Til Stortinget
Forslagsstillerne viser til at Kultur- og kirkedepartementet,
Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF), i 2003
opprettet stiftelsen Antidoping Norge. Formålet med opprettelsen
var å sikre at kontroll- og påtalevirksomheten
i dopingsaker innenfor idretten skulle foregå uavhengig
av både idretten og staten. Antidoping Norge finansieres
via en andel av tippemidlene. Dette tilskuddet utgjorde 18,5 mill. kroner
for 2006. Det er Antidoping Norges arbeid overfor den organiserte
idretten som utgjør grunnlaget for tilskuddet fra Kultur-
og kirkedepartementet.
Forslagsstillerne viser til at det de siste årene har vært
en økende erkjennelse av at en effektiv bekjempelse av
doping som samfunnsproblem, også forutsetter et økt
fokus på dopingmisbruk i treningsmiljøer utenfor
den organiserte idretten. Antidoping Norge gjør i så henseende
et svært viktig arbeid.
Mens bruk av doping innenfor den organiserte idretten har fått
stor oppmerksomhet, har bruken av blant annet anabole steroider
i uorganiserte idrettsmiljøer økt. Dette kan utvikle
seg til et alvorlig problem, og fordrer økt fokus fra myndighetenes
side. Det er imidlertid igangsatt få konkrete tiltak når
det gjelder bruken av dopingmidler utenfor den organiserte idretten.
Signaler fra ansatte i helsevesenet, tollvesenet, politiet, bekymrede
foreldre og tidligere brukere, forteller oss at det er viktig at
vi snarest får iverksatt ytterligere tiltak for å stanse
den negative utviklingen.
En undersøkelse fra HELTEF (Stiftelse for helsetjenesteforskning)
fra 2003 viste at over 4 pst. av alle 16-åringer i Akershus
har benyttet doping, og at andelen som bruker doping er størst
utenfor den organiserte idretten. Flere undersøkelser viser
at bruken i hovedsak gjelder anabole steroider. Barns og unges bruk
av dopingmidler synes å være knyttet til ønsket om
en mer attraktiv kropp, noe som kan skyldes den økte kroppsfokuseringen
i samfunnet generelt. Dette gjør at forebygging av misbruk
av doping utenfor den organiserte idretten bør være
en hovedprioritet for myndighetene. Forslagsstillerne viser til
at også den nåværende Regjeringen i Soria
Moria-erklæringen uttaler at den ønsker "å intensivere
antidopingarbeidet, også utenfor den organiserte idretten".
Denne programerklæringen forplikter.
Datatilsynet fattet nylig et vedtak om stans av de frivillige
dopingkontrollene på norske treningssentra, da tilsynet
mente at dette er i strid med personvernlovgivningen. Dette satte
stopp for Antidoping Norges samarbeid med over 50 sentra over hele
landet, og hindrer en utvidelse av prosjektet. Forslagsstillerne
er av den oppfatning at politiske myndigheter må legge
til rette for at denne ordningen videreføres. Meningsmålinger
viser at dette støttes av over 70 pst. av Norges
befolkning. Antidoping Norges prosjekt og liknende opplegg er viktig
i et helhetlig arbeid mot bruk av doping og narkotikabruk. Det kan derfor
stilles spørsmål ved om det er behov for en egen
nasjonal antidopinglov for å regulere dette viktige arbeidet.
Forslagsstillerne viser til at man i Danmark allerede har lovregulert
antidopingarbeidet gjennom den såkalte "Lov om fremme av
dopingfri idrett" av 22. desember 2004. Forslagsstillerne
viser også til at den østerrikske regjeringen
nylig fremla en tilsvarende hastelov i Østerrike. Dette
ble gjort på bakgrunn av erfaringene man gjorde seg i forbindelse
med dopingavsløringene under OL i Torino tidligere i år.
Den danske loven gir Antidoping Danmark hjemmel i lov for å kunne
drive virksomhet som dopingkontroll, opplysningsvirksomhet, forsknings-
og utviklingsvirksomhet vedrørende doping, deltakelse i internasjonalt
samarbeid om bekjempelse av doping, og rådgivning og bistand
til offentlige myndigheter i saker innenfor Antidoping Danmarks
virkeområde. Dette virkeområdet korresponderer
med Antidoping Norges vedtekter, med unntak for bistand til offentlige
myndigheter. Bakgrunnen for at man lovregulerte Antidoping Danmarks
arbeid var at man blant annet så at en privatrettslig stiftelse
som baserer seg på avtaler der idrettsforbund og andre
aktører, står svakt, sammenliknet med statlig
lovgivning. Disse hensynene gjør seg gjeldende i samme
grad i Norge, og ble aktualisert gjennom Datatilsynets vedtak. Det
kan også nevnes andre eksempler på at manglende
lovregulering av det forebyggende arbeidet kan gi paradoksale utslag.
Hvis en student kommer seg inn på Idrettshøyskolen
ved hjelp av doping, foreligger det ikke muligheter til å teste
studenten ved mistanke om bruk av doping. Denne type juks medfører
dermed ingen konsekvens ved at studenten umiddelbart mister plassen
han/hun har fått på bekostning av andre.
I vekterbransjen kan man foreta en sjekk av den enkelte søkers
vandel ved ansettelse. Hvis en vekter eksempelvis bruker doping
for å "bli større" etter at avtale om arbeid er
inngått, så har ikke Antidoping Norge mulighet
til å teste ham/henne for bruk av doping. Dermed
kan denne bruken heller ikke sanksjoneres på adekvat måte.
I den danske lovens § 9 har man regulert denne
type situasjoner på følgende måte:
"Med det formål at hindre anvendelse av doping
i idræt uden for de af § 8 omfattede
idrætsorganisationer skal Anti Doping Danmark søge
at indgå samarbejdsaftaler om bekæmpelse af doping
med følgende parter:
eijere av relevante virksomheder og andre, som tilbyder idrætsaktiviteter
eller hermed beslægtede aktiviteter, herunder offentlige
institutioner, og
sammenslutninger af idrætsudøvere uden tilknytning
til de af § 8 omfattede idrætsorganisationer."
Forslagsstillerne er kjent med at Antidoping Norge, i brev 6. februar
2006 til Helse- og omsorgsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet,
har fremmet forslag om at det innføres en lovhjemmel for antidopingarbeidet
i Norge, hvor muligheten til å teste enkeltpersoner i idretts/treningsmiljøer
klargjøres, med mulighet til å hjemle effektive
avtalerettslige sanksjoner. Dette er et svært viktig ledd
i antidopingsarbeidet overfor treningsmiljøer utenfor den
organiserte idretten. Forslagsstillerne er kjent med at Kultur-
og kirkedepartementet vurderer problemstillingene som knytter seg
til et slikt forslag.
Det synes imidlertid å være en viss forskjell
mellom de offensive uttalelsene som fremkommer i media og det departementale
arbeidet som skjer. Forslagsstillerne viser til at Regjeringen gir
til dels defensive svar, blant annet i svar på spørsmål
nr. 554 fra stortingsrepresentant André Oktay Dahl, hvor
det uttales at forslaget om å kodifisere Antidoping Norges vedtekter
i lovs form, "vil bli sett i sammenheng med Justisdepartementets
gjennomgåelse av straffeloven § 162 b
som ledd i arbeidet med en ny straffelov. Dette gjelder særlig
spørsmålet om å kriminalisere erverv,
besittelse og bruk av dopingmidler som for eksempel anabole steroider
og testosteron." Idrettsministeren uttaler på sin side
følgende i Dagbladet 31. mars 2006:
"Justisministeren skal nå se på om straffeloven bør
utvides, slik at det blir straffbart med bruk, besittelse, kjøp
og salg av doping. Alternativt vurderer vi å opprette en
egen antidopinglov, slik at Antidoping Norge fortsatt kan foreta
dopingkontroller ved treningssentrene".
Forslagsstillerne er av den oppfatning at denne koblingen mellom
spørsmålet om en eventuell kriminalisering av
doping og spørsmålet om å lovregulere det
forebyggende anti-doping-arbeidet i Norge, er en unødvendig
kobling og i realiteten bare bidrar til å trenere det viktige
forebyggende arbeidet som allerede er i gang og som bør
styrkes. Forslagsstillerne er av den oppfatning at forslag til lovregulering
av Antidoping Norges arbeid kan fremlegges for Stortinget uten unødig
tidsspille, og uavhengig av gjennomgangen av straffelovens alminnelige
del.
Forslagsstillerne viser til at statsråden i Dagbladet 4. mars
2006 varslet at det vil være uproblematisk å forelegge
antidopinglov våren 2007, hvis arbeidet gjøres
samtidig med revisjonen av straffeloven. Forslagsstillerne tar dette
til etterretning. Da forslagsstillerne derimot ikke ser behovet
for å behandle disse to vesensforskjellige spørsmålene
parallelt, anmodes det om at det fremmes forslag for Stortinget
innen utløpet av 2006, uavhengig av behandlingen av den spesielle
delen av straffeloven.
Å støtte opp om det viktige forebyggende arbeidet
er heller ikke et "alternativ" til de strafferettslige vurderingene
som Justisdepartementet gjennomfører. Forslagsstillerne
viser i denne sammenheng til at man i Danmark bygde på Antidoping
Danmarks vedtekter, og gjennomførte lovbehandlingen raskt.
Det samme har man også for Østerrikes del. Forslagsstillerne
viser videre til svar på spørsmål nr.
648 til stortingsrepresentant Elisabeth Aspaker, hvor representanten
stilte spørsmål om status for søknadsbehandlingen
i forhold til ADNs søknad om utvidelse av sitt engasjement
i forhold til bekjempelse av dopbruk blant ungdom.
Helse- og omsorgsministeren forsvarer i sitt svarbrev en svært
sendrektig saksbehandling med at dette skyldes "at søknaden
har aktualisert noen prinsipielle sider vedrørende doping
som samfunnsproblem" og at
"(…)man ikke har kunnskap om hvor stort problemet
er i dag. For å iverksette forebyggingstiltak rettet mot
bruk av dopingmidler er det viktig for meg som helse- og omsorgsminister
at disse er faglig godt underbygget. Erfaringen Antidoping Norge
og Dopingtelefonen på Aker universitetssykehus og andre faginstanser
besitter er selvsagt viktige for å videreutvikle fagfeltet
(…)".
Forslagsstillerne legger til grunn at en lovregulering av Antidoping
Norges virksomhet nettopp er et virkemiddel til å videreutvikle
fagfeltet ved at det ikke råder rettslig tvil om hva som
er Antidoping Norges oppgaver, og hva som ikke er det. Dette vil også gjøre
antidopingarbeidet mer effektivt ved at man bygger videre på et
kompetansemiljø som allerede er bygget opp, og som oppfattes
som en seriøs aktør på vegne av det offentlige.
Forslagsstillerne har videre merket seg at søknaden ble
avslått, og at Antidoping Norges prosjekt således
ikke blir gjennomført.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen sørge
for at frivillige dopingkontroller kan videreføres.
2. Stortinget ber Regjeringen innen utløpet av
2006 fremme forslag til antidopinglov etter mønster av den
danske "Lov om fremme av dopingfri idrett" av 22. desember
2004, uavhengig av revisjonen av den spesielle delen av straffeloven.
6. april 2006