Regjeringens hovedmål for den økonomiske
politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling
av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig
utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er
en forutsetning for å nå disse målene.
På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som
bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Den økonomiske
politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme
verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat
sektor.
Regjeringen vil følge retningslinjene
for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien som
det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr.
29 (2000- 2001). Den økonomiske politikken må samtidig
bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Retningslinjene innebærer
at pengepolitikken rettes inn mot lav og stabil inflasjon. På den
måten har pengepolitikken fått en klar rolle i å stabilisere
den økonomiske utviklingen.
Regjeringen har forbedret rammevilkårene
for næringsvirksomhet og vil fortsette arbeidet med å redusere
skatter og avgifter og iverksette andre tiltak som kan øke
vekstevnen i økonomien. Siktemålet er å ha
en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor.
Regjeringen legger vekt på å videreføre
det inntektspolitiske samarbeidet. Moderate inntektsoppgjør
er nødvendig for å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt
sektor og lav arbeidsledighet.
Et flertall i Stortinget sluttet seg våren
2001 til følgende retningslinjer for budsjettpolitikken:
– Petroleumsinntektene
fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med utviklingen
i forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
– Det legges vekt på å jevne
ut svingninger i økonomien, for å sikre god kapasitetsutnyttelse
og lav arbeidsledighet.
Handlingsregelen sikter mot en langsiktig forsvarlig innfasing
av oljeinntektene i norsk økonomi. Olje og gass er ikke-fornybare
ressurser. Statens inntekter fra petroleumsvirksomheten har dermed
sitt motstykke i en reduksjon i statens petroleumsformue, og kan
ikke betraktes som inntekter i vanlig forstand. Ved å overføre
netto kontantstrømmen til Statens petroleumsfond, og bare
bruke realavkastningen av fondet, unngår en å tære
på formuen.
Det er få eksempler på land
som har klart å håndtere en så stor naturressursrikdom
på en måte som gjør at den er blitt til
varig glede. Manglende evne til å holde igjen i offentlige
budsjetter og for liten oppmerksomhet mot verdiskaping er åpenbare
fallgruver.
Med høye inntekter fra olje- og gassvirksomheten anslås
Petroleumsfondet å vokse i årene framover. Etter
hvert vil imidlertid petroleumsinntektene avta, samtidig som utgiftene
til pensjoner, helse og omsorg vil vokse kraftig. Det er derfor
viktig å holde fast ved de retningslinjene som er etablert
for bruken av oljeinntektene og for forvaltningen av Petroleumsfondet.
Fram mot 2050 vil det være nødvendig med betydelige
innstramminger for å møte veksten i utgiftene
til pensjoner og omsorg for eldre. Dette må vurderes på grunnlag
av Pensjonskommisjonens innstilling. Men også på andre
områder kan det være nødvendig å sette i
verk tiltak som begrenser veksten i statens utgifter. Nye befolkningsframskrivninger
fra Statistisk sentralbyrå, som indikerer at levealderen øker
sterkere enn tidligere anslått, forsterker de langsiktige
budsjettutfordringene.
Hensynet til en balansert utvikling i økonomien,
der konkurranseutsatt sektor opprettholdes i et tilstrekkelig omfang,
tilsier også at en sikter mot en gradvis og opprettholdbar
innfasing av oljeinntektene. Holden II-utvalget, som avga sin rapport
rett før påske, advarer mot en systematisk sterkere økning
i bruken av oljeinntekter enn det som følger av handlingsregelen, pga.
de alvorlige konsekvensene dette kan få for industrien
og annen konkurranseutsatt virksomhet.
Budsjettpolitikken må innrettes slik
at den styrker grunnlaget for et vekstkraftig næringsliv
og øker effektiviteten i offentlig virksomhet. En reduksjon
i skatte- og avgiftsnivået kan bidra til å øke
arbeidstilbudet, styrke kapitaltilførselen og bedre utnyttelsen
av våre samlede ressurser. I tillegg er det viktig å prioritere tiltak
for å forbedre infrastrukturen, styrke kunnskapsgrunnlaget
og fremme teknologiutvikling. Moderniseringsarbeidet i offentlig
forvaltning må ha som siktemål at produktiviteten øker,
kvaliteten og brukervennligheten bedres og ressursene kanaliseres
til de områdene der behovene er størst.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens
omtale av hovedtrekkene i den økonomiske politikken. Disse
medlemmer vil understreke at det på lang sikt er
vekstevnen i fastlandsøkonomien som vil være
avgjørende for velferden i Norge, og viser til at Regjeringen
er opptatt av å gi gode og forutsigbare rammevilkår
for næringslivet. For å få til en slik
utvikling er det bl.a. viktig med moderate lønnsoppgjør,
et rimelig skatte- og avgiftsnivå og en budsjettpolitikk
som legger til rette for lav inflasjon.
Disse medlemmer vil også understreke
at inntektene fra petroleumssektoren ikke er inntekter i vanlig
forstand, da de har sitt motstykke i en redusert petroleumsformue.
Handlingsregelens retningslinjer er derfor viktig for å ta
vare på denne arven også for fremtidens generasjoner.
Denne formuen må også ses i sammenheng med at
veksten i pensjonsutbetalinger og omsorgsbehov vil øke
sterkt frem mot 2050. I tillegg vil en for sterk innfasing av disse
inntektene være negativt for den konkurranseutsatte industrien
som er drivkraften i fastlandsøkonomien.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det går dårligere i norsk økonomi
enn det Regjeringen antok i Nasjonalbudsjettet for 2003. Ved utgangen
av mai var det registrert totalt 87 200 helt ledige arbeidssøkere
(3,7 pst. av arbeidsstyrken). Sammenlignet med mai i fjor har den
registrerte ledigheten økt med hele 29 pst. Disse
medlemmer ser det som en hovedutfordring å snu
denne utviklingen, og mener at det er nødvendig med andre
grep enn det Regjeringen legger opp til.
Disse medlemmer vil understreke
at finanspolitikken, pengepolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet
alle er viktige elementer i den økonomiske politikken.
Det vises til Arbeiderpartiets merknader til pengepolitikken i kap.7
og til inntektspolitikken i kap.10. Disse medlemmer mener
imidlertid at finanspolitikken må ha et hovedansvar for å stabilisere den økonomiske
utviklingen. Dette er bakgrunnen for at handlingsregelen ikke skal
anvendes mekanisk, men at det skal legges vekt på å jevne
ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse
og lav arbeidsledighet. På denne bakgrunn er disse medlemmer enige
i Regjeringens vurdering av at det er forsvarlig å bruke
mer enn forventet realavkastning av petroleumsfondet i årets
budsjett.
Disse medlemmer viser til at
det er en markant vekst i arbeidsledigheten i industrien. Lav vekst
i internasjonal økonomi, sterk kronekurs og høyere
lønnsvekst enn våre handelspartnere, har bidratt
til lav lønnsomhet i konkurranseutsatte næringer.
Industribedriftene rapporterer nå om fall i produksjonen, sysselsettingen
og ordrereservene. Industrien reduserer bruken av varer og tjenester
fra norske underleverandører. Dette presser lønnsomheten
også i næringer som betraktes som skjermet fra
internasjonal konkurranse. Det er derfor grunn til å regne
med en betydelig reduksjon i sysselsettingen i industrien framover,
og at dette vil få ringvirkninger for det øvrige næringsliv.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å føre en økonomisk politikk
som hindrer en rask og kraftig nedbygging av konkurranseutsatt sektor.
Det er derfor nødvendig å føre en finanspolitikk
som legger til rette for at rentenedgangen kan fortsette, og bidra
til at krona kan svekke seg, noe som vil styrke norske bedrifters konkurranseevne.
I dagens situasjon er det fare for å svekke konkurranseutsatt
næringsliv ytterligere gjennom en for ekspansiv finanspolitikk. Disse medlemmer vil
også vise til Holden II-utvalget, der det advares mot en
systematisk sterkere økning i bruken av oljeinntektene
enn det som følger av handlingsregelen, pga. de alvorlige
konsekvensene dette kan få for konkurranseutsatt virksomhet. Disse medlemmervil understreke at en fleksibel anvendelse
av handlingsregelen ikke bare må benyttes når det
er behov for ekstra stimulans i økonomien, men også når
situasjonen tilsier at det bør strammes inn.
Disse medlemmer vil peke på at
den store utfordringen i et lengre tidsperspektiv vil være å oppnå full
sysselsetting samtidig som en tilstrekkelig stor del av arbeidstakerne
arbeider i lønnsomme, internasjonalt konkurranseutsatte
bedrifter. Det er nødvendig med en konkurranseutsatt sektor
av en viss størrelse for å ha balanse i utenriksøkonomien
på lang sikt. Disse medlemmermener at dette langsiktige perspektivet gjør
det ekstra viktig å føre en økonomisk
politikk som ikke svekker konkurranseutsatt næringsliv.
Disse medlemmer mener at økningen
i ledigheten er så alvorlig at det er nødvendig
med en langt mer aktiv politikk enn det Regjeringen legger opp til.
Dette er bakgrunnen for at det foreslås omprioriteringer
innenfor budsjettrammen, der det viktigste elementet er en tiltakspakke
mot økende ledighet og nedbygging av konkurranseutsatt
næringsliv. Tiltakspakken består dels av generelle
virkemidler og dels av virkemidler rettet mot prioriterte bransjer.
De generelle virkemidlene er i særlig grad rettet mot forskning,
innovasjon, kompetanseutvikling og risikokapital til bedrifter i
oppstartsfasen. Dette er områder der den samfunnsøkonomiske
avkastningen ofte er høyere enn den bedriftsøkonomiske,
noe som også ble tatt opp av Holden II-utvalget. De næringsrettede
tiltakene er rettet inn mot bransjer der det er grunn til å tro
at Norge har spesielle forutsetninger for å gjøre
det bra, som offshore leverandørindustri, fiskeflåten
og fiskeindustrien, maritime næringer og reiseliv. Disse medlemmer mener
det er nødvendig å satse aktivt på å opprettholde
og videreutvikle norsk industri knyttet til olje- og gassvirksomheten.
Det vises til Holden II-utvalget som pekte på videreutvikling
av Norge som olje- og gassnasjon som et viktig satsingsområde.
Disse medlemmer mener at den
sterke økningen i ledigheten gjør det nødvendig å opprette
flere tiltaksplasser, og foreslår 3 000 nye plasser, hvorav
2 000 skal være innenfor bedriftsintern opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det nå er et stort gap mellom Regjeringens uttalte målsettinger
for den økonomiske politikken og den politikken som Regjeringen
fører i praksis. Disse medlemmer er enig
i at det er vekstevnen som avgjør velferdsutviklingen i
Norge og at det derfor er avgjørende å fremme
verdiskapning og produktivitet både i offentlig og privat
sektor. Disse medlemmer undrer seg derfor over Regjeringens manglende
interesse for en aktiv næringspolitikk og en offensiv og
vekstskapende økonomisk politikk som er viktig for å nå de
skisserte mål.
Etter disse medlemmers oppfatning
er det fortsatt ingen grunn til å ha et tilnærmet
manisk forhold til verken budsjettbalansen eller handlingsregelen,
all den tid statsbudsjettet går med et enormt overskudd.
Det er langt viktigere å holde fokus på vekstevnen
i BNP for fastlandsøkonomien og tiltak som kan bidra til
større produktivitet og effektivitet over tid. Disse medlemmer registrerer
at Regjeringen likevel velger å forholde seg til regnskapsteknikk,
og betrakter størrelser som finanspolitikken faktisk kan
påvirke, som eksogent bestemte faktorer. Så lenge
dette vedvarer, er det disse medlemmers oppfatning
at man ikke klarer å bruke finanspolitikken til verken å fremme
vekst eller verdiskapning som er helt grunnleggende for norsk økonomi
over tid. Disse medlemmer mener at Regjeringens salderingsopplegg
for revidert budsjett illustrerer med all tydelighet at handlingsregelen
nå er moden for gravlunden.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for større strukturelle reformer som i langt større
grad bidrar til å effektivisere offentlig sektor og økonomiens virkemåte
som helhet. Stortinget og Regjeringen må legge til grunn
klarere prioriteringer og et ønske om en nasjonal rasjonell
ressursanvendelse.
Disse medlemmer har sett seg
svært lei på den unyanserte finanspolitiske debatt
som oppstår som en konsekvens av at økte utgifter
på ett område skal dekkes inn krone for krone
på et annet område, uavhengig av hvordan kronen
brukes og hvordan den både isolert og samlet sett påvirker
utviklingen i norsk økonomi. Budsjettbalansen, den såkalte
stramheten i budsjettet og ikke minst handlingsregelen har for det politiske
flertallet nå blitt viktigere enn de reelle utfordringer
og problemer som eksisterer i flere deler av samfunnet.
Etter disse medlemmers oppfatning
er en krone ikke lik enhver annen krone i budsjettsammenheng. Bevilgninger
til veiinvesteringer har andre sysselsettingseffekter enn innkjøp
av utstyr til helsesektoren fra utlandet. Den politiske økonomiske
debatten er preget av fravær av evne til å skille
mellom hva pengene brukes til over statsbudsjettet. En krone brukt
i utlandet har ikke samme effekt som en krone brukt i Norge. En krone
brukt til investeringer har ikke samme effekt som en krone brukt
til drift, og en krone brukt i en del av økonomien med
ledig kapasitet har ikke samme effekt som en krone brukt i en del
av økonomien med sprengt kapasitet. Disse medlemmer mener
konsekvensene av slike manglende avveininger nettopp blir de store
krisene vi ser i store deler av økonomien. Det blir umulig å forstå hvordan
et av verdens rikeste land har omfattende kriser både i
helsevesen og eldreomsorg, manglende ressurser til politi og forsvar,
manglende veiinvesteringer og økende arbeidsledighet og resesjon.
Disse medlemmer vil videre understreke
at mange av problemene i norsk økonomi er myndighetsskapte
og det derfor er større systemendringer som er mest nødvendig,
fremfor forsøk på å detaljstyre den økonomiske
utviklingen gjennom stadige og mindre endringer i skatter og avgifter.
Offentlig sektor har over lang tid vokst seg
stor og ineffektiv. Et omfattende byråkrati fører
til rigide systemer, og lov- og forskriftsjungelen setter i mange
sammenhenger sterke begrensninger på en naturlig utvikling. Disse
medlemmer registrerer at Regjeringen påstår å ha
vilje til å effektivisere offentlig sektor, men er skuffet
over at dette ikke synliggjør seg i handling. Disse
medlemmer vil understreke behovet for en finanspolitikk
som er innrettet slik at konkurranseevnen for vårt fremtidige
næringsliv ikke svekkes, og slik at skatte- og avgiftsnivået
ikke er vesentlig høyere enn i andre land det er naturlig å sammenligne
seg med. Disse medlemmer er svært fristet til å foreslå en
rekke avgiftsreduksjoner og endringsforslag i tilknytning til det
reviderte budsjett, men vil vise til at hensikten med revidert budsjett
primært er å revidere budsjettet og ikke kjøre
omkamp på utallige politiske spørsmål.
Videre vil en slik praksis føre til svært uforutsigbare
forhold for alle dem som forventer at politikken i hvert fall ligger
fast et år av gangen. Disse medlemmer har
derfor begrenset seg til å fremme forslag på de
områder problemene er mest akutte og noen forslag som legger
premisser foran høstens budsjettbehandling.
Når den økonomiske utviklingen
er preget av lavere sysselsetting, høyere ledighet og svak,
ja, faktisk negativ vekst i økonomien, er det viktig at
den økonomiske politikken både innrettes med kortsiktige
og langsiktige virkemidler som innebærer større
strukturelle endringer for økonomien. Norsk økonomi
er overmoden for et systemskifte, med et langt kraftigere fokus
på tilbudssiden i økonomien, noe Fremskrittspartiet
har tatt til orde for ved flere anledninger. Det er nødvendig
med en markedsøkonomisk tilbudssidepolitikk som vektlegger
grunnlaget for økt verdiskaping gjennom betydelige struktur-
og finanspolitiske reformer. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiets hovedmålsetninger for den økonomiske politikken
er økt velferd for folk flest gjennom høyere økonomisk
vekst, lavere skatter og avgifter, en bedring av det offentlige
tjenestetilbudet, lavere ledighet og lav og stabil inflasjon. Lav
og stabil inflasjon er en forutsetning for et lavt og stabilt rentenivå.
I sitt alternative statsbudsjett for 2003 la Fremskrittspartiet
særlig vekt på:
– avgiftsreduksjoner
som øker økonomiens effektivitet og som på kort
sikt får direkte virkning på prisstigningen og
dermed også på renten.
– skattereduksjoner som øker økonomiens
effektivitet og arbeidsinnsatsen og som får virkning på kjøpekraften
og dermed også på lønnsoppgjørene.
– investeringer som bidrar til økt
effektivitet og bedre ressursutnyttelse.
– lovendringsforslag og reformer
som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende
på norsk økonomi.
Fremskrittspartiet understreket også behovet
for en tilbudssidepolitikk som særlig vektlegger følgende
forhold:
– aktiv
styrking av produktiviteten i offentlig og skjermet sektor.
– aktiv innovasjonspolitikk som
styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler
av næringslivet.
– en utdanningspolitikk som gir
oss et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem.
– en forskningspolitikk som skaper
forutsetninger for ny verdiskaping.
– en infrastrukturpolitikk som
sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet
har behov for.
– en arbeidsmarkedspolitikk med
vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet
og omstilling.
I revidert budsjett har handlingsregelen satt
nye og ferske spor. Uavhengig av hva man mener om prioriteringene
på budsjettet er det verdt å forstå hvor
stor makt denne særnorske regel har fått. Etter disse medlemmers oppfatning
synes man å tro at handlingsregelen ikke bare er en garanti,
men også en forutsetning for en sunn økonomi.
Faktum er at handlingsregelen er en kunstig oppkonstruert regel
som i seg selv har liten basis innen sosialøkonomisk teori. Resultatet
er blitt lite annet enn en tvangstrøye. Stortinget godtar å overlate
kontrollen over finanspolitikken til handlingsregelen ved at grensen
for det strukturelle budsjettunderskuddet defineres til 4 pst. av
innestående beløp på petroleumsfondet
ved inngangen til budsjettåret. Det er synd at det politiske
flertallet, uten diskusjon, ikke vil ha et mer aktivt forhold til
utviklingen i norsk økonomi. Disse medlemmer er
meget godt innforstått med at man skal være forsiktig
med å love penger til alle gode formål. Motivasjonen
i å påvise handlingsregelens håpløshet
er således ikke ønsket om å bruke hver
krone som kommer inn i statskassen, enten det er skatter fra fastlandsindustrien,
enkeltmennesker eller petroleumsvirksomheten. Petroleumsformuen
vi nå bygger opp, er et kjærkomment redskap for å sikre
velstand både for dagens og fremtidens pensjonister så vel
som de kommende generasjoner. Men denne finansielle formuen må forvaltes,
og det er slett ikke opplagt at det eneste riktige er å investere
den i utenlandske verdipapirer. Ingen ansvarlige politikere bør
derfor sette seg på sidelinjen og overlate finanspolitikken
og vår økonomiske fremtid til en oppkonstruert
handlingsregel. Det er store mangler i argumentasjonen rundt konsekvenser
av å bryte handlingsregelen. Det politiske flertall henviser
til handlingsregelen og advarer mot å bruke en eneste oljekrone
utover det handlingsregelen tillater. Men samtidig er det uproblematisk
for det samme flertall å forbruke hver eneste skatte- og
avgiftskrone som hentes inn fra fastlandsøkonomien.
Man kan undre seg over hva det er som gjør skattekronene
mindre inflasjonsskapende enn oljekronene.
Disse medlemmer viser til tall
fra SSB av 5. juni 2003 som tegner et meget dystert bilde av norsk økonomi.
BNP for fastlands- Norge hadde en negativ vekst på 0,6
pst. første kvartal i år. Siste kvartal i fjor hadde
vi en tilsvarende negativ vekst. Dermed er fastlandsøkonomien
inne i en resesjon, det vil si en dyp konjunkturnedgang. Disse
medlemmer vil peke på at dette er den største
resesjonen som har vært registrert av SSB siden 1988. Fra
slutten av 1988, hvor ledigheten var på samme nivå som
nå, det vil si 105 000 personer, økte ledigheten
med 40 000 personer til utgangen av 1991 (AKU-tall fra SSB).
Disse medlemmer mener at Regjeringen
ikke tar den økonomiske krisen på alvor. Det er
helt meningsløst å klamre seg til mantraet om
en "stram finanspolitikk" når produksjonen faller og ledigheten øker. Det
er etter disse medlemmers oppfatning også helt
forfeilet å innkassere fallende rentenivå som belønning
for en fornuftig økonomisk politikk. Sentralbanksjef Svein
Gjedrem ga nylig klart signal om at renten kan komme til å bli
satt ytterligere kraftig ned. Men dette er en konsekvens av de dårlige
tidene, ikke et resultat av en sunn økonomisk politikk.
Regjeringen snur saken helt på hodet når den fremholder
lav rente som et mål i seg selv. Målet må være å få flere
i arbeid og gjenreise norsk verdiskaping. Faren nå, er
etter disse medlemmers oppfatning, at ledigheten
vil akselerere og legge seg på et høyt nivå i
flere år fremover. Samtidig kan næringslivet komme
til å forvitre.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett for 2003 advarte
mot at norsk økonomi ville kunne gå inn i en resesjon,
og disse medlemmer anbefalte en omlegging av den økonomiske
politikken, med blant annet store skatte- og avgiftslettelser og økte
statlige realinvesteringer. Men tonen da som nå var at
det var viktig å ikke "overopphete" økonomien. Disse
medlemmer lurer nå på hvor kjølig
det skal bli i norsk næringsliv før også Regjeringen
får en fornemmelse av den økonomiske kulden. Nå hadde
Regjeringen en sjanse til å justere kursen i forbindelse
med behandlingen av revidert budsjett, men denne sjansen lar de
altså gå fra seg, med svært alvorlige
konsekvenser for norske bedrifter og norske arbeidsplasser.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at dette er en revisjon av budsjettopplegget for 2003. Disse
medlemmers hovedprioriteringer i det økonomiske
opplegget framgår derfor av merknadene i Budsjett-innst.
S. I (2002-2003) og de øvrige budsjettdokumentene. Merknader
i denne innstillingen er derfor begrenset til saker der endrede
forutsetninger gjør endringer nødvendig, og forhold
Regjeringen har tatt opp.
Disse medlemmer understreker
at den sterke økningen i arbeidsledigheten er svært
bekymringsfull. For dem som rammes, er dette et stort problem i
forhold til privatøkonomi og sosialt nettverk, og erfaringsmessig
medfører dette økt risiko for en rekke problemer.
For landet betyr dette alvorlig sløsing med vår viktigste
og knappeste ressurs - arbeidskraften.
Disse medlemmer ser dette som
den viktigste utfordringen i norsk politikk nå. For å bekjempe
dette problemet må vi ta i bruk de mest effektive virkemidlene
vi har til rådighet. Men samtidig må man sikre at
det ikke ødelegger muligheten til å nå viktige
mål på lang sikt. Disse medlemmer vil
særlig peke på behovet for å redusere
rentenivået og redusere kronens verdi. Gjennom en kombinasjon
av høy kostnadsvekst og kontraktiv pengepolitikk har norsk
konkurranseutsatt sektor opplevd en kraftig svekkelse av konkurranseevnen
de siste årene. Sjøl om pengepolitikken det siste
halve året er lagt om i mer ekspansiv retning, er kronekursen
fremdeles langt unna sitt historiske nivå det siste tiåret.
Stor rentedifferanse til våre handelspartnere er en viktig
del av forklaringen på dette. En økonomisk politikk
som legger til rette for fortsatt rentenedgang er derfor viktig.
Disse medlemmer påpeker
at en budsjettpolitikk som er bærekraftig på lang
sikt er en forutsetning for at det skal lykkes. Det innebærer
at vi må føre en økonomisk politikk som
sikrer balanse mellom generasjoner. Disse medlemmer understreker
at dette ikke er til hinder for å bruke budsjettpolitikken
som virkemiddel for å bekjempe arbeidsledighet.
Gjennom automatiske stabilisatorer skjer dette
til en viss grad automatisk. I nedgangstider går skatteinntektene
ned, mens offentlige utgifter til bl.a. dagpenger øker.
Med aktivitetskorrigeringen av budsjettet fjerner man effekten av
dette på budsjettet slik at man unngår å stramme
inn når konjunkturene peker nedover, eller å gi
gass i gode tider. Disse medlemmer påpeker
at dette er fornuftig politikk.
Dessverre har Regjeringen valgt en linje i forhold
til kommunenes skatteinntekter som gjør dette til en automatisk
destabilisator i norsk økonomi. Ved å la være å kompensere
kommunene for skatteinntekter som er lavere enn forventet, tvinges
også kommunesektoren til nedskjæringer. Dette
kommer i tillegg til næringslivets problemer, og bidrar
til å forsterke disse siden kommunesektoren er en viktig
kunde for store deler av næringslivet. Disse medlemmer understreker
at dette i tillegg til å bidra til dårligere kvalitet
på offentlige tjenester, også forsterker problemene
norsk økonomi opplever. Disse medlemmer foreslår
derfor å kompensere kommunene for sviktende skatteinngang.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre
at variasjoner i kommunal skatteinngang blir utjevnet av staten. Regjeringen
bes presentere et opplegg for dette i forbindelse med framleggelsen
av Nasjonalbudsjettet for 2004."
En målrettet satsing på investeringer
i offentlig infrastruktur i en tid med ledig kapasitet i bygg- og anleggsbransjen,
er åpenbart fornuftig. Tilrettelegging for nyskaping og
innovasjon er alltid fornuftig, og ekstra viktig i nedgangstider. Disse
medlemmer viser til sine merknader til kapittel 10 i denne
innstillingen for en detaljert gjennomgang av tiltakene som disse
medlemmer vil gjennomføre for å få flere hender
i arbeid. Størstedelen av disse tiltakene er finansiert
innenfor samme ramme som Regjeringens forslag til revidert budsjettopplegg. Disse
medlemmer vil imidlertid understreke at det i dagens alvorlige
situasjon på arbeidsmarkedet er riktig også å bruke
noe mer penger for å få mer kraft i kampen mot
ledighet. Det innebærer et strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd
som er omkring 1 mrd. kroner større enn i Regjeringens
forslag.
Disse medlemmer henviser til
"Drivkrefter bak konjunkturforløpet på 1990-tallet"
av Per Richard Johansen og Torbjørn Eika, SSB, i Vedlegg
11 i NOU 2000:21. En strategi for sysselsetting og verdiskaping, der
man har gått gjennom de siste 25 års forsøk
på å drive motkonjunkturpolitikk i Norge. Konklusjonen
er at man konsekvent har kommet for seint i gang - både med å øke
pengebruken i nedgangstider, og med å stramme inn i gode
tider. Disse medlemmer er bekymret for at man er
i ferd med å gjøre den samme feilen enda en gang.
Disse medlemmer understreker
at økt pengebruk i nedgangstider også må følges
av strammere budsjetter i gode tider. Når indikasjoner
på ny oppgang melder seg, bør derfor pengebruken
begrenses tilsvarende. Disse medlemmer påpeker
at manglende innstramming i oppgangstidene fram til 2001, sannsynligvis
er en medvirkende forklaring til problemene vi opplever nå,
sjøl om dette ble benektet av Regjeringen gjentatte ganger.
Disse medlemmer viser
til at det er grundig dokumentert at forskjellene øker,
bl.a. i Sosialistisk Venstrepartis rapport "Forskjells-Norge 2002".
Dette skjer først og fremst fordi de aller rikeste har
fått kraftige inntektsøkninger. Toppledere i de
største bedriftene har mer enn doblet lønna si
siden 1995. Disse medlemmer utfordrer de andre partiene:
Stortinget må forplikte seg til å redusere forskjellene
i løpet av denne stortingsperioden.
Disse medlemmer påpeker
at 700 av Norges rikeste mottok over en firedel av alt aksjeutbyttet
som ble utbetalt i 2001. De som innkasserer millioner i aksjeutbytte
er ofte de samme som hever de høyeste lønningene.
Svært gunstige skatteregler for kapitalinntekter og aksjeutbytte
gjør at de virkelig rike betaler mindre skatt som andel
av inntekten enn vanlige lønnstakere. Beskatningen av aksjeutbytte
ble fjernet av de borgerlige partiene, inkludert Fremskrittspartiet.
Disse medlemmer understreker
at den økende arbeidsledigheten vil skape økte
forskjeller. I tider med høy ledighet er det de med svakest
utgangspunkt som får størst problemer. Blant yrkeshemmede
og minoriteter har ledigheten steget enda mer enn det generelle
nivået. Erfaringer fra tidligere perioder med høy
ledighet tyder på at mange av disse blir varig utstøtt
fra arbeidslivet. Samtidig vet vi at manglende tilknytning til arbeidslivet
er en av de viktigste indikasjoner på fattigdomsproblemer.
Egenandelene på helse- og sosialtjenester
i kommuner og fylker har økt nesten tre ganger mer enn
prisstigningen på under ti år. Allikevel foreslår
Regjeringen nok en gang å øke egenandelene i helsesektoren.
I tillegg presser dårlig økonomi kommunene til å øke egenbetalingene
på mange tilbud.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen gir uttrykk for at de ønsker utjevning, men
fokuserer utelukkende på tiltak mot fattigdom. Disse
medlemmer understreker at Sem-erklæringen er en
oppskrift for økte forskjeller. Høyres store skattelettelser
gir mest til dem som har mye fra før. Kristelig Folkeparti har
fått gjennomslag for at det skal gjøres noe for
de aller fattigste. Problemet er at det skal finansieres gjennom
kutt for de som har litt.
Disse medlemmer påpeker
at Norge er et av verdens rikeste land. Vi har større handlefrihet
enn de aller fleste. Denne handlefriheten kan enten brukes til å øke det
private forbruket for de fleste av oss litt mer og mye for dem som
har mest fra før, eller den kan brukes til å ruste
opp de felles arenaene som inkluderer alle. Disse medlemmer legger
vekt på at vi trenger alternativer utenfor markedet - der
ungdom kan leie til en rimelig pris mens de bygger seg opp egenkapital, eller
der folk som har dårlig råd kan få seg
et stabilt tak over hodet. Norge skiller seg i dag ut i Europa som
et land med mangel på en sosial boligpolitikk. Vi ligger langt
etter "land det er rimelig å sammenligne oss med".
Disse medlemmer viser til samfunnsforskning som
viser at samfunn med forholdsvis små forskjeller gir mer
lykke til flere. Helsa er bedre, tryggheten større og kriminaliteten
lavere i et samfunn der det ikke er store forskjeller mellom folk.
Det blir færre som faller utenfor i et samfunn der den
offentlige skolen er gratis, der barnehager ikke er priset som et
luksusgode, og der den økonomiske terskelen for å delta
i ulike fritidsaktiviteter eller på skolefritidsordninger
er lav. Oppskriften på mindre forskjeller blir derfor enkel: Gjør
skolen og SFO gratis. Gjør barnehager og fritidsaktiviteter
billigere. Dette er brede og treffsikre tiltak, men de krever vilje
til omfordeling.
Disse medlemmer er glade for
at tre av fire nordmenn ønsker seg et samfunn med mindre
forskjeller mellom folk. Denne regjeringen gir dem noe annet. Høyres
skatteprosjekt vil ikke bare øke forskjellene mellom folk,
men hindrer også at de store pengene brukes til å ruste
opp velferdsgodene som når oss alle. Dermed blir det flere
som må fanges opp av finsiktede fattigdomstiltak. I sum
gir det et dårligere samfunn.
Disse medlemmer vil advare mot
en slik utvikling, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
tiltak som sikrer at de økonomiske og sosiale forskjellene
skal være mindre ved utgangen av denne stortingsperioden enn
de var ved periodens begynnelse."
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en vurdering av utviklingen av økonomiske og sosiale
forskjeller i Norge i de årlige budsjetter."
Disse medlemmer viser
til at staten har en betydelig portefølje av aksjer i en
rekke selskaper. Mange av de fremste selskapene i Norge har staten
eierskap i. Disse medlemmer mener dette er en fornuftig plassering
av statens formue som sikrer verdiskaping, arbeidsplasser og forvaltning
av ressurser. Disse medlemmer registrerer at det
gjennom de siste åra har blitt en allmenn oppfatning at
staten som eier ikke skal bruke eierskapet sitt. Disse medlemmer viser til
at dette fører til en betydelig maktforskyving til fordel
for øvrige aksjonærer, og styrket makt til administrasjonen. Disse
medlemmer mener at staten ikke skal detaljstyre selskaper,
og at selskapene naturlig nok skal ha stor grad av frihet til å styre
bedriftene. Disse medlemmer viser videre til at det
er avgjørende viktig at selskapene drives rasjonelt og bedriftsøkonomisk
lønnsomt. Samtidig er det viktig å understreke
at disse selskapene har en spesiell forpliktelse i å ivareta
og utvikle seg også i Norge. Halvstatlige bedrifter som
Norsk Hydro har gjennom snart 100 år forvaltet naturressursene
i mange norske lokalsamfunn. Dette er små industriplasser
som er bygd opp rundt industrien og er oftest totalt avhengig av
fortsatt levedyktige industriarbeidsplasser. Spesielt aluminiumsverkene
i Sogn er sterkt utsatt dersom ikke Hydro investerer i ny og mer
miljøvennlig og kostnadsdrivende teknologi. Bedriftene
har derfor også en forpliktelse overfor disse samfunnene. Disse
medlemmer vil understreke at kortsiktige hensyn til profitt ikke
må gå på bekostning av langsiktige investeringer og
langsiktig forvaltning av bedriften og samfunnets interesser.
Disse medlemmer viser til at
en rekke statlige selskap er børsnotert de siste åra
og at den høyredominerte Regjeringa har en målsetting
om å privatisere mer av nasjonens eierskap. Disse
medlemmer tror det kan være nyttig å høste
erfaringer om de privatiseringene vi har sett de siste årene
har vært vellykket; om bedriftene har blitt bedre, om de
tjener samfunnet bedre, om de har blitt mer lønnsomme og
om de føler den samme forpliktelsen overfor lokalsamfunn
og ansatte.
Disse medlemmer fremmer forslag
om en evaluering av store statlige nedsalg de siste åra.
"Stortinget ber Regjeringa iverksette
en evaluering av salget av Kredittkassen, Statoil og Telenor, for å se om
salget har bidratt til å fylle de mål Stortinget
satte."
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til Senterpartiet sine merknader i Budsjett-innst. S. I (2002-2003)
og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003), der hovudlinene i Senterpartiets økonomiske politikk
er gjort greie for.
Denne medlemen seier seg samd
med Regjeringa si vurdering av at omsynet til ei balansert økonomisk
utvikling tilseier at konkurranseutsett sektor (heretter K-sektor)
vert oppretthalden i eit tilstrekkeleg omfang. Problemet er derimot
at Regjeringas finans- og pengepolitikk ikkje er optimal i så måte:
Konkurranseevna til norsk industri har vorte monaleg forverra dei
siste åra, og har no byrja materialisere seg i form av både
nedleggingar, utflaggingar og aukande arbeidsløyse. Det
siste året har avskalinga frå industrien auka
markert, og ligg vesentleg over "trendnivået". Meir presist
har den gjennomsnittlege nedgangen i industrisysselsetjinga i perioden
1970-2002 vore på 3000 personar i året. Frå 4.
kvartal 2001 til 4. kvartal 2002 fall industrisysselsetjinga derimot med
8000 personar. Mykje av nedgangen er i tillegg geografisk lokalisert
i distrikts-Noreg all den tid fylka på det sentrale Austlandet
for lengst er å rekne som avindustrialiserte. Bak desse
makrotala skjuler det seg derimot ei rekkje "mikrotragediar" i form
av tap av inntekt, personleg prestisje og sosiale nettverk. Denne
medlemen meiner at dette aktualiserer behovet for ein meir
aktiv næringspolitikk i høve til næringar
der Noreg har både naturlege og komparative fordelar.
Reint definisjonsmessig er K-sektor kjenneteikna ved
eit sett lønsame og internasjonalt konkurranseutsette verksemder.
Eksistensen av slike er viktig både med tanke på ein
langsiktig balanse i utanriksøkonomien, og utsiktene Noreg
som ein liten og ressursspesialisert økonomi har til å hauste
av føremonene ved internasjonalt byte av varer og tenester.
Innfasinga av oljepengar i norsk økonomi har like fullt
kravd, og vil i tida frametter sannsynlegvis fordre, ei overføring
av ressursar frå K-sektor til næringar som kan
stette auka etterspurnad etter varer og ikkje minst tenester som
i større grad er unnateke internasjonal konkurranse. Denne
medlemen meiner derimot at Regjeringa sin politikk inneber
ei for rask avvikling av K-sektor. Problemet med denne negative
trenden er tredelt. For det fyrste tenderer nedbemanninga til å skje
i område av landet der arbeidskrafta har avgrensa sysselsetjingsalternativ,
noko som aukar sannsynet for langtidsarbeidsløyse og redusert
arbeidstilbod. Vidare er K-sektor spesiell av di aktivitet i industrisektoren
i større grad enn til dømes tenesteytande næringar
gjev opphav til læringseffektar og teknologiutvikling,
som i neste omgang typisk stimulerer til økonomisk vekst.
For det tredje, og mest alvorleg, aukar sannsynet for hollandsk sjukeliknande
problem: Overføringar av ressursar til K-sektor må reverserast,
men omstillinga er kostesam. Dette gjeld spesielt dersom oppbygginga
av sektoren må skje frå låge nivå og
innanfor ein kontekst kjenneteikna ved mangel på både
kompetanse og eigna "industrielt miljø".
Konkurranseevna til K-sektor har forverra seg
markert etter dei siste åra, fyrst og fremst på grunn
av realappresieringa til den norske krona. Statistisk
sentralbyrå har i Økonomiske analyser 1/2003
dessutan peika på at den noverande pengepolitikken har
hatt utilsikta konsekvensar for konkurranseevna til norsk næringsliv.
Den høge rentedifferansen i høve utlandet stordelen
av fjoråret var i utgangspunktet meint som ein reaksjon
på lønsoppgjeret, som isolert sett svekka lønsemda
i K-sektor. Problemet er at denne sektoren også vart råka
indirekte av Noregs Banks rentepolitikk ved at kronekursen styrka
seg, noko som jo svekka innteninga og lønsemda i K-sektor
målt i norske kroner. Denne medlemen meiner
at den omtalte mekanismen aktualiserer ein debatt om i kva grad
ei einsidig fokusering på inflasjonsmål er veleigna
for ein liten, open økonomi der omsynet til konkurranseevne har
stått - og typisk kjem til å stå - sentralt
i den økonomiske politikken. Eit relatert poeng er at Noregs
Bank i ettertid knapt kan seiast å ha innfridd den delen
av målfunksjonen sin som tilseier ei stabil utvikling i
høve produksjon og sysselsetjing. Senterpartiet har elles fremja
forslag om at mandatet til Noregs Bank bør presiserast
i forhold til nett desse målsetjingane, jf. Dokument nr.
8:4 (2002-2003).
Senterpartiet meiner at den altfor raske endringa
i samansetjinga mellom K-sektor og skjerma sektor på sikt
kan kome til å medføre balanseproblem i utanriksøkonomien.
Dette er primært ei langsiktig utfordring, men den bør
ideelt sett møtast med ein meir aktiv næringspolitikk
alt no. Meir konkret bør rammevilkåra leggjast
spesielt til rette for næringar som både kan generere
valuta og som er kjenneteikna ved naturlege og komparative føremoner.
Senterpartiet tek såleis til motmæle mot prinsippet
om næringsnøytralitet. Det heftar minst to mogelege
problem ved ein slik politikk. Det eine er argumentet om at private
aktørar og/eller entreprenørar i større
grad enn folkevalde representantar evnar å identifisere
profitable næringsprosjekt. Denne medlemen tykkjer
at omfanget til denne forma for informasjonsasymmetri er overdrive. Spesielt
gjeld den ikkje ålment. I høve petroleumssektoren
var det i si tid openbert også for og i det politiske miljøet
at investeringar i utvinning av olje og gass med stort sannsyn ville
implisere hausting av omfattande grunnrente utover ei gjeve normalavkastning.
Ein annan påstand er at aktiv næringspolitikk
kjenneteikna ved målretta investeringar frå det
offentlege si side opnar opp for suboptimal "rent-seeking" frå privat sektor.
Eitt problem i så måte er at offentleg kapital ikkje
nødvendigvis vert kanalisert til dei mest profitable prosjekta. Denne
medlemen vil derimot snu dette på hovudet, og peike
på at tilgang på langsiktig kapital kan vere -
og typisk er - ein kritisk faktor når det gjeld nysatsingar
innanfor ei rekkje næringssektorar. Dessutan har staten
ein komparativ føremon i høve evne til å ta
større - og gjerne andre former for - risiko enn mange
(og relativt sett meir kortsiktige) private aktørar. All
den tid omsynet til langsiktig balanse i utanriksøkonomien
er eit (del-)mål for norsk økonomisk politikk,
fylgjer det at det offentlege også bør nytte sine
politikkinstrument for aktivt å innfri eit slikt mål.
Nett som ein i bistandspolitikken vel samarbeidsland ut ifrå ei
rekkje kriterium, kan næringspolitikken blinke ut - og
evaluere satsing på - einskildsektorar på basis
av eit veldefinert og gjennomdiskutert sett med retningsliner. Ein
næringsnøytral politikk kan derimot degenerere
til politikknøytral politikk.
I tråd med desse tankerekkjene tek
Senterpartiet i sitt reviderte budsjettopplegg til orde for ei målretta satsing
på forsking og utvikling, samt tiltak retta inn mot spesielt
verftsindustri og maritime næringar. I tillegg ynskjer
Senterpartiet i større grad å leggje til rette
for kanalisering av statleg kapital til næringsutvikling
i Noreg.
Komiteens medlem fra Kystpartiet ønsker å bidra
til at revidert budsjett for 2003 får en verdikonservativ
sentrumsprofil. Skatte- og avgiftslettelsene bør først
og fremst komme på nødvendighetsgoder som bolig,
mat og arbeid. På denne måten legges forholdene til
rette for at den enkelte skal kunne klare seg på egen inntekt.
Samtidig styrkes det norske næringslivets konkurranseevne
overfor utlandet.
Dette medlem vil motarbeide den
tendensen vi ser internasjonalt til å øke beskatningen
av folks bolig. Trygghet i heimen er en forutsetning for et harmonisk familieliv
og dermed for å gi barna en god oppvekst. Trygghet i heimen
er også nøkkelen til å sikre den enkeltes
arbeidsevne og helse. En god boligpolitikk er derfor av stor økonomisk
betydning. Kystpartiet vil snarest mulig avvikle fordelsskatten
på bolig. Kystpartiet foreslår å heve
bunnfradraget til 200 000 kroner, noe som utgjør en betydelig
besparelse for boligeierne.
Dette medlem vil understreke
betydningen av full sysselsetting. Det å kunne klare seg
på egen inntekt gjør at den enkelte får
en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer også behovet
for støtte fra det offentlige. Internasjonalt kan man merke
tendenser til økonomiske nedgangstider. Men Norge har med
sine store inntekter fra olje, gass, fisk og vannkraft helt spesielle
forutsetninger for å håndtere en slik situasjon. Det
største problemet er at det politiske flertall i Norge, og
Samarbeidsregjeringen i særdeleshet, ser ut til å sette
Norges gunstige posisjon på spill ved å tillate
salg av norske nøkkelbedrifter og naturressurser til utlandet.
På denne måten risikerer vi å miste kontrollen
med og det økonomiske utbyttet av disse ressursene. Det
er også sterkt beklagelig at utenlandske eierinteresser
tar større utbytte ut av Norge enn de norske kapitalinvesteringer
i utlandet inkludert Oljefondet, trekker inn i landet. Vi bør
i større grad utnytte vår økonomiske
handlefrihet til å investere i utbygging av infrastruktur
i land og på kysten. Vi bør styrke vår
finansnæring under norsk kontroll. Dette medlem viser
til at Statistisk Sentralbyrå nå i vår
konkluderte med at det var rom for å bruke betydelig mer
til forbruk og investeringer enn det som var antatt tidligere.
Dette medlem vil peke på at
det i et høykostland som Norge er spesielt viktig for sysselsettingen
at norsk arbeidskraft ikke er for sterkt belastet med skatter og
avgifter. Ved at flere kommer i arbeid og ved at arbeidstakerne
får mer igjen i disponibel lønn, vil det kunne
ligge til rette for gode forhandlingsløsninger mellom partene
i arbeidslivet. En forutsetning for slike løsninger er
at man tar i bruk de eksisterende arbeidskraftressurser i Norge
fremfor å satse på import av arbeidskraft fra
utlandet. Det er også viktig å hindre at det utvikler
seg et illegalt arbeidsmarked i Norge som resultat av den manglende
grensekontrollen mot Schengen.
Dette medlem vil peke på den
samfunnsøkonomiske betydningen av å sikre en trygg
og billig mat. Gjennom sin fiskeproduksjon bidrar Norge i betydelig grad
til å gi verdens befolkning sunn mat. Det blir derfor av
største viktighet å sikre at ressursene i havet
ikke blir truet av forurensende utslipp fra Sellafield, oljevirksomhet
og industri. Selve fisket og oppdrettsvirksomheten må selvsagt
også drives på en slik måte at vi bevarer
balansen i naturen og sikrer et maksimalt utbytte av ressursene
innenfor disse rammene. Ressursene og kysten må fortsatt
være under nasjonal kontroll. Skatten på mat bør
avvikles. Det vil gi grunnlag for lavere lønnskrav og dermed
bedre norsk næringslivs konkurransekraft.
Dette medlem viser til at det
ofte viser seg at tiltak og avgifter som er ment å skulle
minske presset i økonomien i pressområdene omkring
Oslo, også fører til mindre etterspørsel
i geografiske områder som ikke har samme press i økonomien
som i Oslo-området. Dette medlem mener derfor
at det er større grunn til å differensiere de økonomiske
tiltakene etter hvor i landet utslagene gjør seg gjeldende.
Dette medlem mener at det i dagens
situasjon er rom for et mer ekspansivt statsbudsjett, om en hadde differensiert
bedre i forhold til hvor i landet den økonomiske virkningen
hadde gjort utslag.
Dette medlem viser til sine merknader
og forslag i Innst. S. nr. 260 (2002-2003) og Innst. O. nr. 122 (2002-2003).