År 1999 den 10. juni holdtes Odelsting, hvor da ble gjort slikt
§ 1-1 Formål
Lovens formål er å bidra til å sikre
befolkningen lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet
ved å gi pasienter rettigheter overfor helsetjenesten.
Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom
pasient og helsetjeneste og ivareta respekten for den enkelte pasients
liv, integritet og menneskeverd.
§ 1-2 Virkeområde
Loven gjelder for alle som oppholder seg i riket. Kongen
kan i forskrift gjøre unntak fra lovens kapittel 2 for
personer som ikke er norske statsborgere eller ikke har fast opphold
i riket.
Kongen gir forskrift om lovens anvendelse på Svalbard
og Jan Mayen og kan fastsette særlige regler under hensyn
til de stedlige forhold. I den utstrekning det bestemmes av Kongen
i forskrift gjelder loven for personer på norske skip i
utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal
trafikk og på installasjoner og fartøy i arbeid
på norsk kontinentalsokkel.
§ 1-3 Definisjoner
I loven her menes med
a) pasient: en person som henvender seg til helsetjenesten
med anmodning om helsehjelp, eller som helsetjenesten gir eller
tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle;
b) pasientens pårørende: den pasienten
oppgir som pårørende og nærmeste pårørende.
Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal
nærmeste pårørende være den
som i størst utstrekning har varig og løpende
kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende
rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som
lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap
med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret,
myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som
står pasienten nær, verge eller hjelpeverge;
c) helsehjelp: handlinger som har forebyggende, diagnostisk,
behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål
og som er utført av helsepersonell;
d) helsetjenesten: primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten
og tannhelsetjenesten;
e) helsepersonell: personer som nevnt i lov om helsepersonell § 3.
§ 2-1 Rett til nødvendig
helsehjelp
Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har
rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra
spesialisthelsetjenesten. Helsetjenesten skal gi den som søker
eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger
vedkommende trenger for å ivareta sin rett.
Retten til helsehjelp gjelder bare dersom pasienten kan
ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står
i rimelig forhold til tiltakets effekt.
Retten til helsehjelp gjelder i offentlig finansiert spesialisthelsetjeneste
i riket og andre tjenesteytere i den utstrekning fylkeskommunen
har inngått avtale med disse om tjenesteyting, og innen
de grenser som kapasiteten setter.
Kongen kan gi forskrifter om hva som skal anses som helsehjelp
pasienten kan ha rett på, og tidsfristen for gjennomføring
av dette.
§ 2-2 Rett til vurdering
Pasient som henvises til offentlig sykehus eller spesialistpoliklinikk,
har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen
30 virkedager fra henvisningen er mottatt. Det skal vurderes om
det er nødvendig med helsehjelp, og gis informasjon om
når behandlingen forventes å bli gitt. Vurderingen
skjer på grunnlag av henvisningen. Om nødvendig
skal supplerende opplysninger innhentes eller pasienten innkalles
til undersøkelse.
Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, har
pasienten rett til raskere vurdering.
§ 2-3 Rett til fornyet vurdering
Etter henvisning fra allmennlege har pasienten rett til
fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelsetjenesten.
Retten gjelder bare én gang for samme tilstand.
§ 2-4 Rett til valg av sykehus
Pasienten har rett til å velge på hvilket
offentlig sykehus eller distriktspsykiatriske senter behandlingen
skal foretas. Dette gjelder ikke behandling innen barne- og ungdomspsykiatrien.
Pasienten kan ikke velge behandlingsnivå.
§ 2-5 Rett til individuell plan
Pasient som har behov for langvarige og koordinerte helsetjenester,
har rett til å få utarbeidet individuell plan
i samsvar med bestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven
og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.
§ 3-1 Pasientens rett til medvirkning
Pasienten har rett til å medvirke ved gjennomføring
av helsehjelpen. Pasienten har herunder rett til å medvirke
ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses-
og behandlingsmetoder. Medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes
evne til å gi og motta informasjon.
Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, har pasientens
nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen
med pasienten.
Ønsker pasienten at andre personer skal være
til stede når helsehjelp gis, skal dette imøtekommes
så langt som mulig.
§ 3-2 Pasientens rett til informasjon
Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig
for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet
i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige
risikoer og bivirkninger.
Informasjon skal ikke gis mot pasientens uttrykte vilje,
med mindre det er nødvendig for å forebygge skadevirkninger
av helsehjelpen, eller det er bestemt i eller i medhold av lov.
Informasjon kan unnlates dersom det er påtrengende
nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade
for pasienten selv. Informasjon kan også unnlates dersom
det er klart utilrådelig av hensyn til personer som står
pasienten nær, å gi slik informasjon.
Dersom pasienten blir påført skade eller
alvorlige komplikasjoner, skal pasienten informeres om dette. Pasienten
skal samtidig gjøres kjent med adgangen til å søke
erstatning hos Norsk Pasientskadeerstatning.
Dersom det etter at behandlingen er avsluttet, oppdages
at pasienten kan ha blitt påført betydelig skade som
følge av helsehjelpen, skal pasienten om mulig informeres
om dette.
§ 3-3 Informasjon til pasientens nærmeste
pårørende
Dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier
det, skal pasientens nærmeste pårørende
ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som
ytes.
Er pasienten over 16 år og åpenbart ikke
kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser,
senil demens eller psykisk utviklingshemming, har både
pasienten og dennes nærmeste pårørende
rett til informasjon etter reglene i § 3-2.
§ 3-4 Informasjon når pasienten
er mindreårig
Er pasienten under 16 år, skal både pasienten
og foreldrene eller andre med foreldreansvaret informeres.
Er pasienten mellom 12 og 16 år, skal opplysninger
ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når
pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker
dette.
Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret,
skal likevel gis foreldre eller andre med foreldreansvaret når
pasienten er under 18 år.
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn
under 16 år etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12,
gjelder første, annet og tredje ledd tilsvarende for barneverntjenesten.
§ 3-5 Informasjonens form
Informasjonen skal være tilpasset mottakerens
individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur-
og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en
hensynsfull måte.
Helsepersonellet skal så langt som mulig sikre
seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen
av opplysningene.
Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes
i pasientens journal.
§ 3-6 Rett til vern mot spredning av opplysninger
Opplysninger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige
opplysninger skal behandles i samsvar med gjeldende bestemmelser
om taushetsplikt. Opplysningene skal behandles med varsomhet og respekt
for integriteten til den opplysningene gjelder.
Taushetsplikten faller bort i den utstrekning den som har
krav på taushet, samtykker.
Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som er undergitt
lovbestemt opplysningsplikt, skal den opplysningene gjelder, så langt
forholdene tilsier det informeres om at opplysningene er gitt og
hvilke opplysninger det dreier seg om.
§ 4-1 Hovedregel om samtykke
Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre
det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi
helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig,
må pasienten ha fått nødvendig informasjon
om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.
Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake. Trekker pasienten
samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig
informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis.
§ 4-2 Krav til samtykkets form
Samtykke kan gis uttrykkelig eller stilltiende. Stilltiende
samtykke anses å foreligge dersom det ut fra pasientens
handlemåte og omstendighetene for øvrig er sannsynlig
at hun eller han godtar helsehjelpen.
Departementet kan gi forskrifter om krav til skriftlighet
eller andre formkrav ved visse former for helsehjelp.
§ 4-3 Hvem som har samtykkekompetanse
Rett til å samtykke til helsehjelp har:
a) myndige personer, med mindre annet følger
av særlige lovbestemmelser, og
b) mindreårige etter fylte 16 år, med
mindre annet følger av særlige lovbestemmelser
eller av tiltakets art.
Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom
pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser,
senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke
er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.
Den som yter helsehjelp avgjør om pasienten mangler
kompetanse til å samtykke etter annet ledd. Helsepersonellet
skal ut fra pasientens alder, psykiske tilstand, modenhet og erfaringsbakgrunn
legge forholdene best mulig til rette for at pasienten selv kan samtykke
til helsehjelp, jf. § 3-5.
Avgjørelse som gjelder manglende samtykkekompetanse
skal være begrunnet og skriftlig, og om mulig straks legges
frem for pasienten og dennes nærmeste pårørende.
Mangler pasienten nærmeste pårørende,
skal avgjørelsen legges frem for helsepersonell som angitt
i § 4-8.
§ 4-4 Samtykke på vegne av barn
Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke
til helsehjelp for pasienter under 16 år.
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn
under 16 år etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12,
har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.
Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal barnets
foreldre, andre med foreldreansvaret eller barnevernet, jf. annet
ledd, høre hva barnet har å si før samtykke
gis. Når barnet er fylt 12 år, skal det få si
sin mening i alle spørsmål som angår
egen helse. Det skal legges økende vekt på hva
barnet mener ut fra alder og modenhet.
§ 4-5 Samtykke på vegne av ungdom
som ikke har samtykkekompetanse
Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke
til helsehjelp for pasienter mellom 16 og 18 år som ikke
har samtykkekompetanse.
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn
mellom 16 og 18 år etter barnevernloven § 4-8
eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke
til helsehjelp.
Helsehjelp kan ikke gis dersom pasienten motsetter seg
dette, med mindre annet følger av særlige lovbestemmelser.
§ 4-6 Samtykke på vegne av myndige
som ikke har samtykkekompetanse
Dersom en myndig pasient ikke har samtykkekompetanse, kan
den som yter helsehjelp ta avgjørelse om helsehjelp som
er av lite inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet.
Pasientens nærmeste pårørende
kan samtykke til helsehjelp som ikke er omfattet av første
ledd. Annen helsehjelp kan gis hvis det anses å være
i pasientens interesser, og det er sannsynlig at pasienten ville
ha gitt tillatelse til slik hjelp. Det kan innhentes informasjon
fra pasientens pårørende for å avgjøre
hva pasienten ville ønsket.
Helsehjelp etter første og annet ledd kan ikke
gis dersom pasienten motsetter seg dette, med mindre annet følger
av særlige lovbestemmelser.
§ 4-7 Om pasienter som er umyndiggjort
Pasient som er umyndiggjort etter lov av 28. november 1898,
skal i så stor utstrekning som mulig selv samtykke til
helsehjelp. Dersom dette ikke er mulig, kan vergen samtykke på vegne
av den umyndiggjorte.
§ 4-8 Om pasienter uten samtykkekompetanse
som ikke har nærmeste pårørende
Den som yter helsehjelp, kan i samråd med annet kvalifisert
helsepersonell samtykke til helsehjelp for pasienter som mangler
samtykkekompetanse og som ikke har nærmeste pårørende.
§ 4-9 Pasientens rett til å nekte
helsehjelp i særlige situasjoner
Pasienten har på grunn av alvorlig overbevisning rett
til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller
til å nekte å avbryte en pågående
sultestreik.
En døende pasient har rett til å motsette
seg livsforlengende behandling. Er en døende pasient ute
av stand til å formidle et behandlingsønske, skal
helsepersonellet unnlate å gi helsehjelp dersom pasientens nærmeste
pårørende tilkjennegir tilsvarende ønsker, og
helsepersonellet etter en selvstendig vurdering finner at dette
også er pasientens ønske og at ønsket åpenbart
bør respekteres.
Helsepersonell må forsikre seg om at pasient som nevnt
i første og annet ledd er myndig, og at vedkommende er
gitt tilfredsstillende informasjon og har forstått konsekvensene
for egen helse ved behandlingsnektelsen.
§ 5-1 Rett til innsyn i journal
Pasienten har rett til innsyn i journalen sin med bilag
og har etter særskilt forespørsel rett til kopi. Pasienten
har etter forespørsel rett til en enkel og kortfattet forklaring
av faguttrykk eller lignende.
Pasienten kan nektes innsyn i opplysninger i journalen
dersom dette er påtrengende nødvendig for å hindre
fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv, eller
innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som
står pasienten nær.
En representant for pasienten har rett til innsyn i opplysningene
som pasienten nektes innsyn i, med mindre representanten anses uskikket
for dette. En lege eller advokat kan ikke nektes innsyn, med mindre særlige
grunner taler for dette.
Reglene i § 3-3 og § 3-4 om andres rett
til informasjon gjelder tilsvarende for innsyn i journal.
Nærmeste pårørende har rett
til innsyn i journal etter en pasients død, om ikke særlige
grunner taler mot dette.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om retten til innsyn i journal, herunder bestemmelser om betaling
for kopier.
§ 5-2 Retting og sletting av journal
Pasienten eller den som opplysningene gjelder, kan kreve
at opplysningene i journalen rettes eller slettes etter reglene
i helsepersonelloven § 42 til § 44.
§ 5-3 Overføring og utlån
av journal
Pasienten har rett til å motsette seg utlevering
av journal eller opplysninger i journal. Opplysningene kan heller
ikke utleveres dersom det er grunn til å tro at pasienten
ville motsette seg det ved forespørsel. Utlevering kan
likevel skje dersom tungtveiende grunner taler for det. Overføring
eller utlevering av journal eller opplysninger i journal skal skje
i henhold til bestemmelsene i lov om helsepersonell.
§ 6-1 Barns rett til helsekontroll
Barn har rett til nødvendig helsehjelp også i
form av helsekontroll i den kommunen barnet bor eller midlertidig
oppholder seg, jf. kommunehelsetjenesteloven § 2-2.
§ 6-2 Barns rett til samvær med
foreldrene i helseinstitusjon
Barn har rett til samvær med minst en av foreldrene
eller andre med foreldreansvaret under hele oppholdet i helseinstitusjon,
med mindre dette er utilrådelig av hensyn til barnet, eller
samværsretten er bortfalt etter reglene i barneloven eller
barnevernloven.
§ 6-3 Barns rett til aktivitet i helseinstitusjon
Barn har rett til å bli aktivisert og stimulert
under opphold i helseinstitusjon, så langt dette er forsvarlig ut
fra barnets helsetilstand.
§ 6-4 Barns rett til undervisning i helseinstitusjon
Barn i skolepliktig alder har rett til undervisning under
opphold i helseinstitusjon, i den grad dette følger av
lov om grunnskolen.
Ungdom har rett til undervisning under opphold i helseinstitusjon,
i den grad dette følger av lov om videregående
opplæring.
Førskolebarn har rett til spesialpedagogisk hjelp under
opphold i helseinstitusjon, i den grad dette følger av
lov om grunnskolen.
§ 7-1 Anmodning om oppfyllelse
Pasient eller representant for pasienten som mener at bestemmelsene
i kapitlene 2, 3 og 4, samt § 5-1, § 6-2
og § 6-3 er brutt, kan anmode den som yter helsehjelpen,
om at rettigheten blir oppfylt.
Første ledd gjelder tilsvarende for andre som
mener de ikke har fått sine selvstendige rettigheter etter kapitlene
3 til 6 oppfylt.
Pasientens representant etter første ledd er den som
har fullmakt til å klage på pasientens vegne,
eller som har samtykkekompetanse etter kapittel 4. Fullmektig som
ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt.
§ 7-2 Klage
Dersom den som yter helsehjelp, avviser anmodningen etter § 7-1
eller mener at rettighetene er oppfylt, kan det klages til fylkeslegen.
Klagen sendes til fylkeslegen.
Reglene i § 7-1 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende
for klage etter denne paragraf.
§ 7-3 Klagens form og innhold
Klage til fylkeslegen skal være skriftlig. Klagen skal
være undertegnet av pasienten eller den som representerer
pasienten. Klagen bør nevne det forhold som det klages
over og gi opplysninger som kan være av betydning for behandlingen
av klagen. Inneholder klagen feil eller mangler, setter fylkeslegen
en kort frist for rettelse eller utfylling.
§ 7-4 Anmodning om administrativ reaksjon
Pasienten eller andre som har rett til det, kan be tilsynsmyndigheten
om at helsepersonell ilegges administrativ reaksjon etter helsepersonelloven § 72. Reglene
i dette kapitlet kommer ikke til anvendelse på slike anmodninger.
§ 7-5 Frist for anmodning og klage
Fristen for anmodning etter § 7-1 er fire uker
fra vedkommende fikk eller burde ha fått tilstrekkelig kunnskap
til å fremme en slik anmodning. Fristen avbrytes når
anmodningen er fremmet.
Fristen for å klage til fylkeslegen etter § 7-2
er tre uker fra vedkommende fikk eller burde ha fått kjennskap
til utfallet av anmodningen.
§ 7-6 Forvaltningslovens anvendelse
Forvaltningslovens regler om behandling av saker om enkeltvedtak
og klage gjelder så langt de passer for fylkeslegens behandling
av klagesaker, med de særlige bestemmelser som er gitt
i dette kapitlet.
§ 8-1 Formål
Pasientombudet skal arbeide for å ivareta pasientens
behov, interesser og rettssikkerhet overfor helsetjenesten, og for å bedre
kvaliteten i helsetjenesten.
§ 8-2 Arbeidsområde og ansvar for
ordningen
Alle fylkeskommuner skal ha et pasientombud. Pasientombudets
arbeidsområde omfatter offentlige spesialisthelsetjenester.
Ombudet skal utføre sin virksomhet selvstendig og
uavhengig.
§ 8-3 Rett til å henvende seg til
pasientombudet
Pasientombudet kan ta saker som gjelder forhold i den offentlige
spesialisthelsetjenesten, opp til behandling enten på grunnlag
av en muntlig eller skriftlig henvendelse eller av eget tiltak.
Enhver kan henvende seg til pasientombudet og be om at
en sak tas opp til behandling. Den som henvender seg til pasientombudet,
har rett til å være anonym.
§ 8-4 Behandling av henvendelser
Pasientombudet avgjør selv om en henvendelse gir
tilstrekkelig grunn til å ta en sak opp til behandling.
Dersom pasientombudet ikke tar saken opp til behandling, skal den
som har henvendt seg gis underretning og en kort begrunnelse for
dette.
§ 8-5 Pasientombudets rett til å få opplysninger
Offentlige myndigheter og andre organer som utfører
tjenester for forvaltningen, skal gi ombudet de opplysninger som
trengs for å utføre ombudets oppgaver. Reglene
i tvistemålsloven § 204 til § 209 får tilsvarende
anvendelse for ombudets rett til å kreve opplysninger.
§ 8-6 Pasientombudets adgang til helsetjenestens
lokaler
Pasientombudet skal ha fri adgang til alle lokaler hvor
det ytes offentlige spesialisthelsetjenester.
§ 8-7 Pasientombudets oppgaver
Pasientombudet skal i rimelig utstrekning gi den som ber
om det informasjon, råd og veileding om forhold som hører
under ombudets arbeidsområde.
Pasientombudet har rett til å uttale sin mening
om forhold som hører under ombudets arbeidsområde,
og til å foreslå konkrete tiltak til forbedringer.
Pasientombudet bestemmer selv hvem uttalelsene skal rettes til.
Uttalelsene er ikke bindende.
Pasientombudet skal gi den som har henvendt seg til ombudet,
underretning om resultatet av sin behandling av en sak og en kort
begrunnelse for resultatet.
Pasientombudet skal underrette tilsynsmyndighetene om tilstander
som det er påkrevet at disse følger opp.
Pasientombudet skal sørge for å gjøre
ordningen kjent.
§ 8-8 Forskrifter
Departementet kan gi forskrifter til gjennomføring
og utfylling av bestemmelsene om pasientombud.
§ 9-1 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft
til forskjellig tid.
§ 9-2 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende
endringer i andre lover:
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd skal § 5-16
siste ledd lyde:
Departementet gir forskrifter om stønad etter denne
paragrafen, herunder om dekning av reiseutgifter i andre tilfeller
enn nevnt i denne paragrafen, om dekning av utgifter ved
valg av sykehus etter pasientrettighetsloven, og om stønad
til luftambulansetransport når selskapet ikke har avtale
med trygden.
Jorunn Ringstad, |
Anita Apelthun Sæle, |
president. |
sekretær. |