Til Stortinget
Taxinæringen er en svært detaljregulert bransje, der lokale myndigheter
gjennom behovsprøving bestemmer hvor mange taxier det skal være
forskjellige steder i landet. Dette ville ha vært helt utenkelig
i de fleste andre bransjer, og det finnes for eksempel ingen instans
som regulerer antall butikker eller spisesteder. Forslagsstillerne
er generelt skeptiske til detaljregulering av næringsvirksomhet.
Et fritt marked forutsetter fri nyetablering, og unødvendige og
byråkratiske barrierer mot økt kapasitet innenfor blant annet taximarkedet
bør reduseres til et minimum.
Kravet om tallfesting av antall drosjeløyver fører til en unødvendig
politisk debatt mellom dem som ønsker å ivareta drosjeeierens interesser
av å ha færrest mulig konkurrenter på veiene, og dem som ønsker
at forbrukerne i størst mulig grad skal ha tilgang til drosjer med
kort ventetid hele døgnet. Kravet om at løyvemyndigheten fastsetter
antall løyver i hvert løyvedistrikt finnes i § 37 i forskrift til
yrkestransportloven. Selve kravet om løyve for å drive persontransport
mot vederlag står i yrkestransportloven § 4. Yrkestransportforskriftens
§ 3 slår fast at fylkeskommunen er løyvemyndighet, men § 37 slår
fast at kommunen er et løyvedistrikt dersom løyvemyndigheten/fylket
ikke treffer annet vedtak. Del 3 i forskriften utdyper begrepet
drosjeløyve (§§ 43-53). Yrkestransportloven og forskriften følges
opp av detaljerte lokale drosjeforskrifter, for eksempel sendte
Oslo kommune et revidert forslag til ny drosjeforskrift på høring
4. november 2010.
Forslagsstillerne mener dagens regelverk for drosjenæringen for
lengst har gått ut på dato, og at drosjenæringen nå er overmoden
for en omfattende reform. Taxivirksomheten må bringes inn i den
moderne tid med reformer som sørger for nytenkning og konkurranse
i næringen. Forslagsstillerne vil fjerne ansiennitetslistene – som
bestemmer når en drosjesjåfør kan bli drosjeeier – og vil også ha
slutt på at kommunen skal bestemme hvor mange drosjer det skal være.
På bakgrunn av Oslo kommunes høring om ny drosjeforskrift (drosjereglement),
er det i samråd med Samferdselsdepartementet igangsatt et arbeid for
å vurdere konkrete endringer i yrkestransportloven slik at kommunen
selv kan føre kontroll med løyvepliktig transport i løyvedistriktet.
Forslagsstillerne ønsker å utvide dette arbeidet slik at man også
ser på større reformer og endringer i lovverket som sørger for at
norske kommuner selv kan være kontrollmyndighet for næringen. Kommunen
må selv kunne følge opp at det er synlig prisinformasjon i bil og
på holdeplasser, at kundene skal være forsikret om at sjåføren i
bilen faktisk er riktig sjåfør, at kundene skal føle seg trygge
og kunne ha valgfriheten til å velge den sjåføren, den bilen, eller
den drosjesentralen de selv vil. Kundene skal være trygge på at
den enkelte kommune sørger for kontroll av sentralene og tett oppfølging og
kontroll med løyvehavere og sjåfører, slik at drosjetilbudet oppleves
som ryddig, og er et trygt og sikkert transporttilbud. Det bør være
et minimumskrav om at sjåføren behersker forståelig norsk og har
bestått kjentmannsprøve. Dersom det oppstår uregelmessigheter, skal
kommunen ha rett til å inndra løyvet.
Drosjer er svært viktige når det gjelder helsetransport, ikke
minst i Distrikts-Norge der det ofte er store avstander. Forslagsstillerne
mener at ordningen med anbud må videreføres, og at pasientenes fleksibilitet
og behov må prioriteres sterkt i anbudskriteriene. Pasienttransport
må ha pasientenes behov som grunnplanke. Dette vil i mange tilfeller
favorisere taxi fremfor andre løsninger som buss. Pasienttransport
bør finansieres direkte fra folketrygden og ikke gjennom de regionale
helseforetakene. Forslagsstillerne vil for øvrig vise til at drosjenæringen
er svært viktig for transporttjenesten for forflytningshemmede,
dvs. TT-ordningen. Forslagsstillerne viser i den forbindelse til
sitt representantforslag Dokument 8:30 S (2010–2011) om nasjonale
retningslinjer for kvalitet og kvantitet i TT-ordningen, og en finansieringsordning
som sikrer TT-transport i tråd med retningslinjene. Nok løyver er
dessuten en forutsetning, og et viktig element, for myndighetenes
mulighet til å kunne bruke drosjer til TT-transport og helsetransport.
Forslagsstillerne viser til at Fremskrittspartiets og Høyres
medlemmer av kommunal- og forvaltningskomiteen tok opp spørsmålet
om reguleringen av drosjenæringen i Innst. S. nr. 166 (2006–2007)
i forbindelse med den såkalte regionsreformen. Den felles merknaden
lød som følger:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er skeptiske
til statlig detaljregulering av næringsvirksomhet, og mener at kommunene
bør ha ansvaret for drosjekonsesjoner i den grad man i det hele tatt
skal ha en konsesjonsordning. Hvis én kommune har en restriktiv
holdning med tanke på drosjekonsesjoner, bør dette kunne oppveies
av at nabokommunen gjør det motsatte. Et fritt marked forutsetter
fri nyetablering, og unødvendige og byråkratiske barrierer mot økt
kapasitet på tilbudssiden bør, etter disse medlemmers mening, reduseres
til et minimum.»
Forslagsstillerne mener det er på høy tid å frigjøre drosjebransjen
og forbrukerne av drosjetjenester fra dagens omfattende byråkratiske
løsninger, som blant annet tallfestingen av antall løyver, og fremmer
på denne bakgrunn følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen legge frem sak med forslag til endret
lov- og regelverk for drosjenæringen med vekt på avregulering og
effektiv kontroll.
1. februar 2011