Til Stortinget
Forslagsstillerne viser til representantlovforslag fra stortingsrepresentantene
Karin S. Woldseth og Arne Sortevik om endring i lov 18. mai 1979
nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven) (i forbindelse
med barnehjemssakene) (Innst. O. nr. 67 (2007–2008), jf. Dokument
nr. 8:86 (2007–2008)).
Forslagsstillerne mener behandlingen av denne saken har reist
flere generelle og prinsipielle problemstillinger, der den mest
sentrale er i hvilken grad regjeringen skal bøye seg for klare og
enstemmige komitéuttalelser, slik som i Innst. S nr. 217 (2004–2005).
Forslagsstillerne viser til at det foreligger et stortingsvedtak
av 24. mars 1955 som gir Kongen generell fullmakt til å frafalle
foreldelse. Det er utarbeidet en instruks om hvordan spørsmålet
om frafallelse av foreldelse skal behandles av forvaltningen (Justisdepartementets
rundskriv G-82/92). I denne instruksen står det bl.a. at det skal
foretas en konkret rimelighetsvurdering, der det er et viktig moment
om den som innehar kravet ville lide et uforskyldt tap dersom innsigelsen
gjøres gjeldende. Med utgangspunkt i denne instruksen har det utviklet
seg en praksis knyttet til statens frafall av foreldelsesinnsigelse.
Departementet viste i St.meld. nr. 24 (2004–2005) til følgende:
Det er utarbeidd eigne retningsliner for behandlinga
av slike krav, jf. kgl. res. av 20. desember 2002. Det er ein viss
praksis for at staten ikkje gjer gjeldande forelding. I Innst. O.
nr. 18 (1995–96) uttaler justiskomiteen mellom anna:
"Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle
en foreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten unntak gjøres
i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen vil
understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp,
ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil
eller forsømmelser mot barn og unge. Komiteen mener det ville være
klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse
i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse
av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene. Komiteen
viser til at hensynet til at skadevolder skal kunne legge forholdet
bak seg, og etter en tid skal kunne innrette seg på at den skadegjørende
handling ikke vil føre til nye krav, ikke har samme vekt når det
er det offentlige som er skadevolder."
Etter forslagsstillernes oppfatning er statens påstand om foreldelse
i søksmålet fra et tidligere barnehjemsbarn i strid med Stortingets
forutsetninger da den behandlet St.meld. nr. 24 (2004–2005), der
en samlet familie-, kultur- og administrasjonskomité i Innst. S.
nr. 217 (2004–2005) skriver følgende:
"Komiteen støtter vurderinga frå departementet, men forutsett
at forelding ikke vert gjort gjeldende i saker som omhandlar denne
gruppa."
Det ble i saken anført fra regjeringsadvokaten at den enstemmige
merknaden i Innst. S. nr. 217 (2004–2005) ikke er rettslig bindende,
og fremholdt at dersom det var Stortingets vilje at foreldelse ikke
skulle gjøres gjeldende, måtte det blitt utformet en egen lovparagraf,
eller man burde gitt regjeringen instruksjoner om hvordan disse
sakene skulle håndteres.
Forslagsstillerne viser også til interpellasjonsdebatten i Stortinget
17. januar 2008, interpellasjon fra representanten Karin S. Woldseth
til daværende barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen
om den konkrete saken, der statsråden uttalte følgende:
"Jeg vil understreke at de fleste hensyn som foreldelsesreglene
hviler på, gjør seg gjeldende i saker som dette. Dokumentbevis kan
vært tapt og vitner døde. Eventuelle vitneutsagn vil være preget
av at faktum ligger langt tilbake i tid. Bevisproblemene i barnehjemssakene
underbygges nettopp av at Stortinget foretok en særskilt tilpasning
av billighetserstatningsordningen bl.a i forhold til beviskravene.
Fristene i foreldelsesloven er ment å gi den skadelidte rimelig
tid til å vurdere om et erstatningssøksmål bør anlegges. Det offentlige
kan, som andre saksøkte i erstatningssaker, likevel velge å se bort
fra at foreldelse har inntrådt. Enkelte spesielle forhold gjør seg
imidlertid gjeldende for det offentlige. Den begunstigelsen som
frafall av foreldelsesinnsigelse innebærer for en erstatningssøker,
gis på fellesskapets vegne. Frafall av foreldelse bør derfor praktiseres
noenlunde likt. Dette står ikke i motsetning til at hver sak skal
behandles individuelt.
Frafall av foreldelsesinnsigelse uten en konkret vurdering ville
i realiteten innebære å gjøre unntak fra foreldelsesregelverket
for en stor enkeltgruppe. Dersom dette var Stortingets mening, vil
det etter min mening være naturlig å følge en ordinær lovprosess.
Slik kunne man få utredet og belyst alle sider av sakskomplekset.
Jeg vil avslutningsvis presisere og gjenta: Foreldelsesspørsmålet
vil bli konkret vurdert i hver enkelt sak som måtte bli reist mot
staten. De omtalte føringene fra Stortinget vil alltid stå sentralt."
Og videre:
"Interpellanten mener at jeg ser bort fra de merknader
og vedtak som et samlet storting stod bak, når det rettes erstatningskrav
mot staten. Svaret på det er selvfølgelig nei. Som jeg sa i mitt
innledende svar, har komiteens merknader vært et viktig moment.
En komitemerknad er imidlertid ikke et formelt vedtak fra Stortinget,
men selvsagt har merknader en politisk betydning.
Og så har jeg gjort rede for de ulike momentene som er gjort
gjeldende for hva som skulle til for at man i saken ikke har påberopt
seg foreldelse."
Ved Gulating lagmannsretts dom av 14. april 2008 kom retten frem
til at kravet var foreldet, men det er grunn til å anta at erstatningskravet
materielt sett ville ha kunnet føre frem for skadelidte i denne
saken, basert på at retten skriver følgende i sin dom:
"Lagmannsretten vil likevel bemerke at den ikke deler statens
syn på at det ikke kan være grunnlag for erstatningsansvar for staten
som tilsynsmyndighet. Etter bevisførselen finner lagmannsretten
det nærliggende å anta at et erstatningskrav ville føre frem ved rettslig
prøving"
Forslagsstillerne mener staten, gjennom å nekte disse erstatningssakene
realitetsbehandling, begår ny urett mot barnehjemsbarn som mener
seg berettiget til erstatning fra staten. Denne saken har skapt
stor usikkerhet om hvordan borgerne skal forholde seg til de enstemmige
utsagn som kommer fra Stortingets talerstol, og kan føre til mistillit
og gi grobunn for politikerforakt.
På dette grunnlag fremsettes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen om å ta de nødvendige skritt for å
sikre at staten ikke påberoper seg foreldelse i saker som omhandler
erstatning til barn i barnehjem og spesialskoler i perioden 1945–1980,
i tråd med merknadene fra en samlet familie-, kultur- og administrasjonskomité
i Innst. S. nr. 217 (2004–2005).
21. november 2008