Skriftlig spørsmål fra Gisle Meininger Saudland (FrP) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:2238 (2021-2022)
Innlevert: 02.06.2022
Sendt: 03.06.2022
Besvart: 13.06.2022 av arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen

Gisle Meininger Saudland (FrP)

Spørsmål

Gisle Meininger Saudland (FrP): Hva er status i oversendelsesforslaget fra Fremskrittspartiet som ble sendt Regjeringen fra Stortinget for snart seks måneder siden, og vil statsråden instruere NAV til å endre praksis slik at Oddlaug, Torleiv og andre i samme situasjon får de hjelpemidlene de trenger og ønsker?

Begrunnelse

I behandling av statsbudsjettet for 2022 ble ett av Fremskrittspartiets forslag omgjort til en henstilling (oversendt regjeringen uten votering) Det lyder som følger:

«Det henstilles til Regjeringen å fremme nødvendige forslag som sikrer at personer som tidligere har fått innvilget hjelpemidler fra Folketrygden ved behov for og har rett til fornyelse, skal få tilsvarende hjelpemiddel som de alt har om de selv ønsker og det ikke er vesentlig mer kostbart enn andre alternative hjelpemidler.»

Bakgrunnen for forslaget strekker seg tilbake til 2019 etter at undertegnede ble kontaktet av pårørende til to innbyggere med nedsatt funksjon - Oddlaug Brekne Pedersen og Torleiv Skoland i Flekkefjord kommune i Agder som ikke får fornyet hjelpemidlene sine, til tross for at de har hatt dem i åresvis og fått dem fornyet tidligere.
De har nå hver sin «stårullestol» som gir dem bedre livskvalitet i hverdagen. Både brukerne, pårørende, kommune, lege, pleiere og annet fagpersonell ønsker at disse hjelpemidlene skal fornyes men NAV selv sier nei. Det til tross for at det ikke er noen stor kostnadsforskjell mellom en rullestol med ståfunksjon og en rullestol uten. Dette fremstår som regelrytteri fra NAVs side uten at det er gjort en rimelighetsvurdering i sakene.
NRK lagde en reportasje om saken i fjor.
https://www.nrk.no/sorlandet/oddlaug-far-ikke-innvilget-starullestol-av-nav-fordi-armene-er-lammet-1.15690619
De to personene som omtales bor i samme kommune så vil jeg anta at det er et betydelig antall personer på landsbasis som ikke får fornyet grunnleggende hjelpemidler.
Undertegnede har tatt opp dette ved flere anledninger:

• Først i et skriftlig spørsmål i 2019. Dokument nr. 15:1922 (2018-2019).
• Deretter i et representantforslag om å sikre at hjelpemiddelordningen er brukerorientert. Representantforslag 264 S (2020-2021)
• Og følgelig i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjetter for 2021 og 2022

Det er slik jeg forstår ikke noe vedtak i Stortinget som gjør at de ikke får fornyet hjelpemidlene sine men en administrativ beslutning i NAV. Det betyr at statsråden også kan endre NAVs beslutning og instruere dem til å endre praksis. Undertegnede vil om nødvendig fortsette å fremme de nødvendige forslag for å sikre at folk får de hjelpemidlene de trenger.

Marte Mjøs Persen (A)

Svar

Marte Mjøs Persen: Representanten viser til en henstilling fra Fremskrittspartiet under behandlingen av statsbudsjettet for 2022 å fremme nødvendige forslag som sikrer at personer som tidligere har fått innvilget hjelpemidler fra folketrygden ved behov for og har rett til fornyelse, skal få tilsvarende hjelpemiddel som de alt har om de selv ønsker og det ikke er vesentlig mer kostbart enn andre alternative hjelpemidler, samt at han har tatt opp spørsmålet tidligere i skriftlig spørsmål, dokument nr. 15:1922 (2018-2019), representantforslag 264 S (2020-2021) om å sikre at hjelpemiddelordningen er brukerorientert, samt Fremskrittspartiets alternative statsbudsjetter for 2021 og 2022.
Jeg viser for ordens skyld til svarene gitt av forhenværende arbeids- og sosialminister Hauglie til dokument nr. 15:1922 (2018-2019) og forhenværende arbeids- og sosialminister Røe Isaksen til representantforslag 264 S (2020-2021). Mitt svar er innholdsmessig i tråd med det som ble svart av disse.
Ansvaret for hjelpemiddelforvaltningen i Norge er delt mellom Helse- og omsorgs-departementet, som forvalter spesialisthelsetjenesteloven og lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, og Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som forvalter folketrygdloven kapittel 10.
Hjelpemidler fra folketrygden skal kompensere for bestemte merutgifter som følge av varig sykdom, skade eller lyte.
Etter folketrygdloven § 10-6 kan det ytes stønad etter folketrygdloven § 10-7 første ledd, bokstav a til hjelpemidler som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre en brukers funksjonsevne i dagliglivet. Med dagliglivets situasjoner menes i utgangspunktet alle situasjoner i dagliglivet som for eksempel kommunikasjon med omgivelsene (nærkommunikasjon), personlig hygiene, forflytning og stell av hjem og barn.
Hjelpemidler egnet til opprettholdelse eller helbredelse av helsetilstand og funksjon, såkalte behandlingshjelpemidler, omfattes ikke av stønadsordningen i folketrygden. Er hovedformålet opptrening i form av habilitering eller rehabilitering, er det kommunen som har ansvaret i henhold til sektoransvarsprinsippet.
I bakgrunnen for representantens spørsmål vises det til to rullestolbrukere som tidligere har fått innvilget rullestol med ståfunksjon, men som nå har fått avslag på fornyelse av stol med denne funksjonen.
Stårullestol er ståhjelpemidler og kan således dekkes av folketrygden i de tilfeller hvor hjelpemidlene bidrar til bedring i dagliglivets praktiske gjøremål. I de tilfellene ståhjelpemiddelet kun bidrar til bedring i fysiske funksjoner som for eksempel blodsirkulasjon, sårforebygging og fordøyelse, faller dette derimot utenfor formålet med folketrygdloven kapittel 10, all den tid det da vil være å regne som behandlingshjelpemiddel. Det følger av folketrygdloven § 10-8 at retten til ytelser etter folketrygdloven kapittel 10 faller bort i den utstrekning ytelsene kommer inn under ansvarsområdet i annen lovgivning.
At behandlingshjelpemidler ikke kan gis med hjemmel i folketrygdlovens bestemmelser er også lagt til grunn av Trygderetten, herunder i femmedlemskjennelse med ankenummer 03/01772. Jeg viser også til Prop. 1 S (2012–2013), der daværende regjering foreslo å samle ansvaret for behandlingshjelpemidler hos de regionale helseforetakene. Stortinget sluttet seg til dette.
At ståhjelpemidler som først og fremst skal benyttes for rehabilitering og forebygging av sykdom eller forverring av sykdom er å regne som et behandlingshjelpemiddel, er også uttalt av Trygderetten. I ankesak 04/03339 har Trygderetten blant annet behandlet spørsmål om «ståstol». Ståstolen skulle i den saken i stor grad bidra til aktivisering/ posisjonsendring for å forebygge forverring av sykdom og opprettholde generell helsetilstand, leddstatus, og blodgjennomstrømning. Trygderetten viste i sitt avslag til at stønadsformålet falt utenfor folketrygdens ansvarsområde.
Jeg kan ikke utelukke at noen rullestolbrukere tidligere har fått tildelt rullestol med ståfunksjon uten at det har vært hjemmelsgrunnlag for det. For å sikre harmonisert praksis på nasjonalt nivå ble det i 2016 presisert i Arbeids- og velferdsetatens retningslinjer at det kun skal ytes ståhjelpemidler fra folketrygden dersom de skal inngå i det å utføre daglig aktivitet.
Dersom praksis skal endres for å imøtekomme Fremskrittspartiets henstilling om å åpne for at det også skal gis stønad til ståhjelpemidler der eneste funksjon er å trene opp og vedlikeholde kroppslige funksjoner, vil dette få konsekvenser også for vurderinger rundt andre typer hjelpemidler hvor behandling er formålet. En slik praksisendring vil i så fall innebære en grunnleggende endring hva gjelder grensen mellom hjelpemidler til daglige aktiviteter og hjelpemidler til behandling/rehabilitering og vil dermed rokke ved det etablerte sektoransvarsprinsippet.
Etter min vurdering vil ikke en endring i lov og ansvarsdeling være en god løsning. Det bør heller jobbes videre med å sikre best mulig sammenhengende tjenester for brukerne, uavhengig av ansvarsdelingen mellom stat og kommune.