Til Odelstinget
Da den norske partnerskapsloven ble vedtatt i 1993, var det et
viktig steg på veien mot en likestilling og likebehandling
i forhold til regulering av samliv. På det tidspunktet
var slik lovregulering en forholdsvis ny praksis i internasjonal
sammenheng, og kun Danmark hadde vedtatt en tilsvarende partnerskapslov
i 1989. Siden den gang har en rekke andre land fulgt etter, blant
annet Sverige, Grønland, Island, Australia, Østerrike,
Finland, Frankrike, Tyskland, Sør-Afrika og Spania. Det
skjer en stadig utvikling på dette området, og
i flere land har man nå, fremfor å ha en todelt
lovgivning, gjort nødvendige lovendringer slik at ekteskapslovgivningen
er gjort kjønnsnøytral. Dette er gjort i Nederland,
Belgia, deler av Canada og enkelte stater i USA. I tillegg foregår
det diskusjon i flere andre land. I Sverige har man lagt frem konkret
forslag til slik lovgivning ved endring av ekteskapsloven.
Spørsmålet blir om det er rimelig også i
fremtiden å skulle beholde ekteskapet som en rettslig sett
eksklusiv heteroseksuell institusjon? Dette spørsmålet må besvares
sett i forhold til ikke-diskrimineringsprinsippet, et grunnleggende
prinsipp i henhold til menneskerettighetene. Prinsippet er en hjørnestein
i den internasjonale menneskerettighetslovgivningen, og viktigheten
av å bekjempe diskriminering på grunn av seksuell
legning har gjentatte ganger blitt slått fast av flertall
på Stortinget.
Argumentet om at ekteskapet pr. definisjon er en heteroseksuell
institusjon, bygger ikke så mye på en oppfatning
om at ekteskapets innhold ikke bør forandres, som på at
ekteskapet i sin natur er heteroseksuelt, og altså derfor
ikke kan forandres. Ekteskapet i den betydning som skal behandles
her, er ikke et religiøst eller filosofisk begrep, men
en sivilrettslig anordning som defineres, og har vært definert
av lovgiver. En rettslig diskriminering kan ikke lengre på noen
god måte forsvares ut fra det grunnleggende prinsippet
i FNs menneskerettighetserklæring om at alle mennesker
er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen avsa i 2002 en dom
basert på den europeiske menneskerettighetskonvensjons
artikkel 12 Retten til å inngå ekteskap:
"Menn og kvinner i gifteferdig alder har rett til å gifte
seg og til å stifte familie, i samsvar med de nasjonale
lover som regulerer utøvelsen av denne rettighet."
I dommen slås det blant annet fast at muligheten til
at partene skal kunne få biologiske barn sammen, ikke er
en forutsetning for å inngå ekteskap i henhold til
artikkel 12. Domstolen tok også avstand fra at et menneskes
kjønn defineres snevert i biologiske termer når
det gjelder tolkningen av den aktuelle artikkelen. Domstolen har
også gjentatte ganger slått fast at en særbehandling
på grunn av seksuell legning må motiveres av spesielt
sterke grunner for at den ikke skal krenke den europeiske menneskerettighetskonvensjon,
ut fra at et menneskes seksuelle legning berører privatlivets
mest sentrale deler.
Nylig innskjerpet domstolen kravet ytterligere ved å legge
til en nødvendighetsanordning. For at særbehandling
på grunn av seksuell legning (i likhet med særbehandling
på grunn av kjønn) ikke skal anses som diskriminerende,
må for det første kravet om særbehandling
være legitimt. For det andre skal særbehandling
ikke bare kunne motiveres av sterke hensyn; den må i tillegg
være nødvendig for at det oppgitte legitime formålet
skal kunne nås.
Det finnes pr. i dag ingen norske meningsmålinger som
synliggjør den norske allmennhetens syn på kjønnsnøytralt
ekteskap. Derimot har det internasjonalt anerkjente opinionsinstituttet
Gallup Europa stilt dette spørsmålet til et stort
antall innbyggere i ulike europeiske land. Resultatet viser at 66
prosent av den norske befolkningen er positive til at par av samme kjønn
skal ha mulighet til å inngå ekteskap. Norge ligger
på en syvendeplass etter Danmark med 82 prosent, Nederland
80 prosent, Luxembourg 71 prosent, Sverige 70 prosent, Spania 68
prosent og Belgia 67 prosent.
Ekteskapslovens tekst er allerede i dag kjønnsnøytral,
og behøver kun en presisering. En overgang fra ekteskapslov
og partnerskapslov til en kjønnsnøytral ekteskapslov
medfører at kjønnsnøytraliteten legges
inn som ett av premissene for ekteskapslovgivningen.
De konkrete endringene overgangen til en lov vil innebære
er at unntakene i partnerskapslovens § 2 i forhold
til statsborgerskap eller oppholdstillatelse opphører,
og at § 4 om adopsjonslovens regler om ektefeller ikke
gjelder for registrert partnerskap ikke skal være del av
ekteskapslovgivningen.
I tillegg åpnes det for muligheten til at kirker, trossamfunn
og livssynsorganisasjon kan vie personer av samme kjønn,
og at dette er opp til den enkelte kirke og det enkelte trossamfunn
eller livssynsorganisasjon selv å velge.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Vedtak til lov
om endring i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap
I
I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap gjøres følgende
endring:
§ 1 nytt første ledd skal lyde:
To personer over 18 år kan inngå ekteskap.
II
Fra samme tidspunkt som ekteskapsloven endres til kjønnsnøytralitet,
oppheves lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap.
III
Denne lov trer i kraft straks.
12. mars 2004