Bakgrunn
Forskning viser at
fysisk aktivitet er vesentlig for god folkehelse, og at regelmessig
fysisk aktivitet er med på å forebygge mange av de vanligste sykdomsgruppene.
Inaktivitet er likevel en stadig økende utfordring i det norske
samfunnet. Fysisk aktivitet tidlig i livet har betydning for en
fysisk aktiv livsstil som voksen. Barn med fysiske funksjonsnedsettelser er
mindre fysisk aktive enn jevnaldrende uten funksjonsnedsettelser.
Aktivitetshjelpemidler
kan være et viktig bidrag til at barn og voksne med funksjonsnedsettelser
kan delta i selvvalgte aktiviteter. Aktivitetshjelpemidler (AHM)
er i denne sammenhengen utstyr som er spesielt utviklet for at personer
med funksjonsnedsettelser skal kunne oppnå deltagelse, aktivitet,
selvstendighet og i størst mulig grad opprettholdelse av funksjonsevne.
AHM må ofte tilpasses individuelt, og det ideelle er praktisk utprøving
over noe tid, støttet av videreutviklede metoder og teknologiske
verktøy, samt god brukerinvolvering og -opplæring. Området må fange
opp og være i takt med samfunnsutviklingen, nye aktivitetstrender
og teknologisk utvikling.
Erfaringer de siste
ti årene har vist at mange brukere får tildelt AHM som enten er
uegnet eller mangelfullt tilpasset. Det brukes ofte mye tid på tilpassing
av allerede tildelt hjelpemiddel, eller søknad om bytte for å få
et bedre egnet hjelpemiddel. Dette er krevende for brukerne og potensielt
mistillitsskapende for systemet, ressurskrevende for aktørene, samt dyrt
og lite samfunnsøkonomisk.
Nav Hjelpemiddelsentral
(HMS) skal resirkulere hjelpemidler som kommer i retur ved bytte
eller av andre grunner. Men et hjelpemiddel som er spesialtilpasset
til én bruker, er ofte vanskelig å gi videre til en annen bruker.
Dette utstyret kan da bli stående på lager uten å bli resirkulert
og kan da enten bli destruert eller gitt bort. Her kan det ligge
et potensial i å utvikle utlånskonsepter som sikrer at lagrede AHM
kommer i bruk.
Slike runder med
prøving og feiling er belastende for brukeren og kan føre til mistillit
mot systemet og enkeltpersoner i systemet, det være seg førstelinjeterapeuter
og/eller Nav-ansatte.
For å få best mulig
grunnlag for å velge riktig AHM er det nødvendig med en grundig
utredning av brukerens totalsituasjon, der AHM ses i sammenheng
med andre tiltak. Like viktig som selve hjelpemiddelet er en forsvarlig
opplæring og trening i å bruke dette.
Lov om helsetjenester
gir kommunene et basisansvar for habilitering og rehabilitering
og herunder et helhetlig ansvar for å løse funksjonshemmedes utfordringer.
Ansvaret omfatter også formidling av hjelpemidler og ergonomiske
tiltak. Kommunen har ansvar for å oppdage og utrede behov lokalt
og gi opplæring i bruk av hjelpemiddelet. Det er også kommunens
ansvar å følge opp brukerne over tid for justering av hjelpemiddelet
og melde fra om hjelpemidler som ikke lenger dekker behovet. Når
det gjelder utprøvingsprosedyrer lokalt, løses dette forskjellig fra
kommune til kommune, HMS til HMS og også person til person, enten
i førstelinjetjenesten eller på HMS.
Regelverket er ganske
klart, og retningslinjene er tydelige, men likevel er punktet om
«grundig utredning» ofte mangelfullt ivaretatt, inkludert nødvendigheten
av å prøve ut flere produkter. I tillegg er dagens praksis innen
tilpasning og utprøving av AHM i hovedsak basert på at brukere og
deres foresatte gjennomfører et opphold hos et av landets helsesportsentre.
Her ligger det sannsynligvis
et stort potensial i å organisere dette på andre måter – blant annet
poliklinisk (1–5 dager) kombinert med teknologibasert oppfølging
og kompetanseutvikling.
Forslagsstiller mener
det vil være nyttig å prøve ut en poliklinisk modell for tilpasning,
utprøving og oppfølging innen AHM-feltet. I dette må det også ligge
utprøving av teknologibasert oppfølging (på avstand) av brukere
og deres foresatte. Forslagsstiller ser gjerne at dette skjer som
et samspill mellom Nav, kommunal sektor – gjerne gjennom et lokalmedisinsk
senter – brukerrepresentanter og et helsesportsenter (som nasjonal
kompetanseaktør).
Helt konkret ser
forslagsstiller for seg en modell som vil avlaste Nav, sørge for
at flere brukere få den nødvendige bistand, heve kvaliteten på søknader
til Nav om AHM og bistå førstelinjetjenesten og som innlemmer fastlegene
i større grad. I praksis er dette en modell som vil være helt i
tråd med Samhandlingsreformen.
Forslagsstiller er
kjent med at aktører i Valdres er positive til å delta i eller ta
ansvar for en slik pilot. Beitostølen Helseportsenter er nasjonal
kompetanseaktør, Valdres lokalmedisinske senter har allerede poliklinisk
virksomhet og telemedisinske installasjoner for oppfølging på avstand,
og Nav Valdres er etablert i et samarbeid mellom kommunene i Valdres.