Til Stortinget
I St.meld. nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningepolitikken i
Norge ble det foreslått å igangsette et avgrenset
prøveprosjekt om privatboende asylsøkere, noe
Stortinget ga sin tilslutning til. Det ble forutsatt at det gjøres
innenfor strukturer som enten knytter enkeltpersoner opp mot mottak
eller gjennom å etablere mottakskontaktpunkt som de privatboende
kan falle inn under. Det foreslås å innføre
et prøveprosjekt i Vestfold fra mars 2002. Dette kan ikke
tolkes annerledes enn at det er et mål å etablere
en slik ordning for hele landet. Utprøvingen av et slikt
prosjekt kan medføre store konsekvenser for kommunene,
og vanskeliggjøre arbeidet med å skaffe boliger
til flyktninger som skal bosettes. Problemer på boligmarkedet
er den største årsaken til at sentrale kommuner ikke
makter å bosette det antallet de er forespurt om. Dette
vil forverre situasjonen på boligmarkedet ytterligere.
I tillegg etableres det nå desentraliserte mottak, hvor
asylsøkerne bor spredt i leiligheter i kommunen med et
koordinerende kontor (driftsoperatør). 10 kommuner i Norge
har allerede slike mottak, og det planlegges flere. Desentraliserte
mottak blir i prinsippet det samme som privatboende asylsøkere.
I prosjektskissen står det at det er to hensikter med forsøket:
«Redusere statens utgifter til
asylmottak.» Dette vil også redusere tjenestetilbudet
fra asylmottaket når det gjelder informasjon, oppfølging
m.m. Det sies at personene skal motta mer til dekning av husleie
enn det koster å ha dem i mottak. Dette kan neppe være besparende.
«Folk skal få et normalt
liv raskest mulig.» Er det hensiktsmessig å gi
asylsøkere som skal ut av landet et normalt liv i en norsk
kommune? De fleste som kommer til Norge i dag får ikke
innvilget opphold, slik at mange må utelukkes. Skal man
lage A- og B-mottak?
Det står at kun de som sannsynlig får opphold
skal benytte seg av tilbudet. Hvem skal dømme om det er grunnlag
for å tro at vedkommende skal få opphold? Driftsoperatøren?
Mest sannsynlig vil alle som øyner en mulighet presse på for å komme
ut i en kommune. Svært mange asylmottak ligger isolert
og i utkantstrøk. Det er lite realistisk å tro
at disse kan følge opp en evt. utflytting på samme
måte som om de bor i mottakene. Hvis asylsøkere
kan skaffe seg bolig selv, vil presset øke i de sentrale
strøk. Det er her det allerede er problemer med bosetting
pga. et trangt boligmarked. Dette vil forverre situasjonen i boligmarkedet
i pressområdene. Hvis det i tillegg ikke er de samme som
skal bosettes (utfra den nye strategien) som bosetter seg selv som
asylsøkere, vil vi få en kaotisk situasjon!
Enslige skal få inntil kr 3 000 og
par/familier skal motta inntil kr 4 000
pr. måned til dekning av boutgifter. I Vestfold er det
liten sannsynlighet for at man kan skaffe seg en bolig til denne
prisen. Dette vil medføre at man må leie seg inn
hos venner og bekjente (se kommentarene fra Sverige). En annen mulighet er
at de går inn i billige leieforhold i boliger som kommunene
ellers ikke ville godkjent. Dette er situasjonene ved sekundærflytting
i dag.
Det vil med stor sannsynlighet bli et merarbeid for kommunen.
Hvis det er vanskelig å få kontakt med asylmottaket,
vil man ty til det kommunale hjelpeapparatet. Folk med kort botid
i landet har stort behov for informasjon og bruk av tolk (skole,
barnehage, helsespørsmål m.m.). I dag er det en
kommune som samarbeider med asylmottaket. Dette gjør det mulig å tilrettelegge
disse tjenestene. Det vil være umulig å koordinere
dette i forhold til flere kommuner.
Den vertskommunale kompensasjonen vil være i underkant
av kr 3 000 pr. person pr. år.
Dette vil i mange tilfeller ikke dekke kommunens merutgifter.
Den vertskommunale kompensasjonen er beregnet utfra asylmottak hvor
det er en stor andel personer. Det er derfor mulig å tilrettelegge
en liten tjeneste overfor mottaket. Når personer spres
på flere kommuner, vil ikke den vertskommunale kompensasjonen
nødvendigvis dekke for et fåtall personer.
Problemer med oppfølging fra mottak ved store geografiske
avstander blir ikke fanget opp. Det vises til at det er derfor man
velger et lite fylke for å unngå problemer pga.
avstand. En slik ordning vil være i strid med den nye bosettingsstrategien.
Kommunene vil neppe øke bosettingstallene slik den nye
strategien legger opp til når folk i tillegg skal kunne
bosette seg selv i asylfasen. En slik ordning vil oppmuntre folk
til å bosette seg der de ønsker, dvs. i sentrale strøk.
Dette vil forsterke presset på disse kommunene.
I Sverige bosetter over 60 pst. av asylsøkerne seg selv.
De fleste i Stockholm, Malmö og Gøteborg. Dette
har bidratt til store problemer i disse byene:
Ghettoisering.
Trangboddhet.
Boforholdene kan vare i 2-3 år.
Sosiale problemer.
Skoleproblemer.
Folk flytter rundt.
Man kjøper seg fiktive adresser i påvente
av oppholdstillatelse. Da får de automatisk rett til å bli
i den kommunen de har en adresse i.
Politiet finner ikke folk når de har fått
et vedtak/avslag.
Kommunenes Sentralforbund (KS) har tidligere gitt innspill til
Utlendingsdirektoratet (UDI) med fakta om hvor uheldig den svenske
modellen er for både personer og kommuner. Dette er med
bakgrunn i at KS selv har intervjuet personer som arbeider i storbyene
i Sverige (Malmö, Stockholm og Gøteborg).
I St.meld. nr. 17 (2000-2001) pkt. 2.2 står det følgende:
«Regjeringa vil «systematisere erfaringane
med bruk av ulike boformer i samband med mottak, utvide bruka av
desentraliserte mottak og setje i gang eit avgrensa prøveprosjekt
med ulike alternativ for eiga busetjing».»
Stortingsmeldinga skisserer 4 mulige forslag i bosettingsarbeidet:
Flyktningene velger selv hvor de vil
bo.
Statlig styring av flyktninger.
Kommunalt samarbeid om fordeling. Utvalg under fylkesmannen
Bosetting via frivillige organisasjoner.
Det opprinnelige forslaget om ny bosettingsordning ble nedstemt
av Stortinget, jf. Kommunalt samarbeid under fylkesmannen. Isteden
ble innspillet fra KS fremmet i Kommunal- og regionaldepartementets
arbeidsgruppe vedtatt som ny strategi i bosettingsarbeidet. Den
nye strategien går ut på at personer som har spesielle
behov for bosetting i bestemte områder, skal bosettes der.
Dette for å skape en mer stabil bosettingssituasjon. Dette
medfører et økt press på de sentrale
områdene. Her har KS har påtatt seg en rolle for å gå i
dialog med kommunene i disse områdene for å dekke
et økt bosettingsbehov. KS har i sin begrunnelse for denne
strategien vist til at det er for å unngå å få lignende
systemer som i Sverige (egenbosetting) eller Danmark (tvang). Den
nye strategien er helt uforenlig med de øvrige modellene
for bosetting, sier KS i brev til kommunal- og regionalminister Erna
Solberg.
Mange kommuner sliter allerede med å skaffe boliger
til flyktninger de har mottatt. Privat bosetting av asylsøkere
vil påføre kommunene ytterligere belastninger.
Dette vil øke presset på boligmarkedet som
allerede er hardt presset fra før, og resultater fra slike prosjekter
i Sverige viser at man får uverdige boforhold, uoversiktlighet
vedrørende skille mellom de som allerede har fått
opphold og de som er «søkere».
Til sist vil denne praksisen ramme flyktningene selv ved at det
skapes større motsetninger og motstand i lokalbefolkningen.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
a) Stortinget ber Regjeringen stanse
alle former for privat bosetting av asylsøkere.
b) Stortinget ber Regjeringen i revidert budsjett om å nedjustere årets
budsjetterte mottak av asylsøkere fra 12 000 til
6 000.
c) Stortinget ber Regjeringen intensivere etablering av «utvidede»,
lukkede UDI- mottak.
5. februar 2002