Den økonomiske politikken må bidra
til fortsatt jevn økonomisk utvikling innenfor rammer som
sikrer at kommende generasjoners muligheter for å dekke
sine behov, ikke undergraves. Dette krever en ansvarlig økonomisk
politikk med vekt på natur- og miljøhensyn, en
langsiktig forvaltning av petroleumsformuen, et bærekraftig
pensjonssystem og en sterk offentlig sektor. Verdiskapingen og sysselsettingen
må styrkes i alle deler av landet, bl.a. gjennom økt
satsing på forskning, utvikling og samferdsels-
og næringstiltak og ved å sikre alle tilgang til
sentrale velferdsordninger som barnehage, likeverdig utdanning,
omsorg og helse.
Regjeringen vil følge handlingsregelen
for budsjettpolitikken. Handlingsregelen sikter mot en gradvis og forsvarlig økning
i bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet, om lag i takt med
utviklingen i forventet realavkastning av Statens pensjonsfond -
Utland, anslått til 4 pst. Varierende innbetalinger fra
oljevirksomheten overføres i sin helhet til utenlandsdelen
av Pensjonsfondet, mens uttaket over tid skal svare til den forventede
realavkastningen av fondet. På denne måten skjermes
statsbudsjettet og fastlandsøkonomien fra svingninger i
oljeprisen.
Gjennom en jevn og gradvis økning i
bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet legger handlingsregelen
til rette for en stabil utvikling i norsk økonomi. Hensynet
til stabilitet ivaretas også ved at regelen åpner
for at det i perioder med svak økonomisk utvikling kan
brukes noe mer enn 4 pst. av fondskapitalen for å stimulere
produksjon og sysselsetting. Tilsvarende er det fornuftig å bruke
mindre i tider med høy kapasitetsutnyttelse og presstendenser
i økonomien.
Handlingsregelen balanserer ønskene
om å løse nye oppgaver nå mot behovet
for at vi også i framtiden skal kunne håndtere
de oppgavene vi allerede har påtatt oss. Noen år
fram i tid vil aldringen av befolkningen gi en rask økning
i utgiftene til pensjoner, helse og omsorg. Følger vi handlingsregelen,
vil bruken av oljeinntekter øke gradvis framover, og dermed
gi et bidrag til å møte det økte finansieringsbehovet
som aldringen gir. Det spiller i denne sammenheng ingen rolle at
fondet ikke er øremerket pensjoner. Jo større
fondet er, desto større andel av statens øvrige
inntekter vil kunne brukes til å finansiere andre prioriterte
oppgaver. Ved å bruke realavkastningen av fondet, men ikke
kapitalen, legger vi et godt grunnlag for at naturens oljegave kan
komme alle generasjoner til gode, også de som lever etter
at petroleumsreservene er uttømt.
Når oljeprisen er høy, vil
innbetalingene til fondet være store og kapitalen øke
raskt. Dette gir grunnlag for påfølgende varig
høyere overføringer til statsbudsjettet. En utvikling
i oljeprisen i tråd med det som legges til grunn i denne
meldingen, vil dermed gjøre det lettere å møte
budsjettutfordringene knyttet til en aldrende befolkning. Det forutsetter
imidlertid at vi ikke trapper opp bruken av inntektene nå,
men benytter den anledningen dagens høye oljepris gir til å komme raskt
ned på banen for forventet fondsavkastning. Dersom bruken
av petroleumsinntekter i noen år kan holdes lavere enn
realavkastningen, vil det redusere behovet for vanskelige omdisponeringer
når veksten i aldersrelaterte utgifter senere setter inn.
I en periode med sterk vekst i produksjon og sysselsetting vil en
slik tilbakeholdenhet også være i tråd
med hensynet til en stabil utvikling i norsk økonomi.
Den økonomiske politikken må ta
høyde for at utviklingen i oljeprisen er svært
usikker. Erfaringene fra 1986 og 1998 viser at prisen også kan
falle raskt. Handlingsregelen tar hensyn til denne usikkerheten
ved å basere bruken av petroleumsinntekter på forventet avkastning
av fondskapitalen ved inngangen til budsjettåret. Det vil
ikke være ansvarlig å basere bruken av petroleumsinntekter
på forventninger om høye oljepriser i framtiden.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, tar dette til
orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Regjeringens omtale av retningslinjene for budsjettpolitikken,
som sikter mot en langsiktig forsvarlig innretning av oljeinntektene
i norsk økonomi. Disse medlemmer viser til
at Fremskrittspartiet hele tiden har vært imot handlingsregelen, og
mener at Regjeringen gjennom vedtatt budsjett viser at også den
finner handlingsregelen lite formålstjenlig som finanspolitisk
styringsverktøy. Helt siden innføringen våren
2001 har handlingsregelen uten unntak blitt brutt. Størrelsen
på "overforbruket" har vært avhengig av Regjeringens
behov for å løse ulike budsjettutfordringer. Totalt
beløper dette overforbruket seg til mer enn 100 mrd. kroner.
I den politiske virkelighet betyr dette at handlingsregelen er ikke-eksisterende. Hovedproblemet
med handlingsregelen er at den sterkt begrenser det finanspolitiske
handlingsrommet. En vesentlig svakhet er at regelen ikke forholder
seg til hvor, når eller hvordan oljeinntektene skal brukes,
og at den ikke skiller mellom oljepenger brukt til skatte- og avgiftslettelser,
offentlige investeringer eller offentlig forbruk.
Regjeringen har ved flere anledninger fremholdt
at olje og gass ikke er fornybare ressurser og at man derfor ikke
kan betrakte innbetalingene fra petroleumsvirksomheten som inntekter
i vanlig forstand. Disse medlemmer deler ikke dette
synet, og understreker at oljeinntekter er inntekter på lik
linje med alle andre inntekter fra norsk produksjon. Det særegne
med oljeinntektene er den høye avkastningen, relativt til
ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og investert kapital. I
tillegg tilfaller det aller meste av oljeinntektene staten direkte
som grunneier og skatteoppkrever, og indirekte via statlig eide
oljeselskap. Disse medlemmer mener at en ansvarlig
og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk
vekst, og at oljeinntekter i større grad dermed kan konverteres
til real- og humankapital fremfor finanskapital. Det hjelper svært
lite for kommende generasjoner at de arver oljeformuen i form av
et oljefond, men samtidig avspises med en infrastruktur i forfall
og en humankapital lite egnet til å møte fremtidens kunnskapsbehov.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine merknader
til punkt 2.2.