Til Stortinget
Forslagsstillerne ønsker en utvidelse av DNA-registeret
for å oppklare mer vinningskriminalitet, grovere organisert
kriminalitet, samt gjengkriminaliteten som man har sett utvikle
seg over tid. Dette er viktig for at folk skal føle trygghet
i sine lokalsamfunn. På tross av at også justisministeren
ved en rekke anledninger har understreket behovet for en slik utvidelse
av DNA-registeret, har ikke Regjeringen utformet en politikk for
hvordan man skal håndtere det økte prøvetilfanget
som forutsettes analysert i en situasjon hvor behandlingstiden allerede
er uakseptabelt høy.
Forslagsstillerne ser det derfor som nødvendig at Stortinget
inviteres til å diskutere på hvilken måte DNA-tjenester
skal organiseres for fremtiden, med sikte på å legge
til rette for at nasjonal kompetanse og kapasitet innen DNA-tjenester
styrkes, at det legges til rette for at også akkrediterte
private aktører kan analysere DNA, samt at forholdet til
anskaffelsesregelverket avklares.
Ot.prp. nr. 19 (2006-2007) om lov om endringer i straffeprosessloven
(utvidelse av DNA-registeret), er oversendt Stortinget og skal etter
planen behandles høsten 2007.
Denne utvidelsen av politiets DNA-register vil kunne medføre
store muligheter når det gjelder å oppklare mer
kriminalitet, men proposisjonen sier ingenting om hvem som skal
gjennomføre DNA-analyser til det utvidede DNA-registeret.
En grunnleggende forutsetning må være at det foreligger
kapasitet til å håndtere det økende behovet
for analysetjenester denne utvidelsen vil medføre. Rettsmedisinsk
institutt (RMI) har i dag opptil flere måneders behandlingstid
på referanseprøver, mens brukerne trenger å få utført
dette på langt kortere tid, i pakt med hva som er praksis
i land det er naturlig å sammenlikne seg med. Dette går
ut over fremdriften i politiets etterforskning og kan medføre
tap av bevis. Utvidelsen av DNA-registeret vil kunne medføre
behov for over 40 000 analyser, dvs. langt flere enn det
RMI med dagens saksbehandlingstid og store administrasjonskostnader
greier å håndtere (se også rapport til
Politidirektøren 2006).
Forslagsstillerne er av den oppfatning at det må legges
til rette for at flere aktører kan utføre denne type
analysearbeid i pakt med f.eks. politiets ønske. Dette
er viktig for å sikre økt kapasitet og bedre rettssikkerhet.
Forslagsstillerne er videre av den oppfatning at RMIs monopolstilling
kan virke til skade for brukerne av deres tjenester ved at eksempelvis
politiet vil måtte varetektsfengsle unødvendig
lenge i påvente av analyseresultater, og at sektorens samlede ressurser
således nyttes lite effektivt i forhold til å oppklare
mer kriminalitet. I tillegg er det viktig å legge til rette
for "second opinions" gjennom bruken av flere aktører for å motvirke
tendensene til faglig monopol, som i verste fall kan medføre
feilaktige domfellelser. Slik forslagsstillerne oppfatter det, kan
flere aktører således bidra til større
rettssikkerhet. Det legges til grunn at dagens regelverk for personvernhensyn
og kriteriene til hva og hvem som kan bestille analysetjenester,
sikrer den nødvendige kontroll med denne virksomheten,
slik at eventuell motstand mot å legge til rette for flere
aktører reelt sett ikke kan begrunnes med fare for f.eks.
tap av anonymitet mv. Forslagsstillerne understreker at dette er
av stor rettssikkerhetsmessig betydning når man åpner
for større bruk av DNA-analyse og påpeker betydningen
av at det stilles korrigerende spørsmål på faglig
grunnlag til konklusjoner som trekkes fra disse analysene. Forslagsstillerne
viser også til at man har praksis for at utlendingsmyndighetene
overlater analysearbeid til private utenlandske aktører
i utlendingssaker, og legger til grunn at det offentlige uansett
skal beholde bestilleransvaret.
Det er også et selvstendig poeng å sikre nasjonal kompetanse
og kapasitet på området, noe RMIs til dels negative
holdning til samarbeid med private analyseinstitutter kan bidra
til å motvirke. Et nytt rettsgenetisk laboratorium er nylig
etablert i Norge. GENA er et analyseinstitutt som ble etablert 1.
oktober 2005 med det formål å imøtekomme
et voksende behov for rettsgenetiske analyser i strafferettspleien og
hos private. Som det første norske laboratorium ble GENA
i 2006 akkreditert for rettsgenetiske analyser. I tillegg er GENAs
ansatte akkreditert for faglige vurderinger og fortolkninger av
DNA-profiler til identitetsformål. Til sammenligning er
RMI ikke akkreditert. GENA benytter den nyeste teknologien innen
fagfeltet, og utfører analyser på få dager.
I tillegg kan laboratoriet motta anonymiserte DNA-prøver,
slik at konfidensialiteten opprettholdes. Laboratoriet oppfattes
som en databehandler, og er således ikke i konflikt med
dagens praksis.
Forslagsstillerne viser også til initiativet fra Universitetet
i Tromsø (UiT) og Universitetssykehuset Nord-Norge om etablering
av et rettsgenetisk laboratorium i Tromsø. Laboratoriet
skal bygge på kompetansen til Det medisinske fakultet ved
UiT, og kan fylle rollen som referanselaboratorium, bidra til økt beredskap
og konkurranse som kan stimulere effektivitet og faglig utvikling.
Planene for et slikt laboratorium ble presentert for Hareide-utvalget
september 2006.
Raske analyser gir bedre rettssikkerhet. Årsaken til
RMIs lange saksbehandlingstid er trolig flersidig. En reell monopolstilling
sikrer ikke den nødvendige fleksibilitet. Det manglende
skillet mellom leveranser av tjenester til dem som tross alt er
kunder på den ene siden og forskningsvirksomheten som RMI
bedriver på den annen side, bidrar til manglende tilpasningsdyktighet.
Regjeringen bør uansett og på prinsipielt grunnlag
vurdere å skille ut RMIs tjenesteproduksjon med sikte på å tilby
et langt mer kundevennlig produkt i dag i form av økt kapasitet
til langt lavere administrasjonskostnader. Primært bør Regjeringen
sørge for at flere aktører som for eksempel GENA
gis mulighet til å tilby sine tjenester til politi og påtalemyndighet
under forutsetning av at det etableres betryggende kontrollmekanismer.
Forslagsstillerne foreslår at retningslinjene i Recommendation
No. 92 (1) fra Ministerkomiteen også i Norge legges til
grunn ved godkjenning av analyselaboratorier.
Forslagsstillerne har merket seg justisminister Knut Storbergets
svar på spørsmål nr. 168, datert 7. november
2006, vedrørende rapport fra politidirektøren
overlevert Justisdepartementet fra DNA-prosjektet samme dag, samt
svar på spørsmål nr. 1135 (2005-2006)
hvor Regjeringen utfordres på spørsmålet
om hvordan den har tenkt å redusere analysetiden som foreligger
før utvidelsen av DNA-registeret, og ikke minst hvordan
den har tenkt å legge til rette for den nødvendige
kapasitetsøkningen som må følge når
antallet analyser øker ved utvidelsen av registeret. Forslagsstillerne
viser til at Regjeringen avviste forslag om å øke
kapasiteten ved behandlingen av Innst. S. nr. 4 (2006-2007) fra
justiskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2007,
kapitler under Justis- og politidepartementet mv. (rammeområde
5), og ikke har lagt inn midler til økt analysekapasitet
til det området som ifølge Regjeringen selv er
en av de viktigste premissene for å oppklare flere voldtektssaker,
hverdagskriminalitet, organisert kriminalitet mv. Finansiering av
tilvekst av flere laboratorier i offentlig regi vil innebære å finansiere
investeringer og drift, i tillegg til å betale for DNA-tjenestene.
Ved å benytte andre, kvalifiserte leverandører
løses kapasitetsbehovet, analysekostnadene vil reduseres
og strafferettspleien vil bli mer effektiv. I Storbritannia er det
ni laboratorier, private i tillegg til et statlig aksjeselskap,
som leverer til det nasjonale DNA-registeret.
Forslagsstillerne viser til at rapporten fra det såkalte
DNA-prosjektet er til dels svært mangelfull og bærer
preg av å ville etterkomme bestemte politiske signaler.
Dette innebærer at politiske myndigheter kommer i en tvangssituasjon
i forhold til RMIs ønske om økte ressurser uten
at det synliggjøres hvorfor kostnadene ved RMI er så vidt
høye som de er. Fokuset er videre rettet mot et ønske
om å samle av RMI og Divisjon for rettstoksilogi og rusmiddelforskning uten
klare faglige begrunnelser. Eksempelvis beskrives det under pkt
7.1.3 hvorledes "for lite prøvetilfang" er blant årsakene
til RMIs lange saksbehandlingstid, noe som må sies å være
en noe spesiell årsakssammenheng. Videre beskrives det
som "tvilsomt" at private ønsker å bidra i særlig
grad, samt at beskrivelsen gitt av etablerte private analysemiljø overhodet
ikke er dekkende for virksomheten som drives. I tillegg er rapporten
upresis på hva som egentlig ligger i Rekommandasjon No.
R. (92) 1 fra Ministerkomiteen av 1. februar 1992 i forhold til
kravene som bør settes til analyselaboratorier. Rapportens
utlegning av frykten for at eksisterende offentlige fagmiljøer
forvitrer eller forsvinner ved at man åpner for å nytte
tilgjengelig analysekapasitet utenfor RMI, er heller ikke basert
på faglig dokumentasjon eller erfaring fra de land hvor
staten ikke har sett det som et statlig ansvar å subsidiere
et laboratorium som ikke drives konkurransedyktig. Denne problemstillingen
har også relevans i forhold til det norske anskaffelsesregelverket.
Forslagsstillerne ser det som nødvendig at Stortinget
inviteres til å diskutere på hvilken måte
DNA-tjenester skal organiseres for fremtiden.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
-
1. Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at nasjonal kompetanse og kapasitet innen DNA-tjenester kan styrkes.
-
2. Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at kun akkrediterte laboratorier utfører DNA-analyser, og at det legges til rette for at også akkrediterte private aktører kan analysere DNA.
-
3. Stortinget ber Regjeringen avklare forholdet til anskaffelsesregelverket hva angår DNA-tjenester.
29. mars 2007