Til Stortinget
Instituttsektoren er en essensiell del av det norske forskningssystemet.
Målt i antall enheter er den norske instituttsektoren stor sammenlignet
med mange andre land, og svært sammensatt. Instituttsektoren varierer
med hensyn til faglig innretning, arbeidsoppgaver, brukere, organisasjonsform,
finansiering og historisk bakgrunn.
I 2009 utførte instituttsektoren forsknings- og utviklingsarbeid
for 10,3 milliarder kroner ifølge tall fra Nordisk institutt for
studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). Nesten halvparten
av Forskningsrådets midler, og en tredel av de totale offentlige
FoU-midlene, går til instituttsektoren ifølge tall fra Forskningsrådet.
Per i dag har 53 institutter statlig basisfinansiering. En samlet
kirke-, utdannings- og forskningskomité viser i Innst. 12 S (2011–2012)
til at: «Formålet med grunnbevilgningen er å bygge opp langsiktig kompetanse
og bidra til kunnskapsutvikling i forskningsinstituttene.»
Instituttene som mottar statlig basisbevilgning, kan defineres
som henholdsvis primærnæringsinstitutter, miljøinstitutter, teknisk-industrielle
institutter og samfunnsvitenskapelige institutter.
Det har tidligere vært en debatt i Stortinget om innlemmelse
av institutter som oppfyller kriteriene for basisfinansiering, men
som likevel ikke automatisk har blitt innlemmet i ordningen. Blant
annet ble de tre samfunnsvitenskapelige instituttene Frischsenteret,
Uni Rokkansenteret og NTNU Samfunnsforskning, innlemmet i ordningen
med statlig basisfinansiering fra 1. januar 2011 grunnet nettopp
dette. Imidlertid har et flertall på Stortinget, bestående av de
nåværende regjeringspartiene, lagt til grunn at det ikke skal innlemmes
flere institutter i basisfinansieringsordningen før finansieringssystemet
er evaluert, noe som skal skje i 2012, jf. henholdsvis Innst. 12 S
(2010–2011) og Prop. 1 S (2011–2012) for Kunnskapsdepartementet.
Uavhengig av evalueringen av finansieringssystemet mener forslagsstilleren
at det må være mulig å bli innlemmet i basisfinansieringssystemet
dersom man oppfyller kriteriene for basisfinansiering. Etter forslagsstillerens
mening må det være en automatikk i dette. Videre mener forslagsstilleren
at det i større grad bør legges til rette for – og stimuleres til
– at flere institutter kan innlemmes i basisfinansieringsordningen,
slik at man på denne måten bidrar til å videreutvikle og høyne kvaliteten
i en mangfoldig instituttsektor. Dette forutsetter en særskilt satsing
fra statens side.
Det eksisterende basisfinansieringssystemet for forskningsinstituttene
ble etablert i 2009. Den ene delen av basisbevilgningene består
av en resultatbasert grunnbevilgning, mens den andre delen består
av strategiske instituttsatsinger. I forbindelse med den resultatbaserte
grunnbevilgningen er det etablert resultatindikatorer som grunnlag
for vurdering av forskningsinstituttene. Disse indikatorene fungerer også
som kriterier for eventuell innlemmelse i ordningen, og omfatter:
Vitenskapelig publisering
Samarbeid med universiteter og høyskoler (avlagte dr.grader
og bistillinger)
Internasjonale inntekter
Inntekter fra Norges forskningsråd
Nasjonale oppdragsinntekter
Det er verdt å understreke at basisbevilgningen er ment å styrke
disse resultatindikatorene på det enkelte institutt. I en vurdering
av et institutt som ikke har basisbevilgning, vil dette vurderes
opp mot resultatindikatorene til sammenlignbare institutt som har basisbevilgning.
Man sammenligner med andre ord institutter som har hatt basisbevilgning
i evalueringsperioden med institutter som har stått utenfor ordningen.
Dette fører, etter forslagsstillerens mening, til en uhensiktsmessig
høy terskel for institutter uten basisfinansiering da man vurderes
for innlemmelse i finansieringssystemet på ulikt grunnlag.
For institutter som står utenfor basisfinansieringssystemet,
kan det være vanskelig å fullfinansiere aktiviteter for forbedrede
resultatindikatorer. Spesielt gjelder dette vitenskapelig publisering
og inntekter fra Forskningsrådets konkurranseutsatte tildelinger. Det
er for eksempel ikke uvanlig at man må skrive et relativt høyt antall
søknader for å få godkjent én, noe som er svært ressurskrevende
og medfører høy finansiell risiko for det enkelte institutt.
Forslagsstilleren mener det bør etableres en ordning med kvalifiseringsstøtte
for veletablerte institutter som ønsker å bli innlemmet i basisbevilgningssystemet.
Dette vil være et viktig bidrag for ytterligere å øke kvaliteten
i norsk instituttsektor. Etter det forslagsstilleren kjenner til
er det ganske få veletablerte institutter som per i dag ikke er
innlemmet i basisbevilgningssystemet, blant annet Stiftelsen Polytec
i Haugesund og Teknova AS i Kristiansand, og som er rimelig nær
på å oppfylle kriteriene for dette. Disse bør, etter forslagsstillerens
syn, få en ekstra drahjelp, for eksempel gjennom en ordning med
kvalifiseringsstøtte.
Forslagsstilleren ser for seg at en ordning med kvalifiseringsstøtte
for veletablerte institutter kan administreres av Norges forskningsråd
som kan utlyse et mindre antall «stipendier» med jevne mellomrom. En
ordning med kvalifiseringsstøtte kan tids- og beløpsavgrenses, for
eksempel sett i forhold til gjennomsnittlig omsetning og tiden det
tar å produsere en doktorgrad, delta i konkurranseutlysninger mv.
Typisk kapitalbehov for å etablere et tilstrekkelig resultatgrunnlag
for å kvalifisere seg til et permanent forskningsinstitutt anslås
til å være mellom 2–7 mill. kroner, avhengig av instituttets størrelse,
fagområde og ambisjoner.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen etablere en ordning der veletablerte
forskningsinstitutter kan søke finansiell støtte for å kunne kvalifisere
til statlig basisfinansiering. Støtten bør være av en slik størrelse
og av en slik tidslengde at instituttet gis mulighet til å bli evaluert
på et likeverdig grunnlag med institutter som allerede har slik
finansiering.
1. mars 2012