Til Stortinget
Stabil og rimelig energiforsyning er grunnleggende for utviklingen
av et moderne velstandssamfunn. Bruk av energi til transport, varme
og elektriske apparater er svært viktig både for landets innbyggere
og for næringslivet og industrien. Et moderne samfunn kan ikke fungere
stabilt uten bruk av, og sikker tilgang til, store mengder energi.
Norge er en energistormakt. Norge eksporterer nærmere 10 ganger
mer olje, gass, kull og strøm enn hva som forbrukes innenlands.
Det er derfor et paradoks at man i Midt-Norge har stått overfor
en mulig kraftkrise i flere år og at man denne vinteren har opplevd
rekordhøye kraftpriser i området i perioder. Også Hordaland og Nord-Norge
kan oppleve lignende situasjoner dersom ingen grep tas.
Energi- og miljøutfordringer er ofte knyttet tett sammen. Utbygging
av kraftproduksjon kan innebære inngrep i natur og miljø. Ofte er
det inngrep uten store konsekvenser, andre ganger kan det være meget konfliktfylt.
Hovedutfordringen ligger i å mobilisere bredden av privat og offentlig
sektor til handling og samarbeid, samt bruke markedsmekanismer til
å stimulere til best mulig bruk av ressursene.
Norsk energipolitikk har de siste årene vært preget av en misforstått
føre-vár-holdning. Man har trodd at den beste miljøløsningen i kraftsektoren
har vært å ikke bygge ut ny kraftproduksjon. Resultatet er at man
i perioder må importere elektrisitet, som blant annet kan være basert
på kullkraft.
I Midt-Norge har staten (v/Statnett) brukt 2,5 milliarder kroner
til å bygge to mobile gasskraftverk som kun skal tas i bruk i nødssituasjoner,
fremfor å sørge for utbygging av et fullskala gasskraftverk. Men
selv med vinterens prisgalopp har det ikke vært aktuelt for regjeringen
å ta disse kraftverkene i bruk.
Rundt 98 pst. av norsk strømproduksjon er basert på vannkraft
i Norge. Dette er i utgangspunktet en styrke, siden vannkraft er
relativt miljøvennlig, og vannkraftverk har høy energieffektivitet,
spesielt når man bruker vannkraftmagasin som regulerkraft, ved at
produksjonen raskt kan skrues av og på uten særlig energitap.
Historisk har Norge vært selvforsynt med strøm gjennom store
investeringer i vannkraft. I et år med gjennomsnittlig nedbør («normalår»)
har Norge hatt overproduksjon av strøm, med betydelig eksport til utlandet
over mange tiår. I tørre/kalde år er situasjonen motsatt, som følge
av lite nedbør og derved mindre vann i kraftmagasinene. Systemet
preges likevel av svingninger, noe man må ta hensyn til når man vurderer
forsyningssikkerheten.
Gjennom klimaforliket og EUs fornybardirektiv skjerpes kravet
til norsk produksjon av fornybar kraft. Vinteren 2009/2010 har også
vist behovet for økt kraftproduksjon innenlands, da regioner som Midt-Norge
har opplevd ekstremt høye kraftpriser i perioder. På Østlandet fordoblet
kraftprisene seg i løpet av en uke (fra uke 7 til uke 8).
Kraftbransjen har fremmet en rekke nye kraftprosjekt til myndighetene,
men har møtt delvis betydelig motstand fra stortingsflertallet,
som har avslått eller betydelig redusert en rekke vannkraftprosjekt.
Statsminister Jens Stoltenberg er i høyeste grad ansvarlig for denne
forverringen av situasjonen for vannkraft. I sin nyttårstale i 2001
sa han at «tiden for de store vannkraftprosjekt er forbi», og la
med det et effektivt hinder for alle kraftprosjekter av betydning.
Resultatet er at vannkraftprosjekt tilsvarende ca. 4 TWH er avslått
de siste årene.
Forslagsstillerne mener myndighetene har et overordnet ansvar
for forsyningssikkerheten av kraft. Dette ansvaret må tas på alvor,
og det fordrer en grundig gjennomgang av det kraftpotensialet som finnes
i Norge. I tillegg er det viktig at man også ser på potensialet
for energieffektivisering, slik som tidligere representantforslag
i Stortinget har tatt opp.
Forslagsstillerne mener miljøtilpasset utbygging av både vannkraft
og småkraft er god energipolitikk og god miljøpolitikk. Forslagsstillerne
har flere ganger fremmet forslag om å sikre mer utbygging av samfunnsøkonomisk
lønnsomme og miljøtilpassede vassdragsprosjekter. I disse CO2-tider
er det oppsiktsvekkende at regjeringen ikke har et større ønske om
å utnytte potensialet som fortsatt finnes i vannkraft i Norge, da
vannkraft er totalt CO2-fri.
I en tid hvor mange politikere konkurrerer om å utvikle nye kompetansesentre
innen energiteknologi, må man ikke glemme vannkraften, hvor Norge
har alle forutsetninger for å være ledende. Kraftbransjen har anslått
potensialet i ny vannkraft til flere titalls TWH, inkludert småkraftverk,
nye prosjekter og oppussing/oppgradering av eksisterende anlegg.
Forslagsstillerne vil med dette forslaget ta initiativ til at Stortinget
ber regjeringen om at det utarbeides en omfattende og grundig stortingsmelding
om satsing på vannkraften i Norge.
En slik melding bør inneholde vurderinger av potensialet for
ny vannkraftutbygging samt opprustning og utvidelse av eksisterende
anlegg. Forslagsstillerne mener man bør ta en gjennomgang av konsesjonsbehandlingen
av store og små vannkraftprosjekt, med sikte på forenklinger og
økt lokal saksbehandling av små/mini/mikrokraftverk. Man bør videre
se på verneplanen for vassdrag, samt gjøre en vurdering om ny vannkraftteknologi
tilsier at enkelte vassdrag kan få en oppmykning av vernet uten
at det går utover verneverdiene.
Meldingen bør også gjennomgå konsesjonsvilkårene vedrørende reguleringsbestemmelser
om minstevannstand, minstevannføring og magasinfylling i det norske
vannkraftsystemet, samt se på mulighetene for å innføre nye krav
til minste fyllingsgrad i magasinene ut fra forsynings- og sikkerhetsmessige
årsaker.
Man bør også utrede og vurdere muligheten for å øke miljøvennlig
vannkraftproduksjon i vernede vassdrag der det ikke ødelegger allmenne
interesser eller berører det biologiske mangfold i vesentlig grad.
Forslagsstillerne mener meldingen må ta en ny vurdering av avslåtte,
tilbaketrukne eller reduserte kraftutbygginger som Svartisen, Øvre
Otta, Sauda og Vefsna.
Forslagsstillerne viser til seniorrådgiver Haakon Thaulow i Norsk
institutt for vannforskning (NIVA), som i Teknisk Ukeblad på nett
19. mai 2008 hevder at ny kunnskap om vassdragsreguleringer og miljø må
føre til at gamle vannkraftplaner må vurderes på ny, inkludert prosjektmuligheter
i de eldste verneplanene. I Teknisk Ukeblad på nett 20. mai 2008
hevder Are Tomasgard, spesialrådgiver i LO-forbundet Industri Energi,
at Norge kunne bygd ut minst 50 TWH i ny vannkraftproduksjon uten
synlige endringer i naturlandskapet. Mange eksperter er riktignok
usikre på om de støtter et så høyt anslag.
Dersom regjeringen er i nærheten av å realisere sin «visjon»
om storstilt utbygging av havvindmøller, vil det kreve enorme mengder
ny reguleringskraft i form av ny vannkraft. Hvis ikke vil store
mengder uforutsigbar kraftproduksjon gjøre det nær sagt umulig for
en systemoperatør å sikre balanse i nettet uten at man lar gass-
og kullkraftverk svive på tomgang i perioder med mye vind til havs.
Forslagsstillerne viser videre til uttalelse i VG 08. juni 2008
fra Kåre Willoch, hvor han tar til orde for en ny gjennomgang av
vannkraftpolitikken.
«Ny teknologi gjør at vannkraft kan bygges ut langt mer skånsomt
enn før,»
sa Willoch til VG.
Påfølgende dag får Willochs utspill betydelig støtte fra rød-grønne
politikere.
«Det er fornuftig å se på om det finnes flere vassdrag der
vi kan utnytte kraften på en skånsom måte. Vi kan ikke være så firkantet
at vi sier nei til alt, når vi har en så stor klimautfordring,»
sier Oslo Arbeiderpartiets leder, stortingsrepresentant Jan Bøhler,
til VG.
«Motstanden mot mer vannkraft er merkelig, det er miljømessig
hykleri å ikke bruke den reneste og mest effektive energiformen
vi har,»
sier Bøhler. I samme artikkel sier stortingsrepresentant Per
Rune Henriksen:
«Det finnes mange måter å bygge ut ny kraft på, uten å måtte
gjøre så store naturinngrep som man måtte tidligere,»
og ønsker Willoch velkommen etter.
«Det som er lagt dødt av utbygginger, bør vurderes på nytt.
Det ble gjort ut fra datidens teknologi. Når ny teknologi gir rom
for utbygging som ivaretar miljøet, må vi vurdere det med tanke
på den kraftsituasjonen vi har,»
sier fylkesleder Jon Ole Aspli i Møre og Romsdal Arbeiderparti
til VG.
Leder i Nordland Arbeiderparti, Gunnar Skjellvik, sier til VG:
«Det er mer enn nok som er vernet her hos oss, i enkelte kommuner
70 prosent av vassdragene. Vi kan ikke ha automatikk i å si nei
til nye utbygginger, vi er et stort fylke, og det er mange steder
vi kunne ha bygget ut uten store naturinngrep.»
Potensialet for vannkraften er stort, slik også rød-grønne politikere
bekrefter, men vannkraftsatsingen krever at Stortinget meisler ut
en ny kurs. Etter mange år med redusert satsing på vannkraft, samtidig som
kraftbehovet har økt og ønsket om CO2-fri kraft er sentralt i energipolitikken,
så bør Stortinget ta en grundig diskusjon om målsettinger og virkemidler innenfor
vannkraften. Det er et paradoks at man i vannkraftnasjonen Norge
har tallfestede mål for vindkraft, bioenergi, fjernvarme og energieffektivisering/-omlegging,
men ingen tallfestede mål for vannkraft.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen fremme en stortingsmelding om norsk
vannkraftpolitikk.
19. mars 2010