Det er et mål for forslagsstillerne at alle barn skal få like
muligheter og at alle barn skal sikres trygge oppvekstvilkår. Det
er både viktig og riktig at det politisk signaliseres at foreldre
skal ha lov til å oppdra barna sine på forskjellige måter. Det er
mange ulike måter å vokse opp på som gir barn en grunnleggende trygghet
på seg selv. Samtidig er det, etter forslagsstillernes syn, et offentlig
ansvar å påse at barn ikke lider eller blir utsatt for omsorgssvikt.
Barnevernet er derfor en svært viktig deltaker for å sikre at alle
barn får en trygg oppvekst.
Forslagsstillerne viser til lov 17. juli 1992 om barneverntjenester
(barnevernloven) hvis formål er å: "sikre at barn og unge som lever
under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp
og omsorg til rett tid" og "å bidra til at barn og unge får trygge
oppvekstvilkår." Forslagsstillerne er av den oppfatning at barnevernet
i dag ikke klarer å leve opp til dette formålet. Noen kommuner har
et velfungerende barnevern, mens andre sliter med lite ressurser
og lange restanser. Forslagsstillerne er bekymret for at dette får
alvorlige konsekvenser for de barna det gjelder.
Barnevernet har i mange år blitt kritisert, både for urettmessig
å overta omsorgen for barn, men også for at de yter for lite hjelp
eller at hjelpen kommer for sent. Forslagsstillerne vil understreke
at mange som er ansatt i barnevernet, gjør en god jobb og en viktig samfunnsinnsats.
Forslagsstillerne er imidlertid kjent med at mange i den kommunale
barnevernstjenesten i dag opplever jobbhverdagen som frustrerende.
Flere rapporter viser at barnevernet har store utfordringer både
når det gjelder ressurser og samhandling. Resultatet er et barnevern
som ikke makter å gi barna den hjelpen de trenger. Forslagsstillerne
viser blant annet til at Riksrevisjonen i sin årlige revisjon av statsforvaltningen
(Dokument 1) påpeker at tidsfristene som er gitt i barnevernloven,
ble brutt i 89 prosent av barnevernssakene i 2008. Forslagsstillerne mener
dette er et symptom på at vi har et barnevern med store utfordringer
og at tiden er inne for å sette i verk sterkere virkemidler for
å bedre barnevernets arbeid i kommunene.
1. januar 2004 overtok Statens barnevern og familievern (SBF)
ansvaret for barnevernet og familievernet fra fylkeskommunene. I
juli samme år ble Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA)
slått sammen med SBF til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
(Bufdir). En viktig grunn til å gjennomføre denne barnevernsreformen
var ønsket om et mer likeverdig tilbud for barnevernsbarn over hele
landet. Dessuten viste barnevernstjenestene på fylkesnivå seg å
være av svært varierende kvalitet. Det var mangelfull kontroll med
institusjoner, og samarbeidet med og bistanden til kommunene var
mange steder altfor dårlig. Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat)
ble derfor opprettet for å samordne og styrke barnevernstilbudene
i kommunene. Bufetat bistår i dag barnevernstjenesten i kommunene,
og de har ansvar for rekruttering og formidling av fosterhjem og
for etablering og drift av barnevernsinstitusjoner.
Forslagsstillerne mener barnevernsreformen hadde mange gode intensjoner
og støttet tanken om et likeverdig tilbud til barn over hele landet.
Forslagsstillerne ser imidlertid at reformen var avhengig av at Bufetat
hadde et godt samarbeid med kommunene og at ansvarsforholdene var
tydelige.
Forslagsstillerne er klar over at flere barn har fått bistand
fra barnevernet etter barnevernsreformen. Forslagsstillerne mener
imidlertid at kvaliteten på de kommunale barnevernstjenestene i
dag er for varierende og for tilfeldig. I flere kommuner er barnevernstilbudet
for dårlig. Ifølge Barneombudets rapport til FNs barnekomité har
hvert fjerde barnevernskontor kun én ansatt, og flere av dem jobber
i halv stilling. Rapporten viser at barnevernet er i en systemkrise
og at det i mange kommuner ikke eksisterer noe tilbud fra barnevernet
i helgene og om kveldene. Forslagsstillerne vil presisere at ethvert
barn som ikke får den oppfølgingen og hjelpen det skal ha, er ett
for mye. Forslagsstillerne mener en del av løsningen er å gjøre kommunene
i stand til å overta mye av det ansvaret for barnevernet som i dag
ligger under Bufetat.
Forslagsstillerne viser til en Fafo-rapport (rapport 2009:41)
hvor det kommer fram at det kommunale og statlige barnevernet har
store samarbeidsproblemer. Rapporten viser at Barne-, ungdoms- og
familieetaten (Bufetat) er i ferd med å bli en byråkratisk, ressurskrevende
organisasjon som ikke på langt nær bidrar godt nok til at de mest
sårbare barna får den hjelpen de bør få og har krav på. Forslagsstillerne
er opptatt av at kommunene må få et helhetlig ansvar for barnevernet
og mener nedleggelse og overføring av Bufetats oppgaver regionalt
er noe som nå må vurderes. En slik overføring vil, etter forslagsstillernes syn,
bli langt mer vellykket dersom det gjennomføres en kommunereform
der flere offentlige oppgaver blir desentralisert fra staten til
kommunene. En slik reform krever en ny kommunestruktur som vil sikre
at langt flere barn enn i dag bor i kommuner med nok ekspertise
og fagfolk innen barnevernet.
Forslagsstillerne er glade for at Regjeringen vil styrke barnevernet
med 220 mill. kroner til Bufetat i 2010, men slik Bufetat fungerer,
mener forslagsstillerne at faren er stor for at mesteparten av midlene
vil bli dårlig utnyttet og bidra til ytterligere byråkratisering.
Forslagsstillerne mener pengene heller burde gått til styrking av
det kommunale barnevernet. Arbeidsoppgavene i det kommunale barnevernet
har økt betydelig de siste årene, men forslagsstillerne er bekymret
over at antall stillinger ikke har økt tilsvarende. Forslagsstillerne
har merket seg at Regjeringen ønsker å styrke kapasiteten og kvaliteten
i det kommunale barnevernet. Et kvalifisert, kommunalt barnevern
krever imidlertid, etter forslagsstillernes syn, at kommunene får
et helhetlig ansvar innen barnevernet.