Bil som stilles til disposisjon av arbeidsgiver for privat bruk,
beskattes etter regler basert på fordelsberegning som andel av skattemessig
beregningsgrunnlag, jf. skatteloven § 5-13 og tilhørende forskrift.
Tillegg i skattepliktig inntekt for privat bruk av bil et helt
år settes til 30 pst. av beregningsgrunnlaget for beregningsgrunnlag
til og med 243 000 kroner. For biler med beregningsgrunnlag over
243 000 kroner regnes 30 pst. opp til dette beløpet, deretter 20 pst.
av overskytende.
Beregningsgrunnlaget settes til 100 pst. av listepris inkludert
ekstrautstyr på tidspunkt for førstegangsregistrering for biler
produsert de siste tre år. For biler eldre enn dette regnes 75 pst.
av listepris. Dersom yrkeskjøring utgjør over 40 000 km per år eller
el-bil, settes satsene til 75 pst. for biler produsert siste tre
år og 56,25 pst. for biler som er eldre.
Skattemessig påslag i inntekten blir som følger, med tilhørende
skatt:
Nye biler | Biler eldre enn 3 år |
Bilpris | Påslag | Skatt | Påslag | Skatt |
250 000 | 74 960 | 33 582 | 56 250 | 25 200 |
300 000 | 84 960 | 38 062 | 67 500 | 30 240 |
350 000 | 94 960 | 42 542 | 77 460 | 34 702 |
400 000 | 104 960 | 47 022 | 84 960 | 38 062 |
450 000 | 114 960 | 51 502 | 92 460 | 41 422 |
500 000 | 124 960 | 55 982 | 99 960 | 44 782 |
600 000 | 144 960 | 64 942 | 114 960 | 51 502 |
700 000 | 164 960 | 73 902 | 129 960 | 58 222 |
1 000 000 | 224 960 | 100 782 | 174 960 | 78 382 |
I tabellen er det er forutsatt at skatten du får av påslaget
for firmabilen er 44,8 pst. Denne marginalskatten har man i inntektsområdet
420 000 kroner til 682 500 kroner i 2007.
Etter forslagsstillernes mening burde satsene for firmabil vært
satt lavere. Det burde videre være unødvendig med et totrinnssystem,
og fordelen burde kunne beregnes enkelt som en prosentsats av nybilverdien.
Dette kan gjøres ved at man reduserer fordelsbeskatningen til 20
pst. uansett nybilpris. Videre at grunnlaget alltid beregnes som
75 pst. av nybilprisen. På denne måten kan man regne 15 pst. direkte
av nybilprisen som skattemessig påslag i lønn. Dette vil slå ut
som i følgende tabell:.
Alle biler |
Bilpris | Påslag | Skatt |
250 000 | 37 500 | 16 800 |
300 000 | 45 000 | 20 160 |
350 000 | 52 500 | 23 520 |
400 000 | 60 000 | 26 880 |
450 000 | 67 500 | 30 240 |
500 000 | 75 000 | 33 600 |
600 000 | 90 000 | 40 320 |
700 000 | 105 000 | 47 040 |
1 000 000 | 150 000 | 67 200 |
En slik løsning vil kreve en lovendring som følger:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
§ 5-13 første ledd skal lyde:
Særlig om privat bruk av arbeidsgivers bil
(1) Fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil fastsettes til
15 prosent av bilens listepris som ny. Vederlag for bruk av arbeidsgivers
bil påvirker ikke fordelsfastsettelsen. Tilsvarende gjelder når
arbeidstaker selv dekker bilkostnader."
En eventuell endring og innfasingen av denne bør også vurderes
i forhold til det inntektstap den medfører for staten.
Forslagsstillerne har mottatt flere henvendelser fra næringsdrivende
som har blitt utsatt for temmelig uvørent skjønn og hardt press
fra ligningsmyndighetene med påstand om at bedriftens bil er benyttet
privat, og med krav om fordelsbeskatning. Dette kan eksempelvis
være en bil brukt i rørleggervirksomhet, som er kraftig tilsmusset
og neppe kan egne seg for privatkjøring. Man blir også møtt med
påstander om at installasjoner i bilen raskt kan demonteres for
så å bruke bilen privat, selv om dette synes lite sannsynlig.
Forslagsstillerne er også opplyst om at ligningsmyndighetene
forutsetter at en barnefamilie trenger to biler. Dersom man kun
eier én privat bil, men har tilgang på en bil som brukes i arbeidet,
tar ligningsmyndighetene utgangspunkt i at arbeidsgivers bil er firmabil.
Det blir da opp til skattyter å motbevise påstanden, noe som i praksis
kan være vanskelig, selv om bilen overhodet ikke er brukt privat.
Ekstraskatten man blir avkrevd er ganske betydelig, og skaper
store problemer for dem det gjelder.
Enten disse tilfellene skyldes dårlig skjønnsutøvelse fra ligningsmyndighetenes
side, eller uklare regler, er dette tegn på at regelverket burde
revideres og gjøres mer entydig.
Et eksempel:
To personer er likeverdige eiere i et rørleggerfirma og har hver
sin firmabil som brukes i jobben. Bilen er deres, og bedriftens,
mest kostbare driftsmiddel. Bilene er til enhver tid fullastet med
verktøy og utstyr, både i løsvekt og en fastmontert kasse. Bedriftens
arbeidsmåte og kundeportefølje gjør at det ikke er behov for en
komplett, fastmontert serviceinnredning som opptar hele lasterommet.
Etter arbeidstid parkeres bilene ved rørleggernes hjemmekontor. Dette
er mest praktisk for organisering av arbeidsdagene, og gjør faren
for innbrudd og tyveri mindre.
Som alle rørleggerbiler blir inventaret preget av skitt og lukt
rørleggeren får med seg fra byggeplasser og servicejobber. Da er
det lite fristende å sette seg inn i bilen i rene privatklær. Likevel
skattlegges firmabiler som dette på samme måte som vanlige firmabiler.
Bedriften kunne selvsagt investert i tyngre biler med mer fastmontert
utstyr for å klart oppnå yrkesbilstatus, men bedriften burde selv
kunne velge firmabil etter hva som er hensiktsmessig uten at ligningsmyndighetene
skal vurdere bedriftens behov.
For en snekkerbil vil sagmugg og annet støv i det vesentlige
likeledes forhindre privat bruk.
I Lignings-ABC 2007/2008 under Bil – privat bruk punkt 3.3.2
står følgende om vurdering av om en yrkesbil er egnet til privat
bruk:
"Om bilen i liten grad er egnet til privat bruk vil i de
fleste tilfeller bero på en helhetsvurdering hvor det må tas hensyn
til flere forhold. Vurderingen skal gjelde forhold vedrørende bilen
som sådan, dvs. at forhold hos den enkelte skattyter ikke er relevant.
Nedenfor er det gitt anvisning på de viktigste momentene ved avgjørelsen
av spørsmålet om en bil i liten grad er egnet til privat bruk. Oppregningen
er ikke uttømmende.
Bilens størrelse og vekt tillegges
betydning. Jo større og tyngre bilen er, desto lettere vil bilen kunne
karakteriseres som i liten grad egnet til privat bruk. Det må imidlertid
ses hen til bilens beskaffenhet. Visse biltyper er konstruert og
utstyrt på en måte som gjør de godt egnet til privat bruk til tross
for at de er forholdsvis store og tunge.
Biltyper som varevogn, pick-up o.l. er ikke i seg selv i
liten grad egnet til privat bruk. Andre biler med dominerende lasteplan
vil ofte i liten grad være egnet til privat bruk. Det må her foretas
en konkret vurdering hvor det ses hen til de øvrige momentene.
Biler som inneholder faste innredninger og store mengder
av verktøy/utstyr, vil ofte i liten grad være egnet til privat bruk.
Det må imidlertid vurderes om innredningen er lett å demontere og/eller
om verktøyet/utstyret er lett å fjerne. Hvis bilen kun har lasteplan
og det av den grunn er nødvendig å ha verktøy/utstyr av et visst
omfang inne i førerhuset, taler dette for at bilen i liten grad
er egnet til privat bruk.
En bil som etter ombygging, bare har sitteplass til føreren,
vil i utgangspunktet i liten grad være egnet til privat bruk.
Spesialbiler av typen renovasjonsbiler, tankbiler mv. vil
aldri være egnet til privat bruk.
Ved vurderingen av om bilen er egnet til privat bruk, kan
det til en viss grad ses hen til bilens alder og slitasjegrad.
Smuss, lukt og støy er forhold som kan tale for at bilen
i liten grad er egnet til privat bruk. Dersom setene i kupe/førerhus
jevnlig må dekkes til for å unngå at fører/passasjer får flekker
på klærne vil dette være et tungtveiende moment."
Om vurdering av påstand om at bilen ikke brukes privat, punkt
5.4, står følgende:
"Hvorvidt bilen er brukt privat eller ikke er et bevisspørsmål
der ligningsmyndighetene etter en konkret vurdering skal legge til
grunn hva de finner mest sannsynlig. Ved vurderingen av sannsynligheten
for at en bil er brukt privat, vil følgende momenter være av betydning.
Listen er ikke uttømmende:
hvor bilen er parkert utenom arbeidstiden
(hos arbeidstaker eller hos arbeidsgiver)
antall førerkort i familien
type og antall andre biler til disposisjon
privatbilen(e)s stand og kjørt distanse
yrkesbilens stand og kjørt distanse vurdert opp mot den
type virksomhet hvor bilen brukes
familiesammensetning
privatboligens beliggenhet
yrkesbilens egnethet til privatkjøring.
En riktig ført kjørebok som redegjør for den totalt utkjørte
distanse i løpet av året, og som viser at all kjøring er yrkeskjøring,
vil måtte tillegges stor vekt.
Derimot bør en ikke legge stor vekt på utsagn fra/avtale med
f.eks. arbeidsgiver om at skattyteren ikke har tillatelse til å
kjøre bilen privat, med mindre arbeidsgiveren har hatt tilfredsstillende
kontroll med at den faktisk ikke er brukt privat.
Det er ikke avgjørende at skattyteren selv ikke har førerkort
dersom bilen faktisk er brukt privat, f.eks. at skattyters nærstående
har benyttet bilen. Det er heller ikke avgjørende at skattyteren
har annen bil til disposisjon privat. Heller ikke kan det tillegges
avgjørende vekt at det oppbevares verktøy eller lignende i bilen."
Korrekt utfylt kjørebok er et bevis ligningsmyndighetene legger
stor vekt på. Ulempen er at denne ordningen er arbeidskrevende å
følge opp for næringsdrivende. En kjørebok må fortløpende og daglig registrere
bruken av bilen i yrket. Den må angi utgangspunktet for dagens kjøring,
hvilket firma, hvilken byggeplass eller lignende som er besøkt,
hvor kjøringen avsluttes og kjørelengden ifølge kilometertelleren.
Det totale antall kilometer må minst hver måned avleses fra kilometertelleren
og anføres i boken. Disse kravene utgjør ekstraarbeid som bedrifter nødig
bruker tid på, med mindre det er klart nødvendig. Forslagsstillernes
inntrykk er dessverre at mange ligningskontorer bruker ganske betydelige
ressurser for å følge opp disse reglene strengt, med tilsvarende ulempe
for næringsdrivende. Man kan også spørre seg om dette er fornuftig
ressursbruk av ligningsmyndighetene.
Dette fremstår som noe underlig når det i Lignings-ABC 2007/08
står følgende om kjørebok under punkt Bil – fradrag for bilkostnader,
punkt 6.2 (s. 158): "Skatteyter har ikke plikt til å føre kjørebok. Ligningsmyndighetene
kan heller ikke pålegge skatteyteren dette". Det blir dermed urimelig
når korrekt utfylt kjørebok nærmest stilles som krav om bevis fra ligningsmyndighetenes
side for å unngå fordelsbeskatning og straffeskatt i ettertid.
Det hadde vært fornuftig med enklere og klarere regler på dette
området, både med hensyn til næringslivets ressursbruk og ligningsmyndighetenes
ressursbruk.
Etter forslagsstillernes mening burde det legges opp til en mindre
streng vurdering av hvorvidt de mener det forekommer privat bruk
av arbeidsgivers bil.
Bilkjøring koster. Det ser man spesielt dersom man i tillegg
til bensin regner inn forsikring, verdifall, vedlikehold, service
og reparasjoner, dekk og olje. Bensinprisen har dessuten i det siste
ligget rundt 14 kroner per liter.
Reglene om kilometergodtgjørelse finnes i forskrift av 19. november
1999 nr. 1158 § 5-15-8. (FSFIN) § som er Finansdepartementets forskrift
til skatteloven. Denne lyder:
"§ 5-15-8. Kjøregodtgjørelse
Overskudd på kjøregodtgjørelse etter statens reiseregulativ ved
bruk av privat bil i tjeneste regnes ikke som skattepliktig inntekt."
Bestemmelsen utfylles i Skattedirektoratets takseringsregler
som fastsettes hvert inntektsår. For 2007, som er siste oppdatering,
lyder bestemmelsen:
"§ 1-2-6 Beskatning av overskudd på kilometergodtgjørelse
utbetalt etter kilometersatser for bruk av privat bil mv.
Bilgodtgjørelse etter statens satser er skattefri, jf. forskrift
av 19. november 1999 nr. 1158 § 5-15-8.
Bilgodtgjørelse som overstiger statens satser vil gi et skattepliktig
overskudd.
Ved overskuddsberegningen skal godtgjørelsen sammenholdes med
følgende satser:
For de første 9 000 km i inntektsåret: kr 3,00 pr. km (kr 3,05
pr. km).
Over 9 000 km: 2,40 pr. km (2,45 pr. km).
(Tallene i parentes gjelder ansatte med arbeidssted i Tromsø.)"
Godtgjørelsessatsene angitt i Skattedirektoratets takseringsregler
er den godtgjørelse man kan motta fra arbeidsgiver uten at det av
skattemyndighetene anses å gi mottaker overskudd. Denne følger kilometergodtgjørelse
etter statlig regulativ (særavtale), som fastsettes i forbindelse
med lønnsoppgjøret hver vår. Den har ikke vært oppjustert på lenge,
men ble i mai 2008 forhøyet fra kr 3,00 til kr 3,50 per kilometer
fra 0 til 9 000 kjørte kilometer, og kr 2,90 per kilometer som overstiger
dette. Dersom man mottar høyere kilometergodtgjørelse enn disse
satsene, skal det overskytende beskattes som lønn, selv om godtgjørelsen
skulle gjenspeile de faktiske kostnader. For 2008 vil kilometersatsen
i takseringsreglene med all sannsynlighet oppjusteres i tråd med
særavtalen fra 2008.
Det er fornuftig med et enkelt sjablongsystem, men mye taler
for at godtgjørelsessatsene burde vært satt høyere. Bilkostnadene
per kilometer er i snitt henholdsvis 5,78 for bensinbiler og 5,37
for dieselbiler.
Det er videre ingen grunn til at disse satsene må følge statens
satser i særavtalen, og kilometergodtgjørelsen kunne godt vært satt
høyere uavhengig av særavtalen. Hva henholdsvis staten og den enkelte private
bedrift ønsker å kompensere sine ansatte for kjøring med, burde
i større grad kunne bestemmes i den enkelte bedrift eller enhet
ut fra hva de faktiske kostnadene ved kjøring beløper seg til. Etter
forslagsstillernes syn burde også satsen være lik uansett kjørelengde,
og ikke reduseres for kjørelengder over 9 000 kjørte kilometer.
Et annet forhold som gjør reglene kompliserte, er at noen landsdeler
har høyere kilometersats. Etter forslagsstillernes mening burde
satsen settes likt over hele landet, men altså høyere enn i dag.
Det foreslås derfor at det utarbeides satser for skattefri kilometergodtgjørelse
som er mer representative for de faktiske kostnader ved bilbruk.
Finansdepartementet har beregnet på usikkert grunnlag at en økning
i kilometersatsene på 50 øre vil utgjøre om lag 70 mill. kroner
påløpt og 55 mill. kroner bokført (helårsvirkning).
Forslagsstillerne har også fått signaler om at det er uklarhet
i hvorvidt en arbeidsgiver kan føre diett og kilometergodtgjørelse
etter Skattedirektoratets takseringsregler til fradrag skattemessig
uten vedlagt kvittering. Dersom kvittering alltid måtte vedlegges, ville
det føre til et uhensiktsmessig byråkrati og store administrative
kostnader hos den enkelte bedrift for å etterfølge regelverket.
Dette er bestemmelser som burde gjøres klarere slik at det blir
lettere for næringslivet å følge dem opp korrekt.