Det norske arbeidslivet er i endring. Samfunnet vil gå fra en
profesjonsorganisering som fortsatt er preget av «skomaker – bli
ved din lest»-tankegang til et langt mer fleksibelt arbeidsliv der
det vil være mer naturlig å veksle mellom rollene som arbeidstaker, arbeidsgiver
og selvstendig næringsdrivende i ulike perioder gjennom et langt
arbeids- og yrkesliv. Helt uavhengig av hva man mener om det korporative Norge
og fagbevegelsens makt og innflytelse, vil det være færre som naturlig
faller inn under dagens fagorganiseringsmønster. Trolig vil en rekke
mindre organisasjoner se dagens lys. Norge vil gå fra et enkarriere-samfunn
til et multikarriere-samfunn. Utfordringen er at system og regelverk
fortsatt henger igjen i gamle strukturer og skaper hindringer for
den enkeltes mulighet til naturlig å flytte på seg i arbeidslivet.
Forslagsstillerne vil ha et arbeidsliv som bidrar til en overgang
til en mer dynamisk og innovativ økonomi og til den enkeltes behov
for å realisere sine ønsker og bruke sin kompetanse der det er størst
etterspørsel etter den.
I realiteten blir det et friere og mer fleksibelt arbeidsliv.
Parallelt er det viktig å sikre utviklingen av et åpnere og mer
inkluderende arbeidsliv. I tillegg til å skape et arbeidsliv med
plass og rom til alle, må reguleringen i arbeidslivet i større grad
baseres på universelle ordninger og regler – som gjelder for alle uavhengig
av organiserings- og tilknytningsform. Dette må etter forslagsstillernes
syn både gjelde for regelverk knyttet til arbeidsmiljø, pensjon
og andre trygdeytelser, og det må gjelde ordninger hvor staten i
en eller annen form bidrar økonomisk – direkte eller indirekte.
For forslagsstillerne er det avgjørende at det skal være trygghet
i arbeid for alle gjennom stillingsvern, anstendig lønn og klare
regler for arbeidstid og arbeidsmiljø. Et viktig element i en slik
forståelse av arbeidslivet er at saksbehandling og prosedyrer ved endringer
skjer med saklige begrunnelser og i dialog mellom berørte parter.
Store deler av privat næringsliv preges i dag av at det ikke
finnes moderne og gode lovregler om permittering. I dag kan uorganiserte
arbeidstakere (eller organiserte arbeidstakere uten tariffavtale)
uten noen form for forutgående drøfting eller dialog sendes hjem
på permittering med 14 dagers varsel og på dagpenger i inntil ett
år. Det sier seg selv at det er rimelig dramatisk for dem det gjelder
på 14 dager, uten noe forutgående varsel, å gå fra en tilsynelatende
godt betalt og trygg jobb til å permitteres så lenge som ett år med
en ytelse på maksimalt 62 pst. av 6 G eller tilsvarende en årsinntekt
på ca. 280 000 kroner. For mange medfører dette et alvorlig inntektsbortfall.
Det er derfor viktig at den som står i fare for å bli permittert,
får ordentlig informasjon og rett til drøftelsesmøte før permittering
besluttes, slik regelverket er ved oppsigelser.
62 pst. av arbeidstakerne i privat sektor er ikke fagorganisert,
selv om flere enn dette omfattes av tariffavtale. Likevel er det
anslagsvis 600 000 arbeidstakere i privat sektor som ikke er dekket
av tariffavtale (Kilde: Fafo-notat 2010:07 Organisasjonsgrader og
tariffavtaledekning i norsk arbeidsliv 2008), og dermed ikke er
underlagt noe regelverk når det gjelder rettigheter knyttet til
permittering. Trolig er dette en utvikling som vil eskalere ytterligere
i tiden som kommer, jf. overgang til et nytt og mer mangfoldig arbeidsliv.
Det vil også komme stadig flere eksempler på at selv om det finnes
fagorganiserte på en arbeidsplass, så fyller disse funksjoner hvor
det er for få medlemmer til å kreve en egen tariffavtale, jf. eksempler
framsatt av administrerende direktør i Econa, Anita Roarsen i Dagens
Næringsliv 10. januar 2011. Den manglende lovfestingen av permitteringsreglene
oppfattes ikke bare som urimelig for dem som rammes av dette. Det
er også etter forslagsstillernes syn politisk betenkelig at vesentlige endringer
i arbeidsforholdet kan foretas ensidig fra arbeidsgivers side uten
forutgående informasjon og drøfting.
Utfordringen og problemet i dag er at adgangen til permittering
og saksbehandlingen knyttet til dette altså ikke er lovregulert,
men reguleres som en del av hovedavtalen mellom LO og NHO, kap.
8. Dette mener forslagsstillerne er feil og foreslår derfor å innta regulering
av permittering som en del av arbeidsmiljøloven. Det er etter forslagsstillernes
syn avgjørende viktig å beholde rett til permittering for arbeidsgiverne,
men det er like avgjørende viktig at dette lovreguleres og gjelder
for alle arbeidstakere slik at alle kan bli informert og hørt.
Forslagsstillerne er kjent med at advokat Nicolay Skarning, på
bakgrunn av rettskraftig kjennelse fra Borgarting lagmannsrett 10.
mai 2010, har tatt et prisverdig initiativ overfor arbeidsminister
Hanne Bjurstrøm om å lovfeste permitteringer i uorganiserte bedrifter
gjennom et nytt kapittel om permitteringer i arbeidsmiljøloven.
I den aktuelle kjennelsen fra lagmannsretten stilles det praktisk
talt ingen krav til bedriftenes saksbehandling eller dokumentasjon.
Det mest oppsiktsvekkende i kjennelsen er likevel at lagmannsretten
nærmest anbefaler at man ikke informerer og diskuterer permitteringer
med de ansatte, stikk i strid med det Stortinget har bestemt skal
gjelde for oppsigelser, jf. arbeidsmiljøloven § 15-1.
I den aktuelle kjennelsen skriver Borgarting lagmannsrett (side
7) at:
«Når bedriften ikke har tillitsvalgte, vil drøftelser med hver
enkelt ansatt som det kan være aktuelt å permittere, kunne bidra
til å flytte ansvaret for de beslutninger som tas over på de ansatte
og å spille disse ut mot hverandre og derved bidra til uro som kan
gjøre situasjonen vanskeligere både for dem og for bedriften.»
Forslagsstillerne er kjent med at advokat Skarning har sendt
brev til statsråd Hanne Bjurstrøm henholdsvis 6. juni og 12. august
2010 vedrørende dette, uten å ha fått noen form for respons tilbake.
Forslagsstillerne er videre kjent med at Tekna, som organiserer
vel 53 000 medlemmer, hvorav om lag 31 000 i privat sektor, i brev
til statsråd Hanne Bjurstrøm 14. juni 2010 sterkt støtter forslaget
fra advokat Nikolay Skarning. I brevet skriver Tekna bl.a.:
«Bare deler av norsk arbeidsliv omfattes av avtaler som regulerer
adgangen og gjennomføringen av permitteringer. Utenfor de avtaleregulerte
områdene kan det synes som kravet til saklighet og dialog mellom
partene er i ferd med å svekkes. På bakgrunn av ovennevnte og at
stillingsvernet er like viktig for alle arbeidstakere, samt å unngå
uro i arbeidsmarkedet støtter Tekna sterkt forslaget om loveregulering
av adgangen til permitteringer og prosedyrene i den sammenheng.»
Forslagsstillerne er også kjent med at forslaget støttes av professor
i arbeidsrett, Henning Jakhelln, av Norges Juristforbund, av Finansforbundet,
av Bedriftsforbundet (i brev til statsråd Hanne Bjurstrøm 6. desember
2010) og senest av Econa (tidligere Siviløkonomforeningen) i Dagens
Næringsliv 10. januar 2011. Bl.a. påpeker Jakhelln i e-postveksling
med Skarning 17. juni 2010 at:
«det var hensikten at permitteringslønnsloven ville bli innarbeidet
i den nye arbeidsmiljøloven (2005) og at det i den forbindelse ville
bli foretatt en lovregulering av permitteringsadgangen; hvilket
etter min oppfatning i hovedsak ville innebære en kodifisering av
tariffpraksis og rettspraksis mv.»
Jakhelln sier også til Dagens Næringsliv 28. desember 2010 at:
«Permitteringer et inngrep i arbeidsforholdet. Samtidig er
det ikke lovregulert. Dette er et stort problem etter mitt syn.»
og videre at:
«Politisk er ikke dette en stor sak. Praktisk er det av stor
viktighet, ikke minst for små og mellomstore bedrifter som har problemer.»
Forslagsstillerne er skuffet over den manglende respons og passivitet
arbeidsministeren har vist i en såpass viktig sak. Forslagsstillerne
er enda mer skuffet over responsen fra LO. LO velger å sende brev
til Arbeidsdepartementet, datert 24. november 2010, hvor de slår
fast i én linje at LO ikke finner grunn til å lovregulere permitteringer
i arbeidsmiljøloven. Ytterligere begrunnelse gis ikke, noe som er
bemerkelseverdig i en så viktig sak for mange arbeidstakere i Norge.
Videre sier nestleder i LO, Tor-Arne Solbakken, til NTB 29. november
2010 at:
«Det er ikke behov for en lovfesting. Ordningen fungerer utmerket
med dagens hovedavtale. Den har partene full kontroll med, og det
skal de fortsette å ha.»
Forslagsstillerne finner det underlig at LO, som stadig vekk
advarer mot en brutalisering av arbeidslivet, er helt uinteressert
i å styrke rettigheten til de 600 000 ansatte i privat sektor som
av ulike grunner ikke er omfattet av hovedavtalen mellom LO og NHO.
Dette er det mange ulike grunner til, jf. innspillene fra Tekna,
Econa og Bedriftsforbundet. Forslagsstillerne mener det er beklagelig
at LO utelukkende er opptatt av sine egne organiserte, og ikke av at
viktige prinsipper skal gjelde for alle arbeidstakere og bedrifter.
Forslagsstillerne understreker at man på ingen måte ønsker å
undergrave hovedavtalen mellom LO og NHO og foreslår derfor et unntak
fra lovregulering av permittering for dem det gjelder, jf. forslag
til § 15-5 under.