknet med andre deler av landet. Været er dårligere
og farligere og klimaendringene merkes raskere og tydeligere i polare
strøk.»
Totalberedskapskommisjonen
legger til grunn at befolkningen i nordområdene lever med lange
avstander, spredt bosetning og en krevende demografisk utvikling
som preges av aldring, sentralisering og fraflytting fra Nord-Norge,
Svalbard og Finnmark spesielt, og at dette er et sikkerhetspolitisk
anliggende. Dette betyr «at offentlige arbeidsplasser, sengeplasser
på sykehusene og flyruter, har nasjonal betydning».
Både sykehusutvalget
og helsepersonellkommisjonen viser til at behovet for en ny vurdering
av sykehusstrukturen grunnet store geografiske variasjoner i spesialisthelsetjenestetilbudet
er på sin plass. Helselovgivningen forplikter til et likeverdig
– ikke likt, men likeverdig – helsetilbud til hele befolkningen
uansett bosted. Det må jo også gjelde folk som bor i Kautokeino,
Alta, Loppa, Kirkenes og Øst-Finnmark for øvrig.
Sannhets- og
forsoningskommisjonens rapport gir storting og regjering klar beskjed
om å sette i gang arbeidet med å bygge tillit og skape forsoning
i møte med Finnmarks flerkulturelle befolkning. Pasientfokus mener
at dagens regjering og storting allerede nå og i neste års statsbudsjett
må starte på dette forsoningsarbeidet. Den første forsoningsnøkkelen
staten kan bruke, er å sikre at alle, uansett etnisk tilhørighet,
får et helsetilbud som styrker livskvaliteten for dem som bor i
Finnmark.
Mandag hadde
Helse Nord møte med Nord-Norge-benken. Det er til stor bekymring
for oss i Finnmark og i Nord-Norge for øvrig når vi hører hva Helse
Nord utreder. Kongen snakket i går om en felles helsetjeneste av høy
kvalitet. For å skape et stabilt sivilsamfunn i Nord-Norge må vi
ta totalberedskapen i Nord på høyeste alvor. Da kan vi ikke akseptere
at fødeavdelinger og akuttberedskap i vår nordligste landsdel vurderes
lagt ned. Det håper jeg regjeringen og vi her på Stortinget kan
følge nøye med på videre framover.
Heidi Nordby Lunde (H) [21:05:50 ] : Vi velger ikke selv tiden
vi lever i, men vi kan velge hvordan vi møter den. Da må vi, med
Trygve Brattelis ord, forstå tiden vi lever i, og gi svar folk tror
på. Klimakrise, kraftkrise og krigen i Ukraina ville vært krevende
for enhver regjering, men én ting er de krisene man må stå i, noe
annet er krisene man skaper selv.
Vi har lærermangel
og for mange ukvalifiserte lærere i skolen. Regjeringens svar er
å opprettholde mange skoler som ikke kan forsvares av elevtallet,
gjennom et grendeskoletilskudd.
Barnefattigdom
er mest utbredt i de store byene. Regjeringens svar er gratis barnehage
i Finnmark og Nord-Troms.
Politiet sliter
med å rekruttere studenter med innvandrerbakgrunn. Regjeringens
svar er å opprette politiutdanning i Alta. Politiet trenger flere
politifolk. Regjeringen åpner politikontorer politiet sier de ikke
trenger.
Privat næringsliv
sier at mangelen på kvalifisert arbeidskraft hindrer vekst og verdiskaping.
Regjeringen innfører en ekstra arbeidsgiveravgift og øker veksten
i offentlig sektor.
Helsekøene øker,
og vi mangler helsepersonell. Regjeringen slutter å bruke kapasiteten
hos private og innfører etableringskontroll med private helsetjenester, sånn
at det blir mer kø, færre karriereveier og mindre attraktivt å jobbe
innen helse.
Matkøene øker,
og folk sliter med høye matvarepriser. Regjeringens svar er jordbruksoppgjør
som gir folk høyere matvarepriser og bøndene høyere inntektsvekst enn
andre arbeidstakere.
Vi mangler kompetanse
for å digitalisere og omstille Norge, for å kompensere for mangel
på arbeidskraft og bruke ressursene bedre. Regjeringen kutter i
antall IKT-studieplasser og i bruk av kompetente konsulenter.
Vi trenger investeringer
i framtidens arbeidsplasser for å sikre framtidens økonomiske og
sosiale bærekraft. Regjeringens svar er økt politisk risiko og skatteøkninger
som setter næringslivet i sparemodus istedenfor vekstmodus, svekker
mulighetene for omstilling og driver kompetent kapital ut av landet.
Når det innføres
en grunnrenteskatt på havbruk, innrettes den slik at den oppfordrer
til skatteplanlegging gjennom omstrukturering til mindre selskaper med
lavere inntjening.
Da har jeg ikke
begynt på reverseringen av domstolreformen, oppløsningen av Viken,
milliardoppkjøpet av Meraker Brug og innføringen av gratis fergetilbud,
som til alt overmål har gitt færre avganger og dårligere tilbud.
Vi velger ikke
selv tiden vi lever i, men vi kan velge hvordan vi møter den. Vi
har en regjering der noen ønsker reformer for å gå framover, og
noen ønsker reverseringer for å gå tilbake. Resultatet er at Norge
blir stående stille i en tid der vi trenger å omstille oss raskere.
Om det er en rød tråd i denne trontaledebatten, er det regjeringspartienes
representanter som sier at sånn kan vi ikke ha det. Jeg er helt
enig.
Rune Støstad (A) [21:09:07 ] : Som folkevalgt har jeg et hovedmål,
og det er å gjøre alt jeg kan for at folk kan leve gode og frie
liv. Nå er det for få som har den muligheten. For mange sliter,
for mange gruer seg til neste regning. Da skal vi som fellesskap
stille opp.
Den beste ressursen
vi har, er folkene som bor i landet vårt. Da er det godt å se at
mye går i riktig retning. Til tross for krig, energikrise og dyrtid
var andelen av befolkningen som var i arbeid i fjor, den høyeste
på 14 år. Sysselsettingen blant unge under 25 år var den høyeste på
22 år.
Som kongen sa
i trontalen: «Antall personer i jobb har aldri vært høyere.» Det
betyr at mange flere får muligheten til å bygge seg et godt liv
selv. Om en har fått jobb innenfor helse, i kassen på lokalbutikken,
i en industribedrift eller som leder i en kommune, er ikke det viktigste.
Det viktigste er at en har en trygg jobb og en lønn å leve av. Det
gir frihet, og det gir grunnlag for et godt liv.
Arbeid til alle
vil alltid være Arbeiderpartiets viktigste sak. For å gi et bilde
på dette: Under statsminister Støres to første år i regjering er
det skapt flere jobber i privat sektor enn under hele regjeringsperioden
til Solberg. Bare i Innlandet, der jeg bor, har det blitt nesten
6 700 nye lønnstakere de siste årene. Vi har en regjering som har
satt en ny retning, en retning som går framover. I motsetning til
da Høyre styrte, har vi nå en nærings- og distriktsvennlig regjering
som fører en mer rettferdig politikk, fordi flere får ta del i fellesskapet.
Det er mye som
er bra, men vi har større ambisjoner. Derfor må vi fortsatt sikre
trygg økonomisk styring, samtidig som vi tar nye og kraftfulle politiske
grep for framtiden. Det gjør regjeringen, med en offensiv og ny næringspolitikk,
med grønt industriløft, med en politikk som handler om å skape og
dele – selve fundamentet for vår gode velferdsstat, en velferdsstat
som stiller opp for folk, sikrer rettferdig fordeling og sørger
for at flere kommer i arbeid. Resultatet blir at flere kan leve
et godt liv i både by og land.
Ingjerd Schou (H) [21:12:09 ] : Jeg tenkte jeg skulle starte
med å takke velgerne som har deltatt i kommune- og fylkestingsvalget,
for jeg har sett hva som var i det blå skapet, nemlig mannskap,
lederskap og budskap. Fra Høyres side kommer vi til å være konstruktive her
i Stortinget og ellers glede oss over utviklingen i mange kommuner.
Verden er her,
og vi er en del av den. Krigen i Ukraina gjør at Norge påvirkes,
både i lokalpolitikken og i nasjonalpolitikken. Her hjemme skal
vi – og må vi – løfte både forsvar, beredskap og sikkerhet.
Regjeringen var
treg med å gi støtte til Ukraina. Flere anmodninger om hjelp kom,
og det tok altså 106 dager før det var på plass at vi fikk gitt
verneutstyr til sivile. Det tok 223 dager å få sendt bromateriell.
Også det var etterspurt.
Det har med dagens
regjering vært en realnedgang i forsvarsbudsjettet. Solberg-regjeringen
økte budsjettet med 3,7 pst., og Høyre forventer at det økes vesentlig neste
år.
Regjeringen har
vært treg med å innføre ny lovgivning, og jeg refererer da til sikkerhetssituasjonen,
som er forverret. Noe av dette var allerede påbegynt da dagens regjering
overtok kontorene. Regjeringen har ikke levert forbud mot fremmed
etterretning, ikke levert på å gi PST tilgang til åpen kildelagring,
ikke levert en oppdatering av sikkerhetsloven, særlig det som går
på eierskapsbestemmelser, og ikke levert kunnskapsoverføring innen eksportregelverket.
Det høres vanskelig ut, men det handler om at land vi ikke selger
missiler til, heller ikke skal kunne tilegne seg kunnskap om missilteknologi
ved norske universiteter.
Regjeringen har
nedsatt et utvalg for å vurdere erfaringer med EØS-avtalen. Mandatet
ser bakover, og Norge trenger faktisk at vi skal se framover, hvordan
vi best ivaretar vårt samarbeid med EU i årene framover. Trontalen
sa null. Den var blottet for det perspektivet.
Det er store
utfordringer i Norge, og regjeringen svarer med bl.a. flere lensmannskontorer.
Jeg tror man må være fra Senterpartiet for å tro at dagens kriminalitet
løses fra et deltidskontor i Rakkestad.
Høyre vil ta
ansvar for framtiden og dagens utfordringer. Regjeringen gjør ikke
dette på en del områder som er helt sentrale i sikkerhetspolitikken,
og resultatet er at mange unge i etableringsfasen også får regningen. Renten
øker, og det samme gjør offentlige utgifter, som følge av den politikken
som nå føres.
Kathrine Kleveland (Sp) [21:15:25 ] : Det å ha plass i stortingssalen,
se kong Harald lese trontalen i går og føle fellesskap på tvers
av partigrenser i demokratibygningen Stortinget, er et stort ansvar.
Demokrati i praksis
er beredskap. Under 30 pst. i verden bor i demokratier. Antallet
er dessverre synkende. Vi må ta vare på vårt.
Beredskap er
viktig for Senterpartiet. Beredskap er alt fra forsvar, samferdsel,
bredbånd og mobildekning, utdanning, medisin og mat til politi,
rettsvesen, integrering og frivillig arbeid.
Jeg vil snakke
om mat, for matberedskap er mer enn mange tror. Alt blir uvesentlig
om vi ikke får mat. Vi trenger mer rettferdig fordeling av maten
som finnes. Vi må kaste mindre mat, men også produsere mer.
Ethvert land
har rett og plikt til å produsere mest mulig mat til egen befolkning.
Derfor er matproduksjon en naturlig del av totalberedskapskommisjonens
rapport.
Innhøstningen
i år viser at matproduksjon er sårbart, også i vårt land. I en usikker
verden med store klimaendringer er norsk matproduksjon beredskap.
Da blir kloke jordbruksoppgjør, beredskapslager for korn og fortsatt
satsing på matprodusenter med forutsigbar inntekt beredskap.
Å lage sunn og
god mat er en av de viktigste kunnskapene et menneske kan ha. Det
gir gode liv og god helse. Forrige lørdag deltok jeg da Geitmyra
matkultursenter Tønsberg åpnet i Vestfold. Matkunnskap for barn
er beredskap når barn lærer å lage sunn mat, teste nye smaker og
forstår hvordan mat produseres.
Matfagene i videregående
skole er beredskap. Norge trenger mange flere engasjerte og entusiastiske
matfagarbeidere i årene som kommer.
Skolemat er beredskap.
Skolemåltid gir bedre læringsmuligheter og utjevner sosiale forskjeller.
Det bidrar til integrering og forebygger mobbing. Det er mye god
folkehelse i riktig sammensatt skolemat, med brød, frukt, grønt,
kjøtt og fisk.
Jordvern er beredskap.
Enhver jordflekk som dyrkes, er beredskap. Nedbygging av matjord
er et ran fra framtidas brødfat. Derfor har Senterpartiet i regjering lagt
fram en ny jordvernstrategi med enda strengere krav til nedbygging.
Nasjonal matproduksjon er beredskap og viktig for kultur, bosetting
og verdiskaping. Det er levebrød for noen – matsikkerhet for mange.
Senterpartiet
står opp for norsk matproduksjon, arbeidsplasser og tryggheten for
tilgang på nok næringsrik mat. Husk at mat er mer enn å mette.
Kirsti Leirtrø (A) [21:18:45 ] : Et samfunn med små forskjeller,
høy tillit og sterke fellesskap er selve målet for Arbeiderpartiet.
Folk skal være trygge i og på jobb og ha velferdstjenester som er
der når de trenger det. Det skal ikke være lommeboken som bestemmer
hva slags hjelp du får. I dag er det ikke sånn. Mange sliter økonomisk
og får det ikke til å gå opp. Det er i gode tider vi skal rigge
oss for de dårlige tider.
Representanten
Erna Solberg sa i sitt innlegg at vår regjering øker sitt offentlige
forbruk. Det skulle da bare mangle. Etter åtte år med reduserte
midler til vår felles velferdstjeneste og skattelette til dem som
har mest, er det mye å rette opp i for å nå våre mål.
Vi vet at Norge
ikke var rigget for krisen. Nå traff inflasjon og krig i nærområdet
umiddelbart etter pandemien. Vi må lære av den krisen vi nå står
i. Vi kan ikke kutte i sikkerhetsnettet til folk selv om vi kaller
det avbyråkratisering. Noe av sikkerhetsnettet har vi styrket, noe forrige
regjering kuttet i. Det er arbeidsavklaringspenger, feriepenger
på arbeidsledighetstrygd, bostøtte, tiltaksplasser og økonomisk
sosialhjelp. I tillegg har vi økt satsingen på Husbanken og på pensjon,
redusert utgifter på barnehage og SFO og økt studiestøtten, for
å nevne noe. Dette gjør vi samtidig som vi skal hjelpe flyktninger fra
krigen i Ukraina og øke forsvarsevnen vår. Samtidig skal vi ha en
trygg økonomisk styring for å redusere renteøkning og prisvekst.
Det viktigste prosjektet vårt er allikevel å få flere i jobb, og
det har vi lyktes med. Hele 51 000 flere har nå kommet i jobb.
Men det er mye
igjen for å nå målet vårt om et samfunn med små forskjeller, høy
tillit og sterke fellesskap. Norge trenger vår omfordelende politikk
lenge ennå.
Geir Inge Lien (Sp) [21:21:28 ] : Ei drosjenæring med ordna
forhold der kundane er trygge, og der sjåførane kan leve av jobben
sin, ligg til grunn for politikken til denne regjeringa, i motsetning
til den førre regjeringa. Drosjereforma som Framstegspartiet og
Høgre innførte hausten 2020, har skapt eit totalt kaos i marknaden. Sjåførar
lever på luseløn, og passasjerar har ikkje kontroll på verken prisen
eller på om personopplysningane deira vert delte med f.eks. Russland.
Det er nødvendig med ei opprydjing i marknaden, ikkje berre for
dei som skal leve av yrket sitt, men òg for kundane og tilliten
til næringa.
Tryggleik for
passasjerar vil verte sett i fokus framover. Til stadigheit har
vi sett at passasjerar vert ståande igjen mens dei ventar på drosjer
som skal ta dei til eit sjukehus, til eit legekontor eller frå eit
sjukehus. Årsakene er samansette, men den største gjengangaren er
at dei offentlege anboda pressar prisane på turane så mykje at dei
seriøse aktørane, med døgntilgjengeleg beredskap og solid lokalkunnskap,
taper anbod i konkurransen med aktørar som vinn på pris. Eg meiner
at vi, som det offentlege, sparar oss til fant når vi sparar kroner
og øre på pasienttransport, men kastar vekk ressursar i helsevesenet
når dei same pasientane ikkje møter opp på grunn av eit anbodsregime
som i for stor grad vektlegg pris og tek for lite omsyn til kvalitet
og lokalkunnskap. Uansett er utfallet ofte at drosjesjåførane heller
ventar på andre turar til ordinær marknadspris.
Det vert difor
viktig for oss å følgje opp arbeidet som vert gjort no av drosjeutvalet.
No ser dei på moglegheitene for samkøyring av transporttenestene
som det offentlege kjøper. I dag vert skuleskyss, tilrettelagd transport
og pasientreiser kjøpte kvar for seg, etter anbod, der pris er eit
viktig tildelingskriterium. Etter frisleppet i marknaden har talet
på løyve meir enn dobla seg, men den totale omsetninga har ikkje
gått opp samanlikna med 2019. Det vil seie at drosjesjåførar, som
allereie då levde i ein pressa marknad, no kjem endå dårlegare ut når
det gjeld oppdrag frå det offentlege. Ei samkøyring av transporttenestene
vil forhåpentlegvis leggje til rette for meir føreseielege kontraktar,
med lønsvilkår for dei tilsette som sikrar at pasienten vert prioritert,
i motsetning til det Høgre–Framstegsparti-regjeringa gjorde. Vi jobbar
med saka.
Birgit Oline Kjerstad (SV) [21:24:42 ] : På terskelen til eit
nytt stortingsår har eg med meg alle menneskemøta frå lokalvalkampen.
Det er ho som har for låg løn til å greie å kjøpe sin eigen bustad,
læraren som synest det er krevjande å skulle ta vare på alle i ei
altfor stor klasse, men som jubla over gratis SFO, som SV fekk forhandla
inn i budsjettet, og ho som gjerne skulle hatt fleire yrkesgrupper
med for å hjelpe skulevegrarane og traumatiserte flyktningbarn til
å oppleve livsglede og meistring. Det var han som fortalde korleis
det var å vere barn i ein familie som mista alt i dyrtida på 1930-talet,
lokalsamfunnet som kjempar for sin barnehage og skule, og bonden
som kan få øydelagd næringsgrunnlaget fordi kommunen vil ekspropriere
jorda til byggjeformål. Det var innvandraren og ressurspersonen
eg møtte på Sula, som brukte mykje tid på å forklare sine medflyktningar
kva demokrati og eit val er. Han møtte blikket mitt og sa med djupt
alvor: Vi vil ikkje ha sosialhjelp, vi vil vise kva vi kan. Vi vil
forsørgje oss sjølve og betale skatt slik som andre, men det er
vanskeleg for ein ung mann som ikkje har eit norsk namn, å få jobb,
og det er vanskeleg å kome i kontakt med nordmenn.
Noreg må vise
internasjonal solidaritet og ta imot kvoteflyktningar, som er den
einaste lovlege ruta for menneske som er på desperat flukt frå krig
for å berge livet. Frivillige organisasjonar på inkluderingsområdet må
få meir føreseielege rammevilkår og søkbare ordningar med klare
kriterium for det viktige arbeidet dei gjer med å hjelpe folk som
kjem til landet, med å forstå det norske samfunnet og finne sin
plass i fellesskapen, slik at dei kan bidra med sine ressursar.
Alle bur i ein
kommune, og dei kommunale tenestene er ryggrada i velferdsstaten.
Difor vil SV styrkje kommuneøkonomien. Statsministeren var oppteken
av at vi ikkje skal sløse med det viktigaste, menneska, og då tenkjer
eg at å setje inn meir ressursar tidleg er viktig. SIFO-undersøkinga
syner alvoret i dyrtida når over 150 000 familiar er ille ute, og
hushald slit. Dette er alvorleg, og det krev at vi handlar raskt
og sikrar at alle har ein trygg plass å bu, at dei ikkje mistar
bustaden sin, og at dei har pengar til mat på bordet.
Det er for folk
sitt liv og sin kvardag vi skal lage budsjett og vedta lover, ikkje
for å tilfredsstille internasjonale konsern med styremedlemer i
skatteparadis. Det er for demokratiet og rettstryggleiken si skuld
vi skal forvente at regjeringa får avslutta det pågåande menneskerettsbrotet
på Fosen. Stortinget må sjå til at det ikkje skjer nye brot i jakta
på nye naturressursar på land og hav. No er tida komen for å fylgje
opp sannings- og forsoningskommisjonens rapport med budsjett og
politikk.
Eg ser fram til
eit nytt arbeidsår med å utvikle politikk for folk sine behov, for
trygge liv og for arbeidsplassar.
Linda Monsen Merkesdal (A) [21:28:02 ] : I partileiardebatten
i Arendal var Jonas Gahr Støre den einaste partileiaren som rekte
opp handa og svarte ja på at me kom til å oppnå klimamåla våre.
Tenk det – berre éin partileiar i Noreg trur at me skal oppnå klimamåla
våre.
Noreg har som
mange andre land underteikna Parisavtalen, ein forpliktande avtale
som set mål og krav om utsleppskutt. Om Noreg ikkje følgjer avtalen,
vil det få økonomiske konsekvensar for Noreg og norsk industri.
Me må nok erkjenna
at eit samla politisk Noreg ikkje har klart å skapa god nok forståing
hos befolkninga om Parisavtalen og kvifor me skal gjera tiltak som krev
meir straum, og at det hastar. Hovudårsaka til at me skal elektrifisere
det norske samfunnet, er nettopp å kutta i menneskeskapte klimautslepp.
Hadde me ikkje hatt dette problemet å løysa, kunne me ha halde fram
i nøyaktig same tempo som før.
Det var påfallande
at Høgres partileiar ikkje rekte opp handa på spørsmålet om me ville
nå klimamåla. Skal ein leie eit land gjennom ei enorm omstilling,
må ein i det minste ha tru på prosjektet.
La meg teikna
eit bilete: Du skal på fjelltur med barna dine, peikar på toppen
og seier at opp der skal me, på den fjelltoppen. Så snur du deg
til barnet og seier: Men du kjem ikkje til å klare det. – Det er
det Høgre no gjer til industrien og Noregs befolkning: sår tvil
om verkemiddelet og om måloppnåinga.
Me har forplikta
oss til å nå mål, og som Gro Harlem Brundtland sa det: «Det er typisk
norsk å være god.» Den sjølvtilliten treng me inn i den enorme omstillinga
me skal gjennom som land. Me må ha stø kurs og klare mål.
Innan 2030 skal
Noreg redusera dei menneskeskapte klimautsleppa med minst 55 pst.
Det er denne generasjonen som for fullt merkar klimaendringane i
kvardagen, med ekstremtørke og storflaum. Me ser helseutfordringar
på grunn av forureining i form av kreft og hjarte- og lungesjukdomar.
Dette er problem me må snakka om og løysa.
Samfunnet vårt
skal gjennom endringar, og endringar kan skape utryggleik. Det er
vår jobb å skape føreseielegheit, tillit og rettferd i omstillinga.
Arbeidarpartiet tek dette oppdraget på alvor. Me innfører tiltak for
næringslivet, slik at industrien og bedriftene kan omstilla seg.
Dette sørgjer for økonomisk tryggleik og moglegheit for vanlege
folk i by og land.
Me er nok den
siste generasjonen som har ei reell moglegheit til å gjera endringar.
Difor rekkjer Arbeidarpartiet opp handa og handlar no.
Margret Hagerup (H) [21:31:24 ] : I trontaledebatten i 2018
var jeg bekymret over Arbeiderpartiets svartmaling av norsk arbeidsliv.
Jeg advarte bedriftsledere om å være på vakt mot at denne «virkelighetsbeskrivelsen» skulle
bli utgangspunktet for utforming av regelverk, for det ville være
en manglende tillit til norske arbeidsgivere.
I dag har vi
fasiten. Nå melder bedrifter over hele landet at de velger å ikke
ansette på grunn av økt arbeidsgiveravgift, og at de ikke tar nye
oppdrag på grunn av innstramminger i innleieregelverket. Norske
bedrifter ber om forutsigbarhet, regjeringen svarer med økte skatter
og økte utgifter for staten.
Politisk risiko
har blitt en reell utfordring for norske bedrifter, og halvveis
inn i regjeringsperioden mangler regjeringen svar på hvordan de
store oppgavene skal løses. De bruker tid og penger på å gå bakover
for å tilfredsstille Senterpartiets mange valgløfter, på tross av
at mye tyder på at det ikke er et skrikende behov for å innfri disse
løftene, heller ikke i egne rekker.
Reversering og
manglende omstilling skaper ikke trygghet for framtiden. Vi har
nok folk, penger og kapital til å lykkes med den grønne omstillingen,
men vi må forvalte dette klokt. Omstillingen av Norge kan ikke utelukkende
skje gjennom statlige virkemidler, hvor private skal ta en stadig
større del av regningen. Det må først og fremst lønne seg å skape
arbeidsplasser, gjennom et skatte- og avgiftsnivå som bidrar til
utvikling og verdiskaping. Skal vi ta ansvar for framtiden, må vi
ha jobbskaperne med på laget, for det skaper muligheter for flere.
Valgene vi tar
i dag, er avgjørende for framtiden og kommende generasjoner. Grunnlaget
for nødvendig omstilling og ivaretakelsen av et godt velferdssamfunn skapes
gjennom en god skole, et produktivt næringsliv og en sterk offentlig
sektor.
Kompetansebehovsutvalget
viser til at nesten 30 pst. av norske 15-åringer har for dårlige
kunnskaper i lesing, matematikk og naturfag, noe som kan svekke
evnen til livslang læring og omstilling. Regjeringen avviser en
egen strategi for realfag, på tross av at næringsliv og akademia
varsler om en realfagskrise. Regjeringen har videre fjernet den
eneste karriereveien som var i norsk skole, hvor lærere bl.a. kunne
utvikle undervisningskompetansen sin i begynneropplæringen. For
AS Norge er det helt avgjørende at ungene lærer seg å lese, skrive og
regne, for det forhindrer utenforskap.
Det er dessverre
for mange veier ut av arbeidslivet. I 2018 sa jeg at forutsetningen
for å inkludere flere er arbeidsgivere som tar ansettelsesrisiko,
skaper arbeidsplasser og senker terskelen for dem som står utenfor
arbeidslivet. Regjeringen har gjort veien inn til arbeid smalere,
og de svekker grunnlaget for den nødvendige omstillingen som skal
sikre velferden for kommende generasjoner.
Det må lønne
seg å skape jobber. Det gjør det dessverre ikke med denne regjeringen.
Ole André Myhrvold (Sp) [21:34:40 ] : Krig i Ukraina, et stadig
mer polarisert verdensbilde, økonomisk ustabilitet og et sårbart
energisystem har gitt oss høye energipriser, galopperende prisvekst
og kraftige renteøkninger. Der arbeidsfolk tidligere kunne leve
et relativt godt liv med et visst økonomisk handlingsrom, er det nå
mange som strever med å få endene til å møtes. Mange har omprioritert,
strammet inn livreimen, men opplever likevel at lønningsposen er
tom før neste lønning. Å få bukt med den usikkerheten som mange
nå føler på kroppen, er Arbeiderparti–Senterparti-regjeringens fremste
jobb. Det gjøres gjennom en ansvarlig økonomisk politikk og ansvarlig
budsjettering for å få prisveksten ned og renten under kontroll.
Det er mange
usikkerhetsfaktorer nå, men likevel ser vi – i motsetning til Høyre,
som prøver å tegne et dystert bilde av næringslivet og at alt er
satt over styr – at næringslivet jevnt over går godt og søker etter
folk. Mange virksomheter sliter faktisk med å finne folk til arbeidsplassene
de har. Sysselsettingen er på et så høyt nivå at vi må tilbake til
2008 for å finne høyere tall. I andre kvartal i år var det 47 000
flere i jobb enn på samme tid i fjor. I løpet av denne regjeringens
første regjeringsår ble det skapt flere jobber enn under de åtte
årene med Erna Solbergs regjering. At folk har jobb, står i jobb,
og at nye folk får jobb, er bra, både for den enkelte, for husholdningene
og for samfunnet.
Dette viser noe
annet enn det bildet Høyre forsøker å tegne her i kveld. Det bildet
er et falskneri. Det er ikke sant at næringslivet og jobbskaperne
generelt er pålagt massive skatteøkninger under denne regjeringen.
Det som er sant, er at den kraftbransjen som har tjent gode penger
på høye strømpriser, har fått økt skatt for å finansiere en strømkompensasjonsordning
for familiene. Det er bare rett og rimelig. Det som også er sant,
er at det er innført en grunnrenteskatt på havbruk, en eventyrlig næring
som har skapt sine verdier i våre felles fjorder, og som vil komme
til å fortsette å bidra med utvikling og arbeidsplasser langs kysten.
De grepene regjeringen
har tatt, har vært riktige og helt nødvendige for å kunne prioritere
dem med lave og middels inntekter, pensjonister og barnefamilier.
Så har regjeringen vært opptatt av å redusere enkelte skatter og avgifter
også for næringslivet, for å stimulere til verdiskaping – verdiskaping
som bygger hele Norge og gir grunnlag for sosial og geografisk omfordeling.
Denne regjeringens
prosjekt er å bygge videre på et Samholds-Norge gjennom økonomisk
ansvarlighet, mer verdiskaping og gjennom å redusere forskjellene
på folk. Det gjør vi ikke med høyresidens frislipp, men gjennom
politisk styring.
Sofie Marhaug (R) [21:38:02 ] : På NRK i dag kan vi lese at
vi har fulle vannmagasiner, deriblant Blåsjø, det største vannmagasinet
i Norge, som ligger i det prisområdet som ofte omtales som NO2.
Likevel har det samme prisområdet, som strekker seg fra Sunnhordland
i vest til Buskerud i øst, hatt høye strømpriser gjennom hele sommeren.
La oss derfor slå fast i denne salen at årsaken til at de høye strømprisene
i NO2 har vært som de har vært, slett ikke er kraftmangel. Tvert
imot har Sør-Vestlandet hatt et stort kraftoverskudd på minst 3,6 TWh
fra juni til nå, og på over 10 TWh fra året startet. For mange tall
og fakta? Ja, egentlig, men det må tydeligvis hamres inn, for jeg
er mektig lei av å sitte i kraftdebatt etter kraftdebatt der svaret
på de høye strømprisene er å bygge ned naturen med enda mer vindkraft.
Jeg hører det fra regjeringen, og jeg hører det kanskje enda oftere
fra partiet Høyre.
Rødt mener at
vi har fått en vindkraftdebatt som baserer seg på feilaktige premisser.
Hvis det er lavere strømpriser som er målet, er ikke svaret å bygge
mer kraft i et uregulert marked. Så lenge vi er koblet til et stort
europeisk marked, vil vi ikke klare å matche tilbudet med etterspørselen.
Det er den berømte proppen som må settes på plass før vi begynner
å fylle badekaret med vann – eller det varme, lille huset som fort
blir kaldt hvis vi lukker opp vinduet midt på vinteren.
I året som kommer,
håper jeg at vi får en diskusjon om de virkemidlene som faktisk
virker, om prioritering av kraften og om politisk kontroll, styring
og regulering av eksport, forbruk og pris. Dette er langt mer demokratisk
enn å overlate kraftpolitikken til ren markedstvang. Med dagens
markedsregime risikerer vi nemlig to ting: for det første å ofre
naturen fordi presset på å bygge ut og bygge ned blir for stort,
og for det andre å miste bedriftenes konkurransefortrinn med billig
fornybar vannkraft. Resultatet av det siste er at vi reduserer Norge
til en råvareprodusent. At dette skal være mer solidarisk eller
klimavennlig enn å bruke den kortreiste kraften til foredling og
verdiskaping her hjemme, går jeg ikke med på.
Jeg håper regjeringen
vil jobbe for mindre marked og mer demokratisk kontroll i kraftpolitikken
framover heller enn å styre mot teppelegging av norsk natur med ustabil
vindkraft.
Tove Elise Madland (A) [21:41:18 ] : Det eg skal snakka om
no, blir eg aldri lei av. Stortingsmeldinga Fellesskap og meistring
– Bu trygt heime, Meld. St. 24 for 2022–2023, legg rammer for ein
god og framtidsretta eldreomsorg. Våre eldre skal leva eit godt
liv, og den dagen dei treng hjelp, skal dei møta ei velferdsteneste med
høg kvalitet, med velkvalifiserte tilsette. Det handlar om tryggleik
– tryggleik for ein god alderdom og tryggleik for at fellesskapet
stiller opp.
Demens er ein
sjukdom som heng saman med alder, men ikkje alle eldre får ein demensdiagnose.
Men me er ei befolkning som blir stadig eldre, så talet på demensramma
vil likevel dobla seg fram mot 2050. Difor er eg veldig glad for
at me i Hurdalsplattforma så tydeleg seier at me skal styrkja lågterskeltenestene
for dei som blir ramma av demens.
Tryggleik i kvardagen
er det aller viktigaste når ein får ein diagnose. At kommunane våre
kjem tidleg inn med hjelp og støtte, er kjempeviktig, og at me aukar
bruken av demenskoordinatorar. I min eigen heimkommune har eg sett
kor viktig det er. Når alt kjennest utrygt og lite føreseieleg,
kjem det nokon inn som er der og set kvardagen din saman igjen.
Regjeringa vil
òg trappa opp dagtilbodet for demenssjuke. Tryggleik og føreseielegheit
er ein som ser deg, ein som kjenner deg, og kjende aktivitetar som
gjev glede og meining.
Dei aller fleste
vil bu heime. Difor styrkjer me òg heimetenesta, med fleire tilsette
i heile stillingar og, ikkje minst, i faste team. Aktivitetar er
avgjerande for at ein skal oppleva meistring og livskvalitet. Då
treng ein å møta faste, trygge, kompetente tilsette som kjenner
livshistoria di. Me må hindra inaktivitet og einsemd. Difor prioriterer
regjeringa ein nasjonal aktivitetsgaranti, og her speler frivilligheita
ei heilt avgjerande rolle.
Dei pårørande
gjer ein formidabel innsats. Det må me verdsetja høgt. Å vera pårørande
er meir krevjande enn me er klar over, og dei yter like mykje hjelp
som det offentlege. Dei må difor òg kjenna på tryggleik – tryggleik
for at deira næraste får god, personsentrert omsorg, og ikkje minst
at pårørande får avlasting når dei treng det.
Saman – saman
med den demenssjuke, dei pårørande, det offentlege og frivilligheita
– skaper me verdigheit, livskvalitet og meistring. Det er tryggleik
for at fellesskapet stiller opp.
Ivar B. Prestbakmo (Sp) [21:44:08 ] : Norge er et trygt og
godt land å bo i, men også et sårbart land. Vi er et land med få
folk og store avstander – med ganske så ulike hverdager.
I denne salen
har vi et ansvar for å sørge for at vi også om 20 år kan starte
innlegg i trontaledebatten med å slå fast at Norge er et trygt land.
Men det forplikter. Gjør vi ikke noe eller bare lar det skure og
gå, vil tryggheten over tid forfalle.
Noe av det første
Senterpartiet gjorde i regjering, var derfor å sette ned en totalberedskapskommisjon
og en forsvarskommisjon. Kommisjonene har levert sine rapporter,
og selv om rapportene knapt har rukket å være på høring, har arbeidet
med å styrke beredskapen vår begynt for lengst.
Allerede det
første året med Senterpartiet og Arbeiderpartiet ved roret styrket
vi den sivile beredskapen med 700 mill. kr. Det ga mer trening,
bedre utstyr og mer folk, som er klare den dagen krisen inntreffer.
Vi har også prioritert
tilstedeværelse i nord, både ved økt etterretning og ikke minst
ved å satse på distriktspolitiske virkemidler for å opprettholde
og øke bosettingen i nord. For livskraftige lokalsamfunn i hele
landet er en vesentlig del av den samlede beredskapen. Det er avgjørende
for vår felles trygghet i hele landet.
En av hovedanbefalingene
fra totalberedskapskommisjonen er å videreutvikle grunnberedskapen.
Kommisjonen er også opptatt av å bygge gode rammer for samarbeid
på tvers av sektorer og forbedre den nasjonale beredskapsledelsen.
Senterpartiet
har alltid vært opptatt av at beredskapen må forankres og bygges
lokalt. Skal vi styrke grunnberedskapen i Norge, forutsetter det
at det finnes folk med trening og utstyr i hele landet. Det er vi
faktisk ganske enige om i denne salen. Det vi derimot ikke er like enige
om, og der vi i Senterpartiet skiller lag med bl.a. Høyre og Fremskrittspartiet,
er at den lokale beredskapen også må omfatte statens ressurser.
Det kan ikke bare være opp til kommuner og frivillige organisasjoner
å opprettholde grunnberedskapen rundt om i våre lokalsamfunn. Vi
må ha politifolk, ambulanser, lokalsykehus og et sivilforsvar, som
sammen med kommuner med bl.a. brann- og redningstjeneste og frivillige
organisasjoners kapasiteter, gir den nødvendige grunnberedskapen for
folk i hele landet. Det er samspillet mellom frivillige, kommunene
og staten som sikrer en bred og god grunnberedskap. Vi må ikke havne
der – slik ordføreren i Bø i Vesterålen uttalte under forrige regjering
– at staten har forlatt oss.
De neste årene
skal Senterpartiet fortsette jobben med å følge opp kommisjonenes
rapporter og styrke vår nasjonale beredskap. Vi skal ruste Norge
for en mer utrygg og mindre forutsigbar verden. I det arbeidet skal vi
aldri miste «det nære» av syne, for det er det det handler om.
Hårek Elvenes (H) [21:47:29 ] : Så sent som i 2007 ble det
fra norsk myndighetshold uttalt at det i framtiden ville være utenkelig
med en væpnet konflikt mellom europeiske land. I dag vet vi hva
situasjonen er: Russland har påført sitt nabofolk ufattelige lidelser. Russland
er også vår nabo.
Det framgår av
trontalen at regjeringen vil følge opp forsvarskommisjonen. Det
framgår av rapporten om rikets tilstand at man vil vektlegge anbefalingene
fra det fagmilitære rådet og forsvarskommisjonen, og man beskriver
dette som viktige råd. Jeg håper at det i den siste meldingen ikke
ligger en nedtoning av ambisjonene som forsvarskommisjonen har lagt
til grunn.
Forsvarskommisjonen
og det fagmilitære rådets konklusjoner er entydige: Vi må ta større
ansvar for vår egen nasjonale sikkerhet, og vårt nasjonale forsvar
må styrkes. Det krever kriseforståelse, og det krever handling.
Militær støtte til Ukraina må ikke tas til inntekt for en oppbygging
av vårt eget nasjonale forsvar. Ren sikkerhetspolitisk henger det
sammen, men det er to forskjellige forhold.
Vi må ikke forledes
til å tro at en midlertidig militær svekkelse av Russland vil føre
til en indirekte økt trygghet for Norge. Det var på sett og vis
tankesettet etter Murens fall, da kommunismen forsvant som en trussel.
Nå – 30 år etterpå – ser vi at det tankesettet kom til kort. Troen
på at Russland skulle utvikle seg som et liberalt demokrati og kanskje
bli medlem av NATO, slo dessverre helt feil.
Gjennomgangsmelodien
i denne trontaledebatten har vært velferd – og enda mer velferd.
Da tror jeg det er grunn til at vi i Stortinget må minne oss selv
på at forutsetningen for all velferd og all annen politikk er at
vi opprettholder vår egen suverenitet og vår egen frihet.
Til slutt: Opposisjonen
har gjentatte ganger bedt regjeringen om å ta et initiativ overfor
Stortinget om et forlik i Stortinget. Det ser det ut som om regjeringen
nå ønsker å følge opp. Det er i nasjonens interesse at man klarer
å framforhandle en langtidsplan som kan stå seg over flere stortingsperioder,
slik at man faktisk får til den oppbyggingen av Forsvaret som nasjonen
trenger.
Mímir Kristjánsson (R) [21:50:34 ] : Jeg vil begynne med å
sitere en politisk tenker som har betydd veldig mye for meg, nemlig
den danske artisten Kim Larsen. Kim Larsen sier noe veldig viktig.
Han sier: «Jeg kan ikke forstå, hvad en regering skal gøre godt
for, hvis det ikke er for at hjælpe de svage. De stærke skal s’gu
nok klare sig.». Eller oversatt til norsk, hvis man ikke forsto dansken
min: Jeg kan ikke forstå hensikten med en regjering hvis det ikke
er for å hjelpe de svake. De sterke skal nok alltids greie seg.
Disse ordene
gjelder jo ikke bare regjeringen, det gjelder jo alle oss som sitter
her. Nå har vi diskutert i tolv timer, vi skal fortsette i morgen,
og det er ikke overraskende om mange begynner å bli trøtte eller
gå lei. Men da synes jeg vi skal minne oss selv og hverandre på
hva som er hensikten med det vi gjør. Politikk trengs ikke for dem
som er friske, rike og mektige fra før. Politikk trengs for de syke,
de lavtlønte, de gamle og de arbeidsløse – kort sagt alle de menneskene
som ikke har noen andre sedler i livet å handle med enn den stemmeseddelen som
de legger i urnen annet hvert år.
Hvis vi spør
oss selv om vi har tatt den oppgaven på alvor her inne – om å bry
oss mest om dem som har minst – er jeg redd for at svaret på det
dessverre foreløpig må være nei. Vi har matkøer som vokser i norske
byer, vi setter nye fattigdomsrekorder hver uke og hver måned. To
store satsinger har blitt lansert den siste tiden: én på grønn industri
og én på forsvar – 15 mrd. kr til hver. Det er gode og viktige pakker
– jeg er ikke imot disse – men 15 mrd. kr er nok penger til å løfte
alle i Nav-systemet ut av fattigdom. Og hvor er de 15 milliardene blitt
av? Hvor er den storsatsingen blitt av når det renner milliarder
ut av regjering og storting på denne måten?
Jeg håper og
tror at alle representantene her inne vil være med meg på følgende
løfte: Jeg lover at hver dag jeg kommer inn i denne salen, skal
jeg tenke først på dem som har minst. Jeg lover at hver gang jeg
står på denne talerstolen, skal jeg bruke stemmen min til å snakke
for dem som ikke har nok fra før. Jeg lover at hver eneste gang
jeg fremmer et forslag her, skal det være for å få ned forskjellene
blant folk. Og ikke minst: Jeg lover at jeg aldri skal sløse bort
tid på denne talerstolen på å gjøre de mektige mektigere og de rike
rikere.
Kari Mette Prestrud (Sp) [21:53:45 ] : Vi har behov for at
folk flytter ut av byer og tettbygde strøk til distriktene. I den
sikkerhetspolitiske tiden vi lever i i dag, er det viktigere enn
noen gang, særlig i nordområdene.
Over tid har
de fleste sykehusene slitt økonomisk, men i vår nordlige landsdel
er folk faktisk bekymret for å miste nærsykehuset sitt – og «nær»
blir fort et relativt begrep i denne sammenhengen. Her sørpå kjenner
vi ikke til hva avstander er. Det er derfor ikke et sykehus å miste,
da avstanden mellom dem er så altfor lang i Nord-Norge. Et annet
viktig argument er at Forsvaret i motsetning til tidligere baserer
seg på å benytte de sivile sykehusene. Dette gjør at sykehusene
i Nord-Norge har en helt spesiell og viktig rolle i totalberedskapen
vår.
Vi blir stadig
minnet om at vi vil gå tom for folk før vi går tom for penger. Men
egentlig er vi godt skodd når det gjelder utdannede leger og sykepleiere
i Norge. Utfordringene er at altfor mange velger seg andre steder
å arbeide. Det er derfor viktig at parallelt med å opprettholde
en allerede eksisterende og besluttet sykehusstruktur, må vi iverksette
en rekke kraftfulle tiltak for å beholde helsepersonellet vårt –
tiltak som vil få de helseutdannede tilbake.
Altfor mange
opplever en arbeidshverdag der de ikke strekker til, og mange unge
anser ikke verken sykehus eller kommunehelsetjenesten som en attraktiv
arbeidsplass. I tillegg må vi umiddelbart legge til rette for at
helsepersonell, etter særaldersgrense for pensjon, kan vinne økonomisk
på å tilby sin restarbeidsevne. Her er det altså snakk om at flere
tiltak i sum vil gi oss en forsterket tilgang på helsepersonell,
som vi trenger for å opprettholde sykehusstrukturen som vi har i
dag. Uten tjenester nær folk blir heller ikke folk boende – og ingen vil
flytte dit.
Jeg har til gode
å se noen gode eksempler på sparte kostnader som følge av sentralisering.
Målet er å skape helsefremmende samfunn, forebygge sykdom og sikre en
desentralisert helsetjeneste. Slik skal den offentlige helsetjenesten
sørge for beredskap og trygghet i hverdagen vår.
Kari-Anne Jønnes (H) [21:57:07 ] : Den største verdien vi har
i samfunnet, er verdien av menneskene som bor her. Norge er et rikt
land, folk er en knapphetsressurs i dag, og utfordringen vil bli
større i årene som kommer, særlig i distriktene.
Når skal regjeringen
endre retning? Politikken den fører nå, forsterker flere av de store
utfordringene vi har. Utgangspunktet må være at vi til enhver tid
forvalter ressursene våre klokt. Noe av det viktigste vi da kan
gjøre, er å sikre alle tilgang til kunnskap og kompetanse. Det er den
sikreste investeringen vi kan gjøre, og den gir alltid avkastning.
Bedriftene i
distriktene skriker etter folk. De mangler kompetanse for videre
vekst og omstilling. Skal de vokse, skape flere arbeidsplasser og
bidra til gode velferdstjenester og attraktive lokalsamfunn, trenger
de folk med riktig utdanning. Hva er det regjeringen gjør? Jo, den
bruker enorme summer på oppløsning av fylkeskommuner, og det på
tross av at de er skoleeiere og ansvarlig for videregående opplæring.
Fullført og bestått videregående opplæring er nøkkelen til et godt
liv, med aktiv deltakelse i arbeids- og samfunnslivet. Det er mangel
på kompetanse. Likevel sørger altså regjeringen for at skoleeiere
forvitrer, og penger brukes på reversering framfor kompetanse. Det
er uansvarlig.
Bedriftene trenger
forutsigbare og rettferdige rammevilkår. De skaper verdiene vi politikere
er så glade i å fordele. Framfor å sikre trygghet og forutsigbarhet
for dem som har tro på distriktene og ønsker å skape en framtid
for seg selv og andre, endrer regjeringen praksis, gjør store endringer
i skattesystemet og skaper utrygghet og uforutsigbarhet. Det er
ugreit.
Hele Norge trenger
barnefamilier, og barnefamilier trenger barnehager. Derfor bør det
være enkelt og attraktivt å drive barnehager. Men hva gjør regjeringen? Den
skaper utrygghet og uforutsigbarhet for private barnehager. Det
bidrar ikke til bolyst.
Reiselivsnæringen
er viktig for distriktene. Selv om det kommer turister året rundt,
er sesongvariasjonene store. Det trengs fleksible løsninger med
tanke på ansettelsesforhold som tar høyde for sesongvariasjoner
og ulike behov. Men hva gjør regjeringen? Den fjerner muligheten
til innleie og stikker kjepper i hjulene for alle dem som har satset
stort på sesongturisme. Jeg vil minne om at de som driver med sesongturisme,
også bidrar med skattekroner, og det er faktisk viktig.
Regjeringen har
glemt at de store oppgavene løser vi best sammen. Regjeringen fortrenger
at offentlige og private sammen er løsningen for helse, omsorg og
arbeidsinkludering. Vi har ikke råd til ikke å verdsette mangfold,
valgfrihet og private helsetjenester.
Vår nasjon trenger
en regjering som bidrar til attraktivitet og framtidstro i hele
Norge. Det har vi ikke nå.
Presidenten
[22:00:07 ]: Klokken er 22. I tråd med det vedtatte debattopplegget
tar Stortinget nå pause i forhandlingene.
I morgen starter
møtet kl. 10. Stortinget fortsetter da trontaledebatten.
Forlanger noe
ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.