2.1 Sammendrag

       Det framholdes innledningsvis i proposisjonen at norsk alkoholpolitikk har som utgangspunkt at alkohol er en legitim og lovlig omsatt vare, men at det likevel er bred enighet om at det må settes inn ulike virkemidler for å begrense skadevirkninger av forbruket. Den helhetlige alkoholpolitikken må søke å ivareta til dels kryssende interesser som helse- og sosialpolitiske hensyn, hensynet til næringsinteresser og til at alkohol skal være tilgjengelig sentralt.

       Det vises til at Verdens Helseorganisasjon i forbindelse med sin plan « Helse for alle år 2000 » anbefalte at alkoholforbruket burde reduseres med 25 prosent innen tusenårsskiftet, og at Stortinget sluttet seg til denne målsettingen for Norges del i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 17 (1987-1988) Alkohol og folkehelse.

       Det redegjøres for utviklingen i forbruk av alkohol og drikkemønster. Det alkoholpolitiske utvalget anslår at 87 prosent av den voksne befolkningen i 1994 var brukere av alkohol, og at landets innbyggere brukte nær 15,9 milliarder kroner til innkjøp av alkoholholdige drikkevarer dette året. Statistikken over registrert forbruk i etterkrigstida viser at det årlige gjennomsnittsforbruket av ren alkohol pr. innbygger 15 år og over nådde et lavpunkt i 1953 med 2,75 liter, mens det nådde et toppunkt på 5,98 liter i 1980. I perioden etter 1980 har det på grunn av redusert brennevinsforbruk totalt sett vært en nedgang målt i alkoholliter på ca 20 prosent. For første gang på 1990-tallet steg det registrerte forbruket av alkohol i 1994 og 1995. Foreløpige tall for 1995 viser et gjennomsnittsforbruk på 4,91 liter ren alkohol pr. innbygger 15 år eller over. I europeisk sammenheng er forbruket av alkohol i Norge lavt. Gjennomsnittsforbruket i Danmark er 11,96 liter, i Finland 8,16 liter, og i Sverige 6,33 liter (1994-tall). Det er anslått at det uregistrerte forbruket i Norge i 1994 sto for 23 prosent av totalforbruket, dvs. at summen av det registrerte og uregistrerte forbruket av alkohol i Norge i 1994 er beregnet til å være 6,2 liter ren alkohol pr. innbygger 15 år og eldre.

       Når det gjelder sosiale og helsemessige skadevirkninger av alkohol, vises det bl.a. til at det finnes en omfattende dokumentasjon på sammenhenger mellom alkoholkonsum og forskjellige problemer både på individnivå og befolkningsnivå, dvs. at når alkoholforbruket i befolkningen er stort, vil dette også vise seg i omfanget av helseproblemer. En rekke undersøkelser viser også at med økende alkoholkonsum i befolkningen øker også selvmordsfrekvensen og omfanget av voldsskader. Det understrekes særlig at fyll innenfor familien kan ødelegge barns oppvekstvilkår, og det anslås at 200.000 barn i Norge i dag har en vanskelig oppvekst grunnet mors eller fars alkoholbruk med psykiske lidelser som hyppig resultat. Av helseproblemer nevnes spesielt kreft, blodtrykk og slag, hjertelidelser og skrumplever. Det er påvist klare sammenhenger mellom økende konsummengde og dødelighetsrisikoen. Videre er det påvist en sammenheng mellom alkoholkonsum og trafikkulykker og andre typer av ulykker, vold, selvmord og sannsynlighet for å bli utsatt for vold. For enkelte hjertesykdommers vedkommende synes forskningen å kunne vise at et begrenset forbruksnivå reduserer dødeligheten av denne type sykdommer.

       Det framholdes at det er en sammenheng mellom totalforbruket av alkohol i et samfunn og antallet storforbrukere. Dette er innholdet i den såkalte totalkonsumteorien som ligger til grunn for strategivalg i norsk alkoholpolitikk. Av virkemidler i norsk alkoholpolitikk framheves offentlig kontroll med innførsel og omsetning av alkoholholdige drikker og især statsmonopolet for omsetning av sterkt øl, vin og brennevin som de viktigste av tiltak som er rettet mot tilbudssiden. Som viktige etterspørselsregulerende tiltak framholdes offentlig påvirkning av prisene gjennom avgifter på alkohol, lover som forbyr bruk av alkohol i visse situasjoner eller av visse grupper, opplysning og informasjon og forbudet mot alkoholreklame. Videre understrekes betydningen av rammer og kontrollsystemer som skal sikre at en så stor del som mulig av den alkoholen som selges, går gjennom lovlige kanaler. Det påpekes at priser og tilgjengelighet antagelig er de mest effektive enkeltvirkemidler for å påvirke etterspørselen etter alkohol. Som et siste virkemiddelområde i alkoholpolitikken framholdes tiltaksapparatet for behandling og rehabilitering av rusmiddelmisbrukere.

       Det uttales at den mest markerte endringen i norsk alkoholpolitikk siden 70-tallet er at brennevin, vin og øl (middels sterk) i dag er mye lettere tilgjengelig enn for 20 år siden, og at det kan konstateres at det har skjedd en betydelig liberalisering i den kommunale håndhevingen av alkoholpolitikken.

       Når det gjelder strategier og satsingsområder, vil Sosial- og helsedepartementet særlig rette oppmerksomheten mot:

       Sosial- og helsedepartementet vil fortsatt gå inn for at sentrale deler av rusmiddelpolitikken skal tilligge kommunene innenfor nasjonalt fastsatte rammer. Departementet vil understreke at skjønnsutøvelsen ved tildeling av bevilling framstår som en av de mest sentrale virkemidlene i alkoholpolitikken. Departementet antar at en lovfesting av plikt til å lage kommunale rusmiddelplaner ikke er hensiktsmessig. Sosial- og helsedepartementet vil legge til rette for en mer målrettet lokal innsats gjennom:

       Departementet understreker behovet for å drive kontinuerlig informasjonsvirksomhet på rusmiddelområdet, og uttaler at denne primærforebyggende virksomheten i større grad bør samordnes med primærforebyggende innsatser på andre områder, som f.eks. i forbindelse med røyking, seksualitet, legemiddelbruk, kosthold, idrett, trafikkatferd og ulykkesforebygging. Departementet vil videre legge vekt på den sekundærforebyggende innsatsen og på tiltak som kan hindre at personer og grupper som er risikoutsatt utvikler et rusmiddelmisbruk.

       I forbindelse med drøfting av punktavholdstrategien uttales det at det i tiden framover bør satses på forebyggingstiltak som direkte påvirker drikkesituasjonene, og hvor budskapet blir å drikke mindre og sjeldnere, og unngå alkohol helt i visse sammenhenger. Det framholdes at det i tillegg til å avstå fra bruk av alkohol når en skal føre et motorkjøretøy, og i arbeidslivet, vil det være ønskelig å fremme en positiv holdning til avhold fra alkoholbruk også i situasjoner eller « soner » som f.eks. samvær og aktiviteter med barn og ungdom, graviditet, idretts- og friluftsliv, og i perioder med bruk av medikamenter.

       Når det gjelder forskning legger Sosial- og helsedepartementet vekt på at den skal omfatte følgende områder:

       Det uttales at Sosial- og helsedepartementet også i framtiden vil legge stor vekt på prispolitikken som virkemiddel i alkoholpolitikken. Departementet mener at det i dagens situasjon ikke er grunnlag for å øke avgiftsnivået vesentlig.

       Når det gjelder detaljmonopolet som alkoholpolitisk instrument framholdes det at Sosial- og helsedepartementet vil:

       Departementet påpeker at norsk alkoholpolitikk vil bli sterkere utfordret i årene som kommer som en følge av økt internasjonalisering. Det uttales at den økte internasjonaliseringen i seg selv gjør det nødvendig å styrke og systematisere Norges kontakt med internasjonale organisasjoner og nasjonale myndigheter som arbeider med spørsmål av betydning for norsk alkoholpolitikk.

2.2 Komiteens generelle merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Tveiten, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, viser til at lovverket som denne endringen av alkoholloven bygger på, er alkoholloven av 2. juni 1989, som trådte i kraft 1. januar 1990, og som sist ble endret ved lov av 23. juni 1995 nr. 45, da A/S Vinmonpolets enerett til import, eksport og engrossalg av vin og brennevin ble erstattet av en bevillingsordning for tilvirking av engrossalg av alkoholholdig drikk. Disse endringene kom som en konsekvens av EØS-avtalen, og deler av loven som berører disse bevillingsordningene, går derfor ikke inn i denne lovrevisjonen.

       Komiteen vil understreke at norsk alkoholpolitikk har som målsetting å begrense forbruk og skadevirkninger av alkoholen, samtidig som alkoholen er en legitim vare når den fremstilles og omsettes på en lovlig måte. En helhetlig alkoholpolitikk må ta hensyn til disse forholdene og på en best mulig måte avveie forholdet mellom tilgjengelighet og forbruk på den ene siden og blant annet helse- og sosialpolitiske hensyn på den andre siden.

       Når det gjelder helsemessige og sosiale skadevirkninger av alkohol, vil komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vise til den realitet at det er en klar sammenheng mellom høyt alkoholkonsum og omfanget av helseskader og sosiale problem. Dette er et forhold som gjelder både på individnivå og for hele befolkningen.

       Komiteen mener det er viktig å minne om WHOs plan « Helse for alle år 2000 », og at det i den ligger en intensjon om at alkoholforbruket bør reduseres med 25 prosent innen tusenårsskiftet. Norge har også sluttet seg til den målsettingen gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 (1987-1988) Alkohol og folkehelse. Denne målsettingen må også være et utgangspunkt for revisjonen av dagens alkohollov.

       Alkoholforbruket hadde en topp i Norge i 1980 med et forbruk på 5,98 liter ren alkohol per innbygger over 14 år. Forbruket hadde så en nedgang på ca 20 prosent målt i alkoholliter fram til første del av 1990-tallet, men for 1994 og 1995 viser registrert forbruk igjen en økning. Foreløpige tall for 1995 viser et gjennomsnittsforbruk på 4,91 liter ren alkohol per innbygger over 14 år. Det er antatt at det uregistrerte forbruket i Norge i 1994 sto for 23 prosent av totalforbruket. Dette gir et totalforbruk i Norge i 1994 beregnet til å være 6,2 liter ren alkohol per innbygger 15 år og eldre.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er bekymret over at økningen i forbruket viser en så klar tendens disse siste årene, og at det er en sammenheng mellom totalforbruket av alkohol og antall storforbrukere. Økt alkoholkonsum gjør at antall alkoholrelaterte helseskader øker, og det samme gjelder for sosiale problem som blant annet antall voldsskader. En økning i antall selvmord og ødelagte oppvekstvilkår for mange barn og unge er av de alvorligste følgene av stort alkoholforbruk. Økning i antall trafikkulykker og andre typer ulykker er også en alvorlig følge ved siden av en økning i antall krefttilfeller, skrumplever og hjerte- og karlidelser. Alkoholproblemet som helse-sosialpolitisk problem består av mye mer enn de problem en gruppe storforbrukere av alkohol møter eller forårsaker. Det er de vanlige alkoholforbrukerne som samlet sett står for den største andelen av skadene.

       Flertallet mener det er en sammenheng mellom økt forbruk og en forbedring av manges privatøkonomi. Det kan også føre til økt alkoholforbruk at enkelte grupper sakker akterut i fordelingspolitikken slik at man får en gruppe som prøver å « drukne » sine problem gjennom alkohol- og rusmisbruk.

       Flertallet vil også peke på at det alkoholpolitiske utvalget gjennom sitt arbeid ikke har registrert noen omlegging av drikkekulturen i Norge i retning av mer « kontinentale vaner ». Tvert imot ble det etter utvalgets konklusjoner drukket sjeldnere og mer per drikketilfelle i 1995 enn i 1979. Økningen i alkoholkonsumet synes også å ha sammenheng med vekst i antall skjenkesteder og utvidede skjenketider.

       Flertallet viser til at det er en sammenheng mellom totalforbruket av alkohol i et samfunn og antallet av storforbrukere. Det er denne « totalkonsumteorien » som på mange måter er grunnlaget for strategivalget i norsk alkoholpolitikk. Flertallet vil allikevel påpeke at det ikke er ensidig slik at en statistikk som denne totalkonsumteorien representerer, uttrykker en direkte årsakssammenheng mellom flertallets forbruksmønster og den enkeltes helseskader og sosiale problem. En solidarisk orientert alkoholpolitikk som legger til rette for et generelt lavt forbruk, må derfor suppleres med tiltak som tar i betraktning den enkeltes ansvar for egen drikkeatferd.

       Flertallet mener derfor det er viktig at lovgivningen inneholder tiltak som retter seg mot både tilbuds- og etterspørselssiden. Når det gjelder tilbudssiden, må tiltakene søke å regulere tilgjengeligheten av alkohol. Den offentlige kontrollen med innførsel og omsetning står sentralt i denne sammenheng. Dette innbefatter ordningen med statsmonopol når det gjelder omsetning av sterkt øl, vin og brennevin, samt bevillingsordningen, fastsettelse av vilkårene for hvordan salg og skjenking skal skje, og kontrollen med at vilkårene blir overholdt.

       Når det gjelder etterspørselsregulerende tiltak, er prisnivået viktig, og at dette kan påvirkes gjennom offentlige avgifter på alkohol. Flertallet mener også det er viktig at loven kan forby bruk av alkohol i visse situasjoner eller av visse grupper; spesielt gjelder dette særskilte risikogrupper. Aldersgrensebestemmelsene er eksempel på dette.

       Flertallet vil understreke at det er viktig å sikre at alkoholen som selges, går gjennom lovlige kanaler. De rammer og kontrollordninger som er lagt rundt omsetningen av alkohol, er et uttrykk for dette. Graden av tilgjengelighet må også være under kontroll, og det viser seg å være en klar sammenheng mellom tilgjengelighet og konsum. Det har skjedd en betydelig liberalisering innen alkoholpolitikken de senere årene. Fra 1974 til 1994 er antallet skjenkesteder for brennevin nesten femdoblet, antall skjenkesteder for vin har økt med ca 220 prosent og for øl med ca 120 prosent. Dette sammen med utvidede skjenketider gjør at flertallet mener det må være visse rammer for omsetning og tilgjengelighet. Dette gjelder også salg av alkoholholdige drikker både når det gjelder øl i butikk og det salget som skjer gjennom Vinmonopolet.

       Flertallet støtter departementets forslag om rammer for salgs- og skjenketider med normal- og maksimaltider, og at kommunene innenfor disse rammene kan sette egne tidsbestemmelser.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter videre departementets forslag om å opprettholde ordningen med et tak på antall Vinmonopolutsalg, og at rammen utvides med inntil 50 utsalgssteder. Dette flertallet mener dette er riktig ut fra en mer lik tilgjengelighet til Vinmonopolets utslag, og at dette sees i sammenheng med både geografisk utbredelse og kapasitetsbehov.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at alkoholloven innenfor visse rammer og vilkår gir stor frihet til kommunene til å fastlegge en egen alkoholpolitikk. Flertallet mener det er et riktig prinsipp at man innenfor visse rammer gir mulighet for lokalt syn og sjølstyre når det gjelder alkoholpolitikken. Dette gjør at bevisstheten til alkoholpolitikken bør og kan skjerpes både blant befolkningen og hos myndighetene på lokalt plan.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil sterkt poengtere at kommunale myndigheter må legge et helhetlig syn til grunn for sin alkoholpolitikk, og dette bør nedfelles i en alkoholpolitisk handlingsplan som det foretas en rullerende behandling av i hver kommunestyreperiode. Dette flertallet ser det som svært viktig at en slik plan tar opp flere forhold ved alkoholpolitikken, det gjelder bl.a. forholdet mellom alkohol og helse- og sosialpolitiske forhold og gjennom dette en edruskapspolitisk holdning til rus og rusmidler som alkohol.

       Videre mener dette flertallet det er viktig at ønsket om legal tilgjengelighet av alkoholholdige drikkevarer og næringslivets interesser i forhold til næringsutøvelse omkring slik virksomhet tas opp i de kommunale alkoholplanene. Dette flertallet mener det er viktig at en slik plan kan påvirkes av de til enhver tid sittende kommunestyrer, samtidig som det bør være en viss forutsigbarhet i slike planer. En slik forutsigbarhet vil også gi et bedre grunnlag for bevillingsbehandlingen da rammer og vilkår ligger mer fast selv om hver søknad skal gjennom en individuell behandling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at alle kommuner utarbeider alkoholpolitisk handlingsplan. Planen må angi de alkoholpolitiske hovedmål og delmål kommunen legger til grunn for sin alkoholpolitikk, og de virkemidler som skal tas i bruk for å nå målene. Planen må konkretisere hvilke tiltak det skal satses på for å nå den landsomfattende målsettingen om å redusere alkoholforbruket.

       Disse medlemmer vil peke på at kommunene gjennom en slik plan kan se alkoholpolitikken i et helhetsperspektiv, og den vil være et viktig styringsdokument for kommunens alkoholpolitikk. Virkemidler som tak på antall skjenkesteder og salgssteder, åpningstider, kontrolltiltak og premisser for kommunens bevillingspolitikk, kan nedfelles i planen. En slik plan kan derfor også gi større forutsigbarhet for salgs- og skjenkestedene.

       Disse medlemmer mener det vil gi en alkoholpolitisk plan større status, dersom det lovfestes at alle kommuner skal ha en slik plan.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil foreslå en slik lovfesting og fremmer følgende forslag:

       « I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal ny § 1-7d lyde:

§ 1-7d Kommunal alkoholpolitisk handlingsplan

       Kommunen skal utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan.

       Departementet kan gi forskrifter om innholdet av kommunal alkoholpolitisk handlingsplan. »

       Flertallet støtter at dagens regler om en bevillingsperiode på maksimalt fire år opprettholdes, og at hvert kommunestyre behandler de kommunale bevillinger til salg og skjenking ved starten av kommunestyreperioden. Dette vil bidra til at bevillingsprosedyren og behandlingen av en eventuell alkoholpolitisk plan blir aktive redskaper for en bevisst alkoholpolitikk.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke at det ved siden av en bevisst alkohollovgivning er viktig at informasjon og holdningsskapende arbeid omkring alkoholbruk blir prioritert av både sentrale og lokale myndigheter. I dette arbeidet står forskningsarbeidet sentralt, og dette flertallet er enig med departementet i valg av satsingsområder. Det er spesielt viktig at forebygging og holdningsarbeidet er grundig underbygget for å ha størst mulig gjennomslagskraft.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ser den senere tids liberalisering av alkoholpolitikken og den økte internasjonaliseringen som gir et press i samme retning, som en stor utfordring i forhold til en måteholden og forsvarlig alkoholpolitikk. Dette gjør bl.a. at Norge må holde nær kontakt med internasjonale myndigheter og organisasjoner for å skape forståelse og grunnlag for en alkoholpolitikk vi ser som tjenlig for Norge.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og medlemmet Gabrielsen fra Høyre, viser til den nye alkohollimonaden, rusbrusen, som er blitt populær blant ungdommen. Det er uheldig med nye typer drikker som er med på å utvide markedet for alkohol. Dette er med på å øke totalforbruket av alkohol, i stedet for å redusere det, slik målsettingen er.

       Dette flertallet har merket seg at rusbrusen har fått en stor utbredelse blant ungdom i flere europeiske land. Dette er en forholdsvis ny type alkoholholdig drikk på det norske markedet. Dette flertallet mener det er viktig å få sikre opplysninger om utbredelsen av drikken også her i landet og om hvilke grupper som særlig bruker drikken. Dette flertallet vil derfor be Regjeringen sette i gang undersøkelser om dette, og vurdere hvilke tiltak, bl.a. informasjonstiltak, som bør settes i verk for å forhindre at rusbrusen får stor utbredelse spesielt blant ungdom.

       Dette flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sette i gang undersøkelser om bruken av rusbrus i Norge, og vurdere tiltak for å få redusert bruken spesielt blant ungdom. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, forutsetter at Regjeringen vil arbeide aktivt og målrettet for å sikre at Vinmonopolets detaljmonopol fortsatt vil bestå. Det er av avgjørende betydning for å nå målet om et redusert alkoholforbruk og for å få redusert alkoholskadene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at det fra flere hold har blitt stilt spørsmål ved hvor realistisk det er at Sverige som medlem av EU kan opprettholde utsalgsmonopolet til Systembolaget. Disse medlemmer har videre merket seg at det i den sammenhengen også har blitt stilt spørsmål ved Vinmonopolet sin stilling. Det hevdes at alkoholmonopolene i Norden er i strid med EØS- og EU-retten.

       Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen fortsatt vil kjempe for at Norge skal kunne opprettholde det statlige alkoholmonopolet når det gjelder utsalg, og regner med at dette synet er klargjort for EU. Det helsepolitiske argumentet er fortsatt meget viktig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at alkoholloven er en kombinasjon av en edruskapslov og en næringslov og har derfor to siktemål: Begrense tilgangen på alkohol for å demme opp for misbruk og skape gode vilkår for arbeidsplassene i hotell- og restaurantnæringen ved en mest mulig forutberegnelig og enhetlig behandling av skjenkebevillingene som ofte er livsgrunnlaget for næringen.

       Disse medlemmer tar på alvor at misbruk av alkohol fortsatt er ett av våre største sosialpolitiske problemer. Over 100.000 sykehusdøgn belegges hvert år med personer med alkoholrelaterte skader og sykdommer - ikke pga. noen relativt sett få misbrukere, men fordi mange av oss vanlige forbrukere drikker for ofte og for mye. Det er vårt forbruk som har fordoblet totalforbruket siden krigen. Derfor må vi også ta ansvar for å forsøke å redusere det.

       Men fordi alkohol er en sosialt akseptert vare som ingen ønsker å kriminalisere, er det etter disse medlemmers mening avgjørende hvilke virkemidler man griper til for å få gjennomslag for en reduksjon i forbruket. Økende velstand og en bedret personlig økonomi er vesentlige årsaker til det økende alkoholforbruket. Stadig flere har heldigvis anledning til å reise til andre land. Der møter de andre drikkevaner enn de er vant til her hjemme. Vinmonopolets stilling som alkoholpolitisk virkemiddel er derfor blitt betydelig svekket de seneste årene. Opinionsundersøkelser viser at det er flertall i folket for å tillate vinsalg i butikkene. Norsk alkoholpolitikk har bygget på at vi gjennom kort åpningstid, få utsalgssteder, høye priser og aldersgrenser for kjøp begrenser tilgjengeligheten av alkohol. Virkeligheten har slått bena under denne politikken. I dag har et stort uregistrert forbruk, smugling og økende misbruksproblemer blant ungdom under 20 år gjennomhullet denne strategien. Nå er det langt på vei voksne, lovlydige måteholdsfolk Vinmonopolet begrenser tilgjengeligheten for.

       Disse medlemmer mener at det er forsvarlig å åpne for en viss konkurranse og bedre tilgjengeligheten av lovlig omsatt alkohol over hele landet innenfor en ramme av fortsatt høye avgifter internasjonalt sett, fortsatt regulering av tilgjengelighet, aldersgrenser, kontant håndheving av lovregler for skjenking samt informasjonstiltak. Derfor fremmer disse medlemmer forslag om å tillate vinsalg enten i egne butikker og/eller i dagligvarehandelen. Disse medlemmer mener det ikke lenger er noen grunn til å begrense vinsalg til et statlig monopol slik Regjeringen holder fast ved. Forslaget om en stor utvidelse av antall vinmonopolutsalg slik Regjeringen og stortingsflertallet går inn for, er i realiteten en innrømmelse av at dagens system har spilt fallitt. Det felles ønske om å regulere salg av alkoholholdige drikkevarer kan ivaretas og håndheves uavhengig av om det er offentlige eller private som eier butikkene.

       Disse medlemmer mener norsk alkoholpolitikk må fornyes og moderniseres i takt med folks endrede holdninger for å få aksept. Skal vi lykkes i arbeidet for å redusere alkoholforbruket, må strategien legges om fra forbud og foreldede restriksjoner til oppmuntring til overgang til alkoholsvakere drikkevarer og større satsing på punktavhold f.eks. i arbeidslivet, biltrafikken og ved graviditet. Befolkningen - ikke bare i vårt land, men i hele den vestlige verden - er i stigende grad opptatt av å ta vare på helse og sikkerhet. Derfor ser vi at forbruket i mange land går i retning av mer alkoholsvake alternativer. Det er etter disse medlemmers syn denne positive utviklingen myndighetene bør oppmuntre.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti har merket seg at det i EU arbeides med å få bort tax-free-salget. Dette medlem mener dette er forhold Norge må kunne gjøre noe med uavhengig av hvilke regler EU kommer fram til. Det avgiftsfrie salget av alkohol utgjør en stor del av det uregistrerte alkoholforbruket i Norge. Fjerning av avgiftsfritaket vil derfor kunne være et viktig bidrag for å få ned det totale alkoholforbruket. Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen foreta de regelendringer som er nødvendige for å avvikle tax-free-salget av alkoholholdige drikkevarer. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet har ment, og fortsatt mener, at høye avgifter og sterkt restriktive inngrep i et marked hvor det omsettes lovlige varer og tjenester som den vanlige forbruker er interessert i å skaffe seg, vil skape kriminalitet. Dette har etter Fremskrittspartiets mening sammenheng med at restriksjonene vil øke prisene på slike varer og tjenester, fordi det oppstår en kunstig knapphet. De høye prisene vil skape store fortjenestemuligheter for personer som er villige til å begå lovbrudd, f.eks. gjennom ulovlig produksjon, tyveri, smugling og ulovlig omsetning av alkohol. Slike svarte markeder for alkoholomsetning frister til lovbrudd, tiltrekker seg forbryterske elementer også fra utlandet, og danner et grunnlag for pengesterke mafiagrupperinger. En viktig årsak til at Fremskrittspartiet går mot sterke restriksjoner og høye avgifter på alkoholholdige drikker, er at dette etter partiets mening åpenbart fører til økt kriminalitet.

       Fremskrittspartiet mener også at en sterk restriktiv alkoholpolitikk fører til at alkohol blir oppfattet som noe farlig, spennende og mystisk, og ikke som en vanlig forbruksvare som i likhet med mange andre forbruksvarer må brukes på en fornuftig måte. Et svart marked for alkoholholdige drikkevarer vil også føre til at varene blir av dårligere kvalitet, og kan i visse tilfeller være direkte helsefarlige. Vanskelig tilgjengelighet og særdeles høye priser på alkohol, slik vi i øyeblikket har det i Norge, vil også svekke forbrukernes kvalitetsbevissthet og motvirke en normal drikkekultur.

       Fremskrittspartiet avviser den vanlige påstand om at økt tilgjengelighet fører til økt misbruk. Redusert tilgjengelighet og høye priser fører nok til mindre forbruk hos den som likevel bruker alkohol med måte og fornuft, men det vil neppe føre til mindre forbruk hos misbrukere. Fremskrittspartiet mener videre at de høye alkoholprisene vi i dag praktiserer i Norge for de som misbruker alkohol, fører til en alvorlig utarming av familieøkonomien. Dette går ut over ektefelle og ikke minst barn.

       Fremskrittspartiet mener at den beste alkoholpolitikk ligger i opplysningsvirksomhet, samt appell til det enkelte menneske om å ta personlig ansvar, og samtidig oppmuntre til en god drikkekultur. Fremskrittspartiet mener faktisk at en de seneste år har fått en bedre drikkekultur i Norge, idet omsetningen av sterksprit har gått betydelig ned, mens bruk av svake viner har økt.

       Fremskrittspartiet mener at ordningen med vinmonopol bør opphøre og forventer i den anledning at EU-domstolen vil gjøre vedtak om at så skjer, også i Norge. Fremskrittspartiet mener at alkoholholdige drikker skal kunne selges i vanlige dagligforretninger og i spesialforretninger, basert på kommunal bevilling og overholdelse av aldersbestemmelser og andre nødvendige regler.

       Fremskrittspartiet mener at reklameforbudet for alkoholholdige drikker bør oppheves, idet et fravær av opplysende reklame kan være uheldig. Et slikt forbud forhindrer god og nøktern opplysning om de ulike alkoholholdige drikkevarer. Fremskrittspartiet mener at aldersgrensen for kjøp og skjenking av alkoholholdige drikkevarer bør settes lik med myndighetsalderen. Fremskrittspartiet finner det noe underlig at en 18-åring kan innkalles til vernepliktstjeneste, men ikke kan få kjøpe alkoholholdige drikkevarer på polet.

       Når det gjelder prispolitikken, mener Fremskrittspartiet at prisen på alkoholholdige drikkevarer bør ligge på linje med våre nærmeste naboland, slik at man unngår handelslekkasje og reduserer smuglervirksomheten.

       Fremskrittspartiet ser det som positivt at den enkelte kommune utarbeider edruskapsplaner, men disse planene bør ikke inneholde bestemmelser om antall salgsbevillinger eller skjenkebevillinger. Den beste regulator av antall utsalgssteder og skjenkesteder er selve markedet, og Fremskrittspartiet har derfor ingen tro på at hverken konsumet eller misbruket av alkohol vil øke eller bli redusert i takt med antall salg og skjenkesteder. Her, som ellers i ulike forhold i livet, mener Fremskrittspartiet at den enkelte må ta ansvar for seg selv, også i forhold til bruk eller misbruk av alkohol.

       Fremskrittspartiet vil subsidiært støtte forslagene i Dok.nr.8:12 (1995-1996) fra stortingsrepresentantene Anders C Sjaastad og Annelise Høegh, og vil ta opp forslag i Dok.nr.8:30 (1994-1995) fra stortingsrepresentant Carl I Hagen. Fremskrittspartiet viser ellers til særmerknader til de ulike kapitler i odelstingsproposisjonen fra Fremskrittspartiets fraksjon.