Til Stortinget.
Stadig flere unge og folk med vanlige inntekter tvinges inn i
en situasjon der de verken har råd til å leie
eller eie, eller tvinges til å stifte gjeld langt utover
det forsvarlige for å skaffe seg bolig. Dette gjør
at myndighetene må gripe inn med aktive virkemidler som
kan bedre situasjonen raskt, og hindre at stadig flere kommer i
gjeldskrise eller blir uten bolig.
Etter at Regjeringen la fram St. meld. nr. 49 Om boliger for
unge og vanskeligstilte (1997–1998) og Stortinget behandlet
denne, har situasjonen blitt stadig vanskeligere for folk med dårlig
råd og liten eller ingen egenkapital.
De fleste unge i dag har stor studiegjeld etter endt utdanning.
I tillegg er begynnerlønnen i mange viktige yrker lav.
Det viser seg at mange banker nå ikke vil gi boliglån
til for eksempel nyutdannede lærere eller sjukepleiere
fordi de har stor studiegjeld fra før, og mangler egenkapital. Å betjene
et så stort boliglån som nå trengs for å kjøpe
sjøl en svært liten bolig, i tillegg til studiegjeld,
lar seg ikke gjøre. Dette fører til at mange tvinges
inn i det vanlige leiemarkedet der prisene også er skyhøye
og gjør det umulig å få bygget opp den
egenkapital som trengs for å etablere seg i eiemarkedet.
Denne onde sirkelen kommer stadig flere inn i.
Prisen både for å leie og å kjøpe
bolig øker dramatisk i store deler av landet. Prisene på brukte
borettslagsboliger økte med 10 prosent på landsbasis
fra første til andre kvartal. Det er den kraftigste prisveksten
Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) noen sinne har registrert
for ett kvartal. Ettersom det også var en sterk prisøkning
i første kvartal, kommer samlet prisvekst i løpet
av årets seks første måneder opp i 16
prosent. I begynnelsen av august 1999 la Norges Eiendomsmeglerforbund
fram statistikk som viste en prisvekst på 7 pst.
Staten har de siste år redusert sine boligpolitiske virkemidler
kraftig. Den sosiale boligpolitikken er nesten borte og det har
ført til at det er stor mangel på rimelige og
nøkterne boliger. Statens engasjement gjennom Husbanken
er redusert fra 5,3 mrd. kroner i 1993 til 1,9 mrd kroner i 1999.
En statistikk over boligpolitiske virkemidler i Norge utgitt
av NBBL viser disse tallene som gjengis i tabellen nedenfor. (Alle
tall i 1994-kroner.)
Utgiftstype | 1994 | 1999 |
Rentestøtte | 3399 | 87 |
Adm. Husbanken | 187 | 181 |
Husb. Garantifond | 570 | 0 |
Bostøtte | 742 | 894 |
Bolig- og miljøtiltak | 464 | 612 |
Sum statlige bevilgninger | 5 357 | 1 774 |
Støtten er redusert med nesten 70 pst. fra 1994.
Fjerning av rentesubsidier har ikke blitt veid opp av økning
i bostøtte.
Bolig- og miljøtiltak som skal dekke utleieboliger har økt
minimalt.
Verken tilskudd eller låneramme har gjort det mulig å sørge
for at det finnes nok boliger til folk med dårlig råd.
Dersom en ser på andre nordiske land ser en at de alle
har en langt sterkere satsing på boligpolitikk enn Norge,
og bruker til dels flere ganger så mye på både på tilskudd
og bostøtte.
Leiemarkedet i Norge er minimalt i forhold til andre europeiske
land. Bare 24 pst av boligmassen er leieboliger og av disse er ca
4 pst sosiale utleieboliger; dvs. boliger som i en eller annen form
er subsidiert og tildelt etter kriterier. Gjennomsnittet i EU var 18
pst i 1996 ( Kilde: Paul Balchin. «Housing Policy in Europe»).
Dette viser at det er store mangler ved et viktig segment i den
norske boligmassen og dette rammer unge og folk med dårlig
råd ekstremt hardt.
Norge har bygget altfor få studentboliger. Dekningen
er bare ca 14 pst på landsbasis. Dette fører til at
prispresset i leiemarkedet blir ekstra stort der boligmarkedet ellers
er presset av økt tilflytting.
En behovsundersøkelse gjort av Norsk Byggforskningsinstitutt
viser at behovet for boliger til unge og vanskeligstilte er på ca
30 – 50 000 i de nærmeste åra og Regjeringen
sier sjøl i et brev til Kommunalkomiteen 12. februar 1999
at det er behov for 2000 – 5000 boliger pr. år
de neste 5 åra, og peker på at behovet antakelig
vil øke.
Bolig er et grunnleggende gode som ingen i Norge kan klare seg
uten. Markedet vil ikke alene skaffe boliger til folk med dårlig
råd. Myndigheten må ta et langt større
ansvar enn det de gjør i dag for å sikre at alle,
uavhengig av inntekt, kan ha en bolig. Derfor må det bygges
langt flere billige utleieboliger og muligheten til å få lån
til en nøktern bolig gjennom Husbanken må økes
kraftig. I tillegg må Staten legge ut rimelige eller gratis
boligtomter til bygging av rimelige utleieboliger og studentboliger.
Uten en slik satsing vil forskjellene mellom folk øke dramatisk
og en stor utrygghet vil komme inn i mange hjem.
Å bygge boliger tar tid. Derfor er det viktig at dette
arbeidet kan komme i gang så raskt som overhodet mulig.
Stortinget har i forbindelse med budsjettene vedtatt så knappe
lånerammer for Husbanken, at den har opplevd et stort press
på lånerammene de siste årene. Den høye
og forserte satsingen på omsorgsboliger som kommunene får
låne penger til har ført til at Husbanken ved
utløpet av første halvår i år
hadde brukt opp nesten hele låneramma. Husbanken må settes
i stand til å finansiere langt flere boliger enn i dag.
Dette er ikke driftsmidler, men utlånsmidler som staten
vil få gevinst av.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Denne satsingen følges opp i en periode på 5 år.
10. august 1999.