Til Stortinget
Gjennom FNs konvensjon om rettighetene til personer
med nedsatt funksjonsevne har Norge forpliktet seg til å «anerkjenne
og fremme bruken av tegnspråk» (art. 21e).
St.meld. nr. 35 (2007–2008) Mål og meining.
Ein heilskapleg norsk språkpolitikk hadde som formål å skape en
mer helhetlig og sektorovergripende språkpolitikk. Et spesielt overordnet
ansvar for dette har Kulturdepartementet, men det ble også understreket at
andre departementer har et ansvar. Språkmeldingen skulle blant annet
sees i sammenheng med St.meld. nr. 23 (2007–2008) Språk bygger broer
som omhandlet språkstimulering og språkopplæring:
«Den språkopplæringspolitikken som der er skissert,
og som Kunnskapsdepartementet har ansvaret for, inngår som ein
del av den heilskaplege språkpolitikken som elles blir skissert
i meldinga her.»
I begge disse stortingsmeldingene blir norsk
tegnspråk omtalt, og særlig språkmeldingen fremhever hvilket språkpolitisk
ansvar staten har for norsk tegnspråk. St.meld. nr. 35 (2007–2008)
slår fast:
«Med utgangspunktet i eit slikt perspektiv må vi slå
fast at teiknspråk har ein grunnleggjande verdi i seg sjølv, mellom
anna som identitetsmerke og ekte kulturuttrykk for ein språkleg
minoritet i det norske samfunnet. Det norske teiknspråket er også
eit gen-uint norsk språk, ein del av den norske kulturarven og ikkje
minst ein del av det språklege mangfaldet i landet som vi alle har
ei særleg plikt til å ta vare på.»
Norges Døveforbund anslår at det er ca. 16 500 personer
som bruker tegnspråk i Norge i dag. Dette er døve og hørselshemmede
selv, familiemedlemmer og venner av tegnspråklige, og tegnspråklige
fagpersoner. De fleste døve og hørselshemmede barn som blir født
i dag, har hørende foreldre. Det betyr at de fleste foreldre til
tegnspråklige barn får tegnspråk som sitt andrespråk, og dermed
at språkutviklingen til disse barna vil bli noe annerledes enn språkutviklingen
til de barna som har foreldre med tegnspråk som sitt førstespråk.
Tegnspråklige arenaer på tvers av generasjoner
er derfor svært viktige for overføringen og utviklingen av norsk
tegnspråk. Den eldre generasjon tegnspråklige er viktige for ivaretakelsen
av språk og kultur, og overføringen av disse til de yngre generasjonene. Siden
det ikke nødvendigvis er slik at tegnspråklige barn jevnlig omgås
andre tegnspråklige i andre aldre, må det legges til rette for flere
tegnspråklige arenaer rundt om i landet. Dette vil styrke både språket
og menneskene som bruker det.
Språkmeldingen Mål og meining peker på opplæringsloven
§ 2-6 som et viktig lovgrunnlag både for språkopplæring og generelt
for statusen til norsk tegnspråk. Kunnskapsdepartementet har dermed
et særlig språkpolitisk ansvar for tegnspråk gjennom utdanning,
og dette er fremhevet i St.meld. nr. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap.
Tidlig innsats og gode læringsmiljøer for barn, unge og voksne med særlige
behov.
I samme stortingsmelding ble det varslet nedleggelse
av tre av fire statlige skoler for hørselshemmede, med henvisning
til at kommunene alene eller i interkommunale samarbeid skal ivareta
ansvaret for opplæring av tegnspråklige barn, samtidig som deltidstilbudet
skal styrkes og videreutvikles. De rødgrønne partiene sluttet seg
til dette, og kun ett skoletilbud består i dag i statlig regi. Forslagsstillerne mener
blant annet på denne bakgrunn at det er grunn til å hevde at det
ofte har vært lite samhandling mellom språkpolitikk og utdanningspolitikk.
Det er viktig å ivareta førstespråkskompetanse og sårbare tegnspråkmiljøer.
Barn som har sin opplæring i og på tegnspråk er en sårbar gruppe,
og det er derfor særdeles viktig med det overgripende ansvaret staten
har for føringer til opplæring og sikring av fagkompetanse.
Forslagsstillerne peker også på at Kunnskapsdepartmentet
i Prop. 1 S (2015–2016) skriver om den eneste gjenværende statlige
skolen for hørselshemmede, A.C. Møller i Trondheim, at departementet
«er i dialog med brukarorganisasjonane og Trondheim kommune om eit
styrkt teiknspråkmiljø i lokal regi». Forslagsstillerne vil advare
mot en overføring av skoletilbudet ved denne skolen, og viser til
de nåværende samarbeidspartienes merknader i Innst. 405 S (2010–2011)
og til Sundvolden-erklæringens punkt om å gjeninnføre statlige grunnskoler
for hørselshemmede. Forslagsstillerne mener at slike statlige tilbud
kan brukes som eksempelskoler for metodikk og pedagogikk innen tospråklig
undervisning av elever som har sin opplæring i og på tegnspråk.
Slik kan man tilby veiledning av kommunale skoler som har tegnspråklige
elever, praksis for og samarbeid med høgskoler, og tilby et kjernemiljø
for tegnspråklig fagkompetanse.
Sommeren 2015 ble NOU 2015:8 Fremtidens skole.
Fornyelser av fag og kompetanser lagt fram av Ludvigsen-utvalget.
Språk er trukket frem som en egen fagspesifikk kompetanse. Norsk
tegnspråk er et fundament for det tegnspråklige elever skal lære
i skolen. For fremtidens skole er fagspesifikk kompetanse i tegnspråk
som språk også et viktig element. Elever som følger læreplaner på
tegnspråk skal ha like muligheter som andre.
Språk er en viktig identitets- og kulturbærer,
og dette understrekes også av Ludvigsen-utvalget. Kompetente fagmiljøer
er sentrale for å gi grobunn for sunn identitetsutvikling, både
for dem som bruker tegnspråk og dem som ikke gjør det. For å fremme
og styrke norsk tegnspråk, slik Norge har forpliktet seg til, bør
tegnspråk etter forslagsstillernes syn bli et tilgjengelig språk
for flere. Språk utvikles i bruk med andre. Forslagsstillerne mener
derfor at det bør åpnes for å få rett til tegnspråk både som andrespråk
og valgfag, slik at søsken og barn av hørselshemmede kan få kontinuerlig
opplæring i språket som brukes hjemme. Tegnspråk som valgfag vil
være en inkluderende faktor i nærmiljøet, og kan på sikt styrke
det tegnspråklige miljøet og gi større tilfang av tegnspråklige
fagpersoner, som for eksempel tegnspråktolker.
Forslagsstillerne mener det også er viktig å
ta vare på tegnspråk som forskningsfag ved høyere utdanningsinstitusjoner.
Dette henger tett sammen med omfanget av studietilbud på tegnspråk
og tolkning, og forslagsstillerne mener at masterstudier i tegnspråk
må være en langsiktig målsetting.
I St.meld. nr. 35 (2007–2008) slås det fast
at
«Regjeringa vil ta initiativ til å få utgreidd vidare kva
rettar teiknspråkbrukarar skal ha, og kva plikter offentlege styresmakter
og andre instansar skal ha over for teiknspråkbrukarane og utviklinga
av teiknspråket og teiknspråkkulturen.»
Familie- og kulturkomiteen sluttet seg til dette
i Innst. S. nr. 184 (2008–2009), men forslagsstillerne har ikke
registrert at det i etterkant av dette har blitt tatt initiativ
til slik utredning.
Forslagsstillerne er bekymret for hvordan Norge ivaretar
sitt språkpolitiske ansvar for norsk tegnspråk. Norges Døveforbund
hevder i sitt høringssvar til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
rapport til FN-komiteen for rettigheter for personer med nedsatt
funksjonsevne at forbundet
«får mange henvendelser fra foreldre som kjemper for
å få opplæring i og på tegnspråk til sine døve og hørselshemmede
barn ute i kommunene. Manglende forståelse og kompetanse gjør at
mange kommuner ikke anbefaler tegnspråkopplæring etter § 2-6 i
opplæringsloven, eller oppfyller denne retten.»
De hevder også at de interkommunale samarbeidene
det blir vist til i St. meld. nr. 18 (2010–2011) er enten svekket
eller borte. Forslagsstillerne understreker at dette i så fall får
store konsekvenser for barna som mister viktig tilgang til språk
som legger et viktig grunnlag for videre læring og liv. Forslagsstillerne
mener på denne bakgrunn at det er grunn til å se på om nåværende
formulering i opplæringsloven § 2-6, siste ledd bør endres.
Forslagsstillerne er opptatt av å følge de folkerettslige
forpliktelsene som følger av FNs konvensjon om rettighetene til
personer med nedsatt funksjonsevne, og av å følge signalene om Norges
ansvar som er gitt i St.meld. nr. 35 (2007–2008) Mål og meining
og St. meld. nr. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap. Det innebærer
et mer aktivt arbeid for å sikre ivaretakelse og fremme av norsk
tegnspråk, gjennom å ivareta kompetanse i tegnspråk og døves kultur, forankret
i robuste fagmiljøer. Det innebærer også et aktivt arbeid for å
skape og bevare genuine språk- og opplæringsmiljøer som formidler
både språk og kultur til barna gjennom et sammenhengende opp-læringsløp.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber
regjeringen legge frem en melding for Stortinget om tegnspråkets
stilling i Norge, og særlig tegnspråk i opplæringen, hvilke rettigheter
tegnspråkbrukere skal ha, og hvilke plikter offentlige myndigheter
og andre instanser skal ha overfor tegnspråkbrukere og utviklingen
av tegnspråket og tegnspråkkulturen.
2. Stortinget ber regjeringen redegjøre
om status for tiltak 15 i St. meld. nr. 35 (2007–2008) Mål og meining,
om å vurdere situasjonen for tegnspråkbrukerne med hensyn til praktisk
tilrettelegging for bruk av tegnspråk på ulike samfunnsområder, og
de formelle rettigheter og plikter som er knyttet til dette.
3. Stortinget ber regjeringen legge fram
en plan for Stortinget for det statlige tegnspråklige skoletilbudet.
4. Stortinget ber regjeringen innføre tegnspråk
som valgfag i ungdomstrinnet og i videregående opplæring.
5. Stortinget ber regjeringen sikre at
tegnspråk som andrespråk blir en rettighet og en mulighet på samme
måte som samisk og finsk i norsk skole.
6. Stortinget ber regjeringen gjøre rede
for status for hvordan kommunene ivaretar rettighetene til tegnspråkbrukere
etter § 2-6 i opplæringslova, inkludert de som har fått avslag,
og om nødvendig føre regelmessig tilsyn.
17. mars 2016