Til Stortinget
Den norske kulturarven representerer store verdier og er med
på å gi nasjon og innbyggere identitet og fellesskapsfølelse.
Vår felles kulturarv er en av våre største
skatter, og det er av største viktighet å ta vare på,
og formidle, vår kulturarv. Tilhørighet til kulturarven
styrker vår identitet som enkeltmennesker, vårt felles
kulturelle referansegrunnlag som nasjon, og er av grunnleggende
betydning for vår identitet som folk.
Ved å skape debatt og ved å fastslå hva
som er de viktige hjørnesteinene i den norske kulturarv,
styrker og vedlikeholder vi denne arven. For tiden er norsk kultur
under press. Norsk kultur har heldigvis en sterk base, men den må vedlikeholdes
og holdes levende. Kulturarven er for viktig til å gå i
glemmeboken.
En kulturkanon er et utvalg verker som er ansett for å være
de beste gjennom tidene. Altså en liste over de viktigste
verk.
I en kanon samler man det som er anerkjent og som er det beste
og mest representative. En slik kanon kan brukes som en innføring
i et område eller som et utgangspunkt for vurdering av
andre verk. For de som ønsker å orientere seg
og lære noe nytt, vil en kanon utgjøre en verdifull
inngangsport til et større område.
I en kanon finner man, med andre ord, det viktigste og mest representative
innenfor et gitt område. En norsk kulturkanon skal være
en innføring i og en sammenstilling av det viktigste ved
vår felles kulturarv. Dermed blir kulturkanonen også et
viktig fundament for den videre kulturelle utvikling i Norge.
En norsk kulturkanon er først og fremst et verktøy for å ivareta
den nasjonale kulturarven. Kanonen vil hjelpe alle til å forstå norsk
kultur og bidra til å holde norsk kultur ved like.
I Danmark lanserte kulturminister Brian Mikkelsen i 2004 ideen
om en dansk kulturkanon. Kulturdepartementet nedsatte syv utvalg,
med 35 utvalgsmedlemmer, som utarbeidet listen innenfor de ulike
fagområder. Mens utvalgene jobbet, foregikk det en livlig
debatt i det offentlige rom. Noen mente at man ikke trengte en kanon,
mens de fleste var opptatt av hvilke verk som fortjente en plass
i kanonen. Engasjementet var stort. I januar 2006 kunne kulturminister
Mikkelsen presentere den danske kanonen, hvor verkene ble presentert
med begrunnelse.
I Nederland har Undervisnings-, kultur- og vitenskapsdepartementet
nedsatt et utvalg for en nederlandsk kulturkanon. Utvalget tar sikte
på å involvere folk i sitt arbeid, og har på sine
nettsider avstemminger over ulike verk og diskusjonsgrupper.
Prosessen frem til kanonen foreligger og bruken av den ferdige
kanonen er like viktig som kanonen selv. Det er en klar fordel med
et bredt, sterkt og folkelig engasjement i utvelgelsen av verk.
På den måten sikrer man en bred og folkelig forståelse
for og forankring av kanonen. Å basere seg utelukkende
på fagjuryer vil være å distansere prosjektet
fra folket og føre til en ovenfra-og-ned-utforming. I motsetning
til i Danmark, bør juryene i Norge ikke jobbe bak lukkede
dører.
En rekke områder fortjener sin kanon, og allerede i
utvelgelsen av hvilke områder man ønsker, kan
og bør det oppstå debatt. Noen vil sikkert også hevde
at en inndeling i områder skaper kunstige skiller. De viktigste
områdene som en slik kanon bør utformes innen,
er:
Arkitektur
Billedkunst, inklusive skulptur og utsmykning
Design og kunsthåndverk
Foto og journalistikk, inklusive samfunnsdebatt
Film
Litteratur
Musikk
Scenekunst
Barnekultur
Matkultur
Prosessen frem til ferdig kanon bør drives frem av kompetente
fagfolk innen de ulike områdene, og engasjerte legfolk
som sammen kan utgjøre en komité for hvert område.
Komiteene bør gjenspeile ulike syn, samtidig som de jobber
fremover mot en felles forståelse. Komiteene bør
legge opp sitt arbeid på en slik måte at nominasjon
av verk blir bredest mulig, og at vurderinger underveis ikke blir
gjort i lukkede rom, men til enhver tid utsettes for offentlig debatt
og engasjement. Det er også en fordel om det blir bred allmenn
deltagelse i vurdering av de ulike verk, kanskje til og med i form
av rådgivende avstemminger.
Ved et bredt, sterkt og folkelig engasjement vil ikke bare en
ferdig kanon, men hele prosessen frem til kanon styrke formidlingen
i prosjektet. Det er faktisk slik at det viktigste ikke er den ferdige
kanonen, men den brede, offentlige debatten. Gjennom debatten vil
det bli belyst hva norsk kultur er og hva det vil si å være
norsk. Debatten vil gi folk en bedre forståelse av hva
som er norsk kultur og av grensen mellom norsk og fremmed kultur.
Den ferdige kanonen kan og bør danne utgangspunkt for
formidling av norsk kulturarv, både mot allmennheten og
for eksempel i skolen. Pensumlister bør ta høyde
for kanonen, i den grad de aktuelle verk ikke allerede i dag er
pensum. Spesielle tiltak for bevaring og formidling av de aktuelle
verk bør vurderes. Eksempelvis kan det lages vandreutstillinger
og TV-program. Utstillinger, jubileer og bevaring av verkene i kanonen
bør prioriteres. Det kan stilles særskilte krav
til NRK, som allmennkringkaster, til formidling av verkene i kanonen.
Et hovedpoeng er altså at dette skal være en
prosess. Det vil være ulike meninger om et slikt prosjekt og
ulike meninger om de verk som blir valgt ut. Dette er en av de største
styrker ved prosjektet; at vi får en debatt om vår
kulturarv.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen sette i gang arbeidet med en bredt
folkelig forankret norsk kulturkanon.
2. juni 2006