Den private eiendomsrett er dypt rotfestet i norsk kultur og
i det norske folks bevissthet. Det samme er de allmenningsberettigedes
rettigheter i statsallmenninger. Sammen med odelsretten regnes allmenningsretten
som ett av våre eldste kjente rettsinstitutt. Å føle trygghet for
sin eiendom og sine rettigheter er en viktig verdi for det enkelte
menneske, men bidrar også til å sikre viktige samfunnsinteresser.
Forslagsstillerne mener eiendomsretten gir en personlig interesse
av å forvalte eiendommen i et langsiktig perspektiv, og at verdier
på den måten holdes i hevd i generasjoner.
Statsallmenninger er områder som staten normalt har grunnbokshjemmelen
til, men som bygdefolk har sterke bruksretter i. Lov 6. juni 1975
nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova)
gir i § 2 uttrykk for dette på følgende måte:
"Rett til allmenningsbruk ligg til bygd eller grend som frå
gamal tid har hatt slik rett. Retten skal kunne nyttast på ein måte
som til kvar tid er i samsvar med rasjonell bruk, og som er naturleg
etter tida og tilhøva."
Hva slags bruksutøvelse som er i tråd med "tida og tilhøva" har
det gjennom tidene vært knyttet stor diskusjon til.
Landbruksdepartementet ga i 2002 Statskog i oppdrag å gjennomgå
enkelte bestemmelser i forskrift av 22. juni 1984 om seter og tilleggsjord
m.m. i statsallmenning (seterforskriften), og Statskog nedsatte
en arbeidsgruppe for oppdraget. I notat av 10. desember 2002 til
arbeidsgruppen viste Landbruksdepartementet blant annet til at en
"som følge av utviklingen i landbruket – med opphør av jordbruksdrift
for stadig flere bruk – møter spørsmål om behandling av allmenningssetre
tilhørende disse brukene."
Arbeidsgruppen fremla en rapport om revisjon av seterforskriften
som resulterte i enkelte endringer i seterforskriften samt et rundskriv
som la opp til endringer i praksis. Blant annet skal det nå kunne
utvises seter der det ligger til rette for en kombinasjon av jordbruksmessig
og småskala turistmessig utnytting av setrene i statsallmenningene.
Et flertall i en arbeidsgruppe nedsatt i 2006 for å vurdere "tida
og tilhøva" konkluderte med at:
"Med formuleringen "til kvar tid" i fjelloven § 2 er det sagt
på en tydelig måte at allmenningsbruken ikke er bundet til de tradisjonelle
bruksmåtane som det kan føres bevis for. Har man først allmenningsrett,
omfatter den rett til slik benyttelse av allmenningen som eiendommens
jordbruksmessige behov og aktuelle driftsmåte gjør nødvendig."
Landbruks- og matdepartementet sendte 6. juni 2008 på høring
forslag til endringer i seterforskriften, høringsfrist ble satt
til 1. november 2008, og saken er under behandling. Departementet
har gjort enkelte moderniseringer, men departementet viser i høringsdokumentet
til at utvisning av tilleggsjord og utnytting av vannkraft ikke
er bruksretter slik lovgivningen nå er. I høringsbrevet fremhever
Landbruks- og matdepartementet at:
"Vi gjer merksam på at det er sjølve forskrifta som er til
høyring."
Forslagsstillerne er av den oppfatning at den løsning Landbruks-
og matdepartementet har lagt opp til ikke i tilstrekkelig grad imøtekommer
fjellovas intensjoner om at bruk skal tillates i tråd med "tida
og tilhøva", og viser til at et flertall i arbeidsgruppen mente
at også utnyttelse av vannfall i statsallmenning til produksjon
av elektrisk kraft til husbehov for bruksrettshaverne i enkelte
tilfeller må kunne anses som utøvelse av bruksrett. Blant annet
på denne bakgrunn mener forslagsstillerne at de allmenningsberettigedes
rettsstilling bør drøftes på et bredt grunnlag i Stortinget.
Såkalte inngrepsfrie naturområder (INON) er områder med fravær
av nærmere definerte tiltak, for eksempel veier. I brev av 28. januar
2008 til energi- og miljøkomiteen fra Miljøverndepartementet fremkommer
det at av Norges landareal, eksklusive Svalbard og Jan Mayen, var
45 pst. inngrepsfritt og 11,7 pst. var villmarkspregete i 2003.
Men en langt større andel av landets landareal berøres av INON.
Med landareal som berøres menes beltet på 1 km "rundt" tyngre teknisk
inngrep, hvor det ikke kan igangsettes et slikt tiltak uten at grensen for
inngrepsfrie områder flyttes. I brev av 28. januar 2008 uttaler
Miljøverndepartementet at:
"Ca. 68 pst. av landarealet berøres ved en slik beregningsmetode.
Dette viser at de inngrepsfrie områdene er svært oppsplittet og
består av mange mindre arealer."
INON omtales i stortingsmeldingene om rikets miljøtilstand, blant
annet i St.meld. nr. 26 (2006–2007) Regjeringens miljøpolitikk og
rikets miljøtilstand. Forslagsstillerne mener INON kunne være en velegnet
indikator for å måle nedbyggingen av norsk natur. Forslagsstillerne
mener også at INON kan egne seg som en definisjon på en kvalitet
som bør tillegges vekt når det gis tillatelser til utbygginger av ulikt
slag. Eksistensen av natur uberørt av mennesket er en ressurs i
seg selv, og er også viktig for visse dyrearter og for manges glede
av friluftslivet.
Forslagsstillerne har imidlertid registrert at INON legges til
grunn i behandlingen av enkeltsaker uten at en slik bruk av INON
har vært gjenstand for tilstrekkelig drøftelse i folkevalgte organer.
Forslagsstillerne mener at Stortinget på et bredt og prinsipielt grunnlag
bør drøfte ulike sider av INON. Forslagsstillerne er kritiske til
at hytteområder skal kunne regnes som inngrepsfri, mens en enkel
traktorvei skal kunne utelukke et ellers øde område fra å være det. Det
bør også drøftes hvor stor vekt INON, og de ulike kategoriene av
INON, skal tillegges i forhold til andre samfunnshensyn som for
eksempel behovet for næringsutvikling i fraflyttingstruede strøk.