År 2004 den 6. desember holdtes Odelsting, hvor da ble gjort slikt
I lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten
(sjøloven) gjøres følgende endringer:
Overskriften i kapittel 18 skal lyde:
Undersøkelse av sjøulykker, sjørettsskjønn
og
skipsbøker.
Kapittel 18 nytt avsnitt II med § 472 til § 486
skal lyde:
II Undersøkelse av sjøulykker
§ 472 Virkeområde
Bestemmelsene i avsnitt II gjelder, når ikke annet fremgår
av den enkelte bestemmelse, for sjøulykker med:
a) norske skip, herunder fiskefartøy
og fritidsbåter,
b) utenlandske skip når ulykken inntreffer i riket,
eller utenfor riket når flaggstaten samtykker eller det
i henhold til folkeretten kan utøves norsk jurisdiksjon.
Sjøulykke foreligger når det ved driften
av skip er omkommet mennesker eller voldt betydelig skade på person,
skip, last, eiendom utenfor skipet eller miljø. Som sjøulykke
regnes også hendelse som inntreffer i forbindelse med driften
av et skip som har medført en umiddelbar fare for skader
som nevnt i første punktum eller for sjøsikkerheten
ellers.
For sjøulykker med roroferger og hurtiggående passasjerfartøy
som går i rutetrafikk til eller fra havn i en EØS-stat,
gjelder avsnitt II når ulykken inntreffer utenfor norsk
sjøterritorium dersom Norge var den siste EØS-staten
skipet besøkte før ulykken. For skip som nevnt
i første punktum regnes som sjøulykke tilfelle
som nevnt i annet ledd, samt enhver grunnstøting eller
kollisjon som involverer skip, at et skip forsvinner eller blir
forlatt i sjøen, miljøskade, samt hendelser som
har medført umiddelbar fare for tilfelle som nevnt. Med
roroferger menes her et sjøgående passasjerskip
som er utstyrt med innretninger som gjør det mulig å kjøre
vei- eller skinnegående kjøretøyer på og av
skipet, og som kan transportere flere enn tolv passasjerer. Med
hurtiggående passasjerfartøy menes her et hurtiggående
fartøy som definert i regel X/1 i SOLAS-konvensjonen
av 1974 som endret pr. 1. mai 1999, og som kan transportere flere
enn 12 passasjerer.
Bestemmelsene i avsnitt II gjelder ikke for sjøulykker
som bare involverer militære fartøy.
§ 473 Undersøkelsesmyndigheten
Undersøkelse av sjøulykker skal skje
ved den myndighet Kongen bestemmer.
Undersøkelsesmyndigheten skal klarlegge hendelsesforløp
og årsaksfaktorer, utrede forhold av betydning for å forebygge
sjøulykker og bedre sjøsikkerheten, og avgi og
offentliggjøre en rapport med sine eventuelle tilrådinger
når undersøkelsen er avsluttet. Undersøkelsesmyndigheten
skal ikke vurdere sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar.
Kongen kan gi nærmere regler for gjennomføringen
av undersøkelsene og om undersøkelsesmyndighetens
organisasjon og sammensetning.
Kongen kan bestemme at undersøkelser av rene arbeidsulykker
om bord på skip som har voldt døden eller betydelig
skade på person, skal legges til et annet organ som undersøkelsesmyndighet,
enn det organ som ellers er undersøkelsesmyndighet i medhold
av første ledd. Kongen kan ved forskrift gi utfyllende
bestemmelser om gjennomføringen av slike undersøkelser.
§ 474 Særlig berørte staters
rett til å delta i
undersøkelsene
Undersøkelsesmyndigheten skal gi særlig
berørte fremmede stater rett til å delta i undersøkelsene.
Med særlig berørt stat forstås
en stat:
a) der skipet er registrert,
b) der ulykken skjedde innenfor sjøterritoriet,
c) der miljø eller eiendom er blitt alvorlig skadet
eller utsatt for fare for alvorlig skade,
d) som har borgere som har omkommet eller kommet betydelig
til skade som følge av sjøulykken,
e) som har informasjon som kan være av sentral
betydning for undersøkelsen, eller
f) som på annet vis har vesentlig interesse i undersøkelsen.
§ 475 Meldeplikt
Skipsføreren eller rederiet skal straks gi undersøkelsesmyndigheten,
nærmeste politimyndighet eller Hovedredningssentralen melding
om sjøulykke. I utlandet kan melding i stedet gis til nærmeste
norske utenriksstasjon. Det skal også gis slik melding
når skipet har grunnstøtt eller har støtt
sammen med et annet skip, selv om tilfellet ikke er å anse
som sjøulykke etter § 472.
Meldeplikt etter første ledd har også enhver
som blir vitne til en sjøulykke, eller som blir oppmerksom på vrakrester
eller andre forhold som gir grunn til å frykte at det har
inntruffet sjøulykke, dersom vedkommende ikke etter forholdene
har grunn til å anta at slik melding er unødvendig.
Undersøkelsesmyndigheten og politiet skal varsle hverandre
når de mottar melding om sjøulykke eller hendelse
som nevnt i første ledd. Også annen norsk myndighet
som mottar melding om sjøulykke etter første ledd
skal straks varsle undersøkelsesmyndigheten.
Ved arbeidsulykke som rammer arbeidstaker om bord på skipet
skal melding i stedet skje etter reglene gitt i og i medhold av
sjømannsloven 30. mai 1975 nr. 18 § 40. Den myndigheten
som mottar melding etter første punktum, skal varsle undersøkelsesmyndigheten
om arbeidsulykke som har medført død eller betydelig
personskade.
Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere regler om
meldeplikten.
§ 476 Iverksetting av undersøkelse
Når undersøkelsesmyndigheten har mottatt
melding om en sjøulykke, skal den straks avgjøre
om den skal foreta undersøkelser av ulykken, og skal i
så fall iverksette undersøkelsene så snart
som mulig. Undersøkelsen skal bringes til avslutning uten
ugrunnet opphold. Undersøkelsesmyndigheten avgjør
selv omfanget av undersøkelsen og hvordan den skal gjennomføres.
Det skal iverksettes undersøkelser ved:
a) sjøulykker med norsk skip der mannskap,
skipsfører eller noen annen som følger med skipet
har eller antas å ha mistet livet eller kommet betydelig til
skade,
b) sjøulykker med norsk passasjerskip.
Ved sjøulykke med skip som omfattes av § 472 tredje
ledd kan undersøkelsesmyndigheten etter enighet med annen
særlig berørt stat innenfor EØS-området
overlate ansvaret for undersøkelsene til den staten.
Sjøulykker med fritidsbåter omfattes
ikke av annet ledd. Kongen kan gi forskrift om at visse sjøulykker
som omfattes av annet ledd i stedet skal følge bestemmelsene
i fjerde ledd.
For andre sjøulykker enn dem som omfattes av annet
ledd, avgjør undersøkelsesmyndigheten selv om den
vil foreta undersøkelser. Ved avgjørelsen skal
det legges vekt på behovet for å klarlegge forholdene
vedrørende sjøulykken, hvilket bidrag undersøkelsene kan
gi til sjøsikkerhetsarbeidet, forventet ressursbruk ved
en undersøkelse, om nødvendige undersøkelser kan
gjennomføres på annen måte, og om en
særlig berørt stat mener undersøkelser
bør skje. Særlig berørte stater bør
om mulig gis anledning til å uttale seg om ulykken bør
undersøkes. Det skal også legges vekt på at
antallet undersøkelser generelt bør være
av et slik omfang at det kan gi et tilfredsstillende grunnlagsmateriale
for det generelle sjøsikkerhetsarbeidet.
Undersøkelsesmyndigheten kan uten hensyn til tidligere
avgjørelse beslutte å undersøke forhold
vedrørende en eller flere sjøulykker.
Undersøkelsesmyndighetens avgjørelser
etter denne paragraf kan ikke påklages. Når allmenne
hensyn tilsier det, kan departementet gi undersøkelsesmyndigheten
pålegg om å undersøke en sjøulykke.
§ 477 Opplysningsplikt mv.
Enhver plikter på forlangende og uten hensyn til taushetsplikt å gi
undersøkelsesmyndigheten de opplysninger vedkommende sitter
inne med om forhold som kan være av betydning for undersøkelsen
av en sjøulykke, og å utlevere dokumenter og annet
som kan bidra til å klarlegge de faktiske forhold. Enhver
som forklarer seg for undersøkelsesmyndigheten har rett
til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig.
Skipsføreren eller rederiet skal fremlegge utskrift av
hva skipsbøkene inneholder om sjøulykken, og gi opplysninger
om skipets besetning, hvem som antas å kunne gi opplysninger
om sjøulykken og hvilke personer og foretak som berøres
av den, og skal på oppfordring gi en utfyllende skriftlig
redegjørelse for sjøulykken.
Forklaringer som nevnt i første og annet ledd
kan bare brukes til sjøsikkerhetsmessige formål.
Opplysninger fremkommet under forklaringene kan ikke brukes som
bevis mot den som har avgitt forklaringen i en senere straffesak
mot vedkommende.
§ 478 Forbud mot å fjerne vrakrester
mv.
Skip som er forulykket, vrakrester, og annet fra skipet
må ikke fjernes eller røres uten samtykke fra undersøkelsesmyndigheten
eller politiet, med mindre det er nødvendig for å avverge
fare for person, eiendom eller miljø eller for å hindre
at noe som kan ha betydning for undersøkelsen går
til grunne eller forsvinner.
§ 479 Tiltak for å fremskaffe opplysninger
Undersøkelsesmyndigheten har rett til å nytte
privat grunn og kan kreve å få undersøke
og ta i besittelse skip som er forulykket, vrakrester, dokumenter
og andre ting i den utstrekning den trenger det for å kunne utføre
sitt verv. Den kan påby legeundersøkelse etter reglene
i § 145. Om nødvendig kan myndigheten kreve hjelp
av politiet.
Vitneforklaringer og annen informasjon innhentes i slikt
omfang og på den måten som undersøkelsesmyndigheten
selv finner hensiktsmessig.
§ 480 Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for undersøkelsesmyndigheten
har taushetsplikt etter forvaltningsloven om det som de får
kjennskap til under utførelse av sitt arbeid. Når
taushetsbelagte opplysninger mottas fra noen som etter norsk lov
har en strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven,
skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde for personer nevnt
i første punktum, med mindre tungtveiende offentlige interesser
tilsier at opplysningene bør kunne gis videre eller opplysningene
er nødvendige for å forklare årsakene
til ulykken.
§ 481 Bevisopptak mv.
Undersøkelsesmyndigheten kan kreve bevisopptak
utenfor rettssak etter reglene i tvistemålsloven kapittel
20, uten hensyn til de vilkår som etter tvistemålsloven § 267
ellers gjelder for adgangen til å kreve bevisopptak.
Ved sjøulykker med skip som hører hjemme
i Danmark, Finland eller Sverige, kan vedkommende lands myndigheter
kreve bevisopptak etter reglene i første ledd. Er ulykke
som nevnt i første punktum inntruffet i utlandet, kan bevisopptak
foretas ved norsk konsulrett etter reglene i domstolloven § 50.
For skipsføreren, rederen, skadelidte og andre
berørte gjelder tvistemålslovens alminnelige vilkår
for bevisopptak utenfor rettssak. Bevisopptak i utlandet kan foretas
ved norsk konsulrett etter reglene i domstolloven § 50.
Begjæring om bevisopptak kan fremsettes for den tingrett
som følger av tvistemålsloven § 268.
Begjæringen kan også fremsettes for tingretten
for en havn skipet oppholder seg i eller kommer til, eller tingretten for
en havn mannskapet oppholder seg i.
I Danmark, Finland og Sverige holdes sjøforklaring
for norsk skip for den domstol som er kompetent etter lovgivningen
der.
§ 482 Internasjonale undersøkelser
Skal undersøkelsesmyndigheten undersøke
en sjøulykke inntruffet utenfor riket, kan deler av undersøkelsen
gjennomføres i samarbeid med norsk utenriksstasjon. Undersøkelsesmyndigheten
kan også anmode om bistand fra utenlandsk undersøkelsesmyndighet.
Ved sjøulykke med norsk skip som inntreffer innenfor
fremmed stats territorium, bør undersøkelsesmyndigheten
så langt dette er hensiktsmessig søke å samarbeide
med kyststaten i undersøkelsene. Ved undersøkelser
innenfor fremmed stats territorium gjelder bestemmelsene i avsnitt
II bare så langt norske myndigheters kompetanse rekker
etter folkeretten, og så langt kyststatens lovgivning ikke
er til hinder.
Med mindre undersøkelsesmyndigheten etter § 476
annet ledd eller § 476 sjette ledd annet punktum er pliktig
til å undersøke en ulykke selv, kan den helt eller
delvis overlate ansvaret for undersøkelsene til myndighetene
i en annen særlig berørt stat. Undersøkelsesmyndigheten
kan delta i undersøkelser av sjøulykker utenfor
riket som gjennomføres av utenlandsk undersøkelsesmyndighet.
Ved sjøulykke som omfattes av § 476 annet ledd,
kan undersøkelsesmyndigheten overlate ansvaret for undersøkelsene
til en særskilt kommisjon som er opprettet av flere berørte
stater i fellesskap for å undersøke årsakene
til ulykken.
Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser om undersøkelse
av sjøulykker som inntreffer utenfor riket.
§ 483 Sakkyndig bistand mv.
Undersøkelsesmyndigheten kan benytte sakkyndig
bistand ved gjennomføringen av undersøkelsen, og
kan også be om bistand fra politiet og andre myndigheter.
§ 484 Rettigheter for dem som saken angår.
Underretning til særlig berørte stater
Når undersøkelsesmyndigheten beslutter å iverksette
undersøkelse, skal den så vidt mulig underrette skipets
eier, rederiet, skipsføreren, brukere og assurandører
av skipet og andre som saken angår om dette. Slik underretning
skal gis så snart som mulig, og skal opplyse om rettighetene
etter annet ledd i paragrafen her og etter § 485 annet
ledd.
Innen undersøkelsen avsluttes, skal de som er nevnt
i første ledd gis adgang til å fremkomme med opplysninger
og synspunkter om sjøulykken og dens årsaksfaktorer.
De bør også gis adgang til å være
til stede ved undersøkelsene og har rett til å gjøre
seg kjent med dokumentene, i den utstrekning undersøkelsesmyndigheten
finner at dette kan skje uten hinder for undersøkelsen.
Annet punktum gjelder med de begrensninger som følger av
taushetsplikten, jf. § 480.
Ved undersøkelse av sjøulykker som omfattes
av § 472 tredje ledd skal også myndighetene i
særlig berørte stater innenfor EØS-området
gis underretning om undersøkelsene. Ved undersøkelse
av andre sjøulykker bør myndighetene
i særlig berørte stater gis underretning om undersøkelsene.
Underretningen skal opplyse om de rettigheter særlig berørte
stater har etter § 474 første ledd og § 485
annet ledd.
§ 485 Undersøkelsesrapport
Undersøkelsesmyndigheten skal utarbeide en rapport
som redegjør for hendelsesforløpet og inneholder undersøkelsesmyndighetens
uttalelse om årsaksforholdene. Rapporten skal også inneholde
undersøkelsesmyndighetens eventuelle tilrådinger
om tiltak som bør treffes eller vurderes med henblikk på å hindre
lignende sjøulykker i fremtiden.
Før undersøkelsesmyndigheten sluttbehandler rapporten,
skal et utkast til rapport etter anmodning forelegges for dem som
er nevnt i § 484 første ledd, samt for særlig
berørte stater, med en rimelig frist for vedkommende til å gi
uttalelse, med mindre særlige forhold tilsier at dette
ikke gjøres. Retten etter første punktum gjelder
bare de delene av utkastet til rapport som vedkommende på grunn
av sin tilknytning til saken eller undersøkelsene har særlige
forutsetninger for å uttale seg om.
Undersøkelsesmyndighetens utkast til rapport er ikke
offentlig.
For sjøulykker som omfattes av § 472
tredje ledd skal rapporten meddeles EFTAs overvåkingsorgan (ESA).
Undersøkelsesmyndighetens avgjørelser
etter denne paragraf kan ikke påklages.
§ 486 Sjøfartsdirektoratets undersøkelse
av
sjøulykker eller andre hendelser
Bestemmelsene i avsnitt II er ikke til hinder for at Sjøfartsdirektoratet
undersøker sjøulykker som undersøkelsesmyndigheten
beslutter å ikke undersøke, eller hendelser som
faller utenfor undersøkelsesmyndighetens ansvarsområde.
Ved andre sjøulykker enn dem som omfattes av første
ledd, kan Sjøfartsdirektoratet bare foreta ulykkesundersøkelser
etter undersøkelsesmyndighetens godkjennelse. Undersøkelsesmyndigheten
kan begrense sin godkjennelse til nærmere spesifiserte
tiltak for informasjonsinnhenting.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om Sjøfartsdirektoratets
undersøkelser av sjøulykker og andre hendelser.
Undersøkelsesmyndigheten skal gi Sjøfartsdirektoratet
melding om alle sjøulykker som inntreffer, samt om alle
grunnstøtinger og sammenstøt, jf. § 475 første
ledd tredje punktum. Så snart undersøkelsesmyndigheten
har avgjort om den vil iverksette undersøkelser av en sjøulykke
eller ikke, skal Sjøfartsdirektoratet underrettes om denne
avgjørelsen.
I avsnitt III i sjøloven kapittel 18 skal § 489
lyde:
§ 489 Berammelse og varsling
Skjønnet holdes snarest mulig etter at begjæringen er
mottatt. Skjønnsretten varsler saksøkeren og skipsføreren
og så vidt mulig rederen samt befraktere, lasteeiere, assurandører
og andre interesserte om berammelsen. Er det skjellig grunn til
mistanke om at reglene om sjødyktighet eller sikkerhet
til sjøs er overtrådt, skal også vedkommende
politimester varsles. Skjønnet kan holdes selv
om noen som er eller skulle ha vært varslet, ikke møter.
I avsnitt IV i sjøloven kapittel 18 skal § 493
lyde:
§ 493 Utfyllende forskrifter
Kongen kan gi nærmere forskrifter til utfylling
og gjennomføring av reglene i dette kapittel.
§ 507 annet ledd nr. 5 skal lyde:
Det kan foretas undersøkelser etter reglene
i kapittel 18 avsnitt II dersom det ikke er truffet annen
bestemmelse om undersøkelser i lov eller i medhold av lov.
I lov 14. juni 1884 nr. 3 om beskyttelse
av undersjøiske kabler og rørledninger utenfor
sjøterritoriet oppheves § 4 femte og sjette punktum.
I almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10
skal § 414 lyde:
Hvis noen overtrer det som i norsk lov
eller med heimel i norsk lov er bestemt om legeundersøking
og mønstring av skipsmannskaper, om hyrekontrakt og avregningsbok,
om anmeldelse, frammøte eller forevisning av dokumenter
for noen myndighet i sjøfartsforhold eller om plikt til å gi
opplysning til slik myndighet, eller om avholdelse av bevisopptak,
straffes han med bøter eller fengsel inntil 3 måneder.
På samme måte straffes den som
unnlater å oppfylle meldeplikten i sjøloven § 475
første ledd, å fremlegge dokumentasjon i samsvar
med sjøloven § 477 annet ledd, eller å etterkomme
krav fra undersøkelsesmyndigheten etter sjøloven § 479
første ledd, eller som fjerner gjenstander i strid med
sjøloven § 478.
I lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes
Sjødygtighed mv. gjøres følgende endringer:
§ 3 tredje ledd skal lyde:
Til å bistå Sjøfartsdirektoratet
opprettes et sakkyndig råd. Rådet skal ha formann
og så mange andre medlemmer som departementet bestemmer,
alle med personlige varamenn. Formann, medlemmer og varamenn oppnevnes
av departementet for 3 år om gangen. Departementet gir
nærmere regler om rådet, dets oppgaver, saksbehandling
og samarbeidet med myndigheter som undersøker
eller etterforsker arbeidsulykker om bord på skip.
§ 4 første ledd bokstav a oppheves.
Nåværende bokstav b til g blir nye bokstav a til
f.
§ 5 oppheves.
§ 7 første ledd første
punktum skal lyde:
Tjenestemenn i Sjøfartsdirektoratet
og skipskontrollen må ikke være interessert i
skip som er underlagt deres tilsyn.
Ny § 16 skal lyde:
Sjøfartsdirektoratet kan foreta undersøkelse
av sjøulykker og andre hendelser i samsvar med bestemmelsene
i sjøloven § 486.
§§ 17 til 23 oppheves.
I lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene skal § 51
annet ledd lyde:
Til rettsmøter tilkalles et rettsvitne.
Det kan tilkalles ett eller to sakkyndige rettsvitner
når særskilt kyndighet finnes påkrevd.
I sjømannsloven 30. mai 1975 nr. 18 gjøres
følgende endringer:
§ 10 annet ledd skal lyde:
Skal sjøulykken undersøkes av
undersøkelsesmyndigheten, jf. sjøloven § 473,
plikter sjømannen, mot hyre og underhold, å møte
for undersøkelsesmyndigheten.
§ 18 første ledd skal lyde:
Når skipet går tapt ved sjøulykke,
eller når det etter sjøulykke blir uistandsettelig,
plikter sjømannen å ta del i bergningen.
Skal sjøulykken undersøkes av undersøkelsesmyndigheten
jf. sjøloven § 473, plikter sjømannen,
mot hyre og underhold, å møte for undersøkelsesmyndigheten.
§ 30 tredje ledd skal lyde:
Undersøkelser i anledning av
dødsfallet holdes etter reglene i sjøloven § 472
til 486.
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten
i straffesaker skal § 55 første ledd nr. 4 lyde:
I lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet
skal § 10-10 siste ledd lyde:
Reglene i sjøloven om undersøkelse
av sjøulykker og forskrifter gitt med hjemmel
i sjøloven kapittel 18 II gjelder tilsvarende
så langt de passer.
Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Ågot Valle |
Sigvald Oppebøen Hansen |
president |
sekretær |