Til Stortinget
Norsk internasjonal utviklingspolitikk bygger på tre
hovedpilarer:
Utvikling gjennom økt bistand
til verdens fattige.
Utvikling gjennom målrettede gjeldslettetiltak.
Utvikling gjennom å stimulere til økt
handel.
Gjennom det generelle tollpreferansesystemet (Generalized system
of preferences - GSP) har Norge, i likhet med EU-landene og enkelte
andre industriland, gitt en ensidig tollreduksjon eller tollfritak
til enkelte utviklingsland. GSP-ordningens hensikt er å bedre
utviklingslandenes markedsadgang. Ordningen får konsekvenser
for handel i landbruks/næringsmiddelvarer og handel
med klær og enkelte ferdige tekstilvarer, hvor det eksisterer
ulike tollsatser.
Ordningen er mest fordelaktig for en del av de såkalte
MUL-landene, som er den gruppen av land som defineres av FN som
de minst utviklede landene. I henhold til forskriften om varers
opprinnelse mv. ved bruk av tollpreferansesystemet for utviklingsland
(nr. 158 av 20. februar 1998) § 11 første
ledd annet punktum, er det norske tollmyndigheter som bestemmer hvilke
av MUL-landene som skal gis den mest fordelaktige behandlingen.
For tiden gis 29 av de vel 50 MUL-landene denne fordelsbehandlingen.
Disse landene har toll- og kvotefri adgang til markedet for alle sine
varer. De øvrige utviklingslandene innenfor den alminnelige
GSP-ordningen har mindre fordeler. I realiteten må disse
landene konkurrere på lik linje med industriland som USA,
Japan, Canada, osv. I forhold til verdens rikeste handelsblokk,
EØS, kommer disse landene (de øvrige utviklingslandene)
i en svakere posisjon. Dette gjelder både for industrivarer
og for mange landbruksprodukter.
For å bli definert som et MUL-land må landene være
kjennetegnet ved:
I tillegg er det et kriterium at landene skal ha et innbyggerantall
under 75 millioner. Enkelte MUL-land (for eksempel Bangladesh) har
imidlertid befolkningstall som er høyere enn dette.
Som nevnt er det bare en del av MUL-landene som gis særlig
fordelsbehandling i det norske GSP-systemet.
Dagens tollpreferanseordning gir utslag som kan være
vanskelig å forstå ut fra et utgangspunkt om å bedre
markedsadgangen for produsenter i fattige land. Den viktigste årsaken
til dette er den betydelige forskjellen mellom ingen tollsats på flere
MUL-land, og betydelige tollsatser på land som kan ha omtrent like
lavt bruttonasjonalprodukt (BNP) pr. innbygger som land innenfor
MUL-gruppen. Land som Ghana, Kenya, Vietnam, Papua Ny-Guinea og
Nicaragua vil for eksempel ikke innvilges tollfritak, selv om de
alle ifølge World Economic Outlook september 2006s database
hadde lavere BNP pr. innbygger enn flere land som er innenfor MUL-ordningen
i det norske GSP-systemet.
Verdien av å være definert som et GSP-land
(ikke MUL) er begrenset. Ut fra ønsket om å bidra
til utvikling av fattige lands økonomier kan det forstås
at den praktiske nytten er begrenset når det gjelder GSP-land
som Bahamas, Brunei og Kuwait, men ikke de landene utenfor MUL-gruppen
som er vist til ovenfor. Dagens "enten-eller"-system synes ikke
tilpasset selve hensikten med GSP-ordningen. Selv om kun land definert
som MUL beholder aller beste vilkår (full tollfrihet) bør
det være mulig å kunne innvilge lavere tollsatser
for flere fattige land utenfor MUL-gruppen enn det som GSP-land
(ex MUL) har i dag.
De gjenværende tollsatser er begrunnet med behovet for å beskytte
innenlandsk produksjon, særlig av landbruksvarer, ut fra
et legitimt ønske om å bevare bosetting og kulturlandskap
over hele landet. Det er imidlertid tvilsomt om samtlige av de tollmurer som
mange utviklingsland møter i det norske markedet kan begrunnes
ut fra dette hensynet. Slike (høye) tollsatser bør
forbeholdes varegrupper hvor det er en klar konflikt mellom innenlandsk
produksjon og import av varer fra land innenfor en eventuelt justert GSP-ordning.
Landbrukspolitiske målsettinger kan også ivaretas
sammen med nulltoll, eller sterkt reduserte tollsatser innenfor
et system med forutsigbare importkvoter.
Norge står fortsatt foran krevende forhandlinger om
tollsatser på landbruksvarer i videreføringen
av Doha-runden i WTO. Uten å forskuttere utfallet av slike
internasjonale forhandlinger, bør det like fullt være
rom for å kunne vurdere ensidige norske tiltak for å forbedre
markedsadgangen for varer fra enkelte utviklingsland på områder
med begrenset eller ingen konflikt med landbrukspolitiske mål.
Det er tidligere varslet i Stortinget at Regjeringen ville gå gjennom
hele GSP-ordningen i løpet av 2006, med sikte på å legge
fram forslag om forandringer i GSP-systemet og tolltariffer i forslag
til skatte-, avgifts- og tollvedtak for 2007. Dette ble imidlertid
ikke fulgt opp.
Det synes å være behov for en samlet gjennomgang
av hvordan utformingen av tolltariffene og det generelle tollpreferansesystemet
bidrar til målet om bedre markedsadgang for utviklingsland.
En slik gjennomgang bør vise:
alternative metoder for en bedre preferansebehandling
av fattige utviklingsland som for tiden ikke tilhører gruppen
av MUL-land,
en vurdering av om flere land som defineres som MUL av FN
også bør kvalifisere for beste fordelsbehandling
innenfor det norske GSP-systemet, og
hvilke gjenværende tolltariffer som utviklingsland
møter som ikke kan begrunnes ut fra behov for å beskytte
produsenter i Norge.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå tolltariffer og GSP-ordningen, og vurdere hvordan sammenhengen mellom norsk utviklingspolitikk og handelspolitikk kan styrkes på dette området, og orientere Stortinget om dette på en egnet måte.
II
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om fullt tollfritak eller lavere tolltariffer overfor flere utviklingsland, da spesielt landene i gruppen mellom MUL og mellominntektsland, i skatte-, avgifts- og tollforslaget for 2008.
31. januar 2007