Til Stortinget
Alle skal ha like muligheter til å utvikle seg selv og sine evner.
Språk gir mulighet til å kommunisere, og det bidrar til identitetsdannelse
og til å oppleve tilhørighet i et fellesskap. Ved hjelp av språket
lærer man å forstå seg selv og omverdenen. Språkutvikling er derfor
noe av det mest betydningsfulle som skjer i våre liv, og det er
helt avgjørende for vår intellektuelle, sosiale og emosjonelle utvikling.
Området språkvansker er mangfoldig og omfattende. Språkvansker
innebærer å ha problemer med å tilegne seg språket, enten det gjelder
forståelse eller uttrykk. Barn som har vansker med å tilegne seg språk,
kan bli hindret i sin utvikling.
Vanskeligheter med å kommunisere med andre mennesker får konsekvenser
på alle livsområder – uansett alderstrinn. Konsekvensene for barnets
utvikling, særlig på det kognitive området, avhenger av barnets
evne og muligheter til å kommunisere. Tanker forutsetter språk.
Språk utvikles i et språkmiljø og læres gjennom bruk.
Med alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) menes alle
former for kommunikasjon som støtter eller erstatter vanlig tale
for personer som ikke har mulighet for å uttrykke seg gjennom tale.
Alternativ kommunikasjon, som prosessen å utvikle en erstatning
for talen, og supplerende kommunikasjon, refererer til prosessen
som forsterker og støtter eksisterende språkferdigheter. Opplæringen
i alternativ kommunikasjon kan ha en dobbel hensikt; å fremme eller
støtte talen, og sikre en alternativ kommunikasjonsform dersom personen
ikke lærer å snakke. Ved å benytte ASK vil barnet kunne ta initiativ,
få oppmerksomhet, uttrykke grunnleggende behov, velge å delta i
aktiviteter og være i dialog. Barnet vil dermed få mulighet til
å styrke sin deltakelse i daglige situasjoner sammen med andre barn,
og det vil gis mulighet til å påvirke sine omgivelser.
Alternativ kommunikasjon kan ikke begrenses til én type kommunikasjonshjelpemiddel,
symboler eller kommunikasjonsmåte. Barnets egne naturlige tegn (kroppsspråk
og lyder) er også en del av barnets uttrykksmåter i dette samspillet.
Ordforrådet i alternative kommunikasjonssystemer kan bestå av manuelle,
grafiske og materielle tegn – ofte kalt tegnsystemer. Håndtegn og
manuelle tegn henviser til det samme og omfatter bl.a. døves tegnspråk.
Mange barn og unge vil aldri kunne benytte talen som kommunikasjonsform.
I Norge teller denne gruppen ca. 16 000 personer. Ca. 6 480 av dem
er barn og ungdommer i alderen 1–18 år (Tetzchner og Martinsen,
2002). Det vil si ca. 360 barn i året. Dette er en sammensatt gruppe
hvor man finner personer som har vansker med å forstå talespråk,
personer som forstår alt – mange kan selv gå, mens andre har så
store motoriske vansker at de kun kan kontrollere øynene. Felles
for disse er at de trenger en annen form for kommunikasjon enn talen.
De trenger alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).
Denne gruppen må ikke forveksles med de som er døve og har hørselsnedsettelser.
Når det gjelder barn med hørselsnedsettelser og døve, finnes det
ca. 185 per årskull (tall fra Norges døveforbund). De barna som
har hørselsnedsettelser og de som er døve har rett til å få opplæring
i og på tegnspråk, dersom de har tegnspråk som førstespråk og en
sakkyndig vurdering som begrunner dette. Omsorgspersonene rundt disse
barna får, gjennom Statpeds hørselssentre, tilbud om 40 ukers opplæring
i tegnspråk frem til barnet fyller 16 år. Målsettingen er å sikre
best mulig kommunikasjon mellom foreldre og barn.
Barn som mangler talespråk, og som derfor trenger ASK som kommunikasjonsform,
mangler denne retten i opplæringsloven. De vokser derfor ofte opp med
lav kommunikativ tilgjengelighet, og tiltak blir ofte satt sent
i gang. Tidlig identifisering av behov for ASK er en avgjørende
forutsetning for tidlig intervensjon som kan sikre barn kommunikativ
tilgjengelighet i hjem, barnehage/skole og fritid. Omsorgspersonene
rundt disse barna får heller ikke tilbud om 40 ukers opplæring i
ASK. Dette fører til at mange barn og unge blir sittende uten muligheter
til å kommunisere, verken med sine foreldre eller andre.
I FNs konvensjon om barns rettigheter står det at barn har ytringsfrihet,
og at barn med funksjonsnedsettelser bør ha et fullverdig og anstendig
liv under forhold som sikrer verdighet, fremmer selvstendighet og
bidrar til barnets aktive deltakelse i samfunnet. Dersom personer
som mangler talen skal kunne bruke ytringsfriheten sin, må denne
gruppen få opplæring i og på sitt språk på lik linje med andre grupper som
ikke kan kommunisere funksjonelt ved bruk av tale. Omsorgspersonene
og nære fagpersoner rundt disse personene trenger også opplæring
i denne formen for språk og kommunikasjon. FN-konvensjonen om rettigheter
til personer med nedsatt funksjonsevne likestiller alternativ og
supplerende kommunikasjon med tegnspråk og tale.
Det er grunn til å tro at behovet for opplæring hos barn som
mangler talen, er like stort som hos de som er døve og de med nedsatt
hørsel. Det fremstår som uforståelig at det opereres med ulike rettigheter
for elevgrupper som har parallelle behov, både når det gjelder opplæring
og når det gjelder kvalifisering av nærpersoner som kommunikasjonspartnere.
Det kan ikke forventes at lærerne har kompetanse til å undervise
og legge til rette for elever med alle slags funksjonshemninger,
men når de får slike elever, bør de ha et støttesystem heller enn
et oppbevaringssystem. Tilbud om høyere utdanning innen ASK på universitet
eller høgskole er nødvendig for å sikre at undervisningspersonalet
får relevant faglig og pedagogisk kompetanse.
Det er svært viktig at opplæringstilbudet i størst mulig grad
tilpasses den enkelte og foreldrenes behov. Mangel på undervisningsmateriell,
lite koordinert og kvalitetssikret tilbud og et oppstykket finansieringsansvar
fører i dag til et lite tilfredsstillende tilbud for dem som i dag
har behov for ASK.
Det er et stort behov for at grunnleggende kunnskap om ASK blir
en del av pedagogiske, spesialpedagogiske og helsefaglige utdanninger.
Behovet er i dag stort, så derfor må tiltak iverksettes så snart
som mulig. Undervisningspersonell skal etter opplæringsloven ha
relevant faglig og pedagogisk kompetanse, men det skjer ikke i dag.
Mange mangler i dag relevant kompetanse. Det er i dag mangel på
utdanninger på universitets- og høgskolenivå som tar for seg ASK som
et eget område. Studietilbud om videreutdanning innen ASK finnes
bare ved Høgskolen i Vestfold (30 + 30 studiepoeng som deltidsstudie),
men det koster rundt 20 000 kroner. Tilsvarende formalutdanninger
ved høgskolene får økonomisk støtte, og de har til sammenligning
en pris på under 1 500 kroner.
I dag er tilbudet innen ASK i for stor grad preget av tilfeldigheter,
og mye av arbeidet blir utført på dugnad. Det er derfor viktig å
øke kompetansen om ASK på system- og individnivå, slik at brukerne
i mindre grad blir avhengige av tilfeldige enkeltpersoner. Personer
med behov for ASK bør ha samme rett til opplæring i sin kommunikasjonsmåte
som andre.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen foreslå
endring i opplæringsloven slik at elever som trenger utvikling i
talespråk, tegnspråk, alternativ kommunikasjon, supplerende kommunikasjon,
eller en kombinasjon av disse, sikres like rettigheter i lovverket.
2. Stortinget ber Regjeringen opprette et nasjonalt kompetansesenter
som skal utvikle, videreutvikle og formidle kompetanse om alternativ
og supplerende kommunikasjon.
1. april 2009