År 1999 den 27. mai holdtes Odelsting, hvor da ble gjort slikt
§ 1-1 Lovens formål
Lovens formål er særlig å:
1. fremme folkehelsen og å motvirke sykdom,
skade, lidelse og funksjonshemning,
2. bidra til å sikre tjenestetilbudets kvalitet,
3. bidra til et likeverdig tjenestetilbud,
4. bidra til at ressursene utnyttes best mulig,
5. bidra til at tjenestetilbudet blir tilpasset pasientenes
behov, og
6. bidra til at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for
pasientene.
§ 1-2 Lovens virkeområde
Loven gjelder for spesialisthelsetjenester som tilbys eller
ytes i riket av fylkeskommunen, staten og private, når
ikke annet følger av de enkelte bestemmelser i loven.
Departementet kan ved forskrift eller i det enkelte tilfelle
bestemme hva som er spesialisthelsetjeneste.
Kongen gir forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard
og Jan Mayen, og kan fastsette særlige regler under hensyn
til de stedlige forhold. Kongen kan bestemme om og i hvilken utstrekning
bestemmelser som er gitt i denne lov skal gjelde på norske
skip i utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk,
og på installasjoner og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel.
Det som er fastsatt for fylkeskommuner i denne loven, gjelder
også for Oslo kommune.
§ 2-1 Fylkeskommunens ansvar for
visse helsetjenester
Fylkeskommunen skal sørge for at personer med fast
bopel eller oppholdssted i fylket tilbys spesialisthelsetjeneste
i og utenfor institusjon, herunder
Fylkeskommunen skal også sørge for at
personer med fast bopel eller oppholdssted i fylket tilbys medisinsk
nødmeldetjeneste og ambulansetjeneste med bil og eventuelt
med båt.
Tjenester som nevnt i første og annet ledd kan
ytes av fylkeskommunen selv, eller ved at fylkeskommunen inngår
avtale med andre tjenesteytere.
Departementet kan i forskrift stille krav til tjenester
som omfattes av denne loven.
§ 2-2 Statens ansvar for luftambulansetjenesten
Staten skal sørge for at allmennheten tilbys luftambulansetjeneste.
Staten kan inngå avtale med offentlige eller private ambulanseutøvere.
Luftambulansetjenesten skal drives i samarbeid med de berørte fylkeskommuner.
§ 2-3 Plikt til forsvarlighet
Helsetjenester som tilbys eller ytes i henhold til denne
loven skal være forsvarlige.
§ 2-4 Departementets bestemmelser
om sykehusenes oppgaver, anskaffelse av utstyr m.m.
Departementet kan ved forskrift eller i det enkelte tilfelle
gi bestemmelser om:
1. oppgaver for og oppgavefordeling mellom sykehus,
2. anskaffelse og bruk av medisinsk-teknisk utstyr ved
sykehus,
3. bruk av metoder for undersøkelse og behandling ved
sykehus, og
4. markedsføring av tjenester som omfattes av
denne loven, herunder forbud mot visse former for markedsføring.
§ 2-5 Ventelisteregistrering
Departementet kan gi forskrifter om
1. at fylkeskommuner og helseinstitusjoner skal
føre ventelister over pasienter som søker og har
behov for helsehjelp som omfattes av denne loven,
2. fylkeskommunens ansvar for å skaffe registrerte pasienter
innenfor visse prioriterte pasientgrupper helsehjelp i eller utenfor
fylket på offentlig institusjon, samt pasienters rett til
selv å skaffe slik helsehjelp, og
3. fylkeskommunens rapporteringsplikt for aktivitetstall.
§ 2-6 Individuell plan
Fylkeskommunen skal utarbeide en individuell plan for pasienter
med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Fylkeskommunen skal
samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra
til et helhetlig tilbud for pasientene.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om hvilke pasientgrupper plikten omfatter, og om planens innhold.
§ 2-7 Opplæring, etterutdanning
og videreutdanning
Eier av virksomhet som yter helsetjenester som omfattes
av denne loven, skal sørge for at ansatt helsepersonell
gis slik opplæring, etterutdanning og videreutdanning som
er påkrevet for at den enkelte skal kunne utføre
sitt arbeid forsvarlig.
§ 2-8 Om informasjon
Eieren av en helseinstitusjon som omfattes av denne loven,
har plikt til å gi videre den informasjon som er nødvendig
for at allmennheten skal kunne ivareta sine rettigheter, jf. lov
om pasientrettigheter § 2-1, § 2-2 og § 2-3.
Eieren av en helseinstitusjon som omfattes av denne loven,
har plikt til å gi slik informasjon som pasienter har rett
til å motta etter lov om pasientrettigheter § 3-2
siste ledd.
Departementet kan gi forskrift om det nærmere innhold
i informasjonsplikten etter første og annet ledd.
§ 3-1 Øyeblikkelig hjelp
Sykehus og fødestuer skal straks motta pasienter som
trenger somatisk helsehjelp, når det etter de foreliggende
opplysninger må antas at den hjelp institusjonen eller
avdelingen kan gi er påtrengende nødvendig. Institusjonen
eller avdelingen skal motta pasientene for undersøkelse
og om nødvendig behandling.
Fylkeskommunen skal utpeke minst én helseinstitusjon
eller avdeling i slik institusjon med tilsvarende plikt overfor
pasient som trenger psykiatrisk helsehjelp.
Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp
etter denne bestemmelsen inntrer ikke dersom institusjonen eller
avdelingen vet at nødvendig hjelp vil bli ytet av andre som
etter forholdene er nærmere til å yte den i tide.
Departementet kan gi forskrift om det nærmere innhold
i plikten til å yte øyeblikkelig hjelp.
§ 3-2 Journal- og informasjonssystemer
Helseinstitusjon som omfattes av denne loven, skal sørge
for at journal- og informasjonssystemene ved institusjonen er forsvarlige.
Departementet kan gi forskrift om drift, innhold og opprettelse
av journal- og informasjonssystemer.
Kongen kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser
om bruk av elektronisk journal, og kan herunder oppstille krav om
opplæring og tiltak som skal sikre at utenforstående
ikke får kjennskap eller tilgang til journalen.
§ 3-3 Meldeplikt til fylkeslegen
Helseinstitusjon som omfattes av denne loven, skal snarest
mulig gi skriftlig melding til fylkeslegen om betydelig personskade
som voldes på pasient som følge av ytelse av helsetjeneste
eller ved at en pasient skader en annen. Det skal også meldes
fra om hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade.
Departementet kan gi forskrift om innsendelse av meldinger
som nevnt i første ledd, og om det nærmere innholdet
i slike meldinger. Departementet kan også bestemme at helsetjenester
som ikke er knyttet til helseinstitusjon, skal omfattes av meldeplikten
etter første ledd.
§ 3-4 Kvalitetsutvalg
Helseinstitusjoner som omfattes av denne loven, skal opprette
kvalitetsutvalg som ledd i den internkontroll institusjonen er pliktig
til å føre i henhold til § 3 i lov 30.
mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten. Utvalget
kan uten hinder av taushetsplikt kreve opplysninger som er nødvendige
for utførelse av dets arbeid.
Departementet kan gi forskrift om kvalitetsutvalgenes arbeid,
herunder om informasjon til pasienter og om habilitet for utvalgets
medlemmer.
§ 3-5 Om helseinstitusjoners deltakelse
i undervisning og opplæring
Helseinstitusjon som omfattes av denne loven, skal delta
i undervisning og opplæring av helsefaglige elever, lærlinger,
studenter, turnuskandidater og spesialister.
Departementet kan gi forskrifter om helseinstitusjonenes
plikt til å delta i undervisning og opplæring.
§ 3-6 Særlige plikter
i forbindelse med barns
institusjonsopphold
Departementet kan gi forskrift om helseinstitusjonenes
særlige plikter i forhold til barn som oppholder seg i
institusjonen, herunder bestemmelser om dekning av pårørendes
utgifter til mat, reise og overnatting når de av hensyn
til barnet oppholder seg i institusjonen store deler av døgnet.
§ 3-7 Om pasientansvarlig lege
m.m.
Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om pasientansvarlig
lege og tilsvarende ordninger for andre grupper helsepersonell.
§ 3-8 Sykehusenes oppgaver
Sykehus skal særlig ivareta følgende
oppgaver:
§ 3-9 Ledelse i sykehus
Sykehus skal organiseres slik at det er en ansvarlig leder
på alle nivåer. Departementet kan i forskrift kreve
at lederen skal ha bestemte kvalifikasjoner.
Dersom kravet til forsvarlighet gjør det nødvendig,
skal det pekes ut medisinskfaglige rådgivere.
§ 4-1 Godkjenning av helseinstitusjoner
og helsetjenester
Sykehus må godkjennes av departementet før
det kan yte helsetjenester.
Departementet kan gi forskrift om at det kreves godkjenning
av departementet for
a) andre typer helseinstitusjoner og helsetjenester enn
nevnt i første ledd,
b) vesentlige endringer i helseinstitusjoner eller tjenestetilbud
som har godkjenning.
Ved vurderingen av om godkjenningen skal gis, kan det blant
annet legges vekt på om samfunnsmessige eller faglige hensyn
taler for at helseinstitusjonen eller helsetjenesten godkjennes,
om helseinstitusjonen eller helsetjenesten er tatt inn på regional
helseplan, jf. § 5-3, og om de tjenester som skal ytes
pasientene synes forsvarlige.
Departementet kan i hvert enkelt tilfelle knytte slike
vilkår til godkjenningen som er påkrevet for å sikre
oppfyllelse av denne loven og bestemmelser gitt i medhold av den.
§ 5-1 Samarbeid innen den offentlige
helsetjenesten
En fylkeskommune kan inngå avtale med en eller flere
kommuner eller fylkeskommuner eller med staten om samarbeid for å løse
oppgaver som den er pålagt i denne loven.
Kongen kan, når det finnes påkrevet for å ivareta pasientenes
interesser eller nasjonale interesser innen helsetjenesten, generelt
eller i det enkelte tilfellet gi bestemmelser om inngåelsen
av, og innholdet i, et samarbeid som nevnt i første ledd.
§ 5-2 Regionalt samarbeid
Riket inndeles i helseregioner. Kongen bestemmer hvilke
fylkeskommuner som utgjør en helseregion.
Fylkeskommunene som utgjør en helseregion skal etablere
et regionalt helseutvalg for samarbeid om spesialisthelsetjenesten
innen regionen.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om det regionale helseutvalgets oppgaver.
§ 5-3 Regionale helseplaner
Det regionale helseutvalg, jf. § 5-2 annet ledd, skal
på vegne av fylkeskommunene i regionen utarbeide en regional
helseplan. Det skal fremgå av planen hvilke institusjoner
og tjenester den enkelte fylkeskommune skal yte tilskudd til etter § 6-1
annet ledd.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om innhold og utforming av den regionale helseplanen og rapportering
om gjennomføring av planen.
Den regionale helseplanen skal vedtas av departementet.
§ 5-4 Tvist om utgiftsfordeling
Tvist om utgiftsfordeling i tilknytning til samarbeid som
nevnt i §§ 5-1 og 5-2 kan bringes inn for departementet
som med endelig virkning kan fastsette utgiftsfordelingen. Dette
gjelder ikke samarbeidsavtale hvor staten er part.
§ 5-5 Legefordeling
Departementet kan hvert år fastsette:
1. antall nye spesialistlegestillinger innen hver
medisinsk spesialitet som kan opprettes ved institusjoner og tjenester
som inngår i den enkelte regionale helseplan, jf. § 5-3
første ledd.
2. antall nye hjemler for avtaler om drift av privat spesialistpraksis
som kan opprettes innen hver enkelt helseregion.
3. antall nye spesialistlegestillinger innen hver medisinsk
spesialitet som kan opprettes innen statlige institusjoner og tjenester.
Antall nye stillinger og avtalehjemler som nevnt i første
ledd nr. 1 og 2 angis som en samlet ramme for hver enkelt helseregion
fordelt på de ulike medisinske spesialiteter. Antall nye
stillinger etter første ledd nr. 3 angis som en
del av rammen for den aktuelle helseregion.
De regionale helseutvalg fordeler stillingene og avtalehjemlene
som nevnt i første ledd.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler til
utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen.
§ 6-1 Ansvaret for utgiftene
Den som eier helseinstitusjon eller annen virksomhet som
omfattes av denne loven, skal selv dekke utgiftene til planlegging,
utbygging, drift, vedlikehold og endring av institusjonen eller
tjenestene, med mindre andre helt eller delvis dekker utgiftene
etter bestemmelsene i dette kapittel.
Fylkeskommunen skal dekke godkjente utgifter til drift
og vedlikehold av private institusjoner og tjenester som i henhold
til regional helseplan, jf. § 5-3, er fylkeskommunens ansvar.
Utgifter til privat praksis som drives i henhold til avtale med
fylkeskommunen skal dekkes etter nærmere avtale mellom
den privatpraktiserende og fylkeskommunen.
§ 6-2 Tilskudd til fylkeskommunen
Staten yter årlig rammetilskudd til delvis dekning av
fylkeskommunens utgifter. Tilskuddet fordeles gjennom inntektssystemet
for kommunene og fylkeskommunene etter regler gitt av Kongen.
Staten kan yte aktivitetsavhengige tilskudd eller tilskudd
til bestemte formål til delvis dekning av fylkeskommunenes
utgifter til helsetjenester etter loven her.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om beregning
og utbetaling av tilskudd som nevnt i annet ledd.
Departementet kan kreve seg forelagt budsjett, regnskap
og andre opplysninger om drift av spesialisthelsetjenester.
§ 6-3 Tilskudd til bygging av sykehus
Staten skal delvis dekke utgiftene til renter og avdrag
av godkjente kostnader for byggearbeider ved sykehus som inngår
i plan som nevnt i § 5-3.
Kongen kan gi forskrift om beregning og utbetaling av statens
tilskudd etter første ledd.
§ 6-4 Tilskudd til regionsykehus
Staten skal yte tilskudd til regionsykehus og sykehus med
universitetsklinikkfunksjoner til dekning av merutgifter som følge
av utdanning, forskning og særlige funksjoner ved vedkommende
institusjon.
Staten skal yte tilskudd til eier av regionsykehus og sykehus
med universitetsklinikkfunksjoner til delvis dekning av sykehusets
driftsutgifter.
§ 6-5 Pasientens bostedsfylke
Som bostedsfylke skal regnes det fylket der pasienten har
sin faste bopel. Dersom pasienten ikke har fast bopel, skal det
fylket hvor vedkommende har sitt faste oppholdssted regnes som bostedsfylke.
For pasient som oppholder seg i institusjon eller privat
forpleiningssted hvor oppholdsutgiftene helt eller delvis dekkes
av det offentlige etter denne loven, skal forholdene på den
tid da vedkommende ble mottatt i institusjon eller forpleiningssted
legges til grunn.
Inntil et barn fyller 16 år har barnet samme bostedsfylke
som foreldrene eller som den av foreldrene barnet lever hos eller
senest levde hos. For barn som fyller 16 år under opphold
i institusjon eller forpleiningssted som nevnt i annet ledd, skal
det ved fortsatt opphold legges til grunn samme bostedsfylke som
før barnet fylte 16 år.
Departementet avgjør i tvilstilfeller hvor en
pasient har bostedsfylke.
§ 6-6 Refusjonskrav mot pasientens
bostedsfylke
Statens og fylkeskommunens behandlings- og forpleiningsutgifter
skal dekkes av pasientens bostedsfylke, jf. § 6-5. Det
samme gjelder utgifter til behandling og forpleining som ytes av
andre tjenesteytere etter avtale med pasientens bostedsfylke, jf. § 2-1. Til
gjennomføring av psykisk helsevern dekkes også andre
utgifter av bostedsfylket.
Pasientens bostedsfylke skal dekke utgifter til behandling
og forpleining:
1. når det i henhold til internasjonal
overenskomst foreligger rett til å reise til utlandet for å få nødvendig
behandling. Dette gjelder også når andre norske
myndigheter har forskottert beløpet overfor utenlandsk
tjenesteyter,
2. når utgifter til sykehusbehandling i utlandet
finansieres av folketrygden etter folketrygdloven § 5-22.
Utgiftene dekkes i samme utstrekning som om behandlingen hadde funnet
sted i Norge.
Departementet kan gi forskrift om beregning av utgifter
som nevnt i første og annet ledd, og kan fastsette samme
refusjonssatser for en eller flere grupper av institusjoner. Ved
beregning av refusjonskrav fra regionsykehus skal det tas hensyn
til den andel av utgiftene som statens tilskudd etter § 6-4
utgjør.
Utgifter til laboratorie- og røntgentjenester
dekkes bare av pasientens bostedsfylke, jf. § 6-5, dersom dette
følger av avtale mellom bostedsfylket og den som yter slike
tjenester. Fylkeskommunene skal gjøre kjent hvilke medisinske
laboratorier og røntgeninstitutt de har avtale med. Departementet
kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om finansieringen
av laboratorie- og røntgentjenester, herunder overgangsordninger.
§ 6-7 Dekning av utgifter for
pasient som ikke har bosted i riket
Pasient som ikke har bosted i riket, skal dekke behandlings-
og forpleiningsutgiftene selv. Dersom pasienten ikke kan dekke utgiftene
selv, skal de dekkes av vedkommende helseinstitusjon eller tjenesteyter.
Folketrygden skal dekke behandlings- og forpleiningsutgifter
for pasient som ikke har bosted i riket dersom vedkommende er trygdet
etter folketrygdloven eller er stønadsberettiget i henhold
til gjensidig avtale med annen stat.
Utgifter til gjennomføring av tvungent psykisk helsevern
skal dekkes av staten.
§ 6-8 Dekning av utgifter til
kontrollkommisjonenes virksomhet
Staten dekker utgiftene til kontrollkommisjonenes virksomhet,
jf. lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern § 6-1.
Departementet kan gi forskrift om hvilke utgifter som omfattes
av første ledd.
§ 6-9 Pasienters egenbetaling
Departementet kan gi forskrift om:
1. pasienters betaling for poliklinisk behandling
ved institusjon, hos legespesialist og spesialist i klinisk psykologi,
herunder fritak for betaling ved forsinket behandling/undersøkelse
eller kontroll,
2. pasienters betaling for bestilt time som ikke benyttes
ved poliklinikk, hos legespesialist og spesialist i klinisk psykologi,
3. bostedsfylkets adgang til å bestemme at pasienter som
oppholder seg i langtidsinstitusjoner helt eller delvis skal dekke
25 prosent av forpleiningsutgiftene når dette finnes rimelig
etter pasientens økonomiske kår. Det kan ikke
tas refusjon i kontantytelser som pasienten oppebærer etter
folketrygdloven og heller ikke i midler som skriver seg fra slike
ytelser. Hvis det ikke kan påvises noe bosted for pasienten,
tas avgjørelsen av fylkeskommunen der institusjonen ligger.
Fylkeskommunens avgjørelse kan klages inn for fylkesmannen.
§ 7-1 Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for helseinstitusjon
som omfattes av denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13
til 13 e.
Taushetsplikten gjelder også pasientens fødested, fødselsdato,
personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted.
Opplysning om en pasients oppholdssted kan likevel gis når
det er klart at det ikke vil skade tilliten til helseinstitusjonen.
Opplysninger til andre forvaltningsorganer etter forvaltningsloven § 13
b nr. 5 og 6 kan bare gis når dette er nødvendig
for å bidra til løsning av oppgaver etter denne
loven, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller
alvorlig skade for noens helse.
§ 7-2 Opplysningsplikt til tilsynsmyndighetene
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid som angår
helsetjenester som omfattes av denne loven, skal på anmodning
gi Statens helsetilsyn eller fylkeslegen opplysninger som tilsynsorganet
finner nødvendige for å kunne utføre
sine oppgaver i medhold av lov, forskrift eller instruks. Den som
skal gi opplysning etter første punktum, skal også gi
Statens helsetilsyn og fylkeslegene adgang til virksomheten.
Den som skal gi opplysninger etter første ledd, eller
som ønsker å gi opplysninger til Statens helsetilsyn
eller fylkeslegen av eget tiltak, kan gjøre det uten hinder
av taushetsplikt, dersom det antas å være nødvendig
for å fremme tilsynsorganets oppgaver etter lov, forskrift
eller instruks.
Opplysninger som er gitt Statens helsetilsyn eller fylkeslegen
i henhold til denne bestemmelsen, kan uten hinder av taushetsplikten
forelegges sakkyndige til uttalelse eller departementet til orientering.
§ 7-3 Meldinger om helsepersonells
virksomhet
Fylkeskommunen skal motta og registrere meldinger om helsepersonell
i fylkeskommunen og i spesialisthelsetjenesten.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om hvilke opplysninger som skal mottas, når disse skal
mottas, hvordan de skal registreres og at opplysningene videreformidles
til et sentralt register.
§ 7-4 Veiledningsplikt overfor
kommunehelsetjenesten
Helsepersonell som er ansatt i offentlige helseinstitusjoner
som omfattes av denne loven, eller som mottar tilskudd fra fylkeskommunen
til sin virksomhet, skal gi kommunehelsetjenesten råd,
veiledning og opplysninger om helsemessige forhold som er påkrevet
for at kommunehelsetjenesten skal kunne løse sine oppgaver
etter lov og forskrift.
§ 8-1 Pålegg
Dersom helsetjenester som omfattes av denne loven drives
på en måte som er i strid med loven eller bestemmelser
gitt i medhold av den, og driften antas å kunne ha skadelige
følger for pasienter, kan Statens helsetilsyn gi pålegg
om å rette forholdene. Dersom Statens helsetilsyn finner
det nødvendig, kan det gis pålegg om stenging
av helseinstitusjonen.
Pålegg som nevnt i første ledd skal inneholde
en frist for når retting skal være utført.
Pålegg som nevnt i første ledd kan påklages
eller omgjøres uten klage etter reglene i forvaltningsloven kapittel
VI. Klagen skal gis oppsettende virkning, hvis ikke Statens helsetilsyn
bestemmer at vedtaket straks skal iverksettes.
§ 9-1 Oppfyllelse av internasjonal
overenskomst
Kongen kan gi forskrifter i den utstrekning det er nødvendig
for å oppfylle internasjonale overenskomster.
§ 9-2 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser i loven skal tre
i kraft til forskjellig tid.
Fra tidspunktet for ikrafttredelse blir følgende
lover opphevet: Lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v., lov
av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern kapittel I, V og §§ 21
a, 21 b og 22.
§ 9-3 Pasienter i privat forpleining
under det
psykiske helsevernet
Fylkeskommunene plikter å opprettholde ordningen
med privat forpleining som omtalt i lov om psykisk helsevern av
28. april 1961 nr. 2.
Privat forpleining som tvungent psykisk helsevern kan bare
videreføres for den enkelte pasient dersom vilkårene
etter § 3-3 og § 3-9 i lov om etablering og gjennomføring
av tvungent psykisk helsevern (psykiatriloven) er oppfylt.
Kongen gir nærmere forskrifter om gjennomføringen
av den private forpleiningen, herunder bruken av forpleiningskontrakter
og ansvaret for den medisinske oppfølgingen av pasientene.
§ 9-4 Endringer i andre lover
§ 7 første ledd skal lyde:
Av medisinske grunner kan foretas obduksjon av den som
er død i sykehus, sykestuer, fødestuer
og sykehjem eller av den som er brakt død til
slik institusjon.
§ 14 skal lyde:
Fylkeskommunene skal organisere sykehustjenesten slik at
kvinnen innen området til enhver tid kan få utført
svangerskapsavbrudd, jfr lov om spesialisthelsetjenesten
m.m. § 2-1. Ved organiseringen skal det tas hensyn
til helsepersonell som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å utføre
eller assistere ved slike inngrep.
Kommunehelsetjenesten skal utarbeide en individuell
plan for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud.
Kommunehelsetjenesten skal samarbeide med andre tjenesteytere om
planen for å bidra til et helhetlig tilbud for pasientene.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om hvilke pasientgrupper plikten omfatter, og om planens
innhold.
§ 6-1 første ledd skal lyde:
Enhver har rett til nødvendig smittevernhjelp. Smittevernhjelp
er å anse som en del av rett til helsehjelp, jfr. kommunehelsetjenesteloven § 2-1
og lov om spesialisthelsetjenesten m.m. § 3-1.
§ 7-11 første ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om samarbeid,
og om hvilket ansvar og hvilke oppgaver kommuner og fylkeskommuner
skal ha etter denne loven, kommunehelsetjenesteloven og lov
om spesialisthelsetjenesten m.m. i forbindelse med smittsomme sykdommer.
§ 5-7 annet ledd første punktum
skal lyde:
Stønad til psykologhjelp gis bare dersom psykologen
har avtale om driftstilskott med fylkeskommunen, se lov
om spesialisthelsetjenesten m.m. § 6-1.
§ 5-16 første ledd og femte ledd
skal lyde:
Trygden yter stønad til dekning av nødvendige reiseutgifter
når et medlem må reise for å få undersøkelse
eller behandling som går inn under dette kapitlet. Det
samme gjelder når et medlem må reise til en helsestasjon
eller et familievernkontor, og når et medlem må reise
i forbindelse med en helsetjeneste som inngår i regional
helseplan, se lov om spesialisthelsetjenesten m.m. § 5-3,
eller som dekkes av fylkeskommunen etter lov om spesialisthelsetjenesten
m.m. § 6-6 annet ledd.
Trygden yter stønad ved bruk av luftambulanse dersom
fly- eller helikopterselskapet har avtale med trygden. Utgifter
til ambulansebil eller ambulansebåt dekkes etter lov
om spesialisthelsetjenesten m.m.
§ 6-8 første ledd skal lyde:
Retten til grunnstønad og hjelpestønad
faller bort når et medlem oppholder seg i en institusjon
eller boform for heldøgns omsorg og pleie etter sosialtjenesteloven,
kommunehelsetjenesteloven eller lov om spesialisthelsetjenesten
m.m. Det samme gjelder for et medlem som sitter i varetekt,
soner straff eller er sikret i en av fengselsvesenets anstalter.
§ 13-12 første ledd bokstav a)
skal lyde:
Følgende personer er yrkesskadedekket:
§ 22-4 tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsene i denne paragrafen omfatter langtidspasienter
som er innlagt i en institusjon som går inn under lov
om spesialisthelsetjenesten m.m. Departementet gir forskrifter
om at bestemmelsene også skal omfatte langtidspasienter
som er innlagt i andre institusjoner enn de som går inn
under denne loven. Departementet kan gjøre
unntak for institusjoner som går inn under denne
loven.
§ 22-5 annet ledd skal lyde:
Bestemmelsene i denne paragrafen omfatter institusjoner
som går inn under lov om spesialisthelsetjenesten
m.m. Departementet gir forskrifter om at bestemmelsene
også skal gjelde for langtidspasienter som er innlagt i
andre institusjoner enn de som går inn under denne
loven. Departementet kan gjøre unntak for institusjoner
som går inn under denne loven.
Jorunn Ringstad, |
Olav Gunnar Ballo, |
president. |
sekretær. |