Til Stortinget.
Ved behandlingen av St.meld. nr. 38 (1995-96) ga Stortinget sin
prinsipielle tilslutning til bygging av gasskraftverk i Norge. På denne
bakgrunn ga Norges vassdrags- og energidirektorat i oktober 1996
selskapet Naturkraft konsesjon for bygging av to gasskraftverk,
et på Kårstø og et på Kollsnes.
Etter at Norges Miljøvernforbund i november 1996 anket
konsesjonstildelingene ble NVEs beslutning stadfestet av Olje- og
energidepartementet i juni 1997. Samtidig ble det bestemt at CO2-utslipp
fra gasskraftverkene skulle behandles av Statens Forurensningstilsyn
etter forurensningsloven. Naturkraft sendte utslippssøknad
til SFT 22. desember 1997.
Under klimakonvensjonen i Kyoto 17. desember 1997, ble det oppnådd
enighet om å redusere industrilandenes samlede utslipp
av klimagasser med minst 5 pst. i forhold til 1990-nivået
i løpet av perioden 2008-2012. Norge forpliktet seg innenfor
samme periode til å begrense utslippsøkningene
til 1 pst. utover 1990-nivået. Avtalen åpnet for
internasjonal kvotehandel og fleksible gjennomføringsordninger som
felles gjennomføring og grønn utviklingsmekanisme.
Dette innebærer at land ved kvotekjøp eller bilateralt
samarbeid kan oppfylle sine klimaforpliktelser gjennom utslippsreduksjoner
i andre land.
I Innst. S. nr. 233 (1997-98) og Innst. S. nr. 247 (1997-98)
gikk et flertall, bestående av Arbeiderpartiet og Høyre,
inn for at Norge skal oppfylle forpliktelsene i Kyotoavtalen bl.a.
gjennom å etablere et nasjonalt kvotesystem for utslipp
av klimagasser. Stortinget ba på denne bakgrunn Regjeringen
utrede et nasjonalt kvotesystem. Kvotesystemet skal knyttes opp
mot et internasjonalt avtaleverk og system for handel med kvoter
og fleksible gjennomføringsordninger. I Innst. S. nr. 233
(1997-98) uttalte flertallet, bestående av Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre:
«Flertallet mener at utslipp som reguleres gjennom
kvoter, ikke samtidig kan gjøres til gjenstand for konsesjonsbehandling
etter forurensningsloven. De samme utslipp kan ikke dobbeltreguleres
gjennom både utslippstillatelser og kvoter.»
21. januar 1999 ga SFT Naturkraft tillatelse til å starte
drift av gasskraftverk på Kollsnes og Kårstø dersom
CO2-utslippene reduseres med 90 pst. i forhold til det selskapet
har søkt om. Alternativt ga SFT Naturkraft A/S
anledning til å kompensere hele eller deler av CO2-utslippene
med kjøp av utslippskvoter når et nasjonalt kvotesystem
trer i kraft. Forslagsstillerne viser til at det i dag ikke finnes
kommersiell teknologi for fjerning av CO2-utslipp fra gasskraftverk
slik SFT forlanger. I tillegg er tidsplanen for etableringen av
et nasjonalt og internasjonalt kvotesystem for klimagasser
usikker. Konsekvensen av SFTs krav er derfor at gasskraftverkene
på Kårstø og Kollsnes ikke lar seg realisere
innen den tidsfristen konsesjonsbetingelsene setter. Dette er i
strid med Stortingets intensjoner ved behandlingen av St.meld. nr.
38 (1995-96). Forslagsstillerne peker på at de kravene
SFT stiller vil umuliggjøre enhver produksjon av gasskraft
i perioden frem til etableringen av et kvotesystem og en eventuell
utvikling av kommersiell teknologi for fjerning av CO2.
I mellomtiden vil Norge måtte dekke et økende importbehov
for elektrisk kraft med forurensende dansk kullkraft. Forslagsstillerne
konstaterer at dette også er konsekvensen av den politikk
Regjeringen legger opp til i den nylig fremlagte stortingsmeldingen
om energipolitikken. Dette vitner om en urovekkende avslappet holdning
til miljøforurensningene forbundet med import av dansk
kullkraft. Forslagsstillerne mener isteden de store norske gassressursene
bør utnyttes til produksjon av gasskraft, både
til innenlandsk bruk og til eksport av relativt miljøvennlig
elektrisk kraft til Europa. Forslagsstillerne mener samtidig utnyttelsen
av gassressursene må innordnes Norges forpliktelser under
Kyotoavtalen.
Forslagsstillerne har merket seg at selskapet Naturkraft A/S
eiere, Statoil, Statkraft og Hydro mener det ikke er forretningsmessig
forsvarlig å ta en beslutning om å realisere gasskraftverkene
på Kollsnes og Kårstø nå. I
en pressemelding av 12. april 1999 begrunnes dette med: «Årsakene
til dette er at rammevilkårene for gasskraftverk i Norge
er blitt langt mer usikre i løpet av det siste året,
samt at markedet byr på utfordringer.» Eierne
viser videre til usikkerhet omkring norske og internasjonale rammevilkår og
utslippstillatelsen til Statens Forurensningstilsyn.
Forslagsstillerne går inn for en ordning der gasskraftverk
gis midlertidige tillatelser til utslipp av klimagasser. Dette forutsetter
at de aktuelle bedriftene forplikter seg til å kjøpe
utslippskvoter eller få kreditert utslippsreduksjoner gjennom
fleksible gjennomføringsmekanismer når det nasjonale
og internasjonale kvotesystemet er etablert. Bedriftene må selv bære
risikoen knyttet til de fremtidige kostnadene ved kvotekjøp
og felles gjennomføring. Alternativt kan utslippskravene
oppfylles ved å ta i bruk teknologi som fjerner CO2-utslippene.
Dette betyr at det slås fast at klimautslipp fra gasskraftverk
skal reguleres av det fremtidige kvotesystemet. I tråd
med flertallets syn i Innst. S. nr. 233 (1997-98) innebærer dette
at klimautslipp fra gasskraftverkene ikke lenger skal behandles
etter forurensningsloven.
På denne måten knyttes dagens energi- og klimapolitiske
utfordringer opp til det fremtidige kvotesystemet, og
man unngår at det settes en foreløpig stopper
for norsk gasskraftproduksjon. Forslagsstillerne legger vekt på at
en overgangsordning der bedriftene kan forberede seg på det
kommende systemet for kvotehandel og felles gjennomføring
vil stimulere utviklingen av ny teknologi som vil redusere utslippene.
For mange bedrifter vil det være et betydelig lønnsomhetspotensial
i å utvikle eller anskaffe teknologi for CO2-fjerning.
Dersom bedriftene må vente på etableringen av
et kvotesystem vil det hemme utvikling og implementering av miljøvennlig
teknologi. Slik teknologi kan også installeres etter at
virksomhetene er etablert. Naturkraft A/S har eksempelvis
gode tekniske muligheter til å etterinstallere teknologi
for CO2-fjerning i sine kraftverk når slik teknologi blir
kommersielt tilgjengelig. Forslagsstillerne viser til at det i USA
arbeides med å få etablert et system for tidlig
kreditering av utslippsreduksjoner. Hensikten er å stimulere
utvikling av miljøvennlig teknologi og redusere den kommersielle
usikkerheten knyttet til en eventuell gjennomføring av
Kyotoavtalen.
Forslagsstillerne kan ikke se at det er noen grunn til å forskjellsbehandle
klimautslipp fra gasskraftverk og annen industriell virksomhet.
Dersom SFT opptrer konsekvent, og utslippskravene til Naturkrafts
to gasskraftverk blir retningsgivende for kravene til klimautslipp
fra andre industrielle virksomheter, betyr det at all industriutvikling
som medfører utslipp av klimagasser stopper opp. Det vil
få store konsekvenser for næringsutvikling og
sysselsetting i Norge i lang tid fremover. Forslagsstillerne viser
til at Høyre går inn for et kvotesystem som omfatter
så mange bransjer som mulig. Et mest mulig omfattende kvotesystem
sikrer kostnadseffektive løsninger og legger forholdene
bedre til rette for fremtidig næringsutvikling. Forslagsstillerne
mener derfor nye industrielle virksomheter på samme måte
som gasskraftverkene bør omfattes av en overgangsordning som
knyttes opp mot det fremtidige kvotesystemet.
Forslagsstillerne understreker imidlertid at den foreslåtte
overgangsordningen i hvert fall må gjelde alle gasskraftverkprosjekter.
Dermed skal verken de to gasskraftverkene som Naturkraft A/S
har fått konsesjon for, det planlagte gassbaserte kraftvarmeverket
i Skogn eller eventuelle nye konsesjonssøknader behandles
etter forurensningsloven.
På denne bakgrunn fremsettes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen snarest legge til rette for et system
som gjør det mulig å etablere gasskraftverk innenfor
Kyotoavtalens rammer. Et slikt system må bygge på følgende
forutsetninger:
Gasskraftverkene gis en midlertidig
tillatelse til utslipp av klimagasser.
Utslipp av klimagasser behandles ikke etter forurensningsloven.
Virksomhetene forplikter seg til å tilpasse seg Kyotoavtalen
ved å gjennomføre et eller kombinasjoner av følgende
tiltak:
1. Kjøpe kvoter når
det nasjonale og internasjonale kvotesystemet blir etablert.
2. Få kreditert utslippsreduksjoner ved å benytte
fleksible gjennomføringsmekanismer når disse blir
tilgjengelige.
3. Ta i bruk teknologi som reduserer utslippene av klimagasser.
13. april 1999.