Til Odelstinget
Med virkning fra 1. januar 2004 trådte en lovendring
i pasientskadeloven § 18 fjerde ledd første
punktum i kraft. Denne endringen innebærer at når
en pasient velger å gå til søksmål,
må pasienten saksøke Pasientskadenemnda for å få rett
til erstatning etter pasientskadeloven. Da pasientskadeloven trådte
i kraft 1. januar 2003, var Norsk Pasientskadeerstatning
(NPE), som ansvarlig for erstatningen, prosessmotpart.
Av hensyn til pasienten bør loven tilbakeføres slik
den var da den trådte i kraft 1. januar 2003.
Endringsforslaget ble behandlet av Stortinget i juni 2003, på bakgrunn
av Ot.prp. nr. 74 (2002-2003). Den aktuelle endringen ble ikke omtalt
i høringsnotatet som ble sendt ut i februar 2003. Endringen
kom inn i lovforslaget ved fremleggelsen for Stortinget. Begrunnelsen
var at dette var praktisk og bare en teknisk korrigering. Utover
dette forelå ingen kommentarer. Høringsinstansene
ble derfor fratatt muligheten til å kommentere forslaget.
Saken gikk gjennom i Stortinget uten debatt.
Etter den midlertidige ordningen som gjaldt før 1. januar
2003, måtte pasienten bevise overfor retten at Pasientskadenemndas
vedtak var ugyldig. Deretter kunne retten ta stilling til pasientens
erstatningskrav. Under utarbeidelse av pasientskadeloven foretok man
imidlertid en bevisst endring slik at det fra loven trådte
i kraft 1. januar 2003 var pasientens krav som skulle prøves.
Dette var viktig for å styrke pasientens rettigheter. Det
vises til Ot.prp. nr. 31 (1998-1999) hvor det i bemerkninger til § 18
presiseres:
"Kravet saken gjelder, er erstatningskravet. Dette gjelder
selv om Pasientskadenemnda skulle ha fattet vedtak. Det er uansett
ikke gyldigheten av dette vedtaket som skal prøves." Dette
forenklet saksgangen vesentlig for pasienten. Videre presiseres
det: " Det praktiske vil være å saksøke
Norsk Pasientskadeerstatning eller vedkommende forsikringsgiver
i privat sektor. Norsk Pasientskadeerstatning kan på samme måte
som forsikringsgiver, prosedere saker ved egne folk eller ved innleid
hjelp."
Dette prinsippet legges videre til grunn i Innst. O. nr. 68 (2000-2001)
hvor det til § 18 uttales at det "først
og fremst er pasientens interesser denne loven skal ivareta".
Etter at pasientskadeloven trådte i kraft 1. januar 2003
sto domstolene, som følge av dette, friere i sin behandling
av pasientens erstatningskrav enn de tidligere gjorde. De kunne
fritt prøve alle sider av kravet. Dersom det var forhold
som ikke var behandlet i Pasientskadenemndas vedtak og som kom opp
under domstolsbehandlingen, kunne domstolen ta stilling til dette,
uten å måtte henvise til ny forvaltningsbehandling.
Ved endringen som trådte i kraft 1. januar 2004,
hvor det er Pasientskadenemnda som skal saksøkes, er det
ikke lenger en logisk sammenheng mellom forarbeider, lovtekst og
hvem som skal saksøkes.
Lovendringen av 1. januar 2004 innebærer at
man har fått en logisk brist og dermed en juridisk usikkerhet
for pasienten. Dette fremstår som meget uheldig så lenge
loven i sin helhet er tenkt å skape en bedret rettssikkerhet
for pasientene. Arbeidet med pasientskadeloven har gått
over lang tid, og blir med foreslåtte tilbakeføring
en god og helhetlig rettighetslov.
På bakgrunn av ovennevnte foreslåes at § 18
fjerde ledd første punktum endres tilbake slik den lød
før 1. januar 2004, og slik at pasienten ved søksmål
kan forholde seg til NPE som prosessmotpart og erstatningsansvarlig.
Begrunnelsen for å tilbakeføre § 18
fjerde ledd første punktum slik den lød før
1. januar 2004, er å opprettholde hovedfokus på pasienten
og dennes erstatningskrav som det sentrale ved en domstolsprøving.
Dette er i samsvar med forarbeidene til pasientskadeloven.
På bakgrunn av sitt fagområde har NPE fullt
ut kompetanse til å stå som prosessmotpart.
Slik bestemmelsen lyder i dag har pasienten mistet nærhet
og forståelse for sitt krav under behandling i domstolen.
Fokus er dreid fra det opprinnelige erstatningskravet til en vurdering
av innholdet i klageinstansens vedtak. Pasienten må bevise
overfor retten at klageinstansens vedtak er ugyldig, og problemstillingen
gjøres unødig juridisk. Dette skaper "advokatmat"
og fordyrer prosessen for pasienten. Mer omfattende advokatbistand
er nødvendig. Dette vil også medføre
større økonomisk belastning for pasienten ved
tap i retten. Erstatningsadvokatene er de eneste vinnerne etter
lovendringen. Intensjonen om å forenkle loven til fordel
for pasienten og sette pasientens rettigheter i fokus, er som følge
av dette svekket.
Loven slik den lyder fra 1. januar 2004 har i tillegg
skapt et kunstig skille mellom offentlige og private helseforetak.
Pasienter i offentlige helseforetak får ikke møte
den erstatningsansvarlige (NPE) i retten. Pasienter i private helseforetak
får derimot møte den erstatningsansvarlige (forsikringsselskapet)
i en rettslig prosess. Denne forskjellen er ikke berørt
i forarbeidene til lovendringen (Ot.prp. nr. 74 (2002-2003)). Dette
medfører en urimelig forskjell, og det antas at dette er
utilsiktet.
På lik linje med forsikringsgiver er NPE det organet
som bærer den økonomiske risikoen.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Vedtak til lov
om endring i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader
mv. (pasientskadeloven)
I
I lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader
mv. (pasientskadeloven) gjøres følgende endring:
§ 18 fjerde ledd første
punktum skal lyde:
Søksmål etter
første ledd første punktum reises mot den ansvarlige
etter § 6 eller dennes forsikringsgiver
etter § 8.
II
Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
11. mars 2004