Begrunnelse

Forsvarsministeren har ved flere anledninger svart på spørsmål om innkjøp av denne art at det er EØS-avtalens art.123 som definerer uunnværlige forsvarsformål, og de muligheter for skjerming som ligger i dette regelverket.
Jeg vil allikevel ta opp spørsmålet, fordi vår teko-industri stadig taper slike ordre, og derved kan stå i fare for å måtte legge ned sin virksomhet her i landet. På lengre sikt kan dette bety at Norge totalt vil mangle kompetanse på produksjon av nødvendig utstyr til forsvaret, og vi vil måtte dra langveis for å skaffe det vi trenger.

Jeg har fått opplyst fra teko-industrien at det fins konkrete eksempler på hvordan land innen EU beskytter sin egen teko-industri.

I henhold til TBL-Teko statistikk er det vanlig at vel 90% av utlyste anbud går til egen industri, men at enkelte av firmaene produserer både ute og hjemme. Det er likevel slik at hovedparten ikke lyser ut med en såkalt åpen konkurranse i EU. Disse ordrene går som rettede anbud til utvalgte bedrifter, hjemlet i EU-traktatene, tilsvarende EØS art. 123.

Jeg har fått oppgitt følgende eksempler på innkjøpspraksis av tekoanskaffelser innen EU med offentlig utlysning:

Utlysning under terskelverdien:
For enkelte land er det vanlig å splitte opp ordrer for å komme under denne, for så å styre den direkte mot en produsent.

Belgia har senket terskelverdien for utlysning til BEF500 000.-
Stormark på Dokka har forsøkt å få ut anbudspapirer via eksportrådet. Dette har tatt svært lang tid, og når de kommer er de på flamsk, har kort tidsfrist og en rekke spesielle krav som det er vanskelig å oppfylle.

Mål-søm:
Anbudspapirer fra England viser krav om at den enkelte soldat skal kunne komme til bedriften og få tatt mål for individuell tilpasning uten ekstra kostnader. Mål-søm anvendes også i andre land, f.eks Nederland.

Spesielle krav:
Mange spesifikasjoner medfører at det er vanskelig for utenlandske produsenter å vinne Anbudene. Dette kan være bestemte produksjonsprosesser, tekniske krav og lignende.

Uklare formuleringer:
Enkelte land benytter uklare formuleringer og spesifikasjoner som gjør det nesten umulig å svare konkret på anbudet.
Enkelte bedrifter må derfor ta forbehold eller gi alternative anbud.
Pristilbudet kommer da ofte i retur med svar om at anbudet ikke er riktig besvart.

Ingen utlysning:
Finland og til dels Danmark er oppgitt som eksempler på at det på tross av at anbudene overstiger terskelverdien ikke lyser ut anbud men går til egen industri. Dette anses å være lovlige unntak i henhold til EUs regelverk tilsvarende EØS avtalens art. 123.

Derfor burde også Norge ivareta egne bedrifter for å bevare kompetanse og ha en sikker mulighet til å kunne skaffe det norske Forsvaret nødvendige konfeksjonsvarer også i fremtiden.