Til Stortinget
Utvikling av norsk petroleumsrelatert kompetanse har vært
grunnsteinen i utviklingen av den norske leverandørindustrien,
vår innsikt i petroleumsvirksomheten og dermed vår
forhandlingsstyrke i forhold til olje og gass. Sentralt i utvikling
av slik kompetanse har vært Teknologiavtaleverket. Teknologiavtalene
var avtaler der utenlandske oljeselskaper finansierte norsk forskning
og gjennomførte teknologisk samarbeid med norske forskningsmiljø og
leverandører som grunnlag for konsesjonstildeling på norsk sokkel.
Teknologiavtalene har vært en av de mest vellykkede - og
omfattende - teknologipolitiske initiativene som er gjort i Norge.
Ved innføringen av EØS-avtalen opphørte
Teknologiavtalene, med begrunnelse i at avtalene ikke inkluderte
norske oljeselskaper og derfor representerte en diskriminering av
utenlandske selskap. Etablering av en konsesjonsordning hvor et
teknologiavtaleverk inkluderer norske oljeselskap på lik
linje med utenlandske er derfor intensjonen bak forslaget som her
reises.
Grunnmekanismen i Teknologiavtalene var at de internasjonale
oljeselskapene i konkurransen om andeler på norsk sokkel
også konkurrerte om å overføre kompetanse
og samarbeide i utviklingen av teknologi med norske leverandører
og forskningsmiljøer. Selskaper som kunne vise til investeringer
i forskning, teknologisk samarbeid og norske innkjøp skulle
bli tilsvarende tilgodesett i konsesjonsrundene.
Med bakgrunn i Teknologiavtalene lyktes det på kort
tid å bygge opp norsk kompetanse og utvikle ny teknologi
tilpasset norsk sokkel. Krav om å overføre kompetanse,
samarbeide i utviklingen av ny teknologi og bruk av norske varer
og tjenester ble først fremsatt ved tredje konsesjonsrunde
i 1973. Et mer omfattende teknologi- og industrisamarbeid ble etablert
i forbindelse med fjerde konsesjonsrunde i april 1979. Teknologiavtalene
var i hovedsak prosjekter mellom forskningsinstitutter og utenlandske
oljeselskaper, der selskapene bisto med penger, kompetanse og mennesker
for å utvikle teknologi i Norge.
Teknologiavtalene besto av tre elementer:
a) 50 prosentavtalene: Disse satte
som krav at operatørene måtte utføre
minst 50 pst. av all forskning og utvikling som var nødvendig
for å utnytte ressursene på en enkelt blokk i
Norge.
b) Tilbudsavtalene: Disse ble inngått med et lite
antall selskaper i fjerde og femte konsesjonsrunde der selskapene
forpliktet seg til å utføre en bestemt forskningsinnsats
forut for konsesjonstildelingene.
c) Goodwillavtalene: Disse var velviljesavtaler fra selskapene
om at de skulle utføre så mye som mulig av petroleumsrelatert
forskning og utvikling i Norge uten at dette var en forpliktelse
vedrørende sum og innsats.
Under 50 pst. avtalene ble det igangsatt prosjekter for 140 mill.
kroner. Under Tilbudsavtalene var volumet 370 mill. kroner. Den
største delen var likevel Goodwillavtalen der volumet etter
5 år var på hele 1 680 mill. kroner (1985-tall).
Over halvparten av midlene ble kanalisert til engineeringbedrifter.
Resten fordelte seg på norske oljeselskaper, maritime tjenester,
verkstedindustri og annen industri.
Betydningen av disse virkemidlene kan ikke overvurderes. Ledetiden
for teknologiske nyvinninger er gjerne 10-15 år. I løpet
av de 10-15 årene som nå har gått har
den teknologiske utviklingen bl.a. innenfor avviksboring, to-fasestrømming,
undervannsteknologi og ikke minst informasjonsteknologi vært
enorm og ført til sterk verdistigning ved at reserveanslagene
har kunnet bli oppgradert, leteteknologi forbedret, utbyggingsløsninger
forenklet og kostnadene redusert. I løpet av 30 år
har produktiviteten på norsk sokkel i gjennomsnitt økt
med tre prosent i året, målt ved nedgangen i kostnader.
Teknologiavtalene ble gravlagte i 1994 i og med EØS-avtalen.
EU mente at hele ordningen måtte opphøre fordi
den satte særskilte krav til utenlandske selskaper og ikke
til de norske. Skulle ordningen fortsette måtte den favne
alle likt. Den juridiske bakgrunnen for en gjenetablering av Teknologiavtalene
er derfor at reglene må gjelde alle oljeselskaper, også de
norske og delvis statseide.
Etter at teknologisamarbeidet ble lagt på is har den
teknologiske utviklingen i norsk petroleumsvirksomhet mistet meget
av drivkraften. Fra å være et teknologisk foregangsland
innenfor petroleumsteknologi har Norge nå i beste fall
en tredjeplass etter USAs Mexicogolf og kysten utenfor Angola. I
internasjonal oljevirksomhet har de store oljeselskapene i senere år
trappet ned sin FoU virksomhet. Den teknologiske utviklingen skjer
nå i økende utstrekning innenfor leverandørindustrien,
som har mindre ressurser enn de store oljeselskapene. Leverandørindustriens økende
betydning medfører imidlertid at ny teknologi nå spres
raskere over hele industrien fordi den er mer tilgjengelig i markedet.
Dermed blir forskjellene i kostnader mellom selskapene og mellom prospektene
etter hvert redusert. Dette er særlig tydelig i USAs Mexicogolf
og på britisk kontinentalsokkel.
I Norge finnes særlige institusjonelle barrierer for spredningen
av ny teknologi. Dagens regelverk tillater operatøren av
en lisens å utgiftsføre opp til to prosent av
lisensens kostnader til egen forskning og utvikling (FoU). Siden
Statoil og Norsk Hydro har om lag åtti prosent av operatøroppgavene,
blir utfallet at de utenlandske lisenshaverne i stor grad finansierer Norsk
Hydros og Statoils forskningsvirksomhet, anslagsvis 1,5 mrd. kroner årlig.
Resultatene av denne forskningen er vanligvis forbeholdt operatøren.
Dette kan i dag hindre mangfold og spredning av ny teknologi. Ordningen
ble innført da de norske selskapene var i en oppbyggingsfase.
Statoil og Norsk Hydro er private selskaper som bør kunne
finansiere sin egen forskning, eventuelt ved samarbeidsprosjekter
med andre oljeselskap og leverandørindustrien, hvilket også ville
lette spredningen av ny teknologi.
Norsk leverandørindustri sliter med få oppdrag
og svak lønnsomhet til tross for en stor norsk petroleumsvirksomhet.
Bestemmelsen om bruk av norske varer og tjenester var i utgangspunktet
vellykket ved at en stor norsk leverandørindustri ble bygget
opp. Leverandørindustrien har imidlertid med få unntak slitt
med en svak forhandlingsposisjon overfor oppdragsgiverne og påfølgende
dårlig lønnsomhet. Noe av årsaken ligger
i en etter vestlige forhold uvanlig sterk konsentrasjon av operatøransvar
og budsjettmakt, hvilket skiller norsk petroleumsvirksomhet fra for
eksempel tilsvarende amerikansk og britisk virksomhet.
Etter EØS-avtalen er andelen norske varer og tjenester
til norsk sokkel gått ned, leverandørindustrien sliter
fortsatt med dårlig lønnsomhet og forskningsinnsatsen
er blitt redusert. Oljeselskapene har redusert sine budsjetter for
forskning og utvikling. Staten bevilger forholdsvis lite til petroleumsrettet
forskning. Leverandørindustrien står
for en betydelig del av innsatsen, men hemmes av pengemangel.
Den politiske målsetting er nå en internasjonalisering
av norsk leverandørindustri ved at norsk teknologi og norske
varer og tjenester finner markeder i utlandet. Virkemiddelet er
først og fremst norske oljeselskaps engasjement i utlandet.
Hittil synes virkningen i beste fall å være begrenset
og langsom.
Norge burde med utgangspunkt i sine petroleumsressurser, erfaringer
og høye faglige nivå ha realistiske ambisjoner
om å være ledende i den teknologiske og organisatoriske
utvikling innenfor petroleumsvirksomheten. Tilgjengeligheten av
faglige ressurser og skattemessige forhold tilsier at internasjonal
oljeindustri like godt kan drive sin FoU virksomhet i Norge som
i andre land. Målet er både å bedre effektiviteten
og senke kostnadene på norsk sokkel og å styrke
leverandørindustriens internasjonale konkurranseevne. Her
må staten opptre med krav, incentiver og nye opplegg. Som
grunneier må staten kunne kople tildeling av lisenser med
incentiver til selskapenes teknologiutvikling, slik forholdet var
under Goodwillavtalene. Forutsetningen er at den samlede ressurstilgang
til petroleumsrettet forskning og utvikling skal øke og
at de offentlige bevilgninger også trappes opp i pakt med
intensjonen om etter hvert å nå OECD-landenes
gjennomsnittsnivå i ressursbruk på forskning og
utvikling.
På denne bakgrunnen fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide
forslag til endring av konsesjonsvilkårene for norske og utenlandske
selskaper som innfører intensjonene bak de tidligere Teknologiavtalene,
og kommer tilbake til Stortinget med dette i meldingsform i løpet
av 2002.
2. Stortinget ber Regjeringen inkludere forsknings- og utviklingsavtaler
mellom oljeselskaper, norske forskningsinstitutt og høyere
læresteder, og norske leverandørbedrifter som
en del av konsesjonsgrunnlaget.
3. Stortinget ber Regjeringen inkludere investeringer i
kompetanseutvikling og læring som en del av konsesjonsgrunnlaget.
4. Stortinget ber Regjeringen inkludere forskning innen
humaniora og samfunnsvitenskapelige fag som en del av konsesjonsgrunnlaget.
5. Stortinget ber Regjeringen prioritere forskning og kompetanse
innenfor helse, miljø, sikkerhet og bedre ressursutnyttelse
som spesielt viktige for utformingen av konsesjonsgrunnlaget.
6. Stortinget ber Regjeringen bruke Norges Forskningsråd
til å finne egnede måter å kvalitetskontrollere
omfang og innhold i de avtalene som oljeselskaper og norske forskningsmiljøer
etablerer under de nye konsesjonsvilkårene og å finne
en høvelig form for rapportering til Olje- og energidepartementet.
20. mars 2002